Et skritt videre med Mesteren...
Fasten er en tid for ettertanke og fornyelse, til å legge til side ting og forestillinger som tar for mye plass, er syndige (feil fokus) eller direkte falske og usanne. Ikke minst "sannheten om oss selv2, vi liker jo å gå rundt med flotte selvbilder og vil også gjerne at andre skal tro godt om oss. Vel, tid for oppgjør: Hvordan står det Egentlig til med oss?
Guds ord er målestokken, speilet vi må se i. Jeg har en fantastisk bok som heter "Såkorn fra Himmelen- ord Jesus sa. Et lite forord, men ellers ikke noe lagt til eller trukket fra, ingen innviklede fortolkninger eller debatter, om det og kan være vel og bra til sin tid. Jesu språkdrakt er enkel, han bruker eksempler vanlige folk kunne og kan kjenne igjen i dagliglivet. Likevel er budskapet radikalt (alltid!), krevende, Sannt, noe man ikke kan gå tilbake på, og livsnødvendig og uovertruffent viktigste rettesnor for oss som kaller oss "kristne", vi som håper og tror på evig liv og frelse. Nåden sies å være "gratis", men Jesus Krever noe av oss. Det er ikke nok å tro at Jesus finns, at Han døde på korset for å frelse alle mennesker, at han stod opp igjen, for opp til Himmelen hvor Han tjener som yppersteprest og sitter ved Faderens høyre Hånd og at Han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Alle disse trossannhetene kjenner også djevelen og hans engler, de onde åndene skjelver for de vet at frelsen ikke er for dem.
Å være kristen betyr noe mer enn å tro på dette, det betyr å ta imot Ordet og leve etter Jesu ord. Hvor mange av oss gir til alle som ber oss og låner ut uten å vente noe igjen, hvor mange av oss kan oppriktig si at vi tilgir all urett vi måtte føle oss utsatt for, elsker våre fiender og aldri blir sinte og hevnlystne. Hvor mange av oss ber fattige, utstøtte, syke og vanføre framfor venner som gir oss noe igjen når vi skal ha fest? Hvor mange rike (det er endel i Norge) selger alt det de eier og gir det til de fattige? Hvor mange fattige gir av det de selv har å leve for når det kniper? Og hvor mange av oss er det ikke som liker å få ros av andre, ha status, "være noe" i verden. Hvor mange av oss elsker Jesus nok til å lide og dø for Ham? Jeg er sikker på at vi alle kommer til kort, men ved Guds Nåde, Sakramentene og Den Hellige Ånds hjelp kan vi bestrebe oss på å bli fullkomne, -uten å gi oss selv æren for det. Det er en kontinuerlig utviklingsprosess hvor forutsetningen er at vi lever nær Gud, ber og erkjenner vår egen totale avhengighet av Ham. Endemålet er jo å bli Ham lik. Vi går i forvandling, vi har allerede blitt nye skapninger i dåpen, men hver eneste dag må vi fortsatt fornekte oss selv, ta vårt kors opp og følge Ham. Vi har alle noe å strekke oss etter, alle noe vi kan bli bedre på, alle noe vi trenger å bli renset fra, alle noe i vårt Gudsforhold og forholdet til andre mennesker som trenger å bli legt.
Et av Kirkens mest fantastiske mysterier er eukaristien hvor Den Himmelske Kristus og vi møtes og blir forent på en konkret fysisk måte. Vi eter på Hans ord Kristi legeme og drikker Hans blod, samtidig består vår åndelige Gudstjeneste i å framby våre lemmer til Gud. Vi blir ett med Kristus, vi blir helliggjort, vi stiller oss til disposisjon for Faderens vilje. Likesom Kristus alltid gjorde Faderens vilje, skal også vi gjøre Faderens vilje og Kristi gjerninger som lemmer på Hans legeme. Å være kristen skulle bety å være Kristus-lik, men noen er overmodige og stoler på Nåden uten å løfte en finger, uten gode fortsett, uten gjerninger. Vel, ikke det at jeg har kommet så langt, men troen er død uten gjerninger. Bærer vi ikke frukt er vi ikke i Kristus, elsker vi hverandre ikke er vi ikke i Kristus. Vi Kan ikke dette av oss selv er min erfaring, selv om noen- både troende og ikke-troende, er bedre mennesker enn andre. De av oss som ikke er så gode i vår egen natur er 100% avhengig av Den Hellige Ånds hjelp og Ordets rettledning.
Måtte vi alle bli det vi var tenkt til: Lik Kristus, i fullkommen harmoni med Guds gode vilje, så hjelpe oss Gud! Amen.
God fastetid!
