januar 2016

Et barn er født...




 

Slik var scenarioet. En mor og en Far levde i et lite hus langt nord i landet. Far var fisker som så mange generasjoner før ham. Mor hadde villet bli Sykepleier, men nå var hun hjemmeværende Husmor med to guttebarn. Men hun elsker sin Mann og sine barn, om enn hun så sin rolle som et Offer. Kanskje dømmer jeg henne for hardt, for budet lyder visselig at man skal Hedre sin mor og sin far. Rent subjektivt og menneskelig sett kan man ha God grunn til å Hate og forakte sin mor, som man er forpliktet til å elske, lyde og hedre! Og man kan føle Stor skyld ved det! Det kan også gi et barn skyldfølelse å høre at man er grunnen til at ens mor ikke fikk realisert seg selv. Og den selverklærte Martyr hadde selv tatt et valg, og i den livssituasjonen hun befant seg i da hun som 24-åring skrev i et brev til min far at hun "dessverre hadde blitt gravid", kunne hun fint selv tatt ansvar for å ikke bli gravid, om hun ikke hadde villet fremstå som så "prektig". Men nå var det altså ikke Snakk om noe annet enn å Gifte seg. Og selv om Det heller ikke hadde vært min fars plan, tok han sitt ansvar og ga henne sitt løfte foran Alteret. "Til døden skiller oss ad". Og slik ble det. Men først mot slutten av hennes liv, var det ikke lenger "en Martyr" som følte hun hadde forspilt sitt eget liv til fordel for mann og barn, men en Mor som uttrykte Glede og takknemlighet for at hun hadde fått Alle sine tre barn, uansett hvordan det hele ble! Min Far trodde på Skjebnen, slik enkle mennesker som ikke skjønner så mye av årsakene til det som skjer ofte kan gjøre. Fra naturens side er vi alle utstyrt på forskjellig vis, og har i oss selv et fastlagt potensiale. Og vi fødes alle inn i en ramme, hvor vi som små i stor grad er prisgitt de voksnes valg. Ellers formes vår skjebne av de valgene vi selv tar under det som møter oss av skiftende omstendigheter gjennom livet. Det som ligger langt tilbake, og de valgene vi gjør som unge voksne, kan i stor grad være bestemmende for resten av vårt liv.

Livet har en begynnelse og en slutt, men helt til det siste har vi som regel en Mulighet til å gjøre noen egne valg, enten det er i smått eller stort. Det som ikke er Friskt, kan det imidlerid være vanskelig å forstå og finne logikk i! Det har vært en av mine største redsler i livet å BLI som min mor! Til jeg lærte å se at hun også hadde andre, gode sider, som mange andre verdsatte. For meg ligger det en forsoning i erkjennelsen av at min mor ikke kan ha vært av det helt friske, normale slaget, og at hun selv var en skadet sjel, selv om verken hun eller mange i familien synes å ha innsett det. Hva som utspiller seg innenfor veggene i et hus når det ikke er gjester til stede, vet ikke de som ikke bor der alltid så mye om. Og de som bor der kan også oppleve ting på høyst ulike vis. Mine brødre slapp lettere fra det enn meg! Noen ganger blir ett barn gjort til Syndebukk og symptombærer for en hel dysfunksjonell kjernefamilie. I vår feministiske tid er det politisk ukorrekt å plassere skyld for noe som helst hos mor, og det er Litt rett, for en familie er et samspill mellom flere personer, og dersom samspillet mellom mor og far ikke fungerer, forplanter det seg videre i hele familien, så det er Aldri bare En som har skylden, selv om de voksne Alltid bærer det største ansvaret! Barn burde strengt tatt også Slippe å kjenne sine foreldres intime hemmeligheter, og å "forstå sine foreldre ihjel"- som meg! Men det det ble en viss parentifisering i forhold til min far. Det er heller ikke helt som det bør være, men fordi min farmor og tante fortalte så mye om Hans oppvekst, var det så mye lettere å skjønne hvordan og hvorfor han var sånn skrudd sammen, og bære over med Hans feil, i lys av hans enkelhet og manglende forutsetning til å forstå både seg selv og andre. Sånn sett beholdt jeg vel egentlig en "sunnere" innstilling til min mor! Hun var og ble Mor. Og jeg elsket henne fordi hun VAR min mor og for de gode tingenee, men hatet henne like fullt for hennes omsorgssvikt, dømmesyke, narcisime og selvopphøyelse, Jeg kunne bare ikke Forstå henne! Å BARE erklære henne for syk, bli også alt for enkelt. Hun var et menneske på godt og ondt, og ikke "helt utilregnelig" på noe vis! Å skyve alle hennes feil over på hva hun måtte ha opplevd i egen oppvekst, er like fånyttes som å skylde alle mine egne feil på henne. Men Hun voldte meg absolutt problemer! Det var et samspill som nesten fra A til Å, med unntak av den siste fasen av hennes liv, bare ikke fungerte.

Min mor gikk for å være Frisk, men Var det åpenbart ikke! Men hun hadde en narcisstisk side, og prøve til det siste å vise et smilende, tappert, positivt Ansikt Utad! Hun hadde innimellom åpenbare vrangforestillinger både om seg selv og andre. Hun Ville så gjerne være "Den Flinke, pliktoppfyllende, positive, den fødte vertinne, den selvofrende mor, den nestekjærlige kristne, den prektige Feminine, varme Enmannskvinnen. Hun var også noe av dette, men hun var ingen God Mor for sin datter! "Dronningen" kunne kanskje ikke tåle en "annen liten Prinsesse i Familien". Jeg ser elementer av Munchausen by proxy; moren som skader sitt barn for å selv tre klarere frem, få oppmerksomhet og anerkjennelse for seg selv. Hun påførte meg et Elendig selvbilde, som etterhvert også fremstod tydelig på Utsiden, gjennom kontinuerlig hakking og negative kommentarer. Hele barndommen fikk jeg høre at jeg var "så rofsen", urenslig som en Purke, vanskeligere å oppdra enn guttene, verre å skitne meg ut, umulig, håpløs, ikke så fin som de andre jentene. En periode i min barndom førte det til en Identitetsforstyrrelse; Jeg ville ikke være Meg! Jeg ville ikke være jente! Jeg ville heller være, prøve å være en Tøff Gutt, en Tegenseriehelt! Og så var det Den siden som ble Sett av de andre også. Ingen så det indre, redde, triste barnet som ble utsatt for Grov omsorgssvikt! Det var JEG som var "Problemet". Og faktisk var jeg ganske så Snill, og slett ikke så "umulig og håpløs" som hun ville ha det til. "Umulige unger", som ikke er det pga medfødte sykdommer som MBD,ADH,Tourette, er som regel bare unger som lever under "umulige" omstendigheter. Det angivelig "vanskelige barnet", hadde det Veldig vanskelig, og var Alene med sorgen, skammen, angsten og tårene sine! Jeg var "et sviktet barn", som Måtte være Tøff og Klare meg selv! På bildene i familiealbumet kan jeg se hvordan den lille søte "Prinsessen" forvandlet seg til "Den Stygge Andungen" i det Ytre- på Grunn av omsorgssvikt, og fordi jeg ble utsatt for overgrep, og Ikke fordi det var Noe i Veien med barnet! I tillegg måtte jeg tåle å bli Mobbet av andre barn for hva det hadde gjort med utseendet mitt og min personlige fremtreden! Jeg viste tegn på adferdsproblemer, men Ingen voksne spurte etter Årsaken. Jeg var jo slik et Begavet barn! Og dermed ble skolens PPT-tjeneste heller ikke koplet inn, den var jo for de barna som slet faglig. Skolen, den Faglige biten, var vel ellers også den Eneste Arenaen hvor jeg Lyktes og fikk Noen form for Ros, selv om hjemmet brydde seg lite om den biten. Jeg måtte iflg min Mor for all del Ikke tro at jeg VAR noe! Damn if you Do, damn if you Don`t! Hvordan skal man finne "sin egen vei" i den catchen?

Memento Mortem! Ikke glem døden! Når livets dør lukkes bak en, er alt i livet fastlagt og ugjenkallelig. Det er noe alle kan ha godt av å tenke over, Før de får en dødelig sykdom eller blir gamle. Sykdom og død kommer også ofte uventet. De fleste får litt tid på seg. De fleste går da gjennom en fase av selvransakelse, og forsøker å forsone seg med sine nærmeste og et liv som ble som det ble. Men selv når livet i kroppen ebber ut, tror noen likevel at det finnes Håp Etter det, uansett hvordan det hele ble! Min mor hadde dette Håpet! Hun hadde Tro, og hun Hadde også Kjærlighet! Hun hadde som hun sa: "Et håp når håpet var brutt, og et Liv når livet tar slutt", og hun lærte meg å be. Så siste ord enda ikke sagt likevel.

Jeg benytter meg av min voksne Rett til å fortelle Min historie. Ikke min mors historie, ikke min families historie om Meg! Det har vært en lang vei dit. Verden sett gjennom det barnets Øyne, fra det barnets synsvinkel- innenfra. Den verdenen, det barnet, sett gjennom Mine voksne øyne! Det det barnet led under, skammet seg over, skjulte og dekket over etter beste evne, og ikke Kunne, ikke turte å si til noen den gangen. Barn er sensitive, og de "beskytter" ofte også sine foreldre mot at "andre" skal få vite, og man skammer seg, man er attpåtil redd for "å såre mamma" hvis man Sier at man IKKE har det bra! Og som mamma stadig gjentok "Hva skal folk tro, tenk hvis de trodde det var Meg det var noe i veien med", uten selv å innse at det Var Henne det var "noe i veien med". På grunn av de seksuelle overgrepene jeg ble utsatt for fra jeg var 4 til jeg var 8, av en "Hyttegutt" som var der hver sommer, Og alt det andre, hadde jeg veldig mye angst, nattskrekk og gjentatte mareritt gjennom hele barndommen, men jeg hadde oppfattet det slik at en av "de uskrevne reglene" var at Man kunne vekke mamma og pappa om natten hvis man hadde et uhell og tisset i sengen, men ikke for ofte for da kunne man få juling. Var man bare livredd og hadde angstdrømmer fikk man beskjed om at det "bare var å gå og legge seg, og ikke prøve å plage mamma, for det var INGENTING å være redd for". Nei nei da, da måtte jeg takle det og ri av angsten alene, med innstendig bønn til Gud på pikerommet som eneste Hjelp: Frels oss fra det Onde! For meg var Det den viktigste setningen i Fader Vår. Men Gud føltes så veldig langt Borte!

Jeg vokste ikke opp i noe "Godt, kristent hjem", og min mor og jeg var også de eneste i kjernefamilien vår som Trodde og Ba! Jeg ble født med et Stort potensiale, men det ble tidlig klart at man "ikke ville ha noen Helgener i min familie", så da det lille barnet etter aller Nådigst hadde fått gå et år på Søndagsskole, som ble "flyttet til bygda" av en såkalt Ettåring, en ung kvinnelig praktikant i kristen tjeneste, med tanke på de ungene som ikke kom til Kirken, begynte å lese Bibelen på egenhånd, og slett ikke kunne skjønne hvorfor vi ikke kunne være en "Jødisk familie" som fulgte Moseloven og bare gjorde slik "Gud hadde sagt" og det ble krangel om Svinesteika, ble Bibelen konfiskert med ordene "Ja "Gud har sagt!" Gud har sagt at vi skal steine hverandre også!" Uten noen forklaringer om at Kristne ikke plikter å følge Moseloven, mens jeg da- som den lille fundamentalisten jeg var, syntes det hadde vært best å bare "Gjøre som Gud har sagt i Sitt Ord" helt bokstavelig, og feiret "Løvhyttefesten" i hagen, og lurte på om mamma ville skade meg når hun ga meg mat "Gud hadde sagt" at vi ikke skulle spise. Jeg hadde jo ingen teologiske begreper, ingen å spørre til råds om det som stod i Bibelen, og fikk ikke noen videre undervisning enn den vi fikk i kristendomstimene på skolen. "Tro" var heller ikke populært, ikke noe man skulle Snakke om eller diskutere! Og med unntak av Mesteren selv, er det ingen barn som har vært forunt å Skjønne Skriftene på egenhånd. Og selv om jeg sa "Ja,men...", for hvis vi bare Gjorde slik det stod vi skulle gjøre i Loven, så ble det jo ingen steining. Kunne det være så vanskelig? Men jeg skjønte at "Slaget var tapt" og ble så bryskt avvist at det ikke var så lurt å si imot. "Gud har sagt!"- Men "Mammas ord er LOV!" og veide tyngre! Det var MAKTA som rådde! Mamma var Ekspert på å være brysk og brå, feller Dom uten at det var rom for forklaringer. Hun snakker Alltid Mer enn hun Lyttet, og var ofte fullstendig uten fintfølelse og tanke for hvordan det hun sa virket på og kunne såre andre! Og Jeg visste jo bedre enn noen andre i familien synes å innse ut fra måten jeg ble behandlet på, særlig mamma "fordi jeg var så forstandig" , bare et Lite Barn og ikke et Voksent menneske, som trengte veiledning og omsorg også på det Åndelige området, og at jeg måtte være Lydig. Så det var "ingen bønn"! ;-)

Men men, mamma kunne være Snill også, og hun ba for sine barn hver kveld, og hun lærte også meg å be min kveldsbønn. Jeg tror Veldig sjelden det streifet mamma at Hun gjorde eller sa noe Ondt eller Galt, så sånn sett var hun på det Bevisste Plan "et menneske av God Vilje". Mennesket er en fantastisk komplisert skapning! Man trenger ikke være mye Psykolog for å erkjenne at et menneske ikke selv er seg alt bevisst med og i seg selv, og at vi som voksne individer også har et ubevisst sjeleliv hvor alt vi har opplevd, følt, tenkt, sett og hørt finnes lagret, og hvordan det som engang har skjedd oss, uten at vi merker det kan styre ting og psykologiske mekanismer i oss selv. Min mor kunne nok hatt godt av noen runder i terapi. Men ikke bare har vi mennesker en side som er skjult for oss selv, vi har så mye annet "usynlig og skjult" også, så selv mennesker vi tror vi kjenner veldig godt, kan skjule hemmeligheter og ha sider ved sin personlighet vi ikke kjenner. Det vi Ser og er Bevisst er bare en liten topp av et "undersjøisk isfjell", og jeg hadde alt som Barn Mye indre liv, som ingen visste om! Jeg var et empatisk, følsomt barn i møte med en verden som var så Hard og Tøff, som fikk høre, se og oppleve så mye som ikke Er for barn! Så jeg Måtte ha det indre livet, den indre "boblen" om jeg skulle klare meg i det Ytre livet!

Hver kveld fram til Puberteten ba jeg den lille bønnen mamma hadde lært meg, men jeg la selv til et ord ("inni meg" hvis vi ba den høyt sammen) og det var også en del av bønnen hun aldri lært meg:

KJÆRE GUD, JEG HAR DET (IKKE! la jeg stumt til) GODT!

TAKK FOR ALT SOM JEG HAR FÅTT! (Det var lett, for materielt fikk jeg mye!)

DU ER SNILL, DU PASSER PÅ MEG (JEG HAR ALDRI BETVILT GUDS GODHET, OG HAN HAR NOK HOLDT EN HÅND OVER MEG, SELV OM DET ER VONDE TING VI OPPLEVER SOM LIGGER UTENFOR HANS STYRELSE, I MENNESKENES GUDEGITTE FRIE VILJE OG VALG. MEN DET ER ALDRI GUD SOM GJØR DET ONDE!),

KJÆRE GUD GÅ ALDRI FRA MEG (så liten og redd jeg var og så vanskelig som jeg hadde det var DET superviktig. Men som regel er det aldri Gud som forlater Oss, det er vi mennesker som forviller oss bort fra Ham! Og en dag var ikke "den lille Helgenen" bedre enn de andre, jeg falt, jeg hadde Også syndet! Og da satt "den lille teologen" og slo seg Selv i hodet med Moseloven, og følte seg som det verste mennesket på jord!) 

PASS PÅ LITEN OG PÅ STOR (det er "sånn absolutt alle sammen i en fei).

GUD BEVARE FAR OG MOR (det hendte jeg grublet litt over at det på en måte skulle be Gud å bevare far og mor, som sov trygt sammen, og ikke meg selv spesielt som lå og var så redd...)

"OG ALLE BARN PÅ JORD"- (Var den delen av bønnen min mor Ikke lærte meg, som hadde gjort det hele "litt mer rettferdig".

Men jeg ba snart om alle mulige og umulige ting et barn kan be om, smått og stort, på egenhånd, uten noen form for "liturgiske rammer". Vi var jo heller aldri i Kirken, om det ikke var snakk om et sjeldent bryllup, barnedåp, begravelser, og obligatoriske konfirmasjoner (som ingen la så mye i) i nærmeste familie. Like fullt hadde jeg en Sterk barnetro! Og mange ganger har jeg tenkt at det er DET som har "berget meg"! Når man kommer til verden som "et bestillingsverk fra Gud" på en mors bønn og av kjærlighet som imøtekommer fars lyst på å få et jentebarn, blir båret til dåpen og lært å be troens bønn, skal det sterkere lut enn livets "vondter" og verdens ondskap, selv mer til enn egen synd, å falle ut av Guds åpne Hånd! Armene Hans rekker og favner Langt!

Som kristne lever vi på Håp og Nåde, med en Tro vi håper bærer, og ei kjærlighet i hjertet som vi håper tåler og holder ut. Men å rope "Jesus!" og la det stå til, skure og gå, er ingen "quick fix" .Vi kan ikke bare kaste alt på Jesus, erklære synden for død og opphevet, og ikke tro det spiller noen rolle hvordan vi lever! Vi kan ikke ta Frelsen på forskudd! Selv når vi Skrifter, ber om og får tilgivelse, og synden slettes ut i vår relasjon til Gud, lever syndens konsekvens videre horisontalt. Noen ganger bærer andre konsekvensen av andres synd etter at Synderen er både død og tilgitt, og vi katolikker tror det venter en dom og soning i Skjærsilden på andre siden, også for oss, så sant vi ikke er rene og fullkomne Helgener ved vår død! At vi som tror på Kristus ikke kan regne med "Nådens Frikort" rett til Himmels, har Mesteren selv lært oss så sant Evangeliet taler Sant! Han lærte sine disipler at det ikke hjelper om vi aldri så mye sier "Herre!", Profeterer,driver ut ånder og forkynner i Hans navn, om vi behandler andre, særlig de som lider dårlig, eller unnlater å tenke på vår neste! Vi får akte på våre liv, så langt det står til oss, og setter vår lit til Guds forsyn med resten. Vi skal være glade når Gud gransker våre hjerter og nyrer og forteller oss hva som gjenstår og må utfylles, for ved det vokser vi og utvikler oss videre! Men vi skal ikke fordømme verken oss selv eller andre i tid og utide! Likefullt Kan det være bedre å "holde dommedag over seg selv" for så å bekjenne og vende om, enn å vente til Dagen kommer. Den timen kjenner ingen uten Gud Fader selv! Ikke engang Jesus! Er det slik at vi Alle skal dømmes på samme måte som vi har falt vår dom over andre, og måles opp til med samme mål som vi selv har målt opp med til andre, er det en God idè å være rause, ikke dømme andre for hardt, og sette oss til å si hvem som skal "opp", og hvem som skal "ned". Det er ikke vår Oppgave og til det har vi heller ingen Myndighet! Vi skal passe oss for å plassere Noen i Helvete, fortapelse og evig fordømmelse, så vi ikke risikerer å havne der selv! Vi skal heller gjøre det vi KAN for at ingen skal havne der!

Selv når vi tørster etter hevn, skal vi vite at Guds kjærlighet favner videre og dypere enn våre hjerter, som stadig kan trenge å utvides. At Gud kjenner alle ting, både det ytre og det indre, det skjulte og ukjente for oss, og det vi ser og kjenner, og at Han dermed også dømmer mer Rettferdig enn noe menneske eller menneskelig domstol. Han skjønner like fullt, gjennom Inkarnasjonen, hva det vil si å være et menneske, hvordan mennesket er og hvilke tilbøyeligheter vi har, som er "helt menneskelig" og forståelig fra et menneskes synspunkt! Gud er ikke Urimelig! Han er fullstendig klar over våre menneskelige svakheter, og vet bedre enn noen at noen av de syndene vi mennesker begår slett ikke er overlagte, frie synder gjort med viten og vilje, men kan ha sin rot i våre svakheter og skavanker, vår uvitenhet, og på ingen måte resultat av Vond vilje og dårlige intensjoner. Selv med de beste intensjoner kan vi mennesker begå grove overtramp og feil, gjøre Ondt når vi tenkte det godt. Det kan Gud tilgi, og enda til det vi tenker til Det Onde, kan han vende til noe Godt! Han vil ikke at vi skal dø i vår synd så han kan fordømme og straffe oss. Mye heller at vi syndere forbedrer oss, vender om og gjør Rett og Rettferdighet, så hjelpe oss Gud! Vi driver heller ikke andre til omvendelse med hat, hårdhet og fordømmelse- det vekker bare motstand og trass. Det er Guds Godhet som driver mennesker til omvendelse, Nåden. Har vi Fått den, bør vi heller ikke holde den tilbake for vår neste! Men uten omvendelse er det ikke noen frelse. Og Det er et ord til oss som Tror og bør vite bedre enn de andre, og ikke til dem som enda ikke tror! Talte ikke engang vi blant dem? Å tro vi kan Banke Guds ord inn i hodet på folk og Tvinge dem til å tro, er imidlertid galskap! Og svovelprekener om Helvetes pinsler biter fint lite på de som ikke tror! Det bringer både oss og vår tro i vanry, for de som er utenfor. Skal vi dømme noen får vi begynne med oss selv! Det er ikke vår sak å dømme dem som er utenfor, eller i en annen kve. Vi er alle mennesker, og Jesus kom ikke bare for vår del, men for Hele verden! Han kan tenke ut andre veier til frelse, fordi han Vil at ALLE mennesker skal bli frelst, enn vi kan tenke på. Vi vet det vi vet, tror det vi tror, kjenner det vi kjenner, men vi kjenner ikke Guds hemmeligheter! Kan hende er det noen av oss som en dag får oss en Stor Overraskelse, når vi ser hvem som sitter ved bordet ved det Himmelske Gjestebud! Vi får håpe på en plassering der selv, og ta høyde for at vi får en dårligere bordplassering enn folk vi anså som Mindre og dårligere enn oss selv, eller slett ikke berettiget til slik Nåde! Det er lett å se flisen i våre brødres øyne, uten å bli var at det sitter en bjelke i vårt eget øye, som gir oss et virkelig begrenset synsfelt ;-) Hvem ser og vet hvor tung bør en mann, et menneske bærer på skuldrene; hvem som er sterk og hvem som er svak? Noen har lagt og tatt så mye på skuldrene sine at de når de får andres vekt på toppen, segner de! Andre er så Sterke at de ikke bare bærer si ega bør godt, men i tillegg lesser andres byrde på sin egen rygg, av fri vilje og uten å klage. Hvem er disse? Hva Vet vi egentlig om andre når det kommer til stykket? Kan vi dømme andre uten selv å ha vært i samme sko og fulgt de samme stiene? Hva vet Jeg!?

Vi er alle en del av, og lever Inni den samme objektive Virkeligheten, hvor det skjer så mye i det skjulte. Vi har alle ulikt utsnitt av den, ulikt utsyn. Noen har bedre blikk for Helheten enn andre, noen er mer objektive enn andre- selv om vi alle er subjekter, noen har en bedre og sannere virkelighetsforståelse og dypere innsikt på enkelte felter enn andre. Alt og enhver forestilling om verden og det som fyller den, enten det er religiøst, ligger på et menneskelig, psykologisk, sosialt, kulturelt eller på det materialistiske, konkrete og naturlige området- som kan måles av vitenskapen er ikke "like sant og riktig", og den ene delen av virkeligheten utelukker ikke en annen, som blot kan betraktes fra et annet ståsted og med andre "metoder". Naturfaglig målbar evidensbasert vitenskap kan aldri gi oss alle svarene eller brukes til å forstå og forklare alle sider ved tilværelsen, og godt er det! Jeg anerkjenner naturvitenskapen, men tror på en Gud som har skapt det naturlige naturvitenskapen undersøker, og at Han står over og kan trosse også naturlovene i det Universet Han har Skapt. Når man ser storheten og kompleksiteten i Skaperverket, hvor mye større Ærefrykt skulle man ikke ha for Skaperen; Arkitekten bak! Og når man ser naturens kraft og storhet, og erkjenner at det står en større og Mektigere Kraft Bak det hele, hvor Lite er ikke da et enkelt menneske i seg selv!

Min Mor kjente ikke sitt lille barn, skjønt vi levde i samme hus! Hun kjente ikke Min virkelighet, hva jeg egentlig tenkte og følte, hvordan verden så ut fra min side, hvordan jeg egentlig hadde det. Hun evnet ikke å se inn i meg, lese meg og mine barnlige behov. Endel av virkeligheten var stengt for hennes sinn, fordi hun hadde sine egne tankebygninger som hun tviholdt på og så seg blind på! Men Gud Så meg! Han visste! HAN kjente meg alt før jeg ble dannet i mitt mors liv! HAN dro meg frem av det store intet og ga meg livet! Jeg ble til i Guds tanke før jeg så dagens lys, og hvor mye det var betinget av min mors Bønn til Ham vet jeg ikke, og får jeg neppe vite noen gang. Men jeg ble bedt for, jeg bedt om å bli til! Men det var en nokså hard, kald og ugjestmild Verden jeg kom til! Ikke en beskyttet atmosfære og en mild mor med gavmilde bryster og ømme kjærtegn! Jeg var hjemme, jeg var der jeg skulle være, men følte meg alt tidlig som en fremmed som bare måtte være der jeg var selv om jeg ikke hadde det godt inni meg, og "lengtet hjem" mot stjernene; Til Himmelen!

Jeg er ikke Redd Gud, for Gud er kjærlighet og Godhet! Men jeg er ikke Uten Gudsfrykt og age for Gud, og kvier meg for å bli overmodig og selvsikker, hovmodig og stolt som kristen! Vi skal være Gud undergitt, ydmyke og ikke føle ubehag ved å tilbringe en del av tiden på kne. Det Betyr ikke at man regner seg som "Frommere enn de fleste"; det kan like mye bety at man har syndet mye, vært nær ved å falle ut av Nåden, vet hvor godt det gjør å komme tilbake til Gud, og har erfart nok av det motsatte til å frykte å noen gang mer havne i Unåde og langt borte fra Gud, i "Livets Grisebinge"! Har man fått mange synder tilgitt og fått smake og kjenne at Gud er God og trofast selv nå vi gjør galt og er troløse, elsker man Mye! Akter man Herren! Selv nå verden håner, spotter og gjør narr. Det gode selskaps dom er heller ikke så vesentlig når man får ligge nær ved Jesus føtter, og Han aksepterer en syndig kvinnes kjærlighet! Så legger ikke jeg meg borti hva de som ikke tror, og heller ikke anser noe som Synd, eller ser behov for noen Nåde fra noen gud for, om det de gjør er aldri så syndig og de driver og vitser om hva "vi andre idiotene innbiller oss". Vi er like mye "bare mennesker" alle sammen! ØNSKET, ELSKET OG VILLET AV GUD! Både våre venner og våre fiender, troende og vantro. Og Gud vil at Alle skal bli Frelst og samlet til Ett Hellig folk! Det Nye Israel, Guds Folk, av alle nasjoner og folkeslag under En Herre! Ikke bare de Gud hadde og har Utvalgt på forhånd. Og mange av de som var de første kan bli de Siste. De som nå går bak oss, kan komme foran oss, så ingen av oss skal opphøye oss! Noen ganger er det til gang å påminnes om "Riset bak speilet", så vi skjønner at våre handlinger har og får Konsekvenser, både for oss selv og andre. Vi skal verken ta for lett på det eller pålegge oss selv større byrder enn hva som er til gagn og oppbyggelse. Ikke vandre rundt som om vi har en kvernstein rundt halsen, så sant vi ingen grusomme forbrytelser har begått! Og heller ikke legge stein til andres bør, især når vekten av egen byrde alt tynger dem ned, og de heller trenger avlat!

Som voksne har vi hver og en ansvaret for våre egne liv og valg, og det kan vi ikke springe ifra med å skylde på en vanskelig oppvekst! Vi er ikke Bare "produkter av arv og miljø"! Vi er selvstendige individer, med ulike mulighet til å forme vår egen skjebne, alle som en! Alle må ta egne valg, og har mulighet for endring og utvikling, innenfor rammen av ens egne begrensninger. Alle har en sjans! jeg fikk mange vuggegaver med meg fra Gud ved fødselen, men var som barn lite tilfreds med de rammene jeg var født inn i. Det var ingen idyll å vokse opp i, selv om Mange barn har det langt verre! I dag er jeg på et annet sted i livet, både fysisk, sosialt og mentalt, og jeg er Fri! Selv om ALT ikke er like fullkomment idyllisk nå heller, og man vanskelig kan springe fra og glemme den delen av livet som er levd. "Fortiden og de døde lever enda med oss". Om vi glemmer og fortrenger det lever det like fullt videre i underbevisstheten og kan skape problemer, som ikke alle ser sammenhengen i, så da er det kanskje bedre å huske og erkjenne? Også de minnene man skulle ønske man Ikke hadde, fordi det faktisk Har skjedd! Like fullt er det mange steiner jeg skulle ønske jeg Aldri hadde snudd, for det var verken pent eller noe særlig behagelig syn mye av det som lå under den steinen. SANNHETEN har sin pris, og man kan ta skade av den! Det er grenser for hva et sinn kan bære, så mange velger for bekvemmelighetens skyld å sjalte ut de delene av virkeligheten som blir for ubehagelig og tungt fordøyelig. Det kan være ganske utålelig for de som Kjenner Sannheten! For de som lever i selvbedrag kan Sannheten være et smertelig og dødelig våpen, når den en dag slår inn og illusjonen brister. Sånn sett er det bedre å være "føre var"! De feilene vi innser kan vi gjøre noe med, ellers kan det en dag være for sent å rette opp feilen.

Der min mor styrte alt som hadde med hjemmet, var min far oftere borte, på Fiske langt oppe i det mørke, kalde Barentshavet. Og han jobbet mye, tjente godt, så hans barn levde i overflod, og manglet aldri noe materielt. Min mor var på ingen måte en undertrykt og underdanig hustru. Hun var den Åpenbare lederen i flokken! Men min mor syntes hun hadde Nok med to viltre gutter, der min far ønsket seg et barn til: En jente! "Kan vi ikke prøve en gang til, og se om det blir en jente?" Og siden min mor elsket min Far mer enn han elsket henne, og gjerne ville være til Behag for sin mann, gikk hun motvillig, med på å "prøve en gang til". Og min mor, som om hun aldri gikk i Kirken bekjente seg iallfall for den nære familie som kristen, og ba nok til sin Gud: "Kjære Gud, la det bli en jente denne gangen!" Kanskje hadde hun et lønnlig håp om at hun med det ville vinne sin Manns kjærlighet og anerkjennelse? 

Så gjorde min far Sin del av Jobben, Gud Velsignet, min Mor leverte. En grytidlig novembermorgen, i Sydvestkuling og glattholke, så jeg dagens lys. Enda var det mørkt ute. Dengang var det ikke snakk om at Far skulle være med på Fødselen, det var kvinnenes arena. Så min Far ventet hjemme til han fikk beskjed. Da han møtte min tante, var han oppglødd og glad. Han smilte mot min tante, og selv om det var klart og tydelig, spurte han henne "Vet du hva det BLE?!" :-) Det ble en jente. Det ble MEG! Jeg var "et Bestillingsverk". Så var mye opp til de som mottok Gaven. Skjønt i fortsettelsen kan det nesten virke som det ble litt krasj når Barnet så fikk mer av min Fars oppmerksomhet enn Moren. Min mor var sjalu på sitt eget barn, enda så mye mer jeg trengte og elsket henne enn min far! Den dagen hun fødte, tror jeg nesten hun var mindre opptatt av og glad i barnet, enn hun var av å ha "levert etter min fars ønske". Min mor fødte, men ville ikke amme meg. Ifht omsorg og nærhet kan det hende det var min far som holdt Liv i meg det første året. Jeg var undervektig, ikke møtt på mine behov, ikke tatt opp og trøstet når jeg gråt. Men jeg Smilte! Det sosiale smilet, glemte sult og tørst, for det var En som var viktigere for meg enn det: Min mor! Men det som skjedde den morgenen var ugjenkallelig: Et barn var født! Den dagen ble aldri glemt. Jeg var så tilstede, krevde min mors oppmerksomhet, jeg kunne ikke returneres, skyves vekk, glemmes! "HER ER JEG!- SE MEG!" "Nå gråter hun igjen! Hva ER det med den ungen, som krever min oppmerksomhet hele veien, stjeler hele Showet!"

Jeg er et produkt av kjærlighet- om en på en noe "spesiell og intrikat måte", og som for spedbarn flest var mamma den vitkigste personen i mitt liv. Uten hennes kjærlighet til min far, og uten at Gud hadde hørt hennes bønn i Sin kjærlighet hadde jeg ikke blitt født. Men uten min fars omsorg og kjærlighet til meg hadde jeg antagelig verken vokst opp, eller blitt et såpass sjelelig utviklet individ som det jeg er idag! Den babyen, det barnet jeg engang var, måtte virkelig kjempe for sin eksistens.

Min far, som var den gladeste den dagen jeg ble født, har hatt stor og positiv betydning for meg på tross av sin enfoldighet, men en det var En Annen som kom helt i bakgrunnen : Et Barn som ble gitt til Alle mennesker. For mine foreldre, for mine brødre! Og alle som tar imot Ham, gir han Rett til å bli Guds barn. Om HAN var det Profetert, lenge før Han kom til Jorden, i Skikkelse av et lite, sårbart menneskebarn:

"For et barn er oss gitt. En Sønn er oss Født. Herreveldet er på Hans skuldre, Og Hans navn skal være: Underfull, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste"

Og selv om min Far ikke Trodde på Ham, bar mine foreldre meg til Dåpen, slik tradisjonen tilsa. Det ble jeg døpt til Hans død og Oppstandelse! Jeg ble aldri min Mors beste barn, og mer min fars datter; Et barn med "a mind of her Own". Men mest av Alt: ET LITE GUDS BARN! Og nå som jeg er blitt voksen, og begge mine foreldre er borte, er jeg fortsatt: ET GUDS BARN. ET LITE BARN I GUDS RIKE....En mor er forpliktet til å elske sitt barn, og som Guds barn har vi plikter til å elske og respektere våre foreldre. Slik er det ikke alltid, selv om Barnet så og si Alltid elsker sine foreldre de første barneårene, og lojalt dekker over sine foreldre for andre. GUD ELSKER UANSETT UBETINGET! Jeg er Takknemlig ovenfor min mor blant annet fordi hun bar meg til dåpen, ba for meg og lærte meg å be, og om jeg langt en tid forbannet den dagen jeg ble født, også fordi hun åpnet seg og valgte å sette meg til verden. ØNSKET, VILLET OG ELSKET AV GUD!

 


 

"LIVET ER ET FORSKNINGS OG UTVIKLINGSPROSJEKT" Og man er ikke mye til Forsker om man ikke også tar noen Dypdykk ned i sitt eget Ubevisste og inn i menneskesinnets irrganger i løpet av sitt liv, selv om man mildt sagt må regne med å komme borti "endel ufyselig og illeluktende ørevoks" og Små, ekle "Busemenner" som skjønt de uten å vite det, lever på Guds Utpust kan risikere å bli stoppet av "flimmerhårene i Guds nese" når han trekker luften Inn igjen. snytt ut og kasta i søppelet! ;-) DER tror jeg ikke JEG havner! 

MENNESKER kommer i like mange utgaver og varianter som det Finnes mennesker, ingen er Helt like- ikke engang eneggede tvillinger, men vi er uansett alle mennesker! Noen mennesker føler vi samhørighet med, kommer vi spesielt godt ut av det med, Liker vi spesielt GODT. NOEN liker MEG veldig godt, mens et og annet menneske kanskje Slett ikke kan Tåle meg. Det er som regel mennesker som Overhodet ikke kjenner meg! Den som våger å skille seg ut kan bli gjenstand for allslags projeksjoner og overføringer. Det er mange psykisk syke mennesker i verden, men færre som vet det selv! Noen Skyver det fra seg med å henge det på andre, som de så skyver bort, mens det Egentlig er deres Egne skavanker og svakheter de med det prøver å skyve bort, som en slags "avledningsmanøver" for den negative oppmerksomheten de selv frykter. Menneskelivet handler Aldri bare om en selv,og heller Aldri bare om "den andre",  men Alltid om relasjoner. Min Mor og meg var desverre ingen Heldig kombinasjon, om vi sikkert begge kunne være og er "God nok for seg" på ulikt hold. Det er bare det at for et Barn, betyr relasjonen til Mor på et tidspunkt Alt, og man er totalt prisgitt sine Omsorgsgivere og familien, man kan ikke "bare gå", man kan ikke Velge, så når den relasjonen ikke fungerer som den bør, får det konsekvenser for Livet. Men Gud har velsignet meg rikt og gitt meg mange Gaver. Jeg har FÅTT NOK til å klare meg ganske bra Uansett, og finner vennskap, Gode mennesker, og Kjærlighet i verden! De skadene man er påført i nære, destruktive og dysfunksjonelle relasjoner, heles best av Nye, Gode Nære relasjoner til Gode mennesker og Kjærlighet fra mennesker som ikke har de samme relasjonsskadene, gjennom Positiv samhandling, vennskap. Men det Kommer ikke av seg selv! Man kan ikke bare Ta og Kreve, man må også GI og imøtekomme og justere seg etter andres behov og relasjonelle grenser. Det er en utfordring, men Ikke Umulig! Jeg har som voksen flere gode relasjoner i livet mitt, og har lært ting som også har kommet noen mine opprinnelige eksisterende nære forhold til gode. LIVET ER et FORSKNINGS OG UTVIKLINGSPROSJEKT hvor Målet er Bedre enn utgangspunktet! Men først og fremst er Livet å fortsatt "Være underveis"


 

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID

OG I ALL EVIGHET

AMEN.

En livsvei,Del-1

Å være kristen i vår verden, er ikke og har aldri vært lett. I vår egen kultur er det liksom ikke helt stuerent å være "for religiøs", ikke engang om man er Prest. Nonner kan man til nød akseptere, selv om det er "uforståelig" for det sekulære mennesket i verden, at noen mennesker aktivt og fritt Velger en sølibatær livsstil viet til en Gud, de selv ikke kan skjønne hvordan noen kan tro- langt mindre Vite at finnes. Kanskje tenker de om oss at vi må være gale, miljøskadde, lurt inn i det av av en slags mektig sekt? Særlig synes det å være stor motstand her hjemme på Bjerget mot den katolske Kirke og en mer konservativ tro. Ofte blir vi beskyldt for å være skrekkelig fordomsfulle, ekstreme og intolerante, av mennesker som ikke kjenner Kirken fra annet enn Tabloide Skandaleoppslag, med Null erfaring fra Kirkens indre liv- hvor ting selvfølgelig heller ikke bare er rosenrødt, siden Kirken består av Mennesker. Mange Ulike mennesker, av alle folkeslag og nasjoner. Individuelle mennesker, syndere som andre. Noen bedre og noen verre enn det store flertall. Felles for oss alle at vi "bare er mennesker", og at selv den beste og mest velvillige av oss ikke alltid rekker opp til våre egne idealer. Fordi vi er ufullkomne. Det store flertall kristne og katolikker er ikke Helgener, men vanlige dødelige som mennesker flest, selv om vi har en Hellig Tro og del i De Helliges samfunn. Vi er, og Kirken er, fortsatt Underveis, enda ikke fullendt og Fullkommen. Det er ingen Hemmelighet!

Som kristne bør vi ideelt sett Alltid være nummer tre i eget liv. Først Gud og det som hører Hans Kirke til, deretter våre nære, den eller de vi elsker. SÅ oss selv og dertil vår neste- som strengt tatt er "et hvert annet menneske". ALLE mennesker er verdifulle, ønsket og villet av Gud, ellers hadde vi ikke vært til! Livsånden fra Gud er i alle levende mennesker; vi lever på Guds utpust! Som medkristne søsken, krangler vi dessverre ofte og er sjalu på hverandre, den ene mener seg Bedre og Viktigere enn den andre. Men for Gud er vi Alle like viktige, og hvert menneske uansett tro har det samme konstante Menneskeverd, fra unnfangelse til grav. Unike hver og en, med det felles at vi er skapt som mennesker i Guds Bilde.Som Kristne, trosfeller og menighetsfeller Bør vi være som likeverdige Medvandrere, gå på siden av hverandre. Den ene sterk og med Nådegaver og talenter på ett område, mens en annen har Sin styrke der den andre er svak. Slik kan vi på vårt beste være til støtte for og utfylle hverandres mangler og feil. Men da må vi ha kjærlighet til hverandre! Og God vilje! Villige til å bøye oss, underordne og føye oss. Lydighet står for meg som det vanskeligste av de tre løftene enhver Ordensbror og søster må avlegge, i tillegg til fattigdom og Kyskhet. Men for nonner og munker er dette et Livsvalg og et ideal de hele livet etterstreber; Å la seg forme etter Guds vilje i fellesskapet. Det er ikke så lett for oss som er både viljesterke og Egenrådige av natur. Men så er jeg da heller ikke nonne!

Som kristne bør vi alle likevel forsøke å holde oss på den smale sti, og ikke drive hverandre grøfteimellom. Vi må tøyle våre appetitter, og øve oss i selvbeherskelse, for det er svakhetssynder i vår egen natur og karakter som fører oss til fall. Vi mennesker kan også gjøre mye ondt og irrasjonelt for å beskytte oss selv mot smerte, men lidelse er en del av kristenlivet, og en del av Alle menneskers liv i denne verden. Ingen blir helt forskånet for sykdom, død og ulike former for fysisk og emosjonell smerte. Noen får lite, andre mye. Noen tåler det bedre enn andre, og noen synes å bukke under. Det kristne livet er ikke lettere og mer smertefritt, noen ganger er det Mer smertefullt og vanskelig enn livet til "verdens barn". For Vi er i utlendighet, Marias stebarn eller adoptivbarn, mens "verdens barn" er på hjemmebane her i denne verden. Det betyr ikke nødvendigvis at vi med det er så veldig mye Bedre enn Verdens Barn. Jeg har Mange feil og kan tenke på mange ikke kristne som synes å være både langt bedre og har utrettet større ting for andre enn Meg! Likevel er Alle kristne menneskers mål å bli Fullkomne som Kristus. Det klarer vi ikke av oss selv. For oss er det Umulig, men det Er mulig I Ham, og ved Ham og Med Ham. Og det er Hans og ikke vår fortjeneste og Ære. Vår Ære er ved Troen og Nåden å tilhøre Ham. Credo in Unum Deo. Jeg tror på En Gud! En Gud som elsker oss som ufullkomne mennesker, slik at vi kan elske oss selv og andre ufullkomne mennesker på tross av egne og andres feil og mangler, synder, nederlag og svik. For slik har Gud elsket Oss!

Jeg er, med God grunn- og tror jeg fordi Gud ville det slik og kalte meg, "uhelbredelig" og ydmykt takknemlig for at jeg får være katolikk, selv når jeg ikke er "en god katolikk" og forsømmer mine plikter- enten det er av latskap og fordi jeg ikke orker å anstrenge meg, eller fordi andre ting kommer i veien skjønt jeg vel burde prioritert Kirkegang og Messeplikt. Enda godt jeg kan gjøre min søndagsmesseplikt ved Vigiliemessen lørdag kveld, siden kirken liturgisk regner døgnet som jødene, fra kveld til kveld og ikke fra morgen til kveld. Dermed kan jeg sove lenge søndag formiddag med god samvittighet om jeg har forstått det rett :-) Å følge alle Kirkens merke og Høytidsdager er heller ikke lett for en konvertitt som ikke har fått det inn med morsmelka, så jeg bør nok selvfølgelig kjøpe meg en katolsk almanakk. Slike plikter ifht Kirken er viktige, men det er dog ikke Det viktigste. Regelmessig skrifte og del i Kommunionsfellesskapet er imidlertid Særs viktig for enhver katolikk! Jeg er langt unna fullkommenhet, men går på den veien, og har et Hellig håp til Ham jeg tror på om herligheten som venter lenger frem, om enn jeg må gå noen runder i renselsens ild når min tid på jorden er over, før Troens Mål er nådd. Vi får når vi ikke orker, når vi trøtner, fristes til å gi opp på halvveien stole på og sette vår lit til Forsynet og Guds Nåde, prøve å gi slipp, gi oss over til Ham, stole på at det bærer. Jeg Vet at Han ikke slipper meg, at Han ikke KAN miste meg!

MIN tro er ikke blot "en foretrukket tese", jeg har valgt å ikke lenger Kunne velge det bort, eller Han har valgt meg! Det er ikke "en av mange muligheter i mitt liv"- det Er mitt liv! Ved Ham lever jeg fortsatt mot dårlige odds! Da skylder jeg Ham livet, men det er ikke et offer jeg gir, det er en Velsignelse!Enda er jeg avhengig av Nåden som kommer fra Guds Hånd! At han metter meg som en spurv som spiser av hånden på et menneske, blott fordi den trenger mat, og fordi dette mennesket ser det og har omsorg for en liten fugl. Ikke en spurv til jorden uten Guds Kjærlighet. Alt godt kommer fra Herrens Hånd. Han metter også verdens barn og vantro med Gode gaver, og lar det regne over både gode og onde. Gud er Kjærlighet! Gud er God! Det er "Guds natur" å elske ubetinget. Det onde på jorden skyldes ikke Gud, men Den onde, og menneskenes synder, hardhet, egoisme, begjær og havesyke. Likefult gir mange Gud skylden, og sier "religion er opphav til Alt ondt" og at det ikke kan Finnes noen Gud så mye ondt og urettferdig det er i verden. Men Gud har en plan, og den er ikke fullført. Han fullfører den og bringer Rettferdighet og fred på jorden når Hans tid er inne, men Han har ikke dårlig tid, han gir menneskene Tid til å omvende seg- rekker fortsatt ut sin arm i en verden hvor det er så mye Ondskap. Gud er utenfor tid og rom, men ved sin Inkarnasjon som Menneske i Marias Sønn; Sann Gud og Sant menneske, vet Han hva det vil si å være menneske, og hva som er i menneskets natur- og er med det også Innefor tid og rom, Utenfor som Ånd, men også inne i materien- Inkarnert i Kjøtt og Blod i Jesus Kristus, snekkeren fra Nazareth. For de som har stengte hjerter er det ikke rart at tanken og det bare troens øyne kan se, synes "idiotisk", og at de for sitt bare liv ikke kan fatte og begripe hvordan også tilsynelatende Store Kloke Velutdannede og Fornuftige Kvinner og Menn kan tro på dette! Det er forståelig at de latterliggjør og slår vitser om det. Men vi bør av alle ting ikke Skamme oss ved vår Tro på Kristus! Ham fester vi vår lit til! Han skylder vi å Elske og Prise, enda mer om vi selv feiler og ved vår livsførsel og synd har bragt Kristennavnet i vanære! Derfor sier vi "Kyrie eleison"; Herre miskunn deg! "Kristie eleison"; Kristus miskunn deg!

Vi tror, vi håper Han Gjør det. Setter vår lit til at vi ved Kristus vår Herre- og HAM ALENE, skal få skue Guds ANSIKT og ikke blott søke Hans Hender, og skamfulle tigge om Nåde. Fordi vi da er Blitt fullkomment rene og Helliggjorte i Kristus, og ikke lenger trenger å frykte Dom og Straff. Han elsket menneskene, synderene, allerede da Han sendte sin Sønn til verden for å forsone oss med Seg Selv. Han som I blind Lydighet til sin Far, Ga oss sitt Hellige blod til å rense oss i, så vi igjen kunne komme inn i Guds nærhet uten å ta skade av det. For Han er Overmåte Veldig, Hellig og Sterk, Fryktinngydende og Allmektig- mer enn kjøtt er bygd for, og intet vanhellig og urent kan se Ham uten å bli Knust og ta sin død av det. Isteden ble Kristus Knust og døde i vårt sted, så vi kan tre inn i Helligdommen Uten å ta skade, og forenes med Faderen i Den Hellige, Den Ene, den døde og oppstandne Kristus- opphøyd i Evighet for sin frelsergjerning og Lydighet av Den Gud som er Kraftens uttømmelige Kilde av Liv, Kjærlighet og Herlighet- Den Kilde Kristus er utgått fra i Evighet, som selve Livet og Livets Kilde, begynnelse, mål og Fullendelse. Han har Sin Herlighet fra sin Far, og utøser Sin hellige Ånd over menneskene, så vi kan tro og forstå, og bringe det videre. Han er en Kilde til Liv. Fra Gud utgår nå Kjærlighet og Kraft til skrøpelige mennesker, som tidligere ikke kunne ta imot den, tåle den. Men nå er vi Hans Barn, vi trenger ikke være redde Ham, vi kan løpe Ham i møte, Hans Faderfavn er Åpnet. Vi kan være som Barn i Guds Hus. En dag skal vi Se ham. Men enda er vi i kjøttet, enda har vi en kjødelig natur som for de aller fleste ikke er fullkomment helliggjort. Enda har vi del i "dyrenes biologiske natur", enn så lenge er vi ikke fullkomment Åndelige mennesker, vi er fortsatt i vår menneskelige natur. Det er fortsatt krefter i oss som står Gud imot, men vi har et Valg: Vil vi la oss drive av vår menneskelige natur som drifter mot synd, avsporing og sjelelig død, eller av Guds Ånd som kommer oss til hjelp i vår svakhet og fører oss på Guds vei, mot et Hellig Mål og Det Evige liv? Som kristne skjønner vi stykkevist og delt, enda ser vi ikke alt tydelig og klart, noe er fortsatt skjult også for Kristne Åndsfylte mennesker, og kan bare anes som Mysterier, som noen mennesker kan se og gripe en del av, som våre Helgener. Ikke engang de største Helgener kjenner Alle Hemmeligheter. Det finnes fortsatt ting og tider ikke engang Sønnen kjenner, men bare Faderen Alene, og hvilke Hemmeligheter Han ved Ånden åpenbarer og til Hvem han vil åpenbare det er helt og Holdent etter Den treenige Guds valg og vilje, som Intet menneske kan tvinge. Likefullt deler Han ut til Hver den som etter Hans vilje ber om Ånd, Sannhet og Gode gaver. Det er ikke avhengig av den som ber sin byrd og rang, men av Giveren. Meg har han gitt en Trosgave, men den ble Gitt på Andres forbønn fordi jeg begjærte det, så jeg kan ikke rose meg selv av den! Heller be med den troen om at andre må få del i den samme Tro, og samme styrke i Troen, enten det skjer på den ene eller andre måten.

Å folde hendene og be er et Lite verk, men Gud Hører Troens bønn, og om Han vil Velsigne det lille vi gjør og gir kan det skje mirakler- som den lille gutten som kom med to fisker og fem brød. Jesus velsignet det den lille troskyldige gutten gav, og mettet 5000! Et lite menneske kan ikke utrette mirakler, men om vi Har Tro til Han som Kan utrette Mirakler, og bidrar med vår lille del- skjer det fortsatt Mirakler og Undere i verden idag. Dessverre er det mange kristne som har mistet Troen på det. Vi skal vel ikke dømme dem for det, og fordi vi selv fikk "se" noe mer. Det tror det ikke før de ser det, men mon om grunnen til at de ikke får se det er Fordi de ikke tror det, og underkjenner Guds Allmakt og at Han er den samme idag som på igår. At den Kraften som reiste Jesus opp fra de døde, fortsatt er levende og virksomt i Verden. Kanskje har de verken Kjent den eller trodd den, og da er det vel egentlig litt synd på dem...? Jeg tror Muligheten enda er der også for "dem", om de bare vil åpne sitt hjerte og sitt sinn, og våge å be Gud om det Umulige, eller om forbønn for det fra noen som er sterkere om deres egen Tro ikke strekker til. Å Ville tro, selv bare Ville vite Om Gud finns, våge å stille Ham det spørsmålet selv om det føles som et fånyttes rop i skogen, ut i svarte natta, kan være starten på Troens vei, begynnelsen på den veien som fører til Troens Visshet og fylde. For det ER ikke oss, ikke engang vår tro det kommer an på, men på HAM VI TROR ! At man ikke Har tro, eller er svak i troen, betyr ikke at man ikke Kan Få Tro, og styrke i Troen, hvis Gud vil, men vi må også gjøre et Valg selv. Vår Frie vilje og evnen til å reflektere og gjøre bevisste valg er en Gudegave i Seg selv, enten vi tror eller Ikke, som skiller oss fra alle andre skapninger på jorden! Mennesket Er spesielt, og noe annet og mer enn bare et biologisk dyr, vi har en sjel, et pust av Gud i oss, som dyrene mangler, og Gud ønsker også å "puste oss inn igjen" ved sin Ånd ;-) Kjøttet vender tilbake til naturen og går i oppløsning, men den kristne sjel er Udødelig, og På vei mot Gud. Jeg Tror Fullt og Fast, men jeg er ikke Frelst! Den fullkomne Frelse er fortsatt den Kristnes HÅP, om noe som ligger lenger frem: Den tid vi ikke lenger Kan synde eller trå feil, ikke lenger lide vondt. Den tid all urett er gjort opp og bragt til Rettferdighet. Den tid det Onde ikke er mer i vår verden, verken i oss eller utenfor oss. Den tid vi er Hjemme hos Gud. Eia var jeg der, men enda en tid er min plass på jorden, og slik skal det være. Jeg kan ikke fremskynde Frelsen jeg heller! Alt må skje til sin tid. Derpå grunner de Vise. Jeg bare Undrer meg! Så mye Jeg ikke vet eller har forstand på, men det jeg vet kan jeg dele. Min Tro kan jeg dele. Evangeliet er Til for å deles! Salige er de som tar imot, hører Guds Ord og bevarer det!





Igår og idag Den Samme!

"For de som ikke tror er ordet om Korset dårskap" (dårskap= uforstand/galskap) står det (med rette, sett i forhold til hvordan ateister og human-etikere ser på oss!) skrevet i Bibelen. Menneskelig galskap er også beskrevet i Bibelen, blant annet hos Kong Saul, som Gud iflg Skriften selv i sin tid hadde utvalgt til Konge.

Mye har forandret seg gjennom historien og mye kunnskap har kommet til siden Bibelen ble ført i pennen av spesielle mennesker, og samlet til En bok. Men menneskene er kanskje ikke så psykologisk forskjellige i bunn og grunn enn de som beskrives "fra den første Adams tid". Bibelen beskriver så og si enhver "menneskelig portotype" og psykologiske tema, selv om den leses med et sekulært blikk.

Og Troen er like levende hos verdens mennesker idag som den var på Kong Sauls tid, om den gir seg forskjellige uttrykk og antar mangfoldige former, fordi menneskene også er like mangfoldige og har ulike individuelle, kulturelle og personlige forutsetninger for sine trosforestillinger og bilder. I Den Katolske Kirke sier vi "Vi tror"- vi deler en felles tro som Kirke, men også hos oss vil det finnes store variasjoner på individnivå i fortolkningen av den ene og samme tro.

Gud derimot, og nå snakker jeg av Tro, er Igår og idag den samme- og Han gjør ikke forskjell på folk etter verdens målestokk for "høy og lav, stor og liten, anerkjent eller underkjent", Han kjenner alle ting ikke bare slik de trer frem i det ytre, men også menneskenes hemmeligheter i det indre. Han og Ingen andre vet ALT og kjenner alle hemmeligheter og skjulte sammenhenger! Han tar derfor aldri Feil, slik vi mennesker så ofte gjør, fordi vi bare ser Utsiden av ting.

Gud er ufeilbarlig. Menneskene er feilbarlige, selv de Frommeste, best teologisk skolerte og mest "rettroende" av oss, og innehar alle menneskelige svakheter og skavanker selv inn i "Helgenstanden". Jesus er Det Perfekte mennesket, alle Helgeners prototype. Sant menneske og Sann Gud, Legmliggjørelsen av Den Hellige Ånd og Guds Ord, Fullkomment Helliggjort Kjøtt og Blod. Det er ikke for naturvitenskapen, det er for Mystikken, og kan bare mottas i TRO!

Men "Egen styrke" i Tro er heller ikke noen "garanti for suksess", for så Sant vi Tror på Gud og ikke på oss selv, er det ikke vår tro, men Ham vi tror På, det kommer an på. Ikke på våre "kvitnende bønneknoker og hese predikantrøster" men på Gud og Kristus alene hviler vår tro når det kommer til stykket. Ikke i våre viljesgjerningers hand, men i Guds hand, hviler vårt trosliv.

Gud er Gud, mennesker er mennesker. Jesus er begge deler og gir de som vil tro og ta imot ham del i sin Hellige Natur, som ikke er av Kjøtt men av Ånd. Derigjennom og alene ved Ham og Hans verk kan menneskene Helliggjøres. Det er min Tro, men jeg er ingen teolog.

Jesu Ånd er Sannhetens Ånd, hvori all kunnskap og Visdom ligger. Å se bort ifra moderne naturvitenskapelig Kunnskap under påskudd av å være kristen fremstår for meg underlig paradoksalt og absurd, for da "ser man bort fra en del av sannheten fordi man hevder å tro på Selve Sannheten".

Mennesker er mennesker, og vi har menneskers psykologi, enten vi er kristne eller ikke. Vi blir verken mer eller mindre mennesker av å være Kristne! Så da får vi heller ikke på grunn av vår hellige tro, gå rundt og tro vi er og oppføre oss som om vi er Guder, høyt hevet over resten av menneskeheten, i besittelse av Den hele og fulle Sannhet, all verdens kunnskap og visdom, og i besittelse av og innsikt i Alle hemmeligeheter og Alt som er skjult.

Vi Har Bibelen, men heller ikke den er ført i pennen av Gud selv eller "ordrett diktat fra Gud på norsk". Ordene og åpenbaringene Gud ga til sine tjenere profetene, måtte også gjennom et menneskelig sinn og sanseapparat, før ordene var ferdig formulert på papiret. Bibelen er heller ikke En eneste bok, skrevet fra A til Å ferdig levert i samme perm, men en samlig av utvalgte kanoniserte håndskrifter og bøker. En god del sikkert overlevert via flere ledd og generasjoner, gjennom muntlig tradisjon, før det ble skrevet ned. Bibelen ble først til En Bok et godt stykke ut i Kirkehistorien, til det vi idag kjenner som Bibelen. Og Dagens Bibel finnes heller ikke bare i En eneste utgave, men i ulike kanoner og utallige oversettelsesvarianter av de samme gamle håndskriftene. Den katolske utgaven av Bibelen har de samme bøkene som den protestantiske, men i tillegg noen bøker som er utelatt i Den Lutherske Kanon. Av disse ulike Bibelutgavene finnes det igjen et mylder av ulike teologiske Bibelsyn, og til des motstridende fortolkninger av det som står i Bibelen. Innenfor de ulike Kirkesamfunnene og teologiske retningene, finnes det igjen sikkert like mange individuelle nyanser og fortolkninger som det finnes troende.

Så det er bare dårer som leser Bibelen fullstendig ordrett og bokstavelig i den tro at de har skjønt og oppfattet alt som står der korrekt. Verken Bibelen eller noe annet litterært verk "står alene", det vil alltid på en eller annen måte vekke ulike og nyanserte tanker og følelser i den som leser, ut fra leserens forutsetninger, kunnskapsnivå, begreps og referanserammer. Noe er og blir subjektivt sett og fortolket gjennom leserens øyne, det nytter ikke engang å "Skylde på den Hellige Ånd" i et forsøk på å bortforklare sine egne kunnskapsmessige, kulturbetingede og intellektuelle begrensninger. Det er alltid et "HVEM er Du?" og "HVORDAN leser du"? Det er en stor vesensforskjell på den åndelige lesningen, lectico Divina, som søker å leve seg inn i teksten nesten på sansenivå, Teologens studier, og Eksegeten/Bibelforskerens måte å "angripe teksten på".

Likefullt er det en sannhet at barnet som tar imot Evangeliet på en helt åpen, ufiltrert og umiddelbar måte med enfoldig barnetro, noen ganger faktisk griper og skjønner essensen uten problemer, der lærde teologer har brukt år på å prøve å begripe. Isteden for Tro Gud og at Bibelen er Guds Ord umiddelbart ,leter etter "belegg for slike dogmer gjennom sin menneskelige forstand", selv  når det i virkeligheten handler om ting som ikke følger det voksne "realorineterte" fornufts logikk. Her snakker vi jo i stor grad om noe vesensforskjellig fra det det  allminnelige menneske har erfart og kjenner. Det handler om ting som både ligger utenfor den fysiske virkelighet, og også utenfor den rent menneskelige Psykologi. Her er det snakk om Transedens! Den samme "vitenskapelige akademiske fornuft" som har studert og gjort seg kjent med naturlovene i universet, får problemer og prøver å ""finne logiske, naturlige forklaringer" på troens område.

Det er like mye dårskap å påstå at empiriske naturvitenskapelig kunnskap og vitenskap er "feil" fordi den ikke er "åndelig", som å prøve å finne "en naturvitenskapelige forklaring" på Guds Under. I Tro kan man erkjenne begge sider av saken uten at den ene sannheten slår den andre ihjel: Vi lever i et Univers, hvor det eksitserer endel naturlover som menneskene må forholde seg til, enten vi vil det eller ikke. Gjennom vitenskapelig orskning har vi lært ganske så mye om dette naturlige universet. Og det er liten grunn til å tro at det ikke er fullstendig Sant. Men selv om det betyr at Gud ikke faktisk og bokstavelig kan ha skapt Universet og alt som er i løpet av 7 menneskedager, slik de mest ytterliggående fundamentalistene (som avskriver utviklingslæren og holder fast på de 7 ukedagene som  "den sanne versjonen fordi det står i Mosebøkene" (Som for det meste med stor sansynlighet ikke er skrevet  av Moses) . De kristne fundamentalistene leser Bibelen akkurat slik som Salafistene leser Koranen; bokstavelig og konkret- aldri billedlig og symbolsk talt, uten rom for tolkninger og nyanser. "Vi har Helt rett- og dere som ikke deler VÅRT syn på De Hellige Skrifter, tar derfor Helt feil".

De er jammen selvsikre som tror at de kan "Forstå" Gud og Guds Ord Helt bokstavelig "i Svart-hvitt"! Med Fornuften kan vi gripe de vitenskapelige Sannhetene, og som mennesker kan vi forstå det menneskelige. Som Troende kan vi forstå at Gud er Uutgrunnelig og står over både det menneskelige, naturlovene og den fysiske verdenen vi mennesker må forholde oss til. Fordi det er Gud som i sin Allmakt har skapt det Hele! For Gud er Ingenting Umulig! Og noen ganger gir han oss mennesker en smak av dette "Umulige". Det skjer enda i dag, hver eneste dag, Mirakler i verden, men mest i det Skjulte. Gud er i går og idag den Samme!

Gud lar seg altså ikke begrense verken av naturlover, eller av menneskenes erkjennelsesevne og forstand. Gud er på samme tid både utenfor og inne i Tiden og Rommet. Gud er alltid noe Mer, noe Annet enn oss selv! I Kristus kom Skaperen, som står utenfor det Skapte, inn i sitt eget Skaperverk og ble en del av det, som et menneske av kjøtt og blod, for å lære oss å kjenne som menneske, og for å Frelse og helliggjøre Mennesket så igjen det kunne forsones med sin Skaper, isteden for å la oss gå til grunne som en del av den forgjengelige natur. Du finner ingen "vitenskapelig forklaring" forklaring på det! Og man kan ikke forså Gud gjennom det Skapte! Det blir som å bruke et Byggverk og konstruksjonen av det, verktøyene og bygningsmaterialet til å reise det, til å forstå og gi en personlig beskrivelse av Arkitektens som person, hjertet, sinnet  og kroppen hans. Alle skjønner at det ikke er mulig å forstå en Arkitekt, et menneske på samme måte som en arkitektonisk byggeteknisk konstruksjon!

Det menneskelige derimot det kan vi vite mer sikkert om, fordi vi selv er mennesker. Og Bibelen, som er det Viktigste "teoretiske grunnlag" for den kristne tro, er altså også skrevet av mennesker. Noen av disse kjenner vi den historiske identiteten til, og teologene og historikerne (m.fl- som Arkeologer og Filologer ) ,vet endel om deres faktiske liv og virke, hvem de var, hvilken bakgrunn og stand de hadde. Det har også betydning for hvordan vi kan velge å fortolke disses Skrifter i Bibelen. Det må også ses i lys av forfatterens aktuell livssituasjon da det ble skrevet.

Som kristne og Åndsmennesker må vi passe oss for både å gå i den grøfta det er å tolke alt åndelig i Bibelen som ikke rimer helt med vår egen moderne virkelighetsforståelse, menneskelige oppfatninger og personlige erfaringsverden som ren psykologi og som "billedlige litterære fremstillinger", eller bortforklare ting med at "menneskene på den tiden det var skrevet var så uopplyste", for det er faktisk våre Trosfedre og Helgener det er tale om, de var med å legge Fundamentet for vår Kirkes og den kristne Religions tilblivelse og utbredelse. Ved dem skjedde større ting enn noen av oss har utrettet, og de var mye tettere på Gud, tettere på Jesus enn de fleste av oss. Vi får tro de var bedre kjent med Åndsvirkeligheten og Guds Under enn de fleste nålevende kristne er. Hva hadde det hele blitt til uten Dem?

Samtidig skal vi ikke opphøye og "åndeliggjøre" dem mer enn at vi erkjenner at også de bare var mennesker som oss. Ikke Fullkomne, syndfrie og Guddommelige som Kristus selv, men feilbarlige skrøpelige mennesker. Da må vi også ta høyde for at selv De hellige Urapostler, som Paulus og Peter, kan ha tatt feil i Noe. Paulus selv skrev selv, i et av Brevene sine, at han somme tider ikke bare talte "I Ånden" men også ut fra sin menneskelige forstand. Og den menneskelige Forstand vet vi ikke er uangripelig! Den menneskelige forstand har sine begrensninger, og er ikke noe Allid kan feste 100% lit til. Den Kan ryke hos den beste om påkjenningene blir mange og store nok, og har sine begrensninger hos de aller fleste. I Bibelen ser vi også eksempler på at mennesket ikke er "bygd for Guds Frekvens", som når Jesu Disipler nærmest var helt i ørka over forundring under "Forklarelsen" på Tabor, og ikke visste hva de selv sa. Første gang Paulus møtte Den Opstandne Kristus ble han Blind! Gjeterne på marken falt til jorden da de så Guds Engler. Og Moses måtte dekke ansiktet sitt når han hadde talt med Gud, for at ikke folket skulle ta skade av Guds avglans! Selv hos sine Disipler og nære venner skapte Jesus redsel første gang han gjestet dem, de trodde de så et Spøkelse. Det var Sterke ting disse menneskene opplevde, Sterke møter!

Filosofer har skrevet verker og prøvd å si noe om, eller finne måter å overstige "den menneskelige forstands grenser for erkjennelse av Virkeligheten". For hvordan kan vi egentlig forstå oss selv og den virkeligheten vi omgir oss med, når vi har et begrenset utsnitt av den? Vi er selv Inne i den virkeligheten vi utforsker, og kan ikke (om ikke Gud selv rykker oss ut av den) gå ut av denne virkeligheten, slik at vi kan betrakte den med objektiv vitenskapelig distanse. Sånt har filosofene brydd seg med å gruble over ;-)

Noen grubler seg langt inn i galskapen, men fremdeles får de beholde en sentral plass i filosofihistorien. I enkelte kretser nyter de fortsatt anerkjennelse, og det er stadig noen som finner relevans for vår tid i deres Verker. Et stjerneksempel på det er Nietzche, men det var så vidt jeg vet Syfilisen som tok forstanden hans etterhvert. Han mente seg å være "Et Overmenneske av Herskernatur" og erklærte Gud død. Det kan man vanskelig kalle noe annet enn Stormannsgalskap ;-) Jeg er ikke særlig belest verken i filosofi eller teologi, men den menneskelige psyke vet jeg ganske Mye om, og har sett inn i i utallige varianter og utgaver. Også dypt inn i min egen!

Apostelen Johannes var et menneske som hadde lidd mye, og vært igjennom mange store og skjellsettende opplevelser. Både på det ytre og på det indre "åndelige" plan. Så vi skal ikke så rakst rope "Kjetter!" om de teologer som er vågelige nok til å antyde at Boken vi kjenner som Johannes Åpenbaring, eller Apokalypsen, kan være skrevet under et personlig sammenbrudd i en slags "blandet psykosetilstand". Slike "blandingstilstander" man fortsatt noen ganger kan se i Psykiatrien idag, om man har det blikket. Det er som om det som kan tolkes som ren schizofreni eller et post- traumatisk sammenbrudd ikke alltid Bare er det! Men det som måtte være av Åndelig karakter og åpenbaringsnatur, er blandet sammen med Psykisk sykdom. Det er ikke alltid lett å skille psykotiske religiøse vrangforestillinger fra det som faktisk måtte Være av åndelig karakter. Det kommer også an på hvilke "briller" man har på. I en freudiansk ateist hode ville nok det meste av våre Katolske Helgeners Mystikerefaringer og Religiøs Ekstase blitt ansett som psykisk sykdom. At noen av våre Helgener faktisk også Kan ha vært psykisk syke er en annen ting, men det må ikke være enten-eller! Den andre grøften fra den ateistiske ytterlighet, er når "usunne kristne"  tar All Religiøs Galskap og enhver "åpenbaring" for god fisk som "åndelig", og legger Overdrevent stor vekt på slike "privatåpenbaringer" og "randfenomener", og den sunne menneskelige fornuft jages på dør. I slike miljøer etterjager og dyrker de noen ganger Galskapen, og det kan føre til massehysteri. Massepsykoser, det folk ikke bare deler trosforestillinger men også vrangforestillinger! Den Sunne fornuft og jordiske Bakkekontakt står neppe i motsetning til Gud og Guds vilje! Han er Ordens Gud, og det kan vi også se i Hans Skaperverks lovmessighet, detaljrikdom og kompleksistet- der alt henger sammen på en logisk måte. Da snakker jeg om den Fysiske verdenen igjen.

Jeg sier bare: MÅ man se det hele Enten fra den Ene, Eller fra Den Andre synsvinkelen? Er det mulig med et litt mer nyansert bilde og måter å forstå ting på?

Som human-etikerne sier: "Det er forskjell på å ha et åpent sinn og Høl i huet!" ;-) Men Fanden hater fremdeles Jesus og Hans disipler like mye, idag som i går, enten vi bor i Norge, Syria, Irak eller Kina. Det er en illusjon å tro at alt i verden er naturlig eller menneskelig.

GUD ER GUD. Uavhengig av mennesket. Og Menneskene er nå engang som vi er: Ganske skrøpelige og påvirkelige. Det lille vettet jeg besitter sier meg at også jeg må begynne å veie mine ord litt bedre, for galskap og Massehysteri finnes det nok av, både i religiøs og sekulær regi, og når slike vinder blåser kan et lite ord få uante konsekvenser og følger om det "tolkes inn i bølgen som går".

Hva om vi alle kunne bevare litt av undringen i oss, og ikke være så skråsikre? Ta høyde for at vi kan ta feil i endel alle sammen, også Teologer, og erkjenne at ingen av oss er i besittelse av DEN HELE OG FULLE OG ENESTE SANNHET. Vi mennesker kan attpåtil kan leve godt med å Ikke Vite og prøve å Forstå alt med hodet, og blir ikke mindre kristne av den grunn. Jeg tror vi alle må erkjenne at det finnes endel ting som ikke Kan forstås og gripes med Forstanden. At Vitenskapen aldri kan gi alle svar, men at noe må forstås og erkjennes alene med Hjertet, og i dypet av sjelen, på Mystisk vis. Ta helt alminnelig menneskelig Kjærlighet for eksempel, hvordan "måler veier og klassifiserer man den"? og er det Det den ER til?! Forstår vi Kjærlighetens Sannhet og bevarer vi dens verdi, om vi først og fremst prøver å "dissekere" den og forstå den med Forstanden- uten å elske!?

Og si meg: Siden når ble det "En From Kristen Dyd" å bruke vår tro og det vi måtte besitte, av teologiske kunnskaper og "Kirkelige rang", til å Opphøye oss selv over andre mennesker og få dem til å føle seg små og verdiløse? Den jesus Jeg kjenner løfter heller opp de små, verner om de svake og gir verdigheten tilbake til det falne menneske, Han støter dem ikke bort, forakter dem ikke.  HAN er ikke redd for å bli uren ved noe menneske, men "renser Isteden de spedalske" så de kan vende tilbake til fellesskapet. HAN er så gjennomsyret Hellig og Ren i Seg Selv, at for Ham er intet menneske vanhellig eller urent, fordi Hans øye er så hellig og rent at det vannhellige og urene ikke har plass i Det blikket.

Jesus- Som ble gjort til så til ett med mennskets synd på Korset, i hele menneskehetens sted, at Gud Fader ikke orket å Se på Ham, men vendte blikket bort fra sin elskede Sønn. På grunn av Han, trenger ikke synderen lenger frykte Guds blikk! Han har sett det gale vi gjorde! Han Vet det! Han har båret det! Sonet Vår dødsstraff så vi kan leve! Den Åndelige Straffen er ettergitt. Vi trenger ikke være redde lenger og som Adam og Eva "skjule vår nakenhet" for vår Skaper. Vi kan uten frykt komme helt nær Den Hellige,uten å ta skade av det. Vi trenger ikke lenger løpe Fra Gud. Vi løper heller Mot Gud, for Hans Favn står åpen for Guds Barn.Det er ikke lenger Gud som dømmer og anklager oss, det er Motstanderen, og ubarmhjertige mennesker som selv er overmodige syndere som dømmer oss!

La menneskene dømme! La dem mene, tenke, tro og gjøre de vurderinger de lyster. Jeg vet En ting og det holder for meg: Den gode Hyrde slutter aldri å gjete på sine får, forlater oss ikke, slipper oss ikke av syne, men er med oss i alt og gjennom alt vi må lide, Og Aller mest holder han av de minste og svakeste fårene. Det er ikke de store Sterke Værene, men de små forkomne skadde og halte lammene som får den Beste plassen, tett tett ved Hjertet Hans, mens han legger en flik av kappen sin over. Og den Plassen er verdt absolutt ALT hva som enn måtte vederfares . Da kan verdens barn bare le og peke nese så mye de orker av vår Tro, men passe seg så "Fandens latter" ikke blir alt De selv blir sittende igjen med, den dagen VI ikke gråter og lider ondt lenger, og heller ikke lenger kan trå feil så vi skader oss, men smiler og ler fremme i Faderens Favn. Eia var vi der!

For mange mennesker finnes det bare EN verden og de måler alt på denne verdens vis, med denne verdens målestokk, mens noen av oss- Uten å være "erklært Schizofrene", og uten å ha sett snurten av Engler eller hørt noen lyd av himmelske Røster, har levd "i to verdener" det meste av livet. Under det vi har erfart og lidd "i denne verden som vi alle kjenner og lever i" har vi gjennom bønn og tro nådd et "point of no return", hvor det vi er i Denne verden, vår status og rang, karriere, rikdom og gods, selv helse og velbehag er blitt vesentlig mindre viktig for oss enn "den andre verdenen": Guds Rike , Guds målestokk! Fordi vi alt har fått en forsmak her, på det som Guds Godhet, og det vi har i vente i Evigheten! Da Kan vi Takke, og vite oss salige i Håpet nettopp fordi VI talte blant de minste, de fattige, de små, de fremmede, de foraktede, de syke. Takke for at vi sørget og gråt, led urett, ble offer for falske anklager og baktalelse, at vi noen ganger ble hatet uten grunn, straffet når det var vi som var offer, utnyttet og holdt for narr av de vi viste godhet- som trodde ikke vi så det. Det gjorde vi! Men vi gjorde Godt likevel.

Men våre Egne synder, alt det som ikke ble slik vi egentlig ønsket, fordi vi begikk feil, lot oss friste og lede av andre enn vår Hyrde, og kom på avveie, ga oss i lag med feil folk, DET er vi leie for! Det vi fikk lide som følge av Andres synder og misgjerninger har vi med Evigheten i sikte liten grunn til bekymre oss for . Skadene verdens ondskap og synd påfører oss, kan være ille og tunge å bære for et sinn. Men heller lide ondt uten selv å være skyld i det, enn for sin egen urett. Om man så tar sin død av det. For vi skal leve om vi enn dør! Og vi tror på en større Rettferdighet, på noe Etter dette livet, på noe som ikke er av- men mye Bedre enn denne verden slik vi kjenner den (med alt den rommer av fantastiske skapninger, mangfold, muligheter og skjønnhet, i tillegg til alt det Onde) - for vi kjenner Skaperen og "han har arbeidet en stund nå" så om vi enda ikke kjenner det eller ser det, er Jeg viss på at "Den siste utgaven av Skaperverket blir vakrere, mer underfundig og mangfoldig, fullkommen, uendelig og perfekt enn det som var i begynnelsen, da Gud kalte Lyset ut av Mørkets intethet. DET blir Ikke noe surrealistisk og makabert "Picassoverk" av dekonstruksjoner og brutte linjer. DET BLIR ET MESTRENES MESTERVERK! DET BLIR VAKKERT OG FULLKOMMENT GODT!

Og jeg? jeg er så lei av å "måtte iføre meg forkledning" og "adoptere verdens skikker" så jeg kan vandre rundt "som et helt allminnelig menneske". For jeg har visst strengt tatt Alltid vært "en slags Alien fra en Annen verden", som har forsøkt å oppføre seg som en jordboer! Smått om senn har jeg Lært "hvordan man gjør det", men Mine egne verdier og oppfatninger av hva som egentlig er Viktig er en annen enn hos de fleste av mine nære, og jeg prioriterer egentlig helt anderledes. Endel ting som er så Ekstremt Viktig for mange andre jordboere, har ingen større betydning for meg utover at man f.eks ved å ha "noen pene tingen og fine klær" ved det, latterlig nok (!), høyner egen status, anerkjennelse og respekt i denne vår materialistiske verden. "Det Moralsk gode", Hvordan menneskene i seg selv egentlig Er, og "Kvalitativt innhold" ser for mange ut til å spille mindre rolle enn å Ha de fineste tingene, den mest perfekte kroppen, kjenne "de rette folkene" som bidrar til å høyne egen status og popularitet og som derfor gjerne vil ha venner som "er noe", har"kjendisstatus", eller kjenner noen som har det. Somme tider virker det også nesten som om endel mennesker er mindre opptatt av hva De Selv faktisk Liker, enn de er av å "henge med kultureliten og de skiftende trendene". De ser tilsynelatende filmer de ikke egentlig har noen interesse av bare fordi "alle ser den jo så da bare Må jeg også se den, for jeg vil jo så gjerne henge med". For et absurd sirkus! I "mitt religiøse vanvidd" finnes det iallfall noe Substansielt og Fast. Men idag er jo selv menneskenes iboende religiøse trang blitt kuppa av "pop-up boder som selger fastfood og religiøse light- og blandingsprodukter" og "Instant Mystikererfaringer med opplevelsesgaranti: Se Lyset NÅ, eller du får pengene tilbake!". Pågangen etter "Clairvoyante" som kan formidle kontakt med Døde Bestemødre, synes å ha blitt mer populært enn kontakten med levende Bestemødrene ;-)

Jeg ble katolikk- fordi det var det Beste Gud hadde å tilby meg! Og jeg er virkelig glad for å tilhøre den mer "saktegående" Moderkirke, i en tid der alt går rasende fort, og oppløsningen av de gamle normene og tradisjonene går mer og mer i oppløsning i samfunnet generelt. Og det sier JEG som er oppvokst i nordnorge i en heller kirkefremmed og alt annet enn konservativ krets og i endel henseende er "et uallminnnelig livserfarent opplyst og fordomsfritt menneske", så at endel moderate muslimer som kommer annenstedsfra og observerer vårt "moderne samfunn" med outsiderblikk fra gatenivå, og konstaterer at "her var det jammen mye rart" faller for fristelsen å tenke at det kanskje faktisk hadde vært bedre å innføre sharia i all den moralske lovløsheten, hvor ingen ting lenges synes å være "normalt"- og unormal er blitt den nye normalen i "toleransens navn" )synes jeg ikke er så rart!

Å tro man kan endre folks moral til det bedre med statsreligiøs fundamentalisme, Tvang og Straff og på den måten skape et Bedre samfunn er imidlertid Galskap! Jeg tror ikke akkurat at folk hadde det vesentlig bedre under Taliban i Afghanistan, eller at folk flest i Iran er så helt fornøyd med tingenes tilstand! De som har opplevd "Religiøse Tvangstrøyer" enten iform av Islamistiske Fundamentaliststater, eller internt her i Norge som barnefødt inn i en eller annen ekstremt sekt eller i innestengt Bedehusluft, med strenge sosiale og moralske føringer, og fordømmelse av alt som går utenfor egen snevre ramme, er de som ender som de skarpeste og mest innbitte kritikerne og motstanderne mot den religionen de slik har fått føle på kroppen, eller all religion generelt. Den "mest ihuga og nidkjære religionsutøvelse" fungerer ikke så sjeldent, for de som påtvinges den som ren "Vaksine" Mot Religion. Og noen ganger så til det grader at "utbryterne" selv blir mer fanatiske, blindt hatefulle  og ekstremistiske i sin ateisme og religionskritikk, og så intolerante, og svart-hvitt og fordomsfulle at det overgår det de selv har møtt fra motsvarende religiøse leir. De skjærer alle "religiøse" over En kam, og de med en "religiøs merkelapp" på seg blir  automatisk stemplet som "den Onde Fiende" blot på bakgrunn av livssyn, selv om de ikke vet noe som helst om vedkommende og vedkommendes personlige holdninger og menneskesyn. Så igjen: E DET MEG, "DEN RELIGIØSE GALNINGEN" ELLER NÅGEN ANDRE GALNINGER SOM ER VERST?

Selv om jeg også har mine "tilhengere" tror jeg ikke det er Noen som VIL ha oppskriften på hvordan Jeg ble sånn som Jeg ble- i all min "Merkverdighet", selv om jeg har også har hatt mine "Moments of Fame". Men jeg ble ikke Skapt slik som jeg er idag! Jeg ble ikke Født slik- Det "SKA NÅGE TE"! Og du ville IKKE ha ønska å Oppleve det!!!! Min livsvei og mine livserfaringer er på noen områder så "spesielle" at eg har slutta å forvente at "vanlige mennesker som har levd vanlige liv" skal kunne Forstå meg. Å bli Akseptert og "regna med på lik fot med andre" er like fullt et Gode jeg mellom andre onder og goder får nyte. Og de gangene det virkelig gjelder, og jeg har vært- og fortsatt kan være til hjelp for mennesker i en akkutsituasjon eller krise, enten det nå er medisins førstehjelp eller hva det måtte være, er det ikke vesentlig for den som motatt hjelpen, HVEM den kommer i fra. Det som da er viktig da er AT hjelpen kommer. Jeg er "spesiell så det rekker" men kan fortsatt gjøre en bedre jobb enn mange andre "i krig og krise". Livet selv har "trent meg på ekstrem- og nødsituasjoner", så slikt takler jeg bedre enn mange av de "vanlige" menneskene. "Aldri så galt at det ikke er God for Noe!". I sånne "krig og krisesituasjoner" er det heller ikke et spørsmål om hvem som er finest på håret og har den mest blankskurte fasaden, men om folk som kan Gjøre en innsats og er skikka og modige nok for et og annet "spesialoppdrag" som ikke enhver tulling våger seg ut på og kan takle. Da kommer "elitesoldater med posttraumatiske stresslidelser" til sin rett, selv om vi ikke alltid fungerer optimalt "i fredstid". Jeg har for ordens skyld aldri vært i Kongens klær, men prinsippet er det samme ;-) Kanhende kan Gud også bruke meg til noen av Sine "spesialoppdrag" ;-)

At folk som har måttet sloss for tilværelsen på liv og død, og vært på ytterkantene av den menneskelige tålegrense er over gjennomsnittlig "Sterke i Trua" er heller ikke noe nytt fenomen. Den moderne vestlige verdens bekvemmelige overflod og selvfølgeligheten av at man alltid har nok å spise" ser derimot ut til å ha sløvet Nordboernes mette sjel så til de grader at Gud har gått av moten. "Nå har vi det så bra så hva i all verden skal vi med noen Gud da?!"

Ute i verden er det annerledes enn her hos "hele verdens lille bortskjemte bror", så Der står troen ofte mye sterkere- på godt og vondt. Somme tider finner jeg derfor flere "likesinnede" , et mer sammenfallende verdisyn og et likere verdensbilde i innvandrermiljøer, på tross av store kulturforskjeller på andre områder! Mennesker fra andre kulturer legger andre, og i større grad indre, immaterielle kvaliteter til grunn for sine vurderinger av andre mennesker enn "Status, Stilling, Påkledning og ytre materielle ting". Heldigvis! Og det er mitt Håp at de holder fast på sine Gode og Viktige verdier, og utbrer dem her hos oss hvor vi har "glemt hva som er Viktig", isteden for å la seg friste av det øyet ser og penger kan kjøpe, slik at de bytter vekk de tingene som virkelig betyr noe når det kommer til stykket, til fordel for vår selvgode materialisme som "er seg selv nok". Jeg håper heller ikke at de erstatter sin kollektive sosiale tenkning med den individualistiske ego-tenkningen som er så typisk hos oss nordboere!

Jeg har begynt å innse at Gud ikke skaper blåkopier og at det ikke er en Dårlig ting å være "En Original", så jeg er på sett og vis svært nær å HELT gi Opp å Prøve å Være eller fremstå som, "alle andre normale mennesker"- om det finnes så mange av dem da når det kommer til stykket! Å Være eller oppleve seg selv eller for den del andre som "annerledes" sier i seg selv lite om et menneskes verdi og kvaliteter. Det normalietsbegrepet som brukes mest er det kvantitative- flertallsnormen eller referansegruppenormen om du vil, det sier kun noe om hva som er "vanligst" i et samfunn, "allment akseptert", ikke hvorvidt det er kvalitativt "bra" eller "dårlig"- og denne normen er heller ikke konstant eller statisk men kan endres mye også i løpet av relativt kort tid, slik vi har sett det i Norge siden 60-tallet og frem til idag. "utvikling" kaller vi det visst, uten at jeg er så sikker på at det er synonymt med "positiv framgang"- så vi burde kanskje heller bare kalle det "endringer". At noe er kvantitativt normalt og allment akseptert i et samfunn har egentlig aldri sagt så mye om den kvalitative normalen, altså hvorvidt normen er "god". Menneskeofring var i Mayakulturen helt normalt og man anså det sogar å komme det kollektive samfunnet til gode ved å "blidgjøre Gudene" og den som da måtte synes dette var for grusomt og prøve å redde ofrene, hadde sannsynligvis lidd en ublid skjebne og blitt ansett som en trussel mot samfunnet og potensielt å vekke gudenes vrede, særlig om nå avlingen skulle svikte året etter. I vår del av verden syns de fleste det er helt greit å uproblematisk at barn som på en eller annen måte synes å "true kvinnens beste personlige interesser og bekvemmelighet" avlives i vårt kollektive helsevesen i mors liv om hun ikke har Lyst til å beholde avkommet sitt. I andre tider var det akseptert å "sette ut" barn i skogen for å dø om det "var noe galt med dem". Hos oss er "Downs syndrom" ansett som en spesielt God grunn til å ta abort. Om det ene er så mye mer "humant" enn det andre, kan vel diskuteres, nå snakker jeg bare om "normalen". Om et alminnelig, for oss, gjennomsnittlig intelligent menneske vokser opp i et samfunn der alle de andre Har Downs syndrom derimot, vil det med et kvantitativt normalbegrep være det mennesket som er den "unormale" og kan hende finner det vanskelig å være "den eneste unormale", selv om han igjen med Vår norm er den "Kvalitativt normale". Noen ganger kan altså den som skiller seg ut og er Annerledes være Bedre enn de andre, og derfor "unormal". Andre ganger ligger "det annerledes menneskets unormal" på et Kvalitativt negativt nivå. Som Anders Behring Breivik for å bruke et eksempel alle kjenner. 

De fleste gangene betyr kanskje ikke det å være "annerledes" og sånn sett bryte med "den kvantitative normalitet i populasjonen" Verken at vedkommende er et Kvalitativt Bedre Eller Dårligere menneske enn "average" bare at det er Annerledes, og skiller seg ut på en eller annen måte som individ. Det er det dessverre ikke alle "grupper og miljøer" som kan tåle, og særlig i tenårene er livet ofte vanskelig for den som skiller seg ut, og selv enn annen kleskode enn det "den kule gjengen har" kan føre til mobbing og også sosial ekskludering fra andre som ikke har noe imot vedkommende, men selv er redde for å ikke passe inn og få være "med i den kule gjengen" hvis de henger med upopulære folk og mobbeoffer. Så ubarmhjertige, opphengt i det ytre, og påvirkelig av gruppen, kan barn og tenåringer være mot hverandre, men jeg er ikke så sikker på at voksne er et døyt bedre! I dag kan det heller se ut som om det er ungdommen som leder an når det gjelder toleranse, aksept  og respekt både når det gjelder ulike seksuelle legninger Og etnisitet, men Det er en helt overfladisk betraktning av en generasjon jeg har fint lite nærhet til og direkte kontakt med både når det gjelder religiøse og sekulære ungdomsmiljøer. Selv tenker jeg at aksept, åpenhet og denslags er en God ting for menneskene, men jeg tenker samtidig at det må være vanskeligere enn noen gang å være ung i dagens samfunn, hvor normene er så flytende, og det nesten har blitt barnelærdom at "det er du selv som bestemmer hva du vil mene er rett og galt, hva du vil tro på, og hvordan du Vil være, Alt er like bra og ingenting er mer riktig enn noe annet, det eneste det kommer an på er hva du selv vil, ønsker og syns er greit". SÅ stor Frihet og så Mange valg kan det Umulig være Godt for barn å unge å ha og måtte ta Selv!"'

Hvordan tror dere samfunnet vårt hadde sett ut om vi hadde levd i et livløst Anarki der alle bare gjorde som de ville etter som det passet dem best? Det hadde neppe blitt paradisiske tilstander, og nok "den sterkestes rett" som hadde slått an tonen. Så hvorfor skal grenseløs personlig frihet på det moralske og seksuelle området anses som så mye bedre og mer menneskevennlig i lengden? Antallet unge med psykiske problemer har økt kraftig siden 60-tallet, og det skyldes neppe primært at "man idag bare fanger de opp bedre", for det var alt annet enn "vanlig" på 50-tallet at mennesker ble uførestemplet ut av arbeidslivet fordi de hadde så store psykiske problemer at de ikke var istand til å arbeide. Så Noe har skjedd! Det er Alltid NOE som har skjedd. Det er få om noen ting i det hele som "bare skjer" uten noen logisk sammenheng, grunn eller foranledning. Like lite som selve Livet "tilfeldigvis" oppstod av seg selv ut av det blå i en sølepytt, og at det er derfor jeg sitter her bak en computer og sender tankene mine ut i weben. Det skyldes "litt mer" enn en serie tilfeldigheter og genetiske mutasjoner, Flaks og uflaks ellers blir det helle iallfall en smule ulogisk for min hjerne. det er etter mitt syn fint lite som "oppstår helt tilfeldig uten grunn og blir til noe ut av ingenting som blir til liv som blir til bevissthet, intelligens og kultur uten at det ligger noen som helst intelligens eller høyere logikk bak det hele"- for meg blir det Virkelig "FOR RELIGIØST!"

Jeg tror, i Likhet med Frimurerne- uten sammenligning forøvrig ;-) på "DEN STORE ARKITEKTEN" bak Skaperverket, som i sin Storhet og kompleksitet bærer sin Skapers Signatur ned til den minste detalj og bestanddel, og med Det vitner om Hans Eksistens, selv om Skaperverket aldri i Seg Selv kan "forklare sin Skaper". "Det Skapende Mennesket sier imidlertid noe om sin Gudelikhet, og Alle mennesker er Skapt av Gud i Guds bilde og bærer ved seg noe av Guds vesen. Derfor er det all grunn til å fortsette å tro på det grunnleggende Gode i ALLE mennesker og erkjenne et hvert menneskes genuine Verdi blot i kraft av å være av den menneskelige art!

Jeg er altså ikke "helt normal" men i mitt liv har det vært en hel del folk som fortalte meg "hvor ytterst intelligent og begavet jeg er" og ga meg så gode skolekarakterer og hadde så stort tro på mitt faglige potensiale at de så for seg at jeg kunne "Nå langt" så jeg følte meg på et tidspunkt nærmest ufravikelig og udiskutabelt forpliktet på et Universitetsstudium, selv om jeg ikke hadde noen form for familiær støtte og ambisjoner på mine vegne fra familiært hold. Strengt tatt har jeg vel selv mye godt hatt et heller stort Fravær av indre Ambisjoner i den retning, men når man er ung og begavet føler man seg jo forpliktet til å måtte "BLI noe!" det er aldri Nok å bære Være det man er. Men her hos meg var det fint lite maktbegjær og lyst til å Bli Rik å spore. Jeg liker veldig godt å grave i jorda, er ugift og barnløs, yrkesutdannet som Agronom og har tatt Fagutdanning som Renholder, men tror faktisk at andre har større tro på, og ambisjoner på mine vegne, enn jeg selv klarer å oppdrive og mobilisere. Jeg tror jeg hadde trivdes bedre og blomstret mer i "en ulønna Stillingspost som Bondekone og husmor hos en original raddis-bonde av fint gammelt sekstiåttermerke".Men den i stillingen er ikke visst ikke Utlyst enda! ;-)

En ting jeg nok uansett kommer til å fortsette med er å Skrive. Men selv om en Arbeidspsykolog ymtet om at det kunne være en mulig Yrkesvei for meg, og jeg gjennom årene har fått publisert så mye stoff av ymse kaliber i så mange papiraviser, blekker, meninghetsblad og Gud veit hva at jeg verken har oversikt eller kan huske en brøkdel av hva jeg har fått publisert hvor og hva det var jeg dengang skrev om, og noen sogar mener jeg er eslet til å skrive bøker, har jeg selv ikke så store Ambisjoner eller Forfatteraspirasjoner med denne skrivingen min. Det er mer en indre drift og "legning" som gjør at jeg Skriver, noen ganger "som om det stod om livet" og kanskje gjør det det. At det å skrive er "svømmeblæra i min organisme som gjør at jeg holder meg flytende og ikke synker til bunns". Sånn sett tjener det vel på en måte til min "selvoppholdelse" om ikke annet, med eller uten lesere. Antallet lesere er heller ikke så vesentlig for meg, men noen ganger har jeg Veldig lyst til å si noe med det jeg skriver til En Eneste En. Men det er ikke alltid det treffer, nei! :-D Ellers har jeg fint liten bevissthet ifht "Målgrupper" og den slags, så oftest meddeler jeg meg vel generelt til "whome it may consern" uten å tenke så mye på den biten

SELV OM MAN GÅR ETTERTRYKKELIG PÅ TRYNET I LIVET, FÅR EN SMELL I HODET OG MISTER EN ARM ELLER ET BEIN FÅR MAN GJØRE DET BESTE UT AV DET. Og selv om man er kristen så det holder, og har hodet så fullt av alvor at det svaier, og utsiktene " til å Lykkes i Livet" er dårlige, trenger man ikke miste humøret av den grunn ;-)

Jeg elsker Min Kirke og jeg er glad for å få tilhøre den, selv om jeg er en unnværlig lilletå på det Legemet. Men ovenfor Gud er det ikke så viktig å være Stor. Og med All respekt for Kirkens Helgener, hvem av dem er nå egentlig så mye mer Hellige, Rene og Høyaktet i Guds øyne, en et lite Dåpsbarn som Jesus legger inn til Sitt Hellige Hjerte, uten at det selv har gjort en eneste stor Gjerning? Et umælende spedbarn trenger ikke aktivt å gjøre noen Undergjerning for å telle som Hellig, det har aldri begått noen synd, Det ER i seg selv et GUDS MIRAKEL! Jeg er GLAD for at mine foreldre bar meg frem til dåpen som spedbarn, selv om de ikke siden tok meg med til Kirken. Og det er en Stor og ubetinget God ting at menneskene bærer sine barn frem til Dåpen. Som kvinne med iboende Morsfølelse selv om jeg ikke har mine egne, ser jeg imidlertid verken med Øyet eller hjertet noen forskjell på de Døpte og de Udøpte barna, som de døpte hadde større verdi i Kraft av Dåpens Nåde, og jeg kan vanskelig forestille meg at Jesus ser noen slik "verdiforskjell" heller på de små barna og akter det som er velsignet med Foreldre som bringer det til Dåpen som mer verdt og med Forrang hos Gud fremfor et barn som i så måte er mindre Heldig stilt. Er ikke Guds hjerte større enn et morshjerte kanskje!?

Alle mennesker er utstyrt med en Egenvilje som våkner allerede de første leveårene. Noen ganger er den ikke fullt så Fri som folk vil ha det til, og det kan være mye vi ikke selv har oversikten på når vi gjør våre valg. Generellt kommer det litt mer visdom og vett inn med årene, som gjør at vi kan ta mer bevisste valg. Jo mer "ferdig utvokst, kultivert og dannet" man blir som menneske og personlighet, jo mindre lettpåvirkelig blir man av andre og utenforliggende forhold, trender, omskiftelige tankestrøminger og moter når det kommer til egne preferanser, valg og vurderinger. Man "Står mer støtt i seg selv". Det trenger imidlerid ikke bety at man slutter å utvikle seg som person, og i særdeleshet som kristne- Hvor det fullkomne er Målet.

Noen har en idè om at Katolikker nærmes lever i Kirkelig påtvungen ufrihet og undertrykkelse, på grunn av våre bud og religiøse plikter. Slik har jeg aldri opplevd det! Tvert imot har jeg Opplevd en større indre frihet, etter at jeg konverterte til katolisismen og siden jeg er ugift gikk inn i sølibatstanden som en konsekvens av min tro. Aller helst vil jeg gifte meg, men så langt har jeg ikke kommet, og jeg er innstilt på et livslangt sølibat dersom det er det Gud vil, og dersom jeg ikke finner den Kjærligheten som fører til ekteskap. Å oppgi litt av sin egenvilje til fordel for Gud, med fritt fortsett, anser jeg heller som til ens eget beste enn som noe offer, byrde og tung plikt.

"Personlig individuell Frihet" på det moralske området, særlig når det kommer til erotikk, synes å være dagens Mantra. Men om man ikke har selvdisiplin og kontroll nok til fritt å si "JA" eller "NEI" i forhold til egne apetitter og begjær, hvor "fri" er man egentlig da? Da blir den "Friheten" man roper på heller en bønn om å få slave ifred under den synden man uansett ikke klarer å bli av med. Da er man ikke Fri, da er man slave under synden! Kristus setter oss imidlertid i over i en større Frihet når vi velger å følge ham. De Sønnen får frigjort, blir virkelig fri! De aller fleste sølibatærer har likevel et driftsliv og en iboende seksualitet som alle andre, og møter fristelser på sin vei

Noen synes visst å tro at mennesker som har valgt sølibatet er aseksuelle og anemiske ;-) Men hvor skulle våre hardtarbeidende Ordensfolk og Prester hentet den fysiske energien til sitt arbeid om de var uten libido! Da er det heller et spørsmål om hvordan man forvalter den kraften som ligger i seksualiteten og hva man fokuserer på og bruker den til! Men i en verden hvor alle lyster leves ut, koste hva det koste vil og blot til lyst, er sublimering blitt et fremmed begrep. Dagens mennesker sprer energien sin i alle retninger og har tapt av syne hvor mye stor kunst, kultur og verker som har blitt til gjennom århundrene gjennom kvinner og menn som transformerte sin energi og lidenskap inn i skapende virksomhet og Åndsarbeid. Like fullt skrev en anerkjent norsk religionsviter i en poplulærvitenskapelig bok om seksualitetens plass i religionen at Kirkens sølibat ene og alene har sin årsak i at vår Kirke har et negativt og mindreverdig syn på seksualiteten. Boken var tross all den akademiske kunnskapen denne mannen sitter inne med om ulike religioner så tendensiøs og på dette punket så innsiktsløs at man kan riste på hodet både av "Vitenskapsmannen" og den applauderende Akademia. Det bare viser det jeg lenge har visst; at utdanning og høyt kunnskapsnivå, ikke nødvendigvis gjør folk så mye klokere. Kunnskap og visdom er to ulike ting. Kunnskap kan underbygge Visdom, men kunnskap i seg selv gir ikke nødvendigvis Visdom!

Men "verden elsker sitt eget" og i denne verden er det ikke vi kristne som er på "Hjemmebane" I denne verden hvor Fanden sjøl er Fyrste selv langt inn i kristenheten er Guds barn og Jesu etterfølgere som "utlendinger" å regne. Vi blir uglesett og uthengt, latterliggjort og ikke tatt alvorlig. Denne verdnens fyrste Hater fromme katolikker mer enn han hater de fleste, og gjør sitt ytterste for å angripe, plage, avspore, villede, ødelegge, bryte ned, stjele fra og sågar drepe Guds barn og raser mot det Hellige. Han tar fra oss det han kan når han ser sitt snitt, og ville helst tatt sjelen min med om han kunne. Men Den får han nok ikke, uansett hvor mye ondt han kan påføre!!!

Strengt tatt, som Sanne kristne har vi fått del i større ting og er gitt en Større frihet enn den "verdens barn" lever i, som de ikke kan fatte. Men så lenge vi lever i denne verden hvor det er så mange løgner, så mange forførere, og så mange onde og destruktive motkrefter, så mye Egoisme, grådig begjær og jakt på Makt og Penger. Så lenge vi lever i disse "kulissene" hvor mennesker ser seg blinde på alt som glitrer i øynen på dem er vi enda ikke frelst, enda ikke Helt frie. Den endelige frelse og frihet fra alt ondt, både i og utenfor oss selv og våre egne kretser når vi ikke før alt er fullendt. En dag skal Gud gjøre ende på djevlens gjerninger og rense jorden og menneskeheten for all Ondskap og urett, all "blodig historisk arvesynd", og gjøre den til et fullkomment Godt sted.

Det ligger lengre frem, langt frem. Enda må mye skje på jorden, både av Godt og Ondt, slik det er Profetert. Vi øyner det enda bare som et håp forankret bak Forhenget i Himmelens Aller Hellligste, som enda ikke er trukket tilbake for oss så vi kan Se det. Vi retter vårt håp mot vår Himmelske yppersteprest. Kirkens Overhode i Himmelen. Og Ham Tror vi fullt og fast på med troens visshet: JESUS KRISTUS! SNEKKEREN FRA NAZARETH! 

De som idag "er for kloke og opplyste mennesker" til å tro på slikt, og fattig snekkersønn som Verdens Allmektige Herre, står på likt med den religiøse eliten av fremstående menn, "det gode borgerskap", i Hans samtid under hans jordeliv i kjødet. Det ble så drøyt for dem at Gud ikke sendte noen mer velansett og høybyrdig Messias og Konge, som de kunne verdiget å ha en plass i hoffet til. Vel Han er for meg og min Kirke, som for mange av de nederst i samfunnet på Jesu tid i Paletina, Den Aller beste, og fremste av Stormenn gjennom tidene, og vi forakter ikke Den Høyeste Guds Sønn som vår Konge, Herre og Mester! Og fikk han tåle hån og spott, og uforskyldt bli rammet av et så sterkt hat at han ble tortuert ihjel på et kors for menneskehetens skyld, får jammen vi som bærer kristennavnet heller anse det som en ære å få del i hans vanære og lidelser, heller enn å trakte etter "verdslig suksess", eller å høste applaus for vår tro fra ateistiske akademikere og "gode verdslige besteborgere"! De er ikke like ille alle sammen ;-) Noen bare Smiler av oss. Gud elsker mennesker, så det er ikke "oss" eller "dem", og heller ikke religionen som avgjør det enkelte menneskes personlige, menneskelige kvaliteter. I en tid hvor de færreste tror at Djevelen og de onde åndskreftene eksisterer er det lett å gå i fella, og begynne å sloss mot "kjøtt og blod". Men Gud vil ikke et eneste menneske til livs, tvert imot! Han vil at Alle mennesker, uavhengig av livssyn, skal bli frelst til evig tid! Enda gir han menneskene tid til å vende om. Han er tålmodig i sin kjærlighet, så han har det ikke travelt med å returnere på en måte alle kan se, Han vil at flest mulig skal få sjansen til å komme med. Troens hemmelighet er at Han fortsatt og enda nå er levende mitt iblant oss. Vi ser Ham med troens øyne, med hjertene, en dag skal vi også få møte blikket hans. Måtte så Herren løfte sitt Åsyn på oss, Benåde oss og frigi oss syndere En siste gang for ALLE! Likesom han alt har sonet Lovens straff og dom og fordømmelse En gang for Alle. Denne Nåden deles enda ut for de som tror og tar imot!

Er det fykten for de andres latter, frykten for å bli sett på som "en gal, religiøs fanatiker" som er årsaken til at så mange prester i Den Norske Kirke, ikke lenger har en fullevangelisk tro, men bare plukker ut det lettest fordøyelige? For det er unektelig mange av "verdens barn" i det moderne Norge, som rister på hodet av og syns at vi som virkelig tror på Hele Evangeliet, og at det finnes "mer mellom Himmel og jord enn Gud og mennesker" som er av et verre slag, er "fullstendig galne og forhistoriske". Likevel sier jeg med Teologiproffessoren med glimt i øyet; Inge Lønning sa, da han fikk spørsmål om hvorvidt han trodde på Djevelen: "Proffessoren tror ikke på Djevelen, han tror på Jesus. Og Han er mye sterkere enn djevelen". Det er noe annet enn å benekte eksistensen av en slik Ond åndsmakt som står Gud imot. Jeg begynner å kjenne Jesus ganske godt nå. Djevelen kjenner jeg ikke og vil jeg ikke gå i dialog med, men jeg "vet godt hvem han er" ;-) Han er en virkelig en ond, slu Jævel, jeg har desverre sett litt for mye av hva han kan stelle istand, og hvordan han kan bruke intetanende mennesker. Og en ting e ganske sikkert: Eg like han ikkje! Og han like ikkje meg! Eg vil ha minst mulig med han å gjøre. Så i den "relasjonen" opptrer jeg iallfall "Korrekt"! Det E ingen relasjon, det er ei stengt dør. Når eg holder meg nær Jesus, holder han seg på avstand! Fanden er sterk, men Jesus er uendelig mange ganger sterkere, og han passer godt på de små og svake sauene. Sånn sett er det helt greit om verden finner meg "dum som en sau". Det er veldig mye bedre enn å være "en slu gammel djevel"! De som ler av vår tro nå, må passe seg så Fandens latter ikke blir den siste latteren de får høre.

Mennesket har kimen til både godt og ondt i seg selv, men er fra begynnelsen Skapt grunnleggende godt og uskyldig, til det gode. Jeg kjenner mange gode mennesker som ikke er kristne, og har møtt endel kristne som virkelig ikke er helt gode og som synes å være mer styrt av hat mot mennesker enn av Guds kjærlighet! "Djevelbesettelse" slik vi kjenner den fra skrekkfilmene, betviler jeg eksistensen av, men jeg har møtt noen få mennesker som fremstår med mange likhetstrekk med Fanden. Slike mennesker tror imidlerid verken på Gud eller Djevel, men har et desto større ego, som noen ganger viser seg helt åpenbart i iskald kynisme, mens de oftere smiler sleskt og uskyldig og gjemmer seg bak en velstående fassade som mer enn noe forteller andre hvor de har sitt fokus i livet. Slike "døde sjeler" er så sorte og tomme, og derfor så grådige og materialistiske, selv om de ytre tingene aldri kan fylle dem opp og gjøre dem levende igjen. Gud kan, selv om de tilsynelatende har Solgt sjelen for Rikdom, makt og status! Gud vil gjerne ha slike mennesker ut av "berget det blå" der de sitter som Troll og er "Seg Selv nok".

Jeg tror ikke Fanden eksisterer som noen fysisk skikkelse med horn og hale. Han liker imidlertid å høre at han er "en åndelig størrelse", så jeg kan jekke ham ned med å si at ikke har han noen gang kunnet utrette stort uten menneskers medvirkning. Og ikke er han istand til å skape noe, slik Gud og mennesket er, han kan bare ødelegge,pervertere og dekonstruere. Men nok om ham! Jeg foretrekker å skrive om Min Herre. Jesus! I sammenligning med Ham er djevelen en ubetydelig størrelse ;-) Fanden har ingenting Godt, stort, sant og vakkert ved seg Selv, men er en ekspert på å lyve, manipulere og forstille seg. Sånn kan han også som Bibelen sier noen ganger "skape seg om til en lysets engel". Men Jesus Er Sannheten, Livets kilde, og Han Er God, Stor og Vakker. Og vi som kjenner Ham, hører på og tror på Ham kjenner Sannheten, Guds Kjærlighet og Veien til evig liv. Vår Herre døde på et kors, men med det vant han Verdens største seier, så ikke la deg lure. Djevelen får aldri siste ordet, og alt det onde han iverksetter vender Gud til noe bedre, som han aldri kunne forutsett. Vi skal ikke være så bekymret for hva han finner på, at vi lar oss styre av frykt. Guds Kjærlighet driver frykten ut. VI VINNER!

Og jeg er ikke redd! Om nå selv noen av Troens "Fader Abrahamer" skulle komme i skade for å tro at de gjør en velgjerning med å slå Meg ihjel, tenker jeg nok at Gud ser seg ut et annet Offerlam ;-) Noen ganger settes vi på prøve, men det er uansett best å gjøre som Gud sier, til Han sier noe annet! 

Om vi hører Herrens Ord og gjør etter det, da bygger vi "et sterkt hus som står på fjell" og ikke et hus av strå og halm som står på sandgrunn. For det kan komme mange kulinger! Det er bedre å bli kalt "fundamentalist", selv om man ikke er det, enn å mangle solid fundament for sin tro! Guds Ord det blir nok stående, selv når alt annet er sagt, og mine ord for lengst er glemt! Men det hjelper ikke bare å Høre det, om vi ikke også bestreber oss på å Gjøre etter det, så sant vi kan med Guds og Evangeliets hjelp. Helst med, men om så også Uten støtte og anerkjennelse fra trosfeller! Jeg er svak, men Han jeg tror på er Sterkere enn han som er i verden! Og i Ham har nettopp den svake i seg selv Stor Styrke. Det er ikke engang alle Prester og teologer som tåler mer enn melk på troens område, så sånn sett har denne lille kroppen et litt bedre fordøyelsesapparat ;-) Da får det ikke hjelpe om andre får sure oppstøt av Min Tro! Så supertøff er jeg likevel ikke. Det er endel ting som står skrevet i Det Gamle Testamentet i Bibelen, som er Alt for hard kost for mitt sinn. Det er nok beregnet på de Sterke i Seg Selv! Jeg foretrekker Evangeliet. Det tar jeg til meg Fullt og Helt. Og er nå ikke det den Viktigste biten, og nøkkelen til å forstå alt det andre? DET TROR JEG!

Jeg er Ikke Skriftlærd, men av den overbevisning at ingen kan forstå hva Det Gamle Testamentet taler om uten å ta imot Evangeliet. Og om man ikke tar imot Hele Evangeliet, men utelater deler av det, vil selv den mest lærde teolog gå seg fast i Skriften og ikke kunne gripe og forstå deler av Sannheten, han strander på egen forstand. Så vil jeg heller bli betraktet som "en dåre for Evangeliets Skyld" enn å bli rost av teologiutdannede forstandsmennesker og aktet som noe "stort" i verden av mennesker som ikke kan tåle en slik Tro! Bare takke min Gud for at han har gitt meg den, og bruke den som best jeg kan til eget og andres vel! Men ingen blir velsignet med en slik Trosgave om man ikke kan tåle motgang og motstand. Det er "en del av pakken". Skal man følge Jesus er det ikke bare gode dager i vente, men det Holder "in sickness and health, for worse and for better", og jeg ville ikke byttet den Trosveien bort mot noe i verden! Uten Jesus og Uten Guds kjærlighet hadde jeg både vært legemlig og sjelelig død, så jeg skylder Ham Alt! Og Han gir meg Alt! Spiller det da så stor rolle hva andre tror, eller om de anser meg som en dåre, en galning, på grunn av min Tro?! De skulle bare visst!

Jeg har krysset en grense som kristen, et "point of no return" hvor det ikke lenger betyr noe om jeg er syk eller frisk, høyt eller lavt, vel ansett eller foraktet- det rokker ikke ved min tro på Gud, og Gudsrelasjonen er og blir det viktigste i Livet mitt. Han slipper meg ikke! Og det er verdt det aller meste av motgang og prøvelser. Å forvente at "verdens barn" skal skjønne det er fånyttes! Men sånn Er det! Å bli bevart i Guds Kjærlighet og Hans vennskap er viktigere enn alt annet, for den har jeg kjent og Trodd! Og den er "Noe Annet" kan jeg love deg! Til å Leve av, og verdt å dø for, men de som dreper "av kjærlighet til Gud" har Aldri kjent den! Gud Er kjærlighet, og den som ikke har et hjerte som kan elske mennesker, kommer ikke langt med all verdens "Rettroendhet". Varme syndere går inn før "kalde Helgener". Og vantro mennesker som elsker, vet mer om Gud enn religiøse mennesker som drives av Hat. Det skal noe til å ta imot Alt Gud vil gi oss, for vi mennesker er små og skrøpelig og verken kropp eller sinn er bygd for Guds frekvens. I Jesus, og ved Ham alene, kan vi likevel tunes inn på den frekvensen, øve oss, la oss styrke i Nåden, tilvenne øynene, gå fra melk til føde med litt mer tyggemotstand, så vi kan komme nærmere, bli helliggjort og motta en større del. Det er en livslang prosess, men Alle kristnes mål er likedannelse med Kristus- I Ham og Med Ham og Ved Ham. Å tro at verden skulle kunne gripe dette i en fei er iallfall dårskap. Jeg er kommet et godt stykke på vei, mange ligger langt foran meg- de kan jeg lære av og strekke meg etter, og av de mange som kommer langt bak meg og som kan ha noe å lære av meg idag, kan noen en dag gå langt forbi meg. Det handler ikke om å "være bedre enn andre", men om å løpe mot målet, støtte, hjelpe, veilede og heie hverandre frem, og glede seg over hverandres fremgang og vekst. Ikke være som Kain som drepte sin bror i misunnelse over hans forrang hos Gud, og heller ikke som de selvgode Fariseerne som satte seg til doms over andres "manglende fromhet"- men gjerne søke å være Fromme for Gud, og ikke for å "vise seg" for andre mennesker. Men om man har en Tro som skinner som et lys, setter man den heller ikke under en bøtte av frykt for at mørket ikke skal tåle det sterke Lyset! Det er Mye mørke i verden, så den får skinne som kan. Og vi får verne om det lyset som er, og ikke la våre sinn formørke. For selv i en stille Kirke, hvor Guds barn sitter og ber med Lys i sitt indre, er det noen som bare ser det fysiske halvmørket i Kirkerommet. Det er Noen som har mistet lyset i sitt eget øye, og latt mørket overta plassen slik at Lyset i dem har blitt mørke, og da blir mørket stort! Mens andre kristne som syns alt har blitt mørke, i virkeligheten har gått inn i "sjelens natt", hvor Guds lys skinner så klart og sterkt at de blir blinde, og alt synes mørkt, til øynene har fått vendt seg til lyset. Dømmer man bare ut fra det man ser, tar man lett feil både av sitt eget og andres. Vi kristne er alle underveis mot samme Mål, og det er aldri godt å vite sikkert hvem som har kommet lengst! Og det er iallfall Ingen som kommer lengre av å fordømme andre og slå hverandre i hodet med Domsord. Vi skal alle Helt Fram! Like inn til Høyalteret i Himmelens Aller helligste hvor våre bønner stiger opp for vår Yppersteprest! For den som tror er det Sannhet, for verden er det Galskap! En dag vil det vise seg hvem som har Rett. Ingen av oss kjenner enda Hele Sannheten, og vi vet ikke en brøkdel om hva vi har i vente, enten vi alt har vunnet mye eller lite innsikt. Gud er Større enn Alt vi kan forestille oss, så akkurat der har muslimene rett i det de tilstadighet gjentar: "Allah hu`akbar"- Det betyr "Gud er stor!". Kan hende har vi kristne litt å lære av dem, i forhold til det å gi Gud Ære, om vi ellers er av ulik tro! Gud elsker også muslimer, og ordet "muslim" betyr så vmidt jeg har lest ikke annet enn  være "gudshengiven". Skulle vi ikke alle vise litt ydmykhet og bøye våre kneisende nakker for Gud?!

Jeg er lykkelig som katolikk, for i noen Kirkesamfunn har man ryddet så stort rom for tvil, at det ikke er plass for en tro som min. I Den Katolske Kirke er jeg bare en av mange med en slik trosvisshet. Likefullt er det neppe vanskelig å "finne fem feil med katolsk fromhet" for den som leter. Kultur er en ting, men vår Tro skal de likevel passe seg for å "kødde med", så de ikke kommer i skade for å pelle Gud selv på nesen ;-) For det som seirer over verden om mye er skakt og skjeivt og mange katolikker synder så det suser, ja det er vår Kirkes Tro! Gud har bevart sin Kirke i Sannheten, selv om det er mer enn verden ser ut til å tåle å høre! Det er ikke de prektige katedralene og jordisk godt som holder vår Kirke oppe, det er troens kvinner og menn! Og våre Klostre, hvor søstrene og brødrene ber dag og natt, er Kirkens lunger. For Troens Åndedrett er bønn, og uten troens bønn dør Kirken. Derfor er heller ikke lille meg uten betydning for Kirken- på grunn av min Tro! Og med en slik tro er det mer viselig å be for "de dårligere bemidlede på troens område" enn å akke og offe seg over dem, for det er "sannelig nok å gjøre"! Å konsentrere og disiplinere sitt eget bønneliv på egenhånd utenfor Klostermurene er i seg selv nok likefullt hakket vanskeligere enn for søstrene i Klosteret, som har bønnetidene inne i hele sin daglige rutine også i det ytre, uten at jeg dermed vil beskyldes for akedi. Det kan være vanskelig å holde fokus uten faste ytre rammer, og et sosialt og åndelig tjenestefellesskap med overgitte trosfeller. Men et liv i Kloster er jeg neppe skikket for selv om Gud aldri har sluttet å kalle på meg! Fanden HATER fromme katolikker og gjør sitt beste for å føre oss ut av Guds plan og bringe oss i vanry. Noen ganger slår han seg sammen med "de lutherske djevelen" som de stakkars lutheranerne ikke engang vet eksisterer for å føre oss til fall så vi blir til spott og spe og fulle av skam. Skulle nesten tro Styggen anså oss som en trussel av betydning ;-)

"Veien til Gud går gjennom bøyde kne og med rundt rygg, ikke så mye gjennom Ytre synlige fromhetsgjerninger, og troens bønn utretter ikke sjelden større ting enn folk kan ane omfanget av". Og det kan dere få lov å sittere meg på!

 


 

 

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND.

SOM DET VAR I OPPHAVET

SÅ NÅ OG ALLTID

OG I ALL EVIGHET.

AMEN

 


 

 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits