Kjærlighet og Død

Hvis jeg kunne få oppfylt to hvilken som helst personlige ønsker, og det var alt jeg fikk, ville jeg valgt kjærlighet og død. Kjærlighet fordi den er god og føles god og ikke gjør noe ondt. Ekte genuin gjensidig kjærlighet til og fra samme mann er det jeg alltid har ønsket meg og verdsatt som det viktigste og toppen av lykke i livet, men jeg har aldri funnet den, bare elsket uten å bli elsket, og i mindre grad men dog blitt elsket uten å elske. Det har aldri vært følelsesmessig match på det området, og det har vært og er et stort savn. Død ville jeg ønsket meg fordi den gjør ende på all lidelse og bevisstheten om det som gjør vondt å bære der. Den er smertefri, så den er ikke noe å være redd for. Jeg har gjennomgått store lidelser i livet og bærer skader etter det som også er smertefulle og vanskelige. I lys av det er døden en venn. I dødsøyeblikket blir det bare svart, så mister man bevisstheten helt. Hva som kommer etter der igjen er opp til Gud.

Hvordan jeg kan mene å vite hvordan det føles å dø? Vel jeg har vært i livsfare endel ganger, og den ene gangen veldig veldig nær ved å dø. Så nær at døden pustet meg i nakken så og si. Men selv om jeg ikke alltid har vært ved bevissthet i slike situasjoner har jeg så vidt jeg vet aldri vært død. Jeg hadde imidlertid en drøm om min egen død, som skjønt den nok var traumeutløst ikke uten videre kan avfeies. For jeg har hatt noen drømmer med frampek og sanndrømmer i mitt liv. I denne drømmen ble jeg torturert på det groveste både psykisk og fysisk, og lå der til sist i avmakt og smerte uten å kunne røre meg med et sverd som låste beina mine. Da kom i drømmen min avdøde bror som en barmhjertig samaritan og dro ut sverdet, med det resultat at hovedpulsåren røk men uten å si noe ga jeg ham et takknemlig blikk. Så begynte jeg å få litt svarte dotter, flimring for øynene og ble bevisst på at "Nå dør jeg". Så ble det bare svart og jeg var borte. Likefullt er nå en drøm lite å gå på, men da min onkel etter 4 hjertestans hvor han faktisk var død, men ble gjenopplivet ga nøyaktig den samme beskrivelsen av hva som skjedde i dødsøyeblikket "Det ble bare svart" gir det et litt bedre grunnlag for å kunne si noe om hvordan det er å dø. Når hjertet stopper er man jo faktisk død. Den dagen han så faktisk døde for siste gang uten å våkne igjen, skjedde det dog også noe de som var sammen med ham observerte som om han så noe de ikke så og strakte seg frem, før han seg tilbake i sengen og døde. Så det er ikke alt man vet eller kan vite om det å faktisk dø. Men jeg har altså et visst grunnlag til å kunne ha en formening om hvordan det er, selv om jeg er fullstendig klar over at det er "mer mellom himmel og jord" i en dimensjon bare noen skimtvis ser og at mennesket er mer enn bare den fysiske kroppen. At det å være død er "en relativ sak" alt etter hvordan man ser ting, selv når kroppen forlengst er død og begravet. Så man skal kroppslig virkelig være fullstendig og endelig stein død, før man kan være helt sikker på at man vet hvordan de døde har det for å si det slik ;-) Men det kan virke som en del av dem fra tid til annen fortsatt er oppe og går post mortem for å si det slik. (De er i likhet med døden heller ikke så mye å være redd for men heller ikke noe å hefte seg sånn ved, heller ikke noe vi skal søke aktivt kontakt med. At "spøkelser" alltid er så skrekkingydende og fæle er imdilertid en myte. Det er mer å frykte fra de levende enn fra de døde. Men heller enn å fly til et Medium for å få de døde i tale, bør man snakke med folk og gjøre opp før de dør). Det er en virkelighet jeg alltid har levd med og delte med min farmor. Hun hadde også en sterk Gudstro og hadde selv vært igjennom tøffe ting i livet. Hennes mor igjen var synsk og sterkt religiøs, ofte i disputt med presten enten hun fortalte ham eller lot være å si at hun tilstadighet så og hørte ting de andre ikke så. Schizofren var hun ikke. Hun var en sterk dame. Min farmor var også en sterk liten dame, om ikke i kroppen. Så jeg har litt å slekte på ;-)

Jeg har ikke levd noe lett liv. Det ble ikke det livet jeg ønsket og hadde lyst til å leve. Og det livet det har blitt ut av det er ikke så lystbetont, men jeg prøver å gjøre så godt jeg kan og det beste ut av det, siden det uavhengig av hva jeg har lyst til og ikke, er en kristenplikt å stå løpet ut til den dagen Gud har fastsatt som min dødsdag. Er det slik kan man egentlig ikke gjøre så mye fra eller til. Det skjer når det skjer. Jeg ser egentlig fram til det, og har ikke noe ønske om å leve lenger enn høyst nødvendig ;-) Denne verden er ikke noe blivende sted, til det er det for mye ondskap, urett og lidelse. Og det som først har kommet inn i bevisstheten og satt merke på sinnet av slikt viskes ikke ut og strykes ikke bort før man dør. Jeg vet ikke for lite, jeg vet litt for mye om verden og menneskene. Det er bare unntaksvis og her og der at noe og noen er helt som det bør være. Jeg ble heller ikke slik man bør være som følge av det onde jeg ble utsatt for og alt det vonde jeg har opplevd. Men for egen hånd kommer jeg IKKE til å falle! Og selv om jeg ikke alltid liker meg selv så godt, kjenner jeg meg selv veldig godt og forstår meg selv og hvorfor jeg har blitt som jeg er. Jeg er et skadet og hardt prøvet menneske, men ikke et dårlig menneske. Det er mange mennesker som er mye dårligere enn meg selv som er veldig selvtilfredse. Og heldigvis mange fine mennesker som jeg liker og verdsetter mye mer enn meg selv ;-) Verden hadde blitt et verre sted om alle var like miserable som meg!



 

Én kommentar

Runar

19.06.2017 kl.17:41

Vel, siden du er kristen så tror du jo på evig liv. Så du får nok ingen død. Enten brenner du for alltid eller så er du i himmelen for alltid.

Tenk hvilket menneske som kan vøre i himmelen og se f. Eks sitt barn brenne i helvete! Tenk å se det og ikke reagere! Det er jammen noen kalde zombier i himmelen for det hadde IKKE jeg klart! Man kan jo ikke en gang være lei seg i himmelen! Takker meg til å brenne....

Anita Karine Bårdsen

21.06.2017 kl.00:04

Runar: Mulig det men jeg er en katolsk sinnsyk nordlending og vi er som kjent ville kannibaler og øksemordere og ikke gode å komme ut for, særlig siden vi har evig liv. Men just nå har jeg verken tid til å spise deg levende eller drepe folk med øks, for jeg må ut og tenne telys så Ufoene kan se hvor de skal lande. Kristne er jo generelt ikke riktig kloke har jeg forstått så denslags er helt normalt. Ha en fortryllende natt

Skriv en ny kommentar

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits