Vår Fantastiske Virkelighet



 

Dersom man er et Sannhetssøkende menneske, og ser livet litt som et forsknings og utviklingsprosjekt må man ikke være skuggeredd! For det er ikke alle steiner som skjuler de vakreste ting når man snur dem, og mange mørke rom i verden. Jeg syns likevel Sannheten er et mål og en verdi i seg selv, uavhengig av hvor "tjent" man er med den, og hvor behagelig den er!

De fleste mennesker har et nokså begrenset utsnitt av virkeligheten, hvor svært mye forblir uutforsket både i det ytre liv og erfaring, men oftest enda mer ifht til det som ligger inni dem selv og andre mennesker, og ifht det faktum at de forestillinger og referansepunkter man selv bruker som norm og antar sanne og riktige som var det en objektiv realitet ikke bare kan være mangelfulle, snevre og feilaktige men at også bryte ganske fundamentalt med det som er norm i en annen referansegruppe, kultur eller med med betraktningene til mennesker med bedre forstand, dypere innsikt og høyere kunnskapsnivå.

Når man formidler et budskap er det av betydning ikke bare hvilket innhold man faktisk formidler, men også på hvilken måte, i hvilket media og til hvem man formidler det. Hvordan det man sier blir mottatt og forstått avhenger altså ikke alene av hvor sannt, klokt og riktig det er i seg selv men om formidlingsevnen og hvilke forutsetninger mottagerne har for å forstå det man prøver å formidle. Det er ingen tvil om at Einstein ga et genialt bidrag til vitenskapen, men de fleste av oss vil verken prøve oss på å forstå eller være intelligente nok om vi holder oss evnerike nok og har stor nok vitenskapelig og matematisk interesse til å prøve. De aller, aller fleste som går rundt og siterer ham på at "alt er relativt" er ikke engang kjent med at det ikke engang er "så enkelt", fordi Einstein også hadde en annen relativitetsteori, og utdypet ting på sitt avgrensede område. For virkeligheten, også i det som ligger på den høyere matematikken og målbare vitenskapelige området er så komplisert og sammensatt at ikke engang "absolutte fakta og regler" uten videre alltid er entydig og utfyllende og uten avvik. Vi kjenner alle til "unntaket som bekrefter regelen" så fremt vi har kommet så langt som til videregående skole og knapt det, og at det selv i et så velsignet eksakt, "ryddig" og lovmessig område som matematikken, hvor det ikke hersker tvil om at 2+2=4 og tenkningen er så logisk oppbygd at antikkens filosofer mente kjennskap til og øvelse i matematisk tenkning var en forutsetning for den filosofiske disiplin er det av og til tall som "hopper ut av systemet". Jeg er ingen matematiker, men har kjennskap til at det i tredjegradsligninger eksisterer forbudde verdier. Jeg er også ikke bare i kraft av det lille jeg har lært av vitenskapelig metodetenkning helt på det rene med at om man skal ha nubbsjans til å orientere seg via tenkningen og forstanden på en realistisk måte i en verden som er så komplisert uten å gå i surr og i verste fall tørne, er man helt avhengig av å sette ting inn i et eller annet overordnet system, ha "et fast punkt" å orientere seg etter, ellers blir man totalt forvirret og stadig mer forvirret jo større oversikt man får, jo flere sider ved virkeligheten man utforsker, jo tettere man kommer på en mer objektiv utvidet virkelighetsforståelse. For meg er Gud det faste punktet, kristendommen og katolisismen den eneste horisonten jeg har funnet vid nok til å plassere alt jeg har sett, opplevd og tilegnet meg av innsikt inn under, for den akademiske vitenskapelige tenkemåte er imotsetning til den intellektuelle, filosofiske og religiøse tenkning innsnevrende og begrenset. Naturvitenskapen og vitenskapelig metode kan aldri utforske, veie og måle alt universet rommer, aldri tilegne seg den fulle og hele Sannhet. Det kan heller ikke selv det beste og mest skolerte og kunnskapsrike intellekt, så der er selv de fremste teologer avhengige av Den Hellige Ånd.

Det er nå engang rent menneskelig også sånn at vi ikke bare er en hjerne med kropp på, ikke bare lærer kommuniserer og forstår med det kalde intellekt, men like mye gjennom sanseapparatet, følelsene, håndens arbeid, kontakt og interaksjon med andre mennesker og verden rundt oss. Man kan i mange fag lese seg til mye, og tilegne seg evidensbasert kunnskap og akademiske teorier, uten at man nødvendigvis blir så mye flinkere og klokere i praksis av det, hverken på det aktuelle fagområdet eller ellers. Man blir f.eks aldri noen god psykolog i klinisk praksis, heller tvert imot, om man har levert en aldri så god teorieksamen og lest seg aldri så mye opp, lært aldri så mange metoder og teorier dersom man mangler sjelsevner som empati, og er i besittelse av normer og menneskesyn som er uforenlig med å hjelpe psykisk syke mennesker. Det er vel ingen som er i posisjon til å utrette større skade på et annet menneskes sjeleliv som en Psykolog med Psykopatiske tendenser og "usoiale holdninger". Man kan også besitte interesse for, og være i besittelse av stor psykologisk kunnskap, empati og omtanke for andre, uten å verken ønske eller se seg selv som egnet i rollen som Psykolog, fordi man også er i besittelse av egeninnsikt!

Den som har brukt tid på å granske sitt eget sjelsliv, og har den analytiske evnen, empatiske innsikten og kunnskapen som kreves for å se psykologiske mønster og sammenhenger i seg selv og andre, årsak og virking, samspill og interaksjon, og har gått de og det man kjenner best, egen familie etter i sømmene, går i mindre grad en folk flest rundt med et ubevisst sjelsinnhold, og er mer bevisst både for egen del og i "blikket" man har for "den andre". Man vet så inderlig vel at man ikke kan dømme en mann etter skjorta, skjegget, stilling, tittel og overfladisk sjarme og ytre ting. At mennesker er så mye mer enn det man ser, og at mange også er ganske blinde ifht seg selv, og har en egenforestilling som ikke er sann, et forstyrret selvbilde hvor man enten for sterkt ned og undervurderer seg selv, eller går rundt med et falskt grandiost eller narcissitisk selvbilde, "et gyllent selvbedrag" som skinner videre i og bekreftes i den andres blikk. For verden vil som kjent bedras, og har en stygg tendens til å tro det er gull verdt alt som glitrer, mens det i virkeligheten bare er et tynt skinn av fasade, materielle ting, klær, utseende, status, rikdom som ligger som en ytre ferniss over ren tomhet eller også det som mye verre er. Noen ganger er det den prektigste fassade som har de mest grufulle og stygge ting gjemt, der det som i det indre virkelig er av verdi mangler.

Der Freud er den som har blitt stående i psykologihistorien som muntert sagt "det ubevisste sjelslivs far", tok hans langt mer frodige- og vil jeg tro sjelelig sunnere, elev Jung som for meg fremstår som en langt mer sosial og utadrettet type enn den navleloplukkende, seksuelt hemmed,e tvangspregede freud tak i det kollektive ubevisste og fordypet seg i større grad med den ytre virkelighet og det allmenne symbolspråk og forsøkte å få en oversikt over menneskelige tema og underliggende forestillinger som er så like i ulike kulturer at det kan anses allment menneskelig. Kollektive arketyper. Det Gamle Testamentet er om gir om man leser det på den måten også en god oversikt over menneskelige arketyper og tema. Jung var i motsetning til den ateistiske freud også åpen for det åndelige og religiøse aspektet, og hadde selv erfaringer av den karakter enkelte psykologer kaller "randsoneerfaringer", hvor ingen kan bevise verken det ene eller det andre, og hvor det strengt tatt er et spørsmål om tro om man vil velge å se det som rent psykologisk betingede eller også åndelige erfaringer. Nå snakker jeg ikke om noe så enkelt og åpenbart som psykotiske hallusinasjoner, jeg tviler på det er mange- Freud inkludert, som anser Jung som psykotiker. Jeg har selv vært i samtale med en eldre psykoanlytiker i Sverige som kjente Harald Scheldrup tett på og hadde et samarbeid med ham. Han beskjeftiget seg som kjent med vår paranormale virkelighet, og fenomener som f.eks telepati. Hun ga meg et lite frempek for eget liv uten å si for mye, og bekreftet sin kunnskap eller kall det evner med det uten at jeg ble særlig overrasket når det hun hadde sagt viste seg å skje. Man må være temmelig historieløs, kunnskapsfattig og svart-hvitt nøktern inni hodet for ikke innse at man ikke uten videre og i et hvert tilfelle kan plassere et hvert fenomen og enhver erfaring menneskelig erfaring som ligger uten for "normalområdet", den allmenne daglige fysiske virkelighetsverdenen vi alle kan se og forholde oss til, over i det patologiske eller stemple det som humbug, selv om det meste av det nok kanskje er det.

Gjennom reality-tv som "åndenes makt" kommer det likevel frem at slike "uforklarlige" fenomener er vanligere enn man kanskje tror, og at det ikke bare er psykisk syke og påstått synske med spesiell evner som gjør seg slike erfaringer med "åndeverdenen", men også helt vanlige, mentalt sunne og nøkterne mennesker, som selv er kritisk innstilt. Jeg har sett det som åpenbart er psykisk syke mennesker, tabbe seg ut på reality-tv etter å ha blitt rammet av det som for meg uten særlig sterk tvil fremstår som genetisk schizofreni, mistolket det som "synskhet" og løpt rett i alternativ-fella og fått sine vrangforestillinger styrket og befestet av folk som er tilbøyelig til å tro på hva det skal være, unntatt Sannheten! Men det må ikke nødvendigvis være det ene eller det Andre. At noen mennesker faktisk har synske evner, og har vist seg så treffsikre at det også har blitt brukt i politietterforskning, og på ingen måte har fremstått som psykisk syke, forhindrer ikke det faktum at psykotiske mennesker, og da særlig schizofrene ofte kan tro at de har spesiell evner som synskhet og at dette også kan ha et element av storhetsforestillinger, eller det faktum at det finnes mange svindlere som gjerne vil slå mynt på folks godtroenhet, og dertil alternativt troende som har gått på så mange kurs at de er blitt fullstendig forvirra og går rundt med en salig livssynslapskaus inni hodene sine og dertil hørende fantasier om at de besitter esoterisk kunnskap forbeholdt de få innvidde. Det er ikke alltid så lett å bedømme hva som er ekte vare og ikke.

Ved kjent psykisk lidelse kan det dog ligge en fare for å tolke alt dithen. Men det må ikke nødvendigvis være slik. For om man deler en oppfating om at det Faktisk Er "mer mellom himmel og jord" og at det eksisterer en åndelig virkelighet som for de aller fleste av oss alt overveiende er usynlig, men som enkelte følsomme individer i større grad kan sense, og at noen faktisk fra tid til annen, fordi de er klarsynte og har trent opp disse evnene faktisk tidvis også kan se og høre "den andre virkeligheten" uten at de ved psykologisk undersøkelse ville vise tegn på psykose, så er det vel også slik at siden mennesker flest i et stor spekter kan bli psykisk syke uten å være sinnslidende med genetisk betinget psykose som schizofreni, og selv hva sinnslidende angår heller ingen umulighet at ikke Også mennesker med psykiske lidelser kan ha autentiske "randsoneopplevelser" om jeg skal bruke et slikt ord, som Ikke er psykotiske. Man kan ikke alltid uten videre skille det ene klart fra det andre.

Ta Johannes Åpenbaring! Det er tatt i betraktning de forfølgelser og alt det vi vet og tror Johannes hadde opplevd og vært gjennom, ingen fullstendig fjern kjettersk tanke å stille et kritisk spørsmål ifht om dette ble skrevet av et helt friskt menneske, eller om Johannes gjenomgikk et sammenbrudd og befant seg i en psykosetilstand da han hadde disse synene. Derfra til å avfeie Johannes Åpenbaring som "en ren psykosebeskrivelse" er det en lang vei av vantro. Kan vi alle gå med på og godta at det ikke er alt vi mennesker så hundre prosent skråsikker kan vite helt sikkert om vi tror oss aldri så rettroende og veiledet av Den Hellige Ånd, og la noe hvile i uvisse som Mysterier vi bare glimtvis, stykkevis og delt kan se som i et gammelt ruklete speil som slett ikke holder dagens speilkvalitet? ;-) For sekulært tenkende ateister som stenger helt av og er fanatiske i sin ateisme uten å kunne motbevise det så utallig mange andre har erfart og tror på er alt som er av transpersonlig Ånd utenfor mennesket "ikke-eksisterende". Om de virkelig hadde et slikt forskende vitenskapelig intellekt og var så objektive som de prøver å fremstille seg selv foran andre, ville de heller vært tvilende agnostikere som holdt en mulighet åpen for at virkeligheten rommer mer enn de selv vet så mye om, enn knallharde "troende ateister". Å utrope mennesket som "en høyreist edel Gud" slik endel human-etikere gjør er heller ikke så skrekkelig logisk fundert etter mitt syn. Vi mennesker har da jaggu meg ikke laga paradisisk fred på jord ever! Og er oss selv generelt like, så at vi skulle lykkes bedre denne gangen i "et nytt ikke-religiøst humanistisk prosjekt" og lage større fred og mer paradisiske tilstander denne gangen sier jeg med stor nøkternhet nei til å tro på. Takker heller den gode Gud for at han ikke har latt oss mennesker i stikken og ditcha oss for godt, og at han ikke vil la oss holde på i evigheter med herjingene ondskapen, egoismen, begjæret, kynismen, pengegalopppen og uretten i denne verden som så mange har måttet og fortsatt må lide under og dø på grunn av. Det er ganske lite smart å skylde menneskenes og denne verdens fyrstes ondskap på Gud. Han skapte oss med fri vilje og overstyrer oss ikke som var vi marionetter, men også på det åndelige området er det noen "lover", konsekvenser, årsak og virkning, som i likhet med naturlovene bare er sånn. Det er ingen som krangler på tyngdekraftens lover!

Virkeligheten er ingen enkel og oversiktlig sak som alle og enhver kan se og stole på er riktig. Det er mye som er skjult ikke bare i det enkelte individ, men også for offenligheten og "i samfunnet". Og der enkeltindivider kan ta feil, noen ganger til det kan kalles en patologisk vrangforestilling som ikke lar seg korrigere ved konfrontasjon med virkeligheten og forsøk på realitetsorientering, men der finnes også ofte kollektive feilforestillinger som av ulike grunner og motivasjoner synes å være like uangripelige og fastlåste som individuelle vrangforestillinger, fordi det foreligger en motivasjon, personlige egoistiske motiver og selvforsvarsmekanismer som gjør at man omskriver virkeligheten, snur seg vekk, skjuler og fornekter realitetene fordi man Ikke Vil se eller at noen skal se realtiteten, fordi den angår for mange, og er for ubehagelig. Som den groteske, inhumane Sannheten om abort! Sannheten om hva som i virkeligheten har foregått og fortsatt skjer, i land som USA i enda verre grad, på den avdelingen der ingen TV-team slipper inn for å lage dokumentar, fordi moderne vestlig kultur bærer navn av og gjerne vil forsvare seg som mer humane og høytstående samfunn enn resten av verden. Vi hyler om andres grusomhet og inhumanitet og er så veldig, veldig opptatt av dyrevelferd at vi gråter over utsorterte kyllinger som må gå gjennom noen skrekkslagne sekunder før de dør og avliver kattunger der man får foretatt en katteabort på mest mulig humane og smertefrie måte, for de er jo levende. Menneskebarn i mors liv derimot! Men å si sannheten om abort i det offentlige rom er snart vår kulturs eneste tabu. Nåde den som bryter det tabuet! Da blir man stigmatisert, disset og utstøtt av det gode selskap. "Det er makta som rår sa kjerringa..." Jeg er ikke dummere og mer utilregnelig enn at jeg vet meget vel hva jeg utsetter meg selv for ved å våge å si det. Høyt utdannede, velansette leger blir jo stemplet som sinnsyke skrullinger ved å våge å si det. Børre Knudsen, hvis metoder var noe primitive og feilslåtte, fikk ikke lov til å være Prest i den akk så "tolreante og inkluderende" Folkekirken, som mer og mer synes å begynne å ligne en tannløs sosialdemokratisk bestefar med medlemsskap i human-etisk forbund, selv om det ikke er offisielt.

Hareide utløste også mobilisering i feministmobben, blot ved uten på noen måte å ha sagt at han hadde intensjoner om å forby abort ha tatt til orde for at det (siden abort nå uansett hvordan man omskriver, sensurerer, vrir og vender på det ikke er noen renslig og enkel sak) kanskje kunne vært mulig å få ned de høye aborttallene (selv om man viser til "stabil statestikk" ER 14-15000 årlige aborter svært MYE og det i et land der alle fra de er små vet hvordan barn blir til og prevensjon og angrepille er lett tilgjengelig for alle og enhver). Tatt i betraktning at det er de mest ressurssterke kvinnene med høyest utdanningsnivå "som utmerket godt kan ta ansvar for seg selv, sine liv og sin egen kropp" tilsynelatende på alle andre områder enn når det kommer til det å ikke bli gravide uten å ønske det, som topper abortstattestikken er det ikke så rart. De vet jo utmerket godt hvor ansvarsløse det er når de gakker hen og blir gravide uten at de der og da når de var kåte hadde det som målsetting, og vil på ingen måte høre det, og har de først fått vedtatt at det da er samfunnet og legenes plikt å "rydde opp etter dem på en enkel og grei måte" uten å lee på en moralsk lillefinger eller tale det venstrepolitiske feministiske Roma midt imot med medisinske fakta engang i det offentlige rom, har de neiggu meg ikke tenkt å gi den "lettvinte omkostningsfrie muligheten" fra seg. Så da er det straks mobilisering av juntaen og hylekor. Sensur av de beste og mest autentisk avslørende pro-life videoene laget av amerikanske abortmotstandere er en del av gamet. Og hva skedde da en sykepleier med samvittighetskvaler gjorde det samme som i deler av helsevesenet heller er regelen enn unntaket; brøt taushetsplikten og fikk ei forside i Dagbladet viet den brutale praksisen med å legge uønskede levende prematurbarn iskaldt bort på et rom mot stål for å dø i ensomhet uten noen sinne å ha fått et kjærtegn eller den myke morsomsorg og kjærlighet slike har krav på, noe som strengt tatt strider mot naturen selv. Det er bare noen få dyr, som griser, som dreper sine avkom isteden for å verne om dem dersom deres eget liv er i fare. Og altså ambisiøse moderne kvinner som ikke vil spolere karrieren og miste studietid på grunn av et ubeleilig barn! "Aborter" regnes ikke som menneskeliv, men dersom moren selv når hun så barnet og at det var levende hadde ombestemt seg, hadde det muligens, med mindre det bryter med norsk lov, aborten heller blitt flyttet til prematuravdelingen for livreddende hjelp!) Hva skjedde etter det oppslaget? Et kor av forferdede røster som hylte "Noe så grusomt og umenneskelig! Dette kan vi som samfunn ikke være bekjent av!" ??? Neida. Bare EN VEGG AV TAUSHET! Tyst som i graven. Den stakkars sykepleieren, om noen "søstre" fikk kjennskap til hvem hun var, har nok antagelig blitt så ettertrykkelig mobbet og utstøtt at det aldri er noen fare for at hun åpner kjeften igjen. "Det er MAKTA som rår, sa kjerringa..."

For noen er det om å gjøre å skape seg et mest mulig bekvemt liv, forlyste seg og karre mest mulig til seg og leve glade dager. Mange nøyer seg med brød og sirkus og søker ingen dypere og annen mening i tilværelsen enn "å leve å ha det bra og gjøre det beste ut av det for seg selv" og syns meningsløs lett underholdning er toppen på tidtrøyte, og er ikke så nøye med hvem som "har rett" og hva som er sant, så lenge det "funker og er godt og greit", og sier eller foretar seg aldri noe som ikke gangner dem selv. Dermed får de nok et langt enklere liv enn sånne som meg. Dem om det! Jeg har nå aldri vært særlig vis til eget gang, men slår et slag for Sannheten og den Frie tanke, det frie ord, uansett.

Jeg er en original, ingen blåkopi i A4 format. Jeg påberoper meg ikke å være den friskeste og mest kjernesunne sjelen, dertil har jeg fått alt for hard medfart av verden. Men til de som tror jeg er Gal, kan jeg si at jeg heller tror problemet er at jeg er "i overkant realitetsorientert" ;-) Og Om jeg nå i virkeligheten er gal, må jeg kunne påberope meg Narrens Frihet, til å si det ingen andre våger å si eller slipper unna med å si ;-) Vi dårer må også ha noen fordeler.

Hvis noen tror livet er så mye lettere for "de ressurssterke" eller at det er en slik udelt lyst å besitte større innsikt i menneskesinnet enn de fleste tar de virkelig feil! "Hvor meget er gitt, skal meget kreves" og med denne verdens dårskap og galskap som ikke kjenner grenser, men regnes som "helt normalt" er det vel strengt tatt større sjanse for at de med best forstandsknott og mest logisk lineær tenkning tørner enn de som henger med sånn passelig midt på treet og ikke skjønner mer enn de selv har godt av.

Er det noe jeg har lært om den menneskelige forstand er det at den er en skrøpelig, upålitelig og feilbarlig sak og at de som setter sin hele og fulle overdrevne lit til sin egen eller et annet menneskes menneskelige forstand, vurderingsevne og intellektuelle kunnskap så alt for ofte, og det med med største selvtillit, går i baret og tar feil. Og siden det er et psykologisk fenomen at folk er mer tilbøyelig til å lytte til og tro på den som har høyest selvtillit, hender det ikke sjelden at "en dum stut løper foran og fører en hel flokk på avveie" ;-) Da er det strengt tatt bedre å stå litt alene. Jeg er ikke noe utpreget flokk-individ, men desto mer tilfreds når jeg treffer noen "av mine egne" på individnivå. Jeg relaterer og engasjerer meg mer på individnivå og i enkeltsaker enn til en gruppe eller parti. Jeg liker og står ved min Kirkes kollektive Trosbekjennelse og er sånn sett ingen individualistisk lutheraner. På samme tid foretrekker jeg og tror virkelig også at min Kirke er best tjent med at jeg skriver og uttaler meg som enkeltemmenneske som skjønt jeg bekjenner meg til den katolske tro ikke kan uttale meg på vegne av eller tas til inntekt og fradrag for min Kirke. Det er iallfall så høyt under taket der at det er plass til en sånn som meg også, "umulig og reblesk" kanskje men aldeles ikke "helt håpløs". Og "om man kommer med en avgrenset liten ytring" om en sak som f.eks det for noen så ekstremt unødig altoverskyggende "homofili-spørsmålet" er det ingen som uten videre skal tro de har plassert meg i den ene eller andre "leir", for selv om jeg ikke er noen kulturkatolikk og ifht holdninger, aksept og tålegrense nok er "rausere og mer tolerant" enn "de alltid hjemmeværende, polerte" er jeg aldeles ingen "liberalteolog".

Det er bare det at en "sak" som det har så mange ulike sider og aspekter at man skal passe seg for å gå i grøfta på det ene eller andre ytterpunktet og være litt oppmerksom også på egen motivasjon før man sier "jaja" eller "Neinei". Det er en menneskelig,individuell, humanistisk og pastoral  side av saken som i seg selv rommer mange ulike aspekter og hvor noe også kan forstås på en generaliserende måte, et samfunns og kulturaspekt som også har ulike sider og momenter hvorav jeg tror den norske Kirke i all sin nestekjærlige gode intensjon er en smule blind for at dette handler om noe vesentlig mer enn å gi Kirkelig velsignelse og aksept til troende homofile som ønsker å forplikte seg i kjærlighet "etter heterofilt mønster" og har en viss naivitet ifht en mer beksvart sekulær homopolitisk agenda som ikke bryr seg det døyt om Gud. Det Blir problemer når man ikke skiller mellom Kirken og Verden, men regner alt som "ett fett". Teologisk er det også ting som ikke er så udelt enkle og hvor vi ikke uten videre kan anta at "vi vet best", men hvor det på den annen side fører over i et annet mørke om man går i den fundamentalistiske fanatiske fella som så alt for ofte er velgjødsla med personlige fordommer og hat. Det er heller ikke i Guds Ånd! Like fullt må vi som Kirke og troende katolikker som deler et Bibelkonservativt syn, skjønt vi rent menneskelig ser den humanistiske siden av saken og ikke tar anstøt av homofile eller homofil kjærlighet, våge å stå ved at det Loven omtaler som synd fortsatt er synd, og at selv om Jesus ved Guds Nåde, utslettet straffen og ved å oppfylle Loven opphevet lovens forbannelse over Lovbrytere, så er ikke loven opphevet og kjent ugyldig, og at det avhengig av hvordan man leser og hvilken innsikt man har er mulig å se at "there is more to it" også i det Paulus sier om homofile selv om det sekulære Norge ikke tåler å høre det. Gi Gud det som hører Gud til og Keiseren det som hører Keiseren til.

Så Sant Kirken tilhører Gud kan vi ikke følge den samme lære som "verden" og har en annen lov og andre bud å rette oss etter som ikke følger sosialdemokratiske beslutningslinjer og heller ikke tilpasses og justeres alt etter hvilken tidsånd og lovløse tilstander som råder i samfunnet forøvrig. Men det er klart at populære blir vi ikke av å stå opp for vår tro og holde fast på Guds Ord, så hjelpe oss Gud og Den Hellige Ånd. Og i det jeg skriver det vet jeg at blot det siste utsagn bare understreker min "galskap" hos de som ikke tror. Vi får se hvem som når lengst...Når det gjelder de rent menneskelige ting er jeg like lite blåøyd og det skal minst like mye til som for en garva gammel Skriftefar at jeg detter av stolen og blir forferdet, og jeg vet at For Jesus er intet menneskelig fremmed, men her er mer enn Mennesket. Skjønt Uten fullgod forståelse for og innsikt i det menneskelige kommer og kunnskap som hører verden og vitenskapen til ikke frem til Sannheten alene med basis i Bibelen, for den har også en menneskelig side. St.Paulus hadde en enorm Aposteltjeneste, og han var utvalgt av Gud. Likefullt et menneske som også selv ga til kjenne at selv om Han ofte talte i Den Hellige Ånd, talte og vitnet han også ut fra sin egen forstand, og Paulus forstand var neppe heller en absolutt pålitelig størrelse, og vi kan anta at selv om han var Lovkyndig og utvalgt levde han enda i den tro at haren er drøvtygger, slik det står i Moseloven, og at han også på andre områder kan ha tatt feil i noe, selv om det meste i bunn og grunn fremstår som sant, avhengig av hvordan man ser det.

Når Paulus beskriver datidens homofile som avgudstilbedere kan det ha en sammenheng med at han hadde et syn for den psykologiske biten. Det ligger en narcissisme i å elske sitt eget kjønn. Og det er vel ikke helt feil å ytre at det i homsekulturen har vært en tradisjonell dyrking av ungdom og skjønnhet, estetikk og tendenser til dekadanse. Og at "homsemiljøet" selv har hatt og har et voldsomt fokus på sex og erotikk, bort fra det åndelige ned mot en fråtsing i seksuelle synder med mange partnere, hvor alt skal "leves ut", og at dette også er en hovedårsak til at Hiv og Aids hvor nå sykdommen enn oppstod og kom fra gikk som en epedemi i de homofile miljøene litt ute i "the swinging eighties", selv om verken seksuell umoral eller seksuelt overførbare sykdommer som HIV er forbeholdt promiskuøse homofile menn. Kom HIV traff fra Gud? Det er det ingen av oss som kan si!!! Med den menneskelige og psykologiske kunnskapen jeg har er det heller ikke noe holdepunkt for å si at noen blir homofile som straff for synd! Den menneskelige seksualitet og kjønnsidentitet fastlegges i tidlig barnealder, og er hva menn angår statisk og lite plastisk gjennom livet, mens kvinnelig seksualitet er mer fleksibel og tilpasningsdyktig, noe som sikkert har en evolusjonsmessig årsak. Av det jeg har sett heller jeg til å tro at gutter som vokser opp med en dominerende morsskikkelse, en kjønnsubalanse i hjemmet hvor far blir en mer utydelig, vag og fjern figur uten naturlig farsautoriet i hjemmet, kan bli forstyrret i sin utvikling på en slik måte at det styrer deres seksuelle orientering i retning av andre gutter eller menn, men jeg kan ikke påstå at det gjelder for alle homofile og at det ikke kan være flere og andre årsaker som virker sammen. Fra et homopolitisk ståsted hadde det jo "vært fint om de fant et homogen", men det kommer de nok neppe noen sinne til å gjøre. Legning og seksuelle preferanser er ikke endel av den medfødte matrisen, men i et evolusjonsmessig perspektiv er vi nok alle født med sikte på videreføring av våre gener og vår art. Så selv om homofile er like mye verdt og like unike individer hver for seg som alle andre mennesker, og vi alle ble til fordi vi er ønsket, elsket og villet av Gud, er jeg ikke med på at Gud har skapt enn eneste gutt eller jente som homofil. Det var ikke opprinnelig slik det skulle bli, noe skjedde underveis i møte med miljøet, og sånn er det bare.

For den homofiles menneskeverd, menneskerettigheter,  og for homofiles rettsvern, frihet og likeverd i den sivile stat er det helt underordnet og irrelevant Hvorfor han eller hun ble det. Det er et normalitetsavvik men ingen sykdom, det er noe man Er og kan derfor heller ikke "behandles". Det ligger heller ikke bare på det rent fysiske planet. Når det kommer til homofil kjærlighet, altså ikke bare men også seksuelt, har jeg liten grunn til å tro at den kjærligheten er så anderledes eller mindre ekte og sterk enn heterofil kjærlighet, og regner heller ikke homosex for å være en verre synd enn tilsvarende heterofile synder. Vi lærer at sex er forbeholdt det forpliktende monogame kjærlighetsforhold mellom EN mann og En kvinne, hvor ekteskap hos oss inngås som en ubrytelig pakt mellom partene til den ene eller begge dør. Hver enkelt katolikk har jo personlig frihet til å velge om vi vil anerkjenne og leve etter denne læren som en del av vår edsvorne tro og en religiøs forpliktelse, det er jo ikke slik at vi detaljstyres og tvinges til å bli i Kirken og følge Kirkens lære av strenge nonner og mørkemenn med jernstav i hånd. Men om vi tror ønsker vi jo også å leve i samsvar med vår tro, og tror vi blir heller ikke læren feil fordi om vi synder. Budet er gitt til retledning i det som er best for oss, og ikke for å plage oss, og å oppheve budet og si at alt er greit fordi mennesker slaver under synden blir jo helt feil. De blir ikke friere fra syndens trelldom av det! For om du synder fordi du ikke klarer å la være, er du jo ikke fri!

Jeg har mine problemer og psykiske utfordringer, men etter alt jeg har vært igjennom skulle det bare mangle at jeg ikke hadde blitt merket av det. Skulle gjerne sett den som hadde kommet såpass helskinnet fra det livet jeg ble prisgitt å leve, den omsorgssvikten, de massive overgrepene, den uretten, de massive traumene på traumer som meg. Men jeg er fullstendig klar over at når det først er allment kjent at man har en psykisk lidelse vil oftest alt man sier som bryter med allmenn oppfatning eller taler mot de bedre ansette og iallfall antatt friske bli ført over på "den sykes konto". Men jeg tenker som så; bare hold deg til sannheten så vinner du til slutt, for den sanne historien står fast, mens løgnen ofte går seg fast i sin egen omskiftelighet og variasjon og "ærlighet varer lengst" selv om det kan være en lang og tung vei å gå før løgnen faller og sannheten blir stående igjen. Å bli stemplet og disset som en galning med religiøse vrangforestillinger som snakker i villfarelse, løgn og fantasier, om det man sier er riktig og sant, er et lite offer mot de kristne der ute i verden som risikerer sine liv for sin tro, og som ved Misjonsbefalingen de har mottatt ved troen på Evangeliet "ikke bare kan holde kjeft og ha sin tro for seg selv" slik jeg hører UDI har anbefalt når de returnerer kristne asylsøkere til land der det er forbundet med livsfare å vitne om Kristus og forkynne Evangeliet. Og jeg vet med meg selv at jeg lever blot ved tro, og uten den ville vært død for lenge siden, og har så til de grader lidd i denne verden at jeg for egen del regner Martyriumet som blir så oppskattet som det minste av alle offer. Når man dør er man jo fri og ute av denne verdens jammerdal en gang for alle. Jeg tror ikke på gratis Nåde, og har ikke vunnet den trosgave jeg har uten lidelse, egeninnsats og kamp, men hadde heller ikke kommet dit jeg står i troens visshet uten både den lutherske og den katolske Kirke og Mange forbedere og folk som gjødslet og vannet underveis.

Og det jeg har vunnet ved tro vil jeg heller ikke oppgi for noe i verden, så selv om sølibatets gave og frihet ikke er min aller mest foretrukne og tilfredsstillende livsform, og jeg alltid uten noen sinne å ha opplevd det har holdt den ekte hellige kjærligheten mellom to som elsker og står ved hverande og også forenes i kjøttet som den største jordiske lykke, er jeg faktisk der at jeg har gitt Gud beskjed om at jeg er villig til å stå over og leve i et livslangt sølibat, dersom en slik lykke ved anledning skulle friste meg og føre meg bort fra troen. For jeg vet at ingen timelig lykke er like verdifull som det som er å vinne hos Gud i evighet. Jeg har liten tro på uforpliktende tro og gratis nåde og slikt som disse liberale ørekløerne og også en del heller kjødelige pengegriske karismatiske colgatereklamepastorene forkynner: Først alt dette andre og alle verdslige og kjødelige goder, personlig økomonomisk suksess og feelgood religion på denne siden, melk og honning med sukker på, og så rett til de himmelske boliger i det øyeblikk man dør. Jeg har ingen grunn til å tro at det er slik det fungerer, og har liten tro på et sant kristenliv uten lidelser, motstand, motgang, angrep og prøvelser. Det må i såfall være et barns eller de fattige i åndens salige tro. Men Gud vil ikke at vi alltid skal forbli småbarn i troen som ikke tåler annet enn søndagsskoleteologi og åndelig melk. For vel er Gud god, og vel er Jesus mild og barmhjertig mot de små og skadde, de som lider ondt og syndere som vender om med anger og ydmykhet. Men Gud er også en grusom og rettferdig hevner, og denne verden er alt under dom. Da hjelper stilling og status og det navn man har av å "være noe" lite, for Gud ser til det indre, til hjertene og hjertelaget, og lønner oss heller ikke for fromme gjerninger, tiende og allmisser uten å se på intensjon. Jeg har snakket med enkle mennesker som ved legmannsforkynnelse har avsporet slik at de gir tiende ene og alene fordi de ønsker å bli rike, og at Gud vil velsigne dem med rikdom for en så egoistisk og materialistisk intensjon. Noen ser bare på fromhetsgjerninger og dømmer også andre hardt etter ytre synder uten syn for slike enkle fakta at noen synder som følge av andres misgjerninger og svik uten noen sinne å ha elsket synd eller syndet med fritt fortsett i det som kan kalles en fri villet synd, og at det også er fullstendig urimelig å dømme synder som er begått i situasjoner der det har vært en kamp på liv og død for å overleve som menneske, at det finnes unntakstilstander der rett og galt får mindre betydning, og at også sykdom kan frita for ansvar og skam.

Jeg har lidd så mye ved synd at jeg intet godt har å si om synden, men mine lidelser var og er ikke en straff for egne synder, jeg elsket den ikke da jeg syndet og jeg elsker den ikke nå. Fristes jeg er det det gode som frister meg i hjertet, og ikke kjøttet i seg selv. Mens noen av de som går for å være de aller fremste, prektigste og frommeste og gjerne vil ta seg godt ut for øynene til folk, er som glupende ulver innvendig og hadde veltet seg i synder de elsker og har sin lyst i dagen lang om de hadde anledning og kunne slippe unna med det. Om man er uten anledning til seksuelle synder fordi ingen av de man lyster etter er interessert er det heller ikke akkurat noen grunn til å rose seg av sin troskap og fromhet og skylde på kvinner som fristere når kvinnen selv ikke er fristet. Fanden er løgnens far, og noen løgner kommer iform av selvbedrag, innbilskhet og livsløgn. Og den som vil være stor for sitt egos og sin egen status og æres skyld, og derfor gjerne ville vært en helgen, er som regel de siste til å bli det. Gud står den stolte imot, og narcissisme og egosentrisitet er ikke av Gud. Den som vil bli en helgen må glemme seg selv og flytte fokus fra egoet til Kristus. Slutte å be Gud om å bli en Helgen, og begynne å spørre etter Guds vilje. Noen ganger må man vokse nedover og bli mindre før man kan få åndelig vekst. Jeg tror heller ikke helgener er så særlig opptatt av eller tenker så mye på seg selv som helgen. De tenker mer på Gud, Kirken og andre mennesker. Til syvende og sist blir vi jo slik vi har overbevisning om i vårt kristne håp alle helgener, ikke av oss selv eller i egen kraft eller gjerning, men blot ved å se Kristus slik han er utilslørt. For Han er så Hellig at den som skuer Hans herlighet blir fullkomment renset og helet, og likedannet med Ham i hellighet blot ved Hans avglans. Og sanne helgener som er ett med ham "smitter" også andre ved sin hellighet. Jeg har selv sett det. Det er nemlig en myte at man må være en helgen for å oppleve mirakler, få store gaver og bli vist store ting. Det er jo ikke oss selv men Gud det kommer an på!

Det beste var om ingen av oss syndet, men det er menneskelig å synde, for vi er svake vi mennesker. Og jeg siterer og sier som avslutning på dette, hjertens enig, de ordene min gamle gode Sogneprest engang lot falle : "Det beste er å ikke synde. Men om du ikke kan la være å synde fordi du elsker noen, så bare synd! For er det noe det er for lite av i denne verden så er det Kjærlighet!" Vi kan bare ikke gi sannheten på båten av den grunn, og erstatte Guds lov med Kardemommeloven.Det er ikke Gud, ikke den hellige Sannhet det er noe i veien med det er oss mennesker og han som er løgnens far det er noe alvorlig galt med. Mens Gud etter beste evne prøver å hjelpe, berge og veilede oss og føre oss på den stien som går oppover mot livet, som er til vårt aller beste, halser djevelen hakk i hæl og prøver å føre oss på avveie, myrde, stjele og ødelegge, flekke til, pervertere og sønderrive for den Onde kan verken tåle Sannhet eller å se noe som er hellig rent og godt uten å prøve å dra det ned i søla og ødelegge det, og det er Guds barn og de Han har utvalgt det går aller hardest utover. For verden elsker sitt eget, men vi som er barn av Guds rike er ikke av denne verden, derfor hater verden hvor Fanden er fyrste og de onde kreftene, maktene og Myndighetene herjer oss så inderlig fordi de står Gud imot og gjerne vil tilrøve seg, ødelegge, forderve, villede og drepe Guds eiendom! Og de kostbareste skattene han har er de små barna som tror på ham, så da sneik han seg likså inn i Kirka i Presteham, siden han ikke viker for noe hellig. Så ikke er vi som Kirke de rette til å fordømme andre Kirkesamfunn for det de gjør feil, men Troen og Sannheten kan vi uansett holde fast på. Vi må våge å tro, men ikke glemme å elske, og alltid håpe på og be om det beste.

Og jeg er frista til å si at når Dyden blir for påtrengende pietistisk og nevrotisk er det et større svøpe for Kirken og verre å være i hus med enn om "Den Høyhellige Dyden" simpelthen bare gikk og synda litt så det blei fred å få ;-) Jesus vet meget vel både at vi bare er mennesker og at det ikke er lett å være menneske, han har jo selv vandret rundt på planeten som menneske, og nå er han i verden som en Ånd som gir liv. Skulle ikke vi som kjenner ham og tror fullt og fast på Ham, våge å vitne om Sannheten, av frykt for "hva folk skal tro"? ;-)

Djevelen har ingen kjærlighet, han er en iskald djevel med grådig begjær etter den varmen vi mennesker er i besittelse av som er gitt oss av Gud, og alt det vi har alt nå og har i vente så sant vi tror på og følger Kristus. Alternativet er å gå til grunne og visne som gress som uforstandige dyr som mangler en udødelig sjel. Kristus vil dra så mange som mulig mot seg og inn i Guds nærvær og kjærlighet i evigheten adskilt fra alt ondt. Gud vil oss alt godt, og hjelper oss i vår svakhet når vi kommer til kort, tilgir om og om igjen. For selv om vi er Guds barn, selv om vi er kristne og har fromme fortsett og gjør så godt vi kan, faller vi og reiser oss faller vi og reiser oss, og vi stadig på ny trenge å fornyes og styrkes i Nåden ved Kristus, i nattverden og ved botens sakrament. Vi vandrer møysommelig videre på troens og helliggjørelsens vei, to skritt frem og ett tilbake, og kan ikke ta for store byks av gangen, for da går det galt. Noen ganger må vi heller ta noen steg tilbake, se hvor det glapp og hvordan det egentlig står til med oss og hva som feiler. Selv om vi ikke lenger synder i handling kan det være vanskelig å gi slipp på gammelt hat og nag, og virkelig tilgi der det er på sin plass å ettergi og be for våre skyldnere isteden for å fortsette å fastholde dem i gamle synder, slik at vi ved det også binder oss selv og hindrer egen vekst og utvikling.

Destruktive relasjonsbindinger som virker ødeleggende er et verk av djevelen, og vi vil stadig plages av gammelt hat og henforen ondskap om vi ikke evner å bryte den bindingen hatet og hevnlysten holder oss fast i, og da kan fortsatt de onde demoniske kreftene sitte og trekke i trådene i vårt liv. Men noen ganger tenker man bare "hvor grusomt, ondt og sykt kan det bli! Hvordan skal jeg kunne tilgi noe sånt?" Der har vi i vesten noe å lære av Afrikas kristne, som i mye og større grusomheter, mer vold enn vi har opplevd i vårt samfunn har vist en utrolig evne til tilgivelse og forsoning for synder så blodige og makabre at det er svært svært få av oss, som virkelig ville ettergitt, tatt til nåde og akseptert fullt ut som kristne mennesker som har gjort noe sånt. Vi er dem kanskje intellektuelt teologisk overlegne i europa, men i åndelighet aner det meg at de går oss en god gang. En ung afrikansk kvinne jeg snakket med fortalte meg også at hun hadde blitt rystet og opprørt over at kristne i Norge jevnt over ser ut til å tro at Jesus (muligens) kommer tilbake en gang langt i det fjerne etter at vi er døde, mens Afrikas kristne venter hans gjenkomst i egen levetid. Jeg tror faktisk mange av de som i Norge kaller seg kristne aldri har tatt høyde for som en faktisk realitet og trossannhet At han faktisk kommer, og tatt det så nært til seg at de Vekkes av tanken: Hva om det virkelig er Sant! Hva om han kommer i vår levetid! Er du forberedt? Vi får håpe vi er beredt når han kommer, så hjelpe oss Gud, for her skal ingen rose seg i overmot og tro seg trygge. Den dagen Jesus kommer tilbake bør alle og enhver skjelve i buksene og bøye seg! For noen blir det en fryktelig og gedigen overraskelse som de aldri hadde tatt høyde for, men Vi venter, og det gjør også muslimene. Så får vi se om det overhodet var noen av oss som "hadde rett" eller om vi hver for oss tok feil og dømte "de andre" som vantro og vilfarne, og om ikke Jesus til syvende og sist er alles Gud og Herre, uten at noen av oss kan gjøre mer rettmessig krav eller monopol på ham enn andre.

Gud har ALLTID rett. Mennesker tar OFTE feil. Og intet vekker mer hat og volder større skade mellom mennesker enn mangel på kjærlighet og godhet, fordømmelse og urettferdighet, og straff som rammer uskyldige offer, som var de ugjerningsmenn, mens de som begikk misgjerningen går fri, vinner ære og smiler fromt med englefine glis. Det er Mange, også blant Kirkens apostler og de som "er noe" i vårt hierarki som har mer og langt verre ting å svare for enn meg! Hele verden ligger som det står i Bibelen i det onde. Ikke slik å forstå at ikke skaperverket er vakkert og at også det gode finnes i verden. Men denne verden er virkelig ikke som den bør være, og måler opp med en ganske annen målestokk enn Gud. Så jeg er en av mange som aldeles ikke har noe ønske om at denne verden skal bestå, men heller finner en stor trøst i profetiene som sier at denne verden vil gå under, at all urett skal dømmes og vendes til rett og at de verste menneskene, de som bevisst gjorde andre mye ondt, begikk urett, utnyttet, utbyttet og misbrukte andre og påførte skade med lyst Vil bli straffet, og noen av dem støtt ut i det ytterste iskalde mørket, evig adskilt fra alt som er godt og uten noen sinne å kunne gjøre mer ondt eller røve til seg mer i grådig egoisme og begjær, om de var aldri så høyt på strå en gang mens de tråkket andre ned og aktet dem som intet. Den Guden jeg tror på er ingen Pusekatt, og han hevner urett! Og er dertil den "synskeste" av alle. Han vet absolutt Alt, både det som er i mørket og det som er i lyset, det som er på utsiden og det som er på innsiden, alle hjertets beveggrunner og det som ligger bak og under alle ting. Oss kan de lyve ondt på og klistre misstempel på ryggen på så mye de orker, det er "en del av gamet" når man går med Gud, noe man må regne med, så sånt er lite å bli forferdet og overrasket av. Ikke engang de man har gjort vel mot og berget livet på, kan man regne med når de er på fandens side.

De aller verste kan ikke tåle verken vår godhet eller at vi ikke løper med dem ut i allslags utskeielser, de hater oss simpelthen for vår hellige tro, uten at vi verken har talt dem imot eller presset den på dem og talt så mye om den når vi snakket med dem. For noen er det simpelthen bare Helt utålelig at det er noe som er hellig, rent og godt, som ikke lar seg trekke ned i søla og flekkes til. Får de ikke sin lyst med oss slik de ville er det ikke måte på for noen fryktelige mennesker vi er. "For hvem kan vel tåle at noen er bedre enn dem selv". Personlig blir jeg veldig glad når jeg møter mennesker som er bedre enn og har kommet lengre enn meg selv både rent menneskelig i livet og på troens vei. At jeg selv ikke har det så særlig godt hindrer meg ikke i å unne andre å ha det godt. Men noen er så avspora at dersom man avviser dem og ikke vil gi dem behovstilfredsstillelse fordi de selv ikke verken gir eller har noe å tilby gleder de seg storlig om de ser man har det dårlig, og misunner seg grønn om det går en godt. Jeg har da virkelig rikelig med problemer selv, så selv om jeg generelt er ganske godhjerta og snill somme tider et stykke over grensen til det dumsnille, er det virkelig verken min feil eller min plikt å ta ansvar for alle andres problemer, og gi så mye utover det jeg selv har å gå på til en hundkjeft som bare gaper og krever, og fint kan tale om "sin kjærlighet" når alt det dreier seg om er begjær og egen behovstilfredsstillelse. Men setter man til sist foten ned og grenser for hva man kan tolerere, og bryter kontakten er man så fæl at det halve kunne vært nok uansett hvor mye man har gitt og ytt, og hvor mange sjanser man har gitt dem fordi man brydde seg litt mer og på en måte mennesker som ikke kjenner andre former for kjærlighet enn forelskelse og erotisk ladet kjærlighet.

Vis dem nestekjærlighet og si nei til synd, sett grenser og krev at de oppfører seg som folk selv om toleransen er stor, og de føler seg lurt og bedratt og at man urettmessig har holdt tilbake noe de hadde rettmessig krav på og forventet, når de ikke engang hadde krav på noe av det de alt hadde fått i bøtter og spann, blot ved omsorg, godhet og omtanke. Takknemlighet??? Glem det! Utakk er verdens lønn. For noen er et godt hjerte som viser uselvisk omtanke nestekjærlighet, broderkjærlighet, agapekjærlighet kun noe de ser som en svakhet de potensielt kan suge noe ut av i egoisme og begjær, og enkelte har manerer Jeg virkelig ikke blir klok på hvor det å få en gave, synes å bli tatt som et løfte og en selvfølgelighet om at det kommer mer og flere gaver, og da får man jo ikke lyst å gi, men lurer mer på om de holder en for å være psykisk utviklingshemma blot fordi man er mer godhjerta, åpen, ekte og ærlig enn konforme mennesker som kun leverer høflighetsfraser og viser overfladisk interesse mens de på innsiden er kalde og uinteresserte, og sånn er ikke jeg og vil jeg ikke vere, så om det gjør meg "funksjonshemma" i verden er det vel nesten heller verden enn meg det er mest galt med. Jeg takler det meste og kan stå en kuling eller tre av, og har vært ute mange høstnetter og noen bikkjekalde vinternetter for å si det slik. Min erfaring er at det meste går bra så sant jeg ikke får FOR varme følelser for noen, men det er neiggu meg ikke lett å være menneske og kristen i denne verden! Min Tro er ingen sykdom, men et Guds barn, kristen og katolikk er like mye noe jeg ER som en homofil er homofil. Det er ikke noe som kan skilles fra min person, det sitter dypt og godt fast i ånd sjel og legeme, det kan verken bankes ut av meg eller medisineres bort. Men noen er så sqeer at alt som skiller seg litt ut og er litt anderledes virker avskrekkende på dem, og hvis noen har en rem av huden og et synlig lyte er man automatisk "no good, uten vett og forstand og potensielt livsfarlig". Lengre har vi ikke kommet i vårt fantastiske humane høytstående samfunn. - Men menn må gjerne gå i kjole hvis de egentlig er kvinner! Eller prester ;-)

Mange mennesker ser ut til å ha som "religion" at "VI TAR DET BESTE VI KAN OG FÅR MED OSS MEST MULIG KJEKT OG KOSER OSS MENS VI KAN VEL VITENDE OM AT EN DAG NÅR VI BLIR RIKTIG GAMLE, IKKE FØR, DETTER VI DØD OM OG OPPHØRER Å EKSISTERE SELV OM VI HELST VILLE LEVD EVIG UNGE PÅ DENNE DEILIGE JORDA FOR ALLTID. Mens jeg personlig syns livet i denne verden er en stor prøvelse, og helst ikke vil oppholde meg på planeten lenger enn høyst nødvendig. Men jeg ser det som en kristenplikt og tror det er Guds vilje at jeg skal leve og gjøre det jeg kan med de evnene, talentene og stumpene som er igjen av meg etter det hele, der og når jeg kan. De som ikke liker min katolske tro skal heller være glad jeg ikke er fundamentalistisk islamist, for da hadde nok et menneske med min psykologi og innstilling, som har livet så lite kjær og gjerne går opp i en "høyere sak og hensikt" stått i fare for å ende som selvmordsbomber. De som gjør det er sikkert overbevist om at de tjener Guds hensikt med det. Og det underbygger bare læren om at det er ulike åndskrefter i verden, som ikke alle er like gode, og at alle religioner ikke er like sanne. På samme tid har jeg kanskje mer til felles med en troende muslim enn jeg har med det sekulære velstandsmette lett underholdte Norge. Det er ikke dermed sagt at verden er så mye bedre andre steder. Verden er regelrett generelt ikke "helt god" og den blir heller ikke bedre av at noen rike har det helt topp, mens millioner av mennesker i verden har det helt for jævlig. Noen av oss lever regelrett ikke godt med sånt uansett hvor mye gods og gull vi selv måtte vinne, så da handler det mer om å bare holde ut tida si på planeten og gjøre det beste man kan i den situasjonen og med de begrensede mulighetene man har, og ikke kaste bort de gyldne sjansene man får. Men jeg er temmelig temmelig bombesikker på at selv ikke en garva hardcore masochist ville gått etter i mitt spor og levd det livet jeg enda er i ferd med å leve. Det er begredelig, og at det var så mye som er blodig urettferdit, skakt og skeivt og helskrudd, ticky tacky løgn fassader og forbanna dikt i den delen av verden som vi kan kalle "Norge" og at noen mennesker faktisk måtte leve på eksistensminimum og matmangel under elendige kår "i Norge hvor alle har det så godt og får den hjelpen de trenger når de trenger den og at det fantes så mye sosial elendighet her hjemme hadde jeg i utgangspunktet virkelig ingen anelse om da jeg kom til Stavanger engang uten noen sinne å ha hatt planer om å bosette meg her. Det har virkelig vært mange tøffe harde, absurde og seige runder! Men ENDA SIER JEG IKKE TAKK FOR MEG! I`m on a Mission! ;-) Jeg prøvde å ta mitt eget liv sånn ca 20 ganger eller deromkring, men Gud ville visst at jeg skulle leve. Og tatt i betraktning av hvor utrolig mange gale folk jeg har møtt i Rogaland, hvorav mange går for å være friske, har jeg vettet forholdsvis intakt. Så da får jeg gjøre det da. Leve! :-)

Det finnes grenser for alle, og jeg har pigede blitt kjørt over en hver tålegrense og fått min strikk trukket og strukket til ytterpunktet. Så det er klart at da smeller det når man slipper og sier nok er nok. STOPP! Men jeg har ikke endt opp som noe rabiat voldelig monster av den grunn, og prøver hele tiden å søke mot og alliere meg med de gode kreftene, og sloss mot de destruktive. Det er ikke alle mennesker med alvorlige posttraumatiske lidelser som har de ressursene og kontakt med de motkreftene som gjør at man kan holde igjen. For det er klart at der uretten og tapene har vært store, og likeså smerter langt over allminnelig menneskelig tålegrense og man har blitt utsatt for "det meste" Har man en "Hulk" et sted inne i seg, men har jeg vært fit nok for survival i de ekstreme situasjonene jeg har vært i, og har Gud ført meg helt fram hit, så står jeg det av. Verre enn det engang var kan det ikke bli. Folk som har overlevd "helvete på jord" er som regel ganske fryktløse etterpå, og døden er det vi frykter aller minst. Jeg tror i en ting jeg deler innstilling med den overlevende KZ-fangen jeg vokste opp med som nabo; når de ikke klarte å drepe og ta rotta på oss, og vi uansett hva de tok og lot oss gjennomleve av lidelser og hvilke merker vi bærer av det på kropp og sinn, og fortsatt er i livet har det livet en egenverdi uansett hva andre tenker tror og hvordan de rynker på nesen og stigmatiserer de som er skadet uten at vi selv har gjort så mye ondt i det hele. Hans "synd" mot nazistene var å jobbe for en illegal avis, så om folk hater meg for det Jeg skriver om ting som ikke er så edelt, godt, vakkert og humant i vårt land heller, er vi i samme båt.

Fordi han var skadet og det kan virke som enkelte mente han hadde spedalsk smitteeffekt siden han hadde blitt kastet på likhaugen i leiren da de trodde han var død, kunne det lokalsamfunnet og den moren som til stadighet snakket om nestekjærlighet ikke akseptere ham og be ham i hus, mens den lille jenta som hadde fått med seg såpass mye at jeg skjønte at han hadde lidd noe grusomt og synes så synd på ham at jeg tenkte han kanskje ville ha ei lita jente på besøk som ga ham en bukett markblomster desverre var så lydig at hun spurte sin mor om lov, og dertil så lydig at den stakkars snille kloke gamle mannen de holdt for å være en lettlurt idiot de kunne svindle med å underby han på bruktbilene han fikset og solgte, aldri fikk noen lita jente på besøk som brydde seg litt om han og i nestekjærlighet ville gi ham en bukett markblomster. Det hadde jeg unt ham, og mer enn det! Men denne verden vi lever i kan være så brutal, hjerteløs og grusom. I Norge! I Stavanger! Og jeg vil ikke være sånn, så da syns jeg i likhet med Fritz Nyland det bare er bedre å la dem tro jeg er en lettlurt idiot og heller holde meg litt for meg selv, om "det gode borgerlige selskap" ikke kan tåle meg. Jeg tror jeg er "litt i slekt" med den konsentrasjonsleirfangen, men heller ikke blandt dem skjønt de alle led samme grusomme ubarmhjertige brutale uforskyldte skjebne i leirene var alle like gode som den mannen. Noen blir så ødelagt at de blir onde av det, og får varig svekkede sjelsevner. Slike kan skade andre igjen, om man går inn i en nær relasjon. Jeg har heldigvis fortsatt hele sjelsapparatet inntakt, men henger det på Kjærligheten og Gud selv at jeg enda har et følelsesliv og en sensitivitet i meg og verken er "innhul" eller kald og hard som en stein. Jeg kan bli varm og kald, kan føle med andre og bli såret, men noen ganger hoster hjertet mitt litt og truer med å stenge ned systemet, for enkelte ting er bare for ondt og gjør for vondt. Og enkelte overtredelser om noen trår meg for nære og krysser en grense jeg trodde jeg hadde trukket klart og tydelig opp, kan somme tider gjøre meg så fly eitrande forbanna og rasende at jeg må ta meg sammen for å ikke "knuse skallen" på slike syndere.

Jeg skriver, jeg kan like gjerne skrive om det just som det er, slik som jeg tenker og går ut fra at det i begrepet ytringsfrihet nettopp ligger en mulighet for "andre stemmer", de stemmene mange bare ikke kan tåle å høre, stemmer som sier noe helt annet i enn annen form enn det man "kan si". En stemme som ikke føyer seg inn i koret av politisk korrekt, opplest og vedtatt stuerein av det sosialdemokratiske flertallsdiktaturet og andre som måtte mene å ha monopol på meningsbærende ytringer i det offentlige rom, en stemme som bare sier det uten tanke for å tekkes publikum eller få flest mulig likes, som er fullstendig klar over at for tandre rogalendinger blir selv gamle damer fra Bergen for hard kost i klare meldinger og direkte tale så det er jo nesten rart DNK ikke etter folkeopunionen har gjenopptatt eksorsismepraksisen de la på is en gang på 70-tallet for å "drive ut nordlendingen". For man kan da ikke bare komme her og tråkke på den stolte lokalpatriotiske tissen og enda til angripe hellige kyr som feminister og humaetikere, eller mene noe som helst "vi" ikke liker og er helt enige i. "Det går bare ikke an". Neimen, Har du sett på Fanden. Det Går jammen an! Men det resulterer nok neppe i noen byste på domkirkeplassen eller enda så troende jeg er så mye som et ørlite miniatyrepifati i Domkirken, men der sneik jeg meg viss jaggu meg inn bakveien med et blogginnlegg under et arrangement med selveste den nye Biskopen. Jeg var der ikke, men stoler på at gode kristne ansatte i Domkirken ikke ser noen som helst grunn til å lyve om slikt. På den ene siden var nå det en ære. På den andre siden kan man jo spørre seg hvordan det står til åndelig i den menigheten om de må ty til forkvaklede katolske smårollingers åndsverk for å fø fårene, småfuglene og kråkene. Var nok noen "det for en liten faen i" som tenkte: Er vi ENDA ikke kvitt henne! Nei du skjønner, Meg blir man ikke kvitt så lett, og jeg har et såpass godt forhold til min Far at den som virkelig er alt anna enn snill og gjør denne lille nissen fortred med urett må passe seg litt. Gud er ikke helt til å spøke med! Jeg slår ikke, men det hender Han gjør det. Gjør man generelt godt derimot har man intet å frykte fra den kanten. Man kan si hva man vil om et liv overgitt til Gud i tro, men Kjedelig er det virkelig ikke! Dere skulle bare visst :-)


 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits