Knausgård og meg...

Knausgård er en forfatter som gjennom sitt profesjonelle litterære verk "Min kamp" har høstet anerkjennelse for å i litterærkvalitativ bra nok tekniske skriveferdigheter å ha gjort noe så sjelden som å tilsynelatende uten sensur skrive sine tanker og følelser selvbiografisk "rett ut", litt etter Christianiabohemens lov "du skal skrive ditt liv". Han har vunnet anerkjennelse for det som forfatter, men har ved det også fått juridiske søksmål mot seg fra nær familie og omgangskrets som føler seg uthengt og utlevert på sitt mest private, slik de også har blitt. Knausgårds litterære prosjekt er "Vellykket", men veldig egoistisk. Han har i fri flyt latt eget kunstnerisk behov for å uttrykke egne tanker og følelser fritt, vel vitende om hva det innebærer, gå foran hensynet til andre menneskers følelser og behov for skjerming av privatliv.

Jeg kaster i stor grad også ofte ting "rett ut", noen ganger godt rettferdiggjort ved at de jeg kritiserer virkelig ikke er "gode mennesker", men tvert imot har gjort meg eller andre mye ondt og stor urett, eller jeg kritiserer dobbeltmoral og ting i samfunnet som "har navn av å være noe godt, fint og flott", som er høyt aktet og "de mange" holder høyt i hevd som "godt, verdifullt og sannferdig" fordi jeg som et begavet, langt over gjennomsnittlig intelligent og tross lavere formell utdanning godt belest og kunnskapsrikt menneske som selv har opplevd så stor urett og tatt et så smertefullt sosialrealistisk dypdykk, og lidd så tungt under det jeg kritiserer, men også nettopp ved det har vunnet en dypere psykologisk og åndelig innsikt og klarere syn for hva som er sant, ekte og verdifullt, og hvor mørk baksiden av de medaljene man deler ut er, og hvor dårlig det kan stå til når det kommer til stykket bak de ytre fassadene og kullisene og i et mer avslørende lys en det flatterende lyset så mange ynder å fremstille seg selv i. Litterært er jeg ikke akadmisk skolert utover videregående, men begynner å få en viss tyngde av erfaring, og om denne bloggen er av rufsete og ymse, svært personlige og dels temmelig privat karakter, skjønt den ligger ute på nettet, er jeg såpass vidt publisert i flere av landets større aviser og har bidratt og fått navnet mitt på trykk i alt fra hagebøker, diktsamlinger, menighetsblader, lokalaviser osv osv i mer polert form. Så for noen er jeg "et navn". Enkelte av de jeg har fått "fanpost" fra er ikke smågutter i norsk samfunnsliv og akademia, og jeg har blitt diskutert i ulike fagfora, og gjennom deltagelse i samfunnsdebatten og offentlige politiske høringer, både blitt kontaktet og videreformidlet i intevjuform av en journalist, blitt oppringt fra Stavanger universitet og forespurt om å forelese osv osv.

Det er altså ikke det at jeg ikke har nok å "fare med", men jeg er gjennom mitt liv og kontakten med sosialomsorg og psykiatri som jeg i utgangspunktet ble prisgitt og tok kontakt med på grunn av traumer og lettere psykiske problemer med rot i omsorgssvikt og grove seksuelle overgrep fra tidlig barndom og langt opp i tenårene blitt så ekstremt traumatisert. De som egentlig skulle hjelpe meg har ødelagt meg så for livet, at selv om jeg etter å ha klart å komme meg unna den Psykoklogen som må bære hovedansvaret for at jeg er et av psykiatriens grelleste skrekkeksempler på opprinnelige offer, som da vi ba om hjelp ble utsatt for enda verre ting fra Psykiatrihold og totalt sett sitter igjen med samme type og alvolige grad av traumer som mennesker som har blitt utsatt for tortur og urett i totalitære regimer og diktaturer, land vi ikke liker å sammenligne oss med, og deler erfaringer som er de aller fleste nordmenn i etterkrigsgenerasjonen så fjernt fra livet og egen erfaring at man har problemer med å bli trodd på at det faktisk kan være så ille. I den posttraumatiske lidelsen, og den ekstreme livssmerten jeg har opplevd og bærer på sinnet, ligger det i meg et voldomt hat sinne og aggresjon, som hos alle som har blitt utsatt for stor urett og lidd tap, mens de som har gjort det lever herrens glade dager og rager høyt i verden og ikke vil innrømme egne feil og overtramp og hva de faktisk har gjort og unlatt å gjøre ifht et menneske som led utrolig vondt uten at de engang ville anerkjenne smerten fordi de aldri var i nærheten av å ha den skoen de presset på meg så den åt seg inn i kjøttet på og syntes å være skjønt enige om at "den passet perfekt", mens andre simpelthen bare ikke brydde seg og så inderlig vel kan tåle den urett som ikke rammer dem selv, mens endel pasienter i psykiatrien tar sine egne liv som dirkete konsekvens av psykiatriens svikt og feil, mens psykiatrien på sin side konsekvent toer sine hender og fører alt ondt på pasientens regning, mens de putter psykiatripotten i egen lomme som lønnsmidler og ikke kan få fullrost sin egen viktighet og gode arbeid, skjønt pasienten er like fattig og syk. Jeg måtte simpelthen bare komme meg unna behandlingsapparatet for å overleve og ha en sjans for mitt eget liv. Men jeg kommer aldri til å bli "et normalt menneske" eller se norge og verden på samme måten mer. Jeg finner ofte større forståelse og "gjennkjennelse", delt syn på verden og virekligheten med innvandrere og fyktinger fra andre land, i noen grad helt uavhengig av livssyn. Mennesker med et verdisystem som er mindre materialistisk og dømmer mer etter "ond-god" aksen, moralske normer, enn etter "stilling status rikdom" og alle disse ytre tingene i vår kultur hvor narcissme er vår moderne kulturs djevel. folk er mer opptatt av "image" og av å ha "et godt selvbilde" enn å faktisk ha et sannt selvbilde og fremstå som man er. "Innpakningspapiret har blitt viktiger enn innholdet".

Så jeg "rollser". HAR FOR MYE STOFF, OG DET ER FOR NÆRT, FOR VONDT, FOR MANGE FØLELSER. Jeg har mye å formidle av verdi, men sliter altså mer med "innpakningspapiret". Og i motsetning til Knausgård holder jeg igjen, og Kan ikke sette meg ned å skrive "boken om mitt liv just slik det har vært", fordi det ville gått utover mennesker jeg er glad i og står i en nær relasjon til. Mitt "litterære problem" er å klare å redigere, selektere, avgrense og uten at noe viktig blir borte presentere stoffet i en så spiselig og seriøs form, særlig når det gjelder de verste tingene, det dypeste og mest kompliserte og sammensatte at det kan mottas og treffer et større og egnere publikum på en måte som "åpner øynene og gi innsikt og økt forståelse for virkeligheten de ikke kjenner av egen erfaring" og faktisk "utretter noe". Hadde jeg klart det hadde det gitt mening for et liv som har vært så ekstremt vondt og belastende til det inhumane og bortenfor menneskeverd, rettsvern og menneskerettigheter.

Jeg vet at det systemet og en del av de psykiatriansatte som har gjort meg vondt, påført smerte og traumer, gjort meg urett, krenket meg og mine rettigheter, misstemplet ned og undervurdert meg fordi jeg rett og slett led. Min psykiske sykdom skyldes ikke "en medfødt genetiks feil i hjernen", den er påført meg av og i interakson med verden. "Hadde verden vært god mot meg og fart fint med meg, og tatt vare på meg som en ressurs istenden for å nærmest behandle meg som enn forbryter, hadde jeg ikke blitt en så kvass samfunnskritiker, og heller en av samfunnets støtter enn en Samfunnsfiende". Jeg er kristen, har gode humanistiske verdier og idealer og sterk karakter, så jeg prøver så godt jeg kan å ikke gi etter for de destruktive kreftene, aggresjonen hatet og dødslengselen, holde ut, søke gode allianser og bidra med det jeg kan av verdi og godt arbeid for de og der jeg kan. Jeg har også begrenset med tid midler ressurser og kapasitet og må ta hensyn til min egen psykiske helse, men jeg prøver å gjøre noe for andre, bare mer selektivt enn tidligere. Siden jeg altså ødslet bort 15 år av mitt liv av ren kjærlighet til en psykolog som fikk mer godt fra meg og ble mer investert i enn noe annet menneske i mitt liv ever, ,mens han tjente penger på det og tok ære av  å være "min psykolog". For meg selv derimot var det den mest smertefulle og destruktive relasjonen jeg har hatt i mitt liv, som har virket så utvidet ødeleggende for mitt liv at det i realtiteten om jeg tar begreper fra min katolske tro til hjelp har vært som å elske Fanden. Han tok det alt til egen intekt og brukte makten ved det til å ødelegge dominere og kontrollere mitt liv og ble årsak til flere alvorlige selvmordsforsøk. Sannhetsgehalten i det jeg sier kan dokumenteres ved sykehusinnleggelsesstatistikk. Null behov for innleggelse eller suiicidforsøk før etter to års "behandling" hos denne psykologen, deretter 13 nye år som svingdørspasient med sikkert mer en 30 selvmordsforsøk, og det er bare tilfeldigheter som gjorde at jeg overlevde. Så brøt jeg kontakten med psykologen i 2004 og har etter det ikke vært akivt sucidal med unntak av en impulshandling få år etter at jeg brøt med ham, og har ikke hatt behov for flere innleggelser etter litt "utabilitet i tiden rett etter bruddet".

Etter det ble livet mitt bedre, jeg har tatt litt utdanning og periodevis fungert fullt og godt i ordinært arbeidsliv. Det er ikke et resultat av "årene med behandling", det er en tilbakevending til hvor jeg stod før jeg begynte i behandling- resiliens, og om jeg ikke hadde brutt med psykologen og psykiatrien hadde jeg aldri "blitt meg selv igjen. den ressurssterke" da hadde jeg fortsatt å gå i svingdørshjulet til jeg evnt lyktes i å ta mitt eget liv med stempel som "ressurskrevende pasient", men det var psykologen som tappet alle mine peronlige ressurser og med det også psykiatriens ressurser, hvor jeg bare ble "en brikke til systemets opprettholdelse", og psykologen den som der jeg satt med mine kort vendt ut mot ham og som "den sorte spakonge" tok alltid siste stikk og håvet inn potten, så for ham var det en gullgruve i tilegg til alle direkteytelsene oppvartningen gavene kjærligheten og gavene som kom fra meg som bare fikk det vonde tilbake. Min kabbal kunne ikke gå opp uansett hvor mye endel av det som faktisk var og er av gode psykiatriarbeidere i "det onde system" der autoritetene har tilnærmet like suveren makt som Gud over pasientene og pasientenes liv, og "alle tror autoritetene har rett blot i kraft av å være psykologer eller psykiatere" og hvor hele kollegiale ifht overtramp og brudd på lover regler og alt som kan kalles god etikk, ned til allminnelig folkeskikk også mot pasientene siden vi ikke er dårligere mennesker eller nødvendigvis "mangler vett forstand og vurderingsevne" blot i kraft av sykdom. Mange ansatte sliter selv med psykisk sykdom framgår det av interne miljørapporter, og burde i den grad det også går ut over pasientene ikke jobbe i psykiatrien. Selv er jeg også smartere og har høyere kunnskapsnivå også hva psykiatri og psykologi angår enn mange av de ansatte, men har likefult måtte finne meg i å bli "nedvurdert og holdt for å være idiot av ressurssvake ansatte som ikke har klart å gjøre det bedre enn hjelpepleien og knapt det, som etter et bittelite påbygg i psykiatri og helt elementær kursing tror de er professorer i psykiatri og har bedre forstand enn enhver pasient"

ER DET RART JEG ER SINT? ER DET RART JEG SLITET? ER DET RART DET ER VANSKELIG? ER DET RART JEG KRITISERER?

NEI, DET ER IKKE DET! MEN JEG PRØVER ALTSÅ Å LA VÆRE Å "GÅ HELT KNAUSGÅRD" FORDI JEG IKKE VIL RAMME UNØDIG HARDT MENNESKER SOM STÅR MEG NÆRMERE ENN ANDRE, ELLER SKADE DE SOM IKKE HAR GJORT SÅ STOR SKADE. DET VAR EN PERIODE JEG VAR PÅ TUR Å HENGE UT HELE SKITTTENTØYVASKEN FRA PSYK OG "TA DEM ALLE SAMMEN FOR DEN MINSTE SYKE IRREGULÆRE FIS EN ANSATT HADDE SLUPPET". DET VAR VIRKELIG MYE GALSKAP! JEG TROR ENDEL PSYKISK SYKE SELV BLIR PSYKIATRIARBEIDERE OG AT DET ER DET SOM TREKKER DEM TIL FAGFELTET, OGSÅ HELSEARBEIDERE MED GENETISKE SVAKHETER SOM SCHIZOFRENI HVOR DET KAN VÆRE EN SYK MOR ELLER FAR SOM HAR FØRT DEM MOT FELTET, HVOR PÅKJENNINGENE KAN VÆRE SÅ STORE AT EGEN LATENTE SYKDOM SLÅR UT. JEG ER FOR ET INKLUDERENE ARBEIDSLIV I MYE, MEN IKKE NÅR PASIENTSIKKERHET OG LIV STÅR PÅ SPILL. DET BURDE STILLES KRAV OM GOD PSYKISK HELSE OG AKREVES HELSEATTEST FOR MENNNESKER SOM ARBEIDER I PSYKIATRIEN. ELLERS KAN DISSE VOLDE PASIENTENE STOR SKADE, OG OM SYKE SKAL BEHANDLE SYKE I PSYKIATRIEN ER DET IKKE RART DET BLIR GALEHUS UT AV DET. MANGE ANSATTE I PSYKIATRIEN FREMSTÅR DIREKTE SÅ SYKE OG PÅ ET SLIKT RESSURSNIVÅ AT DE ALDRI HADDE FÅTT JOBBE I SOMATIKKEN, DE HADDE BLITT TATT UT AV TJENESTE. I SLIKE TILFELLER ER PSYKIATRIEN DET SISTE DE BURDE "ATTFØRES TIL". SKILLET MELLOM "PASIENT" OG "ANSATT" SYNES NOEN GANGER FØRST OG FREMST Å LIGGE I AT DEN ENE SYKE FÅR LØNN FOR Å VOLDE SKADE OG LITE GODT GJØRE FOR ET ANNET SYKT MENNESKE MED DEGRADERT RANG SOM "PASIENT". DA FÅR MAN ANSATTE SOM SKJØNT DE HØRER BEST HJEMME PÅ PASIENTSIDEN "IALLFALL IKKE VIL VÆRE PASIENT SLIK DE BLIR BEHANDLET" ;-) PSYISK SYKE ANSATTE SYNES Å HA DÅRLIGERE SYKDOMSINNSIKT ENN PASIENTENE SOM ER VEL KJENT MED SIN SYKDOM OG HAR BEDT OM BEHANDLING FOR DEN. NÅR DET ER SÅNN GREIER DE FLESTE AV OSS OSS BEDRE SJØL!



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits