Hvor SÅRBAR kan man våge å vise seg?

Jeg beundrer mellom flere ting ved den mannen, salig avdøde Broder Arnfinn Haram, en kapasitet av de sjeldne som til fulle utnyttet sin manndoms kraft i sitt arbeid og virke som dominikanermunk, forfatter og skribent, det motet som ligger i hans dikt der han vakkert formulerer og roper ut sin nakne sårbarhet og lengsel.

Jeg er også katolikk, og lever selv i sølibat. Men mitt sølibat kan ikke helt sammenlignes med det vigslede sølibat. For mitt sølibat er et valg og en gave å foretrekke fremfor promiskuitet og et seksualliv løsrevet fra hjerte og emosjonell tilknytning, men jeg er nok ikke den som hadde latt kallet og kjærligheten til Gud trumfe den jordiske kjærligheten mellom mann og kvinne. Jeg har bare aldri funnet den! Jeg har aldri hatt noe bedre alternativ enn sølibatet å velge. For Presten, munken eller nonnen er kanskje sølibatet et offer. De fleste av dem er sunne og sterke og kunne vel ha giftet seg om de heller ville det. For meg er sølibatet en Nådegave, en frigjøring fra et liv jeg aldri har hatt noe ønske eller glede av å leve som som slave under synden. Hadde jeg elsket seksuelle synder, og det var hva jeg lystet etter hadde jeg ikke valgt og omfavnet sølibatet.

Så ifht hor blot for kjøttets skyld er jeg temmelig skuddsikker, det frister fint  lite uansett hvor flotte kropper som byr seg fram! Kjærligheten derimot kan friste meg over evne! Sånn sett er det jo for syndefallets del godt at jeg ikke fristes til å forelske meg i "Gud og hver mann" og at hjertet mitt heller setter for høy enn for lav standard, selv om jeg ikke vinner i  Lotto ved det. Er man kristen så er man kristen og gråter ikke når Guds bud og vilje trumfer lystene. For han gjør både fristelsen og utgangen av den slik at man kan tåle det. Det trenger man slett ikke være jomfru Maria for å anerkjenne ;-) Såpass from er det mulig å være selv for en synder av kjøtt og blod som meg! Men de som legger alt på seg selv, egen styrke og strev vil nok kunne slite seg ihjel på fromme bestrebelser uten å lykkes! Går man Med Gud er ikke budene tunge. Man ser at de er til retledning, til eget og andres gagn og slett ikke noen "byrde" pålagt en av verken Kirken eller Gud selv. Jeg kan ikke si at synd noen gang har utrettet noe godt og etterlatt god smak i munnen i mitt liv, så det er virkelig ikke livretten min! Ikke er jeg heller noen helgen uten synd, men sølibatet er et frivillig foretrukket valg blant tilgjengelige alternativer og sånn sett ikke "vanskelig". Jeg er ikke en av de som lever i sølibat for egen prektighet og fromhets skyld, mens jeg i virkeligheten er som en glupende ulv innvendig som helst ville fråtset i hor. Sånn sett er jeg renere enn slike som fremstår som den katolske renheten og prektigheten selv i det ytre, mens det putrer og koker innvendig av urenhet og begjær og de for sin egen del, "om det ikke var for Gud" helst ville levd et liv i synd og last. Det er ikke det mitt hjerte begjærer! Men det var nok av ulv som ikke klarte å se noe som var uskyldig rent og hørte Gud til uten å flekke det til, rive det i stykker, dra det ned i søla og føre det i uløkka mot egen vilje. Jesus satte meg i frihet og reiste meg opp fra det det de gjorde mot meg så jeg slapp å lide en tilværelse jeg aldri hadde valgt fritt selv. Jesus er ved Kirken en kvinnefrigjører stikk imot det verden påstår! Iallfall for meg! Men det er nok av dem som står med stein i hendene og harde fordømmende hjerter mot ulykkelige kvinner og misbrukte barn som er gjort til syndere for onde ugjerningsmenns skyld uten å vite bedre, også i min Kirke! Jesus derimot er vår beste venn! Han kjenner jo alle tings årsak og sammenheng og vet hvordan det står til med det som ikke synes på utsiden. Han ser ikke bare på det ytre livet og synlig synd! Jeg er virkelig glad for sølibatets nådegave! Det er ikke alle forunt!

Lengselen og savnet er nok unasett en del av enhver sølibatærs liv.

Jeg har gjennomlevd ekstremt mye vondt og smertefullt i livet. Og om jeg aldri har fått klaff i kjærlighet, har jeg i alle fall elsket så mye, så sterkt og lenge at jeg har lært en hel del om kjærlighet. Og jeg har tro på ekte kjærlighet som en positiv transformerende oppbyggelig kraft, som unasett hvor ulykkelig den er og selv om den man elsker er en djevel, selv om den vender aldri så tomt og goldt tilbake og blir aldri så mye misbrukt og utnyttet til ondt og koster den som elsker all verdens lidelser unasett gjør noe med Den som elsker, bygger en opp og viser en på vei. Men den veien var i mitt tilfelle livsfarlig, så jeg vet at kjærlighet slett ikke er noe som er til å spøke med, verken forelskelsens galskap, eller den dype modne agapekjærligheten. Den koster! Noen ganger kan man bli så avsindig i smerte og kjærlighetssorg at man forbanner kjærligheten og vil jage den på dør.

Men vet dere hva? Når man har vært gjennom ekstreme påkjenninger og blitt utsatt for ondskap og urett skal man være glad for smerten. For den er et tegn på liv. Det gjør ikke vondt i et dødt hjerte!

Unge hjerter velger ofte uklokt, og mitt hjerte er av det slaget at om jeg først elsker så tåler den kjærligheten mye og går ikke bare over av seg selv om den ikke finner gjensvar. Så jeg ble stående i en ulykkelig destruktiv ubalansert og helseskadelig nær relasjon, ikke fysisk forhold,  til en mann jeg elsket og ytte for i 15 vonde år hvor han nøt godt av det min kjærlighet ga i fra seg og dro den til sitt ego som var det kjernen i et sort hull som ikke slapp noe lys ut bare slukte det. Det var ikke min kjærlighet det var noe i veien med, men noe som er så alvorlig galt med den mannens sjel at om jeg ikke med Guds hjelp hadde klart å bryte hadde han ikke gitt seg før min sjel var slukt av det mørket og den tomheten han må ha inni seg. Å "elske Fanden" er som å skvette vann på gåsa, det gjør ikke ham et døyt bedre, han bruker det mot deg for alt det er verdt og til eget gang og tar gjerne ære av den med. Han overså det faktum at Kjærligheten er av Gud, viser vei til Gud og forener en med Gud når den er modnet til agapekjærlighet og at Gud selv setter ned foten i slike tilfeller når "fanden er på ferde" og gjør seg selv til storkar på bekostning av andres kjærlighet og godhet og i tillegg gjør giveren ondt. Ved min kjærlighet vokste jeg meg stor og sterk selv om han jeg elsket ustanselig tråkket meg ned, og i kjærlighet og tro bygde jeg huset på fjell. Så idag er det jeg som står støtt og han jeg elsket som henger i en tynn, tynn tråd. Men jeg Tok skade av det! Og når man så til de grader har gitt av seg selv og undekastet seg et annet menneskes kontroll, makt og dominans i følelsenes vold, er det en kamp å ta tilbake egne følelser og seksualitet i privat eie uten å få en ubehagelig følelse av at den faen puster en i nakken og vekker angst, selv om han forlengst er ute av livet og ikke lenger har noe i meg. Menn som har et behov for å kontrollere og dominere kvinner, har ofte selv opplevd kontrollsvikt og har angst for tap av kontroll. Slike kompenserer egen tilkortkommenhet og utilstrekkelighet som mann ved å hevde seg i et undertrykkende, krenkende og manipulerende maktforhold til de kvinnene som er så ulykkelig å havne i klørne på dem i en sårbar livsfase. Så egentlig står han svakere enn meg. Han er i mitt liv bare "skyggen av en demon fra fortiden" som spøker i bakgrunnen, men som viker mer og mer. Han må bare pelle seg vekk, og krype ned i hullet han kom fra, tilbake i mørket!

Jeg tror på kjærlighet som den beste medisin. Men den medisinen jeg trenger kan jeg ikke be noen lege om, bare håpe på og drømme om.

Mange er så bortskjemte at de ikke er takknemlige over det de har og tar det som en selvfølge og nærmest anser det som traurig hverdagskost.

Jeg derimot hadde ansett det som en umåtelig stor lykke og oppfyllelsen av en drøm jeg har hatt hele livet å simpelthen en dag å komme i posisjon til å kunne krype trygt inntil en snill og god mann jeg kan kalle min, som er glad i meg og har omtanke for meg og vise versa, men det er heller ikke en hvilken som helst mann som kommer i posisjon til det i mitt liv. Fysisk nærhet med menn jeg ikke elsker kan jeg få så mye jeg vil av, men avstår. Om en hvilken som helst mann hadde gjort susen hadde situasjonen vært helt anderledes. Jeg er meg, ressursrik og intelligent, "spesiell" og bulka og skakkjørt så det rekker, men har bevart de finere strengene i mitt sjels instrument som bare noen med "litt mer og litt større følsomhet" kan spille på. Her gjør "livets trailersjåfører" liten lykke. Det skal mykhet mildhet og trygghet til før jeg tillitsfullt kan gi meg hen varmt og mykt til en mann etter alt det jeg har opplevd. Og en kvinne som meg, med så store traumer, så stor svakhet, så mange sår og samtidig med så stor styrke og kraft, er nok heller ikke den enkleste. Dertil er min tro ikke til å komme utenom. Så selv om jeg har mye å gi er jeg ikke for dvaske pisslunkne pyser, overfladiske åndspygmeer, stakkarslige primitive neandertalere som tror de er faen til karer, bikkjer. tertefine dukkemenn som bare tåler det man pakker inn i glassvatt, og uerfarne smågutter som ikke kan ta ansvar verken for seg selv eller andre, og har ingen intensjoner om å strø flere perler for svin! ;-) Jeg er heller ikke østeuropeisk prostituert så meg vinner man ikke med gods og gull, men uansett økonomi skyr jeg dem som ikke holder en viss orden på den. Frk. Bårdsen krever sin mann med kjærlighetens mot, og det må tåle allminnelig dagslys, være gjensidig, forpliktende og ekte! Så sjansen for å finne Den Rette er omtrent like stor som å finne nåla i høystakken eller vinne i Lotto ;-)

Jeg hadde faktisk parkert den drømmen i et sølibatært liv med fokus på bønn som jeg levde godt og trygt med, da kjærligheten i et ubevokta øyeblikk med guarden nede og uten at jeg så det komme snek seg inn bakveien og laga masse trøbbel igjen. Feil mann! Skivebom! Skjønt hjertet da gjorde et vesentlig bedre valg av mann enn i ungdommen utløste det en katastrofe, et jordskjelv i mitt kristenliv hvor noe flytta sånn på seg at jeg ikke fant tilbake til den kontemplative roen igjen og kom litt over i en annen mer uforutsigbar kurs. Men det er som de sier. I enhver krise ligger det en mulighet. Så jeg vender blikket mot livet igjen, og her spirer og gror det "nytt liv av daude gror", og skjer så mye forunderlig at "jeg som er hundre år" føler meg litt ny i livet. Og Gud er med meg, og har Velsignet meg raust. Men Lett eller smertefritt er det ikke ;-) Og jeg har en sørgelig uhelbredelig dragning mot fløtepuser og gamle svisker ;-) Smelter på tunga som karameller! Søtt og livsfarlig. Man kan få skikkelig tannpine av det! Sånne friker meg mer ut enn dommedagsprofetier. Fanden på direkten i all sin gru kan eg motså, og varulver er jeg ikke redd for, men Fanden har altså funnet mitt svake punkt og vet å friste meg med det jeg liker aller best. Best å knipe munnen igjen! Sånn helt rabiat hardkokt er denne kvinnen altså ikke! Hjertet mitt er ganske så Rødt, og noen ganger kan selv fromme sølibatærer bli "kjøttsultne", og da er det best å søke dekning om man er from og vis! Sånn sett er det vel bare en fordel at "polardyrets villskap" kan skremme fanden på flatmark og få fullvoksne menn til å skjelve litt i buksene. Hvordan skulle det ellers gått!

Men denne dama her er ikke "en ond og farlig heks" andre steder enn i fantasien til små menn, som siden jeg var så godhjerta, myk, føyelig og omsorgsfull at de begynte å oppføre seg som femåringer og tøyde strikken min over alle grenser, og tråkket meg ned som en dørmatte viss livssfunksjon var at de skulle tørke av sine fanatastiske maskuline tær på og føle seg faen til karer, før jeg sa "Nok er nok" og satte stopp. Og da kan selv de snilleste jentene bli nokså rabiate, virene og mannevonde i tiden etter noe slikt! Det er greit at Guds kjærlighet er uutømmelig og ubetinget, men jeg er da virkelig ikke Gud heller! Og tror Gud syns aller minst om menn som helst vil se seg selv i Guds sted. Da snakker man om Faen!

Jeg "strøk på hekseakademiet" fordi jeg er kristen ;-) De virkelige heksene bare tar det de vil ha by all means uten hensyn og moral. Ingen selvsabotasje og moralske strider der i gården. Men selv om jeg kan stå av en stiv kuling fra sydvest og vel så det, skal det litt av en mann til å stå i det med meg. Men de Finnes! Og det er ikke nødvendigvis de barskeste mest hardbalne og dominante manne-mennene som er de tøffeste og best skikka i kjærlighet og når det kommer til kvinner som meg! Det er heller ikke de jeg søker. Slemme menner banke eg! Skikkelige Good guys har intet å frykte. Man kødder ikke med en ekte Helt! Begjær er det alltid masse trøbbel forbundet med, men den ekte edle kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt og forsynder seg ikke. Kan ikke! Sånn er det med den saken. Er helten ridderlig nok får man prøve å oppføre seg litt som en veloppdragen prinsesse, men det blir bare nesten. For denne dama her vil nok alltid uavhengig av all verdens professor Higginser fortsatt forbli en litt uregjerlig og uforutsigbar Miss Doolitle. Aldri helt strigla. Aldri konform! Om noen "får meg" får han neppe et kjedelig liv! Jeg derimot setter Trygghet over spenning.

Det er ikke lett å være liten, svak og sårbar når man oftest er den sterkeste som vet best og forventes å ta hensyn til andres svakhet og sårbarhet uten selv å ha noen å lene seg til, for om den man lener seg til ikke tåler vekten, svikter eller bare ser sitt snitt og misbruker ens svake øyeblikk til egen behovstilfredsstillelse og forlystelse, og så bruker det mot en for alt det er verdt, er det bedre å støtte seg til Gud alene.

Sølibatet er en Nådegave som er vanskelig å skjønne for den som ikke har fått den. At noen frivillig velger å leve i seksuell avholdenhet og også er istand til å leve og fungere godt med det, selv om de har like mye naturlig seksualitet i seg som andre, går over fattevnen på en del mennesker i vårt samfunn. Jeg ville helst ha foretrukket kjærligheten og ekteskapets livsform. Men av de alternativ jeg kjenner og har hatt tilgjengelig, er sølibatet virkelig å foretrekke. Så for meg er det på ingen måte en "kirkelig påtvunget livsbegrensning", heller ikke noe offer for troens skyld. Det er en gave og det ligger muligheter i den gaven som heller ikke de som ikke får den kjenner. Seksualenergi kan sublimeres i arbeid og skapende virksomhet. Det er ikke uten grunn våre munker og nonner har vist en slik formidabel arbeidskapasitet gjennom tidene at de har ytt betydelige og avgjørende bidrag i alt fra teologi, kunst, filosofi, litteratur til moderne vitenskap og medisin. Uten ved tro å vie seg til den livsformen der sølibatet er en del av pakken, hadde de neppe utrettet en brøkdel så mye! Mennesker som derimot tvinger seg selv eller uten egen vilje tvinges av andre inn i en sølibatær livsform de ikke er kalt til som går i egen kraft, vil imidlertid sjelden eller aldri vil vellykkede, sunne sølibatærer, for seksualiteten er en sterk psykologisk kraft, som om den fortrenges heller enn å integreres og kanaliseres sprenger seg frem på andre områder, gjerne i form av nevroser, som kan være ganske utålelige både for den det gjelder og noen ganger enda mer for omgivelsene. Da kan man fristes til å si det var bedre om de heller begikk en normal, naturlig, voksen seksuell synd, enn å begå enda verre synder og volde mer skade ved alvorlig nevrotisk, sykelig adferd, strenghet og pietisme, ekstremt rigid kontrollbehov gjerne med kompulsive episoder av kontrollsvikt som går ut over uskyldige. So Not good! "Det får være måte på religion"!

Gud elsker og aksepterer oss som de Menneskene han har skapt, og vil ikke at vi skal bli som marmorstatuer. Han har heller ikke skapt oss som engler, men som mennesker av kjøtt og blod, så det er ingen grunn til å forakte eller nære angst for kroppen. Seksualiteten er også gitt oss som en gave når den forvaltes godt, så i mine øyne er det intet "seksualfiendtlig" implisitt i den katolske tro slik utenforstående hevder, men i individuelle og endel miljøklimatiske katolske soner vil du nok finne endel usunt og mye seksualangst, som kanskje mest handler om mangel på nærhet, hvor kroppslig intimitet blir til noe truende, og deler av følelseslivet demoniseres. Det er mye ille som skjer der seksualiteten leves fritt ut uten grenser og moralske rettesnorer, men det kan bli like ille i motsatt grøft! Hvis man begynner å se hekser, Jesabeler og forførende demoner ved høylys dag der de IKKE er, og mister syn for og kontakt med realitetene, er det ikke behov for eksorsisme, heller for psykoterapi og medisinering ;-) De frommeste og helligste sølibatærene jeg kjenner er kjernesunne, robuste mennesker med beina på jorda og tydelig tilstedeværelse i kjøtt og blod uten angst for det menneskelige, seksualiteten eller kroppen, ikke nevrotiske anemiske individer som kun lever i hodet! Jesus både åt og drakk og menget seg med allslags folk, ikke var han sykelig opptatt av rituell renhet heller, og hadde intet problem med å ta imot fysiske kjærtegn fra "hu der syndige". Og han er prototypen- Alle mannlige kristne sølibatærers forbilde. De fleste har en lang vei å gå før de blir likedannet med ham. Men for å bli en helgen, må man først bli menneske! Han oppfordret datidens "ûberfromme" til å rive ut steinhjertene og skaffe seg et kjøtthjerte, ikke til å rive ut kjøtthjertet og skaffe oss et steinhjerte av frykt for synd. Og jeg regner med han sier det samme idag. For ikke bare er Han igår og idag den samme, menneskene er også seg selv nokså like slik de var i Evangelisk tid. Noen slik og noen slik. "Finn deg selv i Evangeliet" ;-) For meg fremstår det også som om Det Gamle Testamentet gir en oversikt over de fleste mennesketyper, arker og livstema i interaksjon med Gud. Også sekulære psykologer burde ta seg bryet med å lese Bibelen, for den sier ikke bare noe om Gud men veldig mye om Mennesket! Du ser Gud er mer opptatt av menneskene enn mange mennesker er av Gud og også av andre mennesker. Og Han bryr seg! Sånn sett er Gud "den store humanisten" og på ingen måte mer interessert i "et lite lukket eksklusivt mannsfellesskap av spesielt katolske og erkefromme katolske prester" enn av "tollere og skjøger" :-) Han gjør ikke forskjell på folk på grunn av ytre ting, stilling og status på denne verdens vis, heldigvis!

Det er sjelden de alle kjente syndene til fordi de lå klart i dagen, mens årsakene bak kun var kjent av Herren, som har mest å frykte når Gud er på ferde. For de verste syndene begås i mørket og holdes skjult, de verste ulvene går i fåreklær, og Fanden selv snakker aldri sant og er en mester i illusjoner, men Gud ser alt, Jesus så rett gjennom det ytre og til det indre og alle hjertets beveggrunner og kjente alle tings årsak og ingen kunne lure eller holde noe hemmelig for ham. Derfor så De skriftlærde og Fariseerne som nøt høy status i samfunnet Jesus som en trussel, for han visste hvordan det var med dem, mens folket vandret rundt og ante fred og ingen fare som var de hvitkalkede graver. Og den Hellige Ånd, Kristi Ånd, virker sterkt i verden i vår tid, og ingen må tro seg trygge på at deres mørke hemmeligheter ikke vil bli kjent. Gud selv drar sløret til side, bit for bit så det som har vært skjult fra tidenes morgen blir åpenbart. Så det Er virkelig endel folk som har all grunn til å skjelve i buksene, men de bør vite bedre enn å tro det nyttet å rydde en og annen som meg av veien for å skjule seg. Gud kan de uansett ikke skjule seg for, og det "hjalp jo fint lite å korsfeste Jesus" ;-) Klakk ned En "profet" og Gud reiser straks opp en ny. Ingen vinner mot Gud! Skal man vinne må man gå Med Gud, selv krype til Korset, selv komme til Lyset! Det nytter ikke å sitte å gjemme seg i mørket og tro seg usett. Det nytter ikke engang å gjemme seg bak skriftemålet om det er begått en urett hvor Gud selv vil vende retten til seier, og om menneskene skjønte det og fryktet Gud ville de slutte å te seg så tåpelig, gjøre ondt, skyve skylden over på andre og forstille seg som "lysets engler vasket ren i og gjemt i andre synderes blod". Gud er ikke helt god å komme ute for om man har ondt i sinne! Og den som virkelig tror seg uten synd har nok bare et noe forstyrra narcissistisk selvbilde, for vi har Alle syndet! Selv våre største helgener syndet før de ble helgener! Og felles for de Største i Bibelen, som Kong David og Paulus er at de vitner åpent om sin egen synd og Guds Nåde og barmhjertighet. De skjulte seg ikke for å fremstå best mulig i andre menneskers øyne, de utleverte seg selv, og prøvde ikke gjemme seg bak andres synd. Kong David ga heller ikke Batesba skylden for sitt eget begjær! De ydmyket seg for Gud for øynene på folk og erkjente sin synd, sitt fall, sitt svik, sin vilfarelse og løftet Guds navn høyt, ikke sitt eget. Derfor har de blitt stående i opphøyd stilling gjennom tidene. Og der har mange noe å lære.

Mange burde også begynne å innse at de allminnelige klassiske seksuelle svakhetssyndene i normalområdet mellom voksne frivillige samtykkende parter faktisk ikke er de verste syndene, og om det også er kjærlighet med i bilde tror jeg Gud ser nokså mildt på slikt, selv om synden er og blir synd, og alltid vil ha noe negativt ved seg og få konsekvenser enten man ser de eller ikke. "Den kalde ondskapsfulle, egoistiske kyniske synd" er under alle omstendigheter verre enn "en varm blodrød synd begått i kjærlighet". Jeg vil ikke anbefale synd. Men tror Gud elsker syndere som syndet av kjærlighet uten ondskap, om enn de brøt Hans bud høyere enn "iskalde fromme steinhjertet som voldte skade på andre menneskers sjel og helse med sin hardhet og fordømmelse". Ikke fordi jeg kjenner Guds tanker som mine egne, men fordi jeg kjenner Gud som en Kjærlighetskraft, en omsorgsgiver og trøster, en varm og levende ånd, en God og barmhjertig medlidende Gud som gråter over sine barns lidelser og nød, men også som en Mektig, Veldig Hellig fryktingydende Høy og Allmektig Gud, som også kan være en grusom hevner i sin rettferdighet. Og som i motsetning til oss mennesker og menneskelige domstoler kjenner absolutt alle sider og momenter ved enhver sak og Alltid dømmer helt Rettferdig. Jeg Frykter Ham. Men jeg er ikke redd Ham! Det har jeg ingen grunn til å være slik jeg kjenner Ham. Jesus er min Frelser og tilflukt, Han har aldri gjort meg ille, mistrodd eller sveket meg. Han kjenner meg, Han vet hvem jeg er! Han vet hva jeg har lidd! Og om alle andre svikter og alt butter imot, svikter Han aldri i evighet. Så å bli holdt for å være idiot for Hans skyld tåler jeg helt utmerket.

Jeg er ikke så veldig opptatt av hva "verden" tenker og tror og hvordan de bedømmer og vurderer ting, for jeg tilhører ikke han som er i denne verden, jeg er barn av det Riket som ikke er av denne verden, der Jesus er Konge og Fredsfyrste og ting måles opp med en annen og åndelig målestokk, og ikke på verdens vis. Så om verden tenker "hu har tørna" so be it, for jeg mener verden vi lever i er fullstendig på tur, og syns menneskene er tåpelige i sin opptatthet av det som skinner i øynene, lett meningsløs underholdning, ytre ting, stilling og status og ser seg blinde på uvesentligheter mens de taper det viktigste som betyr noe og virkelig er verdifullt av syne til fordel for "gull og tull" forbruk og konsum og kortvarige nytelseskick som stadig må gjentas og "økes i dose" for at de skal få "fixet" sitt enten det gjelder sex eller "popularitet og likes" eller på det materialistiske området, på det kulturelle området, på reisefronten, på "de spesielle alternative heksekunstlapskaus peak-experiens arenaene eller hva det måtte være. Alltid på søken etter noe "større, bedre, mer, mer intenst, mer stimuli, flere og sterkere sanseinntrykk siden de blir så numne etter hvert av alt det er så alt for mye av og alt for mange sterke inntrykk at det aldri blir sterkt nok" som nok egentlig bunner i en åndelig sult og indre vakuum der Gud skulle hatt en plass. Så hvem er de største idiotene?

De som har kjærlighet og hell i kjærlighet, elsker og blir elsket og får det til å fungere, skal være glade. For Det er strengt tatt det mest verdifulle og kvalitativt beste i livet, ikke det som kan kjøpes for penger! Jeg skulle gitt hva som helst untatt troen for å være der! Men kjærlighet kan verken "produseres", "bestilles", "komanderes" etter egen lyst og vilje, og er ikke "behovsprøvd". Den er som en levende organisme som har sin egen vei og vekst som ikke alltid stemmer verken med den rasjonelle fornuft eller egen vilje og spør ikke om det passer heller. Men jeg Tror på den! Og at den er den "mirakelfaktoren" som kan gjøre det umulige og usannsynlige mulig fra tid til annen når den tennes i to hjerter og ikke bare det ene. Og om Den virkelig slår til i mitt liv, tviler jeg på jeg vil "stå på krava" om det skulle vise seg at alt ikke stemmer med fornuften og går etter boka! Med en tro som Min må jeg da virkelig kunne holde muligheten åpen også for et slikt menneskelig mirakel som ekte, gjensidig kjærlighet. Den som bare "inntreffer hvert hundrede år" ;-) Jeg er da ingen pingle i romantikk heller! Jeg står ikke tilbake for noen latino i kjærlighet, så sånn sett er det helt passende at jeg er katolikk :-)



Og den eneste som syns livet og kjærligheten er vanskelig er jeg aldeles ikke. I latinamerika har de også tradisjon på å bli gale av kjærlighet. Hvis man ikke blir litt gal når man forelsker seg elsker man ikke lidenskapelig nok ;-) Violeta Parra som skrev denne vakre sangen, gjengitt i svensk oversettelse av Arja Saijonmaa og best fremført på spansk av Mercedes Sosa tok sitt eget liv kort tid etter hun hadde skrevet den:

"Jag Vill Tacka Livet" Lyrics

Arja Saijonmaa

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig två ögon
Och när jag dom öppnar
Kan jag klart urskilja det svarta från det vita
Och högt däruppe himlens mantel strödd med stjärnor
I mängden människor, den Som jag älskar

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
De har gett mig hörsel
Som i all sin vidhet
Fångar natten och dagen
Syrsor och småfåglar
Turbiner, hammare, ett hund skall och ett ös regn
Och röstens ömhet hos den som jag älskar

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det har gett mig ljudet
Och hela alfabetet
Så att jag fick orden
För tankarna jag tänker
Moder, vän och broder
Ljuset som upplyser
Den karja väg min älsklings själ ska Vandra

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig lång vandring
För så trötta fötter
Jag gick genom städer
Genom djupa vatten
Över stränder, berg, i Öknar och på slätt land
Hem till ditt hus och dina Gröna ängar

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det har gav mig ett hjärta
Som i grunden darrar
När jag ser på frukten av det hjärnan skapar
Och det goda så långt borta från det onda
När jag ser in i dina klara ögon

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det har gett mig skrattet
Det har gett mig smärtan
Så att jag kan skilja lyckan ifrån sorgen
Dom två ting som skapar alla mina sånger
Och mina sånger som är era sånger
Och alla sånger som är samma sånger
Och mina sånger som era sånger
Och alla sånger som är sanna
 


 

 


 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits