LUMINE CAPITATA ALBA CATHOLICA

HOKUS POKUS!

Her er en fullgod og fullstendig og fullstendig korrekt beskrivelse av hvordan denne "Trylleformularen" kommer fra og hvor ordene er hentet fra. Men også en beretning om hvor frustrerende det er når mennesker med embeteksamen fra det ene eller andre fakultet tror de "vet alt best" og ikke kan ta imot lærdom fra et menneske med lavere formell utdanning, som i noen henseender faktisk kan være den som "vet bedre" enn han/hun som alltid "vet best" i alt som toucher eget fag. Selv er jeg godt yrkesutdannet som agronom og gjorde en god eksamen, men om en nyutdannet agronom som ikke er oppvokst på gård med sine teoretiske fagkunnskaper og et par års praksis går rundt med en overlegen mine og påtar seg å "lære bønder som har drevet store gårder i 30 år å kjøre traktor og drive jordbruk" er det ikke bare arrogant men regelrett Latterlig idotisk.

Tilbake til "magien" og hokus-pokuset. Det hele er hentet fra den latinske katolske messeliturgien. Nå er jo ikke jeg særlig stø og bevandret i latin, og det var tydeligvis ikke den lutherske presten som ikke ville høre på at jeg faktisk visste bedre enn ham og hadde noe å lære bort som touchet hans "fag", men jeg er et belest menneske så noe latin, utover de latinske plantenavnene og deres betydning i Mitt fag (jord og hagebruk), hadde jeg snappet opp alt Før jeg ble katolikk.

"Det magiske trylleformularet" hadde ikke oppstått om folket i katolsk tid hadde forstått hva Prestene sa i messeliturgien, men det gjorde de ikke uten å være "lærd", for den gang gikk alt på Latin. Og "Hokus", den første delen av "det magiske trylleformularet" har sin rot i det som for mange enkle mennesker med en folkelig tro, godt iblandet gammel overtro, kunne oppfatte som "trylling" med Presten som "den store magiker". Dette at brød "ved" de magiske ordene "Dette er Kristi legeme": HOC EST (CHRISTI) CORPUS!" , I Messens mest sentrale punkt (siden det er Kristus- Messeofferet som er Messens sentrum, uten dette ingen Messe) faktisk forvandles til Kristi legeme- Jesu kropp i skikkelse av brød, ved Troen på Mesteren og Mesterens ord, slik de er overlevert i Bilbelen. Bibelen var før Luthersk tid og før boktrykkerkunsten oppstod på 1500-tallet i Tyskland, heller ikke allemannseie, og fantes først og fremst håndskrevet på latin av katolske munker. Så altså HOC EST CHRISTI CORPUS- Messemysteriet, der Presten tilsynelatende alene og ved hjelp av et "trylleformular" forvandler brød til "kjøtt" blir dratt sammen og Kvitekrist fjernet så det kan "brukes til all slags syndig"- For magi var på den tiden strengt forbudt selv om det florerte av den i middelalderen, og nettopp derfor var noe Kirken godt understøttet av Bibelen sloss for å få bukt med med de sørgelige Hekseprossesser som resultat, så der fantes nok- også av andre grunner et sterkt folkelig hat mot Kirken i visse kretser, slik det jo også er idag. "Da snapper vi det, dreier det vår vei og driker litt HOKUS POKUS on our own, Presten er vel ikke bedre enn oss selv om han tror det. Kirken har vel ikke monopol på Magien. Tar vi litt av deres, mektige som de er, blir vi selv enda mektigere". En variasjon av at "Kunnskap er makt": Om noen Hersker over andre og opphøyer seg til Hovmot ved sin kunnskap, isteden for å tjene andre og se dem som likeverdige som godt kan besitte lærdommer og visdom som i en sunn utveksling og interaksjon går begge veier og er til det beste for alle, vil de vise små se at "skal jeg vinne over dem og svekke deres dominans isteden for å bli underkuet, må jeg søke den samme kunnskap, besitte deres språk". Men det er jo tydeligvis begrenset hvor mye ens realkompetande og forøkede kunnskap nytter, om man ikke har fått den formalisert offisielt ved en eksamen, en grad, en tittel, når de med såndant ellers underkjenner det man sier fordi man "er" for lite.

Trylleformularen har som dere vet også et siste tredje ledd: Filiokus. Nå er denne skribenten en som skriver på sparket og har desverre ikke den latinske utgaven av vår trosbekjennelse liggende hjemme, så her underbygger jeg bare "instant" ved å klippe og lime inn fra Store Norske leksikon. Filioque finnes i det leddet av trosbekjenelsen som omhandler Den Hellige Ånd- som utgår fra Faderen og "Filioque" fra Sønnen.

Med store Norske Leksikon gir jeg litt "akademisk underbygg" som tidvis synes å være det eneste som kan overbevise enkelte hovmodig "bedrevitende" enten det dreier seg om Psykologer eller tilårskomne Lutherske teologer som i besittelse av psykologikunnskaper også "vet bedre hvor skoen trykker enn den som faktisk har den på". Og det gnager fælt! Jeg likte bedre læreren som sa til meg "Man lærer så lenge man har elever". Men den den godt monede gamle lutherske Sykehuspresten har så mye annet godt ved seg, så jeg "mildner med Albert Åberg"  ;-) Men her kommer iallfall "den akademiske punchtyngden" med STORE bokstaver FRA STORE NORSKE LEKSIKON:

hoc est

Hoc est, dette er, det vil si.

Corpus Christi ? nattverdbrød. Corpus Christi, brukes som betegnelse for det innviede nattverdbrød og for Kristi legemsfest (Messen) i den katolske kirke.

filioque

Filioque, teologisk formel. I den nikenske trosbekjennelse heter det opprinnelig om Ånden at den «utgår fra Faderen». I løpet av 400- og 500-tallet ble det alminnelig i den vestlige kirke (Spania, Frankrike) å tilføye «og fra Sønnen». Pave Leo 3 (pave 795?816) erklærte at filioque uttrykte den rette lære, men ville av hensyn til den østlige kirke ikke ha ordet føyd til trosbekjennelsen. Filioque ble snart allment akseptert i Vesten. I den østlige kirke gjorde særlig patriark Fotios av Konstantinopel (800-tallet) filioque til et av de store stridspunkter mellom den latinske og den greske kristenhet. I Vesten argumenterte Anselm og Thomas Aquinas for at filioque skulle være med i trosbekjennelsen. Senere unionsforhandlinger mellom romerkirken og de østlige kirker har ikke kunnet overvinne denne vanskelighet (se Ferrara?Firenze-konsilet).

Og jaggu meg fant jeg underbygd direkte det jeg har sagt siden 1998 uten at den lutherske sykehuspresten ville høre på meg helt konkret og uten fiksfakserier beskrevet i Store Norske Leksikon da jeg til sist søkte på HOKUSPOKUS! Så NÅ tror han meg nok. Problemet er at han sikkert ikke gidder lese bloggen min siden jeg ikke er noen "lærd akademiker og teolog" som han. At han fortsatt mener han ikke har noe å lære av Meg!

hokuspokus. okuspokus, til dels også hokusfilius eller hokusfiliokus, knep, fiksfakserier, lureri. Ordet forklares gjerne som en forvanskning av den latinske formelen hoc est corpus (meum, domini, filii), 'dette er (mitt, herrens, sønnens) legeme', som uttales av de katolske geistlige ved nattverden. Den forvanskede formen ble brukt av tryllekunstnere når de utførte sine kunster.

Kilder: Store norske leksikon



 

JA,JA og NEI,NEI

De fleste saker og ting i verden kan ses fra mange ulike sider og synsvinkler, og ofte kan kommunikasjon og dialog, det å lytte og prøve å forstå andre synspunkter og argumenter enn sitt eget, bidra til fredelig sameksistens.

Men Noen ganger nytter det ikke med Diplomati, og blir man sittende for lenge og veie ting fra den ene og den andre siden, kan det gå som med musa i den nye musefella: Man setter ei baufil midt på gulvet. På den ene siden setter man pølse, på den andre siden ost. Så kommer musa, kikker fra den ene siden til den andre: "Ost eller pølse? Ost eller pølse?" Til hodet detter av.

Noen ganger er det Rett Eller feil, enten eller, venn eller fiende, for eller mot. Man må velge side og stå ved det! La et ja være et ja, og et nei være et nei.

Det finnes mange Nyanser av alle farger, men om man blander alle farger på paletten blir det bare en grå røre. Noen ganger er det de store kontrastene som bør få tre tydelig frem, hvor sort er sort og hvitt er hvitt, dag er dag og natt er natt!

I den grad man erkjenner at GUD ER GUD, og mennesket er noe annet, må man også kunne fatte at det ikke er riktig alt som kun kan veies ut fra det som hører mennesket til, men at det er noe som hører Gud til. Fatt det den som vil!

Hva sa Jesus til selveste ST.PETER, Kirkens grunnlegger, da han ville snakke Jesus fra å dømmes til å dø på et Kors?

Matteus 16:22-23 

"Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri dig, Herre! dette må ingenlunde vederfares dig! Men han vendte sig og sa til Peter: Vik bak mig, Satan! du er mig til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til."

Kan hende gjelder det også noe idag, eller...? Så sant vi er Kristne og ikke human-etikere! Nestekjærligheten skal vi likevel ikke glemme, men alt kjenner en grense.

Hvordan skal det gå med en Kirke der ikke engang prestene vet forskjell på rent og urent, godt og ondt, rett og galt fordi de har satt Guds Ord ut av spill til fordel for menneskelærdom...? Man skal dog Aldri bruke Ordet til å gjødsle personlig hat, fordommer og vold mot andre! Men fra nestekjærlighet og Nåde til å si at alt er like rett, godt og bra går det en lang vei av villfarelse.

Jesu Opphevet nå engang ikke Loven på en slik måte at Synden sluttet å være synd. Derimot var Han det eneste menneske som i alt fulgte Loven og selve Lovens bakenforliggende og overordnede Ånd og intensjon, for deretter å påta seg Lovens straff for menneskenes Lovbrudd gjennom alle tider. Slik at vi ved Hans Offer i Tro til Ham kan vinne Nåde og frelse fra våre synder i forholdet til Den Hellige Gud, og en gang forenes med Ham.

Dette går selvfølgelig over hodet på "Verden", for som det står skrevet: Ordet om Korset er dårskap for verden, men en Kraft til Frelse for den som tror. Likefullt kan intet menneske fatte Høyden, bredden og Dybden i Guds Kjærlighet så vi skal passe oss meget vel for å fordømme noe menneske til Helvete, og heller akte på oss selv, og arbeide på vår Egen frelse med Gudsfrykt, for vi har Alle syndet!

LOVEN er Hellig, God og Ren og viser oss hva som er Rett. Men hver gang vi griper etter en stein og vil dømme og fordømme andre etter lovens bokstav med harde hjerter, fører vi også dom og fordømmelse over oss selv. Å med det påstå at Synden ikke lenger Er synd, er en teologisk kardinalsynd. Det ENESTE i Loven vi i henhold til Det Nye Testamentet ikke lenger trenger å forholde oss til er matforskriftene, ofringene, renselsesritualene og effektueringen av dødsstraff.

That`s it!

Det står Mye Godt, men ingenting i Det Nye Testamentet som tegner noe bilde av at Gud pluttselig er blitt til en tannløs, sosialdemokratisk Julenisse, at Fanden har opphørt å eksistere og Helvete er nedlagt,  og at det nå kun er Kardemommeloven som gjelder ;-) Det Nye Testamentet fremstiller heller på ingen måte Jesus som noen dumsnill, vag, pen og pyntelig liberal, alternativ søndagsskolelærer fra 70-tallet. Og vel er Gud eldgammel, men Han har fremdeles ikke blitt senil, begynt å "røre" og glemt hva Han selv har sagt. Og i motsetning til hva enkelte alternativt Troende Feminister sauser sammen, er ikke engang den Salige Jomfru Maria, som vi kaller Guds Mor, Jesu opphav eller Skaper, og heller ingen Guddom.

Det er en Merkelig tid vi lever i, og utrolig mange Søvnige, selvkloke og Ørekløende teologer og "Profeter" ute og går. Så da får vel bare vi fotsoldater og legfolk trå til som best vi kan, selv om vi slettes ikke er så skråsikre på vår egen forstand, og bare tanken på lange akademiske teologistudier får oss til å gjespe. Gud derimot han holder oss våkne! Bibelen har vi nå iallfall lest og tatt til oss i større grad en mange nylutheranere som synes å ha glemt helt hvor glad Luther var i Bibelen alene. Jeg blir ikke mindre katolikk av den grunn. Det får ikke hjelpe at vi er "skrekkelig umoderne" og upopulære i vestens moderne, sekulære og humanistiske tid. Den Tiden varer nok neppe heller evig. Guds Ord derimot er evig og uforandrelig, selv om noen fant på å brenne, omskrive og forby det som er av Bibler. Å prøve å forklare at min Kirke med sitt konservative Bibelsyn og Tro ikke dermed er Fundamentalister som dyrker Gud etter bostaven, og at det hele er en smule mer nyansert og komplekst er nok dog en litt for stor oppgave for meg å ta fatt på, så Der får nok heller våre Teologer gjøre jobben. Teologi er nemlig viktig, nyttig og godt for mye, selv om en del av oss er mer praktisk anlagt enn eslet for lange studier. Om man overlater For Mye til Legfolket blir det bare unyansert, overfladisk oppblanda og kunnskapsfattig, sekterisk partidannelse, surr og missforståelser ut av det, med alt for stort Personfokus på Pastorer og lærere som knapt klarer å holde to tanker i hodet samtidig,  så vidt jeg har kunnet se hva endel av de lavkirkelige Frikirkene og mer eller mindre kristne nyere "utbryter"-trosretningene angår. Det har ført til mye splittelse mellom mennesker som alle bekjenner seg til Kristus,heller enn et mangfold jeg vil tiljuble.

Og i motsetning til hva verden håper og vil tiljuble har nå heller ikke vår Gode Pave Frans med sin nestejærlige, milde og vennlige Fransiskanerkarisme satt Guds Ord ut av spill eller veket av fra Vår Kirkes lære, han er på Stø Kurs med Den Hellige Ånd og "Vår Mann", selv om det nok finnes de på innsiden som anser ham som "for liberal"! Han er imidlertid ikke "demokratisk folkevalgt Pave", og var heller ikke "favoritt", han er innsatt fordi Gud ville det slik, og akkurat sånn er det det skal være i en Kirke. Og om han går litt foran, har Kirken bare med å følge, for Gud leder oss nok neppe i feil retning, selv om det nå ikke er riktig alle Paver gjennom tidene som har vært helt Ufeilbarlige! Så vidt Jeg kan erkjenne i Min Ånd og ved Den Hellige Ånd er han Rette mann, og en som heller ikke fester lit til seg Selv og sin egen forstand, men til Gud ved den Ånd som bor i Ham og den salvelse Han har fått. Den Gud utvelger og salver til en stor tjeneste og et viktig oppdrag, må imidlertid også regne med motstand og prøvelser. En tjener er ikke større enn sin Herre, og om de Skriftlærde og Fariseerne ryddet ham av veien fordi Jesus var elsket av de små og truet deres egen stilling og status i folket, vil de sikker forsøke det med denne også. Man trenger ikke å være Geni med tilhørighet i Vatikanstaten for å ane at det murres litt i krokene. Det er dessverre slik at det Heller ikke innad i Den Hellige katolske Kirke er alle som har sans for det som hører Gud til, og føyer seg i det Gud vil. Men om Gud vil, og Hans tjenere er åpne og lydhøre for og forener seg med den viljen, er det ingen mennesker som kan endre det. At det vil komme et stort frafall og stor villfarelse før eller siden og at det alt har kommet, vet vi imidlertid av Profetiene, men Gud alene kjenner Tiden, og sine Utvalgte lar han ikke fare vill. Vi skal bare stole på Gud! Den Mannen Gud har utvalgt skal nok bli stående, mens hans motstandere bare blir stående en kort tid, og de til hans prøvelse.

"Frykt ikke du lille hjord". Den som har sin Styrke i Herren er ikke avhengig av sin egen styrke og størrelse. Den som legger sitt Liv i Herrens hender og heller ikke frykter for sitt liv, trenger ikke å være redd. For om man står står man for Herren, og om man faller fanges man opp av Herrens hånd, og enten man lever eller dør hører mann Herren til. Vi kan lide allslags ondt i verden og bli løyet på og baktalt og uglesett så det holder, og bli holdt for å være dårer og idioter av verden, men ved alt dette vinner vi bare mer og blir vi bare fastere i Troen. Vi skal være glade for at vi har blitt prøvd og enda er i Kristus, for andre faller fra og viker av for Sannheten ved den minste prøvelse og motstand fordi de akter noe annet høyere enn Gud. Strengt tatt er nok de som har hatt motstand, prøvelser og kamp for sin Tro, heldigere stilt enn de som alltid har hatt "et lett og ubesværet kristenliv", for vi slipper ikke Guds hånd og vet at Han aldri i evighet slipper oss av Sin Hånd, for ellers hadde vi ikke lart å holde fast på vår Tro gjennom alt. Og hvordan skulle vi klart oss uten?! Hva betyr det når det kommer til stykket om mennesker bringer oss til vanry og kommer mot oss og omringer oss med kjepper og vil tukte oss med urett så det blir rent av med oss, om vi har vår Ære i Gud og er trygge hos Ham. Jeg vet hva jeg velger og det kan verken ondt eller godt som møter meg i livet forandre på! Å søke å lide, og lide for lidelsens skyld gangner ikke noe menneske, og helst vil vel alle mennesker ha det godt. Men Om vi som kristne må lide overgir vi oss til Gud i bønn, og vet det bærer og at Han fører oss igjennom hver gang og at det ikke er noen grunn til å tvile og at det ikke engang er betinga oss selv, våre gjerninger, personlighet eller vår forstand men Gud! Det er Transpersonlig, det ligger utenfor oss Selv og det rent menneskelige, men Gud virker også I oss og Gjennom oss og omgir oss på alle kanter, sender engler og mennesker i vår vei. "Verdens barn" har ingen anelse men Vi kjenner Hverandre igjen midt i verden! Vi er aldri alene!

Når man først er kommet inn i Guds Plan og har mottatt Hans Kraft, begynner man å ane hvor stort det er, hvor lite som er tilfeldig og hvordan "Guds finger" virker bak alle ting i det Store, Store spillet. Men her er også Mer enn Gud og mennesker som er i virksomhet i verden, selv om de i den norske Kirke synes å ha glemt og utelatt den biten av Sannheten, så da er det vel heller ikke så rart om de kommer på avveie og lar seg lure og til sist ender opp som en hvilken som helst verdslig, humanitær livssynsåpen kultur og interesseorganisasjon. Men det står de selvfølgelig helt fritt til, de er jo Herrer i eget hus. Der har ikke vi katolikker noen stemmerett, vi får heller prøve å holde orden i Eget hus og ikke akke og offe oss for mye over hva andre gjør og ikke gjør. Om den Norske Kirke blir liggende med knukket rygg til sist, er det ikke vi katolikker som har beredet det leiet iallfall. Og noen ganger kan vel noen og enhver rote seg litt bort, falle og måtte innta horisontalen en tid. Det viktigste er at man kommer seg på beina igjen etter hvert. Blir man liggende der man falt er man ille ute. Så lenge Gud er Med oss er det likefullt aldri helt ille eller håpløst, selv om man kan bli litt motløs i svingene. VI anser at det Verste som kunne skje oss var at vi falt fra den Levende Gud, og for mitt vedkommende tror jeg ikke lenger det er mulig - og Takk og Lov for det! Så da får vi bare ta det som måtte komme med freidig mot. De som bare anser meg som "nok en religiøs fantatiker" har ingen anelse om hva jeg har vært igjennom og har overlevd takker være min Gud, bønn og forbønn! Er det Noen, meg selv inkludert jeg Alltid og i absolutt alt vet at jeg kan stole på er det Gud.

Det er ikke mulig å gripe Gud med forstanden, da svinner Han alltid bort. Det er heller ikke mulig å begripe Gud med den menneskelige forstand, for Gud og Guds forstand går langt over den menneskelige forstand og Hans tanker er ikke våre tanker. Men vi kan gjøre oss mange tanker om Gud! Han tenkte imidlertid på oss før vi tenkte på Ham, og kjenner alle menneskers innerste tanker, og han kjenner oss alle enten vi vet at Han eksisterer eller ikke tror på Ham.

Det er mange ting i Bibelen som ikke kan gripes og forstås så umiddelbart, og vi forstår og erkjenner stykkevis og delt, og lærer at selv om Gud er Kjærlighet, er denne kjærligheten ikke Lovløs. Når Lovløshetene overtar blir hjertene kalde. Det folk Gud engang utvalgte seg i Abraham, hadde dersom de hadde overholdt Loven, budene og Rettledningen som ble gitt ved Moses og Profetene, forblitt i Abrahams og Lovens Velsignelse, som et utvalgt, hellig og rent folk i verden, men slik gikk det jo ikke, og når de da tross sine lovbrudd likevel holdt seg til Lovens bokstav og ikke ville motta Kristus og Ånden, ble de isteden ført inn under Lovens forbannelse. Og like fullt er Guds arm fremdeles utrakt for vantro syndere, enda ønsker han å berge og utfri alle mennesker, drive oss til omvendelse ved Godhet og samle oss under Kristi vinger og benåde oss, så vi kan bli legt. Og han gråt over Jerusalems sønner og døtre fordi de ikke ville, og da de han hadde utsett seg som sine ikke ville ta imot Ham, strakte han bare armene videre ut og lot invitasjonen gå ut til hele verden, fullstendig uavhengig av etnisitet og tradisjon, religiøs og sosial status. Så fikk da også jødene ved sitt frafall på forunderlig vis del i Kristi sonende lidelse for verden. Fanden vet å sno seg, forvrenge og villede, men Gud vender alt til det gode for den som tror. Og Slik ble jødenes frafall de mange i verden til del, og det frykteligste i menneskehetens historie; Guds Sønn, Frelseren- død på et Kors en Kilde til Evig liv. Nettopp når natta er som svartest og alt synes håpløst er det at Gud har vist gang på gang at Han kan snu det helt om. Så vi bør ikke være så redde når mørket stiger rundt oss, for at det skal vinne. Da er det ikke lenge til det gryr av dag!

Menneskene lager problemer for seg selv, jøde som greker. Hvor inderlig ønsket ikke Jesus at Jødene skulle slippe å lide under Lovens forbannelse som Ham, som ville ta det hele på seg om de bare ville Tro Ham. Men de ville ikke. Guds Ord er urokkelig og Profetiene står fast, ikke engang Gud selv setter det ut av spill, for Han er Hel, Evig og uforanderlig og ligger ikke i strid med Seg selv, tviler ikke, vakler ikke. Sannheten blir ikke en annen uansett hvordan vi prøver å tilpasse den til vårt eget syn og til enhver tid rådende menneskelige og kulturelle oppfatninger. Menneskene Selv har nok heller ikke endret seg så veldig mye siden Bibelen ble ført i pennen og ført sammen til en enhet. I det Gamle Testamenter er vel strengt tatt enhver menneskelig prototype, motiv, følelsesreaksjoner, beveggrunner Og interaksjon med Gud og hverandre beskrevet, så da gjelder det bare om å "kjenne det igjen".

Bibelen er ikke noe "pinnorrekt vitenskapelig historisk verk" og består av mange ulike bøker skrevet over en lang, lang tidsperiode av ulike mennesker, men det er ikke noe rent Menneskeverk, like lite som den er skapt uten menneskelig medvirkning. Den er heller ikke en "Eventyrbok" og litterær fiksjon av typen "det var en gang for lenge lenge siden". Den taler til mennesker gjennom alle tider, om ting som var og er og skal komme, om oss og vår tid og gir stadig nye søkende mennesker noe å grunne over. Noe av det er på den ene siden så enkelt at et barn kan gripe det og forstå det, samtidig som de skarpeste teologer går seg fast og ikke lykkes i å utgrunne det, men må overlate det fra forstanden til Mystikken. De teologene som Ikke er så vise, men derimot veldig selvkloke og forstandtro, hopper derimot bare over og lar være å tro på, det som støter mot deres egen forstands grenser og fatteevne. "Dette skjønner jeg ikke, så det må være feil" "Dette ligger utenfor min personlige erfaring og kulturelle referanseramme, så det er nok bare noe gammel overtro fra en tid der de ikke visste bedre" ;-)

Man skal ikke gjøre narr av andres Tro, men heller takke Gud om man selv har mottatt en større fylde og be Han velsigne de lite troende, så også de kan vokse og få del i det som er større. For vi har også startet et sted, og den Tro vi har mottatt er ikke blot vår egen fortjeneste, men en Nådgave fra Gud, hvor også andre kristnes arbeid, forbønn og forkynnelse har samvirket! Og får noen en stor gave, er det ikke mottageren man skal takke og ære for den, men den glade giveren, og All God gave kommer fra Gud. Da skal vi heller ikke rose oss og ta ære for det når vi gir videre av det vi har fått fra Gud, enten det var svar på egne eller andres bønner! Ære og Takk tilhører da Gud, og lykkelig det menneske som har sin Ære fra ham og ikke blott fra mennesker, aller minst kun fra Seg Selv! Påtatt, polemisk ydmykhet er heller ikke en kristen dyd. Men der hendte det at selveste St.Paulus rotet seg litt bort ;-) Jeg er ikke bedre enn jeg Er jeg heller, selv om jeg kjenner Guds Ord, og derav vet noe om hva som er rett og godt i Guds øyne, og at Hovmod, selvros, selvopphøyelse, arroganse, selvforherligelse og selvgodhet Ikke er egenskaper Gud verdsetter. Og mener man seg å ha fått mer fra Gud enn andre, ja da plikter man iallfall å bruke det til andres gagn og oppbyggelse, fremfor å gjøre narr av dem for å fremheve sin egen forrang! Jeg undrer meg likevel over den logiske bristen enkelte synes å ha i sin tro. På den ene siden mener de visst som meg at Gud finnes, og Er evig og uforanderlig. Men samtidig som de tror at den Kraften som reiste Jesus opp fra de døde er en realitet, er de på ingen måte istand til å tro at den samme kraften er virksom i verden idag, og når Gud vil- ved Tro, kan reise opp en død, Det er liksom bare noe som skjedde en gang for lenge siden og man håper skal skje med en selv en gang langt, langt inn i fremtiden. Og en hel haug med andre slike trosparadokser.

Da minner "de forstandige teologer" meg veldig om min meget enkle, jordnære, folkelige og uskolerte tante. Som på den ene siden trodde fullt og fast på Guds Allmakt, men på den andre siden holdt det for å være komplett umulig at Jesus ble unnfanget uten en allminnelig Manns medvirkning, "for det går jo ikke an". Men om Nå Gud Er Allmektig, har skapt alle ting, er Herre over naturlovene, liv og død, utenfor tid og rom, men i Kristus og ved Den Hellige Ånd også innenfor tid rom, er det da så skrekkelig vanskelig å fatte at Ingenting er Umulig for Gud, og hvor ufattelige Muligheter det ligger i Troen på denne Gud? Har de ikke Kjent Kraften og Trodd den? Har de aldri fått et konkret uomtvistelig bønnesvar? Da er det jo synd på dem, for da er de "fattige" kristne, i all sin verdslige velstand og menneskelige overflod. Da er det Saligere å være "Himmelrik" i sin verdslige fattigdom og litenhet, sjønt for de fleste er det nok å foretrekke å ha så det rekker av begge deler, og rage sånn passelig høyt i terrenget. Det er iallfall det mest bekvemme, og jeg tror ikke Gud Vil at vi skal ha det vondt, mangle det vi trenger og lide nød. Det er dog bedre å bli Åndelig velsignet i Tro selv om man må lide, enn å leve et så godt, bekvemt og bemidlet liv at man glemmer Gud og ikke mener man trenger Ham. Så er det da kanskje en større ting, å Ha det hele, rikdom og overflod og et Godt liv i verden, men likefullt holde fast på Troen, selv når man Ikke er i "havsnød".

Men så er det nå også nok av de, som når de kommer i "havsnød" heller banner enn å be, og sier "det finnes ingen Gud og om det gjør det har han aldri gjort noe for meg, så jeg klarer meg selv og skal dø med støvlene på uten å knele for Noen". Ja, ja. Fritt valg! Men det er rart med det. Selv de stolte og "selfmade", "de rene og ranke" har det med å mjukne og mildne med alderdommen, og hvem vet hvem som Har ei bønn og et håp innerst inne når det kommer til stykket og døden puster de i nakken ;-) Og når de blir som barn igjen, sårbare og avhengige er veien kort inn i Guds Rike. Gud kjenner menneskene og er Miskunns Gud, derfor står det også skrevet at du ikke skal snakke Hardt til en gammel mann. Det er ei tid for alt, og i livets siste fase er det ikke tiden for å hevne noe som helst på de gamle. Det er heller en tid for oppgjør og for forsoning både med sine nærmeste, livet som ble slik det ble og med Gud, så man kan dø bort med fred. Noen blir også gitt en ekstra Nådetid, får "leve litt på overtid" nettopp med tanke på det. Gud er ikke blott "Grusom og forferdelig", han er Godhets, Kjærlighets og Freds Gud. Han er en Gud som dømmer med Rettferd, men også en Gud som benåder og Tilgir med stor miskunn og barmhjertighet.

Noen ganger er det kanskje på sin plass å Rive ned noen vaklevorne tankebygninger, i stedet for å slå i ei plate her og der, så det kan bygges skikkelig opp fra Grunnen igjen, på den Grunnvoll Kristus selv har lagt sammen med de Han utvalgte fra begynnelsen. Det naturlige da er "å gå tilbake til Ordet, til Evangeliet", sånn sett var En av Luthers tanker av det godartede slaget, for Den Katolske Kirke Hadde Da drevet noe av på menneskelig vis i Sin tid, men man Kan ikke av Den grunn bare forkaste Hele Kirkens tradisjon, og det var vel i utgangspunktet heller ikke Luthers intensjon. Hva Luthers Bibelsyn og hans forhold til Skriften angår, hadde Den Norske (lutherske) Kirke, hatt mye å hente på å la ham "reformere dem tilbake til Luthersk lære" og begynne å ta Guds Ord på alvor med autoritet. Men da blir vel de moderne liberalteologene livredde for at de skal ende som katolikker ;-) Det spørs om ikke Luther selv idag hadde foretrukket Moderkirken som Sin Kirke, om han så hva som har blitt igjen av "Den lutherske Kirke" og hvordan de forholder seg til Guds Ord og bud som Kirke, hvordan det strides internt og hvor fragmenterte individualistiske teologiske tilstander det har blitt. Da hadde han antagelig også betenkt seg på å si "Bibelen alene", i den grad resultatet synes å ha blitt at hver enkelt prest og protestant har sin egen lære. "Enhver er lykkelig i Sin tro?".

I Den katolske Kirke snakker vi heller om Vår Tro, Vår lære, enn "Min" tro og "Min" lære- for vi er en verdensomspennende mangfoldig Enhetskirke, og der hadde vi neppe vært idag Uten Tradisjonen, den hierarkiske strukturen og Trosembetet! Ganske sikkert IKKE! Kirkens struktur og ytre skikker; skjelettet så å si, blir like fullt aldri viktigere enn det Åndelige Innholdet, og Tradisjonens utvikling må også følges, prøves på Bibelen, og fra tid til annen også korrigeres eller oppjusteres. Det Aller viktigste for Kirken som helhet og den enkelte troende er imidlertid å ha en Levende Gudsrelasjon, og her er bønnen "troens åndedrett". Slik fungerer også våre kontemplative Klostre, hvor brødre og søstre er i bønn dag og natt, som "Lunger" på Kristi Legeme i verden; som er Kirken! En Kirke er ikke bare en verdslig ordning, byggverk og organisasjon, men er "et tempel bygd opp av levende steiner"; De Troende som samles på hvert sted! VI er Kirken! Men heller ikke i det Ytre og som Organisasjon kunne Den Katolske Kirke ha blitt stående og bredt om seg som en Universell Enhetlig Kirke, om den ikke var Bygd i Gud, og fundert på Guds Ord! Så la oss være Lydhøre og føyelige ifht Gud som Kirke, og ikke heller stivne Fariseeisk i Tradisjonen, men la Gud lede, og se hvor han vil føre oss, nå med "Papa Frans" i Lederrollen, og fremfor alt ha tillit til Gud!

Jeg trenger vel heller ikke minne om at Den Skapende Gud aldri slutter å overraske, og fra tid til annen "gjør noe nytt". I en tid der det meste går rasende, ukontrollert fort er jeg glad for å tilhøre en konservativ "gå- sakte-Kirke", men som en Levende Kirke kan vi aldri sementeres, og vi skal heller ikke motsette oss endringer om det er Gud selv som blåser oss i den retningen! Vi skal bare "se hva som kommer", det er spennende å være kristen! Det "skjer noe hele veien" i Guds Rike. Gud er i går og i dag den samme, men denne ene uforandrelige Gud er fra Evighet til Evighet en Levende, Dynamisk, Mektig, Kreativ, aldri Uvirksom Gud. Derfor kan heller ikke et Sant kristenliv være uten bevegelse, ekspansjon og utvikling. Heller ikke en Kirke! Mye har endret seg i vår Kirke, som jeg sluttet meg til først i 2009, gjennom tidene, og det Vil nok også komme flere endringer! Det er en kontinuerlig prosess av vekst og utvikling i alt som har Liv i seg, men det bør skje i Lovmessige, ryddige, fredelige og regulerte former under Åndens ledelse, og ikke "i et hattefokk over natten". Ånden virker til Enhet, men det er ikke alltid splittelse oppstår på grunn av opprørsånder og revolusjonære krefter eller for voldsomme og hastige reformatorer. Noen ganger er det kanskje heller de som benker seg bom fast på ulike sider og ikke vil flytte seg en tomme, som forårsaker intern splittelse og strid? Noen ganger er det bedre å lytte; høre på det de sier og se både på hva de gjør og ikke gjør, tenke seg om og be, enn så hastig tale, replisere og kommentere. Det er klart en Kirke som vår både trenger tilsynsmenn, voktere og Bygningsarbeidere av ulike slag, men lar Han ikke også Engler vokte sin Helligdom? Og er det ikke Han Selv som er Byggherren?

Om nå Gud Selv vil gjøre noe nytt, som "vi ikke helt kan like", er det ikke "vi" som skal gå løs på de han utvelger til arbeidet og deres virke, da er det "vi" som må justere oss. Men enten det er slik eller slik, er det ikke rett å stole mer på mennesker enn på Gud. Stol på Gud! Han vet nok hva Han vil gjøre! Vi andre får vente og se. Ting er ikke alltid så Åpenbart som det der og da kan se ut som. Gud er den som gransker hjerte og nyrer, som ikke dømmer etter det bare de fysiske øynene kan se, og ørene kan høre, for Han alene kjenner Hele Sannheten og det som ligger bak og er skjult i alt og alle. Ovenfor Gud nytter det ikke med Taskenspill og forstillelse, man kan ikke lyve for Den Hellige Ånd, og Han Åpenbarer Det Han vil for Den han vil, mens andre får øynene klistret igjen og kan ende med å måtte "leke blindebukk" til han finner ut at det var Gud selv som var "Synderen" ;-) Vi skal med andre ord ikke uroe og bekymre oss for mye "på Kirkens vegne" så sant vi er i Kristus. Erfaringen tilsier at når Mennesker på menneskelig vis prøver å "redde Kirken og Kirkens rennomè" med urent trav, lager disse menneskene enda større problemer for Kirken! Den Katolske Tro har jeg sluttet meg til av hjerte og avlagt ed på. Men Den Katolske Kirke som organisasjon hadde ikke hatt noe Omdømmeproblem dersom det hadde vært rent og ryddig, orden i sysakene og og ikke noe rusk og snusk i krokene. Da bør vi ha lært såpass som at det er bedre å legge kortene på bordet, rydde opp og feie ut det som ikke bør være der isteden for forsøke å feie mer inn under teppet igjen "ut fra omdømmehensyn", for nettopp slikt har bidratt til å gi Kirken et dårlig omdømme. Når man derimot tar et Ærlig oppgjør, uten å prøve å skjule seg, Da bidrar det til et bedre omdømme og fornyet tillit! Men da kan man heller ikke bare dikke og dulle, unnskylde og være like rund i kantene mot alle! Da er det også på sin plass med konfrontasjoner og at noen stilles til Personlig Ansvar. For vi er da en Voksen Kirke og det må gå an å si JA,JA- NEI,NEI. Rett eller Galt, Sant eller Usant, Skyldig eller Uskyldig. Noen ganger kan det virke som om det er de Beste som får mest mot seg, men det kan jo også være et tegn og en stadfestelse. Den som Gud har utsett seg til en særlig viktig og stor tjeneste i sitt Rike, er også den største Trusselen mot Djevelen, og den han helst vil ha ryddet av veien. Da gjelder det å ikke ta feil! Om ikke Sannhetens levende Ånd har bolig inni oss, og Ordet er nærværende i sårbare, skrøpelige kjøtthjerter, hvem er vi da med all vår forstandstro og teologi?

Ærlighet er en Dyd og Sannheten kan aldri skjules særlig lenge. Lever vi ikke i Apokalypsen? Avdukingens tid, der intet som er skjult vil forbli skjult. Hvis vi Er av Sannheten og Taler Sannhet, har vi Ingenting å frykte. Vi må lære oss å stole på at Gud har full Oversikt og kontroll, også når det stormer og går høye bølger rundt oss. Vi har da Jesus ombord i båten!!! Men men, nå er jo denne "Legpredikanten" en fiskerdatter fra det nordnorske Folkedypet, og vel kjent med Krefter, Bølger og storm, og har vært "i havsnød så det holder", så jeg er ikke av de mest lettskremte og skuggeredde og setter min fulle lit til Vår Herre. De som innad i Kirken måtte være Overmodige nok til å sette Maktspill, økonomisk vinning, personlige særinteresser og kamp om posisjoner høyere enn Sannheten og Guds vilje, faller før eller siden uansett, om jeg kjenner min Gud rett. Jeg vet så lite om hva som måtte røre seg i Maktens korridorer innad i min Kirke, og det er virkelig heller ikke mitt fokus eller noe jeg har noen videre interesse av å vite så mye om. Skjønt noen ganger får jeg noe i nesen som liksom stinker litt, uten at jeg helt kan plassere og dømme om Hvor lukten har sitt opphav....Det jeg derimot Vet er at : GUD ER SJEFEN! Og Han vet Alt! Basta! Og om det Virkelig stormer og Skutas Matroser barker sammen, er jeg jammen ekstra glad for at Gud har gitt oss noen Solide gamle nonner som kan rydde opp i mangt og mye, roe gemyttene og holde skuta på stø Kurs med sine bønner og samtaler med SJEFEN! Ikke Biskopen, Ikke Paven, men GUD Selv! Det er lite som kan stå seg mot det.

Noen ganger tenker jeg bare; Fysj, så mange ufyselige unger Gud har, men alt er relativt skjønt jeg ikke vet om det er til den helt store trøsten at jeg har kommet frem til at jeg selv tross min lave stand slett ikke er den verste av Rakkerungene hans! Vi får prøve å bære over med hverandre, men det er jammen ikke lett alltid! Noen ganger er det så nakkehårene reiser seg, når noen av de Aller Verste av ungene til Gud, selv tror de er de Absolutt Beste! Skjønt det kan jo også fortone seg en smule komisk ;-) Men, men. Man får vise menneskelige hensyn. For den Selvhøytidelige Prektige som gjerne vil være Stor gutt og Best i alt, hadde det nok smertet mer å bli ledd åpenlyst av som om folk så en liten apekatt, enn å bli møtt med indignasjon og hevede øyenbryn.Gud er sikkert like glad i ham uansett! Vi små apekatter som ikke har behov for å være så Store og null ambisjoner om å klatre til topps og kjempe etter jungelens lov, har mindre problemer med å takle sånt, og ler gjerne med av oss selv, uten at det gjør oss til mer useriøse kristne mennesker, vi er bare litt anderledes. Jeg slutta å leke Tarzan sånn ca i 8-års alderen, og selv om jeg nok fra naturens side er blant "the fitest" gidder jeg ikke lenger delta i den darwinistiske jungelkampen der den sterkestes rett gjelder og det er stadig kamp om ressurser og revir. Ambisjonene om å "bli noe stort her i verden", som det vel i større grad var lærerne enn meg selv som engang la der for meg, har også falt av underveis. I motsetning til hva materialistisk orienterte mennesker synes å tro er alles drøm, har jeg heller aldri drømt om å bli Rik, og er ikke opptatt av å Eie mest mulig. Men jeg har selvfølgelig oppdaget at vi lever i et samfunn hvor alle Trenger penger, og at penger i noen grad kan gjøre livet litt lettere og mer bekvemt.

Som kvinner flest har jeg smykker, men for meg betyr det ikke lenger noe hvilket metall det er laget av. Gullsmykkene mine har jeg gitt bort til mennesker som er glad i gull, eller rett og slett solgt til omsmeltning. Gull er da også bare kaldt metall! Det er kostbart, det tæres ikke av tidens tann, det har glans og er mykt og formbart, men Kjærlighetens sol stråler klarere og gjør hjertene myke, varme og formbare og er av eksistensielt livsnødvendig og varig verdi. Den er så verdifull at det ikke engang kan sammenlignes med verdien av gull. Likefullt er det også mange kristne som stadig danser rundt Gullkalven. Jeg har ingen tro på at den eksistensielle Lykken og opplevelsen av mening i tilværelsen nødvendigvis øker med inntekt og rikdom, og de som har sitt hovedfokus der "bommer på Målet". Det materialistiske verdisynet og verdensbildet er Tomt. Det er "jagen etter vind" slik det er beskrevet i Predikerens bok. Uten Gud og en åndelig horisont over livet er det jo ikke mer enn nettopp å ete og drikke, kjøpe og selge, gi til ekte og ta til ekte, skaffe seg mest mulig, nyte og konsumere mest mulig for å fylle tomrommet, nå lengst mulig, oppnå flest fordeler, Ha det hele.

Og likevel, hva skjer når de Har alt, er på toppen av karrierestigen og har nådd livets vellykede middagshøyde. Da begynner de å kjenne på at det fortsatt er noe som mangler, at det må være mer å oppleve og suge til seg i livet. Da er det mange som legger ut på lange reiser u i verden på jakt etter nye opplevelser og sanseinntrykk å konsumere og nye fotomotiver og flest mulig "eksotiske destinasjoner" å vise frem på facebook så alle kan se hvor vellykkede de er, uten at jeg nødvendigvis tror de blir så mye lykkeligere eller får fylt vakuumet av den grunn. Mennesker kan være ganske så dumme! Men, men. Når de nå bare tror at "det bare er dette", et blaff i evigheten og så ingenting, er det vel ikke rart at de tenker at da gjelder det om å få mest mulig ut av det for sin egen del, det livet man har. Og dermed øker grådigheten, konsumet, kampen om ressursene og miljø-ødeleggelsene. Og likevel er det en del av dem som tror mennesket alene kan skape et jordisk paradis. Vel, all erfaring fra tidenes morgen og gjennom skiftende menneskelige regimer, systemer, ismer og ideologier som alle på et tidspunkt har slått feil og mislyktes og ikke ble slik "De med Den Store Tanke" hadde tenkt, tilsier at det er en ren ønskedrøm og illusjon.

Hvis livets Mål og Mening bare er å ha det Godt, Vinne og "Lykkes", og det også er det menneskets verdi veies og måles i, er det da rart at unge jenter blir mentalt syke i sin streben etter "vellykethet og perfeksjon", og at Menneskelivets Egenverd blir borte, for i et slikt perspektiv har jo ikke et liv med lidelser, de som "Taper" og Ikke er "Vellykede" noen verdi. Hvis meningen med livet er å ha det godt, vinne og Lykkes og man ikke oppnår det, da kan man jo like gjerne bare dø! Mennesket er istand til å utholde og tåle ekstremt mye lidelse og nød, men det er En ting menneskesjelen faller gjennom på: Meningsløshet. Hva er vitsen med å holde ut gjennom lidelser og prøvelser hvis et slikt liv ikke har noen verdi, og det er fullstendig meningsløst i seg selv? Uten en genuin tro på menneskeverdet, på Livets egenverdi er selvmordsbransjen allerede under etablering. "I humanismens navn" er det stadig flere som mener at "det livet man ikke vil ha, som blir oss for ubekvemt kan man drepe i humanitetens navn" og at mennesker som lider bør få hjelp til å avlives på samme måte som syke dyr. Hva gjør et slikt menneskesyn og synet på lidelse med et ungt menneske som har det vondt og vurderer selvmord, hvilken side tipper det ned på? Nihilismen dreper! Den Katolske Kirkes Menneskesyn, med vern om Livet og menneskeverdet, hvor også lidelsen har en plass er så Mye mer Positivt, Meningsfylt og Livsbejaende at Human-Etisk Forbunds "Happy Man" kan gå hjem og legge seg! Men det er klart, vi har noen problemer internt nettopp på grunn av den menneskelige faktor. For vel er mennesket Verdifullt framfor noen annen skapning, men Guder er vi ikke. Vi er skapt som mennesker, og mennesker er feilbarlige og ufullkomne, og har Alltid laget en hel del problemer for seg selv og konflikter seg i mellom, fra den første Adams tid. Men vi tror på Gud, så det er Håp for oss! Gud er ikke ferdig med oss enda, vi har enda ikke blitt helt slik Han vil ha oss. Og mens det arbeides med saken, sukker og lengter jeg etter en dag der vil alle faktisk Er og Oppfører oss bedre enn "verdens barn utenfor" både mot hverandre og mot dem, Gud til behag og til vitnesbyrd om Kristus! For der nytter det verken med Fake eller ren mediastrategi. Det er bare "the real Thing" som gjelder!

Akk ja, sann. Tenk om det var fred på jord og alle var venner og vel forlikte. Jeg er den jeg er, likesom Gud som har skapt meg Er den Han Er, så da får jeg vel også prøve å godta at andre er som de er. Også de jeg ikke kan like. Begynnelsen på Hellighet er å bli fullt ut det mennesket man Er, og våge å være den man er- med svakheter, skavanker og feil, uten å prøve å fremstå som bedre enn, frommere eller en annen enn man Er. Når de kristne oppfører seg sånn, blir det ikke et hellig samfunn, men et skinnhellig samfunn der folk går rundt med masker på seg. En slik påtatt sosial fasade og ytre konformitet, kan vel i Noen tilfeller og i embets medfør være en god ting, men det bidrar i liten grad til ekte, nære, trygge relasjoner, der man nettopp kan våge å Være Seg selv, isteden for å "stå vakt over seg selv", fordi man intet aner om hva maskene skjuler, og hvem som jakter på en og står klar til å dolke en i ryggen. Når mennesker skaper slike miljøer blir de av det Svært lite Hellige og Oppbyggelige slaget og det er ikke Godt å være menneske i slike miljøer! Og når selv brødre og søstre ikke evner å møte hverandre med likeverd, gjensidig personlig respekt og dialog på grunn av "ættetavler og spørsmål i Loven" for å si det slik, og velvillige kommunikasjon og kommunikasjonsforsøk bli brutt og avvist, da blir det fort at man går krokveier og snakker Om de man ikke snakker Med, skjønt det egentlig burde vært motsatt. Men det er heller ikke alltid så Klokt å gå Rett på, og si hva man mener. At det kan koste er det mangt et Ærlig menneske som har fått erfare! Ærlighet synes imidlertid å ha blitt en sjelden dyd, så den har en Egenverdi i seg selv. Men om man vil være klok og vis til eget gagn, bør man også vite når man bør knipe kjevene sammen, og i det man ikke klarer å holde inne av egen kraft, be Gud om å forsegle leppene, til det er tid for tale. Ting tar tid!

Jeg har også skjønt såpass at jeg kan fremstå på en måte, som kan fremkalle angst og ubehag hos mennesker med edderkoppfobi som har ekstremt kontrollbehov og er opphengt i pinlig korrekte former og føringer, hadde de våget seg litt tettere på uten å være så forutinntatte hadde de kanskje funnet ut at jeg slett ikke var så ille, og det kunne muligens kommet noe godt ut av det. Noen ganger får man bare akseptere at ting blir som de blir og at man antagelig ikke kunne gjort så mye anderledes selv for et bedre utfall av et menneskelig møte. Gud har utrustet meg med et godt intellekt og forstand, men her skorter nok noe ikke bare på Kunnskap, for den har jeg sagtens også min del av, men heller på Visdom så jeg kan bruke forstanden min på en måte som også er til mitt eget gagn, framfor å skaffe meg fiender med det jeg skriver. For pennen min kan være ganske så kvass, og det er heller ikke Alt jeg bruker den til som er av det helt gode slaget skal jeg innrømme, og ofte er det nok litt for kort og ufiltrert avstand mellom hjerne og tastatur. Men, men...Det sies at summen av lastene er konstant, og det finnes vel verre laster, selv om man verken på godt eller ondt skal undervurdere Ordets makt, og potensiale til å ødelegge og ramme likevel som å være til gang og oppbyggelse.

Er det ikke nettopp ofte etter Ordene vi dømmer og bedømmer hverandre, selv om Mennesket nå både kan være verre og bedre i seg selv og i sitt indre menneske og ytre gjerninger, direkte mellommenneskelig kommunikasjon og relasjoner, enn i sine skrevne Ord og uttalelser. Som skribent i ulike media gjennom mange år, vil jeg også fra tid til annet pga gammelt publisert materiale som fortsatt er tilgjengelig, oppleve å fortsatt bli tatt til inntekt for standpunkter jeg forlengst har forlatt, og utviklet meg videre fra. For jeg er ikke, og mener ikke nøyaktig det samme idag som jeg gjorde for 10 år siden, og har et annet fokus i livet enn dengang. Men det kan jo ikke lesere som ikke kjenner meg så godt vite. Det er da også opp til leseren å først selektere Hva man vil lese og bruke tid på, dernest å selv skille fakta fra fiksjon og mine personlige fortolkninger, spøk fra alvor, om man finner mening og sammenheng i det man leser, liker det og finner substans i det, eller finner det meningsløst som ren svada og uspiselig lapskaus fra boks. Jeg deler mine tanker og oppfatninger, hvilke tanker og oppfatninger leserne har og danner seg om det jeg skriver er ikke opp til meg. Det vil som regel også alltid være Noen som er mer opptatt av Skribenten enn det man skriver, og også altså noen som ikke klarer å skille mellom Forfatteren og det skrevne ord. Og noen som bare er fryktelig nysgjerrige og på jakt etter noe å sladre om i syklubben. Sånn er det med den saken. Måtte nå Gud hjelpe meg og også gi meg den gaven, å kunne "skrive i Sanden" så bare den det gjelder og treffer vet med sikkerhet hva jeg sikter til, uten å henge noen ut ved navn eller som uvedkommende med onde intensjoner kan identifisere med sikkerhet, og la alt samvirke til det gode også der jeg kommer til kort og tråkker over, og la det komme andre til del og tjene til oppbyggelse. Jeg vet det er Mye å be om for et menneske som nok ofte kommer så sørgelig til kort!

Jeg kan bare skrive om den virkeligheten jeg kjenner, og skriver også i stor grad "mitt liv". I den grad jeg omtaler noe eller noen med negativ og kritisk ordlyd, er det alltid en fare for at det også slår negativt ut, både for meg selv og andre, og også at feil menneske føler seg truffet og såres, eller at lesere feilidentifiserer mennesker og møter jeg har brukt som utgangspunkt for ting jeg skriver og en rekke slike ting. Men idet man publiserer et materiale må man være klar over at man ikke lenger har kontroll over hvordan det blir oppfattet, hvem ens lesere er, og hva og hvem det blir tatt til inntekt for, hva det brukes til og eventuelt hvem det brukes Mot og at det ikke alltid vil være i samsvar med ens egen oppfatning og intensjon, at man kan mistolkes og misforstås på en slik måte at ting fremstår som noe helt annet enn det man mente å si. Ingen er immune, og mennesket er feilbarlig, selv i Bibelen kan det ha sneket seg inn "en liten djevel", og er det noen Bok som både har blitt brukt som belegg for både godt og ondt gjennom historien, er det vel Bibelen. Så å skrive og uttale seg "fritt" i det offentlige rom er "Risikosport".. Ytringsfrihet er heller ikke Min Gud, den kan både brukes og misbrukes og også overskrides, men jeg prøver iallfall å holde meg innen norsk lov. Mine tankeprosesser går nok i større grad en de flestes gjennom det skrevne ord i et media med en mottager eller flere lesere. Når man umiddelbart og ærlig "tenker på papiret" og gir andre del i prosessen, ikke bare lærer man og øker man sin innsikt gjennom selve prosessen, men også via tilbakemeldinger og også forbønn fra de man deler det med, som kan virke både som korrektiv, bekreftelse mm. Man kan også gå tilbake til de tankene man har festet ned på en blogg, for selv å revidere og redigere eller slette, der man selv kommer til en erkjennelse av å ha tatt feil, eller bare sett En side av en sak, uten å da ane størrelsen og kompleksisteten. Da ble det man skrev til et spørsmål man fikk svar på. Så det er ikke Farlig å ta feil, eller være for korttenkt i det man skriver, i den grad nettopp det gjør at man begynner å forstå hvordan ting faktisk henger sammen, at man Tok feil, og at man bare så en ørliten del av helheten. Uten det et media, uten det skrevne ord ville jeg vært den innsikten som kom ut av det foruten. "Alltid freidig".

Min nordnorske ærlighet og åpenhet, frittalenhet og direkte væremåte kan nok både være både et pluss og et minus, og i noen grad er det på sin plass å justere seg ned etter miljøet, "vær og føreforhold". Det finnes mange sarte sjeler, og min egen er heller ikke gjort av det groveste slaget og har fått seg noen skikkelige smeller gjennom livet, så er jeg vis til eget gang vet jeg bedre enn å ryke meg ut på folk med dobbel størrelse av min egen, særlig om de er knallharde i nøtta og absolutt ikke helt "godartede"! Fred er langt å foretrekke, selv når det betyr at man må trekke det korteste strået. Noen ganger har jeg grunn til å mistenke at de som er raskest ute med å skrike opp om at jeg har tråkket dem på tærne, slett ikke er av det ømskinnede såre slaget, heller infisert av Mørke og fulle av betent materie og ondskap. Men igjen: Jeg stoler på Gud, prøver å vise godvilje og holde fred så langt det står til meg, og håper Gud vil hjelpe det menneske, så det kan få klemt ut verken og bli renset uten å smøre gørra si over på meg eller andre!

Slike mennesker er "smittefarlige" når de begynner å smi renker og spre løgner med overlagt intensjon om å sverte sine innbilte egenerklærte Fiender! Og da har de gjort seg Selv til Fiender, og kan smile en opp i ansiktet og late som ingenting så mye de orker, for jeg har forlengst forstått og blitt orientert om hvor jeg har dem! Det var liten mon i å gå bak ryggen på meg, og tro seg usett. Men la dem bare holde på! De eneste de i lengden skader og ødelegger for er Seg selv, og sitt Eget omdømme! En ting er det gale folk sier og gjør, selv om de egentlig hadde de beste intensjoner og minst av alt ønsket å gjøre andre Ondt, bedra dem, eller føre dem til fall. Men noen mennesker er direkte Ondsinnede, og disse har først og fremst en noen runder å gå med seg selv og Vår Herre i Skriftestolen. Deres forhold til andre får komme i neste rekke. Vi synder alle, men Gud ser nok ikke bare på enkeltsyndene men kanskje vel så mye på våre hjerters beveggrunner og syndens årsak! Da kan noen ganger "småsyndere" etter Lovens bokstav, komme dårligere ut enn "Storsynderne". Slik var det også på Jesu tid.

Hvis man bare ikke bryr seg, og holder frem med å gjøre det som er godt, kan man faktisk SE at de holder på å gå ut av sitt gode skinn fordi de ikke finner noe de kan klistre på en, og beskylder de en direkte for noe som ikke stemmer, er det bare å tie og tåle i Visshet om at man ikke blir til skamme, fordi man har god samvittighet! Vi synder alle; fra "den varme,ærlige, saftige synd" til den tynnest sammenrørte suppe av sladder, for baktalelser og ondsinnet ryktespredning med den intensjon å sverte, skade og ramme andre- og det med urett og overlegg, er også en Temmelig Alvorlig synd! Jeg kan stå for Mitt, men la Falskhet, Løgn, Svik, Fariserisme og ren Ondskap være langt borte fra meg, og la oss helst få den surdeigen ut av Kirken også, så den ikke får ese seg større og gjære videre! Det er virkelig Noen som har Mye å gjøre opp, selv om nettopp De synes å være de siste til å innse det. Så jeg tror jeg nøyer meg med å gjøre opp mitt Eget! All synd er mer enn nok synd! Og det er ikke vår oppgave å gå rundt og blinke ut andre syndere for Prestene, da er det bedre å be om at den gode Presten får ekstra gode, klare øyne og evne til å skille syn fra Sagn og at Gud må bemidle ham med en ekstraordinært god vurderingsevne, innsikt, godhet, rettferd og Visdom! Det er ikke alle Prester forunt, men den som alt er gitt mye til å bygge på, vil også bli Gitt Mer. Mens den som ikke har fått så mye, vil bli fratatt selv det han har fått. Det er "en åndelig økonomi" som ikke er så urettferdig som det kan høres. Det er tvert imot riktig klokelig innrettet.

Den første Synd, "alle synders mor" var å unnlate å høre, stole på og følge Guds bud, fordi man lot Djevelen så tvil om Guds gode intensjoner og la seg bedra av den løgnen at Gud ville holde noe godt tilbake for menneskene. Og Satans Opprør bunner i Ønsket om å Selv ta plassen for Gud og herske over menneskene og verden. Men ved Kristus gjør Gud Djevelens løgn til skamme, for ved Hans verk gir han oss del i alt med Ham, arverett og barnekår, en Mye større del enn det første naturlige mennesket. Derfor kalles også den første synd for "den salige synd", men Gud hjelpe oss så mye smerte, så mye ondt, så mye lidelse og nød og død det har kostet Kristus og Menneskeheten! Og enda er det ikke over, enda har vi ikke nådd frem til fullkommen frelse, før det har hendt alt sammen. Menneskeheten må kjenne hele smaken av den forbudne frukt som ga kunnskap om godt og ondt, alt det Gode men også alt det Onde. I dag vokser godt og ondt side om side, en dag skal Gud sette endelig skille mellom Godt og Ondt, og da gjelder det å havne på den rette siden. Det er ingen grunn til å gi seg over, legge seg til å sove og la seg drive av med "fest og svir", som om alt allerede var vunnet! "Men den som holder ut til enden, Skal Bli frelst". Så hvordan kan noen da påstå at vi alt Er frelst, så lenge vi lever i denne verden, og enda ikke er fullkomne, men stadig faller i synd vi ofte ikke engang selv er var, og uten å ville det. Når vi har nådd målet og synd ikke lenger er en mulighet for oss eller rundt oss og nær oss fordi vi er fullkomment likedannet med Kristus, og hjemme hos Gud, DA er vi Frelst! Den som påstår at Han ikke lenger er en Synder, men fullkomment Rettferdig, Hellig og Ren i Kristus, og like fullt fortsetter å falle i synd og romme urene og onde tanker i sitt hjerte, bedrar seg selv og har fart vill fra Sannheten. Det er svært få som blir Helgener mens de enda er i kjøttet, og det er de færreste av disse som faktisk holder seg selv for å være fullkomne Helgener uten synd! Misforstå ikke, ta ikke feil! Det er ikke ved våre synder, men ved Guds miskunn, uselviske Kjærlighet og Godhet- Som er Hans Sanne vesen, vi vinner frelse! Gud er God, Gud er Kjærlighet, en fruktbar skapene Kraft, og i Kristus ble Livet til. Han var utgangen, og verden ble til i Ham, og i Ham finnes endemålet og fullendelsen. Gud er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. En Hel, treenig Gud som samvirker i uløselig fellesskap og Enhet (likesom mennesket skapt i Guds Bilde består av Ånd, Sjel og kropp og likefullt er En), og ønsker å dra mennesket inn i dette felleskapet, så også vi kan være ett, Han i oss, og vi i Ham, og menneskene i kjærlighet til hverandre med En Ånd, En Herre, Ett hjerte!

"For den rene er Allting rent", men de som er mest opptatt av Renhet og mest redd for å bli smittet av synd, er de som selv Ikke enda er rene i sitt hjerte. For det er ikke det som kommer utenfra, men det som er inni et menneske som gjør det urent. Men når vi bekjenner syndene våre for hverandre og bøyer oss for Gud uten stolthet og egenrettferdighet, renser han oss fra all urettferdighet, så vi kan bære oss selv frem som uplettede offer og fremby våre lemmer for Ham, i det vi Mottar og forenes med Ham og Hans sonoffer i skikkelse av vin og brød, som sanne åndelige tilbedere. Vi setter vår lit til Ham, og at Han kan gjøre oss fullkomment Hellige og Rene blot i Kraft av at vi Ser Ham som Han Er, forvandles i Kraften av Hans Herlighets avglans. Det er Ikke av oss selv i det hele, slik at vi skulle måtte være "bra nok" for å nå Endemålet! En hver kristens mål er jo strengt tatt å bli en Helgen, så det er vel ikke så "ekslusivt"? Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv likesom Han er ren. Da er det ikke så viktig hva vi Var og hvor vi kom fra, det viktigste er hva vi Blir, hvor vi går og hvor vi ender.

Alt som hører mennesket til kan forstås ut fra menneskelige hensyn, og Jesus maner oss til Kjærlighet, Ydmykhet, Tilgivelse, Nåde og Barmhjertighet, likevel er Hans tale "ja,ja" og "nei,nei". Hans Budskap var klart og tydelig, radikalt og kompromissløst. Men idag er det mange Kristne som er så ensidig opptatt av å gjøre mennesker til lags og redde for å krenke enkeltgrupper og opptre politisk ukorrekt eller komme på kollisjonskurs med "verdens Ånd" og tidens strømninger, at de heller krenker Gud, gjør Guds Ord til Intet, hudfletter de Hellige, kaller det onde godt og det gode ondt og fører folk på avveie uten å frykte Gud. Da foretrekker jeg Nesten, skjønt helst ikke, å bli kalt en fundamentalistisk fanatiker som fortsatt lever i Middelalderen. Ja, ja, da risikerer jeg vel iallfall Ikke å bli brent som Heks av Min Egen Kirke. Men i disse ulvetider er det nesten aldri godt og vite hvor Fienden gjemmer seg og ligger på lur. Noen påstår han blir mer og mer aktiv jo nærmere man kommer Høyalteret. Mon det. Skjønt det er vel der det er farligst for Ham å være, de Han føler seg Mest truet av, han helst vil angripe hardest og sette støtet inn mot. Jeg setter min Lit til Jesus, og Han er uansett den Sterkeste og Mektigste. Den Sterke har alt lenge vært dødsdømt, overvunnet og slått av Gud. Han har bare en kort til igjen før Hans endelige forvisning og straff, så da prøver han selvfølgelig å utrette så mye faenskap han kan og føre så mange med seg i avgrunnen som mulig, mens han enda ser sitt snitt.

Hellige oss i Sannhet. Guds Ord er Sannhet.

Mange forveksler Ånd og intellekt, men intellektet som er knyttet til den fysiske menneskelige hjerne er bare en del av Sjelsevnene, som i seg selv ikke sier noe om et menneskes moralske eller Åndelige karakter. Jeg tror heller ikke "sjelen sitter i den fysiske hjernen", heller at hjernen er et redskap, et instrument for sjelen, at sjel og sinn er to ulike ting. Menneskets Ånd derimot, "livspustet fra Gud" er noe dypere, og sitter lengre inne, og er ikke så avhengig av intellekt og hjernefunksjon. Dertil salver og fyller Gud de menneskene Han vil i Sin tid, med Sin Ånd, Kristi Ånd, Sannhetens Ånd, Den Hellige Ånd, som er transcendent og transpersonlig, og ikke en del av den menneskelige natur og psykologi, men en del av Gud utgått fra Gud, Og Guds Ord - slik vi og kan lese det i Bibelen, fremfor alt  legemliggjort, oppfylt og virkeliggjort i mennesket Jesus Kristus, er Mat, Liv og Ånd for menneskene, for vi lever ikke av brød alene. Mennesket er ikke bare en høytstående Primat på toppen av naturens næringskjede, vi har en Sjel og sjelsevner som dyrene mangler, og Noen mennesker er i større grad Åndsmennesker enn andre, men i Kristus har vi Alle som en uendelige Åndelige muligheter og potensiale, det gjelder bare å åpne seg, ta imot i Tro, bøye seg, be om det, og strekke seg fram etter det.

Jeg er Katolikk. Jesus er Herre og i vår Kirke, alltid tilstedeværende og sentrum i våre Gudshus; I Ånden blant de troende som samles, i Ord og liturgi, og fysisk tilstedeværende i skikkelse av konsekrert brød og vin. Aller sterkest er Han tilstede og nær oss i Eukaristien, når vi etter hans Kropp og drikker Hans blod, det er ikke engang betinget av den Enkeltes Tro, men av Kirkens Tro og Guds Ord. Gud, Jesus, Ånden lar seg likevel ikke fange mellom permene i Bibelen, eller sperre inne i en Kirke. Guds Ånd svever fortsatt over Jorden, søker seg fram til menneskenes hjerter på de utenkeligste steder, faller snart her, snart der, alene slik Gud vil og de Troende ber om etter hans vilje, Ordet går ut til alle folkeslag på alle tungemål, slik det profetisk ble stadfestet ved Åndens tegn den Første Pinse, da Jesu displer mottok den Hellige Ånd- som ble gitt da Han steg opp til Himmelen, så vi ikke skulle etterlates Farløse uten Gudsnærvær, og Evangeliet forkynnes til verdens ende.

Apostlenes-gjerninge 2:21
"Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst."

Noen har enda bare små melketenner i Troslivet, og kan ikke fordøye fast Åndelig føde, bare melk. Men Gud Vil at vi skal vokse oss fullvoksne i Troen, slik at vi kan lære andre, og han har Alltid Noe Mer på lur. Alltid noe bedre og mer forunderlig og fantastisk enn vi kunne tenkt ut på menneskelig vis med vår forstand. Og Han gir innsikt og Visdom til hver den som ber Ham.

Jeremias 33:3
"Rop til mig, og jeg vil svare dig, og jeg vil forkynne dig store og ufattelige ting, ting som du ikke kjenner."

Troen begynner et sted, og selv om den er liten som et frø, kan den en dag vokse seg til et stort Tre som vokser inn i Himmelen og gir sin frukt i rett tid, fordi den står ved Kilder av Levende vann, med Dype røtter grunnfestet i Kristus og Gud All Visdom og Godhets Kilde.

Den Katolske Kirke er Helliget og vakker fremfor Noen i verden, for i Henne bor en større Fylde av Kristus og Den Hellige Ånd enn i noen annen skapning på jorden og ved Henne Helliges også vi. Men Kirken ER ikke Gud, og enda er det mye som forringer hennes skjønnhet. Kan hende Er hun fullkomment uten mangler. Kan hende forringes hun av det som enda ikke er tatt Bort! Noen faller fra, andre kommer til. Et stort frafall skal vi ikke være redde for, det er det profetert Vil komme. La oss bare se til at vi får det Onde ut fra oss, uten å hele barna ut med badevannet. Dersom det er "de onde" som detter av, og de som ikke Bør være der- som skaper splid og strid, river ned og gjør ugagn, som ryker ut og faller fra, har jo Kirken ingenting å tape på det! Den Katolske kirke får aldri banesår, og tumler ikke over ende og raser sammen til støv, uansett hvor mye Gud ryster henne i grunnvollene og avslører av indre urenheter- for det er Hans verk. Hun skal bestå og ikke føres vill blandt folkene, trampes ned, miste sin Kraft eller sin Hellighet. Gud tar ikke fra henne sin Hellige Ånd, hun faller ikke ut av Hans kjærlige hånd, for Hun er Hans Utvalgte, og i Kristus utvelger Gud de Han vil i henne. Selv om Kirken en dag skulle miste all sin Ytre prakt og Ære, ville med det kun hennes ekte indre åndelige skjønnhet, renhet og hellighet tre klarere frem, og de som virkelig elsker henne ville holdt fast ved henne, og blitt stående, mens de som bare elsket hennes Ytre og ville ha del i hennes Ære, Makt, rikdom og prangelse blant folkene ville flykte. Så vi skal ikke være redde, og heller ikke uroe oss for endringer og bevegelse når det kommer, bare ha tro til Gud. Være myke,lydhøre og bevegelige i Kjærlighet til Gud og til Kirken, så Kan vi ikke gå i feil retning! For vi er ikke stasjonære her i verden, vi er et Folk på vandring gjennom verden og tiden med Himmelen som mål, en Kirke av Pilegrimer. Guds Kirke er noe annet og ganske Mer enn et Byggverk av menneskehender føyd sammen av sement.

Det er forskjell på å konservere (å konservere er både godt og matnyttig) og å sementere (da stivner det og blir ubevegelig), på å salte for å unngå forråtnelse, og å sterilisere til det kliniske. En levende Kirke er verken ubevegelig og stivnet eller klinisk ren, uorganisk, steril og ufruktbar. Vi er Takk og Lov en levende og bevegelig Kirke, og vår Pave er heller ingen halvsenil gamling som lever i fortiden, og fremstår verken som stiv og støl eller uten kraft og saft, viser ingen tegn på aldersdepresjon eller oppblåsthet og sur mage, så det er ingen grunn til å henge med hodet og se svart på det ;-) Det er alltid noen som skal hyle opp enten fra innsiden eller fra utsiden. Noen beskylder vår Pave for å komme med bevisst "populistiske utspill" for å tekkes massene, men jeg tror det er "The Real Thing". Det er vel heller ingen lakmustest på hvorvidt Kirken er på rett Kurs at en Pave er mest mulig upopulær og uspiselig for "verden"? Etter all motstanden og upopulariteten vi har skaffet oss på grunn av våre egne synder, både med tanke på Pedofiliskandalen der ute, og medlemsjuksskandalen her hjemme, kan vi saktens trenge litt popularitet og "goodwill", så Takk Frans for det og ikke klag på at han er "for liberal". Jeg kan ikke se og skjønne annet enn at den Paven vi har fått i Frans er akkurat Rett man på Rett sted, til Rett tid! Kloke menn er ikke redde for å ta imot råd, og mange Paver har lyttet meget til kloke nonner. Men om jeg har rett i mine antagelser om at "den Gutten Der er ikke utvalgt uten en særlig grunn, under en spesiell salvelse av Guds Ånd og agerer aldri helt på egenhånd eller kun ut fra sitt gode intellekt", ja da trenger han ikke engang en nonne til å hviske seg noen ord i øret ;-) Det er mange Gud har gitt et Kall, og mange som har gitt Gud sitt gjensvar og fått sitt kall stadfestet av Kirken. Men det er bare noen få som Gud har utvalgt spesielt til et bestemt oppdrag og en tjeneste i en bestemt stilling eller på et bestemt sted. De gangene han gjør det vil disse ofte møte motstand, fordi de er så viktige for Gud i Kirken at fienden om han kunne, helst ville satt dem ut av spill og hindret dem i det det Gud vil bruke dem til, og han skyr ingen middel verken ifht hva han bruker mot dem eller hvem han kan finne på å bruke mot dem ofte uten at de selv skjønner at de blir brukt i fiendens spill. Men om Gud har satt seg noe fore, og sett seg ut de som skal gjøre arbeidet for ham, nytter det nok ikke uansett i det lange løp for Mennesker å prøve å holde igjen og stille seg i veien for det selv når det skjer i den overbevisning at det er i Kirkens beste interesse. Noen ganger kan også selv den beste og mest trofaste katolikk ta feil, sa konvertitten.  "Og hele menigheten skal sige Amen". Jeg Er feilbarlig, og noen ganger tar jeg feil, men jeg Har teft og i noe er jeg ganske så sikker på at jeg har Temmelig rett og ikke tar feil! Men det er ikke "stum beundring" vår nåværende Pave fyller meg med, heller forventning og tillit til Guds verk i vår Kirke.

Meg Selv og mitt hode, kan det nok være God grunn til å trekke i tvil, men jeg Tviler ikke et fnugg på Gud og er ikke i den minste tvil om hvilken Kirke jeg tilhører på nærmest Organisk vis. Det er ikke "en hodesak".

Godt Mot!


 

"KIRKEN" OG "VERDEN"

"SO MANY MISCONSEPTIONS"

Når jeg bruker begrepet "Kirken" her taler jeg som katolikk og mener Den Katolske Kirke. Det finnes jo unektelig også mange andre kristne Kirkesamfunn i verden, hvorav Den Norske Lutherske Kirke er det største Kirkesamfunnet i Norge, skjønt (arbeids-) innvandring særlig det siste 10-året har ført til en fomidabel vekst for DKK i Norge, slik at vi nå er større her til lands enn vi har vært siden før reformasjonen. Begrepet "Kirke", og hva en Kirke er, skal jeg ikke drøfte grundigere her, men den som vil kan ta en titt på Salig avdøde Dominikaner-Broder Arnfinn Harams blogg, hvor han har skrevet noe om dette. Alt jeg vil slå fast er at Den katolske Kirke er en Åndelig størrelse, men øyensynlig også en verdslig størrelse, selv om den Åndelige siden alltid vil være viktigst for troende katolikker, og at vi derfor ser et skille mellom Kirken (de som er innenfor) og "Verden" (de som er utenfor), og dette skillet er for oss av vesentlig betydning, selv om det ikke er et skille man kan se med det blotte øyet. Det er primært et Åndelig skille, men har også betydning for oss både i forholdene Innad, og i forholdet "utad" og i forhold til hvordan vi ser på "verden". Som en antagelig nokså klassiskt Troende katolikk vil jeg dog tydelig presisere, at selv om vi som Kirke bekjenner En felles tro og dogmatisk lære samt endel felles religiøse plikter, liturgi og ritualer- i henhold til vår Tradisjon, som enhver katolikk ved fermingen (konfirmasjonen) avlegger høytidelige løfter om å forplikte seg på og leve etter i en Kirkelig liturgisk handling, med salving og bønn, (og at enhver som ønsker å ta imot og forplikte seg på denne Tro og lære, er- med ytterst få unntak, velkommen) er vi en Stor Verdenskirke i motsetning til lutherske Nasjonalkirker som DNK, som på mange vis rommer et like stort mangfold innad som man finner i alle de ulike kristne kirkesamfunn utad, og dertil et enda større menneskelig mangfold . Vi bekjenner En felles Tro, men til syvende og sist er det bare Gud alene som kjenner alle menneskers individuelle Tro og hjerte. Likesom det kan finnes folk "innenfor" som bare har et skinn og navn av Tro, "små rever" og Ulver i fåreklær, finnes det også mennesker på utsiden med en Sterk og Sann kristentro i samsvar med den sunne lære, den som var fra begynnelsen hvor Jesus selv var Hjørnesteinen som utvalgte Peter til å legge grunnvollen for det som idag Er Den Katolske Kirke, som bare ikke vet hvor det er de egentlig hører hjemme. Selv opplevde jeg å bli kalt til den katolske Kirke, som jeg knapt visste eksisterte i Norge og noe særlig mer om enn at Paven og Cardinalene hadde "flotte hatter" og den lutherske barnelærdom fra den gang man hadde kristendomsundervisning i grunnskolen om at Paven kunne lyse hele nasjoner i bann og at de prøvde å kjøpe seg fri fra synd gjennom å betale med penger for avlat. I realiteten oppdaget jeg heller at den tro jeg alt hadde i stor grad alt var av "katolsk art", jeg visste bare ikke at det var der jeg hørte hjemme. Nå vet jeg det! Men jeg lærer fremdeles, og erkjenner Kirkens tro, grunnlaget for læren, og Mysteriene stykkevis og delt, en bit av gangen, mot en større, dypere og helere forståelse. Og som Skribent faller det meg natulig å "dele av dette" underveis. Så får lengrekomne katolikker bære over med meg og be for meg underveis, og det gjør de!

I motsetning til i Den Norske Kirke hvor man dersom man er døpt bare kan sende et brev, eller spasere rett inn på et Prestekontor og si man vil bli medlem, uten at det stilles spørsmål om hvilken tro og lære man bekjenner seg til, eller knyttes noen forpliktelser opp mot medlemsskapet, som blott gis vederlagsfritt på forespørsel, er vår Kirke ikke noen "livssynsmessig pølsebu". Vil man bli katolikk holder det ikke blot å være døpt (vi anerkjenner imdilertid dåp fra andre Kirkesamfunn som like fullgod som katolsk dåp, så "gjendåp" er ikke aktuelt"), da må man først gå på Troskurs og få opplæring i Den Katolske Tro, og det stilles krav til at man går til Messe et års tid, før man overlates til å bestemme seg for å bli katolikk med alt det innebærer. Deretter skriver man et formelt personlig brev til ens Bispedømmes Biskop hvor man grunngir hvorfor man vil bli katolikk og ber om å bli opptatt i Kirken, noe jeg aldri har hørt en katolsk Biskop har sagt nei til, hvorpå Biskopen svarer med et personlig brev, og gir Sognepresten i den Menigheten man går i tillatelse og Myndighet til å foreta den Høytidelige Fermingen, hvor man etter å ha avlagt løftene i et rituale etter vår Kirkes skikk, opptas i Kirkens fulle fellesskap og får adgang til nattverdsbordet og "Det Ene Felles Brød" for de Troende, for vi regner nattverden som et Sakrament for de døpte Troende, og ikke noe som er gitt for de som ikke enda har tatt imot Kristus og den Sanne lære, derfor- og for Enhetens skyld, er Nattverden i Den Katolske Kirke forbeholdt katolikker, mens andre troende- og ufermede katolikker kan gå frem, gi tegn (høyre arm foran brystet med hånden på venstre skulder,- brukes primært i norden) og mottar da en Velsignelse fra Presten under kommunionen i Messen.

Så vil jeg komme inn på noe som bør tale både til noen på innsiden ifht hvordan de dømmer "verden", og de på utsiden som dømmer Kirken. For det er to ulike målestokker for "Kirken" og "Verden". Det er ikke vår sak å dømme de som er på utsiden og har valgt et annet liv, andre moralske rettesnorer og er av en annen tro og oppfatning enn oss- og ta oss til å ville Herske over dem! Så får vi heller bære over med at "verdens barn" som ikke tror, ikke kan skjønne hvilke mål vi måler opp med på innsiden, men også Kreve vår rett til å leve i samsvar med og ha Våre egne regler, plikter og bud som gjelder for katolikker som selv av Fri vilje har forpliktet seg på dette. Det er ikke Human-etisk Forbunds Sak å revolusjonere vår Kirke eller "Verdens" sak å "Frigjøre" katolske Kvinner fordi De selv, og ikke våre kvinner, har en ide om at vi er så undetrykte, Det er heller ikke verdens sak å prøve å "frigjøre" noen av våre sølibatærer i ulike kategorier, som slett ikke er låst inne i noe skap, men selv Fritt har valgt sølibatet som en konsekvens av ens eget Kall og Trosoverbevisning, som selv har "nøkkelen på innsiden av Skapet" og er fri til å gå ut når som helst om man heller velger det! Jeg kan nevne at jeg selv som ugift, heterofil katolsk kvinne har levd i sølibat iht min tro og min Kirkes lære og moral siden jeg konverterte i 2010, men at det selvfølgelig har bydd på noen utfordringer. For meg er det like fullt et klart foretrukket alternativ til et liv med det noen ynder å kalle "fri seksualitet". "Been there, done that", for meg var Det IKKE noe bra! Men jeg har enda ikke tatt en full avgjørelse på om jeg aktivt vil velge en sølibatær livsform for resten av livet, eller om jeg skal holde døren på klem ifht muligheten til å inngå ekteskap, om nå livet skulle sende en potensiell Ektemann i min vei. For Kjærligheten mellom Mann og Kvinne er- som den ekte Kjærligheten Selv- uavhengig av kjønn, legning, alder og om det er eros- eller agapekjærlighet, av det Aller beste og vakreste i Livet- på sitt beste. Og "Størst av alt er kjærligheten". Men det er mange slags Kjærlighet, og en sølibatær trenger på ingen måte å elske mindre enn andre, mange av de hellige Sølibatærer- våre Helgener, har nok heller elsket MER enn de fleste! Kjærlighet Er og handler om så vanvittig mye Mer og annet enn seksuell ekstase og nytelse. Jeg er ikke tilhenger av noen "feelgood-teologi", for her er noe som tilhører Gud og noe som bare tilhører mennesket. Det er ikke alltid det som Føles best og er "enklest og greiest og mest bekvemt" rent menneskelig sett, er et moralsk gode som tjener til det beste for Kirken, ens egen og andre menneskers sjeler, - Åndelig sett og i det lange løp. Men personlig ser jeg heller sølibatet som en Gave og en Mulighet som gir større Frihet på endel områder, enn som et tungt offer og "religiøs selvplaging". Som regel er det folk som aldri har levd i sølibat selv eller hatt noe som helst ønske om å klare det, som mener mest om "hvor påtvunget og skadelig det er". Tror de munker, nonner, presteskap og andre voksne sølibatærer i Den Katolske Kirke er stakkarslige, undertrykte "hundemennesker" uten egenvilje og evne til å ta sine egne valg?! Når det gjelder et par av de nonnene jeg kjenner, er "undertrykt" og "undersetsig", en av de aller siste betegnelsene jeg kunne komme på å gi noen av dem, og om jeg noen gang skulle påstå at de er det, er jeg antageligvis blitt så senil og alderdomsforvirret at jeg bare ikke er "helt med lenger".

Så altså! Vi gjør slik som man gjør og skal gjøre det Hos oss, og følger Våre skikker. "Verden" på utsiden står fritt til å gjøre det på sin måte. Og så få vi prøve å finne ut av det i "skjæringspunktet mellom Kirken og verden", for vi lever unektelig alle i den samme verden! Og de færreste katolikker lever i avsidesliggende Klostre med streng klausul, avsondret fra verden og uten tilgang til TV, telefon og internet. Da er det viktig at vi klarer å holde endel begreper adskilt og ikke blander sammen "Kirken" og Kirkens Åndelige Betydning med "Verden", selv om begge deler er en del av den Verden vi alle lever i. Vi med en Høy Himmel over oss, og en større Åndelig horisont enn de ikke-troende "verdens barn". Men også dem har Jesus rakt ut hånden til, også dem strakte han begge armene ut på Korset for og "sa til Anklageren"- "Ta ikke dem! Ta meg! Du anklager dem med Rette, for Loven står fast og Guds Ord kan ikke gjøres til Intet, men jeg tar på meg Lovens Straff og forbannelse i menneskehetens sted, for alle deres individuelle synder, så de kan Leve ved Troen på Meg, og ikke blir dømt av Gud". Men disse tingene, det store Golgata Mysteriet, som på den ene siden blir så Enkelt og Tydelig formidlet i Det Nye Testamentet, først og fremst Evangeliene, har fått mange vise menn, teologer og Mystikere til å Undres og grunne gjennom tidene. Noen Mysterier kan Aldri gripes blot med Hodet og Forstanden, det må gripes med Hjertet- i Tro!

Jeg er Glad i og skammer meg på Ingen måte av min Kirke eller for min katolske tro. Den Katolske Kirke har en vesentlig mer konservativ Bibelforståelse enn "De luteherske liberalteologer" representerer, selv om det innenfor den katolske tro finnes både "liberalere" og "erkekonservative". Som Kirke og iht Kirkens lære, er vi imidlertid Ikke fundamentalister med "våte drømmer om å overta nasjonalstaten for å styre den etter Moseloven" ;-) I den katolske Kirke har jeg funnet en mer moden, dypere, mystisk og forstandsmessig kristendom enn noe annet sted, og et langt mer positivt menneskesyn enn det f.eks human-etisk Forbund kan skilte med, et ekstremt mye Helere syn på tilværelsen enn det "Holistisk forbund" kan skilte med, og vesentlig bedre vekstbetingelser for kristenlivet enn i Den Norske Kirke. Den katolske Kirke forfekter Menneskerettigheter og et ukrenkelig Menneskeverd for alle og er tilhenger av Religionsfrihet i nasjonalstaten (med unntak av Vatikanstaten) , erkjenner verdens mangfold og anerkjenner det menneskelige mangfold- i og utenfor Kirken.

Hva ville jeg så egentlig fram til? Litt ulike ting, den som leser får tenke etter. Men til refselse for det som måtte være av "dømmesyke katolske Fariseere med mørke øyne" kan jeg si som følger: Hvorfor i all verden skulle vi ha noe rent menneskelig, følelsesmessig imot homofil og lesbisk kjærlighet, eller hisse oss opp over Likekjønnsekteskap i en Kirke vi ikke tilhører??? Når ble det Vår sak å dømme "verden" i slikt? Har de gjort oss noe ondt og skader det oss på noen som helst måte? Har vi ikke egentlig nok med våre Egne synder og forseelser...? Mørkt hat, hissige anklager og fordømmelse er ikke av Gud, det er av Djevelen. Kan vi iallfall ikke nøye oss med å dømme de som tilhører vår egen Kirke, og bryter med den læren Vi- ikke de utenfor, har forpliktet oss på å leve etter...? "Dem om det", eller hva? Harde, hissige angrep og hets av blant annet homofile fra endel av mine såkalt "kristne trosfeller" strider jo kontant med Guds Ord, for der står det svart på hvitt at Intet menneske er "Vanhellig eller urent". Her snakker vi om voksne, allminnelige, frie mennesker av en annen tro og i en annen Kirke enn vår egen, ikke om skakkjørte, onde Prester som skjender katolske smågutter, for Dem feller Jesus en Hard dom over og har sagt at for slike var det bedre om de hadde blitt kastet i havet med en kvernstein rundt halsen. Glad i Bibelen du som meg? Klokkesikker på at det du tror og mener er det absolutt retteste og at du med det er i Guds sted til å dømme? Les Mer! Kontempler! Be over Tekstene og i Samsvar med Ordet. Se om igjen!

Hvis ikke Vi som er Kirken kan være rause og respektfulle ifht andre menneskers frie valg og de lover og regler andre setter for seg selv ut fra rene menneskelige hensyn i det samfunnet vi lever i, som heller ikke bryter med verken norsk lov eller Menneskerettighetene, hvordan skal vi da kunne forvente at de på utsiden skal kunne tåle at vi har andre regler hos oss!

I DEN SAMMENHENGEN SYNS JEG JAMMEN AT DENNE HUMOR-QUOTEN ER "PASSENDE":




 

 

Litt Politikk




 

Noen skryter uhemmet av at Israel er "midtøstens eneste demokrati", Juvelen i turbanen.

Et "demokrati" som bare er for ett folkeslag, hvor etnisk avstamming og ættetaveler- hvor enn i verden du kommer fra gir automatisk Statsborgerskap, mens en rekke andre mennesker som er født og oppvokst der og har hatt det som Sitt hjemland i Generasjoner nektes statsborgerskap og ikke har stemmerett, er ikke et demokrati men en totalitær rasistisk Stat og et Aparheid-regime.

Det jødiske demokrati er et Diktatur for det undertrykte og fordrevne palestinske folk, og da er det ikke rart at det smeller! Hva skal Palestinerne gjøre når verden bare står stille og ser på uten å løfte en finger mot Israel.

OG LA MEG PRESISERE, NÅR GUD BA OSS OM Å VELSIGNE ISRAEL, VAR IKKE STATEN ISRAEL OPPRETTET, DET HAN MENTE DA VAR GUDS FOLK. DET FOLKET SOM IKKE TOK IMOT JESUS OG DERMED MISTET SIN FORRANG HOS GUD! (Det er også langt flere Palestinere som har tatt imot Evangeliet enn jøder, så det og er sagt, og jeg tenker nok Jesus teller Dem til Sitt folk!)

Jeg har ikke noe imot jøder fordi de er jøder, dette handler om politikk. Jeg er like sterk motstander av antisemittisme enten det bunner i politikk eller religion som jeg er av alle andre former for rasisme og diskriminering. Det spiller ingen rolle Hvem som blir undertrykt og diskriminer av Hvem. Men jeg tør minne ihuga "Israelsvenner" at Jesus selv gikk i rette med noen jøder som skrøt på seg sin stamfar Abrahams storhet, og kalte dem Djevelens barn, fordi de ikke hadde en tro som var i nærheten av Abrahams,og heller ikke trodde Ham Gud hadde sendt. Og at "jødene" refses spesielt en rekke steder i Det Nye Testamentet, som Kristi og med det Guds motstandere. Og Det er ikke Mine ord! Så jeg tror ikke vi skal stole sånn på at Abrahams velsignelse går gjennom hans blod, eller at "bare jøder teller med i den".

Jesu blod derimot kan man stole på, og det rant ut for hele verden! Jeg tror derimot ikke at Alle som påberoper seg det har del i og er del av Hans legeme, og det han har satt som mål å prøve hvem som er i ham og ikke er dette: Har dere Kjærlighet til hverandre, elsker dere mennesker som jeg har elsket dere? Elsker dere Sannhet? Er dere Trofaste, Rettferdige og Barmhjertige? Er dere ydmyke for Gud, eller Stolte? Tar dere imot Guds Rike av Nåde, uforskyldt som et barn, eller river dere det Hellige til dere og bruker det til ondt? Er dere verdige tjenere som gir akt på dere selv, eller oppfører dere dere som hunder? Vi får ta oss i vare, for det er ikke Guds vilje at vi skal glefse og bite etter hverandre så noen kommer til skade! Nytteløse diskusjoner og munnhuggeri, som ikke fører til noe som helst godt og konstruktivt bør vi ikke gi oss av med. Da bør vi heller bruke tiden på noe Godt. Som å be for eksempel! Søke Gud ansikt og ikke bare hans hender, be ned velsignelse over våre fiender isteden for straff og dom. Vi vet det gjør vi ikke? Men lar oss så ofte drive av og bort fra det som er Viktigst! Gudsrelasjonen er nemlig det alt annet bør utgå fra, så om "engasjementet for Midtøstenkonflikten og Isralel" sammen med våre praktiske gjøremål og ytre liv, blir så viktig at vi ikke har tid til å være alene i Stillhet med Gud, liturgisk Kirkegang og åndelige plikter, er vi som kristne på ville veier! Noen kristne synes å være så langt inne i den politiske zionismen, som strengt tatt er sekulær, at "Israel" for dem har blitt viktigere enn Gud.

Jesus gikk i løpet av sitt jordeliv Og enda mer idag på tvers av menneskelige og sosiale skillelinjer. Han har venner (og fiender!) i alle leire, uavhengig av de merkelappene vi mennesker så lett setter hverandre i bås etter, og (fortsatt) uavhengig av hvem som teller med i "Det Gode Selskap" og nyter anseelse i verden- også på den religiøse arenaen og rekker ut hånden, knytter vennskap, taler med, lytter til, viser omsorg for, tar i forsvar Og virker det gode i mennesker av alle religioner og livssyn, høy og lav langs hele den etniske, politiske, økonomiske og sosiale aksen. Skillet mellom "fiende og venn" går ikke alltid mellom leir og leir, men midt inne i leiren og på tvers av alle leire. Det er heller ikke hva vi kaller oss og tenker om Oss Selv som er det viktigste! "Våre tanker er ikke Guds tanker, og Guds tanker er ikke våre tanker". Men om vi stiller oss åpne og Gud vil kan han ved Den Hellige Ånd inngi sine tanker og åpenbare Sin Hemmelighet til selv det minste og minst velansette menneske i verden, og med det gjøre de velansette vise som Er noe i verden til skamme. Da bør det mennesket be om den visdommen som gjør en ydmyk og ikke tar ære for Guds verk i en selv. For selvklokhet og overdreven tiltro til egen forstand er ikke et gode, og Gud står den stolte imot. Når Han taler gjennom et lite menneske bør vi derimot ikke være for stolte i vår egen "Storhet" til ikke å lytte å ta det på alvor, fordi det kommer fra "feil munn". Skal vi tro det som står i Bibelen, talte Gud en gang gjennom et umælende esel!

Hvor mange kristne skal påberope seg å være Guds barn og gjøre Guds vilje, så lenge de slett ikke er styrt av Kjærlighetens, Sannhetens og barmhjertighetens Ånd, men av hat, løgntanker og mens deres gjerninger er Onde, mens de kaller det Onde godt og det Gode ondt og har svarte øyne? "Alt for en God sak" liksom. Miks politisk Zionisme med litt religiøse vrangforestillinger og fordømmelse og en dose ekstremisme, og du får en Livsfarlig, beksvart, blind og ukorrigerbar Fanatisme, som er helt på linje med det du finner på ytterste islamistiske motpol, som IS! Mennesker som tror det tjener Gud selv om de er fulle av blod opp til albuen. Det kan nesten virke som om en del innbitte "Israelsvenner" ikke bare trenger litt nevroleptika, men først og fremst har behov for en Ormekur og antidot mot Ormegift. For der er det jammen mye "ondt smittsomt blod", og ingen av dem synes å se hvor roten til det onde sitter. Skjønt endel av disse "Israelsvennene" er verken syke eller av det onde slaget, bare utrolig naive, forledede og fjernt fra realitetene i Israel/Palestina. Og selv om noen av dem faktisk har vært der, har de kun vært i de jødiske områdene, kun sett den siden av saken, og er ukjent med Medaljens bakside. Jeg leste imidlertid om En tidligere aktiv "Israelsvenn" som hadde et høyt verv i en slik norsk pro-Israelsk kristen organisasjon, som etter å ha besøkt de palestinske områdene og blitt realitetsorientert om det palestinske folks virkelighet og den siden av saken, gjorde helomvending og nå er "Palestinavenn". Et slikt menneske, som kjenner begge sidene av saken er gull verdt i rettferdighetens tjeneste, freds og forsoningsarbeid. Men det blir ingen fred uten rettferdighet!

Salige er de som stifter fred, for De skal kalles Guds barn! Man stifter ikke fred med svarte harde sinn, sverd i hånden og hat i hjertet. Måtte den gode Gud bryte den forbannelsen noen kristne har kommet under, uten å vite det selv, enten det er Lovens forbannelse eller annet ondt og onde allianser og løgn som har ført de inn under den! Der dialog ikke nytter, er det ikke annet å gjøre enn å be, og velsigne dem som forbanner en, så kanskje Gud kan mildne sinnene og gjøre hjertene myke!

Som kristen kan jeg ikke tie om urett fordi det er enklest for meg selv. Men i noen kretser er det likevel bedre å tie og jatte med, for det finnes mennesker me så fastspikra festverk og tankebygninger at det grenser over i det sykelige. Og å prøve å trenge gjennom med motargumenter da er som å dunke hodet i Klagemuren. Hvis man virkelig snakker om Vrangforestillinger, er det kjent fra Psykiatrien at slike bare blir sterkere om man prøver å motgå dem, så da er nok det beste å bare se mennesket, stifte fred så langt det står til en selv, og ikke gå i diskusjon med galskapen. Derfra til å sykeliggjøre enhver meningsmotstander eller utpeke enhver med en sterk religiøs overbevisning som fanatiker med religiøse vrangforestillinger er det en lang vei. Man skal alltid passe seg for å generalisere for mye og "skjære alle over en kam". Men det finnes mangt av allslags også innen kristenheten! Og hvis det var slik at alle mennesker som er over gjennomsnittlig religiøse, politisk engasjerte, opptatt av den menneskelige psykologi eller våget å tenke nytt eller mot strømmen, hadde vi verken hatt prester og teologer, yrkespolitikere eller psykologer og samfunnet ville verken ha utviklet seg eller latt seg korrigere når det beveger seg i feil retning. Sånn sett Må det alltid være noen som "taler Roma midt imot" i den videre betydning av ordet.

Gud har Aldri bedt oss kristne om å Velsigne Urett. Han kommer derimot til å holde en Dom over all urett, og da gjelder det...

Hva gjorde du mot de minste? Og hva lot du være å gjøre?




 

OM MAN ER USIKKER IFHT OM MAN SKAL VELGE SIDE, ER DET I NESTEKJERLIGHETENS OG HUMANITETENS NAVN ALLTID BEST Å VELGE Å STILLE SEG PÅ DEN SVAKESTE, DEN UNDERTRYKTES, DEN SOM LIDER MEST SIDE!



 



 

"Styggen på Ryggen"

Hvem er jeg? Jeg er "det dypt menneskelige". Går man inn for det kan man forstå Alle mennesker. Evner man å lytte og betrakte vinner man innsikt i andres situasjon. Opplever man noe av det samme, og vinner Selvinnsikt, forstår man andre enda bedre.



 

Noen mennesker er fordomsfulle og ser "Fienden" overalt. Gjennom sitt forsvar og den harde dommen slike kan felle over andre, går de ute å vite det selv med "Styggen på ryggen". De krenker og sårer andre mennesker, og samler med det opp Hellig vrede over seg selv. Det kan bli en "selvoppfyllende Fiendeprofeti" i den grad de vinner mer motstand og flere fiender enn venner med sin adferd. De kan av andre oppleves som harde, arrogante, fordømmende og nedvurderende, og jeg ser i det elementer av egenrettferdighet og selvopphøyelse. Da kan "de beste og frommeste" oppleves som de verste synderne, av synderne de fordømmer og forakter. Det er noe Alle kristne bør vokte seg for, men særlig mennesker som settes i Høye verv, og får for mye positiv oppmerksomhet og anerkjennelse, uten tilstrekkelig personlig ballast, er utsatt for oppblåsthet og selvopphøyelse. Noe som bringer dem under samme dom som Djevelen. Slik var ikke Jesus! Han var ydmyk, bøyde seg ned og hadde Nåde, barmhjertighet, tid og rom særlig for små mennesker, mennesker som visste seg små.

Men vi kan ikke vokse og oppdra Oss Selv til bedre kristne, det må Gud gjøre, og Han gjør det på mange måter i livets store og små tildragelser, også via andre mennesker. Forutsetningen da er at vi er lydhøre og Ydmyke nok til å La oss forme, isteden for å sette vår lit til vår egen Forstand og fortreffelighet. Hvor ofte mistolker ikke menneskene det Gud sier, hvor ofte synder vi ikke i tanker, ord og gjerninger uten selv å være det var. Med egenrettferdighet kommer vi ingen vei. Vi kommer lengre på kne i bønn, uten engang å Se på vår egen "Ydmykhet", for også i bønnen og undergivelsen ligger det en fare for narcissisme!

Det minner meg om noe vår gode Bymisjonsprest i Stavanger, Arnfinn Fiskå, engang sa:

"Broder Arnfinn var mycket ydmyk. Boder Arnfinn kjende seg mycket glad for at han var mycket Ydmyk. Broder Arnfinn var mycket lessen for at han var mycket glad for at han var ydmyk. Broder Arnfinn var mycket glad for at han var lessen fordi han var mycket glad for at han mycket ydmyk for Broder Arnfinn var Mycket Ydmyk" :-)

Vi må stikke fingeren i jorda alle som en og erkjenne at vi er ufullkomne mennesker av kjøtt og blod, og at vi ikke kan "Gjøre oss bedre enn vi egentlig er" med alt vårt strev. Selv Helgene er helt avhengige av Nåden, og de erkjenner sin avhengighet av Guds Kjærlighet i Kristus og det Himmelske forsyn. De ser ikke på sin egen Glorie men på Kristus, retter blikket utover mot andre, og hviler ikke på sine laurbær. Jo nærmere man kommer Lyset, jo mer blir man var sine egne mangler og feil, samt det faktum at Gud elsker oss uansett- slik vi Er- i all vår ufullkommenhet! Og ikke bare Oss, men Alle mennesker! Og ved Det kan mennesker forandres!

For den rene er allting rent, og som det står i Bibelen: For Gud er Intet menneske vanhellig eller urent. Hvem kan fatte høyden, bredden og dybden i Guds kjærlighet? Det er våre små hjerter som trenger å utvides. Hvis Gud har Elsket oss som ufullkomne Syndere, ettergitt alt, og dertil elsker alle andre mennesker, skylder ikke da også vi å elske hverandre- troens folk som Guds og vår familie, og vår neste som oss selv? Ja endog våre Fiender og de som står i gjeld til oss, bør vi etterstrebe å ønske vel- men ikke i Ondt. Gud er ikke alltid bare mild, men også de Gud refser og tukter og dømmer mot Loven, elsker Gud, for Han har ikke behag i at syndere dør og går til grunne, men heller at de vender om så de kan leve. Intet menneske skal vi dømme bort fra Kristus, selv om timelig straff, tukt, tilrettevisning og lidelse, samt bot og avlat for en selv og andre, også er til Guds behag og bringer rettferdighet mellom menneskene på jorden. Men først og fremst er det Guds Godhet, nåde, aksept og kjærlighet- ikke minst i kristne medmennesker så sant Kristus er i oss, som bringer syndere til omvendelse, og skaper fred og legedom mellom mennesker. Hat, bitterhet, fiendskap, fordømmelse, egoisme, kynisme og grådighet fører til det motsatte.

Noen ganger plikter vi å "si Sannheten i Kjærlighet", også når det smerter den andre. Man skal imidlertid ikke Misbruke Sannheten og Guds Ord til å ødelegge andre mennesker. Man bør ransake sine Motiver før man "går løs på" andre! Som kristne bør vi vandre i Lyset, og la vårt indre fylles av lys. Vel er det slik med Sannheten når den sies rett ut, at den Frigjør den Rettferdige, og blottstiller Syndere og ugjerningsmenn. Så bør man også se litt på deres motiver og hjertes beveggrunner før man dømmer og blottstiller dem. Kjærligheten skjuler mange synder, og vokter seg for hva den utbasunerer. Kjærligheten selv derimot skal vi ikke holde skjult. Den er et vitnesbyrd om Gud, fordi Gud Er kjærlighet.

Den som ikke elsker, kan være så "from og rettferdig" som bare det, men han kjenner ikke Gud. Gud har mer behag i varme syndere med kjøtthjerter, enn i Rettferdige med kalde Steinhjerter. Når Lovløsheten, egoismen, begjæret og ondskapen tar overhånd blir imidlertid også mange varme hjerter kalde. Men la oss ikke bare se på gjerningene. Vi må aldri slutte å spørre Hvorfor mennesker gjør som de gjør, hva som driver dem! Det gjelder både på Godt og ondt: Noen ganger kan selv veien til Helvete være "brolagt med gode intensjoner". På kjærligheten skal vi kjenne om vi er i Kristus! Den som lar seg drive av hat, personlig forurettethet og mørk bitterhet, er ikke drevet av Den Hellige Ånd, uansett hvor "rettroende" vedkommende påberoper seg å være. Da er det som fremstilles som "Hellig vrede" noe annet enn det utgir seg for å være, og lyset i den som drives av slikt i virkeligheten Mørke! Så mange "djevler i menneskeskikkelse" har jeg ikke møtt på min vei, om Noen i det hele, men det står skrevet at selv djevelen kan skape seg om til en Lysets engel.

En får ta seg i vare for Skinnhellighet og kalkede graver fulle av ondskap og urenheter. Jesus dømmer ikke etter det ytre, men etter menneskenes indre. For Gud er ingenting skjult, og vi lever i apokalypsen der det som har vært skjult fra tidenes morgen nå avdekkes. Så enhver får sørge for å selv kommet til Lyset og gjøre opp sitt synderegnskap, for ingen skal være for trygge som har en hel svineflokk på skogen. Det er ikke vår oppgave å peke ut syndere og åpenbare andres synd, selv om det noen ganger er fullstendig på sin plass å stille mennesker til rette for det de har gjort og stille dem for en menneskelig domstol. Ikke alle synder er like synlige eller som dømmes av sekulær lov selv om de kan være alvorlige. Man skal ikke dermed bli for trygg med det man "holder inne for seg selv", for Gud åpenbarer det Han vil for de Han vil, selv det som er godt skjult i menneskenes hjerter!

Kulturen og samfunnet vi lever i har gjennomgått store endringer, men det er neppe mange grunnleggende menneskelige, psykologiske og sosiale faktorer, som har endret seg så mye siden Jesus vandret rundt på jorden, og Evangeliet ble skrevet ned. Skjøger og tollere, spedalske og utstøtte, høy og lav, rik og fattig, Kloke og dåraktige mennesker, trofaste tjenere og forædere, vantro og troende, onde og gode, Skriftlærde og Fariseere finnes det fortsatt idag, også her i vårt samfunn - "midt iblant oss". Det finnes også barn av Guds Rike. Hvem er de? Det vil også åpenbares i vår tid! Kanskje er det ikke de vi trodde? 

Guds rike består ikke i ytre, synlig Prakt, status og storhet, og heller ikke i ord. Guds rike kommer som en indre Kraft. Har vi kjent den? Har vi trodd den? Da kjenner vi Gud! Det er en Levende, Hellig Kraft som også kan merkes og kjennes, og ikke blot en forstandsmessig tankebygning, eller et rent menneskelig produkt av psykologisk suggensjon. Det er DEN Kraften som reiste Jesus opp fra de døde! Den Kraften som gjorde Jesus til Herre over naturens lov, slik at Han kunne gå på vannet og utføre mange Mirakler. Den Kraften er enda tilgjengelig, levende og virksom i verden, og enda skjer det Mirakler. Tror du det? Eller tror du det Ikke fordi du ikke har sett det? Da får du kanskje heller ikke se det fordi du ikke har tro til det. Men det er ikke noe "hokus pokus" vi mennesker er Herrer over selv, og ingen tro- intet menneske kan av egen kraft og vilje Tvinge fram Guds mirakler. Slikt er det Gud som bestemmer, men av og til gjør Han denne Kraften tilgjengelig for den som tror, slik at vi- dog ikke av oss selv, KAN utrette Mirakler! Jeg har sett det, og tviler dermed ikke på at ikke Alt, også det "umulige", er mulig for Gud. Salige er de som tror Uten å ha sett!

Og vil du komme inn i Guds rike sier du? Da må du bli som et barn igjen, og tillitsfullt ta imot i Tro. Det er ikke mulig hvis du "Supermann" ;-) Som kristne kommer vi ikke så langt i egen kraft, skjønt vi alle er underveis. Deler denne teksten (under) av Bjørn Eidsvåg som handler om å innse det, og overgi seg helt til Gud. Jeg vil også sitere Stavangers tidligere Biskop i Den Norske Kirke, Bernt Båsland som uttalte følgende: "Det største du kan bli er ikke Biskop, men et lite Guds barn", og det stemmer vel også godt med Jesu egne ord, om hvem som er den største i Guds rike. Vår "storhet" som kristne, begynner og slutter der, i vår litenhet, umiddelbare overgivelse, barnlige tillit til og avhengighet av og til vår Gode Gud og Far, og Hans omsorg for oss. Gud elsker oss som vi er. Sunn kristen egenkjærlighet er verken overdrevent selvhevdende, noe som som regel egentlig bare bunner i en dyp underliggende mindreverdighetsfølelse, ukritisk og egenrettferdig, destruktivt selvutslettende eller selvfordømmede.

Det er klart at noe er synd, og at menneskene i sin svakhet kan ha lett for å synde på det veneriske området. Det er en Sterk drift som er nedlagt i oss, men Gud er ikke interessert i at vi skal hate og fornekte vår egen kropp, og i et vellykket sølibat bør seksualiteten heller integreres enn fortrenges, ellers blir vi så nevrotiske at vi ikke er til å være i hus med! Det må være måte også på selvfornektelse. Vi er mennesker av kjøtt og blod, og akkurat det er vi skapt til, ellers hadde Gud skapt oss som Engler! Så lenge vi er i kjøttet er vi ikke Der, og det må vi fint "finne oss i". Også seksualiteten er Gudegitt som en gave, selv om den kan ta mange retninger og føre galt avsted om vi ene og alene lar oss styre av De driftene! Men vi Kan heller ikke utslukke vår egen libido, eller benekte vår egen seksualitet av frykt for synden, straff og dom. Det er dårskap!

Det vi fortrenger og stenger ute fra bevisstheten, vil leve videre i det ubevisste, og kan da gi seg mange "rare" utslag som mennesket ikke selv er seg bevisst, fordi vedkommende ikke har bevisst kontakt med eget følelsesliv. Men det er da formodelig Gud som har utstyrt oss med hele vårt følelsesregister, så hvordan kan en Følelse i Seg Selv da være en synd. Vi "dør" jo innvendig hvis vi prøver å overstyre vårt følelsesliv med viljen, og det blir meget trettende. Jeg er av den oppfatning at Gud foretrekker levende mennesker med et fullverdig sjelsliv og hele bredden av det menneskelige følelsesregisteret, og at han sukker litt når mennesker "av kjærlighet og tro til Ham" gjør seg selv til rigide, overkontrollerte, nevrotiske statuer, hvis hele personlighet preges av "Angst for tap av kontroll" og paranoid menneskefrykt. Da er det på tide å roe litt ned, og prøve å slakke bittelitt på kontrollen. Forhåpentlig oppdager det nevrotiske mennesket da, at verden ikke går under av den grunn, og at det var fint få som stod klare til å sette tennene i "kristenmanns blod" og føre vedkommende ned i avgrunnen. Djevelen lurer nå engang ikke i riktig hver busk og hvert kratt, og de fleste mennesker har nok med sitt eget, og prøver etter beste evne å leve og ha det bra, uten de helt store Skandalene og Forbrytelsene, og er aldeles ikke ute etter å føre andre i "fortapelsen". Gud har ikke skapt oss mennesker så mye verre enn det! Svært mye i omgangen med andre mennesker kommer an på En Selv, hva man selv sier og gjør, og de grensene man selv setter, så lenge det er snakk om voksne mennesker. Om man går rundt med menneskefrykt og et så negativt menneskesyn at man ser "Ulv" overalt, er det sannsynligvis noe på ens egen side som ikke er helt som det skal være. Og da er vi igjen tilbake til oss selv og vår egen selvforståelse. Noen mennesker har virkelig fortjent å bli påkosta en dybdeanalyse!

I møte med Guds Nåde og andre menneskers Kjærlighet, kan vi våge å være oss selv og akseptere oss selv med gode og dårlige sider, som det vi Er: Ufullkomne mennesker for slik er vi skapt! Så lenge vi ikke evner å akseptere oss selv som Hele mennesker, og kanskje attpåtil demoniserer deler av vårt eget følelsesliv og prøver å avspalte det, Kan vi ikke bli sunne mennesker. Den som ikke klarer å akseptere seg selv, vil også ofte ha problemer med å akseptere andre, særlig det som "minner for mye om det de prøver å flykte fra i seg selv". Det blir ganske feil. Jeg tror noen har et Gudsbilde som er mer preget av deres egen Psykologi og Over-jeg enn hvordan Gud virkelig Er.  De henger fast i et gammelt Lovisk Gudsbilde, og ikke det Gudsbildet Jesus åpenbarte for oss. Det finnes sikkert noen store "rettroende Broilere" blant oss, som har et så strengt og dømmende Farsbilde at de ikke våger å overgi seg til Gud, men heller strever og strever i håp om å unngå dom og straff. Da burde de kanskje heller prøve å tenke på seg selv som en liten kylling, og Jesus som en Hønemor som mer enn gjerne vil ta dem under sin beskyttende vinge. For Gud passer godt på de små! Det er de "Store, Mektige og Sterke" i verden Han synes å ha litt mer problemer med....

SOM ET BARN:

Som et barn ble du båret til meg
som et barn må du overgi deg
slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg

Herre, jeg trodde jeg ville klare å gå min egen vei
Herre, jeg trodde jeg ville klare å finne fram til deg
men nå er jeg tvilende, ensom og sliten.
Herre, jeg føler med redd og liten,
hvor går jeg? - Herre, svar meg!

Herre, jeg trodde jeg ville klare å gå den smale vei.
Herre, jeg trodde jeg ville klare å gi mitt liv for deg
men nå er jeg tvilende ensom og sliten.
Herre, jeg føler med redd og liten,
hvor går jeg? - Herre, svar meg.

Som et barn ble du båret til meg
som et barn må du overgi deg
slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg

(Tekst Bjørn Eidsvåg)

 



 

Det eneste botemiddelet mot et Falskt selvbilde, hvor man heller skyver egne feil over på andre, er å granske hjerte og nyrer, og være lydhør når Gud gjør det og forteller hva Han fant. Jeg ser en Angst i mennesker som egentlig prøver å flykte fra Seg Selv, og heller projiserer ut sin angst og ubevisste selvfordømmelse på andre. Da må man snu seg, la seg Opplyse, så man kan se sin egen psykologiske Skygge. Man må ta et oppgjør med egne demoner, før man kan gå løs på andres. Selvopptatthet er ikke en god ting, men å kjenne seg selv og ha en viss selvinnsikt - på godt og vondt, kan absolutt være et gode.

"MAN MÅ SE HOS SEG SELV, DET MAN ANGRIPER I ANDRE, MEN OGSÅ LÆRE SEG Å DIFFERENSIERE MELLOM "MEG" OG "DE ANDRE". I nære relasjoner med mye følelser kan Det noen ganger være vanskelig, fordi man er vevd litt sammen, og hele Relasjonen er et Samspill, hvor to mennesker inter-agerer med hverandre. Da er det særlig viktig at man evner å kommunisere verbalt, og ikke lar den andre være "Tankeleser". Da blir det vanskelig, fordi vi bygger våre egne forestillinger om den andre, og hva vedkommende, føler, tror og tenker. I forhold mellom mennesker hvor den ene eller begge stenger for direkte kommunikasjon, kan relasjonen verken bygges, vokse og utvikles eller repareres.

Ser man feil hos andre, eller syns en relasjon er vanskelig, kan man ikke bare se på den andre, men også rette et ærlig blikk mot seg selv. Her kan Skriftemålet være til hjelp, fordi man der Kun bekjenner egne synder, og ikke unnskylder seg med hvorfor og hvordan de andre gjorde. Er det noe sted det Bør handle om "Meg og Mitt" er det nettopp i Skriftestolen.



ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID

OG I EVIGHETERS EVIGHET. 

AMEN

 

 

KATOLSK SEKSUALUNDERVISNING (Humor)

I dag har jeg Skriftet. Og da jeg kom hjem og kjeda meg litt, laga jeg denne videoen "av sedelighetsgrunner og til moralsk oppbyggelse for andre Sølibatærer & Ungmøer" HE HE :-D

video:mov00009

 

 

 

"En liten Påskepreken"




PÅSKEN ER LYS OG GLEDE, MEN FORUT FOR DETTE GÅR MØRKE OG LIDELSE: 

Det er Vanskelig å snakke om menneskenes forholdt til Gud, og Påskemysteriene, uten samtidig å komme inn på det faktum, at det siden den første Adams tid, har eksistert en Ond motkraft, som ved å "mistenkeliggjøre og så tvil om Guds gode intensjoner", og friste oss til synd har skapt splittelse og fører oss bort fra Gud, med all verdens ondskap og lidelse som resultat. Jeg har nevnt Fanden noen ganger, og han blir nok gjerne smigret av oppmerksomhet, men det er bedre å være oppmerksom på ham, enn å bli lurt trill rundt av Det Kyniske Egoet hans, for han er ekspert på Løgn, forstillelser og å skape illusjoner- noen ganger fremstiller han seg sogar som en Lysets Engel- derfor kalles han Lucifer. Noe av det beste han vet er "fromt nonneblod og lammekjøtt", og Nyter det når han kan bruke noe som er Godt til å forføre oss til fall, skade de hellige, påføre smerter og lidelser. Ødelegge, stjele og drepe og pervertere det naturlige. Noen ganger går han så langt som å bruke det absolutt beste i oss, for å angripe de som er farlige for ham; En forelsket from nonne med en svakhet for den vellystige Luther! Det kan se ut som "den gamle Luther" fortsatt utgjør en fare for "ikke helt kyske nonner" ;-) Jeg kaller det "den lutherske karakterbrist", den som forvrenger læren og nører opp under Lovløs kjærlighet og umoral, og sier Alt er Lov- så lenge det er av Kjærlighet. De gamle gode Kirkefedre gjorde folk en større tjeneste ved å formane dem om at ikke alt er lov! Og Luther har nok gitt sitt bidrag til at man om man snakker om Kyskhet i dagens Norge, blir man betraktet som om man kommer fra en annen planet. Men det er likefullt med god grunn vi katolikker prøver å holde fast på Kyskhetsidealene. Enten det er for den sølibatære eller hva angår "den ekteskapelige Kyskhet"- Og Særlig der hvor det er avgitt høytidelige løfter til Gud i en Kirkelig handling med vitners nærvær. Gud tar oss på alvor, så da bør heller ikke Vi ta lett på de løftene vi avgir til ham. Da hadde løftene vært bedre ugjort! Men om vi er troløse er Gud like fullt Trofast, og Han har gitt oss en mellommann, som bygger bro over den kløften synden har skapt og vil gjenopprette vårt nære Gudsforhold. Men da må også vi vende om og ta imot Ordet. Og heller ikke bare være Ordets hørere, men også Ordets gjørere. Det kreves også en egeninnsats for å få del i Guds Nåde; Vi må komme til Lyset og bekjenne våre synder for å få tilgivelse. Det gjør vi ikke når vi opphever syndsbegrepet og setter Guds Lov ut av spill.

Djevelen, Guds Onde motstykke, er den som selv vil ta Guds plass, og herske over verden. Tyven vil stjele, myrde og ødelegge det som hører Gud til, og er en ekspert på Løgn og bedrag. Særlig forlokkende Halvsannheter, som utgir seg for å være Sant, men bare nesten er det, noe som ligner men likevel er prevertert. Derfor kalles han også "Guds Apekatt". Og han har "fått til mye" og lagt hele verden i det onde med krig og nød, lidelse og død, derfor kalles han også "Verdens Fyrste". Noen mennesker har han ført så langt bort fra Sannheten, at de er overbevist om at det ikke finnes noen Gud, blant annet siden det skjer så mye ondt i verden uten at Gud forhindrer det. De er ikke Satanister, for de erkjenner heller anerkjenner heller ikke noen ond Åndsmakt. Like fullt har de, gode som dårlige mennesker blant dem, antikristens ånd: De setter Mennesket i Guds sted, som Universets Herre. Andre, også kristne lar seg lure av halvsannheter. De sier: "Jesus oppfylte Loven og døde for våre synder. Nå er vi fullkomment frelst og ikke lenger syndere. Alle mennesker er Rettferdiggjort i Kristus en gang for alle. Loven er opphevet, og synden finnes ikke mer, så nå kan vi gjøre som vi lyster uten å frykte Gud, og være hundre prosent sikre på at Ingen av oss går fortapt". Men dette er ikke i samsvar med Evangeliet og Skriftens lære. Som kristne har vi en overbevisning om det vi enda ikke ser, som anker for sjelen, hos Ham som tjener som vår Yppersteprest i Himlens aller Helligste. Men ennå er ikke forhenget trukket til side så vi kan se Ham, enda er vi ikke fullkomment frelst, renset og helliget ved avglansen av Ham! Vi må fremdeles "arbeide på vår frelse" som Apostelen Paulus skrev, og prøve å holde oss på den smale sti. Men om vi likevel synder, fordi vi mennesker er svake og ufullkomne og av og til "ikke kan annet", Da har vi en Talsmann hos Faderen, så sant vi vender om med anger, bekjenner våre synder og ber om tilgivelse. Gud er ingen Anarkist, han er Ordens Gud, og har gitt oss noen bud og leveregler til fellesskapets beste. For synden skader ikke bare vårt forholdt til Gud, men også vårt forhold til andre mennesker, og påfører mange skader og sår. Vi skal ikke forvende Nåden til Skamløshet. Satan er den Lovløse, og når Lovløsheten overtar på jorden, blir menneskenes hjerter kalde. Egoisme, Grådighet og Kynisme er også av djevelen, og det avler urettferdighet, krig og hat!

Den lovløse kjærligheten Er ikke en ren og hellig kjærlighet, den er som regel blandet opp med egosistiske begjær, som gjør oss blinde! Slik kjærlighet kan få oss til å gjøre ting vi normalt ellers ikke ville gjort, som endog bryter med vår egen norm og et brudd på de løftene vi har gitt til Gud, og føre til mye ondt og skape mange sår, som ved ekteskapsbrudd forårsaket av "en himmelstormende forelskelse" i et annet menneske enn ektefellen. Det er alltid noen som blir skadelidene av slikt, uansett hvor "lykkelig" forelskelsen måtte være for den forelskede selv, og noen føler bare skam og selvforakt når de igjen gjennvinner sin sunne fornuft og forelskelsen tar slutt. Men da har de kanskje allrede "kastet alt over bord". Kjærlighet har med følelser å gjøre, men kjærlighet handler ikke Bare om følelser, og noen ganger kan man også forveksle kjærlighet med begjær, skjønt i kjærligheten mellom mann og kvinne i ekteskapet Er jo også erotikken en av essensene. Man kan uansett ikke alltid handle på enhver følelse, og har heller sjelden godt av å "leve ut ethvert begjær". Følgene av slikt blir mange skadde og sårede sjeler.

Det er ikke Guds Bud som er tunge og urimelige, det er en av Djevelens løgner. Det er den gamle Adam og Eva som er så lette å friste. Men jo mer man gir etter for syndige lyster og ukyske fantasier, jo større makt får de, jo mer blir de en last. Og i sin ukyske vellystighet og umoral ser ikke menneskene, at det de kaller Frihet, i virkeligheten gjør dem til slave av sine lyster! De synder fordi de ikke Kan annet, uten å skjønne årsaken til at de ikke "Kan annet" og hva botemidlet er. Isteden skirker de seg hese, mot de de opplever "prøver å tvinge dem til å følge helt umenneskelige bud og regler som ingen kan klare å leve etter". De kjenner ikke noe alternativ!

Noen lever ut fra en moral der "alt går an" uten å vite at det går an å leve på en helt annen måte med Guds hjelp og Trosfellesskapets støtte. Og at det slett ikke er slik at alle sølibatærer opplever det som "et vondt offer" eller et påtvunget alternativ. De står "på utsiden" og dømmer om det de ikke kjenner og slett ikke kan skjønne. De mest villfarne synes å være mer tilbøyelig til å tro på Myten om den lykkelige hore, en det faktum at det faktisk finnes helt normale menn og kvinner, og både heterofile og homofile, som ikke bare har valgt sølbatstanden på fritt og upåtvunget grunnlag men som hadde like fritt valg og mulighet til å velge ekteskap/samboer/kjæresteforhold eller for den del "fri kjærlighet" og løssluppen sex om det var det de hadde Mest lyst til. Og at sølibatærer flest er mennesker med samme naturlige seksualdrift som andre mennesker. Og at de valgene de har gjort normalt ikke er et utslag av sosial kontroll og religiøs undertrykkelse, angst eller et negativt syn på seksualiteten - som i seg selv er en gave fra Gud. Og heller ikke at sølibatærer flest og alle katolkse Prester er mennesker med allslags uhumske perversjoner og parafilier, som bruker et vigslet sølibat som skalkeskjul for sin legning, (selv om det i noen tilfeller dessverre kan være tilfelle, - men det er ikke "normalen" i DKK) For "på seg selv kjenner de andre". Og det de selv har mest lyst til er å leve alle drifter ut! 

Det store flertall av våre Prester, Munker og nonner er helt normale, friske, velfungerende og resurssterke mennesker med klare hoder som utmerket godt er istand til å tenke selv og ta frie selvstendige valg. De er ikke undertrykte og kuede individer! Jeg lever selv i sølibat, og har gjort det i mange år. Det Går an å leve godt med det! Fristelser og prøvelser møter man uansett livsform, det er ikke nødvendigvis verre for sølibatærer. Vår hemmelighet er at det er Mye å vinne på forsakelsen. Ikke bare i forsakelsen av Djevelen, men også ved å gi avkall på og avstå fra noe. For en verden som tror økt konsum og mer sanselig nytelse, er synonymt med økt lykke og livskvalitet, er det nok vanskelig å forstå. Og joda; mat og sex, konsum og underholdning kan føles veldig godt og gi en viss tilfredsstillelse. Men mange aner visst ikke at det finnes mye annet som er Bedre og kan gi en Større og mer varig tilfredshet. Og at det å gi avkall på Noe "godt", kan innebære at man vinner noe enda bedre, som man ellers ikke ville fått del i. Vi mennesker har så lett for å bli alt for subjektive og sneversynte i våre vurderinger. Det finnes altså flere, helt fullverdige måter å leve på enn "moderne og opplyste mennesker flest" synes å være klar over på tross av alle sine "alternative livsstiler og orienteringer".

Jeg er en heterofil kvinne med naturlige drifter som andre, som fikk et Kall fra Gud og gikk i sølibat som en konsekvens av min tro, og fant, på tross av fristelser, savn, lengsel, tvil og prøvelser på denne veien, at det er det Beste Alternativet av alle alternativer jeg har hatt og prøvd i mitt 48 år gamle liv, og at det er det jeg har størst fred med. Gud tok ikke noe fra meg, han ga meg et BEDRE alternativ. Tro det eller ei!

Men jeg vet at jeg er et menneske av kjøtt og blod. Svak i meg selv. Og at også jeg kan rammes av forelskelsens lyn! Men jeg ber om å ikke komme i større fristelser enn at jeg kan overvinne det, og at både fristelsen og utgangen av den må være slik at jeg kan tåle det. Jeg har levd i sølibat i ca 6 år nå, uten å bryte det, men jeg kan fortsatt falle i synd, men i det daglige er dette normalt ikke noe jeg strever med. Den indre striden og smerten var vesentlig større da jeg enda levde som synder. Det er noe ateistiske Freudianere og seksologer som konstant reperterer mantraet "seksuell frigjøring" nok Aldri vil forstå. For her er det ingen "nevrose som følge av en pådyttet streng lovisk kristen moral" å skylde på. Jeg ble ikke utsatt for noen "kristelig hjernevask" som barn. Heller tvert imot! Freudianske ateister skjønner ikke forskjellen på å bygge en fast karakter og å utvikle en karakternevrose, og at de ikke "hjelper" noe menneske med å "åpne helvetes sluser", rive ned det psykologiske forsvaret og bringe dem så ut av kontroll at de synker ned til dyrets nivå og blir hjelpeløse offer for driftene! Det er rett og slett Ondt og i djevelens ånd.

Ateistene er Fanatiske på sin måte, og mener alt som bryter med deres snevre og nærsynte virkelighetsoppfating, og overgår deres forstand- som de har slik klokketro på, må være "uriktig" og "bryter med den sunne fornuft"- Deres fornuft!. Og de har bragt sitt tankegods og sin livsanskuelse langt inn i kristenheten. De mener vi katolikker er forskrudde og "gale" blot ved ting som å  "hevde djevelens eksistens". De tror ikke på Undere og Mirakler. De har verken kjent eller trodd Guds kraft, den som er Sterkere enn døden, naturkreftene og Guds motstander og motkraft- djevelen. De skjønner ikke "vårt utvidede univers". Vi kjenner deres "mentale univers og lære" som ikke er en brøkdel så "vitenskapelig" som de vil ha det til- og vesentlig "enklere" enn vår. De besitter et lite utsnitt av Sannheten. Men de kjenner ikke vårt univers og vår lære, som heller aldri til fulle kan forstås uten innside-perspektiv. Kirken har Større kunnskap om og forståelse for det som hører mennesket til enn "verden tror" og står ikke i motsetning til vitenskapen- Mange katolikker har gjennom tidene og fortsatt idag ytt og yter tvert imot betydelige bidrag til naturvitenskapen, og har vært med å danne grunnlaget for dagens vitenskapsteori, etikk og metodetenkning. Vier man livet til Kristus, bruker man det også i menneskehetens tjeneste. Noen av våre Munker og Nonner har vært og er høyt utdannede og anerkjente Forskere, akademikere og intellektuelle. Men de besitter dertil noe annet og bedre enn kunnskap om det naturlige og rent menneskelige.

Vår Tro er "Åndsvitenskap", som beskriver en virkelighet som Eksisterer, og som ikke blott er en menneskeskapt tankekonstruksjon! Det er en Virkelighet den troende kan bruke sitt intellekt til å utforske og beskrive, som er stengt for naturvitenskapen, for her er Mer enn bare natur! Men likesom det kun er noe som kan ses med troens øye, og innsikter som kun kan vinnes i tro, er det dertil Mysterier som kun kan gripes med Hjertet- og som kun derfra kan finne veien til forstanden. Det ER virkelig "mer mellom himmel og jord"! Men for å kunne se det, og vinne fram til "De Evige Sannheter" og lære Mysteriene å kjenne, må man Gå på den veien; Troens, Bønnens, Omvendelsens, Botens vei og holde ut gjennom alt. Som kristen mottar man ikke Alt Gratis og Uten anstrengelser på En gang, slik noen lærer. "Det koster å være Kar". Det er krevende å leve som kristen i verden, men det Gir mye, og er verdt det Meste. Et liv viet til Gud er ikke bare et Privilegium som gir status i Kirken, det er også et liv som Tjener  og arbeider- Ikke som hersker! Den salvede tjeneste og det Viglede Sølibat med evige løfter, må være ekstra krevende både på det personlige planet og ifht den store arbeidsmengden og selvdisiplinen som kreves.Men nettopp disse utvalgte Troens kvinner og menn har fått utløst større resursser hos Gud på grunn av sin tjeneste, og går ikke blot i Egen kraft. Dessverre finnes det nok likevel de blandt dem, som Selv har valgt sin Stilling ut fra personlige Motiver og Ambisjoner, heller enn å la seg kalle og følge Guds vilje. Ideelt sett bør Gud selv få velge ut sine tjenere, sine Apostler, sine Hyrder og tilsynsmenn. "Mange er kalt, men få er Utvalgt". Skulle jeg være en av de utvalgte, må det være som dåre. "En av Guds utvalgte idioter". For de som går fortapt er Ordet om Korset dårskap, som det står skrevet! Så da får ikke vi forakte å være "dårer for Kristus" :-)

Jeg har det Bra som sølibatær! Jeg føler meg Fri! Jeg har derimot aldri bedt om å bli "frigjort til et liv i synd" og dyttet i den retningen! Likefullt er jeg helt avhengig av Guds hjelp og Den Kraft Herren gir, slik de fleste sølibatærer er det og er klar over. Og Han gir oss det! Ånden er sterk, men kjødet er skrøpelig. Kristus som har seiret over kjødet, djevelen og døden, har lovet å være med oss. Og Hans Ånd kommer oss til hjelp i vår svakhet. "Alt makter vi, i Ham som gjør oss sterke".

Så la oss dvele litt mindre ved den Onde- og oss selv, og heller snakke litt mer om Vår Herre og Hans Vesen og gjerninger; Om den Gode Gud og hans hellige Kjærlighet, Om den varme tjeneren : Den Hellige Ånd! Han som ikke bare bor i Det Høye og Hellige, men også hos den som har et sønderknust hjerte og en nedbøyd Ånd. For enda mer enn Fanden evner å bruker det gode til det onde, der han får tak på oss i våre menneskelige svakheter, kan Gud vende det som er Ondt til noe enda bedre enn slik det opprinnelig var før det Onde skjedde!

I Påsken, vår Helligste og viktigste kristne Høytid, skjedde for mer enn 2000 år siden det Aller verste! Guds Sønn som kom til jorden som Messias- den salvede, for å rettlede og frelse alle mennesker og lege og gjenopprette vår Gudsrelasjon, ble da forkastet av den fremste religiøse eliten i det folket Gud til da hadde utvalgt som sitt, og som Løftene knyttet til Messias komme først ble gitt til. Han ble fornedret, hånet, fremstilt som Gudsbespotter og synder, og straffet som en ugjerningsmann, Han som ikke hadde gjort Noe ondt, eller en eneste synd mot Lovens intensjon og Ånd! Det aller verste var ikke dødsangsten i visshet om hva som ventet ham da Han ba i Getsemane; Der vant Han seier over Fristeren- Igjen, slik Han alt hadde gjort under prøvelsene i ørkenen, som bare var en forberedelse til det ene og samme: Det Han var sendt for, det som var Guds vilje for Ham og med Hans Liv på jorden! Det verste var heller ikke de fysiske lidelsene ved selve torturen- og de var ille. Det Aller verste var at da Han som selv var Hellig og fullkoment Ren og uten Synd, ble gjort til ett med hele verdens- alle menneskers synd gjennom tidene- til det som Hang på Korset var så Vansiret og forbannet, at Gud Fader ikke orket å se på det, men vendte blikket bort fra sin Sønn som ropte "Min Gud! Min Gud! Hvorfor har Du forlatt meg!?", før Han åndet ut med ordene "Det er fullbragt!".

Da Jesus døde og det la seg et Mørke over jorden trodde også Djevelen at det var "fullbragt"- nå hadde han drept Arvingen, frelseren, så nå var det fritt fram og hans egen tid som Herre over menneskene på jorden kommet! Men den gang ei! Det han ikke visste var, at i samme stund revnet forhenget inn til Det Aller Helligste i Tempelet, hvor bare ypperstepresten kunne stige inn for Guds åsyn en gang i året på folkets vegne, ble Nåden med Kristi blod utøst over jorden, og det ble Åpnet en vei for alle mennesker like inn for Guds Trone i Himmelen, hvor vi engang skal se Ham ansikt til ansikt. Og våre bønner stiger nå opp som røkelse for Faderen, fra Herrens alter i Det Aller Heligste, hvor Krisus er vår yppersteprest og mellommann til Evig tid! Og ved Ham og Hans sonoffer, Kongsgjerning, Profetånd og Prestetjeneste alene er vårt håp at vi en dag skal kunne stå der foran Guds Åsyn uten å dø, at Han skal løfte sitt ansikt på oss og si "Du er benådet, du er frigitt, jeg dømmer deg ikke" og gi oss Sin Velsignelse og Fred.

Først Påskemorgen stilnet Fandens latter, da Jesus ved Guds Kjærlighet ble reist opp fra dødsriket og hadde åpnet den ugjennomtrengelige porten for alle de tidligere henforne som ventet det, etter også der å ha forkynt Livets Ord og latt dem Møte Det, så også de skulle få del i det evige liv og den fullkomne frelse, også vi håper på. For Han Er Livets Ord! 

Så ble altså det Verste som kunne skje, vendt til det beste som noen gang har skjedd for menneskeheten! 

Fanden får aldri siste ordet! Men enda er det mye som er usagt. Jesus er min Herre og Frelser, og den som ler Sist ler Best!

Ha en God og Velsignet Påske!


 

Hvilket Tilskudd trenger DU?

Sliten? Misstilpasset? Engstelig? Overvektig? Tenker "bare jeg fant en Kur", et Tips, noe om virket?

Eller kanskje denne misnøyen, denne nagende følelsen av at om bare noe var anderledes, den indre tomheten du forsøker å døyve med å søke ytre bekreftelse og popularitet skyldes noe helt annet? Hva med Meningen med Livet?! (Få anbefalinger Her!)

Credo ergo sum; Jeg Tror altså er jeg! Kristus er min Mening, min Vei, i Ham er selve Livet. Han er min utgang, min inngang og destinasjon. Hans Ord er en Lykt for min fot. Betyr det at mitt liv er uten lidelse og trengsler? Nei! Men Han har gitt meg en Tro som bærer, og en Kjærlighet som holder ut.

Noen mener kristen tro er et produkt av psykologisk dødsangst og derav et inderlig ønske om å leve evig. Å skulle forklare trosdimensjonen for en innbitt humanetiker er som å snakke til en isolert Tuareg i midt-Sahara om å gå på skjøyter i snøstorm. Dermed betrakter de vår tro som "nok en hudkrem", et produkt som selger pga folks naive ønske om evig ungdom, og som særlig melder seg som et behov hos døende mennesker. La oss ta en psykologisk test på det: Dødssyke mennesker har som regel store lidelser, mange lengter dermed etter "Dr.Død", noen ønsker endog hjelp til å avslutte livet, av samme grunn. Hvis døden bare er som "å slukke lyset" kan jeg forstå det. "Slå av bryteren, Vips så har jeg ingen bekymringer". Da skulle et ateistisk livssyn være å foretrekke. En religiøs overbevisning minsker derimot sjansen for selvmord. Så kan man jo trekke helvetes-kortet. Jeg er kristen, men i likhet med de mange andre kristne jeg kjenner, er helvetesfrykten forsvinnende liten, selv om endel av oss holder det som en mulighet. Det krever uansett sin mann å havne der, det er ikke gjort i en hattevending. De "sterke i troen" er mer fortrolig med en kjærlig Gud, enn en streng og fordømmende Dommer på grensen til det ondsinnede. Og om det å være kristen skulle innebære en sånn helvetesangst, ville det da ikke være mer psykologisk tjenlig å velge "av med lyset-modellen"? 

De kommer til kort med å forklare vår kristentro ut fra mennesket alene. For vi har ikke "kjøpt en teori", men lever i en relasjon med en høyst levende og tilstedeværende person og Gud. Kristentro er ikke først og fremst en teori og en øvelse i teologi. Isteden handler det om relasjoner; Med Gud, med vårt Sanne selv, med hverandre og med verden. 

Er det ikke de som ikke tror som først og fremst kjøper "den nye hudkremen og det fantastiske nye helsekostproduktet som lover evig ungdom"? 

Hva med Evig Liv?!



 

Den som ikke vet hvor Kilden er, drikker av alle pyttene!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET 

SÅ NÅ OG ALLTID

OG I ALL EVIGHET

Amen

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits