Fasten er en tid for ettertanke og fornyelse, til å legge til side ting og forestillinger som tar for mye plass, er syndige (feil fokus) eller direkte falske og usanne. Ikke minst "sannheten om oss selv2, vi liker jo å gå rundt med flotte selvbilder og vil også gjerne at andre skal tro godt om oss. Vel, tid for oppgjør: Hvordan står det Egentlig til med oss?

Guds ord er målestokken, speilet vi må se i. Jeg har en fantastisk bok som heter "Såkorn fra Himmelen- ord Jesus sa. Et lite forord, men ellers ikke noe lagt til eller trukket fra, ingen innviklede fortolkninger eller debatter, om det og kan være vel og bra til sin tid. Jesu språkdrakt er enkel, han bruker eksempler vanlige folk kunne og kan kjenne igjen i dagliglivet. Likevel er budskapet radikalt (alltid!), krevende, Sannt, noe man ikke kan gå tilbake på, og livsnødvendig og uovertruffent viktigste rettesnor for oss som kaller oss "kristne", vi som håper og tror på evig liv og frelse. Nåden sies å være "gratis", men Jesus Krever noe av oss. Det er ikke nok å tro at Jesus finns, at Han døde på korset for å frelse alle mennesker, at han stod opp igjen, for opp til Himmelen hvor Han tjener som yppersteprest og sitter ved Faderens høyre Hånd og at Han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Alle disse trossannhetene kjenner også djevelen og hans engler, de onde åndene skjelver for de vet at frelsen ikke er for dem.

Å være kristen betyr noe mer enn å tro på dette, det betyr å ta imot Ordet og leve etter Jesu ord. Hvor mange av oss gir til alle som ber oss og låner ut uten å vente noe igjen, hvor mange av oss kan oppriktig si at vi tilgir all urett vi måtte føle oss utsatt for, elsker våre fiender og aldri blir sinte og hevnlystne. Hvor mange av oss ber fattige, utstøtte, syke og vanføre framfor venner som gir oss noe igjen når vi skal ha fest? Hvor mange rike (det er endel i Norge) selger alt det de eier og gir det til de fattige? Hvor mange fattige gir av det de selv har å leve for når det kniper? Og hvor mange av oss er det ikke som liker å få ros av andre, ha status, "være noe" i verden. Hvor mange av oss elsker Jesus nok til å lide og dø for Ham? Jeg er sikker på at vi alle kommer til kort, men ved Guds Nåde, Sakramentene og Den Hellige Ånds hjelp kan vi bestrebe oss på å bli fullkomne, -uten å gi oss selv æren for det. Det er en kontinuerlig utviklingsprosess hvor forutsetningen er at vi lever nær Gud, ber og erkjenner vår egen totale avhengighet av Ham. Endemålet er jo å bli Ham lik. Vi går i forvandling, vi har allerede blitt nye skapninger i dåpen, men hver eneste dag må vi fortsatt fornekte oss selv, ta vårt kors opp og følge Ham. Vi har alle noe å strekke oss etter, alle noe vi kan bli bedre på, alle noe vi trenger å bli renset fra, alle noe i vårt Gudsforhold og forholdet til andre mennesker som trenger å bli legt.

Et av Kirkens mest fantastiske mysterier er eukaristien hvor Den Himmelske Kristus og vi møtes og blir forent på en konkret fysisk måte. Vi eter på Hans ord Kristi legeme og drikker Hans blod, samtidig består vår åndelige Gudstjeneste i å framby våre lemmer til Gud. Vi blir ett med Kristus, vi blir helliggjort, vi stiller oss til disposisjon for Faderens vilje. Likesom Kristus alltid gjorde Faderens vilje, skal også vi gjøre Faderens vilje og Kristi gjerninger som lemmer på Hans legeme. Å være kristen skulle bety å være Kristus-lik, men noen er overmodige og stoler på Nåden uten å løfte en finger, uten gode fortsett, uten gjerninger. Vel, ikke det at jeg har kommet så langt, men troen er død uten gjerninger. Bærer vi ikke frukt er vi ikke i Kristus, elsker vi hverandre ikke er vi ikke i Kristus. Vi Kan ikke dette av oss selv er min erfaring, selv om noen- både troende og ikke-troende, er bedre mennesker enn andre. De av oss som ikke er så gode i vår egen natur er 100% avhengig av Den Hellige Ånds hjelp og Ordets rettledning.

Måtte vi alle bli det vi var tenkt til: Lik Kristus, i fullkommen harmoni med Guds gode vilje, så hjelpe oss Gud! Amen.

God fastetid!

våren er rett rundt hjørnet her på sør-vestlandet. Jeg har vært ute og rydda i hagen og det spirer og gror som bare det. Staudene har satt nye skudd, og sneklokkene titter frem. Jeg merker at jeg har mer initiativ til å vaske og rydde, sette fram noen tulipaner i vårens sarte farger og gjøre det litt koselig. Hva har dette med kristen tro å gjøre? Kanskje ikke så mye i seg selv, men det setter tankene i sving...Kanskje er det også på tide med en åndelig "vårrengjøring"!

"Salige er de fattige i ånden" sier Jesus, for himmelens rike er deres. Hvem er de fattige i ånden? Ja si det, det er vel de som tror seg fattige i seg selv Han mener? Vi flinke, oppegående mennesker er kanskje så fylt opp av allslags og har våre indre skuffer og skap så fulle av allslags at Gud ikke kommer til med det Han vil gi oss? Man kan jo ikke fylle opp der det allerede er fult. Derfor kan det være på sin plass med en åndelig vårrengjøring. Tenker vi over hvor vi har fokus, hva som har størst plass hos oss, hva og hvem som tar våre krefter og vår tid? Er det media? Penger, status, makt og materielle ting? Kommer vår egen suksess framfor Gud? Er vi ikke alle "fattige i ånden" når det kommer til stykket? Er vi ikke helt avhengige av Gud enten vi tror på Ham eller ikke. Bygger vi på fjell og tjener Gud gjennom å tjene vår neste eller tjener vi bare vårt eget, og hva blir da igjen? Høy og strå som brenner opp og blir til aske. Så er vi ingenting igjen...

Så lenge vi tror vi er noe i oss selv uavhengig av Gud med våre evner og ressursser er vi på feil vei. Evnene, talentene og ressurssene ble jo gitt oss for at vi skulle tjene Jesus og vår neste.

Ikke bare personlig suksess men også bitterhet, sinne, hat, nag egosentrisitet og surhet eller for stor vekt på et løssluppent sexliv kan ta den plassen Gud egentlig hadde tenkt for andre ting. Han vil heller at vi skal ha glede, fred, selvbeherskelse, høysinn, tolmod, barmhjertighet, tålsomhet, Kjærlighet og i all ydmykhet være rik på gode gjerninger. Det er bra å ha personlig fremgang og få det til for seg, men det må ikke være målet. Det er mye rikere å leve et liv der vårt arbeid og innsats erkjenner avhengighet av og innvielse til Gud. Ikke alle kan bli predikanter, apostler og misjonærer, man kan også vitne gjennom et hellig og rent liv, ærlig samfunnsnyttig arbeid som ikke nødvendigvis må være av humanitær art. Vi er kalt til å være Lys i verden i avglansen av Kristus slik at vi gjennom vårt liv og virke i fred og forsoning, ærlighet og redelighet kan "skinne for alle som er i huset". Vi må aldri glemme at det ikke er av oss selv men alene ved Guds nåde og gi Ham æren.

Jeg vet at jeg iallfall aldri hadde vært der jeg er idag uten Gud. Jeg har det bra, likevel huser jeg fremdeles tunge tanker og sinne over urett som er begått. Samtidig må jeg se at jeg selv har begått urett. Hvis man er i konflikt med noen og trenger å skrifte, er det ikke de andres synder men ens egne man må se på. Det er enklere også, mer sannferdig og rettferdig. Vi kan ofte ikke gjøre så mye med ting som har skjedd, eller forandre på andre, men vi kan gjøre opp vårt eget og gå videre som helere mennesker.

Bekymringer er kanskje det største stengselet. Jesus sier: "Vær ikke bekymret for noe". Hvis vi legger av oss bekymringene vi har og "de andres feil" får vi frigjort mye kapasitet og blir selv friere og lysere til sinns.

Jeg har begynt vårrengjøringen, men jeg trenger sjelesorg og botens sakrament for å klare det. Jeg skal få lov å rydde i mine rom. Ikke hos en psykolog som skriver det i en journal og stiller en diagnose, men hos en Nådefull Gud som tilgir meg og løser meg. Som sier "Frykt ikke mitt barn, dine synder er tilgitt".

Credo betyr "jeg tror", det er også den latinske betegnelsen på den kristne trosbekjennelsen. Alle mennesker tror på Noe, vi kristen tror på Noen. Tro kan flytte fjell sier ordtaket, og det er vel også slik i det rent psykologiske, sosiale landskapet at det man tror på, den overbevisning man har, påvirker vårt liv og våre relasjoner. I alternativbevegelsen snakker man om positive affirmasjoner, i populærpsykologien om "positiv tenkning". For oss kristne er det avgjørende ikke først og fremst Hva man tror på, men Hvem man tror på. Vår Tro begynner og slutten med Guds Ord, den korsfestede og oppstandne Kristus. Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Troen begynner med forkynnelsen. Hvordan kan vi tro på en vi ikke har hørt om? Troen er også gitt som en gave fra Gud, Den Hellige Ånds gjerning i oss. Og bønn er Troens åndedrett. Vår direkte personlige kontakt med Gud er helt avgjørende for et trosforhold som gir vekst. Troen og forholdet til Han som er Troens opphavsmann og fullender. Han som har åpnet veien tilbake til Gud Fader for alle som vil tro møter vi også i sakramentene. Dåpen hvor vi renses for all synd og blir Guds barn, fermingen hvor vi mottar en fylde av Den Hellige Ånd, nattverden hvor Jesus selv kommer til oss i form av brød og vin og hvor vi forbindes med hverandre i De Helliges samfunn, Botens sakrament hvor vi ransaker oss selv, bekjenner og får tilgivelse for våre synder og ny styrke til omvendelse og et Hellig liv. Å være del av det fellesskapet Kirken gir er en forordning for Gud. Han vil at vi alle skal samles rundt ham i et intimt fellesskap og framfor alt ha kjærlighet til hverandre.

Det er så mye vi ikke klarer på egenhånd. Men vi kan søke Gud, tilbringe tid med ham i bønn og med hverandre, lytte til Ordet, be over det vi ikke klarer, så er jeg sikker på at Gud gir vekst!

For 2011 år siden skjedde det noe Fanatstisk! Gud tok bolig i et menneske! Ved Den Hellige Ånd og Marias Ja, vokste Jesus inne i hennes kropp, og fikk kjøtt og blod ved henne. Derfor kaller vi henne også Mater Dei; Guds mor. Ved henne har Gud blitt menneske.

I eukaristien, nattverden, kommer Jesus til oss i vin og brød. Det samme legeme som ble gitt for oss, det samme blod som ble utgytt for oss til syndenes forlatelse, da Jesus døde på Korset.

Igjen forenes Jesus fysisk med mennesket. Han gir sitt legeme til oss, og vi frembyr våre lemmer til Ham som vår åndelige Gudstjeneste. Mer intimt kan det ikke bli. Ved Ånden, Troen og Eukaristien forenes Himmel og jord. Vi blir det vi eter; Kristi legeme. Dvs troens folk, Kirken, er legemet, hver enkelt av oss er lemmer på dette legemet. Kristus er overhodet, han føyer legemet sammen med sin Ånd.

Mer intimt kan det ikke bli. Kirken som Kristi brud og ett legeme med Ham. Vi som søsken og lemmer på Kristi legeme. Maria, som fordi hun er Jesu mor, også er Kirkens mor.

Måtte flere ta imot og la Troen vokse i hjertene i den advendtstiden vi nå går inn i...

Som kristne kan vi nesten si at vi lever i et spenningsfelt mellom kontemplasjon og bønn og aktiv handling.

Nestekjærlighet er omsorg for andre mennesker og det å føle seg ansvarlig for ethvert medmenneskes velferd uten hensyn til religion, kjønn eller politisk standpunkt. Mens noen betrakter det som et element i sosial kontroll, ser andre på det kun som en form for altruisme. Nestekjærligheten er et eksempel på en aktiv, utadvendt kjærlighet.

Nestekjærlighet er i Vesten ofte knyttet til begreper og sitater fra Bibelen. I Lukas 10,27-28 står det: «Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Da sa Jesus: Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» I Romerne 13,9 sier Paulus: «For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv.»

Er det umoralsk å bruke mye tid i kontemplasjon og bønn i en verden som trenger gode idealistiske og nestekjærlige kristne som viser sin Tro i handling? På ingen måte! Frukten av å søke Gud og pleie omgang med Ham i messen, bønnene, Skriftlesningen og kontemplasjonen er nettopp at vi kommer inn i en tilstand og et liv hvor vi så og si automatisk blir ført inn i gode gjerninger og nærer vår agape-kjærlighet.

Agape (αγάπη) er i katolsk teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet. Den er følge av den helliggjørende nåde som mottas ved dåpen eller restitueres etter absolusjon fra syndeskyld. Altså blir vi gjennom sakramentene rustet til å få en større delaktighet og virke i Guds Kjærlighet. Agapekjærligheten som også skildres av Paulus er uten egosime og har vår nestes vel for øye.

Kjærligheten er oppfyllelse av loven (Paulus brev til Romerne)
8 Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.  9 For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven. 11 Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. 12 Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning. 13 La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. 14 Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.

Vi ser altså at vår søken etter og samfunn med Gud når vi ber, leser, hører eller kontemplerer og mediterer over teksten leder oss til det Gode, og slik kommer det også mennesker i vår vei som vi kan møte på en spesiell måte i det Ånden virker Guds vilje og Kjærlighet i oss. Gode gjerninger springer da ut av vår Tro, og selv om vi først og fremst søker Gud, kalles vi til fellesskap. Vi går ikke ut av verden. Vi virker i verden!



At Gud ikke bare virker i oss som bekjenner oss til Kristus, men i alle mennesker som vil og gjør det Gode er historien om den Barmhjertige Samaritan et utmerket eksempel på. (Samaritanerne var en folkegruppe som ble sett ned på av jødene på Jesu tid) Den agapekjærlighet som stammer fra Gud finner man både hos ateister, humanister og i alle de store religionene fra Buddhismen til Islam.

Som modne kristne kan vi når vi vokser i Troens innsikt og kjærlighet møte mennesker og gjøre vel på tvers av livssyn, politisk ståsted, kjønn og legning. Vi får en erkjennelse av menneskets genuine verdi. Vi blir ikke lenger så selvhevdende og fordømmende, men heller ydmyke og milde uten at vi dermed skal gå på akkord med de moralske rettesnorene vi finner i Bibelen. Vi lever i et spenningsfelt mellom kontemplasjon, tilbaketrekning, bønn og Skriftlesning og aktiv handling som også vår Herre Jesus levde i.

VI ER SOM GUDS BARN OG KRISTI BROR, GJENNOM KIRKENS SAKRAMENTER, KALT TIL Å VÆRE HANS LEGEME I VERDEN IDAG OG TIL Å GJØRE DE GJERNINGER HAN GJORDE.

Matutin kl 02.00

Etter faste åpningsord begynner matutin med Salme 94 med en antifon. Deretter følger en hymne og tre nokturner som hver består av tre salmer og lesninger fra Bibelen og tekster som berører dagens helgen eller høytid. På større festdager følges den niende lesningen av Te Deum.

Te Deum:

Deg, Gud, lover vi.
Deg, Herre, bekjenner vi.
Deg, evige Fader,
ærer all jorden.
Deg lover alle engler.
Deg bekjenner himlene og alle makter.
Deg ærer kjeruber og serafer,
og med uopphørlig røst de roper:
Hellig! Hellig! Hellig!
Herre Gud Sebaot!
Fulle er himlene og jorden
av din herlighet og velde.
Deg priser apostlenes mektige kor.
Deg lover profetenes ærverdige skare.
Deg opphøyer martyrenes hvitkledte hær.
Deg bekjenner over all jorden
den hellige Kirke,
Fader, umåtelig i velde,
og din høylovede sanne og enbårne Sønn,
og Trøsteren, den Hellige Ånd.
Du er herlighetens konge, Kristus.
Du er Faderens evige Sønn.
Du er blitt menneske for å utfri mennesket
og du skydde ikke jomfruens skjød.
Du har overvunnet dødens brodd
og opplatt himlenes rike for de troende.
Du troner ved Guds høyre hånd, i Faderens herlighet.
Som vår dommer tror vi du skal komme.
Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere,
som du har gjenløst med ditt dyre blod.
Tell dem blant dine hellige i den evige herlighet.
Frels ditt folk, o Herre,
og velsign din arvelodd.
Led dem og opphøy dem til evig tid.
Dag for dag velsigner vi deg,
og vi lover ditt navn i evighet og i evigheters evighet.
Verdiges, Herre, i denne dag å bevare oss uten synd.
Miskunne deg over oss, Herre,
miskunne deg over oss.
Din miskunn hvile over oss, Herre, vi som håper på deg.
Til deg, Herre, har jeg satt min lit,
la meg ikke bli til skamme i evighet.

Salme 94:

Hvor lenge skal de onde juble?
Herre, du Gud som gjengjelder,
tre fram i stråleglans, du straffende Gud!
Reis deg, du som dømmer jorden,
la de stolte få gjengjeld!
Hvor lenge skal de onde juble,
Herre, hvor lenge skal de juble?
De taler en flom av frekke ord,
alle ugjerningsmennene skryter.
Herre, de knuser ditt folk
og kuer din eiendom.
Enker og fremmede slår de i hjel,
og farløse myrder de.
De sier: «Herren ser det ikke,
han merker det ikke, Jakobs Gud.»
Dere må da forstå, uvettige folk!
Dårer, når skal dere få forstand?
Hører ikke han som plantet øret,
ser ikke han som formet øyet?
Tukter ikke han som fostrer folkene,
han som gir menneskene forstand? Herren kjenner menneskets tanker,
han vet at de bare er som et pust. Salig er den du tukter, Herre,
den du gir lærdom ved din lov.
Slik lar du ham få ro
og frir ham fra onde dager,
inntil de gudløse får sin grav.
Herren vil ikke forkaste sitt folk
og ikke svikte sitt arveland.
For rett skal igjen bli rett,
og alle som har et oppriktig hjerte,
skal følge den.
Hvem vil støtte meg mot de onde
og hjelpe meg mot ugjerningsmenn? Hvis ikke Herren var min hjelper,
lå jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Min fot er ustø,»
holder din trofasthet meg oppe, Herre.
Er mitt hjerte fullt av urolige tanker,
blir din trøst til glede for meg.Er du i pakt med fordervelsens domstol,
som volder ulykke i strid med loven?
De rotter seg sammen mot rettskafne menn
og dømmer uskyldige til døden.
Men Herren er en borg for meg,
min Gud er klippen som jeg tyr til.
Han lar deres urett ramme dem selv
og utrydder dem for deres ondskap.
Ja, Herren vår Gud vil utrydde dem.

Herren og hans salvede , SALME NR 2
Hvorfor er folkeslag i opprør,
hvorfor legger folkene unyttige planer?
Jordens konger reiser seg,
fyrstene rådslår sammen
mot Herren og hans salvede:
«La oss sprenge deres lenker
og kaste repene av oss!»
Han som troner i himmelen, ler,
Herren spotter dem.
Så taler han til dem i sin vrede,
med brennende harme skremmer han dem:
«Det er jeg som har innsatt min konge
på Sion, mitt hellige fjell.» Jeg vil kunngjøre det Herren har fastsatt.
Han sa til meg: «Du er min sønn,
jeg har født deg i dag.
Be meg, så gir jeg deg folkene til arv
og hele jorden til eie.
Du skal knuse dem med jernstav
og slå dem i stykker som leirkar.»
Vær nå forstandige, konger,
ta imot advarsel, herskere på jorden!
Tjen Herren med ærefrykt og glede,  kyss skjelvende jorden for hans føtter,
så han ikke skal bli vred
og dere gå til grunne på veien!
For lett kan hans vrede bli tent.
Salige er alle som tar sin tilflukt til ham.

Kveldssang

SATil korlederen. Med strengespill.
En Davids-salme.
Når jeg roper, da svar meg,
du min rettferds Gud!
I nøden fant du en utvei for meg.
Vær meg nådig, og hør min bønn!
Mennesker, hvor lenge
skal min ære krenkes?
Hvor lenge vil dere elske tomhet
og jage etter løgn og bedrag?
Sela
Vit at Herren gjør under
for den som er trofast mot ham.
Herren hører når jeg roper til ham.
Skjelv av frykt og synd ikke mer,
tenk dere om på leiet, vær stille!
Sela
Bær fram de rette offer,
og sett deres lit til Herren!
Det er mange som sier:
«Å, om vi fikk oppleve lykke!
La ditt åsyns lys
skinne over oss, Herre!»
Du gir meg større glede i hjertet
enn andre har
når det er overflod av korn og vin.
I fred vil jeg legge meg ned og sove.
For du, Herre, bare du
lar meg hvile trygt.

Dagens bibelord

03.01.2011:

og Jesus gikk ut til Oljeberget.  Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem.  Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.  I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»  Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.  Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»  Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.  Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Jesus, verdens lys
Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» Fariseerne sa til ham: «Du vitner i egen sak, ditt vitneutsagn er ikke gyldig.»  Jesus svarte: «Selv om jeg vitner i egen sak, er mitt vitneutsagn gyldig. For jeg vet hvor jeg er kommet fra, og hvor jeg går hen. Men dere vet ikke hvor jeg kommer fra, og hvor jeg går hen.  Dere dømmer slik mennesker gjør, men jeg dømmer ingen. Om jeg dømmer, så er min dom gyldig. For jeg er ikke alene, jeg er sammen med Far som har sendt meg.  Og i deres egen lov står det skrevet at et vitneutsagn fra to mennesker er gyldig.  Jeg vitner om meg selv, og Far som har sendt meg, vitner også om meg.»  «Hvor er din far?» spurte de. Jesus svarte: «Dere kjenner verken meg eller min Far. Hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far.»  Dette sa Jesus da han underviste ved tempelkisten. Men ingen grep ham, for hans time var ennå ikke kommet.  Dit jeg går, kan dere ikke komme .

Igjen talte Jesus til dem: «Jeg går bort, og dere skal lete etter meg, men dere skal dø i deres synd. Dit jeg går, kan dere ikke komme.» Jødene sa da: «Han vil vel ikke ta sitt eget liv, siden han sier: Dit jeg går, kan dere ikke komme?»  Han sa til dem: «Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden.  Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er Han, skal dere dø i deres synder.»  «Hvem er du?» spurte de. «Den jeg har sagt dere fra begynnelsen av,» sa Jesus. «Jeg har mye å si om dere og dømme dere for. Men han som har sendt meg, taler sant, og det jeg har hørt av ham, det sier jeg til verden.»
De skjønte ikke at det var sin Far han talte om. Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er Han, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.» Da han sa dette, kom mange til tro på ham.

Abrahams ætt
Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?»  Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden.  En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Jeg vet at dere er Abrahams ætt. Men dere vil drepe meg, for mitt ord har ikke rom hos dere.  Jeg taler om det jeg har sett hos Far, og dere gjør det dere har hørt av deres far.»  «Vår far er Abraham,» svarte de. Jesus sa: «Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham.  Men dere vil drepe meg ? en mann som har sagt dere sannheten han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. Dere gjør som deres egen far.» «Vi er ikke født i hor,» sa de. «Vi har én far: Gud.»  Jesus svarte: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er gått ut fra Gud og kommer fra ham. Jeg er ikke kommet av meg selv, men han har sendt meg. Hvorfor skjønner dere ikke det jeg sier? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord! Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far. Men jeg sier sannheten, og derfor tror dere meg ikke. Kan noen av dere påvise at jeg har syndet? Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke? Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.»
Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»  «Jeg er ikke besatt,» sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt.  Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer.  Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden.» Jødene svarte: «Nå vet vi at du er besatt. Abraham og profetene døde, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden. Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?» Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verd. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud. Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og holder fast på hans ord. Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.»  «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene.  Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot tempelplassen.

UTHEVET FRA TEKSTEN:
Dere dømmer slik mennesker gjør, men jeg dømmer ingen.

DAGENS HØYTID: Jesu hellige navn

Minnedag: 3. januar

Grunnen til at vi ærer Jesu hellige Navn, er ikke fordi vi tror at det finnes noen makt skjult i bokstavene som utgjør navnet, men fordi det minner oss om alle velsignelsene vi får gjennom vår Frelser. For å takke for disse velsignelsene ærer vi Det hellige Navn, på samme måte som vi ærer Kristi lidelse ved å ære hans Kors.
Andakten for Jesu hellige navn synes å ha begynt med utviklingen av en mer emosjonell spiritualitet på 1000-tallet, selv om «navnet» har blitt påkalt siden tidlige kristne tider, noen ganger i en nesten magisk form som et middel for å drive ut ånder eller som en generell beskyttelse. Selv om den hellige Anselm av Canterbury (1033-1109) ikke var den første til å bruke Jesu navn i andaktsform, var hans meditasjon skrevet ca 1070, hvor han dveler ved selve navnet, spesielt viktig i utviklingen av denne andaktsformen. Hans meditasjon, som ofte feilaktig tilskrives andre, finnes ofte i senere bønnebøker og andre håndbøker.
Den ble tatt opp av den hellige Bernhard av Clairvaux (1090-1153), og fromheten overfor navnet spredte seg raskt, spesielt synes det som om det gjaldt England, hvor det var et officium for Det hellige Navn i Salisbury ca 1260, og blant cistercienserne. Fra samme bakgrunn kom den velkjente hymnen eller «Iubilus», ofte feilaktig tilskrevet Bernhard, Iesu dulcis memoria («So sælt er, Jesus, minnet ditt») Se Lov Herren nr 328 (1300-t, fra et rosarium til Jesu Navnefest).
Skikken med å bøye hodet ved navnet Jesus var vanlig allerede på midten av 1200-tallet, og det ble bestemt ved et dekret på Det andre konsil i Lyon i 1274. En av deltakerne på konsilet var fransiskaneren Guibert av Tournai (ca 1200-1284), og det var så vidt vi vet han som skrev den første komplette «Avhandling om Jesu hellige Navn». Det er betydningsfullt at Guibert var fransiskaner. Både de og dominikanerne var aktiv i å spre denne fromheten og i å oppmuntre andre til å følge påbudet fra Lyon II om å bøye hodet.
Hengivenhet til Jesu navn var et sentralt motiv i de mystiske skriftene til både Richard Rolle av Hampole (ca 1295-1349) og den salige Henrik Suso (ca 1295-1366). Men den nådde nye høyder i prekenene til den hellige fransiskaneren Bernardin av Siena (1380-1444). På Bernardins kampanje som vandrepredikant i Nord-Italia holdt han på slutten av sine prekener alltid opp en tavle med det hellige monogrammet IHS - de tre første bokstaver i Jesu navn på gresk (IHΣOYΣ). På latin ble det tydet til Iesus Homnium Salvator, «Jesus, menneskenes frelser». Monogrammet og et kors var omringet av solstråler.
Det fortelles at en mann som levde av å lage spillkort, ble ruinert da Bernardin så sterkt fordømte gambling. Men den samme mannen kom seg ovenpå igjen ved å lage tavler med IHS-monogrammet! Mange av disse kan ses i italienske kirker og museer i dag. Bernardin er i dag skytshelgen for reklamebransjen!
Men Bernardin ble anklaget for kjetteri og hans oppmuntring til andakt for IHS-symbolet ble av en dominikaner anklaget for å være overtroisk. Med støtte fra en annen fransiskaner, den hellige Johannes av Capestrano, slo han tilbake disse anklagene, og han ble frikjent for kjetteri av pave Martin V (1417-31) i 1427. Fra da av ble andakten for Jesu hellige navn bare sterkere og sterkere. IHS-symbolet opptrådte overalt - selv som vannmerke i papir - og den hellige Jeanne d'Arc satte «Jhesus Maria» på sin fane.
Flere ulike messer for Jesu hellige Navn ble satt sammen på 1400-tallet, selv om det ikke var noen fast dato for feiring av festen. I Salisbury ble den feiret 7. august, mens andre steder skjedde det den 15. januar. Et officium ble godkjent for bruk av fransiskanerne den 14. januar i 1530, og litanier for Det hellige Navn begynte å opptre fra 1500-tallet og utover.
Flere ordener og bispedømmer hadde fester for Jesu hellige Navn i sine kalendere, først feiret i noen bispedømmer i Tyskland, Skottland, England, Spania og Belgia. Men det var ikke før i 1721, på anmodning fra keiser Karl VI (1711-40) at pave Innocent XIII (1721-24) utvidet festen til hele Kirken og fastsatte dagen til Andre søndag etter Epifani. I 1913 forandret den hellige pave Pius X (1903-14) dette til den søndagen som faller mellom 2. og 5. januar, eller den 2. januar, dersom det ikke falt noen søndag mellom de to datoene. På denne datoen ble dagen feiret som fest frem til kalenderrevisjonen i 1969, da den falt helt bort, selv om også den etter-konsiliære messeboken inneholder en votivmesse for Jesu hellige Navn.
Da den tredje reviderte utgaven av det romerske missale (Editio Typica tertia) ble utgitt i mars 2002, var imidlertid dagen kommet tilbake, nå som en valgfri minnedag den 3. januar.
Brorskap for Det hellige Navn er blitt etablert fra 1200-tallet og utover, men de ekspanderte voldsomt på 1500-tallet under dominikanernes ledelse. The Holy Name Society har hat spesiell stor suksess i USA. Jesuittenes offisielle navn, Jesu Selskap (Societas Iesu - SJ), reflekterer grunnleggerens, den hellige Ignatius av Loyolas, personlige hengivenhet til Jesu Navn, og IHS-symbolet finnes i stor grad på fasadene til jesuittkirker med hovedkirken Gesù i Roma i spissen.
På andre søndag etter epifani har festen for Jesu Navn overlevd på Filippinene, om enn under et noe annet navn og til dels nytt innhold: Fiesta de Santo Niño (det hellige guttebarn). Dette knytter an til en statue av Jesusbarnet i byen Cebu - da det ble opprettet bispedømme der i 1595, fikk det navnet Santisimo Nombre de Jesús.

Vi skal bare gi et troende amen til at Gud selv har slått opp sin bolig blant oss. Vi er hos ham! Kristi nærvær er vår sanne fremtid. Han er til stede, uten at vi ser ham, men i liturgien kan vi oppleve ham. Juletiden strekker seg langt utover selve juledagene, og slutter først langt ute i januar. I juletiden inngår tilbedelse av Barnet som er født (Herrens åpenbaring) og Jesu dåp. Pedagogisk sørger kirkeåret for at vi venner oss til å leve med Guds Sønn som er blitt menneske.
---------------------------------------------
laudes "ottesang" kl 07.00 (prim)

Laudes (flertall fra latin: laus = «lovprisning») er morgenbønnen i den katolske kirkes offisielle liturgi. Den består av hymne, salmer, skriftlesning, Benedictus, forbønner, Fader Vår, dagsbønn og velsignelse.

BENEDICTUS (Sakarjas lovsang ved hans sønn døperen johannes fødsel):

Sakarjas lovsang
«Lovet være Herren, Israels Gud,
for han har sett til sitt folk og forløst det.
Han har oppreist for oss et horn til frelse
i sin tjener Davids hus,
slik han lovet fra gamle tider
ved sine hellige profeters munn:
å frelse oss fra våre fiender
og fra hånden til alle dem som hater oss.
Han viste miskunn mot våre fedre
og kom i hu sin hellige pakt,
den ed han ga som løfte
til Abraham, vår stamfar,
så vi, frelst fra fiendehånd og uten redsel, kan tjene ham
i renhet og rettferd for hans åsyn alle våre dager.

Og du, barn, skal kalles profet for Den høyeste,
for du skal gå fram foran Herren og rydde hans veier
og lære hans folk å kjenne frelsen, at deres synder blir tilgitt,
for vår Gud er rik på miskunn.
Og slik skal lyset fra det høye
gjeste oss som en soloppgang
og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge,
og lede våre føtter inn på fredens vei.»

Benedictus (Song of Zechariah)

The Benedictus given in Gospel of Luke 1:68-79, is one of the three canticles^[1] in the opening chapters of this Gospel. The Benedictus was the song of thanksgiving uttered by Zechariah on the occasion of the birth of his son, John the Baptist.

.

Nå har vi feiret jul. Til minne om vår Herre Jesus Kristus, den Sanne Guds Sønn, Det evige Lys som kom til verden i skikkelse av et lite menneskebarn, født av en kvinne. Den Høyestes Sønn ble ikke født på et slott eller i et palass, heller ikke på et moderne luksushotell, men i en stall i Betlehem mellom dyr og høy. Ikke rene, sterile sykehusomgivelser. Hans første seng ble en krybbe som dyrene spiser høy av. Det Høye og Hellige tilstede i dette. Og vi som har hatt kontakt med små menneskebarn vet hvordan de fyller oss med undring og ærefrykt og hvordan de krever sin mors og sine omsorgspersoners tilstedeværelse. Man må være gjort av stein for ikke å berøres på en spesiell måte av en liten baby. Barnet beveger oss, gjør noe med oss.

Etter fødselen når Maria og Josef hadde latt seg skrive inn i mantall slik de var pålagt av Keiseren la de ut på en reise som flyktninger til nabolandet Egypt, fordi kong herodes stod det lille Barnet etter livet, fordi han hadde hørt av vismennene og stjernetyderne fra Østen at en Stor Konge nå var født, med Stjernen over Betlehem som tegn. Dette skjedde på vinteren og vi kan tenke oss at reisen var både kald og på alle vis strevsom.

Siden vokser Jesus opp omtrent som en vanlig gutt i en snekkers hus i Nazareth, en by som ikke hadde så mange gode ord på seg. Jesus kan på ingen måte ha vært helt som en vanlig gutt. Historien om da Jesus ble borte for foreldrene og de fant han igjen i Tempelet i Jerusalem, viser at Jesu allerede som 12-åring visste godt at han var Den Høyestes Sønn. Hans sanne identitet ble likevel holdt skjult for folket til han stod frem i en alder av rundt 30 år. Han ble da døpt av Johannes, og fikk en Salvelse av Den Hellige Ånd til den gjerning han var kommet for å gjøre. Han kalte sine disipler fra det brede lag av folket, få av høy stand. Han gikk rundt og forkynte til fattige og deltok i folks liv i hverdag og fest, som da han laget vin av vann til folk som allerede var drukne i Bryllupet I Kanaan. Fariseerne kalte ham en vindrikker og en storeter, og mange av de Skriftlærde så på han med onde øyne, for han lærte folket med Myndighet, Omsorg og Kjærlighet og ikke som dem med Moseloven i hånd. Likefullt fulgte han denne lov til punkt og prikke som Jødisk Mann, Han som selv Er lovens oppfyllelse. Og han helbredet syke, reiste opp døde, tilga synder og gjorde mange under, som gjorde at særlig småkårsfolket elsket Ham. Han skiftet rett med rettferd og ikke som de skriftlærde og fariseerne som lesset tunge lovbyrder på folk uten selv å løfte en finger. Men selv disse ga han rett, for at Guds Ord ikke skulle bli til skamme.

Jesus Kristus visste ikke av synd, det var ingen synd i Ham, likevel tok han på seg våre synder og ble Gjort til synd for oss. Da han døde på korset mottok han vår straff for de synder Vi har begått. Alle Menneskers synder! Det som hang på korset var så tynget og vansiret av synd at Gud vendte sitt ansikt vekk fra sin egen Sønn. Men ved døden ble han fri, og ved Ham ble også vi frigjort fra et liv i synd med den evige død som lønn. I Guds Kjærlighet, ved Det evige Liv som finns i Kristus og ved Den levende Hellige Ånd ble han oppreist fra de døde, og selv de forut døde hørte Hans røst. Han for opp til Himmelen og skal komme tilbake i Herlighet som en Veldig Gud, og vi skal se ham som Han er. Når vi ser Ham skjer det noe med oss, vi blir berørt og forvandlet og får et mildere sinnelag. Et lys av den Hellige Ånd!

Så er vi kalt til å være Lys og Salt i verden. Kalt til tilstedeværelse midt i verden.

Vi er nå inne i Adventstiden, vi venter på julen og vi venter på "Han som kommer". Adventen og Jesu fødsel, inkarnasjonen der Gud blir menneske er et Stort Mysterie. Fra bebudelsen og unfangelsen, gjennom svangerskapet der Gud ikles kjøtt fra Marias legeme. La oss se på sammenhengen mellom inkarnasjonen av Jesus i Marias skjød. Menneskesønnen, Guds enbårne Sønn og Den Kristne universelle ( katolske) Kirke i verden.

EUKARISTIEN

Gjennom nattverden, eukaristien minnes Kirken Jesu død og oppstandelse, det Eneste Hellige sonoffer som kunne forsone menneskene i verden med Gud, og ved det Blod som ble utgytt, såret i Hans side utslette all synd hos hver og en som Tror dette, og tar imot det Hellige Offer.

Brødet vi eter er det samme Legeme som alt er gitt for oss, og ved Hans sår har vi fått legedom.

Det er Det Sanne Himmelske Brød som gir næring til hele det kristne menneske

Når vi som Troende eter Hans legeme i skikkelse av brød

og drikket vinen av den kalk som er Den nye Pakt i Jesu blod, Nådens kalk

Blir vi ett med Kristi kjød, som ulike lemmer på Kristi legeme

Og vi mottar den Ånd som gjør at vi enstemmig og med samme røst kan bekjenne at

JESUS ER HERRE!

Som kristne og som Kirke er vi i felleskap og med innbyrdes kjærlighet og tjenestevilje

kalt til å gjøre Herrens gjerninger i verden:

Å mette den sultne

Å trøste den som sørger

Å besøke de som sitter i fengsel

Å se til og lege den syke ved bønnens kraft og/eller i konkrete diakonale og medisinske gjerninger

Vi skal løse de som treller under Loven, eller er fanget under egen og andres synd

Vi skal vise barmhjertighet

Tilgi synder

Sette besatte fri fra onde Åndsmakter

Om og når det er Guds vilje kan vi i tro også reise opp døde

Vi skal være åndelige Lys i Den Høyes tjenste

og Lyse for den som sitter i mørke

I ett og alt, ved Den Hellige Ånd, den Tro og de nådegaver som er oss gitt

Skal vi alltid og i alle ting stille oss til disposisjon for Gud

og la Hans vilje virke i oss til å ville og gjøre det gode

også om det betyr at vi må fornekte oss selv og sette egne behov til side

Vi er kalt til å rope ut  "et Nådens år" fra Herren

og til å gi akt på oss selv så vi ikke synder

Men Om vi gjør det går Den Hellige Kristi Sannhets Ånd alltid i forbønn for oss hos Faderen

Når vi bekjenner våre synder for Gud og mennesker og tilgir hverandre.

Framfor alt er vi kalt til Kjærlighet til den Allmektige Treenige Gud og til hverandre

Og holde fast på de Evige Sannheter, og det ord som ble talt til oss ved profetene

og til sist av Menneskesønnen selv i profetiens oppfyllelse.

Så skal da også den Hellige Ånd ta bolig i og tale gjennom oss

som Den Evige Gud har lovet i sitt ord.

Og ved Hans Nåde som viste oss og skal vise oss Faderens sinnelag og vesen

Og var Ham lik

Ber vi om at som Herren Jesus er

må også vi være i verden.

Dette ber vi Faderen om så vi som bærer Kristi navn ikke må bli til spott

men tjene til Hans Sønns navns forherligelse

Vi ber at Krisus Helliger og renser oss, så Han i Sin Kirke får kjøtt og blod, likesom vi har mottatt hans legeme og blod.

Og at Verden slik kan få møte Ham og som den vantro Thomas kan få legge fingeren i hans sides sår

Og se at Han ER!

Hellige evige Gud. Vi bønnfaller deg: La Det skje!

I JESU NAVN

AMEN

I desember har vi adventstiden. Det latinske adventus Domini og betyr "Herrens ankomst", og er betegnelsen på ventetiden for Jesu komme i julen. Den begynner fire søndager før jul og varer fram til julaften.

I Norge er adventstidens kirkefarge fiolett. Det symboliserer anger og forbedring. Man skulle være beredt til å ta imot Jeasusbarnet.

I de katolske land er advent en botstid med faste, som i tidligere tider begynte med Mortensmesse. Omkring år 480 besluttet kirkeledere at man skulle faste hver mandag, onsdag og fredag i adventstiden for å sikre åndlig forberedelse til feiringen av Jesu fødsel. I det norske bondesamfunnet var det vanlig at kostholdet i ukene før jul, var magert.Fisk var fatemat og noe av tradisjonen lever videre i norsk julematskikk. Før jul er det høysesong for lutefisk.

Adventen er en ventetid. Kirkeårets begynnelse hvor vi ser frem til å minnes julens glade budskap: "En Sønn er oss gitt, en Frelser er oss født." Men likesom profetene i det gamle Testamentet (i Bibelen) og den Messias som skulle komme, retter vi kristne også blikket framover mot Kristi Andre komme. På grunn av Frelsesverkets fullendelse i Jesu død og oppstandelse våger vi med ydmyk frimodighet å se fram mot denne dagen, i håp om at vi skal bli stående på Kristi høyre side, som Hans "får". Derfor burde vi hver dag "arbeide på vår Frelse", elske hverandre og gjøre etter Jesu ord i Bergprekenen. Derfor burde vi dag og natt påkalle Ham og søke å feste blikket på Han som er vår tros opphavsmann og fullender.

BØNN:

Kjære Hellige Ånd, Du som er gitt oss av Kristus, gå i forbønn for oss hos Faderen og be om at denne adventstid vi nå er inne i, må bli en botens, forsakelsens, renselsens, omvendelsens og bønnens tid, hvor vi forbreder oss på å ta imot Han som kommer!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND

ÈN SANN GUD SOM LEVER OG RÅDER FRA EVIGHET TIL EVIGHET

HOSANNA I DET HØYESTE

VELSIGNET VÆRE HAN SOM KOMMER I HERRENS NAVN

HOSANNA I DET HØYESTE

OG FRED PÅ JORDEN

BLANDT MENNESKER AV GOD VILJE

Amen

Rosenkransbønnen hjelper oss til å bli bedre kjent med Jesus og Maria. Når vi ber bønnene og tenker på mysteriene, er vi sammen med dem. Da spiller det ingen rolle hvor vi er: i kirken eller hjemme, på bussen eller på tur. Uansett hvor vi er, kan vi ha rosenkransen i hånden eller i lommen. Hver gang vi ber den, vokser vennskapet vårt med Jesus og Maria.

Mens vi ber bønnene tenker vi på Jesus og Maria - på ting som hendte dem. Disse hendelsene kaller vi mysterier, og vi ber ti Hill deg, Maria for hvert mysterium. I den tiden vi nå er inne i er det særlig de tre første av Gledens mysterier det er aktuelt å meditere over.

Gledens mysterier.

(bes gjerne på mandager og lørdager)

1. Engelen Gabriels budskap til Maria (Luk. 1,28-38)
2. Marias besøk hos Elisabeth (Luk. 1,39-56)
3. Jesu Kristi fødsel (Luk. 2,1-21)
4. Jesus blir båret frem i tempelet (Luk. 2,22-38)
5. Jesus blir gjenfunnet i tempelet (Luk. 2,41-52)

Siden adventstiden er begynt, kan vi prøve å la adventsmysteriet kaste litt lys over det store mysterium som bønnen er: det at Gud taler til oss og at vi kan tale til ham.

"Bønn i lys av adventsmysteriet":

Et foredrag holdt av sr. Marie-Louise Pettersen O.P.kan leses i flg link:

http://www.katolsk.no/artikler/advbonn.htm

Låner også noen ord og utdrag fra Fra Broen nr 6/2009, av p Arnfinn Haram OP:

Adventen kan sies å være en modningstid, eller skulle iallfall ideelt sett være det. En forberedelsestid på det som kommer. Advent betyr jo "komme", "ankomst". Nettopp forventingen om Guds komme i Kristus føder ropet: - Kom! Advent er påkallelsens tid, bønneropets tid!

Når eukaristien, messen, feires, kommer også Gud til oss både personlig, som verdens og naturens livgiver og oppettholder ? og som den som kommer med nyskapelsen av alle ting. Fortiden, nåtiden og framtiden fylles av hans nærvær. Hele messen er et eneste stort: - Kom! Derfor jubler Kirken mot Herren som kommer i den forvandlede hostien og kalken: "Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer!" Derfor heter de i de aller eldste nattverdsliturgiene: "Maran, atah!" (arameisk): - Kom, Herre!". Kom til meg, kom til verden og skaperverket, og kom én gang for alle!

Slik slutter også Den hellige skrift, med Kirkens urgamle bønn og lengsel: "Amen. Kom, Herre Jesus!"

Det er Advent.