Til damene i Rogalandspsykiatrien! ;-)

I Den fremskutte, profesjonelt godt markedsførte Rogalandspsykiatrien er det sysselsatt mange kvinner og menn med usannsynlig god selvfølelse og høy status i trygge, sikre jobber hvor de så og si uansett hva de foretar seg og hvor mange regler de bryter er så godt beskyttet og så sterkt stilt ifht de stakkars pasientene som er på bunnen av hierarkiet får beholde jobben selv om enkelte til sist er så syke, uproduktive og reduserte at det eneste de duger til er å vanne blomstene på avdelingen mens de glefser etter pasientene til å fra. Hva de ansatte angår har man her, på pasientens bekostning, en personalpolitikk og et så til de grader "inkludernde arbeidsliv" at enkelte avdelinger og institusjoner nærmest fungerer som "vernet bedrift" for mennesker med helsefaglig utdanning som er for syke og spesielle til å få innpass og kunne fungere i den somatiske delen av helsevesenet, der man stiller krav og kvalitetssikrer at pasientene får den beste mest adekvate og spesialiserte godt evidensbaserte og effektive profesjonelle behandling og blir ivaretatt på beste måte, og hvor den etiske standarden jevnt over er god. Den eneste delen av somatikken hvor det fortsatt er endel å påklage og stort forbedringspotensiale ifht behovet er eldreomsorgen, som om dette er nedprioritert som en lavstatussektor. Gamle, syke hjelpetrengende mennesker lever desverre ikke i trygg forvissning om at de får sykehjemsplass og at det om de får det er et godt sted å være når de trenger det. Men denne gangen handler det om Psykiatrien. Der mistenker jeg enda til at det jobber en del mennesker som regelrett er for late og rynker på nesen av å snu fru Hansen og vaske henne i baken. I Psykiatrien holder det jo å kunne skravle! Dessuten forteller jo pasientene så mange spennende, tragiske historier med jucie details og det attpåtil om mennesker som "er noe" at det langt overgår og gir vesentlig bedre utteling og mer å sladre om for å forøke egen status på ryktebørsen i det sosiale selskapsliv enn å bare sitte hjemme og spise potetgull og lese Se og Hør! Så her skal dere få litt i posene deres jenter! ;-)

Jeg gikk nemlig til en Psykolog som i realtieten fungerte mer som en Psykopat for meg enn som en "terapaut". Siden han fikk sånn taket på meg da jeg var så uheldig å havne hos ham etter selv å ha bedt om henvisning til psykolog da jeg var ung, dum og blåøyd naiv og tillitsfull i forbindelse med en livskrise, angst og depresjon med bakgrunn i traumer og senskader etter en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt, mobbing og seksuelle overgrep, selv om jeg forøvrig hadde klart meg bra og fungert høyt i skole og arbeidsliv. Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg at jeg ville få en like god og effektiv behandling og støtte over kneika som jeg hadde fått ved Poliklinikken i Tromsø som 16-17 åring, for så å kunne gå videre tilbake i arbeid, etablere meg og leve det livet jeg ønsket. Isteden ble det opptakten til et progressivt helvete, hvor jeg ble sykere, fikk utvidet problematikk og ble sittende dønn fast i en følelsesmessig binding med Psykologen som sentrum, herre og hersker i mitt liv. Rent "terapautisk" gjorde han en så lousy jobb at mer en halve Rogalandspsykiatrien måtte innvolveres. Utad nøt han status og var i en utbytterik situasjon som "Trofast ansvarlig Hovedbehandler for en ressurskrevenede pasient med kronisk svingdørsproblematikk og utallige gjentatte selvmordsforsøk" mens det i virkeligheten var den ulykkelige, vonde og uløselig fastlåste relasjonsbindingen hvor min selvoppofrende alltid givende og føyelige kjærlighet holdt meg tilsynelatende "frivillig" fast i et destruktivt mønster, hvor relasjonen til ham var selve episenteret for mitt livs katastrofe. Han var den eneste som tjente på situasjonen og det til gangns.

Ikke bare nøt han status som min Psykolog og autoritet i systemet. I tillegg til lønnen han mottok for å dukke, manipulere, herske over og stadig krenke og ydmyke sin mest trofaste og beste kunde uten antydning til syn for mitt beste og min side av saken, fravær av empati og medfølelse og et egoistisk selvfokus på egne behov uten like, lå også mitt fokus på ham og hans behov, så jeg føyde, bøyde og tilpasset meg og ytte alt jeg var god for av kjærlighetserklæringer, og oppvartet ham etter og over evne med gaver, kaker, middager, oppmerksomhet, komplimenter og ros -som ikke var sann, men han ble sint og angrep mine svake punkter ved ethvert tilløp til motstand, korreks eller kritiske innvendinger, så jeg lærte meg å bare si det han likte best å høre om seg selv for å være Herren mest mulig til behag, da var han tilfreds og litt snillere og mer medgjørlig, selv om han ikke kunne dy seg for å unasett fortsette å såre, ydmyke og krenke meg, gjerne ved å le av meg når jeg hadde det som verst og snakket om de mest smertefulle tingene.

Psykopaten i Psykologham fikk herje fritt bak forsvaret mitt og hadde bukta og begge endene, holdt meg sånn passe under foten og tråkket ned egoet mitt og manipulerte meg så jeg ikke kunne se klart. Kjærlighet gjør blind, og når slike føleser først er etablert hos meg skal det ekstremt mye til og holder både i solstek og regn, og her var det i sannhet ikke mange gode dager. Det var en vond relasjon og situasjon å være i veldig vond! Men kjærlighet har om ikke annet enn oppbyggelig effekt for den som elsker, selv i destruktive nedbrytende relasjoner, selv om den man elsker er som et sort hull man mater og mater uten at det gir noe godt fra seg og på den siden egentlig ikke utretter noe annet enn et forsterket narcisstisk ego, hvor han etterhvert også tok æren for alt jeg ga som om han anså det som "fortjent lønn for det han selv ga fra seg". Men da han ytret at "du gir mye, men det er fordi du Får noe" ga han meg uten å vite det en eyeopener, for mens jeg svarte "jada, jadda" (jeg hadde blitt vant til å bare jatte med og si ja og ha, mmm og akkurat stort sett uansett hvor avsindig og feil det som kom fra den kanten var, for etter å ha opplevd sinnet hans den ene gangen på mitt aller mest sårbare så til de grader at vi snakker om alvorlig psykisk mishandling av et hudløst uskyldig sykt og forsvarsløst dypt deprimert sammenbrutt menneske som hadde behov for psykososial førstehjelp med det resultat at jeg kort tid etter på gjorde mitt første og mest alvorlige- hundre prosent intenderte og fullgode selvmordsforsøk som ville vært "vellykket" om jeg ikke tilfeldigvis hadde blitt oppdaget av en årvåken mor med det nevrotiske ordensmenneskes blikk for detaljer. Jeg ble brakt til sykehus i hui og hast med blålys og sirene og med knapp margin motvillig reddet.

Men kjærligheten til ham var like sterk, så tross det som hadde skjedd så jeg når jeg overlevde likevel ingen annen utvei enn å dra tilbake til "min elskede Helge" som siden han alt hadde forpliktet seg på papiret og ikke ville ha ord på seg for å ikke ta behandleransvar (hvilket han ikke hadde gjort!) tok imot meg med ei kald, hard skulder. Derfra oppga jeg enhver teraputisk intensjon for meg selv og satte alt inn på å vinne hans kjærlighet og bygge relasjon. Gjennom underkastelse og utrettelig innsats i kjærlighet klarte jeg faktisk å smelte steinen noe og elske fram det som for utenforstående kunne fremstå som "en usedvanlig nær og god relasjon mellom pasient og terapaut" for jeg sa jo aldri noe annet enn godt om han til noen, og ingenting om hvordan tingene egentlig hang sammen og hvordan han i virkeligheten var mot meg. Relasjonen som gikk over 15 år utviklet seg til det som best kan beskrives som en ikke-fysisk men psykologisk kjærlighetsrelasjon med en dominant part som nøt og ville det slik, og en part som skjønt jeg aldeles ikke nøt det eller likte å ha det slik i kjærlighet gikk inn i en submissiv rolle tilpasset hans behov, som han som overgripere flest omskrev til noe "gjensidig godt" for å forsvare for seg selv det uetiske perverse spillet han drev med og selv hadde så stort utbytte og tilfredsstillelse av. Om to voksne, frivillige som begge har en slik utfyllende legning ønsker å leve det ut på et avgrenset område hvor den dominante part ivaretar den submissive parts behov og lar den parten sette grensene og holder seg innen norsk lov i den private sfære er det en sak mellom de to som de begge har gjensidig glede og utbytte av. Men når en moralsk bedervet korrumpert forskrudd sjel bruker den makten han får over en i utgangspunktet intetanende pasient som alt har vært i offerrollen og blitt misbrukt og utnyttet på det groveste av menn hun var glad i og sto i et tillitsforhold til som barn til å utøve et slikt spill til egen behovstillfredstillelse i kraft av sin stilling og hennes sårbarhet og følelser og avhengighet av ham som psykolog over en årrekke mens pasienten drives over grensen fra skanse til skanse og ikke set noen annen vei ut av det vonde enn selvmord er det et verre, farligere og mer skadelig og psykopatisk overgrep enn de fysiske seksuelle overgrepene jeg alt hadde blitt skadet av. Det var ikke sagt, og han hadde nok aldri regnet med jeg ville forlate "plassen min", var overmoddig trygg på at han visste hvor han hadde meg.

Men hans sinne og angrep og manglende toleranse for kritikk og korreks kom meg faktisk til sist til hjelp, for det førte til at jeg sluttet å fortelle ham alt jeg tenkte og bare snakket ham etter munnen mens jeg tenkte og vurderte selv. Dermed ble jeg det destruktive og meningsløse i mitt eget mønster, hvor lite jeg hadde igjen for å løpe i dette hamsterjultet med kort løpestreng, til hans underholdning og utbytte uten at det gjorde eller ga Noe godt for meg og mitt liv. Så med Guds og venners hjelp og egen selvstendige kognitive dreining og bevisstgjøring som han ikke visste om eller hadde noen del i "som terapaut" ble jeg endelig bevisst og sterk nok selv om jeg fortsatt hadde varme følelser for ham til å ta en endelig beslutning om å bryte og gi meg selv og mitt eget liv en sjans isteden for å gi ham hele livet mitt og ende som den pasienten som satt ved hans side og holdt ham i hånden den dagen han var kommet på aldershjem. Seriøst talt. Og siden jeg kjente ham så godt og han alt hadde lykkes i å trykke på mine svake punkter og holde meg tilbake de gangene jeg tidligere hadde ytret ønske om å slutte eller bytte til en kvinnelig terapaut, var jeg forutseende nok til å bryte tvert ved simpelthen å ikke møte til time, og gikk da han ringte meg heller ikke med på å ta noen "avslutningssamtale", for da hadde han bare fått det som han ville og overtalt meg til å bli.

Da jeg endelig var fri kom etterreaksjonen på alt jeg hadde tidd og tålt og lidd i og på grunn av relasjonen til ham gjennom årene, og strikken som var tøyd til det ytterste på grunn av ham og min kjærlighet til ham smalt tilbake med et voldsomt hat og aggresjon med for meg fremmede sadistiske fantasier om å torturere den usle mannen som hadde gjort meg så vondt og dominert og styrt meg og mitt liv så til de grader til min ulykke mens han selv nøt situasjonen som Adam i paradis og regelrett hadde utgjort en konstant og alvorlig trussel mot Mitt liv og Min helse, og påføre ham like store traumer så han aldri mer skulle være i tvil om hvordan de smertene og sårene han påførte meg føles. Men jeg er et kristent, ansvarlig nokså sivilisert og godt menneske når det kommer til stykket og har som nordmenn flest ingen kulturell, sosial toleranse for voldsbruk, så jeg tok kontrollen og lot ikke følelsene løpe av med meg. Om jeg hadde gjort noe sånt hadde jo det onde vunnet, da hadde jeg vært like ille selv, og det hadde vært meg som hadde endt som den store taperen og fått stempel som monster mens den virkelige djevelen kunne fremstilt seg som en eiegodt uskyldig psykolog som ble offer for en pasient han hadde hjulpet og investert i. Det gikk bra, og faren er over. Men idag vet jeg at et offer kan bli utsatt for så grove ting og drives så over grensen at man til sist begår de mest sadistiske og kyniske handlinger og drap ut fra et psykologisk hevnmotiv som står i forhold til det man selv har måtte lide på grunn av den som da blir ens offer. Og da er det offeret som har blitt overgriper, forbyter og ugjerningsmann. Og det er en eneste stor tragedie og det verste som kan skje for det opprinnelige offeret, selv om det nok kan gi en kort rus av hat og dominans å bytte om på rollen, og gjøre katten som har forlystet seg med musen til mus, mens du er katt!

Personvern? Jeg kan ikke se at jeg gjør noe ulovlig ved å fortelle sannheten om hvordan jeg har opplevd kontakten med Psykiatrien hvor denne Psykologen hadde hovedrollen. At min opplevelse og erfaringer jeg har røynt hardt på liv og helse og bæret avorlige skader etter, som var nær ved å koste meg livet ved selvmord. Selvmordsstatestikken og innleggelsesfrekvensen understøtter det jeg sier. Fra to år ut i "terapien" frem til jeg brøt med psykologen mot hans intensjon gjorde jeg utallige selvmordsforsøk med påfølgende innleggelser på psykiatrisk. Med unntak av noen korte innleggelser i den ustabile fasen i tiden etter bruddet med psykologen som hadde styrt livet mitt i 15 år, har jeg ikke hatt behov for noen innleggelse etter det og har heller ikke vært aktivt suicidal ettet at jeg brøt med Psykologen, selv om det var en episode under en krise der jeg hadde overanstrengt meg i en politisk kampsak, hvor mitt bidrag faktisk var en viktig faktor og dokumentasjon som førte til endringer som idag kommer andre enn meg selv til nytte, der jeg på impuls i et svakt øyeblikk og lei av å kjempe slengte i meg noen piller nærmest av "gammel vane". Alvorlig nok, men jeg tok selv kontakt for livreddende behandling, og siden det ikke var noen fare for gjentagelse slapp jeg den "rutinemessige turen innom psyk etter somatisk" etter eget ønske. Jeg var ikke suicidal og hadde aldri gjort noe alvorlig selvmordsforsøk før etter to år og en kraftig smell i hodet med og fra denne psykologen. Jeg hadde heller aldri tidligere vært under så store belastninger og opplevd noe så smertefullt i noen andre relasjoner til menn at jeg sammen med den livssituasjonen og de ekstreme forholdene dette båndet til psykologen indirekte førte meg inn i, som jeg ikke ville kommet i eller blitt i om det ikke var for min kjærlighet til ham, brøt sammen under vekten av det ekstreme og ble psykotisk ved noen episoder.

Jeg tror ingen mennesker kunne tålt noe sånt som det jeg har vært igjennom og de ekstreme livsforholdene jeg i lange perioder levde under, uten at de hadde brutt totalt sammen og at jeg egentlig har vært sterkere og tålt mer enn de fleste, og etter at jeg brøt med psykiatrien har vist så god resiliens at jeg tross traumene fungerer mer som den ressurssterke, flinke, ansvarlige og høytfungerende jenta jeg var før jeg ble brutt ned under denne mannens ledelse, kalt "terapi". Mitt første psykotiske sammenbrudd kom også først to år ut i "terapien", det oppstod ikke av seg selv på grunn av en feil i min hjerne. Det var ekstreme påkjenninger og de ytre og relasjonelle faktorene som sammen med de traumene og belastningene jeg allerede hadde med meg i sekken, og også sosiale stigma som følge av sykdommens forverring og den ekstreme fattigdommen jeg de første to årene "i terapi" var prisgitt å leve under dersom jeg ville fortsette "terapien". Om jeg ikke alt hadde sittet følelsesmessig fast i ham hadde jeg ikke holdt ut under slike forhold i Stavanger, men heller reist til gode venner som oppfordret meg til å heller komme å bo hos dem på gården sin da de hørte hvor ille situasjonen jeg var i var. Ressurssterke studievenner jeg alt både hadde bodd og fungert sammen med både under studiene og i arbeid. Men psykologen snakket meg vekk fra det. Så jeg ble på grunn av ham i en by jeg aldri hadde tenkt eller hatt lyst å bosette meg i, fordi jeg var "fornuftig nok" til å be om en psykologhenvisning da jeg på grunn av angst, depresjon og problemer som følge av min overgrepsproblematikk ikke klarte å fungere godt nok sosialt og arbeidsmessig til å bli i landbrukskollektivet hvor jeg bodde og arbeidet og helst ville blitt, og uten andre steder å dra til reiste til min bror som på grunn av sin siviltjeneste hadde bopæl i Stavanger. Jeg hadde ikke tenkt å bli. Trengte bare litt hjelp, støtte og terapi for å komme over kneika og bli frisk og sterk nok til å reise tilbake til det gode, sunne og fargerike miljøet innen økologisk landbruk, trives og gjøre nytte for meg. Hadde jeg visst hva det skulle føre til hadde jeg aldri tatt kontakt med psykolog her, og heller ikke blitt på disse kanter. Men nå er jeg altså her. Nå uten psykolog, så da går det an! Men jeg er merket og skadet for livet av "den psykiatriske behandlingen", deler av den hadde samme effekt som og opplevdes regelrett som tortur. At det finnes andre som faktisk opplever å få god hjelp er en annen sak, men selv kan jeg bare ikke tåle mer psykiatri. Jeg klarer meg mye bedre på egen hånd. Derom er det liten tvil! Mer av denslags "behandling" og "den ferdigbehandlede pasienten" må bæres ut av psyk i kiste. Da har jeg iallfall "fravær av ethvert fysisk, pykisk og sosialt ubehag", så som død er jeg i henhold til WHO`s definisjon på helse 100% frisk ;-)

Den lille forskrudde stakkarslige fisen som følte seg så mektig som dominant "mastermind" med blanskurt fasade og Mercedes står i gjeld til meg. Jeg skylder ham ikke noe, aller minst å elske ham men han prøvde seg med at det måtte være noe galt med meg fordi jeg fikk opp øynene og brøt og ikke lenger er glad i ham. Good for me at jeg ikke er det! Jeg har og har aldri hatt noen rasjonell grunn til å elske ham, så om han skulle diagnostisere noe som patologisk må det heller være at jeg Hadde kjærlighet til ham sånn som han er og holdt på, for han utrettet ingenting godt for mitt følelsesliv og det var den mest ødeleggende og smertefulle relasjonen i mitt liv. Taler heller for at mitt følelsesliv på det området et uallminnelig stabilt når jeg stod stand by i det og led meg gjennom 15 vonde år med den mannen. Men han har jo "lagt ned mye arbeid" og til sist hadde han såret meg og tappet meg og tynt meg for det beste uten å gi noe godt tilbake. Jeg var til sist totalt utbrent. Alle ressursene mine var rettet mot ham og hans behov. Kan noen gi meg en eneste god grunn til at jeg skulle være glad i ham? Han har aldri vært verdt min kjærlighet. Jeg var pasienten hans, ikke mora, ikke elskerinna og ikke kona. Men likevel tror han visst at jeg har brutt en "kontrakt og forpliktelse om å elske og ære ham til døden skiller oss ad" .

Sender min dypeste medfølelse til henne han Er gift med. Hun er antagelig en sånn myk, føyelig og selvoppofrende og godhjerta kvinne som setter egne behov til side for "sin store, viktige mann som sikker bare er så hissig og vanskelig fordi han gjør en sånn sabla god og krevende jobb for vanskelige pasienter fordi han er et sånt eiegodt omtenksomt og engasjert menneske". Og hun sitter antagelig enda mer dønn fast i sin kjærlighet til drittsekken enn meg. Men om hun våkner opp og blir "klarsynt" og sterk nok til å forlate ham, gir nok "den store psykologen" henne også en diagnose. "Om hun forlater ham og hennes kjærlighet dør må hun jo være syk!" Hun kan jaggu meg ikke ha det lett sånn som jeg kjenner ham! Og hun skulle bare visst hvor "flink han er til å jobbe" og hvor behagelig, personlig innbringende og velsmakende den "jobben" kunne være. Etterpå gikk han vel hjem og tok desserten stakkars. Vi kvinner kan virkelig være irrasjonelle. Vi kan forelske oss i de største drittsekkene som finnes og la dem behandle oss som undersåtter mens vi baker kaker av ville faen og står på pinne for dem, mens de selv tar det til inntekt for sin egen fortreffelighet og nærmest mener at det er noe de har selvfølgelig krav på og at vi skal være ytterst takknemlige over å være i en så heldig posisjon at vi kan få lov å lage en god middag til dem så "Herren" kan beære oss med sitt besøk og "kaste glans over våre traurige liv" som hadde vært vesentlig mindre traurig om det ikke hadde vært for ham.

Så til sist ga jeg ham som fortjent, selv om det først virka som han trodde det måtte være en feil at det pluttselig kom noe ubehagelig på denne kanten etter at "de gode tannlegge" hadde herja fritt "i tennene på pasienten" som Karius selv mens han levde på en jevn strøm og tilførsel av loff med sirup på, melk og honning. "Det var tider det, så hva er problemet hennes siden hvetebrødsdagene endte så brått etter så mange gode år". For meg var de årene onde! Men det er vel henne han sutrer til når det går på tverke for ham med andre damer! Vel bekomme! Ikke i min smak! Verken mannen, skjegget eller snotten. Skrotten hans er heller ikke noe å ha på. Ikke rart han må ty til å misbruke psykologikunnskapene sine for å "få draget på damene". Heller ikke rart han er så opptatt av materielle statussymboler å vise frem, for i seg selv er han jo ei fatteslig sjel som ikke har så mye å fare med. Om fyren regelrett Er en klassisk stjernepsykopat og ikke bare ei forskrudd sjel som mista grepet og selv er et offer for den psykologien som gjorde meg til hans offer, kan du banne på at han har skadet sine nærmeste og holder et godt grep på dem. For det er gjennom følelsene og våre svakheter de får makt over og manipulerer oss, og er man i tillegg psykolog er man virkelig farlig. Det er de som er mest glad i ham han skader mest, men han vet å utnytte at han også har gode sider og utad vet han å sno og forstille seg til egen fordel og kan fremstå sympatisk, hyggelig og sjarmerende og uskyldsren som få. Så de som ikke får lide, har ofte svært vanskelig for å tro ofrene hans, særlig om offeret er hans pasient! De velger sine ofre med omhu, men meg undervurderte han visst. Sånn går det når man blir for selvsikker, innbilsk og overmodig! De kan forkle spillet sitt som omsorg og styrer ofrenes psykologi inn i en følelse av avhengighet hvor de gjør seg selv uunnværlige. "Du klarer deg ikke uten meg". Er man glad i en slik ligger det også i ofrenes psykologi å glatte over og de er selv flinke å tilsynelatende unnskylde seg og bagatellisere, for "den dårlige samvittigheten" stikker ikke dypt. Men narcissmen ber om anerkjennelse og å bli likt, elsket og beundret unasett hva de gjør mot andre. Hadde han enda brukt det han har og kan til å gjøre noe godt for andre isteden for å bare tenke på sin egen behovstillfredsstillelse og styrking av eget ego kunne jeg ha verdsatt og vært glad i ham likevel. Men sorry. Den kjærligheten kommer aldri til å gjennoppstå fra de døde. Og jeg sier bare: Hvil i fred! At den tok slutt er noe av det aller beste som har skjedd i mitt voksne liv. Endelig fri!

DET HJELPER IKKE DET DØYT OM DE SOM ARBEIDER I PSYKIATRIEN HAR ALDRI SÅ GOD TRO PÅ SEG SELV OG SINE EGNE "BEHANDLINGSMETODER" OG MARKEDSFØRER ET GLANSBILDE AV SEG SELV, OM DET DE I REALITETEN GJØR IKKE HJELPER PASIENTENE I DET HELE, MEN HELLER GJØR DEM VONDT, LEGGER BESLAG PÅ PASIENTEN, BRUKER PASIENTENE FØRST OG FREMST TIL Å OPPHØYE SEG SELV SOM "GODE HJELPERE" OG FORØKE EGEN MAKT OG STATUS, FORRINGER DERES LIVSKVALITET OG HINDRER DEM I Å LEVE ET GODT LIV OG NÅ SINE EGNE MÅL SLIK DE SELV ØNSKER OG VIL, BRUKER OSS SOM UNDERHOLDNING, FLERRER OSS ÅPNE OG IKKE GIR SEG FØR VI HAR VRENGT INNVOLLENE, UTLEVERT HELE PRIVATLIVET OG VÅRE INNERSTE HEMMELIGHETER SÅ DE KAN RAPPORTERE DET TIL HELE PERSONALGRUPPA- VASKEHJELPEN INKLUDERT, GRANSKE OG VURDERE DET OG TREKKE DIAGNOSER FRA NARRENS HATT SOM OM VI FIKK DET BEDRE AV DET, PRESSER EGET VERDISYSTEM OG SVIKTENDE MORAL OVER PÅ PASIENTEN, OVERTAR LIVENE VÅRE, KRENKER, UNDERTRYKKER DEVALUERER OG UNDERVURDERER VÅRE RESSURSER OG VÅR FORSTAND, OG DERTIL DIRKETE SKADER PASIENTENE SÅ TIL DE GRADER AT DE IKKE HAR LYST TIL Å LEVE LENGER. OM MAN SÅ BLIR SUCIDAL MEN IKKE LYKKES KAN MAN "VÆRE SÅ HELDIG" AT MAN BLIR SPERRET INNE I EN TORTURTILVÆRELSE PÅ LUKKET AVDELING MED DØGNVAKT OG REIMER I ÅREVIS, SOM OM MAN BLE MINDRE TRAUMATISERT, FIKK DET BEDRE OG MER LYST TIL Å LEVE AV DEN GRUNN. JEG FORSTÅR IKKE LOGIKKEN I HVORDAN DE TENKER! KANSKJE DE ER GALE?

Den Psykologen jeg ble så uheldig sittende fast i her i Stavanger, styrte meg tidlig bort fra det livet jeg hadde lyst til å leve- i det økologiske landbruksmiljøet "fordi det var for marginalt", men det Han hadde å tilby og det livet han styrte meg inn i og holdt meg i i 15 år var jo ikke bare for marginalt- det var Helt Esktremt! Jeg hadde tidligere aldri vært i nærheten av noe så marginalt og unormalt. Det var en Guds lykke at jeg til sist klarte å komme meg unna! Men da var SKADEN allerede gjort. Underveis var det ikke måte på hvor mye ære den guddommelige psykologen fikk underveis. En dag jeg satt der ute på venterommet i ydmyk stille bønn iført en kjole, litt makeup og moderne sveis kom en av de andre Gudene ut. Angivelig Psykologens supervisor som jeg har hørt litt om fra pasienten han kalte "min Maria Magdalena" etter først å ha sagt at hun var "et krek", men at Han var "Rogalands beste psykiater" (så da så!) og lærte henne også sånne elementære ting om forholdet mellom mann og kvinne som at "RIKTIG SEX ER SAMLEIE MED MANNEN PÅ TOPP". For en kristen lutheraner er det selvfølgelig akkurat slik det må være; Misjonærstillingen med kvinnen som madrass, og det får jammen være nok for en Riktig kvinne. Og hun stakkar som nå alt har mistet det meste av frøene hun satte som gammel frøken med mye ulevd liv ser fortsatt denne Psykiateren som "mannen i sitt liv"! Men der jeg altså satt på venterommet en av de mange ulykkelige elskende mistrøstige og utilfredsstillende dagene i min tilværelse som "fulltidsansatt privateid melkeku for den herskesyke, egoistiske "storbonden", den lille fisen av en psykolog som jaggu meg ikke er den smarteste og den mest ondartede mannen jeg har vært borti i mitt liv, ble tydeligvis den lutherske psykiateren så fornøyd ved synet av den ydmyke kvinne- slik kvinner SKAL være, at han spurte om jeg skulle til time, hvorpå jeg svarte jeg nettopp var kommet ut, hvorpå han fikk en fiks idè, skrev noe på en lapp og sa jeg måtte gå inn til Psykologen igjen for å minne han om fristen til "det nytter-prisen". Omtrent som han skulle ha sagt: "Du er så fin på håret idag, ska sei psykologen din har gjort en god jobb". Undertrykke forelskede kvinner som føyer bøyer seg og gjør som han vil er han iallfall fryktelig god på! Men "riktige kvinner" skal vel være i en submissiv rolle og blot mannen til behag.

Enkelte menn forholder seg til kvinner omtrent som en bonde gjør til ei ku, og regner med vi har det bra med å stå opp og ned på båsen han setter oss i år ut og år inn og at vi er overlykkelige over å kunne gi ham noe. De velger oss etter eksteriør og jur, så er det vår livsoppgave å kalve og dag ut og dag inn levere melk som bonden kan drikke og tjene penger på, og da er det jammen ikke rart kyrne er så dumme og virker så sjelløse og åndsfraværende, de har jo aldri opplevd å bli elsket og verdsatt på individnivå for sin egen skyld, bare for det de kan gi ifra seg. Og i endel ekteskap med sånne "Storbønder" er det også sånn at når kalvene er store og det ikke kommer flere, og "kua" gir ned så lite melk at han ikke får sitt, bare- om han fortsatt har en stilling og noen beundrere som ser en Gud og ikke skjønner hva slags egoistisk drittsekk det er de har med å gjøre slik at han fortsatt har et utvalg erstatter han den gamle kua med ei yngre ku med mindre jursegg som gir bedre avkastning, mens den gamle trofaste dagros med sin lave selvfølelse og kjærlighet til sin egne, utarmede gamle skrott er uten markedsverdi og kan bare kjøres rett på slakteriet. Etterpå kan folk koke suppe på henne uten at noen noen sinne har sunget "Kua mi, jeg takker deg" for henne. Mannen derimot vil nok bli overøst med kjærlighetserklæringer fra den nye om hun er så dum å innlate seg med ham, for det kommer til å bli just som med den gamle. Helt i starten mens hun gir størst avkastning er alt tilsynelatende fryd og gammen for da er han fornøyd og det er i den fasen vi kvinner er så dumme å etablere dype følelser for slike drittsekker i blind naiv forelskelse. Men tro meg! Ungmøen kommer også til å få røynt ham. "Høye herrer med Gudestatus" skal man vokte seg vel for. Der er det som regel et i overkant stor Ego med i bildet! Heldigvis finnes det Noen gode menn, men alt for mange er noen skikkelige svin og drittsekker, sad to say! Og psykiatrien er virkelig ikke spart for dem. Men der er det i tillegg endel pulverhekser, hespetre og kjerringer av verste slag i tillegg. Menn kan være ille, men kvinne er kvinne verst. Og kjeften går! Hørt om han Psykiateren som syns så synd på seg selv fordi kona på død og liv måtte elske ham så inderlig når han bare ville pule? Da var han jo selvfølgelig "i sin fulle rett" til å gå til en annen og få tilfredsstilt det behovet, for det er jo alltid en kvinne som kan fylle et behov, selv om den kvinnen neppe hadde større verdi for ham enn det han fikk fra henne. Men kristne skal de være!

Generelt styrer jeg unna folk som er eller har vært ansatt i Psykiatrien for selv om det nok finnes noen postitive unntak har de jeg jeg har kommet tettest på og kjenner best, selv bak den prekigste fasade når man kom tett nok på utvist og avslørt unormale sider som går min egen galskap en god gang. Og der er det neiggu meg ikke mye selvinnsikt og en meget subjektiv oppfatning, fortolkning og behovsprøvd omgang med lover, regler, etikk og moral. Og slik var det jo også inne på sykehuset, så det er vel en yrkesskade. Noen i personalgruppene lærer jo attpåtil andre opp til å tråkke over streken. "Gjør ikke noe om du bryter reglene, det får ingen konsekvenser for deg uansett. Kun for pasientene! Det eneste du kan bli tatt for er om du har sex med en pasient eller slår så det blir blåmerker og knekte ribbein, ellers kan du gjøre som du vil. Vi backer deg opp og ingen tror på de gale pasientene uansett, så her er du trygg. "Anything goes"! Jeg fikk faktisk tilgang til en intern miljørapport ved en avdeling på SUS- psyk.div der det fremgikk klart og tydelig at den vanligste årsaken til sykemeldinger i den personalgruppa var psykiske lidelser, og da er det jo ikke rart det blir GALEHUS! Om pasienten da ikke er syk ved innleggelse blir man det Under innleggelsen. Det kan kanskje også forklare det fenomenet man kaller "regresjon i institusjon". Det er en psykisk reaksjon på de unormale forholdene på institusjonen. Det er en mulighet! Skal man beholde det vettet man har igjen etter å ha gjennomgått noe slikt som jeg har blitt utsatt for i det "behandlingsapparatet" må man komme seg unna og holde seg unna, og klare seg som best man kan selv med de alvorlige traumene man har blitt påført av "behandlignen". For en kafkaprosess og kanossagang til "den fremragende" Rogalandspsykiatriens pris! MEN DET KAN HA BLITT NOE BEDRE SIDEN MIN TID, DET ER OGSÅ EN MULIGHET, MEN JEG STYRER UNNA Å "TA RESURCH" SOM PASIENT. JEG KAN BARE IKKE TÅLE MER! SÅ ALLE ER BEST TJENT MED AT JEG HOLDER MEG UTE AV PSYKIATRIEN! Og nå har jo ting kommet ut uansett, så da nytter det jo ikke å sperre meg inne "for å begrense skaden". Pasienten er skadet, så da får de jaggu meg for en gangs skyld la hensynet til pasienten veie tyngst! Det var ikke sagt jeg skulle overleve den "behandligen" og det var på hengende håret At jeg ikke døde! Så kan de bare stå der og vri de hendene de så og si alltid toer. Det HAR gått liv allerede på grunn av forholdene i psykiatrien, den dårlige og lite etiske behandlingen og feilvurderingene som har blitt gjort, og det Kan de ikke springe fra for det er sannheten, og den vil som regel Alltid komme for en dag før eller senere! SANN MINE ORD! At det er mange som har mange synder å skjule som de på ingen måte vil ha offentlighetens lys på og liker det veldig dårlig når sannheten blir sagt, fordi den taler mot dem, er en helt annen og velkjent sak.

Jeg er kristen men lurer på om man i tillegg til å stille krav til psykisk helse kun burde ansette human-etikere, for maken til livssynslapskaus skal man lete lenge etter. Ikke bare var hver minste og mest sekteriske og ekstreme kristne sekt og avsporing representert, når halve personalgruppa i tillegg har gått på Englekurs, vært på "astralreiser" og vært på de samme work-shopsen på alternativmessen av typen "Selvutviklingskurs i fotsoneterapi for de utvalgte, innvidde, høyt reinkarnerte med instant åndelig opplevelse og forhøyet bevissthetsnivå" og en pasient i tillegg putter LSD i kaffen under kjøkkentjenesten blir det rene, skjære massepsykosen av det, og pasientene blir ekstra grovt skadelidende. Og mens resten av personalgruppa er i svima kan de ansatte med sadistiske tendenser og denslags tyne pasientene så mye de vil. Ingen skjønner eller får med seg hva som skjer uansett bortsett fra en og annen årvåken pasient. Men det siste hadde de nok aldri trodd! "Fei det under teppet for vårt gode navn og ryktes skyld så det ikke skader sykehusets rennomè og vi risikerer å få erstatningssøksmål. Det teppet Buler skikkelig! Når den beskrevne avdelingen i tillegg ble leder av en beinhard, tvangspreget regelrytter av en kvinnelig Tyrannisk Sykepleierdiktator de yngre ansatte var livredde, og enkelte av vaktene var like redde for Djevelen på skjermingsavsnittet som den psykotiske pasienten og de i tillegg sloss om ektemenn i personalgruppa var det idylliske tilstander; Helvete på jord!


Noen får hjelp. Jeg fikk selv god og nyttig hjelp ved Poliklinikken i Tromsø som 16-17 åring. Den psykologen jeg da gikk hos var flink. Han er idag professor i nevropsykologi og vi er ganske enig om at i tillegg til medisiner er det målretter korttidsterapi, som kognitiv terapi som funker best. Det jeg har opplevd her i Rogaland er ekstremt, for også her er det folk som opplever å få god hjelp, men jeg har sett for mange langtidspasienter som ikke kommer noen vei og hør for mange andre fortelle om lignende ting som det jeg har opplevd, hvor man kan lure på om ukultur har blitt kultur i psykiatrien og vurderingsevnen og etikken jevnt over er på et lavmål, og det motsatte kun enkeltvise unntak. Men det kan selvfølgelig ha skjedd store endringer i psykiatrien siden min tid. Det begynner å bli en god del år siden jeg har hatt noen kontakt den veien. JEG HAR KLART MEG VESENTLIG BEDRE UTEN!



 

2 kommentarer

vic2orias.blogg.no

19.06.2017 kl.01:09

Fint med en utblåsning,stå på,å si det rett fra levra å ut hjerte rota.sånn skal det skrives!

Anita Karine Bårdsen

19.06.2017 kl.01:16

vic2orias.blogg.no: ;-) TAKK. GOD NATT TIL DEG

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits