Kristen Blog

LYS I MØRKET



 

VI ER ALLE SYNDERE. I EGEN KRAFT OG PÅ VÅR EGEN GJERINGS VEI FARER VI ALLE VILL OG BOMMER PÅ MÅLET. VI ER SÅ SMÅ VI MENNESKER, OG I EGEN KRAFT BERER DET OFTE GALT AV STED, OG VI BLIR FRUKTEN AV EGEN GJERNING BLIR IKKE GOD. 

DA ER DET TID Å VENDE OM, ERKJENNE OG BEKJENNE VÅR EGEN SYND OG FORNYE SEG  VED GUDS NÅDE I KRISTUS, OG HENTE KRAFT UTENFOR OSS SELV I DEN GODE GUDS UUTØMMELIGE KILDE.

"FOR VEL ER ORDET OM KORSET GALSKAP FOR VERDEN, MEN EN KRAFT TIL FRELSE FOR DEN SOM TROR"

DEN SOM HAR BLITT UTSATT FOR STOR URETT, STÅR I FARE FOR Å RIVE MED AV HAT OG HEVNLYST. MEN HEVNEN HØRER HERREN TIL OG HAN ALENE ER RETTFERDIG OG GOD OG SKAL NOK VENDE URETTEN OM OG BRINGE RETTEN FRAM TIL SEIER. MEN PÅ ET TIDSPUNKT MÅ VI ALLE BE "KYRIE ELEISON. GUD FADER MISKUNNE DEG. CHRISTE ELEISON. HERRE JESUS KRISTUS, GUDS SØNN MISKUNN DEG OVER MEG EN SYNDER". GI OSS TILLITSFULLT OVER TIL GUD OM VÅR SJEL SKAL HA EN SJANSE I DENNE VERDENS MØRKE. HVIS IKKE FYLLER MØRKET OSS, OG VÅRE LYS BRENNER UT. NOEN ER VERRE ENN ANDRE, MEN VI MÅ ALDRI BLI BLINDE FOR VÅR EGEN SYND!



 

DET ER GODT Å LA SEG BYGGE OPP AV SALMER SOM DENNE, SOM OGSÅ ER EN BØNN:

Vi rekker våre hender frem

28/03/2013 by 

Vi rekker våre hender frem som tomme skåler.
Kom til oss Gud, og gi oss liv fra kilder utenfor oss selv.

Alt godt, til vårt og andres vel, er dine gaver.
I svakhet fremmer du ditt verk, vår bare kvist skal skyte knopp!

Vi løfter våre hender opp i bønn for verden.
La dem som lider, finne vern mot kalle hjerters is og sne!

Lå våre henders nakne tre få blomst og blader.
La våre liv få bære frukt til legedom for andres sår.
Vi venter, etter smertens vår, din nådes sommer.
Og sorg og glede blir til vekst med frukt vi ikke selv kan se.

Din nådes skaperverk skal skje i tomme hender.
O Gud, all godhets giver: Kom, ta bolig i vår fattigdom!

Svein Ellingsen

"DET ONDES PROBLEM" HAR INGEN ANNEN LØSNING ENN ONDSKAPENS ULØSELIGE PROBLEM; "DET GODES PROBLEM". GUD, DEN LYSE GODE SKAPENDE KRAFTEN, KJERLIGHETEN, ER MYE STERKERE ENN DEN ONDE, DØDS- OG DESTRUKJONSKREFTENE. DET ER OGSÅ MYE VAKKERT I DET NATURLIGE SKAPERVERKET, SOM ONDSKAPEN, DE ONDE GRUNNKREFTENE, MAKTENE OG MYNDIGHETENE VED MENNESKETS BRISTER OG TILBØYELIGHET TIL SYND, ENDA IKKE HAR KLART Å ØDELEGGE OG BRYTE NED!

LYSE ØYEBLIKK. DE MÅ VI VERNE OM OG TA VARE PÅ. "HOLD OM OG HOLD AV".

VELSIGNELSE UTRETTER STØRRE VERK EN FORBANNELSE. OG EREN TILHØRER VÅR GUD!




 
 


 



 



 

 

 

THINGS JESUS NEVER SAID;-)










PROVOSERT?



LYST TIL Å STOPPE KJEFTEN PÅ MEG?





















 

En fiskerdatter og en snekkersønn

Jeg har så mange tanker. Denne gangen prøver jeg blot å feste noen av dem på papiret mens jeg har dem, for så senere å gå tilbake og bearbeide og redigere, til teksten kanskje har blitt til noe lesverdig.

Jeg er en kvinne "fra det brede lag av folket", jeg er ikke teolog og jeg er ikke geistlig. Jeg er vokst opp i et miljø med mer natur enn kultur, sammen med "enkle" mennesker, slekt og familie som gjennom generasjoner hadde levd under dels svært tøffe arbeiderkår individuelt, og som jevnt over manglet utdannelse utover den helt basale "folkeskolen"- og i mange henseender var kunnskapsmangelen stor. Mine foreldre var ikke engang klar over hvor grov omsorgssvikt de utsatte meg for som barn, for materielt sett ga de meg jo stort sett "Alt og litt ekstra", og mer enn mange andre unger fikk av sine foreldre, for pappa tjente godt som rekefisker i Barentshavet. Pappa stakkar, som jobbet så mye og var ute så lenge på hver tur at han nesten aldri var hjemme, ville vel bare gi meg det han hadde savnet og ønsket seg da han selv var barn. Men "folk som har greie på det" vet jo at det ikke alltid er Sånt det kommer an på. Lykken for et barn er avhengi  av så mye mer, og helt andre ting enn hvor dyre leker og klær det får. Og hvor glad jeg enn var i all den gode maten jeg ble servert, kan man heller ikke spise seg lykkelig.

Det er klart foreldre flest er glad i sine barn og vil det beste, men det gjør dem ikke alltid til gode foreldre. Det finnes likefullt mange mennesker som uten allverdens utdanning og barnepsykologi er svært gode foreldre i praksis. Det er person og relasjonsavhengig. Noen ganger trenger en familie profesjonell hjelp utenfra for å kunne ivareta sine barn på en god måte, men den kommer sjelden løpende etter en om ting i det ytre og synlige ikke er av så graverende karakter at andre griper inn, noe de fleste også kvier seg for. I mitt tilfelle var det ingen som Ba om hjelp, og en av årsakene var antagelig min mors frykt "hva folk måtte tro", for jeg var et aldri så lite "problembarn". I tillegg til klokketro på sitt eget foreldreskap. Men det er nå engang sånn at når foreldre svikter er det Barnet man først Ser det på.

Slik var det ikke i "Snekkersønnens" famile. Den Hellige Jomfru Maria- Guds Mor- hadde neppe noen form for utdannelse, og var en helt ung jente da hun fødte Jesus. Ingen av oss kan leve opp til henne, men vi kan be om hennes hjelp og forbønn. Det første underet Jesus gjorde; vinunderet i Kanan- som var av helt timelig karakter, han gjorde vann om til vin, etter som det var en skam for Vertsfamilien da man gikk tom for vin midt uti bryllupsfesten.  Marie er prototypen på den Gudfryktige Gode Mor, og deri ligger  hennes identitet. Hun er "Evig Mor". Den Gud utvalgte søkte ikke sitt eget, hun tok imot Nåden som Herrens ringe tjenerinne, og opphøyet og fremhevet ikke seg selv. Til Jesus stod frem som 30-åring gjemte hun det store Gud hadde åpenbart for henne og grunnet på det. Den eneste hun delte det med var sin Svigerinne Elisabeth, som alt bar døperen Johannes i sitt skjød, da Engelen kom med bud til Maria, Og derfor har Gud opphøyet henne og gjort henne til Himmeldronning. Da Hun møtte Elisabeth rørte barnet hun bar seg av glede i hennes Liv, for Ordet kjente igjen Guds Røst; barnet i Elisabeths liv. Døperen Johannes; Han som skulle komme før Ham og vitne om Ham i Elias Profetkappe.

Da brøt Maria ut i glede, og priste seg Salig blant folkene, i Lovprisningen vi kjenner som Magnificat.Men også Hun, var bare et menneske; en enkel landsens jente av lav byrd, dog utvalgt ved Nåden og født uten arvesynd, så hun var ikke "som alle andre mødre". Hun skjønte på et tidspunkt at hennes vitkigst livsoppgave var over, og at Hun måtte slippe sin Sønn til Sin viktigste livsoppgave da han ga sin død til kjenne, og hun først dro for å hente ham, sammen med hans brødre i den tro at når var Han "blitt helt på styr". Elsket sin Sønn og ble hos Ham til døden på et Kors, og ved det ble også hennes hjerte gjennomboret av et sverd. Da Hun stod ved Korset hadde hun ingen tanke for Seg Selv, eller hvordan hun fremstod for andre når hennes Sønn ble fornedret og korsfestet som en forbryter og Gudsbespotter. Alt Hun så var sitt lidende barn, gjennom tårer, og Herren rørtes ved Synet av Sin Mor, og viste omsorg ved å be Johannes, den Disippelen han holdt mest av, fra nå av å ta vare på henne som en mor, hvilket også innebar å forsørge henne.

Maria var Ydmyk ved den Nåde som var blitt henne til del. Og heller ikke sin kjærlighet og morsomorg for sin menneskesønn satte hun over Guds vilje, så Hun prøvde ikke som Peter å snakke Jesus fra det Han var kommet for, selv om Hun til å begynne med trodde Han hadde mistet fatningen og snakket over Seg. For Hun visste at Jesus ikke var en Gave til Henne, men til Hele folket, og at hennes Nådegave lå i å få bære Ham frem, ta vare på Ham og være Mor for Ham, til Hans time var kommet og Gud krevde Ham tilbake. ALLE mennesker inkludert både dårlige og gode mødre, er like mye Verdt i seg selv, men noen mennesker er helt spesielle, viktigere og av Større betydning en andre, både her i "verden" og i Guds Rike, men det er sjelden e største og vitigste som setter Seg selv høyest og går rundt med en "merverdig" overlegen mine. 

Maria var uten selv å vite det en Helt spesiell og viktig jente, og det var ikke "tilfeldig" at nettopp hun ble utvalg. Før Hun ble dannet i sin Mors liv, kjente Gud henne og hennes utvelgelse, Hun bestod sin prøve og sviktet ikke sin tjeneste for Gud; sin Morsgjerning. Og Hennes morshjerte svulmet nok mange ganger og med Rette av stolthet over sin Sønn, men Hun trodde ikke på "Seg selv", sin egen kløkt og Storhet, Hun underga seg, trodde og stolte på Gud med et åpent hjerte fylt av den Nåde, Renhet, Godhet og Kjærlighet Gud sjenket henne! Ved Hennes utvelgelse og morgjerning har alle vi som tror blitt besvangret av Den Hellige Ånd- det lever et Nytt liv inne i oss ved troen på Kristus, som står i motsetning til dagens Ego-dyrkelse. HAN skal vokse, jeg skal avta!

Det har slått meg at Troen på seg selv og "vettet" ofte er omvendt proposjonal med selvinnsikten. Og desto vanskeligere blir det å "korrigere" folk som tror bedre om seg selv enn de strengt tatt burde, særlig om ens egen selvtillit ikke er like stor. For folk er mest tilbøyelig til å lytte til og tro på de med størst selvtilit, selv om de ikke ER de smarteste! Men de klarte seg ellers bra med det vettet de hadde, og det de kunne gjøre med hendene. Noen av disse menneskene uten utdannelse, var om de boklige kunnskapene ikke var helt oppdatert også klokere og visere nn mange av de som idag rager høyest utdanningsmessig. Jeg hadde en slik Bestemor, min Farmor, og min andre Bestemor var heller ikke dum! Min Morfar, som hadde gård og egen fiskeskøyte, raget nok også et hode over min far og mange andre, og hadde et lederverv i Fiskarlaget. Jeg har vel arvet litt av både gode og dårlige gener. Men det er nå heller ikke gener alt kommer an på, og under alle omstendigheter kan man som min Farmor sa til meg i en drøm: ..."Ikke bare be, - vi må gjøre noe selv også!" Skjønt bønnen og bønnelivet også krever en viss egeninnsats og er en gjerning i seg selv. Vi ber jo heller ikke bare "Om" Noe! Bønn er kanskje først og fremst fellesskap med Gud? Uansett: Det var flere i familien som ba, og min mor ba sikkert mange bønner for Meg.

For Tro fantes det også i familien, selv om det ikke ble snakket så mye om, - iallfall i "de gamle"- og i mang en henforen, hardbalen, nordnorsk fisker fantes det nok ei bønn innerst inne når det stod om liv, som levde etter den filosofien at "Vi kan ikke bare slite og bannes, noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å be" ;-) Men så er det selvfølgelig alltid noen Tøffinger som "klarer seg sjøl". Vi skal ikke dømme dem for hardt for deres upolerte mangel på Fromhet. For mange var livet så hardt og de arbeidet så tungt at de hadde så evig nok med det daglige brød, at de kunne klare seg fint uten at Kirken og dens like som la stein til byrden med sine regler, bud og krav. Men hadde de nå heller bedt en liten bønn til Vår Herre selv før de sovnet om kvelden, hadde kanskje også Iivet blitt litt rikere og bedre, midt i hverdagsslitet. For Gud er ikke bare en Gud for Kirke og Høytid! Han er Med oss Alle dager, og i alt vi gjør- om vi lar Ham få lov. Og strengt tatt, selv når Han ikke er i vår verden, er likevel vi i Hans!

I det miljøet jeg vokste opp i var de fleste Kirkefremmede og ikke spesielt "religiøse", selv om de både var døpt og konfirmert. Det var heller ingen Kirke eller Bedehus i bygda mi. Moralen i min familie synes å være at "Kirke er for dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse og allernådigst for å skape litt ekstra julestemning. Hos noen av "de gamle" satt troen likevel så i, at når det nærmet seg døden for noen, tilkalte man Prest. Det er en fin skikk! Men min praktisk anlagte, elementære far som trodde mest på det han kunne holde i hånden, og mente det rakk med det som var i eget hode, så ingen mon i slike, så han sa nei da jeg spurte ham om jeg skulle sende presten på sykebesøk til ham da det led mot slutten. Jeg tror han var av den oppfating at : Livet er enkelt for de som hadde så rike foreldre at de fikk gå på skole og "bli noe stort", og som ikke har annet å gjøre enn å sitte hele dagen å tivnne tomler, lese og be, mens maten serverer seg selv på bordet. Hva vet nå disse med alle sine teorikunnskaper og "det virkelige livet" og skikkelige arbeidsfolk som Kan noe i praksis! ;-) En av de tingene han Ikke skjønte var at selv om hans foreldre hadde "latt ham gå på skole", isteden for å sende ham på Lofoten straks han var konfirmert, var han i seg selv ikke i besittelse av de talentene som skal til for å gå på slike skoler, og hadde ikke kommet inn engang. Jeg er ganske sikker på at Han likefult ble elsket som den han var av Gud, og nå er i Faderens favn, for Gud har et spesielt hjerte nettopp for "de fattige i seg selv".



Som kristen skal man likefullt ikke forakte fiskere, enkle mennesker fra det brede lag av folket, folk av "lav byrd",og folk fra steder man ikke anser som så "fine". For Jesus vokste opp som snekkersønn i Galilea sammen med nettopp slike mennesker og selv om han ved Josefs ekteskap med den vordende mor, ble regnet av Davids Hus og ætt- siden Kvinnen og barna tilhørte mannen og ble regnet til mannens ætt, var Han på ingen måte av "høy byrd", bare en allminnelig snekker. Forøvrig er det vel strengt tatt også svært sanssynlig at også Maria var av Davids Hus, siden det fra den jødiske Stammekulturens tid, var vanlig å gifte seg innen sin egen ætt. Jødenes Stamfar Abraham og Hans kone Sara var jo attpåtil halvsøsken, men de giftet seg riktignok i Ur, mens de enda var hedninger, så vidt jeg har forstått. Før Gud åpenbarte sin eksistens til Abraham.

På små steder, som bygda jeg kommer fra, går slektsbåndene også ofte tett og på kryss og tvers bakover. Siden dagens ortodoxe jøder er så få, og kun gifter seg med hverandre "for å holde blodet og troen ren", bruker de "matchmakers" for å unngå å gifte seg med for nære slektninger. Likevel kan man se opphopning av genetiske skader som følge av "innavl gjennom generasjoner" både i enkelte avsidesliggende og isolerte bygdesamfunn og daler, som aldri var sentrale handelssteder og knutepunkter som min bygd en gang var, og hos de ortodoxe jødene. Så Jesus, Guds Sønn, kom virkelig med hardt tiltrengt Nytt Blod, ikke bare til Nazareth men for Hele verden. Og selv om han ikke fikk etterkommere som frukt av kjøttet, er Hans folk- Kvinnens ætt, som ikke før var et folk, og som består av både levende og døde nå større enn noe Stort folk noen gang har vært. Og i dette Folket er det ganske sikkert flere av lav byrd i verden enn av store og mektige!

Nazareth i Galilea var heller ikke regnet som noe arnested for "Storfolk", og Jesus ble heller ingen poplulær profet på sitt hjemsted. "Nazareth i Galilea?" sa de utenfra "Kan det komme noe godt derfra?", og på hjemstedet sa de "Er ikke dette snekkeren, Marias Sønn?". Siden Josef kun nevnes i Bibelen i forbindelse med Jesu barndom og oppvekst, kan vi anta at Han var en god del eldre enn Maria, noe som heller ikke var uvanlig på den tiden, og derfor døde tidlig. Siste gang vi hører om Ham var Jesus 12 år. Men Josef rakk nok å lære Jesus opp i snekkerfaget, så han kunne forsørge seg selv og sin Mor etter sin død. Så i en del år, før Han stod frem til sin Salvede Gjerning, var Jesus simpelthen bare landsbyens snekker!

Så i likhet med meg som er vokst opp under litt like omstendigheter, kjente Jesus godt "det brede lag av folket", vanlige arbeidsfolks hverdag og problemer. Han hadde levd det aller meste av sitt liv under samme kår, fått vannblemmer i hendene, fått allminnelige sykdomer og fysiske plager, jobbet og slitt. Ikke rart at det først og fremst var gode, solide arbeidsfolk- fiskere- han utvalgte seg som disipler. Og i motsetning til bønder har jo fiskere også en større frihet og er mer ubundet enn flere andre, mer stasjonære Yrkesgrupper. Og de som ikke eier så mye, er også friere enn den som er bundet av mye Eiendom og Gods! Jesu disipler var alt overveiende fattige, og "helt vanlige mennesker", som ikke raget over andre. 

Men Jesus Han Var og Er HELT SPESIELL! Herren kom virkelig "i forkledning", som et lite menneskebarn, en snekker, en fattig tjener- Han som har hele Himmelen i eie! Ikke rart det var og er mange som ikke kan tro det! Er det ikke når det kommer til stykket mange av oss som idag roser oss av vår Tro på Ham, som antagelig ville hatt værre for å tro det om vi var naboen hans den gang...? En snekker! Av lav Byrd! Messias??? Skulle ikke Han være en Mektig Konge, høyt hevet over alt og alle, som skulle bringe jødene til Storhet! Jommen sa jeg smør! Hadde "De fremste" idag, vært bedre enn De Skriftlærde og Fariseerne som hadde ventet seg noe bedre, og tatt til takke med en snekker- fulgt av en gjeng med fiskere som venner, og som omga seg med, oppsøkte og omgikkes allslags utstøtte og sosialt stigmatiserte "tilfeller", som åt og drakk sammen med de forhatte Tollerne som jobbet for okkupasjonsmakten og nærmest var som landssvikere å regne, og dertil overbeskattet de folk og stakk litt i sin egen lomme, siden romerne ikke var så alt for rause. Og disse menget "Gud Sønn" seg med! all slags syndere- ja attpåtil horer! (Men i Ham var det Ingen Urett!)

Og hva med de der "Disiplene" hans, som var så uten dannelse og sans for "skikk og bruk" at de ikke engang foretok en rituell handvask før de spiste. For er det noe de religiøse Jødene er opptatt av er det "Renhet"! Men hva hjelper det med Ytre renhet, om ikke Gud får rense hjertene. Og hva den tvangsnevrotiske "renslighet" angår, er det gjerne knyttet til noen heller mørke sjelelige sider, hvor godt de enn er skjult bak overdreven ytre renslighet, detaljreguleringer, og pertentlig overholdelse av ritualene. Og dette Visste Jesus- Helt uten psykologutdanning ;-)- Fordi Han var Guds Sønn, som eier All kunnskap og Visdom! Men botanikk var han visst ikke spesielt interessert i, for om han er riktig sitert og oversatt, kan jeg ikke få det helt til å stemme at et sennepsfrø er det minste av alle frø, eller at sennepsplanten blir så stor at fuglene bygger rede i grenene. Det er iallfall ikke allminnelig bordsennepsfrø det er snakk om. Men strengt tatt har det heller ikke så mye å si, for det var ingen forelesning i botanikk han holdt da sennepsfrøet ble nevnt. Han brukte det som en allegori, et bilde, da han talte til folket i det vi kjenner som lignelser om ting de ennå ikke kunne forstå. Men nå? Fremdeles er det endel som ikke forstår? "Selv endel Skriftlærde teologer" kan det se ut som. Hvordan kan det da ha seg at en fiskerdatter fra Nordnorge ser ut til å skjønne det...?

Og hva sa Han, "forkledningsmesteren"? Blant annet at han syntes synd på folket fordi de virret rundt som sauer uten Hyrder, stanga hverandre og skadet hverandre, og snart skremt i den ene, snart i den andre retningen. Som unger som går på sjølstyr og finner på alt mulig galt, fordi det ikke er noen voksne og klokere som tar seg av dem i kjærlighet, gir dem omsorg, lærer dem og setter gode trygge grenser. Isteden var det de Hadde religiøse ledere, Høyt hevet over vanlige folks problemer, som med selvgod Opphøyd mine og harde hjerter lesset Lovbyrder på dem og gjorde livet enda surerere for mennesker som hadde så mye å slite med og en så tøff hverdag at "drikk og svir og seksuelle synder" var en av de få gledene de hadde å flykte ut i og søke trøst i. Harde Hovmodige Egenrettferdige Skriflærde som gjerne så seg høyt aktet og vel ansett, som dømte, bortstøtte, fordømte isteden for å hjelpe mennesker som led og hadde det vanskelig. De Jesus elsket, helbredet, tilga, viste nåde og barmhjertighet! Ikke rart han ble mer elsket av de erklærte Synderne og de små, enn av "De fromme Fariseerne", som sammen med de Skriftlærde og i samråd med Ypperstepresten, uten å vite det virkelig Utførte Guds gjerning, da de fikk Jesus Arrestert og framstilt for dødsdom ved tortur som Gudsbespotter, Synder og Ugjerningsmann. Men jeg tviler på den lønnen de får for det smaker helt godt. Den bringer dem nok mer skam enn ære, om Gud nok kanskje til sist også gir dem del i Nåden. 

Hvordan det går med oss i dommen, kommer ikke Bare an på "vår fromme Tro" eller på Lovgjerninger, studier av skriften og religiøse ritualer og skikker. Det kommer like mye an på hvordan vi forholder oss til og hvordan vårt hjertelag med "Jesus i forkledning" er- også idag. I møte med de små, de fattige, de syke, de utstøtte, de fremmede, de som sitter i fengsel- og ikke bare de rettferdige av dem,- Men alle som lider og har det vondt og vanskelig i verden. Men vi skal ikke bare "smile falskt og vise dem et påtatt hjertelag for vår frommhets skyld", det ganger oss ikke! Så her er det snakk om å rive ut steinhjertet, skaffe seg et kjøtthjerte (det betyr også at det kommer til å gjøre veldig vondt noen ganger), la Gud arbeide med det og selv gå "den indre veien"- hvor bønn er av essensiell betydning, og stadig søke å utvide det! Noen ganger er enkle mennesker mer rause på hjertevarme i all sin ufullkommenhet og kunnskapsmangel, enn enkelte "Ærværdige Kristne Skriftlærde og Farisere som nærmer seg Perfeksjon" og "jobber på sin egen Kanonisering så godt vedkommende kan". Hva hjelper det å anstrenge Hodet med å formulere lange, fromme og vanskelige bønner, om ikke Hjertet er med? Hva hjelper det med harde botsøvelser og selvtukt som tretter og bryter ned kroppen, om vi ikke gjennomgår en indre utvikling? Skal man vandre i helliggjørelse og ha indre vekst som kristne må man gå "den indre veien". Så vil det etterhvert også vise seg i det ytre. Helgene ser ikke på Sin egen Storhet- de ser på Jesus, retter oppmerksomheten bort fra Egoet. På Guds Storhet! Målet er å bli "Kristussentrert", i motsetning til å være "Egosentrert". Og jeg tror Snekkersønnen fra Nazareth er enig med Fiskerdatteren fra Nordnorge og også med mange gode katolske Prester og teologer, munker og nonner om at det heller er slik det fungerer! ;-)

Noen ganger må man vokse Nedover for å komme inn i Guds rike, og det er vel ikke så vanskelig å skjønne, når Jesu- som attpåtil var snekker, måtte sove sine første netter i en forkrybbe for kuer og esel i en gammel stall hvor det luktet ramt!



MEN EN DAG BLIR MYE ANDERLEDES!

Hadde Guds Salvede Ikke "kommet i forkledning", som et "vanlig menneske" av kjøtt og blod- Han som er Guddommelig og fra evig tid, og delt livskår med "allminnelige folk" hadde nok ikke Gud visst så mye om det som foregår her nede, og hva det vil si å være menneske, hva mennesker gjennomgår og lider og hvordan samfunnsstrukturer og sosiale hierarkier kan slå ut. Dertil var mennesket Jesus Kristus "synsk", han så bak de ytre fassadene og Rett inn i menneskenes hjerter og sinn. Så nå vet Han det! Ingenting menneskelig er Ham fremmed. Sann Gud, menneske som oss- dog uten egen synd- skjønt Han på korset smeltet sammen med menneskeheten, og ble ett med oss som synder. - Våre synder bar Han på sitt eget legeme, som et botemiddel for de som tror og tar imot! Kristi legeme- gitt for oss. Jesu blod utgytt for oss, og for de mange, til Syndenes forlatelse. Så ikke snakk om "billig Nåde"! Har Han gitt oss alt, skylder også Vi ham Alt. Og dertil byder han oss å elske ikke bare hverandre som Han har elsket oss og gitt sitt liv for oss, men også vår neste, og attpåtil være fiender! Det kan vi ikke "av oss selv" og ved egne kraftanstrengelser. Vi er helt avhengige av det Han gir oss og Den Hellige Ånd, for vi er ufullkomne og feiler stadig. Men fordi Gud elsker oss- også som syndere- og før vi kom til Troen, ja før vi ble født og dannet i mors liv, kan vi også elske og godta oss selv, med Sunn egenkjærlighet- ikke narcissisme og egoisme!

Gud er den som virker det gode i Alle mennesker, troende som ikke-troende, han kan vende ondt til godt og bruke alt og alle i sin tjeneste. Han som er fullkomment Ren, anser ikke noe menneske som for lite, vanhellig eller urent. Heller ikke en syndig fiskerdatter fra nordnorge, som gjør så godt hun kan, og etter beste evne prøver å stille seg til disposisjon for Guds virke.

En norsk fiskerdatter av blandet blod fullt av arvesynd, fra ei lita bygd som heter Målsnes, i Troms fylke i nordnorge- men nå leier bolig i Stavanger, og en jødisk snekkersønn - av byrd, fra Nazareth i Galilea i det gamle Palestina av Rent og Hellig Blod, som nå er hos Gud Fader, og har Hele den Himmelske bolig i rettmessig eie. Han med Nåden. Jeg med skammen. Å hvor vi dog passer sammen! :-)



ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID, OG I ALL EVIGHET. 

AMEN

God Påske!

 

"SISTE ORD"



 

Jeg er bare "en av Guds utvalgte dårer", og for verden er "Ordet om Korset Dårskap". "Verdens barn" mener vi som "tar den Jesus-greia SÅ alvorlig", må være riv ruskende gale...Vel, Han tok oss ALLE temmelig alvorlig da Han døde for oss!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET

SÅ NÅ OG ALLTID OG I ALL EVIGHET

AMEN!

  

 

 

The Golden middle

Nå er vel ikke jeg mest kjent for å ha en knapp stil og vise moderasjon som Skribent. Men i dette innlegget skal jeg prøve å si noe klokt med færre ord, og overalte mer til leseren, selv om det vil bety at kanskje ikke alle kan forstå hva jeg mener og vil fram til. Så i motsetning til mye annet "rolls" prøver jeg her å skrive for "et litt egnere publikum" ;-) Jeg henvender meg til et "allment kristent publikum", eller iallfall et publikum som kjenner til og har vært såpass interessert for  kristendommen at de har bladd litt i en Bibel.

Det handler enkelt og udetaljert om "dagens religiøse situasjon" i Norge, sett fra mitt teologiske ståsted- med et konservativt, dog ikke fundamentalistisk Bibelsyn, i  ganske kortfattet form for forsøke å fremheve et par "poenger".

LITT OM KRISTENDOMMENS HISTORISKE BAKGRUNN I NORGE:

Kristningen av Norge blir vanligvis knyttet til slaget ved Stiklestad, der Olav Haraldsson falt i kampen mot en bondehær. Slaget sto den 29. juli 1030, og det blir antatt at banesåret som felte kongen kom fra Tore Hund.

Olav Haraldsson hadde blitt konge i Norge i 1015. På begynnelsen av 1020-tallet hadde han holdt et kirkemøte på Moster, der hans engelske hirdbiskop Grimkjell også var tilstede. Her ble det fattet beslutninger som la grunnen for en nasjonal kirke samtidig som "kristnihald", reglene for kristen livførsel, ble befestet. Etter dette var hedensk gudsdyrkelse strengt forbudt.

Men opposisjonen mot Olav var stor. Da kongen i 1027 drepte den mektigste mannen på Vestlandet, Erling Skjalgsson, ble det samlet en styrke mot ham bestående av stormenn, ladejarler og kong Knud av England og Danmark. Olav flyktet til Russland, og det var først i 1030 at han forsøkte å vinne tilbake sitt rike.

Etter slaget ved Stiklestad snudde stemningen i Norge, noe som skyldtes en rekke undere knyttet til liket. Olav ble utropt til helgen, og er i dag kjent under navnet Olav den hellige. Olav den hellige var for de som ikke vet det katolikk (dette var jo før reformasjonen som kom ved Luther og til Norge omkring 1600-tallet) Da Kong Olav "besørget kristningen av Norge" skjedde det ikke akkurat på helt humant og sivilisert vis. Men Kongen hadde lyktes i kristningen av Norge, selv om det skjedde etter hans død.

Og ingen med kjennskap til åsatrua og Norges historie, kan vel motsi det faktum at årsaken til de sterke humanistiske, rettslige og humanitære verdiene vi har i Norge idag, hadde kommet til uten kristningen av Norge, og den kristne lære, nedfelt i vår Grunnlov: Nestekjærlighet, rettferdighet, humanitet hjelp og barmhjertighet med de svake og trengende, ideen om at alle har samme menneskeverd som skal vernes om blot i kraft av å være et menneskeliv har alt sin rot i den kristne Evangeliske lære. Vår nasjon er tuftet på kristenhumanistiske verdier nedfelt i Grunnloven, men dette er nå i ferd med  forvitre.

BIBELSK ALLEGORI MED TANKE PÅ DAGENS SITUASJON, BÅDE NÅR DET GJELDER DEN NORSKE KIRKE OG "FOLKERELIGIØSITETEN":

Jødene var i sin tid Guds utvalgte folk, etter løftene ga til Abraham, som regnes som jødenes- og faktisk også muslimenes stamfar, og som vi kristne ved troen også gjør krav på ;-)

Mye av det det står om i Det Gamle Testamentet er et bilde på det som skulle komme. Ikke bare Profetene, men på sett og vis kan vi si at alle fortellingene i Bibelen, ja selve jødenes historie slik den er beskrevet i Bibelen er profetisk, peker på Jesus og er et bilde på det som skulle komme- åndelig sett!

Skriften taler om jødenes fangenskap i Babylon, og om "de ville tilstandene", hedenskapen og avgudsdyrkelsen der. Den taler også om jødenes slavekår i Egypt, der Farao ble ansett som Gud og det florerte av mystikk, nokså avansert mytologisk overtro og magi.

De fleste har fått med seg at Moses, utvalgt av Gud, var den som førte jødene ut av Egypten. Og på samme måte som Gud bearbeidet jødene under 40 års ørkenvandring før de kunne komme inn i "Det Lovede Land som fløt av melk og honning", trenger også vi kristne å lutres, ydmykesog gjennomgå en forvandling før vi slipper inn i Paradis. Men på samme måte som den gang, er det mange som murrer over slikt og en slik lære, gjør opprør og ikke vil vite av tukt. Det er kanskje også "symptomatisk" at Moses selv, "Lovens Far" som forbannet de som ikke fulgte den, selv måtte bli igjen ved Horeb, og aldri slapp inn i Det Lovede land han hadde ført jødene til. Det var som om Gud sa "Så langt, så riktig. Hit men ikke lenger fører Loven alene deg!" Skal vi komme "helt frem til Himmelen" er vi avhengig av nåden, og av å "krysse Jordan" i vanndåpen. Men Moses fikk nok lønn og rik velsignelse av Gud for "sin del av jobben"! Den var heller ikke så rent liten. Den krevde sin mann! Moses er "ingen puslete smågutt" nei! Men heller ikke Moses var sterk nok til å nå frem til Løftenes Land i egen kraft! Derfor var det mange små og svake som gikk inn før ham.

Idag er det mange som har falt fra kristentroen og vi lever idag i et overveiende sekulært sammfunn, iallfall i det offentlige rom, hvor Den Norske Kirke synes å dilte villig etter, og modernisere, tilpasse og liberalisere sin teologi i takt med det sekulære sammfunnet, mens vi katolikker fortsatt skiller mellom Kirken og "verden", børs og katedral, og i tillegg har holdt fast på et konservativt Bibelsyn, hvor vi innrømmer Gud mer Visdom, kunnskap og innsikt enn mennesker og at det finnes noe som ikke bare hører mennesker til, at Gud av og til vil noe helt annet enn vi alltid mener er best, sett ut fra menneskelige bekvemmeligheter og lyster.

Nå er det samtidig slik at ingen idag er forpliktet til å leve etter Moseloven, selv om det visstnok er noen syvendedags-adventister som forsøker. På samme tid Er det ikke noe galt med Loven som Gud ga til jødene gjennom Moses. Den er Ren, Hellig og God, og om vi hadde fulgt den hadde lite vederfartes. Problemet er at ingen klarte å følge den til punkt og prikke, og dermed kom under Lovens strenge dom og de forbannelser som i Skriften er knyttet opp mot Moseloven, for de som ikke følger den! Så saken er at det ikke er Loven og budene det er noe i veien med, de står fast! Så da er det altså oss Mennesker det er noe galt med, og dette gale kaller vi kristne "synd". 

Og HER er det Jesus kommer inn i Bildet, med Nåden som kan frelse oss fra Lovens dom og forbannelse som følge av vår synd- fordi Han Selv tok følgene! Men det er ikke alt. Det er veldig mye mer, som jeg ikke skal skrive om her.

Hvis kristendommen blir for hard og Lovisk dømmende, og Kirken tukter sine "barn" for hårdt, vekker det som Salomo førte i pennen med sin Visdomsgave, bare trass og opprør. Mennesker som vokser opp i sekteriske fundamentalistiske miljøer, sekter og hele Stater (som i Iran) blir sjelden styrket i Troen av det, heller vaksinert mot den aktuelle religionen- ikke på Grunn av Guds- men på grunn av fantatiske, og ofte direkte sykelige religøse mennesker og religiøse ledere. I slike miljøer er det ikke godt å være menneske.

Men det er heller ikke godt å være barn, være menneske i et Lovløst, grenseløst samfunn hvor alle tradisjoner og moralnormer hviskes mer og mer ut. Og ett svar på det kan bli at endel mennesker derfor søker til ekstreme miljøet og sekter nettopp for å finne faste rammer og normer, og noe større enn dem selv å "tro på, leve og dø for" i bytte for nihilismens og materialismens meningsløshet. Og i endel tilfeller, som hva vestlige ungdommer som lar seg rekruttere som terrorister fra islamister til det de anser som "hellig Krig" angår, kan det føre Virkelig galt av sted!

Det finnes en Middel- hvor man verken opphever Loven (som jo er en tuktmester til Kristus, hva skulle man med tilgivelse om det ikke fantes synd?), holder tilbake Nåden, Eller vender Nåden til Skamløshet!

Nå kan Den Norske Kirke synes å ha blitt så "forstandsmessig" sekularisert at det nesten ikke er noen spititualitet, åndelig saft og kraft, eller spor av kristen Mystikk igjen, blir det også tørt. DNK representerer idag jevnt over ikke et "større univers" en det som finnes i det sekulære, humanistiske Norge. Og det kan nok være en av de sentrale årsakene, i tillegg til det som ligger i samfunnsutviklingen generelt, til at mange mer tradisjonelt orientert kristne, ikke finner seg til rette lenger i DNK, og søker til lavkirkelige karismatiske Trosmenigheter av så ymse kaliber, dels over i det kristenfundamentalistiske, dels over i en herlighetstologi med fokus på penger, materialisme og verdslig personlig suksess, som står i grell motsetning til Jesu lære. Men det er åpenbart "mer liv og røre" på møtene i slike menigheter, enn i en allminnelig trøtt og tørr søndagsgudstjeneste i Den Norske Kirke.

Den Norske Kirke kan nok også sies å ha blitt en temmelig lavkirkelig som Kirke, ikke minst med tanke på det sakrale aspektet, ærefrykt for Gud og sakramentene, og respekten for selve Gudshuset og hva det brukes til. Her har man virkelig gjor "døren høy og porten vid", med det resultat at "murene rundt byen er revet ned, og det er ingen våkne vaktmenn lenger- Trenger man noe sånt?". Og Da har jo også Fienden fritt leide. Men i DNK tror de jo ikke lenger at Fienden, den gamle slangen, eksisterer. "Den Åndelige Tørken" i Den Norske Kirke, synes å bli forsøkt kompensert for med stadig mer vekt på menneskeskapt Kultur, Kirkekonserter og denslags, men "lengselen etter Evigheten" ligger dypt i mennesket- og når de ikke får stilt sin åndelige tørst i "Folkekirken", og heller ikke vinner gehør for sine egne erfaringer med den åndelige virkeligheten der, men blot blir avfeid med sekulær psykologi, ja da er vel veien ofte ikke så lang til det noen av oss betegner som "New Age"- en salig lapskaus og åndelig buffet av nytt og gammelt henta litt hist og her eller fantasert sammen til noe helt "nytt og underfullt" av selverklærte Guruer som "har vært Jean d`Ark eller inkahøvding i et tidlegere liv- eller isteden for å lese Bibelen har mottatt sin helt egen variant av Guds Ord "i automatskrift fra Jesus selv". Publikum kan fritt velge og plukke ut det man har mest lyst på, og jevnt over er det meste pakket inn i  "vakre farger, aurar, gode energier, røkelse og myrra og tilbud om peakexperiences og insante åndelige opplevelser for den som bare er villig til å betale det kurset koster". Her er det "fritt frem for enhver som vil leke Vismann, Magiker og Gud". Og de tar seg som regel godt betalt. Det hele er helt etter markedsøkonomiske prinsipper. Det handler om "tilbud og etterspørsel, reklame og markedsføring". Den åndelige tørsten er penbart så stor at alternativmarkedet har økt noe voldsomt i løpet av de siste 10 årene.

Så det kan altså se ut som om noen har falt ifra troen pga en Streng Lovisk kristen praksis, mens enda flere enn de som fortsatt treller under Loven, har vendt "tilbake til Babylon og Egyptens fangenskap"- lovløshet, seksuell umoral hvor de treller under og blir bytte for hverandre og sine egne drifter og begjær, egosentriske behov, grådighet, materialisme , og altså også hedenskap, modernisert overtro og avgudgudsdyrkelse. "Same shit, new wrapping"!

Men Det finnes noe som er Bedre! Noe som er Sannt og Ekte. Som ikke koster penger. Noe som flytter fokuset bort fra Selvet, det det grådige kjødelige og materialistiske begjæret, fordi det er så mye bedre, så mye mer verdifullt og evigvarende, fordi det har slik livskraft som gir åndelig vekst og utvikling like inn i Himmelen og i uoverskuelig fremtid! Guds Rike! Som ikke består i ord og ytre ting, men i indre Kraft.

Jesus er for oss som har "møtt" Ham, og kjent og trodd den levende Kraften som utgår fra Ham, slett ingen "pappfigur på søndagsskolens flanellograf" eller en litterær mytologisk figur som "bor mellom permene i Bibelen". Han er den Levende og Oppstandne Kristus!

Og hvis du begynner å søke og lete etter Ham med hjertet, åpner deg for tanken, og trenger deg fram i bønn til en for deg ennå ukjent Gud, så Finner Han deg!

Enda kan vi bare se ham med Hjertet. Men En dag skal vi se Ham som han Er, klart og tydelig, og ikke som i en gåte eller et matt, bulkete speil. Og hver den som har dette Håp til Ham renser seg selv, likesom Han er Ren!

På meg kan det virke som endel av de som bærer kristennavnet, enda verken har kjent eller trodd Guds Kjærlighet og den kraften som finnes i Guds rike. Men bare "tror på noe de har hørt om og lest om i Bibelen, og knapt det". Da er oppskriften å søke nærmere Jesus, og da må man gå den indre veien, bønnens vei, bønnens lange skole- og den går gjennom mange faser, hvor også "ørkenvandring" er en del av veien! Salige er de som ikke faller fra, for det finns større belønninger lenger fremme på den Veien, enn man ante da man startet.

Jeg avslutter med en enda aktuell, "håpløst umoderne" sliten, gammel vekkelses-salme på knitrende vinyl:

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET

SÅ NÅ OG ALLTID

OG I ALL EVIGHET

AMEN.




 

 

"LOV OG RETT IN L.A"

i dette innlegget vil jeg drøfte og gjøre noen refleksjoner over "Den Norske Rettsstaten" og "Lovens intensjon", med utgangspunkt i særlig En konkret alvorlig hendelse i mitt eget liv, i en relasjon som har hatt stor betydning for Mitt liv på godt og ondt. Ting jeg i utgangspunktet hadde tenkt å ta med han direkte, men jeg erkjenner at det kan bli såpass omfattende, og få så klart preg av en "undervisning" han neppe er mottagelig for, eller kan ta imot, at det er bedre å ta det her, hvor det kanskje er andre som kan ta imot det og få en økt forståelse av Norsk Lovs betydning, og ulike sammenhenger som ikke er like øyensynlig for alle. Og kanskje, selv om jeg tror mine lesere her selv er på et så høyt nivå at de allerede har skjønt det, vise noen at det som tilsynelatende bare er "en dum urimelig lov", som regel er bedre gjennomarbeidet og velbegrunnet enn det som ligger "klart i dagen". Og at mye og store menneskelige lidelser på kropp og sinn, kunne vært spart, dersom "folk flest", vanlige mennesker som på ingen måte er "hardbarka kriminelle", så poenget i å rette seg etter Norges Lover rett og slett fordi det er slik Loven ER i dette landet, også når de ikke "skjønner poenget med den" eller "finner den urimelig og dilletantisk".

Det er en Grunn, eller rettere sagt en hel haug med komplekse grunner og sammenhenger  som ligger som underbygger Lovens utforming, og kjernen i Lovens viktigste intensjoner er rett og slett å skape ro og orden, forhindre alvorlig kriminalitet, og ta vare på, sikre rettighetene og ivareta menneskeverdet og rettsikkerheten til Alle innbyggerne så alle kan være trygge, ha det bra og leve i fredelig sivilisert sameksistens, forhindre skade på, overbelastning og krenkelser mot alle menneskers kropp, sinn, eiendeler, og materielle ting, og ivareta liv og helse og samfunnsikkerhet og verne mot vold. Loven omfatter beskjeftiger seg dermed med alle deler av menneskelivet og samfunnslivet, og søker å regulere alt til innbyggernes og Landets beste både på indivdnivå og i et samfunnsøkonomisk og politisk perspektiv, så langt man rekker med Lovreguleringer. Men om det skal fungere, og Lovens gode intensjoner oppfylles, er det avhengig av at Lover og regler faktisk blir fulgt! "De små lovene" er noen ganger mye viktigere enn folk tror.

Så var det den personlige biten som omhandler et alvorlig overgrep, med for meg fatale konsekvenser, som jeg ble utsatt for som 14-åring av et 12 år eldre søskenbarn, men som jeg ble innrømmet et voksent "jamnbyrdig" ansvar for, med store kvaler skam og samvittighetsangst, som Han burde båret alene, men heller for sin egen del har tatt svært så "lett på", og synes fremdeles å sveve i den oppfating at dette handlet om fra min side frivillig, ønsket sex "til felles glede og tilfredsstillelse", siden overgrepet ikke innbefattet vold. Men Det er nok langt fra Sannheten og en ekstremt grov overforenkling, mens realitetene er langt mer komplekse og sammensatte. De negative konsekvensene og skadene for meg personlig, som i tillegg til den psykiske belastningen, uten at han visste det den gang også resulterte i en graviditet med en skult spontanabort jeg lenge benektet og fortrengte- og en ubehandlet infeksjon i ettertidfor som har gjort meg infantil, har vært omfattende. Familietilknytningen, hensynet til andre familiemedlemmer og min relasjon til den, og vår relasjons opprinnelige karakter har gjort det hele ekstra vanskelig. Jeg har tidligere gjort noen mislykkede og lite veloverveide forsøk på å konfrontere ham, og meddele ham sakens realtieter, men det synes nesten å bare ha virket Mot sin hensikt. "He just don`t get it", det ligger for Høyt for ham!

"Hvem er denne Mannen?" Han har også en del gode menneskelige kvaliteter, egenskaper og praktiske ferdigheter. Han var sine foreldres beste sønn. Han har kun litt Yrkesfaglig utdanning og noen "kurs" i fra førstegangstjenesten i militæret som formell yrkeskompetanse. Men han jobbet som Brannmann det meste av sitt voksne liv. I mange ting er han "en Mannemann" som behersker alle former for klassisk elementært arbeid, fra snekring og mekanikk, til jakt og fiske, har flere gode kammerater og blir nok av noen regnet som "en av de beste, og faen til kar". Selvtilliten og troen på egen forstand er i det øvre skiktet, selv om den samme mannen som fint hadde overlevd "alene i Alskas villmark" også skryter av at han ikke kan bruke en PC, og knapt har åpnet en bok etter at han hadde lest ut alle bøkene i "Hardy- guttene"- serien som 17 åring.

Selv har han ingen ideer om at han mangler en del på helt allminnelig allmendannelse og i møte med den moderne urbane sivilisasjon, Akademia, og et litt høyere sosialt nivå og kulturnivå enn det han selv ligger på, antagelig ville blitt regnet som "en ukultivert Primitiv Villmann" og blitt innrømmet Lav sosial status. Han hadde nok også tapt i dagens utdanningssystem, og at vi lever i et "informasjonssamfunn" hvor man i mye står utenfor og ikke kan hevde seg om man ikke behersker digitale media- slik de aller fleste idag gjør med største selvfølgelighet, står man i fare for å bli "en Klar taper" både på arbeidsmarkedet og på "kjønnsmarkedet" og får ikke være med i "Det Gode Selskap", har ingen inflytelse. "Villmarkas Sønn" har gått av moten, men det har visst gått ham hus forbi ;-) Men i den utkantbygda i Nordnorge som vi begge vokste opp i, og i sitt vante miljø, lever han Godt, og har ingen anelse om at Han i mange andre miljøer ville vært "en misfit" og høstet alt annet enn anerkjennelse! "På havet og ved fjell og vidde" holder det jo i massevis å være "Bukk og Bjørn". I et natursamfunn bygget på "survivel of the fitest" ER han fra naturen en av "the fitest". Blant neandertalerne i Steinalderen hadde han vært skikkelig ettertraktet, hatt fri tilgang på "hunner" og antagelig vært en leder i flokken, og litt kreativ er han jo også og så flink med hendene og heller ikke hjerteløs som et dyr, så Gro Mango-mannen hadde han glatt danket ut, og videreført egne gener. Men nå lever vi altså i 2016! Åndsvitenskap vet han ikke hva er, han er neppe engang kjent med hva som ligger i begrepet.

Og da han siden jeg selv maler, og han gikk av med pensjon og savnet en hobby, og spurte meg om råd- kunne jeg ikke dy meg, nettopp fordi jeg kjenner ham og stilen hans- og spurte om det var "Elg i Solnedgang" han hadde tenkt å male, og fikk som svar "Neeei, jeg tror ikke jeg hadde fått til elgen, men jeg hadde tenkt å male solnedgangen" dog med et lite smil i øyet, men jeg er slett ikke sikker på at han var kjent med det "begrepet" heller. Si "kitsj" og han tror det er omtrent det samme som "isj" eller en forkortelse for Kvick-Lunsj ;-) Og nei- mitt kulturnivå ligger ikke høyere enn det må! Jeg er ikke på noen måte "høykulturell", men en god del av det som for allminnelige mennesker i mitt miljø er ren dagligtale, vil nok han måtte slå opp i fremmedordboken for å henge helt med i hva vi snakker om. Banna bein! Slik er det med Den "Supermannen". Noen ganger er det så "fjernt" at man ikke vet om man skal gråte eller le, og selv blir man av ham og hans like holdt for å være "den største idioten". Jeg hadde nær sagt "Salige er de fattige i Ånden, for de innser ikke sin egen fattigdom i det hele tatt". Nei, selvtilliten hans er det Ingenting å si på! Noen ganger er jeg nesten bare fristet til å si "ja, ja" la det fare og bære over med det, og bare avskrive ham som "komplett idiot", for der det ikke Er mer, kan man vel ikke vente mer heller. Som ordtaket sier: "Mot Dårskapen kjemper selv Visdommen forgjeves".

OM jeg skulle lyktes i å forstå Hvordan jeg opplevde det aktuelle Overgrepet, Hvorfor jeg tilsynelatende var "frivillig med på det", og AT det faktisk var et Overgrep, og et Grovt sådann, måtte jeg antagelig brukt like mye pedagogikk som om jeg skuller prøvd å forklare det til en 5 år gammel unge. Og selv med all verdens pedagogiske metoder er det uansett Begrenset hvor mye "en 5 åring" Kan fortså. Men denne Mannens intellekt i seg selv er bra nok, han har bare ikke søkt kunnskaper og innsikt med det- bare brukt det på det praktiske og det "umiddelbart fysisk og relasjonelle nære"- helt konkret. Ingen finurlige abstraksjoner, språklige krumspring eller spor av akademiske eller intellektuelle tankekonstruksjoner og kunnskap der! "Back to basic"! Og han har heller aldri vært på noe annet og mer høytlyvende nivå. Så der har det heller ikke vært for store sjelekvaler, det er jeg som har måttet bære de Psykiske skadene. "No brain, no headake" får man vel kanskje kunne si i "tilfellet Torbjørn". Og han får bare finne seg i å bli "uthengt", for er det noen som har lidd skade og urett i vår relasjon er det ikke han, men desto mer Meg! Jeg tidde, dekka ham og tålte det jeg fikk i mange mange år før jeg tok bladet til munnen, både for Hans del og for "familiefredens skyld". Så om han har Noen form for Rettferdighetssans, har jeg fortsatt en del å gå på før vi "står likt". Men det fordrer jo også at han i litt større grad innser realtitetene, og erkjenne at han som voksen var den som skulle bært All skyld, og hadde Alt ansvar for det som skjedde.

For jeg var et barn, en tenåring på 14, som stod i et tillitsforhold til ham, og han var en voksen mann på 26 år som giftet seg samme år og jeg hadde ikke noen form for intiativ til det som skjedde. Han utnyttet det faktum at jeg som liten hadde vært mer knyttet til ham, og han hadde vært mer av en Storebror for meg enn mine egne brødre, og hadde vært mitt "idol" som jeg var svært glad i og så opp til- Men IKKE forelsket i eller seksuelt interessert i. Det ble bare så fryktelig vanskelig å si nei og stå imot nettopp Ham, ikke fordi jeg hadde Lyst eller hadde hatt noe ønske eller intensjon om at det var i senga ting skulle "ende", det var Hans gjerning og intensjon Alene! Det var ikke noe Jeg hadde fantasert om. For meg var var det hele "fullstendig feil og uønsket". Det var så "feigt parti" at selv om jeg ikke gjorde motstand og tilsynelatende var "med på leken" av egen fri vilje og ikke gjorde noen som helst form for motstand, bar Lot ham bruke meg, uten at det ga meg noen som helst form for behag eller nytelse, og bare lå der og håper han snart var ferdig. Var jeg likevel alt annet enn hard og aggresiv mot ham neste dag. Hvor forvirret blir ikke et barn eller en ungdom når noe slikt som Ikke skulle ha skjedd, som man ikke skulle ha opplevd, skjer i forhold til en av de nærmeste slektningene, som man er mest glad i, ser opp til og har et tillitsforhold til. Det er så Feil som det kan bli og en kriminell handling, som han om jeg hadde anmeldt ham hadde måttet sone for i tillegg til å gi meg en rettslig avgjort økonomisk kompensasjon. Han burde virkelig, særlig med tanke på den etterfølgende aborten, være sjeleglad og takknemlig for at jeg "berget ham" og holdt kjeft! Men det er en stor urett også å kreve taushet av offeret. Jeg legger den byrden og skylden jeg bar tilbake på Overgriperen. For det er der den rettmessig hører hjemme!

Den seksuelle lavalderen er som den er, primært først og fremst for å unngå slike ting som det jeg ble utsatt for og ble skadelidende for. Den er ikke ment som "en moralsistisk livsbegrensning og pekefinger", men som et Viktig vern for barn og unge. For barn er barn og ikke voksne, selv om de er kommet i puberteten og er fysisk utviklet. Barn og tenåringer er sårbare, og enda i mental og sosial utikling og vekst. De har ikke samme evne til å vurdere, styre og ta anvar for seg selv og sitt eget liv. Derfor finnes det også en kriminell lavalder, hvor barn under denne alderen ikke blir dømt som voksne uavhengig av forbrytelsens alvorlighetsgrad, fordi de ikke er modne nok til å forstå konsekvensene av sine handlinger, lettpåvirkelige og impulsive. En fjortenåring kan ikke ta det voksne ansvaret den voksne burde og skulle tatt. Jeg ble forledet av dette voksne Søskenbarnet til å være med på noe veldig galt som jeg selv verken hadde tenkt på, ønsket eller villet.

Det var ikke noe "jamnbyrdig forhold" mellom oss, jeg var den Klart svake part, som ble gjort til offer for en voksen manns egoistiske seksuelle begjær. Så mye for den "Gjensidigheten"! Men jeg var Glad i ham, veldig glad i ham- bare ikke på Den måten, og ellers hadde jeg ikke engang kommet i den situasjonen hvor dette som aldri burde ha skjedd skjedde, og jeg har grunn til å mistenke at det han gjorde langt derifra var noen "impulshandling i fylla" men en baktanke, lyst og intensjon han hadde hatt alt da han ba meg på den "hjemme alene- mens bruden er i syden med svigermor- privatfesten". Det var ikke noe som "unfortunate" og tilfeldig "desverre bare skjedde". Jeg hadde ikke ønsket og villet det, men det hadde Han, og gjorde også ved andre anledninger seksuelle tilnærmelser, selv i egen bryllupsfest. Hva skal en forrvirret tenåring gjøre tenke og tro? Et barn som allerede hadde blitt seksuelt misbrukt og utnyttet som 12 åring av en voksen mann som var enda eldre- hele 19 år eldre enn meg- han så jeg også opp til, og var jeg- i motsetning til med mitt søskenbarn også forelsket i på "romantisk naivt ungpikevis". Da gikk jeg fremdeles på Barneskolen! Mannen var formann i Bygdelaget, veldig "engasjert i ungdommen", spilte i Danseband, var aktiv i politikken og likte å stå i sentrum av begivenhetene. I tillegg var han utrolig sexfiksert med mye grov seksualisert humor, og jeg observerte også at han viste litt unormal interesse og flørtet nokså åpnlyst i jobben som skolebussjåfør, med en annen jente som ikke kan ha vært mer enn 9 år. 

"Lolita" , altså meg, ble misbrukt av både den ene og den andre, måtte tåle grov urett og led mye! Det førte blant annet til at jeg drakk og festen mye alt fra 12 års alderen. Det fungerte som en flukt og døyvet og bedøvde den indre smerten jeg bar på. Men Det var det ikke mange, om noen, som visste! Jeg tiet, og led og dekket mine overgripere i min hjelpeløse missforståtte kjærlighet! Det var ikke Sex jeg søkte og lengtet etter, det var kjærlighet, nærhet. Ikke en "røff voksen seksualitet" eller "spenning"- heller en trygghet, ømhet og nærhet jeg aldri hadde fått hjemme. Derfor var jeg ekstra sårbar og utsatt. Og slike er altså loven om seksuell lavalder ment å beskytte mot å bli utnyttet og misbrukt av voksne menn og gamle griser, som ofte lokker mer enn de truer, og med det søker å gjøre sine offer "medskyldige". Det spiller derfor ifht Norsk Lov ingen rolle om barnet er "medskyldig"! Penetrerende overgrep mot barn under 12 år straffes automatisk som voldtekt etter lovens paragraf, uavhenig av om de ble tvunget til det med fysisk vold, også på grunn av den fysiologiske forskjellen. Barn kan manipuleres til "gå med på" et samleie, men jeg kan vanskelig tro at det er Fysisk godt for særlig mange barn å få en voksen penis inn i seg, heller ikke om barnet er i tidlig pubertet, og det var det heller ikke for meg! Det ligger både på et følelsesmessig, mentalt og sosialt nivå, hva ubalansen og forskjellene på barn og voksne angår, men også på et rent fysiologisk og anatomisk nivå. De mennene som ikke bare med fullstendig kynisk overlegg misbruker barn vel vitende om skadene de påfører barnet eller ungdommen er nå en ting, men det er minst like mye som er feil i hodet på menn som innbiller seg og forsvarer egne nytelsesfulle utnyttelse av barnet for sin egen seksuelle tilfredsstillelses skyld, som innbiller seg, lyver for seg selv, og bruker som belegg og forsvar for sine forkastelige handlinger og lovbrudd at det var "helt gjensidig og likestilt, like godt og like villet seksuelt sett på barnets side", når det for barnet- som i mitt tilfelle handlet om noe Helt annet enn sex og voksen spenning! Det som har slått meg i den grad jeg har snakket med regelrette pedofile (for å prøve å forstå hvordan de tenker) er at de rett og slett er helt avstengte ifht å virkelig se hvor galt det e og ute av stand til å skille mellom egen lyst og nytelse, og barnets følelser og opplevelse av samme situasjon. Som en dømt pedofil sa i en dokumentar som gikk på Nrk "Jeg kunne ikke skjønne hvordan noe som var så Godt for Meg, kunne være vondt for barnet på noen måte"! Da er vi ved en kjerne også i det overgrepet mitt Søskenbarn begikk mot meg!

Jeg har lyst til å vise mitt søskenbarn dette innlegget, men vet ikke om jeg våger, og klarer heller ikke snakke med ham og uttrykke meg klart og tydelig ansikt til ansikt med ham. Er det i det hele mulig å få ham til å innse, skjønne og forstå hvordan det som skjedde egentlig var for meg? På privatfesten, etter at de andre gjestene var gått, da jeg et øyeblikk "så det komme" og var i ferd med å smette inn på Gjesterommet og låse døren. Og han sa de ordene som holdt meg igjen: "Kan vi ikke bare sitte og snakke litt", for det var nettopp det jeg hadde ønsket, å bare sitte og snakke litt med ham, bare han og jeg, som "i gamle dager" før han flyttet hjemmefra, og jeg besøkte ham, ventet på ham når han kom fra skolen, så jeg etter han hadde spis, bare kunne sitte litt i sofaen og småprate med min Kjære Venn, som spilte gitar for meg mens vi sang sammen. Jeg hadde savnet det sånn da han flyttet hjemmefra, og først fikk kjæreste og bla far, så en ny kjæreste før han til sist fant den han ville gifte seg med. For da var det ikke lenger "du och jag, Alfred", som i det uadskillelig vennskapet mellom Astrid lindgrens Emil og Drengen Alfred. Og da han tok på meg og kysset meg, og jeg tok på ansiktet hans, føltes det så uvirkelig og fremmendt, at jeg måtte minne meg om at denne "fremmede" var Torbjørn, han jeg var så glad i. Og derfra var det ingen vei tilbake, og jeg tenkte på et tidspunkt attpåtil at dersom jeg Trekker meg nå kommer han til å voldta meg, og det ville vært enda verre, så jeg bare "fulgte med" som et umælende lam som følger med til slaktebenken. Og da han lå der over meg, med det digre lemmet sitt inni meg, som et stempel som presset luften ut av meg, ønsket jeg bare at han snart måtte bli ferdig, men i et slags halvbeviss ønkse om å "merke ham" så andre kunne se hva han hadde gjort, laget jeg kloremerker på ryggen hans, mens en annen del av meg ville berge ham, skjule ham, for jeg var jo glad i ham, men alt var Feil, feil Feil og jeg følte meg så Brukt. For det var det han gjorde, Brukte meg- for å tilfredsstille sitt eget egoistiske begjær!

Jeg våknet før ham. Da han våknet satt jeg fult påkledt i stuen, mens jeg følte meg ganske tom og naken innvendig. Det som var tatt fra meg, ødlagt, knust var det idealbildet jeg hadde bygd av ham fra barndommen av. Jeg var glad i ham, forvirret, ville og ville ikke, og på et tidspunkt lurte jeg også på om jeg bare skulle gå rett til Lensmannskontoret og anmelde ham, men det var et stykke vei, og han hadde neppe kjørt meg dit. Så isteden, med en viss sorgfølelse, viste jeg ham ømhet og varme, der han lå halvt påkledt på sofaen. Med det utilsiktede resultat at han fikk ereksjon og prøvde seg igjen, ville ha Mer, under påskudd av at han denne gangen skulle "gjøre det godt for meg", så jeg løy bare og sa at det Hadde vært Godt for meg, for jeg ønsket på ingen måte noen "reprise" på det som Aldri skulle ha skjedd, og av det "mørknet han litt", ble taus og lukket seg, nesten aggresivt, når jeg la hånden over han, så jeg trakk den raskt vekk. Det var forvirrende, føltes litt uvirkelig, som om "det var han, men han var en fremmed", jeg hadde sett en side ved ham jeg ikke kjente, ikke visste fanns. Det var samvittighetskvaler, angst og skam. Hans kone var nemlig halvveis blitt som en venninne for meg, hva om hun fant det ut, og ekteskapet røk.

Men jeg var naiv, for i ettertid har jeg innsett at hun kanskje allerede kjente "hemmeligheten", men ville ha meg til å fortelle det selv. Det kunne jeg ikke, jeg var full av angst. Og da jeg to år senere ble husvill bodde jeg hos dem en stund, men alt var bare "feil", ikke som før, det var "blitt mørkt i huset", og Jeg var visst "knuten på tråden" mellom ektefellene, mens temaet var urørt, ingen snakket med meg om det som hadde skjedd. Det var "elefanten i rommet", men han hadde bedt meg tie da overgrepet fant sted "for ellers var han solgt", og jeg ville ikke ødelegge noe, ikke for ham og ikke for kjærligheten mellom ektefellene. Heller ikke komme i konflikt med hans mor, som "forgudet sin sønn" og også stod meg Nært. Røttene, det som hadde vært, den gode relasjonen vi hadde hatt, alt Jeg hadde vært, det jeg ville skulle være "som før" på den ene siden. På den andre siden visste jeg at ingenting var som før, at jeg måtte vekk. Det var så mye, og jeg hadde det ikke godt med mine foreldre heller, bar det meste alene, snakker ikke om det, avlsørte ingen av overgriperne, snakket ikke om aborten til en levende sjel, men jeg hadde det vondt, det var mørkt inni meg. Jeg måtte bort, fikk på eget initativ litt psykologhjelp, før jeg flyttet sørover, og selv om jeg enda returnerte til mine foreldre i korte perioder, mellom ulike skoler, eventyr og "slag", var det for godt. Jeg ble aldri mer fastboende i hjembygda mi. For mange vonde minner og "spøkelser og demoner" fra fortiden, oppveksten, overgrepene, det sosiale stigmaet og isolasjonen jeg opplevde da jeg fikk angst som et resultat av alt det vonde. Jeg måtte Ut! Jeg måtte bort om jeg skulle ha en sjans. Nå har jeg bodd i Stavanger siden 1989, har slått rot, bygget meg opp et nettverk, vennskap og kjennskap, og kjenner "Byen min godt". Likefullt er det perioder og mørke stunder, der jeg "hjemsøkes av fortiden, traumene, alt som har vært så vondt gjennom livet", men ellers har jeg det stort sett bra og har klart å bygge meg opp, både sosialt og på de fleste område, nesten Helt uten noen familiær støtte.

Tlgivelse og forsoning blir vanskelig så lenge Ugjerningsmenn verken erkjenner skyld, viser medfølelse, BER om tilgivelse, eller viser tegn på anger og dårlig samvittighet.

Om lover og regler hadde blitt fulgt og respektert av disse mennene og andre, hadde jeg kommet meg uskadd gjennom livet. Isteden ble altså ting "snudd på hodet" og overgrepene bagatellisert og noe jeg selv måtte bære skylden for og takle alene, helt på egenhånd. Og den omsorssvikten jeg opplevde hjemme, ble ikke engang erkjent eller sett. Jeg hadde ikke mye vern! Ikke mye beskyttelse! Ingen hjelp fra skolen heller, kanskje fordi jeg klarte meg så godt faglig, på tross av visse "sosiale tilpasningsvansker" og Mye "utagerende festing og skulking" mens jeg gikk på ungdomsskolen. Og skolen opplevdes også en smule fjernt fra det livet jeg levde utenfor skoletimene, hadde liksom så liten relevans, så karakterene som jevnt over hadde ligget helt i toppskiktet det først året på ungdomsskolen, gikk kraftig ned etter som jeg mistet fokus, motivasjon og konsentrasjon. Likevel klart jeg å "henge med" tross lite innsats, og da jeg gikk ut av ungdomsskolen hadde jeg for det meste Meget`er, ett par Godt, men i motsetning til i 7ende klasse, bare en enslig Særdeles godt i karakterboken, nok til at Kursen ble staket ut mot Gymnas. Med alle de personlige og familære problemene jeg hadde droppet jeg likevel ut av videregående i 2.Gym, men har senere tatt en Yrkesutdannelse innen Landbruk, endel andre kurs på videregående nivå, og sist en fagutdannelse innen renhold. Jeg kunne ha hatt, og var av mine lærere "staket ut for en universitetsgrad" og ansett som "en meget begavet elev, som kunne nå langt- faglig sett". Hadde jeg blitt fanget opp av hjelpeapparatet på et tidlig tidspunkt i barndommen, og lover og regler ellers blitt fulgt, og mitt rettsvern og lovfestede rettigheter som barn, fungert som de skulle, hadde livet mitt kunne blitt helt anderledes. Det viser også hvor viktig det er at Norske Lover blir fulgt og respektert.

Når det gjelder "den allminnelige hverdagskriminaliteten", som mange ikke tar det så nøye med; Som å kjøper smuglersigaretter og andre smuglervarer "med god sammvittighet, fordi Statens avgifter er uforholdsmessig høye" er heller ikke så "uskyldig" som noen ser ut til å tro. For den slags virksomhet er ofte styrt av organiserte kriminelle nettverk, som del av en større virksomhet. Slik kan man bidra til å støtte og øke inntektene til Kyniske kriminelle bakmenn, som også driver med andre former for kriminalitet; som menneskehandel/prostitusjon, narkotikakriminalitet og organiserte innbrudd og tyverier. Så jeg gjentar! De lovene du "ikke synes om og tar så nøye" kan være mer gjennomtenkte enn du tror, og Bør følges!

"Med Lov skal Land bygges" og ikke med "gatas og villmarkens justis" hvor den sterkes rett gjelder og råder, og de små og svake er uten vern, og bare "the fitest" går helberget og uskadd gjennom livet. Med demokrati, og en lov som sikrer alles menneskeverd og menneske rettigheter, og ivaretar alle både når det gjelder Rettsvern, lik rett til helsehjelp og utdanning osv, og ikke som "i ville vesten" hvor vold var legitimert som konflikløser og straff. Og noe enda henger igjen i USA i de Statene som fortsatt har dødsstraff. Da er våre Lover mer humane og "siviliserte".

Så summa summarum har vi alt Overveiende Gode og Godt gjennomarbeidede Lover i Norge, tuftet på Kristne og humanistiske Verdier.

May it stay that way!



 

 

"DEN GODE MOR"

Jeg kunne skrevet mye fint og vakkert om min Mamma. Men det er sårt, vart og finstemt. Min mor modnet og endret seg i sitt indre menneske til det bedre gjennom livets mange prøvelser. Den kvinnen som døde i 2004 var en Annen, varmere kvinne, enn hun jeg kjente som barn. Men dette er ikke Hennes historie, det er Min historie, om en vondt barndom som har preget mitt liv. Jeg var forsont med, elsket og så de gode sidene ved den kvinnen som måtte gi tapt for kreften, men det har vært vanskelig å tilgi henne for det som var. Min mor var likevel like mye Moder som Jomfru Maria, og nå hviler hun kan hende i Hennes favn...Jeg mistet barnet jeg bar som 14-åring av naturlige årsaker (en spontanabort som jeg ikke fortalte om til en levende sjel). Kan hende har min mor, som så gjerne ville ha barnebarn, men ikke fikk noen, nå fått møte sitt barnebarn i Paradis? Jeg håper det!

Siden jeg nå ikke "traff heilt personlighetsmessig" med min egen Mor, og desverre selv er barnløs, har jeg reflektert desto mer over Moderskapet, Min mor og vår relajon spesielt, og også videre over "foreldre- barn relasjonen" og "foreldrerollen" i et videre, og også Åndelig perspektiv, og ifht til "Kirkens foresatte- ifht til sine "små" sognebarn.

Hva er "en god Mor"? Jeg tror det handler Vesentlig mindre om Utdanningsnivå og hvor mye barnepsykologi man leser enn noen kanskje ynder og tro, selv om det sjelden er en Bakdel å også ha litt "teoretisk ballast og kunnskap" innabords.Likefullt har nok svært mange av de beste Mødre i verden, besittet fint lite av dette, og likefullt gjort en bedre Morsgjerning for sine barn. Mens andre har stått der med all verdens kunnskap om barnepsykologi og klødd seg i hodet over hvorfor det tilsynelatende ikke "fungerte i praksis" siden de jo vitterlig "gjorde alt etter Boka". Da bør man kanskje flytte fokus mot Sin egen Personlighet og emosjonelle egenskaper isteden? Noen mennesker, hvor smarte, utstuderte og beleste de enn er- det gjelder også fedre- selv om Mor i det fleste tilfeller, betinget av naturen selv, alltid er en Viktigere Person for det lille barnet enn Far, selv når far er "en mye bedre far for sitt barn, enn barnets mor er en god mor for sitt barn".

Strengt tatt tror jeg du vil få noe varierende svar i de fleste familier avhengig av Hvem i søskenflokken du spør om hvor "god mor" de hadde, selv om de alle hadde samme mor!

INGEN mødre klarer å behandle alle barna Helt rettferdig og "likt", og selv eneggede tvillinger vokst opp i samme hjem, kan ha ulik opplevelse av hvordan det var å vokse opp i det hjemmet. Fordi ingen mennesker er prikk like, og hver eneste av oss opplever verden som enkeltmennesker. Like gener og oppvekstmiljø? Ingen liv blir uansett helt like! Alt vi opplever opplever vi alene gjennom egne sanser, og bearbeider sanseinntrykkene på ulike vis. Om to eneggede tvillinger sover i samme seng, sover de uansett på hver sin plass i sengen. Den som ligger på siden som vender mot et trekkfullt vindu fryser kanskje, mens tvillingen som sover på den siden som vender ut i rommet mot ovnen sover varmt og bekvemt på sin side.

Det andre er det som nå selv Barnepsykologer har forstått, at like lite som vi kommer ut av mors liv "fiks ferdige som fullt utviklede voksne mennesker", kommer vi ut som "et blankt tomt ark". Vi fødes som individer, hvor Mye mer enn psykologien tidligere trodde alt er fastlagt. Den nyfødte er en liten personlighet med varierende grad av "vuggegaver" og anlegg, som gjennom den miljøpåvirkningen, det sosiale samspillet og egenviljen hos individet selv, henholdsvis kan vokse, utvikle og ufolde den enkeltes iboende potensiale optimalt, eller hemme, forkrøple og ødelegge det som bor i individet! intelligens er et slikt medfødt potensiale! Ingen kan med all verdens strev og studier Bli mer intelligent enn det som ligger i det medfødte potensialet, men intelligenspotensialet KAN svekkes og hemmes både av fysiske, ernæringsmessige, relasjonelle- psykologiske og sosiale forhold. For det lille spedbarnet er det ikke nok å bli gitt god ernæring og fysisk varme. Forsøk med Aper har vist at uten individuell psykologisk nærhet og varme fra en omsorgsgiver, dør barnet selv om det ellers har gode fysiske betingelser for overlevelse! Og da er vi inne på det aller mest essensielle ved "motherhood"; evne til omsorg, fysisk og psykologisk nærhet og menneskelig varme, relasjonell tilknytning og samspill med barnet, empati som gjør at mor kan lese sitt språkløse barns behov og "kjenne nyansene i barnegråt", kjærlighet- "Morsfølelse".

Et visst morsinnstinkt ligger nok helt bilogisk i de aller fleste kvinner og mødre, men hos noen kvinner kommer det ikke like naturlig, det være seg på grunn av fødselsdepresjon, forholdet til barnets far- f.eks dersom barnet er et resultat av en voldtekt, eller fordi mor er et psykologisk skadet/sykt individ. Det må vel være "the gratest Tabu" når mor ikke kjenner morsfølelse, kanskje heller kjenner motvilje og negative følelser ifht til sitt eget barn, spesielt om det ikke er noen "legitim grunn" for det- som hvis barnet hadde vært et resultat av en voldtekt. Jeg var av andre tilfeller noe av et "abanded child" og det har vært vanskelig for meg å forstå min mors psyke i dette, men jeg har skjønt såpass som at min mor ikke kan ha vært helt frisk, selv om hun Ikke var psykotisk. "My label" på henne er: "Sammensatt nevrose med et sterkt Tvangspreget forsvar, tydelige elementer av narcissisme og opplevelse av å ikke være elsket selv, med ekstrem sjalusi og et Ødipalt Ønske om å Ha sin Mann Helt for seg selv, Eie ham, slik at det siste og eneste jentebarnet hun ga ham under påtrykk, selv om hun selv syns to gutter var nok, ble en "konkurrent", i motsetning til mine brødre som hun hadde mer Normal morsfølelse for. Det Er noe ødipalt i det, men i dette tilfellet var det ikke sin mor den ødipale fantaserte om å drepe for å få sin far for seg selv, men sitt eget barn- for å få sin mann for seg selv". Hun hadde trengt både egenterapi Og det hadde vært behov for famileterapi, men når man ikke vil erkjenne egen sykdom eller vedstå seg de "tabu" følelsene av frykt for "hva andre skal tro om meg" (narcissisme), og setter Det foran barnets beste, ja da kan man ikke senere sitte og klage på den hjelpen man ikke fikk, slik min mor gjorde. Hun fikk ingen hjelp, fordi hun aldri ba noen om hjelp med det som var vanskelig! For hun ville ikke risikere at andre skulle tro det var noe "i veien med henne", og det egenhensynet veide tyngre enn mitt ve og vel som lite barn!

Og sånn VAR det i mitt tilfelle, selv om jeg er den eneste gjenlevende i min familie som har skjønt det og vet det. "Familiens underkjente Psykolog", det er Meg det! Men det har "vært en nødvendighet" for å forstå Meg selv og min egen utviklingspsykologi. Så Ja- det er en "spesiell variant", men det finnes sikkert flere som kan være vel så spesielle rundt om i "de tusen hjem". Og slikt "morskap" kan få fatale konsekvenser for livet, både for barna og for mor selv. Da er det bedre å hoppe i det, trosse skammen og Be om hjelp enn å måtte krype til korset med anger og skyldfølelse når barna er vokst ut av redet, uten å kunne forandre på noe som helst fiht hvilken barndom ens barn fikk, og hvilke skader de ble påført. For selv om det i feminismens tidsalder er "politisk ukorrekt og bannlyst" å skylde noe som helst psykologisk på mor: Min mor stod ikke helt alene, men hun Hadde hovedomsorgen for sine barn, og er og blir i "tilfellet meg" familiens Hovedsynder!

Noe annet er at jeg nesten tror min mor og meg bare var skapt som så ulike personligheter at det i seg selv ga opphav til "dårlig kjemi" fra starten av. Jeg var min Fars datter- en kjærlighetsgave til min far fra min mor- mens min mor og meg liksom ikke var "skapt for hverandre". Det var et samspill mellom oss som Aldri, selv med min voksne velvilje og forsøk på åpen kommunikasjon med varierende grad av sensitiviet og forsiktighet,  fungerte helt! Vi "gikk ikke helt overens", men som voksen gjorde jeg mitt beste for å "tilnærme meg" og hun kom meg i møte, til vi fant en slags forsoning. Vi prøvde begge etter beste evne å forstå den andre, for å kunne tilgi! Jeg sliter fremdeles med å Tilgi henne av hjertet, selv om jeg ga henne min tilgivelse med ord. Det er jammen ikke så lett å "hedre sin far og sin mor" når man kommer fra en dysfunksjonell familie, og så vanskelig oppvekst som meg, med store arr på sjelen!'

Min Mor var dog ikke Bare Mor, og heller ikke bare Kone, og det finnes en hel del mennesker som kjente henne fra en annen side og på helt andre måter, som antageligvis ville hatt store problemer med å tro og slutte seg til mine analyser av henne! Men jeg kjenner henne kanskje bedre, mer "fra innsiden av sjelen", som datter. Det er ingen av dem som har vært i mine sko! Jeg kan ikke lyve min egen livsshistorie for å få den til å stemme med Deres oppfatninger av min mor. Noen kjenner henne som venninne, slektning, nabo, søster, vertinne osv. Jeg er eneinnehaver av Rollen som hennes Datter! Den rollen er det ingen av de andre som har vært i. Heller ikke mine brødre.

Min Mor er død! Jeg regner det likevel som mest sannsynlig at jeg kommer til å møte både henne og aller de fleste, egentlig kanskje Alle av "mine"- dvs alle de nærmeste familiemedlemene mine; bestemødre og bestefedre,onkler og tanter og ut på sidene og langt tilbake i generasjonene før oss, igjen en gang iht min tro, og også mine bønner og andres forbønner. Selv min storebror som var svært langt borte fra å være "kristen" og som bekjente seg til Human-etisk forbund, og hadde en livsstil som var alt annet enn "en kristen livsstil". Men hva vet vi? Det kan Godt henne det både bodde en Gudstro og fantes en Bønn i Ham også et sted i sjelsdypet. Jeg kan ikke "helt se ham for meg i Helvete" for å si det slik, og har gjort det jeg kunne gjøre med henblikk på Hans frelse. Så Tja- jeg tipper jeg ser ham og igjen sammen med resten av familien en dag! Men til syvende og sist er det nå Gud alene som avgjør hvem som skal "opp eller ned", og det gjelder også meg selv og enhver annen troende.

Like lite som jeg tror at "bare man drar Jesus-kortet" er man sikret uansett hvor mye galt og ondt man har gjort- særlig Mot Andre, - tror jeg at det er så Særlig mange mennesker som virkelig er Så ille og har begått så mange grusomheter mot andre, tross hva som ellers måtte være, og hva og hvem de trodde på i livet som Virkelig dømmes bort til "Helvetes ild"- eller Unviersets sjelelige Skraphaug som jeg ynder å kalle det. Det skal være lite menneskelighet igjen i et menneske før Gud slutter å elske det! Gud Elsker i ethvert menneske som fødes. Han kjente hver enkel av oss og hadde "en ide om oss" allerede før vi ble dannet i mors liv. Intet menneske blir til uten å være ønsket, elsket og villet av Gud. Og Han vil at Alle mennesker skal bli frelst! Og Han er Allmektig, så i så måte er det kun et menneskes eget Frie valg, som kan skille vedkommende fra Guds Kjærlighet og Nåde. Og hvis man virkelig ikke Vet at Gud "eller noe som helst åndelig" finnes, men tror at mennesket er alene i universet, da kan man ikke snakke om et Fritt valg! Det mennesket kjenner jo ikke alternativene! "Ja men det kommer jo an på troen!"- gjør det? Hvis man er så uvitende at man betrakter "kristendommen som et mytologisk eventyr på linje med alle andre eventyr" og er så "klok" at man ikke tror på "Eventyr". Tviler på at Gud sender folk til Helvete fordi de er regelrett "Dumme og uvitende ateister", eller fordi et menneske har gjort gale ting fordi vedkommende var for syk til å gjøre det som var rett og godt- og det ville gjort dersom vedkommende var et normalt, sjelelig Sunt menneske! Det Gud dømmer er bevisst overlagt Ondskap, Kynisk samvittighetsløs Egoisme og begjær som volder Andre store lidelser, bevisst Opprør, Løgn og Motstand mot den Gode Gud selv, og ikke mot en "idè man er overbevist om er menneskefiendtlig og skadelig". Mange humanetikere har de beste intensjoner, selv om de tidvis er mer fanatiske, fordomsfulle, intolerante og sensurerende enn selv de verste og mest pietistiske "læstadianer- sekter"!

Min "Gode kristne mor" fikk tre barn, av dem er jeg den eneste så langt som er en overbevist kristen! Jeg vil på ingen måte påstå at det gjør meg "Bedre" i ett og alt enn mine brødre. Men det var altså "Mors Askepott" som "fikk en hellig Glorie"- en Hellig Katolsk Tro! Ellers er jeg IKKE "Jomfru Maria" ;-) Det var heller ikke min "prektige kristne" mor! Å bekjenne seg til en kristen tro gir en ikke automatisk en forrang foran andre og direktebillett til Himmelen. Noen ganger er det de som er Mest skråsikre på egen frelse og forrang, som riskerer å måtte gå flest runder med seg selv i Skjærsilden før de slipper inn i de Hellige Boliger. Selv bærer jeg også den tro, at Noen mennesker kanskje slipper inn i Himmelen like kjapt som Fullkomne Hellige når de dør, ikke i Kraft av at de har levd et liv som er en Helgen verdig eller rager så mye høyere enn andre dødelige, men fordi de har Lidd så mye og vært så Små og foraktede i livet. Til syvende og sist er det bare Gud som vet Alt, som kan dømme fullstendig Rettferdig fordi han alene kjenner alle hjertenes skjulte beveggrunner og alle tings årsak og rot, så Dommen får vi overlate ene og alene til Ham, og ikke legge for stor vekt på våre Egne "profetier" om sånt. Jeg håper og tror jeg selv Blir stående, men tar ingentig Helt forgitt. Det Betyr noe for den individuelle Dommen hvert menneske må igjennom, ikke bare hva vi tror og bekjenner, men også hvordan vi lever og hva vi gjør- og da særlig hva vi gjør i forholdt til Andre! Jeg tror ikke det er "de veneriske blamishene" som bare bringer egen skam, Gud dømmer hardest, og heller ikke "et strengt pietistisk ufruktbart liv uten kjødelig Lovisk synd" som lønnes mest! Min mor hadde uansett og tross alt "de tre store" da hun døde: TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET. OG STØRST AV DEM ER KJÆRLIGHETEN!

Min mor var flink på sine områder, og lærte meg viktige ting som hygiene, litt skikk og bruk, kveldsbønn, og litt av hvert som har med mat å gjøre. Uten selv å være klar over det har hun lært meg en annen VIKTIG ting: Det er bedre å SE hva man Har melllom hendene, ta godt vare på og verdsette det, og gjøre det beste ut av den situasjonen man faktisk Er i "her og nå", enn å lulle seg inn i selvmedlidenhet og "innbilt fattigdom" fordi det andre har tilsynelatende er bedre, finere og mer verdt! Viktigere å finne trivsel og slå seg til ro med hverdagen og pliktene- og finne gleden i det og de man har i sin nærhet, kontemplere over det- se på nytt, isteden for å tenke at man skulle ha vært et annet sted, man skulle vært noe større og bedre, man skulle hatt noe mer, og med det la det og de man har i sin nærhet og ansvar for renne gjennom hendene som sand, for en dag å Innse at det var det man Hadde, det man lot renne mellom fingrene som sand, som var det mest verdifulle man hadde i livet. Og så var det for sent! Byrden av Den erkjennelsen må være den tyngste byrden ei mor kan bære!

Forkastelsen, følelsen av å ikke være elsket, må hos min mor ha vært så sterk, at hun verken så eller hørte sin datters språkløse Kjærlighet til sin Mor! Hun visste ikke det Jeg vet, at ALLE SMÅBARN elsker sin Mor, og søker og trenger Sin Mors kjærlighet Mer enn NOE og NOEN. En dag er det for sent; Det tapet, det savnet, det spedbarnets språkløse strev for å vinne sin mor, bli sett, holdt, være nær, bli kost med, gitt full oppmerksomhet, elsket kan aldri bli helt "reparert" igjen, når mor sviktet. Men det KAN tilgis! Så jo, nå er jeg voksen og skjønner så mye, at tross sinne og vonde følelser som dukker opp igjen og igjen for den omsorgssvikten jeg ble utsatt for av min mor, at jeg idag kan si, skrive og mene: MAMMA, JEG TILGIR DEG! Hadde jeg Ikke gitt meg til å analysere henne gjennom å skrive, hadde jeg ikke kunnet gjøre det. Og idag tror jeg hun er mer tilfreds med min tilgivelse og forståelse enn hun er redd for "hva andre skal tro" og bryr seg med min "utlevering". Det er Noe som er langt viktigere for en avliden kristensjel enn ens "ættermæle blandt de levende". I norrøn tid derimot, var ens "ættermæle" viktigere enn selve Livet. Jeg sier i det skrevne ord det samme nå til min mor, som jeg sa da hennes båre ble senket i jorden: VI SES I HIMMELEN! Da er alle tårer tørket bort og alle minner, synder, feilgrep og ættermæler i verden tilgitt, glemt og strøket ut.

Noen liker ikke "all gravingen til familiens hobby-psykolog", men noen ganger MÅ man komme til bunns i ting, skjønn det den som kan ikke bare for sin Egen del, men også for en annens del, også for min Mors skyld! For de som IKKE tror, er det langt utenfor fatteevne, for andre er det en Salig hemmelighet. "Salige er de som hører Guds Ord og bevarer det" ;-) Det er ikke de Skriftstedene man strør om seg med, og kristennavnet man smykker seg med, som gir frukt og vekst, men den indre bønnen, og Ordet man bevarer i sitt Hjerte. DEN FATTIGE MARIA GJEMTE ORDET LENGE OG GRUNNET OVER DET HUN GLIMTVIS FORSTOD, TIL DET EN DAG STOD FREM OG ÅPENBART SEG FORFERDELIG, KLART, RIKT, MEKTIG, TYDELIG, STORT OG OVERMÅTE GODT- MARIA HAR SETT GUD, FORDI HUN HADDE ET RENT HJERTE SOM MER ENN NOEN KUNNE MOTTA GUDS ORD, SÅ DET KUNNE BLI MENNESKE. HUN ALENE ER VÅR "STORE MOR", DEN GODE MOR, MOR TIL ALLE KRISTNE MØDRE, ALLE GUDS BARN, KANSKJE ABSOLUTT ALLE BARNS MOR- OG IKKE BARE DE DØPTES MOR, FOR GUD ER HELLER IKKE BARE DE KRISTNES GUD, HAN ER ALLES GUD OG SKAPER, FOR DET FINNES BARE EN GUD, OG HAN FINNES UAVHENGIG AV VÅR TRO OG VÅRE MENNESKESKAPTE GUDSBILDER!

GUDS ORD ER VIKTIG! TRO ER VIKTIG! OG BØNN ER EN SÆRS VIKTIG NØDVENDIGHET FOR VEKST I TROSLIVET. JEG SÅ MIN MOR GJENNOMGÅ EN UTVIKLING OG SJELELIG VEKST, IKKE BARE GJENNOM SIN SORG OG SYNDSERKJENNELSE, MEN -TROR JEG- SOM FØLGE AV AT HUN BEGYNTE Å BE FRANS AV ASSISIS BØNN, SOM ER EN USELVISK BØNN, SOM FLYTTER FOKUSET BORT FRA EGOET OG RETTER KJÆRLIGHETEN UTOVER MOT DE ANDRE. DET ER EN BØNN SOM REPRESENTERER DET HELT MOTSATTE AV NARCISSISME, OM MAN IKKE GÅR I FELLEN OG ISTEDEN FÅR EN ÅNDELIG VARIANT AV NARCSISSMEN VED Å "GJØRE SEG SELV TIL HELGEN" I EGNE ØYNE. VI "ER DE VI ER" VI MENNESKER, DET ER VANSKELIG Å GJØRE NOE MED DET. INGEN KAN MED ALL VERDENS GODE INTENSJONER LØFTE SEG SELV OPP ETTER HÅRET OG BLI BEDRE ENN SEG SELV BLOTT VED EGEN VILJE OG STREV. MEN GUD ELSKER OSS LIKEVEL JUST SOM VI ER, I ALL VÅR UFULLKOMMENHET OG MED ALLE VÅRE FEIL OG SNODIGHETER ;-) OG DET ER STRENGT TATT LETTERE Å OMGÅS ALLMINNELIGE DØDELIGE SOM ER LITT SKAKKE OG SKJEIVE OG VEL VITENDE OM EGEN UFULLKOMMENHET, ENN "FULLKOMMENT FROMME HELGENER"...

Kirken er ikke bare et Farshus, den er også en Mor for Guds barn, og det er sagt "Den som ikke har Kirken som Mor, har ikke Gud som Far".

"MIN PREKTIGE MOR" VAR VISST LITT REDD FOR Å GÅ I KIRKEN, FORDI HUN HADDE EN IDE OM AT "TROFASTE KIRKEGJENGERE ER SÅ FORDØMMENDE" OG FRAM TIL SISTE FASE AV HENNES LIV SYNTES HUN Å LEVE I DEN TRO AT MAN NÆRMEST MÅTTE VÆRE EN HELGEN FØR MAN KUNNE TILLATE SEG Å DELTA VED NATTVERDSBORDET. MEN "I MIN FARS HUS ER DET MANGE ROM, OG PLASS TIL BÅDE HVITE OG FLEKKEDE FÅR, OG EN OG ANNEN SVART SAU FINNES DET OGSÅ I BENKERADENE BLANT DE TROFASTE KIRKEGJENGERNE, UTEN AT SIDEMANNEN BLIR DÅRLIGERE AV DEN GRUNN :-) HVIS JEG HADDE TRODD AT MAN ALT MÅ VÆRE FULLKOMMEN FOR Å VÅGE Å KOMME INN I GUDS HUS SOM ET TILLITSFULLT BARN, HADDE VEL IKKE JEG HELLER VÅGET MEG INN. AT DET FINNES NOEN DER SOM IKKE LIKER SÅNNE UNGER SOM MEG SOM "TAR SEG TIL RETTE I SIN FARS HUS MED STØRSTE SELVFØLGELIGHET" , FÅR STÅ SIN PRØVE ;-)

"PAPPA GUD ER IKKE FORDOMSFULL". HAN ELSKER MEG SOM DEN JEG ER! NÅR MENNESKENE SKJØNNER DET, OG OGSÅ SELV VET SEG LIKE ELSKET SOM "FORTAPTE HJEMVENDTE SØNNER OG DØTRE" ER DET GODT Å VÆRE I KIRKEN. OG TILGITTE SYNDERE SOM HAR BLITT TATT TIL NÅDE ETTER EN LANG OG FAREFYLT VEI I VERDEN, OG BLIR REIST OPP ETTER Å HA FALT OG SLÅTT SEG, FÅTT SKRUBBSÅR PÅ KNEET OG SKITNET TIL KLÆRNE SINE OG SÅ SKJØNNER AT PAPPA GUD ELSKER EN LIKE MYE UNANSETT, ELSKER KANSKJE OGSÅ SIN GUD OG "FAR" LITT EKSTRA! SÅ DA ER DET JO LITT KJIPT NÅR "DE ALLTID HJEMMEVÆRENDE BLIR MISUNNELIGE OG SER PÅ DET MED ONDE SVARTE ØYNE". OG GUD SYNS NOK OGSÅ AT DET ER LITT TRIST. DA MÅ DE IKKE GLEMME AT DET IKKE ER ALLE BARN SOM HAR HATT DET SÅ GODT DER DE KOM FRA, OG AT SLIKE BARN GLEDER SEG STORT NÅR DE FÅR KOMME TIL ET BEDRE "HJEM".

DET ER HELLER IKKE ALLE SOM KAN TÅLE AT JEG "VÅGER Å KNOKLE I VEI" MED DET JEG SKRIVER OG DELER. DET ER HELER IKKE ALLE SOM KAN TÅLE AT EN MENIGHET IKKE ER EN "MENINGHET" HVOR ALLE PLIKTER Å MENE DET SAMME, OG AT SELV OM DET FINNES MENINGSFORSKELLER OG ULIKE OPPFATNINGER AV MANG OG MYE, BØR VI KUNNE TÅLE OG RESPEKTERE HVERANDRE OG OMFAVNE MANGFOLDET OG NYANSENE, OG MINNE OSS SELV OM AT VI BEKJENNER OSS TIL DEN ENE OG SAMME TRO, MEN AT DEN KRISTNE BRODERKJÆRLIGHETEN OG KJÆRLIGHETENS ÅND ER VIKTIGERE EN ENSRETTET "RETTROENDHET", SELV OM LÆREN ER DEN SAMME, KAN ÅNDEN VÆRE FORSKJELLIG- OG OM MAN LAR SEG LEDE AV HAT, MISUNNELSE, FORDOMMER OG FIENDEBILDER OG ALT SLIKT, OG GLEMMER NESTEKJÆRLIGHETEN OG DEN MENNESKELIGE SIDEN AV SAKEN PÅ EN "GJERRIG MÅTE" OG SETTER SEG TIL DOMS OVER DE SOM ER PÅ UTSIDEN AV KIRKEN I VERDEN, BØR MAN TENKE SEG GODT OM, FOR DA ER MAN VIRKELIG UTE PÅ EN FARLIG VEI. GUDS BARN BØR VISE GODHET MED HVERANDRE, SIN NESTE OG IKKE GLEMME AT DE SELV ER UFULLKOMNE SYNDERE, OG SETTE SEG TIL DOMS OVER ANDRE MENNESKERS SVAKHETSSYNDER, FORDI DE SYNDER ANDERLEDES ENN DEM SELV.

HVIS KRISTNE LAR SEG FYLLE OG LEDE AV HÅRDHET,LOV OG DOM MÅ DE PASSE SEG, FOR DA KAN MAN BEGYNNE Å LURE PÅ OM DE HAR EN HELT ANNEN FAR ENN DEN GODE NÅDIGE GUD SOM ELSKER SYNDERE, ALT SOM UFULLKOMNE SYNDERE, OG HOLDE SEG FRABEDT Å BRUKE "LÆRE OG TEOLOGI" TIL Å DUNDRE LØS PÅ OG MØTE DE UTENFOR MED HAT, SOM IKKE LEVER I SAMSVAR MED DENNE LÆREN. DET VAR NOK SLIKE MIN MOR VAR REDD FOR! GUD HAR DA SLETT IKKE BEDT OSS OM Å HATE OG FORDØMME "VERDEN", VI BØR HELLER GLEDE OSS OG DELE NÅR VI HAR FÅTT MER ENN DEM, OG VÆRE GLADE OG TAKKNEMLIGE AT VI FÅR VÆRE PÅ "INNSIDEN", ISTEDET FOR Å STØTE UT FOLK SOM JESUS SELV HAR FØRT OG LEDET INN. FOR DA SKAPER MAN IKKE ET MILJØ HVOR MENNESKER KAN LEGES I FELLESSKAPET, MEN ET DÅRLIG MILJØ, HVOR MAN VOKTER PÅ HVERANDRE, JAKTER PÅ SYNDEN, OG MÅ KIKKE SEG BAK SKULDEREN AV FRYKT FOR Å BLI ANGREPET. MED BAKTALELSER, PARTIDANNELSER OG OVERSTYRRING/OVERVÅKNING OG RIGID KONTROLL AV ENKELTINDIVIDER BLIR DET GANSKE SÅ ULEVELIG, FOLK BLIR UTRYGGE OG MISTENKSOMME OG SKULER PÅ OG ANGIR HVERANDRE.

SLIK VIL IKKE JEG HA DET I MIN FARS HUS! DET BØR VÆRE ET BEDRE STED ENN MITT BARNDOMSHJEM, OGSÅ NÅR JEG ER EN LITT "UMULIG VIDLØFTIG UNGE SOM IKKE PASSER INN I A4-FORMATET OG FREMSTÅR SOM STRØMLINJEFORMET KULTURKATOLIKK! TØR JEG MINNE OM AT FLERE AV DE JESUS UTVALGTE SEG SOM SINE NÆRMESTE VENNER OG FØLGESVENNER, I LIKHET MED MIN FAR VAR ENKLE FISKERE, SOM SATTE BLÅR I ØYNENE PÅ FARISEERNE MED SITT REGELRYTTERI, PÅ GRUNN AV MANGLENDE SKIKK OG BRUK, SOM RITUELL HÅNDVASK. SÅ DET YTRE FORMENE OG RITUALENE, OG HÅNDVASK MED ER VEL OG BRA, MEN INNHOLDET OG DEN ÅNDELIGE BITEN, BØR VÆRE LANGT VIKTIGERE ENN DENSLAGS "KORREKTHET" HVOR FORMEN BLIR VIKTIGERE ENN INNHOLDET. I GUDS RIKE ER, SOM HVA MORSROLLEN OGSÅ ANGÅR GODHET, VENNLIGHET, MENNESKEKJÆRHET OG RAUS HJERTEVARME OG OMTANKE, SOM ANERKJENNER ANDRE MENNESKER, FAKTISK VIKTIGERE ENN ET SUPERT INTELLEKT OG TEOLOGISKE KONSTUKSJONER PRODUSERT AV DEN MENNESKELIGE FORSTAND, SOM SKRIFTEN JO ADVARER OSS MOT Å STOLE FOR MEGET PÅ, SAMMEN MED ADVARSLER OM STOLTHET, HVOMOT. OVERMOT OG SELVGODHET OG Å SETTE SEG SELV HØYERE ENN ANDRE FORDI MAN MENER Å TELLE BLANDT DE FREMSTE. 

I likehet med som ved min mor, finnes det også mennesker i Kirken, som streber mot at som er "Stort, flott, vakkert og prangende for Øyet", og som har en narcisstisk identifikasjon med de som anses som "Høye Herrer", og "ikke menger seg med de små", som om de på den måten forøker Sin Egen verdi. Roten til dette tror jeg ligger i en underliggende mer eller mindre ubeviss følelse av mindreverd, som de prøver å "springe ifra" med Narcisstiske illusjoner. Men i Guds Rike handler det ikke om verdslige størrelser: "INGEN BLIR EN HELGEN, FØR VEDKOMMENDE ERKJENNER SIN EGEN LITENHET, UFULLKOMMENHET OG TOTALE AVHENGIGHET AV GUD, BØYER SEG YDMYKT UNDER GUD, OG LAR SEG LEDE OG FORME AV HAM- OG IKKE AV SELVET- EGOET". Man blir etter min oppfatning ikke Helgen av egen strebing, kraft og forstand, og jakt på synlige Kirkelige posisjoner og Makt. Skal man voksen i Hellighet, tror jeg heller først man må "Vokse Nedover", flytte fokus fra å "ville være og fremstå som best"- hvor Egoet er i Sentrum- og rette blikket mor Guds Storhet, fullkommenhet og Allmakt, Se på Jesus og lære av Ham. Ikke sette Seg selv øverst og i sentrum. Da ser man uansett hvor Stor man er, sin egen litenhet og fullkommenhet- og Da først da kan Gud virkelig begynne å jobbe med oss. Barnet kan også vanskelig lære, vokse og utvikle seg hvis det ikke erkjenner at "Mor vet best" og viser lydighet. Men så er det noen ganger desverre slik, som med min mor- og far, så også blant noen av Kirkens foresatte, at de simplethen IKKE VET BEST! MEN NETTOPP DISSE ER OFTEST DE SOM ER MEST SKRÅSIKRE PÅ SIN "BEDREVITEN, PREKSTIGHET OG FREMMELIGHET". Akkurat som min Mor!

DE SANNE FREMSTE ER BEDRE ENN SOM SÅ, OG LØFTER HELLER OPP DE SMÅ ENN Å BØYE DEM NED. VI FÅR LA GUD FORME OSS OG OPPDRA OSS, OG LA HANS FADERLIGE GODHET OG RAUSE NÅDE, DRIVE OSS TIL OMVENDELSE OG FREMME VÅR VEKST, OG IKKE PRØVE Å TUKTE ANDRE TIL OMVENDELSE MED HARD LOVISK TUKT OG FORDØMMELSE SOM HELLER SKREMMER OG DRIVER MENNESKER BORT FRA FARSHUSET.OG HYRDER SOM HELLER LYTTER TIL FORSTILTE LØGNERE OG BAKTALERE, SOM ENTEN VIL RAMME "INNBILTE FIENDER", ELLER FREMHEVE SEG SELV, FOR DERETTER Å "RETTE BAKER FOR SMED" ER ENDA VERRE Å HA MED Å GJØRE ENN "EN SYK, TVANGSNEVROTISK OG NARCISSTISK MOR". DA ER MAN "PATER", "FADER" BARE I NAVNET.

DA ER DET GODT VI HAR MARIA, OG MODERLIGE OMSORGSFULLE OG FORSTÅELSESFULLE NONNER MED STOR KJÆRLIGHET Å SØKE TIL! OG DET ER IKKE NOE Å MISUNNE "BARNET" FOR. DET ER KANSKJE NOEN AV OSS SOM TRENGER LITT EKSTRA OMSORG OG FORBØNN ENN ANDRE, SOM HAR OPPLEVD URETTMESSIG MYE VONDT OG URETTFERDIG, OG DET IKKE PÅ GRUNN AV "EGEN ONDSKAP"! NOEN MENNESKER SØKER FREMFOR ALT EGEN ÆRE OG TOM ANERKJENNELSE, OG ER SÅ MISUNNELIG ANLAGT AT DE IKKE ENGANG KAN TÅLE AT EN ANNEN ER BEDRE, MEN LYVER HELLER ALLSLAGS VONDT PÅ VEDKOMMENDE. MIN MOR HADDE LITT AV DETTE, OG HUN KUNNE OGSÅ LAGE STORE KONFLIKTER UT AV SMÅTING OG DET SOM GRENSET TIL RELIGIØSE VRANGFORESTILLINGER, SÅ JEG LIKER IKKE OG HAR PROBLEMER MED SLIKE KVINNER. DE BURDE GÅ I SEG SELV HVIS DE VIL VOKSE OG UTVIKLE SEG ÅNDELIG OG SJELELIG!

Det er Mange som vil være blant "De fremste", og som søker sin egen Ære, både blant Leg og Lærd, og noen av dem misunner attpåtil som Kain, de som Gud selv finner større behag i. JEG TROR AT EN DEL AV KIRKENS STØRSTE HELGENER, I SVÆRT LITEN GRAD HADDE PERSONLIGE AMBISJONER- HELLER IKKE EN KLAR MÅLSETTING I FORHOLDT TIL SIN EGEN HELLIGGJØRELSE OM Å BLI EN HELGEN, MEN HELLER BLE DET PÅ GRUNN AV AT DE LOT SEG DRIVE AV KJÆRLIGHET TIL BÅDE GUD, KIRKEN OG ANDRE MENNESKER. OG TENKTE MINST AV ALT PÅ SIN EGEN STORHET OG HVORDAN ANDRE SÅ PÅ DEM, OG NETTOPP DERI LÅ DERES STORHET OG HELLIGHET! "EN GOD MOR" ER SÅLEDES IKKE MEST OPPTATT AV Å BLI ANSETT FOR Å VÆRE NETTOPP DET, HUN ER MER OPPTATT AV HVORDAN BARNA HENNES HAR DET, OG HVA SOM ER TIL BARNETS BESTE, ENN "HVA ANDRE MÅ TRO OM MEG". HUN GIR OM SÅ BARNET FRIVILLIG FRA SEG, DERSOM HUN SER AT HUN KOMMER TIL KORT OG IKKE KLARER MORSGJERNINGEN PÅ EN TILFREDSSTILLENDE MÅTE, DERSOM DET ER TIL BARNETS BESTE. 

Det er mange typer Kjærlighet, hvorav Moderkjærligheten først og fremst bør ha en Agape-kvalitet. I motsetning til den erotiske Kjærligheten, og forelskelsen som strengt tatt er en "blind narcisstisk kjærlighet som søker sitt eget, søker selvbekreftelse". Den Sanne, Hellige Kjærligheten som kommer fra Gud er Seende Ren og ubetinget kjærlighet. Gud Elsker ikke "fordi et og annet menneske er så god og from i seg selv", men fordi det er "Guds natur" å elske. For GUD ER KJÆRLIGHET!

I Min Kirke er det mange Patere, noen mer og noen mindre omsorgsfulle Fedre for sine Sognebarn. Er Kirken en Mor, og MARIA Kirken og alle Døptes Mor, er hun også Paterenes Mor, og de og vi alle, får ikke bare søke hennes hender, men la oss oppdra av Henne, lære av hennes Mildhet, hennes Kjærlighet til sin Sønn, og med Ham kjærlighet til oss, som ved Kristus og Troens dåp, har har fått del i sønnens Farskår, så også vi kan kalles Guds Sønner og døtre. Ved det har også Maria tatt Oss inn i sin Moderlige favn, omsorg og forbønn. Og slik burde også Kirken oppdra sine barn. Ikke med hårdhet, Lov og dom, men med tålmodighet, godhet, omsorg for sjelene og Inderlig Kjærlighet. Og også vi elske og akte hverandre, som søstre og brødre, barn, fedre og mødre i Kirstus, tjene hverandre, søke enhet og samfunn med hverandre, og inkludere, akseptere, tåle, tilgi, prøve på nytt, gi hverandre en sjanse, styrke og reise hverandre opp isteden for å trykke hverandre ned, innordne oss og bære over med hverandre. Det er et ideal vi ikke må miste av syne. Den Hellige Ånd selv, Guds Kjærlighets og Sannhetens Ånd søker å samle oss til Ett, splitter ikke, sprer ikke men samler og leter opp de bortkomne, driver oss til omvendelse, kaller tilbake, støter ingen bort. Selv de bortstøtte og utstøtte finner Gud en vei til, og tenker ut hva Han kan gjøre, så ingen- heller ikke de utstøtte, skal være bortstøtt av Gud. Når Guds Kjærlighet, omsorg og barmhjertighet favner Så vidt, får også vi utvide hjertene, for sier ikke Gud at vi ikke bare skal elske våre brødre og venner, men alle våre naboer, de små, utstøtte og foraktede synderne, endog våre fiender og de som forfølger oss og står oss etter livet. Jesus kom jo ikke for å kalle de Rettferdige, men syndere, og gleder seg mer Over den Ene fortapte synderen som vender om, enn over ti rettferdige, for han har sorg for hver eneste en han mister. Om du hadde mistet det ene barnet ditt og trodde han var død, blir ikke gleden og jubelen over hans hjemkomst-  større, enn over de barna som som aldri gikk seg bort, og var hos deg hele tiden. Og om han har lidd meget mens han var på vidvanke, viser du ham ikke da ekstra omsorg. Så sant du er en God Mor eller Far, men sterkere og mer ubetinget elsker morshjertet barnet hun fødte, enn de fleste Fedres hjerter. I Kristus er det ikke mann eller kvinne, han er fullkomment Hellig, Han var fullkomment Mann i kjødet, men i Ham finnes både det mannlige og det kvinnelige "prinsipp". Den første Adam Og den første Eva, Mann og Kvinne, ble begge skapt ved Ham, dog som mann og kvinne, som blott i ekteskapet og den fysiske foreningen blir "et kjød", en Hellig Enhet som fører Livet videre. Men Herren er En, i Ham er ingenting delt eller splittet, han Er selve Livet, og alt liv, hvert menneske har blitt til ved Ham. Livets utgang rot, opphav, kilde, inngang og fullkomne endemål.

I MYE AV DEN HELLER SYKELIGE RELIGIØSE FORDØMMENDE LOVISKE FANATISMEN OG FUNDAMENTALISMEN, SOM JEG I NOEN GRAD OGSÅ SÅ HOS MIN MOR, TROR JEG ROTEN TIL DET OFTE LIGGER I AT INDIVDET SELV PÅ ET UNDERLIGGENDE PRYKOLOGISK PLAN LIDER AV MINDREVERDIGHETSKOMPLEKSER OG SELV FØLER SEG FORDØMT, OG SÅ KOMPENSERER FOR AT DE EGENTLIG IKKE OPPLEVER SEG ELSKET OG BRA NOK. OG DET KOMMER UT PÅ EN SLIK MÅTE, AT DE STREBER MOT DET SOM ER FINT OG FLOTT, GJERNE VIL "BYGGE SITT REDE I DET HØYE" OG RAGE OVER, SE SEG SELV SOM BEDRE, MER "HELLIGE" OG KLOKE ENN ANDRE, SELV OM DE IKKE ER DET. SLIKE MENNESKER VIL GJERNE SMISKE FOR "DE STORE" OG SE SEG SELV BLANDT DEM, FOR Å ØKE EGEN VERDI, DE SPYTTER OG SPARKER HELLER NEDOVER, OG VIL IKKE FORBINDES MED "DE SMÅ, UTSTØTTE, DE FORAKTEDE, DE SYKE, DE FATTIGE, DE FREMMEDE, DE SOM IKKE REGNES FOR NOE, IKKE ER HØYSTATUS" SOM OM DET FORRINGET DERES EGEN VERDI OG VIKTIGHET. DISSE MENNESKENE HAR LANGT IGJEN FØR DE BLIR HELGENER, OG HER ER IALLFALL MIN MOR HAKKET BEDRE, SÅ SÅNN SETT "KUNNE DET ALLTID VÆRT VERRE". DET VAR DA OGSÅ ENDEL BRA OG GODT MED MIN MOR, OG HUN GJORDE OGSÅ MANGE KJEKKE TING FOR OSS BARNA, SELV OM NOE ALTSÅ KOM HELT SKJEVT UT MELLOM OSS, OG DET PREGET VÅR VIDERE RELASJON NEGATIVT PÅ BEGGE SIDER. DET VAR ET GAP MELLOM OSS. NOE SYNES UOPPRETTELIG, MEN JESUS BYGGET IKKE BARE EN BRO MELLOM HIMMEL OG JORD, ÅPNET IKKE BARE FOR GJENOPPRETTELSE AV MENNESKENES GUDSFORHOLD- SOM BLE ØDELAGT SOM FØLGE AV SYNDEN, HAN KAN OGSÅ BYGGE BROER MELLOM MENNESKER, OG GJENNOM Å LÆRE OSS OG VIRKE I OSS FORSONING OG TILGIVELSE, OGSÅ GJENOPPRETTE ØDELAGTE RELASJONER MELLOM MENNESKER, NÅR VI GIR DET EN SJANS, OG ER LITT YDMYKE, VELVILLIGE OG LYDHØRE. EN DAG ER NOK MULIGENS MIN MOR OG JEG FULLKOMMENT FORSONT I KRISTUS, RENSET, HAMRET OG FOREDLET GJENNOM LIDELSE OG ILD, OG GJENNOMSYRET AV HELLIG OG REN KJÆRLIGHET. SÅNN SETT ER DET "ALDRI FOR SENT"- DØDEN HAR IKKE SISTE ORD, OG DET VAR OGSÅ DET HÅPET MIN MOR FESTET LIT TIL DA HUN DØDE.

Min mor var ikke "gal" men temmelig nevrotisk, og hadde et av de sterkeste nevrotiske psykologiske forsvarsverket som finnes: Det tvangspregede, som ikke raste før på slutten av hennes liv, og da raste det meste. Hun hadde sine egne fastspikrede meninger og forestillinger og nevrotiske måte å "orden verden på og forsvare seg med" som ikke alltid stemte med VIRKELIGHETEN, men var så "sikker i sin sak" at også andre i mange tilfeller festet lit til hennes høyst personlige oppfatninger av virkelighetens verden, mennesker og sine relasjoner- selv om Min og mange andres opplevlese og erfaring av hvordan ting virkelig VAR var en helt annen enn hennes, som i så liten grad var mulig å endre at det bar preg av uerkjente Vrangforestillinger, klar mangel på innsikt- nok også underbygget av lavt utdanningsnivå og manglende Kunnskaper. Hun hadde også ellers opptil Flere GODE og POSITIVE egenskaper, ferdigheter og kvaliteter. Og "selv mødre er bare mennesker". BURDE JEG LATT HENNE DØ I "UVITENHET" AV HENSYN TIL HENNES VE OG VEL? NEI, JEG TROR IKKE DET. HUN MÅTTE NOK ENDA MER "KONFRONTERE SANNHETEN" ETTER SIN DØD UANSETT. DA ER DET BEDRE Å VÆRE "FØRE VAR" TROR JEG. "MEMENTO MORTEM"! Dersom jeg gjennom mine "mindre flatterende analyser av min mor" kan få noen andres Mor med bedre samvittighet enn hun Burde ha, til å tenke seg om, rette et kritisk blikk innover i seg selv og innse at hun Kanskje ikke har helt rett i alle sine forestillinger om sin morsgjerning og sine barn, slik at hun kan "vende om i tide" og gjøre endringer FØR det er for sent, hadde det netative jeg skriver kanskje like fullt bidratt til Oppbyggelse, som kan komme andre til gode, og ideelt sett til at en og annen mor-barn-relasjon enda kan repareres....

SANNHETEN KAN NOEN GANGER BÅDE VÆRE VANSKELIG, TØFF, VOND OG BRUTAL NÅR MAN SER DEN I ØYNENE. MEN UTEN AT MAN INNSER REALTITETENE, FEILENE OG PROBLEMENE ER DET SVÆRT VANSKELIG Å GJØRE ENDRINGER TIL DET BEDRE. SÅ ER DET DA ET SPØRSMÅL OM HVORDAN, TIL HVEM OG HVOR MAN "SERVERER" SANNHETEN OM ULIKE TING. DE DØDE TAR IALLFALL IKKE SKADE AV DET SKREVNE ORD. OG NÅR MAN I GAMLE DAGER IKKE VÅGET "Å SNAKKE VONDT OM DE DØDE", VAR DET NOK IKKE KUN ROTET I EDLE TANKER OM Å IKKE TALE MOT DEN SOM IKKE LENGER SELV KAN FORSVARE SEG, MEN HELLER I EN OVERTROISK ANGST FOR "DEN DØDES HEVN". DA TØR JEG MINNE OM AT DET ER LANGT MINDRE GRUNN TIL Å VÆRE REDD FOR DE BEINLØSE ENN FOR DE LEVENDE! DE DØDE KAN MAN SNAKKE OM, DE LEVENDE KAN MAN SNAKKE MED. OG SÅNN BØR DET VÆRE! HVIS MAN VÅGER Å BRINGE OGSÅ DEN DELEN AV SANNHETEN I EN RELASJON TIL F.EKS EN MOR, SOM IKKE ER HAR VÆRT SÅ GOD PÅ BANEN, SNAKKE OM DET OG "GJØRE OPP" SOM BEST MAN KAN, FØR VEDKOMMENDE FORLATER DENNE VERDEN, FOR SÅ Å OVERLATE DET OG DEN DØDE I GUDS HENDER, ER DET IKKE BEHOV FOR Å RINGE TELETORGET OG LØPE TIL "CLAIRVOYANTE MEDIER" FOR Å KOMMUNISERE MED DE DØDE. TA HELLER DEN PRATEN  MENS DET ER TID!

MEN MAN SKAL VÆRE FORSIKTIG MED OG TA HENSYN TIL ANDRE, IKKE SLIK MIN MOR LITT FOR OFTE GJORDE, BARE KOMME MED PLUMPE UTTALELSER OG SLENGE ALT RETT UT UTEN TANKE FOR ANDRES FØLESLER. DET VAR MYE AV DET JEG SKRIVER, TENKETE OG FORTELLER JEG ALDRI DELTE MED MIN MOR, NETTOPP AV HENSYN TIL HENNE OG HENNES FØLELSER OG TÅLEGRENSE. SELV OM FORHOLDET MELLOM MIN MOR OG MEG I MIN BARNDOM OG OPPVEKST ALDRI VAR SLIK DET BØR OG BURDE HA VÆRT, GJORDE JEG SOM VOKSEN MITT BESTE FOR Å I MØTEKOMME HENNE, KNYTTE BÅND MELLOM OSS, KOMMUNISERE OG BIDRA TIL FORSONING. FOR JEG HADDE ET HEFTIG PUBERTETSOPPRØR SOM KONSEKVENS AV ALT JEG MÅTTE TÅLE OG BLE UTSATT FOR SOM BARN, UTEN AT MIN MOR - OG FAR, DENGANG VAR I NÆRHETEN TIL Å SKJØNNE ÅRSAKEN TIL DET. JEG VAR BARE "VANSKELIG OG UMULIG" I DERES ØYNE. MEN OM TENÅRINGER I PUBERTETEN SJELDEN ER SÅ KONSTUKTIVE I SINE OPPRØR OG PROTESTER AT DET TJENER NOEN- ALLER MINST DEM SELV, HADDE "GODT BELEGG" FOR MITT OPPRØR. PUBERTETEN VARER HELDIGVIS IKKE EVIG, OG IDAG ER JEG SELV EN KVINNE I MODEN ALDER, SOM PRØVER Å LÆRE AV BÅDE EGNE OG MIN MORS FEIL, UTVIKLE MEG SELV I KONTAKEN MED ANDRE, OG IKKE GÅ I FOR MANGE GRØFTER. JEG VAR LENGE REDD FOR Å "BLI SOM MIN MOR PÅ DET VERSTE", MEN ER IDAG ISTAND TIL Å "ANERKJENNE HENNE PÅ SITT BESTE", OG SÅ TRYGG I MIN EGEN IDENTITET AT JEG IKKE TRENGER Å VÆRE REDD FOR Å "BLI SOM HENNE". JEG ER ET ANNET INDIVID, ET HELT ANNET MENNESKE, MED ANDRE STYRKER OG SVAKHETER, FORTRINN OG FEIL! VI HAR ALLE NOE Å JOBBE MED SOM "KAN BLI BEDRE", MEN MÅ OGSÅ EVNE Å GODTA OSS SELV OG ANDRE SOM VI ER, OG AT VI ER GODE NOK SOM VI ER! JEG HAR SETT LITT FOR MYE NETTOPP AV HVA MINDREVERDIGHETSKOMPLEKSER, FORKASTELSE OG STREBING ETTER Å "GJØRE SEG BEDRE ENN MAN ER" KAN FØRE TIL! DET ER EN ROT TIL MYE ONDT!

DET VAR ANTAGELIG TIL DET BESTE AT MIN MOR IKKE BLE DEN SYKEPLEIEREN HUN DRØMTE OM Å BLI ENDA MENS JEG VAR BARN, OG KLART GA UTTRYKK FOR AT HUN VILLE HA BLITT OM HUN IKKE HADDE "OFRET SEG FOR MAN OG BARN" (RETTERE OM HUN IKKE SELV HADDE VÆRT SÅ DUM AT HUN "DESVERRE VAR BLITT GRAVID" SLIK HUN ORDLA SEG I BREVET HUN SKREV TIL MIN FAR SOM 24-ÅRING). FØR HUN DØDE VAR HUN OGSÅ AV DEN OPPFATNING AT SELV OM DET "GIKK SOM DET GIKK" VAR DET Å HA VÆRT MOR DEN STØRSTE RIKDOMMEN I HENNES LIV, OG UTTRYKTE AT HUN VAR GLAD FOR AT HUN FIKK ALLE SINE TRE BARN. FOR EN TING ER HVOR MYE GALT DET KAN AVSTEDEKOMME NÅR EN MOR "SNUR TING OPP NED I SITT EGET HODE". OM ET SLIKT MENNESKE I TILLEGG JOBBER I HELSEVESEN, SÆRLIG DEN DELEN AV DET SOM TAR SEG AV MENNESKER SOM HAR OPPLEVD TING SOM MEG, HAR TATT SKADE AV DET, OG SOM HAR EN EKSTRA SÅRBARHET, KAN DET PÅFØRE FLERE ENDA VERRE SÅR OG SKADER OM VEDKOMMENDE STÅR I EN MAKTPOSISJON HVOR DE VURDERINGENE VEDKOMMENDE GJØR "PÅ VEGNE AV PASIENTENE" KAN FÅ VIDTREKKENDE KONSEKVENSER. DET GJELDER OGSÅ FOR MENNESKER MED SJELESØRGERISK ANSVAR FOR ANDRE.

MIN MOR VAR ETT MENNESKE, MEN DET FINNES MANGE MENNESKER MED ENDEL AV DE SAMME PSYKOLOGISKE TREKKENE OG NEVROSENE SOM HUN VAR BÆRER AV. OG UANSETT HVOR "FLINKE, RENSLIGE OG EFFEKTIVE" DE ER PÅ NOEN OMRÅDER, OG HVOR USÅRLIG DERES FORSVAR GJØR DEM SELV IFHT PSYKOLOGISK SAMMENBRUDD, KAN DE MED RETTE- OFTE UTEN Å VITE DET SELV- OFTE OGSÅ UTEN AT KOLLEGER OG ANDRE SKJØNNER DET NETTOPP SIDEN DE ER SÅ "STERKE" I EN DEL HENSEENDER VÆRE LANGT UTE AV KONTAKT MED VIRKELIGHETEN, SLIK DEN FREMSTÅR FOR DE SOM KJENNER DEN, IFHT SELVINNSIKT OG IFHT DE DE ER SATT TIL Å HJELPE. ANGRIP EN TVANGSPREGET VRANGFORESTILLING- OG DEN BARE FORSTERKER SEG SELV! "INGEN PSYKOSE UTEN NEVROSE", OG DET SOM SKJER NÅR DEN MEST SOLIDE FORMEN FOR NEVROTISK FORSVARSVERK FALLER TIL FORDEL FOR VIRKELIGHETEN, ER AT DET BLIR MER ENN INDIVIDET KAN TÅLE, FOR DET ER "ET HELT FEILAKTIG VIRKELIGHETSBILDE SOM BLIR KNUST"- DA KAN RESULTATET BLI AT VEDKOMMENDE SMELLER INN I EN PSYKOSE ISTEDET. SÅ SLIKE FORSVAR HOS ELLERS VELFUNGERENDE MENNESKER LAR OFTE SELV PSYKOLOGENE VÆRE I FRED. FOR MEG ER SANNHETEN OG KONTAKTE MED REALTITETENE VIKTIGERE, SELV NÅR DET GJØR FRYKTELIG VONDT. SANNHETEN KLARER JO INGEN, SELV IKKE DEN MEST DREVNE PSYKOLOG Å VELTE OVER ENDE. JEG KLARTE MED GUDS HJELP TIL SIST Å TRENGE GJENNOM FORSVARET TIL MIN MOR. NOEN VIL DØMME MEG FOR DET! MIN MOR GJORDE DET IKKE. LIKEFULTT TOK HUN FEIL I MYE HELT TIL DET SISTE. MEN "DE TRE STORE" HOLDT HUN FAST PÅ, OG DET ER DE DET TIL SYVENDE OG SIST KOMMER AN PÅ: DIN TRO, DITT HÅP, OG DIN KJÆRLIGHET, OG STØRST AV DEM ER KJÆRLIGHETEN!

Og da er jeg kanskje tilbake til det faktum, at det rett og slett finnes ulike Mennesketyper, og at noen av dem går dårligere sammen enn andre. Jeg "gikk ikke overens med min mor" personlighetsmessig, men kan ikke dermed legge alle av lignende mennesketype for hat av den grunn. Jeg kan heller ikke kreve at noen skal "endre personlighet" for min del. Heller bare bøye av, de gangene min magnetpol og en annens magnetpol, isteden for å dras mot hverandre, støter hverandre bort, isteden for å prøve å "tvinge frem en relasjon". En Mor derimot er det vanskeligere å "løpe ifra".

SANNHETEN SKAL VI IKKE VÆRE REDDE FOR SÅ SANT VI ELSKER SANNHETEN OG ER AV SANNHETNE. DEN KOMMER FOR EN DAG TIL SIST FOR ALLE MENNESKER UANSETT HVA VI TROR OG IKKE TROR. EN DAG ER DET IKKE "TRO" MEN DEN FULLE OG HELE SANNHETEN OM ALT ALENE DET KOMMER AN PÅ. SÅ VI KAN BARE BEGYNNE Å ØVE OSS I DEN.

Å VÆRE KRISTEN BØR IKKE BLOT VÆRE NOE "HØYTSVEVENDE TEOLOGISK OG INTELLEKTUELT". I DEN SFÆREN KAN MENNESKER TRO OG ANTA TIL DE BLIR GRØNNE I TRYNET, UTEN AT DET ER TIL GANGN FOR DERES EGEN SJEL. SANNHETEN VIL ÅPNEBARE SEG AV SANNHET I KJÆRLIGHET, OG BARE DEN SOM ELSKER KJENNER GUD. SÅ ER DET DA IKKE ENGANG VÅR "TRO", MENN SANNHETEN SELV DET HELE KOMMER AN PÅ HVA FRELSEN ANGÅR. MIN MOR HADDE MER ENN NOK AV ALT DET MEST ESSENSIELLE TIL Å KLARE SEG I SÅ MÅTE! MEN HELLER IKKE MER ENN MANGE AV DE HUN ANSÅ SEG Å HA "KRISTEN FORRANG" IFHT. HVOR VIDT JEG SELV HAR OPPARBEIDET MEG MER ELLER MINDRE ÅNDELIG GODS I GUDS RIKE ENN BÅDE HENNE OG ANDRE ER DET IKKE MIN SAK Å BEDØMME. JEG TROR JEG ER BRA NOK OG HENGER MED "SÅNN PASSELIG MIDT I TERRENGET"! JEG HAR LITT DÅRLIGE ERFARINGER MED Å "TA FOR STORE SYVMILSSKRITT PÅ HELLIGGJØRELSENS VEI". FØRST ET ALLMINNELIG DØDELIG MENNESKE AV KJØTT OG BLOD, SÅ KRISTEN. OG DET FINNES STRENGT TATT HELLER NEPPE SÅ MANGE HELGENER SOM IKKE HAR SETT DET PÅ SAMME MÅTEN ;-) JEG TROR MIN MORS HIMMELFERD OGSÅ BLE EN LITT MER LANGRUKKEN REISE ENN HUN HADDE TENKT OG HÅPET DA HUN TRAKK SITT SISTE ÅNDEDRAG. JEG MÅ NOK OGSÅ GÅ LANGT FLERE RUNDER "MED MEG SELV" FØR JEG SLIPPER INN DER! MEN MEN, DET ER DENNE KATOLIKKENS TRO. OG NÅR MAN SER HVOR ÆRGJERRIGE OG AMBISIØSE PÅ EGNE VEGNE NOEN STREBER MOT "Å FÅ SIN EGEN HELGENBIOGRAFI I KIRKEHISTORIEN", KAN MAN JO VIRKELIG MISTE LYSTEN PÅ Å BLI EN HELGEN! 

JEG KOMMER NOK ALDRI TIL Å "BLI NOE STORT" I KIRKEN, OG HAR DERTIL HELLER INGEN AMBISJONER. JEG ER DERIMOT SÅ BARNSLIG AT JEG HAR ET HÅP OG SER MED GLEDE FREM MOT DEN DAGEN JEG FÅR MØTE IGJEN OG SNAKKE MED DEN PRESTEN SOM DØPTE MEG, SELV OM HAN AV MIN MOR M.FL BLE "ERKLÆRT GAL" PÅ BAKGRUNN AV SLIKT SOM AT: DEN DAGEN LYNET SLO NED OG KIRKA HANS STOD I FULL FYR VAR DET ENESTE HAN SPRANG INN OG BERGA UT "NOEN GAMLE GULNEDE KIRKEBØKER", DET FAKTUM AT MANNEN TOK VARE PÅ SITT LEGEME VED Å JOGGE RUNDT I TIGHTS LENGE FØR DENSLAGS VAR KJENT OG ALLMENT AKSEPTERT I NORGE. OG IKKE MINST: AT "DEN GALNE PRESTEN" DA BØRRE KNUDSEN BLE BANNLYST AV DEN NORSKE KIRKE, SOM FØLGE AV SITT ENGASJEMENT FOR DET UFØDTE LIV, HOLDT EN FLAMMENDE PREKEN PÅFØLGENDE SØNDAG I EN PRESTEKJOLE HVOR HAN HADDE REVET AV DEN ENE ARMEN! DA SMILER JEG OG SIER SOM TAZAN "ME LIKE!". JEG GLEDER MEG TIL Å SNAKKE MED HAM! FOR SIDEN MIN MOR ALDRI TOK MEG MED TIL KIRKEN, FIKK JEG FINT LITEN ANLEDNING TIL DET I MIN BARNDOM! MEN DET VAR ET TILFELLE HVOR DET ETTER AT EN SÅKALT "ETTÅRING" HADDE HOLDT SØNDAGSSKOLE I BYGDA VÅR EN VINTER, NETTOPP FOR DE UNGENE SOM IKKE KOM I KIRKEN, SOM LÅ ET GODT STYKKE VEI UTENFOR VÅR BYGD, AT PRESTEN KOM FOR Å "HØRE" BARNA I EN TILSTELNING I SAMFUNNSHUSET. OG DA SVARTE JEG, SOM HADDE SLUKT GUDS ORD SÅ ETTERTRYKKELIG DET ENE ÅRET JEG FIKK GÅ PÅ SØNDAGSSKOLE, AT JEG STOD SOM ET LYS OG SVARTE SÅ GODT, AT PRESTEN ETTERPÅ KOM BORT TIL BORDET VÅR FOR Å SJEKKE DETTE "VIDUNDERBARNET" LITT NÆRMERE UT. SKJØNT "UNFORTUNATE NOK" KUNNE JEG IKKE UNNGÅ Å LEGGE MERKE TIL DE SVARTE ONDE ØYNENE TIL DEN LITT ELDRE JENTA SOM HADDE PRØVD Å VÆRE "LIKE FLINK", MEN BARE SVARTE FEIL. SÅ AV FRYKT FOR Å BLI MOBBET AV HENNE NÅR NÅ PRESTEN ATTPÅTIL KOM FOR Å KLAPPE MEG PÅ HODET, BEGYNTE JEG Å GRINE DA HAN NÆRMET SEG. HUN HADDE ALT MOBBET MEG NOK SOM DET VAR! HAN TRODDE JEG BLE REDD, MEN JEG VAR IKKE BITTEN REDD FOR HAM. MIN MOR DERIMOT, HVA GJORDE HUN? TRØSTET MEG? NEIDA! SÅ SNART PRESTEN BEVEGET SEG BORT FOR Å IKKE SKREMME BARNET, KJEFTET HUN PÅ MEG MED ORDENE "HAN KUNNE JO TRO DET VAR JEG SOM HADDE SAGT NOE OM HAM!". OG DET VAR IKKE VERKEN FØRSTE ELLER SISTE GANG HUN BRUKTE SLIKE ORD NÅR JEG KOM I KNIPE; "TENK OM DE TROR DET ER MEG DET ER NOE I VEIEN MED". DET ER LITT I SENESTE LAGET Å SI DET NÅ: MEN "JA MAMMA, DET VAR AKKURAT DET DET VAR- DET VAR DEG DET VAR NOE I VEIEN MED! OG DET VAR MEG DET SOM VAR I VEIEN MED DEG GIKK HARDEST UTOVER!"

Som kristne bør vi prøve å være Gode mennesker, men ikke Sjølgode! Noe av det jeg i Kirkelig sammenheng forsatt liker dårlig og vegrer meg mot, er fortsatt Sånne "ikke helt gode" Guds barn som bare ikke kan tåle at noen i endel henseende Er bedre enn dem selv, eller får mer oppmerksomhet fra Presten, og fortsatt ser på meg med "sorte misunnelige øyne" og ikke vet hva ondt de skal gjøre for å ramme meg. Idag har jeg noen "Gode kristne mødre" å hente trøst hos, og syns om så det er bedre at Presten "tror det er Meg det er noe i veien med" enn at det blir full Krig. Jeg kan bare ikke tåle så særlig mye mer Pryl, straff og mobbing enn jeg alt har fått av livet. Men SANNHETEN SKAL FRIGJØRE OSS! Og i krisetider er Jesus, Sannheten selv, min beste tilflukt. Han finnes ikke BARE i Kirken ;-) Vi "katolske småbarn" har også fått noen "åndelige Gaver og Hemmeligheter" som vi ikke forteller om til alle og enhver. NYTTER IKKE Å SKILLE OSS FRA KRISTUS OM VI SÅ BLE LYST I BANN OG JAGET UT I ØDEMARKEN AV DE VI ER BLÅR I ØYNENE PÅ! Jeg tror ikke det er særlig mange av de Gud kaller sine barn, som ikke får øve seg i å tåle seg utsatt for urett her i verden. Og heller ikke Guds barn verdt å gjøre anskrik for hver minste ting og "peke ut synderene". Vi får også ha litt videre syn for hva som tjener fellesskapet best. NOE FÅR VI TÅLE FOR EGEN DEL! Og andre må nok også tåle litt for oss....

"Rett" og "galt" er heller ikke alltid synonym for "Godt" og "Ondt", og Lovens intensjon veier mer enn lovens "paragraf", men det er det desverre ikke alle som skjønner. De skriftlærde på Jesu tid hadde også litt problemer med det. Men utgangspunkt i relasjonen til min mor, har jeg rett og slett et "inhabilt tendensiøst" syn på mennesker som ligner henne. "KARIKERT FREMSTILT": Tvangspregede RETTROENDE kristne med klare narcissitiske trekk, klokketro på egen forstand og at man selv i ett og alt HAR RETT, og forrang framfor andre". Sammen med fordommer og mangelfull "sosial kompetanse og forståelse for andre menneskers menneskelighet"- gjerne attpåtil overkjøring av sin egen menneskelighet i sine bestrebeleser på å være blant de fremste"- er det ganske UTÅLELIG, selv når det- slik nok også min mor så det- KUN VAR MENT TIL DET BESTE!

GUD JOBBET MED MIN MOR VIA "FRANS AV ASSISIS BØNN", OG DET GA HENNE BÅDE MENNESKELIG OG ÅNDELIG VEKST SOM KOM ANDRE TIL GODE. VI KAN ALLE TRENGE Å BE DEN, OG STADIG ØVE OSS I Å FLYTTE FOKUS BORT BÅDE FRA OSS SELV OG FRA ANDRES INNBILTE ELLER FAKTISKE FEIL, BE FOR, PRØVE Å FORSTÅ OG BÆRE OVER MED ANDRE SYNDERE SOM SYNDER MOT OSS- FOR VI ER OGSÅ SYNDERE SOM HAR SYNDET MOT ANDRE. OG GUD ER INGEN "PETIMETER" SOM KREVER OSS NØYAKTIG TIL REGNSKAP FOR HVER MINSTE SMÅSYND. HAN "SER STORT PÅ DET OG ØSER UT NÅDE MED RAUS HÅND I EN STADIG STRØM". HVOR "STORSINNEDE OG RAUSE" ER VI NÅR DET KOMMER TIL STYKKET? OG HVOR MANGE, MEG SELV INKLUDERT KJENNER ALLE SINE EGNE FEIL OG SYNDER? LIKEVEL ELSKER GUD OSS OG VISER OSS NÅDE OG BARMHJERTIGHET, ER DET DA FOR MYE FORLANGT AV VI OGSÅ KAN TÅLE, BÆRE OVER MED OG VISE BARMHJERTIGHET OG KJÆRLIGHET MOT "ALLMINNELIGE DØDELIGE SYNDERE"? HVIS DE ENESTE VI VIRKELIG KLARER Å ELSKE OG ANERKJENNE ER DE HENFORNE HELGENENE, HAR VI JAMMEN IKKE MYE KJÆRLIGHET Å SKRYTE AV! I SÅ MÅTE TROR JEG GUD HAR MER SANS FOR KJØDELIGE, SANSELIGE SYNDERE MED VARMT KJØTTHJERTE OG BLODOMLØP ENN FOR "ANEMISKE SELVUTNEVNTE HELGENER" SOM STÅR DER MED MORALSK PEKEFINGER OG GJERNE VIL STEINE SYNDEREN! HVIS GUD HADDE MENT VI SKULLE VÆRE ENGLER, HADDE HAN IKKE SKAPT OSS SOM MENNESKER AV KJØTT OG BLOD! ER DET IKKE NETTOPP MENNESKER AV KJØTT OG BLOD, I ALL SIN KJØDELIGE SKRØPELIGHET OG HANG TIL SYND, GUD ELSKER SÅNN AT HAN GA SIN SØNN FOR OSS, OG SETTER HØYERE ENN ENGLENE! VI SKAL SØKE Å LEVE MORALSK GODE LIV, MEN GUD VIL IKKE AT VI SKAL OPPGI VÅR MENNESKELIGHET FOR HAM. TVERT IMOT! INTET MENNESKELIG ER GUD FREMMED OG FOR HAM SOM SELV ER UTEN SYND OG URENHET, ER INTET MENNESKE VANHELLIG ELLER URENT. 

JEG KAN BARE HÅPE AT NOEN KAN GRIPE DET JEG PRØVER Å FORMIDLE AV VISDOM, PÅ MIN USKOLERTE MÅTE, MED DET GUD HAR STILT TIL RÅDIGHET FOR MEG. FOR LITE AV DET JEG SKRIVER OG DELER, OM DET IKKE ALLTID KOMMER SÅ GODT UT, ER "TATT RETT UT AV LUFTA", MENINGSLØST ELLER "UTEN HENSIKT". HVIS GUD VIL VELSIGNE HÅPER JEG AT ALT SAMVIRKER TIL TIL DET GODE, OG TREFFER SIN BESTE HENSIKT. IKKE FOR Å RIVE NED, OG DØMME ENKELTMENNESKER, MEN FOR Å BYGGE OPP OG BIDRA TIL VEKST.

HVIS MAN ER ET SANNHETSSØKENDE MENNESKE SOM ØNKSER Å FORSTÅ MER AV DEN VIRKELIGHETEN VI ALLE ER EN DEL AV, KAN SELV DET MINSTE MENNESKE HA NOE Å "LÆRE DEN LÆRDE". ETHVERT MENNESKE HAR NOE I SEG Å LÆRE BORT, OG I ENHVER LIVSHENDELESE OG RELASJON, ONDT SOM GODT, ER DET NOE Å LÆRE FOR DEN SOM HAR SYN FOR DET. FOR ET FORSKENDE SANNHETSSØKENDE MENNESKE ER LIVET OG VERDEN UANSETT HVOR DU ER, HVILKEN POSISJON DU ER I OG HVEM DU ER SAMMEN MED ALDRI KJEDELIG! DET ER ALT "ET STUDIUM VERDT". LA ANDRE TA DEN AKADEMISKE OG TEOLOGISKE BITEN, FOR MEG ER SELVE LIVET "ET FORSKNINGS OG UTVIKLINGSPROSJEKT", OG JEG "RAPPORTERER MINE FUNN, ANALYSER OG EN OG ANNEN KONKULSJON UNDERVEIS"- STYKKEVIS OG DELT. KAN HENDE ER DET NOEN ANDRE SOM FINNER DET INTERESSANT NOK TIL Å "SETTE DET INN I SITT EGET TANKESYSTEM" OG MED DET UTVIDE PERSPEKTIVET, ENTEN DET ER I EN AKADEMISK ELLER TEOLOGISK DISIPLIN, ELLER EN OG ANNEN "TULLHØNE" SOM VASER SEG INN PÅ BLOGGEN FINNER ET OG ANNET GULLKORN AV INTERESSE. JEG HAR IKKE DE HELT STORE ASPIRASJONER FOR DET JEG SKRIVER HELLER. DET ER STRENGT TATT BARE "NOEN TANKER UNDERVEIS". SIDEN JEG HAR SÅ MANGE AV DEM, DELER JEG AV MIN OVERFLOD ;-)

HELLIGE OSS I SANNHET. TILGI OSS I SANNHET. FRIGJØR OSS VED SANNHET. GUDS ORD ER SANNHET.


ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNENI 

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET

SÅ NÅ OG ALLTID

OG I EVIGHETERS EVIGHET

AMEN

 

Ideelt bør samspillet mellom mor og barn være slik, og slik bør det ideelt sett også være innbyrdes i en god, velfungerende Menighet:



 

 

Et barn er født...




 

Slik var scenarioet. En mor og en Far levde i et lite hus langt nord i landet. Far var fisker som så mange generasjoner før ham. Mor hadde villet bli Sykepleier, men nå var hun hjemmeværende Husmor med to guttebarn. Men hun elsker sin Mann og sine barn, om enn hun så sin rolle som et Offer. Kanskje dømmer jeg henne for hardt, for budet lyder visselig at man skal Hedre sin mor og sin far. Rent subjektivt og menneskelig sett kan man ha God grunn til å Hate og forakte sin mor, som man er forpliktet til å elske, lyde og hedre! Og man kan føle Stor skyld ved det! Det kan også gi et barn skyldfølelse å høre at man er grunnen til at ens mor ikke fikk realisert seg selv. Og den selverklærte Martyr hadde selv tatt et valg, og i den livssituasjonen hun befant seg i da hun som 24-åring skrev i et brev til min far at hun "dessverre hadde blitt gravid", kunne hun fint selv tatt ansvar for å ikke bli gravid, om hun ikke hadde villet fremstå som så "prektig". Men nå var det altså ikke Snakk om noe annet enn å Gifte seg. Og selv om Det heller ikke hadde vært min fars plan, tok han sitt ansvar og ga henne sitt løfte foran Alteret. "Til døden skiller oss ad". Og slik ble det. Men først mot slutten av hennes liv, var det ikke lenger "en Martyr" som følte hun hadde forspilt sitt eget liv til fordel for mann og barn, men en Mor som uttrykte Glede og takknemlighet for at hun hadde fått Alle sine tre barn, uansett hvordan det hele ble! Min Far trodde på Skjebnen, slik enkle mennesker som ikke skjønner så mye av årsakene til det som skjer ofte kan gjøre. Fra naturens side er vi alle utstyrt på forskjellig vis, og har i oss selv et fastlagt potensiale. Og vi fødes alle inn i en ramme, hvor vi som små i stor grad er prisgitt de voksnes valg. Ellers formes vår skjebne av de valgene vi selv tar under det som møter oss av skiftende omstendigheter gjennom livet. Det som ligger langt tilbake, og de valgene vi gjør som unge voksne, kan i stor grad være bestemmende for resten av vårt liv.

Livet har en begynnelse og en slutt, men helt til det siste har vi som regel en Mulighet til å gjøre noen egne valg, enten det er i smått eller stort. Det som ikke er Friskt, kan det imidlerid være vanskelig å forstå og finne logikk i! Det har vært en av mine største redsler i livet å BLI som min mor! Til jeg lærte å se at hun også hadde andre, gode sider, som mange andre verdsatte. For meg ligger det en forsoning i erkjennelsen av at min mor ikke kan ha vært av det helt friske, normale slaget, og at hun selv var en skadet sjel, selv om verken hun eller mange i familien synes å ha innsett det. Hva som utspiller seg innenfor veggene i et hus når det ikke er gjester til stede, vet ikke de som ikke bor der alltid så mye om. Og de som bor der kan også oppleve ting på høyst ulike vis. Mine brødre slapp lettere fra det enn meg! Noen ganger blir ett barn gjort til Syndebukk og symptombærer for en hel dysfunksjonell kjernefamilie. I vår feministiske tid er det politisk ukorrekt å plassere skyld for noe som helst hos mor, og det er Litt rett, for en familie er et samspill mellom flere personer, og dersom samspillet mellom mor og far ikke fungerer, forplanter det seg videre i hele familien, så det er Aldri bare En som har skylden, selv om de voksne Alltid bærer det største ansvaret! Barn burde strengt tatt også Slippe å kjenne sine foreldres intime hemmeligheter, og å "forstå sine foreldre ihjel"- som meg! Men det det ble en viss parentifisering i forhold til min far. Det er heller ikke helt som det bør være, men fordi min farmor og tante fortalte så mye om Hans oppvekst, var det så mye lettere å skjønne hvordan og hvorfor han var sånn skrudd sammen, og bære over med Hans feil, i lys av hans enkelhet og manglende forutsetning til å forstå både seg selv og andre. Sånn sett beholdt jeg vel egentlig en "sunnere" innstilling til min mor! Hun var og ble Mor. Og jeg elsket henne fordi hun VAR min mor og for de gode tingenee, men hatet henne like fullt for hennes omsorgssvikt, dømmesyke, narcisime og selvopphøyelse, Jeg kunne bare ikke Forstå henne! Å BARE erklære henne for syk, bli også alt for enkelt. Hun var et menneske på godt og ondt, og ikke "helt utilregnelig" på noe vis! Å skyve alle hennes feil over på hva hun måtte ha opplevd i egen oppvekst, er like fånyttes som å skylde alle mine egne feil på henne. Men Hun voldte meg absolutt problemer! Det var et samspill som nesten fra A til Å, med unntak av den siste fasen av hennes liv, bare ikke fungerte.

Min mor gikk for å være Frisk, men Var det åpenbart ikke! Men hun hadde en narcisstisk side, og prøve til det siste å vise et smilende, tappert, positivt Ansikt Utad! Hun hadde innimellom åpenbare vrangforestillinger både om seg selv og andre. Hun Ville så gjerne være "Den Flinke, pliktoppfyllende, positive, den fødte vertinne, den selvofrende mor, den nestekjærlige kristne, den prektige Feminine, varme Enmannskvinnen. Hun var også noe av dette, men hun var ingen God Mor for sin datter! "Dronningen" kunne kanskje ikke tåle en "annen liten Prinsesse i Familien". Jeg ser elementer av Munchausen by proxy; moren som skader sitt barn for å selv tre klarere frem, få oppmerksomhet og anerkjennelse for seg selv. Hun påførte meg et Elendig selvbilde, som etterhvert også fremstod tydelig på Utsiden, gjennom kontinuerlig hakking og negative kommentarer. Hele barndommen fikk jeg høre at jeg var "så rofsen", urenslig som en Purke, vanskeligere å oppdra enn guttene, verre å skitne meg ut, umulig, håpløs, ikke så fin som de andre jentene. En periode i min barndom førte det til en Identitetsforstyrrelse; Jeg ville ikke være Meg! Jeg ville ikke være jente! Jeg ville heller være, prøve å være en Tøff Gutt, en Tegenseriehelt! Og så var det Den siden som ble Sett av de andre også. Ingen så det indre, redde, triste barnet som ble utsatt for Grov omsorgssvikt! Det var JEG som var "Problemet". Og faktisk var jeg ganske så Snill, og slett ikke så "umulig og håpløs" som hun ville ha det til. "Umulige unger", som ikke er det pga medfødte sykdommer som MBD,ADH,Tourette, er som regel bare unger som lever under "umulige" omstendigheter. Det angivelig "vanskelige barnet", hadde det Veldig vanskelig, og var Alene med sorgen, skammen, angsten og tårene sine! Jeg var "et sviktet barn", som Måtte være Tøff og Klare meg selv! På bildene i familiealbumet kan jeg se hvordan den lille søte "Prinsessen" forvandlet seg til "Den Stygge Andungen" i det Ytre- på Grunn av omsorgssvikt, og fordi jeg ble utsatt for overgrep, og Ikke fordi det var Noe i Veien med barnet! I tillegg måtte jeg tåle å bli Mobbet av andre barn for hva det hadde gjort med utseendet mitt og min personlige fremtreden! Jeg viste tegn på adferdsproblemer, men Ingen voksne spurte etter Årsaken. Jeg var jo slik et Begavet barn! Og dermed ble skolens PPT-tjeneste heller ikke koplet inn, den var jo for de barna som slet faglig. Skolen, den Faglige biten, var vel ellers også den Eneste Arenaen hvor jeg Lyktes og fikk Noen form for Ros, selv om hjemmet brydde seg lite om den biten. Jeg måtte iflg min Mor for all del Ikke tro at jeg VAR noe! Damn if you Do, damn if you Don`t! Hvordan skal man finne "sin egen vei" i den catchen?

Memento Mortem! Ikke glem døden! Når livets dør lukkes bak en, er alt i livet fastlagt og ugjenkallelig. Det er noe alle kan ha godt av å tenke over, Før de får en dødelig sykdom eller blir gamle. Sykdom og død kommer også ofte uventet. De fleste får litt tid på seg. De fleste går da gjennom en fase av selvransakelse, og forsøker å forsone seg med sine nærmeste og et liv som ble som det ble. Men selv når livet i kroppen ebber ut, tror noen likevel at det finnes Håp Etter det, uansett hvordan det hele ble! Min mor hadde dette Håpet! Hun hadde Tro, og hun Hadde også Kjærlighet! Hun hadde som hun sa: "Et håp når håpet var brutt, og et Liv når livet tar slutt", og hun lærte meg å be. Så siste ord enda ikke sagt likevel.

Jeg benytter meg av min voksne Rett til å fortelle Min historie. Ikke min mors historie, ikke min families historie om Meg! Det har vært en lang vei dit. Verden sett gjennom det barnets Øyne, fra det barnets synsvinkel- innenfra. Den verdenen, det barnet, sett gjennom Mine voksne øyne! Det det barnet led under, skammet seg over, skjulte og dekket over etter beste evne, og ikke Kunne, ikke turte å si til noen den gangen. Barn er sensitive, og de "beskytter" ofte også sine foreldre mot at "andre" skal få vite, og man skammer seg, man er attpåtil redd for "å såre mamma" hvis man Sier at man IKKE har det bra! Og som mamma stadig gjentok "Hva skal folk tro, tenk hvis de trodde det var Meg det var noe i veien med", uten selv å innse at det Var Henne det var "noe i veien med". På grunn av de seksuelle overgrepene jeg ble utsatt for fra jeg var 4 til jeg var 8, av en "Hyttegutt" som var der hver sommer, Og alt det andre, hadde jeg veldig mye angst, nattskrekk og gjentatte mareritt gjennom hele barndommen, men jeg hadde oppfattet det slik at en av "de uskrevne reglene" var at Man kunne vekke mamma og pappa om natten hvis man hadde et uhell og tisset i sengen, men ikke for ofte for da kunne man få juling. Var man bare livredd og hadde angstdrømmer fikk man beskjed om at det "bare var å gå og legge seg, og ikke prøve å plage mamma, for det var INGENTING å være redd for". Nei nei da, da måtte jeg takle det og ri av angsten alene, med innstendig bønn til Gud på pikerommet som eneste Hjelp: Frels oss fra det Onde! For meg var Det den viktigste setningen i Fader Vår. Men Gud føltes så veldig langt Borte!

Jeg vokste ikke opp i noe "Godt, kristent hjem", og min mor og jeg var også de eneste i kjernefamilien vår som Trodde og Ba! Jeg ble født med et Stort potensiale, men det ble tidlig klart at man "ikke ville ha noen Helgener i min familie", så da det lille barnet etter aller Nådigst hadde fått gå et år på Søndagsskole, som ble "flyttet til bygda" av en såkalt Ettåring, en ung kvinnelig praktikant i kristen tjeneste, med tanke på de ungene som ikke kom til Kirken, begynte å lese Bibelen på egenhånd, og slett ikke kunne skjønne hvorfor vi ikke kunne være en "Jødisk familie" som fulgte Moseloven og bare gjorde slik "Gud hadde sagt" og det ble krangel om Svinesteika, ble Bibelen konfiskert med ordene "Ja "Gud har sagt!" Gud har sagt at vi skal steine hverandre også!" Uten noen forklaringer om at Kristne ikke plikter å følge Moseloven, mens jeg da- som den lille fundamentalisten jeg var, syntes det hadde vært best å bare "Gjøre som Gud har sagt i Sitt Ord" helt bokstavelig, og feiret "Løvhyttefesten" i hagen, og lurte på om mamma ville skade meg når hun ga meg mat "Gud hadde sagt" at vi ikke skulle spise. Jeg hadde jo ingen teologiske begreper, ingen å spørre til råds om det som stod i Bibelen, og fikk ikke noen videre undervisning enn den vi fikk i kristendomstimene på skolen. "Tro" var heller ikke populært, ikke noe man skulle Snakke om eller diskutere! Og med unntak av Mesteren selv, er det ingen barn som har vært forunt å Skjønne Skriftene på egenhånd. Og selv om jeg sa "Ja,men...", for hvis vi bare Gjorde slik det stod vi skulle gjøre i Loven, så ble det jo ingen steining. Kunne det være så vanskelig? Men jeg skjønte at "Slaget var tapt" og ble så bryskt avvist at det ikke var så lurt å si imot. "Gud har sagt!"- Men "Mammas ord er LOV!" og veide tyngre! Det var MAKTA som rådde! Mamma var Ekspert på å være brysk og brå, feller Dom uten at det var rom for forklaringer. Hun snakker Alltid Mer enn hun Lyttet, og var ofte fullstendig uten fintfølelse og tanke for hvordan det hun sa virket på og kunne såre andre! Og Jeg visste jo bedre enn noen andre i familien synes å innse ut fra måten jeg ble behandlet på, særlig mamma "fordi jeg var så forstandig" , bare et Lite Barn og ikke et Voksent menneske, som trengte veiledning og omsorg også på det Åndelige området, og at jeg måtte være Lydig. Så det var "ingen bønn"! ;-)

Men men, mamma kunne være Snill også, og hun ba for sine barn hver kveld, og hun lærte også meg å be min kveldsbønn. Jeg tror Veldig sjelden det streifet mamma at Hun gjorde eller sa noe Ondt eller Galt, så sånn sett var hun på det Bevisste Plan "et menneske av God Vilje". Mennesket er en fantastisk komplisert skapning! Man trenger ikke være mye Psykolog for å erkjenne at et menneske ikke selv er seg alt bevisst med og i seg selv, og at vi som voksne individer også har et ubevisst sjeleliv hvor alt vi har opplevd, følt, tenkt, sett og hørt finnes lagret, og hvordan det som engang har skjedd oss, uten at vi merker det kan styre ting og psykologiske mekanismer i oss selv. Min mor kunne nok hatt godt av noen runder i terapi. Men ikke bare har vi mennesker en side som er skjult for oss selv, vi har så mye annet "usynlig og skjult" også, så selv mennesker vi tror vi kjenner veldig godt, kan skjule hemmeligheter og ha sider ved sin personlighet vi ikke kjenner. Det vi Ser og er Bevisst er bare en liten topp av et "undersjøisk isfjell", og jeg hadde alt som Barn Mye indre liv, som ingen visste om! Jeg var et empatisk, følsomt barn i møte med en verden som var så Hard og Tøff, som fikk høre, se og oppleve så mye som ikke Er for barn! Så jeg Måtte ha det indre livet, den indre "boblen" om jeg skulle klare meg i det Ytre livet!

Hver kveld fram til Puberteten ba jeg den lille bønnen mamma hadde lært meg, men jeg la selv til et ord ("inni meg" hvis vi ba den høyt sammen) og det var også en del av bønnen hun aldri lært meg:

KJÆRE GUD, JEG HAR DET (IKKE! la jeg stumt til) GODT!

TAKK FOR ALT SOM JEG HAR FÅTT! (Det var lett, for materielt fikk jeg mye!)

DU ER SNILL, DU PASSER PÅ MEG (JEG HAR ALDRI BETVILT GUDS GODHET, OG HAN HAR NOK HOLDT EN HÅND OVER MEG, SELV OM DET ER VONDE TING VI OPPLEVER SOM LIGGER UTENFOR HANS STYRELSE, I MENNESKENES GUDEGITTE FRIE VILJE OG VALG. MEN DET ER ALDRI GUD SOM GJØR DET ONDE!),

KJÆRE GUD GÅ ALDRI FRA MEG (så liten og redd jeg var og så vanskelig som jeg hadde det var DET superviktig. Men som regel er det aldri Gud som forlater Oss, det er vi mennesker som forviller oss bort fra Ham! Og en dag var ikke "den lille Helgenen" bedre enn de andre, jeg falt, jeg hadde Også syndet! Og da satt "den lille teologen" og slo seg Selv i hodet med Moseloven, og følte seg som det verste mennesket på jord!) 

PASS PÅ LITEN OG PÅ STOR (det er "sånn absolutt alle sammen i en fei).

GUD BEVARE FAR OG MOR (det hendte jeg grublet litt over at det på en måte skulle be Gud å bevare far og mor, som sov trygt sammen, og ikke meg selv spesielt som lå og var så redd...)

"OG ALLE BARN PÅ JORD"- (Var den delen av bønnen min mor Ikke lærte meg, som hadde gjort det hele "litt mer rettferdig".

Men jeg ba snart om alle mulige og umulige ting et barn kan be om, smått og stort, på egenhånd, uten noen form for "liturgiske rammer". Vi var jo heller aldri i Kirken, om det ikke var snakk om et sjeldent bryllup, barnedåp, begravelser, og obligatoriske konfirmasjoner (som ingen la så mye i) i nærmeste familie. Like fullt hadde jeg en Sterk barnetro! Og mange ganger har jeg tenkt at det er DET som har "berget meg"! Når man kommer til verden som "et bestillingsverk fra Gud" på en mors bønn og av kjærlighet som imøtekommer fars lyst på å få et jentebarn, blir båret til dåpen og lært å be troens bønn, skal det sterkere lut enn livets "vondter" og verdens ondskap, selv mer til enn egen synd, å falle ut av Guds åpne Hånd! Armene Hans rekker og favner Langt!

Som kristne lever vi på Håp og Nåde, med en Tro vi håper bærer, og ei kjærlighet i hjertet som vi håper tåler og holder ut. Men å rope "Jesus!" og la det stå til, skure og gå, er ingen "quick fix" .Vi kan ikke bare kaste alt på Jesus, erklære synden for død og opphevet, og ikke tro det spiller noen rolle hvordan vi lever! Vi kan ikke ta Frelsen på forskudd! Selv når vi Skrifter, ber om og får tilgivelse, og synden slettes ut i vår relasjon til Gud, lever syndens konsekvens videre horisontalt. Noen ganger bærer andre konsekvensen av andres synd etter at Synderen er både død og tilgitt, og vi katolikker tror det venter en dom og soning i Skjærsilden på andre siden, også for oss, så sant vi ikke er rene og fullkomne Helgener ved vår død! At vi som tror på Kristus ikke kan regne med "Nådens Frikort" rett til Himmels, har Mesteren selv lært oss så sant Evangeliet taler Sant! Han lærte sine disipler at det ikke hjelper om vi aldri så mye sier "Herre!", Profeterer,driver ut ånder og forkynner i Hans navn, om vi behandler andre, særlig de som lider dårlig, eller unnlater å tenke på vår neste! Vi får akte på våre liv, så langt det står til oss, og setter vår lit til Guds forsyn med resten. Vi skal være glade når Gud gransker våre hjerter og nyrer og forteller oss hva som gjenstår og må utfylles, for ved det vokser vi og utvikler oss videre! Men vi skal ikke fordømme verken oss selv eller andre i tid og utide! Likefullt Kan det være bedre å "holde dommedag over seg selv" for så å bekjenne og vende om, enn å vente til Dagen kommer. Den timen kjenner ingen uten Gud Fader selv! Ikke engang Jesus! Er det slik at vi Alle skal dømmes på samme måte som vi har falt vår dom over andre, og måles opp til med samme mål som vi selv har målt opp med til andre, er det en God idè å være rause, ikke dømme andre for hardt, og sette oss til å si hvem som skal "opp", og hvem som skal "ned". Det er ikke vår Oppgave og til det har vi heller ingen Myndighet! Vi skal passe oss for å plassere Noen i Helvete, fortapelse og evig fordømmelse, så vi ikke risikerer å havne der selv! Vi skal heller gjøre det vi KAN for at ingen skal havne der!

Selv når vi tørster etter hevn, skal vi vite at Guds kjærlighet favner videre og dypere enn våre hjerter, som stadig kan trenge å utvides. At Gud kjenner alle ting, både det ytre og det indre, det skjulte og ukjente for oss, og det vi ser og kjenner, og at Han dermed også dømmer mer Rettferdig enn noe menneske eller menneskelig domstol. Han skjønner like fullt, gjennom Inkarnasjonen, hva det vil si å være et menneske, hvordan mennesket er og hvilke tilbøyeligheter vi har, som er "helt menneskelig" og forståelig fra et menneskes synspunkt! Gud er ikke Urimelig! Han er fullstendig klar over våre menneskelige svakheter, og vet bedre enn noen at noen av de syndene vi mennesker begår slett ikke er overlagte, frie synder gjort med viten og vilje, men kan ha sin rot i våre svakheter og skavanker, vår uvitenhet, og på ingen måte resultat av Vond vilje og dårlige intensjoner. Selv med de beste intensjoner kan vi mennesker begå grove overtramp og feil, gjøre Ondt når vi tenkte det godt. Det kan Gud tilgi, og enda til det vi tenker til Det Onde, kan han vende til noe Godt! Han vil ikke at vi skal dø i vår synd så han kan fordømme og straffe oss. Mye heller at vi syndere forbedrer oss, vender om og gjør Rett og Rettferdighet, så hjelpe oss Gud! Vi driver heller ikke andre til omvendelse med hat, hårdhet og fordømmelse- det vekker bare motstand og trass. Det er Guds Godhet som driver mennesker til omvendelse, Nåden. Har vi Fått den, bør vi heller ikke holde den tilbake for vår neste! Men uten omvendelse er det ikke noen frelse. Og Det er et ord til oss som Tror og bør vite bedre enn de andre, og ikke til dem som enda ikke tror! Talte ikke engang vi blant dem? Å tro vi kan Banke Guds ord inn i hodet på folk og Tvinge dem til å tro, er imidlertid galskap! Og svovelprekener om Helvetes pinsler biter fint lite på de som ikke tror! Det bringer både oss og vår tro i vanry, for de som er utenfor. Skal vi dømme noen får vi begynne med oss selv! Det er ikke vår sak å dømme dem som er utenfor, eller i en annen kve. Vi er alle mennesker, og Jesus kom ikke bare for vår del, men for Hele verden! Han kan tenke ut andre veier til frelse, fordi han Vil at ALLE mennesker skal bli frelst, enn vi kan tenke på. Vi vet det vi vet, tror det vi tror, kjenner det vi kjenner, men vi kjenner ikke Guds hemmeligheter! Kan hende er det noen av oss som en dag får oss en Stor Overraskelse, når vi ser hvem som sitter ved bordet ved det Himmelske Gjestebud! Vi får håpe på en plassering der selv, og ta høyde for at vi får en dårligere bordplassering enn folk vi anså som Mindre og dårligere enn oss selv, eller slett ikke berettiget til slik Nåde! Det er lett å se flisen i våre brødres øyne, uten å bli var at det sitter en bjelke i vårt eget øye, som gir oss et virkelig begrenset synsfelt ;-) Hvem ser og vet hvor tung bør en mann, et menneske bærer på skuldrene; hvem som er sterk og hvem som er svak? Noen har lagt og tatt så mye på skuldrene sine at de når de får andres vekt på toppen, segner de! Andre er så Sterke at de ikke bare bærer si ega bør godt, men i tillegg lesser andres byrde på sin egen rygg, av fri vilje og uten å klage. Hvem er disse? Hva Vet vi egentlig om andre når det kommer til stykket? Kan vi dømme andre uten selv å ha vært i samme sko og fulgt de samme stiene? Hva vet Jeg!?

Vi er alle en del av, og lever Inni den samme objektive Virkeligheten, hvor det skjer så mye i det skjulte. Vi har alle ulikt utsnitt av den, ulikt utsyn. Noen har bedre blikk for Helheten enn andre, noen er mer objektive enn andre- selv om vi alle er subjekter, noen har en bedre og sannere virkelighetsforståelse og dypere innsikt på enkelte felter enn andre. Alt og enhver forestilling om verden og det som fyller den, enten det er religiøst, ligger på et menneskelig, psykologisk, sosialt, kulturelt eller på det materialistiske, konkrete og naturlige området- som kan måles av vitenskapen er ikke "like sant og riktig", og den ene delen av virkeligheten utelukker ikke en annen, som blot kan betraktes fra et annet ståsted og med andre "metoder". Naturfaglig målbar evidensbasert vitenskap kan aldri gi oss alle svarene eller brukes til å forstå og forklare alle sider ved tilværelsen, og godt er det! Jeg anerkjenner naturvitenskapen, men tror på en Gud som har skapt det naturlige naturvitenskapen undersøker, og at Han står over og kan trosse også naturlovene i det Universet Han har Skapt. Når man ser storheten og kompleksiteten i Skaperverket, hvor mye større Ærefrykt skulle man ikke ha for Skaperen; Arkitekten bak! Og når man ser naturens kraft og storhet, og erkjenner at det står en større og Mektigere Kraft Bak det hele, hvor Lite er ikke da et enkelt menneske i seg selv!

Min Mor kjente ikke sitt lille barn, skjønt vi levde i samme hus! Hun kjente ikke Min virkelighet, hva jeg egentlig tenkte og følte, hvordan verden så ut fra min side, hvordan jeg egentlig hadde det. Hun evnet ikke å se inn i meg, lese meg og mine barnlige behov. Endel av virkeligheten var stengt for hennes sinn, fordi hun hadde sine egne tankebygninger som hun tviholdt på og så seg blind på! Men Gud Så meg! Han visste! HAN kjente meg alt før jeg ble dannet i mitt mors liv! HAN dro meg frem av det store intet og ga meg livet! Jeg ble til i Guds tanke før jeg så dagens lys, og hvor mye det var betinget av min mors Bønn til Ham vet jeg ikke, og får jeg neppe vite noen gang. Men jeg ble bedt for, jeg bedt om å bli til! Men det var en nokså hard, kald og ugjestmild Verden jeg kom til! Ikke en beskyttet atmosfære og en mild mor med gavmilde bryster og ømme kjærtegn! Jeg var hjemme, jeg var der jeg skulle være, men følte meg alt tidlig som en fremmed som bare måtte være der jeg var selv om jeg ikke hadde det godt inni meg, og "lengtet hjem" mot stjernene; Til Himmelen!

Jeg er ikke Redd Gud, for Gud er kjærlighet og Godhet! Men jeg er ikke Uten Gudsfrykt og age for Gud, og kvier meg for å bli overmodig og selvsikker, hovmodig og stolt som kristen! Vi skal være Gud undergitt, ydmyke og ikke føle ubehag ved å tilbringe en del av tiden på kne. Det Betyr ikke at man regner seg som "Frommere enn de fleste"; det kan like mye bety at man har syndet mye, vært nær ved å falle ut av Nåden, vet hvor godt det gjør å komme tilbake til Gud, og har erfart nok av det motsatte til å frykte å noen gang mer havne i Unåde og langt borte fra Gud, i "Livets Grisebinge"! Har man fått mange synder tilgitt og fått smake og kjenne at Gud er God og trofast selv nå vi gjør galt og er troløse, elsker man Mye! Akter man Herren! Selv nå verden håner, spotter og gjør narr. Det gode selskaps dom er heller ikke så vesentlig når man får ligge nær ved Jesus føtter, og Han aksepterer en syndig kvinnes kjærlighet! Så legger ikke jeg meg borti hva de som ikke tror, og heller ikke anser noe som Synd, eller ser behov for noen Nåde fra noen gud for, om det de gjør er aldri så syndig og de driver og vitser om hva "vi andre idiotene innbiller oss". Vi er like mye "bare mennesker" alle sammen! ØNSKET, ELSKET OG VILLET AV GUD! Både våre venner og våre fiender, troende og vantro. Og Gud vil at Alle skal bli Frelst og samlet til Ett Hellig folk! Det Nye Israel, Guds Folk, av alle nasjoner og folkeslag under En Herre! Ikke bare de Gud hadde og har Utvalgt på forhånd. Og mange av de som var de første kan bli de Siste. De som nå går bak oss, kan komme foran oss, så ingen av oss skal opphøye oss! Noen ganger er det til gang å påminnes om "Riset bak speilet", så vi skjønner at våre handlinger har og får Konsekvenser, både for oss selv og andre. Vi skal verken ta for lett på det eller pålegge oss selv større byrder enn hva som er til gagn og oppbyggelse. Ikke vandre rundt som om vi har en kvernstein rundt halsen, så sant vi ingen grusomme forbrytelser har begått! Og heller ikke legge stein til andres bør, især når vekten av egen byrde alt tynger dem ned, og de heller trenger avlat!

Som voksne har vi hver og en ansvaret for våre egne liv og valg, og det kan vi ikke springe ifra med å skylde på en vanskelig oppvekst! Vi er ikke Bare "produkter av arv og miljø"! Vi er selvstendige individer, med ulike mulighet til å forme vår egen skjebne, alle som en! Alle må ta egne valg, og har mulighet for endring og utvikling, innenfor rammen av ens egne begrensninger. Alle har en sjans! jeg fikk mange vuggegaver med meg fra Gud ved fødselen, men var som barn lite tilfreds med de rammene jeg var født inn i. Det var ingen idyll å vokse opp i, selv om Mange barn har det langt verre! I dag er jeg på et annet sted i livet, både fysisk, sosialt og mentalt, og jeg er Fri! Selv om ALT ikke er like fullkomment idyllisk nå heller, og man vanskelig kan springe fra og glemme den delen av livet som er levd. "Fortiden og de døde lever enda med oss". Om vi glemmer og fortrenger det lever det like fullt videre i underbevisstheten og kan skape problemer, som ikke alle ser sammenhengen i, så da er det kanskje bedre å huske og erkjenne? Også de minnene man skulle ønske man Ikke hadde, fordi det faktisk Har skjedd! Like fullt er det mange steiner jeg skulle ønske jeg Aldri hadde snudd, for det var verken pent eller noe særlig behagelig syn mye av det som lå under den steinen. SANNHETEN har sin pris, og man kan ta skade av den! Det er grenser for hva et sinn kan bære, så mange velger for bekvemmelighetens skyld å sjalte ut de delene av virkeligheten som blir for ubehagelig og tungt fordøyelig. Det kan være ganske utålelig for de som Kjenner Sannheten! For de som lever i selvbedrag kan Sannheten være et smertelig og dødelig våpen, når den en dag slår inn og illusjonen brister. Sånn sett er det bedre å være "føre var"! De feilene vi innser kan vi gjøre noe med, ellers kan det en dag være for sent å rette opp feilen.

Der min mor styrte alt som hadde med hjemmet, var min far oftere borte, på Fiske langt oppe i det mørke, kalde Barentshavet. Og han jobbet mye, tjente godt, så hans barn levde i overflod, og manglet aldri noe materielt. Min mor var på ingen måte en undertrykt og underdanig hustru. Hun var den Åpenbare lederen i flokken! Men min mor syntes hun hadde Nok med to viltre gutter, der min far ønsket seg et barn til: En jente! "Kan vi ikke prøve en gang til, og se om det blir en jente?" Og siden min mor elsket min Far mer enn han elsket henne, og gjerne ville være til Behag for sin mann, gikk hun motvillig, med på å "prøve en gang til". Og min mor, som om hun aldri gikk i Kirken bekjente seg iallfall for den nære familie som kristen, og ba nok til sin Gud: "Kjære Gud, la det bli en jente denne gangen!" Kanskje hadde hun et lønnlig håp om at hun med det ville vinne sin Manns kjærlighet og anerkjennelse? 

Så gjorde min far Sin del av Jobben, Gud Velsignet, min Mor leverte. En grytidlig novembermorgen, i Sydvestkuling og glattholke, så jeg dagens lys. Enda var det mørkt ute. Dengang var det ikke snakk om at Far skulle være med på Fødselen, det var kvinnenes arena. Så min Far ventet hjemme til han fikk beskjed. Da han møtte min tante, var han oppglødd og glad. Han smilte mot min tante, og selv om det var klart og tydelig, spurte han henne "Vet du hva det BLE?!" :-) Det ble en jente. Det ble MEG! Jeg var "et Bestillingsverk". Så var mye opp til de som mottok Gaven. Skjønt i fortsettelsen kan det nesten virke som det ble litt krasj når Barnet så fikk mer av min Fars oppmerksomhet enn Moren. Min mor var sjalu på sitt eget barn, enda så mye mer jeg trengte og elsket henne enn min far! Den dagen hun fødte, tror jeg nesten hun var mindre opptatt av og glad i barnet, enn hun var av å ha "levert etter min fars ønske". Min mor fødte, men ville ikke amme meg. Ifht omsorg og nærhet kan det hende det var min far som holdt Liv i meg det første året. Jeg var undervektig, ikke møtt på mine behov, ikke tatt opp og trøstet når jeg gråt. Men jeg Smilte! Det sosiale smilet, glemte sult og tørst, for det var En som var viktigere for meg enn det: Min mor! Men det som skjedde den morgenen var ugjenkallelig: Et barn var født! Den dagen ble aldri glemt. Jeg var så tilstede, krevde min mors oppmerksomhet, jeg kunne ikke returneres, skyves vekk, glemmes! "HER ER JEG!- SE MEG!" "Nå gråter hun igjen! Hva ER det med den ungen, som krever min oppmerksomhet hele veien, stjeler hele Showet!"

Jeg er et produkt av kjærlighet- om en på en noe "spesiell og intrikat måte", og som for spedbarn flest var mamma den vitkigste personen i mitt liv. Uten hennes kjærlighet til min far, og uten at Gud hadde hørt hennes bønn i Sin kjærlighet hadde jeg ikke blitt født. Men uten min fars omsorg og kjærlighet til meg hadde jeg antagelig verken vokst opp, eller blitt et såpass sjelelig utviklet individ som det jeg er idag! Den babyen, det barnet jeg engang var, måtte virkelig kjempe for sin eksistens.

Min far, som var den gladeste den dagen jeg ble født, har hatt stor og positiv betydning for meg på tross av sin enfoldighet, men en det var En Annen som kom helt i bakgrunnen : Et Barn som ble gitt til Alle mennesker. For mine foreldre, for mine brødre! Og alle som tar imot Ham, gir han Rett til å bli Guds barn. Om HAN var det Profetert, lenge før Han kom til Jorden, i Skikkelse av et lite, sårbart menneskebarn:

"For et barn er oss gitt. En Sønn er oss Født. Herreveldet er på Hans skuldre, Og Hans navn skal være: Underfull, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste"

Og selv om min Far ikke Trodde på Ham, bar mine foreldre meg til Dåpen, slik tradisjonen tilsa. Det ble jeg døpt til Hans død og Oppstandelse! Jeg ble aldri min Mors beste barn, og mer min fars datter; Et barn med "a mind of her Own". Men mest av Alt: ET LITE GUDS BARN! Og nå som jeg er blitt voksen, og begge mine foreldre er borte, er jeg fortsatt: ET GUDS BARN. ET LITE BARN I GUDS RIKE....En mor er forpliktet til å elske sitt barn, og som Guds barn har vi plikter til å elske og respektere våre foreldre. Slik er det ikke alltid, selv om Barnet så og si Alltid elsker sine foreldre de første barneårene, og lojalt dekker over sine foreldre for andre. GUD ELSKER UANSETT UBETINGET! Jeg er Takknemlig ovenfor min mor blant annet fordi hun bar meg til dåpen, ba for meg og lærte meg å be, og om jeg langt en tid forbannet den dagen jeg ble født, også fordi hun åpnet seg og valgte å sette meg til verden. ØNSKET, VILLET OG ELSKET AV GUD!

 


 

"LIVET ER ET FORSKNINGS OG UTVIKLINGSPROSJEKT" Og man er ikke mye til Forsker om man ikke også tar noen Dypdykk ned i sitt eget Ubevisste og inn i menneskesinnets irrganger i løpet av sitt liv, selv om man mildt sagt må regne med å komme borti "endel ufyselig og illeluktende ørevoks" og Små, ekle "Busemenner" som skjønt de uten å vite det, lever på Guds Utpust kan risikere å bli stoppet av "flimmerhårene i Guds nese" når han trekker luften Inn igjen. snytt ut og kasta i søppelet! ;-) DER tror jeg ikke JEG havner! 

MENNESKER kommer i like mange utgaver og varianter som det Finnes mennesker, ingen er Helt like- ikke engang eneggede tvillinger, men vi er uansett alle mennesker! Noen mennesker føler vi samhørighet med, kommer vi spesielt godt ut av det med, Liker vi spesielt GODT. NOEN liker MEG veldig godt, mens et og annet menneske kanskje Slett ikke kan Tåle meg. Det er som regel mennesker som Overhodet ikke kjenner meg! Den som våger å skille seg ut kan bli gjenstand for allslags projeksjoner og overføringer. Det er mange psykisk syke mennesker i verden, men færre som vet det selv! Noen Skyver det fra seg med å henge det på andre, som de så skyver bort, mens det Egentlig er deres Egne skavanker og svakheter de med det prøver å skyve bort, som en slags "avledningsmanøver" for den negative oppmerksomheten de selv frykter. Menneskelivet handler Aldri bare om en selv,og heller Aldri bare om "den andre",  men Alltid om relasjoner. Min Mor og meg var desverre ingen Heldig kombinasjon, om vi sikkert begge kunne være og er "God nok for seg" på ulikt hold. Det er bare det at for et Barn, betyr relasjonen til Mor på et tidspunkt Alt, og man er totalt prisgitt sine Omsorgsgivere og familien, man kan ikke "bare gå", man kan ikke Velge, så når den relasjonen ikke fungerer som den bør, får det konsekvenser for Livet. Men Gud har velsignet meg rikt og gitt meg mange Gaver. Jeg har FÅTT NOK til å klare meg ganske bra Uansett, og finner vennskap, Gode mennesker, og Kjærlighet i verden! De skadene man er påført i nære, destruktive og dysfunksjonelle relasjoner, heles best av Nye, Gode Nære relasjoner til Gode mennesker og Kjærlighet fra mennesker som ikke har de samme relasjonsskadene, gjennom Positiv samhandling, vennskap. Men det Kommer ikke av seg selv! Man kan ikke bare Ta og Kreve, man må også GI og imøtekomme og justere seg etter andres behov og relasjonelle grenser. Det er en utfordring, men Ikke Umulig! Jeg har som voksen flere gode relasjoner i livet mitt, og har lært ting som også har kommet noen mine opprinnelige eksisterende nære forhold til gode. LIVET ER et FORSKNINGS OG UTVIKLINGSPROSJEKT hvor Målet er Bedre enn utgangspunktet! Men først og fremst er Livet å fortsatt "Være underveis"


 

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID

OG I ALL EVIGHET

AMEN.

En livsvei,Del-1

Å være kristen i vår verden, er ikke og har aldri vært lett. I vår egen kultur er det liksom ikke helt stuerent å være "for religiøs", ikke engang om man er Prest. Nonner kan man til nød akseptere, selv om det er "uforståelig" for det sekulære mennesket i verden, at noen mennesker aktivt og fritt Velger en sølibatær livsstil viet til en Gud, de selv ikke kan skjønne hvordan noen kan tro- langt mindre Vite at finnes. Kanskje tenker de om oss at vi må være gale, miljøskadde, lurt inn i det av av en slags mektig sekt? Særlig synes det å være stor motstand her hjemme på Bjerget mot den katolske Kirke og en mer konservativ tro. Ofte blir vi beskyldt for å være skrekkelig fordomsfulle, ekstreme og intolerante, av mennesker som ikke kjenner Kirken fra annet enn Tabloide Skandaleoppslag, med Null erfaring fra Kirkens indre liv- hvor ting selvfølgelig heller ikke bare er rosenrødt, siden Kirken består av Mennesker. Mange Ulike mennesker, av alle folkeslag og nasjoner. Individuelle mennesker, syndere som andre. Noen bedre og noen verre enn det store flertall. Felles for oss alle at vi "bare er mennesker", og at selv den beste og mest velvillige av oss ikke alltid rekker opp til våre egne idealer. Fordi vi er ufullkomne. Det store flertall kristne og katolikker er ikke Helgener, men vanlige dødelige som mennesker flest, selv om vi har en Hellig Tro og del i De Helliges samfunn. Vi er, og Kirken er, fortsatt Underveis, enda ikke fullendt og Fullkommen. Det er ingen Hemmelighet!

Som kristne bør vi ideelt sett Alltid være nummer tre i eget liv. Først Gud og det som hører Hans Kirke til, deretter våre nære, den eller de vi elsker. SÅ oss selv og dertil vår neste- som strengt tatt er "et hvert annet menneske". ALLE mennesker er verdifulle, ønsket og villet av Gud, ellers hadde vi ikke vært til! Livsånden fra Gud er i alle levende mennesker; vi lever på Guds utpust! Som medkristne søsken, krangler vi dessverre ofte og er sjalu på hverandre, den ene mener seg Bedre og Viktigere enn den andre. Men for Gud er vi Alle like viktige, og hvert menneske uansett tro har det samme konstante Menneskeverd, fra unnfangelse til grav. Unike hver og en, med det felles at vi er skapt som mennesker i Guds Bilde.Som Kristne, trosfeller og menighetsfeller Bør vi være som likeverdige Medvandrere, gå på siden av hverandre. Den ene sterk og med Nådegaver og talenter på ett område, mens en annen har Sin styrke der den andre er svak. Slik kan vi på vårt beste være til støtte for og utfylle hverandres mangler og feil. Men da må vi ha kjærlighet til hverandre! Og God vilje! Villige til å bøye oss, underordne og føye oss. Lydighet står for meg som det vanskeligste av de tre løftene enhver Ordensbror og søster må avlegge, i tillegg til fattigdom og Kyskhet. Men for nonner og munker er dette et Livsvalg og et ideal de hele livet etterstreber; Å la seg forme etter Guds vilje i fellesskapet. Det er ikke så lett for oss som er både viljesterke og Egenrådige av natur. Men så er jeg da heller ikke nonne!

Som kristne bør vi alle likevel forsøke å holde oss på den smale sti, og ikke drive hverandre grøfteimellom. Vi må tøyle våre appetitter, og øve oss i selvbeherskelse, for det er svakhetssynder i vår egen natur og karakter som fører oss til fall. Vi mennesker kan også gjøre mye ondt og irrasjonelt for å beskytte oss selv mot smerte, men lidelse er en del av kristenlivet, og en del av Alle menneskers liv i denne verden. Ingen blir helt forskånet for sykdom, død og ulike former for fysisk og emosjonell smerte. Noen får lite, andre mye. Noen tåler det bedre enn andre, og noen synes å bukke under. Det kristne livet er ikke lettere og mer smertefritt, noen ganger er det Mer smertefullt og vanskelig enn livet til "verdens barn". For Vi er i utlendighet, Marias stebarn eller adoptivbarn, mens "verdens barn" er på hjemmebane her i denne verden. Det betyr ikke nødvendigvis at vi med det er så veldig mye Bedre enn Verdens Barn. Jeg har Mange feil og kan tenke på mange ikke kristne som synes å være både langt bedre og har utrettet større ting for andre enn Meg! Likevel er Alle kristne menneskers mål å bli Fullkomne som Kristus. Det klarer vi ikke av oss selv. For oss er det Umulig, men det Er mulig I Ham, og ved Ham og Med Ham. Og det er Hans og ikke vår fortjeneste og Ære. Vår Ære er ved Troen og Nåden å tilhøre Ham. Credo in Unum Deo. Jeg tror på En Gud! En Gud som elsker oss som ufullkomne mennesker, slik at vi kan elske oss selv og andre ufullkomne mennesker på tross av egne og andres feil og mangler, synder, nederlag og svik. For slik har Gud elsket Oss!

Jeg er, med God grunn- og tror jeg fordi Gud ville det slik og kalte meg, "uhelbredelig" og ydmykt takknemlig for at jeg får være katolikk, selv når jeg ikke er "en god katolikk" og forsømmer mine plikter- enten det er av latskap og fordi jeg ikke orker å anstrenge meg, eller fordi andre ting kommer i veien skjønt jeg vel burde prioritert Kirkegang og Messeplikt. Enda godt jeg kan gjøre min søndagsmesseplikt ved Vigiliemessen lørdag kveld, siden kirken liturgisk regner døgnet som jødene, fra kveld til kveld og ikke fra morgen til kveld. Dermed kan jeg sove lenge søndag formiddag med god samvittighet om jeg har forstått det rett :-) Å følge alle Kirkens merke og Høytidsdager er heller ikke lett for en konvertitt som ikke har fått det inn med morsmelka, så jeg bør nok selvfølgelig kjøpe meg en katolsk almanakk. Slike plikter ifht Kirken er viktige, men det er dog ikke Det viktigste. Regelmessig skrifte og del i Kommunionsfellesskapet er imidlertid Særs viktig for enhver katolikk! Jeg er langt unna fullkommenhet, men går på den veien, og har et Hellig håp til Ham jeg tror på om herligheten som venter lenger frem, om enn jeg må gå noen runder i renselsens ild når min tid på jorden er over, før Troens Mål er nådd. Vi får når vi ikke orker, når vi trøtner, fristes til å gi opp på halvveien stole på og sette vår lit til Forsynet og Guds Nåde, prøve å gi slipp, gi oss over til Ham, stole på at det bærer. Jeg Vet at Han ikke slipper meg, at Han ikke KAN miste meg!

MIN tro er ikke blot "en foretrukket tese", jeg har valgt å ikke lenger Kunne velge det bort, eller Han har valgt meg! Det er ikke "en av mange muligheter i mitt liv"- det Er mitt liv! Ved Ham lever jeg fortsatt mot dårlige odds! Da skylder jeg Ham livet, men det er ikke et offer jeg gir, det er en Velsignelse!Enda er jeg avhengig av Nåden som kommer fra Guds Hånd! At han metter meg som en spurv som spiser av hånden på et menneske, blott fordi den trenger mat, og fordi dette mennesket ser det og har omsorg for en liten fugl. Ikke en spurv til jorden uten Guds Kjærlighet. Alt godt kommer fra Herrens Hånd. Han metter også verdens barn og vantro med Gode gaver, og lar det regne over både gode og onde. Gud er Kjærlighet! Gud er God! Det er "Guds natur" å elske ubetinget. Det onde på jorden skyldes ikke Gud, men Den onde, og menneskenes synder, hardhet, egoisme, begjær og havesyke. Likefult gir mange Gud skylden, og sier "religion er opphav til Alt ondt" og at det ikke kan Finnes noen Gud så mye ondt og urettferdig det er i verden. Men Gud har en plan, og den er ikke fullført. Han fullfører den og bringer Rettferdighet og fred på jorden når Hans tid er inne, men Han har ikke dårlig tid, han gir menneskene Tid til å omvende seg- rekker fortsatt ut sin arm i en verden hvor det er så mye Ondskap. Gud er utenfor tid og rom, men ved sin Inkarnasjon som Menneske i Marias Sønn; Sann Gud og Sant menneske, vet Han hva det vil si å være menneske, og hva som er i menneskets natur- og er med det også Innefor tid og rom, Utenfor som Ånd, men også inne i materien- Inkarnert i Kjøtt og Blod i Jesus Kristus, snekkeren fra Nazareth. For de som har stengte hjerter er det ikke rart at tanken og det bare troens øyne kan se, synes "idiotisk", og at de for sitt bare liv ikke kan fatte og begripe hvordan også tilsynelatende Store Kloke Velutdannede og Fornuftige Kvinner og Menn kan tro på dette! Det er forståelig at de latterliggjør og slår vitser om det. Men vi bør av alle ting ikke Skamme oss ved vår Tro på Kristus! Ham fester vi vår lit til! Han skylder vi å Elske og Prise, enda mer om vi selv feiler og ved vår livsførsel og synd har bragt Kristennavnet i vanære! Derfor sier vi "Kyrie eleison"; Herre miskunn deg! "Kristie eleison"; Kristus miskunn deg!

Vi tror, vi håper Han Gjør det. Setter vår lit til at vi ved Kristus vår Herre- og HAM ALENE, skal få skue Guds ANSIKT og ikke blott søke Hans Hender, og skamfulle tigge om Nåde. Fordi vi da er Blitt fullkomment rene og Helliggjorte i Kristus, og ikke lenger trenger å frykte Dom og Straff. Han elsket menneskene, synderene, allerede da Han sendte sin Sønn til verden for å forsone oss med Seg Selv. Han som I blind Lydighet til sin Far, Ga oss sitt Hellige blod til å rense oss i, så vi igjen kunne komme inn i Guds nærhet uten å ta skade av det. For Han er Overmåte Veldig, Hellig og Sterk, Fryktinngydende og Allmektig- mer enn kjøtt er bygd for, og intet vanhellig og urent kan se Ham uten å bli Knust og ta sin død av det. Isteden ble Kristus Knust og døde i vårt sted, så vi kan tre inn i Helligdommen Uten å ta skade, og forenes med Faderen i Den Hellige, Den Ene, den døde og oppstandne Kristus- opphøyd i Evighet for sin frelsergjerning og Lydighet av Den Gud som er Kraftens uttømmelige Kilde av Liv, Kjærlighet og Herlighet- Den Kilde Kristus er utgått fra i Evighet, som selve Livet og Livets Kilde, begynnelse, mål og Fullendelse. Han har Sin Herlighet fra sin Far, og utøser Sin hellige Ånd over menneskene, så vi kan tro og forstå, og bringe det videre. Han er en Kilde til Liv. Fra Gud utgår nå Kjærlighet og Kraft til skrøpelige mennesker, som tidligere ikke kunne ta imot den, tåle den. Men nå er vi Hans Barn, vi trenger ikke være redde Ham, vi kan løpe Ham i møte, Hans Faderfavn er Åpnet. Vi kan være som Barn i Guds Hus. En dag skal vi Se ham. Men enda er vi i kjøttet, enda har vi en kjødelig natur som for de aller fleste ikke er fullkomment helliggjort. Enda har vi del i "dyrenes biologiske natur", enn så lenge er vi ikke fullkomment Åndelige mennesker, vi er fortsatt i vår menneskelige natur. Det er fortsatt krefter i oss som står Gud imot, men vi har et Valg: Vil vi la oss drive av vår menneskelige natur som drifter mot synd, avsporing og sjelelig død, eller av Guds Ånd som kommer oss til hjelp i vår svakhet og fører oss på Guds vei, mot et Hellig Mål og Det Evige liv? Som kristne skjønner vi stykkevist og delt, enda ser vi ikke alt tydelig og klart, noe er fortsatt skjult også for Kristne Åndsfylte mennesker, og kan bare anes som Mysterier, som noen mennesker kan se og gripe en del av, som våre Helgener. Ikke engang de største Helgener kjenner Alle Hemmeligheter. Det finnes fortsatt ting og tider ikke engang Sønnen kjenner, men bare Faderen Alene, og hvilke Hemmeligheter Han ved Ånden åpenbarer og til Hvem han vil åpenbare det er helt og Holdent etter Den treenige Guds valg og vilje, som Intet menneske kan tvinge. Likefullt deler Han ut til Hver den som etter Hans vilje ber om Ånd, Sannhet og Gode gaver. Det er ikke avhengig av den som ber sin byrd og rang, men av Giveren. Meg har han gitt en Trosgave, men den ble Gitt på Andres forbønn fordi jeg begjærte det, så jeg kan ikke rose meg selv av den! Heller be med den troen om at andre må få del i den samme Tro, og samme styrke i Troen, enten det skjer på den ene eller andre måten.

Å folde hendene og be er et Lite verk, men Gud Hører Troens bønn, og om Han vil Velsigne det lille vi gjør og gir kan det skje mirakler- som den lille gutten som kom med to fisker og fem brød. Jesus velsignet det den lille troskyldige gutten gav, og mettet 5000! Et lite menneske kan ikke utrette mirakler, men om vi Har Tro til Han som Kan utrette Mirakler, og bidrar med vår lille del- skjer det fortsatt Mirakler og Undere i verden idag. Dessverre er det mange kristne som har mistet Troen på det. Vi skal vel ikke dømme dem for det, og fordi vi selv fikk "se" noe mer. Det tror det ikke før de ser det, men mon om grunnen til at de ikke får se det er Fordi de ikke tror det, og underkjenner Guds Allmakt og at Han er den samme idag som på igår. At den Kraften som reiste Jesus opp fra de døde, fortsatt er levende og virksomt i Verden. Kanskje har de verken Kjent den eller trodd den, og da er det vel egentlig litt synd på dem...? Jeg tror Muligheten enda er der også for "dem", om de bare vil åpne sitt hjerte og sitt sinn, og våge å be Gud om det Umulige, eller om forbønn for det fra noen som er sterkere om deres egen Tro ikke strekker til. Å Ville tro, selv bare Ville vite Om Gud finns, våge å stille Ham det spørsmålet selv om det føles som et fånyttes rop i skogen, ut i svarte natta, kan være starten på Troens vei, begynnelsen på den veien som fører til Troens Visshet og fylde. For det ER ikke oss, ikke engang vår tro det kommer an på, men på HAM VI TROR ! At man ikke Har tro, eller er svak i troen, betyr ikke at man ikke Kan Få Tro, og styrke i Troen, hvis Gud vil, men vi må også gjøre et Valg selv. Vår Frie vilje og evnen til å reflektere og gjøre bevisste valg er en Gudegave i Seg selv, enten vi tror eller Ikke, som skiller oss fra alle andre skapninger på jorden! Mennesket Er spesielt, og noe annet og mer enn bare et biologisk dyr, vi har en sjel, et pust av Gud i oss, som dyrene mangler, og Gud ønsker også å "puste oss inn igjen" ved sin Ånd ;-) Kjøttet vender tilbake til naturen og går i oppløsning, men den kristne sjel er Udødelig, og På vei mot Gud. Jeg Tror Fullt og Fast, men jeg er ikke Frelst! Den fullkomne Frelse er fortsatt den Kristnes HÅP, om noe som ligger lenger frem: Den tid vi ikke lenger Kan synde eller trå feil, ikke lenger lide vondt. Den tid all urett er gjort opp og bragt til Rettferdighet. Den tid det Onde ikke er mer i vår verden, verken i oss eller utenfor oss. Den tid vi er Hjemme hos Gud. Eia var jeg der, men enda en tid er min plass på jorden, og slik skal det være. Jeg kan ikke fremskynde Frelsen jeg heller! Alt må skje til sin tid. Derpå grunner de Vise. Jeg bare Undrer meg! Så mye Jeg ikke vet eller har forstand på, men det jeg vet kan jeg dele. Min Tro kan jeg dele. Evangeliet er Til for å deles! Salige er de som tar imot, hører Guds Ord og bevarer det!





Igår og idag Den Samme!

"For de som ikke tror er ordet om Korset dårskap" (dårskap= uforstand/galskap) står det (med rette, sett i forhold til hvordan ateister og human-etikere ser på oss!) skrevet i Bibelen. Menneskelig galskap er også beskrevet i Bibelen, blant annet hos Kong Saul, som Gud iflg Skriften selv i sin tid hadde utvalgt til Konge.

Mye har forandret seg gjennom historien og mye kunnskap har kommet til siden Bibelen ble ført i pennen av spesielle mennesker, og samlet til En bok. Men menneskene er kanskje ikke så psykologisk forskjellige i bunn og grunn enn de som beskrives "fra den første Adams tid". Bibelen beskriver så og si enhver "menneskelig portotype" og psykologiske tema, selv om den leses med et sekulært blikk.

Og Troen er like levende hos verdens mennesker idag som den var på Kong Sauls tid, om den gir seg forskjellige uttrykk og antar mangfoldige former, fordi menneskene også er like mangfoldige og har ulike individuelle, kulturelle og personlige forutsetninger for sine trosforestillinger og bilder. I Den Katolske Kirke sier vi "Vi tror"- vi deler en felles tro som Kirke, men også hos oss vil det finnes store variasjoner på individnivå i fortolkningen av den ene og samme tro.

Gud derimot, og nå snakker jeg av Tro, er Igår og idag den samme- og Han gjør ikke forskjell på folk etter verdens målestokk for "høy og lav, stor og liten, anerkjent eller underkjent", Han kjenner alle ting ikke bare slik de trer frem i det ytre, men også menneskenes hemmeligheter i det indre. Han og Ingen andre vet ALT og kjenner alle hemmeligheter og skjulte sammenhenger! Han tar derfor aldri Feil, slik vi mennesker så ofte gjør, fordi vi bare ser Utsiden av ting.

Gud er ufeilbarlig. Menneskene er feilbarlige, selv de Frommeste, best teologisk skolerte og mest "rettroende" av oss, og innehar alle menneskelige svakheter og skavanker selv inn i "Helgenstanden". Jesus er Det Perfekte mennesket, alle Helgeners prototype. Sant menneske og Sann Gud, Legmliggjørelsen av Den Hellige Ånd og Guds Ord, Fullkomment Helliggjort Kjøtt og Blod. Det er ikke for naturvitenskapen, det er for Mystikken, og kan bare mottas i TRO!

Men "Egen styrke" i Tro er heller ikke noen "garanti for suksess", for så Sant vi Tror på Gud og ikke på oss selv, er det ikke vår tro, men Ham vi tror På, det kommer an på. Ikke på våre "kvitnende bønneknoker og hese predikantrøster" men på Gud og Kristus alene hviler vår tro når det kommer til stykket. Ikke i våre viljesgjerningers hand, men i Guds hand, hviler vårt trosliv.

Gud er Gud, mennesker er mennesker. Jesus er begge deler og gir de som vil tro og ta imot ham del i sin Hellige Natur, som ikke er av Kjøtt men av Ånd. Derigjennom og alene ved Ham og Hans verk kan menneskene Helliggjøres. Det er min Tro, men jeg er ingen teolog.

Jesu Ånd er Sannhetens Ånd, hvori all kunnskap og Visdom ligger. Å se bort ifra moderne naturvitenskapelig Kunnskap under påskudd av å være kristen fremstår for meg underlig paradoksalt og absurd, for da "ser man bort fra en del av sannheten fordi man hevder å tro på Selve Sannheten".

Mennesker er mennesker, og vi har menneskers psykologi, enten vi er kristne eller ikke. Vi blir verken mer eller mindre mennesker av å være Kristne! Så da får vi heller ikke på grunn av vår hellige tro, gå rundt og tro vi er og oppføre oss som om vi er Guder, høyt hevet over resten av menneskeheten, i besittelse av Den hele og fulle Sannhet, all verdens kunnskap og visdom, og i besittelse av og innsikt i Alle hemmeligeheter og Alt som er skjult.

Vi Har Bibelen, men heller ikke den er ført i pennen av Gud selv eller "ordrett diktat fra Gud på norsk". Ordene og åpenbaringene Gud ga til sine tjenere profetene, måtte også gjennom et menneskelig sinn og sanseapparat, før ordene var ferdig formulert på papiret. Bibelen er heller ikke En eneste bok, skrevet fra A til Å ferdig levert i samme perm, men en samlig av utvalgte kanoniserte håndskrifter og bøker. En god del sikkert overlevert via flere ledd og generasjoner, gjennom muntlig tradisjon, før det ble skrevet ned. Bibelen ble først til En Bok et godt stykke ut i Kirkehistorien, til det vi idag kjenner som Bibelen. Og Dagens Bibel finnes heller ikke bare i En eneste utgave, men i ulike kanoner og utallige oversettelsesvarianter av de samme gamle håndskriftene. Den katolske utgaven av Bibelen har de samme bøkene som den protestantiske, men i tillegg noen bøker som er utelatt i Den Lutherske Kanon. Av disse ulike Bibelutgavene finnes det igjen et mylder av ulike teologiske Bibelsyn, og til des motstridende fortolkninger av det som står i Bibelen. Innenfor de ulike Kirkesamfunnene og teologiske retningene, finnes det igjen sikkert like mange individuelle nyanser og fortolkninger som det finnes troende.

Så det er bare dårer som leser Bibelen fullstendig ordrett og bokstavelig i den tro at de har skjønt og oppfattet alt som står der korrekt. Verken Bibelen eller noe annet litterært verk "står alene", det vil alltid på en eller annen måte vekke ulike og nyanserte tanker og følelser i den som leser, ut fra leserens forutsetninger, kunnskapsnivå, begreps og referanserammer. Noe er og blir subjektivt sett og fortolket gjennom leserens øyne, det nytter ikke engang å "Skylde på den Hellige Ånd" i et forsøk på å bortforklare sine egne kunnskapsmessige, kulturbetingede og intellektuelle begrensninger. Det er alltid et "HVEM er Du?" og "HVORDAN leser du"? Det er en stor vesensforskjell på den åndelige lesningen, lectico Divina, som søker å leve seg inn i teksten nesten på sansenivå, Teologens studier, og Eksegeten/Bibelforskerens måte å "angripe teksten på".

Likefullt er det en sannhet at barnet som tar imot Evangeliet på en helt åpen, ufiltrert og umiddelbar måte med enfoldig barnetro, noen ganger faktisk griper og skjønner essensen uten problemer, der lærde teologer har brukt år på å prøve å begripe. Isteden for Tro Gud og at Bibelen er Guds Ord umiddelbart ,leter etter "belegg for slike dogmer gjennom sin menneskelige forstand", selv  når det i virkeligheten handler om ting som ikke følger det voksne "realorineterte" fornufts logikk. Her snakker vi jo i stor grad om noe vesensforskjellig fra det det  allminnelige menneske har erfart og kjenner. Det handler om ting som både ligger utenfor den fysiske virkelighet, og også utenfor den rent menneskelige Psykologi. Her er det snakk om Transedens! Den samme "vitenskapelige akademiske fornuft" som har studert og gjort seg kjent med naturlovene i universet, får problemer og prøver å ""finne logiske, naturlige forklaringer" på troens område.

Det er like mye dårskap å påstå at empiriske naturvitenskapelig kunnskap og vitenskap er "feil" fordi den ikke er "åndelig", som å prøve å finne "en naturvitenskapelige forklaring" på Guds Under. I Tro kan man erkjenne begge sider av saken uten at den ene sannheten slår den andre ihjel: Vi lever i et Univers, hvor det eksitserer endel naturlover som menneskene må forholde seg til, enten vi vil det eller ikke. Gjennom vitenskapelig orskning har vi lært ganske så mye om dette naturlige universet. Og det er liten grunn til å tro at det ikke er fullstendig Sant. Men selv om det betyr at Gud ikke faktisk og bokstavelig kan ha skapt Universet og alt som er i løpet av 7 menneskedager, slik de mest ytterliggående fundamentalistene (som avskriver utviklingslæren og holder fast på de 7 ukedagene som  "den sanne versjonen fordi det står i Mosebøkene" (Som for det meste med stor sansynlighet ikke er skrevet  av Moses) . De kristne fundamentalistene leser Bibelen akkurat slik som Salafistene leser Koranen; bokstavelig og konkret- aldri billedlig og symbolsk talt, uten rom for tolkninger og nyanser. "Vi har Helt rett- og dere som ikke deler VÅRT syn på De Hellige Skrifter, tar derfor Helt feil".

De er jammen selvsikre som tror at de kan "Forstå" Gud og Guds Ord Helt bokstavelig "i Svart-hvitt"! Med Fornuften kan vi gripe de vitenskapelige Sannhetene, og som mennesker kan vi forstå det menneskelige. Som Troende kan vi forstå at Gud er Uutgrunnelig og står over både det menneskelige, naturlovene og den fysiske verdenen vi mennesker må forholde oss til. Fordi det er Gud som i sin Allmakt har skapt det Hele! For Gud er Ingenting Umulig! Og noen ganger gir han oss mennesker en smak av dette "Umulige". Det skjer enda i dag, hver eneste dag, Mirakler i verden, men mest i det Skjulte. Gud er i går og idag den Samme!

Gud lar seg altså ikke begrense verken av naturlover, eller av menneskenes erkjennelsesevne og forstand. Gud er på samme tid både utenfor og inne i Tiden og Rommet. Gud er alltid noe Mer, noe Annet enn oss selv! I Kristus kom Skaperen, som står utenfor det Skapte, inn i sitt eget Skaperverk og ble en del av det, som et menneske av kjøtt og blod, for å lære oss å kjenne som menneske, og for å Frelse og helliggjøre Mennesket så igjen det kunne forsones med sin Skaper, isteden for å la oss gå til grunne som en del av den forgjengelige natur. Du finner ingen "vitenskapelig forklaring" forklaring på det! Og man kan ikke forså Gud gjennom det Skapte! Det blir som å bruke et Byggverk og konstruksjonen av det, verktøyene og bygningsmaterialet til å reise det, til å forstå og gi en personlig beskrivelse av Arkitektens som person, hjertet, sinnet  og kroppen hans. Alle skjønner at det ikke er mulig å forstå en Arkitekt, et menneske på samme måte som en arkitektonisk byggeteknisk konstruksjon!

Det menneskelige derimot det kan vi vite mer sikkert om, fordi vi selv er mennesker. Og Bibelen, som er det Viktigste "teoretiske grunnlag" for den kristne tro, er altså også skrevet av mennesker. Noen av disse kjenner vi den historiske identiteten til, og teologene og historikerne (m.fl- som Arkeologer og Filologer ) ,vet endel om deres faktiske liv og virke, hvem de var, hvilken bakgrunn og stand de hadde. Det har også betydning for hvordan vi kan velge å fortolke disses Skrifter i Bibelen. Det må også ses i lys av forfatterens aktuell livssituasjon da det ble skrevet.

Som kristne og Åndsmennesker må vi passe oss for både å gå i den grøfta det er å tolke alt åndelig i Bibelen som ikke rimer helt med vår egen moderne virkelighetsforståelse, menneskelige oppfatninger og personlige erfaringsverden som ren psykologi og som "billedlige litterære fremstillinger", eller bortforklare ting med at "menneskene på den tiden det var skrevet var så uopplyste", for det er faktisk våre Trosfedre og Helgener det er tale om, de var med å legge Fundamentet for vår Kirkes og den kristne Religions tilblivelse og utbredelse. Ved dem skjedde større ting enn noen av oss har utrettet, og de var mye tettere på Gud, tettere på Jesus enn de fleste av oss. Vi får tro de var bedre kjent med Åndsvirkeligheten og Guds Under enn de fleste nålevende kristne er. Hva hadde det hele blitt til uten Dem?

Samtidig skal vi ikke opphøye og "åndeliggjøre" dem mer enn at vi erkjenner at også de bare var mennesker som oss. Ikke Fullkomne, syndfrie og Guddommelige som Kristus selv, men feilbarlige skrøpelige mennesker. Da må vi også ta høyde for at selv De hellige Urapostler, som Paulus og Peter, kan ha tatt feil i Noe. Paulus selv skrev selv, i et av Brevene sine, at han somme tider ikke bare talte "I Ånden" men også ut fra sin menneskelige forstand. Og den menneskelige Forstand vet vi ikke er uangripelig! Den menneskelige forstand har sine begrensninger, og er ikke noe Allid kan feste 100% lit til. Den Kan ryke hos den beste om påkjenningene blir mange og store nok, og har sine begrensninger hos de aller fleste. I Bibelen ser vi også eksempler på at mennesket ikke er "bygd for Guds Frekvens", som når Jesu Disipler nærmest var helt i ørka over forundring under "Forklarelsen" på Tabor, og ikke visste hva de selv sa. Første gang Paulus møtte Den Opstandne Kristus ble han Blind! Gjeterne på marken falt til jorden da de så Guds Engler. Og Moses måtte dekke ansiktet sitt når han hadde talt med Gud, for at ikke folket skulle ta skade av Guds avglans! Selv hos sine Disipler og nære venner skapte Jesus redsel første gang han gjestet dem, de trodde de så et Spøkelse. Det var Sterke ting disse menneskene opplevde, Sterke møter!

Filosofer har skrevet verker og prøvd å si noe om, eller finne måter å overstige "den menneskelige forstands grenser for erkjennelse av Virkeligheten". For hvordan kan vi egentlig forstå oss selv og den virkeligheten vi omgir oss med, når vi har et begrenset utsnitt av den? Vi er selv Inne i den virkeligheten vi utforsker, og kan ikke (om ikke Gud selv rykker oss ut av den) gå ut av denne virkeligheten, slik at vi kan betrakte den med objektiv vitenskapelig distanse. Sånt har filosofene brydd seg med å gruble over ;-)

Noen grubler seg langt inn i galskapen, men fremdeles får de beholde en sentral plass i filosofihistorien. I enkelte kretser nyter de fortsatt anerkjennelse, og det er stadig noen som finner relevans for vår tid i deres Verker. Et stjerneksempel på det er Nietzche, men det var så vidt jeg vet Syfilisen som tok forstanden hans etterhvert. Han mente seg å være "Et Overmenneske av Herskernatur" og erklærte Gud død. Det kan man vanskelig kalle noe annet enn Stormannsgalskap ;-) Jeg er ikke særlig belest verken i filosofi eller teologi, men den menneskelige psyke vet jeg ganske Mye om, og har sett inn i i utallige varianter og utgaver. Også dypt inn i min egen!

Apostelen Johannes var et menneske som hadde lidd mye, og vært igjennom mange store og skjellsettende opplevelser. Både på det ytre og på det indre "åndelige" plan. Så vi skal ikke så rakst rope "Kjetter!" om de teologer som er vågelige nok til å antyde at Boken vi kjenner som Johannes Åpenbaring, eller Apokalypsen, kan være skrevet under et personlig sammenbrudd i en slags "blandet psykosetilstand". Slike "blandingstilstander" man fortsatt noen ganger kan se i Psykiatrien idag, om man har det blikket. Det er som om det som kan tolkes som ren schizofreni eller et post- traumatisk sammenbrudd ikke alltid Bare er det! Men det som måtte være av Åndelig karakter og åpenbaringsnatur, er blandet sammen med Psykisk sykdom. Det er ikke alltid lett å skille psykotiske religiøse vrangforestillinger fra det som faktisk måtte Være av åndelig karakter. Det kommer også an på hvilke "briller" man har på. I en freudiansk ateist hode ville nok det meste av våre Katolske Helgeners Mystikerefaringer og Religiøs Ekstase blitt ansett som psykisk sykdom. At noen av våre Helgener faktisk også Kan ha vært psykisk syke er en annen ting, men det må ikke være enten-eller! Den andre grøften fra den ateistiske ytterlighet, er når "usunne kristne"  tar All Religiøs Galskap og enhver "åpenbaring" for god fisk som "åndelig", og legger Overdrevent stor vekt på slike "privatåpenbaringer" og "randfenomener", og den sunne menneskelige fornuft jages på dør. I slike miljøer etterjager og dyrker de noen ganger Galskapen, og det kan føre til massehysteri. Massepsykoser, det folk ikke bare deler trosforestillinger men også vrangforestillinger! Den Sunne fornuft og jordiske Bakkekontakt står neppe i motsetning til Gud og Guds vilje! Han er Ordens Gud, og det kan vi også se i Hans Skaperverks lovmessighet, detaljrikdom og kompleksistet- der alt henger sammen på en logisk måte. Da snakker jeg om den Fysiske verdenen igjen.

Jeg sier bare: MÅ man se det hele Enten fra den Ene, Eller fra Den Andre synsvinkelen? Er det mulig med et litt mer nyansert bilde og måter å forstå ting på?

Som human-etikerne sier: "Det er forskjell på å ha et åpent sinn og Høl i huet!" ;-) Men Fanden hater fremdeles Jesus og Hans disipler like mye, idag som i går, enten vi bor i Norge, Syria, Irak eller Kina. Det er en illusjon å tro at alt i verden er naturlig eller menneskelig.

GUD ER GUD. Uavhengig av mennesket. Og Menneskene er nå engang som vi er: Ganske skrøpelige og påvirkelige. Det lille vettet jeg besitter sier meg at også jeg må begynne å veie mine ord litt bedre, for galskap og Massehysteri finnes det nok av, både i religiøs og sekulær regi, og når slike vinder blåser kan et lite ord få uante konsekvenser og følger om det "tolkes inn i bølgen som går".

Hva om vi alle kunne bevare litt av undringen i oss, og ikke være så skråsikre? Ta høyde for at vi kan ta feil i endel alle sammen, også Teologer, og erkjenne at ingen av oss er i besittelse av DEN HELE OG FULLE OG ENESTE SANNHET. Vi mennesker kan attpåtil kan leve godt med å Ikke Vite og prøve å Forstå alt med hodet, og blir ikke mindre kristne av den grunn. Jeg tror vi alle må erkjenne at det finnes endel ting som ikke Kan forstås og gripes med Forstanden. At Vitenskapen aldri kan gi alle svar, men at noe må forstås og erkjennes alene med Hjertet, og i dypet av sjelen, på Mystisk vis. Ta helt alminnelig menneskelig Kjærlighet for eksempel, hvordan "måler veier og klassifiserer man den"? og er det Det den ER til?! Forstår vi Kjærlighetens Sannhet og bevarer vi dens verdi, om vi først og fremst prøver å "dissekere" den og forstå den med Forstanden- uten å elske!?

Og si meg: Siden når ble det "En From Kristen Dyd" å bruke vår tro og det vi måtte besitte, av teologiske kunnskaper og "Kirkelige rang", til å Opphøye oss selv over andre mennesker og få dem til å føle seg små og verdiløse? Den jesus Jeg kjenner løfter heller opp de små, verner om de svake og gir verdigheten tilbake til det falne menneske, Han støter dem ikke bort, forakter dem ikke.  HAN er ikke redd for å bli uren ved noe menneske, men "renser Isteden de spedalske" så de kan vende tilbake til fellesskapet. HAN er så gjennomsyret Hellig og Ren i Seg Selv, at for Ham er intet menneske vanhellig eller urent, fordi Hans øye er så hellig og rent at det vannhellige og urene ikke har plass i Det blikket.

Jesus- Som ble gjort til så til ett med mennskets synd på Korset, i hele menneskehetens sted, at Gud Fader ikke orket å Se på Ham, men vendte blikket bort fra sin elskede Sønn. På grunn av Han, trenger ikke synderen lenger frykte Guds blikk! Han har sett det gale vi gjorde! Han Vet det! Han har båret det! Sonet Vår dødsstraff så vi kan leve! Den Åndelige Straffen er ettergitt. Vi trenger ikke være redde lenger og som Adam og Eva "skjule vår nakenhet" for vår Skaper. Vi kan uten frykt komme helt nær Den Hellige,uten å ta skade av det. Vi trenger ikke lenger løpe Fra Gud. Vi løper heller Mot Gud, for Hans Favn står åpen for Guds Barn.Det er ikke lenger Gud som dømmer og anklager oss, det er Motstanderen, og ubarmhjertige mennesker som selv er overmodige syndere som dømmer oss!

La menneskene dømme! La dem mene, tenke, tro og gjøre de vurderinger de lyster. Jeg vet En ting og det holder for meg: Den gode Hyrde slutter aldri å gjete på sine får, forlater oss ikke, slipper oss ikke av syne, men er med oss i alt og gjennom alt vi må lide, Og Aller mest holder han av de minste og svakeste fårene. Det er ikke de store Sterke Værene, men de små forkomne skadde og halte lammene som får den Beste plassen, tett tett ved Hjertet Hans, mens han legger en flik av kappen sin over. Og den Plassen er verdt absolutt ALT hva som enn måtte vederfares . Da kan verdens barn bare le og peke nese så mye de orker av vår Tro, men passe seg så "Fandens latter" ikke blir alt De selv blir sittende igjen med, den dagen VI ikke gråter og lider ondt lenger, og heller ikke lenger kan trå feil så vi skader oss, men smiler og ler fremme i Faderens Favn. Eia var vi der!

For mange mennesker finnes det bare EN verden og de måler alt på denne verdens vis, med denne verdens målestokk, mens noen av oss- Uten å være "erklært Schizofrene", og uten å ha sett snurten av Engler eller hørt noen lyd av himmelske Røster, har levd "i to verdener" det meste av livet. Under det vi har erfart og lidd "i denne verden som vi alle kjenner og lever i" har vi gjennom bønn og tro nådd et "point of no return", hvor det vi er i Denne verden, vår status og rang, karriere, rikdom og gods, selv helse og velbehag er blitt vesentlig mindre viktig for oss enn "den andre verdenen": Guds Rike , Guds målestokk! Fordi vi alt har fått en forsmak her, på det som Guds Godhet, og det vi har i vente i Evigheten! Da Kan vi Takke, og vite oss salige i Håpet nettopp fordi VI talte blant de minste, de fattige, de små, de fremmede, de foraktede, de syke. Takke for at vi sørget og gråt, led urett, ble offer for falske anklager og baktalelse, at vi noen ganger ble hatet uten grunn, straffet når det var vi som var offer, utnyttet og holdt for narr av de vi viste godhet- som trodde ikke vi så det. Det gjorde vi! Men vi gjorde Godt likevel.

Men våre Egne synder, alt det som ikke ble slik vi egentlig ønsket, fordi vi begikk feil, lot oss friste og lede av andre enn vår Hyrde, og kom på avveie, ga oss i lag med feil folk, DET er vi leie for! Det vi fikk lide som følge av Andres synder og misgjerninger har vi med Evigheten i sikte liten grunn til bekymre oss for . Skadene verdens ondskap og synd påfører oss, kan være ille og tunge å bære for et sinn. Men heller lide ondt uten selv å være skyld i det, enn for sin egen urett. Om man så tar sin død av det. For vi skal leve om vi enn dør! Og vi tror på en større Rettferdighet, på noe Etter dette livet, på noe som ikke er av- men mye Bedre enn denne verden slik vi kjenner den (med alt den rommer av fantastiske skapninger, mangfold, muligheter og skjønnhet, i tillegg til alt det Onde) - for vi kjenner Skaperen og "han har arbeidet en stund nå" så om vi enda ikke kjenner det eller ser det, er Jeg viss på at "Den siste utgaven av Skaperverket blir vakrere, mer underfundig og mangfoldig, fullkommen, uendelig og perfekt enn det som var i begynnelsen, da Gud kalte Lyset ut av Mørkets intethet. DET blir Ikke noe surrealistisk og makabert "Picassoverk" av dekonstruksjoner og brutte linjer. DET BLIR ET MESTRENES MESTERVERK! DET BLIR VAKKERT OG FULLKOMMENT GODT!

Og jeg? jeg er så lei av å "måtte iføre meg forkledning" og "adoptere verdens skikker" så jeg kan vandre rundt "som et helt allminnelig menneske". For jeg har visst strengt tatt Alltid vært "en slags Alien fra en Annen verden", som har forsøkt å oppføre seg som en jordboer! Smått om senn har jeg Lært "hvordan man gjør det", men Mine egne verdier og oppfatninger av hva som egentlig er Viktig er en annen enn hos de fleste av mine nære, og jeg prioriterer egentlig helt anderledes. Endel ting som er så Ekstremt Viktig for mange andre jordboere, har ingen større betydning for meg utover at man f.eks ved å ha "noen pene tingen og fine klær" ved det, latterlig nok (!), høyner egen status, anerkjennelse og respekt i denne vår materialistiske verden. "Det Moralsk gode", Hvordan menneskene i seg selv egentlig Er, og "Kvalitativt innhold" ser for mange ut til å spille mindre rolle enn å Ha de fineste tingene, den mest perfekte kroppen, kjenne "de rette folkene" som bidrar til å høyne egen status og popularitet og som derfor gjerne vil ha venner som "er noe", har"kjendisstatus", eller kjenner noen som har det. Somme tider virker det også nesten som om endel mennesker er mindre opptatt av hva De Selv faktisk Liker, enn de er av å "henge med kultureliten og de skiftende trendene". De ser tilsynelatende filmer de ikke egentlig har noen interesse av bare fordi "alle ser den jo så da bare Må jeg også se den, for jeg vil jo så gjerne henge med". For et absurd sirkus! I "mitt religiøse vanvidd" finnes det iallfall noe Substansielt og Fast. Men idag er jo selv menneskenes iboende religiøse trang blitt kuppa av "pop-up boder som selger fastfood og religiøse light- og blandingsprodukter" og "Instant Mystikererfaringer med opplevelsesgaranti: Se Lyset NÅ, eller du får pengene tilbake!". Pågangen etter "Clairvoyante" som kan formidle kontakt med Døde Bestemødre, synes å ha blitt mer populært enn kontakten med levende Bestemødrene ;-)

Jeg ble katolikk- fordi det var det Beste Gud hadde å tilby meg! Og jeg er virkelig glad for å tilhøre den mer "saktegående" Moderkirke, i en tid der alt går rasende fort, og oppløsningen av de gamle normene og tradisjonene går mer og mer i oppløsning i samfunnet generelt. Og det sier JEG som er oppvokst i nordnorge i en heller kirkefremmed og alt annet enn konservativ krets og i endel henseende er "et uallminnnelig livserfarent opplyst og fordomsfritt menneske", så at endel moderate muslimer som kommer annenstedsfra og observerer vårt "moderne samfunn" med outsiderblikk fra gatenivå, og konstaterer at "her var det jammen mye rart" faller for fristelsen å tenke at det kanskje faktisk hadde vært bedre å innføre sharia i all den moralske lovløsheten, hvor ingen ting lenges synes å være "normalt"- og unormal er blitt den nye normalen i "toleransens navn" )synes jeg ikke er så rart!

Å tro man kan endre folks moral til det bedre med statsreligiøs fundamentalisme, Tvang og Straff og på den måten skape et Bedre samfunn er imidlertid Galskap! Jeg tror ikke akkurat at folk hadde det vesentlig bedre under Taliban i Afghanistan, eller at folk flest i Iran er så helt fornøyd med tingenes tilstand! De som har opplevd "Religiøse Tvangstrøyer" enten iform av Islamistiske Fundamentaliststater, eller internt her i Norge som barnefødt inn i en eller annen ekstremt sekt eller i innestengt Bedehusluft, med strenge sosiale og moralske føringer, og fordømmelse av alt som går utenfor egen snevre ramme, er de som ender som de skarpeste og mest innbitte kritikerne og motstanderne mot den religionen de slik har fått føle på kroppen, eller all religion generelt. Den "mest ihuga og nidkjære religionsutøvelse" fungerer ikke så sjeldent, for de som påtvinges den som ren "Vaksine" Mot Religion. Og noen ganger så til det grader at "utbryterne" selv blir mer fanatiske, blindt hatefulle  og ekstremistiske i sin ateisme og religionskritikk, og så intolerante, og svart-hvitt og fordomsfulle at det overgår det de selv har møtt fra motsvarende religiøse leir. De skjærer alle "religiøse" over En kam, og de med en "religiøs merkelapp" på seg blir  automatisk stemplet som "den Onde Fiende" blot på bakgrunn av livssyn, selv om de ikke vet noe som helst om vedkommende og vedkommendes personlige holdninger og menneskesyn. Så igjen: E DET MEG, "DEN RELIGIØSE GALNINGEN" ELLER NÅGEN ANDRE GALNINGER SOM ER VERST?

Selv om jeg også har mine "tilhengere" tror jeg ikke det er Noen som VIL ha oppskriften på hvordan Jeg ble sånn som Jeg ble- i all min "Merkverdighet", selv om jeg har også har hatt mine "Moments of Fame". Men jeg ble ikke Skapt slik som jeg er idag! Jeg ble ikke Født slik- Det "SKA NÅGE TE"! Og du ville IKKE ha ønska å Oppleve det!!!! Min livsvei og mine livserfaringer er på noen områder så "spesielle" at eg har slutta å forvente at "vanlige mennesker som har levd vanlige liv" skal kunne Forstå meg. Å bli Akseptert og "regna med på lik fot med andre" er like fullt et Gode jeg mellom andre onder og goder får nyte. Og de gangene det virkelig gjelder, og jeg har vært- og fortsatt kan være til hjelp for mennesker i en akkutsituasjon eller krise, enten det nå er medisins førstehjelp eller hva det måtte være, er det ikke vesentlig for den som motatt hjelpen, HVEM den kommer i fra. Det som da er viktig da er AT hjelpen kommer. Jeg er "spesiell så det rekker" men kan fortsatt gjøre en bedre jobb enn mange andre "i krig og krise". Livet selv har "trent meg på ekstrem- og nødsituasjoner", så slikt takler jeg bedre enn mange av de "vanlige" menneskene. "Aldri så galt at det ikke er God for Noe!". I sånne "krig og krisesituasjoner" er det heller ikke et spørsmål om hvem som er finest på håret og har den mest blankskurte fasaden, men om folk som kan Gjøre en innsats og er skikka og modige nok for et og annet "spesialoppdrag" som ikke enhver tulling våger seg ut på og kan takle. Da kommer "elitesoldater med posttraumatiske stresslidelser" til sin rett, selv om vi ikke alltid fungerer optimalt "i fredstid". Jeg har for ordens skyld aldri vært i Kongens klær, men prinsippet er det samme ;-) Kanhende kan Gud også bruke meg til noen av Sine "spesialoppdrag" ;-)

At folk som har måttet sloss for tilværelsen på liv og død, og vært på ytterkantene av den menneskelige tålegrense er over gjennomsnittlig "Sterke i Trua" er heller ikke noe nytt fenomen. Den moderne vestlige verdens bekvemmelige overflod og selvfølgeligheten av at man alltid har nok å spise" ser derimot ut til å ha sløvet Nordboernes mette sjel så til de grader at Gud har gått av moten. "Nå har vi det så bra så hva i all verden skal vi med noen Gud da?!"

Ute i verden er det annerledes enn her hos "hele verdens lille bortskjemte bror", så Der står troen ofte mye sterkere- på godt og vondt. Somme tider finner jeg derfor flere "likesinnede" , et mer sammenfallende verdisyn og et likere verdensbilde i innvandrermiljøer, på tross av store kulturforskjeller på andre områder! Mennesker fra andre kulturer legger andre, og i større grad indre, immaterielle kvaliteter til grunn for sine vurderinger av andre mennesker enn "Status, Stilling, Påkledning og ytre materielle ting". Heldigvis! Og det er mitt Håp at de holder fast på sine Gode og Viktige verdier, og utbrer dem her hos oss hvor vi har "glemt hva som er Viktig", isteden for å la seg friste av det øyet ser og penger kan kjøpe, slik at de bytter vekk de tingene som virkelig betyr noe når det kommer til stykket, til fordel for vår selvgode materialisme som "er seg selv nok". Jeg håper heller ikke at de erstatter sin kollektive sosiale tenkning med den individualistiske ego-tenkningen som er så typisk hos oss nordboere!

Jeg har begynt å innse at Gud ikke skaper blåkopier og at det ikke er en Dårlig ting å være "En Original", så jeg er på sett og vis svært nær å HELT gi Opp å Prøve å Være eller fremstå som, "alle andre normale mennesker"- om det finnes så mange av dem da når det kommer til stykket! Å Være eller oppleve seg selv eller for den del andre som "annerledes" sier i seg selv lite om et menneskes verdi og kvaliteter. Det normalietsbegrepet som brukes mest er det kvantitative- flertallsnormen eller referansegruppenormen om du vil, det sier kun noe om hva som er "vanligst" i et samfunn, "allment akseptert", ikke hvorvidt det er kvalitativt "bra" eller "dårlig"- og denne normen er heller ikke konstant eller statisk men kan endres mye også i løpet av relativt kort tid, slik vi har sett det i Norge siden 60-tallet og frem til idag. "utvikling" kaller vi det visst, uten at jeg er så sikker på at det er synonymt med "positiv framgang"- så vi burde kanskje heller bare kalle det "endringer". At noe er kvantitativt normalt og allment akseptert i et samfunn har egentlig aldri sagt så mye om den kvalitative normalen, altså hvorvidt normen er "god". Menneskeofring var i Mayakulturen helt normalt og man anså det sogar å komme det kollektive samfunnet til gode ved å "blidgjøre Gudene" og den som da måtte synes dette var for grusomt og prøve å redde ofrene, hadde sannsynligvis lidd en ublid skjebne og blitt ansett som en trussel mot samfunnet og potensielt å vekke gudenes vrede, særlig om nå avlingen skulle svikte året etter. I vår del av verden syns de fleste det er helt greit å uproblematisk at barn som på en eller annen måte synes å "true kvinnens beste personlige interesser og bekvemmelighet" avlives i vårt kollektive helsevesen i mors liv om hun ikke har Lyst til å beholde avkommet sitt. I andre tider var det akseptert å "sette ut" barn i skogen for å dø om det "var noe galt med dem". Hos oss er "Downs syndrom" ansett som en spesielt God grunn til å ta abort. Om det ene er så mye mer "humant" enn det andre, kan vel diskuteres, nå snakker jeg bare om "normalen". Om et alminnelig, for oss, gjennomsnittlig intelligent menneske vokser opp i et samfunn der alle de andre Har Downs syndrom derimot, vil det med et kvantitativt normalbegrep være det mennesket som er den "unormale" og kan hende finner det vanskelig å være "den eneste unormale", selv om han igjen med Vår norm er den "Kvalitativt normale". Noen ganger kan altså den som skiller seg ut og er Annerledes være Bedre enn de andre, og derfor "unormal". Andre ganger ligger "det annerledes menneskets unormal" på et Kvalitativt negativt nivå. Som Anders Behring Breivik for å bruke et eksempel alle kjenner. 

De fleste gangene betyr kanskje ikke det å være "annerledes" og sånn sett bryte med "den kvantitative normalitet i populasjonen" Verken at vedkommende er et Kvalitativt Bedre Eller Dårligere menneske enn "average" bare at det er Annerledes, og skiller seg ut på en eller annen måte som individ. Det er det dessverre ikke alle "grupper og miljøer" som kan tåle, og særlig i tenårene er livet ofte vanskelig for den som skiller seg ut, og selv enn annen kleskode enn det "den kule gjengen har" kan føre til mobbing og også sosial ekskludering fra andre som ikke har noe imot vedkommende, men selv er redde for å ikke passe inn og få være "med i den kule gjengen" hvis de henger med upopulære folk og mobbeoffer. Så ubarmhjertige, opphengt i det ytre, og påvirkelig av gruppen, kan barn og tenåringer være mot hverandre, men jeg er ikke så sikker på at voksne er et døyt bedre! I dag kan det heller se ut som om det er ungdommen som leder an når det gjelder toleranse, aksept  og respekt både når det gjelder ulike seksuelle legninger Og etnisitet, men Det er en helt overfladisk betraktning av en generasjon jeg har fint lite nærhet til og direkte kontakt med både når det gjelder religiøse og sekulære ungdomsmiljøer. Selv tenker jeg at aksept, åpenhet og denslags er en God ting for menneskene, men jeg tenker samtidig at det må være vanskeligere enn noen gang å være ung i dagens samfunn, hvor normene er så flytende, og det nesten har blitt barnelærdom at "det er du selv som bestemmer hva du vil mene er rett og galt, hva du vil tro på, og hvordan du Vil være, Alt er like bra og ingenting er mer riktig enn noe annet, det eneste det kommer an på er hva du selv vil, ønsker og syns er greit". SÅ stor Frihet og så Mange valg kan det Umulig være Godt for barn å unge å ha og måtte ta Selv!"'

Hvordan tror dere samfunnet vårt hadde sett ut om vi hadde levd i et livløst Anarki der alle bare gjorde som de ville etter som det passet dem best? Det hadde neppe blitt paradisiske tilstander, og nok "den sterkestes rett" som hadde slått an tonen. Så hvorfor skal grenseløs personlig frihet på det moralske og seksuelle området anses som så mye bedre og mer menneskevennlig i lengden? Antallet unge med psykiske problemer har økt kraftig siden 60-tallet, og det skyldes neppe primært at "man idag bare fanger de opp bedre", for det var alt annet enn "vanlig" på 50-tallet at mennesker ble uførestemplet ut av arbeidslivet fordi de hadde så store psykiske problemer at de ikke var istand til å arbeide. Så Noe har skjedd! Det er Alltid NOE som har skjedd. Det er få om noen ting i det hele som "bare skjer" uten noen logisk sammenheng, grunn eller foranledning. Like lite som selve Livet "tilfeldigvis" oppstod av seg selv ut av det blå i en sølepytt, og at det er derfor jeg sitter her bak en computer og sender tankene mine ut i weben. Det skyldes "litt mer" enn en serie tilfeldigheter og genetiske mutasjoner, Flaks og uflaks ellers blir det helle iallfall en smule ulogisk for min hjerne. det er etter mitt syn fint lite som "oppstår helt tilfeldig uten grunn og blir til noe ut av ingenting som blir til liv som blir til bevissthet, intelligens og kultur uten at det ligger noen som helst intelligens eller høyere logikk bak det hele"- for meg blir det Virkelig "FOR RELIGIØST!"

Jeg tror, i Likhet med Frimurerne- uten sammenligning forøvrig ;-) på "DEN STORE ARKITEKTEN" bak Skaperverket, som i sin Storhet og kompleksitet bærer sin Skapers Signatur ned til den minste detalj og bestanddel, og med Det vitner om Hans Eksistens, selv om Skaperverket aldri i Seg Selv kan "forklare sin Skaper". "Det Skapende Mennesket sier imidlertid noe om sin Gudelikhet, og Alle mennesker er Skapt av Gud i Guds bilde og bærer ved seg noe av Guds vesen. Derfor er det all grunn til å fortsette å tro på det grunnleggende Gode i ALLE mennesker og erkjenne et hvert menneskes genuine Verdi blot i kraft av å være av den menneskelige art!

Jeg er altså ikke "helt normal" men i mitt liv har det vært en hel del folk som fortalte meg "hvor ytterst intelligent og begavet jeg er" og ga meg så gode skolekarakterer og hadde så stort tro på mitt faglige potensiale at de så for seg at jeg kunne "Nå langt" så jeg følte meg på et tidspunkt nærmest ufravikelig og udiskutabelt forpliktet på et Universitetsstudium, selv om jeg ikke hadde noen form for familiær støtte og ambisjoner på mine vegne fra familiært hold. Strengt tatt har jeg vel selv mye godt hatt et heller stort Fravær av indre Ambisjoner i den retning, men når man er ung og begavet føler man seg jo forpliktet til å måtte "BLI noe!" det er aldri Nok å bære Være det man er. Men her hos meg var det fint lite maktbegjær og lyst til å Bli Rik å spore. Jeg liker veldig godt å grave i jorda, er ugift og barnløs, yrkesutdannet som Agronom og har tatt Fagutdanning som Renholder, men tror faktisk at andre har større tro på, og ambisjoner på mine vegne, enn jeg selv klarer å oppdrive og mobilisere. Jeg tror jeg hadde trivdes bedre og blomstret mer i "en ulønna Stillingspost som Bondekone og husmor hos en original raddis-bonde av fint gammelt sekstiåttermerke".Men den i stillingen er ikke visst ikke Utlyst enda! ;-)

En ting jeg nok uansett kommer til å fortsette med er å Skrive. Men selv om en Arbeidspsykolog ymtet om at det kunne være en mulig Yrkesvei for meg, og jeg gjennom årene har fått publisert så mye stoff av ymse kaliber i så mange papiraviser, blekker, meninghetsblad og Gud veit hva at jeg verken har oversikt eller kan huske en brøkdel av hva jeg har fått publisert hvor og hva det var jeg dengang skrev om, og noen sogar mener jeg er eslet til å skrive bøker, har jeg selv ikke så store Ambisjoner eller Forfatteraspirasjoner med denne skrivingen min. Det er mer en indre drift og "legning" som gjør at jeg Skriver, noen ganger "som om det stod om livet" og kanskje gjør det det. At det å skrive er "svømmeblæra i min organisme som gjør at jeg holder meg flytende og ikke synker til bunns". Sånn sett tjener det vel på en måte til min "selvoppholdelse" om ikke annet, med eller uten lesere. Antallet lesere er heller ikke så vesentlig for meg, men noen ganger har jeg Veldig lyst til å si noe med det jeg skriver til En Eneste En. Men det er ikke alltid det treffer, nei! :-D Ellers har jeg fint liten bevissthet ifht "Målgrupper" og den slags, så oftest meddeler jeg meg vel generelt til "whome it may consern" uten å tenke så mye på den biten

SELV OM MAN GÅR ETTERTRYKKELIG PÅ TRYNET I LIVET, FÅR EN SMELL I HODET OG MISTER EN ARM ELLER ET BEIN FÅR MAN GJØRE DET BESTE UT AV DET. Og selv om man er kristen så det holder, og har hodet så fullt av alvor at det svaier, og utsiktene " til å Lykkes i Livet" er dårlige, trenger man ikke miste humøret av den grunn ;-)

Jeg elsker Min Kirke og jeg er glad for å få tilhøre den, selv om jeg er en unnværlig lilletå på det Legemet. Men ovenfor Gud er det ikke så viktig å være Stor. Og med All respekt for Kirkens Helgener, hvem av dem er nå egentlig så mye mer Hellige, Rene og Høyaktet i Guds øyne, en et lite Dåpsbarn som Jesus legger inn til Sitt Hellige Hjerte, uten at det selv har gjort en eneste stor Gjerning? Et umælende spedbarn trenger ikke aktivt å gjøre noen Undergjerning for å telle som Hellig, det har aldri begått noen synd, Det ER i seg selv et GUDS MIRAKEL! Jeg er GLAD for at mine foreldre bar meg frem til dåpen som spedbarn, selv om de ikke siden tok meg med til Kirken. Og det er en Stor og ubetinget God ting at menneskene bærer sine barn frem til Dåpen. Som kvinne med iboende Morsfølelse selv om jeg ikke har mine egne, ser jeg imidlertid verken med Øyet eller hjertet noen forskjell på de Døpte og de Udøpte barna, som de døpte hadde større verdi i Kraft av Dåpens Nåde, og jeg kan vanskelig forestille meg at Jesus ser noen slik "verdiforskjell" heller på de små barna og akter det som er velsignet med Foreldre som bringer det til Dåpen som mer verdt og med Forrang hos Gud fremfor et barn som i så måte er mindre Heldig stilt. Er ikke Guds hjerte større enn et morshjerte kanskje!?

Alle mennesker er utstyrt med en Egenvilje som våkner allerede de første leveårene. Noen ganger er den ikke fullt så Fri som folk vil ha det til, og det kan være mye vi ikke selv har oversikten på når vi gjør våre valg. Generellt kommer det litt mer visdom og vett inn med årene, som gjør at vi kan ta mer bevisste valg. Jo mer "ferdig utvokst, kultivert og dannet" man blir som menneske og personlighet, jo mindre lettpåvirkelig blir man av andre og utenforliggende forhold, trender, omskiftelige tankestrøminger og moter når det kommer til egne preferanser, valg og vurderinger. Man "Står mer støtt i seg selv". Det trenger imidlerid ikke bety at man slutter å utvikle seg som person, og i særdeleshet som kristne- Hvor det fullkomne er Målet.

Noen har en idè om at Katolikker nærmes lever i Kirkelig påtvungen ufrihet og undertrykkelse, på grunn av våre bud og religiøse plikter. Slik har jeg aldri opplevd det! Tvert imot har jeg Opplevd en større indre frihet, etter at jeg konverterte til katolisismen og siden jeg er ugift gikk inn i sølibatstanden som en konsekvens av min tro. Aller helst vil jeg gifte meg, men så langt har jeg ikke kommet, og jeg er innstilt på et livslangt sølibat dersom det er det Gud vil, og dersom jeg ikke finner den Kjærligheten som fører til ekteskap. Å oppgi litt av sin egenvilje til fordel for Gud, med fritt fortsett, anser jeg heller som til ens eget beste enn som noe offer, byrde og tung plikt.

"Personlig individuell Frihet" på det moralske området, særlig når det kommer til erotikk, synes å være dagens Mantra. Men om man ikke har selvdisiplin og kontroll nok til fritt å si "JA" eller "NEI" i forhold til egne apetitter og begjær, hvor "fri" er man egentlig da? Da blir den "Friheten" man roper på heller en bønn om å få slave ifred under den synden man uansett ikke klarer å bli av med. Da er man ikke Fri, da er man slave under synden! Kristus setter oss imidlertid i over i en større Frihet når vi velger å følge ham. De Sønnen får frigjort, blir virkelig fri! De aller fleste sølibatærer har likevel et driftsliv og en iboende seksualitet som alle andre, og møter fristelser på sin vei

Noen synes visst å tro at mennesker som har valgt sølibatet er aseksuelle og anemiske ;-) Men hvor skulle våre hardtarbeidende Ordensfolk og Prester hentet den fysiske energien til sitt arbeid om de var uten libido! Da er det heller et spørsmål om hvordan man forvalter den kraften som ligger i seksualiteten og hva man fokuserer på og bruker den til! Men i en verden hvor alle lyster leves ut, koste hva det koste vil og blot til lyst, er sublimering blitt et fremmed begrep. Dagens mennesker sprer energien sin i alle retninger og har tapt av syne hvor mye stor kunst, kultur og verker som har blitt til gjennom århundrene gjennom kvinner og menn som transformerte sin energi og lidenskap inn i skapende virksomhet og Åndsarbeid. Like fullt skrev en anerkjent norsk religionsviter i en poplulærvitenskapelig bok om seksualitetens plass i religionen at Kirkens sølibat ene og alene har sin årsak i at vår Kirke har et negativt og mindreverdig syn på seksualiteten. Boken var tross all den akademiske kunnskapen denne mannen sitter inne med om ulike religioner så tendensiøs og på dette punket så innsiktsløs at man kan riste på hodet både av "Vitenskapsmannen" og den applauderende Akademia. Det bare viser det jeg lenge har visst; at utdanning og høyt kunnskapsnivå, ikke nødvendigvis gjør folk så mye klokere. Kunnskap og visdom er to ulike ting. Kunnskap kan underbygge Visdom, men kunnskap i seg selv gir ikke nødvendigvis Visdom!

Men "verden elsker sitt eget" og i denne verden er det ikke vi kristne som er på "Hjemmebane" I denne verden hvor Fanden sjøl er Fyrste selv langt inn i kristenheten er Guds barn og Jesu etterfølgere som "utlendinger" å regne. Vi blir uglesett og uthengt, latterliggjort og ikke tatt alvorlig. Denne verdnens fyrste Hater fromme katolikker mer enn han hater de fleste, og gjør sitt ytterste for å angripe, plage, avspore, villede, ødelegge, bryte ned, stjele fra og sågar drepe Guds barn og raser mot det Hellige. Han tar fra oss det han kan når han ser sitt snitt, og ville helst tatt sjelen min med om han kunne. Men Den får han nok ikke, uansett hvor mye ondt han kan påføre!!!

Strengt tatt, som Sanne kristne har vi fått del i større ting og er gitt en Større frihet enn den "verdens barn" lever i, som de ikke kan fatte. Men så lenge vi lever i denne verden hvor det er så mange løgner, så mange forførere, og så mange onde og destruktive motkrefter, så mye Egoisme, grådig begjær og jakt på Makt og Penger. Så lenge vi lever i disse "kulissene" hvor mennesker ser seg blinde på alt som glitrer i øynen på dem er vi enda ikke frelst, enda ikke Helt frie. Den endelige frelse og frihet fra alt ondt, både i og utenfor oss selv og våre egne kretser når vi ikke før alt er fullendt. En dag skal Gud gjøre ende på djevlens gjerninger og rense jorden og menneskeheten for all Ondskap og urett, all "blodig historisk arvesynd", og gjøre den til et fullkomment Godt sted.

Det ligger lengre frem, langt frem. Enda må mye skje på jorden, både av Godt og Ondt, slik det er Profetert. Vi øyner det enda bare som et håp forankret bak Forhenget i Himmelens Aller Hellligste, som enda ikke er trukket tilbake for oss så vi kan Se det. Vi retter vårt håp mot vår Himmelske yppersteprest. Kirkens Overhode i Himmelen. Og Ham Tror vi fullt og fast på med troens visshet: JESUS KRISTUS! SNEKKEREN FRA NAZARETH! 

De som idag "er for kloke og opplyste mennesker" til å tro på slikt, og fattig snekkersønn som Verdens Allmektige Herre, står på likt med den religiøse eliten av fremstående menn, "det gode borgerskap", i Hans samtid under hans jordeliv i kjødet. Det ble så drøyt for dem at Gud ikke sendte noen mer velansett og høybyrdig Messias og Konge, som de kunne verdiget å ha en plass i hoffet til. Vel Han er for meg og min Kirke, som for mange av de nederst i samfunnet på Jesu tid i Paletina, Den Aller beste, og fremste av Stormenn gjennom tidene, og vi forakter ikke Den Høyeste Guds Sønn som vår Konge, Herre og Mester! Og fikk han tåle hån og spott, og uforskyldt bli rammet av et så sterkt hat at han ble tortuert ihjel på et kors for menneskehetens skyld, får jammen vi som bærer kristennavnet heller anse det som en ære å få del i hans vanære og lidelser, heller enn å trakte etter "verdslig suksess", eller å høste applaus for vår tro fra ateistiske akademikere og "gode verdslige besteborgere"! De er ikke like ille alle sammen ;-) Noen bare Smiler av oss. Gud elsker mennesker, så det er ikke "oss" eller "dem", og heller ikke religionen som avgjør det enkelte menneskes personlige, menneskelige kvaliteter. I en tid hvor de færreste tror at Djevelen og de onde åndskreftene eksisterer er det lett å gå i fella, og begynne å sloss mot "kjøtt og blod". Men Gud vil ikke et eneste menneske til livs, tvert imot! Han vil at Alle mennesker, uavhengig av livssyn, skal bli frelst til evig tid! Enda gir han menneskene tid til å vende om. Han er tålmodig i sin kjærlighet, så han har det ikke travelt med å returnere på en måte alle kan se, Han vil at flest mulig skal få sjansen til å komme med. Troens hemmelighet er at Han fortsatt og enda nå er levende mitt iblant oss. Vi ser Ham med troens øyne, med hjertene, en dag skal vi også få møte blikket hans. Måtte så Herren løfte sitt Åsyn på oss, Benåde oss og frigi oss syndere En siste gang for ALLE! Likesom han alt har sonet Lovens straff og dom og fordømmelse En gang for Alle. Denne Nåden deles enda ut for de som tror og tar imot!

Er det fykten for de andres latter, frykten for å bli sett på som "en gal, religiøs fanatiker" som er årsaken til at så mange prester i Den Norske Kirke, ikke lenger har en fullevangelisk tro, men bare plukker ut det lettest fordøyelige? For det er unektelig mange av "verdens barn" i det moderne Norge, som rister på hodet av og syns at vi som virkelig tror på Hele Evangeliet, og at det finnes "mer mellom Himmel og jord enn Gud og mennesker" som er av et verre slag, er "fullstendig galne og forhistoriske". Likevel sier jeg med Teologiproffessoren med glimt i øyet; Inge Lønning sa, da han fikk spørsmål om hvorvidt han trodde på Djevelen: "Proffessoren tror ikke på Djevelen, han tror på Jesus. Og Han er mye sterkere enn djevelen". Det er noe annet enn å benekte eksistensen av en slik Ond åndsmakt som står Gud imot. Jeg begynner å kjenne Jesus ganske godt nå. Djevelen kjenner jeg ikke og vil jeg ikke gå i dialog med, men jeg "vet godt hvem han er" ;-) Han er en virkelig en ond, slu Jævel, jeg har desverre sett litt for mye av hva han kan stelle istand, og hvordan han kan bruke intetanende mennesker. Og en ting e ganske sikkert: Eg like han ikkje! Og han like ikkje meg! Eg vil ha minst mulig med han å gjøre. Så i den "relasjonen" opptrer jeg iallfall "Korrekt"! Det E ingen relasjon, det er ei stengt dør. Når eg holder meg nær Jesus, holder han seg på avstand! Fanden er sterk, men Jesus er uendelig mange ganger sterkere, og han passer godt på de små og svake sauene. Sånn sett er det helt greit om verden finner meg "dum som en sau". Det er veldig mye bedre enn å være "en slu gammel djevel"! De som ler av vår tro nå, må passe seg så Fandens latter ikke blir den siste latteren de får høre.

Mennesket har kimen til både godt og ondt i seg selv, men er fra begynnelsen Skapt grunnleggende godt og uskyldig, til det gode. Jeg kjenner mange gode mennesker som ikke er kristne, og har møtt endel kristne som virkelig ikke er helt gode og som synes å være mer styrt av hat mot mennesker enn av Guds kjærlighet! "Djevelbesettelse" slik vi kjenner den fra skrekkfilmene, betviler jeg eksistensen av, men jeg har møtt noen få mennesker som fremstår med mange likhetstrekk med Fanden. Slike mennesker tror imidlerid verken på Gud eller Djevel, men har et desto større ego, som noen ganger viser seg helt åpenbart i iskald kynisme, mens de oftere smiler sleskt og uskyldig og gjemmer seg bak en velstående fassade som mer enn noe forteller andre hvor de har sitt fokus i livet. Slike "døde sjeler" er så sorte og tomme, og derfor så grådige og materialistiske, selv om de ytre tingene aldri kan fylle dem opp og gjøre dem levende igjen. Gud kan, selv om de tilsynelatende har Solgt sjelen for Rikdom, makt og status! Gud vil gjerne ha slike mennesker ut av "berget det blå" der de sitter som Troll og er "Seg Selv nok".

Jeg tror ikke Fanden eksisterer som noen fysisk skikkelse med horn og hale. Han liker imidlertid å høre at han er "en åndelig størrelse", så jeg kan jekke ham ned med å si at ikke har han noen gang kunnet utrette stort uten menneskers medvirkning. Og ikke er han istand til å skape noe, slik Gud og mennesket er, han kan bare ødelegge,pervertere og dekonstruere. Men nok om ham! Jeg foretrekker å skrive om Min Herre. Jesus! I sammenligning med Ham er djevelen en ubetydelig størrelse ;-) Fanden har ingenting Godt, stort, sant og vakkert ved seg Selv, men er en ekspert på å lyve, manipulere og forstille seg. Sånn kan han også som Bibelen sier noen ganger "skape seg om til en lysets engel". Men Jesus Er Sannheten, Livets kilde, og Han Er God, Stor og Vakker. Og vi som kjenner Ham, hører på og tror på Ham kjenner Sannheten, Guds Kjærlighet og Veien til evig liv. Vår Herre døde på et kors, men med det vant han Verdens største seier, så ikke la deg lure. Djevelen får aldri siste ordet, og alt det onde han iverksetter vender Gud til noe bedre, som han aldri kunne forutsett. Vi skal ikke være så bekymret for hva han finner på, at vi lar oss styre av frykt. Guds Kjærlighet driver frykten ut. VI VINNER!

Og jeg er ikke redd! Om nå selv noen av Troens "Fader Abrahamer" skulle komme i skade for å tro at de gjør en velgjerning med å slå Meg ihjel, tenker jeg nok at Gud ser seg ut et annet Offerlam ;-) Noen ganger settes vi på prøve, men det er uansett best å gjøre som Gud sier, til Han sier noe annet! 

Om vi hører Herrens Ord og gjør etter det, da bygger vi "et sterkt hus som står på fjell" og ikke et hus av strå og halm som står på sandgrunn. For det kan komme mange kulinger! Det er bedre å bli kalt "fundamentalist", selv om man ikke er det, enn å mangle solid fundament for sin tro! Guds Ord det blir nok stående, selv når alt annet er sagt, og mine ord for lengst er glemt! Men det hjelper ikke bare å Høre det, om vi ikke også bestreber oss på å Gjøre etter det, så sant vi kan med Guds og Evangeliets hjelp. Helst med, men om så også Uten støtte og anerkjennelse fra trosfeller! Jeg er svak, men Han jeg tror på er Sterkere enn han som er i verden! Og i Ham har nettopp den svake i seg selv Stor Styrke. Det er ikke engang alle Prester og teologer som tåler mer enn melk på troens område, så sånn sett har denne lille kroppen et litt bedre fordøyelsesapparat ;-) Da får det ikke hjelpe om andre får sure oppstøt av Min Tro! Så supertøff er jeg likevel ikke. Det er endel ting som står skrevet i Det Gamle Testamentet i Bibelen, som er Alt for hard kost for mitt sinn. Det er nok beregnet på de Sterke i Seg Selv! Jeg foretrekker Evangeliet. Det tar jeg til meg Fullt og Helt. Og er nå ikke det den Viktigste biten, og nøkkelen til å forstå alt det andre? DET TROR JEG!

Jeg er Ikke Skriftlærd, men av den overbevisning at ingen kan forstå hva Det Gamle Testamentet taler om uten å ta imot Evangeliet. Og om man ikke tar imot Hele Evangeliet, men utelater deler av det, vil selv den mest lærde teolog gå seg fast i Skriften og ikke kunne gripe og forstå deler av Sannheten, han strander på egen forstand. Så vil jeg heller bli betraktet som "en dåre for Evangeliets Skyld" enn å bli rost av teologiutdannede forstandsmennesker og aktet som noe "stort" i verden av mennesker som ikke kan tåle en slik Tro! Bare takke min Gud for at han har gitt meg den, og bruke den som best jeg kan til eget og andres vel! Men ingen blir velsignet med en slik Trosgave om man ikke kan tåle motgang og motstand. Det er "en del av pakken". Skal man følge Jesus er det ikke bare gode dager i vente, men det Holder "in sickness and health, for worse and for better", og jeg ville ikke byttet den Trosveien bort mot noe i verden! Uten Jesus og Uten Guds kjærlighet hadde jeg både vært legemlig og sjelelig død, så jeg skylder Ham Alt! Og Han gir meg Alt! Spiller det da så stor rolle hva andre tror, eller om de anser meg som en dåre, en galning, på grunn av min Tro?! De skulle bare visst!

Jeg har krysset en grense som kristen, et "point of no return" hvor det ikke lenger betyr noe om jeg er syk eller frisk, høyt eller lavt, vel ansett eller foraktet- det rokker ikke ved min tro på Gud, og Gudsrelasjonen er og blir det viktigste i Livet mitt. Han slipper meg ikke! Og det er verdt det aller meste av motgang og prøvelser. Å forvente at "verdens barn" skal skjønne det er fånyttes! Men sånn Er det! Å bli bevart i Guds Kjærlighet og Hans vennskap er viktigere enn alt annet, for den har jeg kjent og Trodd! Og den er "Noe Annet" kan jeg love deg! Til å Leve av, og verdt å dø for, men de som dreper "av kjærlighet til Gud" har Aldri kjent den! Gud Er kjærlighet, og den som ikke har et hjerte som kan elske mennesker, kommer ikke langt med all verdens "Rettroendhet". Varme syndere går inn før "kalde Helgener". Og vantro mennesker som elsker, vet mer om Gud enn religiøse mennesker som drives av Hat. Det skal noe til å ta imot Alt Gud vil gi oss, for vi mennesker er små og skrøpelig og verken kropp eller sinn er bygd for Guds frekvens. I Jesus, og ved Ham alene, kan vi likevel tunes inn på den frekvensen, øve oss, la oss styrke i Nåden, tilvenne øynene, gå fra melk til føde med litt mer tyggemotstand, så vi kan komme nærmere, bli helliggjort og motta en større del. Det er en livslang prosess, men Alle kristnes mål er likedannelse med Kristus- I Ham og Med Ham og Ved Ham. Å tro at verden skulle kunne gripe dette i en fei er iallfall dårskap. Jeg er kommet et godt stykke på vei, mange ligger langt foran meg- de kan jeg lære av og strekke meg etter, og av de mange som kommer langt bak meg og som kan ha noe å lære av meg idag, kan noen en dag gå langt forbi meg. Det handler ikke om å "være bedre enn andre", men om å løpe mot målet, støtte, hjelpe, veilede og heie hverandre frem, og glede seg over hverandres fremgang og vekst. Ikke være som Kain som drepte sin bror i misunnelse over hans forrang hos Gud, og heller ikke som de selvgode Fariseerne som satte seg til doms over andres "manglende fromhet"- men gjerne søke å være Fromme for Gud, og ikke for å "vise seg" for andre mennesker. Men om man har en Tro som skinner som et lys, setter man den heller ikke under en bøtte av frykt for at mørket ikke skal tåle det sterke Lyset! Det er Mye mørke i verden, så den får skinne som kan. Og vi får verne om det lyset som er, og ikke la våre sinn formørke. For selv i en stille Kirke, hvor Guds barn sitter og ber med Lys i sitt indre, er det noen som bare ser det fysiske halvmørket i Kirkerommet. Det er Noen som har mistet lyset i sitt eget øye, og latt mørket overta plassen slik at Lyset i dem har blitt mørke, og da blir mørket stort! Mens andre kristne som syns alt har blitt mørke, i virkeligheten har gått inn i "sjelens natt", hvor Guds lys skinner så klart og sterkt at de blir blinde, og alt synes mørkt, til øynene har fått vendt seg til lyset. Dømmer man bare ut fra det man ser, tar man lett feil både av sitt eget og andres. Vi kristne er alle underveis mot samme Mål, og det er aldri godt å vite sikkert hvem som har kommet lengst! Og det er iallfall Ingen som kommer lengre av å fordømme andre og slå hverandre i hodet med Domsord. Vi skal alle Helt Fram! Like inn til Høyalteret i Himmelens Aller helligste hvor våre bønner stiger opp for vår Yppersteprest! For den som tror er det Sannhet, for verden er det Galskap! En dag vil det vise seg hvem som har Rett. Ingen av oss kjenner enda Hele Sannheten, og vi vet ikke en brøkdel om hva vi har i vente, enten vi alt har vunnet mye eller lite innsikt. Gud er Større enn Alt vi kan forestille oss, så akkurat der har muslimene rett i det de tilstadighet gjentar: "Allah hu`akbar"- Det betyr "Gud er stor!". Kan hende har vi kristne litt å lære av dem, i forhold til det å gi Gud Ære, om vi ellers er av ulik tro! Gud elsker også muslimer, og ordet "muslim" betyr så vmidt jeg har lest ikke annet enn  være "gudshengiven". Skulle vi ikke alle vise litt ydmykhet og bøye våre kneisende nakker for Gud?!

Jeg er lykkelig som katolikk, for i noen Kirkesamfunn har man ryddet så stort rom for tvil, at det ikke er plass for en tro som min. I Den Katolske Kirke er jeg bare en av mange med en slik trosvisshet. Likefullt er det neppe vanskelig å "finne fem feil med katolsk fromhet" for den som leter. Kultur er en ting, men vår Tro skal de likevel passe seg for å "kødde med", så de ikke kommer i skade for å pelle Gud selv på nesen ;-) For det som seirer over verden om mye er skakt og skjeivt og mange katolikker synder så det suser, ja det er vår Kirkes Tro! Gud har bevart sin Kirke i Sannheten, selv om det er mer enn verden ser ut til å tåle å høre! Det er ikke de prektige katedralene og jordisk godt som holder vår Kirke oppe, det er troens kvinner og menn! Og våre Klostre, hvor søstrene og brødrene ber dag og natt, er Kirkens lunger. For Troens Åndedrett er bønn, og uten troens bønn dør Kirken. Derfor er heller ikke lille meg uten betydning for Kirken- på grunn av min Tro! Og med en slik tro er det mer viselig å be for "de dårligere bemidlede på troens område" enn å akke og offe seg over dem, for det er "sannelig nok å gjøre"! Å konsentrere og disiplinere sitt eget bønneliv på egenhånd utenfor Klostermurene er i seg selv nok likefullt hakket vanskeligere enn for søstrene i Klosteret, som har bønnetidene inne i hele sin daglige rutine også i det ytre, uten at jeg dermed vil beskyldes for akedi. Det kan være vanskelig å holde fokus uten faste ytre rammer, og et sosialt og åndelig tjenestefellesskap med overgitte trosfeller. Men et liv i Kloster er jeg neppe skikket for selv om Gud aldri har sluttet å kalle på meg! Fanden HATER fromme katolikker og gjør sitt beste for å føre oss ut av Guds plan og bringe oss i vanry. Noen ganger slår han seg sammen med "de lutherske djevelen" som de stakkars lutheranerne ikke engang vet eksisterer for å føre oss til fall så vi blir til spott og spe og fulle av skam. Skulle nesten tro Styggen anså oss som en trussel av betydning ;-)

"Veien til Gud går gjennom bøyde kne og med rundt rygg, ikke så mye gjennom Ytre synlige fromhetsgjerninger, og troens bønn utretter ikke sjelden større ting enn folk kan ane omfanget av". Og det kan dere få lov å sittere meg på!

 


 

 

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND.

SOM DET VAR I OPPHAVET

SÅ NÅ OG ALLTID

OG I ALL EVIGHET.

AMEN

 


 

 

ALT DETTE ANDRE

















 

Hvor er ditt Fokus?

"SØK FØRST GUDS RIKE, OG HANS RETTFERDIGHET. SÅ SKAL DERE FÅ ALT DETTE ANDRE I TILLEGG TIL DET".

Og vi vil så gjerne ha "alt dette andre", det som blinker i øyet og napper i kjøttet, alt det andre har, og gjerne enda litt Mer! For noen blir religionen "et middel" for å Få det! Men søker man Guds Rike FOR å få "alt dette andre" får man det neppe, eller Bare det og ikke Guds Rike. Søker man derimot Guds Rike fordi man akter Det for mer verdifullt enn det andre, tingene og det materielle, får man nok også endel av tingene, det som er til øyenlyst og man ellers har behov for om man ber om det, men det er ikke lenger det mest verdifulle, og man hadde uten de helt store problemene gitt det fra seg igjen om Gud ville, til Fordel for Guds rike. For tingene tilhører de timelige goder. Guds Rike varer Evig, og "man kan ingenting ta med seg dit man går".

Noe av det mest Avskyelige med den ny-karismatiske "herlighetsteologien" er nettopp Pengefokuset, og at man også utnytter Guds ord, og villeder godtroende mennesker ved hjelp av Guds ord, for å få dem til å "gi så det svir" til menigheten, med løfter om at de Da vil bli velsignet med materiell rikdom av Gud. Men igjen: Gud velsigner neppe en Giver som gir for å Få enda mer, som om Gud var en slags Velsignet Pengeautomat. Søker vi Guds Rike, ikke bare Hans hender, men Hans vilje, Hans Ansikt og fremfor alt Hans HJERTE, Blir vi Velsignet og helbredet åndelig, sjelelig og menneskelig, og får både det vi selv trenger, som mat og klær og overflod til gode gjerninger.

Egoisme, kjærlighet til Penger og Begjær er blant de tingene Gud IKKE har behag i. Han svarer heller ikke på bønner om kjødelige, verdslige goder, som vi blott ønsker å sløse bort på oss selv. Men oppriktig bønn fra hjertet om Hans Velsignelse for våre sjeler og vårt Liv; Miskunn, Tro, Åndelig Rikdom, Kjærlighet, Visdom og Nåde hører han Alltid. Bønn som Søker Ham og Hans Rike hører han Alltid med velvilje, selv om svaret kanskje ikke kommer med en gang, men vokser fram over tid. Bønn etter Hans gode vilje og hjerte, troens bønn hos den som setter Gud Høyere enn Seg Selv, ja den Svarer han ALLTID med Velvilje. Om vi stadig bare søker Vårt Eget, ja da kan det hende vi til sist blir stående som de fattigste av alle!

Guds Rike er ikke av denne verden, det ligger ikke i Rikdom, verdslig Status og Suksess, selv om det Ene ikke Nødvendigvis må utelukke det andre. Guds Rike består i Den Kraft som reiste Jesus opp fra de døde! Den Kraften alt er blitt til ved! Den kraften som er Universets Sterkeste Kraft. Kraften i den Allmektige Guds Kjærlighet.

Ønsker Vi å forenes med Den Kraften, underlegge oss og drive av den, eller velger vi OSS SELV, og vår egenvilje til det som Ikke er godt verken for vår egen sjel, verden eller andre mennesker, men bare leder ut i tomhet? 

Vil vi være som et menneske som "HAR ALT, og det er det eneste det har"?

Rent menneskelig er gode, nære bærende relasjoner Mye viktigere enn tingene. Gudsrelasjonen er Minst Like viktig, og gode menneskelige relasjoner springer også ut av den. Vi skal være Takknemlige for "Alt dette andre" og for Skaperverk og natur, men det er Noe som er Viktigere, mer bestandig og verdifullt enn dette! Gud elsker mennesker og vil så gjerne velsigne oss alle, men mange mennesker ser ut til å ha glemt hva som er VIKTIGST og velger Ham bort. Derfor er det så mye ondt i verden. For den Gud som elsker og har omsorg for menneskene, og vet hva vi trenger for livet, har så stor Respekt for menneskets Frie vilje som Han selv har gitt oss som "Gudegave" da Han skapte Mennesket i Sitt Bilde og satte oss til å råde over SKAPERVERKET, at Han også Lar oss velge Ham bort, sette det Skapte over Skaperen, og før Han gjenoppretter sitt Fullkomne Rike på Jorden, lar Han oss også ødelegge Skaperverket og hverandre "av egen fri vilje og under innflytelse av de Onde Grunnkreftene i verden, som siden Syndefallet og utdrivelsen fra Paradis har stått Gud imot! Men En dag skal alt endres, og Rettferdighetens sol bryte Frem med Fred.

Hvem blir da stående? De som bygde sitt liv på materialisme, ytre popularitet og indre egoisme og selvopptatthet, er neppe de som stiller sterkest, om de levde aldri så godt i verden....Strengt tatt tror jeg det er mye Tomhet blank mange blankpussede fasader, og at det noen ganger står dårlig til med, og de egentlig ikke har det så bra, endel av disse som andre dyrker og beundrer på grunn av det Ytre og "alt dette andre". Men det er Håp for enhver! Gud er igår og idag den samme, og Alltid DER, selv om vi ikke ser Ham med det fysiske Øyet. GUDS ØYE SER DERIMOT ALT, BÅDE DET YTRE OG DET SOM ER PÅ INNSIDEN AV MENNESKET!

Mennesket er Skapt i Guds Bilde, og er naturlig Kreativt i kraft av det. Det skapende mennesket har behov for å Skape, Prestere og Produsere noe som andre verdsetter som vakkert og/eller på andre måter verdifullt, og når vi lykkes styrkes vår selvtillit og opplevelse av Egenverd. Alle barn søker nærmest instinktivt oppmerksomhet, kjærlihghet, behovstilfredsstillelse og bekreftelser fra omgivelsene, det er dypt menneskelig! Små barn viser frem tegningene sine, noen ganger med største selvfølgelighet stolt over eget produkt uavhengig av "nivå og kvalitet", og håper de voksne skal si "Så flink du er!" Og bli glade. Eller sier om det har selvtilliten i orden rett og slett selv "SE HVOR FLINK JEG ER!" og blir veldig skuffet, eller direkte forulempet og trassig, om omgivelsene ikke bifaller. Narsisme og følelse av "Omniopotens" og urealistisk tro på egne prestasjoner, er også et naturlig utviklingstrinn hos barnet, som det ikke skal straffes for (!) Men vi blir ikke alltid værende på Det utviklingstrinnet, de fleste av oss....

Etterhvert som vi vokser til får vi som regel litt mer Trygghet i oss selv, og realistiske forutsetninger for å vurdere eget arbeid, både på bakgrunn av ren egenvurdering og tilegnet kompetanse og erfaring, Og basert på de positive eller negative tilbakemeldingene og vurderingene vi har fått og får på våre Prestasjoner gjennom livet. De som overveiende blir møtt med kritikk og nedvurdering som respons får ofte lavt selvbilde og liten selvtillit, og kan nok dermed også fort "hoppe i taket og ta av" om det senere pluttselig Blir gjenstand for positiv oppmerksomhet og beundring. Andre har høy selvtillit fordi de har "fått det til" og samlet både ballast i form av negative og positive opplevelser og tilbakemeldinger gjennom livet. Andre blir "hekta" på oppmerksomhet, og antall oppnådde "likes" på nett, nesten uavhengig av Faktiske Prestasjoner. De måler sin verdi og "flinkhet" blot i hva Andre mener og gir uttrykk for. Men hvor verdifullt er det med Ytre Prestasjoner, Rikdom og Status, om mennesket i sin narsisme er som et Tomt skall, fullstendig avhengig av og måler sin verdi i andres beundring, "likes" og stadige bekreftelser på sitt ytre, tingene, det som er synlig for verden, for å se sitt Egenverd? Selvfølgelig trenger mennesker Bekreftelser og ros fra andre fra tid til annen, men Er vi ikke Mer verdt enn Det? Vil vi bli elsket for det vi Fremstår som, eller som De vi ER dypest inne, også uavhengig av våre Prestasjoner...?

Den som gjennom Guds Kjærlighet finner sitt egenverd, og vet seg elsket og akseptert i kraft av å VÆRE det mennesket det ER, også uavhengig av egne prestasjoner, finner Trygghet i Seg selv, faller ikke ned om antallet "likes" daler, og holder fast ved sin Overbevisning også når de andre Ikke bifaller. Et slikt menneske lærer å innse at vi ikke Er det vi gjør, våre gjerninger og Prestasjoner, men har en verdi og er elsket og akseptert som individer på tross av våre feil og mangler og de negative "avtrykk" motgang har satt på oss. Da Vil vi! Da Kan vi! Og om vi ikke får det til, raser ikke verden sammen. Vi vet det kommer nye sjanser. Vi prøver en gang til, og en gang til og engang til, til vi er fremme ved DET STØRSTE MÅLET I LIVET!

GUD GIR OSS "BLANKE ARK MED FARGESTIFTER TIL", EN NY SJANSE, MULIGHETER TIL Å FORBEDRE SEG OG FINPUSSE, HVER ENESTE DAG, UNDER SKIFTENDE FORHOLD OG MED VARIERENDE EVNER, SÅ LENGE VI LEVER! DET SKAL VI VÆRE TAKKNEMLIGE FOR, OM VI GJØR NOEN FEIL UNDERVEIS. IKKE ET ENESTE MENNESKE GÅR FEILFRITT GJENNOM VERDEN! FRAMTIDEN ER VIKTIGERE ENN FORTIDEN, OG GRUNNLAGET FOR DEN LEGGER VI I DET LIVET VI LEVER IDAG! UANSETT HVA LIVETS OG ALDERDOMMENS MOTGANG, SYKDOM, YTRE FORFALL OG BEGRENSNINGER BRINGER, ER LIVET MED GUD ALLTID I BEVEGELSE OG ENDRING FRAMOVER MOT DET SOM ER BEDRE. OM DET IKKE SKJER NOE ELLER VI TILSYNELATENDE GJØR NOE I DET YTRE, ER DET LIKEFULLT EN BEVEGELSE OG ET LIV I DET INDRE HOS DET MENNESKET SOM TROR GUD, OVERGIR SEG TIL GUD, LEVER NÆR, TILBER, ELSKER OG STADIG SØKER GUD. OG NÅR VI OVERGIR OSS HELT VED LIVETS SLUTT, IKKE KAN MER, INTET KAN YTE OG TIL SIST MISTER KRAFTEN TIL Å HOLDE TAKET, OM BÅDE HJERTET OG FORSTANDEN SVIKTER, OVERTAR GUD OG HOLDER OSS FAST I SIN KJÆRLIGE HÅND. HAN SLIPPER DET MENNESKET IKKE, SVIKTER DET IKKE!

Er ikke DET mer verdt en Ting og "Likes" og alt dette andre vi har så lett for å måle vår egen og andres verdi og betydning i...?

(Foto: Bildene er fra mitt hjem)

Det skapende Mennesket!

Og Gud Skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte Han dem. Og i denne likheten med Gud ligger kimen til menneskets skaperkraft og kreativitet. Mens Guds motsats, djevelen, er helt blottet for skaperkraft og kreativitet, og kun kan ødelegge, pervertere og skape dårlige falsknerier som bare nesten ligner på originalen, men har åpenbare feil som villeder, fordi "det synes godt". Derfor kalles også djevelen noen ganger for "Guds apekatt", ikke fordi han er "en morsom liten fyr" men fordi han prøver å Etterligne Gud, uten å ha noe som helst av Gud og Guds natur i seg, slik alle mennesker har blot i kraft av å være "Skapt av Gud i Guds bilde til det som er godt". Men menneskene er så lette å lure, og verden vil stadig bedras!

Det vi skaper trenger imidlertid ikke være så dypt og alvorlig alltid, noen ganger blot til lyst, produkt av kreativ Lek. Fotografiet viser tre av mine egne malerier (akryl). Det store ble malt en tildig vårdag og fikk tittelen "Here comes the sun" etter Beatles-låten, for det var den "feelingen" jeg hadde mens jeg jobbet med bildet :-)

 



 




Jesus is my Rock!

 



SOLID ROCK!



Når "Den Rette lære" blir hatets Religion



Det er et Skrik som har vært i meg lenge! En smerte, en undring, en sorg over noen av disse "mest kristne og rettroende i egne øyne" som lar seg drive av hat, fordommer, og fanatisme som ikke lar seg snakke til rette, med en Blindhet som er til å gråte av, hvor mørket synes å ha blitt deres Lys, uten at de ser det selv...Hva skal man gjøre da? Når det ikke nytter å snakke, ikke nytter å la være å konfrontere og gå i hissig ordskifte men forsøke å stifte fred, ikke nytter å gråte.Var det ikke Jesus som lærte oss å Bygge vår tro på Fjell, med ydmykhet, barmhjertighet og framfor alt Kjærlighet? Og Han som nettopp refset og Advarte mot en hard, dømmende, egenrettferdig, Lovbasert, Hatefull Fariseersk Fundamentalisme, som plasserte "oss" over "dem"? Sa Han ikke at selv en vantro samaritan, et folk som i datiden var foraktet og ansett som mindreverdig enn jødene, som viser praktisk nestekjærlighet, er mer Rettferdig for Gud, og et bedre forbilde, enn selv den fremste og best ansette av "De rettroende", som går forbi uten å bry seg om den som er i nød? Jeg snakker om "Kristne" som heller en å være drevet av Guds Ånd som er Kjærlighet, heller synes å være motivert av et Hat mot "de som ikke er like gode som oss"; Det være seg mennesker av en annen tro, homofile og etniske folkegrupper. Leser de ikke selv den Bibelen de bruker til å dunke andre i hodet med? Dette står jo fullstendig i motsetning til Jesu lære, kjærlighetsbudet, fredens Evangelium. Også Paulus som de gjerne holder opp mot sine innbilte Fiender, forkynte da klart og tydelig, at Kjærlighet er viktigere enn Alt annet, selv Tro!

Jeg måpte litt da jeg fikk følgende kommentar etter å ha postet en link til en innsamlingsaksjon Røde Kors hadde for å kunne yte hjelp til de mange sårede, skadde, traumatiserte og redde, husløse barna i Gaza sist konflikten raste som verst og bombene regnet, med stor mangel på både medisiner, mat og vann inne i Gaza by. Han skrev: "Hvordan kan Du forsvare dette (at jeg ber om et bidrag til en helt politisk og religiøs humanitær organisasjon som Røde Kors! Min anmerkning!) når du vet det er mange Israel-venner i Norge?" Hvis dette er representativt kan man virkelig begynne å lure på om disse "Iraelsvennene" har tettere forbindelse og større lojalitet med Staten Israel, enn med både sine kristne palestinske brødre (For dem fins det endel av, selv om også kristne, og da ikke bare palestinske kristne, også opplever sterk hverdagsdiskriminering i Staten Israel!) , sin neste og Gud Selv! Det er trist og hårreisende når "gode kristne nordmenn" er så blindet av Hat mot "Israels Fiender" at de finner det uforsvarlig provoserende at Røde Kors som alltid søker å sette inn hjelpen der den trengs Mest, og for barn i Krig!" Hadde det vært et slikt blodbad på jødisk side, hadde selvfølgelig Røde Kors gått inn og bidratt der også. Røde Kors er jo nettopp en organisasjon som ble stiftet for å hjelpe sårede på slagmarken; På begge sider av krigslinjen, kun basert på hvem som trengte det mest! Røde Kors har aldri skilt mellom "fiende" og "venn" i sitt humanitære arbeid. Og der tror jeg endel kristne har noe å lære, istedenfor å delta i aktiv krigføring. Nestekjærlighet...? Krig, hvor "hellig" og rettferdig mennesker av ulik tro enn måtte anse den, er ikke Guds oppfinnelse eller ønske for noen mennesker, det er et menneskelig påfunn, som Alltid rammer uskyldige, barn og sivilister som ikke selv har noen aktiv rolle. Det liker nok han som ønsker å myrde, drepe og ødelegge mennesker. Det første drap som beskrives i Bibelen, da Kain drepte Abel, var imidlertid et sjalusidrap, utført i affekt, fordi Gud fant større behag i Abels offer. Som om misunnelse og drap noen gang har gjort noen mer rettferdig for Gud, eller bedre selv på noe vis! Men like fullt sparte Gud Kain, og holdt sin hånd over ham, for Gud har ikke behag i syndere, urettferdige og ugudeliges død. Han vil heller at de skal omvende seg, så Han kan lege dem, og føre dem på Rettferdighetens og Fredens vei. Og han velsigner den som hjelper voldsmannen på rett kjøl og lærer ham å vandre på fredens vei. Det gjør man ikke med å drepe et menneske. Noen ganger er det ikke vanskelig fra et rent menneskelig ståsted, verken å se rimeligheten og beveggrunnene for drap, og noen ganger kan man også innrømme det en viss rettferdighet, og finne det helt plausibelt og forståelig, som under 2.verdenskrig. Men noen "kristen dyd" blir drap i alle henseende ikke. Guds bud står fast, og sier klart og tydelig: Du skal ikke drepe! For en moralsk kristensjel, selv en soldat, kan det ikke være noen forlystelse å bære menneskeliv på samvittigheten. Det er en situasjon jeg håper jeg aldri kommer i, og heller ikke ville satt meg selv i, selv i "det godes tjeneste". Skjønt om noen peker på de du er glad i med et våpen, og du selv står med en pistol i hånden, hadde vel de fleste mennesker, meg selv inkludert, trukket av. Hadde vårt land vært under angrep eller okkupasjon av en fremmed, fiendtlig statsmakt er det nok også mange gode fredsæle nordmenn som hadde tatt etter våpen og kjempet imot, og gjort "sin plikt" for Kongen og Fedrelandet. Men selv ville jeg ikke "tatt lett" på, verken å drepe en drapsmann som hadde drept en av mine, eller en fiendtlig soldat! Og selv om jeg hadde blitt hyllet som en helt og latt meg rive med av det, ville jeg nok innerst inne like fullt ikke ha følt at jeg hadde gjort en moralsk god gjerning i seg selv, ved å drepe en fiende. For fiender er også mennesker, og menneskeverdet er av ukrenkelig og absolutt verdi i min verden, blott i kraft av å Være menneske! Men hvor ikke-voldelig man måtte påberope seg å være, tror jeg at så og si ett hvert menneske i en gitt situasjon kunne drepe et annet menneske.

Det er lett å sitte trygt på gjerdet i fred og ro, og vite bedre, når man ikke selv er midt oppi krig og konflikter og slipper å leve med terror og frykt. I slike situasjoner er det nok lett å miste hodet og la "reptilhjernen" overta. Man mister lett oversikten over den totale situasjonen, synet for årsaksforhold, og kanskje også den moralske vurderingsevnen, man agerer raskt, og klarer ofte ikke tenke langsiktige, kloke og fredelige politiske løsninger, man er i krig! Og fienden Skal bekjempes, holdes nede, undertrykkes, kontrolleres, nedkjempes eller  drives bort, selv om det på sikt kan medføre enda større problemer for en selv enn hva det avverger. De undertrykte og fattige hvis rettigheter krenkes, bygger opp et hat, som kan eksplodere i vold,opprør og revolusjoner. Og det finnes alltid noen som vet å utnytte slike mekanismer med egen agenda, og som gjerne spiller på folks religion. Det har vi sett mange eksempler på gjennom historien og i vår samtid. Å svare med enda mer overlegen vold, undertrykkelse, kontroll og fratatte rettigheter og privilegier ifht folk som har lidd store personlige og materielle tap, og ikke øyner håp for egen fremtid via fredelige løsninger, og heller ikke har så mye å tape lenger, gjør sannsynlig vis bare vondt verre og gjødsler hatet og opprørstrangen. Verdensamfunnet ser hva som skjer, det er ingen israelsk statshemmelighet, men etter det som skjedde med jødene under 2.verdenskrig, er det få som våger gå direkte i rette med Israel, og gjennomføre politiske og økonomiske sanksjoner, som følge av at de gjennom mange tiår har krenket palestinernes rettigheter, og internasjonalt vedtatte FN-resolusjoner om fordeling av land og med stor sannsynlighet har begått både krigforbrytelser og brudd på Menneskerettighetene, uten at det betyr at alt på Palestinsk side dermed er "godt og rett", for det er det ikke. De har også brutt internasjonal lovgivning, krenker menneskeverdet og utøst uskyldig blod, uten at det heller kan forsvares, rettferdiggjøres og aksepteres. Men Forstås, det kan det! Det internasjonale samfunnet i vesten og USA, holder fortsatt sin hånd over Israel, nesten uansett hva de foretar seg, og nå ser det ut til å være en terrorbølge fra palestinsk side, som i verste fall kan være opptakten til en ny intafada og blodbad. Men støtten til og forståelsen for det palestinske folk side av saken, og bevisstheten om deres situasjon har også økt i vesten. Desverre er det noen som prøver å gjøre det som er en politisk konflikt, til en religiøs og overveiende etnisk konflikt, med økende antisemittisme og angrep på jøder i vesten, som slett ikke er ansvarlige for Staten israels politikk, mens det i den jødiske delen av den Iraelske befolkningen er en generell, rasistisk negativ oppfatning av arabere flest, som folk man ikke kan stole på, blot på basis av etnisitet. Det gir ikke særlig godt klima for forhandlinger! 

Når vi leser historiene om de mange undergjerninger, velgjerninger mot folk som både tilhørte utstøtte grupper som samaritaner og spedalske, frigjøring fra urene ånder og sinnssykdom, og de mange andre helbredelser Jesus gjorde, sa han ikke En gang til de han hjalp og tilgav synder: "Din teologi og bokstavtro tolkning av Skriften har frelst deg!" Nei, Han sa: "Gå bort i fred, din Tro har frelst deg!". Mange av disse kjente ikke engang de jødiske Skriftene og Profetene og hadde aldri "gått på søndagsskolen", men de trodde! På Jesus! At Han var Guds Sønn, Frelseren, En Hellig mann og profet utsendt fra Gud! Jødenes lovede Messias! Og det var ikke de fremste av de Skriftlærde teologene, eller det jødisk-fundamentalistiske Fariseerpartiet som trodde mest! De som ble rangert høyest på den religiøse rangstigen, og som og også så seg selv som de fremste. Tvert imot! Det er flere løfter knyttet til å være liten, foraktet og lide nød i verden, uavhengig av religiøs tilhørighet, og erkjenne at man er helt avhengig av Gud i sin egen svakhet, enn til å leve som Konger i verden, være egenrettferdig og nyte ære av verden. Men det er Håp for alle, rike som fattige, høye som lave, Vismenn som dårer, sterke som svake. Men Jesus har gitt de aller minste og svakeste en forrang fremfor de store og sterke, og i særdeleshet alle små barn. Når vi gjør disse minste ondt, og unnlater å hjelpe dem, går det ikke upåaktet hen i Himmelen. Og gjør vi velgjerninger mot noen av dem, mister vi heller ikke vår lønn og velsignelse, om vi så bare hjelper og gjør en liten velgjerning for en eneste en av dem. Men Nåde den som forfører et lite barn som tror på Jesus, og lokker det til synd. Det mennesket får en hard dom, enten vedkommende er en kristen Prest eller hva det måtte være. De som gjør slikt med viten og vilje og skader de små, enten det er "fiendens barn" eller egne barn, frykter ikke Gud. Men det burde de virkelig gjøre! Særlig vi som bekjenner oss som kristne og vet hva Jesus har sagt om dette! Den som vet bedre, og likevel av fri vilje, og fult ut ansvarlig for sine handlinger, gjør det som er ondt, får en mye hardere dom enn den som synder av vannvare eller fordi han ikke vet bedre. Hvem av oss kan med full sikkerhet si hvor grensen for Guds Nåde går, selv om vi er aldri så troende Kristne? Det vet vi like lite om som hvor langt Guds Nåde rekker, og hvor dypt, høyt og vidt hans kjærlighet omfavner syndere. Vi vet bare at Hans Rettferdighet er større enn vår, og at Hans kjærlighet og barmhjertighet rekker lenger enn menneskenes kjærlighet og godhet. Vi burde også vite at den smerten Jesus gjennomgikk, Gudsforlatt på et kors og gjort til synd, var større enn noe menneske har opplevd og kan bære. Intet menneskelig er Ham fremmed, Han er prøvd i alt, konfrontert med alt. Og Han gjennomgikk det i Kjærlighet og lydighet fullt ut overgitt til Faderens vilje, til Frelse for alle mennesker i verden.  Men det er et MYSTERIUM verdens barn ikke kan fatte og gripe, men anser som uforståelig dårskap og galskap, så lenge de ikke vil gripe det i Tro. Og enn så lenge fatter de ikke hvordan Vi kan tro på dette med fullt alvor og overbevisning, attpåtil ellers normale, sunne, friske, velfungerende, høyt utdannede og opplyste mennesker! Jeg er ikke dermed av den overbevisning at de som ikke tror går lukt i fortapelsen. Så kjip er neppe den gode Gud! Og om jeg kan elske en ateist, og se noe godt i vedkommende, hvor mye mer skulle da ikke den Gud som Er selve Kjærlighetens Kilde, elske vedkommende? Det er ikke i menneskets makt å definere og begrense Gud og Den Hellige Ånds virke i verden! Er det ikke Han som har skapt, gitt liv til og virker til å ville og gjøre det gode i Alle mennesker iflg den kristne lære? Noen ateister er da vel så snille og gode mennesker, og utretter mer godt i verden for andre mennesker, enn en endel kristne. Skulle ikke Gud lønne dem for det...? At de setter spørsmålstegn ved om endel av oss troende og ulike religiøse og erklært kristne mennesker er "helt gode" og riktig vel bevart er heller ikke så rart :-)

"Den store, hvite flokk" er en broget forsamling som teller mange sorte får. Og noen er hakket mer sykelige i sin religionsutøvelse og lengre ute på viddene enn andre i sine varianter av "den rette lære". Det er ikke til å komme ifra. Da kan jeg korrigere og påpeke at det altså ikke er noen forutsetning for frelsen å si farvel til moderne vitenskap, forståelse for det rent menneskelige, vidsyn, toleranse, og alminnelig vett og forstand....Skjønt litt skakkjørte og skeive kan vel noen og enhver bli av denne vår vakre verden og de ville tilstandene på jorden ;-) Tanken har slått meg at vi kristne kanskje burde prøve å fremme det som er godt for andre mennesker, isteden for å gjøre livet surt og ulevelig for andre. Er det kanskje rom for samarbeid og relasjoner i bredden, med andre gode mennesker, isteden for segresjon og fordømmelse hvor vi "siste tiders heldige", murer oss inne i "de skinnhelliges samfunn", fordømmer de som er "utenfor" og av en annen oppfatning enn oss selv, mens vi anser oss selv som mer "riktige" enn andre mennesker? Først menneske, så kristen! Siden når ble man mer fullverdig og verdifull og eiegod som menneske, av å "dra Jesus-kortet"? Jesus har jammen fått skylda for Mye på grunn av oss kristne...."Never mind! Kast det på Jesus!". Har ikke den stakkars mannen hunget på et kors i vårt sted allerede, og lidd nok på grunn av syndene våre, om ikke vi kristne ikke skal spikre Ham opp og bringe Ham og Hans navn i vanære igjen på grunn av det gale vi gjør? Hvem vet om ikke Jesus fremdeles gråter over Jerusalem og det onde vi mennesker, særlig oss kristne, driver med, og fortsatt lider med de som lider! Og tenker som meg: Når skal de holde opp, når skal de vende om, når skal de ta til vett og slutte å misbruke mitt navn og gjøre ondt på jorden? Men jeg har også syndet. Hvor lenge og mye skal mennesker lide, før vi er ferdige med Synden? Når er begeret fullt, og smertens kalk uttømt på jorden? Hvor mye hellig blod må utøses? Hvor mange flere sønner skal ofres? Hvor mange flere barn må vi sprenge i filler og lemlestes, i den tro at vi gjør noe godt og til overmål tjener Gud? Jesus er sannelig ikke skuggeredd som kan tåle oss mennesker. Vi skal være glade for at Gud ombestemte seg og inngikk en pakt med mennesket, da Han vurderte å utslette menneskeheten på grunn av all ondskapen de stelte i stand, og isteden bestemte seg for å frelse oss, selv om vi fortsatt holder på på samme måten. Men en dag Skal verden og menneskene dømmes og alt det onde utslettes og skilles fra det gode. Da gjelder det å være på den rette siden. Enn så lenge lever ondt og godt side om side, og ugresset lukes ikke ut av frykt for å skade og rive opp hveten. "Frels oss fra det onde!" ber vi, og det gjør vi sannelig med rette i en verden der det er så mye ondt. Men hvorfor gjør vi da selv fortsatt det som er ondt....Kan ikke engang Guds godhet mot oss som kristne, drive oss til omvendelse? Når jeg sier "vi" taler jeg på vegne av alle kristne, for er det ikke det Gud vil? At vi skal være Ett i Kristus. Når et lem så synder, fører det skam og vanry over hele legemet. Da kan vi med rette be "Herre, miskunn deg over oss", bekjenne våre synder i samlet flokk og be om Guds Nåde. Mon tro hvor lenge "de kristnes" gjerninger, skal vitne mot vår Herre og den lære Han forkynte og praktiserte? Den Hellige Ånd som gransker våre hjerter og nyrer sukker dypt. Men bedre måtte det vel være at alle omvender seg og hele Legemet blir renset helliggjort til Alle greinene bugner av god frukt, heller enn at noen lemmer kuttes av og kastes på ilden. Men enda verre er det om hele legemet går i forråtnelse. Jeg er ikke den rette til å dømme. Jeg er bare et menneske. Gud vet alltid best, så jeg overgir meg så langt det står til meg, til Hans vilje. Så hjelpe meg Gud!

Er det noe av det jeg har skrevet her, som Ikke er i samsvar med Guds vilje og den Sanne uforfalskede lære? Det kan godt være! Vi mennesker er feilbarlige, og kan ikke stole blindt på vår egen forstand, så jeg klamrer meg til Nåden. Jeg håper og tror den rekker. Intensjonen var iallfall god. Om Gud vil velsigne Mitt arbeid, tar Han over der jeg kommer til kort. Så da overlater jeg "Verket" til Ham og mine lesere, og håper det faller i god jord. Det er skrevet med medlidenhet med de små barna, med et sukk over kristne som er så harde og uforsonlige, med et Håp og en inderlig appell om å søke og stifte fred, vise barmhjertighet og nestekjærlighet og ikke gjøre ondt, nyansere og om mulig hjelpe noen til å se saken fra flere sider enn den ene, i et større kristent perspektiv. Ikke med fordømmelse, bitterhet og hat! Jeg er ikke Sint. Jeg syns tvert imot det er sårt, når kristne trosfeller setter opp skylapper og ikke vil lytte, er hissige, harde, ubarmhjertige, hatefulle, hevnlystne, fiendtlige og uforsonlige, og griper etter sverd, hugger og biter og reiser murer av granitt,  og endatil utpeker medkristne brødre og søstre som sine Fiender. Jeg tror ikke det er slik vi kristne bør være, eller at Gud har behag i dette. Jeg tror heller ikke Jesus stiller seg steilt på verken den ene eller andre siden i den politiske konflikten i midtøsten, men heller midt i mellom, som Fredsfyrste og brobygger som ønsker å lege og lindre lidelsene på begge sider, men aller mest de som lider mest. Og at det også er det vi kristne er kalt til. Terror, krig og frykt det er imidlertid langt unna Fredens Evangelium, Det gode budskap og Kristi gjerninger og vilje. Slikt er nok til større behag for Fanden sjøl.

Er Budene opphevet på grunn av Nåden, og ingenting lenger synd eller galt? Nei, jeg har et konservativt Bibelsyn, men jeg prøver å ikke gjødsle det med eget hat og personlige fordommer! Jeg respekterer også menneskets frie vilje, og det er ikke min oppgave å gå rundt og fordømme folk ut fra slikt som hvem som elsker hvem og "synder etter loven" og heller ikke kjenner eller tror på verken Loven eller Gud! Så lenge de ikke gjør noe inhumant, og juridisk straffbart som skader andre eller tvinger andre til handlinger de ikke selv vil! Jeg kan heller ikke tvinge noen til å tro! Den Frie Vilje er gitt oss av Gud, og Selv respekterer Han den så til de grader, at han også lar oss velge Ham bort! Vi kan ha vår morallære, vår tro og våre skikker innenfor våre respektive trossamfunn, men det er ikke vår oppgave å dømme de som er utenfor! De står fritt til å gjøre slik de vil innen gjeldende lovs rammer og rettigheter, og et godt, demokratisk samfunn må ha lover som i størst mulig og rimelig grad ivaretar alle mennesker, uavhengig av etnisk bakgrunn, seksuell legning eller livssyn. De som i større eller mindre grad, måtte prøve å jobbe frem "en Kristen Stat styrt i samsvar med Moseloven", og straffe alt som bryter med den, er fullstendig på linje med Fundamentalistiske Totalitære regimer styrt etter Sharialovgivning (Sharia-lovene innbefatter mye godt det samme som Toraen, eller Moseloven som vi sier!) Det må gå an å ha to tanker i hodet og hjertet med samtidig! Vi kan søke å leve i samsvar med Bibelens rettledning for rett og galt, og også Kirkens regler, bud og lover internt. Men selv om man med det mener at det ene er bedre enn det andre, at noe er rett og godt, og at andre ting er synd, ligger det da ikke i Den Kristne lære at vi skal hate synderne? I så fall må man kanskje spørre seg hvem synden skader? I mange tilfeller kan jeg ikke se at den skader så mange flere enn de som selv er frivillig involvert, og ofte ser det også ut til at de selv lever godt med det. Så hvorfor skal vi fordømme dem, kaste stein, mobbe og gjøre livet surt for dem? Hvorfor skal vi ikke tåle dem og bry oss om dem som mennesker uten å moralisere og prøve å Tvinge vår tro og våre holdninger på dem? Er det oss de skader? Om folk er "Mindreverdige mennesker" fordi de synder, bør vi Sannelig Alle bøye hodet, for ikke En av oss er uten synder! "Don`t judge others because they sin different from you!" Å rettlede og veilede i samsvar med Kirkens tro og lære, som i mitt tilfelle er den katolske, og stille visse krav og forventninger til de som frivillig har sluttet seg til vår Tro ved eget valg, er en annen sak! Man må levne selv katolikker en evne til å tenke og velge fritt for seg seg selv, ingen Tvinges til å Fermes og opptas i menighetens fulle fellesskap, men gjør man det slutter man seg også til en Felles tro, og forplikter seg på Kirkens lære. Likefullt faller vi i synd om og om igjen vi mennesker, katolikker flest sikkert like meget som andre! Skulle vi med det Ekskludere, hate og ta avstand fra oss selv????

Tenk hvor mange vi kristne kunne vunnet for JESUS, hvis vi hadde hørt på Ham, tatt Ham på ordet, elsket hverandre og alle mennesker, og med det vært et avbilde av Guds Kjærlighet, han som elsker alle, døde for alle menneskers synder, og ønsker å samle alle under sine vinger som ei hønemor, så vi kan bli legt og frelst fra Våre Egne synder, vår egen ondskap?!Jeg vet ikke. Dette er noe jeg lenge har tenkt over og kjent meg "frustrert" over, men det er fryktelig vanskelig å formulere klart i ord, hva det jeg ønsker å formidle, for det er ikke mer krig, hat og konflikter jeg ønsker å utløse, og for noen har jeg vel strengt tatt nesten gitt helt opp å tale til fornuften. Kanskje kan jeg likevel nå frem, fordi dette er noe som "ligger meg mer på Hjertet" enn det baserer seg på teologi og dermed ligger langt under "Akademias" nivå, men nettopp ved det Kan det jo hende det går inn litt mer sentralt enn blot i hodet! ;-)

ALLE Barn i særdeleshet er elsket av Gud og Mye verdt for Gud, uavhengig av hvilken etnisititet og religion de tilhører eller hvem foreldrene er. Det må være Noe Alvorlig galt med "en kristen" som ikke ønsker at små barn i en krigssituasjon skal få hjelp, mat, vann, husly, medisiner, medisinsk behandling, spykososial førstehjelp og alt som kan gjøre livet bare Litt mer utholdelig og bidra til overlevelse, fordi barna er "Fiendens barn"! Hvordan kan små krigsrammede barn i Midtøsten bli utpekt som "Fiender" av en voksen kristen mann som lever i fred og velstand i Norge, og har det godt? Og la seg provosere av en bønn om å gi en liten skjerv for å hjelpe små, redde, skadde trengende barn? Hvilken lære er det slike "Israelvenner" bekjenner seg til? DET bryter iallfall klart med min kristne barnelærdom, som jeg Guds Nåde ble velsignet med i en vanskelig situasjon...."Eg synas titt at det høvar best, å hjelpa dei som det trenger mest", vise barmhjertighet, omsorg og nestekjærlighet for de som lider, de som blir undertrykt, de fattige, de fordrevne, de fremmede, de syke, de små og svake. Det er helt uavhengig av etnisitet og politiske motsetninger, og i særdeleshet når det gjelder barn. Morshjertet er det samme enten det er en liten jødegutt eller en liten arabergutt som trenger, trøst, vern og hjelp. Eller et lite livredd, krigsskadd og traumatisert "nazi-barn" for den del! Det er ikke barnas skyld at vi voksne har gjort verden slik den er. Barn er barn! Men det er ikke alle som får lov til å være barn. Noen barn blir tidlig frarøvet sin uskyld. Det gjaldt de stakkars barna som ble sendt i konsentrasjonsleir under 2.verdenskrig, det gjelder enhver barnesoldat i verden, det gjelder barn som blir brukt til terrorisme og sprenger seg selv i filler! Det gjelder ethvert krigsskadd og traumatisert barn. Det gjelder alle barn som blir utsatt for vold og overgrep og lever under forferdelige humanitære forhold, enten overgrepene de er av fysisk, psykisk eller psykososial karakter. Det gjelder faktisk også alle barn, uansett hvor godt de ellers har det, som blir inndoktrinert av de voksne til å hate og forakte andre mennesker pga etnisitet, hudfarge, religion, legning, lyte/ handicap og kjønn. Fra naturens side er barn mye mer tillitsfulle, spontane og åpne for de som er "annerledes" enn vi voksne ofte er. Ingen blir født med fordommer og hat mot andre mennesker i hjertet! Er det ikke bedre at vi voksne lærer barna at selv om det er mye ondt og farlig i verden, og ikke alle mennesker er like snille, er alle mennesker like mye verdt uansett, og at man ikke skal dømme enkeltmennesker på bakgrunn av alle disse ytre tingene og kategoriene vi voksne setter hverandre i, og at det ikke er slik at alle mennesker som tilhører en bestemt kategori er "onde" eller "snille", men at alle mennesker er forskjellige hver for seg? At Gud har skapt mennesket i sitt bilde, og at alle menneske derfor er verdifulle og har Noe godt i seg? Du kan ta en liten baby fra hvilken som helst biologisk mor i hele verden, og adoptere det bort. Hvis det kommer til en kvinne som er en god og omsorgsfull mor, aksepterer og elsker barnet henne uansett om hun er jøde, greker, svart, lesbisk, eller mangler en fot. Jeg gjentar: Barn er barn, det er vi voksne som lærer dem å hate, og sette mennesker i bås, og dømme mennesker på generelt grunnlag etter ulike de ulike kategoriene!

Jeg hadde kontakt med en palestinsk mor over internett , sist bombene smalt over Gaza, som nettopp hadde mistet sin mann i krigen. Han var sivilist og deltok ikke i kampene. Hun fortalte meg en ting som gjorde særlig inntrykk på meg. Hun klarte nemlig å få barna med seg og flykte over til Jordan, men da hennes lille datter gikk gjennom den israelske sikkerhetskontrollen pep det, og en av soldatene sier sint til henne: Har du kniv! Den lille jenta som har mistet sin far og er dypt traumatisert og fryktelig redd ,gråter og sier "Nei, jeg har protese!" Hun mister beinet i forrige krig. De var likevel "heldige" som var bemidlet og hadde kontakter slik at de kunne komme seg unna krigen og bombene. De fleste som ble igjen der inne, hadde ingen mulighet til å komme seg ut. De fleste der inne var etter det norske synet mindreårige og barn. Gjennomsnittsalderen på befolkningen i Gaza er rundt 18-20 år! Og de fleste barna der inne, har opplevd å miste noen av sine nære og kjære; En onkel, en bror, en lekekamerat, en bestefar, eller bærer selv fysiske skader etter bomberegnet. Traumatisert av krig er de alle som er litt over spedbarnsalder og har opplevd det. Og den humanitære sistuasjonen er ikke god. I perioder har det vært mangel på både mat, rent drikkevann og medisiner, og mange har fått hjemmene sine bombet i filler. Hovedandelen av de som har blitt drept eller såret er sivilister, og ikke Hamas-soldater som har deltatt aktivt i kamphandlingene. Er det rart det avler hat, motstand, Fiendebilder av de israelske jødene, vold og terrorisme...? Det er hjerteskjærende og veldig trist! Men selvfølgelig er det akkurat like trist og grusomt når tilfeldige, uskyldige, jødiske sivilister blir utsatt for vold fra paletinere, skadet eller drept! Det er en voldsspiral, som ingen ende synes å ta! Og en konflikt som ikke kan løses med enda mer vold fra begge sider, og fortsatt etnisk undertrykkelse av palestinere, selv om man også godt kan forstå Israels frykt og behov for å beskytte den jødiske sivilbefolkningen. Men i denne konflikten er det uten tvil palestinerne som har lidd mest, og hatt de største tapene, gjennom mange tiår. Men hvor glade og tyskervennlige var vi da, når nazistene kom og okkuperte Vårt land? Var det ikke en gjeng av "gutter på skauen" som slåss imot, og sprengte noen bomber her og der? For nazistene var De terrorister og sabotører, for oss er de Helter. Ser man det fra den siden, kan det forstås at noen palestinere ser på Hamas og selvmordsbombere som driver det vi, og jødene, oppfatter som ren terrorisme som motstandsfolk og Helter! Jeg klarer å se det perspektivet men jeg anerkjenner det overhodet ikke! Det Er ikke godt, og det fører ikke til noe Godt, verken for jøder eller palestinere! Men skal konflikten løses krever det dialog og at man lytter til hverandre og prøver å se ting fra den andres side, isteden for å bare kaste steiner, si "Korsfest! Korsfest". Det er bedre å bygge broer mellom mennesker, en å bygge steile, ugjennomtrengelige murer! Da er det ikke rom for dialog, da snakker man til veggen, og alt blir fastlåst i en evig konflikt! Konflikten i Israel/Palestina er en konflikt som Kun kan løses med politiske og diplomatiske midler. Det er en konflikt som har vart så lenge, med så store tap, sår, hat og frykt på begge sider, at vi som kristne burde forplikte oss på å bringe inn litt kjærlighet og bidra til å stifte fred og bringe legedom til begge parter, selv om det kan synes umulig, isteden for å støtte den ene eller andre siden militært. La oss heller styrke den humanitære innsatsen.

"No hate Palestinians! No hate Jews!" Mest av alt burde vi som kristne kanskje prøve å styrke våre bånd med våre medkristne søstre og brødre på både palestinsk og jødisk side og se om det kan gjøre en forskjell,  og være en brobygger som kan bidra til fred? Men uten en viss rettferdighet, og like rettigheter for Alle innbyggerne, uavhengig av etnisitet, pg uten at Palestinerne får tilbake sin del av landet, kan det neppe bli Fred før Jesus selv kommer tilbake. Og det kan jo drøye! Dette er jo heller ikke noen egentlig religiøs konflikt, men en politisk konflikt som handler om land og rettigheter. Og Jesus, ja han er, var og blir upolitisk, og henvender seg snart til jøder, snart til utstøtte, foraktede og sosialt spedalske samaritaner, og tollere som jobbet for den romerskeokupasjonsmakten. Han er ikke bare jødenes, men også muslimenes, de kristnes og grekernes dommer og Advokat. Og lærte ikke han oss at Løftene til "Israel" og da ikke til Staten Israel, men til Guds Folk Israel! ikke til de som er Abrahams ætt av blod, men de som av hjertet deler Abrahams tro og med det er Guds barn, og sånn sett er vel også vi kristne "Israel"...? Både jøder og muslimer lar seg omskjære, men Jesus var ikke så nøye på den ytre omskjærelsen, han var mer opptatt av hva som foregikk inni hjertet på enkeltmennesker. Men djevelens advokat er Jesus ikke! For djevelen vil bare så splid mellom folk, myrde, stjele, drepe, lyve og ødelegge. Han vi ikke fred, forsoning og enhet mellom folkeslagene. -Eller mellom mennesker og Gud! Han ønsker heller å nøre og holde liv i alle konflikter som er, og bærer ved til hatets bål! Jeg anerkjenner ikke Hamas politiske mål, og heller ikke deres metoder! Jeg anerkjenner at staten Israel er kommet for å bli. Men jeg anerkjenner den Ikke "som en ren jødisk Stat bygger på etnistitet" og i den form den idag utøver sin statsmakt på bekostning av palestinske rettigheter! Like lite som jeg anerkjente Apartheidregimet i Sør-Afrika, der svarte ble diskriminert og hvite hadde forrang og fordeler fremfor dem, basert på hudfarge! Jeg kan heller ikke anerkjenne et Sør-Afrika det svarte har tydelig forrang og rettigheter framfor hvite! Jeg anerkjenner Likeverd, like rettigheter og gjensidig anerkjennelse mellom svart og hvit, jøde og palestiner. Jeg anerkjenner heller ikke antisemittisme, eller noen form for rasisme, selv om jeg er uenig i Staten Israels politikk. Det er to ulike ting! Skulle jeg hate nordmenn flest om de som sitter i regjeringen vanstyrte landet på en slik måte at det ble inndelt i en gruppe som hadde forrang i alt, og en gruppe som ikke hadde de samme rettighetene som nordmenn...? Jeg anerkjenner en jødisk/palestinsk stat hvor alle har de samme rettighetene, uavhengig av etnisitet og livssyn! Jeg anerkjenner eksistensen av Israel OG Palestina! Å være palestiner er aldeles ikke synonymt med å støtte eller tilhøre Hamas. Mange palestinere har også fått familiemedlemmer drept av Hamas. Men under massive militærangrep fra en felles ytre fiende, som i sist krig mot Gaza og mange ganger før det, hviskes skillelinjer og interne motsetninger ut. Sånn sett styrker disse krigene som i overveiende grad fører til store tap på palestinsk side, mens den israelske befolkningen ikke rammes på langt nær så hardt, Hamas stilling og innflytelse i den palestinske befolkningen. Denne konflikten KAN ikke løses med vold og gjengjeldelser! Og Gud forby heller ikke med etnisk rensning, masseutryddelse og et nytt "Holocaust"! Det er likegyldig om det er jøder eller palestinere som slaktes ned for fote, begge deler er like ille. Det vi dessverre ser er en voldsspiral som bare akslererer, mens jødene sier "Shalom" og muslimene sier "Salem": Fred!, fred!, og det er ingen fred.

Hvem er så rettferdig for Gud? Den kristne som griper til sverd og dreper for "den gode sak", eller en barmhjertig samaritan som bistår humanitært og er villig til å ofre livet i fredens og skadde og lidende menneskers tjeneste, og som lønn for strevet i tillegg må tåle onde anklager og motstand fra kristne? Jeg tenker på folk som Mads Gilbert og Erik Fosse. De har reddet mange liv, og forbundet mange skadde, og ikke En gang løftet hånden for å gripe etter sverdet. Men de er Ikke kristne! Noen står oppreist, berger liv, trøster pårørende og hjelper sårede selv når de står til knes i blod og det ingen ende vil ta, uten tanke for å ta til våpen. Tror dere Gud bryr seg om hvorvidt vi redder livet på "feil folk" eller ikke, og hvem sine barn vi trøster og pleier, så lenge vi gjør det som er Godt, og berger liv isteden for å ødelegge liv? Jeg tror ikke det! Å yte humanitær innsats for mennesker i nød, redde liv og pleie syke, kan Aldri være galt i Guds øyne, Han som vil ethvert menneske vel! Hva man ellers måtte mene om og ha å si på et menneske som gjør slike gode nestekjærlighetsgjerninger i praksis, er irrelevant for gjerningen, for den er og blir God. Er det ikke viktigere å faktisk gjøre gode Gjerninger, enn å ha "riktige Meninger"? Sett nå kjære Israelsvenn at du kom inn på akutten ved Tromsø sykehus hvor Gilbert er lege, og du holdt på å dø. Hadde du foraktet at han reddet livet ditt? For det ville han som lege forsøkt å redde, uansett hvem du er og hva du mener, og om du er etnisk norsk, palestiner eller israelsk jøde! Han ville i den situasjonen ikke latt Netanyahu dø heller, og det ville ikke jeg heller! Jeg ville med den medisinske kompetansen jeg besitter gjort alt som stod i min makt for å redde ham, selv om jeg hadde en skadd venn på siden, dersom situasjonen var mer prekær og livstruende for Netanyahu! Hadde Dr.Gilbert levd under 2.verdenskrig, kjent til hva som foregikk i konsentrasjonsleirene og hatt en mulighet til å slippe inn og gjøre en god legegjerning for ofrene, kan du banne på han hadde vært der! Det er altruisme og sann humanisme! DET er "den barmhjertige samaritan", han som ikke stod så høyt i kurs hos de Skriftlærde og Fariseerne! I slike tilfeller har det ikke betydning verken for den som mottar hjelpen, eller for Gud, hvilken religion du bekjenner deg til, hvilket "parti" du tilhører eller hvilken sosial anseelse du har, men Hva du faktisk GJORDE. Og streng tatt, om jeg som Røde Korser stelte sårene til selveste Hitler, min Fiende! En ond mann! Ja så var MIN gjerning ikke mindre god av den grunn. Som Røde Korser KAN jeg ikke skille mellom fiende og venn ifht hvem jeg yter hjelp til i en krisesituasjon, jeg er forpliktet til å prioritere den som trenger hjelpen mest. Slik er det også for enhver Lege som arbeider ved et norsk sykehus. Når Mads Gilbert likevel Har valgt side i Israel- Palestina konflikten, er ikke hans Legegjerning Mindre av den grunn!

Så er det når det kommer til stykket ikke så viktig HVEM eller HVOR vi hjelper syke, skadde og nødstedte, og HVILKE  liv vi redder, men AT vi gjør det. Og at vi IKKE tar eller Ødelegger liv. Jesus tok ikke liv, han gav sitt Liv, Er Liv, Gir Liv og alt Liv er skapt ved Ham fra begynnelsen. Gud har ikke behag i at et eneste menneske dør i sin synd, eller på grunn av andres synder! Jesus skader ingen mennesker, ødelegger ingen. Han ønsker å Lege og frelse alle mennesker. Jesus engasjerte seg heller ikke i den politiske situasjonen i sin samtid, og valgte faktisk ikke side For jødene mot den romerske okkupasjonsmakten heller, og han frelste en romersk soldat iflg Evangeliet! Esksiterende motsetninger mellom ulike folkegrupper var han heller ikke særlig opptatt av. Er det ikke HAN som skal være vårt forbilde som kristne? Vi har alle en Lang vei å gå før vi er Fullkomne som kristne! OG VI HAR DA ALDRI FÅTT NOEN INSTRUKSER FRA HERREN OM Å HJELPE "PETERS SVIGERMOR OG YPPERSTEPRESTENS DATTER", MEN IKKE DE SPEDALSKE, DE UTSTØTTE SAMARITANENE, DE FORAKTEDE OG LITE ANSETTE GRUPPENE I FOLKET, INNFLYTTEREN, DEN FATTIGE, DEN FREMMEDE OSV???? Vi har da vel heller ikke fått bud om å elske jøden Mer fordi han er av jødisk avstamning, eller grekeren mindre fordi han er greker??? I Kristus som kristne betyr det heller ingenting om vi er mann eller kvinne, jøde eller greker, slave eller fri mann, høy eller lav, for vi er alle ett i Kristus og har bud om å Elske hverandre som søsken. Se på og sett dere godt inn i hvilke grupper og mennesker Jesus omgikkes og henvendte seg til, hvem han helbredet og tilgav, og hvilken plass disse menneskene hadde i samfunnet, og hvordan de ble sett på av "Det gode selskap"....Hvem var det derimot han refset mest og talte hardt til? Er så Jeg bedre enn andre kristne? Neppe og heldigvis er det mange som er mye bedre enn meg! Men jeg skulle virkelig ønske, og streber mot med Bønn og tillit til Gud, å bli den Aller Beste kristne utgaven av meg selv! Og jeg ønsker og ber om det samme for alle andre kristne og! Tenk om vi VAR fullkomne, og bedre enn de som ikke er kristne alle sammen! For en Forskjell vi kunne utgjort til beste for verden, og hvor mange sjeler vi kunne vinne ved det!!!! Kunnskap, teologi og boklærdom er vel og bra, og nyttig til mye. Men der meget kunnskap kan blåse opp og lede til Hovmod, Bygger Guds Kjærlighet, og kjærligheten til Gud og til hverandre oss opp og lærer oss ydmykhet. Så la oss søke, jage etter, dyrke, fylle oss med og utbre denne Kjærligheten, og ikke det motsatte. Det krever en villig ånd, god vilje og bønn. Sinne, fiendskap, splittelse, hat, dom, hevnlyst, stolthet, selvopphøyelse er IKKE Guds vilje, det er rent kjødelig eller direkte Ondt!

Har ikke jødene rett til å forsvare seg og kjempe for sin rett? Har ikke palestinerne rett til å forsvare seg og kjempe imot, sloss for sin rett, når de blir angrepet? Joda, rent menneskelig og politisk går det an å forstå Begge parter, og innrømme dem rettigheter. Men hvor fører det hen? Blir det FRED på den måten, og er det en kristen dyd å delta i kjøttkrig...? Hele konflikten og alt dette blodet som renner og roper på mer blod, gjør vondt i og sårer MITT kristne hjerte. Det er ikke, var ikke sånn det skulle være. At menneskene gjør det hellige land til et slakterhus, som om det ikke var utgytt nok blod i Jerusalem...KAN IKKE ENGANG KRISTNE HOLDE OPP, OG SLUTTE Å HATE OG DREPE?! Skje Din vilje ber vi Gud, og følger vår egen...Hvordan kan DETTE være Guds vilje...?

Jesus ble født som jøde, og oppfylte den jødiske Loven til punkt og prikke, slik den var ment av Han som ga den til Moses. Men Jesus vokste IKKE opp i Israel, men i det gamle Palestina hvor det levde ulike folk og grupperinger, under romersk okkupasjon, men med et visst, begrenset jødisk styre, og hans dagligspråk var ikke hebraisk , men Arameisk. Han ble imidlertid sendt til Israel, Guds utvalgte Folk, men siden de fleste jødene forkastet ham og ikke anerkjente Ham som Guds utsendte Messias, og i grove trekk enda ikke gjør det idag, henvendte han seg til alle folkeslag og gjorde oss (kristne) som ikke var et folk, til Guds Folk! Kvinnens ætt. Marias ætt, skjønt i den tiden regnet man barnet til "Farens ætt", altså Josefs stamtavle, og slik ble Profetien oppfylt, selv om Josef ikke Var Faren, slik folk trodde. For Maria gjemte hemmeligheten i sitt hjerte, til Han selv stod fram! Og slik Bibelen og Hans ord kan tolkes, kan det se ut som det folket Han først henvendte seg til, kan bli det siste som tar imot ham, skjønt da kan det være at Alle jøder like fullt blir frelst. Skjønt i Det Nye Testamenter står det også at den Allmektige Gud ønsker at Alle mennesker skal vende om og bli frelst. Og det eneste som da kan forpurre Hans vilje, må i så fall være menneskets Gudegitte Frie Vilje! Skjønt hvordan kan et menneske velge eller velge bort Gud, om det ikke vet og tror at Gud faktisk eksisterer? Det ville være ganske urettferdig om Gud dømte bort mennesker fordi de rett og slett ikke Vet bedre? Og hvor mange mennesker er det som når de kjenner Guds eksistens og Vet hvem Han er, vil velge Ham bort? Så strengt tatt må vi ta høyde for at Gud til syvende og sist frelser Alle mennesker, både levende og døde, jøde som greker! Jødenes forrang var at Guds Ord kom til dem, men er det ikke nå kommet ut i hele verden...? Uansett er det ikke vår sak å dømme om hvem som skal "opp" og hvem som skal "ned". Hvem som når frem til den evige frelse og hvem som ikke gjør det! Ved det Himmelske gjestebud tipper jeg vi kommer til å se både muslimer, hinduer og kristne, og allslags mennesker, så vi må heller ikke gå rundt med en selvsikker mine og tro at vi som er kristne blir frelst fremfor alle andre! Men Vi har fordeler, Vi Har forrang i mange ting, skjønt til syvende og sist skal alle dømmes, og da er det ikke hvem som sa "Herre, Herre" , hvem som profeterte og talte varmt om Ham, det kommer mest an på, men hva vi Gjorde for og mot "disse minste" som ikke hadde det så godt, og var i nød her i verden! Er det ikke slik at Jesus nettopp prøvde å lære oss at Mennesket er Verdifullt uavhengig av status, byrd, etnisitet og sosial anseelse, og at de Han talte hardest til var de som holdt seg selv for å være de beste, mens de foraktet andre?

Har ikke Jesus selv lært oss at intet menneske er vanhellig eller urent, for vi er Alle skapt i Guds bilde, og til det gode. Til Gode gjerninger! Så la oss da med våre skavanker, synder og feil, alle prøve etter beste evne å være Rettferdige og gjøre Det Gode! Og ikke forakte verken hverandre eller andre mennesker....At vi har feil og gjør ondt, er en annen ting, syndene skal vi ikke anerkjenne. Men siden vi alle har syndet, og siden vi alle er avhengige av Nåde og tilgivelse, hva har vi da med å dømme og fordømme andre syndere, og sette oss selv i Guds sted. "Nå er vi tilgitt, så nå kan vi gyve løs på andre skyldnere!" Var det det Jesus forkynte??? Men oppbygge, rettlede, formidle og dele av det Gud har gitt av Visdom, Tro, gaver og velsignelser til hver enkelt av oss? Gi hverandre råd til det gode det kan vi! Det er ikke Dom, det er heller tjeneste og tilrettevisning til livet, slik vi selv tilrettevises Og refses, av Ordet og benådes av Den Hellige Ånd, med den forstand hver enkelt besitter! Det er et vanskelig tema, hvor det ikke er lett å finne de riktige ordene, og formidle hva man mener, uten å dette ned på den ene eller andre siden. Da får vi be Gud velsigne ordene. Når vi har gjort vårt, får vi stole på at Gud gjør resten, så sant Gud har behag i det vi har påbegynt! Om ikke får vi be om Hans Nåde! Litt Ydmykhet er ikke å forakte! For "våre tanker er ikke Guds tanker, og Guds tanker er ikke våre tanker". Det er også et folkelig ordtak som sier at "Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner". Vi mennesker kan utrette mye ondt i den tro at det vi gjør er godt! Og da sa vel Jesus "Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!"

Jeg reflekterer også littegrann, fra  et kristent ståsted, over det religiøse forholdet mellom Religiøse Jøder (svært mange israelske jøder er ikke religiøse, tror så vidt jeg har skjønt ikke på Gud, men omfavner Skriftene og Loven som en ramme rundt jødisk Kultur. De politiske zionistene er opptatt av å styrke den jødiske identitet og omfavner religionen som Tradisjon, hvor Gudsrelasjonen er av mindre betydning.) , Muslimer (dem finnes det mange ulike retninger, grupperinger og varianter av, som alle tolker Koranen på ulike vis, og dermed også har ulik praksis), og kristne (oss finnes det også mange varianter av, og dessverre står vi på høyst ukristelig vis steilt imot hverandre!). Koranen og religøse jødiske skriftene og loven, som vi kristne definerer som Det gamle Testamentet, har i innhold mange likheter med Koranen og både Moses og Abraham er med i begge bøkene. Muslimene anser Muhammed som sin "Mester" og søker å følge Hans lære, hvor lovgjerninger og etterlevelse av Koranen er helt sentralt, ettersom de fleste muslimer tror at det som står i Koranen er en direkte, ordrett overlevning fra Gud, som Muhammed mottok direkte og på tross av analfabetisme dikterte rett fra Gud! Sånn sett kan kanskje de fleste muslimer anses som fundamentalister. I motsetning til jødene anerkjenner muslimene Jesus som verdens dommer og som Guds Profet, men ikke som Guddommelig, og ikke først og fremst som jødenes Messias. Endel muslimer tror derimot Jesus vil dømme jødene mye hardere enn dem når han kommer tilbake. I likhet med både jøder og oss kristne, er troende muslimer overbevist om at det er De som har den Rette og beste Gudsåpenbaring og lære. De er ofte hengivne og fokusert på Guds storhet, men det er, i likhet med jødedommen, "en Lovtrelldomsreligon" som i langt mindre grad enn kristendommen anerkjenner alle menneskers verdi for Gud. Noen muslimer anser "de vantro" som urene. Sett fra "vårt ståsted" er jødenes religøse "problem" at de ikke anerkjenner Jesus i det hele tatt, verken som Messias, Guds Sønn eller Profet, og dermed mistolket skriftene og tror seg Rettferdiggjort ved Moseloven. På grunn av Loven, og fordi det var Dem Guds Ord først kom til, som Guds utvalgte folk, holder de seg selv for å være bedre enn andre, og Rettferdige ved Loven. Skulle man se dette med et fundamentalistisk Bibelsyn, er de dermed under den forbannelsen Moses knyttet til de som bryter Loven. De religiøse jødene er i likhet med muslimene veldig opptatt av (ytre) Renhet! For fra vårt ståsted som kristne er vår tro at alle mennesker har syndet etter Loven, og dermed ikke er rettferdige for Gud etter Loven.

Vi kristne tror at Jesus oppfylte Loven, og at Han som dømt etter Loven, gjort til ett med vår Synd, får del i Hans Rettferdighet. Fordi han, som selv var Rettferdig etter Loven, sonet vår dom etter Loven, slik at vi blir satt i frihet fra Lovens forbannelse! Og slik er Loven for oss en Tuktmester til Kristus, fordi den viser oss hva vi har syndet og ikke etterlevd, og dermed var under dom for. Da er man glad for Nåden! Så er vi heller ikke i oss selv hakket mer rettferdige og hellige, men blot benådede syndere, som enda synder i både tanker, ord og gjerninger og stadig må be om tilgivelse, og sørge for å holde oss i Nådens stand, vokse i Hellighet, ved å se på, og ved det likedannes med, Jesus Kristus. Han er vår advokat og mellommann, som kaller oss til fredsmeglere og "mellommenn" ved gode gjerninger. "Salige er de som stifter Fred, for de skal kalles Guds barn". Vi skal ikke sloss mot muslimer eller jøder, vi skal heller vinne dem, og bidra til fred mellom folkene. For sekulære mennesker som ikke tror på Gud, vil nok mange av oss fremstå som "ekstreme" enten vi er jøder, kristne eller muslimer. Hvis vi som kristne gjør det gode, er gode mot mennesker og mer fylt av Kjærlighet, glede og fred, og vitner vel så sterkt ved vår livsførsel enn ved vår forkynnelse og våre teologiske utlegninger, kunne vi kanskje vinne verden. Men så lenge kristne fortsatt er fulle av hat og hardhet, fordømmelse, ufred, krangling og splittelse oss i mellom, og for mange fremstår som en pest og plage som bare vil gjøre livet surt for dem, vitner vi selv imot Herren! Jesus oppfordret oss og bød oss til å elske hverandre, tilgi og gjøre godt mot alle mennesker, spesielt de som er i en vanskelig situasjon, og det var helt sentralt i Hans forkynnelse. Men hvor mange av oss kristne evner å ta Ham på ordet og etterleve det? Nei, her er Virkelig ikke jeg heller fullkommen! Langt derifra!

Alle de store verdensreligionene; Hinduismen, islam, buddhismen, jødedommen Og kristendommen, tar sikte på det som ganger mennesket best! Alle de respektive religioners Hellige Skrifter, vektlegger "det moralsk gode" og taler om Fred, Rettferdighet, Godhet, og Kjærlighet som Det Gode! Og i kristendommen vektlegges Kjærligheten i Seg Selv, som det absolutt beste. Paulus rangerer faktisk Kjærligheten Over Tro! Tenk om vi som kristne da kunne vise initiativ til respektfull, lyttende, vennlig dialog med de andre religionene, og at vi gjennom det som "er likt" i de ulike religionene, de mange møtepunktene, kunne finne en felles plattform for fred og en mer rettferdig verden? Da snakker jeg ikke om aktiv Misjon, men om respektfylt  kommunikasjon med likeverdige parter, der vi som kristne "misjonerer" bedre uten forkynnelse, men heller gjennom vennlighet, imøtekommelse og anerkjennelse av "den andre" og den andres ulikhet, uten at det betyr at vi på noen måte skal avvike fra vår egen tro. Gud er En, og det finnes bare En Gud, men mennesker i ulike religioner har ulike bilder og oppfatninger av denne ene og samme Gud , og praktiserer derfor på ulike måter i håp om å være denne Guden til behag, til sin egen sjels, og helle verdens gagn. Har ikke vår Herre vist oss hvem Gud er, og fortalt oss at Gud er Kjærlighet, og at bare den som Elsker kjenner Gud? Og budt oss å leve i og la oss fylle av denne Kilden, som alt utgår fra, med Jesu forbilde og lære, som mål og rettesnor for våre liv? Da passer det seg dårlig at Vi hater, fordømmer, opphøyer oss over, og kaster stein på andre fordi de er av en annen tro enn oss! Sitter vi ikke da selv i glasshus som syndere?! Har vi ikke blitt formant i Ordet til å være helhjertede, av den Gud som ikke gjør forskjell på folk, men lar det regne over både onde og gode. Han som slett ikke ønsker at den urettferdige og synderen skal dø, men heller at han vender om fra sin onde ferd og lever. Jeg tror vi vinner langt færre for Kristus med knyttede hender som "holder brødet tilbake for den sultne", sverd og forbannelser, enn vi gjør med en åpen utstrakt hånd som deler ut av sin overflod til de trengende, og med forbønn og velsignelser for alle mennesker, både fiende og venn....Men når jeg snakker om Dialog på nøytral grunn, skal vi ikke følge Misjonsbefalingen da? Og hvordan lyder så den? : Gå ut i all verden, og gjør alle mennesker til Disipler, idet dere døper dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og LÆRER DEM Å HOLDE ALT JEG HAR BEFALT DERE. Og det gjør virkelig Vi? Overholder alt det Han lærte og bød sine Disipler, fremfor alt å elske hverandre? Du verden for noen uskyldsrene, snøhvite, og fullkomne Helgener vi er, og hvor stor Ære vi har fortjent! (og det var altså ironisk ment). Jeg vil ikke påstå at en eneste kristen er under forbannelse, men er det nok å tro at Jesus er Guds Sønn og gitt all Makt i Himmelen og på jorden, og vips så blir man ikke dømt, og er sikret en plass i de Evige boliger? De onde Åndene og Fandens oldemor vet jo også dette, og skjelver! Er det ikke litt pussig at de onde åndene har større Gudsfrykt enn oss...? Samtidig som de fleste av oss valser rundt her og synder, enten vi vil det, er bevisste på og bekjenner våre synder eller ikke. Tenker vi ikke fortatt onde og kjødelige tanker, har vi ikke fortsatt feil og mangler, eller Er vi faktisk Helgener alle som en, og handler, tenker , taler, føler og elsker og i Alle henseender lever på en måte som er Nøyaktig i samsvar med Guds gode vilje, som var vi Jesus selv? Jeg tror ikke det! Jeg tror vi alle, som Paulus sa, bør jobbe litt på vår frelse. For også vi skal dømmes og lønnes etter våre gjerninger, og den endelige Frelse er fortatt bare et kristent Håp om at Jesus vil dra oss inn gjennom nåløyet, som vi setter vår lit til. Men det krever også en overgivelse fra vår side, og et ønske om å følge Jesus. Han kommer oss til hjelp i vår svakhet. Så får vi da Håpe at Gud vil løfte Sitt åsyn på oss, så vi kan bli stående.Vi skal ikke ta frelsen på forskudd med for stor selvsikkerhet, og i alle ting regne oss selv som mer verdige til Guds Nåde og Kjærlighet enn andre. men heller gjøre det vi Kan mens vi er her! Som kristne er vi heller ikke kalt til et liv på solsiden av livet, men også til Kristi lidelser i og for verden, pg til å gjøre Hans gjerninger. Like gjerne til å bære Hans vanære og bli latterligjort eller forfulgt på grunn av Evangeliet, som til å høste ære fra verden. Vår Herre ble faktisk dømt for oppvigleri og Gudsbespottelse av den religiøse samfunnseliten som trodde seg bedre, og hakket frommere enn folk flest, fordi Han utfordret deres stilling. Er så en disippel større enn sin Mester, eller må vi ta høyde for å lide samme skjebne?

Når ba du sist om noe Godt for dine fiender? Jesus han lærte og ville at sine disipler skulle være så gode at de satte uvenner og skyldnere i forlegenhet, og med det kunne vinne dem: Om noen tvinger deg til å gå en mil med ham, gå da to med ham. Om noen slår deg på venstre kinn, vend det høyre til. Og overlat hevnen til Herren! En dag vendes Alt til rettferdighet. Da først får vi se hvem som blir stående! I mellomtiden får vi arbeide både på vår egen og verdens frelse, og stadig søke å forbedre oss og bli mer lik Jesus. Jesus forkynte en radikalt ny variant, og videreføring av den gamle jødiske lære som sa "øye for øye, tann for tann"! De ortodokse jødene deltar så vidt jeg har forstått ikke i krigshandlinger, og er militærnektere pga det 5. bud: "Du skal ikke slå ihjel". Sett fra mitt ståsted hadde det vært bedre om alle kristne, tok det budet like seriøst, og isteden for å delta aktivt i krigshandlinger, heller holdt seg til saniteten og humanitært arbeid. Men hvordan skulle verden sett ut, hadde ikke de onde da overtatt alt, om ikke en eneste kristen ville drepe og være soldat??? Vel, hvis ingen kristne hadde vært soldater, og hadde pinnholdt på det 5.bud hadde det åpenbart vært færre soldater i verden, og da hadde åpenbart også færre mennesker blitt drept og rammet av krig. Jo flere soldater og jo mer våpen i omløp, jo flere må bøte med livet. Det er "enkel matematikk" :-) Tenk om vi, isteden for å gi vår støtte til "den rette leiren by all means" og uansett hva de gjør, hadde innsett at skillet mellom fiende og venn, gode og onde mennesker, ikke går mellom den ene og den andre leieren, men på kryss og tvers av ulike leirer, og også midt inne i egen leir ...Om vi på død og liv må gi vår hovedstøtte og solidarisere mer med den ene enn den andre parten i en konflikt, er det ikke da en kristen dyd å stille seg på den svakes, den undertryktes, den fattiges, den utstøttes og foraktedes side? Og solidarisere med og sette inn den humanitære bistanden først og fremst til de som til enhver tid lider mest? Under 2. verdenskrig ville jeg uten fnugg av tvil stilt meg på jødenes side, men heller ikke dømt enhver tysk soldat av den grunn, for det fantes gode mennesker i den leiren og, som ikke var nazister. Unge soldater som sendes ut til krig må bare gjøre sin plikt. Under mange regimer er det å være desertør synonymt med dødsstraff, og det kan også sette ens familie i fare. Da er det forståelig at soldatene, både de onde og de gode, bare gjør det de er beordret til. Unge soldater som sendes ut i krig har alt for ofte heller ingen begreper om krigens virkelighet før de er der. Og det er ikke bare deres fiender og sivilbefolkningen som blir påført sår. Mange soldater vender tilbake fra krigen med store traumer og sår på sjelen, etter det de har deltatt i. De fleste mennesker har veldig høy terskel for å drepe et annet menneske, om de ikke alt er påført skader på sjelen, og utsettes for gruppepress, propaganda, krigsretorikk og militær trening som tar sikte på å gjøre dem til effektive drapsmenn. For mennesket er ikke fra naturen skapt til å drepe! Det er ikke Guds vilje at vi skal skade og slakte hverandre, tvert imot. Hamas er En storsynder når det gjelder å innpode barna til å hate jøder, se dem som fiender og gjøre dem til krigere fra de er små! Og dette hatet og fiendebildet bare gjødsles og bekreftes av Israelske bomber og undertrykkelse. Så er det altså ikke bare En synder i den konflikten heller, som i de aller fleste andre konflikter i verden.

Ville Gud passet på sine barn, om vi la ned sverdet og slapp steinen vi har i hånden, og virkelig turte og anstrengte oss for å begynne å leve slik Jesus lærte? Eller ville "den onde fiende" da bare slakte oss ned? Hvem står i størst fare for å bli drept? En "korsfarer" med sverd i hånd, eller en filantrop og diplomat som hjelper fiendens barn og gjør vel mot ham...?

Men rent menneskelig sett: Tenk om Menneskerettighetene hadde blitt respektert og alle barn  fikk vokse opp i trygghet i et miljø som ivaretok deres behov?! Men slik er det altså ikke, og da har vi voksne som ønsker å gjøre godt en moralsk Plikt til å hjelpe, og bedre barns kår i verden! Og sørge for å respektere og styrke FN`s resolusjoner og internasjonal lov og Menneskerettigheter. Om vi ikke arbeider politisk, kan vi uansett gjøre en humanitær innsats, f.eks som Røde Kors`er! Og vi kan være snille mot og etter beste evne ta vare på de barna vi enten har direkte omsorg for som foreldre, lærere m.v. Ikke bare egne barn, men også andres unger! De fortjener å ha det like bra som våre egne nære! Selv har jeg dessverre ikke blitt velsignet med barn, men jeg kan likevel gjøre noe i det små, kanskje hjelpe noen få, og slå et slag for barns rettigheter. "Bortskjemte Guds barn", i særdeleshet de store, som er blitt velsignet på alle kanter, og lever i den tro at de har merverdi framfor andre mennesker, og derfor har fortjent å ha det bedre enn andre, og til overmål rakker ned på og underkjenner menneskeverd og rettighet for andre barn, de hadde jammen trengt litt tukt, irettesettelse og veiledning fra "Far sin"....

Jeg Fordømmer ingen. Jesus er den som skal dømme oss Alle, og vi har alle Noe på samvittigheten! Men de som setter Seg Selv på Dommersete, og gir seg til å fordømme og felle Harde ubarmhjertige dommer over andre, og hindrer det som er godt, fremfor å stole på at Guds Godhet, Nåde og Barmhjertighet og ikke sverd og harde dommer, er det som driver syndere til omvendelse, må se til at de ikke med det Fordømmer seg selv bort fra Kristus, mens de sier "Herre! Herre!" og er så skråsikre på Sin Egen Frelse! Hvordan kan vi tro at Vi har forrang fremfor andre, fordi vi har mottatt Nåde og mange gaver!? Er det ikke Giveren som er stor? Og er det ikke Gud som har skapt og gitt livet til Alle mennesker i hele verden? Men Verden har en helt annen rangordning enn slik det er i Guds rike, og hvem som er den største og den minste av oss der har Gud alene den fulle og hele oversikten over! Jeg er nok verken en av de største eller den Aller minste verken i Guds Rike eller i verden, men min stemme er Bitte bitte liten og svak i den store sammenhengen, og likevel kan jeg gjøre "store menn" så sinte at de ikke kan tåle meg...?

Selv kan jeg bare takke for Nåden og prise meg salig Fordi Guds hjerte rommer flere og mer enn noe menneskes hjerte, mitt eget inkludert! Og at Hans Barmhjertighet, Trofasthet og Rettferdighet går langt utover det rent menneskelige! Men han ga oss Evangeliet til rettledning, skjønt der står det også skrevet at noens hjerter er blitt fete, de hører og hører, ser og ser, uten å forstå og vende om, så Han kan lege dem! Og har nå Gud selv klistret igjen deres ører og øyne, fordi de gjorde hjertene harde, ja da er det vel bare Han selv som kan gi de en "Eyeopener", og banke på det stengte hjerte, så Livets Kilde bryter frem, Og Ånden selv kan veilede dem, så de ikke bare hører ordet, og tjener det i bokstaven, men tar det imot i ei jord der det kan gro, så de begynner å høre litt mer etter, og "tuner ørene inn på Vår Herres frekvens", slik at de kanskje kan begynne å Se klart igjen, og Forstå det som står der i Bibelen! Med egen Forstand og dømmekraft kommer de neppe særlig langt!

SALIGE ER DE BARMHJERTIGE, FOR DE SKAL FINNE BARMHJERTIGHET!

Men når ikke engang Jesus klarer å snakke folk til rette, fordi de er "døvhørte", hvor mye monn er det da i Min lille menneskestemme...? Gud Er Allmektig, men det er En gave Han har gitt oss, som han ikke tar ifra oss om vi ikke ber om det i frihet: Den Frie Vilje! Så Gud, Han Tvinger ingen til å "høre etter"! Siden Jesus både var 100% Åndelig og Guddommelig, men samtidig 100% menneske, var han også i besittelse av den menneskelige vilje og evne til å velge mellom godt og ondt. Derfor for å klare å fullføre Sitt Oppdrag, ba han slik etter å ha bekjent sin angst og den "kjødelige" lysten til å unnfly lidelse og død: IKKE SOM JEG VIL HERRE, MEN SOM DU VIL! Jeg tror de fleste kristne hadde hatt godt av å be den bønnen litt oftere, gi seg over til Jesus og Guds ledelse og motta Veiledning fra Ånden, isteden for å henge seg for mye opp i menneskeforstand teologiske retninger som ligger på siden av og bryter med Jesu rene Lære! At mennesker lærer og tilegner seg kunnskaper og Visdom og bruker sin forstand så godt de kan, er en God ting. Men Min erfaring er at når det virkelig stormer, kan man ikke sette sin litt til "De tre Vise menn" eller sin egen forstand, da er det bare å holde seg tettest mulig inntil Jesus, og høre Mest på hva Han sier! Og vet dere hva? Det er ikke de sterke, sunne store og fete bukker og værer som får gleden av å bli båret på Den Gode Hyrdes arm og gjemme seg under kappefliken hans når man er redd!

Skjønt de tre Vise menn fra østen, som forstod seg på stjernetydning (astrologi eller hva vet jeg?) fant også veien til Stallen. og falt på kne for det lille Jesusbarnet, selv om Kongen de kom for å se bare var en liten baby, og "Slottet" bare var en gammel skitten stall, med okse, esel og gjetergutter som "Hoff"- i tillegg til Foreldrene. Men det var heller ikke foreldrene de kom for å hylle, men den lille guttungen! Så da ligger det kanskje en Visdom i å ikke forakte det som Er lite og foraktet i Verden, et bittelite Menneske i en kald og fiendtlig verden ? ;-) Mitt inntrykk er at Gud er vesentlig Mindre opptatt av etnisitet og stamtavler, Høy og Lav, Rik og Fattig, Lærd og ulærd, attpåtil av hvem som er "ond" og "god" enn de fleste av oss mennesker er, og at Hans Faderkjærlighet omfatter Alle mennesker, og at han er mer opptatt av menneskenes framtid enn fortid, håper for oss alle så lenge det er liv, og har Fredstanker og ikke tanker til ulykke for oss Alle. Det er bare VI mennesker, troende så vel som ikke-troende, som så ofte forpurrer den planen! vi trekker sverd, men ikke har Gud behag i at den Ugudelige dør, men heller i at den urettferdige vender om og gjør rett og rettferdighet så han kan leve. Da ettergir Gud uretten, likesom han Han ikke tilregner den Rettferdige rettferdighet når han gjør urett. Hans Lov er ikke "Øye for Øye, tann for tann", men Nåde, Tilgivelse og Kjærlighet!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR FRA EVIGHET, SÅ NÅ OG ALLTID

OG I EVIGHETERS EVIGHET!

AMEN


 

Er teologene Guds Psykoanalytikere?

Jeg har gått i psykoterapi og har svært mange negative erfaringer med Psykiatrien og freudiansk orientert terapi. Freud er dog en viktig skikkelse i Psykologiens historie, og hadde nok rett i noe og regnes dermed som en Pionèr på området. Går man nærmere inn på Freuds person, finner man imidlertid ikke bare en ateist som overfokuserer på menneskets seksualitet, men etter min mening også en heller tvilsom moralsk tvangskarakter. Det skal noe til å definere et uskyldig spedbarn som "polymorft perverst"; det er i seg selv en pervers tanke om og "diagnose" på det rene, uskyldige barnet. Mennesker med sine mer eller mindre kløktige, men alltid feilbarlige og ufullkomne hjerner tenker seg på egenhånd fram til mange "Sannheter", som slett ikke er så sanne, selv om de en periode applauderes av offentligheten. Den evidensbaserte vitenskapen, bygget på det som kan "måles og veies" og naturlovene, er det imidlertid mindre grunn til å betvile. Men selv vi små mennesker er for sammesatte, store og komplekse til at vi lar oss "måle og veie" av vitenskapen, og unasett hvor lang man kommer innen hjerneforskningen og genetikken, vil man aldri finne Alle svarene der.



 

 

Der naturvitenskapen ender, starter mytologien, filosofien og teologien, selv om førstnevnte ironisk nok historisk sett i stor grad bygger på de tre sistnevnte.

La oss se litt på teologien, som i sitt mangfold og sin egen kompleksitet idag også (fortsatt) regnes som en vitenskap, hvor man langt fra holder på med "instanter bibelskolestudier til utrustning for tjeneste og misjon", men også en rekke områder fra Kirkehistorie og filosofi, til moderne Bibelforskning. Selve Ordet teologi betyr imidlertid i sin latinske rot "Læren om Gud". Intet mindre! ;-)

Så hva vet dagens teologer og studenter om Gud? Man trenger jo strengt tatt ikke engang tro på Hans eksistens fordi teologi er et åpent studie, og ikke bare et "Prestestudie". Iht til en Bibelsentrert forståelse av faget var Apostlene og de mange som skrev den, "de første teologer", og det ene bygger på det andre. Men Jesus bragte noe helt Nytt inn i den jødiske tradisjon og brøt i flere henseende med den teologiske tolkningen av "Skriftene" i sin samtid. Hadde de jødiske teologene på Jesus tatt imot Hans nye lære og fortolkning av det gamle Testamentet, Profetiene og Toraen, kan vi si det heller hadde blitt en reformasjon av jødedommen, isteden for den splittelsen som oppstod. På underlig vis er det de mest ansette jødiske teologene, de teologisk Lærde, og Fariseerne som vel kan betegnes som fundamentalister som fremfor alt ville fremme og løfte den jødiske Tradisjon, Seder og Skikker, som sørger for at Jesus dør torturdøden, og med det blir Far til en av verdens aller mest utbredte religioner. Måten de første apostlene under forfølgelse, hvor flere av de mest sentrale ble fenglset og henrettet vant frem med Evangeliet viser en sprengkraft i Læren, som man vanskelig kan fatte kom fra en snekkersønn fra Nazareth i Galilea, som ble regnet som et distrikt man kunne vente lite stort av, og som selv ble foraktet og liten ansett av de som "var noe" på den tiden. En liten gruppe mennesker som ikke bare utfordret den religiøse eliten blant jødene, men mange store menn, og ikke bare en men flere romerske Keisere, som på den tiden praktisk talt var som Guder å regne i seg selv. Så sa da også Lærens Opphavsmann at "Guds rike er som det minste av alle frø, som når det faller i jorden, spirer og gror, blir til den aller største av hagevekstene". Ifht kristendommens spede begynnelse og utbredelse må man vel kunne skrive underpå at iallfall Det var et Sant ord.

Men hvilket forhold har dagens Skriftlærde, altså teologene til Jesus? Er de bare opptatt av å studere de mange Skriftene, for å "finne Sanneten om Gud der", har de møtt og kjenner de Jesus, har de kjent og trodd Guds Kraft, eller er det kun en fornuftsbasert tro de forfekter, en "foretrukket filosofi, religiøst system og teori" som de "holder for å være rett"? Har de sittet og filosofert seg frem i slike tankerekker: "Gud må eksistere Fordi...) Eller har de møtt den levende og oppstandne og kjent den kraften, sett noen av undrene slik at de med sikkerhet Vet at Gud og Jesus eksisterer? I Bibelen defineres den kristne tro med ord som "Visshet" og "overbevisning", ikke som "antagelser" og "filosofisk fornuftsbasert sansynlighet". Man kan leve med en slik tro, men den er ikke særlig kraftfull og overbevisende. Med en slik tro kan man med allverdens teologiutdannelse ikke bli en god Evangelist eller Misjonær! Guds Rike består ikke i Ord men i Kraft, og uten denne Gode Kraften fra Gud er troen død. Hvordan skal man vekke til live tro i sine tilhørere om ens egen tro er død og kraftløs, og så ubestandig lokalisert til den menneskelige forstand, at om forstanden svikter, eller "kommer fram til noe bedre", ja så mister man troen.

Hvordan bygger man ekte relasjoner og vennskap? Gjennom å lese om og forske på den andre? Gjennom å psykoanalysere vedkommende som et ytre objekt? Er det ikke i det personlige møtet, det man deler, den følelsesmessige interaksjonen, samtalen, samhandlingen, "rommet man skaper seg i mellom" der kjærligheten kan gro og vokse frem. Gud bor ikke i en bok! Og når man først har møtt ham og kjent og erfart at han er God, finnes han "here, and there and everywhere". Man søker hans nærhet, men Han søker også oss! Vi kan ikke Se Gud eller jesus med det blotte øye, men likevel kan vi også se litt av Ham både i oss selv, i andre mennesker- spesielt de som lider likesom Han led, i naturens storhet, og i menneskenes regliiøse kultur, arkitektur, kunstverk, filosofi, teologi, mystikk. "Gud er i alt, men gud Er ikke alt". Men denne vennen, som man med trygghet kan åpne alle rom for og det ikke nytter å prøve å skjule seg for, fordi Han Ser oss bedre enn noen, ikke slik vi ofte ønsker å fremstille oss selv, men slik vi virkelig er med svakheter, mangler og feil. Fordi han Er Gud! Alltid større en oss, alltid Mer enn oss,- alltid Bedre enn oss! Men om vi vil åpne opp og ta imot fra denne vennen, gir Han oss av og del i Sin Ånd, Sin Kjærlighet, Sin Visse Tro, Sin Visdom, Sitt Oppdrag! Sitt Kall! Sine velsignelser! Sin lidelse Og medfølelse! Sitt legeme og blod så vi blir Hans legeme i verden! Sin Hellighet! Og mye mye mer! Vi trenger ikke nøye oss med Skriftene og teologien, når det er så Mye, Mye mer.

Og samtidig, når han gir av sitt eget og vi får del i dette, må vi passe oss for å ikke bli oppblåste. For Vi er Ikke Gud, Vi ER ikke Jesus, vi er ufullkomne, svake og feilbarlige og vår forstand rekker ikke til. Selv de salvede Profeter og Apostler talte ikke bare ord fra Gud, men også av sitt eget, gjennom Den menneskelige forstand, temperament og personlighet. 

Teologene med sin Kunnskap og sin forstand, må passe seg for ikke å prøve "and outsmart God", fordi de mener seg å vite bedre enn de fleste historiske forgjengere, ja selv bedre enn Jesus kan det se ut til, om vi skal tro at Hans lære og noen av hans Ord og ordene om Hans gjerninger slik det fremstilles i Evangeliene. Og da faller man lett. Teologene må passe seg for å prøve å innta rollen som "Guds Psykoanalytikere".

Like mye som man kan ha store FAGKUNNSKAPER i Psykologi, men ut fra personlige mangler (og også erfaringer) - som fravær av empati/svekkede sjelevner- likevel ha mangelfulle menneskekunnskaper og dårlig selvinnsikt, kan man også besitte store TEOLOGIKUNNSKAPER og likevel være "svak i troen", og mangle Åndelig innsikt og erfaring!

De Skriftlærde og de fundamentalistiske Fariseerne på Jesu tid, kunne Skriften og Loven på rams, men de trodde ikke Gud og kjente heller ikke Guds Kraft. Teologi betyr vel noe sånt som "læren om Gud", men å tro at et embetsstudie i teologi alene gir en større kjennskap om det som hører Gud til, enn alle "ustuderte" kristne gjør, er vel omtrent som å hevde at en som har skrevet en vitenskapelig Doktoravhandling om Kjærlighet, uten noen gang å ha elsket, vet mer om Kjærlighet enn det elskende menneske?

Like mye som Fornuftens beskjeftigelse med teologiske spørsmål, også gjennom eksegetisk Bibelgranskning og forskning, og frukten av slike studier, kan bidra til økt innsikt, forståelse, helhet og nyansering i lærespørsmål, ligger det i det samme også en fristelse til ved å overfokusere på det som hører til den menneskelige forstand og fornuft på en måte som gjør at man setter seg selv i en opphøyet stilling, hvor egen forstandstro kommer i skade for å forsøke å "legge føringer på og begrense Gud", der Bibelen likesom den oppskatter kunnskap og Visdom, advarer mot å stole For mye på egen Forstand. Mennesker som setter seg selv i en slik stilling i sitt virke som Prester og sjelesørgere kan fort komme til å krenke "små" mennesker med genuine "Gudserfaringer" og nøre tvil og motløshet, der Prestens oppgave heller burde være å styrke "Sognebarnas" tro og sette mot i de motløse. Det gjør man ikke ved å avskrive andres dype erfaringer som illusoriske, rent psykologik betingede,  eller bent frem sykelige. I den grad mange helt vanlige folk gjør seg erfaringer av "overnaturlig" karakter, som Kirkens menn og kvinner ikke tar på alvor eller anerkjenner som en åndelig/spirituell Realitet, er det heller ikke så rart at "nyreligiøsiteten" er på frammarsj, og at de heller henvender seg til klarsynte, helaere, "guruer" og sjamaner de føler tar dem på alvor, isteden for å søke råd, "åndelig assistanse" og forbønn hos den lokale Presten. På meg kan det virke som om deler av Den Norske Kirke idag, langt på vei, er sekualrisert. Kan man da fortsatt snakke om en "Kirke" uten å revurdere og omskrive "begrepet Kirke" i retning av en rent menneskelig organisasjon, på samme måte som andre verdslige foreninger og interesseorganisasjoner. Da har man gjort Kirken til en ren kulturell, menneskelig og verdslig institusjon, og utelatt at "Kirken" også er en åndelig størelse og "de helliges samfunn" i Kraft av Tro! De som bekjenner seg som kristne går formodelig ikke i Kirken bare fordi det er "så koselig, så fin musikk, så kjekt og sosialt der" men fremfor alt fordi de Tror og søker fellesskap med Gud, gjennom liturgisk bønn og sakramenter, og fellesskap med andre som deler samme tro????

 "De kan ikke tro på det som overgår menneskeforstanden, før de selv ser det og erfarer det. Men de får ikke se det og oppleve det fordi de ikke har tro til det med sin fornuftsmessige begrensning. Og dermed fastslår de at det ikke er mulig!"

Ja, Når skjedde det egentlig et Mirakel sist i Den Norske Kirke? ;-) Betyr det at Miraklenes tidsalder er forbi, at Jesu undergjerninger "bare er en teologisk myte", og at Hans Makt og Kraft forlengst har forlatt jorden...? Eller skal vi være så enfoldige at vi fortsetter å tro på det som faktisk Står i Det Nye Testamentet i Bibelen, og kanskje klarer å utrette noen Mirakler? Ikke fordi vi tror på oss Selv, våre "magiske" evner, styrke og forstand- men fordi vi tror Gud?! Bønnens Kraft ligger heller ikke i troen på Kraften i egen bønn, men i troen på Gud alene!

Når skal vi Kristne slutte å stole mer på oss selv og vårt eget lille vett, enn på Gud? Det finnes ikke et eneste menneske på Jorden som kan utrette Mirakler i egen kraft, men Gud Kan Når HAN Alene VIL, og ikke fordi VI sier "Hokus Pokus Jesus Christ" og liksom Tvinger frem styrken og kraften i vår Egen Gudstro, utrette Mirakler gjennom mennesker som tror og tar imot. Men "Helbredelsespredikanter" som sier "Nå skjer det et Mirakel fordi JEG vil, på grunn av MIN sterke Tro" er ute å kjøre. Like fullt er jeg overbevist om at selv Jeg kan "gå på vannet" og utrette Mirakler i Tro, hvis og når Min GUD VIL :-)

Thomas Tvileren, hadde Problemer med å Tro Guds største Mirakel, Jesu Oppstandelse fra de døde, enda så mye han alt hadde opplevd sammen med Jesus. Men han fikk bokstavelig talt Handfaste Bevis. Herren hører den Oppriktige Tvilers bønn, og lar oss se, ta på og Føle på Mirakler, uten at det alltid gjør den Thomas-kristnes tro mer solid enn Troende som er like overbeviste om Jesu Oppstandelse og Guds Kraft men enda intet Mirakuløst har opplevd, og som ingen håndfaste bevis har fått. Men noen av oss har både Kjent og Trodd den kraft som utgår fra Gud, og Vet at Gud er "i går og idag den samme" og fortsatt gjør Mirakler og Undergjerninger i verden idag. Og det ikke selv den mest utlærte og fornuftige teolog ta ifra oss!

Like fullt er det trist, når de som fremfor noen skulle være "Ordets Tjenere" og undervise andre i Ordet, ikke selv tror det Ordet de forkynner. Sier de ikke ofte selv i den liturgiske bønnen etter at Evangelieteksten er lest "Hellige oss i Sannhet, Ditt Ord er Sannhet"? Likefullt fornekter flere av dem innholdet og sannheten i deler av Evangelieteksten? Holder de Bibelen for å være et rent menneskelig produkt, ulike forfatteres "tanker om Gud" ,eller taler ikke Gud til oss, via utvalgte mennesker og Apostler, gjennom Bibelen? Så er da Noe rent menneskelig, mens andre ting hører Gud til! Den Gode Hyrde hadde ikke bare sansen for det som hører mennesket til, ellers hadde Historien fått en Helt annen utgang!



 

"Miljøbevisst venstreside, for / mot?

Skal man bli godtatt som stuerein på venstre-sida i norsk politikk, må man ha "de riktige meningene" hvor omsorg for natur og miljø står sentralt, mens det sett ifht en del andre ting liksom ikke henger helt "naturlig i hop". Man snakker så varmt om mangfold og toleranse, men hegemonien er stor og rausheten og toleransen for oss som har "avvikende meninger" ifht majoriteten på enkelte felt er liten, og det er ikke alle som evner i det hele å lytte til andre argumenter og aspekter ved ulike saker der de alt har bestemt seg for at "slik Er det, for det Mener Vi!" Det var de i AP som mente Støre ikke burde sagt offentlig at han er kristen, "for da kan han jo ikke være alles Statsminister". Nei, tenk hva det kan føre til! Med Støre som Statsleder kommer nok Norge raskt til å endre seg til en kristen-fundamentalistisk Stat :-) Enda verre om man våger å nevne i ei bisetning at man er katolikk og at det er mye i den katolske Kirkes sosiallære som sammenfaller ganske bra med sosialdemokratisk tenkning, bl.a ifht utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller, et visst lokaldemokrati hvor avgjørelser tas på laves mulig nivå, vern om menneskeverdet og menneskerettigheter for alle osv. Da kan man risikere å bli møtt med sterke fordommer og tabloide forestillinger om katolikker, og tillagt holdninger og meninger man aldri har hatt. Samtidig blir man som enkeltperson stilt personlig til rette for hva pedofile katolske Prester i andre land langt ute i verden har gjort, og endatil middelalderens heksebrenning. Idag er det vi som blir brent på bål av den sekulære, ateistiske Venstresidens menighet av "rettroende sosialister".

Det holder ikke å være enig i det meste av grunnleggende samfunnsøkonomiske modeller, betydningen av arbeid og utdannelse for alle, velferdsgoder som slår rettferdig ut der de som trenger det får hjelp når de trenger det, likelønn og likestilling på arbeidsmarkedet, en sekulær livssynsåpen Stat med ytrings og religionsfrihet, likeverd og sivile rettigheter som ikke diskriminerer noen på bakgrunn av kjønn, legning, etnisitet- eller religion! Ateister/Human-etikere er på ingen måte mer "objektive og tolerante" enn andre, noen ganger heller tvert imot, til tider til det ekstremistiske hvor målet synes å være å rense samfunnet for religiøse ytringer og symboler i det offentlige rom. De har allerede kuppet mye av Massemedia. Intet arvesmykke med korssymbol på Dagsrevyen Takk! "En potensielt kristen nyhetsreporter kan jo umulig klare å lese opp nyhetene på en objektiv måte", skjønt personlig livssyn, Gud eller noe slik aldri ble nevnt. Jeg vet faktisk ikke om den aktuelle nyhetsreporteren er kristen, kan jo som sagt være et smykke hun har arvet og bærer med affeksjonsverdi. Men Nei! Ingen "happy-man" rundt halsen heller da....Og ateistiske human-etiske politikere bør holde det hemmelig, "for ellers kan de jo ikke styre på vegne av hele folket" ;-)

Og hva med disse "feministene" som påberoper seg å snakke "på kvinners vegne". Rettigheter roper de! Hvis du mumler "ansvar" flyr de i strupen på deg, organiserer demonstrasjonstog og erklærer deg for en skikkelig "kvinneundertrykkende Mørkemann" om du er aldri så mye kvinne! Må jeg spørre dem om Lov til å mene det Jeg mener, og ytre Mine synspunkter, refleksjoner og betraktninger slik tingene ser ut fra min vinkel??? "Du har Feil mening! Hold kjeft! Og vi vil ikke engang lytte til argumentene dine, selv ikke når de korrigere fakta og belyser en sak fra en annen og utelatt side, for vi har Rett! Hvis Vi har bestemt at verden og tingene Er slik det passer Oss, ja da Er det slik! Basta bom! Da trenger du ikke engang Prøve å undergrave oss med Fakta, fornuft eller autentisk billedmateriale og medisinske fakta og personlige erfaringer- eller hva det måtte være! DU er nedstemt! Klapp igjen! Vi kjenner noen innflytelsesrike filologer som kan omskrive virkeligheten slik at det blir som Vi har bestemt, og som ikke belaster vår menneskelige samvittighet sånn som Du gjør! Vi er undertrykte diskriminerte kvinner Og det Sterkeste og beste kjønn, så vi har det vanskelig nok fra før!" Men når de fremstår som så Beinharde og "kølsvarte" at man blir redd for å bli hudflettet og mobbet når man "lett beskjemmet" kommer drassende på Tradisjonelle myke verdier, og mener at det da må være lov at noen kvinner velger å la seg forsørge av sin mann, og er vel tilfredse med å være "hjemmeværene husmødre" og lage middag til mann og barn, er det da oss det er "noe i veien med" som Kvinner? Det må jo ikke bety at man ikke også kan kjøre traktor og gjøre "mannsarbeid"....Er mann Kvinne og henholdsvis foretningsmessig konsernsjef eller utdannet i "maskin og mekk" og ei knallhard nøtt i Fagforeningen Da får man straks større applaus, fordi at det viser at man ikke er undertrykt og fint klarer å albue seg frem på mannsdominerte arenaer? Vel og Bra! Men jeg tror noen kvinner har gått på litt for Mange "Bøllekurs" og er litt For bevandret og kurset på hersketeknikker. Om de likevel ikke lykkes på sivilisert verbalt vis, og går tomme for argumenter, sparker de Under beltestedet. Hvis de ikke kan "ta deg" der du er sterk, tar de deg for din svakhet!

Jeg kan ikke akkurat si at de Feministene jeg har hørt fremstår som spesielt svake og undertrykte! Heller nokså hardkokte. Men bevares, i motsetning til meg har de da en "Mannsgris" der hjemme, -som tar ut søpla for dem tenker jeg. Muligvis finnes det litt flere masochistiske menn enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. Det er kanskje seksti-sytti-tallets feministmødres oppdragelse av sine sønner som begynner å gi seg tydelig utslag på en ny generasjon menn. Vet ikke jeg, og har ingen fordommer som helst mot "praktiserende homofile", har flere i min nære krest, men er det ikke litt mistenkelig mange homofile menn i 60-70- talls generasjonen? For homofiles livskvalitet spiller slik ingen rolle, og å "skylde på en dominerende mor og ubalanse i den tradisjonelle kjønnsbalansen og rollene i hjemmet, Det vet jeg ihvertfall er så "politisk ukorrekt" at det nesten ikke er lovlig å tenke tanken en gang. Men selv om jeg på ingen måte anser homofili som en sykdom, tror jeg aldri man finner noe "homo-gen".

At Homobevegelsen foretrekker å "være født sånn" er også forståelig, for homofile har dessverre hatt mer en nok "pes", sykeliggjøring, diskriminering og forsøk på å "behandle" deres legning fra mennesker som mener de er "feil skrudd sammen og må omkoples" og ikke bra nok som de Er. Jeg holder likevel litt på at det som regel er en "markant og  morsskikkelse" med i bildet. Homofile mennesker derimot er vel stort sett som folk flest, verken verre eller bedre og heller ingen homogen gruppe, selv om noen søker mot det som tradisjonelt regnes som "homokultur". Idag er det iallfall i Norge flere homofile som velger et mer tradisjonelt og alminnelig mønster, sannsynligvis fordi det i vesentlig større grad nå har blitt normalisert og akseptert å ha en annen legning enn den tradisjonelle heterofile, da blir heller ikke "homofil gruppetilhørighet" så viktig, fordi de er "innenfor overalt". Identiteten blir mindre knyttet opp mot seksuell legning, og mer mot personlighet, interesser osv. Sånn sett er det vel også forståelig at homofile ønsker "ro", og ikke stadig graving i Hvorfor de er blitt homofile. De er de de Er, ferdig med det.

Det forskende intellekt vil likevel aldri slutte å grave i ting, stille spørsmål, søke sammenhenger og lete etter årsaker. Det ligger også i mennesket, ellers hadde vi ikke hatt vitenskap. Jeg kan også skjønne at kvinner som har tatt abort også vil ha "ro", men man kan heller ikke kassere og se forbi Sannheter alt etter som det som er mest bekvemt. For oss som også har en religiøs tro og står i en Gudsrelasjon og et trosfellesskap med andre, kan man heller ikke alltid Bare se på den menneskelige siden av saken, men heller aldri glemme barmhjertighet og nestekjærlighet. Man kan ikke være kristen uten også å ha et blikk for og innføling med det menneskelige. Mennesker finnes i alle varianter og nyanser og gråtoner imellom fra overveiene God til direkte ond. Men som katolikk har jeg et grunnleggende positivt menneskesyn, for vi er alle skapt i Guds bilde med evigheten og en lengsel etter det som er Godt, ropende i brystet, selv om noen bommer på målet og kommer langt på avveie. Men søker du av hjertet Sannheten og det absolutt Gode, finner du Gud! I "verden" finnes det ikke, det nærmeste vi kommer er Kjærligheten og barnets uskyld, Kirkens sakramenter, bønnen og Ånden som er fra Gud. Hva er det Han som er i verden, denne verdens Fyrste, vil gjøre med det? Rive det til seg, trampe det ned, skitne det til, vanhellige det, drepe, stjele og ødelegge, spre løgner om det og trekke det i tvil, for han Hater det som er hellig, godt og rent! Men han kan ikke utrette mye alene, han trenger "hjelp" fra mennesker! Og det er på Ingen måte betinget av tro på hans eksistens! 

Det finnes en God Gud, Men det finnes også en Ond Djevel. Se på verden human-etikere! Er det menneskene alene som har i seg kimen til alt dette onde fra fødselen? Hvordan kan dere så opphøye mennesket til Gud? Spørsmålet bør ikke være hvordan jeg kan tro på en God Gud når det er så mye ondt i verden, for det er ikke Gud som gjør det, det er vi som misbrukte Den Frie vilje Gud utsyrte mennesket med, isteden for å skape oss som marionetter. Vi som lot oss lure til å dra Guds Godhet i tvil, som brøt Guds bud og åt av "Treet som ga kunnskap om godt og ondt" og med det kom på kant med resten av skaperverket som vi opprinnelig var en helt naturlig integrert del av som "høytstående dyr" som bare følger naturens lover i skjønn harmoni med resten av økosystemet, uten tanke for "ondt eller godt", "skam eller skyld"- fordi de ikke har den bevisstheten. Og det var starten på denne siviliasjonens ende. Og likevel er det ikke slutt, likevel vil Gud frelse menneskeheten, og engang bringe alt og mennesket selv til en større og mer perfekt fullkommenhet enn slik det var fra begynnelsen. Derfor kalles også den første synd for "den salige synd", fordi Alt det onde som har skjedd i verden gjennom historien på grunn av det skal renses, helliggjøres og forvandles til noe verden enda aldri har sett- Guds fullendte rike. For oss som Tror, håper og Vil- og gjenoppretter kontakten og samfunnet med vår Skaper, begynner forvandlingen allerede her.

We`re all in this together uansett hva vi tror og ikke tror, men Menneskeheten kan ikke frelse seg selv, og det bør selv en ateist kunne lese ut av historien og forholdene rundt om på denne planeten. Og uten en himmelsk horisont over seg er det i lys av den erkjennelsen kanskje ikke så rart at mennesker bare velger å være "sin egen lykkes smed og grabbe til seg og nyte mest mulig for egen del på egoistisk måte, "den som har mest når han dør har vunnet, and fuck the loosers!" jungelens lov er hard, og i naturen gjelder stor sett den sterkestes rett, apene er opptatt av å spise godt og ha det bekvemt, og "meningen med livet" er pure monkey-business, forplantning, spredning av gener, og videreførelse av livet og ellers alminnelig sosialisering, rivalisering og kamp om privilegier og dels gjensidige bekvemmelighetssysler. Er ikke menneskelivet noe Mer enn det? Og hvordan kan det ha seg hvis vi bare er en av mange dyrearter? Hvordan kunne vi da komme så på kant med naturen? Det rimer liksom ikke helt og virker temmelig ulogisk at vi og alt som er og vi har skapt i verden og vår bevissthet bare er et resultat av en endeløs serie tilfeldigheter og slumptreff fra den gang livet helt tilfeldig oppstod i en sølepytt. Naturen er da ganske lovmessig og logisk innrettet, i motsetning til mye av det vi mennesker driver med. Hvordan kan død materie som tilfeldigvis fantes bli slynget ut i et tomt univers, hvor omstendighetene tilfeldigvis er sånn at det iallfall på den ene planeten tilfeldigvis oppstod liv av død materie- og etter en serie med like tilfeldige naturlovstyrte hendelser ved et slumptreff ender opp med den menneskelige bevissthet med evne til skapelse og destruksjon. Det må iallfall kunne sies å være ganske fantasifull Mytologi. Jeg er ikke så "religiøst anlagt" at jeg kan tro på nonsens!

Det er lettere å tro på Dynamikken, den grensesprengende Kraften og mangfoldet som multipliseres av den, fra Gud engang svevde i Seg selv i det tomme rom- for han Fødte Kjærlighet, Kjærligheten vokser utover seg selv, blir til Liv som alt utgår fra- men en dag kaller han det tilbake. Det er en sirkel slik mye også er i naturens kretsløp, det som utgikk fra Gud multiplisertes og ble til noe større og mangfoldig, Livet og Kjærligheten utgikk fra Gud og har Gud som mål, det kommer tilbake mer enn det som gikk ut fra begynnelsen- slik er den Kraften som utgår fra den Gode Gud- alt Godt har sitt endemål i Ham og Hans Kjærlighet, mens det onde skalles av og går fortapt. Ondt og Godt finnes det i alle mennesker, vi bør vite å forkaste det onde og velge det gode om vi har bare litt Visdom! Naturen er så komplisert at det enda er Mye vitenskapen ikke har funnet ut av. Den totale virkeligheten er enda mer komplisert! Og menneskene kjenner bare utsnitt av den, har høyst ulik forståelse av og fortolkning av virkeligheten. Det meste kan forstås på mange ulike måter alt etter hvilken synsvinkel det betraktes fra, hjernen som tenker, hjertet som banker, øyet som ser, kulturelle og personlige referanseområder, kunnskapsnivå og innen hvilket fagfelt, evne til å lytte betrakte, forstå og se ting fra andre synsvinkler enn sin egen.

Noe er allmennmenneskelig andre ting knyttet til enkeltindividet, noen betrakter verden mer endimensjonalt enn andre, noen har større evne til og forutsetninger for å være objektive enn andre, noen ganger tenker og snakker vi Kun som subjekt, andre ganger er det gruppetilhørighet og psykologi som preger våre tankemønster og meninger mest, noen er mer gruppeorienterte og tenker mer kollektivt enn andre, noen av oss tenker mer selvstendig- men søker også, særlig om vi står alene mot en majoritet flokk med mennesker som tenker litt det samme som en selv- for mennesket er et sosialt individ, vi trenger "de andre"- noen ganger fører det dessverre til at vi "lar oss rive med som sauer i alle retninger" og løper rett inn i Løvens hule. Vi er påvirkelige! Men man skal ikke uten videre bare tute ukritisk med flokken og de ulvene som er ute. Det kan bety at man noen ganger må stå alene! Desto gladere blir man da når man finner "sin flokk", og oppdager at man ikke er alene med det man tror på. Det kristne Trosfellesskapet, De Helliges Samfunn er av stor betydning, men heller ikke der skal man alltid bli for trygg og sluke alt rått, eller ta større jafs av gangen enn man kan fordøye! Og det betyr heller ikke at vi skal gå ut av verden og isolere oss på bedehuset, om man ikke har et spesielt kall som nonner i Ordener med streng klausul. Men det er i motsetning til hva folk tror ikke uvitende om hva som foregår i verden og samfunnet, og lar på ingen måte verden "seile sin egen sjø". Nonners bønn og utveksling med verden omfatter mer, har større og dypere menneskelig kontaktflate enn mange som lever i "verden", og har utrettet mye som "allmennheten" aldri får vite! Dertil kommer intellektuelle studier og arbeid, som i tillegg til sjelesørgerisk og sosialt arbeid, for noen ordener også arbeid i "ordinære yrker", ofte på Høyt nivå. Katolske Orener har fostret mange vitenskapsmenn og kvinner! Alt til Kirkens og Verdens vel. At nonner og munker bare lever "for seg selv" og er "virkelighetsfjerne" må være den mest usanne Myten om Klosterlivet! Og i den katolske Kirke er det få som "leviterer salig rundt", der innrømmes forstanden og hardt arbeid stor plass!

Som kristne bør vi Alltid søke Sannhet, men om vi ikke samtidig som vi vandrer med Han som er Sannheten, blir "mer menneskelige", mer humane, er vi ikke på rett kurs. Å forstå et menneske og se saken fra den siden, er likefullt ikke det samme som at man er enig i alt, slutter seg til samme moral eller forkaster sin tro. Det er ikke noe mål å oppgi skamfølelse og samvittighet. Skyld og samvittighet er en del av det å det å være et voksent ansvarlig integrert menneske, og det er et kompass som kan vise oss på rett vei og gi vekst! Verden blir ikke et bedre sted av Skamløshet, Lovløshet, moralsk oppløsning og fravær av Samvittighet. Det fører heller til at verden går i forråtnelse. Har du Skyld? Gjør noe med det! Uten at det maner til oppgjør og endring er Skyldfølelse ingenting verdt, fullstendig unyttig og destruktiv. Skal vi så bare "kvitte oss med den" og lulle sjelen i søvn og glemsel? Lytt heller til hva Samvittigheten prøver å si til deg! Som kristen, som en som i likhet med alle andre mennesker har syndet, gjort feil, vet jeg noe om Skyld og Samvittighetskvaler, men det viktigste er det jeg vet om soning, tilgivelse, bot og omvendelse, og hvilken legedom og menneskelig oppreisning det kan bringe. Plausibel skyldfølelse, ikke den overdrevne for små ting som er helt ute av dimensjoner, er slett ikke å forakte!

I dag er "Ingenting Kvinnens skyld", Alt skyldes Patriarkene! Den urbane skjeggmoten er kanskje mennenes stille protest...? Det må vel bety at et stort antall norske kvinner iallfall ikke er verre enn at de gir mennene sine Lov til å ha skjegg ;-) At det også Finnes endel menn som er noen store drittsekker, er en annen sak. Men akkurat det tror jeg er ganske likelig fordelt mellom kjønnene. Men OK, jeg er heterofil og foretrekker sånn sett generelt menn. Det har jeg til felles med homofile.Men det er ikke bare seksuelt motivert! Jeg trives veldig godt sammen med menn og styrer nok helst unna kvinnedominerte arbeidsplasser og foreninger. Kvinne Er kvinne verst! '

Men bevares, det har vært mange sterke, flotte kvinner i mitt liv, selv om jeg nok der trives best med den noe eldre garde. Det er vel heller ikke riktig alle feministkvinner som er rabiate rivjern med rovdyrkjever og fanatiske skylapper. Eldre kvinner har ofte mildnet og myknet noe, og kan ha mye livsvisdom og erfaring å øse av, skjønt alderdom i seg selv ikke gjør underverker. Noen lærer av sine erfaringer og blir klokere, rausere og bedre mennesker med årene, andre gjør det dessverre ikke! Mye kan skje gjennom et liv, men vi starter alle med en individuell matrise hvor mye i personligheten, evner og talenter allerede blir fastlagt i mors liv. Moderne psykologi har forlengst slått fast at vi verken fødes som tomme skall eller blanke ark, men som enkeltindivider. Veksten og utviklingen kan hemmes eller fremmes, men "et tistelfrø kan aldri vokse seg til en rose"! Vi er alle like mye verdt, men alle litt ulike de andre. Så unikt er hvert menneske! Selv tror jeg det er mye Mer som ligger dypt nedfelt i oss enkeltmennesker enn også vitenskapen har funnet ut av, og at man om man lever på siden av "sin bestemmelse" vil det skape en ubalanse som får negative konsekvenser både for en selv og andre, men mest en selv. Jeg vil gjerne "være den kvinnen jeg ble skapt til å være". Det kan jeg Kun i relasjon til Gud, og i relasjon til det motsatte kjønn og i livsroller hvor jeg kan yte omsorg for andre, det siste helt uavhengig av kjønn og alder. Sånn sett, men på andre områder kanskje slett ikke, er jeg ganske tradisjonell. Barn har jeg ikke og jeg er ugift. Det er likevel ikke nødvendigvis noe "dårlig liv". Det er alltid noen som trenger en, og min livskvalitet er heller god vil jeg si. Jeg opplever Mening i tilværelsen, og jeg har flere gode mannlige venner! Som sølibatær lærer man seg kanskje enda bedre å verdsette det motsatte kjønn.

Jeg er glad i mennesker, planter og dyr. Er oppvokst på landsbygda i Nord-Norge, og tok etter hvert en yrkesutdannelse innen økologisk jordbruk. Nå har jeg imidlertid bodd i by, nærmere bestemt Stavanger, siden 1989- og latt meg urbanisere. Ironisk nok hadde jeg aldri noe bevisst ønske om å flytte til "oljehovedstaden", jeg hadde mer sett meg ut et liv som økologisk vagabond og landarbeider. Til Stavanger kom jeg kun for å besøke min bror, i et tvilrådig husvilt øyeblikk. Og for å gjøre historien veldig kort, var det en mann sterkt med i bildet, som er den egentlige årsaken til at "jeg bare ble her". Det er et resultat av kjærlighetens bondefangeri. Og når man har bodd Så lenge i by, og bygd seg opp et nettverk her, skal det godt gjøres å bare flytte på landet igjen. Så jeg er "bonde i byen" ;-)

Det er mye larm i byen og i massemedia, og tidvis kjennes det som jeg har hatt et ord med i enhver nettdebatt. Det er et resultat av et verdisyn, idealer og engasjement jeg har hatt siden min spede barndom. Det har alltid vært det samme engasjementet, enten jeg har agitert for sosialisme, miljøvern, anti-rasisme, mot diskriminering av homofile, min Tro, eller hva det måtte være. Så jeg har strengt tatt Aldri "hoppet fra det ene til det andre" .Jeg har bare utviklet det gode engasjementet, for mennesket står alltid i en sammenheng av natur, politikk og kultur. Og mennesket står i et Univers som etter min og mange andres mening er skapt og opprettholdes av en Gud, mens det er en motkraft av ondskap og egoisme som prøver å bryte den- og oss, ned. Vi lever i en verden hvor naturen er base, og er selv en del av det naturlige skaperverket, men som mennesker er vi også alle som En Åndsvesener, Ikke dyr.

Så var det disse ihuga venstreradikale miljø-forkjemperne som synes å ville ha oss "tilbake til større, mer bærekraftig enhet med naturen", selv om det er vanskelig å få øye på "barfot-økologen" i folk som SV`s Hallgeir Langeland som har "viet sitt liv til miljøet". Det er litt for mye beksvart, litt for tjukk nikotintåke som fortsatt ligger over saksmappa, og det svarte er Ikke jord! Men det er selvfølgelig et hardt liv å frelse verden fra miljødeleggelsene alene, kun med "en liten flokk kamerater" som støtte. Jeg røyker også, men så er jeg heller ikke Verdens Frelser. Miljøødeleggelsene skal vi selvfølgelig uansett ta på alvor. Det er også en kristenplikt! Rir man imidlertid sine ideologiske kjepphester For hardt, faller mange i fra, og man utretter strengt tatt mindre enn om man slakket litt på "krava" til fordel for andre og videre hensyn. "Alene i Universet" legger noen gode mennesker en alt for tung byrde på egne skuldre og kan ende opp med å bli motløse og deprimerte. Vi kristne tror at "det ordner seg for snille gutter og jenter til slutt", men at den enkeltes skjebne også er avhengig av de valgene vi gjør, våre intensjoner, motiver og beveggrunner, og mer av hvordan vi behandler og forholder oss til skaperverket og andre mennesker, enn av hvor mange bønner vi ber. Så da kommer nok Langeland antagelig heller ikke så verst ut "in the bitter end" ;-) Gode menneskelige kvaliteter og intensjoner er ikke forbeholdt mennesker av en bestemt tro. Og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat Langelands intensjoner, så det er ikke han jeg vil "til livs" om noen skulle tro det! Og det et er ganske sikkert mange flere snille, idealistiske og velmenende mennesker i SV som lever etter mottoet "Alt er håpløst, men vi gir oss ikke", og oppgir heller ikke drømmen om og innsatsen for å oppfylle drømmen om "Et jordisk paradis". Men selv om jeg mener vi alle bør jobbe for å gjøre verden litt bedre, har jeg ingen tro på at de heller er istand til å skape "Paradis på jord", selv om verden iallfall ikke blir et verre sted på grunn av folk som Halgeir Langeland ;-) Det Er noe som skrurrer!

SV-damene er f.eks glade i natur og mange av dem er fulle av småbarnspedagogikk, men der og skurrer det en smule mellom liv og lære i mine øyne. På den ene siden er det de som "er så glade i dyr" at Halal-slakting blir ansett som helt barbarisk. Har det noen gang besøkt et helt vanlig Halal-fritt slakteri monn tro? Det har jeg! Jeg har også med mine bare hender utført noen helt lovlige "halal-slakt" på noen søte geitekillinger. (det er begrensa hvor mange bukker man har bruk for!). Kakk i hodet! Kutt over strupen! Død på noen bittesmå sekunder! "Kjipt" for dyret, men det går kjempefort når man vet hva man gjør. I motsetning til virkelige Halal-slaktere, fremsa jeg imidlertid ikke noen bønn for sjelen til hvert enkelt dyr jeg drepte. Sånn sett er norske geite-bønder flest mer barbariske enn muslimske slaktere. Hadde det vært bedre for dyret å bli fraktet til slakteri? Nei! Jeg har sett bl.a griseslakt først på slakteri, der grisene bedøves med strøm før de krokes og stikkes, mens neste mann står og trør i blodet. Stressa griser! Og det går faktisk også ut over kjøttkvaliteten. Da ville jeg heller vært blant grisene vi slakta med kyndig slakter tilstede på gården. Mye bedre og mindre stressende for dyret! Noen ganger kan man mistenke de mest "naturglade og dyrekjære" for å ha vokst opp med "en latte" i hånden på sosionomlinja på Blindern, uten å ha satt sine bein i et fjøs, og med en idè om at alle dyr er kjæledyr. Jeg er glad i dyr, bevares, har to katter nå og har samarbeidet med Dyrebeskyttelsen gjennom årene til beste for de stakkars løskattene som lider og går rettsløse rundt fordi folk ikke tar vare på, og steriliserer kattene sine. Men det er to ulike ting. Bufe holder man for matens skyld. De skal ha det godt mens de lever, men er ikke kjæledyr og havner til slutt i gryta.

Hvor er det jeg vil med dette? Jeg er altså glad i dyr, vokst opp med natur og har "bondevett". Når jeg avlivet killinger var det ikke ut fra sadisme, men fordi at hvis man skal være  bonde og jobbe med dyr, må man også kunne avlive dem selv på en skikkelig måte, når det er til det beste for dyret man likevel ikke kan ha. Det meste går til slakteriet i dag, men å kunne praktisere nødslakting av syke dyr selv, og lovlig gårdsslakt av fugl og småfe er også dyrevelferd. Jeg er ikke hardere enn at en natt som lammevakt kan gi meg religiøse følelser. Selv når det er et dyr, er det et like stort Under hver gang et nytt liv kommer til verden gjennom et annet individ. Og i dyreverdenen er det slik innrettet at de fleste utviklede dyr tar godt vare på og forsvarer sitt avkom med nebb og klør. Et unntak her er grisen, som noen ganger, dersom det blir skremt, spiser ungene sine. Da snakker vi om et overlevelsesinstinkt som er sterkere enn morsinstinktet. Men det er et unntak, de fleste pattedyr velger ungene sine selv når det setter eget liv i fare.

Men så var det mennesket da...Er vi virkelig skrudd sammen sånn som Grisen, uten ærefrykt for det nye livet? Eller synder vi ikke mot vår menneskelige natur, som Venstresidas feminister visstnok er så glad i, når vi- uten engang å være truet verken på fysisk liv eller helse, biter tennene sammen og ber om abort? Jeg finner det verken særlig naturlig eller særlig "menneskelig". Det er heller ikke noe nytt fenomen at Kulturen ut fra noens "nytte og makthensyn" definerer noen mennesker ut av menneskeheten. Det har skjedd f.eks med svarte, som man da kunne betrakte som "eiendeler" og bruke som slaver. På et tidspunkt mente man også at Kvinnen, i motsetning til mannen, manglet Sjel. Er det bedre idag, når "kulturen" mener at Ingen mennesker har "sjel"? Bare kjøtt? Da er det sannelig ikke rart at man "slakter barn" uten moralske betenkeligheter! Skjønt selv slakting av geitebukker man ikke har noen nytteverdi av, medfører ubehag til å begynne med, hos folk som ikke har vokst opp med denslags og er det kulturelt fremmed, men alt blir en vane, man blir "profesjonell". Og det som er "akseptert i gruppen og kulturen" blir lettere akseptert av individet, selv om det stritter litt imot følelesesmessig, og de fleste neppe hadde gjort det samme helt på egenhånd...

Selv er jeg glad i dyr, og hadde neppe klart å avlive en geitekilling en gang, uten å ha stått i en landbruksfaglig sammenheng hvor det var en nødvendig del av læringen, for geitekillinger er "jysla" søte, tillitsfulle og sosiale. Den siden må man stenge av for å gjennomføre. Geiter er nå engang ikke kjæledyr. En annen praksis jeg reagerte på, og fortsatt stiller spørsmål ved ifht dyrevelferd, skjønt jeg ikke vet om det fortsatt er slik det foregår, var praksisen med å kastrere grisunger uten bedøvelse. Et snitt her og et snitt der, så skviser man testiklene ut mens grisen hyler. Jeg deltok ikke! Men hva er dyrevelferd mot human behandling av mennesker?! Men bonden gjorde det uten betenkeligheter, for det var "slik man gjorde det". Allmenn, rasjonell praksis: Ingen vil ha ribbe med rånesmak, men må man gjøre det på den måten?  

Barnet i mors liv avlives på en langt mer bestialsk måte, og ingen kan helt sikkert si hvordan fosteret "opplever det", men et 12 uker gammelt foster Har et sanseapparat, enten man fortrenger fakta eller lar det være. Det er ikke en celleklump, og bærer tydelige menneskelige trekk. Ikke et embryo, men et foster, "Fetus" som på engelsk oversettes med "little one", et lite menneske, en liten person som er ulik alle andre personer, med individuelle trekk. Men er "slik man gjør det", det er allmenn praksis, så da så...Noen har vanskelig for å tro det, fordi man "jo simplethen ikke kan være så grusomme i vårt siviliserte samfunn. Det kan da ikke være Muulig?" Eller? Helt forståelig at man finner på andre filologiske og definisjoner av hva et foster er og hva et liv er, for å beskytte seg selv mot slike grusomme tanker! Så ille kan da ikke "VI" være, eller vedkjenne oss å være. "Best å ikke tenke på det". Best å definere de som minner oss på det, som "tullinger og ekstremister"! Best å stenge media ute fra Abortklinikkene. Best at offentligheten, Og kvinene, skånes fra å Se hva som faktisk skjer der inne, og hva som suges og skrapes ut av kvinnene. Sånt kan ikke andre en hardbarkede, profesjonelle abortleger tåle! Såpass må man også kunne kreve at leger generelt kan tåle! Hvordan kan de ellers kalle seg "Leger"? Skal det være en prinsipiell forskjell på å fjerne et foster og en kreftsvulst, når begge deler er "en del av pasientens kropp"? Noen australske leger er "heldigvis" så humane, at de har uttalt at de heller ikke ser noe problem med å drepe nyfødte spedbarn, dersom barnet vil bli "en uforholdsmessig belastning" for foreldrene, og fordi det strengt tatt ikke er så stor forskjell på å drepe et barn om det er inni eller utenfor morens kropp (!) Langtkomne "senaborter" er da, og ser da også faktisk ut som en Baby, og kunne i endel tilfeller overlevd om de ble behandlet og ivaretatt som prematurbarn! Iallfall med den sene grensen for abort man praktiserer i USA. Og i noen tilfeller også her i Norge, bl.a fordi det ikke alltid er så lett å beregne helt nøyaktig hvor langt "på vei" moren er, og hvor mange uker fosteret faktisk er. "Shit happens! Det er jo menneskelig å feile". Men har Kvinnen bestemt seg for Abort, er det strengt forbudt å redde barnet. Jeg hadde nær sagt "Gud forby!". Det ville jo vært "Dødskjipt" om kvinner i en slik situasjon skulle tvinges til å bli mødre mot sin vilje. Man må da respektere menneskets ukrenkelighet og frie vilje....

For meg blir det for paradoksalt å snakke om "det naturlige", "det humane", "menneskeverd" og "menneskerettigheter" i samme sekund som man Ønsker at en kynisk abortindustri skal fortSette å partere og suge barna ut av oss, "fordi det var noe annet vi ville og ønsket mer enn barnet". For det er jo det som er realiteten. Og det  er også en realtitet at det som faktisk hver dag lovlig skjer på våre abortavdelinger er så Grusomt at folk flest ikke Vil høre om det, at myndighetene jobber aktivt mot publisering av bildemateriale og faktainformasjon. Hvis det Hadde vært en enkel, grei og stueren industri, hadde man ikke trengt å skjule det for offentlig innsyn. Hvis det bare var en celleklump det var snakk om, kunne de kjørt den filmen med celleklumpen som ble fjernet, like åpent som film og tv-team får fime andre oprasjoner ved de fleste andre sykehusavdelinger der de redder liv. Hvis alt hadde vært så "renslig og ufarlig", hvorfor slapp ingen inn på abortavdelingen i den siste store tv-dokumentaren som ble laget fra norske sykehus.

Natur og miljø? Ja! Men abort er alt annet enn "naturlig". Bærekraftig politikk kan det heller ikke sies å være, når 15.000 overveiende helt friske barn fra friske mødre slenges i søpla hvert år og vi må importere arbeidskraft fordi vi ikke har "nok hender". Ja, det var faktisk en del bittesmå utviklede hender med fingre og tær som havnet et helt annet sted, og ikke engang ble verdiget et rituale og en begravelse, selv om Ingen kan påstå at det ikke var menneskehender som selv har sett det! Ingen bønn for den sjelen!

Jeg finner ikke en slik politikk særlig "Holistisk". Som man sier. Det "henger ikke på greip".

Noen mener "Uinnskrenket ytringsfrihet" er verdt å dø for, så lenge den bare krenker muslimer og "andre vi ikke er enige med", mens de er mindre begeistret for den om den rammer dem selv. Andres Hellige må man gjerne tegne grisefjes og sette hale på, men våre egne "Hellige  Sekulære Kyr" er ukrenkelige! For meg er MENNESKEVERDET ukrenkelig og Mennesker mer verdt enn Dyr! Og jeg tror på Menneskeverdet, og menneskelivets ukrenkelighet. Min motstand mot en liberal abortpolitikk, eutanasi og også dødsstraff, handler for meg ikke så mye om religion, men om å bevare vår humanitet. Er ikke abort og eutanasi utført av helsepersonell bare et spørsmål om å flytte det moralske ansvaret for å ta et menneskeliv fra individet til "samfunnet", for det "samfunnet" godtar, aksepterer og syns er helt legitimt, det skal vi som gruppeindivider "Takke vår Gud for" og godta blindt, fordi det fratar oss også fra personlig ansvar?

Å avlive syke eller skadde dyr for å spare dem for lidelser mener jeg er fullstendig forsvarlig, selv om det aldri er særlig kjekt. Jeg har også nettopp fått utført abort og sterilisering på en katt, vel vitende om at det er det beste for dyret, og at eierløse kattunger sjelden får et godt liv. Men er ikke menneskelivet mer verdt? Er det greit å ta uskyldig liv? Er det "greit" å ta et menneskeliv i det store og hele, eller er Menneskelivet større og mer Hellig enn det? Når er det greit å ta menneskeliv? I krig vil de fleste svare ja på spørsmålet om det er legitimt å ta liv. Men er det legitimt å ta liv fordi dette menneskelivet anses som en byrde for et annet menneske, som ved abort? Er det legitimt å ta et menneskes liv for å spare det for lidelser, ved den gode muligheten til smertelindring vi har idag- spesielt her i Norge, hvor alle har tilgang og rett til helsehjelp og lindring ved sykdom og i livets siste fase? Er det "greit" for oss at mennesker vi er glad i tar sitt Eget liv, fordi de har det vondt? Det er ikke bare alvorlig fysisk syke, døende pasienter som opplever "uutholdelige lidelser", det gjelder vel alle som tar sitt eget liv? De har vi ingen rett til å dømme, for det er mennesker som har det virkelig vondt, mennesker i "umulige livssituasjoner", som sjelden alene kan avhjelpes med antidepressiva eller terapi. Så da kan de like gjerne bare dø? Er det til hjelp for dem som virkelig sliter så mye at de vurderer selvmord å si " Det er Greit, vi forstår, vi skal hjelpe deg", når kanskje akkurat de ordene er det avgjørende. At vi like gjerne kunne sagt: "Vi trenger deg ikke, du er ikke ønsket og villet. Du betyr ikke så mye at vi ser noen større grunn til at du skal holde ut. De små lyspunktene du kan glede deg over er ikke verdt det!" Mener vi det er "greit"? 

Og hvor store lidelser går egentlig potensielt et foster som parteres levende i mors liv uten narkose og suges ut, fordi det er definert ut av menneskeheten. Hva vet vi om fosterets nerve og sanseapparat, hva vet vi om hva som foregår i fosterets lille hjerne? Dødsangst ved brå vold og livstruende fysisk traume mot kroppen vet vi er en naturlig biologisk respons, både hos mennesker og dyr. Kan vi da utelukke at også fosteret opplever dødsangst, siden det ikke er betinget av språk og begreper? Mener vi også det er "greit" at barn med ulike handicap, som strengt tatt Kan får kvalitativt gode liv, avlives fordi foreldrene uten å ha forsøkt ser for seg at det kommer til å bli en for stor byrde, eller rett og slett ikke "vil ha" et Downs-barn, fordi det ikke er "fint nok"? Er et menneske verdiløst om det ikke er produktivt nok, eller har selve Livet et egenverd?

Er et liv med store lidelser meningsløst og verdiløst? Har livet mistet sin verdi når våre kjære ligger syke i en seng, så lenge de kan kjenne varmen fra et menneske som sitter ved siden av sengen, med kjærlighet, med omsorg til den syke eller døende? Og de som er redde for å gjennomgå smerter og lidelser uten å kunne kommunisere hvordan de har det når sykdommen utvikler seg, vet de hvordan det er når de først har kommet dit, hva sier legene? Og hva har selve dødsprosessen, selv når den drar ut egentlig å si for den døende? Er det også en erfaring å ta med seg Denne delen av livet, eller skal man bare avslutte det på bakgrunn av frykt for det ukjente? Kan det ligge noe kvalitativt også i et menneskes kamp mot sykdom, og i naturlige humane dødsprosesser, både for den døende og de rundt vedkommende, enten det er pårørende eller pleiere?

Og hvem kan med sikkerhet si om det Er noe etter dette livet "på vitenskapelig grunnlag", og hvorvidt et menneske har en imatriell Sjel eller Ånd, som ikke er fysisk? Er det noe som kan "bevises"? Er såvel det meste i filosofihistorien så vel som i religionene "bare tull"? Hvem kan dømme om dette? Hvem vet Alt om Mennesket og menneskets sjel? Uten Undring og spørsmål knyttet til liv og død stopper selv vitenskapens utvikling opp.Og med "de bittesmå avkuttede menneskehender i det Godes tjeneste": Er vi i Norge strengt tatt så mye mer "siviliserte" og "humane" enn land og kulturer vi ikke like å sammenligne oss med? Jeg er ikke hardere enn at det gjør meg Vondt, og tanken på det føles i hele kroppen. Bildet av bittesmå avkuttede hender og føtter er autentisk. Det skjer daglig i "humanitetens tjeneste". Det er inhumant, hjerteskjærende og Grotesk! Før den miljøbevisste venstresiden skriker seg hese over hvordan kyllinger avlives, bør de kanskje stoppe opp, stikke fingeren i jorda, og betenke seg litt på hvordan menneskebarn avlives.

VI "religiøse fanatikere" ser hvordan bildemateriale vi legger ut sensureres bort fordi mennesker ikke orker eller ønsker å bli konfrontert med Realtitetene. Er det et slikt "åpent, ytringsfritt samfunn" vi ønsker...? Vi blir disset, nedstemt, stigmatisert og sykeliggjort. Vår spede stemme forsvinner i det dominerende Hylekoret til de som setter den politiske dagsordenen og hersker i det offentlige rom. Selv "det gode selskap" synes ikke å våge å ta i det eller rokke ved det. Og jeg Vet det, men sier det likevel! Selv om det ikke er til "mitt eget beste". Å tale "det politiske Roma" midt imot er ikke noe man høster anseelse og anerkjennelse for, tvert imot. Det er ikke sånt man høster "likes" for, men jeg håper likevel det går inn. Virkeligheten går ikke bort om man aldri så mye blokkerer, omdefinerer, sensurerer og stikker hodet i sanden, men slik kan det fortsette! For hvor harde og kyniske kan vanlige mennesker bli. Er det da bedre å late som det vi ikke liker og orker å se ikke eksisterer og foregår, og stenge det ute fra bevisstheten isteden for å ta det inn over oss som Mennesker, selv om det gjør vondt? Hvis man ikke orker å se og forholde seg til abortindustriens realiteter, og også unndrar det for offentligheten innsyn, er ikke det et klart tegn og varsko om at vi ikke bør gjøre det? Verden endrer seg nå engang ikke til det bedre, og blir ikke mer human gjennom "ønsketenkning", fortielser og språklige finurligheter, illusjoner, feilforestillinger, selvbedrag og "sminkede versjoner av sannheten"! Er det ikke godt at noen kaller en spade for en spade? Som norsk kvinne vet jeg alt om mine "Rettigheter", men det har ikke vært så for mye gnål om moralske plikter og personlig ansvar, for "det liker ikke norske kvinner"....Norske kvinner har "full kontroll over egen kropp" og er "fullstendig istand til å ta gode, reflekterte avgjørelser på egne vegne"- bare ikke når det kommer til egen graviditet, der er vi visst "uten skyld fordi vi var utilregnelige i gjerningsøyeblikket". Spekteret er bredt, men de fleste aborter er verken et resultat av voldtekt eller sviktende prevensjon, derimot et resultat av samtykkende sex Uten bruk av prevensjon, hvor man ikke gikk på apoteket og ba om en angrepille dagen etter. Det er heller ikke tenåringer eller ressurssvake som topper abortstatestikken, men derimot voksne ressurssterke kvinner, de samme som hyler mest i koret om noen våger å rette pekefingeren mot dem. HVORFOR?

Jeg kan forstå at mange kvinner kan ha det tøft og har mange utfordringer og at det ikke alltid "passer med et barn" i den aktuelle livssituasjonen, men derfra til å forsvare- og benekte institusjonalisert drap på ca 15.000 individer årlig her i landet, og mene det er en selvfølgelighet at Helsevesenet "rydder opp i uansvarlige kvinners tabber" er det iallfall for meg en Lang vei! Vil du ikke bli gravid, bruk både kondom og et prevensjonsmiddel for kvinner, for ingen prevensjon er heller hundre prosent sikker, og det er de færreste som klarer å avstå helt fra sex så vidt jeg har skjønt. Og har du hatt "et uhell" løp og skaff deg den angrepillen, for abort er en så alvorlig ting at det bør være absolutt siste "utvei". I den grad man tror at alle mennesker, et hvert humant individ har samme grunnleggende verdi, rimer det ikke å sette mors menneskeverd, liv og helse foran barnet hun bærer. Det er faktisk så paradoksalt og også naturstridig at "man" for enkelhets skyld har valgt å definere barnet i mors liv, ut av menneskeheten, selv om det visselig er et genuint, levende individ med et hjerte som slår i egen takt og hamrer fort før døden inntrer. Horrible! Og i neste nå bekymrer de seg for kyllingers dødsangst!!!

Jeg er tilhenger av Ytringsfrihet, livssynsfrihet og absolutt ikke tilhenger verken av kvinneundertrykkelse eller diskriminering i allmennheten og det sivile liv, i privat livsutfoldelse eller offentlig samfunnsliv på bakgrunn av seksuell legning. Men det må gå begge veier, og ikke bare gjelde for Noen grupper, eller mennesker med En bestemt oppfatning! Idag er det heller slik at Dagsordenen bestemmes og norsk media og offentlig debatt i all hovedsak styres av erklærte feminister av begge kjønn, som som regel befinner seg til venstre politisk, Human-Etisk forbund og ateister som helt irrasjonelt påberoper seg større nøytralitet og objektivitet enn oss andre og Homobevegelsen. Idag er det "oss andre" som blir diskriminert, utsatt for hersketekninkker og stigmatisering og sensur i det offentlige rom. Når det kommer til abort er det også slik at bl.a amerikanske myndigheter straks er ute og fjerner bevisstgjørende billedmateriale , særlig de gode montasjene med flest poenger, så snart slikt legges ut på Youtube, med ulike lover i hånd av "Hensyn til Rikets sikkerhet". Men om det "Riket" foretar seg med god samvittighet i skjul, er av en slik karakter at det ikke tåler offentlighetens lys, burde det kanskje Ikke ha skjedd? Det gjør det, beskyttet av bl.a norsk og amerikansk lov! Offentligheten får bare høre alle argumentene For, og den samme gamle visa om "kvinnens rettigheter", mens medaljens bakside holdes så godt skjult at selv mange kvinner som velger å få utført abort svever i den tro at det "bare er en død celleklump" de får fjernet- omtrent som en kreftsvulst. Jeg kan ikke gå med på det, etter å ha gjort meg kjent med realitetene. Det er for hardt for de fleste sinn, også mitt, det kan vi være enige om! Men også utryddelsesleire som Holocaust og bildene derfra er sterke! Skal vi bare "se vekk og la det skje" for vår egen bekvemmelighets skyld. la uvitenheten råde og lulle hverandre i søvn med at "det er sikkert ikke så ille, det Kan det vel ikke være, man Tar jo ikke liv ved norske sykehus, så disse fostrene kan jo umulig være levende individer selv om de har eget hjerte og nervesystem. Sånt er det da ingen i "vårt siviliserte, humane samfunn" som går god for.."Norge og USA er jo "menneskeverdets og menneskerettighetenes LYS for hele vår mørke verden"? And the story went on and on....

Hvis man virkelig søker Sannheten, finner man den! Men det sannhetssøkende forskende intellekt vil også ofte finne så stygge ting under noen av steinene man ser, at man helst skulle ønske man hadde sluppet å se det, så jeg kan skjønne at mange er redde for Sannheten. Hvis man vil kjenne hele sannheten vil man også komme i kontakt med mørke og destruktive krefter. Da må man søke til Lyset, så skal Sannheten frigjøre oss. Frykter vi Sannheten er det fordi vi ikke er i Lyset, og har noe å skjule. Den vi da bør frykte er ikke mennesker, men Gud, for for Ham er ingenting skjult, og komme oss til Lyset og be om Nåde fortere enn svint om vi skal berge oss!

ALLE HAR NOE PÅ SAMVITTIGHET, STORT ELLER SMÅTT! DET ER BEDRE Å ERKJENNE SKYLD OG TA ET OPPGJØR MED DET SOM ER GALT BÅDE PÅ DET PERSONLIGE PLANET OG I SAMFUNNET, ENN Å BLI "SLÅTT HELSELØS OG FORDØMT" NÅR SANNHETEN KOMMER FOR EN DAG OG TREFFER EN FRA UVENTET HOLD! FOR TIL SYVENDE OG SIST KAN LØGNEN OG FORTIELSEN ALDRI BLI STÅENDE. MEN GUD ER BARMHJERTIG MED DE BARMHJERTIGE NÅ REALITETENE SLÅR INN KYNISK OG ISKALDT. OG NOEN GANGER, OM HANDLINGENE MENNESKER GJØR I GOD TRO, ER ALDRI SÅ UBARMHJERTIGE, URETTFERDIGE OG GALE, OG RAMMER DET USKYLDIGSTE AV DE USKYLDIGE SIER JESUS "TILGI DEM, FOR DE VET IKKE HVA DE GJØR"! DE MENNESKENE SOM MED ÅPNE ØYNE VET AKKURAT HVA DE GJØR OG GJØR DET MED KALDT OVERLEGG, OG DERTIL SAMVITTIGHETSLØST FORLEDER ANDRE TIL Å GJØRE OG STØTTE TING DE IKKE VILLE GJORT ELLER STØTTET OM DET VISSTE SANNHETEN, KANSKJE FOR GJENNOM Å RIVE ANDRE MED SEG FORSVARE OG SKAPE ALLIANSER FOR SEG SELV, DE KOMMER TIL Å FÅ EN MYE HARDERE DOM. NÅR ONDE MENNESKER FÅR SETTE NORM, OG GRUPPEMENTALITETEN SLÅR INN, KAN ALLMINNELIG GODE ENKELTMENNESKER FÅ SEG TIL NESTEN HVA DET SKAL VÆRE. DET ER KJENT FRA PSYKOLOGIEN, OG DET ER KJENT FRA BÅDE HISTORIE OG SAMTID. KOLLEKTIV DE-HUMANISERING AV INDIVIGRUPPER (SOM BARNET I MORS LIV) ER HELLER IKKE NOE NYTT, DET BLE OGSÅ BRUKT TIL Å FORSVARE BRUK AV SVARTE SLAVER, SIDEN DE "IKKE VAR LIKE MENNESKER" SOM HVITE. IDEEN, SOM BL.A KOM FRA VITENSKAPELIG HOLD, BLE SIN TIDS "RÅDENDE SAMFUNNSNORM", OG FOLKET SOM IKKE VISSTE BEDRE- MEN NEPPE PÅ NOEN MÅTE VAR GENERELT DÅRLIGERE ENN "MODERNE,OPPLYSTE" MENNESKER BARE TOK DET TIL SEG SOM SANNHET. I HVER TID VIL DET LIKEVEL FINNES MENNESKER OG GRUPPER AV MENNESKER SOM TENKER SELV, OG VÅGER Å STILLE SPØRSMÅL VED ETABLERTE OG RÅDENDE NORMER OG "SANNHETER", ISTEDEN FOR Å BARE FØLGE MED STRØMMEN OG MAJORITETEN, OG "VÆRE SOM ALLE ANDRE". DET HANDLER IKKE NØDVENDIG VIS OM Å "TENKE NYTT, DEKONSTRUERE OG SETTE SAMMEN PÅ NYTT". SANNHETEN SELV ER IKKE NY!

I MIN SØKEN ETTER SANNHET, HAR JEG GÅTT MANGE RUNDER, TENKT MANGE ULIKE TANKER TIL ENDES, SNUDD MANGE STEINER, FULGT FLERE -ISMER OG IDEOLOGIER, LETT I ULIKE ETABLERTE OG ALTERNATIVE RELIGIONER OG SEKULÆRE LIVSSYN, HATT MINE ROMANTISKE DRØMMER OG SVEVENDE FORESTILLINGER, OG DERTIL EN OVERDOSE BEINHARD SOSIALREALISME, LYST OG NØD TIL TING IKKE BLE SÅ "MORSOMME" LENGRE, BARE FOR Å FINNE UT AT VEIEN MÅTTE GÅ TILBAKE TIL EN KRISTEN ROT OG MER KONSERVATIVE VERDIER, FORDI DE ER BEDRE, SANNERE OG MER SOLIDE, STØDIGE OG BESTANDIGE ENN ALT DET ANDRE. DERFOR FINNES OG GJENVINNES "DE GAMLE SANNHETER" OGSÅ STADIG AV ULIKE MENNESKER OG NASJONER I HVER GENERASJON! OG DET MED ALVOR OG OVERBEVISNING!

SKJØNT JO STØRRE ALVOR, JO MER HAR MAN BEHOV FOR (GALGEN-) HUMOREN, OG DA KAN DET NOEN GANGER VÆRE FRISTENDE Å TY TIL SARKASMER OG BEKSVART IRONI, GÅ LØS PÅ OG LATTERLIGGJØRE MANNEN ISTEDEN FOR Å TA BALLEN, NOE SOM SKADER SAKEN MER ENN MAN VINNER. MEN DET SER IKKE UT SOM POLITKERNE ER SÅ MYE BEDRE SEG IMELLOM NÅR DET KOMMER TIL STYKKET. NOEN GANGER "RAMMER MAN MED RETTE", MEN DET ER BEKLAGELIG, NÅR DET SÅRER MER ENN NØDVENDIG OG RAMMER URETTFERDIG. VI ER NÅ TIL SYVENDE OG SIST ENGANG ALLE FEILBARLIGE MENNESKER. JEG HAR LÆRT MEG Å STYRE UNNA DEBATTER PÅ SOSIALE MEDIA, DER MENINGSMOTSTANDERE MED "TRANGVINKLET TRAKOM" SETTER OPP EN VEGG AV SKYLAPPER, HVOR DET IKKE ER MULIG Å VINNE FREM MED ET ENESTE MOTARGUMENT ELLER TILLEGGSPOENG, HVOR MAN FØLER AT SELV MEDISINSKE FAKTA MØTES MED FULLSTENDIG BENEKTELSE, FORDI VEDKOMMENDE ER HELT FASTLÅST I DEN FORESTILLINGEN DE HAR, OM DEN ER ALDRI SÅ MANGELFULL ELLER DIREKTE FEIL. DA KAN JEG HISSE MEG UHØRT OPP OG VISE MEGET DÅRLIG DEBATTEKNIKK TIL DET USAKELIGE OG "UFINE" SOM NOEN KAN OPPLEVE SOM REN "HETS", SAMTIDIG SOM DE IKKE EVNER Å SE SIN EGEN FEIL OG SNEVRE UTSNITT AV VIRKELIGHETEN! DA BLIR JEG NOEN GANGER RABIAT, OG DET KOMMER INTET FRUKTBART UT AV DET.

DET BØR IMIDLERTID VÆRE LOV Å RETTE EN KRITISK RØST MOT OG OMTALE MENNESKER SOM STÅR MED STERKE MENINGER I DET OFFENTLIGE ROM OG DEBATT, UTEN AT DET SKAL SKRIKES OPP OM NETTHETS OG MOBBING. VI MENNESKER ER FEILBARLIGE, HELT UAVHENGIG AV LIVSSYN OG POLITISK OVERBEVISNING, OG KAN NOK ALLE BLI LITT SNILLERE MED HVERANDRE OG KULTIVERE SPRÅKFØRINGEN VÅR LITT. MEN JEG ER "EN ENKEL LANDSENS JENTE FRA FOLKEDYPET UTEN HØYERE UTDANNELSE, OG HAR ALDRI BLITT KURSET VERKEN I HERSKETEKNIKKER ELLER POLEMIKK OG DEBATTEKNIKKER OG MARKEDSFØRING AV EGET BUDSKAP OG SMÅTT MED MEDIARÅDGIVERE RUNDT MEG! I LYS AV DET GJØR JEG KANSKJE IKKE DEN VERSTE FIGUR SAMMENLIGNET MED DE SOM HAR ALLE SLIKE RESSURSER TILGJENGELIG. DERTIL KOMMER JEG FRA ET STED NOE NORD FOR HANNA KVANMOS FØDEBY HVOR FOLK KALTE EN SPADE FOR EI SPADE, UNGENE LÆRTE Å BANNE FØR DE BEGYNTE PÅ SKOLEN (FOR NOEN BARNEHAGE HADDE VI IKKE), OG FOLKESJELA IKKE VAR DEN MEST TANDRE OG SPRÅKLIG FINTFØLENDE. NÅ HAR DET KOMMET SEG I NORD SIDEN JEG VOKSTE OPP, MEN DET VAR NÅ ENGANG IKKE DER "SIVILISASJONENS VUGGE" STOD :-) PÅ DE KANTER, I "HVITESTE ROGALAND", SOM JEG NÅ BOR, ER DET NOK SLIK AT SELV DEN BEST KATOLSK SOSIALISERTE OG OMPROGRAMMERTE NORDLENDING TRÅKKER I SALATEN FRA TID TIL ANNEN. BÅDE I KIRKELIGE OG SEKULÆRE KRETSER, SELV OM JEG STORT SETT PRØVER Å OPPFØRE MEG PENT. JEG KUNNE TRENGT MIN "PROFESSOR HIGGENS"! MEN IKKE ENGANG PROFESSOR HIGGINS KAN GJØRE MEG TIL EN SLIK BLONDINE SOM BARE "HOLDER KJEFT OG ER DEILIG" .

OPPFATNINGEN AV HVA SOM ER "GOD FOLKESKIKK" VIL VEL ALLTID VARIERE NOE FRA STED TIL STED, LAND TIL LAND, KULTUR TIL KULTUR OG MELLOM ULIKE MILJØER OG SAMFUNNSLAG I SAMME KULTUR, MENS NOE ER MER "UNIVERSELT ALLMENNMENNESKELIG UAKSEPTABELT" ;-) JEG HAR BLITT SOSIALISERT UT OG INN AV HØYST ULIKE MILJØER GJENNOM LIVET, MEN DET ER NÅ EN TING Å FÅ JENTA UT AV "GATA". DA ER DET VERRE Å FÅ "GATA" UT AV JENTA. MAN MÅ KUNNE FÅ YTRET SEG OG ANSES SOM VERDT Å LÅNE ØRET TIL OM MAN HAR NOE VETTUG Å SI, UANSETT. SKAL DET LIGGE NOE SOM HELST REALVERDI I DEN SOSIALDEMOKRATISKE LIKHETS-TANKEN, KAN DET IKKE VÆRE TITLENE OG "FORMENE" SOM SKAL AVGJØRE HVEM MAN LYTTER TIL, HELLER DET MAN SIER OG HVILKET INNHOLD SOM LIGGER I DET! JEG HAR FÅTT BEKREFTELSER NOK TIL Å VITE AT JEG IKKE ER NOEN "HØNSEHJERNE", SELV OM JEG AV OG TIL ER LITT "UTE PÅ TUR" OG I KAN KOMME UT AV TAKT OG TONE. DET FINNES DUMMERE FOLK ENN MEG DER UTE SOM HAR ALLVERDENS UTDANNELSE OG TITLER Å SKILTE MED. MEN JEG ER DEN FØRSTE TIL Å INNRØMME AT JEG IKKE AKKURAT ER PERFEKT, OG IDEELT SETT BURDE VÆRT LITT BEDRE OPPDRATT OG SKOLERT OG STRENGERE I FORMEN, LITT MINDRE "FRI OG UMIDDELBART EKSPRESSIVT I UTRYKKER- DA HADDE NOK OGSÅ FLERE TATT MEG PÅ ALVOR. MEN DET ER NÅ ENGANG MIN SKRIVEMÅTE OG PERSONLIGE STIL JEG UTRYKKER MEG I, GENUINT MEN UFULLKOMMEN. MIN GUD ER DERIMOT PERFEKT -OG HAM VIL JEG GJERNE TJENE! FOR HAN FORAKTER IKKE EN "MISS DOOLITLE". 

MANGE ER DE SOM HAR TRODD AT MÅNEN HADDE LYS I SEG SELV, NÅR DET I VIRKELIG ER SOLEN SOM OPPLYSER DEN. DET ER MYE LØGN, BEDRAG, SKINNBILDER, JUGGEL OG BULLSHIT I VÅR VERDEN. JESUS ER DET SANNE VERDENS LYS. HAN TROR JEG! 

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND. SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID, OG I ALL EVIGHET. GUDS ORD BLIR NOK STÅENDE SOM SANNHET NÅR ALLE ANDRE ORD ER SAGT, OG SELV ETTER AT ALLE BIBLER ER BRENT OG UTRENSKET PÅ JORDEN. SÅ VI ER IKKE REDDE! DET ER MYE HER I VERDEN SOM ER BLITT BRAGT UT AV ORDEN, BLITT TATT UT AV SIN NATURLIGE SAMMENHENG OG BESTEMMELSE, BOMMER PÅ MÅLET OG ER BLITT PERVERTERT. KRISTUS HAR GITT OSS EN MULIGHET TIL GJENOPPRETTELSE OG LEGEDOM SOM ENKELTINDIVIDER, ET BOTEMIDDEL FOR SYKE, SKADDE, SPLITTEDE, ISTYKKEREVNE, UTSTØTTE OG SÅREDE SJELER. HAN VIL IKKE DØMME OSS MEN LEGE OSS!  HAN SOM HAR GITT OSS LIVET, VIL IKKE DREPE, MEN FRELSE ALLE MENNESKER! ALT LIV HAR SIN OPPRINNELSE I HAM SOM ER LIVETS KILDE. OG DET SOM HAR UTGÅTT FRA HAM VIL HAN KALLE TILBAKE MED STØRRE MANGFOLD OG GRØDE ENN DET SOM GIKK UT. HAN ER IKKE BARE LIVETS BEGYNNELSE, MEN OGSÅ LIVETS MÅL OG FULLENDELSE, MEN MANGE HAR VEKET AV. DET FINNES EN VEI TILBAKE: JESUS!

EN DEL AV DE SOM HAR ERKLÆRT SEG SELV SOM DE ALLER "BESTE MILJØVERNERNE", SNAKKER SÅ VAKKERT OM HOLISME OG HELHETSTENKNING. MEN VI BLIR IKKE HELERE SOM MENNESKER AV Å BENEKTE OG UTELATE DELER AV SANNHETEN. NOEN PRØVER DESPERAT Å OMDEFINERE HVA ET ABORTINNGREP EGENTLIG ER, VED HJELP AV SPRÅKLIGE OG FILOSOFISKE FINURLIGHETER, SAMT "KLINISK, MEDISINSK DISTANSE", FORDI DE TIL SYVENDE OG SIST ER SÅ MENNESKELIGE AT DE IKKE ORKER Å SE REALITETEN I ØYNENE: AT DET ER UMENNESKELIG! OG I EN SLIK VERDEN, HVOR DET FOREGÅR SÅ MYE ONDT OG GRUSOMT, ER DET JAMMEN GODT Å HA HØYERE MAKTER Å SETTE SIN LIT TIL OG SØKE TILFLUKT HOS! FOR HVORDAN SKULLE MAN ELLERS BEVARE SIN MENNESKESJEL? DE SOM TILHØRER MØRKET OG HATER LYSETS BARN, KAN SLÅ IHJEL KROPPEN, HENGE SPOTTENAVN PÅ RYGGEN VÅR, LYVE ALT SLAGS ONDT PÅ OSS, PINE OG TORTURERE PÅ VERDENS VIS, SNU SANNHETEN PÅ HODET, STEMPLE OG STIGMATISERE  OG GJØRE OSS MYE ONDT, MEN SJELEN FÅR DE IKKE! VERDENS BARN ER MEKTIGE, FOR VERDEN ELSKER SITT EGET. DET FÅR SÅ VÆRE, FOR OSS SOM HAR FORSTÅTT AT DET ER BEDRE Å VÆRE ET LITE, SVAKT BARN I GUDS RIKE, ENN EN FYRSTE I VERDEN. DE BLIR BARE STÅENDE EN KORT STUND, FOR DENNE VERDEN FORGÅR! MEN DET SOM ER AV GUD BLIR STÅENDE TIL EVIG TID! DOG ER DET I ET HVERT MENNESKE NOE FORGJENGELIG SOM MÅ DØ, OG SLAGG SOM MÅ RENSES BORT. JEG ER INGEN HELGEN! DE RENESTE AV OSS ER DE SMÅ, UMÆLENDE, USKYLDIGE BARNA, SOM IKKE SKJØNNER NOEN TING OG ER FULLSTENDIG PRISGITT ANDRES OMSORG, AVGJØRELSER OG VURDERINGER. MENNESKET ER SKAPT TIL HELLIGHET, MEN I DENNE MØRKE VERDEN ER DET LETT Å BLI TILSKITNET, AVSTUMPET, KORRUMPERT OG PERVERTERT, FOR SÅ Å SETTE STANDARDEN OG NORMEN DER. "VI KLARER DET JO IKKE UANSETT". MEN JESUS KOM JO NETTOPP FORDI MENNESKENE PÅ EGENHÅND "IKKE KLARER DET UANSETT, MENNESKENE I VERDEN SKULLE BARE VISST HVOR MYE VI KLARER ,HVIS VI LAR GUD SLIPPE TIL! FOR HAM SOM HAR SKAPT ALT SOM LEVER ER INGENTING UMULIG, DET ER BARE DE SMÅ HJERNENE OG HJERTENE VÅRE SOM SETTER GRENSER! LIVETS UNDER ER HELLIG, OG BURDE IKKE KRENKES. HVERT LIV SOM VOKSER I SIN MORS SKJØD BÆRER UANTE MULIGHETER I SEG! MYE ER SAGT OG PROFETERT, MEN DET ENKELTE MENNESKELIV ER IKKE FORUTSIGBART. SVÆRT MYE KOMMER AN PÅ DE VALGENE HVER ENKELT AV OSS GJØR. MEN ER DET VÅR SAK Å AVGJØRE OM ET LIV SKAL FÅ LEVES ELLER AVSLUTTES...? DET ER INGEN SOM MED SIKKERHET VET HVORDAN ET LIV VIL BLI ELLER HVA DET LIVET VIL UTRETTE OG BETY FOR ANDRE MENNESKERS LIV. BØR VI IKKE GI LIVET EN SJANSE? GUD GIR OSS MANGE SJANSER, OG KAN FORANDRE ET LIV. OG ETT ENESTE MENNESKE KAN FORANDRE MANGE ANDRE MENNESKERS LIV! DET ER KLOKT Å TA SEG I VARE FRA Å MÅTTE BÆRE MENNESKELIV PÅ SAMVITTIGHETEN, FOR DET KAN BLI EI TUNG BØR. MEN SELV DA HAR MAN MULIGHET TIL Å KRYPE TIL KORSET OG LETTE BØRA SI SÅ DET ER TIL Å LEVE MED! KONSEKVENSEN PÅ DENNE SIDEN AV DET MAN GJORDE KAN GUD IMIDLERTID IKKE UTSLETTE. VI KAN GJØRE OPP MED GUD, MEN VI KAN IKKE GJØRE OPP MED DE DØDE- SELV OM MANGE PRØVER, ELLER GJENKALLE DET LIVET SOM GIKK TAPT. HAR MAN FØRST TATT ET MENNESKELIV, ENTEN DET ER ANDRES ELLER SITT EGET, ER DET INGEN VEI TILBAKE. JEG TROR IKKE DET ER VERDT OMKOSTNINGENE, SELV OM MAN SÅ DET SOM EN LØSNING PÅ ET PROBLEM! LIVET ER MER VERDT, OG MYE KAN ENDRE SEG RUNDT NESTE SVING, SELV OM MAN DER OG DA IKKE SER NOEN ANNEN UTVEI! GUD ER KJÆRLIGHET, OG VIL ALLE MENNESKER VEL, MEN HAN ER INGEN PUSEKATT, OG VI SLIPPER IKKE SÅ LETT UNNA MED ALVORLIGE SYNDER, SELV NÅR VI FÅR TILGIVELSE. DET ER ALLTID NOEN SOM MÅ BÆRE KONSEKVENSENE AV VÅR SYND PÅ KROPP OG SINN, OG DET PEKER TILBAKE PÅ OSS SELV. SÅNN SETT TROR JEG PÅ "SKJEBNENS NEMESIS", MEN DET ER GUD SOM HOLDER I TRÅDENE.

Ka ska man sei? Det er så Absurd, paradoksalt og inkonsekvent når de på den ene siden snakker varmt om myke verdier, dyrevelferd, humanisme, menneskeverd og menneskerettigheter, samtidig som de forsvarer, prøver å skjule,  og benekter Abortinustriens Kyniske, iskalde, inhumane brutalitet. Ikke alle, men Noen Vet nøyaktig hva de gjør, uansett hvilke termer de pakker det inn i og i hvor stor grad de "stenger av" og distanserer seg fra det mentalt. Og det er grunnene til at dette kan skje! Det er en illusjon at det er "den enkelte kvinne som tar en fri avgjørelse og selv bærer det moralske ansvaret". Det er en kollektiv syn og skyld, som er så omfattende, og involverer så mange- og som Sannheten om er så ille, at ingen vil ta på seg noen skyld, ikke se det, ikke tenke på det, ikke ta det inn over seg. "Sannheten kan ikke komme ut, for vi er jo alle med på det! Best å holde det skjult!" Og "Vi må hjelpe dem og gjøre det enkelt for dem, for noen kvinner og "hjelpere" er uansett så desperate, brutale og beinharde, at de dreper barnet uansett, og da kan det jo også være noen kvinner som stryker med. Da er det tross alt bedre å drepe et uskyldig barn helt avhengig av mors kropp, som ingen kjenner eller bryr seg om! Hvis vi viser allmenn aksept og avdramatiserer det til et enkelt medisinsk inngrep, og lar dem tenke på det som noe annet enn det lille levende menneskeindividet det faktisk er, blir det veldig mye enklere for disse kvinnene, og de slipper å ha noen skyldfølelse og kvaler. Stopp heller kjeften på dem som prøver å legge noe moralsk ansvar på kvinnene. Disse svake kvinnesivene kommer jo til å knekke helt sammen, om noen krenker dem med ord som Fosterdrap, og konfronterer dem og lar offentligheten få tilgang til bilder av hva de har drept. Så la oss kalle det noe finere, og sensurere slikt billedmateriale bort fra offentligheten, iallfall bilder av de største barna som vil få ethvert normalt menneske å reagere med avsky, ta det grusomme inn over seg, og tenke "ER DET MULIG!??? I VÅRT SIVILISERTE SAMFUNN..?HVA ER DET VI GJØR!!!!". Det var Den logikken!

DET ER IKKE BITTEN RART AT AMERIKANSKE MYNDIGHETER GJØR SITT YTTERSTE FOR AT SÆRLIG BILDER AV DERES SENABORTER, FREM TIL 22.SVANGERSKAPSUKE IKKE KOMMER OFFENTLIGHETEN FOR ØYE. FOR ALLE KAN SE AT DET ER BABYER, SOM SER UT AKKURAT SOM EN NYFØDT. DET ER KLART DET ER EN TRUSSEL MOT RIKETS SIKKERHET AT DET KOMMER UT. "HVA VIL VERDEN TRO OM OSS HVIS DE FÅR SE DEN USENSURERTE SANNHETEN, DE KOMMER TIL Å TRO AT VI ER MONSTRE!". Hva menneskeverd og livets verdi angår, kan det synes som om USA framfor europeiske land, med sine stadige militære hærtokter ut i verden, et høyt antall sivile mord og skolemassakrer, dødsstraff og altså også omfattende drap på uønskede levedyktige prematurbarn, har en spesielt lav terskel for å ta menneskeliv. Men vi er ikke så langt "på etterskudd" som "vi" tror!

UNNFALLENHET, Å BARE SE VEKK UTEN Å REAGERE, SI IFRA ELLER BRY SEG NÅR MAN VET BEDRE ER OGSÅ EN SYND. DA ER DET BEDRE Å TA OMKOSTNINGENE MED Å "TALE DET POLITISKE ROMA" OG MAJORITETEN MIDT IMOT! DET ER "EN KAMP PÅ LIV OG DØD", HVOR KVINNERS "RETT" TIL Å BESTEMME OVER EGET LIV OG KROPP, STILLES OPP MOT RETTEN TIL LIV. OG JEG ER REDD AT VI SOM TALER LIVETS SAK, ER DE STORE TAPERNE. MEN OM VI KAN BERGE BARE ETT ENESTE BARNS LIV, ER DET VERDT DET, SELV OM DET ENKLESTE OG MEST BEKVEMME FOR OSS SELV, HADDE VÆRT Å BARE HOLDE KJEFT.

Jeg har ikke problemer med å skjønne de menneskelige fortregningsmekanismene. Jeg har selv opplevd ting i livet som er så grusomt og ondt, at det er beste å ikke tenke på det eller stille noen til ansvar for det, best å "glemme og slå en hvit strek om det", bortforklare det, si til seg selv at det ikke var slik, at det ikke kan skje her hos oss, at det ikke var så ille,unnskylde, tilgi. Men hvis disse psykologiske forsvarsmekanismene fører til at slike grusomheter bare kan fortsette å skje, helt uforstyrret, uten at noen tar et oppgjør med det, ja så gjør det det kanskje mer bekvemt for mange, men det gjør ikke verden til et Bedre sted! I primitive kulturer ofret de barn for å blidgjøre Gudene og få en god høst, hos oss er det mange kvinner som ofrer barna sine for personlig karriere. For meg er det "ett fett".

Vi SKAL ikke, i humanismens navn, venne oss til og akseptere det Umenneskelige! Selvfølgelig er det mest bekvemt å se bort, fortrenge det og slippe å bli konfrontert med det. Kvinner som tar abort er da også Mennesker! Men det Blir ikke mindre grusomt og brutalt av den grunn.

 

 




 

 

 

Eutanasi/Aktiv dødshjelp.

At debatten om Leger "bør" assistere selvmord, eller yte Aktiv dødshjelp til alvorlig syke pasienter med store lidelser, er på sett og vi Absurd i seg selv, fordi Grunnprinsippene og Grunnetikken i selve legegjerningen er å Redde liv når man kan, lindre smerte, yte omsorg- og der man ikke kan gjøre noe mer rent medisinsk, iallfall ikke gjøre Skade. Og selv om "humanitær avlivning" allerede er innarbeidet i abortloven og praskisen med å ta livet av barn i mors liv, uten at det trenger å foreligge noen som helst sykdom eller alvorlig lidelsesnivå hos verken mor eller barn, drar debatten om Aktiv dødshjelp det enda lengre. For om noen fortsatt holder seg til bortforklaringen om at et foster ikke egentlig er et menneske, er det neppe så mange filosofer som klarer å overbevise flertallet om at et alvorlig, uhelbredelig menneske som sitter der lys levende foran en faktisk "ikke er et menneske". Det tilhengerne av aktiv dødshjelp sier er rett og slett 1) Det kan forsvares og attpåtil tilrås å TA MENNESKELIV 2) Man mener det er etisk forsvarlig å pålegge/autorisere Leger til å TA MENNESKELIV "i det godes tjeneste" uten å verdige det en tanke at selv for soldater i krig er faktisk det å måtte drepe det verste moralske dillemaet for de fleste, og at selv garvede veteraner kan ha moralske samvittighetskvaler etter å ha drept fiender i "den gode, rettferdige krig"! 

Å drepe en av vår egen art er noe stort og alvorlig som sitter langt inne for de fleste mennesker. Jeg kjenner iallfall ingen mordere, og de jeg har møtt som ikke har drept i uniform, gjorde det begge uaktsomt, som et resultat av slagsmål i fylla med en utgang som uten at de ville det, desverre ble dødelig for de andre slåsskjempene! Samtidig tror jeg til en viss grad at under sterke nok påkjenninger og med nok motiver, er selv den mest ærklærte pasifist istand til å bli morder. Men det er ikke noe som skjer under natten, eller fordi man har lært det som en del av sin Universitetsutdanning! Selv Militæret må jobbe hardt med sine soldater for å få dem til å drepe, og å bygge fiendebilder og umenneskeliggjøre fienden psykologisk er en del av dette. Men i Eutanasidebatten snakker vi altså om noe som tilsynelatende er noe annet. "Den gode lege som avliver pasienten, slik vi gjør med skadde dyr, for å avslutte pasientens lidelser"? 

Jeg har et innspill her som jeg ikke har sett komme opp i debatten. Jeg har nemlig levd et litt spesielt liv, med så mange og store traumer som vel og merke bare de som kjenner meg aller best har innsyn i, men som er av en slik karakter at bare det å hjemsøkes av minner og gjennoppleve det i hodet, holde det i bevisstheten, er forbundet med stor smerte. Livet mitt er ellers ikke så verst idag, og jeg tviler på jeg noensinne kommer til å oppleve like vonde ting som jeg har bak meg. Men jeg vet noe om dette med å oppleve å være "låst i en uutholdelig livssituasjon man ikke kan komme vekk fra", med påfølgene ønske om å dø! Og jeg må innrømme at selv om jeg har kjempet beinhardt, alltid hatt en nagende moralsk tvil ifht om det ville være "riktig" av meg, har det vært øyeblikk da jeg prøvde- og nesten lyktes med, å ta mitt eget liv. Fortsatt kan det hende jeg kjenner på tvilen, selv om jeg har Valgt å leve, og har Vilje til liv, og så kommer denne debatten!

Det dere altså Ikke har tenkt på er hvor Fristende det kan høres for de som lider å kunne få et tilbud om å ta en "legalisert snarvei ut", uten engang selv å måtte stå moralsk ansvarlig for selv å ha gjort det. "Det var legen! Han sa det var greit!". For Meg derimot er Min lege til stor hjelp i forhold til å holde ut og Ikke gi opp livet, men kjempe videre! Hadde han sagt "det er greit, jeg skjønner deg, nå skal du få slippe å lide mer, og jeg tar ansvaret fra deg"og satt en sprøyte i meg, hadde jeg nok tatt imot tilbudet. Men det Gir meg faktisk noe mer, og gjør ham faktisk til et bedre menneske og en bedre lege i Mine øyne, at han heller oppriktig Ønsker mitt liv, selv om det er vanskelig!

Idet man "anbefaler døden" til sine nærmeste, sier man ikke også da indirekte at "ditt liv betyr ikke så mye for meg"? Og om det er fordi man ikke "orker å se sine kjære lide", er det da den sykes eller egen smerte man ikke orker? På det somatiske området har ellers smertelindring og medisin i livets siste fase kommet langt. Det er de færreste kroniske pasienter med smerte som dør en ytters pinefull død i langtidspleie på sykehus og sykehjem. Da snakker jeg om den Fysiske biten. At det enda er mye å ta igjen, og knappere ressurser enn man kunne ønske mht tid for pasienter, menneskelig omsorg og lindring av lidelser av mer følelsesmessig og sjelelig art, er en helt annen ting. Man vet imidlertid idag at de fleste som selv tar sitt liv i Norge, ikke gjør det som utslag av fysisk sykdom og smerte, men enten på grunn av ulike Sosiale Livsforhold og relasjonelle forhold, og/eller psykisk sykdom. Min erfaring som altså selv bl.a har brukket ryggen to ganger, en fot, hatt tannbyll som legevitenskapen sier gir "uutholdelige smerter" og hatt noen alvorlige migreneanfall, har likevel enda ikke møtt noen Fysisk smerte som ikke egentlig bare er som "ei flis i fingeren" å regne når jeg sammenligner det med hva jeg har gjennomgått emosjonelt, mentalt og sosialt, og jeg har i svært liten grad opplevd at det var noen egentlig hjelp å hente noe sted. For jeg har en posttraumatisk lidelse som skyldes reelle opplevelser, ikke en sykdom i hjernen som får meg til å lide og bli deprimert sånn helt ut av det blå. Der ligger psykiatrien ikke særlig langt fremme! Smertelindring og omsorg er ikke deres sterke side! Men det er en annen debatt.

Mennesker kan tåle mer enn vi ante at vi kunne, så lenge det synes å være en mening med det, så lenge det betyr noe for andre, og man har en tro på at Livet i seg selv har en ukrenkelig verdi. Dersom Eutanasi der leger yter Aktiv dødshjelp basert på pasientenes lideleser, kan Meningen,- det som gjør lidelsene verdt å holde ut, lett bli borte. Hvis det Livet ikke er Ukrenkelig, hvis man har Rett til å ta liv, hvis også andre opplever det som "Best at man dør", hvis det ikke er et moralsk problem verken ved å ta sitt eget liv eller legge det over på andre, hva er da meningen? Hvor enkelt blir det ikke Da å bare velge den enkleste løsningen, når ingen lenger taler Livets sak?

Jeg bare spør, går det an å tenke litt lenger. Hvis de som ivrer slik for aktiv dødshjelp og selv ønsker det virkelig synes det er så moralsk uproblematisk å ta et liv, for de vel heller selv sørge for å ta sine egne selv når det røyner på, hvis det virkelig er det de ønsker, selv om Jeg på ingen måte vil oppfordre dem til det. Jeg mener bare at det er et moralsk ansvar man i såfall ikke kan flytte fra seg selv til Leger og helsepersonell, som iallfall i dagens fortsatte kjerne i alt som heter legeetikk er der for å redde liv, behandle og om mulig kurere sykdommer, lindre og gi omsorg- Ikke for å drepe! Hvis man bare skal begynne å ta livet av folk så snart de får det vondt nok, blir også legegjerningen ganske meningsløs og utvannet etterhvert! Vi trenger noen grunnleggende ufravikelige grunnprinsipper for at ting skal gå rett for seg, det er også noe jeg som Røde Korser er klart bevisst på! Vi redder liv hvis vi kan og hjelper de og der vi kan og de som trenger det mest først- uansett! Fordi vi har en usvikelig tro på det grunnleggende Menneskeverdet! Ikke slipp det! Ikke gi det opp!

RADIKAL OMVENDELSE!

Nei, jeg snakker ikke om politikk denne gangen.

"Han skal vokse, Jeg skal avta" sier Johannes døperen. Skjønner vi hva dette betyr? Jeg tror ikke vi skal snakke så høyt om å bli Helgener, men akkurat det Johannes sier her er veien ut av Egomørket! Målet for en kristen må være at vår Jeg, vårt Ego, skal bli mindre og mindre, til Jesus blir vårt Jeg. Mer og mer må vi søke å overgi vårt Ego til Ham. Så blir vi kanskje "Helgener", men jeg er ikke så opptatt av titlene. Det er ikke Jesus heller, skal vi tro det som står skrevet om Hans liv som menneske på jorden

Jeg mener at det blir "feil" å sette seg som mål å "bli en Helgen", at det er en avsporing! Jeg tror heller ikke det er mange av De som Har blitt Hellig- og Saligkåret som har satt seg fore et slikt Mål :FORDI DET ER JESUS SOM ER MÅLET! Flere Helgener synes meg også påfallende praktiske, naturlige og jordnære i sitt liv og virke, selv om det selvfølgelig også finnes en annen skjult side. Uten initm personlig kontakt med Gud blir man neppe en Helgen!Jesus er Målet og Hans lære er også Veien! Hva sier skriften: Vi blir fullkomment Helliggjort den dagen vi Ser Ham slik Han er. Ser vi Jesus på jorden?

La oss være bevisst på at Jesus ikke er en Gud som kun finnes "I det Høye og Hellige", men også i de små i verden; de fattige, de syke, de fremmede, de som sitter fengslet. Den som "har et nedbøyd hjerte og en sønderbrutt Ånd". Jesu vei gikk nedover i den dypeste fornedrelse og vanære, men Han var tro til døden. Derfor har Han nå den høyeste stilling som Herre over Alt i Himmelen og på jorden, men skal igjen nedlegge sitt Herredømme for Faderen. Den som gjør som Han har ikke sin Ære fra mennesker, men fra Gud, og Gud skal opphøye Ham. Men kun den ydmyke som ikke rammes av oppblåsthet, selvgodhet, ærekjærhet, maktsyke og egoisme opphøyes av Gud. Det er en Åndelig, ikke en verdslig opphøyelse. Hovmod og Stolthet er den verste fiende for den som søker Helliggjørelse. "Den som opphøyer seg selv skal ydmykes, men den som ydmyker seg selv skal Opphøyes". Vi skal verken gjøre våre gode gjerninger For å bli sett. eller la være å gjøre de gode gjerningene Gud Virker i oss, fordi vi er redde for å falle under en slik dom! For det første trenger alle mennesker litt ros og anerkjennelse, i alle fall fra noen! Det fikk også Jesus. For det andre sier han at vi ikke skal "sette vårt lys under en bøtte", men la det skinne. På den måten kan vi Evangelisere gjennom våre Liv, og ikke bare gjennom våre Ord. Men la oss ikke glemme at alt godt er av Nåde, og gi Gud Æren! For det står også skrevet: "Så skal menneskene se de gode gjerningene dere gjør, og prise den Far dere har i Himmelen.

Måtte Gud gi oss styrke og Kraft så vi mer enn gjennom våre Ord forkynner Evangeliet gjennom våre Liv, slik at Liv og Lære går hånd i hånd. Og slik, når vi lar oss fylle av Ånden og ikke følger vårt "Ego", kan vi som ulike lemmer virkelig være Kristi legeme på jorden, Hans menneskehender, Hans hjerte, Hans øyne og ører. Det Ånden streber etter er at alle kristne skal være Ett, i innbyrdes kjærlighet, samarbeid og samspill med de Nådegaver hver enkelt har, slik at Legemet bygges opp, og stadig mer fylles av hans Ånd. Slik at vi i Sannhet blir en kropp, der Jesus er alles hode! Målestokken på om vi "er i Kristus" er ikke lovgjerninger, men om vi har Kjærlighet til hverandre! La oss være gode medmennesker. Er det ikke først og fremst med sine Gode menneskelige trekk, de fleste Helgener utmerker seg? En ting som går igjen er Nestekjærligheten, og selvfølgelig Kjærligheten til Gud. Men aldri det ene uten det andre! JESUS er ikke bare "esoterisk", Han er også Kjøtt og blod! Den Sanne tro svever heller ikke bare høyt der oppe, men viser seg nettopp "i kjøtt og blod". Forstå det den som kan.

Selvfølgelig skal vi gi akt på våre liv og vår verdighet. Men hvis man strever fordi man "vil bli en Helgen" har man feil fokus! For da er fokuset på Meg. La oss fokusere mindre på oss selv og Mer på Jesus, Han som ikke søkte sitt eget, men overgav seg helt til Gud. Han som vokste opp som snekker og kalte fiskere av folket som Apostler. Botsøvelser kan være nyttig til noe, bla til å trene opp selvdisiplin, men Jesu forhold til de aktede Fariseerne viser oss at vi ikke kan "arbeide på vår egen frelse og salighet ved å faste tre ganger om dagen og gi tiende av mynte og karve". Det er ikke de Ytre tingene det kommer an på, men de indre. Og når vi overgir oss i bønn, og Gud får arbeide på det indre planet, Er det mulig for ethvert menneske "å bli en Helgen". Men det skjer aldri ved egen fortjeneste og "lovgjerninger", det er Guds verk i oss!

Å "gi avkall på sin Egenrådighet" er noe de fleste mennesker vil ha problemer med. Gud vil heller ikke at vi skal bli nikkedukker og marionetter. Å gi avkall på noe er imidlertid ikke alltid et "Offer" Når Gud kaller oss til å "oppgi vårt eget", skal vi vite at det alltid er til fordel for noe Bedre. Det er ingen rasjonell grunn til å være Redd for å overgi seg til Gud! Den Gud som elsker oss alle, og vet bedre enn oss selv, både hva som er best for Den Enkelte og for fellesskapet i Guds Rike! Dersom Guds rike får "gjennomsyre deigen" skapes også et godt, lyst fellesskap fullt av omsorg, Fred, Kjærlighet og Nåde! Et mangfoldig fellesskap hvor det både er plass til sterke og svake, flinke og mindre flinke, prektige og mindre prektige. Der alle teller med og blir ivaretatt. Med Nåde mener jeg ikke lovløshet og likegyldighet i forhold til synd. Men heller ikke Loviskhet og Fordømmelse. Gud er Barmhjertig mot syndere som vil vende om, og har forståelse for menneskenes svakhet. La oss også i vår Menighet legge til side "den evige tretten" mellom Martha og Maria. Det er alltid bruk for folk som vil arbeide, til glede og nytte for fellesskapet. Endel praktisk arbeid er helt avgjørende for at vi skal fungere som Menighet. Men la oss nå heller aldri tape av syne det faktum, at man kan jobbe seg ihjel og gi alle sine krefter til praktisk arbeid for Kirken: Hvis man aldri kan legge hendene i fanget og ta seg tid til å sitte stille ved Mesterens føtter, tror jeg det blir smått med den åndelige veksten. Forkynnelse og Undervisning er Vikti, men åndelig vekst skjer ikke gjennom Ytre arbeid, botsøvelser og anstrengelser. Uten pusterom og rent kjærlig samvær med Jesus på et stille sted, blir hele troslivet et slit, og bønnen bare enda en "plikt" Der deigen får gjennomsyres av "De Skriftlærde og fariseernes surdeig" blir det konfliker, splittelser, frykt, misunnelse, fordømmelse, kappestrid, "partier" og mer av det som ondt er! I en slik menighet vil det være mer Fokus på synd og fall enn på Nåde, Tilgivelse og Oppreisning. Og et evig strev for å "være god nok og oppfylle Kravene".

La oss heller ta Jesus på Ordet, stå det onde imot, og gjøre det Han har kalt oss til , som enkeltmennesker og som Kirke. Fullføre Oppdraget Han har gitt oss, enhver med sitt kall og sin spesielle livsoppgave, sette våre talenter i omløp, og (be-) tjene hverandre hver med sin Nådegave. Så sier Han: "Frykt ikke! Og se Jeg er med dere alle dager, inntill verdens ende". Men kristenlivet er ikke alltid en dans på roser, og de fleste av oss faller nok mange ganger på Veien til Himmelen. Vil man være Jesu disippel knyttes det også opp til lidelse, forfølgelse og at man kan bli utsatt for hatefulle angrep fra "verden". De kristnes lidelser som kristne, ikke den lidelse vi forårsaker selv gjennom synd, er også en del av Helliggjørelsens vei. Jesus har lovet å være med oss, men Han har ikke lovet å skåne oss fra all lidelse. Vi kan uansett overgi oss trygt i full tillit til Gud, Jesu Ånd er med oss så sant vi er i Ham, og Han har satt Engler til å beskytte oss. Likevel skal vi ta oss i vare, så den onde ikke får Makt over oss. Så lenge vi holder oss tett inntil Jesus er det ingen fare for våre sjeler, uansett hva vi må gå igjennom. Bare følg Jesus! Tro på Ham, mer enn du tror på deg selv. Stol på Ham mer enn du stoler på deg selv og noe menneske, så skal det gå deg vel!

Det er bedre å bli Den Gud har tenkt meg til, enn å bli "noe stort" på egenhånd av egen fortjeneste. Det er jo nettopp i Kristus vi finner vårt største potensiale. Han kaller dem Han vil, både fiskere og Stormenn. Skal vi tro Evangeliet, kan det likevel se ut som han kaller flere "lave" enn "høye" i verden. En ting er iallfall sikkert; Den som følger Kallet og ikke bare sin egen ærgjerrighet, kommer på rett plass. Og det kan like gjerne være i en Høy som en lav stilling. Gud kaller oss til ulike roller og oppgaver, men med samme Ene Felles Mål: Kristus! Det er ikke så vesentlig hvor vi stod da vi ble kalt, om det så var i Grisebingen. Gud driver oss til radikal omvendelse!  Og den indre omvendelsen vil nok også etterhvert vise seg i det ytre, selv om de fleste Helgener vet å ta på seg "den grå kappen" og ikke prale med sine titler og gjerninger..

Helliggjørelse betyr, mer og mer, å likedannes med Jesus, allerede her i verden, i vår innerste natur. Det kristne Håp er at vi En dag skal bli Ham fullkomment lik, i kraften av Hans Avglans. "Og hver den som har dette Håp til Ham, renser seg selv likesom Han er Ren". Som kristne mennesker er vi på ulike steder i livet, noen er kommet et stykke på vei, andre har langt å gå, og det er ikke uten videre alltid så lett å si hvem som er kommet lengst. Det viktigste er at vi alle er på vei, og så er det helt greit at vi er forskjellige, vi er like mye verdt som mennesker uansett. Vi kan gjøre det vi kan for å samarbeide med Gud, men det er bare Gud selv som kan gi vekst. Istedet for å strebe, kan det svare seg mer og sette seg ned, lene seg tilbake, lukke øynene og ta en pust i bakken med Vår Herre. Hvor mye man enn Vil, kan man ikke løfte seg selv etter håret. Og det nytter ikke å dra i en plante for å få den til å vokse fortere. Vann og gjødsle der det trengs, gå i forbønn og be om forbønn- Det er noe vi alle trenger! Ikke bekymre deg for ugresset, husk hva Lignelsen sier om det. Hvis du gir deg til å luke vekk ugress i Guds Åker, kan du risikere at det blir en mager Kornhøst -) Stol på at Vår Herre tar seg av beskjæringen og renser oss så vi kan bære mer frukt, selv om det kan synes som et tilbakeslag der og da. Og ta imot med takk alt Gud gir deg! les Evangeliene, se på Jesus, hør hva Han sier. Ikke vær redd! Veksten din kommer etterhvert, den trenger du ikke tenke så mye på  :-)

Ingen kommer til Himmelen på egotripp uansett hvor store ambisjonene og egeninnsatsen er. Man kan heller ikke lese seg inn i Himmelen. Den dagen man er så lærd og vis at man tror man "har skjønt det hele" er sjelen i stor fare. Den dagen du derimot har lest og lært så mye at du ikke lenger er sikker på at du skjønner noen ting som helst, står det bedre til med deg ;-) De store og sterke klarer nok alltids å "få det til for seg" på verdslig vis. I Guds rike er det noe anderledes. Hvis man haster mot Himmelen med syvmilssteg, og lar de sårede ligge igjen ved veien fordi man "ikke har tid" til de, er man på feil vei, og kan regne med å komme senere i mål enn de som sakket bakut, de som ble liggende igjen, "de blinde og vanføre ved veien". Da er det kanskje bedre å være liten og redd uten så særlig stor tiltro til sin egen kraft og tanke. De små og svake får nemlig ligge tett inntill Jesu hjerte, og Han skjuler dem med kappen sin! Og Jesu hjerte DET er det aller Helligste, så er det noe sted man blir helliggjort så er det der! Der får man bade i Nåden. Og der føler man seg heller ikke større, der blir man til et lite barn, så fylt av Ånd og Omsorg og Kjærlighet at man slett ikke sier noe klokt, bare "goble goble gogo" på Babyspråket! Jepp, Babyspråket, ikke tungetale, det er nemlig et språk som alle babyer forstår! :-) Det er et heeelt annet språk en "bokstavspråket". Må oppleves! :-) Det er det språket man snakker i hjertet og hører gjennom andre sanser enn det kun ørene kan oppfatte !

Sånne små barn som får bade i Nåden og har en plass inni Jesu hjerte vet også bedre enn å bli overmodige. Hvis det er noen Djevelen misunner så er det de som får komme inn i Jesus hjerte, dit han selv aldri kan komme og ikke har noen ting som helst. Så da kan man regne med både brøling og at han ellers ikke ve hva ondt han skal finne på, hvor mye faenskap han skal lure oss med på og hvilke løgner og anklager han skal dikte opp. Men Jesus kjenner sine og passer vel på deres sjeler, uansett hva som vederfares av lidelser. Han sier "Frykt ikke du lille hjord, for det har behaget Min Far å gi dere riket" ;-) Og riket, ja det består ikke i Ord, men i Kraft.

Det er mye som er rart i denne verden. F.eks det faktum at det finnes en hel del mennesker som er veldig flinke med ord, veldig flinke til å lese og skrive, men som synes å være fullstendig analfabeter på babyers universelle språk. Hvor språkmektige er egentlig folk hvis alt må forklares ved hjelp av ord...? Barn som har lært det verbale språket er ellers kjent for å plumpe ut med ting, også når og der det slett ikke passer. De begår ingen synd. Gud har ingen intensjoner om å skåne verden for Sannheten og Akopalypsen, endetiden skal være tiden da alt som har vært skjult kommer frem i lyset og avsløres. Sånn sett er det ikke sikkert det var så mye bedre som noen tror "i gamle dager", det kanskje bare så sånn ut på overflaten. Selve Virkeligheten derimot blir ikke mindre grell i seg selv om den ligger under et vakkert teppe. Det som er virkelig vakkert forringes heller ikke av et grått ullteppe :-)

Jeg håper og tror jeg taler i enhet med min Kirke og vår Kjære Pave Frans når jeg snakker om de åndelige ting. Når jeg noen ganger taler mot de rike, mot pengejag og fokus på materielle verdier, er det Ikke et utslag av misunnelse. Jeg har til salt i grøten og vel så det. Selv er jeg blitt så rikt Velsignet  åndelig sett, at Det sikkert kan vekke misunnelse hos noen. Men i Guds rike vinner man ingen verdens ting gjennom misunnelse.

Og da sier skribenten god natt denne kvelden.

Tro og Vitenskap



Den katolske Kirke innrømmer fornuften en stor plass. Ikke bare innenfor teologi og filosofi, men også i forhold til vitenskapen. Forholdet mellom vår tro og vitenskapelig evidens er idag helt uanstrengt. Ny vitenskapelige oppdagelser kan sogar i noen tilfeller befeste vår tro. Selv trodde nemlig den gode katolikk at mennskearten hadde sitt opphav og oppstod "litt her og der" og ikke alene i Edens hage, så jeg sliter litt med vitenskapens påstand om at menneskets opprinnelse var i Afrika alene. Og hvordan kan det sosialantropologisk ha seg, at australske aborigins, som har levd helt adskilt fra kulturpåvirkning utenfra helt frem til moderne tid, siden kontinentene skilte seg, også har et forbudt tre, med i sin mytologiske skapelsesberetning, og flere andre "paralleller" til Bibelens historier..? Klø seg i hodet, det kom som en overraskelse på meg iallfall! For jeg er ikke av de som leser hele Bibelen, som en "vitenskapelig korrekt historiebok", skrevet på Norsk av Gud selv, slik man ser ut til å mene i enkelte fundamentalistiske "bedehuskretser"...

Jeg har ikke tenkt å gå inn på forholdet mellom Kirkens tro og naturvitenskapen i historisk kontekst. Jeg vil holde meg til hvordan det er idag. Vi har nonner som arbeider innen vitenskap, bl.a en dominikanernonne i Oslo som forsker på partikkelfysikk, og var med i teamet som utarbeidet teorien (Higgs teori) som ble belønnet med Nobelprisen i fysikk 2013. Prisen kan kun tildeles enkeltpersoner, så det var Professor Francois Englert fra Belgia og Professor Peter Higgs fra Storbritania, som stakk av med æren. Også tradisjonelt sett har mange munker og nonner vært svært lærde og forut for sin tid, ikke minst innen medisin.

Kirken har idag verken problemer med The Big Bang-teorien eller Darwins evolusjonslære. Med henblikk på sistnevnte, er det interessant å lese at moderne genforskere, har kommet frem til at alle mennesker er så nært beslektet, at de mener vi alle nedstammer fra 12 individer som utvandret fra Afrika da kontinentene skilte lag. Så da er kanskje historien om Adam og Eva så helt tatt ut av luften heller. Jeg har lagt merke til en interessant ting når jeg leser Bibelens skapelsesberetning. Det står som alle vet at Gud skapte bare To mennesker, men det står at de barna de fikk gikk ut og giftet seg med "jordens folk". Da kan det være en fristende tanke for meg som kristen å tro at de første mennesker faktisk Er "the missing link", og at vi alle som etterkommere, er hybrider av Det opprinnelige menneske og ape-mennnesker. Sett i lyset av den moderne genforskningen synes dette heller ikke å være helt på jordet?

Når man snakker om "religiøs Tro" som noe som ikke kan bevises, innbefatter også definisjonen overbeviste ateister. Der agnostikeren stiller seg åpen uten å vite, avfeier ateisten enhver overnaturlig eller Guddommelig eksistens. Ateisten kan sånn sett ikke akkurat kunne sies å ha noen vitenskapelig tilnærming, han tror jo på en "Sannhet" som overhodet ikke kan bevises. Strengt tatt finnes det, både rent logisk og i utallige menneskers levde liv og erfaringer langt mer som taler For en Guddommelig eksistens!

Tanken på at jeg sitter her på en rosa stol og skriver på pc, for å dele det jeg skriver ut på det store internettet, som følge av at død materie på grunn av ukjente fysiske faktorer, uten mål og mening pluttselig ble til Liv synes meg mye mer utrolig og ulogisk enn at det står en skapende intelligens bak. Og hvordan oppstod alle naturlovene av et eneste stort smell, som slynget masse utover i det tomme univers? Hvordan kunne det tilfelig oppståtte livet, gjennom en lang rekke tilfeldigheter pluttselig bli til intelligens? Og hvis mennesket i virkeligheten er et dyr, og absolutt alt i Darwins lære stemmer, hvorfor følger vi da ikke bare dyrets instinkter, hvorfor er vi opptatt av helt andre ting enn å formere oss, sove og spise? Hvordan kan alt i naturen være så komplekst, samtidig så ordnet og tislynelatende "fornuftig" innrettet hvis alt bare er helt tilfeldig uten noen intelligens, "skjema" eller mening bak det hele? Og hvorfor er mennesket så andereldes enn alle de andre artene? Hvorfor er vi den eneste arten som idag ikke passer inn i økosystemet, men tvert imot ødelegger planeten, selv om det kun er mennesket som kan sies å ha en reflektert fri vilje og evne til å skille mellom godt og ondt?

Jeg forstår også Bibelens skapelsesberetning og syndefallet, der de første mennesker åt av den forbudne frukten som "gir forstand og kunnskap om godt og ondt", dithen at før syndefallet, levde mennesket i naturlig, instinktiv harmoni i og med naturen, på samme måte som dyrene, uten evne til å gjøre noe som stred mot menneskets natur eller naturen forøvrig. Ved syndefallet fikk mennesket en forstand som skiller oss fra dyrene, og Gud laget det slik at mennesket da måtte dø, ettersom de selv nå satte seg selv i Guds sted. For vi er bare mennesker, med menneskelige begrensninger. Og siden dengang har menneskene gjort mye ondt, og forbrutt seg både mot sin egen menneskelighet og naturen. Og siden dengang har mennesket, også dagens mennesker, lengtet tilbake til en paradisisk tilstand, hvor vi lever i fred og harmoni med hverandre uten å skade naturen eller ta skade av den eller dø.

Som kristen vil jeg selvfølgelig gjerne jobbe for fred, miljøvern, menneskerettigheter og alt som gjør det godt å leve for meg selv, mine medmennesker og fremtidige generasjoner. Men jeg ser ofte at jeg selv og andre kommer en smule til kort i dette prosjektet. Så djevelen serverte altså, som det også står i Bibelen, en løgn da han sa at "mennesket blir som Gud når det får forstand". All erfaring viser at mennesket med all sin forstand ofte har skapt og skaper alt annet enn paradisiske tilstander på jorden.

Mens vi arbeider for det gode, henter "en vellykket kristen" i kraft av Tro, kjærlighet og veileding fra Gud, mens vi venter på en endelig gjenreisning, renselse og gjenopprettelse for menneskeheten. En ny jord og en ny himmel. En åndelig tilværelse som er enda bedre og mer fullkomment enn det var før syndefallet da "alt var natur". Så til syvende og sist kan vi si at Slangen fikk rett; Gud vil gi oss del i sin egen Gudommelige natur, så alt det onde tar slutt. Gud er Kjærlighet, har Jesus lært oss, og når vi har lært alt og (inn) ser han som Er Sannheten, skal vi bli som Ham, "og Gud skal være alt i alle".

Gud er kjærlighet. Den som virkelig elsker, med eller uten tro, har allerede fått en smakebit. Gud er god! Menneskeheten har en stykke igjen på Den veien....

FELLES KOMMUNION FOR ALLE KRISTNE?

Et katolsk barns grubling: Jeg har vært i Kirken. Nærmere bestemt kveldsåpen Stavanger Domkirke. En hellig, katolsk luthersk Kirke fra 1100-tallet, altså før reformasjonen. Jeg pleier å tilbringe hver fredagskveld i stille bønn og meditasjon i denne, etterhvert kjære, Kirken. Og det er som reglel da de beste idèene kommer.

Jeg ble utrustet med et godt intellekt gitt i "vuggegave", skal jeg tro de mange tilbakemeldingene på hvor evnerik, intelligent og begavet jeg har vært, like fra barnsbein. Og jeg fikk Den hellige Ånd og troen i dåpsgave. Likevel har jeg unektelig, litt enkelt formulert, oppført meg som en idiot store deler av livet, og tidvis også blitt oppfattet, eller iallfall behandlet som en idiot. Hva angår det åndelige, har jeg nok også tidvis vært langt ute på de skrå bredder. Men jeg har alltid hatt en bønn og "den lille stemmen" i meg, uansett hvordan det har sett ut for utenforstående. En kime av Tro, som ikke engang min egen vilje har kunnet drepe. Gud holder meg fast, jeg prøvde, men det nytter ikke å flykte. Og nå vet jeg jo at å flykte fra Gud er det dummeste og mest uhensiktsmessige man kan gjøre. Jo nærmere man kommer "den dømmende og straffende" Gud, jo mindre redd blir man. Tidvis er Han så nær meg at jeg kjenner det fysisk. Tidvis fyller Han meg med ydmyk Ærefrykt. Gud er verken håndgripelig eller ganske begripelig, i sin evige uforanderlige mangfoldighet og dynamikk. Blir man forvirret, får man feste blikket på den høyst menneskelige, gudommelige Jesus fra Nazareth.


Tror du på under og Skytsengler? Jeg er et levende bevis på Guds under, og mitt liv taler sterkt for at Skytsengler finns! Jeg har ofte vært i farlige situasjoner, balansert mellom liv og død. Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at det med et rent verdslig blikk, om man kjenner alle omstendigheter, er et Mirakel at jeg fortsatt er i livet, og fysisk har kommet relativt uskadd fra det hele. Gud har bevart meg vel, selv om det nok ennå er de som mener jeg ikke er riktig vel bevart. De har sikkert rett, det er grenser for hva et menneske kan gjennomgå uten å bli merket av det. Min Skytsengel har hatt mye å gjøre. I perioder har det kunnet virke for meg selv, som jeg ikke Har noen skytsengel. Jeg har konkludert med at han sikkert bare har vært litt overarbeidet og trengt en liten ferie ;-) Jeg har en mistanke om at Grunnen til at Gud har holdt meg i livet under alle omstendigheter, ikke blot er til min egen forlystelse...

Jeg er en "lykkelig katolikk", konverterte for tre år siden, og jeg er sikker på at det var "forsynet", egen og andres bønn som førte meg på rett vei. Overgangen var ikke særlig vanskelig, tvert imot som å komme hjem. Kort sagt kan du si at jeg under katekesen- Troskurset forut før jeg ble opptatt i Kirkens fulle fellesskap- oppdaget at jeg allerede lenge hadde hatt en "katolsk" tro. Jeg visste bare ikke at den var å finne i Den Katolske Kirke:-) Jeg har ikke lyktes i å finne noe i den katolske katekisme som jeg læremessig har noen problemer med å slutte meg til, men er "luhtersk" nok til å mene at ethvert dogme, enhver trossannhet, ikke er like avgjørende for frelsen. (Jeg har forøvrig aldri lest Luthers lille katekisme). Også småbarn og åndssvake kan være sterke i troen og (vel så?) åndelige og forenet med Kristus som "de lærde". Tro er ikke en ren hode- og læresak, ellers skulle man kunne rangere troens styrke og kvalitet i forhold til utdanningsnivå og intellektuell kapasitet. (Forstand er en god ting, men i Bibelen advares det om å sette for stor lit til sin egen forstand, det er Gud, ikke oss selv vi skal Tro på!) Vel kommer Troen som regel av forkynnelsen ("Hvordan kan dere tro på en dere ikke har hørt om?" Paulus), men Den hellige Ånd er ikke (totalt) avhengig av verken det skrevne ord eller apostler. Iallfall hvis vi skal tro historien om Abraham. Det var ingen som hadde fortalt Ham om Gud, og han hadde ikke lest noen Bibel. Gud kallte ham derimot direkte, og Abraham omgikkes ham "som en mann omgås en mann". I Skrifen kan vi sågar lese hvordan hans kone serverte geitemelk til Herren, under et tre i hagen. Det synes mystisk, men jeg har ikke store problemer med å tro det. Jesus drakk også vin sammen med sine disipler. Gud kan gjøre, Skape og vise seg på hvilken måte Han vil, til alle tider. Enten det er som "en øredøvende stillhet", et blendende lys, eller en stemme fra oven. Den viktigste og mest Sannferdige åpenbaringen av Gud har vi i mennesket Jesus Kristus. Guds Sønn, vår Frelser. Misjonsbefalingen er gitt, og apostlene holder frem med Oppdraget. Men det kan nok også tenkes at Gud attpåtil jobber uavhengig av disse. I Skriften står det: "I de siste dager vil jeg utgjyde Min Ånd over alt kjød. Og det skal skje; Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst". Her snakkes det om en frelse som verken skjer ved dåp eller "den rette lære", men simpelthen frelse ved å rope på Jesus! Ånden åpenbarer selv Herrens navn.

Jeg var nylig på en forelsening med Dominikanerpater Robert Christian er professor i teologi v. det pavelige universitetet Angelicum i Roma. Han er også teologisk rådgiver for Troskongregasjonen i Vatikanet. I de senere år har han særlig arbeidet med spørsmål vedrørende en mulig enhet mellom den katolske- og den anglikanske kirke. P. Robert Christian drøftet i sitt foredrag forholdet mellom den katolske kirkes egenforståelse som kirkesamfunn på den ene siden og den katolske kirkens økumeniske relasjoner på den andre siden. På en heller "Dogmatisk måte". Konklusjonen av det han sa, sett ifht spørsmålet om felles kommunion (nattverd) kunne litt satt på spissen oppfattes slik: "Vi kan ikke ha felles kommunion før alle er katolikker". Fordi alle kristne ikke deler det samme syn på enhver Trossannhet vi som katolikker anerkjenner og har fopliket oss på, om ikke annet så i lydighet til vårt Trosembete, og så lenge ikke alle anerkjenner Paven som sitt religiøse overhode, kan vi altså ikke drikke av Nådens kalk sammen...

Nå er jeg fullstendig klar over at jeg kun er 3-4 år gammel som katolikk. En av begrunnelsene for å konvertere var også at jeg anerkjenner Den Katolske Kirkes rikholdige visdom, og vet at den både i det nåtidige og det hinsidige rommer en rekke kvinner og menn som både er klokere, visere, mer kunnskapsrike og mer innsiktsfulle enn meg. Jeg er fullt overbevist om at, ikke som enkeltmennesker, men som Kirke er Den katolske Kirke i besittelse av en større fylde i Kristus enn noe annet Kirkesamfunn, og det er en Nåde å være innenfor! Men som Luther sa ;-) "Jeg kjenner min Bibel". Ikke slik å forstå at jeg drar Trosembetet i tvil, og for all del ikke Romas Biskop, vår kjære Papa Frans, Peters etterfølger! Jeg er heller ikke ute etter å kritisere, men har noen innvendinger, som heller kan forstås som undring og spørsmål. Kanhende begynner det å vokse visdom på min vei, jeg har fått noen grå hår. Jeg er iallfall mindre bastant og skråsikker enn under begynnelsen og "ungdommen" av min Trosreise. Da jeg var 25 hadde jeg en temmelig fastspikret tro på at Bibelen ga oss alle svar vi trengte, blot i bokstaven, og at her slett ikke trengtes noen teologiske studier. Så ikke idag! Det er likevel fortsatt "veie og måle læren på Guds Ord".

Jesus sier: "Stå opp! Dine synder er tilgitt, din Tro har Frelst deg!" Og denne frelsende troen det her snakkes om er ikke bygget på teologiske læresetninger.

Nå er det slik at Kirken og teologien har gransket, vokst og utdypet innsikten i Troen på Den Ene Samme Jesus. Ved Troen og Sakramentene endog forenes vi stadig sterkere med Ham som er Troens opphavsmann og fullender. Slik kan man dermed tillate seg å si at "Troen på Kirken også er det samme som troen på Jesus - Den som ikke tilhører Kirken, tilhører heller ikke, og har ikke del i Kristi Sanne Legeme". Men vi bør vokte oss nøye for å bli For selvsikre og selvforherligende. Kirken er ikke fullstendig i Kristus, før vi alle har sett Ham og er blitt Ham lik. Sånn sett har vi et stykke igjen før vi er fullkomne i innsikt, Sannhet, Kjærlighet og Hellighet! De døpte utenfor Kirken er, som også vår Kirke lærer, Guds barn. Og alle troende døpte er kristne. Men er de kristne, har da ikke også alle disse del i Nåden? Døde ikke Jesus også for dem, som for oss- uten at noen av oss kan ta egen fortjeneste av det? Å anta at enhver medlem av Den katolske Kirke i ett og alt kjenner og tror på absolutt alt som er formulert av Trosembetet, er vel også i praksis en illusjon? Så hvorfor skulle ikke alle Kristne kunne motta Nådegaven, ved vår rikdom? : "Jesu blod, utgjydt for dere og for de mange, til syndenes forlatelse". Strengt tatt er det kanskje ikke vi som er så heldige at vi er innenfor, men våre "dårligere bemidlede" søsken på utsiden som trenger det mest? Jesus åt og drakk med Tollere og syndere, men vi kan ikke gjøre det samme? Drar vi skyld over vår Kirke, ved å dele Nådens sakrament, som renser bort all synd og urettferdighet? De som vil innenfor, og blir medlemmer av Den katolske Kirke, må selvfølgelig få opplæring, slutte seg til Kirkens indre og ytre ordning, føye seg i rekkene og motta læren i Tro. Jeg er strengt tatt av den oppfatning at Troen først og fremst sitter i hjertet, og at hodet brukes til å trenge inn i forståelsen av denne allerede eksisterende troen, slik at man også med hode vinner innsikt i det man tror med hjertet. Og slik blir det en vekselvirkning hvor også troen i hjertet kan gjødsles og vannes av den innsikt man vinner. Men det er bare Gud som gir vekst! Det mest avgjørende er ikke samvirket mellom hode og hjerte, men mellom oss og Gud. Det skjer etter min mening først og fremst gjennom bønnen. Vi helliges ikke bare ved Ordet og heller ikke alene ved Sakramentene. Og etterhvert som vi lærer, helliges og vokser i Troen kommer dette oss til hjelp i bønnen, til oppbyggelse og gagn for Kirken og for andre mennesker. "Et rettferdig menneskes bønn, har stor Kraft".

Er det sant at alle Sanne Dogmer er like viktige? Tja, i den store sammenheng kan det vel sies sånn, men trossannheter (beskrivelsen av nødvendigheter i Frelseshistorien), blir ikke mindre Sanne og virkelige om man ikke tror alt. Det faktum at vi kjenner de fleste store elementære Sannheter om hvordan det hang eller henger sammen, betyr ikke at de ikke finnes selv om vi ikke tror på de. Vi regner det som Sant at Maria var jomfru hele sitt liv. Det var sikkert avgjørende for den faktiske frelseshistorien og måtte så være, men det er ikke avgjørende for vår frelse at vi vet det og tror det. Vi vokser og berikes av økt innsikt, men Jesus selv spurte ingen hvorvidt de trodde at Hans mor var jomfru (jf"sluttet seg til dogmet") Det som er viktigst og mest sentralt for vår og verdens frelse er at vi Tror på det faktum at Jesus fra Nazareth var Guds Sønn, kommet i kjød, fullstendig ren. Sann Gud og Sant menneske, unnfanget ved Den hellige Ånd. Ikke av manns vilje og ikke av kjøds vilje, men av Gud. At Guds Sønn lot seg føde, at han gjennom sitt liv og lære, bedre enn noe og noen viste oss hvem Gud er. At han døde til soning for våre synder, stod opp fra dødsriket og vendte tilbake til sin Far. Slik jeg ser det er det dette Jesus spør etter når han gjengitt i Evangeliene spør etter, vurderer og prøver menneskenes tro: "Tror du at jeg er Messias, frelseren?". 

Jeg husker ikke alltid Bibelversene på rams, men mener at det står:"Dersom du med hjertet tror at Gud oppreiste Jesus fra de døde, og med din munn bekjenner at Jesus er Herre, Da skal du bli frelst". Så står det også: "For det er tre som virker sammen; Ånden (som gir Tro), vannet (dåpen som renser fra arvesynd og setter oss inn i Guds Rike som Guds egne barn) og blodet (nattverden, som forsoner oss med Gud). Hvis nå "de andre" er Guds egne barn og har troen på Jesus som sin frelser, hvordan kan vi så nekte dem del i blodet. Jeg er ikke helt sikker på hva som faktisk er Kirkens lære i det jeg nå vil stille et stort spørsmål ved:

Hvis det er Den Katolske Kirkes oppfatning at kun vi og de få Kirkesamfunn vi idag har kommunion med er forvaltere av Det Ene Sanne Sakrament, Jesu sonoffer nærværendegjort i vin brød, Og at del i dette blodet er avgjørende for ethvert menneskes frelse og forsoning med Gud ("Den som ikke eter mitt kjød og drikker mitt blod, har ikke Liv i seg") er det ikke da slik at vi støter Guds egne barn bort fra Kristus, de som Tror på Kristus Og på nattverdens undergjørende virkning? Skal vi si "Sorry, det hjelper ikke at du tror på Jesus og alt det der, hvis du ikke anerkjenner Paven som din leder og erkjenner/forstår at du (f.eks) har en Skytsengel?

Jesus snakker om at han har flere "kveer", ikke bare den ene saueflokken, men også andre han bryr seg om...Og også Judas fikk del i brødet som ble brutt og kalken som gikk rundt da Jesus innstiftet nattverden....

"En sier han er tilhenger av Paulus, en annen sier han tror på Peter". Men jeg sier som St. Paulus også sa: DET DET KOMMER AN PÅ ER VERKEN PAULUS ELLER PETER, MEN HVORVIDT MAN TROR PÅ JESUS KRISTUS! Jeg er frimodig i troen på Herren, og håper ikke jeg legger meg ut med alt for mange Skriftlærde teologer nå :-) Skjønt når man identifiserer seg med den Lidende Kristus, må man regne med 40 piskeslag...

HERFRA OVERTAR MIN KATOLSKE OG BEDREVITENHER, DEN SOM LUTHERANERNE SYNES Å "HATE" OSS FOR!

Jeg skjønner jo også betydningen av å verne om vår Kirke og vår katolske Tro! Dersom vi åpner opp for alle, uten krav om at de slutter seg til oss og aksepterer våre trossannheter,bidrar det ikke til større kristen enhet, men heller til en intern oppsplitting av vår verdensomspennende Enhetskirke, og utvanning av vår Høyhellige tro. Da blir vi som en By uten murer og vaktmenn som fienden lett kan traakke inn i, odelegge og rove. Slik det er idag kan jo uansett den som vil bli katolikk, så sånn sett kan vi på ingen måte sies å være noen "gjerrig og ekskluderende" Kirke, slik noen onde tunger på luthersk hold hevder! Vi har større som Kirke åndelige rikdommer enn dem, og med det mer å forvalte og ivareta, men hvem som vil kan få del i det- På Kirkens premisser. Og slik Må det kanskje være?

Vi er en konservativ Kulturkirke, som forvalter Evangeliget, Kirkens arv og Tradisjon etter prinsippene "conservare" og "cultivare": Konservere og bevare så det ikke går i forråtnelse, oppløses, faller fra hverandre, spres for alle vinder og tråkkes ned, samtidig som vi kultiverer, dyrker og videreutvikler- som Bonden tar vare på og dyrker markene og naturen som Gud har skapt- på Skaperverkets premisser. Da faller ikke Kirken fra hverandre, smuldres ikke opp, slik at fuglene spiser opp Ordet, ugresset tar over, tistler og kratt skyter opp, og mange ord faller på steingrunnn, fordi ingen rydder jordene. Og da bærer også Markene mer frukt, og Høstgrøden blir større! Og Selv har sagt at vi heller ikke skal man gi hundene det Hellige, så de river det til seg og bruker det mot oss, eller strø våre perler for svin, som ikke vet å verdsette det og bare tråkker det ned i sølen og skitner det til.

Nåden ved Kristus er tilgjengelig for alle som vil tro, vende om og ta den imot og Gud er rik nok for alle. Vår Kirke har han gitt til del store åndelige skatter, og den har vi ikke fått "gratis". Ved alle store åndelige gaver følger det et Kors. Guds Nåde er en invitasjon til alle mennesker som erkjenner sin synd og avmakt, og ikke forakter Lovens tukt til Kristus. Andre Kirkesamfunn har gjort Loven til intet, utvasket syndsbegrepet og er til sist kommet så langt at de setter spørsmlstegn ved Evangeliets og Kristendommens kjerne; Jesu offer! Da er jeg ikke bedre enn at jeg lar meg påminne om at Evangeliet advarer oss mot å gi hundene det hellige og strø våre perler for svin, for de vil bare rive det til seg og i filler og bruke det mot oss for det det er verdt, ringeakte det og dra det ned i søla. Dertil har vi nok syndere og avsporede utro tjenere i vår Kirke som det er, skjønt Kirken ved Troen enda står støtt i sine grunnvoller. Så får vi kanskje heller tåle å bli beskyldt for manglende gjestfrihet og for å være for eksklusive. For de som vil slutte seg til oss, er likevel døren åpen og sakramentene tilgjengelige. At det følger forpliktelser og forsakelser med godene, er slik Jeg som selv er konvertitt ser det, ikke noe surt kirkelig pålagt offer, men en gave, et middel til oppreisning og vekst i seg selv. Likefullt har jeg medynk med "de fattige" ;-)

 Vår Kirke har vokst og utviklet seg gjennom 2000 år, og var dette et byggverk reist av mennesker alene, eller om det hierarkiske konstruksjonen og ordningen med Trosembete og Pavelig veto ved tvil i trosspørsmål og i fastsetting av dogmer, vært helt feil, hadde vi neppe blitt stående. Kirkesamfunn som ikke akter Tradisjonen, men har brutt ut og går sine egne veier, med individualistisk teologisk tenkning og brekking av Evangeliet i utallige varianter og ulike fortolkninger, stadig modernisering og liberalisering eller i motsatt grøft "Fundamentalistisk Ny-Evangelisering" på spinklet teologisk grunnlag, hvor ofte gjerne En grunnlegger eller pastor får uforholdsmessig stor makt, kan ha sin timelige oppsving, men det smuldrer som regel opp eller avsporer helt. Blir ikke stående, tåler ikke tidens tann, viser ikke tegnene på Åndens drift til enhet, bare stadig mer splittelse og større sprik og uenighet. Så om vår Kirke enda verken er fullkommen eller fulltallig, siden de fleste katolikker slett ikke er Helgener og det heller ikke stilles som betingelse for å Bli katolikk, og enda er i vekst og utvikling- På vei, kan jeg ikke se annet enn at det er det beste og mest solide Kirkesamfunn Jeg har hatt befatning med, og jeg har både hatt noen runder med både Den Norske Kirke og ymse Karismatiske og "alternative, konservative" Frimenigheter, men underkjenner heller ikke betydningen av det som skjedde der på et åndelig og trosmessig utviklingsnivå, for at jeg senere lot meg lede av Gud til Den Katolske Kirken, Moderkirken, Den Kirken jeg alltid skulle vært en del av men ikke visste fanns som et alternativ. Kirken hvor min Tro er hjemme. Den Hellige Universelle Katolske Kirke. KIRKEN! Og sånn sett har den som ikke liker at vi tar Bibelen, Troen og Kirkens indre ordning på alvor noe hos oss å gjøre; For om man ikke akter denne Kirke og kirkens tro som Hellig, Sann og av Gud, hvorledes kan man så kritisere Kirkens forvaltning av Troens sakrament (for nattverden er da et sakrament for troende og ikke som dåpen en initiasjon til troen), og mene seg berettiget til å ta imot? Gjorde ikke da våre Prester en bjørnetjeneste ved å la vantro syndere, som verken har erkjent eller bekjent sin synd drikke seg til doms uten engang å vite hva de gjør...? For da er det ikke Kirken men Gud som dømmer, og Han dømmer ikke bare den som drikker, men holder også sine Hyrder og apostler ansvarlige og stiller dem til regnskap for sjelene. For De Vet formodelig hva de gjør! 

Det er lett å bli revet med og la seg "forføre" av disse selvsikre, sjarmerende, liberalteologiske ørekløerne i Den Norske Kirke, som setter Guds Ord til side for sitt eget i "appelerende politisk korrekt humanisme" med større sans for det som hører mennesket til enn det som hører Gud til, og ikke skiller mellom Kirke, Guds Rike og "verden", i håp om å få del i en forlokkende verdslig og kjødelig bekvemmelighet, til fordel for det som er mer verdt. Eller de moderne karismatiske Legpredikanter rundt om i utallige Frikirker, som har timelig vekst, fordi de frister mennesker med Rikdom, fremgang og personlig verdslig suskess, og bruker store ressurser på Media og Markedsføring, Megakirker i ren "Hollywoodstil", hvor Gudtjenesten og forkynnelsen er blitt et Show. Det er ikke noe det er verdt å la seg friste og føre på avveie av syns jeg! For Den Katolske Kirke har bevart og konservert Guds Sanne Ord, og har det uforgjengelige Guds Lys. Gjennom en ubrutt tradisjon, med apostolisk suksessjon fra Kirkens grunnlegger- utvalgt av Jesus selv- Den Hellige Paulus, som har blitt kultivert og utviklet gjennom århundrende, gjennom arbeid, studier, Skriftlesning og Kirkelig liturgi, og fremfor alt ved de Helliges bønner gjennom alle tider, og det har båret Frukt. Gud har gitt Vekst, og Huset står fortsatt støtt! Noen faller fra, men fortsatt er vi mange, og det er stadig tilstrømning, enda så "gammeldagse" vi er i vår konservatisme, og tross vår upopularitet i sekulære kretser, og sterk politisk motstand også i vestlige Media! Noe har vi gitt dem God grunn til å klage på og slå stort opp, for det er blitt begått både omfattende overgrep mot barn av Kirkens menn ute i verden- som Kirken lenge holdt skjult, og det har blitt begått alvorlige feil og utbetalt store summer fra staten på urettmessig grunnlag her hjemme, som Kirken i begge saker har jobbet og fortsatt jobber hardt for å rette opp, og forebygge gjentagelse av.

Og like fullt mener jeg og vi at vi er Den Sanneste, mest rotekte og mest fullverdige Kirke! Sånn sett er det vel ikke rart om verden og andre kirkesamfunn blir Provosert. Men heller ikke Vi Eier Sannheten, og heller ikke Vi kjenner enda Hele Sannheten, så ikke bare Gud men også mennesker utenfor egen katolske krets kan ha noe å tilføre og tilføye. Vi er enda ikke Fullkomne, og det er fortsatt ting som forringer Vår Hellige Moder Kirkens skjønnhet, om enn den Salige, uplettede Maria er Kirkens Mor! Vår Kirke er stor og den menneskelige takhøyden og antall "rom" større og flere enn "verden" utenfor Tror, så hos oss finnes nok de fleste elementer og retninger internt, som i Kristenheten forøvrig. Og dertil også dessverre nok av Synd, verdslighet og kjødelighet- ettersom også vi katolikker "bare" er Mennesker, og det slaget kommer jo i alle slags varianter, hvor noen er nærmere Helgenstaus enn andre og noen nesten helt på motsatt side av "skalaen", og det er ikke alltid heller like lett å se klart og tydelig "hvem som er hva". Også hos oss finnes det nok både Judaser, Tollere og Skjøger, og "Kalkede Graver". Som Kristus Selv, er heller ikke Kirken ukjent med slike, og Gamle Skriftefedre har nok også "hørt det meste", selv om det ikke er alt som Blir Skriftet. Skjønt skal man Skrifte, er det Egne og ikke andres synder som Skriftes.

Å "bruke verden som Skriftestol" er imidlertid ikke å anbefale, for ikke bare har de utvasket syndsbegrepet og gjort Guds bud til intet, slik at det verken er hjelp til omvendelse og bot eller Absolusjon å få, men Verden bruker også det de "får på oss" aktivt mot oss, og prøver dertil å latterliggjøre og rive oss i filler med vår egen Lære, som de helst ville gjort til intet i tillegg til at vi når vi synder blir gjort til skamme, og med det også fører skam over vår Kirke. Så vi bør ikke forakte vår Kirkes Voktere og Trosembetet, selv om det er lov å komme med innspill, stille spørsmål og diskutere ting! Historisk vet vi jo at det også har hendt, at selv "ufeilbarlige" Paver har kommet på avveie fra den sunne, gode Lære, fordi de tross sin utvelgelse, sin Salvelse og sitt Høye Embete, også "bare" var Mennesker! Det er ikke alle Paver som har blitt Kanonisert og Helgenkåret så vidt meg bekjent, og Det taler faktisk til Kirkens fordel, og vitner om en sunn dømmekraft, og om at Pavens suverenitet ikke gjelder som om Pavene er Diktatorer, som kan styre alt og hele Kirken ovenfra og ned i hva det måtte være. I en Enhetskirke er det alltid en viss dialog og samvirke fra bunn til topp likevel som fra topp til bunn, og på de ulike nivåene. Og diskusjoner og brytninger mellom ulike "fraksjoner" (som ikke er det samme som Splittelse!), som alt kan tjene til vekst og utvikling for Kirkens vedkommende. Så er det heller ikke bare "dårlige" men også Gode Paver, som tidvis hisser på seg mektige krefter intern. For noen ganger er direktiver og reformer som kommer ovenfra, hvor uønsket de enn måtte være av enkelte, og uansett hvor mange som mister eller får større Privilegier, et Gudevillet Gode! Det viktigste på Alle nivåer er og blir unasett å være lydhør for hva GUD vil! Og har han slik det står skrevet talt et menneske til rette gjennom et umælende esel, kan han sikkert også tale gjennom "en liten kvinne som meg". Men jeg er nå uansett bare en Liten kvinne, Og konvertitt kun på sjette året. Men Troen har jeg hatt lengre, og den er prøvet og Sterk. Det er svært liten grunn til å Tro at Jeg faller fra med det første! Jeg har fortsatt mye å lære og noen ting i Den Katolske Lære jeg stiller spørsmål ved- hvordan skulle jeg ellers vinne innsikt og finne svar?  

I motsetning til Luther elsker jeg min Kirke og min Biskop, også gjennom "dårlige tider" og når jeg blir møtt på en ukjærlig måte. Men støtes jeg bort av hårde mennesker, og holder meg borte en tid, blir jeg uansett aldri borte fra og bortstøtt av Gud! Han Mister meg ikke, tenker ut hva som skal til og kaller meg tilbake. Det har vært tider jeg har måttet ty til "barmhjertige Samaritaner" i Den Norske Kirke, som jeg er så flink å kritisere ;-) Noen av disse "moderne" lutherske teologene, som jeg i visse henseende nok er ganske så uenige med, har ikke bare utvist meget høy tålegrense for "sin skarpeste kritiker", men også utvist meg stor kristen nestekjærlighet og omtanke. Likevel kunne de aldri bidratt til min Åndelige vekst som kristen på samme måte som katolske teologer, Prester og nonner. Heldigvis finnes det Mye Kjærlighet og mange Gode tjenere, Veiledere og foresatte i vår Kirke på tross av noen mindre gode, kjærlige og barmhjertige mennesker! Men jeg sliter fortsatt litt med å forstå "vesensforskjellen" på de som er innenfor og de som er utenfor vår Kirke, men det Er jo en forskjell og jeg merket selv godt at jeg mottok en større fylde da jeg ble fermet som katolikk, og har hatt Vesentlig bedre vekstbetingeleser som Kristen som katolikk enn noen gang før, som jeg ikke engang visste fantes tilgjengelig i noen Kirke! Og når man som katolikk vet hva man har fått, og hvor Godt det er, gir man nødig avkall på det, og man strør det virkelig heller ikke ut som "perler for svin" som ikke akter det, men bare tråkker det ned! For om nå disse godmodige, velvillige og nestekjærlige lutherske Prestene like fullt øver mer negativ inflytelse og påvirkning på meg, enn jeg evner å øve katolsk inflytelse på dem, er det BESTE å holde seg til Gode katolske Patere, selv om det ikke Alltid er slike tilgjengelig. Desto mer Gledelig er det når man blir Velsignet med slike! Prester er som mennesker flest, noen er gode og noen er dårlige, noen er flinke og andre mindre flinke. Noen ganger er "de flinkeste" ikke de beste for en rent menneskelig og heller ikke åndelig sett, og noen ganger er Prester bedre som Mennesker enn som teologer og åndelige veiledere. "Det er mangt av allslags". Noen Prester er imidlertid Både Gode, nestekjærlige og menneskevennlige Mennesker, flinke teologer Og også gode Veiledere og støtter, som bidrar til åndelig vekst og fornyelse både for enkeltmennesker og Kirke. De kan man sannelig Prise seg Lykkelig over både som enkeltmennesker og Kirke! Men vi skal heller ikke glemme å takke Gud for de andre. Selv de som for oss blir en prøvelse kan være sendt av Gud og i Guds plan. Det er mulig å lære noe og vokse på det meste, så lenge man holder fast ved Gud og har god vilje, og "en Sann venn i nøden" skal man ikke forakte og glemme, straks "nøden" tar slutt. Men vel; Jeg er katolikk. Og det er Forskjell på oss og lutheranerne uansett hvordan vi snur og vender på det. Mye av det som presenteres som "luthersk teologi" er slett ikke til å bli klok på. Det minner mer om et agnostisk livssyn!

Måtte Gud uansett, og under alle omstendigheter, miskunne seg og forbarme seg over og veilede og lege oss alle som en, så alt kan virke sammen til det gode; katolikker som protestanter, troende som vantro, jøde som greker, muslim som human-etiker, døpte som udøpte, for vi er alle Guds skapninger, skapt i Guds bilde, ønsket og villet av Ham så vi ble til. Gud elsker mennesker! Dessverre er det ikke alle Mennesker som elsker Gud, eller har sansen for det Han vil! De setter Mennesket i Guds sted, og har bare øye for det mennesker vil og menneskers ve og vel. Hva sa så Jesus til selveste St.Peter da han for Jesu egen skyld ville snakke ham fra det han var kommet til verden for å utrette ikke bare ved Sitt Liv men enda mer ved Sin død? "Bort fra meg Satan!". Den karen er det idag ikke mange protestanter som vet eksisterer, fordi de har gjort Guds Ord til intet til fordel for sin egen "moderne og opplyste" menneskelige forstand. Idag vil folk helt ha ubegrenset individuell frihet, og heller Rettigheter og "rabattkuponger" enn plikter og Krav. Men jeg vil ikke være bekjent av en så "liberal" Kirke at man så lenge man er døpt kan melde seg inn uten spørsmål, så lenge man har et ønske om det, enten man tror på Gud eller julenissen. Takke seg til å være del av en Tidløs gå-sakte-Kirke som ikke driver av med enhver mote og timelige tankestrømninger! Min Kirke er også en verdslig størrelse, men det må nødvendigvis alltid være et skille mellom Kirkens og "verdens" vesen, som "verdens barn" ikke forstår, siden de ikke erkjenner den åndelige siden ved Kirken. Jesus var da heller ikke "på moten" for sin samtids samfunnselite og verdslig orienterte religiøse intelligensia, så det får vi tåle! Nåden er for alle, men vil du ha del i vårt nattverdsbord, bør du gå inn gjennom Troens smale dør, isteden for å prøve å rive ned "murene som verner byen", eller forsøke å sette våre Vaktmenn ut av spill, slik Fanden uavlatelig forsøker. De aller fleste som virkelig ønsker det har muligheten til å bli katolikk, og får med det del i Alle Kirkens sakramenter. Den Hellige katolske Kirke må være og bestå som en Universell Enhet, så Sant vi har Guds Sanne Lære. Det Hellige er Helt, ikke delt! Det er de som har gått Ut som har forårsaket Kirkesplittelsen, ikke Vi. Men Ånden virker til Enhet, og vil så gjerne kalle de frafalne tilbake, samle de villfarne, bortdrevne og spredte, og ta dem inn under vingene sine, lege dem og gjøre de sønderrevne Hele -I Sin Kirke. Med Sin Kirkes botemidler. så Sant de vil slutte seg til Oss i Troens Enhet. For Han har omsorg for alle sine Barn, og Alle de døpte Er Guds Barn! Også den bortkomne Sønn, som sløste bort Arven!

Jeg er konvertitt lykkelig over å ha funnet "Veien Hjem til min Fars hus". Gud Kalte på meg fordi Han elsker meg. Jeg lyttet, brøt opp, og Han kom meg imøte og førte meg til Sitt Hus. Døren var åpen. Ikke Bare Faderen, men også Verten, mine søsken, tjenerne og hele Husfolket tok meg godt imot. Velkommen etter!

Jeg elsker min Kirke og er ydmykt takknemlig for å få tilhøre den. Men vi er enda ikke fullkomne fordi vår Kirke består av mange ufullkomne mennesker. Derfor skal vi som en Hellig Kirke av Sannheten, heller ikke skjule grove synder og urett som er begått, for at Verden skal tro godt om oss. For da er vi ikke Hellige, da er vi skinnhellige! Vi katolikker får hver for oss ransake oss selv og kjenne om vi lever i kjærlighet, og etter beste evne og så langt det står til oss søke og prøve å leve et liv som er Kirken og vår Herre verdig. For når Vi synder og gjør ondt drar vi også Kirken og Kristennavnet med oss ned i søla. Måtte den Hellige Ånd gi oss alle veiledning og styrke i vår menneskelige svakhet. De menneskene i verden som med hårdhet og hat begår urett, dreper og gjør all slagt ondt i religionens navn, drar også all religion med seg ned i søla. Men ikke er det Kristus og Hans lære det er noe galt med når vi gjør ondt i Hans navn! Når vi nå har unnflydd denne verdens dom, skulle vi så komme inn under den igjen? Da får vi heller lide Hans vanære og skam i verden for troens skyld, enn å lide for våre egne misgjerninger. Ingen kjenner den Hele og Fulle Sannheten uten Gud og den Gud vil åpenbare det til. For Verden vil ikke vite av at det bare finnes En objektiv Sannhet og Gud, og at en lære er Sannere enn det andre, eller at noe i det hele tatt er for "synd" å regne, så lenge det bare Føles godt. Er vi "Guds utvalgte" får vi forkynne Sannheten også når den vekker anstøt og hat, og heller ikke akte det for et offer og en urett å være Herrens treller og tjene menneskene i verden, med utakk som lønn. Hvilket endelikt fikk vår Fullkomne Gudommelige Mester og Herre, en snekker fra Nazareth? Men katolikker flest er ikke mer fullkomne og ufeilbarlige i seg selv enn andre mennesker, og hvem kjenner alle sine feiltrinn? Det er Godt for de fleste av oss at Jesus ikke kom for å frelse Fullkomne Rettferdige mennesker, men Han kaller oss til omvendelse og helliggjørelse, uansett hvor dårlig utgangspunktet var! Er vi alle syndere bør vi iallfall ikke steine våre egne, skjønt ikke alle hører til hos oss! Frafallet må komme, andre kommer til. Ånden setter alt på rett plass, så sant vi lar oss lede av Ham! Viser ikke også Jesu eksempel også hvor lett menneskene tar feil av det Åndelige av Guds Rike, og det rent menneskelige av denne verden? Jeg tror ikke Gud kalte meg for min Storhets, Æres, Selvklokhets, Prektighets og fromhets skyld, heller stikk imot!!! Men hvem har sagt at Han ikke også utvelger det som Er stort og prektig?! Alt godt kommer fra Gud! "Vår hemmelige storhet" skal vi imidlertid vokte oss for! Vi mennesker vil så gjerne "være noe litt bedre enn andre", og har så lett for å se flisen i vår brors øye, uten å bli var at vi har en bjelke i vårt eget øye....Måtte Gud som legger skatter ned i skjøre leirkar, forbarme seg over oss alle. 

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN, OG DEN HELLIGE ÅND. SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID OG I ALL EVIGHET.

AMEN

Selvrealisering og Personlig suksess

Hvordan oppnår man personlig suksess som kristen? Og hva er kristen selvrealisering? I dagens verden, iallfall i vesten synes nesten alt å handle om å realisere og forbedre sitt potensiale, tjene mer, score høyere, være penere, mer veltrent, sunnere, se yngre ut, holde lenger i senga. Det har vært en progressiv fremgang i kurser og bøker som tar sikte på personlig "forbedring" på de fleste områder, siden de første "Elsk deg selv"- bøkene så dagens lys på 70-80-tallet. Og mange er nok de som har oppnådd økonomisk suksess for seg selv på dette markedet. Suksess og personlighetsutvikling selger godt.

Også politisk og samfunnsøkonomisk snakker man om økonomisk "vekst" og tar det som en selvfølge. Man kan godt også snakke om "bærekraftig utvikling" ifht f.eks miljø, men bare så lenge det ikke går på bekostning av "veksten" og egne økonomiske interesser. I dette ligger det også en Egoisme!


Selvrealisering er dog ikke noe helt nytt fenomen. Psykoanalytikeren Carl Gustaf Jung, snakket f.eks om individuasjonsprosessen som noe i retning av å oppfylle sitt eget iboende psykologiske potensiale, "bli seg selv", den man "ment til". Det er en mer kristen tanke, hvis vi inkluderer den transpersonlige dimensjonen. "Å bli Guds ide om en selv". Jeg liker det svenske ordet "självförvärklande"- å "bli virkelig". Man kan ikke utvikle seg som kristen om man ikke evner å slippe taket på Det Lille Egoet, Jeg`et og flytte Fokuset over på Gud, på "du`et", på Kjærligheten som går utover en selv og retter seg mot "DEN ANDRE".

Finner vi dette implesitt i kristen undervisning? Jeg har lagt merke til at den i utgangspuktet USA-lanserte (?) "bli-lykkelig" kulturen som spiller på folks ønske om personlig, verdslig og økonomisk suksess også har slått rot i endel såkalt "karismatiske" kristne kretser. Hvorfor nøye seg med den himmelske buffet, når man kan få hele verden i tillegg? Tiende-prinsippet lanseres som "divine economy", og folk gir av hjertens lyst i håp om at Gud skal gjøre dem rike. Jeg har selv snakket med mennesker som sier at grunnen til at de gir er fordi de da tror Gud skal velsigne dem selv med mer penger. Sånn går det når predikanter i "de skinnhelliges samfunn av de siste tiders selgere" får spille fritt på det kommersielle. Og de selv, med sine colgatehvite smil og sin "lille frøken Bibel-stripp"- brud er jo det beste beviset på at det de lærer er sant. Fulle kollektbørser og Merzedes i garagen:-) Gud ville vel ikke at hans prektige barn skulle gå rundt i filler som tiggere, og bli gjort til latter av hele verden? Han ville vel heller at vi skulle være så lykkelige og suksessrike at vi kunne markedsføre Evangeliet på en måte verden kunne forstå? Hvem vil ikke bli rik, suksessfull og possisjonere seg i verden? Bare stol på Gud og Deg selv, så glir hele kamelkaravanen gjennom nåløyet. Du får ikke bare Nåden vederlagsfritt uten innsats, du får "prinsessa og halve kongeriket på kjøpet". Først de verdslige gleder og så rett til himmels. Jaja mensan, da har man virkelig fått jackpot på den enarmede banditten....At det ikke rimer helt med Jesu budskap, kan en god predikant lett fikse på ved hjelp av "den hellige ånd", litt tungetale og et par " Prishe Gud" og Halleluja på slutten av setningen. Og tror de virkelig selv på det de sier, og lever dette "vellykkede" livet er det sannelig ikke rart de er glade. Men er det sannheten, er det Guds byggverk? Eller er det et blendverk, en avsporing, en gullforgylt "avtale med Djevelen"? Går det an å tjene både Gud og Mammon? Danse og synge for vår Herre rundt gullkalven?

Det er et sant ord at " i de siste tider tar folk seg lærere ettersom det klør dem i ørene". En del karismatikere fokuserer veldig på "herlighets-perspektivet" i kristus, men jeg tror kanskje de fleste av oss har en større utfordring i å se Ham i "de minste brødrene"- og Hans herlighet i dem. Hvis vi ikke elsker "vår bror som vi har sett" med det fysiske øyet, hvordan kan vi da elske Gud som vårt øye ikke har sett. Sånn sett begynner kristendommen med den materielle verden...Veien til frelse går da heller ikke gjennom vår egen rettferdighet og fortreffelighet, men gjennom å innse og bekjenne våre verste feil og synder, vår avmakt og litenhet- og så ta det derfra ? Vi skal derimot ikke "grave oss ned i elendigheta for elendighetens egen skyld" - Ingen blir hellige av å rose seg av hvor stor synder man er, men la oss ikke glemme at det finns en tid for alt! Johannes forkynte og døpte til omvendelse, så la oss minne om at det finnes en tid til å gå i rette med Gud og ransake seg selv. At det er en tid til å "kle seg i botsdrakt, gråte og sørge", likesom det er en tid da Guds barn skal åpenbares i herlighet. Hvem er de idag???

"Søk først Guds rike og Hans rettferdighet" står det i Bibelen "så skal dere få alt dette andre i tillegg til det". Men når folk synes å søke "Guds rike" nettopp for å få "alt dette andre", da har man bommet på målet og laget seg sin egen religion. Ja, la oss se på Bibelen, som disse forannevnte "karismatiske", selverklært konservative og i noen henseende fundamentalistiske (når det passer dem), sier de forholder seg til og lever etter, under sterk inflytelse av "den hellige ånds gullforgyldte åpenbaring"....

I evanglisk ny-Testamentlig samtid, hvor mange av de troende hadde økonomisk og personlig suksess i verdslig sammenheng? Hvor mange av dem hadde økonomisk fortjeneste utover det høyst nødvendige av sin tjeneste for Gud? Hvor mange av dem levde et "godt behagelig liv" uten lidelse? Hvor mange av dem fikk gratis Nåde, fribilett til Himmelen og en plass på solsiden av tilværelsen i tillegg? Hvor mange av dem var i høye stillinger og posisjoner i verden? Og hvem av dem beskrives som "pene, velstelte og velkledte"? Iallfall ikke døperen Johannes, som Mesteren selv beskrev som den største til da, altså den allermest suksessrike i Guds rike! Fattige Johannes i en gammel kamelhårskappe, som livnærte seg av det han kunne finne av gresshopper og villhonning, og ikke eide mer enn han stod og gikk i! Ikke en konge, ikke en teolog, ikke en rik mann i fine klær med et stort og vinnende smil og TV-overføringer. Nei! Hans suksess bestod i dette ene- å være den Guds Ord hadde forutsett ham til å være, og gi avkall på alt for dette ene, for å identifisere seg helt med sitt kall og sin utvelgelse. Hvem var han? "En røst som roper i ødemarken; "vend om, for himlenens rike er kommet nær", en som ryddet vei for selveste kongenes Konge, han som fødtes i et fjøs, levde opp i en liten uanseelig provins som snekkersønn, og sønn av en mor som det muligens gikk rykter om hadde et barn utenfor ekteskapet hun levde i. En mann som selv lot seg døpe av Johannes, som selv lot seg salve- ikke av en prest til å være konge over israel- men av Den Hellige Ånd til et kongedømme som ikke er av denne verden. I denne verden måtte Kongen ta til takke med et eselføll, og en gruppe "småfolk" som hyllet ham med palmegreiner, før han ble dømt til spott og spe og torturdøden, fullstendig ribbet. Uten en eneste eiendel, uten kone, uten barn. Og hva er det Bibelen faktisk sier? At vi skal slippe alt dette fordi Jesus og apostlene alt har gjennomgått det? Nei! Bibelen lærer oss heller at "som han er, er også vi i verden" og at vi har del i frelsen "så sant vi lider med ham"

Kristne er kallt til å være I verden, ikke Av verden, men heller ikke avsondret Fra verden! I vår tid er det kanskje særlig i klostervesenet man faktisk følger disse idealene alt etter de ulike ordeners charisma. Alle de katolske ordener har slik jeg har skjønt felles løfter og forpliktelser om Fattigdom, Lydighet og Kyskhet, men mens noen i større grad vier seg til Prestegjerningen (O.P) med studier, undervisning og Evangelisering , er andre- som fransiscanerne- først og fremst i nestekjærlighetens tjeneste hos de som lider, de syke, de fattige. Atter andre ordener vier seg til det kontemplative liv, "den gode del", det er ikke nødvendigvis innadrettet, man kan også Evangelisere gjennom bønn! Uansett vil det alltid være en overlapping mellom disse ulike ordenene. Alle kristne har del i både Kristi prestetjeneste og Ordets fordypning og undervisning, likesom vi har del i den praktiske tjenesten for vår neste. Og bønnen, Troen, Håpet og Kjærligheten er de viktigste bærebjelkene for Alle kristne. Uten bønneliv- intet kristenliv!

Så da ser vi at veien til selvrealisering og personlig suksess som Kristne er en trosvei sammen med Kirken, som verken kan gås uten Ordet og de som er i Ordets tjeneste som prester, og heller ikke uten at vi åpner opp og lar oss forvandle og lede av dette Ordet. "Kongeveien" går gjennom bønn! Uten kontakt med troens opphavsmann, eller uten at andre troende oppretter slik kontakt på våre vegne, kommer vi ingen vei. Da blir vi som den fortapte Sønn "sittende i grisebingen og vente på Far". I stedet bør vi begynne å gå!

JESUS SIER :

"JEG ER VEIEN, SANNHETEN OG LIVET. INGEN KOMMER TIL FADEREN UTEN VED MEG!" Skal vi lykkes som kristne må vi Følge Ham og la Ham lede, Tro Ham og ta Ham på Ordet, Leve i og nær Ham. Det er en livslang vei med mange prøvelser. Jødene gikk 40-år i ørkenen og synes idag enda ikke å ha funnet Veien. Altså ingen grunn til å være overmodige og stole på at vi er "Guds utvalgte". Jesus er Guds utvalgte, alle andre har sin utvelgelse i Ham! Skal vi være "suksessrike" kristne, må vi flytte fokus fra oss selv og verden, over på Ham som vi alle har gått inn gjennom da vi ble skapt, og som er vår eneste utgang til Himmelen! Egl skulle vi ikke søke noe annet enn dete ene: Å SE HAM SOM HAN ER, DER HAN ER! Da, kun da blir vi likedannet med Ham. Slik jeg forstår det avhenger egl hele vår hellighet og kristne suksess av i hvor stor grad vi klarer å SE, LYTTE TIL OG FØLGE JESUS KRISTUS!

KAMPEN OM KJØTTET

La oss først slå fast at vi lever i 2013, siden dette brukes som "argument" mot Kirkens "middelalderske" syn på seksualiteten. La oss så slå fast at det i vesten idag handler mye om å være "frigjort" og liberal. Tabuer er til for å brytes (?) og det er rom, nærmest en plikt, å bryte grenser, kvitte seg med skammen. Man går inn for en "glad og løssluppen" stemning rundt seksualiteten der "alt er lov". Det er bare du selv som er herre over din kropp og seksualitet. Kristen pietisme: farvel!

Men under dette ligger et større alvor og utfordinger. Vi kan nesten ikke lese aviser eller slå på TV uten å møte disse holdningene. Kvinner fremstår som sexye og avkledte i musikkvideoer, og blir et forbilde for unge jenter som "kler av seg i stedet for å kle på seg" når de går på fest, og ut på byen (for å finne en partner?) Samtidig hører og leser vi mer om voldtekter, incest og andre seksuelle overgrep. På Dagbladets forside står det "Slik øker du sexlysten", "en nøkkel til kvinnelig orgasme", "god feriesex". På side tre står det kanskje at det har vært en ny gruppevoldtekt i en park i Oslo. Eller problemer ifht den åpenlyste, plagsomme prostitusjonen i sentrum av Stavanger. Usenurert porno er lett tilgjengelig for alle som ønsker det både på bensinstasjoner, aviskiosker, spesialbutikker og selvfølgelig internett. I ungdomsprogrammer som "Trekant" oppfordres ungdom til å prøve ut nye ting, ofte i ytterkantene, og på den måten "bli kjent og fortrolig med egen seksualitet". Prevansjon er lett tilgjengelig "overalt", men likevel selges "angrepillen" som aldri før, det foretas 14 000 årlige aborter i Norge (!) og kjønnssykdommer som clamydia og HIV er på fremmars. Likevel fremmes et stadig mer "positivt" syn på den løsslupne seksualiteten, den "seksualfiendtlige" kristendommen skal vike. Likevel kommer man altså ikke unna baksiden av medaljen. Jeg sier ikke at "alt var bedre før", men det er sannelig ikke mye bedre idag, som pendelen har svingt til motsatt ytterlighet.

Hvordan skal man se seksualiteten i kristen, katolsk kontekst? Er overgrepene i DKK et utslag av sølibat og undertrykking av seksualiteten? Jeg leste nettopp en bok med tittelen "Sex og religion", skrevet av Dag Øisten Endsjø som er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Jeg hadde forventet meg en fordypning i temaet i kristen kontekst, istedet skrev han mye om ytterpunkter og særheter og størsteparten av boken var viet homoseksualitet. Jeg har lite imot homofile, noen av mine nærmeste er homofile, men dette var ekstremt tendensiøst. Han "slo også fast" at kristendommen er "seksualfiendtlig", og da i særdeleshet den katolske Kirke. Sølibatet som det var skrevet svært lite om, ble fremstilt nærmest som "et ideal om å fortrenge all seksualitet" og manglet fullstendig dypere forståelse for at det i vårt syn, ikke handler om å fortrenge, men å integrere den Gudegitte seksualiteten som er en del av hvert menneske.

Jesus var 100% menneske og 100% Gud. Sann Gud og Sant menneske. Som alle mennesker var han dermed også bærer av sin seksualitet, han var mann til fulle, slik det også ble krevet av de gammeltestamentlige prestene, og er selv evig Yppersteprest "på Melkisedevs vis". Gnostikerne hevder å ha esoterisk, "skjult hemmelig kunnskap" som Kirken motarbeidet, og mener at Jesus skulle vært gift med Maria Magdalena på vanlige menns vis. Blandt enkelte troende homofile blir det på samme måte antatt at Jesus var homofil, fordi han elsket disippelen Johannes. Bibelen og Evangeliet lærer oss noe annet. For det første var Jesus ikke noen vanlig mann, for det andre er det kun menigheten, Kirken, som noen gang omtales som Kristi brud. Hans hellige legeme er i sannhet hellig- hel og fullkommen i seg selv- Han kunne ikke være ett med En kvinne, istedet blir han ett med oss i kjærlighet når vi forenes med Ham, "som grenene i vintreet", lemmer på den samme kropp. Jesus gav ikke seg selv for den ene, slik kristne ektemenn oppfordres til av Paulus. Han gav sitt legeme til Alle kvinner, og til Alle menn som vil ta imot. Det andre faktum er at Jesus var Lovens og Profetienes oppfyllelse og at de taler om Ham. Det vet alle som har lest Bibelen, fordi det står der svart på hvitt. Dette innebærer at Jesus ikke på noe punkt kunne ha brutt lovens intensjon, bud eller overordnede prinsipper, men som det eneste menneske levde fullstendig uten synd. Det er derfor en umulighet at Jesus kunne levd på tvers av noe som Moseloven lærer oss er synd, f.eks homofil kjærlighet og begjær som leves ut fysisk, eller alene i fantasien. På samme måte som Jesus hadde det vameste, mest kjærlighetsfylte hjertet i historien, og vi må anta at han hadde en maskulin seksualitet med de følelser det innebærer, var han samtidig fullstendig blottet for begjær.

Varme følelser mellom mennesker har aldri vært noen synd, så lenge det ikke vekker bejær etter å "besitte" den andre. Å kjenne seg naturlig seksuelt tiltrukket av en av motsatt kjønn er heller ingen synd. Men for alle vanlige mennesker hører begjæret og utlevelsen av det kun hjemme i et monogamt forpliktende kjærlighetsfylt ekteskap mellom En mann og En kvinne, som med Guds medvirkning også skaper nytt liv. Ekstasen og nærheten i det hellige ekteskap er også en gave fra Gud. Hos motstandere vekker det misunnelse og begjær: "Det ser så godt ut, hvorfor skal ikke også jeg få det jeg vil ha?!" og de onde kreftene spiller på slike menneskelige følelser, drifter og svakheter. Djevelen vil så gjerne vannhelige, ødelegge og stjele de gode gavene vi har fått av Gud. Vi ser det i antallet skilsmisser og ødelagte relasjoner, og også i ødelagt følelsesliv og urenhetene som følger med, hos de som "lever ut alt", fordi de ikke vet at Gud også har noe meget godt, fordi som etter Skriften må leve alene, eller fordi de av ulike grunner rett og slett ikke finner kjærligheten ifht en partner. Er seksualiteten og den erotiske kjærligheten dermed blitt en fiende for disse menneskene? Nei! Ikke nødvendigvis, det kommer an på hvdn man forholder seg til det. I kristen sammenheng gir det mening å skille mellom drifter, og også erotisk, Kjærlighet, det være seg den vanligste varianten eller likekjønnet kjærlighet. Strengt tatt er det like mye synd for to av motsatt kjønn å gifte seg uten at tidligere ekteskap er annulert, eller uten å være gift, som for to menn eller kvinner som elsker hverandre å leve ut sin seksualitet. Forståelig, men ikke riktig, skjønt Gud sikkert ser mildere på "synd begått av kjærlighet" enn "den kalde overlagte synd" (?) Dette er et syn jeg også deler med min gamle sogneprest, som heller ikke mente man skal stenge døren til Kirken for de som lever slik. Vi faller alle i synd, vi har alle syndet og levd med synd. "Don`t judge others, because they sin differnt than you!".

Det går ikke an å snakke om kristenliv uten kjærlighet, og det går ikke an for en kristen å snakke om seksualitet uten å snakke om kjærlighet. Skjønt kjærlighet synes å være et misbrukt og misforstått begrep i verden. Ofte blandes det sammen med seksuelt begjær og rent egoistiske lyster. Det gir liten mening år en pedofil unnskylder seg med at han var "forelsket" i 4-åringen han misbrukte. Riktignok betyr pedofil "barneelsker", men en barneskjender elsker ikke barnet. Kjærligheten setter ikke seg selv og sine egne drifter i forsetet men vil heller det beste for den elskede, på tvers av egoistiske lyster. Etter min mening bør "Prestene" som forgrep seg på barna i Kirken, ekskommuniseres, stenges ute av Kirkens fellesskap på livstid. De bør dømmes av landets domstol, og i den grad de får absolusjon i Skriftestolen bør de idømmes en livslang bot, for om mulig å frelse sin sjel. Hold dem borte fra menigheten, hvis det er Guds vilje vil Han som det står skrevet "tenke ut hva som skal til for at den som er bortstøtt ikke skal være bortstøtt fra Gud. Overlat dem til domstolen, og overlat dem så til Gud! Sikkert forferdelig for den det gjelder, men det står også skrevet: "men for den som forfører et slikt lite barn, for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein rundt halsen". Kirkens "image" må aldri bli viktigere enn det som er innenfor. La oss heller bære skam og spott på utsiden, enn å skjule overgripere, og ødelegges innenfra!

Sett at jeg blir glad i og forelsket i en mann, som kanskje også sliter i og jobber med sitt ekteskap. Min første innskytelse og tanke etterhvert som jeg erkjenner min kjærlighet, forelskelse og fascinasjon for dette vidunderlige mennesket, vil kanskje være at jeg ønsker ham, at jeg gjerne ville at han skulle ha vært min. Kanskje mister jeg også hodet og gjør fremstøt som strengt tatt ikke sømmer seg. Kanskje vil jeg, bevisst eller ubevisst, prøve å dra ham til meg, friste ham? Da er det på tide å ta seg selv opp til revurdering og sette en klar grense, trekke seg tilbake hvis man selv "fristes over evne". Hva sier den Sanne kjærlighet? Jo bl.a at "ekteskapet skal holdes i hellighet og ære av alle". som kristne må vi unngå å profanere det hellige, og huske at også Vår kropp er en bolig for den hellige Ånd, og en del av Kristi legeme. Vi skal ikke prøve å ta en annen plass enn den Gud har satt oss på! Men skal vi dermed forkaste og utslukke vår egen kjærlighet til dette mennesket? Det ville være uklokt. Vi kan ikke være så redde for synden at vi slutter å elske! Selvbeherskelse står ikke som motsats til kjærlighet, den er en del av den Sanne kjærlighet. Kan vi spørre oss hva Gud vil med denne kjærligheten, denne kraften som bor i oss? Ikke noe ondt, det er iallfall sikkert. Men å i verste fall ødelegge en familie, et ekteskap eller noens rennomè pga følelser, mange er de som har gjort det, det er ikke noe Godt. I stedet kan vi sette oss litt lenger bak, vise Gudsfrykt og respektere ekteskapet, det to andre mennesker har sammen. Vi kan la vår kjærlighet stige opp som bønn, for den elskede, for hans liv, ekteskap og Kjærlighet. Vi kan be kjærlighetens vakreste, mest dypfølte bønner, slik at kjærligheten flyter over, og også omfavner hans ektefelle og familie. Er det ikke det beste? Er det ikke det som tjener Ham best? Er det et offer for oss, eller er det en gave fra Gud? Kanskje begge deler....Måtte de bønnene som er bedt i den kjærlighet Gud la ned i oss, stige opp som røkelse på Herrens alter, og bære større frukter for oss selv og andre. Slik kan vi tjene Gud og vår neste i kjærlighet, hvor også seksualiteten er integrert og sublimert, og gir oss kraft, istedet for å tappe oss for energi ved å undertrykkes. Alt kan vi legger frem for Herren, også våre egne ønsker, med den forstand vi har, men vi bør be mer For enn Om, og alltid huske at Gud vet bedre enn oss selv, og at Guds vilje alltid er den beste.

Så slår jeg fast at seksualiteten er en kraft som fullendes og helliges i kjærlighet. Ikke noe vi skal betrakte og forvalte som en løsrevet drift, og dra ned til dyrets nivå. Vi skal ikke pare oss som hunder med løpetid, men hellige seksualiteten i Kjærlighet, slik Gud har tenkt. Jesus kom for å hellige det vanhelligede og rense det urene.

Hjelp oss Herre å også ta seksualiteten tilbake, så Du kan hellige den, gi den tilbake sin opprinnelige plass og mening, og reise den fallne opp igjen!

Kristne avguder som fører til splittelse.


 

Vi katolikker blir ofte beskyldt for avgudsdyrkelse. Folk tror vi tilber Jomfru Maria, helgener, Paven og attpåtil statuer og ikoner! Ingenting av dette stemmer. Når det gjelder en jomfru Maria, har hun en naturlig opphøyd stilling, som Jesus mor  og dermed "Guds mor", fordi Jesus er Gud. Vi ser derimot ikke Maria verken som Guddommelig eller opphav til Gud! Jesus, Sann Gud og Sant menneske, er "født av Faderen fra evighet", og mens Jesus er "født, ikke skapt", men ble en del av det skapte da Den Hellige Ånd besvangret "Gudefødersken", Maria derimot er skapt av Gud. Som Jesu mor ser vi at Maria også er "Kirkens mor", iogmed at vi som er Kirken er Kristi legme. Og hvilken mor! Den helligste av kvinner, som har båret og oppdratt Herren som menneske! Og en mor som har stor omsorg for sine barn. Derfor ber katolikker Maria om forbønn, og vi priser henne på Skriftens egne ord: "Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig". Siden vår Kirke er katolsk, dvs universell, også utenfor tid og rom, og de henfarne kristne lever hos Gud, består altså Kirken av både de levende og de døde blant oss. Helgener er de som på en særlig måte ved sitt liv er gode forbilder, i kraft av å være kommet lenger på den åndelige veien, og i helliggjørelse, enn oss, enda mens de levde her. Derfor feirer også Kirken den fastsatte dødsdagen, for våre helgener og martyrer. Vi ber om deres forbønn, vi tilber dem ikke som Guder! Statuer og ikoner, er nettopp det de er; en fysisk avbildning av noe som ikke er fysisk, hvis formål er å hjelpe oss å fokusere for det som er bakenfor det vi ser og kan ta på. Noen ganger har det skjedd under ved slike ikoner og relikvier, noe som har gitt opphav til en folkelig "Pilegrimskultur" rundt slike gjenstander, eller steder hvor noe særlig undergjørende ting har skjedd. Samtidig er det nå slik at den aller største, helligste og mest saliggjørende "relikvien" er Kristi legeme og blod, som deles ut i hver katolsk messe, gjennom hele uken, året og verden rundt. Gud er ikke bundet av tid og sted, men han møter oss i sin store Nåde der i nattverden, fysisk og åndelig til stede i skikkelse av brød og vin. Hvis noen fortsatt mener dette er avgudsdyrkelse, får det være dem om det.

Personlig mener jeg den største og mest utbredte kristne avgudsdyrkelsen er "meg selv", "meg" og "mitt". Og da tenker jeg ikke spesielt på "den karismatiske ny-mammonismen", som er så Bibelstridig som det går an, jeg tenker mer på enkletmenneskets tendens til å først og fremst tro på, fremheve og opphøye "meg selv" og "min egen tro". Vi kristne må virkelig passe oss for å tilbe våre egne forestillinger om Gud, framfor å tilbe den Gud som Er over alt og alle. Det er alltid klokt å stole mer på Gud enn på seg selv og sine egne oppfatninger.


Etter å ha fått noen kommentarer fra en "enkel fundamentalist" her på bloggen, som jeg valgte ikke å publisere, så tenker jeg at "vi alle" har vært der. Alle vi som hadde vært langt nede og langt borte fra Gud. Pluttselig så vi Lyset, fikk en salvelse eller dåp av Den Hellige Ånd, nileste Bibelen og tok alt bokstavelig. Lykkelige tenkte vi at nå hadde "Den Hellige Ånd og vi" skjønt alt som tidligere var gresk for oss, og det helt uavhengig av vår menneskelige kapasitet eller forstand. Men Gud har ikke dårlig tid, alt har sin tid, alt skjer ikke på en dag. Vi vokser, modnes, renses og skjæres tilbake, så vi kan bære god frukt, og mer frukt. Vi begynner omed våre egne forestillinger om Gud og hvordan ting henger sammen, men etterhvert ser vi at vi verken har monopol på Gud eller Sannheten. Gud lar seg ikke begrense eller stenge inne, hans kjærlighet er rausere, høyere, videre, dypere og bredere enn vi kan fatte.Vi skal ikke dømme slike fundamentalister som tror de har tilegnet seg "den hele og fulle Sannhet" gjennom Bibelen! De er ærlige og oppriktige i sin tro. De minste og svakeste blant oss trenger kanskje en slik "religiøs ramme" for å holde fast på sin tro. I stedet for å krangle mot begrensede, fastlåste (svart-hvite) forestillinger mener jeg vi heller bør fortsette å ta imot forkynnelsen, lese Bibelen, gjøre vel og be for hverandre. Vi får være tålmodige i forhold til Den Hellige Ånds oppdragelse, av både oss og de vi oppfatter som "fundamentalister" eller villfarne.

Jesus er Veien, Sannheten og Livet, og bare Gud kjenner Hele Sannheten! Det viktigste i Jesu Gudsåpnebaring og lære er at Gud er den alltid Gode Far, selve Kjærligheten med stor K, at han gleder seg over alt som er godt, rett og Sant, ikke på et teoretisk plan, men på et jordnært menneskelig plan. Gud gleder seg over Sannhet, ikke over urett. Gud vil ha troens Enhet, hvor vi først og fremst er bundet sammen med Kjærlighetens bånd. Han har ikke gitt Skriften for å prøve om vi er i Ham, i Sannheten, men han har sagt at vi skal prøve vår tro på om hvorvidt vi har Kjærlighet til hverandre. Er jeg så talskvinne for "den nye liberalismen der alt er tillatt"? Nei, på ingen måte, jeg er jo katolikk! Å bli en fritenker på siden av mitt kirkesamfunn, ville være å gå i motsatt grøft av fundamentalisme. Hvis vi ikke tror på Bibelen og Kirken, da gjør vi oss selv til Yppersteprest og Pave. Så la oss prøve oss selv, kjære kristne søstre og brødre: Har vi kjærlighet til hverandre?

FORENET I GUDS KJÆRLIGHET!

" Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt Loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av Loven"     (Brevet til Romerne. Kapittel 13: vers 8-11).

Dette beskriver den rene, kristne nestekjærlighet. Ikke den narcissistiske forelskelsen som søker sitt eget med begjær, selv når det går ut over andre. Nei, den sanne kjærlighet, som elsker utover seg selv. Å synde er å "bomme på målet", når vi selv, noe eller noen, settes høyere enn Gud, Han som Er Kjærlighetskraftens Kilde, da fører det galt av sted,og noen må bli såret og skadet.

Som kristne møter vi fristelser. Jeg har som katolikk valgt å leve i sølibat og avholdenhet. Generelt er det ikke et problem, snarere en frihet, men menneskenaturen er svak, og den lov som virker i våre lemmer, står iblandt Ånden imot. Likevel tror jeg det engang er slik at all ekte Kjærlighet fører til det som er godt, selv om vi faller innimellom."Kjærligheten skjuler en mengde synder". Jeg tolker det dithet at Gud har større forståelse for de synder som begås i kjærlighet, enn "den kalde, onde synd". Nåden er stor. Paulus sier: "Alt er lov, men ikke alt gagner. Alt er lov, men ikke alt bygger opp". La oss velge det som er til gagn og oppbyggelse, og ikke bruke Friheten til å synde. La oss rettlede av Guds Ord, og lede av Hans Ånd. La oss be for, og styrke hverandre i kjærlighet.

Paulus sier at vi skal be, og være ivrige etter å få de største Nådegavene, men - som han også sier: Kjærlighetens "nådegave" er og blir den største. Kjærlighetens vei. Men la oss heller ikke glemme eller la oss overraske av at det kan koste. Jesus ble menneske ved Gud kjærlighet til oss, i kjærlighet gikk han frivillig smertens vei. Via Dolorosa. Til korset, i døden for oss. Til soning for oss, forsoning mellom menneske og Gud. I døden. Og Guds kjærlighet reiste Ham opp, og gir alle som vil tro del i oppstandelsen og Livet med Ham. På korset var Kristus ett med alle syndere, jeg hang der. Fullkomment ett! Forsonet ved Hans blod, der på det helligste soningsstedet. Heri ligger Korsets kraft, som er et stort Mysterium.

Paulus sier mer om Kjærlighet, ispirert av den Hellige Ånd. Noe av det ypperste som noen gang er skrevet om Kjærligheten. Underfullt, dypt og rikt: "Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingenting vunnet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende, og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungen skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis ta slutt. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1.Korinterbrev, kapittel 13: vers 1-13)

Hver fredag tilbringer jeg 4-5 timer i stille bønn i Stavangers flotte Domkirke. Kirken er bygget på 1200-tallet og er blant norges eldste Kirker. Som katolikk gjør det godt å vite at dette er en katolsk vigslet Kirke fra før reformasjonen, selv om den nå er i Den Norske Kirkes eie. Og det er generelt godt å være i gamle Kirker, mettet av bønn og liturgisk feiring gjennom århundrene. Det er et Gudsnærvær, og mye lettere å sitte her i stillhet, kontemplasjon, meditasjon og bønn, enn hjemme i sin egen stue. For en katolikk i en menighet med rundt 10.000 medlemmer, godt oppfylt med messer på flere språk gjennom hele uken, og en sogneprest som har så alt for mye å gjøre, er det overdådig luksus å kunne tilbringe flere timer i en stille Kirke, i sene kveldstimer hver fredag kveld. En stor takk til Domkirken menighet for at de ser betydningen av dette, selv om det ikke alltid er så veldig mange som titter innom. Sist fredag mediterte jeg på det vakre krusifikset, som henger over Koret i Domkirken. Jeg fikk en Åndelig opplevelse av total forening med Kristus på korset, utenfor tid og rom, vi var ett på Golgata for 2000 år siden. Og der opplevde jeg korsets Kraft, forsoningen, tilgivelsen, utslettelse av synd og legedom av indre sår. Ikke som en fantasi, men som en faktisk, åndelig realitet!

Jeg har vært så forelsket i det siste. Det var ikke gjensidig, og ute av dimensjoner med henblikk på hva som er realistisk. Er man forelsket lar man ofte fantasiene løpe, tolker alle signaler inn i sin egen forelskelse, og blir på den måten innbilsk. Psykologene sier forelskelse er "en narcissistisk tilstand" hvor man speiler seg i den andre. Den gode Gaza-lege, politiker, akkuttmedisiner og professor Mads Gilbert sa i et av sine foredrag at "forelskelse er en prepsykotisk tilstand". Poco loco, liten galskap:-) I natt har jeg sovet sammenhengende minst 12 timer og føler meg mer nøktern, edru og nedpå jorda enn på lenge. Jeg har ikke drukket vin, men latt meg beruse av den forelskede, svermeriske kjærligheten. Nå er festen over. Jeg har fortsatt litt hangover, men er OK. Den grå hverdag har også sine kvaliteter; rolig, trygg og traust. Vi klarer ikke fungere i hverdagen hvis vi konstant skal gå rundt i ekstase og store følelser. For et ektepar tror jeg også det kan være en Høytid i det hverdagslige, som Trille synger: "Dugg på ruden og kaffe i en tragt, og vores øyne mødes. Ald har sked før, og i den samme tagt. Sådan er den sanne Høytid, ja sådan er nu den sanne høytid, når ord er uden makt".

Så kan vi også være trygg på at Jesus er med oss i hverdagen, og aldri vil forlate oss. Jeg har en avdempet tro på at jeg alltid er uløselig knyttet til Jesus med kjærlighet. I lidelse, i liv, i død og oppstandelse. Det er et evig kjærlighetsforhold, som stadig blir dypere og rikere på innsikt. " For jeg er viss på at ingenting, kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus! " Amen.

 

KATOLISISMEN.

"Det er feil å si på en eksklusiv måte: Jeg eier sannheten. Sannheten er aldri noe et menneske eier. Den er alltid en gave, en gave som kaller oss til å likedannes stadig mer med den. Sannheten kan bare erkjennes og leves i frihet. Vi kan ikke tvinge sannheten på den andre. Bare når vi møter hverandre i kjærlighet, viser sannheten seg". Pave Benedict.

Når jeg nå skal presentere den katolske Kirkes tro, regner jeg med at jeg kommer til å bli konfrontert med spørsmål om pedofiliskandalen, homofili, sølibati, kvinnelige prester, abort, Pavens ufeilbarlighet, om vi tilber helgener og statuer, jomfrufødsel og om Maria virkelig er Guds mor. Spørsmål som kan hende er viktige nok, men som ikke berører det mest sentrale i Kirkens tro, som er Kristus!

CREDO. JEG TROR, VI TROR.

En av de største forskjellen på den universelle, verdensomspennende Katolske Kirke og Den norske nasjonalkirken, er den konsensus som råder i DKK. I den katolske Kirke er det ikke først og fremst jeg eller den enkelte prest som tror og mener. Her er vi et stort VI som tror, som bekjenner Kirkens lære, som er den samme over hele verden. Vi har et læreembete som gjennom dialog og teologiske studier fastslår hva Kirken tror og hvilke dogmer som gjelder. Det er altså ikke opp til den enkelte prest eller leg å promotere sine egne meninger om f.eks homofili, prestesølibat osv. fra prekestolen eller i det offentlige rom. Dermed unngår man det meste av den teologiske krangelen og lærespørsmålskonfliktene vi har sett i Den norske Kirke, og andre nasjonale og lokale Kirkesamfunn. I den katolske Kirke legger vi vekt på Enhet innad, selv om vi rommer et stort mangfold. Dette er også iht Jesu egne ord, om at vi skulle være ett, slik at verden kan tro på Den Gud som har sendt Jesus. Den katolske Kirke arbeider derfor for kristen enhet utover sin egen grense. Samtidig respekterer vi menneskenes Gudegitte frie vilje, og arbeider dermed også for religionsfrihet.

SKRIFT OG TRADISJON:

Den katolske Kirkes tro bygger på Bibelen og på Tradisjonen, Kirkens levde liv og teologiske arv, visdom vunnet gjennom bønn, meditasjon og studier av Kirkehistoriens mange lærde og hellige kvinner og menn. Jesu disippel Peter (Kefas. St.Peter) er klippen Jesus sa han ville bygge sin kirke på. Han var den øverste leder, eller Biskop for den første kristne menighet i Roma, og regnes dermed som den første Pave (Kirkens øverste overhode). I henhold til tradisjonen har derfor Biskopen av Roma derfor alltid vært Kirkens øverste overhode (Pave), fordi han sitter på Peters stol. At St.Peters grav og levninger bokstavelig talt ligger under Peterskirken i Vatikanet i Roma har en sterk symboleffekt. "Du er Peter, Kefas, og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke", sa Jesus. Embetet er overdratt ved apostolisk suksesjon, dvs håndspåleggelse og forbønn, fra Biskop til Biskop, i rett nedadstigende linje fra Peter.

KIRKENS FREMVEKST OG UTVIKLING:

Gud har gjennom alle tider meddelt sin Hellige Ånd og den hellige Tro til sine tjenere. Kirkens mål er fullkommenhet, og å kjenne Hele Sannheten, men vi er fortsatt på vei. Sannheten åpenbarer seg litt etter litt, og av og til har også Kirken kommet på avveie på grunn av menneskelig synd og svikt. Den materialisme og ukultur som Luther gikk til angrep på, hvor man bl.a kunne kjøpe avlat for synd med penger, til Kirkens og de geistliges fortjeneste, er det for lengst slutt på. Likeledes har man gått helt bort fra den gammeltestamentlige tolkningen som ble brukt som teologisk grunnlag for Hekseprosessene ("En trollkvinne skal du ikke la leve"). Kirkens samlende hovedlære og kjerne har imidlertid alltid vært Evangeliet. Kirkens sentrum Er Kristus, og det er aldri noe som vil være viktigere!

KIRKENS TROSBEKJENNELSER:

Kirkens sentrale tro, er sammenfattet i den Apostoliske trosbekjennelse, og i trosbekjennelsen fra Nikea-Konstantinopel (Istanbul), hvorav den siste er den vi vanligvis bruker i messene, og som vi alle forplikter oss til i det vi konfirmeres (fermes) og opptas i Kirkens fulle fellesskap. Alle som konfirmeres inn i den katolske Kirke, etter en tid i trosopplæring/katekese, som barnefødt katolikk eller konvertitt som meg, avlegger høytidelig løfter foran menigheten, men håndspåleggelse og bønn, om å alltid, med Guds og  Evangeliets hjelp, å holde fast på denne Kirkens lære. I motsetning til hvordan det synes å være i mange andre Kirker, er den katolske tro forpliktende, både når det gjelder liv og lære.

TROSBEKJENNELSEN FRA NIKEA-KONSTANTINOPEL:

Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting.

Jeg tror på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, Lys av Lys. Sann Gud av Den sanne Gud. Født, ikke skapt, Av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker, og for vår frelses skyld Steg Han ned fra Himmelen. Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd, av jomfru Maria, Og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. Han oppstod den tredje dag, etter Skriften, For opp til Himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet, og dømme levende og døde,Og på Hans rike skal det ikke være ende.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, Som utgår fra Faderen og Sønnen, Som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved Profetene.

Jeg tror på èn Hellig Katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn Dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse, og det evige liv. Amen.

UTDYPING AV TROSBEKJENNELSEN:                                                                                                                                                           Jeg tar gjerne imot spørsmål om ting dere måtte lure på i trosbekjennelsen. Nå er det slik at noen ting bare kan åpenbares i tro ved Den Hellige Ånd, og at Troen er en gave. Det som kan være vanskelig å forstå eller synes som dårskap for den kunnskapsrike, kan den enfoldige minst like ofte, gripe ganske lett.

Troen er en gave, som multipliseres når vi deler den! Vi kan kose oss med den, men vi er pålagt til å dele.

Evangeliet kan neppe forstås uten at man ser det i en jødisk kontekst, med utgangspunkt i Profetiene og Moses lære. Jeg kan etter beste evne forsøke å forklare hvorfor Jesus måtte dø på et kors, og hvordan det kunne frelse oss! Det må ses i henhold til syndefallet, og i henhold til Moseloven, som gjorde fallet større, for den som bryter Loven uten å kjenne Loven, har flere formildende omstendigheter enn den som kjenner Loven, og likevel bryter den. Etter Guds bud, og Loven gitt til jødene, er vi alle overtredere og lovbrytere, og har fortjent den straff som Loven pålegger.

Det guddommelige mennesket Jesus, som i seg selv var den eneste rettferdige etter Loven, og Profetienes oppfyllelse, tok imidlertid på seg våre Lovbrudd og vår Straff og døde en gang for alle i vårt sted, for å oppheve syndens og dermed dødens makt.  Jesu lidelser var en stedfortredende Lidelse, slik at vi kan bli løst fra de åndelige konsekvensene av vår synd. Og det var en kjærlighetshandling i blind lydighet til Faderen og med viten og vilje. Jesus visste at det var dette Han var kommet for. Jesus var altså ikke bare en Profet, vi kan si Han var "Gud i forkledning", så menneskene kunne tåle å se Ham. Dette er det Moses taler om.

Hvis Jesus Ikke hadde dødd på Korset, hadde ingen av oss kunne blitt frelst. Ikke engang Abraham, som levde før Loven, var rettferdig etter Loven, bl.a fordi han var gift med sin halvsøster. Men han ble tilregnet rettferdighet fordi han trodde Gud.

Som en konsekvens av syndefallet, hvor menneskene ble drevet bort fra Faderen, pga at de trodde løgnen i stedet for Sannheten, mistrodde og ville bli som Gud, kom døden og lidelsen inn i verden. Alle som døde før Jesus, rettferdige sammen med urettferdige, gikk inn i en mellomtilstand, som kan sammenlignes med en søvn, i Dødsriket. Men da Jesus som død og dermed løst fra den Lov som i vårt sted bandt Ham til Korset, for ned i dødsriket reiste Han opp de døde, sammen med seg, så mange som ville tro. Slik synden kom inn i verden ved Djevelens løgn og ødela det opprinnelige forholdet mellom Gud og mennesket, Slik kom Nåden og Sannheten ved Jesus kristus, for å gjenopprette menneskets forhold til Gud. Jesus Frelser oss. Målet er fullkommen enhet med Gud ved Kristus, i intimt fellesskap, Kjærlighet total hengivelse. Og da skal Gud være alt i alle. Fullkommen kjærlighet. Gud Er Kjærlighet! Vi ser at ingenting av dette er vår egen fortjeneste, at alt er av Nåde.

Hvordan vet vi så at vi er Guds barn, hva sier Bibelen?: "For det er tre som vitner sammen; vannet (Dåpen), blodet (Nattverden) og Ånden (Visdom: Tro, Håp og Kjærlighet)                                                                                                                                                            .

KIRKENS SYV SAKRAMENTER:

Ved siden av å bevare (conservare) Evangeliet, Skriftene og Troens Sannheter, er det også gitt Kirken å forvalte sakramentene

Sakramentene for Den kristne innvielse:

-       Dåp (gjenfødelse ved Tro til syndenes forlatelse, frigjør fra arvesynden, individuelle synder og setter oss over i Guds barns frihet. De døpte hører alltid Kristus til)

-      Ferming/Konfirmasjon (Bekrefter dåpsnåden, man styrkes av og får et innsegl av Den hellige Ånd gjennom salving med krisma, håndspåleggelse og forbønn)

 -      Eukaristi (egl "takksigelse". Vi mottar og spiser på Hans ord, Jesu legeme og blod i skikkelse av brød og vin, til næring for vårt kristne trosliv og til forening med Ham. Slik Han bærer fram og har gitt sitt legeme for oss, består vår Åndelige Gudstjeneste i å fremby våre lemmer som et hellig offer og redskap for Vår Herre. Den eukaristiske forening er kristenlivets kilde og kulminasjon)

Helbredelsenes sakramenter:

-      Boten og forsoningen (Skriftemålet. Siden livet i dåpsnåden ikke har fjernet menneskenaturens svakhet og tilbøyelighet til synd, er dette Sakramentet innstiftet av Jesus ( gitt som påbud med løfter til de første apostlene. Joh.20, 22-23) for de døptes omvendelse når de gjennom synd har fjernet seg fra Gud)

-      Sykesalvingen (Jak.5,14) Gis til troende som pga sykdom eller alderdomssvekkelse begynner å komme i dødsfare, kan også meddeles f.eks før risikofylte oprasjoner hvor det kan være fare for livet. Sakramentet kan tildeles flere ganger hvis man blir bra og så alvorlig syk igjen. Uansett forbereder denne salvingen den syke på ferden til Faderens hus. Målet er en mer inderlig forening med Kristi lidelser til deres egen og hele Kirkens vel.

 Sakramenter til tjeneste for fellesskapet og sendelsen:

-Ordinasjon ( Innsettelse/vigsling av Biskoper, Prester og Diakoner. Har som hovedmål at sendelsen (Misjonsbefalingen) Jesus betrodde sine apostler, fortsetter i Kirken inntil tidenes ende

-Ekteskap ( Gud, som er kjærlighet, har skapt menneskene til kjærlighet og kalt dem til kjærlighet. Ekteskapet ble innstiftet av Gud da Han skapte oss til mann og kvinne og ba oss være fruktbare, Han har kalt dem til å være ett legeme. Et katolsk ekteskap er en pakt mellom èn mann, èn kvinne og Gud og kan dermed ikke oppløses selv om ektefellene går ifra hverandre. Man har innfor Gud og mennesker avgitt høytidelige løfter om troskap til døden, og kan dermed ikke gifte seg opp igjen mens ektefellen fortsatt er i livet, selv om man er separert. ( Mark. 10,11-12)          

I enkelttilfeller og etter grundig gjennomgang kan det første ekteskapet likevel annulleres (Ugyldiggjøres) slik at mannen eller kvinnen kan gifte seg med en annen.

 KIRKENS MENNESKESYN, LIVETS EVANGELIUM OG SOSIALLÆREN.

Kjærligheten til Gud lar seg ikke skille fra nestekjærligheten. Menneskets verdighet er rotfestet i at det er skapt i Guds bilde og likhet. Det er utstyrt med en åndelig, udødelig sjel, med forstand og fri vilje og er hver og en ønsket og villet av Gud fra unnfangelsen av og kalt til den evige salighet. Derfor er hvert menneskeliv hellig, og vi har ingen rett til å ta livet av noe menneske. Friheten kjennetegner de ekte menneskelige handlinger. Jo mer en gjør det gode, jo friere blir man. Friheten når sin fullendelse når den er rettet mot Gud, det høyeste gode og vår salighet. Å velge det onde er misbruk av friheten og fører til syndens slaveri. På grunn av sin frihet, er mennesket ansvarlig for sine handlinger i den grad de er frie. Tilregnelighet og ansvar kan minskes eller attpåtil forsvinne, ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet, mental sykdom og overstadige følelser.

Den katolske Kirke ser at menneskets rett til å ta frie valg, er uavløselig knyttet til menneskeverdet, og at den alltid må tas hensyn til. Menneskets rett til å gjøre bruk av sin frihet må anerkjennes gjennom statlig lovgivning, og bli beskyttet innenfor rammene av det felles gode og den offentlige orden. Innenfor grensene for det felles gode må man heller ikke forhindre mennesket til å handle i overensstemmelse med sin iboende moralske samvittighet.  Ved siden av det personlige kall til salighet har mennesket også en samfunnsdimensjon. Målet for samfunnsordningen er det felles gode og subsidiaritetsprinsippet. Til det felles gode hører: respekt for og fremme av enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter, åndelige og timelige samfunnsgoder, fred og trygghet for alle. Det felles gode blir best bevart i et demokratisk valgt, politisk fellesskap som beskytter og fremmer borgernes og de lavere samfunnsorganers beste, uten å glemme den menneskelige families allmenne vel. Den katolske Kirke oppfordrer til personlig ansvarliggjøring og aktiv samfunnsdeltagelse.

 I den katolske Kirkes katekisme står det følgende:

"Det finnes urettferdige økonomiske og samfunnsmessige ulikheter som rammer millioner av mennesker. Det står i åpen motsetning til Evangeliet, og motvirker rettferdigheten, menneskets verdighet og fred. Gud vil at ethvert menneske skal hva det trenger fra andre , mellom mennesker finnes også ulikheter som svarer til Guds plan. De som har særlige talenter skal dele dem med andre. Ofte vil slike (positive) forskjeller oppmuntre og forplikte mennesker til generøsitet, velvilje og fordeling av goder. Det ansporer ulike kulturer til å berike hverandre.  

                                                                                                                                                                                                           LOVEN OPPSUMMERES I KJÆRLIGHETSBUDENE:

Jesus fikk spørsmål om hva som var viktigst i loven, og her er hva han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand. Det er det første og største bud, men et annet er det første likt: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele Loven og Profetene" Videre sa han at det var noe som veide tyngre i Loven enn enkelte små bud og forskrifter. Det var: Troskap, rettferdighet og barmhjertighet. Jesus bød også oss kristne å elske hverandre inderlig som søsken, men den samme kjærlighet han har elsket oss med, og har gitt kjærligheten som tegn på at vi er i ham. "Og på dette skal dere kjenne at dere blir i meg; at dere elsker hverandre". Den sanne Kjærlighet gjør ikke noe ondt, derfor er Loven oppfylt i kjærlighet.

Gud er Kjærlighet. Kirkens, ja hele den kristne sendelsen er av tro, håp og Kjærlighet, i tro, håp og Kjærlighet, til tro håp og Kjærlighet. Fra Gud, av Gud, med Gud, til Gud- og Gud er REN KJÆRLIGHET!



 







DEN JORDNÆRE JESUS

Hverdagsliv: Det er ikke noe spesielt som skjer, snart er det skumringstimen, TV`en står på i bakgrunnen, et ganske ubetydelig program, og jeg er helt nedpå. Katten ligger i sengen min og sover. Min far er syk og deprimert, og det har vært noen telefoner fram og tilbake til nordnorge. Hos meg henger influensaen fortsatt i, hosten er der, magen i ulage, jeg er slapp, men jeg føler meg ikke spesielt syk lenger. Legen min ringte igår, han hadde skrevet feil dato på sykemeldingen. Jeg har snakket med min tante og min bror idag, tatt en kaffe med naboen. Det har vært sol.

For en tid tilbake hadde jeg noen sterke, nesten fysiske opplevelser av Guds kjærlighet og nærvær. Det var en sterk åndelig kontakt, knyttet til et bønneliv som hadde vært ganske intenst helt siden jeg konverterte til katolisismen for ca 3 år siden. I det siste har det vært noe anderledes. Siden jeg var syk i påsken, fikk jeg ikke deltatt i liturgien, så jeg har ikke vært til messe siden søndag før påske. I perioden før hadde jeg ikke tid til hverdagsmesser, og nattkirken var stengt noen uker før den åpnet igjen fredag før påske. Jeg har bedt sporadisk Tidebønn og lest litt åndelig litteratur og Bibelen her og der og innimellom i fastetiden, men i påsken har jeg knapt vært i bønn, mentalt sett. Jeg er sikker på at Gud er med og har hvilt i Hans favn uansett.

Det er hverdagen som kaller nå, og i det en annen åndelighet. Jesus fra Nazareth levde et hverdagsliv helt til Han stod frem og gjorde det første underet i bryllupet i Kanaan. Det var et svar på en ytterst jordisk bønn: "Festen er godt igang, men vi er tom for vin". Jesus delte helt vanlige menneskers og småkårsfolks liv. Flere av disiplene Hans var fiskere, og Han var kanskje ikke sjelden med dem ut i båten. Fikk de ikke fisk, gjorde Han under da og, og garnene holdt på å revne, så mye fisk fikk de. De undrene Jesus gjorde var nesten alltid sånne "hverdagsundere", og svar på bønn om timelige, ganske så jordiske behov. Han velsignet fem brød og to fisk, så 5000 tilhørere som hadde fulgt Ham ut i ødemarken, fikk spise når de ble sultne. Han helbredet lamme og blinde så de kunne gjenoppta sitt arbeid og leve som vanlige mennesker, Han renset mennesker som var utstøtt pga at de var besatt av urene eller onde ånder, og kanskje også psykisk syke, så de kunne komme inn i fellesskapet igjen. Han helbredet en kvinne som hadde hatt underlivsblødninger i mange, mange år og derfor ble sett som rituell uren i henhold til jødenes skikk og lov. Han vakte attpåtil opp en død venn da Han så søsterens sorg. Han hjalp vanlige mennesker med det de trengte mest i det daglige liv, og Han deltok i sosiale sammenhenger med alle typer mennesker. Han var jøde, omskjært og deltok også i de religiøse festene. Som åndelig rabbi (religiøs lærer) underviste Han i tempelet og utla Skriften, holdt prekener ute i naturen. Og når Han gjorde det, brukte Han som regel lettgjenkjennelige bilder fra jødenes hverdagsliv. Men Han forkynte et nytt, radikalt Evangelium, en fornyelse og nytolkning av den gamle lære. Om Han gjorde undere, ser vi bare en gang, mens Han levde sammen med menneskene i Palestina, Jesus som noe annet enn et allminnelig menneske av kjøtt og blod. Det er i forklarelsen på berget, hvor displene fikk skue noe av Hans himmelske herlighet

Er det rart presteskapet og den religiøse eliten tvilte på Ham! Her kommer det en helt ukjent kar fra Nazareth, en by som slett ikke ble regnet som viktig. En snekkersønn, som har brukt 30 år av sitt liv i farens verksted. Og Han sier at Han er Messias, den store profeten Moses snakket om, Kongen som skulle slå ned jødenes fiender. Det var slett ikke slik de hadde sett det for seg! Og hvordan skulle denne tilsynelatende helt vanlige mannen, kunne tilgi og frelse folk fra synd og til overmåte påstå at Han var Guds Sønn?! Det var ikke bare en Gudsbespottelse, enda mer var det en hån mot hele tradisjonen og den teologiske forståelse av Skriftene, som var utbredt blandt prestekapet, fariseerne og Lovlærerne. En spott mot selveste Toraen!

Jesus er Kongenes Konge, opphøyd i evighet. Det vet vi nå! Men kanskje er det her i hverdagslivet Han fortsatt er sterkest tilstede? I det tilforlatelige, den daglige dont, trygt, stødig og stabilt. Er Han ikke nettopp der når bonden sår sin sæd, og når han høster frukten av sitt strev? Er ikke den sterkeste kristustisltedeværelsen i kristne "Hverdagsengler". Som Lillian som brukte endel av sin påskeaften til å kjøre til meg med Ibux og eplejucie, mens jeg hadde feber og ikke kunne spise? Ikke noe fuzz, ikke noen selvgod oppblåsthet, men noe hun gjorde midt mellom sine andre gjøremål og påskefeiring med familien, simpelthen fordi jeg trengte det! Fullstendig uegennyttig.

Jeg vil "være i hverdagen" nå en tid og se hvor Jesus leder, ikke i de sterke overnaturlige opplevelsene, ikke i det intellektuelt og mentalt altoppslukende bønnelivet, selv om bønn og forbønn hører med i hverdagslivet. Jeg vil "ta det ned", lære av Lillian, be for folk om det de trenger i det daglige og ikke bare de store åndelige velsignelser- det kommer! Jeg vil utføre mitt arbeid, og se gleden i å være til nytte, gjøre et ærlig arbeid og være en god kollega. Fylle mine plikter, godt nok, ikke søke "i det himmelblå"

Jeg hadde for ikke lenge siden kontakt med Legdominikanerne, ambisjoner om å gå til messe og be tidebønner hver dag. Det kan komme! Men akkurat nå er det hverdagen i seg selv og arbeidet Gud kaller meg til. Helt nedpå jorda uten "religiøse ambisjoner", uten "strebing etter en religiøs prestasjon, posisjon eller forrang". Dette er mitt novisiat! Back to basic sammen med Gud. Lære å ta et skritt av gangen, arbeide møysommelig, litt etter litt. Hverdagsliv med Jesus. "Ora et labore" ( Bønn og arbeid) er dominikanernes motto. Jeg har i mange år hatt hovefokus på bønn. Nå er det tid for arbeid!

 
 

KRISTENLIV I BEVEGELSE



. Se på naturen. Noe av det som kjennetegner naturen og alt liv, er at det alltid er bevegelse. Selv rotfaste trær beveger seg; de vokser, vinden leker i løvet som farges rødt og gult om høsten, det bærer frukt og setter frø, går inn i vinterdvalen og kommer igjen med nye skudd og blader. Knekkes en grein vokser det fort ut en ny kvist. Det eldes, tilsist klarer ikke lenger cellene å fornyes og skiftes ut, treet dør, tas over og brytes ned av andre organismer, blir etterhvert til ny fruktbar jord. Energien som finns i treets masse kan også utnyttes til ild og varme, da blir det til sist røyk og aske, asken gjødsler også jorden. Naturen går i kretsløp. Det livgivende vannet går i kretsløp, stiger som damp fra hav og sjøer ved solens varme, som blir til skyer, og når vanndampen er tett nok og avkjøles faller den ned som regn, fryser til is i fjellene, som smelter, renner tilbake mot havet i elver som gjør landet fruktbart. Liv er alltid bevegelse, det er på vei mot noe, Liv opprettholder liv.

Vi har hørt at Gud er idag og igår den samme, og noen tenker kanskje på Gud Fader som en gammel mann, som alltid bare sitter der i Himmelen og klør seg i det lange skjegget sitt. En slags evig Bestefar. Men Gud Fader kalles også "Kraftens Kilde", og Jesus sier at Gud ER Kjærlighet. Jesus er selv Gud, og Han sier selv at Han er selve Livet. Ånden som utgår fra Faderen og Sønnen er som vi vet og har kjent levende og varm, sterk, i bevegelse, blåser som en vind dit den vil og utretter Guds gjerning! Gud var i begynnelsen før alt ble til, engang skapte han jorden og universet, Ordet utgikk fra Ham og ble Kjød, ble Liv i Kristus. Alt liv kom fra Guds pust, Guds Ord gjennom Hans Sønn. Livets opprinnelse er i Kristus, Han som var lenge lenge før han ble inkarnert som menneske, Han som er "født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen". Sønnen fantes fra begynnelsen, i enhet med Faderen, lenge før han fikk kjøtt og ble mennesket Jeshua av jomfru Marias kropp ved Den Hellige Ånd. Den treenige Gud, Fader, Sønn og Ånd virker alltid sammen. Og Gud er fortsatt like kreativ, like skapende. Jesus opprettholder fortsatt Livet, Ånden svever fortsatt over jorden. Gud er dynamisk, evig den samme, alltid i bevegelse!

Hvordan kan da kristenlivet være statisk eller stivne. Så sant vi har Ånden, så Sant vi er i Kristus, så Sant vi har kontakt med og blir i Guds kjærlighet beveges vi, forandres vi, handler vi, fødes vi på ny i dette livet på vei mot Han som er Livets opprinnelse og Mål. Mennesket er skapt til fellesskap med Gud og med hverandre, skapt i Kjærlighet til kjærlighet, til Kjærligheten til slutt er alt i alle. Ser vi på verden kan vi kanskje ikke tro det er sånn, men vi tror det, slekt etter slekt, generasjon etter generasjon på livets Pilegrimsvei gjennom Livet. Vi fikk livet, vi var påtenkt, elsket og ønsket av Gud. Vi ble døpt til Kristi død, og oppstod til det nye liv i Ånden, vi dør bort fra oss selv dag etter dag, på Vei mot det evige liv. Den legemlige død er ikke enden på reisen, vi går mot evigheten. Ikke slik at vi reinkarneres, dør og får en ny menneskekropp, nei vi lever dette ene livet, dør, og sjelen fortsetter mot Gud. Den første synd skapte en bevegelse bort fra Gud. Jesu offer og oppstandelse har skapt en bevegelse mot Gud. Han er oppstanden og opphøyd og Han drar alle mennesker til seg. Vil du ikke komme menneske? Han kommer til deg! Han leter over jorden og kaller på den bortkomne sauen. Kom nå menneske, jeg skal hjelpe deg på Veien, vi skal hjem til min Fars hus!

Noen kaller Han bare til seg, noen lam er svake og han bærer dem på skuldrene. Han utvelger seg noen av dem Han har kalt, sender dem ut med invitasjoner, sender dem ut til arbeid. Ser hvem Han kan bruke, utruster dem for ferden. Ånden er deres stjerne, som leder dem til skjulet der de små barna, de fattige, de minste blandt oss holder til. Kom med oss! Mesteren har sendt oss, Han har selv lært oss, vi forkynner det Han sendte oss for: Guds rike er kommet nær, Herrens Ånd er her, kraften er tilgjengelig for den syke og svake! Blindfødte skal se, døve skal høre! De fattige som ingen penger har skal få kjøpe visdomens gull og bli ikledt strålende hvite klær! Den tørste skal få drikke av Livets vann! Hva venter dere på? Vend om og tro på Evangeliet, bli seende du blinde! Stå opp og la deg døpe, så skal jeg lære deg Livets vei! Be for Hans sendebud, at deres tro aldri må svikte, og enda viktigere at deres Kjærlighet aldri blir kald. La oss leve i Kristus, holde hans bud, elske hverandre inderlig søsken, gjøre vel imot alle, så verden skjønner at Han har sendt oss!

Vi må være årvåkne for det Gud vil gjøre idag, smidig føye oss under Åndens bevegelse, ikke stivne til i religiøse skikker og vaner. "Se jeg gjør noe nytt!" sier Herren. merker dere det ikke? La oss da ikke holde fast på det gamle, men heller ikke forkaste Kirkens arvesølv! Hvor er det nå Du vil lede oss Herre? Hva venter bak neste sving. Vi trodde vi visste veien, vi trodde vi kjente terrenget, men nå åpner det seg et nytt landskap. Herre la oss se Deg, så vi vet hvor vi skal gå! La ditt bud være lykt for vår fot, så vi ser hvor vi går. Hellige Ånd vær som en ildsøyle som går foran oss om natten, gjet oss hellige Hyrde så vi ikke viker av til høyre eller venstre, driv oss når vi slakker av, bær oss når vi er for trøtte. Herre la ditt Ord gå foran oss som en røyksøyle om dagen, venn våre øyne til ditt Lys, så vi ikke blir blindet av den strålende solen. La oss finne oaser i ørkenen, la oss ligge i grønne enger, led oss til vann der vi finner hvile. Du gjør det Herre, du har gjort det! Gjet oss Herre og styrk dine medhyrder! La oss se at vi alle har nok næring i det påskelam som er ofret, så ikke en eneste av de små lammene blir slaktet på grunn av grådige tjenere! Vi kommer til Deg Herre! Du har det levende Guds Ord, hvem skulle vi ellers gå til? Så takk da for livet, og bruk det godt! Uten fortjeneste fikk vi, alt av Nåde, dine er vi. La oss da med forstand telle våre dager og bruke det alt så vi kan forøke Herrens gods og gjøre hjorden enda større.

Amen

FÅ VISSHET OM GUDS EKSISTENS?

Mange mennesker kaller seg agnostikere. Det vil i de fleste tilfeller si at de antar eller har erfaringer med at det finnes "noe mer" en den fysiske, materielle og menneskelige/psykologiske virkeligheten, men at de ikke tror det er mennesket forunt å vite noe sikkert og eksakt om denne "andre" virkeligheten.

Innen livssynsmessige posisjoner vil agnostisisme oftest ikke skille seg fra ateisme fordi avvisningen av sikker kunnskap om en gud eller det guddommelige må føre til en vektlegging av en empirisk fundert og/eller rasjonell epistemologi og etikk. Men filosofisk kan en forenklet beskrive forskjellen som følger:

  • Ateisten sier: «Jeg tror ikke på Guds eksistens»
  • Agnostikeren sier: «Jeg vet ikke om Gud eksisterer.»

I nyere epistemologisk diskusjon er også to alternative standpunkter dukket opp: ignostisismen og apateismen.

For å følge opp forenklingene ovenfor kan en si det slik:

  • Ignostikeren sier: «Jeg aner ikke hva du mener med Gud».
  • Apateisten sier: «Jeg bryr meg ikke om hvorvidt Gud eksisterer».                                                 ( Faktakilde: Wikipedia)

 HVA ER TRO? HVORDAN KAN MAN VITE HVA SOM ER SANT?

Hvordan kan noen si noe sikkert om det som angår TRO, enn si holde èn religion for å være sannere en en annen? Et enkelt svar for meg må vel her være "en Sannhetssøkende personlig og kollektiv mystisk erfaring og vitnesbyrd"  om og i gjensidig samspill og samsvar med en teologisk forståelse og tradisjon.

"Fornuften er til å stole på; den hjelper oss å komme fram til sannhet. De sannheter vi kommer fram til, er derfor ikke konstruert av oss. Derimot oppdager vi dem og griper dem .."   (Sitat: Hallvard.N.Jørgensen, teolog og Rådgiver i Tankesmien Skaperkraft: http://skaperkraft.no/)                                                                                    

Jeg bygger min katolske kristentro på Bibelen, Kirkens tradisjon og innsikt, men mest av alt: Jeg har gjennom bønnen, og gjennom et langt livs søken, tilegnelse av erfaringer fått et personlig, nært forhold til den Gud vi enda ikke kan se med det fysiske øye! Det er et tillitsfullt kjærlighetsforhold og en Livsvei, en kilde til Kraft, et sterkt vern i alle livets tilskikkelser. Som Paulus skriver "Og vi har kjent og trodd den Kjærlighet Gud har til oss". Jeg har kjent det, også fysisk. Og jeg har fått så sterke, detaljerte bønnesvar ved bønn i Jesu navn at det på ingen måte kan bortforklares! Og jeg har ingen medfødte "overnaturlige evner" i form av synskhet eller noe sånt. Jeg er heller ikke utrustet med noen mystisk Makt i meg selv, som gjør at jeg kan "fjernstyre" andre mennesker. Jeg er høyst menneskelig, med mange svakheter og feil, ikke noen "mini-gud".

HVORDAN KAN JEG TRO? HVIS DET FINNES EN GUD, HVORFOR ER DET DA SÅ MYE ONDT I VERDEN?

Så hvorfor har ikke alle kjent og trodd denne Guden min? Og hvorfor er det så mye ondt i verden hvis det virkelig finnes en god Gud?

Good news er at alle mennesker har muligheten til å komme i personlig kontakt med og erfare Guds kjærlighet. Den Eneste levende Gud, Han som har kalt seg " Jeg er den Jeg er", Bibelens Gud, den eneste Gud som er!

EN UTFORDRING. TØR DU GI GUD EN SJANS?

Vil du gi Ham en sjans til å bevise Sin Eksistens, er oppskriften enkel hvis du kan klare å skrape sammen et bittelite frø av tro. Alt du trenger er å mobilisere nok tro til å be Ham direkte om å gi seg til kjenne, og jeg anbefaler at du ber den bønnen i Jesu navn, hvis der er slik at du gjerne Vil bli hørt, for da ber du til Den Sanne Far og Gud, med Hans Sønns fullmakt! Og Han ber den Hellige Ånd gå i forbønn for deg, sammen med din Ånd. For det er slett ikke lett for et menneske å vite hvordan man skal be. Jeg anser meg selv for å "ha greie på dette" etter et langt bønneliv, en lang veis søken etter Sannhet både her og der, perioder hvor jeg ikke har tenkt eller vært sikker på om den Gud jeg ba til var til, perioder med tvil. Og idag Troens Visshet og fulle overbevisning, slik Tro beskrives i Bibelen. Ikke bare som noe jeg antar og "holder for å være sant". Ikke i form av en en tese og teori, men basert på håndfast erfaring - en Sannhet som jeg gjerne vil at alle skal få del i! Hvis du vil gi min Gud en sjans, men ikke vet hvordan du skal gå frem, foreslår jeg at du finner et rolig sted og høyt med ord, eller inni deg ber en av følgende bønner:

GUD! Du de sier ER til, den de vitner om at de kjenner. Du Gud som de sier har skapt meg og elsker alle mennesker. Jeg søker Deg. Jeg ber deg: Gi meg troens gave ved Jesus Kristus, den korsfestede, Han de sier er Guds Sønn. Gud, jeg vil tro! Hjelp meg i min vantro! Det skje meg etter Din vilje, men hør min Bønn! Amen (det betyr "Det vil skje" eller "Slik er det")

En enklere bønn kan være slik:

GUD, HVIS DU FINNES HJELP MEG Å TRO PÅ DEG FOR JEG VET IKKE HVA JEG SKAL TRO. GI MEG TROENS VISSHET. I JESU NAVN BER JEG DEG OM DETTE! 

ELLER BARE: HERRE JESUS, FRELS MEG!

Du kan selvfølgelig også formulere din egen bønn, men når du ber i Jesu navn får bønnen større kraft. Jeg tror at Gud allerede venter på deg, ja at Han lengter etter deg, og er mer enn villig til å bønnhøre deg. Jeg vet at min Gud Finns til, og at Jesus som ble korsfestet har stått opp fra de døde og lever idag! Jeg vet at Den Hellige Ånd er i verden.*Stiller du deg åpen,svarer Gud deg. Når og slik Han vil....

  

HVA MED ANDRE RELIGIONER? HVORDAN KAN JEG MENE AT DET JEG TROR PÅ ER BEDRE ENN ANDRES TRO? HVA ER FORHOLDET TIL JØDEDOM OG ISLAM?

Ja, men er jeg ikke arrogant nå, når jeg tror at jeg vet Hvem Gud er, og "disser" andre Guder? Hva med muslimene, hva med hinduister og andre? Vel, når det gjelder jøder, muslimer og kristne tror vi ursprunglig alle på den samme Ene Gud, enten Han tiltales som Elohim, Allah eller bare "Gud". Alle tror vi på Abrahams og Moses Gud, og vi har felles store deler av det vi kristne kaller "Det gamle Testamentet", men vi har ulike åpenbaringer, og dermed ulike Gudsbilder. De fleste jøder forkaster Jesus, og venter fremdeles på sin Salvede, En israelsk konge og hærfører, Messias, som skal føre dem fram til seier framfor andre folk. Muslimene sier at de anerkjenner Jesus som "en Profet", men tror ikke på overleveringen av Hans ord gjennom Bibelen, og resten av det vi kaller Det Nye Testamentet i den kristne Bibelen. Jeg tror også de fleste muslimer er ukjent med de nytestamentlige Skriftene. De skjønner ikke inkarnasjonens mysterium, hvordan Jesus kan være Guds Sønn, Sann Gud og Sant menneske, og hvorfor en Stor, rettferdig Profet skulle la seg korsfeste. Derfor mener de Jesus i virkeligheten ble reddet fra døden på Korset. Muslimene vet at Gud er En, men Treenigheten i denne Ene er ikke åpenbar for dem. Så kjære muslimske brødre og søstre som måtte lese dette: Jesus er ikke bare Guds sønn, han er selv som En person, del av den Ene Gud. Den tredje "Personen" i den Ene Gud, er Den Hellige Ånd. Likesom Sønnen er av og i Faderen fra evighet, er Faderen (Kraftens Kilde) i sønnen, og Den hellige Ånd er i, og utgår fra dem begge. De er uløselig knyttet sammen til en En Sann Gud, og ved og av Dem er alt Skapt. Selv er ingen av Dem skapt, De Er. EN Sann Gud, fra evighet til evighet.

DE ØSTLIGE RELIGIONENE, HINDUISME OG BUDDHISME

Når det gjelder de østlige religionene, som buddhisme og hinduisme, er det i det første tilfelle snakk om en religon med enkelte grunnsetninger som også er forenlig med kristendommen: Sannhetssøken, formulert i det første trinnet i Buddhas lære på veien mot fullkommenhet: "Rett søken!", et annet trinn er "Rett erkjennelse".  Så, hvis jeg ikke husker feil: "Rett målsetting", og så "Rett metode". Hvis de fulgte disse trinnene med et åpent sinn hadde de nok funnet Jesus! Problemet med buddhisme som "Sannhetsvei" er fra mitt ståsted at de låser seg i buddhistisk lære og tradisjon, slik at de slett ikke klarer å være åpne for Sannheten, og dermed heller ikke når den sanne erkjennelse. Likevel har de skatter og visdom å øse av. Vestlige kristne kan også ha noe å hente innen buddhistiske meditasjonsteknikker, utover dette med "mindfullness" som nå er på alles lepper. I Buddhismen legges det stor vekt på barmhjertighet, selvbeherskelse og fred. Hinduismen har i sin mangfoldighet også noe som er godt. Kanskje kan alle de ulike "gudebildene" ses som utrrykk for, ikke bare en åndelig lengsel, men en dyrkelse av de ulike aspektene av Guds personlighet. Desverre har det blitt til ulike avbildninger av Gud, altså avguder. Jeg ser likevel en hengivelse og ydmykhet i hinduismen, som vi kan lære noe av.

NYRELIGIØSITET, PAGANISME OG "NEW AGE"

Videre i naturreligionene, og såkalt ny-paganisme (paganisme=hedenskap) ser man en jordbunden dyrkelse av det grunnleggende naturlige, skaperverkets kretsløp og krefter, som i seg selv ikke er noe ondt. Problemet er at man begynner å tilbe og dyrker Skapeverket framfor Skaperen. Den holistiske tankegangen og omsorg for naturen ser man også i de mange "alternative" retningene, som ofte puttes i sekkebegrepet "New age", skjønt deler av denne åndeligheten synes svært så "eterisk" og svevende. Kanskje vi kristne i større grad trenger å ta tilbake det naturlige, elementene, kroppen. Og mens vi i Den Katolske Kirke har en rik og høyst levende mystiker-tradisjon, synes man i Den Norske Kirkes "sekularisering og rasjonalisering" å gi lite rom for den enkeltes åndelige erfaring og opplevelser. 

RESPEKT OG DIALOG, IKKE SYNKRETISME. KRISTUS REPRESENTERER NOE NYTT. HVA MENER DEN KATOLSKE KIRKE?

La meg innlede dette avsnittet med et sitat av avtroppende Pave Benedikt:

"Det er feil å si på en eksklusiv måte: ?Jeg eier sannheten?.Sannheten er aldri noe et menneske eier. Den er alltid en gave ? en gave som kaller oss til å likedannes stadig mer med den. Sannheten kan bare erkjennes og leves i frihet. Vi kan ikke tvinge sannheten på den andre. Bare når vi møter hverandre i kjærlighet, viser sannheten seg" (Fra Kirken i Midtøsten (27), temaet er forsvar av religionsfriheten)

Man trenger ikke være Bahaier for å innse at Gud alle menneskers Gud og Far, når den Ene Gud har skapt oss alle!

Til alle tider har Kirken forkynt at Gud er usynlig, ufattelig og uutsigelig, selv om han kan være kjent innenfor rammen av våre begrensninger. Vi katolikker prøver etter beste evne å ha respekt for mennesker med en annen tro enn oss selv. Måtte vi aldri trampe på det andre holder Hellig. Vi erkjenner også at Gud har lagt ned visdom også i andre religioner, at vi kanskje attpåtil kan lære noe av andres tro, hellige Skrifter og tradisjon. Ikke på en slik måte at vi går på akkord med oss selv, Bibelen og Kirkens Tro og tradisjon, men som en utdypelse av den Sannheten vi allerede kjenner. Vi tror at det kun er Jesus som er Sannheten med stor S, at ingen uansett tro kommer utenom Ham, enten det blir mens de lever eller etter døden. Vi tror at Han har bedt for oss alle, og at Sannhetens Ånd, som før talte gjennom Profetene og spesielt utvalgte, nå blir utydt over "alt kjød", dvs alle slags mennesker. Her spiller det ingen rolle om man er jøde eller greker, mann eller kvinne, gammel eller ung, Lærd eller ulærd. Vi tror at den Lov som er skrevet ned, nå skrives inn i hjerter og sinn hos de som tar imot og tror på Sønnen, slik den Egentlig er. Lovens opphav er Gud, Gud er Kjærlighet, og Loven ble gitt i Kjærlighet til rettledning for menneskene, og er Hellig, ren og god. Men Jesus er den eneste som har levd fullt ut i samsvar med Loven, og aldri har syndet. Jøder og muslimer kjenner til dyreofringer, for moderne mennesker er tanken fremmed, men Jesus er Guds offerlam, ren og lytefri, som ble ofret til soning for alle menneskers synd og skyld. Den straffen og forbannelsen vi skulle hatt, ble altså lagt på Ham, og Han gjorde det av Fri vilje, i kjærlighet og Lydighet til Gud Fader og i kjærlighet til menneskene. Han som var uten synd, ble gjort til synd og forbannet under Loven som stedfortreder for syndere og Lovbrytere! Men Loven gjelder bare så lenge man lever, da Jesus steg ned i dødsriket som død var Han åndelig sett helt ren og skyldfri. Så Gud vakte Ham opp, og alle mennesker gjennom alle tider fikk muligheten til åndelig oppreisning med Ham. Og en dag skal vi også oppreises legemlig, og få et nytt uforgjengelig åndlig legeme, døde såvel som levende. Vi tror at hver den som kaller på Herren Jesus blir frelst fra egen skyld og evig legemlig død, og får del i oppstandelsen og det evige fullkomne liv i Guds herlighet. Ja, at vi allerede her får smake av det vi har i vente : "Smak og kjenn at Herren er god!" Hvor fantastisk er vel dette! Og hvor frigjørende for den som strever og dømmes etter den Lov som kom med Moses. For vi var alle uten Kristus under Lovens forbannelse, fordi vi har brutt den. For de som fortsatt treller under Lovens bokstav slik at den for dem bare blir "stein på stein, bud på bud, regel for regel" har Frigjøringen kommet. La ingen skremme eller tvinge deg til å tro noe annet. Ingen mennesker kan oppfylle Moseloven uten å bryte et eneste bud, altså er alle skyldige! Ved Sønnen og ved Åndens hjelp, blir det imidlertid endelig mulig å leve et Rett liv etter Guds lov. Kjærlighetens, Nådens, Barmhjertighetens, Troskapets og Rettferdighetens Lov. Nå som frie, som Gud barn og arvinger, og ikke som treller! La oss ikke dermed, som noen gjør, vende Nåden til Skamløshet og bruke friheten som påskudd til synd! Jesus frelser oss og renser oss fra all synd og urettferdighet, men vi er dyrt kjøpt ved Hans lidelse og død. Om straffen er opphevet er synden fremdeles synd, Lovbrudd fremdeles Lovbrudd! Selv om "alt er lov" vil Gud at vi skal velge det som er til gagn og oppbyggelse. Det Første, Største og evige bud er Kjærligheten til Gud, og elsker vi Gud da følger vi også Hans bud. Og like så stort er det at vi elsker andre som oss selv, og hverandre som Kristus har elsket oss, og det mens vi enda var syndere!

DET ONDES PROBLEM

Hva så med det onde i verden? La oss slå fast at likesom det finnes en god Gud finnes det også onde krefter i verden. Gud er hundre millioner lysår sterkere enn det onde, men enda en stund lar han det onde skje, før Han fullfører sin Gode plan! Det meste av det som skjer i verden skyldes imidlertid ikke den onde Djevel, men har sin rot i syndefallet. Gud er God, og gjør ikke noe som i bunn og grunn til slutt ikke egentlig virker til det gode. Han skapte også mennesker godt. Men da forholdet mellom Gud og mennesket ble ødelagt pga den første tvil på Guds godhet og gode hensikter, skjedde det også noe med hele menneskeheten, og mennesket ble underlagt forgjengelighet. Mennesket er skapt med en egen, fri vilje, "I Guds bilde", og har også en iboende Morallov med sans for det som er rett, godt og vakkert. Jeg tror det finnes en allmennmenneskelig samvittighet, som ikke er kulturbetinget. Det onde i verden som er forårsaket av mennesker, enten direkte eller indirekte, skyldes at mennesket velger egoisme, temparement, begjær, apetitter og lidenskaper framfor Kjærligheten til Gud og andre mennesker! Og verden er "syk", spedbarna kommer ikke inn i en perfekt, god verden. Om de er rene og uplettede i seg selv, kommer de inn i en verden og blandt mennesker som er skadet etter en lang historie og kjede av synd og lovbrudd! Vi er alle skadet og forurenset av egen og andres synd, og syndens konsekvenser. Men Gud respekterer menneskets frie vilje så til de grader at Han attpåtil lar oss velge Ham bort!

DET KRISTNE HÅP

Vi går mot noe bedre. Det har allerede begynt! En dag skal alt bli fullkomment, ja større, mer fullkommen og herligere enn Adam og Evas første Paradisiske tilstand. Og denne gangen forpurres det ikke! Jeg skal ikke si mer her om det håp vi er kalt til, men for den som lurer er det bare å gå igang å lese Det Nye Testamentet i Bibelen, og søke Gud i bønn. (Bibelen på Nett finner du Her: http://www.bibel.no/Nettbibelen)

" For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blandt dem er  kjærligheten." (Sitat fra Paulus brev til menigheten i Korint, (1.Kor,13), i Det Nye Testamentet i Bibelen).

MÅTTE TROENS SÅKORN BLI TIL VEKST!



 

 

 

 

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN

"Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingenting vunnet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blandt dem er kjærligheten."  Paulus brev til menigheten i Korint, (1.Kor,13: 1-13)

Disse ordene er noe av det ypperste som er skrevet. Ikke bare i Bibelen, men i det store og hele. De var også utgangspunktet for en Dialogmesse i St.Petri Kirke i februar 2013. Jeg deler her noen tanker og refleksjoner jeg skrev ned da jeg kom hjem den kvelden...Paulus ord er så underfundige, rommer så mye visdom at de ikke "går igjennom", man kan meditere over de gang på gang. Uangripelig, underfullt. Jeg tror virkelig dette er tanker inngitt av Gud, gått gjennom Paulus og skrevet av ham under Den hellige Ånds ledelse. Det er ikke lett å legge noe til, som ikke blir noe annet, som ikke istedet for å klargjøre drar oss bort fra teksten. Men det er kanskje ikke så farlig, teksten drar oss uansett tilbake igjen :-) En av deltagerne i diskusjonen etter messen stillte et ærlig og frimodig spørsmål: "Hvordan kan man vite at man elsker?", kanskje underforstått "Hva er kjærlighet?". Det enkelte menneskes svar, med mindre det er snakk om en teoretisk-filosofisk utredning, den enkeltes svar, vil være farget av egne erfaringer.

Jeg tenker på de små øyeblikkene av samhørighet, harmoni, nærhet og kontakt med et annet menneske. Ikke de ekstatiske høyder, ikke de store ord. Heller "magien i de allminnelige under" :-) Småprat med et barn, en bestemor som trøster med et ømt kjærtegn uten ord uten å si noe. Viljen til det gode, et gammelt ektepars hverdagsliv etter å ha holdt sammen, vokst sammen, i gode og onde dager. Det er noe med selve atmosfæren i slike hus, og på slike steder, der det bor gamle som har elsket og vist omsorg gjennom et langt liv. Jeg kan også fornemme noe av det samme i Kirker og klostre hvor mennesker pleier og har pleiet tillitsfull kontakt med den Gud som ER kjærlighet, gjennom bønn og liturgi. Harmoni og fred, tålmodige, prøvede sinn, som vet bedre. Der finnes det Kjærlighet, der finnes Åndens frukter. En dag skal vi fatte, fylles og omgis helt av denne kjærligheten, som i sitt rene, hellige vesen er Gudommelig. Kjærligheten er hellig i seg selv, sier Skriften. "Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud. For Gud er kjærlighet" og "Den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud som han ikke har sett?"  En dag skal vi gripe de flyktige øyeblikkene av fullkommen harmoni som vi ikke kan fange her i tiden, som forsvinner når vi griper for hardt etter dem.

Det er min oppfatning at likesom synden har en horisontal konsekvens, får negative følger for oss selv og andre, også uavhengig av Guds og menneskers tilgivelse, slik lever Kjærligheten enda mer et eget liv, med positive konsekvenser og ringvirkninger. Den kjærligheten vi engang har elsket med, lever videre utenfor oss selv, blir ikke borte. Den kjærlighet vi har mottatt, selv om følelsene svinger og relasjoner blir brutt, påvirker oss i dype lag av bevisstheten, og vi kjenner den igjen når vi møter den igjen. Slik forplanter den seg, og bærer frukt på ny. Noen av oss har fått oppleve kjærlighetsbånd som ikke brytes, på tross av avstander og år. Vi møtes til slutt igjen, og ser at jo, dette var i sannhet et kjærlighetsbånd. Her er det ingen bitterhet, her er det full tilgivelse, her er den kjærlighet som har tålt og utholdt alt. Slik må det også være godt å komme hjem til Gud etter livets kveld.

Med ønske om Guds rike velsignelse for hver og en!

DET TRUEDE SELV

DET TRUEDE SELV
10. september 2012 kl. 20:18 ·

Vi mennesker har mange psykologiske forsvarsmekanismer, som ikke alltid er til større nytte en å beskytte et vaklende selvbilde. Det er ganske nevrotisk, og kan være uhensiktsmessig, å alltid ty til forsvarsmekanismer som projeksjon (skylde på den andre det vi er skyld i selv), benektelse, og intellektualisering (plausibel "bortforklaring") hver gang vårt selv utsettes for en ytre trussel i form av kritikk. Desverre kommer ofte denne "guarden" opp helt av seg selv, og ikke etter overveining og vurdering. En måte å "heve seg over enhver kritikk", er å devaluere den (vi oppfatter som) en trussel. Det er ikke oss det er noe i veien med, den som kommer med kritikken er "en kverulant eller ikke riktig vel bevart". I noen tilfeller kan det vel også være tilfelle..En ekstrem psykologisk form for selvhevdelse er når vi kompenserer for vår følelse av underlegenhet med Storhetstanker omkring egen person. Slikt forsvar kan av den "motpart" som opplever det, i sin milde form føre til aggresjon og behov for egen selvhevdelse fordi man blir nedvurdert. Da opplever man den andre som arrogant, man blir ikke tatt på alvor. Kommunikasjonen blir svært vanskelig, enveis, eller stopper helt opp.La oss huske at det er mye lettere å tilgi, elske og akseptere den som innrømmer egne feil, enn den som aldri innrømmer egne feil, og kanskje heller ikke erkjenner at han har de. Det er ikke bare et problem i forhold til andre, og i forhold til om man blir "likt". Er man blind for egne feil, får man heller ikke gjort noe med det, og egen vekst bremses.

"Kjenn deg selv". Vår egenforståelse og selvinnsikt er viktig. Det snakkes stadig om betydningen av et godt selvbilde, men enda viktigere er det kanskje at vi har et realistisk selvbilde? Sårbare blir vi og, hvis vårt selvbilde bare bygger på tilbakemeldinger fra andre, og/eller er bygget kun på positive tilbakemeldinger. Vi snakker da om narcissisme, ofte ledsaget av en indre tomhet. Peer Gynt lot seg utrope til Keiser i Dårekisten i Kairo, og gikk inn i rollen. På slutten av dramaet erkjente han imidlertid at han var "en løk", lag på lag uten noen egentlig kjerne. En personlighet bygget på "tøv og tant, dikt og forbannet løgn":-) Han var den omstendighetene til enhver tid dikterte at han skulle være, som en rollefigur med utdelt manus- i virkelige livet.

Når vi utsettes for kritikk, skulle vi kanskje istedet for å gå i forsvar, i den grad vi er sterke og stabile nok og ikke lar oss blåse ned som et korthus, flytte perspektiv. Lytte! Kanskje er ikke kritikken berettiget, kanskje er den det, eller kanskje noe midt i mellom. Den som "angriper oss" har imidlertid en subjektiv Opplevelse av at vi har (gjort) de feil han/hun anklager oss for. I stedet for å la seg såre, kan vi spørre oss hvorfor "kritikeren" har oppfattet oss sånn. Bygger det på kommunikasjonssvikt og misforståelser/mistolkninger kan vi kanskje korrigere og rette opp. Tar vi den andre nok på alvor til å spørre oss selv; Hva er/var det med mine holdninger, oppførsel og ord som har gjort at personen har fått en negativ oppfatning av meg? ER jeg Skyldfri? Har jeg selvinnsikt? Når vi utsettes for kritikk der vi har hatt de beste intensjoner, handlet og talt i "god tro" kan det oppleves direkte urettferdig når vi blir kritisert. Vi ville det jo bare godt! Minner da om ordtaket "Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner":-) Vi kan uten å vite det selv ha krenket og devaluert andre mennesker, tatt feil, ført dem på avveie, truffet dem på ømme punkt, villedet, gjort dem tvilende og mismodige. I alle fall kan det ha skjedd at vi ikke har innfridd forventninger andre har hatt til oss, som dog kan ha vært urealistisk høye.

Vi mennesker har en stygg tendens til å dømme andre, heller burde vi ved jevne mellomrom "holde dom" over oss selv. Som kristne kan vi ta Bibelens ord på alvor og be Gud om å "granske våre hjerter og nyrer". I Guds lys vil det da for de fleste av oss både avdekkes nyregrus og andre uhumskheter. Vi katolikker har botens sakrament og Skriftespeilet til hjelp til personlig vekst. Når vi erkjenner våre synder og onde tilbøyeligheter, og i vår egen avmakt fra å gjøre noe med det, kommer vi til Presten- Og allervitigst Gud og legger frem vår sak. Ærlig, oppriktig, elendige, ydmyke og angrende, - eller iallfall med ønske om omvendelse og behov for tilgivelse bekjenner vi våre synder og ber Gud rense oss fra disse. Vi møter Gud der, just som vi er, svake og ufullkomne og får høre ordene: "Frykt ikke mitt barn, dine synder er tilgitt". Lettet, elsket og akseptert av Gud kan vi gå ut og videre etter å ha lagt samvittighetsbyrden av oss. Da er det lettere å starte på nytt, og gjøre det bedre og lettere å tilgi de som har gjort Oss ondt.

Og vi kan se at hver eneste dag er fylt av ny Nåde.

 

Credo-effekten. Tro som gir vekst!

Credo betyr "jeg tror", det er også den latinske betegnelsen på den kristne trosbekjennelsen. Alle mennesker tror på Noe, vi kristen tror på Noen. Tro kan flytte fjell sier ordtaket, og det er vel også slik i det rent psykologiske, sosiale landskapet at det man tror på, den overbevisning man har, påvirker vårt liv og våre relasjoner. I alternativbevegelsen snakker man om positive affirmasjoner, i populærpsykologien om "positiv tenkning". For oss kristne er det avgjørende ikke først og fremst Hva man tror på, men Hvem man tror på. Vår Tro begynner og slutten med Guds Ord, den korsfestede og oppstandne Kristus. Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Troen begynner med forkynnelsen. Hvordan kan vi tro på en vi ikke har hørt om? Troen er også gitt som en gave fra Gud, Den Hellige Ånds gjerning i oss. Og bønn er Troens åndedrett. Vår direkte personlige kontakt med Gud er helt avgjørende for et trosforhold som gir vekst. Troen og forholdet til Han som er Troens opphavsmann og fullender. Han som har åpnet veien tilbake til Gud Fader for alle som vil tro møter vi også i sakramentene. Dåpen hvor vi renses for all synd og blir Guds barn, fermingen hvor vi mottar en fylde av Den Hellige Ånd, nattverden hvor Jesus selv kommer til oss i form av brød og vin og hvor vi forbindes med hverandre i De Helliges samfunn, Botens sakrament hvor vi ransaker oss selv, bekjenner og får tilgivelse for våre synder og ny styrke til omvendelse og et Hellig liv. Å være del av det fellesskapet Kirken gir er en forordning for Gud. Han vil at vi alle skal samles rundt ham i et intimt fellesskap og framfor alt ha kjærlighet til hverandre.

Det er så mye vi ikke klarer på egenhånd. Men vi kan søke Gud, tilbringe tid med ham i bønn og med hverandre, lytte til Ordet, be over det vi ikke klarer, så er jeg sikker på at Gud gir vekst!

KONTEMPLASJON OG HANDLING

Som kristne kan vi nesten si at vi lever i et spenningsfelt mellom kontemplasjon og bønn og aktiv handling.

Nestekjærlighet er omsorg for andre mennesker og det å føle seg ansvarlig for ethvert medmenneskes velferd uten hensyn til religion, kjønn eller politisk standpunkt. Mens noen betrakter det som et element i sosial kontroll, ser andre på det kun som en form for altruisme. Nestekjærligheten er et eksempel på en aktiv, utadvendt kjærlighet.

Nestekjærlighet er i Vesten ofte knyttet til begreper og sitater fra Bibelen. I Lukas 10,27-28 står det: «Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Da sa Jesus: Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» I Romerne 13,9 sier Paulus: «For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv.»

Er det umoralsk å bruke mye tid i kontemplasjon og bønn i en verden som trenger gode idealistiske og nestekjærlige kristne som viser sin Tro i handling? På ingen måte! Frukten av å søke Gud og pleie omgang med Ham i messen, bønnene, Skriftlesningen og kontemplasjonen er nettopp at vi kommer inn i en tilstand og et liv hvor vi så og si automatisk blir ført inn i gode gjerninger og nærer vår agape-kjærlighet.

Agape (αγάπη) er i katolsk teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet. Den er følge av den helliggjørende nåde som mottas ved dåpen eller restitueres etter absolusjon fra syndeskyld. Altså blir vi gjennom sakramentene rustet til å få en større delaktighet og virke i Guds Kjærlighet. Agapekjærligheten som også skildres av Paulus er uten egosime og har vår nestes vel for øye.
 

Kjærligheten er oppfyllelse av loven (Paulus brev til Romerne)
8 Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt loven.  9 For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. 10 Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven. 11 Dessuten vet dere hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. 12 Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning. 13 La oss leve sømmelig som på lyse dagen, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, strid og misunnelse. 14 Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær.

Vi ser altså at vår søken etter og samfunn med Gud når vi ber, leser, hører eller kontemplerer og mediterer over teksten leder oss til det Gode, og slik kommer det også mennesker i vår vei som vi kan møte på en spesiell måte i det Ånden virker Guds vilje og Kjærlighet i oss. Gode gjerninger springer da ut av vår Tro, og selv om vi først og fremst søker Gud, kalles vi til fellesskap. Vi går ikke ut av verden. Vi virker i verden!


At Gud ikke bare virker i oss som bekjenner oss til Kristus, men i alle mennesker som vil og gjør det Gode er historien om den Barmhjertige Samaritan et utmerket eksempel på. (Samaritanerne var en folkegruppe som ble sett ned på av jødene på Jesu tid) Den agapekjærlighet som stammer fra Gud finner man både hos ateister, humanister og i alle de store religionene fra Buddhismen til Islam. Som modne kristne kan vi når vi vokser i Troens innsikt og kjærlighet møte mennesker og gjøre vel på tvers av livssyn, politisk ståsted, kjønn og legning. Vi får en erkjennelse av menneskets genuine verdi. Vi blir ikke lenger så selvhevdende og fordømmende, men heller ydmyke og milde uten at vi dermed skal gå på akkord med de moralske rettesnorene vi finner i Bibelen. Vi lever i et spenningsfelt mellom kontemplasjon, tilbaketrekning, bønn og Skriftlesning og aktiv handling som også vår Herre Jesus levde i.

VI ER SOM GUDS BARN OG KRISTI BROR, GJENNOM KIRKENS SAKRAMENTER, KALT TIL Å VÆRE HANS LEGEME I VERDEN IDAG OG TIL Å GJØRE DE GJERNINGER HAN GJORDE.

MESTEREN HAR ORDET.

 

MATTEUS EVANGELIUM KAPITTEL 5-7:

http://1.bp.blogspot.com/_X016KhLk4gs/S8jZ9ijowbI/AAAAAAAAEMg/e5R9tEDL6t4/s400/cart05m.jpg

BERGPREKENEN. MATTEUS EVANGELIUM KAPITTEL 5-7:

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.

Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.

Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Lovens oppfyllelse:

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå ? før alt er skjedd. Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

Drap og sinne

Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ' Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til helvetes ild. Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien. Ellers vil motparten din overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!

Ekteskap og skilsmisse

Dere har hørt det er sagt: ' Du skal ikke bryte ekteskapet.' Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd lokker deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen kommer til helvete. Det er sagt: 'Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev.' Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.

Ed og ærlighet

Dere har også hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges by.  Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart.La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.

Å gjengjelde ondt med godt

Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Elsk deres fiender!

Dere har hørt det er sagt: ' Du skal elske din neste og hate din fiende.' Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, €velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,? og be for dem som €krenker dere og? forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.

Gaver til de fattige

Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Bønn

Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.

For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.

Faste

Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Det udelte hjertet

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Øyet er kroppens lampe. Dersom øyet ditt er friskt, får hele kroppen lys. Men dersom øyet er sykt, blir det mørkt i hele kroppen. Om nå lyset i deg er mørke, hvor dypt blir ikke da mørket! Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Vær ikke bekymret for morgendagen!

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?  Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som gror i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere ? dere lite troende! Så gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: 'Hva skal vi spise?' eller 'Hva skal vi drikke?' eller 'Hva skal vi kle oss med?' Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen, vet jo at dere trenger alt dette.Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Døm ikke!

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?Eller hvordan kan du si til din bror: 'La meg ta flisen ut av øyet ditt', når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.

Perler til svin

Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke perler til svin. De vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker.

Be, så skal dere få!

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for. Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Den gyldne regel

Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

To veier

Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.

Falske profeter

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler?Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.   Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

Falske disipler

Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.Mange skal si til meg på den dagen: 'Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?' Da skal jeg si dem rett ut: 'Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!'

Huset bygd på fjell

Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell.Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.» Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.

 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits