januar 2015

Eutanasi/Aktiv dødshjelp.

At debatten om Leger "bør" assistere selvmord, eller yte Aktiv dødshjelp til alvorlig syke pasienter med store lidelser, er på sett og vi Absurd i seg selv, fordi Grunnprinsippene og Grunnetikken i selve legegjerningen er å Redde liv når man kan, lindre smerte, yte omsorg- og der man ikke kan gjøre noe mer rent medisinsk, iallfall ikke gjøre Skade. Og selv om "humanitær avlivning" allerede er innarbeidet i abortloven og praskisen med å ta livet av barn i mors liv, uten at det trenger å foreligge noen som helst sykdom eller alvorlig lidelsesnivå hos verken mor eller barn, drar debatten om Aktiv dødshjelp det enda lengre. For om noen fortsatt holder seg til bortforklaringen om at et foster ikke egentlig er et menneske, er det neppe så mange filosofer som klarer å overbevise flertallet om at et alvorlig, uhelbredelig menneske som sitter der lys levende foran en faktisk "ikke er et menneske". Det tilhengerne av aktiv dødshjelp sier er rett og slett 1) Det kan forsvares og attpåtil tilrås å TA MENNESKELIV 2) Man mener det er etisk forsvarlig å pålegge/autorisere Leger til å TA MENNESKELIV "i det godes tjeneste" uten å verdige det en tanke at selv for soldater i krig er faktisk det å måtte drepe det verste moralske dillemaet for de fleste, og at selv garvede veteraner kan ha moralske samvittighetskvaler etter å ha drept fiender i "den gode, rettferdige krig"! 

Å drepe en av vår egen art er noe stort og alvorlig som sitter langt inne for de fleste mennesker. Jeg kjenner iallfall ingen mordere, og de jeg har møtt som ikke har drept i uniform, gjorde det begge uaktsomt, som et resultat av slagsmål i fylla med en utgang som uten at de ville det, desverre ble dødelig for de andre slåsskjempene! Samtidig tror jeg til en viss grad at under sterke nok påkjenninger og med nok motiver, er selv den mest ærklærte pasifist istand til å bli morder. Men det er ikke noe som skjer under natten, eller fordi man har lært det som en del av sin Universitetsutdanning! Selv Militæret må jobbe hardt med sine soldater for å få dem til å drepe, og å bygge fiendebilder og umenneskeliggjøre fienden psykologisk er en del av dette. Men i Eutanasidebatten snakker vi altså om noe som tilsynelatende er noe annet. "Den gode lege som avliver pasienten, slik vi gjør med skadde dyr, for å avslutte pasientens lidelser"? 

Jeg har et innspill her som jeg ikke har sett komme opp i debatten. Jeg har nemlig levd et litt spesielt liv, med så mange og store traumer som vel og merke bare de som kjenner meg aller best har innsyn i, men som er av en slik karakter at bare det å hjemsøkes av minner og gjennoppleve det i hodet, holde det i bevisstheten, er forbundet med stor smerte. Livet mitt er ellers ikke så verst idag, og jeg tviler på jeg noensinne kommer til å oppleve like vonde ting som jeg har bak meg. Men jeg vet noe om dette med å oppleve å være "låst i en uutholdelig livssituasjon man ikke kan komme vekk fra", med påfølgene ønske om å dø! Og jeg må innrømme at selv om jeg har kjempet beinhardt, alltid hatt en nagende moralsk tvil ifht om det ville være "riktig" av meg, har det vært øyeblikk da jeg prøvde- og nesten lyktes med, å ta mitt eget liv. Fortsatt kan det hende jeg kjenner på tvilen, selv om jeg har Valgt å leve, og har Vilje til liv, og så kommer denne debatten!

Det dere altså Ikke har tenkt på er hvor Fristende det kan høres for de som lider å kunne få et tilbud om å ta en "legalisert snarvei ut", uten engang selv å måtte stå moralsk ansvarlig for selv å ha gjort det. "Det var legen! Han sa det var greit!". For Meg derimot er Min lege til stor hjelp i forhold til å holde ut og Ikke gi opp livet, men kjempe videre! Hadde han sagt "det er greit, jeg skjønner deg, nå skal du få slippe å lide mer, og jeg tar ansvaret fra deg"og satt en sprøyte i meg, hadde jeg nok tatt imot tilbudet. Men det Gir meg faktisk noe mer, og gjør ham faktisk til et bedre menneske og en bedre lege i Mine øyne, at han heller oppriktig Ønsker mitt liv, selv om det er vanskelig!

Idet man "anbefaler døden" til sine nærmeste, sier man ikke også da indirekte at "ditt liv betyr ikke så mye for meg"? Og om det er fordi man ikke "orker å se sine kjære lide", er det da den sykes eller egen smerte man ikke orker? På det somatiske området har ellers smertelindring og medisin i livets siste fase kommet langt. Det er de færreste kroniske pasienter med smerte som dør en ytters pinefull død i langtidspleie på sykehus og sykehjem. Da snakker jeg om den Fysiske biten. At det enda er mye å ta igjen, og knappere ressurser enn man kunne ønske mht tid for pasienter, menneskelig omsorg og lindring av lidelser av mer følelsesmessig og sjelelig art, er en helt annen ting. Man vet imidlertid idag at de fleste som selv tar sitt liv i Norge, ikke gjør det som utslag av fysisk sykdom og smerte, men enten på grunn av ulike Sosiale Livsforhold og relasjonelle forhold, og/eller psykisk sykdom. Min erfaring som altså selv bl.a har brukket ryggen to ganger, en fot, hatt tannbyll som legevitenskapen sier gir "uutholdelige smerter" og hatt noen alvorlige migreneanfall, har likevel enda ikke møtt noen Fysisk smerte som ikke egentlig bare er som "ei flis i fingeren" å regne når jeg sammenligner det med hva jeg har gjennomgått emosjonelt, mentalt og sosialt, og jeg har i svært liten grad opplevd at det var noen egentlig hjelp å hente noe sted. For jeg har en posttraumatisk lidelse som skyldes reelle opplevelser, ikke en sykdom i hjernen som får meg til å lide og bli deprimert sånn helt ut av det blå. Der ligger psykiatrien ikke særlig langt fremme! Smertelindring og omsorg er ikke deres sterke side! Men det er en annen debatt.

Mennesker kan tåle mer enn vi ante at vi kunne, så lenge det synes å være en mening med det, så lenge det betyr noe for andre, og man har en tro på at Livet i seg selv har en ukrenkelig verdi. Dersom Eutanasi der leger yter Aktiv dødshjelp basert på pasientenes lideleser, kan Meningen,- det som gjør lidelsene verdt å holde ut, lett bli borte. Hvis det Livet ikke er Ukrenkelig, hvis man har Rett til å ta liv, hvis også andre opplever det som "Best at man dør", hvis det ikke er et moralsk problem verken ved å ta sitt eget liv eller legge det over på andre, hva er da meningen? Hvor enkelt blir det ikke Da å bare velge den enkleste løsningen, når ingen lenger taler Livets sak?

Jeg bare spør, går det an å tenke litt lenger. Hvis de som ivrer slik for aktiv dødshjelp og selv ønsker det virkelig synes det er så moralsk uproblematisk å ta et liv, for de vel heller selv sørge for å ta sine egne selv når det røyner på, hvis det virkelig er det de ønsker, selv om Jeg på ingen måte vil oppfordre dem til det. Jeg mener bare at det er et moralsk ansvar man i såfall ikke kan flytte fra seg selv til Leger og helsepersonell, som iallfall i dagens fortsatte kjerne i alt som heter legeetikk er der for å redde liv, behandle og om mulig kurere sykdommer, lindre og gi omsorg- Ikke for å drepe! Hvis man bare skal begynne å ta livet av folk så snart de får det vondt nok, blir også legegjerningen ganske meningsløs og utvannet etterhvert! Vi trenger noen grunnleggende ufravikelige grunnprinsipper for at ting skal gå rett for seg, det er også noe jeg som Røde Korser er klart bevisst på! Vi redder liv hvis vi kan og hjelper de og der vi kan og de som trenger det mest først- uansett! Fordi vi har en usvikelig tro på det grunnleggende Menneskeverdet! Ikke slipp det! Ikke gi det opp!

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits