Jeg er ikke "riktig frisk" ;-)

Etter alt jeg har vert igjennom er de ferreste det!

Men det er ikke dermed sagt at man ikke er "riktig klok"!

Det er ikke alle som skjønner forskjellen ;-)

Når man har sett og opplevd mye Ondt, og fått sterkere føling med verdens galskap og lidelse enn mennesket er konstruert for å tåle, blir man sjelden "helt god" av det. Men med Guds hjelp står jeg enda på beina og vandrer rundt som et menneske blant mennesker. Jeg har klart meg Vesentlig bedre enn mange andre i samme situasjon. Så strengt tatt er jeg nok ikke et så aller verst menneske når det kommer til stykket ;-)

Ellers er det jo Alltid noe å klage og rette på hvis man går inn for det!

Så lenge man gjør så godt man kan kan ingen kreve noe mer. Og "der det ikke er mer" kan ingen vente mer!

Vi har Alle våre feil og begrensninger uansett hvor god viljen er. Sånn er det bare ;-)

Men det er verken ment som noen " Unnskyldning for at jeg er til"- for det trenger jeg Aldeles ikke unnskylde, og heller ikke en uttalelse tenkt som en byggestein i selvforsvarsverket til de som ikke vil legge to pinner i kors for å gjøre noe med de Feilene de Kan rette på!

Vi har alle godt både av å ta en selvransakelse og å be om Visdom og sinnsro når noe er vanskelig og vi lar oss opprøre:

Gud, gi meg sinnsro til å føye meg i det jeg ikke selv rår over, mot til å forandre det som står i min makt å endre, og visdom til å skille det ene fra det andre.

(Katolsk bønnebok- Reinhold Niebuhr. (1892-1971)

Noen ganger er det ting som kan gi noen og enhver, også meg (!) sterk blodtrykksstigning. Og det er jo direkte helsefarlig! Mennesker og situasjoner som har en slik effekt på en bør man helst bare unngå om man ikke klarer å styre temperamentet,apetittene og lidenskapene. Ellers kan man pådra seg hjerteinfarkt og tidlig død!

Det er ikke i solskinn og med frisk bris i ryggen livetsseilasens sjømannsskap og mot virkelig blir prøvd, men i stiv motbør, kuling og storm, ulykker og forlis! Det er også da man lerer hvem man kan stole på og hvem ens Virkelige venner er! Jesus kan man alltid stole på, selv om noen holder på å gå under i Livsforlis, uten et menneske å feste lit til, før de kaster seg etter Den Livbøyen! Da er det ferreste så høye i hatten. Når noen faller overbord nytter det heller ikke bare å brøle. Da er det en kristenplikt å hjelpe, uansett hvordan vedkommende havna uti der! Det er da folk som meg både Ser alvoret og handler!

"Been there! Done that!" Og er her fortsatt. Forholdsvis rak i ryggen på tross av at den har smelt av et par ganger, uten å kneise for mye med nakken av den grunn. Jeg har Vesentlig større Tro på Gud enn på meg selv, og bøyer Gjerne kne for Ham, selv om jeg ikke er noen "kne-høne" eller smisker meg rundt og er "ever så humble"!

Og akterutseilte matroser som blir sentimentale i fylla og med den største selvmedlidenhet og på tross av sin grovhet håper på litt kvinnelig veldedighet, kan du ha for meg! Tilbringer man for mye tid med sånne er det ikke bare kjønnssykdommene som smitter over! Da får man jaggu meg gode grunner til å drikke også!

Jeg har Tålt og funnet meg i mer enn de fleste, men forstår at mennesker har ulike grenser som ikke alltid sammenfaller med mine ;-) Krever man for mye av andre, kan selv den snilleste, som har funnet seg i det meste, og tidd og tålt for å ikke såre andre, reise seg, "velte bordet og jage trollpakket ut" og vere alt annet en Nådig ;-) Jeg har vert på Begge sider av sånt. Strengt tatt har jeg viss "levd i hundre år" erfaringsmessig, selv om jeg langt fra har vert ute og seilt på de syv hav. Og i tillegg har jeg altså et livssyn som noen mener hører hjemme i Middelalderen ;-) Men jeg er da enda "bare en ungdom" og fortsatt spretten og vilter nok for de fleste og vel så det. ;-)

Så: Take Care and Stay Cool! Det er "oppskriften på evig ungdom"! (Nå skrøner jeg litt da...)



Groovy! Man må ha litt groove i livet innimellom. Og litt blues. Ellers går det ikke med et liv som mitt...Jeg er ikke Mindre katolikk enn andre katolikker fordi om jeg ikke akkurat er sterotypen av "den norske kulturkatolikk" ;-) Men katolikker kommer i utallige variasjoner rundt om i verden, og sånn må det vere. Hvis Gud hadde villet at alle skulle vere like hadde han printet oss ut som standariserte blåkopier og ikke sørget for at hvert eneste barn som fødes er Helt unik og litt anderledes enn alle andre, selv om hver eneste en er og blir mennesker, og vi alle sammen, ved det, har mye mer til felles, enn det som skiller, når det kommer til stykket og og man kommer "helt ned på beinet", selv om det kan vere lett å glemme i "kampens hete". Den dagen man blir gammel og syk og nermer seg livets slutt vil selv de sterkeste og mest vellykkede få føling med, om de tidligere hadde glemt det, at vi alle har de samme grunnleggende menneskelige behovene og er avhengige av andre mennesker. "No man is an island"! Det er klokt å dvele litt ved hva som til syvende og sist er viktigst og betyr mest for mennesker flest Før man kommer i en situasjon der man virkelig trenger og er avhengig av andres hjelp og hjertevarme, nerhet og omsorg. For noen, som alltid har følt seg sterke og uavhengige, har brydd seg fint lite om andre og ment enhver er sin egen lykkes smed, kommer den siste livsfasen som et vondt sjokk dessverre! Da er vi som har fått "øvet oss litt" heldigere stilt ;-)

Jeg har efaring både fra rollen som Omsorgsgiver og hjelper, og med å vere "den sterke" men også fra å vere i rollen som den som trenger omsorg og hjelp og er avhengig av andre. Begge rollene "krever sin mann" for å si det på den måten. Så ja, jeg er Livserfaren, men enda ikke Utlevd! Det er enda ting det gjenstår å erfare før jeg er "ferdig"! Enda mange arbeidsoppgaver som skal fullføres! Enda en drøm jeg ikke klarer å oppgi og parkere må jeg innse, om enn motvillig! ;-) Og der i tvilen, mulighetens dør satt på klem vokser det et lite håp. Tvilen og uroen ved den, er offeret jeg må gi til fordel for den Drømmen! Noen av oss får jammen ta lite gratis her i livet, om da Noen gjør det!

Noen ganger er det sannelig ikke helt lett å avgjøre hva som er av Gud og hva som er av Djevelen, og om man bør velsigne de som vekker gamle parkerte drømmer og håp når man levde godt og trygt i "resignasjonen" eller om man bør forbanne dem for å ha sådd uro og tvil! Satser på at livet sjøl vil gi svaret. "Det var nå som Søren!" ;-) Er det RART man får lyst til å gå i Kloster!!! Men den veien er nok stengt nå. Jeg bestod ikke "lakmus-testen" innser jeg, om jeg aldri så mye lever i sølibat på åttende året i samsvar med min Tro! For det er ikke bare Troen det kommer an på! Og deri ligger Min Akilleshel! Men det spiller ingen rolle hvor mange som kjenner det svake punktet, for det er de ytterst Få som får tilgang til det i praksis! Så på noen områder Er jeg "superwoman", skudd og bombesikker! Men noen ganger går det "til helvete". Da får man ta konsekvenser og forholdsregler av det og skjerpe seg og gjøre så godt man kan uten å bli Heilt mannevond og lyse eder og galle! Jeg lever som best jeg kan selv om livet ikke er noen dans på roser, inntil noe bedre og litt mer rosebesatt evnt. byr seg og prøver å la vere å gjøre samme feil om igjen, uten at noen kan Helgardere seg mot slikt ;-) Jeg er et Kristen-Menneske av kjøtt og blod, og ikke noen "ond og skummel heks"! Og heller ikke noe Troll som er Seg Selv nok!

Vi kristne, ja meg selv inkludert, Har en hang til å dømme. Et indiansk ordtak sier imidlertid at man ikke skal dømme en mann (eller kvinne) før man har gått hundre mil i hans mokasiner! Eller som vi sier på norsk "den vet best hvor skoen trykker, som har den på!"

Å vere MEG og "ha all verden i bevisstheten" er strengt tatt ikke den letteste "livsoppgaven"! Jeg trives liksom ikke helt i denne verden. Derfor ber jeg om "tålmodighet og overberenhet" og gjør så godt jeg Kan, for Jesus er heller ikke helt ferdig med meg enda. Kan bli bedre! Men kan IKKE løfte meg selv opp etter håret eller be om unnskyldning for å Vere meg selv fullt og helt eller for å vere "for" Kristen! For Andre er jeg jo ikke Kristen "nok". Jeg Kan dessverre ikke gjøre alle til lags, så jeg snur ikke kappen etter vinden! Jeg er Meg selv uansett hvor provoserende jeg virker på andre. Jeg skriver heller ikke for å få flest mulig "likes". Hadde jeg jaktet på polularitet, eller Rikdom for den del, hadde jeg bare snakket folk etter hånden, tatt pulsen på det som rører seg i tida og justert stoffet etter "markedet" ;-) Jeg er imidlertid ikke like "uomgjengelig" i det virkelige, sosiale liv som i skreven form, ellers hadde det vert ille!

I realiteten lever jeg et rolig, fredelig og nokså tilbaketrukket lovlydig og fornuftig liv, som noen sikkert ville funnet dørgende kjedelig, og tror jeg er en ganske omgjengelig og snill person som sjelden krangler og kjefter. Og faktisk er jeg veldig glad i stillhet! ;-) Likefullt vil jeg vel alltid ha en Bohem i meg, som gir litt katten i hva andre vet og tror de vet om meg, og de fantasiene de utleder av det! Det er ikke Ryktet det kommer an på, men heller om man ER bedre enn sitt rykte! De som nyter godt av anseelse og har et ufortjent Godt rykte må ha det Mye verre enn meg! For hvordan kan et sånt menneske bevare selvrespekten og våge å se seg selv erlig i speilet! Og hvor redde må ikke de gå rundt å vere for at andre skal få vite hvordan det egentlig er fatt!

Jeg er i Overkant Åpen, erlig og frittalende. Men jeg er ingen Psykopat! Psykopater lider ofte minst selv under sin psykopati, de lever godt med den! Det er ofrene, de som er helt tett på med et blottlagt følelsesliv, folk som er glad i Psykopaten, som Han eller hund har taket på som lider under psykopatens grep og spill. Og de kan han ha Så godt taket på at selv om de Lider i relasjonen er de de siste som taler mot vedkommende! Psykopaten er slesk, han føler seg frem til og spiller på andres svakheter, og kan fremstå svert så "hyggelig og sjarmerende". Psykopater er ofte narcissistiske, hans Ego er jo det viktigste i verden, og de vil derfor at andre skal tro godt om ham eller henne. Du finner dem gjerne i en overordnet stilling, og de kan vere "uangripelige" og fremstille seg selv som Uskylden selv. Derfor skjer det også at de få kvinnene som etter å ha levd med en psykopat og vert i en emosjonelt sårbar situasjon, om de endelig klarer å bryte ut, ikke blir trodd. For psykopaten er jo "så hyggelig".

Så mye her i verden er ikke slik det fremstår. Jeg er iallfall Ekte, står ved meg selv og mitt eget, og kan svare for alt! Jeg trenger ikke vike for mitt eget blikk når jeg ser meg i speilet. Jeg kan heller si til meg selv "Du har Grunn til å ha selvrespekt" uansett hva de sier og prøver å stemple på ryggen din! Jeg har heller aldri hengt ut og prøvd å ramme uskyldige ut fra ren egeninteresse og oppmerksomhetsbehov. Men jeg er sørgelig klar over at jeg kan ha blitt opphav til misforståelser som gjennom sladrekjerringenes munn har ført til at folk som slett ikke fortjener det har blitt dratt inn og utsatt for rykter, baktalelser og løgner om "hele hønsegårder" som Aldri har eksistert! Og det er beklagelig! Selv etterstreber jeg etter beste evne å holde meg til Sannheten, og ville aldri finne på å Lyve uskyldige ned! Jeg prøver også å la vere å Ta feil! De som frykter Sannheten, fordi de virkelig HAR "mørke hemmeligheter", har derimot Grunn til å vere litt redd for Meg! Så om sånne uslinger prøver å lyve Meg ned for å beskytte seg selv, er det ikke vanskelig å forstå ;-)

Jeg er alt anna enn overfladisk, men noen ganger- når jeg gjennomskuer andres falskhet, har jeg også måtte innse at det beste man da kan gjøre er å bare vere hyggelig på overflaten og gjøre gode miner til slett spill "for Husfredens skyld". I en jobbsituasjon vil det heller ikke vere alle man liker, og det må vi tåle, der er det Jobben som er det viktigste. Egentlig er jeg selv ganske Flink til å omgås "vanskelige mennesker" og ikke fullt så "vanskelig" selv som noen vil ha det til ;-) Men jeg setter grenser, tåler ikke lenger hva det skulle vere, kan stille krav, si nei, sette foten ned. Men jeg er ikke glad i konflikter så når det er mulig trekker jeg meg heller unna! 

Det beste rådet jeg kan gi til folk som har en sjef som virkelig Er psykopatisk er dette: Ikke ta og gå inn i konflikten! Du blir bare ødelagt og skadet sjøl. Kom deg heller unna og finn en ny jobb! Noen ER virkelig psykopater, men det er ikke et begrep man ellers bør slenge om seg med. De "rene psykopatene" er Få! Jeg har bare støtt på En eneste En som jeg med stor sikkerhet vil diagnostisere som Psykopat, men han har skadet meg desto Mer gjennom vår 15-årige for meg vonde destruktive relasjon! Jeg vet noe om Kjerlighet, og jeg vet også noe om hvordan den kan binde oss i destruktive relasjoner hvor det ikke Egentlig er så "fritt valg" å gå! Det var en Bragd å bryte, men jeg Klarte det! Og jeg er ganske sikker på at "karma" vil innhente den mannen i hans levetid for vi har Bare ett liv!

En av årsaken til at "erlighet varer lengst" er at Sannheten står fast, men den som lyver og bedrar går seg fort fast i et nett av omskiftelige løgner. Sannheten kan sies på mange Ulike måter, utdypes og utvides i menneskers bevissthet. Men når noe Er sant, så Er det sant! ingen løgn eller mistro kan forandre på Sanne fakta!

Gud gir håp og kan hjelpe mennesker som er "beyond human help". Men ikke riktig alle! For noen har stelt seg så ille, gjort så mye ondt og er så tomme innvendige at det som engang var en menneskesjel er "beyond salvation". For å ende slik kreves det "iherdig langvarig egeninnsats i egoismens, begjerets, løgnens og ondskapens tjeneste"! Og når et menneske har kommet Så langt, vil han gjerne sluke og ta andre sjeler med seg i mørket om han kan. De virkelige Satanistene tror verken på Djevel eller Gud og vet ikke hva sann kjerlighet er. De er rene materialistiske egoister og anser selv et ekteskap som en "kjøpmannskontrakt". I deres indre verden og forestillinger Finnes det ingen altruisme, ingen nestekjerlighet, ingen uegennyttig agape! Er man glad i et slikt menneske Tross alt, tar han det bare til inntekt for sitt eget Ego. For han Tror ikke egentlig på Godhet, tror andre er som og tenker som ham selv. Om noen elsker ham med agapekjerlighet, og ikke for sin egen del, får han ikke "regnestykket til å gå opp", så "da må det vere fordi han gir det mennesket så mye". Stort mer narcissistisk kan man ikke Bli! Og sånt blir det mye Tragedie av. Men jeg tipper jeg smiler godt den dagen alt Han hører er Fandens latter. Den som ler sist ler best! Gud elsker meg, men Fanden bryr seg ikke det døyt om sine, han bare ler av dem når det går dem riktig ille. For han er Psykopaten over Alle psykopater! Selger man først sjela si for "tredve sølvpenger og et liv på solsiden" Får man den ikke tilbake. Da blir det fryktelig Mørkt og isnende kaldt. goldt og øde i ens indre til sist. Og slett ikke sikkert det er så mange igjen med hjertevarme som man kan parasittere på! Og dertil fryder Fanden seg. Fanden hater nemlig kjerlighet, men bruker den gjerne som middel om han kan ødelegge, skade, pervertere og alt som ondt er på grunn av at den gjør mennesker svake. Når så til sist alt er ødelagt, og hjertene blir iskalde mens sinnet formørkes helt og sannheta blir erstattet av løgn, er det helt etter Fandens plan, enten man tror han eksisterer eller ikke.

Jeg er glad jeg tilhører den andre siden, selv om djevelen gjør hva han kan for å ødelegge for oss som hører Gud til.

Jesus og Sannhetens Ånd, frigjør oss og bringer oss til Seier til sist uansett, så fremt vi står ved Ham! Er Gud med oss, hvem er da mot oss? Og om vår Gudsrelasjon er i orden og man stoler fullt og fast på Ham, hva kan da et menneske gjøre oss?! Det gjelder bare om å holde seg ner til Gud og ikke vike av og synde. Så "ordner det seg for snille jenter", selv om Noen menn gjør meg aldri så svak og mo i knerne ;-)

Det har sannelig ikke vert For mange Vise Menn med trygge skuldre, og rom der man kunne legge guarden trygt ned og lene seg tilbake, så jeg takker Gud for det som er av det i mitt liv! Det Finnes menn jeg kan stole på og legge hodet på skulderen til uten at det fører til ildebrann og allslags ondt, og de er ikke de frommeste og heller ikke kristne, men heller "barmhjertige samaritaner" med et litt mer positivt og nyansert bilde på kvinner enn den arkaiske sort-hvite "hore- madonna-forestillingen" endel menn har blant andre uhumskheter oppi hodene sine! Noen menn kan knapt ta imot en klem uten at de får "problemer", og det er vel ikke egentlig kvinnenes feil...Noen ganger bør man virkelig spørre seg: WHO`S FRAMING WHO?

Jeg vet å verdsette mennesker av motsatt kjønn, men enkelte menn synes å vere for primitive til å kunne relatere til kvinner som Mennesker. De ser oss liksom bare som en kilde til egen behovstilfredstillelse, omtrent som om deres eneste tankerekke om kvinner går slik: "Kvinne! mat, mor, sex, omsorg". Og ja det er jo endel av sannheten, men vi er da litt mer enn som så og ikke en slags automater for menns behovstilfredsstillelse...? Jeg har hatt og har flere gode vennskap med menn uten å sause det sammen med erotikk. Kvinner kan da også vere rene Kamerater selv om man verken er gammel eller dirkete stygg! Men for endel menn er viss sånt en ren umulighet. Det går faktisk attpåtil fint an å ha vennskap på tvers av kjønn uten å engang vurdere den andre som kjønnsobjekt om man ikke "tvinges til det". Vi er mennesker! Ingen er bare kjønn! Jeg har virkelig sett og fått føling med menn som er så dumme og så forstokka i hodet sitt at det er til å grine av! Som ser ut til å ha hatt en forestilling om at jeg driver "Godtebutikk" og er som femåringer. Og når man innser galskapen, og de til syvende og sist innser at Her får de ingenting og at man slett ikke hadde Noen av denslags lyster rettet mot dem, da er de med ett "trofaste ektemenn som har blitt forsøkt forført".Da er det bare å stenge døra for godt! Så kan de tute til sine moderlige koner om hvor aldeles "fryyyktelig" jeg er! Det finnes grenser for meg også! Jeg kan vedkjenne meg de jeg Har forsøkt å forføre, men ikke fleire heller! De andre får svare for sine Egne synder! Har jeg liksom plutselig fått rollen som "Femme fatal"? Det eneste som mangler nå er vel at jeg får et kobbel kjerringer med helt grunnløs sjalusi på nakken! Jeg som ikke engang klarer å finne meg en kjereste, slik normale mennesker gjør, og som altså lever i sølibat! Hvis sex var det eneste som stod i hodet på meg hadde jeg for det første ikke satsa på tilårskomne gifte mannfolk, men gått for noe yngre, og er for det andre ikke i beit i det hele! Hadde jeg Ønsket å ha sex er det bare en telefon unna, og det koster ingenting! Men jeg har avstått fra sex i mer enn syv år, fordi jeg tar min tro på Alvor! Jeg står imidlertid fritt til å Gifte meg, menn enn så lenge er det ingen kø av friere i hagen, og ingen som sloss om min gunst! Og her er det uansett Hjertets valg som teller mest, og det kan ikke Jeg styre med hodet . De nedre regioner Kan jeg styre! Men jeg er Ikke Herre over mitt eget Hjerte! Noen menn ser ut til å vere så sexfikserte og testikkelstyrte at hjernen er blitt fullstendig markspist og full av hull! Og DE har ikke en sjanse i havet hos meg! ;-) Menn som bare "vil HA!" er ikke i min smak. Det er en haug med sultne blikk der ute som "Vil HA!". Det er ikke mitt problem! 

Eg har ei Fortid eg aldri ønska meg og aldri levde godt med. Den stod eg også inne for og ved da det var samtid, og ikke hadde den styrken og den valgmuligheten jeg har idag som jeg har vunnet ved min Tro. Jeg er ikke en av de som later som jeg er from og prektig i Prestenes påsyn, mens det jeg egentlig elsker er å synde. Jeg elsker ikke å synde, synd er ondt og gjør meg Vondt. Jeg har imidlertid fortsatt et levende kjøtthjerte, og noen ganger skaper det trøbbel og fører meg ut på glattisen så det smeller i veggen! Da prøver jeg heller ikke å gjøre meg bedre enn jeg er! Men om man faller er ikke det en god grunn til å vende tilbake til gamle synder og oppgi gode fortsett! Jeg Har berget meg så langt! Kroppen har ikke deltatt i syndige aktiviteter, for Gud gjør både fristelsen og utgangen av den slik at vi kan tåle det! Men om noen forventer at man skal holde hodet kaldt, opptre heilt rasjonelt og ha full styring midt oppi en utilsikta flammende forelskelse som jeg Også stod inne for, kan de selv aldri virkelig ha Vert forelsket! "Kold kjerlighet" som Bare sitter i hodet og under beltestedet har jeg liten tro på, selv om livet kanskje er mer behagelig for de som ikke Føler så sterkt og elsker så intenst? Det er neiggu ikke lett! Høydene kan virkelig bli For stormfulle iblant og alt for dramatisk. Jeg verdsetter derfor også det trygge, trauste, fredelige, grå og hverdagslige. Tro det eller ei! Forelskelse synes faktisk å vere den største katastrofen som kan inntre i mitt liv! Men enda drømmer jeg om den Ene store Gjensidige Kjerligheten. Så smart er det ikke. Endel menn er jo også alt annet enn romantisk anlagt ;-) Jeg trekker visst det korteste strået i kjerlighet uansett hvordan jeg snur og vender på det. "Det blir en vane". Og eg tenke liksom at bare eg er våken og litt mer oppmerksom på tidlige tegn på forelskelse kan eg kanskje styre unna de verste skjerene og slippe flere katastrofer simpelthen ved å skygge unna vedkommende. Men man finner neppe Den store Kjerligheta på den måten heller ;-) Og det er uansett vanskelig å la vere å snakke med alle menn man Virkelig liker spesielt godt, også som kjønn. Og om eg hadde gått i Kloster måtte eg fortsatt ha snakka med en og annen Prest, om ikke anna Paven ;-) Da kunne eg forårsaka stor oppstandelse og kanskje utløst en massepsykose i klosteret og risikert å ende opp med å få Inkvisisjonen på nakken! Men "til heks å vere" har jeg gjort det riktig dårlig. Jeg "strøk nemlig på hekseakademiet" fordi jeg er Kristen! Jeg er ikke en slik som bare "Tar det jeg vil Ha!" om jeg øyner en mulighet, her er det moralske saker og ting ute og går, og "kamper på kammerset" som Hekser er forskånet fra! Man kan spørre seg hvor mye Ånd og Hva slags ånd det er i mennesker som Aldri kjemper moralske kamper med seg selv, og ikke vet hva Åndskamp er! Det handler ikke om Frykt! Det handler om god gammeldags kristen Vilje til å velge det gode som Gud vil og ikke gi etter for de andre kreftene og mot "den onde naturs vilje" som bare søker det hjertet begjerer uten tanke for bud og regler, rett og galt. Blir man forelsket oppi noe sånt mister man snøringa og kommer lett ut og kjøre! Så noen ganger sloss faktisk vi kristne mot det vi Selv egentlig Vil, det er det motsatte av å vere "sin egen lykkes smed" på jorden. Man kan tenke at "det" ville nok gjort Meg lykkelig og tilfreds, men det er ikke det Gud vil jeg skal gjøre, og det ville gått utover noen andre også, og så holder man tilbake og motarbeider sin egen mulighet til å få det som man vil. Serlig Lett er det Ikke, så sant man ikke har kommet så langt på Helliggjørelsens vei at Egen vilje er fullstendig forent med Guds vilje og alt som er i en er av Gud! Da er man en Helgen! Vu andre har "litt å jobbe med" og rekker neppe helt dit uten noen runder i Skjersilden post mortem. Men lidelse mens vi enda er i kjøttet kan når den forenes med Kristi lidelser også ha en rensende og frelsende karakter. Vi katolikker tror oss jo ikke Frelst før vi har kommet helt i Mål, mens lutheranerne tar frelsen på forskudd ;-) Så lenge vi befinner oss i denne verdens jammerdal i forgjengelig kjøtt og stadig har tilbøyelighet til synd, gjennomgår all slags lidelser både på grunn av egne og andres synder, og slett ikke er helt bekvem med tilstandene på planeten er det da ganske åpenbart at vi ikke er "Frelst"? Selv om vi var fullkomne og tvers igjennom hellige og perfekte er vi fortsatt ikke Frelst så lenge vi lever i en så Ond og pervertert verden som den vi mennesker lever i. Når alt det onde er over og borte for evig og aldri kan skade oss mer eller føre oss vill, og vi er fullkomment renset en gang for alle, og all synd er gjort til ende og utslettet, og alt er bragt til Rettferdighet og Seier, DA kan du snakke om å vere Frelst!

Jeg har Aldri vert "Hjemme" i denne verden, også som barn lengtet jeg etter "det egentlige hjemmet mitt hos Gud langt derute blant stjernene"! Det nermeste jeg kan Komme "et hjem på jorden" må vere Kirken, for det er Min Fars Hus, men strengt tatt kan man ikke vere helt trygg der heller!

Noen av oss Hater virkelig vårt liv i denne verden, og ser frem til det er over og også til den dagen Gud selv gjør ende på denne verden og alt ondt som er i den, og lager en Ny verden der alt er som det Skal vere, og alt er i skjønn harmoni! Her har jo vi mennesker fucka det så opp at selv naturen er helt ute av balanse og alle snakker varmt om alt de skal gjøre for å rette på det, mens det Meste egentlig retter seg etter hva de tjener mest penger på og har det største egoistiske velbehaget av. "Vi skal gjøre det!" sier politikerne, "snart, i et annet land, så lenge vi ikke må gi avkall på noe eller tjener mindre penger selv". Og så sier folk "Politikerne skal gjøre det, så Vi trenger ikke gjøre så mye. De fikser det- med litt oljepenger, og så kan de der ute gjøre det som skal til i praksis". "Vi skal gjøre det"! Bare ikke Nå, Her! mens vi tjener så gode penger!"

Og "Mor Theresa" kan ha det så traurig og bli så drittlei av å hjelpe og yte med utakk som lønn for en evig strøm av mennesker med Behov, som har sitt fokus nettopp der- På Sine behov, og helst ikke vil yte noe tilbake, at hun sist blir utbrent og slutter å egentlig bry seg så veldig og fristes til å prøve å bygge sitt rede i Høyden isteden! Noen av Vår Herres "fotsoldater i førstelinje uten tittel, status og team", som noen ganger bare gjør det man gjør fordi man er et kristent menneske og har påtatt seg en slags forpliktelse man bare står i. år ut og år inn, til man til sist har sluttet å spørre "Hvorfor" man egentlig gjør det man gjør og står i de relasjonene man står i. Man er kristen. Man ser at man ikke kan svikte selv når den trengende er fullstendig urimelig og Ingenting gir tilbake! Man blir! Man ser at sånn må det bare vere. For "noen" Må ha den rollen i vedkommendes liv og orke å stå ved. Men selv kan jeg ha det så traurig og savne så mye, som just Den personen Har uten å fatte verdien av det. Det viktigste i livet Kan ikke kjøpes for penger og er helt ubetalelig!

Den Eneste tingen jeg Virkelig ønsker meg her i verden er rett og slett ekte kjerlighet som tåler litt slitasje! Men etter det jeg gikk igjennom med den psykopaten jeg engang elsket, vet jeg ikke engang om jeg selv er istand til å elske med en slik kjerlighet igjen, om jeg i det hele tatt våger meg ut på det. Hjertet mitt er langt fra dødt, men det "stopper litt opp" innimellom, rent følelsesmessig. Slitasjen har vert Stor!

Men ENDA tror jeg altså på Kjerlighetens Mirakel og undergjørende virkning, ikke bare i forholdet mellom Gud og menneske, men mellom mennesker.

Noen ganger Kan man jo "treffe nåla i høystakken" og få full klaff i kjerlighet, og det ville vert det Største og Beste som har skjedd i mitt liv!

Så sannsynlig at noe sånt skulle skje er det nok ikke, men så har jeg jo også en Tro på en Gud, som kan utrette Helt usannsynlige ting sett fra menneskets side. Så jeg sier heller som muslimene; "Insch Allah!"; Hvis Gud vil! Om Kjerligheten er gjensidig og gir seg til kjenne, da sier jeg uforbeholdent "JA!", enten det er "etter boka eller ikke"! Så får vi se om det skjer før det skrives "Døden inntraff kl...". Misforstå meg rett. Jeg er Ikke suicidal! Det er min kristenplikt å leve og det finnes fortsatt folk jeg Er glad i som er glad i meg også, for min egen del, og ikke (bare) fordi de Trenger meg! Å vere Behøvd og trengt av noen er også en grunn til å leve! ;-)

Jeg har ikke Valgt å leve alene! Og da mener jeg i betydningen leve som enslig uten en mann ved min side, og ikke blot å bo sammen med andre mennesker! Det hjelper heller ikke om "en hvilkensomhelst mann" kommer og byr seg til, det må vere følelser med i bilde ellers er jeg like langt! Det er heller ikke Nok at mannen elsker meg, hvis ikke jeg elsker Ham! SÅ desperat er jeg ikke! Men om man ikke kan få eller når det man alltid har ønsket seg mer enn noe annet i livet, får man prøve å gjøre et liv ut av det uansett.

What are My chanches?! Forsvinnende SMÅ sett fra mitt ståsted!

Hadde jeg enda Vert en sånn farlig, egoistisk heks og femme fatal som noen ser ut til å innbille seg at jeg er, vet jeg nøyaktig Hvem jeg ville Tatt! Og det er ikke verken en from prest eller skolert teolog, men Han med det Beste Hjertet! Det står ikke i min Makt! Og Godt er antagelig det, om ikke akkurat mest for Min del! Noen damer er virkelig Heldige! Og min Ulykke blir ikke større av at Andre har det bra! Syns nå heller det er inderlig godt at noen av de jeg er glad i har det godt og har større hell i kjerlighet enn Meg! Kanskje jeg skulle begynne å gamble? Siden jeg har sånn ekstrem uflaks i kjerlighet har jeg kankje hell i spill? Men jeg Liker egentlig ikke Spill! Så jeg kunne aldri blitt politiker heller. Litt "russisk rulett" har jeg dog drevet med, det krever ingen nerver av stål når man er likeglad om man lever eller ikke ;-) Men jeg driver ikke egentlig med denslags lenger. Jeg tror jeg skal klare å "stå pliktløpet ut"!

Jeg Kan ditt og jeg Kan datt og er flink til en rekke ting, men emosjonelt har jeg ganske lite nering å gå på, så om jeg ikke hadde hatt en uutømmelig ekstern Kilde i Gud, hadde antagelig jeg også vert helt tom! Jeg kan jobbe effektivt og godt når jeg jobber, men det er til ingen nytte å vifte med noen tusenlapper og tro det øker fremdriften. Maskineriet mitt går ikke på penger, så det har strengt tatt lite og si, så lenge jeg har så jeg klarer meg. Penger eller mangel på penger kan verken få meg til å jobbe og yte mer eller mindre. Det er bare sånn jeg er konstruert, og i vår verden synes det å vere et heller sjeldent fenomen! Det er ikke dermed sagt at Det er en "konstruksjonsfeil", slik jeg ser det er det heller vår verden som er "en smule feilkonstruert av de menneskelige ingeneurer" og Fanden ;-)

Et annet Stalltips er at om noen er likeglade ifht om de lever eller dør, så skyldes også det ytterst sjelden "en konstruksjonsfeil" hos det mennesket. Å lete etter endogene årsaker til at mennesker blir suicidale kommer man sjelden i mål med. Det sier oftest mer om vedkommendes lidelser i livet enn om overføringer av signalsubstanser i hjernen og denslags. Man kan ikke medisinere bort verdens ondskap, vonde minner og de arrene alvorlige traumer gir på sinnet, heller ikke dårlig livskvalitet og emosjonelle mangelbehov dessverre! Hver enkelt får bare prøve å klare seg som best vi kan. Voksne mennesker kan ikke gjøre krav på at andre mennesker skal kompensere for våre mangler eller fylle våre behov "ad libitum"! Noen "får det til for seg", andre Ikke, og det kommer ikke engang alltid an på den enkeltes personlige ressursnivå, heller ikke på utseende!

At man er en smule likeglad med eget liv, trenger imidlertid slett ikke bety at man er Likeglad med andre menneskers liv. Jeg redder liv når jeg Kan!

Og folk som tror jeg er "en feilkonsruksjon" må ta seg ei pera og lese seg litt opp på ting! Jeg er et menneske som har opplevd mer ondt og smertefullt enn de aller fleste nordmenn i etterkrigsgenerasjonen har opplevd. Jeg er ikke Feilkonstruert! Jeg er skadet Utenfra! 

Noen har opplevd Ett alvorlig livstruende kollektivt traume, og det kan for noen vere mer enn nok til at de noensinne kan leve et helt normalt liv igjen, men de har iallfall støtte i de som opplevde det samme, og har ingen problemer med å bli trodd på det de har opplevd, eller forstått i sine etterreaksjoner på det. Noen av oss har opplevd Mange, gjentatte, alvorlige Og livstruende traumer fra tidlig barndom og oppover. Og ikke gikk jeg fri som voksen heller! Han som skulle hjelpe meg skadet og traumatiserte meg enda mer! Og sånne som meg, som har blitt utsatt for ting som Ikke ble slått opp i noen avis, strever med å få folk til å tro at det virkelig Var Så ille! Men det VAR Grusomt, ondt og inhumant! Når man er så dypt traumatisert Kan man aldri bli helt frisk noen gang, men har man personlige ressurser nok og støtte nok rundt seg, kan man fungere ganske så bra, jobbe og få det til i lange perioder av gangen. Men man Blir ikke ferdig med det, minnene blir ikke borte, skaden som er gjort er ubotelig! Likevel lever man og gjør så godt man kan der man kan, Når man kan, og prøver å ta så mye ansvar man er istand til å ta! Men innimellom svikter det! Noe jeg vet Mer om enn kjerlighet er SMERTE! Rein og skjer LIDELSE! Sånt blir man ikke glad i livet og verden av! Men mennesker er istand til å utholde Store lidelser når man elsker, og om man ser en Mening i det! Det er den "meningsløse lidelsen" som er den aller, aller verste å utholde!


 

 

 

2 kommentarer

Hege Kristin

12.01.2017 kl.12:34

<3

Anita Karine Bårdsen

12.01.2017 kl.12:42

Takk! <3

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits