Et holistisk verdensbilde

Vi Bibelkonservative kristne får mye kritikk både i den sekulære verden og av mer frittenkende lutherske liberalteologer som synes å stole mer på sin egen forstand enn på Gud og Bibelens visdom, som blot har sans for det som hører mennesket til og tross teologisk lærdhet (teologi betyr egentlig "læren om Gud") mindre sans for det som hører Gud til. Sannsynligvis for de de kanskje ikke har erfart Gud tett på i sine egne liv og heller ikke har gitt seg over til Den levende Hellige Ånds ledelse. Også blant de konservative, mer fundamentalistisk og læremessig stivnede ser man noen ganger at de går i grøften, dog på annen side, og at Lyset i dem har blitt Mørke. Vi lever i en tid med stor villfarelse. På den ene siden ørekløerne, på den annen side mennesker som mener seg å være de mest rettroende av oss alle, men som når de "forfekter den sanne lære" faktisk kan være vel så styrt av fordommer, hat og fordømmelse mot andre, som av Lysets og Sannhetens Ånd. Dem om det. Retter man blikk og oppmerksomhet for mye mot Mørket, blir man selv lett formørket, og da vinner Djevelen.

Ja jeg nevner Djevelen. Han Den Norske Kirke visstnok mener å ha avsatt etter en mislykket, avsporet eksorsisme på 70-tallet her på vestlandet ;-) "Man fant seg bedre tjent med og mer up to date ved å skrive Fanden ut av manntall og si at helvete er nedlagt". Og så beskylder de vår Kirke for å tillegge vårt Presteskap for stor makt "in persona Christi"! Slik jeg ser det er de jo disse "alternative fritenkende lutherske liberalteologene" som setter seg selv i Guds sted, og gjør Guds ord til intet til fordel for "sin gode sunne sekulære forstand"! Da foretrekker jeg heller å bli ansett som gal for min tros skyld! Jeg stoler vitterlig og med rette mer på Gud enn på min egen forstand. Forstand er en god ting, men den menneskelige forstand er en upålitelig størrelse, mens Gud og Hans Visdom er absloutt, fullkommen og uforanderlig. Han kan man stole på!!! Mennesker tenker og sier så mangt gjennom skiftende tider og trender som renner ut i sand og snart er glemt og erstattet av nye tanker og andre ord, men Guds Ord står fast til Evig tid. Bibelen er ikke "bare en bok" og heller ikke "bare en samling tilfeldig utvalgte skrifter"! Det er heller ikke en bok som kan forstås blot ved bokstaven eller forstanden, men alt vitner om det samme. Deri ligger et Mysterium!

Den sanne katolske tro er en fullevangelisk levende tro, og det katolske Univers rommer alt som er under himmelen, i dypet og høyden, det vi har visshet om og det som håpes, klarsyn, dogmer og mysterier; både det som enda er skjult for de fleste og det som er åpenbart for alle. Inkludert våre svakheter, synder, feil og fall. Gud vet det hele. Han er over alt og alle uavhengig av menneskenes tro. Noen innen den alternative bevegelsen som noe misvisende går under begrepet new age, mens man mer korrekt kan kalle det nyreligiøsitet, kaller seg holister- men Gud er ikke med i det. Ikke noe å ta på vei for, de er også inne i det universelle katolske verdensbildet. En høy og vid horisont, hvor intet menneskelig heller er fremmendt, like lite som det er det for Kirstus. Og Han er Kirkens sentrum, den alt hviler på og selv Kirkens grunnlegger med St.Peter som sin utvalgte apostel. Ham vi regner som vår første Pave; Biskopen av Roma som la grunnvollen for hele reisverket. Og over hans grav hviler Vatikanstaten, og selve Peterskirken. Ingen tilfeldighet! Kristus er i Kirken, og vi er i Kristus så sant vi tror og har mottatt Guds Ånd og blitt i Ham i kjærlighet. I overgivelse velger vi å følge Ham, også når vi møter motstand og forfølgelse i denne verden hvor Djevelen er fyrste og har sitt domene, og han tar åpenbart også turen innom Kirken en gang i blant. Det sies at jo nærmere man kommer Høyalteret, jo større er faren for å støte på ham ;-) Han angriper helst der han ser den største trusselen, Eller det største skadepotensialet, og han utnytter våre svakheter for alt de er verdt. Men Gud gir den svake Kraft til å stå imot, fast i Troen! I egen kraft har vi ikke en sjanse.

For vi mennesker er svake. Og ofte overmodige, innbilske og direkte dåraktige i vår tiltro til egen forstand og vårt ego! Og den onde gjør hva han kan for å lokke og føre oss til fall, pervertere, ødelegge, vanhellige, skitne til, rundstjele oss, og drepe oss om han kan. Men om vi stoler på Gud og holder oss våkne og åndelig edruelige, kan vi vel falle i svakhet, men Gud gjør både fristelsen og utgangen av den slik at vi kan tåle den, og reiser oss opp igjen ved botens sakarament, styrker oss ved Nåden og fornyer oss. Noe annet med ugresset som vokser også i våre rekker, de små revene og onde menn som har infiltrert flokken. Kirken er også i verden, så vi er ikke spart. Ikke fullkommen før hver og en av oss er en Helgen. Kirken har fått alt med Kristus men har enda mange skampletter og skjønnhetsfeil. Det er vår plikt å gjøre hva vi kan for å ikke flekke den enda mer til med våre synder og misgjerninger, for ingenting er skjult som ikke skal bli gjort kjent. Og det er ikke vårt "image" ifht verden som er viktig, men hvordan det faktisk egentlig står til, om vi lever i sannhet og hellighet, og vitner om Kristus også gjennom våre liv, og ikke bare i ord.

Det gagner lite å fremstå ren og pen og pyntelig i det ytre om man er full av indre urenhet. Indre maktspill i mørke, lukkede rom der mennesker med egoistiske ergjærrige ambisjoner er drivkraften, og "spillet" skaper splid skader og sårer mennesker, og så lang derifra kan kalles hellig og fromt, men blot fremstår slik i det ytre, skal vi vokte oss for! Ellers blir vi som de Skriftlærde og Fariseerne som Jesus felte den hardeste dommen over under sitt jordeliv. Det kan vi ikke være bekjent av. Kristenlivet er ikke verken noen konkurranse eller noen øvelse i selvhevdelse der det gjelder å være "bedre og viktigere enn..". Om noen er i Guds elitestyrke, flinkere, sterkere, frommere og bedre enn de andre: Fint! Da kan jo de tilføre oss andre enn hel masse og ta seg av de svakere. Vi skal alltid gjøre vårt beste og prøve å bli den beste utgaven av oss selv, men ikke for å hevde vårt ego. Flinkhet og rang er ikke til for å dukke andre ned og fremheve seg selv, men til for å tjene og bygge opp fellesskapet. Blir noen for selvgod, oppblåst og hovmodig og tar seg til å heve seg på de små og svakes bekostning kan man ganske sikkert regne med at Gud vil bøye det mennesket ned og løfte opp de små. Så som kristne gjør vi klokelig i å ikke bli for kjepphøye uansett hvem vi er. Faren er størst for de i oppskutte posisjoner, og for mye gjødsel av et lite ego fører lett til narcissisme. Derfor tror jeg det er klokt at Store støvler fylles av store, sterke menn som har rygg til å bære gode dager uten å komme under samme dom som djevelen. Om man begynner å høre, tro og stole mer på seg selv, sitt ego, sin fromhet, forrang og sin forstand enn på Gud er man virkelig ute på en farlig vei. Det er farer forbundet med Storhet og Makt, så jeg er strengt tatt glad jeg er en av de små. Men heller ikke Kirken må falle for et narcissitisk selvbilde og se seg blinde på egen storhet, makt, glans, rikdom, skjønnhet, forrang og ære om vi også besitter det! Om vi mener å ha kommet langt åndelig og i helliggjørelse kan vi ikke fortsatt gå rundt og måle og vurdere ting og menneskers verdi på denne verdens vis etter de synlige, kjødelige, verdslige og ytre tingene.

Da er det bedre å innse egne feil og begrensninger, gå i seg selv både på individnivå og som Kirke, og ta det onde ved roten, bekjenne åpent slik også Kong David gjorde da Han syndet, så Gud ved sin tilgivelse, miskunn, nåde og barmhjertighet kan prises enda større. Men det FINNS synd Gud IKKE tilgir! Og ikke vet jeg, men jeg kan vanskelig tenke meg at Jesus virkelig tilgir noe så grusomt som Prester som med de samme hendene som bærer frem messeofferet forgriper seg på våre største skatter; de små barna som tror på Kristus, vel vitende om det gale de gjør og ved sine fulle fem blot for å tilfredsstille sitt eget begjær. Etter Min mening burde disse ekskommuniseres, støtes ut i det ytterste mørke kun prisgitt et håp om at Gud kanskje likevel tar dem til nåde en gang. For hvordan kan slike han sin plass hos oss? Er vi ikke en Hellig Kirke?! Er det mulig å vanhellige den mer enn det disse har gjort? Har ikke Herren selv sagt om slike at det hadde vært bedre for dem om de var kastet i havet med en kvernstein rundt halsen? Er Kirken klar over skadevirkningene og konsekvensene for de berørte barna, eller tror de alt er over så snart overgrepene opphører? De er skadet på sjelen for livet, og sannsynligvis også skadet i sin tiltro til Kirken som sådan og også fått sitt Gudsbilde forstyrret som følge av dette! Er det på sin plass å gi absolusjon for noe sånt? Skylde på Djevelen? Eller skylde på ofrene slik mange overgripere har for vane. Slike menn Vet hva de gjør, og de gjør det fordi de har LYST! Prestesølibatet er iallfall ingen unnskyldning; man blir ikke pluttselig seksuelt interessert i barn på grunn av seksuell avholdenhet. Om det var en naturlig lyst de hadde, hadde de søkt en voksen likeverdig partner og ikke forgrepet seg på uskyldige barn til egen tilfredsstillelse! Og det var neppe Fanden, kun deres eget syke begjær som lokket dem! Deres egen vilje som begikk misgjerningen. De er Onde. Om en normal, god, kristen prest hadde blitt ansporet til slike fantasier det være seg av demoniske krefter, hadde han lagt hodet på hoggestabben eller gått og hengt seg heller enn å misbruke et barn, så en slik unnskyldning kjøper jeg ikke.

'Leser jeg Evangeliet rett gir jo Gud nettopp barnet, de små, de svake, forsvarsløse og skadde, de som er avhengige av andre og står lavt her i verden, forrang fremfor store, sterke, opphøyde lærde menn, og bruker gjerne også de små og dåraktige til å gjøre disses visdom til Skamme. For hvem kan rose seg for Gud i kraft av sin stilling og stand her i verden? Skal vi rose oss av noe som kristne må det være av den svakheten Gud fullender Sin kraft og gjør Sitt verk gjennom. Av Kristus, ikke av oss selv, for hva var vi Uten Ham? Ikke kristne i alle fall! Da hadde vi stått i en ganske annen og mindre heldig stilling ovenfor Gud Fader, og ikke hatt det samme håp for evigheten, eller om å noen sinne frelses og settes fri fra syndens slaveri. Men det er nok ikke til å skjønne for "verden"! De tror vår Gud er en slags humørløs Slavedriver som med Kirken til hjelp legger tunge byrder på oss som gjør livet surt, når Han i virkeligheten er en Frelser og Frigjører som gjennom Kirken hjelper oss å leve et mye rikere liv. I den grad det også innebærer offer og forsakelser, vinner vi større ting ved det- Ikke bare i det hinsidige, men alt her under tiden. Bør prøves! Anbefales! Det er rikere, anderledes og mer fullt av overraskelse enn du kan forestille deg. Et sant kristenliv er Alt annet enn døllt og kjedelig! Men det er klart: Det Koster! Flere synes imidlertid det er såre enkelt å velge vekk synder vi aldri har elsket, for de koster mer og gir lite godt igjen, heller tvert imot. Men jeg forventer ikke at alle skal sitte inne med den samme erkjennelsen. Vi er så forskjellige vi mennesker, unike hver og en, og intet liv er nøyaktig som et annet, selv for eneggede tvillinger som vokser opp i samme hjem. Men Gud vil gjerne kalle oss til seg og samle oss under sine vinger og i Sin Kirke alle som en.

Men så er det alltid en Djevel med i bildet, og alltid mennesker som bruker sin frie vije til å gjøre ugangn og rive ned og tilrane seg det som ikke tilhører dem. Likevel er Gud rik nok for alle sammen, og har større behag i at en synder vender om og gjør rett og rettferdighet enn at synderen skal dømmes, dø og gå fortapt. Selv den som blir utstøtt tenker Gud ut en plan for, så ingen skal være bortstøtt fra Ham. For fellesskapets del er det like fullt noen ganger til det beste å skille ut "de sorte hundene"- de onde som skader andre, fra flokken så de små og svake kan være trygge! Skjønt det er ikke all snerring og glefsing det ligger så mye ondskap bak, ikke alle slike som river smålam ihjel på noen måte. Allminnelige "slagsmål på knokene løs" mellom våre testosteronfylte brødre var så allminnelig på Augustins tid at han rett og slett laget Klosterregler for sånt. Vi er alle bare mennesker, og noen har mer latinsk temperament enn andre, uten at de blir dårligere av den grunn. Iskald, overlagt ondskap med intensjon om å ødelegge og skade er mer et verk av Den Onde. Å bli sint er ingen synd, men det er lett å handle overilt og synde om man hisser seg opp. Ulemende hat derimot bør vi prøve å fri oss fra, for det står i klar og sterk motsetning til kjærlighetsbudet vår Frelser, Mester, Forsoner og Herre overga til oss.

"På kjærligheten skal dere kjenne hverandre igjen, hvem som er i kristus". Om om vi ikke elsker vår bror av kjøtt og blod som vi kan se, og evner å tilgi i kjærlighet, hvordan kan vi da elske Gud som vi ikke har sett, Han som bød oss å elske og tilgi, og vise barmhjertighet? Det er ikke noe nytt at menneskene har for harde og uforsonlige hjerter, men der finnes altså også grenser for tilgivelse, og den betinger ofte erkjennelse av Skyld og at urett gjøres opp for! For vår egen sjelefreds skyld er det imidlertid oftest mer ganglig å også la uppgjort urett fare i visshet om at ugjerningsmenn uansett vil få sin dom av Gud, enn å bære hat og nag inni seg som et mørkt ormebol. Det bare skader sjelen og stjeler vår livsglede, formørker sinnet og gjør oss syke. Derfor bør man for egen del øve seg i tilgivelse og forsonlighet. Men det betyr Ikke at vi skal godta, tåle og finne oss i Alt. Vi er løskjøpt til frihet og ikke til å slave som dørmatter for det onde i verden i kraft av vår kristne tro! Det er alltid de som vi prøve seg på å bruke Ordet mot oss i egen interesse. Vi skal ikke være naive, for det er Mye egoisme og grådighet i verden som mer enn gjerne vil ha noen godfjotter som melkekyr! Gode gjerninger kan vi uansett gjøre, men nestekjærligheten kan noen ganger strekke seg for langt. Og det er ikke Vist, verken til eget gagn eller i Guds øyne! Vi skal ikke bare elske vår neste men også oss selv, og fremfor alt Den Gud som elsker oss mer enn noe menneske, og har våre Beste interesser klarere for øyet enn vi selv ofte har, på godt og ondt men alt til gang!

Kirken er Guds ordning for de troende i verden. Hadde ikke vår Kirke vært bygget på klippegrunn på den grunnvoll Kristus la på Paulus, og derfra i uavbrutt apostolisk sukssesjon, konservering, kultivering og nitid forvaltning av den første lære, og vært et reisverk bygget i tro til Gud, hvor også barmhjerighetsgjerninger er en viktig del av arbeidet, hadde den neppe blitt stående som en enhetlig verdenskirke gjennom snart 2000 år. Men vi skal ikke tro oss trygge og legge oss på latsiden for å sole oss i selvros av den grunn! Det gjenstår mye arbeid før Guds verk er fullført. Og mens Kirken organiserer etter rang og status er Gud en enda større Organisator og Arkitekt som fanger den vise i sin list. Han Alene har alltid et større overblikk på det hele, og velger selv sine. Vi vitner om Sannheten så sant vi har Guds Ånd. Og det er tre som vitner sammen om vår Tro; Ånden, Vannet og Blodet. Men også blant de 12 nærmeste Apostlene var den ene som åt av brødet og drakk av kalken en foræder som ikke trodde, og bare Jesus visste det før det ble klart for alle, og da var det for sent for Judas å angre. Til de som har latt seg beruse av Makt og latt seg drive av, er det bare En ting å si: På tide å bli Edru for vi lever i Apokalypsens tid og det ulmer og koker i verden!

Og la oss huske at selv om våre Paver er innsatt etter bønn og Åndens veiledning som Kirkens Overhoder gjennom tidene, er det Kristus selv som er Pavens og hele Kirkens Overhode. Paver er også mennesker, og ikke alle av dem har vært noen Helgener. For verden kan jeg avkrefte myten om at vi tror enhver Pave er fullkommen og uten feil, men jeg synes Godt om den Paven vi har nå, så vil frukten av Hans tjeneste vise seg etterhvert. Gud har valgt ham, han var ingen soleklar favoritt, så la oss se hva Gud vil gjøre gjennom ham! Han fremstår iallfall som en ydmyk mildt og forsonende skikkelse undergitt Gud og har vist stort mot og overrasket en del mennesker ved en del av sine uttalelser. Det ser jeg som et Godt "jærtegn", for slik kjenner også jeg Gud- En uforutsigbar Gud man ikke kan "spikre fast eller sperre inne, lese opp og vedta" som tar en på nye veier, men som Alltid er pålitelig og alltid har noe bedre på lur når noe stivnet brytes opp; Det kommer mer! Og den som lever får se. Vi får prøve å være litt ydmyke ute i provinsen Norge også, og ikke være så snare til å rope som Kong Sverre om Paven skulle si noe annet enn vi selv mener, for Han er tross alt Paven! Og vi er ikke lutheranere, selv om nå Luther ikke er Kirkens verste fiende, han har antageligvis alt konvertert tilbake i skjærsilden, og på Dommens dag tror jeg neppe Gud spør etter hvilket Kirkesamfunn vi tilhørte. Vi får heller bare nyte de fordelene vi er velsignet med mens vi er her og forvalte det vi har mottatt med vett ;-) Men det er alltid noen som er redde for endringer.

Den Katolske Kirke Er klokelig en "gå sakte Kirke" i en verden hvor alt nå skjer svimlende fort, alt foregår samtidig og ikke lenger følger fordums tiders lineære tankegang mens vi bombes med inntrykk fra alle kanter, og det er en kakefoni av røster med ulike lærer ute og går, mens lovløsheten tiltar og normer og tradisjoner stadig veltes over ende og slenges veggimellom, sekularisering og nihilisme brer om seg. Det kan lønne seg å holde igjen og ikke løpe med dem ut i alt som er "i tiden", men om Gud vil ta oss som Kirke et byks videre i vår tid, får vi pent følge etter. Min erfaring er at det lønner seg ;-) Vi er konservative men det kler ikke vår tro å være reaksjonære. Jesus selv kom jo med den mest radikale og provoserende forkynnelsen ever under sitt jordeliv! sin jordiske samtids religiøse elite, de Skriftlærde og fariseerne var han et skikkelig hår i suppen, og med sitt Guddommelige klarsyn ble de var at han visste mer om dem enn det som måtte komme ut blant folket, og han talte dem imot med Kraft og satte de høyt aktede herrer i forlegenhet samtidig som han vant oppslutning og kjærlighet i folkedypet, tilga synder og rokket ved deres makt og herskerstatus, så de bestemte seg for å rydde Ham av veien. Men Jesus LAR seg ikke rydde av veien, Han ER Veien! Han er Vår Mester og Herre og Han er med oss i Ånden mens vi er på vei mot Ham og å få se Ham forklaret slik han er, som er vårt mål og hvori vår renselse og fullkomne helliggjørelse ligger. Alene i Kristus!

Vi må ikke glemme at vi er Pilegrimer underveis mot Troens mål, og at ingenting kommer til å forbli "slik det alltid har vært". Det venter oss noe nytt vi enda ikke kjenner, og bare skimter glimtvis, så vi kan ikke "slå oss til ro her". Guds Ånd er Levende, og alt liv er i bevegelse. Vi har fått en ny Pave, og jeg tror han er en av de bedre. "Se jeg gjør noe nytt". Var det ikke Gud selv som sa det? La oss bevare undringen, stole på Gud og følge med på det han gjør. Det "er noe med den Paven", og det er Ikke populisme! Sann mine ord som ho bestemor alltid sa, om nå ikke riktig alt som kom fra den munnen heller var helt sant. Paven fortjener enhver katolikks respekt! Herrens veier er uransakelige og jeg har opplevd så mye med Gud "mellom Himmel og jord" og er så velkjent med alt menneskelig at jeg er den siste til å dette av stolen for noe som helst. Dertil har jeg gjennom livet blitt gjort til en levende skyteskive og syndebukk for alle mulige slags projeksjoner og onde beskyldinger, så jeg tror nesten jeg klarer å ta hva enn som kommer. Gud er med meg, ellers hadde nok ikke Guds Fiende hatt så mye imot meg og angrepet meg så sterkt.

Denne vesle jenta fremstår visst som en trussel for selveste fanden. Han er stygg og vil gjerne ødelegge og drepe meg, men ikke er jeg særlig skuggeredd og ikke er jeg redd for å dø, og Faren min er jo unasett mye sterkere enn den farløse Fanden ;-) Midt imot i frontalangrep tør den feige Faen ikke prøve seg, så han forsøker med allslags intrikate innfallsvinkler for å få has på meg og koser seg Ekstra om han kan bruke noe Godt til å føre meg til fall, ond og uten respekt for det som er hellig og godt som han er. Han kan simpelthen ikke tåle det. Men om han igjen finner på å bruke små menn med overdreven selvtillit og fortryllende egenkjærlighet til å plage meg, begynner jeg å bli ganske god på å jekke sånne ned så de piler vekk med halen mellom beina, så den går heller ikke egentlig lenger. Min styrke ligger ikke i seg selv, og jeg skulle gjerne likt den som kan stå seg "i handbak mot Gud". Det er neppe så mange andre enn den gode Jakob som har vært i basketak med Gud og vunnet. Da hadde hofta alt gått ut av ledd...Han må ha vært gjort av sterkt stoff den Jakob. Israel. Ikke til å forveksle med den sekulære Staten Israel slik noen synes å gjøre. Men den har også en rolle i endetidens plan, man må bare ikke mixe begrepene. Noe er åndelig, noe er det ikke, men Navnet kan være det samme. Paulus kalte Jerusalem "det åndelige sodoma". Så handler kanskje heller ikke endetidsprofetien om Babylon om det gamle geografiske Babylon, som vel lå i traktene omkring det som idag er Irak, selv om det virkelig "skjer mye der nede". Kanskje vi skal begynne å granske vår egen kultur og den vestlige sivilisasjon litt mer nøye?

Noe skal man imidlertid ikke spekulere for mye på, ellers blir man bare forvirret. Og det er mange som har tippet over i galskap etter å ha forlest seg på Johannes Åpenbaring. Og Jeg er ingen Profet! Ganske praktisk anlagt og jordnær faktisk. Likefult har alle kristne del i Kristi Profetembete, så Sant hans Ånd bor i oss. Men vi taler også ut fra vårt eget. Noe hører blot sinnet til, og der kan ikke jeg påberope meg å være den friskeste. Jeg er Hardt prøvet i livet! Man Tar skade av slikt! Så det finnes en mulighet for at Johannes Åpenbaring var skrevet under et sammenbrudd. For ikke bare hadde mennesket Johannes opplevd og vært vitne til store ting med Gud, han gjenomgikk også forfølgelse og ekstreme menneskelige påkjenninger. Men man vet lite om menneskesinnet og psykoser om man tror jeg med det antyder at Johannes Åpenbaring som har sin plass i vår Bibel, som er en Hellig bok jeg skatter fremfor noe som er skrevet, er "ren svada og uten sannhetsgehalt". For innholdet i en psykose er aldri tatt rett ut av luften, det har sin rot i menneskets liv, erfaringer og forestillingsevne, noen ganger er det blandingstilstander av sykdom og religion hvor noe faktisk Er av Åndelig natur, og Johannes var utvalgt til en stor tjeneste og levde nær Gud og i fortrolighet med Kristus. Det som bringer tanken hen på psykose er heller formen og stilen, det kryptiske, billedspråket, at det er så vanskelig å finne sammenhengen og forstå det som står der. Jeg tror mye av det faktisk Er åpenbaringer fra Gud, men de kan være ført i pennen i en sinnstilstand som man iallfall idag ville funnet patologisk. Det er noe kaotisk over det. Jeg tror det helst bør leses av sunne nøkterne intellekt med teologisk evne til "reflektiv distanse". Det er iallfall ikke "for katten" ;-)

Vi vet ikke alt og det er ikke gitt oss å forstå alt. Det speilet vi ser i er et gammeldags bulkete speil og ikke slike speil som vi har i dag, der alt vises tydelig som det er bare speilvendt. Og det er en stor vesensforskjell på et modent konservativt Bibelsyn og den fundamentalismen som overforenkler og forstår etter bokstaven. Jesus brukte også billedlige fremstillinger for å forklare ting, men han hentet bildene fra folks hverdagsliv så de skulle forstå Bedre, så stoffet kom dem nærmere, så de kunne skjønne at "dette er virkelig, det handler om dere og deres liv". Han forkynte på en svært lettilgjengelig og jordnær måte som "alle" kunne forstå. Noen ganger er det de best skolerte teologene som går seg fast der småbarn "tar det" med en gang i ubetinget tillit og tro til Jesus. Og han åpner og lukker øyne og ører på folk etter som Han vil. Gud vet Best! Han møter oss og er med oss i alle aspekter av våre liv. Han er ikke bare Bokens og Ordets Gud, selv om Han også er Det. Tro er så mye mer enn bare en "hodesak". Sitter troen kun i hodet blir man fort konfus! Det er ikke alt som kan forstås med intellektet, noe må erfares og gripes med hjertet. Og det hjelper lite på kunnskapen om Gud for selv det beste teologiske intellekt om han eller hun aldri har Kjent Guds Kraft og Kjærlighet og erfart den Hellige Ånds fredfulle stille gyldne, varme, levende, rislende nærvær. Man kjenner jo ikke et mennekse man aldri har møtt in persona og hatt noen faktisk nærhet til heller, bare hørt og lest om. Tro handler mer om relasjon enn om lære, men man lærer i relasjonen og interaksjonen med Gud og andre mennesker i Tro.

Om det er noe Gud Vil gjøre gjør han det uansett hva den og den måte mene, uavhengig av hvem som blir provosert og uhindret av menneskelig motstand. Se til å være på Guds side så går det bra uansett! Jeg har tiltro til den Paven. Til ære for de av mine lesere som anser mitt trosunivers omtrent som science ficition kan jeg bare si: May the Force be with him! Men dette er blodig alvor, og etter mitt syn har denne Paven en Nøkkelrolle på grunn av den tiden vi lever i, hvor vi nå er vitne til de første riene ved innledningen til en verdensomspennende krig hvor det kommer til å bli totalt kaos og stor forvirring og villfarelse, panikk og store lidelser. Nettopp nå har vi så sant vi er i Kristus og har Sannhetens Ånd kalt til å bevare roen, ikke bli grepet av angst, ikke gi oss av i religionskrig, for den virkelige kampen er ikke mellom "oss og dem". Kampen mellom godt og ond står i det enkelte hjerte og som kristne er vi kalt til å ikke framskynde konfrontasjon, til å gå i fredens og forsoningens tjeneste, stille oss i mellom og favne ut til sidene, søke allianser i alle leire for skillet mellom fiende og venn går ikke fra leir til leir men midt inne i leiren (vi vil finne venner og allianser i andre leirer, og ikke alle som kaller seg kristne er det og har heller ikke Den Hellige Ånd), vi vil måtte  se at Gud utgyder sin Ånd over hvem han vil i hele verden og åpenbarer ting for de små som de store ikke klarer å tenke ut, og at Han ikke bare er fromme, rettroende katolikkers Gud. Men noen vil ikke tro uansett, før den Dagen Herren kommer igjen, og ingen vet Når. Vi skal ikke rokkes og ikke la hjertet bli grepet av angst, ikke springe ut i den ene eller andre retning blindet av vold og hat. Og i dette ser jeg Kristus og Guds utvelgelse i vår Pave Frans, og hva han prøver å gjøre og forhindre når trengselen bryter ut. Mette nordmenn flest er blitt søvnige i velferdståka. Vi skal være våkne og ha et klart og åpent blikk. Ikke stirre for mye inn i mørket, søke Lyset. det som er godt for menneskenes sjel. Ta vare på hverandre, ikke sloss og kives, ikke dele oss i partier og fraksjoner men søke å samle. Men frafall og avskalling vil nok komme etter som flere får oppleve motstand og forfølgelse for sin tro. Her har Paven en stor oppgave foran seg som Kirkens leder. Han er også under skyts, følges med argusøyne fra ulikt hold. En Pave er ikke noe å kimse av.

Skjønt når vi snakker om "Pavens ufeilbarlighet" betyr det i praksis at Paven i kraft av sin Gudegitte autoritet som Kirkens Overbiskop, er den som får siste ordet der det oppstår tvister i lærespørsmål hvor Trosembetet ikke klarer å komme til konsensus, og det Paven da "detter ned på" er ofte noe som alt er en uoffisiell etablert trossannhet i det brede lag av katolikker. Kirken har en Hierarkisk oppbygning og slik Må det være, men Gud arbeider ikke bare ovenfra og ned, men like mye nedenfra og opp. Det er et samvirke mellom alle kristne, ingen konkurranse, vi har En og samme Sjef alle som en. Så vi tilber ikke Paven som noen Gud! Vi tilber heller ikke helgene og særlig jomfru Maria som Guddommer, men disse kommer oss til hjelp med sin forbønn i kraft av sin Nærhet til Gud i det hinsidige dit vi enda ikke er kommet, så vi ber dem om forbønn. Og om vi som gjennom Kommunionen i Tro forenes med Ham og bindes sammen i fellesskap som ulike lemmer på Kristi legeme på jorden, som Kirke, I Kristus, som Hans medarvinger med Gud som Far, er det heller ikke rart å kalle Jomfru Maria for Kirkens mor, for er det ikke nettopp en mor som våker over sin Sønn og sine barn ved Ham? Likesom Gud er vår Far er også Kirken vår Mor, som tar seg av våre åndelige behov og hjelper og støtter oss på livsveien som kristne. Men vi har også Plikter. Det skulle bare mangle! Om det ikke var forpliktelser knyttet til Troen, og om vi ikke hadde orden, struktur og "husregler", men alle bare virret rundt i alle retninger som sauer uten Hyrde hver med sin indviduelle lære, hadde neppe Huset blitt stående så lenge. Det burde kanskje Den Norske Kirke ta lærdom av...

Vi får "pes" for vår tro, men det handler også om hvordan vi forholder oss til de som er utenfor og ikke deler vår tro. Vi skal møte dem med nestekjærlighet, barmhjertighet og respekt så langt vi formår og strekker til. For det er ikke vår sak å dømme eller fordømme de som er utenfor, det er Vi, Troens folk som har forpliktet oss på å leve i samsvar med Bud og regler. Vi kan ikke tvinge det ned over andre, som Gud har gitt frihet og vern til å leve slik de vil i samsvar med egen tro og overbevisning. Vi kan tro med overbevisning at vi bærer Sannheten, men ingen av oss kjenner heller enda Hele Sannheten, den er ikke skrevet og vedtatt, vi er hele tiden avhengig av Den Hellige Ånds veiledning og ledelse, og må være myke og villige nok når Ånden tar oss i en annen retning enn vi selv hadde tenkt. Som enkeltindivider og som Kirke.

Gud førte med ved Ånden, etter en tid i bønn dit jeg aldri hadde tenkt meg; Til Den Katolske Kirke der min tro er hjemme, og der fant jeg enda Mer og større gaver og skatter enn jeg søkte og visste fantes under himmelen. Så jeg står Ved min Kirke, og Den fullevangeliske katolske tro og lære. I noe er jeg sterk, i andre sider av vår tro er jeg svak. Men Vi tror i fellesskap og leser Trosbekjennelsen unisont som En Kirke, og slik utfyller vi hverandres svakheter og bærer sammen Hele den katolske Tro. Også Peters tro og mot sviktet. Men vi har En som alltid er sterkere! Da kan vi våge å gå i tro også når det er alt vi har å stole på vil bære. Med Jesus om bord trenger vi ikke bekymre oss for "Kirkeskipet" selv når det stormer som verst. Alt vi har å gjøre er å Tro, lytte til og stole på Mesteren. Men vi trenger også hverandre, Det Hellige Samfunn, Kirken. Så skal vi nok komme fram til den Himmelske strand fulltallige en dag. I mens skal vi leve og stå vår prøve i denne verden. Bli i vårt Kall. Og Jesus har lovet å være med oss alle dager, også de dagene vi er motløse. For vi er ikke alene.

Er det ikke fint? ;-)

Og om denne gamle lutherske Presten sliter litt med Troen, har han også ytt gode bidrag på troens vei, som kan styrke og nøre andre igjen og gi en stemme til andres tro, selv når hans trosliv er tørt. Ytterst menneskelig er han iallfall ;-) Og jeg tror strengt tatt at noen av de som har satt seg som mål å bli de frommeste helgener, først må bli litt mer mennskelige, ydmyke og jordnære for å ha en sjanse. Gud har nå engang skapt mennesket med kjøtt og blod og ikke som englene, fordi det var hans vilje og idè, og han setter oss høyere enn Englene. Men jeg avslutter altså innlegget med Bjørn Eidsvåg. Her er noen av visene hans:

 
Leonard Cohen kom også med noen Fremtidsprofetier i sine sanger, men de er i større grad destruktive, for han var ikke Kristen, delte ikke det Kristne Håp, men overlot likevel ved sin død alt til Gud, og var klar til å ta alt det ukjente som måtte komme, dom eller nåde. At den zen-budhistiske jøden var et spesielt, spirituelt og visjonært menneske er jeg iallfall Ikke i tvil om. Han så også ondskapen og at noen mennesker aldri vil lære og åpne seg for det som er godt, men rett og slett er fordervet og forherdet. Han hadde en sterk Gudstro, men han så for mye mørke. Ved slutten av sitt liv var det tvilen og åpningen for hva enn som måtte skje med hans sjel når han døde som rådet, men han trodde på noe etter døden:
 
"The Future"
 
Give me back my broken night
my mirrored room, my secret life
it's lonely here,
there's no one left to torture
Give me absolute control
over every living soul
And lie beside me, baby,
that's an order!
Give me crack and anal sex
Take the only tree that's left
and stuff it up the hole
in your culture
Give me back the Berlin wall
give me Stalin and St Paul
I've seen the future, brother:
it is murder.

Things are going to slide, slide in all directions
Won't be nothing
Nothing you can measure anymore
The blizzard, the blizzard of the world
has crossed the threshold
and it has overturned
the order of the soul
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant

You don't know me from the wind
you never will, you never did
I'm the little jew
who wrote the Bible
I've seen the nations rise and fall
I've heard their stories, heard them all
but love's the only engine of survival
Your servant here, he has been told
to say it clear, to say it cold:
It's over, it ain't going
any further
And now the wheels of heaven stop
you feel the devil's riding crop
Get ready for the future:
it is murder

Things are going to slide ...

There'll be the breaking of the ancient
western code
Your private life will suddenly explode
There'll be phantoms
There'll be fires on the road
and the white man dancing
You'll see a woman
hanging upside down
her features covered by her fallen gown
and all the lousy little poets
coming round
tryin' to sound like Charlie Manson
and the white man dancin'

Give me back the Berlin wall
Give me Stalin and St Paul
Give me Christ
or give me Hiroshima
Destroy another fetus now
We don't like children anyhow
I've seen the future, baby:
it is murder

Things are going to slide ...

When they said REPENT REPENT ...




 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits