"uforskyldt skilt"?

Jeg så en gang et maleri, jeg tittelen tatt med i betraktning fant en smule genialt. Bildet ligger desverre ikke ute på nettet, så jeg får prøve å beskrive det med ord, og for dette kunstverket, ga jo tittelen virkelig en "punch" som understreket poenget. Slik kan bilder og ord, satt i riktig kombinasjon, gi et mer kraftfullt uttrykk enn om bildet eller ordene står alene, på samme måte som når musikken og pulsen i den underbygger og bærer teksten. Da snakker man om et vellykket kommunikativt uttrykk som når ut, fenger, berører og beveger. Noen har større "teft" og "treffsikkerhet" i sine uttrykk enn andre. Andre er mindre flinke, både i sin generelle uttrykksevne og kunstneriske kreativitet og til å kommunisere generelt. Og i dette blogginnlegget er konsekvensene av dårlige kommunikative evner et hovedpoeng, og det handler om relasjoner, og ting som skaper avstand i relasjoner, som noen ganger gjør at ekteskap går i oppløsning- som alt har haltet lenge, men hvor den ene part som er godt fornøyd og meget tilfreds aner fred og fare, til ektefellen "pluttselig bare går" og blir stående igjen som et spørsmålstegn, "uforskyldt skilt"- for "vi hadde det jo så bra".

Maleriet illustrerer ei bryllupsnatt, og gir et tydelig signal om skjevheten i forholdet alt ved inngangen, og et frempek om at dette for den kvinnelige part ikke vil bli noe enkelt eller lykkelig ekteskap. For mens brudgommen, fysisk stor og sterk, breier seg fullstendig avslappet og med kunstnerisk uttrykt selvtilfredshet og sover dypt, tydelig tilfredsstilt. Ligger den spede kvinnen innklemt mot veggen, det er nesten ikke plass til henne i sengen, fordi brudgommen så til de grader, med vel uttrykt selvfølgelighet. Hun har øynene åpne, ser ikke lykkelig ut, nesten litt redd, skikkelsen sier nærmes "unnskyld at jeg er til". Det er brudgommens kropp som dominerer i bildet, han som er i forgrunnen, hvor man nærmest må kikke nærmere etter for å se at det ligger en liten kvinne der og. Når så tittelen på bildet er "Og brudgommen og" er det punchlinjen som gjør kunstverket fullkoment og en smule "genialt" for denne kunstneren som jeg desverre ikke noterte navnet på kan tydeligvis sitt fag også rent teknisk, det er "et god bilde" malt av en profesjonell kunstner, som mest sannsynlig er en kvinne, selv om jeg syter med å kalle det "feministisk kunst". Man kan ikke generalisere på bakgrunn av ett bilde, like lite som man kan si at fordi Noen menn er som mannen på bildet gjelder det samme for alle menn. Slik er det jo ikke, det ene kjønn er ikke bedre enn det andre. Menn og kvinner kommer i utallige variasjoner, og selv om man kan definere "typer" opplever jeg ikke bildet som en generell kritikk mot "den generelle maskuline dominans". Noen ganger er det jo mannen som er den svake part i et forhold, og kvinnen som er den Dominerende part.'

Jeg vil prøve å si noe om, hvor mye som kan ligge under, og hvor mye "den svikefulle part" kan ha investert i forholdet og ektefellen for å "få det til å gå rundt", og at relasjonen kan ha skurret og vært dårlig og dypt utilfredsstillende for "den troløse" part, samtidig som den andre har nytt herrens glade dager og i sitt egen tilfredse Ego har nytt godt av den andres oppvartning og anstrengelser og opplevd relasjonen som "gjensidig god", på grunn av sine egne sviktende kommunikasjonsevne og manglende evne til å se og verdsette den andre for sin egen skyld, som et sepparat individ med egne følelser og behov som i stor kjærlighet uten å bli sett og forstått, så lenge har blitt så dårlig møtt på egne behov, satt den andres behov foran sine egne til hun til sist i større grad har inntatt rollen som den selvoppofrende mor som er ubetinget og grenseløs i sin kjærlighet og forlengst har sluttet å fremme egne krav og vente noe igjen for sin egen del, og heller ikke får det. Det er liksom bare "hennes lodd i livet", rollen hun er tildelt. Hun har "levd for sin mann", spilt rollen som den myke ettergivende underdanige hustru hvis oppgave i livet, som mannen ser ut til å anta er nok for henne, er å hegne om, "elske og ære sin mann" så hans dager blir gode, mens hun sliter seg ut og strengt tatt ikke har noe "eget liv".

Fordi mannen er så totalt i sentrum, og alle hennes anstrenglser, all hennes kjærlighet og godhet, alle hennes ytelser hos den egosentriske mannen kun har tjent til å styrke hans Ego og bygge et gradiost narcisstisk selv hos ham, som på sin side- i sitt hode tror han er uunnværlig og at denne kvinnen simpelthen ikke kan klare seg og leve Uten ham. Han setter alt på sin egen konto som går i pluss og tar den andres rause kravløse givende selvoppofrende kjærlighet, som gir og gir, elsker irrasjonelt mye uten å bli elsket tilbake, men blot verdsatt for det hun kan yte og være for ham, blot enda mer til inntekt for sitt Ego og sin egen overlegenhet. Misforholdet i relasjonen, hvor den ene dominerer den andre helt og har Makten i forholdet og alltid "vet best" og ser enhver diskusjon og uenighet som en kamp han må Vinne. Og motgår enhver antydning til kritikk med aggresive motangrep på den underlegne parts svake punkter, på en måte som både kan være dypt sårende, krenkende og ydmykende, slik at hun taper hver eneste gang. "Elsker du meg ikke kanskje, er du ikke avhengig av meg, er det ikke jeg som er sterkest? Vel da får du følge Mine spilleregler og danse etter min pipe!" . Og selv om han en ytterst sjelden gang viser tegn på dårlig samvittighet og beklager seg med å ha vært for hard, bagatelliserer han det som "snørr i skjegget, men jeg vet jo hvor godt du liker skjegget og egentlig er jeg jo en God mann", synes kvinnens ettergivenhet og avbøyning fordi hun ikke orker de aggresive angrepene, bare å styrke hans maskuline selvfølelse som "Den dominate mannen, den foretrukne alfahannen" og dreier det til at "det er jo slik Du liker det, slik du vil ha det, nå er jeg vel Mann nok for deg". For egentlig er denne mannen liten og svak med underliggende mindreverdighetskomplekser, behov for å hevde seg og overkompensere for en svak maskulin identitet over i noe karrikert maskulint, som ligger i Hans egen forestilling om hva som er "maskulint".

Han er liten av vekst, svakt utrustet fra naturens side, en lillebror som aldri har nådd opp til og egentlig vært på høyden med "de store flinke gutta som får det til" men streber etter det hele tiden, opp og fram, å bli større en han er i seg selv og "stor mann", mens slike menn i virkeligheten er for små og svake i seg selv til å fylle store stvøvler. Kommer de i Maktposisjon, selv slik jeg beskriver i et forhold til en kvinne, vil det alltid gå utover noen av de de har under seg. Den lille "wanna be Store" Patriark vil se seg selv på Toppen, som Sjef, "Den dominante alfahannen" men han har ikke den sunne naturlige alfahans styrke og kontroll, den dominante tendensen springer blott ut av underliggende svakhet og fysisk underlegenhet, og sterke kvinnepersonligheter kan han oppleve som "en trussel mot sin maskuline identitet" men kan også ta det som "en manndomsprøve" , og se kvinnen som "en drage" en heks som må tuktes temmes og kontrolleres som er helt hinsides ifht hvem og hvordan den kvinnen faktisk er, han blander henne og hennes person sammen med sitt eget "fantasibilde". Blir han avvist, støter på motstand og problemer, ikke får det til og blir møtt med kritikk av en slik sterk kvinne blir han aggressiv noen ganger til det voldelige, men er han liten og svak av vekst, og dertil psykologutdannet er der psykisk verbal vold, angrep på svake punkter, tråkking på kvinnens selvfølelse og gir seg ikke før han har "beseiret henne" før hun føyer seg mykt og underkaster seg og går inn i rollen som "hans foretrukne forestilling om hvordan en kvinne Bør være iht han eget kvinneidal og tradisjonelle kjønnsrollemønster", her er så og si eldgamle arkasiske tema involvert i hans psykologi som han selv mangler syn for og innsikt i.

Han kan være "mørk som middelalderen i sitt sinns forestillinger om kvinner, og har gjerne et veletablert hore-madonna kompleks som styrer hans adferd alt etter om han setter kvinnen i "den hvite gode kategori som fortjener å bli behandlet med verdighet og respekt" eller "de sorte dårlige mindreverdige kategori som ikke har fortjent bedre enn å bli dårlig behandlet og misbrukt av menn, for hun er ikke og har visst aldri vært uskyldsren"- i Hans hode. Samtidig kan han utad avhengig av miljøets normer, fremstå som alt annet enn en kvinnefiendtlig, sjåvinistisk mannsgris, han er i stor grad ytrestyrt og justerer sine ytringer og tilsynelatende (overfladiske) holdninger etter norm og det som er "stuerent" og klinger bra i ørene på "det gode selskap" og vil gjerne fremstå som noe flott, godt, bra og stort. Med sin hodedominere emosjonelt tørre og overfladiske personlighet, og åpenbare mangel på dybde og innfølingsevne i sitt emosjonelle sjelsliv og med en svak moralsk karakter og natur "styrer han etter tanker og ytre omgivelser og grenser, for han har ingen rot i seg selv, det står dårlig til med indre moralske strukturer og hans motivasjon ligger i det han kan oppnå i det ytre, det være seg penger, sosial status, ros, beundring og anerkjennelse. Dette overfladiske materialistiske verdisynet og begjæret som stammer fra det han mangler i sitt eget sjelsliv, indre tomhet og mørke, gir seg utslag som å måle og uttrykke egen verdi gjennom ytre ting og statussymboler som dyre biler og båter og gjerne et forsøk på å fremstå med "en sofistikert og dyr stil" selv om han har aldri så dårlig og usikker smak, for "dyrt er sikkert fint" og litt hjelp kan man jo også få i lønn fra damene for å fremme "imaget".

Og likevel altså skjønner denne mannen altså fint lite og prøver å tilskrive det en feil og defekt som ligger på "hennes" side, når noen bare går sin vei. Når mannen blir "uforskyldt skilt"

Jeg vet dette fordi jeg var forelsket i og stod i et usunt, ubalansert forhold til en slik mann gjennom femten år, som skjønt han iallfall formelt sett stod "i en profesjonell stilling" til meg, var det i relatiteten som å leve bundet i et platonisk, dårlig ekteskap hvor den ene gir alt, og den andre får men selv tar æren for alt, og hvor det vel strengt tatt Kun var den opprinnelige profesjonsmessige rollen hans som var årsaken til at Han fikk slik enorm Makt over meg, og uten at jeg helt forstod det- jo mer jeg anstrengte meg for å være ham til behag og tilfredsstille hans behov og uttrykke min kjærlighet på de måter jeg kunne, hvor sex var det eneste kjærlighetsuttrykket han ikke tok imot, noe han avstod fra nok alt vesentlig og framfor alt, fordi det ved norsk lov, innebar for stor risko for kappe, rennome, cv og rulleblad om det hadde kommet ut og han ble dømt, så det tok han ikke sjansen på selv om han nok ellers ville gjort det. For han er virkelig, sagt med en viss sarkasme, "en god mottager"- Det var ikke måte på Hvor Mye han kunne tillate seg å ta imot, mens han derimot syntes å praktisere en streng "intern regel" om at man "aldri må gi en pasient noe, og også være særdeles gjerring på seg selv". Men å Ta imot hadde han visst ingen problemer med, og ut fra hva han ytret virker det som om han isteden for å Bli takknmelig for det han fikk førte det på kontoen "betaling, takknemlighetsgaver", i overført betydning en noe "svart økonomi", der det regnestykket han gjorde i sitt hode, ikke stemte med min multiplikasjonstabell, for i motsetning til ham ser jeg ikke menneskelige relasjoner og forhold som om det var en byttehandel og økonomisk transaksjon, med hans matematikk løste han ligningen han må ha grubelt på fordi han simpelthen selv er ukjent med og mangler anlegg for agapekjærlighet og altruisme, slik "du gir meg Mye, men det er fordi du også får noe hos meg".

Som i det øyeblikkets indre erkjennelse av at "nei jeg gir mye men jeg får jo Ingenting igjen for det, denne relasjonen og all min kjærlighet og oppvartning av deg, gir meg ingenting tilbake og jeg begynner å gå tom. så just nå spør jeg meg hvorfor jeg gjør dette. Ser det absurde i mitt eget mønster som ene og alene springer ut av denne for meg destrukive tappende og altoppslukende relasjonen, hvor jeg løper rundt i et hamsterjul, og går i løpestreng som en hund fram og tilbake til sin Herre, lydig og trofast, og den eneste som tjener på det er deg. Så jeg kan enten bli trofast hos deg som hadde jeg forpliket meg til å "elske og ære deg og bli trofast ved din side til døden skiller oss ad" selv om vi på ingen måte er gift, og selv om den eneste grunnen til at jeg har holdt ut og kommet meg vekk for lenge siden, er den kjærligheten som nå er i ferd med å renne ut, fordi den intet godt, intet vann og ingen næring har fått fra deg, kan ikke dette klassifiseres som "et kjærlighetsforhold" og du "går for å være min psykolog", men dette er ikke et normalt pasient-psykologforhold heller og jeg er langt inne i ditt privatliv og du domineret, påvirker og styrer mitt fullstendig. Så selv om jeg fortsatt har følelser for deg ser jeg galskapen i å ende som den selvutslettende pasient som fortsatt sitter ved di side når du er gammel og ligger for døden på et sykehjem. Så just nu tar jeg det valget å selv om jeg har gitt deg mer enn jeg har gitt noe annet menneske, ikke vil gi deg hele mitt liv og intet sitte igjen med. Dine dårlige kommunikasjonsevner og manglende evne til å skille "meg og mitt" fra "deg og ditt" og se meg som et indivd med egenverdi uavhengig av deg, dine behov og dine vurderinger og tanker om hva som er best for meg og din totale manglende evne til å ta imot kritikk uten å bli aggresiv og gå til motangrep, som sammen med din "besserwisserhet og letstøtthet" gjør at selv om det er en så idotisk ting som ytringen om at du har sett "en liten Kongekrabbe" i havna i Tananger ikke er helt lett å forholde seg til (som har tatt fly fra ARKTIS OG ANTARKTIS, sannsynligvis med bosted et sted i Finnmark for å feriere i syden?

Ser ikke mannen Dagsrevyen en gang, hvor dårlig oppdatert og orientert går det an å bli? Naturfag, marinbiologi, zoologi og allminnelig utbred norsk folkelig allmennskap for folk som følger litt med er visst ikke hans sterkeste side!) måtte jeg jo gå som katten og passe på å ikke le av ham for da hadde han følt seg latterliggjort og straks hevnet seg i uproposjonalt forhold slik han hadde for vane, og hente frem småbarnspedagogikken fra jeg var assistentlærer på en barneskole, og jeg er ganske sikkert på at han som "er oppvokst i gamle dager", slik det også var i min tid, ble vist en plansje og fikk litt undervisning om de mest vanlige fiskene og "sjødyrene" langs norskekysten, og at det ikke er noen unnskyldning at man har vokst opp inni granskauen, og gi ham litt tilrettelagt undervisning om den helt vanlige uspiselige Trollkrabben som finns langs hele norskekysten, som med sine tagger og utvekster kan ligne litt på en kongekrabbe men som altså er den adelige kongekrabbens meget fjerne og lavstatus slektning som er like uspiselig som den andre er en delikatesse. Men det holdt visst heller ikke, da følte han seg "patronized" fordi jeg snakket til ham omtrent som jeg med vennlig tålmodighet ville forklart det for en femåring for å ikke gjøre "Herren sint", så det måtte han også Hevne. Så til hans påstand om at jeg Fikk noe igjen for det jeg ga ham, skjønt disse tankrekkene gikk gjennom meg" hadde det hele gått så langt og var så innimellom avsindig og under alle omstendigheter urimelig, at jeg bare jattet med ham og sa "jadda jadda". Hadde jeg blitt lenger i den relasjone med al dårskapen han kunne lire av seg, som overhodet ikke stemte med realitetene men som var like vanskelig for meg å korrigere uten at han ble sint og ubehagelig, tror jeg at jeg hadde sunket inn i en slags senil apati og bare sagt "ja, hm, mmm, akkurat" til alt tøvet hans. Men selv tror han visst han er verdensmester og halvveis guddommelig, "et optimalt menneske som setter standard". Hmmm, ja..akkurat ;-)

Man har slitt seg halveis ut til null fortjeneste, gitt og gitt og bare fått dritt kritikk og utakk i retur, merker at man er utbrent, alt lenge har vært fullstendig overstrukket, begynner å gå tom for kjærlighet og avflates, og i årevis har opplevd dette livet som temmelig håpløst og meningsløst, og alt i "hundre år" har vært fullstendig klar over, men alene om det kunne det virke som, at denne angivelige "terapien" ikke hadde noe som helst med "terapi" å gjøre, og hvor det var jeg som jobbet for ham og holdt hjulene i gang så han siden jeg elsket ham og ikke klarte bryte, dels holdt igjen av ham ved forsøk og tidlige rasjonelle og velbegrunna ønske om bytte til kvinnelig terapaut, mens jeg enda hadde et terapautisk mål med å "gå til psykolog" helt i starten. Men fra "the turning point" som var svært nær ved å bli slutten på mitt Mennskeliv, uten at denne "psykologen" brydde seg, var tanker og motiv for egne terapautiske mål lagt vekk, derfra var det Ham og relasjonen til ham som var Målet, og "jeg selv" var mindre viktig.

OG NÅR DET NÅ ALT VAR SÅ GALE, "BARE GIKK HUN", NOE SOM VAR MINST LIKE UFORSTÅELIG FOR DENNE PSYKOLOGEN SOM FORTSATT STÅR I EN SJEFSTILLING, PRAKTISERER SOM PSYKOLOG OG HAR HØYE VERV SOM FOR GREGER I IBSENS "ET DUKKEHJEM"! OG EN TING ER SIKKERT JEG KJENNER HAN BEDRE, TETTERE PÅ OG PÅ EN HELT ANNEN MÅTE ENN HANS KOLLEGER, MEN KONA HANS KAN SIKKERT "KJENNE HAM IGJEN", SELV OM HAN SANSYNLIGVIS IKKE BEHANDLER HENNE FULLT SÅ DÅRLIG, OVEN FRA OG NED SOM HAN GJORDE MED MEG. VI ER JO DESSUTEN TO MENNESKER, TO SELVSTENDIGE INDIVIDER, TO ULIKE KVINNER SOM PÅ SETT OG VIS HAR "DELT SAMME MANN" HVER PÅ "VÅR PLASS", SELV OM DET RENT FYSISK IKKE HAR FOREGÅTT NOEN FORM FOR DET MAN NORMALT LEGGER I BEGREPET "UTROSKAP". VI HAR SÅ OG SI "HATT ALT ANNET ENN SEX", OG OM VI HADDE HATT DET MER ENN ANER DET MEG AT DET IKKE HADDE VÆRT SÅ MYE Å "SKRIVE HEIM OM" OG AT HAN SIKKERT ER LIKE EGOISTISK OG SIN EGEN NYTELSE NOK PÅ DET OMRÅDET OGSÅ, OG UNDER ALLE OMSTENDIGHETER IKKE UTGJØR NOEN TRUSSEL MOT HANS EKTESKAP, FOR EN SÅNN MANN SOM HUSBOND VILLE JEG IKKE HATT. JEG FIKK MER ENN NOK UTEN Å MÅTTE LEVE I SAMME HUS SOM HAM- SÅ "JEG BARE GIKK". OG DET VILLE FORUNDRET MEG MINST AV ALLE OM HANS TROFASTE HUSTRU GJENNOM ALLE ÅR, SOM SIKKERT OGSÅ HAR SLITT SEG LITT UT PÅ HAM MEN STÅTT STAND BY OGSÅ ENDAG OVERRASKET HAM MED "BARE Å GÅ"!

Jeg var glad i ham, og det er det sikkert mange som har vært og fortsatt er, og nær famile er man som regel så knytta til at man er glad i og står ved sine nære og kjære uansett. For om ett menneske ikke er helt normalt og som det skal være emosjonelt, kan jo forsatt de andre rundt personen være som de skal være, til de eventuelt blir så skadet i relasjonen til "den syke" at de heller ikke lenger er helt sunne og friske om de i utgangspunktet var det. Jeg var glad i ham, og i bunnen var den kjærligheten som elsker mer på tross av enn på grunn av dyp og ekte. For han har også noen gode plussider, selv om alt det negative etterhvert overskygget dem helt, uten at han det gjelder synes å være var sin egen "Skygge". Og slik jeg kjenner ham, med sitt ustabile humør og tidvis fullstendig irrasjonelle, malplasserte og fullstendig avsindige følelsesreaksjoner beskyldninger, oppfatninger og påstander fortsatt uten at han selv innser galskapen i det, og de svarte holdningene til så alvorlige ting som seksuelle overgrep og den manglende forståelsen av problematikken man minst av alt hadde ventet hos en psykolog som går for å være spesialist og skulle ha mer kunnskaper og større innsikt i disse tingene enn andre men som synder i et grovt misforhold mellom teori og praksis noe jeg tillegger mangelfulle empatiske evner, som også har lagt for dagen en kunnskapsmangel og kortsluttede oppfatninger på bakgrunn av slikt han en gang så på Dagsrevyen tidlig på åttitallet og har satt seg så liten inn i at det ligger langt under det som kan kalles folkelige normale allmennkunnskaper det være seg i større politiske saker som Alta-Kautokeinoutbyggingen som i hans hode altså ble til en forestilling om at "nordlendinger flest er motsandere av krafutbygging og vannkraft", det var jo ikke det det handlet om i Det hele tatt! Det handlet om samiske beiterettigheter i området noe så mye større som kamp for samisk identitet og stolthet, mot den diskrimineringen og forakten samene aller mest av etnisk norske nordlendinger ble utsatt også i min oppvekst, hvor aktivitene som i all hovedsak støttet dem hva selve utbyggingen var blodrøde AKP`ere og noen SV`ere. Så det var jo i det hele ikke "nordlendingenes kamp". Hvor dårlig orientert kan en mann som går for å være oppegående og velskolert være? Hans fordommer mot nordlendinger var i utgangspunktet til å ta og føle på, og det var ikke de eneste fordommene, kortslutningene han la for dagen- noe som også gikk sterkt ut over meg personlig.

Jeg drar den mannens mentale sunnhet og "gode vurderingsevne" sterkt i tvil av meget tung kjøpt erfaring og personlig nærhet til mannen gjennom femten år. Også denne hissigheten, hvis man kommer borti han med ei nål selv i ren vanvare får man en meget ubehagelig opplevelse. Og denne infantile ondskapsfulle humoren som må "stamme fra barndommen i en familie som heller ikke kan ha vært den mest normale etter alt å dømme. Hans materialisme og opptatthet av sosial status og statussymboler, tyder på at han i motsetning til meg som skjønt min far bare var fisker- men en særdeles god og arbeidsom fisker uten studielån som hadde bygdas nest høyeste inntekt, er vokst opp i trange kår med komplekser for å ikke være like "fin" som de i Byen og de noe bedre stillede klasser, en "wanna be" som ikke rakk helt opp, og da vil man selvfølgelig gjerne "bli noe STORT" særlig om man i tillegg er liten og sped av vekst. Jeg mistenker at det ble psykologistudiet mest fordi han på den ene siden selv var litt skrudd og ikke helt normal i utgangspunktet, hadde en familer link til Psykiatrien via "Frueforeningen Sinnslidendes venner" som faktisk har gjort mye godt opp gjennom tidene selv om holdnigene til psykisk syke den gang er "litt til å le av og ikke helt bra" om man er et mer oppdatert, moderne menneske, men han har visst tatt disse holdnigene med seg om at "de stakkar sinnsyke" er et slags menneskelig B-lag, og i tillegg ikke var noe skolelys og dermed hadde så dårlige karakterer at siden han på død og liv måtte inn på universitet eller høyskole, selv om han kanskje hadde egnet seg bedre som bilmekaniker og bruktbilselger, stod valget mellom å bli lærer eller psykolog, siden disse to åpne studiene var de letteste å komme inn på. Jeg tror egentlig han havna "på feil hylle i livet" selv om han har lyktes i å "gjøre personlig karriere i psykiatrien" selv om jeg personlig anser det som en ulykke at jeg i det hele havna hos en så dårlig, Ego, og forskrudd psykolog og hadde vært best tjen med aldri å ha møtt mannen.

Så uten at jeg trenger å utbrodere det mer selv om jeg har mer materiale og "stoff til en triologi i romanform", for kontakten med ham har vært dramatisk som en Gresk tragedie og det som verre er, og aller minst komedie, selv om jeg innimellom ikke har kunnet gjøre anna enn å le og ta galgenhumoren til hjelp i all galskapen og elendigheten. Hvem av oss som er klokest er ikke godt å si, men jeg finner ham strengt verken "heilt god" eller "riktig klok", og tross kjærlighetens tidvis irrasjonelle logikk og slitesterke inderlighet og kvinners evne og tendens til å dras mot og elske "de minst elskelige vrange menn" kan jeg strengt tatt slik jeg har røynt ham "angivelig i rollen som psykolog men mest som personlighet" ikke skjønne hvordan noen allminnelig kvinne kan holde ut og orke og bo under samme tak som noe sånt år ut og år inn, og når jeg prøver å se ham for meg i rollen som far, må jeg virkelig si jeg holder en knapp på min engne enkle fiskerfar og anser ham en smule mer solid, stødig og robust og enda til mer hederlig, enn denne høyt skolerte psykologen som etter min mening etter å ha observert samspillet mellom ham og familehunden og de ytringer han kom med i den forbindelse, skjønt han antageligvis "har fulgt boka til punkt og prikke og ansett seg selv som den mest kompetente hundepsykolog ever" syntes han simpelthen ikke å ha peiling på dyr i det hele, og fullstendig ute av stand til å se dyret på individnivå og betydningen av følelsesmessig interaksjon mellom kjæledyr og mennesker, siden jo de også er levende vesener og individer og ikke en slags "masseprodusert prototype og slags biologisk maskin som fungerer og reagerer som en maskin bare man følger boka".Hjernen hans er sikkert brukende til mye, men jeg tror strengt tatt tekniske mekaniske fag ligger bedre for ham enn arbeid med dyr og mennesker, fordi han simpelthen synes å mangle noen sjelevner som gjør at han egentlig ikke helt kan forstå og sette seg inn i andre mennesker og også dyr. Han kan lese boka og forstå mye med hodet, men i det som har med psykologi og interaksjon, kommunikasjon og evne til å forstå den som er ulik en selv og den Andres følelser nytter det ikke bare med en Hjerne!

Det er simpelthen "ikke alt som kan forstås med hodet". Og ikke alle mål og høyder som kan nås bare man har selvtillit, kan den siste teknikken, har nok teorikunnskaper og høyteknologisk kjøretøy for de få. Man kommer f.eks ikke til Himmelen på Ego-trip med vip-kort fordi man er "sjefpsykolog" selv med et så eksklusivt kjøretøy hvor kun de rikeste menneskene med "høy sosial satus og anseelse i verden" har sjansen til å få et sete som Romfergen. Man kommer opp, så treffer man den usynlige trosbarrieren med et smell, og forsvinner ut i det store mørket. Men men som han yndet å si "Hver sin lyst"

Mennesker er ikke ting, de har ikke bare en kropp med hjerne, men også en sjel og en ånd, og de kan ikke eies av andre. Kjærlighet er heller ikke noe man kan kreve, den er levende så sant man har et levende hjerte, en levende sjel. Og et menneskes ytre og tingene man omgir seg med, er av mindre betydning enn de indre kvalitetene som er av større verdi og sier mer om det mennesket enn det man kan se i det ytre. Og selv om iallfall noen av oss er ganske flinke til å "lese" andre mennesker og har beholdt litt av empatien og "en ekstra sans" som ligner mer på hvordan et lite barn med et ufordervet sensitivt sanseaparat ofte kan se og forstå og føle seg fram til mer, en hardhudede voksne "som ikke ser lenger enn øynene rekker, og ikke forstår mer en det som blir sagt i klartekst med ord". Mennesker kan i likhet med ting bli "ødelagt" om de får for hårdhendt behandling, og det gjelder ikke bare kroppen, hjertet kan også bli knust, og sinnet kan bli så alvorlig skadet at det går i oppløsning og bryter sammen, og de skadene og arrene man får på sjelen gjør enda mer vondt og kan være mye mer alvorlig enn f.eks å brekke ryggen og bli lam, eller kraftig forbrent.

Kjærligheten er den sterkeste positive kraft som finnes i universet og kan tåle og utholde det meste, men om den stadig og gang på gang såres og krenkes og vender tom tilbake fordi den man elsker er som et sort hull med et blytungt ego som sentrum som bare sluker lyset grådig og umettelig uten å slippe lys fra seg og det aner en at om man bare fortsetter å mate det, uten selv å få næring og påfyll, sluker det til sist når det ikke er mer kjærlighet igjen å gi av, når kjærligheten brenner ut, slukner og dør sluker det mørker sjelen med om man ikke kommer seg unna. Det mørket, den tomheten og det begjæret som synes å finnes inni et slikt menneske, om det ser aldri så flott ut på utsiden tror jeg egentlig ikke er av rent menneskelig natur, troende katolikk som jeg er. Det er heller den Ånden som finnes inni det mennesket, verdend ånd, mørkets ånd, noe djevelsk og demonisk som har spist det mennesker som er slik litt tom fordi det mennesket glemte hva som er vikitig og heller ville ha det som kan kjøpes for penger, "personlig suksess og karriere", en høy stilling i verden. Og den indre tomheten den "ormen" etterlater seg er som et vakuum, som er avhengig av konstant positivt påfyll utenfra for det det menneske mangler i seg selv, så slike mennesker blir liksom aldri "mette" og kan suge andre også helt tom. Det er noe annet enn et oralt mangelbehov fra barndommen, handler om noe helt annet enn at man har fått for lite pupp. Ikke bare mennesket, dyrene og alt som lever men hele universet består av Mer enn den fysiske og rent psykologiske, "teknikske, biologiske og materialistiske" virkeligheten vi kan måle og veie og påvirke etter "bokas lover og regler". Klarer en botaniker som vet det som vites innen sitt fag botanikken, forklare hva "livet" i planten er, hvordan det oppstår og hva som bærer det. Det er ikke bare fysikk, kjemi og biologi, heller ikke bare psykologi. Selv om man visste alt som er mulig å forstå i lys av disse fagene, tviler jeg på at forskerne noen sinne klarer å skape liv ut av død organisk materie, selv i den enkleste form.

Og en menneskesjel skapt for evigheten, klarer de Aldri å skape! Selv ikke et dyr som hund eller katt er så "enkelt, biologisk og sjelløst" at det holder "å praktisere hundepsykologi etter boka" så er den saken i boks, for dyr har også følelser og særlig katter er svært vare og sensitive for ulike stemninger og energier, kanske enda mer enn små barn. Dyr kan ikke "oppdras" på en nærmest "teknisk måte", der det gjelder om å "gjøre alt riktig" selv om litt "hundepsykologi" og forståelse av dyrets instinkter og anatomi Også kommer godt med når man er dyreier eller jobber med dyr. Tilknyting, tillit og hengivenhet fra en katt, vinner man verken ved "teknikk, komado eller bruk av godbiter", men heller med godhet, kos, kjærlighet, rolige milde energier- særlig om det er et traumatisert dyr. Og dette vil hundepsykologen som stoler blindt på teknikkene og teoriene og metodene i boka, selv om han gjør alt "riktig" aldri oppnå om han ikke har kjærlighet og evne til innlevelse i katten på individ nivå. Man kan lære endel generelt om "hva som gjelder for hester", men heller ikke der nytter det "å gjøre alt etter boka" for hester har også ulike "personligheter" og er et av de dyrene med en slags iboende "telepatisk kommunikasjonsevne" som gjør at eier og hest over år utvikler et samspill og tilknytning som gjør at "hesten er minst like mye inni hodet på eieren som eieren er inni hodet på hesten". Katter og hunder med sterke bånd til et mennesker kan faktisk utvikle en nesten menneskelig empatisk evne, hvor de uten ord, f.eks kan sense sinnstemninger og følelser hos "mennesket sitt" og "trøste". Barn har i mange tilfeller en særlig evne til å knytte slike bånd med dyr, så for dem er familiens kjæledegge ikke "bare en hund"- det er et unikt individ de har unike bånd til- ikke "en hund", men akkurat Den hunden som også har sitt eget navn, og som er anderledes og betyr mer for dem, slik også de betyr noe for hunden, enn enhver annen hund av samme rase. Så de skjønner og kjenner i mange tilfeller hunden Bedre og har en sterkere tilnkytning og bedre interaksjon og kommunikasjon med  dyret en husets og dyrets "Herre"- den store Hundepsykologen. Om han av en eller annen grunn skulle havne inn på bloggen min kan han kanske lære litt av dette innlegget, men han endrer ikke personlighet og får ikke flere sjelsevner av den grunn. Denslags kan man ikke lese seg til. Men om man ikke forstår ting før det er for sent, hvilken nytte har man da av det?

Og hva gangner det et menneske om det vinner hele den vide verden men mister sin sjel?

Jeg har vært borti endel "vanskelige tilfeller" hva både mennesker og dyr angår, og har i noen tilfeller tross egne skavanker "fått dem bedre til" en svært mange andre. Men i dette tilfellet måtte jeg bare "melde pass" om jeg selv, mitt eget liv, og min egen sjel skulle ha en sjanse.

Normalt utrustede sjeler vil om de i affekt, eller på grunn av kunnskapsmangel og uforstand har voldt et menneske stor skade og store lidelser, når de innser og vet hva de har gjort, erkjenne det gale i det, få dårlig samvittighet, skyldfølelse og et behov for å gjøre opp for seg, innse og bekjenne sin misgjerning og sine feil og søke tilgivelse og forsoning på et eller annet tidspunkt, og ikke nødvendigvis bare om det er et menneske man er glad i men simpelthen fordi man har gjort dette mot et annet menneske og har evne til medlidenhet. Og om det ikke lenger er mulig, enten fordi "det løpet er kjørt" og bruddet endelig og ugjenopprettelig selv om den andre lever, eller simpelthen fordi vedkommende døde før man rakk så langt. Da kan angeren bli tung å bære. Men noen mennesker er simpelthen så grunne, avstumpede og kyniske at disse nokså allmennmenneskelige tingene ikke gjelder for dem.

"VI LAR TVILEN KOMME TILTALTE TIL GODE" OG DU VET; SÅ LENGE DET ER LIV ER DET ALLTID ET ØRLITE HÅP OM DET SER ALDRI SÅ MØRKT UT, OG SELV OM DET BARE ER EN RYKENDE VEKE IGJEN AV LYSET SKAL VI IKKE KNIPE VEKEN AV OG SLUKKE DET LILLE SOM ER IGJEN AV FLAMMEN UT, FØR DET SLUKNER HELT OG SLUTTER Å RYKE.

JEG LAR ET HÅP STÅ IGJEN, FOR HAM SOM TOK SISTE REST AV HÅP FRA MEG, SOM VAR SVÆRT NÆR VED Å ENDE MED MIN DØD I 1991. DA VAR JEG FORTSATT FULL AV KJÆRLIGHET TIL HAM SOM GJORDE MEG ILLE, OG I DET JEG VAR PÅ VEI INN I DØDENS SØVN KJENTE JEG EN STOR FRED OG FORSONING MED ALT SOM HADDE VÆRT OG TENKTE AT "I MORGEN ER ALLE SORGER SLUTT". DET VAR SÅ FREDELIG DER JEG LÅ PÅ DET SOM ENGANG VAR MITT FØRSTE SOVEROM, MIDNATTSOLEN SKINTE OG MIDNATTSSOLEN SKINTE, MEN DET VAR SÅ SENT AT JEG VISSTE AT INGEN VILLE REAGERE PÅ AT JEG HADDE GÅTT OG LAGT MEG. SIRKELEN VAR PÅ EN MÅTE SLUTTET. ALT VAR LIKSOM SOM DET SKULLE OG MÅTTE VÆRE OG JEG HADDE INGEN DØDSANGST. EGENTLIG VAR DET "HELT BANKERS", JEG VISSTE AT JEG HADDE TATT MER EN NOK AV ET MEDIKAMENT SOM VILLE DREPE MEG, OG LITT EKSTRA OPPÅ "FOR SIKKERHETSSKYLD" OG REGNET PÅ INGEN MÅTE MED Å BLI OPPDAGET PÅ HVA JEG HADDE GJORT FØR DE MORGENEN ETTER VILLE FINNE MEG DØD I SENGEN. JEG HADDE IKKE SKREVET NOE SELVMORDSBREV. DE VISSTE NOK, RESTEN VILLE JEG TA MED MEG I GRAVEN, OG JEG HADDE TRYGG TILLIT TIL AT GUD VILLE TA IMOT EN SJEL SOM HADDE LIDD SÅ MYE OG VAR SÅ FULL AV KJÆRLIGHET, SÅ DER OG DA HADDE JEG INGEN BEKYMRINGER.

DET VAR EN ØRLITEN DETALJ OG MIN MORS NEVROTISKE ORDENSSANS SOM FØRTE TIL AT JEG BLE OPPDAGET, OG TROSS ALLE MINE FORSØK PÅ Å VRI MEG UNNA OG BAGATELLISERE OG UNDERDRIVE- FORDI JEG PÅ INGEN MÅTE HADDE NOE ØNSKE OM Å OVERLEVE, BLE JEG KORT OG GODT, PÅ HENGENDE HÅRET MED BLÅLYS OG SIRENE OG EN "EKSTRA HODEBANKER" VED MIN SIDE, SOM JEG HATET INDERLIG, FOR HENNES JOBB VAR Å FORHINDRE AT JEG FALT I KOMA, SÅ HVER GANG JEG LUKKET ØYNENE OG VILLE FALLE INN I DEN DEILIGE SØVNEN, FIKK JEG EN KAKK I HODET SOM TVANG MEG VÅKEN. HUN HADDE NOK ERFARING FOR HUN VISSTE AKKURAT HVOR OG HVOR HARD HUN SKULLE KAKKE FOR Å GJØRE KAKKET UBEHAGELIG NOK TIL AT JEG HOLDT MEG VÅKEN MED ÅPNE ØYNE. DE REDDET MEG VED SYKEHUSET I TROMSØ, MEN DET ER DET NÆRMESTE DØDEN JEG NOEN SINNE HADDE VÆRT. OG DET VAR ET VENDEPUNKT I LIVET, GJORDE NOE MED MEG. DU KAN SI AT SELV OM JEG OVERLEVDE VAR DET LITT AV SJELEN MIN SOM DØDE, SÅ DET VAR ET ANNET MENNESKE SOM RETURNERTE TIL "SIN ELSKEDE PSYKOLOG" I STAVANGER SOM IKKE TOK IMOT MEG MED ANNET ENN EN KALD SKULDER, MEN STOD VED DET HAN ENGANG HADDE FORPLIKTET SEG TIL PÅ PAPIRET "SÅ LENGE HUN HAR BEHOV FOR DET". DERFRA VAR "TERAPIEN" EGENTLIG BARE EN ENESTE LANG KJÆRLIGHETSERKLÆRING TIL NETTOPP PSYKOLOGEN, FØR JEG TIL SIST VALGTE Å OGSÅ GI MEG SELV OG MITT EGET LIV EN SJANSE, ISTEDEN FOR Å GI HAM HELE LIVET MITT. SÅ JEG BRØT, OG DA BLE ØYNENE MINE ÅPNET! FOR DET ER SANT AT "KJÆRLIGHET GJØR BLIND", MEN DET SOM GJØR DEN MANNEN BLIND- MÅ VÆRE HANS EGENKJÆRLIGHET. STORT MER ER DET VEL IKKE Å SI...

UTEN HENNE SOM FØDTE MEG OG HENNES ORDENSSANS OG HANDLEKRAFT, OG KANSKJE ENDA MER UTEN HENNES BØNN DEN NATTA OG DET LILLE HÅPET HUN BAR FOR "DET HÅPLØSE BARNET" SOM HADDE MISTET ALT HÅP FOR SEG SELV HADDE JEG IKKE VÆRT I LIVET, MEN ER HELLER IKKE SÅ UDELT GLAD FOR AT JEG IKKE BARE FIKK DØ DEN NATTA. FOR DET HAR VÆRT MYE SMERTE OG LIDELSER ETTER DET OG SKADENE ER SÅ STORE, SPORENE SÅ DYPE, ARRENE SÅ UHELBREDELIG SMERTEFULLE AT DET OFTE BARE ER TROEN OG REN TRASSIG VILJE TIL LIV SOM GJØR AT JEG IKKE VELGER DØDEN, MEN LEVER SÅ LENGE GUD VIL. JEG HAR GÅTT GJENNOM UMENNESKELIGE LIDELSER OG PÅKJENNINGER KAN UTEN Å VEDSTÅ MEG NOEN OVERDRIVELSE SI AT JEG ER LITT SOM DEN OVERLEVENDE KZ-FANGEN JEG VOKSTE OPP MED SOM BARN UTEN AT NOEN DEN GANG VISSTE HVA "POSTTRAUMATISK STRESSYNDROM" VAR, OG DIAGNOSEBEGREPET BETYR STRENGT TATT LITE, DET ER DET SAMME HVA MAN KALLER DET. DENNE VILJEN TIL LIV, DER MAN I ALL VERDENS GRUSOMHET OG URETT SER EN EGENVERDI I EN TRASSIG VILJE TIL LIV. DE TOK IKKE ALT, ØDELA IKKE ALT, JEG LEVER FREMDELES, OG NÅR MAN HAR TÅLT OG OVERLEVD DET EKSTREME OG MENNESKELIG UTÅLELIGE OG UUTHOLDELIG OG SETT HVOR KALDE HARDE, KYNISKE OG GRUSOMME MENNESKER KAN VÆRE MOT ANDRE MENNESKER, KAN MAN ETTER DET TA OG TÅLE DET MESTE. FORDI MAN HAR BLOT DETTE ENE. LIVET DE IKKE KLARTE Å TA! LIVET HAR EN MENING I SEG SELV, FOR MENNESKET KAN TÅLE OG UTHOLDE DET UTROLIGSTE OG MER ENN MAN NOEN SINNE TRODDE MAN KUNNE TÅLE, FOR DET ALLER MEST UUTHOLDELIGE FOR ET MENNESKE ER MENIGSLØSHET. ET LIV UTEN MENING ER IKKE TIL Å BÆRE. MITT LIV HAR EN HENSIKT OG ET MÅL! MITT LIV ER VERDIFULLT, JEG HAR GJENFUNNET MITT EGETVERD, JEG LEVER IKKE BARE FOR ET ANNET MENNSKE OG DET JEG KAN GJØRE OG VÆRE FOR ANDRE LENGER. JEG DUMPET AVGUDEN, FANT TILBAKE TIL GUD, OG FANT MEG SELV IGJEN. HAN VAR IKKE VERDT DET!

IKKE ET SEKUND VILLE JEG BYTTET PLASS OG ROLLE I LIVET MED DEN PSYKOLOGEN, OG IKKE VILLE JEG I NOEN HENSEENDE BYTTET DET JEG HAR OG MIN SJEL MOT HANS RIKDOM OG STATUSSYMBOLER. HAN FÅR SE HVOR LENGE DE VERDIENE VARER SIER JEG! MINE VARER EVIG ;-)

JEG ER LYKKELIG MED DET AT SÅRENE, SMERTEN OG LIDELSENE JEG BÆRER IKKE SKYLDES MINE EGNE SYNDER OG MISGJERNINGER MOT ANDRE, MEN ER ET RESULTAT AV ANDRES SYNDER OG VERDENS URETT. OG I DET FORENES JEG MED KRISTUS, SÅ KAN KANSKJE ANDRE FINNE LEGEDOM VED MINE SÅR OGSÅ. DA GÅR DET AN, DA KAN MAN BÆRE DET!

LIDELSE GJØR NOE MED MENNESKER, OG IFHT HVORDAN VI TAKLER OG BÆRER DEN FREMTER VI NÆRMES TYDELIGERE SOM INDIVIDER. NOEN BLIR BEDRE MENNESKER AV Å LIDE, LIDELSE KAN HA EN FRELSENDE OG SONENE KARAKTER. DA ER TROEN AV STOR OG AVGJØRENDE BETYDNING, NOEN BYGGER KARAKTER GJENNOM LIDELSE, MEN LIDELSE KAN OGSÅ SVEKKE MORALEN. LIDELSEN BÆRER EN MULIGHET I SEG, EN KAMP OG ET VALG. MAN KAN ENTEN GI ETTER FOR HATET, VOLDEN, DE DESTRUKTIVE KREFTENE, VELGE DØDEN, ELLER MAN KAN SØKE MOT DEN GODE POL. UTEN GUD KAN MAN IKKE VINNE DEN KAMPEN. JEG ER SKADET, MEN JEG ER IKKE LENGER REDD FOR LIDELSEN, JEG ER KJENT MED DEN, VANT MED DEN LIKESOM MIN FRELSER. MANGE ER SÅ LIVREDDE FOR LIDELSE, TÅLER SÅ LITE AV DEN AT DE IKKE ENGANG ORKER Å FORHOLDE SEG TIL DET LIDENDE MENNESKET, IKKE ORKER Å VÆRE SAMMEN MED MENNESKER SOM HAR LIDD. SOM NÅR MIN MOR NÆRMEST VAR REDD JEG SKULLE BLI "SMITTET" AV DEN SÆRDELES SNILLE OG KLOKE KZ-FANGEN FORDI HAN HADDE BLITT KASTET PÅ LIKHAUGEN I KONSENTRASJONSLEIREN, OG OGSÅ FORDI HAN VAR LITT SKITTEN SIDEN HAN IKKE ENGANG HADDE INNLAGT VANN I DEN LILLE HYTTEN HAN BODDE I, SÅ HUN FORBØD DEN LILLE JENTA SOM FØLTE MED HAM Å GÅ MED EN MARKBLOMSTERBUKETT TIL DEN STAKKARS MANNEN, FORDI JEG TENKTE HAN VILLE BLI GLAD OM DET KOM EI LITA JENTE OG GA HAM BLOMSTER SÅ MYE VONDT HAN HADDE OPPLEVD. VERDEN KAN VÆRE GRUSOM, OG MENNESKER KAN VÆRE SÅ UBARMHJERTIGE OG UFØLSOMME FOR ANDRES LIDELSER UTEN AT DE ER ISTAND TIL Å SE DET. ISTEDEN SNAKKER DE VARMT OM NESTEKJÆRLIGHET MENS DE VISER DET STIKK MOTSATTE I HANDLING. JEG ER FINT LITE HELGEN, MEN LIDELSEN BÆRER JEG SOM ET HEDERSMERKE. JEG ER MIN HERRES TORNEKRONE VERDIG, SÅ KAN DE GRUNNE DÅRAKTIGE OVERMODIGE OG SELOPPHØYDE MENNESKENE LE OG VITSE OG GJØRE SÅ MYE NARR AV DET DE VIL OG PRØVE Å DRA DET NED I SØLA OG TRAMPE PÅ DET. MEN IKKE ER MIN RYGG NOEN BRO ANDRE KAN TRAMPE USTRAFFET OVER UANSETT HVOR DYPT JEG BØYER MEG. DE BURDE JAGGU MEG BØYE KNE OG BE GUD OM TILGIVELESE, HELLER ENN MEG, FOR SIN EGEN SJELS SKYLD. MEN SLIKE STORE HØYE HERRER I VERDEN ER SOM REGEL FOR STOLTE TIL DENSLAGS, SÅ DE ER DE SISTE SOM KRYPER TIL KORSET. JO FØR JO HELLER SIER JEG! ÆRE VÆRE DE STORE HØYE HERRER I VERDEN SOM IKKE SKAMMER SEG OVER SIN TRO OG IKKE ER FOR STOLTE OG STEILE I NAKKEN TIL Å BØYE KNE FOR SIN GUD. DET LØNNER SEG!

STOLT AV MEG SELV? NEI, HVORFOR SKULLE JEG VÆRE DET? GUD LIKER IKKE STOLTE MENNESKER, OG DET KAN JEG GODT FORSTÅ, JEG ER IKKE SPESIELT BEGEISTRA FOR SLIKE JEG HELLER, MEN DET ER MANGE SOM HAR VESENTLIG STØRRE BRAGDMESSIGE GRUNNER TIL Å VÆRE STOLTE MED RETTE. LIKEFULT ER LITT YDMYKHET ALDRI Å FORAKTE, DET ER IKKE EN DÅRLIG EGENSKAP ;-) STOLTHET, SELVGODHET, STORHETSTANKER, INNBILSKHET, NARCISSIME ER DERIMOT FÆLE GREIER SOM KAN VOLDE MYE SKADE. DET ER VELDIG GODT Å HOLDE SEG NÆR JORDA. MEN MAN TRENGER JO IKKE GÅ UNDER JORDA, DET ER LOV Å "VÆRE NOE", MEN MAN BØR HELST IKKE GJØRE SEG TANKER OM AT MAN ER MER ENN SEG SELV, OG HAR NØYAKTIG SAMME STØRRELSE I SEG SELV ENTEN MAN VASKER ANDRES TOALETTER ELLER SITTER I EN DIREKTØRSTILLING. DET ER IKKE SLIKE TING SOM ER DET AVGJØRENDE FOR ENS PERSONLIGE, MENNESKELIGE OG ÅNDELIGE VEKST. SKAL MAN VOKSE ÅNDELIG MÅ MAN FØRST VOKSE NEDOVER ;-)

DET ER SÅ UTROLLIG MYE IRRASJONELL OG DÅRLIG BEGRUNNA FRYKT FOR ALT MULIG RUNDT OMKRING. PERSONLIGE KRISER F.EKS. DET ER DA IKKE SÅ MYE Å VÆRE REDD FOR, I ENHVER PERSONLIG ELLER ÅNDELIG KRISE LIGGER EN MULIGHET TIL VEKST OG "OPPRYKK", OG DA SNAKKER JEG VIRKELIG IKKE OM Å "GÅ FRA PSYKOLOG TIL SJEFPSYKOLOG". NOEN MENNESKER ER SÅ SMÅ AT HVIS DE FÅR "SJEF" FORAN TITTELEN BLIR DE SÅ HØYE PÅ PÆRA, OPPBLÅSTE OG NARCISSTISKE AT DET I MIN VERDEN OG MED MITT BLIKK ER FULLSTENDIG LATTERLIG. NOEN MENNESKER ER IKKE ESLA FOR OG HAR IKKE NOK PERSONLIG BALLAST TIL Å "BLI NOE STORT". DET LIGGER ALLTID EN FARE FOR NARCISSME I ROLLEN SOM "HØY HERRE", OG DET ER SOM REGEL DE "MINSTE GUTTENE" SOM TAKLER DENSLAGS DÅRLIG. STORE STERKE SUNNE GUTTER BLIR IKKE KJEPPHØYE SOM FØLGE AV HØYE STILLINGER. DET SIER SEG SELV AT EN HØY OG STOR STILLING KREVER SIN MANN, OG IKKE ER FOR SMÅGUTTER SOM VIL VÆRE STØRRE ENN DE ER. DET ER IALLFALL SLIK JEG SER DET.

DET ER MYE DÅRSKAP I "DE PSYKIATRISKE HØYE HERRES KOLLEGIALE", ENKELTE SYNTES Å "VURDERE MIN PSYKOLOGS DYKTIGHET ETTER PASIENTENS FRISYRER". SATT PÅ SPISSEN BLIR DET SOM Å SI "DU OG DU SÅ FIN DU ER PÅ HÅRET, SKA SEI DEN PSYKOLOGEN DIN ER FLINK SOM HAR FÅTT SÅNN SKIKK PÅ DEG". DA SKU HAN JAGGU MEG SETT HVORDAN JEG SÅ UT DA DEN PSYKOLOGEN HOLDT PÅ ALEINE OG VAR DEN ENESTE JEG HADDE, SÅ TROR JEG JAMMEN PIPA HADDE FÅTT EN ANNEN LÅT. HVIS JEG HAR PÅ MEG EN PEN KJOLE ER DET ALTSÅ PSYKOLOGEN SOM HAR GOD SMAK? "KEISERNE I DÅREKISTEN" ER VIRKELIG FLINKE TIL Å BACKE HVERANDRE OPP, TENK OM DE HADDE VÆRT LIKE FLINKE TIL Å BACKE OPP SINE FORELSKEDE KVINNELIGE UNDERSOTTER, OGSÅ KJENT SOM "PASIENTER", ISTEDEN FOR Å BRUKE OSS TIL Å SPEILE SEG I SÅ EGEN "STORHET" VOKSER TIL TIDVIS GRANDIOSE STØRRELSER. DA FÅR DE IKKE SKYLDE PÅ MEG OM DE ENDER MED Å KOMME NED SOM EN FELL. TERRIERE ER SØTE SELV OM DE GNELDER, MEN NÅR DE MED TOP-DOG INSTILLING SOM FØLGE AV Å HA BLITT BORTSKJEMT BEGYNNER Å SE SEG SELV SOM EN "DOMINANT ROTTWIELER HANN" OG VISER MANERER DERETTE, ER DE VIRKELIG IKKE SØTE LENGER. JEG ERKJENNER LITT SKYLD FOR Å HA GITT FOR MYE GJØDSEL OG VANN TIL "DEN NYDELIGE NELLIKEN", MEN VAR VISST UGRESSET SOM VOKSTE BEST AV DET. MEN SÅ GÅR NÅ HELLER IKKE JEG RUNDT OG UTGIR MEG FOR Å VÆRE PSYKOLOG, JEG BARE ER SÅNN....

Ikke vet jeg for vi mennesker vet så lite og gjør oss så høye tanker. Fra min side kan det virke som alt det jeg investerte og ga, all min godhet for og kjærlighet til den mannen som var "min psykolog" var like bortkastet, utrettet like lite og har hatt like ødeleggende konsekvenser for meg og mitt liv som om det var Fanden sjøl jeg elsket. Selv den høyeste stilling, det mest Gudsbenådede Geni, den sterkeste tro og den mest bemidlede hva talenter og nådegaver angår har større merverdi enn det man bruker det til, det man utretter, det gode man faktisk gjør i verden for andre mennesker. Menneskeverdet er konstant og gjelder flatt for alle mennesker, og det eneste som kan redusere det er vår egen inhumanitet, det onde vi gjør mot andre mennesker. Noen mennesker er i all sin rikdom dypt fattige sjeler, mens andre er rike i sin fattigdom. Det gode mennesket Arnfinn Fiskå som jeg rent menneskelig setter svært høyt og går hundre prosent god for som moralsk karakter, har med sin lille tro stått trofast i sitt kall. Da han i en åndelig fattigdom han neppe selv er var, gjorde et tappert forsøk på polemisk tale uten å kjenne sitt publikum, og med Nietze som utgangspunkt innledet med spørsmålet "Er Gud død?" og selv om det var stikk motsatt av hans gode intensjon hos meg ikke utløste annet enn en troskrise og økt følelse av håpløshet, har ved det til syvende og sist kanskje også båret frukt i mitt liv. Et håp om at selv om jeg har liten tro for og ser dystre utsikter for den "psykologen", og også innser at jeg selv begikk en grov synd ved å gjøre ham til min Avgud og også begjære ham som er min nestes ektemake, og idag ser ham som en slett moralsk karakter med et stort Mørke i sitt indre, "bad spritit", glimtvis og yttest sjeldent som jeg også øynet små glimt av lys og noe godt, skjønt alt det onde overskygger det i overveiende grad, lar jeg det så lenge det er liv også stå et håp igjen for den sjelen. Et håp om at de femten årene jeg elsket ham, alt jeg ga og alle de lidelsene og den store skaden det voldte i mitt liv ikke var helt bortkastet og til ingen nytte. For han er også et menneske. Noen utretter mer, gir mer og gjør mer godt for andre i sin fattigdom og enkle tro, og forstår mer, ser klarere enn andre evner i all sin rikdom og lærdom. Og noen av de små, nedbøyde, knuste og foraktede hvis synd ligger åpent i dagen, kjenner Gud bedre og er ham nærmere og kjenner Sannheten bedre, enn enn svært mange høyt utdannede teologer som rager høyt i sin stand og selv holder seg for å "vite mer om Gud og være bedre urustet til å erkjenne og forvalte sannheten" i all sin kunnskap. En ting er metodelæren, polemikken, talekunsten, kommunikasjonsevene. Noe annet er innholdet, substansen, sannhetsgehalten, ektheten og i hvilken Ånd det man formidlet er. Menneskeforstanden og den menneskelige vurderingsevne er en feilbarlig  og alt ofte skrøpelig sak. Det ligger en djevel i at mennesker som er anerkjent for sin dyktighet på ett felt, drar det til å gjelde på Alle livets områder og tro de har "Heile vettet" på eget fagfelt og vel så det. GUD ER DEN ENESTE SOM HAR DEN FULLE OG HELE OVERSIKTEN OG VET ALT, OG KAN ÅPENBARE DET HAN VIL TIL DEN HAN VIL. HAN GJØR IKKE FORSJKELL PÅ FOLK ETTER YTRE RANG, STILLING OG STATUS I VERDEN, LEG ELLER LÆRD. GIR INGEN FORRANG FOR SIN STØRRELSES SKYLD, ENTEN MAN ER STOR ELLER LITEN, HØY ELLER LAV, OG TAR ALDRI FEIL. HAN ER TIL Å STOLE PÅ. ALLTID! UDELT GOD OG SUVEREN, BARMHJERTIG MOT SYNDERE, MEN GRUSOM I SIN RETTFERDIGHET MOT ONDE OG STÅR DEN STOLTE IMOT. HAN ER INGEN "PUSKEKATT". LØVEN ASLAN I NARNIAEVENTYRET ER SNILL MOT BARNA, MEN HAN ER IKKE TAM  ;-) I VERDEN ER DET MYE URETT Å DØMME, OG VERDENS DOMSTOLER VIL ALDRI VITE NOK TIL Å DØMME ALT RETTFERDIG! DET ER MYE SELV IKKE DEN MEST KLARSYNTE EVNER Å SE, OG MYE SKJULT OG MYSERIER SOM BLOT KAN ANES OG ERKJENNES MED HJERTET FOR SELV DEN MEST INNVIDDE MYSTIKER. SÅ LANG REKKER MIN VISDOM. "HIT, MEN IKKE LENGER".



 



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits