februar 2013

FÅ VISSHET OM GUDS EKSISTENS?

Mange mennesker kaller seg agnostikere. Det vil i de fleste tilfeller si at de antar eller har erfaringer med at det finnes "noe mer" en den fysiske, materielle og menneskelige/psykologiske virkeligheten, men at de ikke tror det er mennesket forunt å vite noe sikkert og eksakt om denne "andre" virkeligheten.

Innen livssynsmessige posisjoner vil agnostisisme oftest ikke skille seg fra ateisme fordi avvisningen av sikker kunnskap om en gud eller det guddommelige må føre til en vektlegging av en empirisk fundert og/eller rasjonell epistemologi og etikk. Men filosofisk kan en forenklet beskrive forskjellen som følger:

  • Ateisten sier: «Jeg tror ikke på Guds eksistens»
  • Agnostikeren sier: «Jeg vet ikke om Gud eksisterer.»

I nyere epistemologisk diskusjon er også to alternative standpunkter dukket opp: ignostisismen og apateismen.

For å følge opp forenklingene ovenfor kan en si det slik:

  • Ignostikeren sier: «Jeg aner ikke hva du mener med Gud».
  • Apateisten sier: «Jeg bryr meg ikke om hvorvidt Gud eksisterer».                                                 ( Faktakilde: Wikipedia)

 HVA ER TRO? HVORDAN KAN MAN VITE HVA SOM ER SANT?

Hvordan kan noen si noe sikkert om det som angår TRO, enn si holde èn religion for å være sannere en en annen? Et enkelt svar for meg må vel her være "en Sannhetssøkende personlig og kollektiv mystisk erfaring og vitnesbyrd"  om og i gjensidig samspill og samsvar med en teologisk forståelse og tradisjon.

"Fornuften er til å stole på; den hjelper oss å komme fram til sannhet. De sannheter vi kommer fram til, er derfor ikke konstruert av oss. Derimot oppdager vi dem og griper dem .."   (Sitat: Hallvard.N.Jørgensen, teolog og Rådgiver i Tankesmien Skaperkraft: http://skaperkraft.no/)                                                                                    

Jeg bygger min katolske kristentro på Bibelen, Kirkens tradisjon og innsikt, men mest av alt: Jeg har gjennom bønnen, og gjennom et langt livs søken, tilegnelse av erfaringer fått et personlig, nært forhold til den Gud vi enda ikke kan se med det fysiske øye! Det er et tillitsfullt kjærlighetsforhold og en Livsvei, en kilde til Kraft, et sterkt vern i alle livets tilskikkelser. Som Paulus skriver "Og vi har kjent og trodd den Kjærlighet Gud har til oss". Jeg har kjent det, også fysisk. Og jeg har fått så sterke, detaljerte bønnesvar ved bønn i Jesu navn at det på ingen måte kan bortforklares! Og jeg har ingen medfødte "overnaturlige evner" i form av synskhet eller noe sånt. Jeg er heller ikke utrustet med noen mystisk Makt i meg selv, som gjør at jeg kan "fjernstyre" andre mennesker. Jeg er høyst menneskelig, med mange svakheter og feil, ikke noen "mini-gud".

HVORDAN KAN JEG TRO? HVIS DET FINNES EN GUD, HVORFOR ER DET DA SÅ MYE ONDT I VERDEN?

Så hvorfor har ikke alle kjent og trodd denne Guden min? Og hvorfor er det så mye ondt i verden hvis det virkelig finnes en god Gud?

Good news er at alle mennesker har muligheten til å komme i personlig kontakt med og erfare Guds kjærlighet. Den Eneste levende Gud, Han som har kalt seg " Jeg er den Jeg er", Bibelens Gud, den eneste Gud som er!

EN UTFORDRING. TØR DU GI GUD EN SJANS?

Vil du gi Ham en sjans til å bevise Sin Eksistens, er oppskriften enkel hvis du kan klare å skrape sammen et bittelite frø av tro. Alt du trenger er å mobilisere nok tro til å be Ham direkte om å gi seg til kjenne, og jeg anbefaler at du ber den bønnen i Jesu navn, hvis der er slik at du gjerne Vil bli hørt, for da ber du til Den Sanne Far og Gud, med Hans Sønns fullmakt! Og Han ber den Hellige Ånd gå i forbønn for deg, sammen med din Ånd. For det er slett ikke lett for et menneske å vite hvordan man skal be. Jeg anser meg selv for å "ha greie på dette" etter et langt bønneliv, en lang veis søken etter Sannhet både her og der, perioder hvor jeg ikke har tenkt eller vært sikker på om den Gud jeg ba til var til, perioder med tvil. Og idag Troens Visshet og fulle overbevisning, slik Tro beskrives i Bibelen. Ikke bare som noe jeg antar og "holder for å være sant". Ikke i form av en en tese og teori, men basert på håndfast erfaring - en Sannhet som jeg gjerne vil at alle skal få del i! Hvis du vil gi min Gud en sjans, men ikke vet hvordan du skal gå frem, foreslår jeg at du finner et rolig sted og høyt med ord, eller inni deg ber en av følgende bønner:

GUD! Du de sier ER til, den de vitner om at de kjenner. Du Gud som de sier har skapt meg og elsker alle mennesker. Jeg søker Deg. Jeg ber deg: Gi meg troens gave ved Jesus Kristus, den korsfestede, Han de sier er Guds Sønn. Gud, jeg vil tro! Hjelp meg i min vantro! Det skje meg etter Din vilje, men hør min Bønn! Amen (det betyr "Det vil skje" eller "Slik er det")

En enklere bønn kan være slik:

GUD, HVIS DU FINNES HJELP MEG Å TRO PÅ DEG FOR JEG VET IKKE HVA JEG SKAL TRO. GI MEG TROENS VISSHET. I JESU NAVN BER JEG DEG OM DETTE! 

ELLER BARE: HERRE JESUS, FRELS MEG!

Du kan selvfølgelig også formulere din egen bønn, men når du ber i Jesu navn får bønnen større kraft. Jeg tror at Gud allerede venter på deg, ja at Han lengter etter deg, og er mer enn villig til å bønnhøre deg. Jeg vet at min Gud Finns til, og at Jesus som ble korsfestet har stått opp fra de døde og lever idag! Jeg vet at Den Hellige Ånd er i verden.*Stiller du deg åpen,svarer Gud deg. Når og slik Han vil....

  

HVA MED ANDRE RELIGIONER? HVORDAN KAN JEG MENE AT DET JEG TROR PÅ ER BEDRE ENN ANDRES TRO? HVA ER FORHOLDET TIL JØDEDOM OG ISLAM?

Ja, men er jeg ikke arrogant nå, når jeg tror at jeg vet Hvem Gud er, og "disser" andre Guder? Hva med muslimene, hva med hinduister og andre? Vel, når det gjelder jøder, muslimer og kristne tror vi ursprunglig alle på den samme Ene Gud, enten Han tiltales som Elohim, Allah eller bare "Gud". Alle tror vi på Abrahams og Moses Gud, og vi har felles store deler av det vi kristne kaller "Det gamle Testamentet", men vi har ulike åpenbaringer, og dermed ulike Gudsbilder. De fleste jøder forkaster Jesus, og venter fremdeles på sin Salvede, En israelsk konge og hærfører, Messias, som skal føre dem fram til seier framfor andre folk. Muslimene sier at de anerkjenner Jesus som "en Profet", men tror ikke på overleveringen av Hans ord gjennom Bibelen, og resten av det vi kaller Det Nye Testamentet i den kristne Bibelen. Jeg tror også de fleste muslimer er ukjent med de nytestamentlige Skriftene. De skjønner ikke inkarnasjonens mysterium, hvordan Jesus kan være Guds Sønn, Sann Gud og Sant menneske, og hvorfor en Stor, rettferdig Profet skulle la seg korsfeste. Derfor mener de Jesus i virkeligheten ble reddet fra døden på Korset. Muslimene vet at Gud er En, men Treenigheten i denne Ene er ikke åpenbar for dem. Så kjære muslimske brødre og søstre som måtte lese dette: Jesus er ikke bare Guds sønn, han er selv som En person, del av den Ene Gud. Den tredje "Personen" i den Ene Gud, er Den Hellige Ånd. Likesom Sønnen er av og i Faderen fra evighet, er Faderen (Kraftens Kilde) i sønnen, og Den hellige Ånd er i, og utgår fra dem begge. De er uløselig knyttet sammen til en En Sann Gud, og ved og av Dem er alt Skapt. Selv er ingen av Dem skapt, De Er. EN Sann Gud, fra evighet til evighet.

DE ØSTLIGE RELIGIONENE, HINDUISME OG BUDDHISME

Når det gjelder de østlige religionene, som buddhisme og hinduisme, er det i det første tilfelle snakk om en religon med enkelte grunnsetninger som også er forenlig med kristendommen: Sannhetssøken, formulert i det første trinnet i Buddhas lære på veien mot fullkommenhet: "Rett søken!", et annet trinn er "Rett erkjennelse".  Så, hvis jeg ikke husker feil: "Rett målsetting", og så "Rett metode". Hvis de fulgte disse trinnene med et åpent sinn hadde de nok funnet Jesus! Problemet med buddhisme som "Sannhetsvei" er fra mitt ståsted at de låser seg i buddhistisk lære og tradisjon, slik at de slett ikke klarer å være åpne for Sannheten, og dermed heller ikke når den sanne erkjennelse. Likevel har de skatter og visdom å øse av. Vestlige kristne kan også ha noe å hente innen buddhistiske meditasjonsteknikker, utover dette med "mindfullness" som nå er på alles lepper. I Buddhismen legges det stor vekt på barmhjertighet, selvbeherskelse og fred. Hinduismen har i sin mangfoldighet også noe som er godt. Kanskje kan alle de ulike "gudebildene" ses som utrrykk for, ikke bare en åndelig lengsel, men en dyrkelse av de ulike aspektene av Guds personlighet. Desverre har det blitt til ulike avbildninger av Gud, altså avguder. Jeg ser likevel en hengivelse og ydmykhet i hinduismen, som vi kan lære noe av.

NYRELIGIØSITET, PAGANISME OG "NEW AGE"

Videre i naturreligionene, og såkalt ny-paganisme (paganisme=hedenskap) ser man en jordbunden dyrkelse av det grunnleggende naturlige, skaperverkets kretsløp og krefter, som i seg selv ikke er noe ondt. Problemet er at man begynner å tilbe og dyrker Skapeverket framfor Skaperen. Den holistiske tankegangen og omsorg for naturen ser man også i de mange "alternative" retningene, som ofte puttes i sekkebegrepet "New age", skjønt deler av denne åndeligheten synes svært så "eterisk" og svevende. Kanskje vi kristne i større grad trenger å ta tilbake det naturlige, elementene, kroppen. Og mens vi i Den Katolske Kirke har en rik og høyst levende mystiker-tradisjon, synes man i Den Norske Kirkes "sekularisering og rasjonalisering" å gi lite rom for den enkeltes åndelige erfaring og opplevelser. 

RESPEKT OG DIALOG, IKKE SYNKRETISME. KRISTUS REPRESENTERER NOE NYTT. HVA MENER DEN KATOLSKE KIRKE?

La meg innlede dette avsnittet med et sitat av avtroppende Pave Benedikt:

"Det er feil å si på en eksklusiv måte: ?Jeg eier sannheten?.Sannheten er aldri noe et menneske eier. Den er alltid en gave ? en gave som kaller oss til å likedannes stadig mer med den. Sannheten kan bare erkjennes og leves i frihet. Vi kan ikke tvinge sannheten på den andre. Bare når vi møter hverandre i kjærlighet, viser sannheten seg" (Fra Kirken i Midtøsten (27), temaet er forsvar av religionsfriheten)

Man trenger ikke være Bahaier for å innse at Gud alle menneskers Gud og Far, når den Ene Gud har skapt oss alle!

Til alle tider har Kirken forkynt at Gud er usynlig, ufattelig og uutsigelig, selv om han kan være kjent innenfor rammen av våre begrensninger. Vi katolikker prøver etter beste evne å ha respekt for mennesker med en annen tro enn oss selv. Måtte vi aldri trampe på det andre holder Hellig. Vi erkjenner også at Gud har lagt ned visdom også i andre religioner, at vi kanskje attpåtil kan lære noe av andres tro, hellige Skrifter og tradisjon. Ikke på en slik måte at vi går på akkord med oss selv, Bibelen og Kirkens Tro og tradisjon, men som en utdypelse av den Sannheten vi allerede kjenner. Vi tror at det kun er Jesus som er Sannheten med stor S, at ingen uansett tro kommer utenom Ham, enten det blir mens de lever eller etter døden. Vi tror at Han har bedt for oss alle, og at Sannhetens Ånd, som før talte gjennom Profetene og spesielt utvalgte, nå blir utydt over "alt kjød", dvs alle slags mennesker. Her spiller det ingen rolle om man er jøde eller greker, mann eller kvinne, gammel eller ung, Lærd eller ulærd. Vi tror at den Lov som er skrevet ned, nå skrives inn i hjerter og sinn hos de som tar imot og tror på Sønnen, slik den Egentlig er. Lovens opphav er Gud, Gud er Kjærlighet, og Loven ble gitt i Kjærlighet til rettledning for menneskene, og er Hellig, ren og god. Men Jesus er den eneste som har levd fullt ut i samsvar med Loven, og aldri har syndet. Jøder og muslimer kjenner til dyreofringer, for moderne mennesker er tanken fremmed, men Jesus er Guds offerlam, ren og lytefri, som ble ofret til soning for alle menneskers synd og skyld. Den straffen og forbannelsen vi skulle hatt, ble altså lagt på Ham, og Han gjorde det av Fri vilje, i kjærlighet og Lydighet til Gud Fader og i kjærlighet til menneskene. Han som var uten synd, ble gjort til synd og forbannet under Loven som stedfortreder for syndere og Lovbrytere! Men Loven gjelder bare så lenge man lever, da Jesus steg ned i dødsriket som død var Han åndelig sett helt ren og skyldfri. Så Gud vakte Ham opp, og alle mennesker gjennom alle tider fikk muligheten til åndelig oppreisning med Ham. Og en dag skal vi også oppreises legemlig, og få et nytt uforgjengelig åndlig legeme, døde såvel som levende. Vi tror at hver den som kaller på Herren Jesus blir frelst fra egen skyld og evig legemlig død, og får del i oppstandelsen og det evige fullkomne liv i Guds herlighet. Ja, at vi allerede her får smake av det vi har i vente : "Smak og kjenn at Herren er god!" Hvor fantastisk er vel dette! Og hvor frigjørende for den som strever og dømmes etter den Lov som kom med Moses. For vi var alle uten Kristus under Lovens forbannelse, fordi vi har brutt den. For de som fortsatt treller under Lovens bokstav slik at den for dem bare blir "stein på stein, bud på bud, regel for regel" har Frigjøringen kommet. La ingen skremme eller tvinge deg til å tro noe annet. Ingen mennesker kan oppfylle Moseloven uten å bryte et eneste bud, altså er alle skyldige! Ved Sønnen og ved Åndens hjelp, blir det imidlertid endelig mulig å leve et Rett liv etter Guds lov. Kjærlighetens, Nådens, Barmhjertighetens, Troskapets og Rettferdighetens Lov. Nå som frie, som Gud barn og arvinger, og ikke som treller! La oss ikke dermed, som noen gjør, vende Nåden til Skamløshet og bruke friheten som påskudd til synd! Jesus frelser oss og renser oss fra all synd og urettferdighet, men vi er dyrt kjøpt ved Hans lidelse og død. Om straffen er opphevet er synden fremdeles synd, Lovbrudd fremdeles Lovbrudd! Selv om "alt er lov" vil Gud at vi skal velge det som er til gagn og oppbyggelse. Det Første, Største og evige bud er Kjærligheten til Gud, og elsker vi Gud da følger vi også Hans bud. Og like så stort er det at vi elsker andre som oss selv, og hverandre som Kristus har elsket oss, og det mens vi enda var syndere!

DET ONDES PROBLEM

Hva så med det onde i verden? La oss slå fast at likesom det finnes en god Gud finnes det også onde krefter i verden. Gud er hundre millioner lysår sterkere enn det onde, men enda en stund lar han det onde skje, før Han fullfører sin Gode plan! Det meste av det som skjer i verden skyldes imidlertid ikke den onde Djevel, men har sin rot i syndefallet. Gud er God, og gjør ikke noe som i bunn og grunn til slutt ikke egentlig virker til det gode. Han skapte også mennesker godt. Men da forholdet mellom Gud og mennesket ble ødelagt pga den første tvil på Guds godhet og gode hensikter, skjedde det også noe med hele menneskeheten, og mennesket ble underlagt forgjengelighet. Mennesket er skapt med en egen, fri vilje, "I Guds bilde", og har også en iboende Morallov med sans for det som er rett, godt og vakkert. Jeg tror det finnes en allmennmenneskelig samvittighet, som ikke er kulturbetinget. Det onde i verden som er forårsaket av mennesker, enten direkte eller indirekte, skyldes at mennesket velger egoisme, temparement, begjær, apetitter og lidenskaper framfor Kjærligheten til Gud og andre mennesker! Og verden er "syk", spedbarna kommer ikke inn i en perfekt, god verden. Om de er rene og uplettede i seg selv, kommer de inn i en verden og blandt mennesker som er skadet etter en lang historie og kjede av synd og lovbrudd! Vi er alle skadet og forurenset av egen og andres synd, og syndens konsekvenser. Men Gud respekterer menneskets frie vilje så til de grader at Han attpåtil lar oss velge Ham bort!

DET KRISTNE HÅP

Vi går mot noe bedre. Det har allerede begynt! En dag skal alt bli fullkomment, ja større, mer fullkommen og herligere enn Adam og Evas første Paradisiske tilstand. Og denne gangen forpurres det ikke! Jeg skal ikke si mer her om det håp vi er kalt til, men for den som lurer er det bare å gå igang å lese Det Nye Testamentet i Bibelen, og søke Gud i bønn. (Bibelen på Nett finner du Her: http://www.bibel.no/Nettbibelen)

" For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blandt dem er  kjærligheten." (Sitat fra Paulus brev til menigheten i Korint, (1.Kor,13), i Det Nye Testamentet i Bibelen).

MÅTTE TROENS SÅKORN BLI TIL VEKST!



 

 

 

 

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN

"Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingenting vunnet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungene skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt. Da jeg var et barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blandt dem er kjærligheten."  Paulus brev til menigheten i Korint, (1.Kor,13: 1-13)

Disse ordene er noe av det ypperste som er skrevet. Ikke bare i Bibelen, men i det store og hele. De var også utgangspunktet for en Dialogmesse i St.Petri Kirke i februar 2013. Jeg deler her noen tanker og refleksjoner jeg skrev ned da jeg kom hjem den kvelden...Paulus ord er så underfundige, rommer så mye visdom at de ikke "går igjennom", man kan meditere over de gang på gang. Uangripelig, underfullt. Jeg tror virkelig dette er tanker inngitt av Gud, gått gjennom Paulus og skrevet av ham under Den hellige Ånds ledelse. Det er ikke lett å legge noe til, som ikke blir noe annet, som ikke istedet for å klargjøre drar oss bort fra teksten. Men det er kanskje ikke så farlig, teksten drar oss uansett tilbake igjen :-) En av deltagerne i diskusjonen etter messen stillte et ærlig og frimodig spørsmål: "Hvordan kan man vite at man elsker?", kanskje underforstått "Hva er kjærlighet?". Det enkelte menneskes svar, med mindre det er snakk om en teoretisk-filosofisk utredning, den enkeltes svar, vil være farget av egne erfaringer.

Jeg tenker på de små øyeblikkene av samhørighet, harmoni, nærhet og kontakt med et annet menneske. Ikke de ekstatiske høyder, ikke de store ord. Heller "magien i de allminnelige under" :-) Småprat med et barn, en bestemor som trøster med et ømt kjærtegn uten ord uten å si noe. Viljen til det gode, et gammelt ektepars hverdagsliv etter å ha holdt sammen, vokst sammen, i gode og onde dager. Det er noe med selve atmosfæren i slike hus, og på slike steder, der det bor gamle som har elsket og vist omsorg gjennom et langt liv. Jeg kan også fornemme noe av det samme i Kirker og klostre hvor mennesker pleier og har pleiet tillitsfull kontakt med den Gud som ER kjærlighet, gjennom bønn og liturgi. Harmoni og fred, tålmodige, prøvede sinn, som vet bedre. Der finnes det Kjærlighet, der finnes Åndens frukter. En dag skal vi fatte, fylles og omgis helt av denne kjærligheten, som i sitt rene, hellige vesen er Gudommelig. Kjærligheten er hellig i seg selv, sier Skriften. "Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud. For Gud er kjærlighet" og "Den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud som han ikke har sett?"  En dag skal vi gripe de flyktige øyeblikkene av fullkommen harmoni som vi ikke kan fange her i tiden, som forsvinner når vi griper for hardt etter dem.

Det er min oppfatning at likesom synden har en horisontal konsekvens, får negative følger for oss selv og andre, også uavhengig av Guds og menneskers tilgivelse, slik lever Kjærligheten enda mer et eget liv, med positive konsekvenser og ringvirkninger. Den kjærligheten vi engang har elsket med, lever videre utenfor oss selv, blir ikke borte. Den kjærlighet vi har mottatt, selv om følelsene svinger og relasjoner blir brutt, påvirker oss i dype lag av bevisstheten, og vi kjenner den igjen når vi møter den igjen. Slik forplanter den seg, og bærer frukt på ny. Noen av oss har fått oppleve kjærlighetsbånd som ikke brytes, på tross av avstander og år. Vi møtes til slutt igjen, og ser at jo, dette var i sannhet et kjærlighetsbånd. Her er det ingen bitterhet, her er det full tilgivelse, her er den kjærlighet som har tålt og utholdt alt. Slik må det også være godt å komme hjem til Gud etter livets kveld.

Med ønske om Guds rike velsignelse for hver og en!

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits