Blogg

"Jeg vet en deilig have"


















 

I begynnelsen Skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds Ånd svevde over vannet. Da sa Gud "Det skal bli lys! Og det ble lys... Gud sa: "Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag". Og det ble slik. Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble kveld og det ble morgen, tredje dag. (1.Mosebok, kapittel 1, vers 1-3 og 11-13)

Og så gjorde kanskje Gud sin første Generaltabbe da han ikke bare skapte, men også gjorde mennesket til Herre og forvalter over naturen? For menneskene har sannelig ikke bare kultivert den og høstet av naturen etter som vi trengte det. Isteden har vi ødelagt mye av den, drevet rovdrift på den ut av grådighet og profitthensyn og selv om Menneskeskapte miljøødeleggelser nå er på alle politikeres lepper, synker det visst ikke helt inn. For der man av profitthensyn handler og tenker veldig kortsiktig, kvikt og effektivt, synes man å jobbe etter "hundreårsplan" i miljøspørsmål, snakke mye og lenge og handle veeeldig sakte, som om våre politikere for ettertiden kan bøte på sin dårlige samvittighet for å ikke ha Gjort så mye, og forsvare seg ovenfor sine barnebarn med at "Jeg Sa jo at vi måtte begynne å diskutere oss frem til en løsning"- i likhet med resten av gjengen som har "begynt å diskutere det".

(foto: alle bilder fra Anibirds bakgårdshage)

Wok og be!

For endel år siden var woking det helt store og "hotteste" på matfronten, men mat-trendene skifter raskt, så nå står det nok mange woker stuet bort i norske kjøkkenskap og boder. Men hvorfor ikke ta den frem igjen? Wokke og be noen gjester?


 

"Legg vinn på Gjestfriheten", står det i Bibelen "for ved den har noen hatt engler til bords uten å vite det..." Men man ber da ikke fremmede, eller? Kanskje skulle vi litt oftere gjøre netttopp det? Inkludere noen nye i vårt måltidsfellesskap, la flere få del i den "festen" det kan være selv å samles rundt et enkelt måltid i et godt sosialt fellesskap. Hva med å invitere noen av våre nye landsmenn på en middag? Mange av dem kommer fra en kultur der man sosialiserer mye mer enn oss, kjenner alle naboene, har åpnere og mer inkluderende fellesskap, større familier som lever nær hverandre, sosial omgang med alle sine naboer. Når de kommer hit kan de derfor oppleve nordmenn som reserverte, "Private", vanskelig å få kontakt med og bli venn med. Mange synes også det er rart f.eks å bo i en blokk der ingen av naboene ser ut til å kjenne hverandre eller ønsker kontakt. For de som kommer hit som, eller etablerer familie i Norge, og opparbeider seg et godt nettverk ifht "sin egen etniske gruppe" går det an. Verre er det for enslige asylsøkere uten nettverk. Og mens det snakkes så varmt om å stille strengere krav til integrering og norskopplæring; Hvis "etnisk norske nordmenn fra Norge" aldri som privatpersoner rekker ut hånden, inkluderer og knytter vennskap med våre nye landsmenn, hvordan skal de da egentlig bli fullt integrert og lære norsk språk og sosiale koder? Det må være "typisk norsk" å stadig flytte ansvaret fra individnivå til "det offentlige", enten det dreier seg om barn, eldre, syke, eller "flyktinger". Selv har vi viss så evig nok med å gå på jobb og "klare oss selv", mens vi stadig får bedre privatøkonomi, og flere rettigheter, "tilbud" og muligheter, og fremfor alt: "Personlig frihet".

Men også i det etnisk norske samfunnet er mange ensomme, og mange havner på sidelinjen og har problemer med å komme inn i gode sosiale fellesskap. Er det mulig, iallfall en gang i året, å be noen på en middag simpelthen fordi man vet at de er ensomme, og aldri blir bedt noe sted, selv om man ikke selv akkurat har noe behov for å ha kontakt med akkurat de menneskene? Kanskje får man seg en hyggelig overraskelse og utvidet horisont, når man ser at det mennesket kanskje hadde mer ved seg enn man tenkte?

Jesus oppfordret oss til å be og inkludere nettopp de vi ikke inviterer ut fra våre egne behov til Gjestebud, de vi ikke kan vente å bli bedt igjen av, de med som får de færreste invitasjonene, og som kanskje ikke engang har råd til å kjøpe med seg ei flaske vin til verten/vertinnen "som seg hør og bør".

Det står mye om mat og måltider i Bibelen. En interessant historie i Det Gamle Testamentet er den om Abraham og Sara som fikk besøk av Gud selv, i skikkelse av "to menn", som satte seg ned der under et tre, og samtalte med Abraham i fred og fordragelighet "som når en mann snakker til en mann", mens Sara, Abrahams hustru serverte dem saue/geitemelk. Og Herren var ikke større på det enn at Han takket og tok imot. Man trenger slett ikke være rik og det er slett ikke noe krav om å servere gourmetmåltider det tar timer å lage, for å be gjester. "Det enkle er ofte det beste!" Men denne snutten om Abrahams "picknik med Vår Herre",det er vel bare en gammel vandrehistorie? Hvordan skulle slikt gå til, at den Veldige Gud skulle sitte i hagen og drikke geitemelk med en bonde? "Nei, Den får du dra lenger ut på landet med!" ;-) Hva skal man med Bibelen når man har "Asbjørnsen og Moe og et helt Bibliotek med kokebøker"? ;-)

Men jeg tenker at nettopp så nær var Gud vår stamfar Abraham, og nettopp så rene av hjertet, så enkle og konkrete, var Sara og Abraham i sin tro at de kunne gjøre nettopp det. Skulle Moses ha vært den som dømte etter den Lov han mottok, hadde han imidlertid fått dem begge steinet til døde! For Abraham hadde ektet ingen andre enn sin Fars datter, altså sin halvsøster, og slikt er ikke bare som incest å regne etter dagens norske lov, men kvalifiserte til dødsstraff etter Moseloven. Og likevel er Abraham som "Troens Far" å renge, både for jøder, muslimer og kristne. Blot fordi, mens han levde i Ur, ikke uten videre godtok enhver Gudsforestilling, men virkelig Søkte den Gud han ikk kjente av hjertet. Han ble hørt, han ble funnet av Gud, og Han trodde! Fullt og fast, faktisk og konkret! Og ved denne rene troen og lydigheten ble han tilregnet rettferdighet og velsignet for evig! "Salige er de rene av hjertet, for de skal Se Gud!" Så vi skal ikke være redde for å tro, tillitsfult, "godtroende", åpent, konkret og bokstavelig som et lite barn. For Gud er Ingenting umulig! Og barnet vet det! Det er "den voksne forstand" som setter grensen for hva det kan tro! Men Gud lar seg heldigvis uansett ikke begrense av den menneskelige forstand. Noen er imidlertid så forstandige og kloke i egne øyne, at "det med Gud" går fullstendig Over hodet på dem! De fatter ikke at de som tror som et barn, ikke er "dumme i hodet" og uimottagelig for "fornuft", det er heller slik at de selv ikke får plass i hodet til tanker som overgår deres egen fatteevne ;-)

Jeg anbefaler alle å lese litt i Det Nye Testamentet, om Jesus og hva det står om det han har sagt og lært Disiplene sine. Se det i henhold til livet idag, og ikke bare som noe som "Skjedde i de dager" som i et gammelt eventyr. Hva med å prøve ut helt bokstavelig om så bare ett av rådene og tilrettevisningene, litt her og litt der. Det er ingen som krever at noen skal starte på Frelsens vei med å gå på vannet!

Kristendom er ikke blot en svevende illusjon og vakre forestillinger om noe langt borte som er nesten umulig å nå! Åndslivet som kristen praktiseres best i kombinasjonen "indre spirtuelt liv med Gud i bønn" og jordnær praksis i møte med alle andre mer eller mindre hellige, allminnelige syndere, i og utenfor det kristne fellesskap, og på alle livets områder, og denne læren inneholder forbilder, råd og veiledning som selv den mest religionsfiendtlige med bare Litt velvilje kan finne noe nyttig, klokt, humanistisk og godt i. Jesus kom ikke til oss som et svevende eterisk åndsvesen, men som et menneske av kjøtt og blod, midt i det jordiske liv, med skitt, lukter, sykdom og sure tær, og han både åt og drakk med "Allslags" folk, selv om Han var Guds Sønn og det mest Åndelige menneske som har levd på jorden. Men Han den Høyeste Herre av alle, var ikke "så stor på det", mens datidens Religiøse elite, de som raget Høyest i folket, ikke følte seg særlig Beæret av Guds jordiske besøk, så blant dem var han den Minst velansette. 

Start "Et nytt og Bedre Liv", "Et Åndelig Liv", med å invitere en ny gjest, eller en ny type gjester. Wok og be! Mat og Frelse går hånd i hånd :-) Men mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Ord som går ut fra Guds munn. Bon Apetit!

 

"Den lille Veien". Thérèse av Lisieux.

Igår, 1.okt. var minnedagen for "Lille Therese", som også kalles for "Den Hellige Therese av Jesusbarnet" og er en av Kirkens historiske, "små" men betydelige Helgener. skytshelgen for misjonen (1927) Frankrike (1944), karmelittnonner, blomsterhandlere og blomsterdyrkere. 

Hun er et utmerket forbilde for oss som er "små og ubetydelige" i den store sammenhengen!

Deler her litt av det som står skrevet om henne og om hennes "Lille vei" direkte fra www.Katolsk.no:

Den hellige Teresa var blitt den mest populære helgen i nyere tid. Hun hadde vist utallige mennesker at enhver kan oppnå hellighet, hvor ukjent, alminnelig og lite begavet man enn er, ved å gjøre små ting og ivareta daglige plikter i en fullendt kjærlighet til Gud. I engelsktalende land blir hun kalt «Little Flower of Jesus». Hun kalles også ofte Den lille Teresa til forskjell fra «Den store Teresa» ? Teresa av Ávila. Men disse navnene kan også gi feilaktige assosiasjoner til en helgen som bare er barnslig og uskyldig. I sterk kontrast til dette står det faktum at hun er en av Kirkens 33 kirkelærere. Som tredje kvinne og foreløpig siste kirkelærer ble hun utropt den 19. oktober 1997 (Misjonssøndagen) av pave Johannes Paul II (1978-2005).

Teresas spesielle appell ligger i hennes naturlige enkelhet kombinert med hennes åpenbare godhet, som imidlertid blir gjengitt noe klissete av noen av hennes hengivne. For de mer forstandig er det imidlertid klart at hennes budskap ligger svært nært opp til evangelienes, som hun så hyppig siterte, og at det i sin logiske konsekvens krever svært stort mot og selvoppofrelse for å realisere det. Den enkle, selvutslettende, men totale lydighet som hun anbefalte, er en mye større prøvelse enn de kunstige måter for «speking av kjødet» som hun avviste. Teresa var ingen lærd, ingen ekspert på Bibelen eller kirkefedrene, hun lengtet ganske enkelt etter å bli en helgen, noe hun mente at alle vanlige mennesker kunne bli. Hun skrev: «Du kan se at jeg er en svært liten sjel og at jeg kan tilby Gud bare svært små ting. I min lille vei er det bare svært ordinære ting. Små sjeler kan gjøre alt som jeg gjør». Alt i levende live ble hun beundret for hellighet. Hun døde den 30. september 1897, klokken nærmet seg halv syv om kvelden, Thérèse var 24 år gammel. Etter sin død fikk Thérèse stor betydning i Kirken. Innflytelsen gjorde seg først gjeldende i hennes eget kloster. På få år ble kommuniteten fullstendig forandret i hennes ånd. Den 26. mars 1923 ble Thérèses jordiske rester flyttet tilbake til Karmel hvor et gravkapell var blitt bygget til henne. Den 29. april 1923 ble Thérèse saligkåret av pave Pius XI. To år senere, 17. mai 1925, ble hun, lille Thérèse Martin, høytidelig kanonisert av den samme paven.

 



(Thérèses søster Céline hadde lenge vært overbevist om at klosterlivet var veien også for henne. Da hennes far var død og ikke lenger trengte hennes pleie, var hun fri til å gjøre hva hun ville. Den 14. september 1894 trådte Céline inn i Karmel hvor hun fikk navnet Sr. Marie av det Hellige Ansikt. Thérèse fikk ansvaret for Célines religiøse utdannelse i klosteret, en oppgave som heller ikke var blant de letteste da Céline ikke alltid likte å bli veiledet av sin yngre søster. Céline eide et fotografiapparat som hun fikk tillatelse til å ta med seg i klosteret. Det er takket være Céline at Thérèse er den helgenen som man har flest autentiske pene bilder av.)


Men datidens bilde av helgenene var meget lite realistisk, helgenbiografiene ga ofte inntrykk av at helgenene var overnaturlige vesener som aldri hadde måttet kjempe for sin hellighet. En dannet seg et uvirkelig glansbilde som de færreste kunne leve opp til. Når Thérèse sammenlignet seg med helgenene, så hun dem som høye fjell hvis topper var i skyene og seg selv som et sandkorn. Men Gud ville ikke ha latt et så sterkt ønske om å bli hellig vokse frem i hennes hjerte om det var umulig for henne å oppnå hellighet. Uansett alle sine feil bestemte hun seg for å klatre opp på fullkommenhetens fjell.

Til å begynne med la hun stor vekt på fysiske botsøvelser, som så mange helgener før henne hadde gjort. Hun bar et lite stålkors med skarpe kanter som gravde seg inn i huden hennes hver gang hun rørte på seg. Men da dette forårsaket et stygt sår fikk hun forbud mot å bære dette korset. Hva skulle hun da gjøre?

Hun ville erobre seg selv med alle sine feil og svakheter. For hun måtte finne en åndelig vei som kunne føre henne rett til Gud. Hun ville prøve å være liten for var ikke det å være lite som et barn det første steg på hellighetens vei? Thérèse ville forbli som et lite barn. For som et barn hviler trygt i sin mors armer, slik ville Thérèse hvile i Guds armer. Barnet ligger trygt og lar sin mor bestemme hva som er best for det, slik ville Thérèse også la Gud bestemme hva som var best for henne. Thérèse lot Gud styre for seg, som et trygt barn hadde hun ingen tanker for fremtiden, for fremtiden tok hennes Far i himmelen seg av. Å være som et barn i Guds Kjærlige armer var Thérèses "lille vei"mot Gud. Men dette betød ikke at man skulle forholde seg passiv til ondskapen i verden. Thérèse oppdaget etter hvert at hun aldri kunne bli så hellig som hun ønsket uten Guds hjelp. Hun gjorde alt som sto i hennes makt, og overlot resten til Gud.

Viktig er at denne veien gjelder for alle, men alle må finne sin egen form, for det er ikke alle som kan praktisere denne veien på samme måte. Noe av det mest sentrale er at det ikke dreier seg om å gjøre store og betydningsfulle ting, men å leve for Gud og med Gud i hverdagen. Her er det de småting som teller, troskap i alle detaljer også de som synes helt ubetydelige. Nestekjærlighet er nøkkelordet. Uten Kjærlighet, som er den Hellige Ånd, blir Kirken bare en død bokstav.

I hele sitt liv hadde Thérèse aldri stor tilgang på teologiske skrifter. Evangeliet og "Kristi Etterfølgelse"* var de få bøkene som hun brukte. Disse kunne hun til gjengjeld nesten utenat helt fra hun var svært ung. Likevel er alt hun skriver teologisk svært solid og korrekt og i overensstemmelse med det beste i Kirkens tradisjon. På Thérèses tid var mye av dette dessverre gått i glemmeboken. Når det hun skriver virker nærmest selvsagt for oss i dag, er det et tegn på den store innflytelsen Thérèse har hatt i Kirken.

Mange beundrere av Thérèse har gjennom årenes løp hatt tendenser til å glamorisere henne. Thérèse var et menneske som oss, men i løpet av sitt korte liv la hun all sin kraft i å overvinne sine egne feil, og hun lyktes. Mange kan synes at hun er for "søt", men bak det franske språket og det søte ansiktet skjuler det seg en person hvis innflytelse på Kirken er stor. Alle er vi kalt til hellighet, og hellighet er ikke forbeholdt de store kirkelærere, ordenstifterne eller martyrene, men alle. Gjennom sitt eksempel og det hun skrev viser den hellige Thérèse av Jesusbarnet oss veien til hellighet. En vei som ikke er for tung eller bratt, bare vi går med Kjærlighet.

'Slipp barna frem, og la dem komme til meg; himmelens rike hører nettopp disse til'

(Matteus 19:14)

Jeg forsto at KJÆRLIGHETEN BÆRER I SEG ALLE KALL, AT KJÆRLIGHETEN ER ALT, AT DEN FAVNER ALLE TIDER ALLE STEDER, KORT SAGT AT DEN ER EVIG!.. [...] MITT KALL ER KJÆRLIGHET!

Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er Deg, min Gud som har gitt meg denne plassen; I hjertet av Kirken, min mor, skal jeg være kjærlighet. Således skal jeg være alt og således skal min drøm bli realisert.!!!

SKRIFT I SAND...

Alle kristne kjenner historien om Jesus og "den falne kvinne" som ble tatt på fersken i seksuelle synder og Fariseerne som ville dømme henne og steine henne etter Moseloven. Kvinnens forhistorie, sosiale følelsesmessige og relasjonelle, situasjon og beveggrunner vet vi lite om. Den hemmeligheten bevarte Jesus! Det vi vet er at mens de stod der rundt kvinnen med stein i hendene og harde, fordømmende blikk, bøyde Jesus seg ned og skrev i sanden. Det har vel vært ulike teorier om Hva han skrev, men det mest nærliggende å tro, er vel at Jesus- som Så inn i menneskets hjerte og sjel, og visste Alt, på en eller annen måte med det han skrev, konfronterte "Dommerne" med deres egne synder og lovbrudd, og lovens dom over det- Uten å nevne navn! "Jeg Vet det!", var advarselen. "Den som er uten skyld kan kaste den første steinen!" Det er ikke engang sikkert at mennene som stod der var uten skyld i at kvinnen befant seg i den situasjonen hun som synder var havnet i! Dermed slapp de steinene en etter en og lusket seg vekk. Ikke rart dette var en Mann de ville rydde av veien. Hva om deres egne misgjerninger "kom ut" og de selv ble stilt til spott og spe! Men Jesus skjulte saken, visket ut det han hadde skrevet i sanden og lot dem gå en etter en. For den som elsker skjuler ofte saken, glatter over og henger ikke ut de menneskene han elsker i tid og utide! Det er den som hater som går rundt og åpenbarer enkeltsynder for å skade, ødelegge og stille andre til spott og spe, og fryder seg når skaden er gjort!

De færreste mennesker, kristne eller ei, er perfekte "Helter og Helgener". Vi er feilbarlige mennesker, med sår og skader, mangler og feil og tilbøyelighet til synd, slik det har vært fra den første Adams tid. Den Nye Adam Jesus, kom med nåde og tilgivelse, gjenopprettelse av det falne skadede mennesket, legedom og tilgivelse. Nåde, ikke dom!

Så om det nå fortsatt sitter Lutherske Prester av "den gamle skolen" og velger seg en kone etter Presteforskriftene i Det Gamle Testamentet, "en ren og uplettet jomfru", er nå det, om også Hjertet er med, vel og bra, men da får den hellige mann også være Hel i sin gjerning og isteden for å sette seg til doms over andre kvinner som "taper sitt hjerte og kommer i uløkka" på bakgrunn av Visdomsord fra Salomos ordspråk, om disse "farlige horene, som ligger på lur, klar til å føre mannen til slaktebenken og rett i døden", slik at han ikke selv volder Død! Og ikke så mye som kaste Blikket etter en annen kvinne enn sin egen! Ikke gå rundt som "en kalket grav", ta ære fra folket, fordømme andre og skjule sitt eget bak en falsk fasade! Er man en Guds mann bør man ikke bekymre seg så mye over verdens dom, men Heller søke Ære hos Gud! Det er bedre å Tåle urett enn å begå urett! Det er bedre å bekjenne egne synder og motta tilgivelse enn å utpeke syndere og dømme dem! Det er bedre å stå for Den man er i Sannhet, og gjøre ting på en ekte og helhjertet måte uten løgn og falskhet, Selv om man synder (!) enn å gå krokveier, skjule seg i ly av mørket, lyve om Hva man av hjertet føler, eller være lunken og halte med verden, blott med tanke for egen bekvemmelighet og omdømme, selv når ens eget brød blir den andres død.

Vi har alle feil, og selv med de beste bestrebelser, vil de aller fleste, enten det er Prest, Biskop eller oss allminnelig dødelige, falle i synd fra tid til annen. Og jo "høyere opp og lengre frem" man er kommet på Helliggjørelsens vei, jo sterkere blir Fiendens angrep, jo dypere kan fallet bli, og jo farligere er det! Da er det godt om den Hellige Presten ikke dømmer "den hellige" som "hore", særlig om han ikke kjenner henne eller hennes bakgrunn. For Herren kjenner hennes vei! Og noen av Jesus nærmeste i sin tid på jorden, var også kvinner som hadde levd i synd og åndelig urenhet. I Hans fullkomne Hellighet, utgjorde syndige kvinner, og syndige kvinners hengivenhet og kjærlighet verken noen Trussel eller Fristelse, så han var ikke redd for å ta imot den, selv når den ble uttrykt på en så fysisk måte som da "kvinnen med det dårlige ryktet" lå opp etter beina hans, vasket dem med tårene sine, og tørket dem med håret! "Gå bort og synd ikke mer!" sa han imidlertid også til en av dem. Men den som har Lidd på grunn av andres eller egen synd, og har fått oppreisning, elsker sin Frigjører og Ikke synden! Helliggjørelsens vei er likevel lang og tornefull!

Mange er de som har antatt uten videre, at denne kvinnen i Evangelieteksten var Prostituert.  Er det Nødvendigvis sikkert at kvinnen i Evangelieteksten var prostituert, og at det var penger som drev henne, skjønt prostitusjon på grunn av materiell nød sies å være verdens eldste yrke, og det  er et faktum at likesom fattigdom fører til prostitusjon idag, har også ekteskapet den dag i dag for mange kvinner også et element av "materiell byttehandel" ? I "kjønnskrigen" skytes det på menn med "trofèkoner", mens man utelater at en mann med Status, Penger, Makt og sosialanseelse, også øker sin kones Status! Hvor mange menn er det som aldri har lystet etter en ung vakker kvinne, og hvor mange kvinner er det som med hånda på hjertet kan si at de Aldri har så mye som svermet for "Den flotte Alfahannen med hele pakka"? (Og joda jeg vet at en ikke ubetydelig andel av befolkningen er homofile, og like fullverdige kvinner og menn som oss andre, men syns fortsatt man kan komme med uttalelser ut fra flertallsnorm, og i denne sammenheng utspiller uansett mins like mye av det jeg akkurat her har omtalt  mellom kjønnene Minst like mye innad i egne kjønnsrekker blant homofile) "Alle "vil ha" noe, skjønt enten man "får" eller ikke, begjærer eller blir begjært, skal vi visst alltid skylde på den andre. Men hva så med kvinner som leter etter og gir sin kjærlighet og varme på feil måte, til feil menn, som utnytter ikke bare kvinnens kropp, men kvinnens kjærlighet. Og mht til "hvem som frister hvem" er det vel også som regel slik at den som lar seg friste av, om det var, "en hore",ikke lar seg friste av henne, men av sin egen lyst. Og da er det vel lite på sin plass når "Den Hellige Adam" fordømmer kvinnen? Der Jesus reiser opp og frelser den falne, enten det nå er kvinne eller man, synes det alltid å stå noen tilhørende "det gode selskap" som verken liker det de ser eller levner dette mennesket noen sosial anerkjennelse, og lurer på om "Jesus vet hva han gjør, og om han vet hva slags menneske dette egentlig er" ;-) Så spørst det da om DE, med sine utvendige blikk og inngrodde fordommer Vet bedre enn Jesus "Hva slags menneske dette er"...

En ting mange ikke er klar over er også, at kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep og utnyttelser i barndom og oppvekst, sjeldnere enn de blir "redde for menn", havner i promiskuøse mønster som voksne....Om en overgrepsutsatt kvinne, som så og si alltid sliter med dårlig selvfølelse, søker bekreftelse og kjærlighet nettopp på den måten hun "har lært" gjennom overgrepene, gjennom sin kropp, den hun opplevde hadde større verdi for den som misbrukte henne enn hennes sjel, går inn i et promiskuøst mønster i en mislykket jakt på kjærlighet og opplevelse av egenverd, og så opplever fordømmelse fra "de høye herrer" pga sin syndige livsstil er det en grov urett. Så kommer altså denne Jesus som er helt anderledes!  Selvfølgelig trenger også de mennene som har syndet med og mot kvinnen tilgivelse, men Jesus dømmer de synderne som rettferdiggjør seg selv, og skjuler sine egne synder, mens de dømmer andre etter Loven og Budene De er så vel kjent med, mye hardere og strengere enn en slik kvinne  

 Jesus, og Kirken hvis den gjør en god jobb, reiser opp mennesker som er vel vitende om sin synd og sin lave stand med kjærlighet, nåde og vennlig imøtekommenhet, enten det er spedalske, prostituerte, tollere eller andre utstøtte. I møte med slike syndere kommer han heller ikke med så mange formaninger, for Hans godhet i seg selv virker til omvendelse. Han renser, reiser opp, tar imot og innlemmer slike syndere i Fellesskapet, og la dem ikke stå i noen skammekrok, men omså uttrykke sin hengivenhet og kjærlighet til ham, i alles påsyn "liggende opp etter føttene på ham". Og roser slike mer for sin Kjærlighet, enn han roser "det gode selskap for sin rettferdighet". For en Mann! 

Jesus brukte mye tid på og sammen med "de utstøtte, tollere og syndere", men likevel forholdt han seg aldri til "grupper"- det måtte i såfall være ifht de Skriftlærde og Fariseerne-han forholdt seg først og fremst til Enkeltmennesker i alle, også "utenkelige grupper" og forholdt seg heller ikke til enhver "syndig og foraktet kvinne" på nøyaktig samme vis. Noen lot han kjærtegne sine føtter, noen profeterte Han inn i livet til, noen renset han fra urene ånder, noen tok han inn i sitt nærmeste vennskap og omgangskrets, mens han til andre sa "Gå bort og synd ikke mer!" Felles for disse kvinnene som omtales i Evangeliet er at Jesus behandlet dem på en Annen, mild og nådig måte og med større respekt og personlig oppmerksomhet enn de var vant til fra noen mann og i samfunnet generelt. Dette Møtet i seg selv hadde en Livsforandrende effekt for disse kvinnene, så om vi alle faller iblant, tror jeg ingen av disse kvinnene gikk tilbake til et syndig liv. Når vi fordømmer, er harde og refsende, fulle av fordommer, kan imidlertid Vi være de som kan stilles til ansvar for at andre "fastholdes i sin synd" uten andre alternativ, fordi de opplever så stor forakt og lite tro til egen forbedringsevne i "det gode selskap" at de med det støtes vekk....

Det er nå Femininstene hadde begynt å snakke om "Patriarkalske Maktstrukturer", men jeg tror både kvinner og menn kan være like ille! Vi er to kjønn: Adam og Eva, som begge har spist av den forbudne frukten. Adam lot seg friste av Eva, men Den gamle Slange som fristet Eva har mye større forførelseskunster enn både Eva og Adam, og om nå kvinnen er "det svake kar" som noen ynder å mene, var hun også lettere å friste! Summa summarum falt likevel begge for fristelsen og står like skyldige for Gud. Som kristne har vi den Nye Eva; Maria og den Nye Adam; Kristus som idealer å stile mot. Det er en lang vei å gå! Noen ser ut til å mene at all verdens elendighet har sin rot hos "Partiarkene". De kunne ikke tatt mer feil, selv om det finnes holdninger, også innad i den maskuline delen av "de helliges samfunn" som absolutt er kritikkverdige ut fra et kvinnesynspunkt!  Skjærer man begge kjønn, hver for seg, over en kam, er jeg personlig av den oppfatning at konfliktene på Moder Jord bare hadde blitt bitrere og mer intrikate i en materiarkalsk verden kun befolket av kvinner! Og at Sannheten da fort hadde kommet til å flagre hjelpeløst i vinden, som fjær fra hønsegård til hønsegård til en ustanselig summing av ferskt sladder og intimebetroelser fra kvinne til kvinne, til kvinne...

Jeg er veldig glad i menn jeg! Tross alt ;-) Herren Velsigne og bevare ham! Alle mennesker, uavhengig av kjønn har antagelig et forbedringspotensiale, men det aner meg at der noen Feminister ønsker å "skape mannen i stitt bilde" er det mer praktisk å stikke fingeren i jorden med tanke på hvordan menn i alle sine varianter strengt tatt faktisk Er skrudd sammen, og ikke hvordan menn "i en feminists hode burde vært"! Man kan fortsatt jobbe med å skape likeverd og respekt mellom kjønnene! Noen synes å være så feministisk orientert at de nekter å godta det faktum at Jesus Kristus var født som Mann, og finner det skikkelig "kjønnsdiskriminerende" ;-) Sett med positive øyne har kanskje Gud heller gitt oss heterofile kvinner et pluss med sin maskuline inkarnasjon, for det må være lettere for oss å elske og hengi oss til en Maskulin Herre, enn det kanskje er for en heterofil mann å gjøre det samme, eller...Det er vel ikke så få, selv blant de Saligste nonner, som ikke regelrett har Forelsket seg i sin Herre, med både kropp, lidenskaper og sjel? Og ikke er det heller noen synd å ha Alt som er i en rettet mot Ham! Gud har heller ikke Skapt og gitt menneskene seksualiteten som et Onde. Like lite som Gud i begynnelsen skapte mannen og kvinnen til seksualitetsangst og Skam, har han skapt oss til å misbruke, pervertere og leve ut seksualiteten i grenseløst begjær etter lyst-prinisppet! Det er den gamle Slangen, fortsatt aktiv i verden, som ved menneskenes svakheter, skaper mistillit til Gud, så vi bryter hans bud og synder, og med det bringer tingene ut av sin orden, og ødelegger både kroppen og naturen, i drift mot Død! Når Djevelen lykkes i å misbruke det gode Gud har skapt, skape mistillit og fiendskap mellom Gud og mennesker, og mellom mennesker, drepe, stjele og ødelegge Guds gode Skaperverk, da tror han han har gjort det store! Men for de troende er ikke dermed siste ord sagt!

På Den veien, som alle kristne beveger seg på, er vår oppgave å elske, støtte og hjelpe Hverandre på veien, og gjerne slippe og heie de andre lenger fram en man selv er kommet, uten misunnelse eller misbilligelse, og uten skadefryd og dom om den der framme så faller! Og enten vi står eller faller, så kan vi søke Vår Herre, gjøre bot og alle som en om igjen og om igjen reise oss og "bedre våre veier". Og har vi falt og fått oppreisning, er det heller ikke for å løpe ut og synde mer, eller i oppblåsthet over egen "nyvunne prektighet" sette oss til å dømme og angripe andre syndere, som har syndet på andre måter enn oss!

Men mot de Skriftlærde og Fariseerne var ikke Jesus så Nådig, og ingen visste heller bedre enn dem hva de var Skyldige til etter Loven! Holder man seg til og dømmer Loven, får man se til å holde den selv, for står det ikke skrevet at den som bryter bare ett av Lovens bud, har brutt hele Loven. Jesus dømte Aldri etter Lovens bokstav, han dømte etter hjertet! Og ga oss det bud at vi skulle Elske hverandre, for med Kjærligheten skriver han også Sin Lov inn i våre hjerter og vårt sinn så vi Ikke skal gjøre Ondt mot vår neste! Vi skal ikke forvrenge nåden til fullstendig skamløs Lovløshet som påskudd for synden, for da blir hjertene Kalde! Vi skal holde hjertene Varme med Den Gode Kjærligheten, ikke med et glødende ødeleggende begjær. Og heller ikke med et ondt ødeleggende hat og bitterhet!

Få ting ser ut til å ha fascinert og opprørt "De Høye, Hellige, Skriftlærde Menn" gjennom tidene enn Kvinnens seksualitet ;-) Og jeg heller til den tro at det handler mer om Den Gamle Adam, enn våre "heksekunster" ;-) Både Adam og Eva åt av de forbudne fruktene, og den egentlige årsaken til det var Den Gamle Slange som sådde tvil om Guds gode hensikter! Sett i lyset av alt dette, er det jo litt merkelig når moderne Prester som ikke engang tror på Djevelens eksistens, fortsatt går rundt og er redd for Hekser ved høylys dag. (Eller kanskje nettopp derfor?)

Det beste middelet mot Frykt er Kjærlighet!

Gud Alene er HEL i seg selv; Fullkomment Hellig! I Ham ligger både det maskuline og det feminine prinsipp i skjønn forening! Oss mennesker skapte Han til mann og kvinne. Og fra et kristent, katolsk ståsted er kanskje ikke denne seksuelle tiltrekningen mellom kjønnene, og lengselen etter forening og sammesmeltning så biologisk som verden vil ha det til, men heller grunnfestet i en Gudegitt lengsel etter Helhet og Hellig forening. På sitt beste menneskelige uttrykk i den livslange forpliktende utholdende og trofaste Kjærligheten mellom mann og kvinne og som frukt av det Den Hellige Familie, hvor det ikke bare er To som lager et barn, men hvor Gud selv er med i Akten og skaper Liv!

Men hvor katolsk og "from" jeg nå enn måtte være, er jeg ikke mindre jordnær og kjødelig enn at jeg tror et ekteskap mellom to Helgener hadde blitt vel kjedelig. Så mitt beste stalltips til Gode lutherske Prestemenner og Kristne menn generelt som er redde for å "koma i fresiting" er at når de først Gifter seg er det kanskje i lengden ikke så smart å velge seg ut den mest prektige, dydige og ubsudlede Jomfruen, så de ikke blir sittende med ei Prektig, Snerpete Kjerring, og ender med å la seg friste av andre, mer blodfylte  kvinner, som sliter på det kristne ekteskapsmarkedet pga at de har nedsatt prektighetsstempel ;-) Jeg tror ikke nødvendigvis kristne jenter med "dårlig rykte" er så dårlige som man vil ha det til, og at de ikke er mer kvalifisert for steining enn mange av "de prektigste". Det er bare ikke Lett å være Menneske, verken mann eller kvinne, når man ikke er "Hel og hellig" eller mangler ene halvdelen! Ekteskapet kan heller ikke bare være hellig, det har også nå som i alle tider, også Praktiske, kjødelige funksjoner utover det å lage og ta vare på barn, som et Gode for Mannen Og Kvinnen. PåAbrahams tid var man så Praktisk anlagt med hensyn til ekteskapet at om første Kone ikke kunne få barn, tok man seg en konkubine. Men Abrahams kvinner var ikke bedre enn dagens kvinner, og måtte selvfølgelig lage et sjalusidrama ut av det, som hvis man skal tro myten, er rotårsaken til splittelsen mellom "Abrahams barn", etter som den borstøtte tjenestekvinnens sønn Ismael, Abrahams førstefødte, regnes som muslimenes stamfar. Abraham var heller ikke bedre enn at han for husfredens skyld, sendte Hagar, "den andre kvinnen" ut i ørkenen for å dø! Gud så uretten, og berget henne, og det spørs om ikke den gamle Abraham hadde noen kvaler i ettertid. Så det var antagelig bare Sara, den sjalu hustru, som ble helt fornøyd. Abraham ryddet bort enhver tvil om at det var Henne han elsket, på bekostning av den andre kvinnen og sin egen førstefødte som han hadde med henne, det "uekte" barnet. It`s an old tradition of Love and hate! Hvilke bønner den gode Abraham sendte opp til Gud for denne kvinnen vet verken vi eller Sara, det er en sak mellom Abraham og Gud. Men Gud regnet Abraham rettferdig av Tro. Og Gud hører den rettferdiges bønn. Så er det til syvende og sist også bedre for en kvinne å bli lagt i Guds hender, enn å få ligge ved Abrahams bryst....

At flerkoneriet og konkubinatet ble avskaffet er antagelig minst like mye i mannens som kvinnens interesse. Det kan bli for mye Østrogen under samme tak selv for Den Beste Adam! Noen ganger kan man minsanten lure på om den hellige Sølibatære Paulus som ikke trengte noen kjødelig nær, hadde rett da han uttalte at det hadde vært bedre om alle (kristne) var som ham på det området. Det hadde iallfall løst problemet med overbefolkning av planeten....Men folk "VIL HA" barn. Og strengt tatt skyldes vel de aller fleste verdensproblemene at menneskene "VIL HA" noe (og vår "Private Eiertrang") Gud Velsigne og bevare Klostervesenet og de som avlegger og etterfølger Kyskehets og Fattigdomsløfter! Eia var vi der! (Skjønt det aner meg at selv nonne-Klostre kan bli angrepet av kvinnelig Hysteri og intriger! Drar man det så kjødelig og jordnært langt som å begynne å tenke på synkroniserte menstruasjonssykluser, pre-menstruelle spenninger, og humørsvigninger i overgangsalderen svinner fort bildet av Klosterlivets Paradisiske tilstander! Sånn sett hadde jeg foretrukket å bo med en mann; da er det iallfall ikke mer enn En hysterisk kvinne i huset! Som heterofil kvinne verdsetter jeg tross alt "den avskyelige Mannens egenskaper" mer enn mitt eget kjønn. Og med et kritisk blikk på eget kjønn kan man jo nesten bli fristet til å lure på hvorfor ikke flere menn er homofile ;-) Vi må kanskje slå oss til ro med at "begge kjønn er like ille"....) Og de evige tre: Mann-hustru-elskerinne holder det enda gående. Det er ikke bare "hellige menn" som fordømmer den syndige kvinne, men kanskje like mye "hellige kvinner", som opplever slike kvinner som en trussel mot sin enerett på Mannen.

Men Kjærlighet, i ulike former kan utrette Mirakler! For der Kunnskap Oppblåser, bygger Kjærlighet opp! Og når en kristen synder skal han eller hun Styrke sine Brødre ved sin Omvendelse, - i Kjærlighet! Tenk om vi alle kunne bære litt mer over med hverandre i Kjærlighetens Raushet, isteden for å dunke salmevers i hodene på hverandre?!

Å synde er å miste fokus, "bomme på målet". Men likesom det er menneskelig å feile er det GuddommelIg å tilgi. Gud er nådig og barmhjertig, men også en Rettferdig Gud, som ikke "dømmer etter lovens bokstav". Jesus kom heller ikke, slik noen ynder å tro for å forkynne at Nå er alt lov, og ingen bud gjelder lenger, eller for å "avkriminalisere synden". De 10 bud gjelder fremdeles! Det Jesus gjorde var å Frelse menneskene fra Syndens endelige konsevkvens, mens den horisontalt mellom mennesker fortsatt får mange dårlige konsekvenser. Det som skiller Guds Rettferd fra selv den mest Rettferdige domstol i verdens beste rettssystem, er at Gud, her ved Jesus Vet og kjenner alle ting. Ikke bare Hvilke synder som er begått, men hele serien av "hvorforer" og årsaksrekker som leder frem til synd. Han visste hvilken livsssituasjon og posisjon de Skriftlærde og Fariseerne stod i, og sosialt var de visstnok blant de som nøt størst anseelse. Likevel var ikke En av dem rettferdig etter Loven! Han kjente også kvinnen som var grepet i synd, hun som stod temmelig mye lengre ned på den sosiale rangstigen. Han kjente hennes liv, hennes nød, hennes sorg og skam. Jesus er kanskje den som mer en noe annet "dømmer etter hjertet" ved "formildende" såvel som "skjerpende" omstendigheter. Vi mennesker tenderer til å dømme urettferdig fordi vi verken ser og kjenner hele sannheten verken om Gud, oss selv eller andre. I egenrettferdighet felles det harde dommer over mennesker som er i en helt annen, og kanskje mye vanskeligere livssituasjon enn oss selv, men som "åpenbart bryter budet". Men Jesus er den som "skriver i sand" og Gud er den som gransker hjerte og nyrer. Han kjenner deg! Vi får passe oss for å fordømme og dømme de som Jesus Selv tar i forsvar, og dømmer mildere enn oss selv. Uansett menneskers dom har de iallfall en tilflukt i Herren, og dømmer ikke Han dem, får det være så som så med verdens dom.

Jesus som tørker bort våre tårer og sier til syndige kvinner: "Jeg har født deg i dag, du er MIN!"

Tilgitte syndere Vet seg elsket av Jesus, men går ikke i fella av "from narcissisme" som tar Nåden til inntekt for egen ære, Trosbekreftelser flytter ikke fokus fra Ham vi tror På til hva Vi Tror, og de bønnene vi i Tro får svar på og har bedt fra hjertet, tar vi heller ingen ære for. Det er ikke den som ber om og får gaver det kommer an på, men Han som gir og deler ut gaver til Hver den som vet hvordan han skal be! Fromme Ord i seg selv er i så måte av svært liten betydning. I forhold til Gud kommer man Ingen vei uten å være ærlig og ekte, og erkjenne sin egen litenhet! Hvor mye Større er det ikke da at man blir elsket! Jeg er ikke enig med de som sier "Vi skal tro på Vår tro, og tvile på Vår tvil". Jeg Tror på Ham som fjerner All tvil, og Ham alene! Og likevel, hvor hadde jeg vært uten de som gikk før meg og de Helliges bønner? Nå er det Min tur til å be for Dem!

GUD ER REN KJÆRLIGHET, OG ALL KJÆRLIGHET, -OGSÅ DEN SOM AVSPORES, HAR SITT UTSPRING I DENNE KILDEN. Gud vil mer enn noe dra oss tilbake til Kilden, og la oss drikke av den, i forening med Ham som er begynnelsen og opphavet til Livet, naturen, og alt Godt i verden. Derfor har han også lagt ned en lengsel etter seg selv i menneskenes hjerter. Men i vår lengsel etter Kjærlighet, som strengt tatt er en lengsel etter Gud, bommer vi ofte på målet og setter noen eller noe i Guds sted.

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist: Hvem er et menneske og ikke Skyldbevisst?

Adam og Eva som ved å mistro og synde mot Gud syndet mot hele menneskeheten, Abraham og Sara, og mange andre av Skriftens største menn og kvinner, hadde alle Grove mellommenneskelige synder på samvittigheten, men nå har jo Herren selv lært oss at nestekjærlighetsbudet er Like Stort som Kjærlighetsbudet til Gud. I så måte har vi som bekjenner oss til Kristus mindre unnskyldninger til å synde mot andre. Da Apostelen Paulus fordømte, forfulgte og drepte kristne "på grunn av sin tro og ærekjærhet i forhold til Gud" visste han tross alt ikke bedre. Intensjonen var god, men det han gjorde var Ondt, og slik er det også med endel av "de rettroende" i dag! Hvem forsyndet seg mest mot Kjærligheten; Kvinnen som åpent og nakent, kanskje med Kjærlighet, bød fram kroppen sin til syndige menn, eller de skriftlærde og Fariseererne som uten barmhjertighet fordømte henne og ville steine henne..? Kanhende var også denne kvinnens synd mindre enn synden til de mennene som syndet med henne, for det er et fortsatt eksisterende fenomen at menn utnytter kvinners kjærlighet og kvinner med dårlig grensesetting, blot for å tilfredsstille et goldt seksuelt begjær, uten å bry seg om kvinnens skjebne.

Vi små syndige mennesker, trenger Herrens vern også idag. Og vi trenger Apostler idag som kan undervise oss! Vi trenger kloke veiledere, Prester og lærere som med Visdom kan undervise oss i Ordet. Hyrder som kan samle og vokte hjorden. Men har ikke også Hyrden ansvar for hele flokken, og ikke bare for seg selv? Salig er den som kun blir stilt til ansvar for sin egen synd, og blir Stående! Verre med den som kreves til regnskap også for de andres sjeler! 

Hvem kan rose seg? Jesus har betalt en høy Brudepris for Syndige kvinner! Brudekjolen er gjennomtrukket av Hans Blod.

Om ingen taler vår sak, har vi likevel en Talsmann hos Faderen.

EN SUR "HAPPY MAN"

Human-etisk forbund har som de fleste vet "Happy Man" som sitt symbol, og ikke vårt "traurige kristenkors"...

For ei tid siden ble det, som de fleste også har fått med seg og rister på hodet av, fullt hysteria og mediakrig på grunn av en kvinnelig programleder i Nrk som hadde på seg et smykke med kors, som hun kanskje hadde arva etter Bestemor. De må ha jekla store flatskjermer og falkeblikk for detaljer siden et så lite kors tok heile oppmerksomheta bort fra hva dama sa. For meg, og det norske folk flest, er det revnende likegyldig om nyhetsreporteren eller programledere er ateister, buddhister, kristne eller muslimer, så lenge de holder seg til saken. Det blir jo en smule feil å forkynne Evangeliet eller lese opp Haditer på Nyhetene sånn helt uten videre.

Jeg har ingen problemer med verken Kors, yin og yang, Torshammer, halvmåner eller hva det måtte være. Jeg kan attpåtil tåle et opp-ned Kors. Eneste Korset jeg ikke liker er hakekorset, selv om svastikaen som det egentlig heter, opprinnelig er et hinduistisk sol-symbol. Symbolet ble desverre stjålet av nazistene. Davidsstjerne som religiøst symbol har jeg heller ikke problemer med, selv om jeg politisk heller vifter med det Palestinske flagget enn det Israelske. Det politiske Israel har desverre også bragt Davidsstjernen i vanry. Det klarte ikke nazistene. Jeg hater nazisme og antisemittisme, like mye som jeg hater rasisme, diskriminering og (etnisk) undertrykkelse generelt. Da er det det samme om den kommer fra ariere, jøder, muslimer, svarte, hvite, hinduer eller ateister!

Human-etisk forbund er på sett og vis litt "morsomme". De er en liten flokk med en ateistisk overbevisning uten større vitenskapelig belegg enn jeg har for min kristentro, kanskje enda mindre. Så da er altså dereslivssyn også en Tro. En minoritetstro som ikke er allmennmenneskelig. Åndelig søken ligger så dypt rotfestet i mennesket at det (fortsatt) er slik at de fleste mennesker på verdensbasis, bekjenner seg til en religion, eller har sin egen. De mest "vitenskapelig korrekte" er kanskje agnostikerne, som holder alle muligheter åpne til det ene eller andre eventuelt er bevist. Human-etikerne sier "jeg Vet" med stor selvsikkerhet, så sånn sett kan de vel betegnes som heller fanatiske. Det "morsomste" med de er at de selv skriker høyest av alle om religiøs diskriminering og intoleranse, mens de gjør alt de kan for å diskriminere mennesker av ulike religoners rettigheter. Jeg snakket med en ung Human-Etiker som sa rett ut at han var Imot religionsfrihet, ville forby enhver religiøs ytring i det offentlige rom og henvise alt som har med religion å gjøre til den Private sfære. Stort mer intolerant, fanatisk, diskriminerende og livssynsdiktatorisk går det knapt an å bli. Det er jo bare en ateistisk variant av f.eks et islamistisk regime som i Iran, hvor hele folket uansett egne overbevisninger påtvinges å leve etter fastsatte religiøse lover og regler, som håndheves strengt av myndighetene. Jeg hadde ikke blitt overrasket om han i samme slengen hadde sagt at han ville ha en lov som forbyr kvinner å gå med skaut, så fremt de gjør det av religiøse grunner, mens det ellers er greit. Og påby muslimske barn å spise pølser av svin i barnehagen? Fjerne kulturstøtten til Kirkelig kulturversksted og forby Kirkekonserter? Eller kanskje vi skulle snu på det og la muslimene innta Human-etikernes possisjon. Da må vi forby salg av svinekjøtt i Norge, fordi det virker støtende for muslimer. Også marsipangriser må ut av butikken! Her bør ikke HEF-erne innvende at det er jo "bare en liten symbolsk gris", når de gikk så hardt ut mot "det er jo bare et lite kors". Ka me å luke det religiøse trosaspektet ut av teologistudiet ved offentlige utdanningsinstitusjoner og Universitet og gjøre det om til et reint ateistisk religionskritisk studie? Hva med å renske filosofistudiet for kristne og andre religiøse filosofers tankegods, så ikke "giften" spres? Det hadde jo også gjort studiet mye enklere, siden de fleste store historiske filosofene var religiøse. Mange av dem attpåtil katolikker. Fy da!  Lag bokbål, eller oppgrader og rediger for helvete den Satans Bibelen og Koranen, så alt blir politisk korrekt! Det er på tide med en litten hekseprosess mot alle "mørkemennene". Det synes å være holdningen til endel "Human-Etikere". - Ut med grisen!:-)

Det er også noen som har tatt til orde for å gjøre Statlig eide Kirker om til multireligiøse bygg for utøvelse av mange likestilte typer religionsutøvelse. Moskè den ene dagen, Kirke den andre, Satanistkonsert den tredje dag. Det er jo mer "rettferdig" av Staten om alle får nyttiggjøre seg Statens eiendom, og ikke en eksklusiv religion? Men i et perspektiv der mennesket kun består av kjøtt og blod hadde det i et folkehelseperspektiv kanskje vært bedre å ta Kirkene i bruk som gymsaler? Tenk så mange mennesker som kunne danset linedance og gjort linjegymnastikk i Nidarosdomen.

Den katolske Kirke arbeider for Religionsfrihet, ikke for livssynsdiktatur. Stat og Kirke er to forskjellige ting. Å arbeide for et samfunn og en samfunnsordning som ivaretar alle menneskers verdighet, menneskerettigheter, ytringsfrihet, juridiske rettigheter osv, uavhengig av hvilken religion man tilhører, hvilket kjønn eller legning man har, sosial og økonomiske status, etnisitet og hudfarge osv er helt i kristen Ånd og i samsvar med Den katolske Kirkes sosiallære om "det felles gode". Samtidig oppfordrer Kirken den enkelte katolikk til samfunnsengasjement , det være seg av humanitær og/eller politisk art og til å jobbe for kristne verdier, menneskeverd, menneskerettigheter, fred, sosial utjevning mellom fattig og rik med særlig omsorg for de fattige, mot miljøødeleggelser, utbytting og mot det økende fokuset på penger, profitthensyn, egoisme og materialisme, som går på bekostning av andre mennesker, nestekjærlighet og åndelige verdier. Kan det være så galt?

I et Livssynspluralistisk samfunn som Norge må det være plass for mennesker med alle slags livssyn, også i det offentlige rom, som likestilte, frie mennesker i et demokrati som fronter ytringsfrihet. Og vi må kunne tolerere og akseptere at ulike religiøse samfunn av og til har andre moralske normer internt enn det som gjelder på utsiden. Så kan man selv velge hvor man vil være og hvilken norm man vil følge. Det den ene syns er helt greit, er for andre helt utenkelig og forkastelig, og det gjelder begge veier!

Det tristeste er kanskje at Human-etisk Forbund har gjort Humanisme til et belastet begrep det lukter av, fordi mange nå forveksler Humanisme med det Human-Etisk Forbund står for. Men Humanisme kan også sidestilles med det kristne begrepet nestekjærlighet, brukt som et Altruistisk begrep. Human-Etisk forbund derimot bruker det som et Ateistisk livssynsbegrep.

Så da håper jeg at det blir lenge til det Human-Etiske "Happy Man"-symbolet dukker opp i TV ruten, for det har begynt å gi meg så negative assosiasjoner at jeg blir i dårlig humør. Hvordan kan en liten minoritetsgruppe svorne ateister sitte som livssynsdiktatorer over flertallet i det som skal være et flertallsdemokrati, hvor Også minoriteter skal ivaretas. Ivaretas! Ikke særbehandles og overstyre alle andre grupperinger, i små og store ting hvor de er alene om å engasjere seg og reagere. Folk flest, uansett hvor lite religiøse de er, tåler godt både å høre et banneord eller en kristen sang i ny og ne uten å tillegge det den store betydningen og hive seg på telefonen til Nrk. Og JA- JEG ER KRISTEN, OG JEG ER KATOLIKK!!!!! TIL MIN DØYAND DAG!!!

til sist et lite ord til muslimske brødre og søstre som ikke har så stor kjennskap til norsk språk og talemåter, Mye av det som er skrevet her er svart ironi, som setter mine ateistiske motstanderes egne argumenter på spissen. Jeg mener altså verken at Bibelen eller Koranen er "Satanisk". Det er endel som skiller oss, men både jøder, kristne og muslimer tror på En Gud og har et felles utspring. Det samme gjelder forøvrig også tandre, tungnemme medkristne nordmenn som måtte ha misoppfattet budskapet :-) Som kristen tror jeg at ALLE mennesker har det samme genuine menneskeverdet, fordi vi er skapt "I Guds Bilde", og Livet selv er åndet inn av Gud. Vi lever på Guds utpust til Han trekker oss inn i seg igjen. Så vil det vise seg hvem som ender som busemenner. Det overlater jeg til "Vår Herres flimmerhår" :-) Hele menneskeheten er inkludert i Guds Kjærlighet!

AVSLUTTER MED EN BØNN FRA KATOLSK BØNNEBOK:

"Herre, jeg takker Deg for muslimene og hinduene og for alle mine venner blant dem. Hver gang vi enkeltvis møter Deg i bønn, gjør du oss til bedre kristne, bedre muslimer og bedre hinduer. Gi oss alle Troens gave, så vi kan se Deg. Amen" (Mor Theresa 1910)

SALAM ALEIKUM! SHALOM! PEACE! GUDS FRED !




 

 

OM APER OG SPEIL.

For et par år siden så jeg et fantastisk program fra en forkningsstasjon, som undersøkte apers intelligens, evne til å kommunisere med mennesker og læring. Dyrevokterne levde sammen med en liten flokk aper gjennom flere år, nærmest som en familie, og det var utrolig å se hva de fikk til. Og hvor like sjimpanser egentlig er oss mennesker. Forskerne hadde lært apene å bruke symbolspråk, blant annet en matte med ulike symboler, slik at en av apene for eksempel kunne fortelle at nå hadde han lyst til å gå til et bestemt sted i skogen å spise blåbær. En av apene likte å leke med speil. Når de andre gikk ut, ga de henne et speil og "ba henne om å ta vare på det". Hver gang endte apen med å knuse speilet, og fikk skjenn når de andre kom tilbake. Til slutt skjønte denne apen at hun bare ikke klarte å la være å knuse speilet, og hva gjorde hun da? Selv om hun likte å leke med det, ga hun det heller til en av de andre vokterne, som var sammen med henne når de andre var ute, selv om hun likte veldig godt å leke med, en liten stund etter at hun hadde fått det. På den måten klarte hun å la være å knuse speilet, og slapp å få skjenn og bli bedrøvet, skamfull og lei. Heldigvis hadde hun dyrevoktere som aksepterte at en ape tross alt er en ape, og har sine begrensninger, istedet for nytteløst å prøve å tvinge en mer og mer frustrert ape til å lære å ta ansvaret selv.



En dag da jeg var 4 år, og foreldrene mine skulle legge seg til å sove middag på soverommet sitt, fikk jeg følgende beskjed. "Ser du dette smykket Anita? Jeg har lagt det i såpevann på et te-fat, for det er kommet noen knuter på kjedet som jeg ikke klarer å få opp. Nå setter jeg det her (på en krakk utenfor soveromsdøren), og så må du ikke røre det!" Hvorfor hun måtte sette det akkurat der, og gi meg den beskjeden, isteden for å sette det på nattbordet sitt, har jeg aldri skjønt. Det skjønte heller ikke 4-åringen. Det jeg derimot skjønte var at dette var et smykke mamma var veldig glad i. Det var et gullsmykke med kors, anker og hjerte-anheng. Symbolene for Tro, Håp og Kjærlighet. Foreldrene mine sov lenge, og jeg begynte etterhvert å kjede meg. Da fikk imidlertid "den lille fèen" en strålende idè. Ifølge mitt eldre søskenbarn, som ofte mekket bil, var mine små fingre utrolig gode å ha, når han trengte hejlp til å fiske opp små skruer og denslags. Da tenkte jeg at disse små fingrene sikkert måtte klare det mamma ikke klarte. Og tenk så glad hun blir når hun våkner og jeg har fått knutene opp! Så jeg gikk igang, så forsiktig jeg kunne. Men Oi, kjedet var tynt, og det var ikke så lett dette. Først røk det ett sted og så et annet sted. Jeg la det tilbake på plass og gikk igang med et lekeprosjekt.

Så våknet mamma. Og det første hun øyensynelig gjorde var å "sjekke smykket". Og da ble det liv i leiren. Jeg fikk høre hvor aldeles umulig og slem jeg var. Hun sa faktisk : "Du har slitt i stykker min Tro, mitt Håp og min Kjærlighet!". Jeg kjente alle tre begrepene og syns dette var aldeles forferdelig, men jeg forsto jo godt at jeg hadde gjort noe galt, siden hun ettertrykkelig Hadde bedt meg om å la smykket være i fred.

Barn som vokser opp i dysfunskjonelle familier, under vanskelige miljøforhold, som lider under overgrep og ulike former for omsorgssvikt , dårlig eller manglende grensetetting, blir noen ganger så dypt skadet i sin personlighet, at de på tross av all verdens terapi, og eget ønske og vilje til endring i forhold til det de måtte ha utviklet av manglende indre grenser og skavanker. Jeg har klart meg rimelig bra her i livet, alt tatt i betrakting. Relativt bra, i forhold til hva andre lider under. Mange av oss "Umulige unger", som har vokst opp under "umulige forhold" kan ende både som rusmisbrukere, arbeidsuføre og noen attpåtil i kriminalregisteret. Jeg har aldri vært verken rusmisbruker eller kriminell, har idag bra arbeidskapasitet og lever i praksis et rolig og rimelig strukturert liv. Likevel har jeg noen områder hvor jeg kan oppføre meg som "apekatten med speilet". I de tilfellene hvor jeg innser at jeg ikke kan la være å "knuse speilet", "fordi jeg bare er en ape" og ingenting kan gjøre med det, er det godt når  de som får rollen som "Dyrevoktere" i mitt liv, kan ta imot speilet når jeg gir det til dem, istedet for å stille krav jeg ikke er istand til å innfri. Enkelte ganger klarer jeg bare ikke å "la være å knuse speilet" uansett hvor hardt jeg prøver.

 

En Øvelse i Mindfulness

NATURMETODE SOM HOLDER DET DEN LOVER: 
dagens kropps- og "helsehysteri" og bli-lykkelig-kurs er fullstedig absurd i mine øyne. Folk fråtser på seg hjerte og karsykdommer på lavkarbo i håp om å gå ned i vekt, og hvete og kumelk er blitt nei-mat...Hvor er det blitt av takknemligheten og Ærefrykten for såvel Gud som naturen i vår individuelsitiske jakt på "Lykken"? Vi fråtser, vi bombarderes med inntrykk, og klarer ikke lenger å skille det ene fra det andre, surt fra søtt...Lær av de fattige, lev en uke uten mat og penger (gi pengene til en tigger eller en veldedig organisasjon, kjøp så en pose fin økologisk naturlig hvete og litt gjær, bak deg et brød, velsign det, og virkelig nyt smaken av den søte hveten og det syrlige aromatiske eplet som pålegg. Gaver fra naturen. Det er mange år siden jeg har hørt noen takke for "Gudslånet", velsignelsen av en god kornhøst. Den mentale innstillingen når du endelig spiser bør være ydmykhet, glede og takknemlighet og ikke selv-ros fordi du har klart deg uten mat en uke. Dette er ikke mat du har "gjort deg fortjent til". Det er en gave fra den Gode nådige Gud, båret frem som "en frukt av jorden og menneskers arbeid" som Presten sier når han forretter Nattverden. Klarer du dette, da kan jeg love deg en mindfulness-opplevelse du ikke trenger å gå på kurs for å lære...Dette er en erfart "metode", som om enn ble lært ufrivillig, fungerer godt nå i som vi snart går inn i Fastetiden. 

De som vil ta det videre kan holde det gående med lite og kun vegetarisk mat samt et generelt lavt forbruk, og f.eks nett-abstinens (avstå fra bruk av nett, sosiale medier. Kanskje også fra unødvendig tv-titting, musikk, shopping og "underholdning"). Bruke litt mer tid på bønn, meditasjon og åndelig lesning. Dette er ikke ment å være en rent "euforisk opplevelse", du vil nok kjenne både fysisk og mentalt ubehag av for lite mat, kunne bli trøtt og nedstemt. Mindfulness handler heller ikke som endel synes å tro blot om å "finne lykken i øyeblikket". Det handler også om å være tilstede i, kjenne på og stå i det som er vanskelig. Dagens mennesker derimot synes å jakte på lykken i tilstedeværelse i det ene øyeblikket, og flykt fra øyeblikkets alvor og ubehag i det neste. Vi vil for all del ha det godt og bekvemt, og ser ikke hvor høy pris vi betaler for det, og hvor fattige vi blir. Du oppfordres altså til en aldri så liten askese i fastetiden. Men når så påsken kommer, kan du invitere dine venner på et lammelår med god vin og fløtegratinerte poteter, kanskje attpåtil en liten neslestuing? Og så kan du feire og nyte med stor glede. For Påskens budskap er også Glede, en glede som går gjennom dyp sorg og lidelse, for å munne ut i Seier, Lys og Liv! 

Jeg er av den oppfatning at ingen ting er for lite, vanhellig eller ureint til at Gud kan bruke det.Det gjelder også meg, og alle menneske, full av svakheter, mistag og feil.Det gjelder bare om å stilja seg åpent til disposisjon, og stole på Han som Er og har gitt oss Livet.Det er verdt alt i verden, det spiller ikke så stor rolle in the end, hva vi har og ikke har i denne verden, hva vi taper og hva vi mister.Jo mer vi taper, jo mer vi oppgir, jo mer vi mister, jo større ting har vi i vente, jo mer vokser vårt håp og vår glede ifht det som møter oss etter døden. Med en slik innstilling kan man holde ut det meste, og glede seg midt i sorg og motgang. Jeg ser frem til min dødsdag med stor glede, i håp om at jeg da, enda nærmere skal møte og se min Skaper og gå inn i det hellige Lyset. Og dette hellige Håpet, gjør livet i verden, prøvelsene og motgangen lettere å bære. Jeg trenger ikke flykte inn i noen avsporet Åndelighet, eller jakte på peak-expiriences. De vil være endel av det kristne livets mystikk, men aldri det hele. Ved det vi vinner i de dype daler, gjemmes en større skatt. Og vi ser gleden i det som er lite, i den grå hverdag, i vår egen enkelhet. Vi erkjenner at hvor store vi måtte være er vi strengt tatt barn. Og Guds rike hører barna til, barnet er nysgjerrig, spørrende og åpent og finner alltid noe viktig å glede seg over, som synes "de voksne" å være ubetydelig og fatteslig. Det er alltid noe å glede seg over!


VÅRDIKT
 
Aldri som om våren, ser eg Skaparmakta i naturen.
Dette under; knoppar skyt på naken kvist!
Opp or myrke jordi stig den fagre blomen.
Krokus, tulipan, narciss.
 
Aldri minnast eg som då det gode bodskap
Ljos som strålar frå den opne grav.
Skaparmakt som sigrar over dauden.
Sonen som seg sjølv oss gav.
 
Slik at og Min bare kvist
Ved Guds Kraft kan skyta knopp og bugne
Ved den Herre Jesus Krist
Har eg sjølve Skaparkrafta funne
 
Dette vitnar våren om
Kvar ein gong når Livet atter vinn
At kvar den som søkjer Liv
og ottast daudens dom
Liv ved Herren Jesus Kristus finn Emoji (A.Bårdsen)

DET VANSKELIGE VALGET

SHIT HAPPENS! Pluttselig en dag oppdaget jeg at Bestefar var blitt installert på loftet! Han hadde med seg et følgebrev, der det stod at han var utskrevet fra sykehjemmet "Paradis" og overlatt i min varetekt. Så dum jeg følte meg! Jeg hadde et par helger før vært på besøk på sykehjemmet, sammen med noen venninner. Vi hadde ikke spesielt lyst til det pliktbesøket, men tok det som en tur. Den siste kvelden hadde det blitt litt for mye vin, og i et lettsindig øyeblikk hadde jeg signert et dokument, der jeg forpliktet meg til å ta vare på ham, hjemme hos meg selv i minst 9 måneder. Jeg hadde egl glemt det, hadde jo aldri trodd det faktisk skulle skje! Men nå var han altså her, uten returmulighet. Og jeg var "stuck in hell" med en syk gammel mann, en samling gamle forfallne celler, avhengig av at jeg tok vare på ham døgnet rundt og ga ham næring! Han bare lå der, hadde hatt et hjerneslag så han fikk neppe med seg noe som helst. Strengt tatt var han ikke for menneske å regne.

Etter en mnds tid begynte jeg å legge på meg. Det passet j... dårlig med bikinisiessongen rett rundt hjørnet, men bestefar spiste bare torsk i smørsaus eller rømmesaus me stekte poteter, og det ble til at jeg spiste det samme. Jeg fryktet også at jeg skulle få åreknuter av all travingen opp og ned loftstrappen. Dette kunne aldri gå i lengden. Jeg var 25år gammel og andreårsstudent som barnevernspedagog. Planen var at jeg skulle få meg en bestefar når jeg var ferdig med utdannelsen, hadde fått meg en fast jobb, og en velstående mann så jeg kanskje ikke engang behøvde å jobbe så mye. Da hadde det forsåvidt vært greit å ta seg av en bestefar, iallfall en frisk en. De fleste ønsker seg jo før eller senere en god bestefar.

Egentlig er jeg ikke av de mest lettsindige, så jeg gikk adskillige runder med meg selv. Jeg kunne absolutt ikke ha ham boende, det var klart, men skulle jeg omplassere ham? Da måtte jeg uansett ha pleiet ham i en 9 mnds tid, og det ville innebære endel papirarbeid. Jeg kom frem til at det ville være urettferdig at jeg skulle slite meg ut på mitt eget kjøtt og blod, for så å overlate ham til noen vilt fremmede. Alt for mye jobb, og i verste fall kunne jeg blitt knyttet til ham i løpet av den tiden, muligens ville han blitt frisk, og hva da? Skjønt hvor knyttet blir man egentlig til en gullfisk i sin egen boble....? Tankene gikk derfor fort til den andre muligheten. Jeg er så heldig å leve i et humant utviklet og moderne land, der iherdig kvinnekamp forlengst har gitt muligheten til belastede kvinner det ikke passer for, å få avlivet sine bestefedre på sykehus, uten mye om og men. Det var helt og holdent opp til meg.

Det var en enkel klinisk prosedyre i sterile omgivelser, med vennlige leger og sykepleiere som støttet meg, og bedyret at dette hadde de gjort mange ganger før. De fulgte rutineprosedyre. Bestefar ble trillet inn på et rom og jeg fulgte med. "Da er vi igang sa legen" og fant fram giftsprøyten. Bestefar så av en eller annen grunn redd ut, legen sa at puls og blodtrykk steg, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at væsken som trillet ned over kinnet hans var tårer. Jeg slo meg til ro med at en slik gammel celleklump verken kan kunne kjenne fysisk smerte, eller langt mindre menneskelige følelser. Jeg var lettet da de trillet ham ut, han levde fremdeles, men skulle legges på et rom for å dø.

En av legene spurte meg om jeg ville begrave ham. Merkelig og uventet spørsmål. Jeg benyttet meg av sykehusets renovasjonsordning. Miljøbevisst som jeg er ville jeg helst ha latt ham gå i den brune dunken for biologisk avfall som blir til fin kompostjord, men de sa at det vanlige var å kjøre dem i forbrenningsovnen, for destruksjon sammen med annet menneskelig avfall, som amputerte lemmer og kreftsvulster. Jeg var glad og lettet da jeg forlot sykehuset. En stor byrde var tatt av mine skuldre, og livet kunne fortsette som før. Selvfølgelig var det ikke bare lett heller, men jeg er overbevist om at jeg gjorde det rette. Det var nok best for bestefar også, hadde han blitt frisk igjen, ville han kanskje skjønt at han var uøsket, og slikt kan ikke være lett å leve med. Men det man ikke vet har man ikke vondt av.

Nå er det gått mange år siden dette hendte, på tross av noen tanters surrete påstander og historier om bestefar, har jeg ikke tenkt så mye på ham. Men så kom dagen da alt i livet mitt lå til rette for at jeg kunne få meg en ny bestefar. Jeg ringte sykehjemmet med stor forventning, jeg hadde allerede begynt å kjøpe inn ting som tøfler og golfjakker til han som skulle komme. Det var da det store sjokket kom. Jeg kunne ikke få flere bestefedre, jeg hadde ikke flere!!!! Det var forferdelig, jeg var virkelig nedfor!

Heldigvis er min mann vesltående og vi har en trygg og god livssituasjon, så nå har vi bestilt en ny bestefar fra Kina. Det var et nederlag å ikke kunne få en av eget kjøtt og blod, men vi kan sikkert bli glad i denne nye også. Vi hadde helst ville hatt en norsk, men jeg vet at de fleste uønskede bestefedre i norge blir avlivet og ikke omplassert. Det er litt dumt, men jeg har forståelse for andres avgjørelse, jeg har jo gjort det samme selv. Det viktigste er likevel at det er en frisk og sunn bestefar som kan vises frem. Vi kan dra på turer sammen, han kan lese for oldebarna og gjøre alle de kjekke tingene bestefedre gjør. Den forrige bestefaren min spøker av og til litt i bevisstheten min, hva hvis han hadde blitt frisk? Kunne vi gjort de samme kjekke tingene sammen med ham? En bestefar med samme øyenfarge som meg...Men det nytter ikke å tenke slik nå, vi får ta til takke med ham vi får. Bare synd det er så lang ventetid.

BARN AV REGNBUEN

Alle nordmenn kjenner Lillebjørns vise. Den gikk som slager på radioen i min oppvekst, og kom igjen til heder og verdighet da det utenkelige og forferdelige skjedde 22.juli 2011, da hele folket var i sorg, og søkte sammen på tvers av livssyn, etnisitet osv. Fremmede kunne klemme hverandre uten at det føltes rart. Det var ikke ei tid for hat, det var ei tid for kjærlighet og nærhet. "Hvis en mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet Vi kan skape sammen" var våre unge helters motto.

Den naive sangen, som har blitt regnet som en barnesang. Et enkelt budskap om fred, om å ta vare på hverandre og jorda vi lever på, se hva som er viktigst:

"En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En eng der blomster gror, kan du ønske mer? Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Barn av regnbuen, på en frodig jord. Men noen tror det ikke nytter, andre kaster tida bort med prat. Noen tror visst vi kan leve av plast og syntetisk mat. Og noen stjeler fra de unge, som blir sendt ut for å sloss. Noen stjeler fra de mange, som kommer etter oss.

Si det til alle barna, si det til hver far og mor. Dette er vår siste sjanse, til å dele et håp og en jord".

Jeg har også hørt at den kjente salmen "Deilig er jorden" ble skrevet nærmest som en protestvise i en krigssituasjon. Ja! Deilig er jorden, når vi deler og tar vare på og er nær hverandre og naturen, når vi dyrker kjærlighet, likeverd, respekt for alle mennesker, når vi viser solidaritet og knytter vennskap på tvers av landegrenser, politiske, religiøse og etniske motsetninger. Det er mye godt i vårt sosialdemokratiske system, solidariteten og arbeide for et rettferdig og fredelig samfunn, der man under ansvar yter det man kan og de fleste har det de trenger. Når man sprer holdninger som bidrar til åpnere og mer inkluderende fellesskap. Klarer vi det, og klarer vi å kommunisere på en fredelig og respektfull måte med mennesker av alle nasjonaliteter, lære om og av, verdsette hverandres likheter og ulikheter, da jager vi hatet, fordommene og frykten på dør!

"Seele des Menschen wie gleichst du dem Wasser. Shicksal des Menschen wie gleichst du dem Wind", har en annen klok mann skrevet. Det kan oversettes med at menneskesjelen ligner vannet, og at skjebnen er som vinden.

I den grad det finnes noe sånt som forutbestemte skjebner er det ikke noe vi rår over,  jeg tror heller det er de valg vi selv gjør under skiftende omstendigheter som bestemmer vår "skjebne". At menneskesjelen er som vannet fenger meg noe mer. Vann er knyttet til liv, fordi alt levende trenger vann. Men når vannet settes i bevegelse kan det også bli til ødeleggelse. Tenk på en Tsunami, på kreftene i de veldige fossene, på demninger som brister. Det er en veldig kraft. Slik kan også det som bor i mennesket bli til både liv og ødeleggelse.

Våre iboende naturkrefter må kultiveres og kanaliseres, ledes i små bekker ut av den fossende elven som nådeløst bare vil "fram, fram", slik at markene kan bli overrislede og frodige. Det kan best skje når vi lever i harmoni med og relasjon til den Kraft som er sterkere enn oss selv; Den levende Gud, den Guddommelige kjærlighet som er sterkere enn både naturkreftenes ødeleggende kraft og sterkere enn det skapte sterkere enn dødskreftene. Men når vi kombinerer disse kreftene, Ånd og natur, og setter våre talenter i omløp, da blir det liv og overflod. Da vokser det som er godt. Når vår sjel og vårt arbeid er fylt av Ånd, da flyter Livets elv som den skal. Egentlig kan man vel si det er synd på mennesker som er så innelukket i sitt ego, fokusert på sin egen rolle, egne drifter,  i sin lukkede tankeverden, sin frykt og sitt hat at de ikke evner å se bak svart-hvite begreper og forestillinger om "de andre".

"Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Barn av regnbuen, på en frodig jord!"

I Noas tid, som det står i det gamle testamentet i Bibelen, lot Gud det komme en stor vannflom over jorden, fordi synden hadde blitt for stor, fordi menneskene gjorde det onde og ødela livet for hverandre. Gud ville gjøre en slutt på det onde som skjedde på jorden. De få rettferdige som ble berget i Noas ark, fikk da vannet sank et løfte: "Jeg setter regnbuen på himmelen" sa Gud, "som et evig paktstegn på at jeg aldri mer skal utslette alt liv". Denne Pakten oppfylles i Kristus, i dåpspakten. I nådens evangelium renser vannet synderen så han blir ren og gir den døpte Livets Ånd, løftet om det evige liv. Da er det ikke lenger synderen, den onde, som må dø. Da er det den onde lyst og vilje som må dø.

Måtte Gud lyse velsignelse over oss alle. Dag, natt og kveld, fylle oss med sitt uforgjengelige lys, øse over oss av Sin utømmelige kilde. Han skal få siste ord:

"FREDSTANKER HAR JEG FOR DERE, IKKE TANKER TIL ULYKKE, MEN TANKER TIL FREMTID OG HÅP".

"ÆRE VÆRE MEG I DET HØYESTE" ;-)

Jeg er flink, er jeg ikke? Og from og prektig eller? Jeg holder på å lese litt i en bok av Fredrik Brosche* Boken heter "Återupprettad gemenskap" og handler om relasjonsforstyrrelser. Her fant jeg de bevingede ordene i overskriften. Sitat: "Når noen streber etter selv å hylles med lovsangen "Ære være Meg i det høyeste", da blir det Strid på jorden. Men om Guds helbredende kraft i Jesus Kristus får lege syke relasjoner, fødes den riktige lovsangen: "Ære være Gud i det høyeste, og Fred på jorden" (Luk 2:14) Det er mye visom i disse ordene. Vi har alle, tror jeg lyst til å "være noe", lyst til å ha "en spesiell plass" hos noen, lyst på en eller annen form for "suksess" som til tider, for noen, tar helt av. Siden tidenes morgen har mennesket jaktet på Makt og posisjoner, og villet være som Gud. Det var vel grunnen foranledningen til den første synden, tanken på at Gud holdt noe tilbake og ville hindre mennesket i å bli forstandig og stort. Et begjær etter å bli likestilt med sin Skaper.

I dag er det desverre mange mennesker som ikke engang vet at Gud eksisterer, men stadig vil de "bli som Gud". I tillegg til materialisme, grenseløs frihet, en plass i rampelyset, og som sedvanlig jakten på posisjoner, er "meg selv"; egosentrisitet og individualisme på alle plan, blitt denne tidsalders religion. Søkende mennesker går på altslags selvutviklingskurs, leser bøker om å elske seg selv (for alt utgår fra egenkjærligheten?), snart det ene, snart det andre. Men det synes som alt likevel handler om "Det guddommelige ego". Man har i større eller mindre grad mistet troen på og kontakten med Den Elskende Gud som gir seg selv til oss, og har istedet utropt Seg selv til Gud. Jeg har også lagt merke til at mye av det som foregår under sekkeposten "New Age", handler om å tilhøre et lite selskap av "utvalgte", en ekslusiv gruppe som er "innvidd i ting verden og Kirken enda ikke har forstått". De er selv , gjerne på grunn av "sin karmiske utvikling", satt til å være "fødselshjelpere for den Nye tid". Verden og Kirken vil innse hva som skjer etterhvert. Jeg har også lagt merke til at alle som "husker sine tidligere liv" har vært eller gjennomgått noe helt spesielt i "de forrige liv", det er ingen av dem som husker å ha vært ei husmor fra Tveita med deltidsjobb på samvirkelaget, og et liv som gikk stille for seg uten de store overskriftene .

Nå finnes det nok egosentrisitet hos den enkelte kristne også, og i mer institusjonalisert utgave i endel karismatiske kretser, hvor man lover folk rikdom og personlig suksess på alle plan, fordi de er kristne. Riktig gladkristne, ikke noen hengehoder. Syndere er de heller ikke lenger, frelste som de er. Halleluja! Jeg håper dere aner snevet av ironi! Jeg tviler heller ikke på at det er noen som blir prester heller utifra lysten på possisjoner og status, enn som et dypfølt kall fra Gud, men håper de er i sterkt mindretall. Jeg erkjenner også at det er rent menneskelig å kunne bli oppblåst og hovmodig av andres dyrking av den posisjon og status man måtte inneha. At man begynner å kikke i "trollspeilet", som er glansen fra andres beundring. Kanskje er narcissismen motsatsen til sann egenkjærlighet, for den er innvendig tom, den er forelsket i sitt eget image, konstant avhengig av ros og beundring fra andre og utrolig sårbar for enhver kritikk. Denne formen for egosentrisitet er et dårlig personlig byggverk, som popularitetens omskiftelige vind lett blåser over ende. Heksa ble ikke i godt humør da tryllespeilet svarte "feil" på spørsmålet om "hvem som er vakrest i verden her". Snehvit! Det skal vi ikke ha noe av, vi får rydde henne av veien! Noe må "vi" hekser kunne gjøre krav på! Rene, søte jomfruer har da ikke noe å stille opp med i sammenlignet med "oss"! Men kanskje er ikke engang uskyldige Snehvit helt fri for trangen til å vite seg best og vakrest? Kristne miljøer, heller ikke Den Katolske Kirke, er ikke fri fra usunn egenkjærlighet. Når det er sagt, er det ikke noen kristen dyd å hate seg selv! "Elsk din neste som deg Selv" sier Jesus. Hvordan skal jeg elske og vite hva som er bra for min neste hvis jeg ikke elsker meg selv?

Så er det et spøsmål om Hvorfor vi elsker oss selv? Den kristne kjærligheten elsker seg selv,mer på tross av enn på grunn av, sin neste og Gud, fordi vi skapt i Guds bilde, elsket og ønsket av Gud. Vi har som mål å bli ett med og gi oss selv med Kristus til Gud, i Tro og tjeneste virksom i den Kjærlighet Gud har gitt oss og legger ned i den enkelte! Å bli som Kristus, dvs være fullstendig forenet med og undrelagt Guds vilje, er Målet! Dit når vi ikke av eget strev, arbeid og popularitet men kun i Kraften av Hans avglans. Nå vi følger ham som er både veien og målet, Ham som vi nå bare skimter glimtvis som i en gåte, renses vi av dette ene håp: At vi skal se Ham som Han er og ved dette syn bli likedannet med Ham i kraft av Hans hellighet! "Og gud skal være alt i alle". Så må vi bare be at vi ikke kommer i, og motstår den fristelse det er å se den selvutslettende Kristus bare som et Middel til å bli Gud lik! La oss huske at alt er av nåde, og at vår forvanlding "av Kristus, med Kristus og til Kristus" og til Faderen ved Ham ikke er noe som blir noen til del på grunn av ærgjerrighet! La oss huske at Sønnen er helt underlagt Faderen, at det er Faderen som legger alt under Sønnen, og at Sønnen igjen skal legge det inn under Faderen. I Kristus blir vi dradd inn i, til sist fullstendig, dette kjærlighets og tjenestefellesskapet. Slik må frelsen være, for hvordan kunne evighetens Paradis bli et paradis hvis vi var ufullkomne, og ikke underlagt Den sanne Gud?

Det er snart Den stille uke, etterfulgt av Påsken. Snart er det Palmesøndag. Den feirer vi til minne om Jesu inntog i Jerusalem, der han ridende på en eselfole, ble hyllet av de små i folket, som la ned kappene sine og viftet med palmegrener mens de ropte: "Hosanna! Davids sønn. Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosanna i det Høye!", og dette synger også vi, men vi vet hva som siden skjedde. Måtte vi få og ta del i påskens mysterier med åpne og oppriktige hjerter, og skifte fokus fra oss selv til Kristus! Som kristne skal vi ikke dyrke eller tilbe noe menneske, men Herren alene! Så min bønn for alle som tror på Krisus, alle Guds barn, for denne Påsken, må være Kristussentrert og Kristusfiksert i steden for å være selvfokusert og fiksert på idoler! At Gud må hjelpe oss å se Ham i de minste, som Jesus kalte sine brødre, og at det ikke er den rikdom vi har i oss selv, snarere vår fattigdom, som gjør at vi får del i Kraften fra Himmelen. Påsken handler om Jesus. God Påske!

 
 

DET GODE LIV



Er du lykkelig? Jeg hørte nylig en buddhist si at han fulgte Buddhas lære fordi han ville bli lykkelig. Det fikk meg til å lure litt på om han var ulykkelig i alt sitt strev? Mange mennesker jakter på lykken. Hvis man bare tjener litt mer så man får kjøpt det huset, hvis bare godværet kommer, hvis jeg vinner i lotto...Mennesker gjør mange rare ting i jakt på Lykken. Hvis jeg tar det helgekurset i mindfullness, besøker Himalaya så jeg kan finne roen, hvis jeg klarer å slanke meg til bikinisesongen og finner en ny kjæreste, en ny kone, en ny mann. Ny frisyre og et ukeblad med noen gode tips, for man leter jo alltid etter tips- for å bli lykkelig! Det kan iallfall virke sånn i media, at det er et stort marked for "Lykken". Kanskje er det ei spåkone som kan hjelpe meg? Kanskje hadde lykken vært en natt med Brad Pitt, eller en ny genser? Og hallo! Her står det jammen en artikkel i Norsk Ukeblad om Hanna (48) som fikk et nytt, og mye lykkeligere liv med lavkarbo og C-vitaminer! Ei god lammesteik med fløtegratinerte poteter kan også hjelpe på humøret. Andre leter etter denne "lykken" på bunnen av en flaske vin, skjønt der finner man mer sansynlig melankolien. Men alt dette folkens, noe av det (muligens) bra er stort sett forbigående gleder, ikke noe som kan gi varig salighet og fred i vår omskiftelige tilværelse. Hva hvis man blir gammel og syk, hvor skal man da finne "Gledens Ungdomskilde"? Og har man relasjonelle problemer hjelper det nok verken med ny frisyre, lavkarbodiett eller en one-night stand med Brad Pitt. Er det den ytre lakken vi bygger vårt egenverd og vår glede på, vil man nok etterhvert møte seg selv i døra og innse at man ikke bare kan kle Armanidress på sorg og savn, og kalle det lykke.

Ordet "Lykkelig" gir egentlig liten mening for meg personlig, er det et overstadig gledesutbrudd, en mani??? Ord som tilfredshet, glede, trygghet snakker mer til meg. Jeg har funnet og får drikke av den dype utømmelige Kilden, Livets vann, Gledens brønn. Paradiset kommer etterpå, vår verden er ikke helt "der" ennå! Den Gleden vi har i Kristus er en indre glede og trygg visshet, som varer ved uavhengig av de ytre omstendighetene og om vi sånn sett har det "bra" eller "dårlig".

Jeg er ikke sånn at jeg går rundt og leviterer med et fårete smil i en konstant tilstand av eufori, snakker med engler og ser himmelske syner. Den gleden Gud gir er mye dypere, mye mer bestandig, Den ligger på et Indre åndelig plan, rolig, fredelig. Salig! Samtidig jordnær, en dyp visshet, en overmåte stor velsignelse, en overmåte stor familie av Troende. Ikke en tese, ikke en teori men erkjennelsen av at det er i Ham vi lever og beveger oss, våre sjeler danser når Han puster på oss. Og den som gir alt får alt. Hvis dette for deg som leser uten å ha dette forholdet til Gud fortoner seg noe kryptisk, er det kanskje fordi det hele er et stort Mysterium. Det eneste jeg i så måte kan råde deg til er dette: Smak og kjenn at Herren er god! Smak og kjenn den kjærligheten Gud har til oss! "For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt men ha evig liv". For den som tar imot dette og tror det, skal det springe en indre kilde av Levende vann. Gud er ikke langt borte, det er bare "verden" som ikke se Ham! Men vi som tror ser Ham, erfarer Ham, lever i Ham! Faktisk er det Han som er Livets tilblivelse, Han som opprettholder alt liv, fordi Han ER det evige Liv. Og Han er løftet, oppfyllelsen, fullendelsen, målet. Han er Lykken!

Et Hellig liv?

For ikke-religiøse mennesker kan ordet "hellig" by på problemer. Er du hellig du? skinnhellig? Hellig? Er det noe som er hellig? Ordet hellig betyr egl "hel", men vi tenker også på noe som er rent og opphøyd, noe som er "hevet over støvet". Vi katolikker forbinder det hellige med den treeninge Gud, Bibelen, Kirken, sakramentene (dåp, konfirmasjon, bot, ordinasjon og ekteskap). Dette er udiksutabelt hellig for oss! Vi tenker også på de hellige menn og kvinner som har gått før oss, og ved kristus har blitt fullkomne og fullkomment "hele", disse kaller vi helgener. De færreste av oss blir fullkomment ett med Guds vilje i dette livet, og må gjennom en renselse post mortem (purgatoriet), for å nå vår fullendelse i Kristus. Samtidig er vi alle, ved Dåpen, Troen og kommunionen (nattverden) allerede nå del av de helliges samfunn, Guds Kirke i himmelen og på jorden. Og vi er alle kalt til et hellig liv, som lemmer på Kristi legeme i Guds tjeneste i verden. Han er hellig, ikke vi, men ved Ham blir vi helliget. Hvordan kunne vi spise Kristi legeme og blod i tro, uten å bli helliget? Det er umulig!

Personlige ambisjoner om å bli en helgen for å bli en helgen, for sin egen skyld, er dårskap! Veien går ikke gjennom egen ønsket og innbillt storhet! Jeg har ikke lyst til å bli en "helgen", men jeg elsker Gud så mye, at jeg stadig hver dag overgir meg til Ham, og ber Ham bruke meg! Det beste som kan skje et menneske er å bli ett med Guds Gode vilje og kjærlighet, gjennomsyret av Nåden i Kristus, ledet og renset av Åndens ild, veiledet av Ordet, i intimt felllesskap med Ham gjennom bønnen! Det er det beste som kan skje oss, men vi må be om Kraft til å klare det, det kan vi ikke av oss selv. "Ånden er sterk, men kjødet er skrøpelig". Vi ser på vår frelser som gikk smertens vei, følger vi ham må vi gi slipp på vårt eget. Blir vi ett med Ham, må vi ikke bli overrasket av at vi kan komme til å måtte "bære våre egne kors til rettestedet", i tjeneste for Gud og som Sannhetsvitner i verden. Vi får be Gud at vi slipper å lide som syndere! Vi får be Gud gi oss gleden og styrken gjennom den trengselen som kan komme, over at vi er aktet verdige til å ta del i Kristi lidelser og oppdrag. Målet må være at vi oppgir vårt eget, "dør bort fra oss selv og synden" og ender der, som Paulus sier: "Jeg lever ikke selv, men Kristus lever i meg". Være som en åpen gral, Den Hellige Ånds beger og tempel, hvor Gud lever, råder og lar sin vilje bryte gjennom, Kjærlighetens og Livets kraft virker sterkt! La oss lede og likedannes med Kristus, i enhet med Faderen og Den Hellige Ånd, og i hellig enhet og samvirke med de andre lemmene i Kristus: menigheten!

Vi kan neppe ville, gjøre eller tenke dette ut  av oss selv! Så virker da allerede Kristus i meg!

Ære være faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd!

Som det var i opphaver,

så nå og alltid, og i evigheters evighet.

Amen

Synderen og Snusdåsa


Hva har snus med kristen tro å gjøre? I utgangspunktet ingenting vil jeg tro, men som kristen har den minste ting en betydning, også ting som har med snus å gjøre:-) Denne wanna-be-nonnen driver nemlig og snuser, noe jeg ikke tror er videre utbredt blandt orntlige nonner. Nå kan man tale for og imot en slik last, for meg er det slik at jeg trenger snusen som substitutt for røyken, fordi jeg er avhengig av nikotin. Det er mindre skadelig å snuse enn å røyke og det koster mer enn de røykeavvenningsmidlene man får kjøpt på apoteket, smaker bedre gjør det også. Nok om det!

Tilbake til det faktum at jeg er en synder, jeg er ikke av samme oppfatning som endel pinsevenner som mener at vi alle i Kristus er renset, rettferdige og syndfrie så lenge vi tror, uansett hvor mye synd og urett vi måtte begå gjennom livet. Som troende katolikk streber jeg etter hellighet, etter at min vilje skal likedannes med Guds vilje, likevel faller jeg fra tid til annen i synd, kanskje også oftere enn jeg er bevisst, men etter at jeg begynte å Skrifte (botens sakrament) har enkeltsyndene mine begynt å tale til meg, det er antageligvis Den Hellige Ånd som virker. I en synd som i seg selv synes "liten og uskyldig" oppdager jeg at denne synden snarere er et symptom på en dypere synd som sitter i selve mitt Ego, negative karaktertrekk ved meg selv. Den "lille" synden er bare toppen av et isfjell.

Hvor kommer så snusdåsen inn i bildet? Jeg har nettopp Skriftet og fått tilgivelse for en tåpelig og unødvendig synd, og i det skriftemålet hadde en snusdåse en sentral plass. Jeg kvier meg, jeg har fått tilgivelse for synden, men velger likevel å skrive om den her. Det har seg slik at jeg var på et seminar i Oslo sist helg. Et nyttig seminar, sammen med gode kolleger i Det nasjonale Fontenehusnettverket, på et hotell i Oslo. Jeg noterte og fulgte med, sa litt også, og snusen var god å ha i et fora hvor man ikke kan gå ut for å røyke i tid og utide. Får jeg ikke dosen min med snus blir jeg irritabel og gretten. Etter en pause kunne jeg ikke finne snusen, flere hjalp meg å lete men den var ikke å finne. Jeg begynte å bli irritert, sinnet og aversjonen mot de som hadde stjålet snusen min økte, jeg begynte å mistenke noen konkret og ga høylydt uttrykk for til flere hvor dårlig gjort jeg syns det var av den som hadde stjålet fra en kollega, det var nummeret før jeg reiste meg i forsamlingen og sang ut, men noe holdt meg tilbake. Det var ei eske snus hva? Ikke noen big deal, bare det at jeg ikke hadde penger til å kjøpe en ny.

På slutten av dagen skulle jeg pakke ned notatene i sekken min, og der...lå snusdåsen! Jeg ble flau på egne vegne, sa ikke til noen at jeg hadde funnet den igjen. På flyplassen på vei hjem klarte jeg imidlertid ikke å holde meg lenger. Mitt reisefølge fikk med seg at jeg la inn en pris (snusdose) og spurte straks om jeg hadde funnet snusen? Jeg ble flau, i brøkdelen av et sekund bestemte jeg meg for "en hvit løgn" for ikke å miste ansikt etter alt "oppstyret" jeg hadde laget om den forsvunne snusen. Jeg kom med en dårlig forklaring om at den var en annen snuseske og ikke den jeg hadde "mistet" på hotellet, senere holdt jeg på å forsnakke meg og viklet meg inn i et nett av nye løgner. Jeg har ikke for vane å lyve særlig ofte, de fleste kjenner meg som "en dønn ærlig person", så det var en uvant og ubehagelig situasjon, men nå hadde jeg jo sagt både A og B, så da var det bare å "stå løpet (løgnen) ut. Tåpelig og helt unødvendig, jeg burde ha "krøpet til korset" med en gang! Jeg har enda ikke fortalt sannheten til de jeg løy for, men det er mulig de leser dette, også mulig at de allerede har gjennomskuet meg. Så jeg sier unnskyld og legger meg flat! Tåpelig! Tåpelig! Tåpelig! Sier som Peer Gynt "Hva Fanden skulle jeg på den galei". 

Så tilbake til alvoret. Den synden jeg begikk kan kanskje synes liten, men som Skriften sier "Den som er tro i smått er også tro i stort" og her var jeg slettes ikke tro mot Guds bud, og det for å "redde min egen ære, dekke over min skam". Det får meg til å tenke på "store menn", overgripere i høye sosiale possisjoner som lyver og ikke tilstår nettopp av samme grunn; "Å redde sin ære". Og hvor i all verden er den Æren? Er det ikke bare Skam over hele linja? Den første synden i verden begynte med en løgn, "Har Gud virkelig sagt at dere må dø hvis dere spiser av Kunnskapens tre?", Bare spis, bare vær ulydig mot Gud, det er ikke så farlig, dere tjener på det. Resultatet ble Skam, da Gud kom for å se til Adam og Eva skjulte de de nakne kroppene sine for Ham som hadde skapt dem. Den første synd er å tro på Djevelens løgner, når han dro Guds motiver i tvil og lot oss friste av tanken om "å bli Gud lik". Djevelen er løgnens far. Jesus er Sannheten, den som avdekker sannheten uten å (for-) dømme, den som ser gjennom alt av løgn, forstillelse og selvforsvar. Men legg merke til at det ikke er kvinnen som ble grepet i hor og fariseerne ville steine han refser eller blottstiller, i stedet skriver han i sanden, kanskje synder fariseerne kjenner seg igjen i, de slipper iallfall steinene og går bort en etter en. "Med den dom du feller over andre skal du selv dømmes". Jesus formaner oss til ydmykhet, til ikke å skylde på andre eller bli sint på dem uten grunn. "Alt det du vil at andre skal gjøre for deg det skal du gjøre for dem". Jeg vil gjerne bli tilgitt, men jeg har den feilen at jeg lett kan hisse meg opp for bagateller og sette meg til doms over andres feil og mangler. Kanskje er jeg noen ganger den som ser flisen i min brors øyne uten å innse at jeg har en bjelke i mitt eget. Jeg har mange feil, men det hjelper lite å erkjenne egne feil, hvis man ikke iallfall har Vilje til å gjøre noe med det, og bedre sine veier. Mange ikke-katolikker sier jo "dere katolikker har det jo så greit, synder dere er det bare å skrifte, og så kan dere synde videre". Sånn er det jo ikke! Det er ingen vits å Skrifte hvis man verken kjenner anger eller har noe ønske og vilje til omvendelse!

Jeg fikk tilgivelsen min, og en liten bot. Mest av alt fikk jeg en grundig lærepenge av hele situasjonen. Jeg trenger å jobbe og be om at Gud forandrer meg og renser meg for all urett innenfra, istedet for å være opptatt av hvordan min person fremstår i det ytre, i andres øyne. Jeg må prøve å bygge et selvbilde og selvrespekt som ikke henger helt på andres oppfatninger og anerkjennelse. Det er ikke lett, det er ydmykende å gå den veien, men jeg går den med min Herre, han leder meg og oppdrar meg. Jeg vil feste blikket mer og mer på Ham, til jeg ser Ham helt tydelig, for den som ser på  Ham blir ren, i avglansen av Hans hellighet, Hans fullkommenhet, Hans herlighet, Han som er Livets Lys!

"Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!"

Brev til et uskyldig menneske...

Her kommer en underlig epistel, som nok kan synes usammenhengende, men som du kanskje finner tråden i på slutten.
I en ettertenksom stund i nattåpen Kirke, kom jeg til å huske noen strofer av et Bjørneboe-dikt. De går sånn:

"Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist; hvem er et menneske og ikke skyldbevisst.
Hvem er et menneske som ikke vet vi trenger nåde og barmhjertighet.......
Man handler blindt, man er i beste tro, mens man står rød til albuen i blod.
Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist; hvem er et menneske og ikke skyldbevisst"

Å erkjenne skyld, kan bidra til personlig vekst. Men skyldfølelsen og syndserkjennelsen er meningsløs uten tilgivelse.
Og får å få tilgivelse, må vi svelge stoltheten og Be om tilgivelse. Menneskets stolthet og forfengelighet er en kardinalsynd i seg selv.

Vi kjenner alle historien om keiserens nye klær, men kjenner vi oss selv igjen i den?
Noe av det mest latterlige jeg vet er mennesker som søker å tviholde på en fasade man ser tvers igjennom.
Det mer alvorlige er når dette ledsages av en stadig Angst for at folk skal se hva man har bak vesten og kikke en i kortene.
Når det vedkommende ønsker å dekke over, ligger åpent i dagen, er det veldig vanskelig når man blir nødt til å "spille med" fordi vedkommende i alle tilfeller ikke ønsker å vedkjenne seg sine svakheter og feil.

Verre er det at "Keiseren" ikke engang selv erkjenner at han er naken. Noen ganger er det å ikke ha selvinnsikt, verre enn å ha de feilene andre måtte se, den største feilen. Feil er tilgivelig, å ikke innse og innrømme dem er mer ubehagelig for andre, og stenger for dialog. Det er ikke vanskelig å akseptere et menneske med feil, så lenge vedkommende ikke presenterer seg selv som "feilfri". Jeg tar deg ikke på dine feil, men på din ufeilbarlighet:-) Jeg ønsker ikke å ramme deg der du er svak, men på ditt sterke forsvar. Kanskje Det er din største svakhet?

En annen side av historien om Keiserens nye klær, er ikke like fornøyelig som selve historien. Grunnen til at Keiseren går naken er hans forfengelighet. Han er redd for å bli betraktet som dum, for "skredderne" har innbilt ham at det  bare er dumme folk som ikke kan se stoffet klærne er laget av. M.a.o. Keiseren går naken, og ingen vil innrømme at de ser tvers gjennom "klærne" for ingen vil bli sett på som dumme. Så er det en liten gutt som, på barns, sier det som det er og roper "Keiseren er naken!". Da løsner det for massene, flere stemmer i, folk peker og ler. "Keiseren går naken!". Hvordan oppleves dette for keiseren? Vi kan si til pass for ham, som var så forfengelig, og le med de andre. Men idag vet også de fleste orienterte mennesker at tap av sosial anseelse kan være så smertefullt og vanskelig for den det gjelder, at noen velger å ta sitt eget liv fordi de ikke klarer å leve med skammen. Særlig gjelder dette mennesker i høye samfunnsposisjoner. For Keiseren hadde det vært bedre om han ikke var så forfengelig, men heller ærlig som den lille gutten. For Keiseren og mange med han, hadde det vært bedre å slippe fasaden til å begynne med, og heller vedkjenne seg sin "dumhet". Da står man mye sterkere rustet, og unngår "det store fallet". Kanskje oppdager man at det ikke Er så viktig hva "folk tror" og at folk kanskje ikke "tror" så mye heller, men aksepterer det som det er.

Avslutningsvis vil jeg sitere en venninne:

".Viktig med sjølvinnsikt, ikkje vera så redde for å erkjenne våre feil. Kunna vera erlige på kven vi er, og godta oss sjølv. Vita at vi er elska av Gud".

GOD HELG!

Et skritt videre med Mesteren...

Fasten er en tid for ettertanke og fornyelse, til å legge til side ting og forestillinger som tar for mye plass, er syndige (feil fokus) eller direkte falske og usanne. Ikke minst "sannheten om oss selv2, vi liker jo å gå rundt med flotte selvbilder og vil også gjerne at andre skal tro godt om oss. Vel, tid for oppgjør: Hvordan står det Egentlig til med oss?

Guds ord er målestokken, speilet vi må se i. Jeg har en fantastisk bok som heter "Såkorn fra Himmelen- ord Jesus sa. Et lite forord, men ellers ikke noe lagt til eller trukket fra, ingen innviklede fortolkninger eller debatter, om det og kan være vel og bra til sin tid. Jesu språkdrakt er enkel, han bruker eksempler vanlige folk kunne og kan kjenne igjen i dagliglivet. Likevel er budskapet radikalt (alltid!), krevende, Sannt, noe man ikke kan gå tilbake på, og livsnødvendig og uovertruffent viktigste rettesnor for oss som kaller oss "kristne", vi som håper og tror på evig liv og frelse. Nåden sies å være "gratis", men Jesus Krever noe av oss. Det er ikke nok å tro at Jesus finns, at Han døde på korset for å frelse alle mennesker, at han stod opp igjen, for opp til Himmelen hvor Han tjener som yppersteprest og sitter ved Faderens høyre Hånd og at Han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Alle disse trossannhetene kjenner også djevelen og hans engler, de onde åndene skjelver for de vet at frelsen ikke er for dem.

Å være kristen betyr noe mer enn å tro på dette, det betyr å ta imot Ordet og leve etter Jesu ord. Hvor mange av oss gir til alle som ber oss og låner ut uten å vente noe igjen, hvor mange av oss kan oppriktig si at vi tilgir all urett vi måtte føle oss utsatt for, elsker våre fiender og aldri blir sinte og hevnlystne. Hvor mange av oss ber fattige, utstøtte, syke og vanføre framfor venner som gir oss noe igjen når vi skal ha fest? Hvor mange rike (det er endel i Norge) selger alt det de eier og gir det til de fattige? Hvor mange fattige gir av det de selv har å leve for når det kniper? Og hvor mange av oss er det ikke som liker å få ros av andre, ha status, "være noe" i verden. Hvor mange av oss elsker Jesus nok til å lide og dø for Ham? Jeg er sikker på at vi alle kommer til kort, men ved Guds Nåde, Sakramentene og Den Hellige Ånds hjelp kan vi bestrebe oss på å bli fullkomne, -uten å gi oss selv æren for det. Det er en kontinuerlig utviklingsprosess hvor forutsetningen er at vi lever nær Gud, ber og erkjenner vår egen totale avhengighet av Ham. Endemålet er jo å bli Ham lik. Vi går i forvandling, vi har allerede blitt nye skapninger i dåpen, men hver eneste dag må vi fortsatt fornekte oss selv, ta vårt kors opp og følge Ham. Vi har alle noe å strekke oss etter, alle noe vi kan bli bedre på, alle noe vi trenger å bli renset fra, alle noe i vårt Gudsforhold og forholdet til andre mennesker som trenger å bli legt.

Et av Kirkens mest fantastiske mysterier er eukaristien hvor Den Himmelske Kristus og vi møtes og blir forent på en konkret fysisk måte. Vi eter på Hans ord Kristi legeme og drikker Hans blod, samtidig består vår åndelige Gudstjeneste i å framby våre lemmer til Gud. Vi blir ett med Kristus, vi blir helliggjort, vi stiller oss til disposisjon for Faderens vilje. Likesom Kristus alltid gjorde Faderens vilje, skal også vi gjøre Faderens vilje og Kristi gjerninger som lemmer på Hans legeme. Å være kristen skulle bety å være Kristus-lik, men noen er overmodige og stoler på Nåden uten å løfte en finger, uten gode fortsett, uten gjerninger. Vel, ikke det at jeg har kommet så langt, men troen er død uten gjerninger. Bærer vi ikke frukt er vi ikke i Kristus, elsker vi hverandre ikke er vi ikke i Kristus. Vi Kan ikke dette av oss selv er min erfaring, selv om noen- både troende og ikke-troende, er bedre mennesker enn andre. De av oss som ikke er så gode i vår egen natur er 100% avhengig av Den Hellige Ånds hjelp og Ordets rettledning.

Måtte vi alle bli det vi var tenkt til: Lik Kristus, i fullkommen harmoni med Guds gode vilje, så hjelpe oss Gud! Amen.

God fastetid!

På tide med en vårrengjøring?


våren er rett rundt hjørnet her på sør-vestlandet. Jeg har vært ute og rydda i hagen og det spirer og gror som bare det. Staudene har satt nye skudd, og sneklokkene titter frem. Jeg merker at jeg har mer initiativ til å vaske og rydde, sette fram noen tulipaner i vårens sarte farger og gjøre det litt koselig. Hva har dette med kristen tro å gjøre? Kanskje ikke så mye i seg selv, men det setter tankene i sving...Kanskje er det også på tide med en åndelig "vårrengjøring"!

"Salige er de fattige i ånden" sier Jesus, for himmelens rike er deres. Hvem er de fattige i ånden? Ja si det, det er vel de som tror seg fattige i seg selv Han mener? Vi flinke, oppegående mennesker er kanskje så fylt opp av allslags og har våre indre skuffer og skap så fulle av allslags at Gud ikke kommer til med det Han vil gi oss? Man kan jo ikke fylle opp der det allerede er fult. Derfor kan det være på sin plass med en åndelig vårrengjøring. Tenker vi over hvor vi har fokus, hva som har størst plass hos oss, hva og hvem som tar våre krefter og vår tid? Er det media? Penger, status, makt og materielle ting? Kommer vår egen suksess framfor Gud? Er vi ikke alle "fattige i ånden" når det kommer til stykket? Er vi ikke helt avhengige av Gud enten vi tror på Ham eller ikke. Bygger vi på fjell og tjener Gud gjennom å tjene vår neste eller tjener vi bare vårt eget, og hva blir da igjen? Høy og strå som brenner opp og blir til aske. Så er vi ingenting igjen...

Så lenge vi tror vi er noe i oss selv uavhengig av Gud med våre evner og ressursser er vi på feil vei. Evnene, talentene og ressurssene ble jo gitt oss for at vi skulle tjene Jesus og vår neste.

Ikke bare personlig suksess men også bitterhet, sinne, hat, nag egosentrisitet og surhet eller for stor vekt på et løssluppent sexliv kan ta den plassen Gud egentlig hadde tenkt for andre ting. Han vil heller at vi skal ha glede, fred, selvbeherskelse, høysinn, tolmod, barmhjertighet, tålsomhet, Kjærlighet og i all ydmykhet være rik på gode gjerninger. Det er bra å ha personlig fremgang og få det til for seg, men det må ikke være målet. Det er mye rikere å leve et liv der vårt arbeid og innsats erkjenner avhengighet av og innvielse til Gud. Ikke alle kan bli predikanter, apostler og misjonærer, man kan også vitne gjennom et hellig og rent liv, ærlig samfunnsnyttig arbeid som ikke nødvendigvis må være av humanitær art. Vi er kalt til å være Lys i verden i avglansen av Kristus slik at vi gjennom vårt liv og virke i fred og forsoning, ærlighet og redelighet kan "skinne for alle som er i huset". Vi må aldri glemme at det ikke er av oss selv men alene ved Guds nåde og gi Ham æren.

Jeg vet at jeg iallfall aldri hadde vært der jeg er idag uten Gud. Jeg har det bra, likevel huser jeg fremdeles tunge tanker og sinne over urett som er begått. Samtidig må jeg se at jeg selv har begått urett. Hvis man er i konflikt med noen og trenger å skrifte, er det ikke de andres synder men ens egne man må se på. Det er enklere også, mer sannferdig og rettferdig. Vi kan ofte ikke gjøre så mye med ting som har skjedd, eller forandre på andre, men vi kan gjøre opp vårt eget og gå videre som helere mennesker.

Bekymringer er kanskje det største stengselet. Jesus sier: "Vær ikke bekymret for noe". Hvis vi legger av oss bekymringene vi har og "de andres feil" får vi frigjort mye kapasitet og blir selv friere og lysere til sinns.

Jeg har begynt vårrengjøringen, men jeg trenger sjelesorg og botens sakrament for å klare det. Jeg skal få lov å rydde i mine rom. Ikke hos en psykolog som skriver det i en journal og stiller en diagnose, men hos en Nådefull Gud som tilgir meg og løser meg. Som sier "Frykt ikke mitt barn, dine synder er tilgitt".

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits