Frisk av angst og depresjon?

En gang var jeg et sensitivt nevrotisk menneske med sosialangst. Det har jeg "blitt frisk av". Man kan gjennomleve og bli utsatt for så mye at nervene til sist er så belastet og tynnslitt at "nerveproblemene svinner". Man har ikke lenger "nerveproblemer", for det er ikke noe igjen å ha problemer med. Man HAR ikke nerver! ;-) Har man alt vært igjennom det verste og døden nær utallige ganger, også "med vilje" er det ikke lenger noe igjen å være redd for. Går verden under i morra sier du? Whatever! Det kunne vært verre.

Og om et menneske har så mange trivielle problemer og er så deprimert at selvmord vurderes som mulighet. Ta det mennesket med ut på fjorden, bakbind vedkommende og hiv ham/henne utpå. Overlevelsesmekanismen/den biologiske selvoppholdelsesdriften trer inn i det vedkommende holder på å drukne, og gjett om det kjempes for livet! Så kan du i siste liten "redde" personen, som er overlykkelig for å fortsatt være i livet.

Kroppskomplekser, slanking og jakt på den perfekte tynne kropp med påfølgende spiseforstyrrelse? La vedkommende sulte ufrivillig et par år. Det er veldig ubehagelig. Jeg har selv fått prøve det og vet alt om hvordan sult som beskrevet i "Internasjonalen", ( i Norge oftest sunget av velfødde sosialistiske akademikere som aldri har vært sulten lenger enn fra lunsj til en bedre middag hver 1.mai) virkelig kan knuge. Det er ikke bare magen som rumler, det verste er den mentale biten. Resulatet er at man lærer seg å verdsette det å i det hele ha og kunne spise nok god mat. Da er et kilo for mye aldeles ikke et like stort problem lenger.

Når man har vært igjennom så mye og fått så mye sånn "hjelp", må man derimot som meg regne med å sitte igjen med en aldri så liten desillusjonert posttraumatisk lidelse på nivå med det man kan se hos torturoffer som har flyktet hit fra land og regimer "den gode humane paradisiske velferdsstat Norge" ikke liker å sammenligne oss med. Men selv om de fleste Ola og Karier er forskånet fra den siden av vår hjemlige sosialrealistiske virkelighet kan jeg love dere at ondskapen og uretten finnes like sterkt til stede her hos oss, bare som regel i mye vakrere forkledninger. Den nevrotiske angsten er da heller erstattet med en innsikt i at det virkelig er mye som er verre enn døden, ting det er grunn til å være redd for og i lys av det man alt har opplevd i enkelte henseende god grunn til en aldri så liten paranoid vaktberedskap. Har man kommet så langt, klarer seg selv og fortsatt går med oppreist rygg- i det ytre tilsynelatende som "et vanlig menneske" vet man likefullt hva man skal passe seg for og at man kan takle det meste, at Gud er med og at man sannsynligvis etter alt å ha vist at man har flere liv enn selv den seigeste bakgårdskatt vet man, at selv om det er noe man ikke kan tåle Mer av, kan man sannsynligvis takle det meste og har fortsatt et par liv å gå på. Man blir en god skadestedsleder og paramedic. Med så god "trening" er man i motsetning til "folk flest" som får panikk eller blir helt handlingslammet i  slike situasjoner en av de beste og mest handlekraftige i "krig og krise". Og siden naturen ofte har utstyrt "the fitest" til en god evne til fettlagring i grøderike tider, bukker man ikke så lett under ved hungersnød, så da kan man pleie de andre som ligger der avmagret på lasarettet. Om man har blitt eksponert for all slags skitt og bakterier under de primitive forholdene man tidligere har levd under, har man også et svært godt immunforsvar og har antistoffer mot det meste. Jeg hadde nær sagt: Den som kysser meg blir samtidig vaksinert mot en hel rekke sykdommer.

"Mitt liv som hund" er ellers alt skrevet så mye bedre av andre så det trenger jeg ikke påta meg. Jeg er heller en av de som er tilbøyelig til å ta det arbeidet andre ikke vil ha eller som ellers ikke blir gjort, evnt rydde opp etter andre. Og da har man jo en funksjon. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Og om jeg egentlig er luta lei av denne vakre verden med all sin ondskap, urett, egosime, makt og begjær og en evig unyttig misunnelse og en utbredt ide om at "alle andre har det mye bedre enn meg, særlig de som eier noe jeg ikke har eller er litt penere og smartere" som kan være aldeles feil. Om noen hadde gått hundre mil i mine sko, tror jeg iallfall ingen ville misunnet meg noe som helst. Noe må da jaggu meg jeg også kunne ha og unne meg med god samvittighet. Jeg lever ikke akkurat noe drømmeliv, og aldeles ikke det livet jeg alltid har ønsket å leve. Men alt er relativt så jeg har det ganske så bra jeg, og mye å være takknemlig for. Men det har jaggu meg også kostet og vært en hard kamp og mye møysommelig arbeid og innsats å bare komme dit jeg er idag. Og om jeg ikke akkurat går rundt og er "redd for å dø" så er det nå engang en kristenplikt å stå løpet ut. Og har man først kommet så langt, og over de verste kneikene er det ingen grunn til å gi opp. Da klarer man den siste biten også. Og så får man forhåpentligvis gå inn til Hvilen. Velkommen etter ;-)

Ta eierskap over egne problemer. Gjør det beste ut av det. Se og bruk de mulighetene som er, de er ofte flere enn du tror. Jobb jevnt og trutt og målrettet og gjør alltid ditt beste, uten å være for opptatt av resultatet og uten forventning til ære. Hvil heller aldri på dine laurbær, og bli aldri kjepphøy. Ikke alle mennesker er like flinke, men menneskeverdet er konstant. Du står ikke "over" andre mennesker rent menneskelig, verdimessig eller kvalitativt blot i kraft av dine fortrinn og ressurser, stilling og status. Men du skal også tro på deg selv og det du kan, og ikke være redd for å strekke deg litt, prøve noe nytt, ta en utfordring. Ofte klarer man mer og det går bedre enn man tror om man bare våger å prøve. Om man har et godt grunnlag, ferdigheter og erfaring Nok skal man heller ikke være redd for å sette seg litt "hårete mål" inn i mellom, og presse seg litt på grensen av ytevnen i perioder, selv om man må være klar over at det er "risikosport" for om man jobber under press og på max ytegrense blir man sliten og har mindre mental styrke å gå på. Da skal det ikke så mye ekstra og uforutsette belastninger oppå jobben før det blir for mye. Men den som intet våger...

Man kan ha lav selvfølelse, men gjennom mestring likevel bygge høy selvtillit. Da blir man litt "Pippi Langstømpe": Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg sikkert. Men da må man iallfall ha en viss ide om hvordan man gjør det, om man skal gjøre det på egenhånd. Man kan imidlertid lære mye blot ved å følge med å se hva andre som kan ting bedre gjør. Det er mange ting man ikke kan lese seg til eller lære på noe universitet. Personlig erfaring "i felten" og learning- by-doing er vel så effektivt, men det hjelper også på med litt teorikunnskaper. Teori og praksis drar veksel på og utfyller og styrker hverandre. Alene gir det ene eller andre sjelden en fullgod, klar forståelse- sånn er det med det meste. Selv innen mer teoretiske fagområder klarer nesten aldri teorien på noen måte å stå "på egne ben", og de fleste teoretiske fagbøker bygger jo nettopp på forsknig og praksis, data innhentet i felten. Om man leser en bok om noe man ikke har vært i direkteberøring med " i felten" eller eget liv og relasjoner, vil man selv om man tror man har skjønt det som står i boka, ofte egentlig forstå hva det dreier seg om før man kommer dirkete i berøring med det og skal begynne å praktisere. Det er først da, når man skal omsette teori i praksis at man Virkelig begynner å lære. Mye handler også om personlige talenter. Noen kan liksom "alt om kar", uten noen sinne å bli istand til å lese og orientere seg etter kartet i terrenget. De bør ikke satse på en karriere som orienteringsløper, for da roter de seg bare helt bort. Dessverre er det noe som ikke innser at de yrkes og karrieremessig har havna "på feil hylle i livet" før det er for sent, og da har ofte andre fått lide for det allerede. Men sånn er det nok dessverre, og om lønna er god og det følger status med stillingstittelen er det mange som ikke er hederlige og ærlige nok til å kaste håndkleet inn og skifte beite, selv når det går på andres liv og helse løs, så lenge de kan slippe unna med det.

Det er jammen mye skitt i denne verden, og det meste av den er innpakket i usannsynlig pent papir! De største og mest oppblåste droltene er også ofte de som reker rundt i det øverste skiktet og flyter på sitt eget piss. Men ondt og godt er ellers nokså likelig menneskelig fordelt mellom høy og lav. "Høy" har imidlertid oftest mye større skadepotensiale, fordi de som regel har mye større makt, innflytelse og påvirkningskraft på flere mennesker. Noen ganger må man bare la de holde på, og sørge for å komme seg vekk og få pakket ut av livet sitt, så man kan leve sitt eget liv. Det beste er å klare seg selv, som et fritt, selvstendig, autonomt menneske. Om man ikke kan ta vare på seg selv, er det aldeles ingen grunn til å ta det som noen trygg selvfølgelig at andre vil gjøre det og at "samfunnet" stiller opp. Kan man klare seg uten "hjelp" kan man være best tjent med å heller ikke søke den. For man kan som meg riskikere å oppleve at den "hjelpen" man tilbys når man ber om den, selv om "hjelperen" har klokketro på seg selv og egne metoder, utvider problemene til dimensjoner, forringer livskvaliteten til det ulevelige og direkte Påfører en skade, alvorlige, traumer, smerte og lidelser. Slik "hjelp" klarer man seg vesentlig bedre uten. Og dessuten om man nå har havnet på dypt vann og er livredd fordi man har så dårlige svømmeferdigheter, og det ikke er noen badevakt der, er det utrolig hvor flinke til å svømme de fleste viser seg å være. I krisesituasjoner hvor man Må klare seg selv, og det er være eller ikke, kan mennesket hente ut utrolige kraftreserver det ikke selv ante at det hadde. Men i livets verste bunnøyeblikk "beyond human help" i situasjoner man heller ikke selv Kan komme seg ut av eller gjøre noe med, er jeg nok ikke den eneste som har husket min barndoms Gud, og ropt ut til en Gud om ikke annet med en bønn om at "Om du finns, må du hjelpe meg nå!" Og funnet ut at Han virkelig Finns! Og det til gagns!;-)

Livet leves best på egne premisser, og jeg er selv spesialisten på meg selv og mitt eget liv, vet hva som "funker" og ikke for meg, hva jeg klarer og kan og hvor jeg har mine utfordringer og begrensninger. Og så må man ikke ta seg selv og abslutt alt så dødsens alvorlig. Mange av de tingene folk bekymrer seg og er så engstelige for, er i den store sammenhengene og for andres del, av forsvinnende liten betydning. Det som er på topp i ditt verdisystem kan være på andres bunnliste. Det er så mange ulike måter å se virkeligheten på. Det er uhyre sjelden man kan si at det finnes bare en "normal" eller "rett" måte å se ting på. Ens eget ståsted og bevegelse gjennom livet og verden, miljø, erfarings, tanke og livssynsmessig gir oss høyst ulike perspektiv og utsnitt av virkeligheten. Noen har et veldig smalt og begrenset synsfelt og et veldig lite indre mentalt univers, andre har enorm oversikt og et enormt mentalt univers som favner i bredden, andre igjen har stor kunnskap og innsikt men kun på et lite smalt fagfelt, mens de på andre områder kan være helt blank. Noen er flinke til å tilegne seg kunnskap fra og liker å lese bøker, andre har en mer selvstendig tenkning og er heller de som skriver bøkene. Vi er forskjellige, unike individer alle sammen. Ingen lever helt samme liv, og vi har hver og en en egen bevissthet som vi er den eneste som opplever verden gjennom. Rent visuelt, når vi ser, er det ikke engang slik at alle opplever og har den samme persepsjon av farger. Det er ikke sikkert du opplever fargen grønn på akkurat samme måte som meg, men vi vet begge at den fargen, det spektere er det vi kaller grønn, med mindre vi er fargeblinde. Vi kan ikke vite det, for vi er hver og en den eneste som ser gjennom og opplever verden gjennom våre egne øyne og sanser. Hvilke inntrykk vi får gjennom livet vil også varier sterkt, så vårt bilde og opplevelse av hvordan verden er kan være høyst ulik fra person til person. Samtidig lever vi alle i samme verden og er en del av den samme objektive virkeligheten. Sånn er det med den saken ;-)

Jeg har en alvorlig posttraumatisk stresslidelse. Den kan være vond å leve med, men jeg vet ikke riktig om man skal definere det som en psykiatrisk lidelse. Er det ikke heller en menneskelig normalreaksjon på inhumane, unormale påkjenninger...? Om man ikke fikk en slik reaksjon og kunne føle smerte hadde vel det vært mer unormalt og sykt, for da kan man ikke ha et normalt følelsesliv. Det er ikke så farlig så lenge det fortsatt gjør vondt. Det er når man blir kald og følesesmessig avflatet det er virkelig fare på ferde. Da har man mistet en del av sin humanitet. Så "Vondt kan være bra"! Men blir det For mye vondt, for hardt og for lite kjærlighet og godhet dør sjelen, man stenger systemet ned følelsesmessig for å beskytte seg mot smerten. Det er det farligste man kan gjøre om det blir på generell varig basis, med mindre man kun omgås psykopater. Den beste beskyttelsen mot slike er å selv å stenge av og "bli litt psykopat", like kynisk selv! Det er gjennom følelseslivet de manipulerer og skader oss.



 

2 kommentarer

Torunn

17.06.2017 kl.12:01

Fy flate; så BRA!!

Frisk av depresjon... dèt tror jeg på. Mye fordi depresjon ofte er periodisk. For mange.

Frisk av angst, derimot... vet ikke, jeg... *but wish*

Ønsker deg en fin lørdag videre :)

Anita Karine Bårdsen

17.06.2017 kl.13:55

Takk Torunn :-)

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits