februar 2014

En Øvelse i Mindfulness

NATURMETODE SOM HOLDER DET DEN LOVER: 
dagens kropps- og "helsehysteri" og bli-lykkelig-kurs er fullstedig absurd i mine øyne. Folk fråtser på seg hjerte og karsykdommer på lavkarbo i håp om å gå ned i vekt, og hvete og kumelk er blitt nei-mat...Hvor er det blitt av takknemligheten og Ærefrykten for såvel Gud som naturen i vår individuelsitiske jakt på "Lykken"? Vi fråtser, vi bombarderes med inntrykk, og klarer ikke lenger å skille det ene fra det andre, surt fra søtt...Lær av de fattige, lev en uke uten mat og penger (gi pengene til en tigger eller en veldedig organisasjon, kjøp så en pose fin økologisk naturlig hvete og litt gjær, bak deg et brød, velsign det, og virkelig nyt smaken av den søte hveten og det syrlige aromatiske eplet som pålegg. Gaver fra naturen. Det er mange år siden jeg har hørt noen takke for "Gudslånet", velsignelsen av en god kornhøst. Den mentale innstillingen når du endelig spiser bør være ydmykhet, glede og takknemlighet og ikke selv-ros fordi du har klart deg uten mat en uke. Dette er ikke mat du har "gjort deg fortjent til". Det er en gave fra den Gode nådige Gud, båret frem som "en frukt av jorden og menneskers arbeid" som Presten sier når han forretter Nattverden. Klarer du dette, da kan jeg love deg en mindfulness-opplevelse du ikke trenger å gå på kurs for å lære...Dette er en erfart "metode", som om enn ble lært ufrivillig, fungerer godt nå i som vi snart går inn i Fastetiden. 

De som vil ta det videre kan holde det gående med lite og kun vegetarisk mat samt et generelt lavt forbruk, og f.eks nett-abstinens (avstå fra bruk av nett, sosiale medier. Kanskje også fra unødvendig tv-titting, musikk, shopping og "underholdning"). Bruke litt mer tid på bønn, meditasjon og åndelig lesning. Dette er ikke ment å være en rent "euforisk opplevelse", du vil nok kjenne både fysisk og mentalt ubehag av for lite mat, kunne bli trøtt og nedstemt. Mindfulness handler heller ikke som endel synes å tro blot om å "finne lykken i øyeblikket". Det handler også om å være tilstede i, kjenne på og stå i det som er vanskelig. Dagens mennesker derimot synes å jakte på lykken i tilstedeværelse i det ene øyeblikket, og flykt fra øyeblikkets alvor og ubehag i det neste. Vi vil for all del ha det godt og bekvemt, og ser ikke hvor høy pris vi betaler for det, og hvor fattige vi blir. Du oppfordres altså til en aldri så liten askese i fastetiden. Men når så påsken kommer, kan du invitere dine venner på et lammelår med god vin og fløtegratinerte poteter, kanskje attpåtil en liten neslestuing? Og så kan du feire og nyte med stor glede. For Påskens budskap er også Glede, en glede som går gjennom dyp sorg og lidelse, for å munne ut i Seier, Lys og Liv! 

Jeg er av den oppfatning at ingen ting er for lite, vanhellig eller ureint til at Gud kan bruke det.Det gjelder også meg, og alle menneske, full av svakheter, mistag og feil.Det gjelder bare om å stilja seg åpent til disposisjon, og stole på Han som Er og har gitt oss Livet.Det er verdt alt i verden, det spiller ikke så stor rolle in the end, hva vi har og ikke har i denne verden, hva vi taper og hva vi mister.Jo mer vi taper, jo mer vi oppgir, jo mer vi mister, jo større ting har vi i vente, jo mer vokser vårt håp og vår glede ifht det som møter oss etter døden. Med en slik innstilling kan man holde ut det meste, og glede seg midt i sorg og motgang. Jeg ser frem til min dødsdag med stor glede, i håp om at jeg da, enda nærmere skal møte og se min Skaper og gå inn i det hellige Lyset. Og dette hellige Håpet, gjør livet i verden, prøvelsene og motgangen lettere å bære. Jeg trenger ikke flykte inn i noen avsporet Åndelighet, eller jakte på peak-expiriences. De vil være endel av det kristne livets mystikk, men aldri det hele. Ved det vi vinner i de dype daler, gjemmes en større skatt. Og vi ser gleden i det som er lite, i den grå hverdag, i vår egen enkelhet. Vi erkjenner at hvor store vi måtte være er vi strengt tatt barn. Og Guds rike hører barna til, barnet er nysgjerrig, spørrende og åpent og finner alltid noe viktig å glede seg over, som synes "de voksne" å være ubetydelig og fatteslig. Det er alltid noe å glede seg over!


VÅRDIKT
 
Aldri som om våren, ser eg Skaparmakta i naturen.
Dette under; knoppar skyt på naken kvist!
Opp or myrke jordi stig den fagre blomen.
Krokus, tulipan, narciss.
 
Aldri minnast eg som då det gode bodskap
Ljos som strålar frå den opne grav.
Skaparmakt som sigrar over dauden.
Sonen som seg sjølv oss gav.
 
Slik at og Min bare kvist
Ved Guds Kraft kan skyta knopp og bugne
Ved den Herre Jesus Krist
Har eg sjølve Skaparkrafta funne
 
Dette vitnar våren om
Kvar ein gong når Livet atter vinn
At kvar den som søkjer Liv
og ottast daudens dom
Liv ved Herren Jesus Kristus finn Emoji (A.Bårdsen)

Hvilket Tilskudd trenger DU?

Sliten? Misstilpasset? Engstelig? Overvektig? Tenker "bare jeg fant en Kur", et Tips, noe om virket?

Eller kanskje denne misnøyen, denne nagende følelsen av at om bare noe var anderledes, den indre tomheten du forsøker å døyve med å søke ytre bekreftelse og popularitet skyldes noe helt annet? Hva med Meningen med Livet?! (Få anbefalinger Her!)

Credo ergo sum; Jeg Tror altså er jeg! Kristus er min Mening, min Vei, i Ham er selve Livet. Han er min utgang, min inngang og destinasjon. Hans Ord er en Lykt for min fot. Betyr det at mitt liv er uten lidelse og trengsler? Nei! Men Han har gitt meg en Tro som bærer, og en Kjærlighet som holder ut.

Noen mener kristen tro er et produkt av psykologisk dødsangst og derav et inderlig ønske om å leve evig. Å skulle forklare trosdimensjonen for en innbitt humanetiker er som å snakke til en isolert Tuareg i midt-Sahara om å gå på skjøyter i snøstorm. Dermed betrakter de vår tro som "nok en hudkrem", et produkt som selger pga folks naive ønske om evig ungdom, og som særlig melder seg som et behov hos døende mennesker. La oss ta en psykologisk test på det: Dødssyke mennesker har som regel store lidelser, mange lengter dermed etter "Dr.Død", noen ønsker endog hjelp til å avslutte livet, av samme grunn. Hvis døden bare er som "å slukke lyset" kan jeg forstå det. "Slå av bryteren, Vips så har jeg ingen bekymringer". Da skulle et ateistisk livssyn være å foretrekke. En religiøs overbevisning minsker derimot sjansen for selvmord. Så kan man jo trekke helvetes-kortet. Jeg er kristen, men i likhet med de mange andre kristne jeg kjenner, er helvetesfrykten forsvinnende liten, selv om endel av oss holder det som en mulighet. Det krever uansett sin mann å havne der, det er ikke gjort i en hattevending. De "sterke i troen" er mer fortrolig med en kjærlig Gud, enn en streng og fordømmende Dommer på grensen til det ondsinnede. Og om det å være kristen skulle innebære en sånn helvetesangst, ville det da ikke være mer psykologisk tjenlig å velge "av med lyset-modellen"? 

De kommer til kort med å forklare vår kristentro ut fra mennesket alene. For vi har ikke "kjøpt en teori", men lever i en relasjon med en høyst levende og tilstedeværende person og Gud. Kristentro er ikke først og fremst en teori og en øvelse i teologi. Isteden handler det om relasjoner; Med Gud, med vårt Sanne selv, med hverandre og med verden. 

Er det ikke de som ikke tror som først og fremst kjøper "den nye hudkremen og det fantastiske nye helsekostproduktet som lover evig ungdom"? 

Hva med Evig Liv?!



 

Den som ikke vet hvor Kilden er, drikker av alle pyttene!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET 

SÅ NÅ OG ALLTID

OG I ALL EVIGHET

Amen

FELLES KOMMUNION FOR ALLE KRISTNE?

Et katolsk barns grubling: Jeg har vært i Kirken. Nærmere bestemt kveldsåpen Stavanger Domkirke. En hellig, katolsk luthersk Kirke fra 1100-tallet, altså før reformasjonen. Jeg pleier å tilbringe hver fredagskveld i stille bønn og meditasjon i denne, etterhvert kjære, Kirken. Og det er som reglel da de beste idèene kommer.

Jeg ble utrustet med et godt intellekt gitt i "vuggegave", skal jeg tro de mange tilbakemeldingene på hvor evnerik, intelligent og begavet jeg har vært, like fra barnsbein. Og jeg fikk Den hellige Ånd og troen i dåpsgave. Likevel har jeg unektelig, litt enkelt formulert, oppført meg som en idiot store deler av livet, og tidvis også blitt oppfattet, eller iallfall behandlet som en idiot. Hva angår det åndelige, har jeg nok også tidvis vært langt ute på de skrå bredder. Men jeg har alltid hatt en bønn og "den lille stemmen" i meg, uansett hvordan det har sett ut for utenforstående. En kime av Tro, som ikke engang min egen vilje har kunnet drepe. Gud holder meg fast, jeg prøvde, men det nytter ikke å flykte. Og nå vet jeg jo at å flykte fra Gud er det dummeste og mest uhensiktsmessige man kan gjøre. Jo nærmere man kommer "den dømmende og straffende" Gud, jo mindre redd blir man. Tidvis er Han så nær meg at jeg kjenner det fysisk. Tidvis fyller Han meg med ydmyk Ærefrykt. Gud er verken håndgripelig eller ganske begripelig, i sin evige uforanderlige mangfoldighet og dynamikk. Blir man forvirret, får man feste blikket på den høyst menneskelige, gudommelige Jesus fra Nazareth.


Tror du på under og Skytsengler? Jeg er et levende bevis på Guds under, og mitt liv taler sterkt for at Skytsengler finns! Jeg har ofte vært i farlige situasjoner, balansert mellom liv og død. Jeg skal ikke si så mye mer om det her, annet enn at det med et rent verdslig blikk, om man kjenner alle omstendigheter, er et Mirakel at jeg fortsatt er i livet, og fysisk har kommet relativt uskadd fra det hele. Gud har bevart meg vel, selv om det nok ennå er de som mener jeg ikke er riktig vel bevart. De har sikkert rett, det er grenser for hva et menneske kan gjennomgå uten å bli merket av det. Min Skytsengel har hatt mye å gjøre. I perioder har det kunnet virke for meg selv, som jeg ikke Har noen skytsengel. Jeg har konkludert med at han sikkert bare har vært litt overarbeidet og trengt en liten ferie ;-) Jeg har en mistanke om at Grunnen til at Gud har holdt meg i livet under alle omstendigheter, ikke blot er til min egen forlystelse...

Jeg er en "lykkelig katolikk", konverterte for tre år siden, og jeg er sikker på at det var "forsynet", egen og andres bønn som førte meg på rett vei. Overgangen var ikke særlig vanskelig, tvert imot som å komme hjem. Kort sagt kan du si at jeg under katekesen- Troskurset forut før jeg ble opptatt i Kirkens fulle fellesskap- oppdaget at jeg allerede lenge hadde hatt en "katolsk" tro. Jeg visste bare ikke at den var å finne i Den Katolske Kirke:-) Jeg har ikke lyktes i å finne noe i den katolske katekisme som jeg læremessig har noen problemer med å slutte meg til, men er "luhtersk" nok til å mene at ethvert dogme, enhver trossannhet, ikke er like avgjørende for frelsen. (Jeg har forøvrig aldri lest Luthers lille katekisme). Også småbarn og åndssvake kan være sterke i troen og (vel så?) åndelige og forenet med Kristus som "de lærde". Tro er ikke en ren hode- og læresak, ellers skulle man kunne rangere troens styrke og kvalitet i forhold til utdanningsnivå og intellektuell kapasitet. (Forstand er en god ting, men i Bibelen advares det om å sette for stor lit til sin egen forstand, det er Gud, ikke oss selv vi skal Tro på!) Vel kommer Troen som regel av forkynnelsen ("Hvordan kan dere tro på en dere ikke har hørt om?" Paulus), men Den hellige Ånd er ikke (totalt) avhengig av verken det skrevne ord eller apostler. Iallfall hvis vi skal tro historien om Abraham. Det var ingen som hadde fortalt Ham om Gud, og han hadde ikke lest noen Bibel. Gud kallte ham derimot direkte, og Abraham omgikkes ham "som en mann omgås en mann". I Skrifen kan vi sågar lese hvordan hans kone serverte geitemelk til Herren, under et tre i hagen. Det synes mystisk, men jeg har ikke store problemer med å tro det. Jesus drakk også vin sammen med sine disipler. Gud kan gjøre, Skape og vise seg på hvilken måte Han vil, til alle tider. Enten det er som "en øredøvende stillhet", et blendende lys, eller en stemme fra oven. Den viktigste og mest Sannferdige åpenbaringen av Gud har vi i mennesket Jesus Kristus. Guds Sønn, vår Frelser. Misjonsbefalingen er gitt, og apostlene holder frem med Oppdraget. Men det kan nok også tenkes at Gud attpåtil jobber uavhengig av disse. I Skriften står det: "I de siste dager vil jeg utgjyde Min Ånd over alt kjød. Og det skal skje; Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst". Her snakkes det om en frelse som verken skjer ved dåp eller "den rette lære", men simpelthen frelse ved å rope på Jesus! Ånden åpenbarer selv Herrens navn.

Jeg var nylig på en forelsening med Dominikanerpater Robert Christian er professor i teologi v. det pavelige universitetet Angelicum i Roma. Han er også teologisk rådgiver for Troskongregasjonen i Vatikanet. I de senere år har han særlig arbeidet med spørsmål vedrørende en mulig enhet mellom den katolske- og den anglikanske kirke. P. Robert Christian drøftet i sitt foredrag forholdet mellom den katolske kirkes egenforståelse som kirkesamfunn på den ene siden og den katolske kirkens økumeniske relasjoner på den andre siden. På en heller "Dogmatisk måte". Konklusjonen av det han sa, sett ifht spørsmålet om felles kommunion (nattverd) kunne litt satt på spissen oppfattes slik: "Vi kan ikke ha felles kommunion før alle er katolikker". Fordi alle kristne ikke deler det samme syn på enhver Trossannhet vi som katolikker anerkjenner og har fopliket oss på, om ikke annet så i lydighet til vårt Trosembete, og så lenge ikke alle anerkjenner Paven som sitt religiøse overhode, kan vi altså ikke drikke av Nådens kalk sammen...

Nå er jeg fullstendig klar over at jeg kun er 3-4 år gammel som katolikk. En av begrunnelsene for å konvertere var også at jeg anerkjenner Den Katolske Kirkes rikholdige visdom, og vet at den både i det nåtidige og det hinsidige rommer en rekke kvinner og menn som både er klokere, visere, mer kunnskapsrike og mer innsiktsfulle enn meg. Jeg er fullt overbevist om at, ikke som enkeltmennesker, men som Kirke er Den katolske Kirke i besittelse av en større fylde i Kristus enn noe annet Kirkesamfunn, og det er en Nåde å være innenfor! Men som Luther sa ;-) "Jeg kjenner min Bibel". Ikke slik å forstå at jeg drar Trosembetet i tvil, og for all del ikke Romas Biskop, vår kjære Papa Frans, Peters etterfølger! Jeg er heller ikke ute etter å kritisere, men har noen innvendinger, som heller kan forstås som undring og spørsmål. Kanhende begynner det å vokse visdom på min vei, jeg har fått noen grå hår. Jeg er iallfall mindre bastant og skråsikker enn under begynnelsen og "ungdommen" av min Trosreise. Da jeg var 25 hadde jeg en temmelig fastspikret tro på at Bibelen ga oss alle svar vi trengte, blot i bokstaven, og at her slett ikke trengtes noen teologiske studier. Så ikke idag! Det er likevel fortsatt "veie og måle læren på Guds Ord".

Jesus sier: "Stå opp! Dine synder er tilgitt, din Tro har Frelst deg!" Og denne frelsende troen det her snakkes om er ikke bygget på teologiske læresetninger.

Nå er det slik at Kirken og teologien har gransket, vokst og utdypet innsikten i Troen på Den Ene Samme Jesus. Ved Troen og Sakramentene endog forenes vi stadig sterkere med Ham som er Troens opphavsmann og fullender. Slik kan man dermed tillate seg å si at "Troen på Kirken også er det samme som troen på Jesus - Den som ikke tilhører Kirken, tilhører heller ikke, og har ikke del i Kristi Sanne Legeme". Men vi bør vokte oss nøye for å bli For selvsikre og selvforherligende. Kirken er ikke fullstendig i Kristus, før vi alle har sett Ham og er blitt Ham lik. Sånn sett har vi et stykke igjen før vi er fullkomne i innsikt, Sannhet, Kjærlighet og Hellighet! De døpte utenfor Kirken er, som også vår Kirke lærer, Guds barn. Og alle troende døpte er kristne. Men er de kristne, har da ikke også alle disse del i Nåden? Døde ikke Jesus også for dem, som for oss- uten at noen av oss kan ta egen fortjeneste av det? Å anta at enhver medlem av Den katolske Kirke i ett og alt kjenner og tror på absolutt alt som er formulert av Trosembetet, er vel også i praksis en illusjon? Så hvorfor skulle ikke alle Kristne kunne motta Nådegaven, ved vår rikdom? : "Jesu blod, utgjydt for dere og for de mange, til syndenes forlatelse". Strengt tatt er det kanskje ikke vi som er så heldige at vi er innenfor, men våre "dårligere bemidlede" søsken på utsiden som trenger det mest? Jesus åt og drakk med Tollere og syndere, men vi kan ikke gjøre det samme? Drar vi skyld over vår Kirke, ved å dele Nådens sakrament, som renser bort all synd og urettferdighet? De som vil innenfor, og blir medlemmer av Den katolske Kirke, må selvfølgelig få opplæring, slutte seg til Kirkens indre og ytre ordning, føye seg i rekkene og motta læren i Tro. Jeg er strengt tatt av den oppfatning at Troen først og fremst sitter i hjertet, og at hodet brukes til å trenge inn i forståelsen av denne allerede eksisterende troen, slik at man også med hode vinner innsikt i det man tror med hjertet. Og slik blir det en vekselvirkning hvor også troen i hjertet kan gjødsles og vannes av den innsikt man vinner. Men det er bare Gud som gir vekst! Det mest avgjørende er ikke samvirket mellom hode og hjerte, men mellom oss og Gud. Det skjer etter min mening først og fremst gjennom bønnen. Vi helliges ikke bare ved Ordet og heller ikke alene ved Sakramentene. Og etterhvert som vi lærer, helliges og vokser i Troen kommer dette oss til hjelp i bønnen, til oppbyggelse og gagn for Kirken og for andre mennesker. "Et rettferdig menneskes bønn, har stor Kraft".

Er det sant at alle Sanne Dogmer er like viktige? Tja, i den store sammenheng kan det vel sies sånn, men trossannheter (beskrivelsen av nødvendigheter i Frelseshistorien), blir ikke mindre Sanne og virkelige om man ikke tror alt. Det faktum at vi kjenner de fleste store elementære Sannheter om hvordan det hang eller henger sammen, betyr ikke at de ikke finnes selv om vi ikke tror på de. Vi regner det som Sant at Maria var jomfru hele sitt liv. Det var sikkert avgjørende for den faktiske frelseshistorien og måtte så være, men det er ikke avgjørende for vår frelse at vi vet det og tror det. Vi vokser og berikes av økt innsikt, men Jesus selv spurte ingen hvorvidt de trodde at Hans mor var jomfru (jf"sluttet seg til dogmet") Det som er viktigst og mest sentralt for vår og verdens frelse er at vi Tror på det faktum at Jesus fra Nazareth var Guds Sønn, kommet i kjød, fullstendig ren. Sann Gud og Sant menneske, unnfanget ved Den hellige Ånd. Ikke av manns vilje og ikke av kjøds vilje, men av Gud. At Guds Sønn lot seg føde, at han gjennom sitt liv og lære, bedre enn noe og noen viste oss hvem Gud er. At han døde til soning for våre synder, stod opp fra dødsriket og vendte tilbake til sin Far. Slik jeg ser det er det dette Jesus spør etter når han gjengitt i Evangeliene spør etter, vurderer og prøver menneskenes tro: "Tror du at jeg er Messias, frelseren?". 

Jeg husker ikke alltid Bibelversene på rams, men mener at det står:"Dersom du med hjertet tror at Gud oppreiste Jesus fra de døde, og med din munn bekjenner at Jesus er Herre, Da skal du bli frelst". Så står det også: "For det er tre som virker sammen; Ånden (som gir Tro), vannet (dåpen som renser fra arvesynd og setter oss inn i Guds Rike som Guds egne barn) og blodet (nattverden, som forsoner oss med Gud). Hvis nå "de andre" er Guds egne barn og har troen på Jesus som sin frelser, hvordan kan vi så nekte dem del i blodet. Jeg er ikke helt sikker på hva som faktisk er Kirkens lære i det jeg nå vil stille et stort spørsmål ved:

Hvis det er Den Katolske Kirkes oppfatning at kun vi og de få Kirkesamfunn vi idag har kommunion med er forvaltere av Det Ene Sanne Sakrament, Jesu sonoffer nærværendegjort i vin brød, Og at del i dette blodet er avgjørende for ethvert menneskes frelse og forsoning med Gud ("Den som ikke eter mitt kjød og drikker mitt blod, har ikke Liv i seg") er det ikke da slik at vi støter Guds egne barn bort fra Kristus, de som Tror på Kristus Og på nattverdens undergjørende virkning? Skal vi si "Sorry, det hjelper ikke at du tror på Jesus og alt det der, hvis du ikke anerkjenner Paven som din leder og erkjenner/forstår at du (f.eks) har en Skytsengel?

Jesus snakker om at han har flere "kveer", ikke bare den ene saueflokken, men også andre han bryr seg om...Og også Judas fikk del i brødet som ble brutt og kalken som gikk rundt da Jesus innstiftet nattverden....

"En sier han er tilhenger av Paulus, en annen sier han tror på Peter". Men jeg sier som St. Paulus også sa: DET DET KOMMER AN PÅ ER VERKEN PAULUS ELLER PETER, MEN HVORVIDT MAN TROR PÅ JESUS KRISTUS! Jeg er frimodig i troen på Herren, og håper ikke jeg legger meg ut med alt for mange Skriftlærde teologer nå :-) Skjønt når man identifiserer seg med den Lidende Kristus, må man regne med 40 piskeslag...

HERFRA OVERTAR MIN KATOLSKE OG BEDREVITENHER, DEN SOM LUTHERANERNE SYNES Å "HATE" OSS FOR!

Jeg skjønner jo også betydningen av å verne om vår Kirke og vår katolske Tro! Dersom vi åpner opp for alle, uten krav om at de slutter seg til oss og aksepterer våre trossannheter,bidrar det ikke til større kristen enhet, men heller til en intern oppsplitting av vår verdensomspennende Enhetskirke, og utvanning av vår Høyhellige tro. Da blir vi som en By uten murer og vaktmenn som fienden lett kan traakke inn i, odelegge og rove. Slik det er idag kan jo uansett den som vil bli katolikk, så sånn sett kan vi på ingen måte sies å være noen "gjerrig og ekskluderende" Kirke, slik noen onde tunger på luthersk hold hevder! Vi har større som Kirke åndelige rikdommer enn dem, og med det mer å forvalte og ivareta, men hvem som vil kan få del i det- På Kirkens premisser. Og slik Må det kanskje være?

Vi er en konservativ Kulturkirke, som forvalter Evangeliget, Kirkens arv og Tradisjon etter prinsippene "conservare" og "cultivare": Konservere og bevare så det ikke går i forråtnelse, oppløses, faller fra hverandre, spres for alle vinder og tråkkes ned, samtidig som vi kultiverer, dyrker og videreutvikler- som Bonden tar vare på og dyrker markene og naturen som Gud har skapt- på Skaperverkets premisser. Da faller ikke Kirken fra hverandre, smuldres ikke opp, slik at fuglene spiser opp Ordet, ugresset tar over, tistler og kratt skyter opp, og mange ord faller på steingrunnn, fordi ingen rydder jordene. Og da bærer også Markene mer frukt, og Høstgrøden blir større! Og Selv har sagt at vi heller ikke skal man gi hundene det Hellige, så de river det til seg og bruker det mot oss, eller strø våre perler for svin, som ikke vet å verdsette det og bare tråkker det ned i sølen og skitner det til.

Nåden ved Kristus er tilgjengelig for alle som vil tro, vende om og ta den imot og Gud er rik nok for alle. Vår Kirke har han gitt til del store åndelige skatter, og den har vi ikke fått "gratis". Ved alle store åndelige gaver følger det et Kors. Guds Nåde er en invitasjon til alle mennesker som erkjenner sin synd og avmakt, og ikke forakter Lovens tukt til Kristus. Andre Kirkesamfunn har gjort Loven til intet, utvasket syndsbegrepet og er til sist kommet så langt at de setter spørsmlstegn ved Evangeliets og Kristendommens kjerne; Jesu offer! Da er jeg ikke bedre enn at jeg lar meg påminne om at Evangeliet advarer oss mot å gi hundene det hellige og strø våre perler for svin, for de vil bare rive det til seg og i filler og bruke det mot oss for det det er verdt, ringeakte det og dra det ned i søla. Dertil har vi nok syndere og avsporede utro tjenere i vår Kirke som det er, skjønt Kirken ved Troen enda står støtt i sine grunnvoller. Så får vi kanskje heller tåle å bli beskyldt for manglende gjestfrihet og for å være for eksklusive. For de som vil slutte seg til oss, er likevel døren åpen og sakramentene tilgjengelige. At det følger forpliktelser og forsakelser med godene, er slik Jeg som selv er konvertitt ser det, ikke noe surt kirkelig pålagt offer, men en gave, et middel til oppreisning og vekst i seg selv. Likefullt har jeg medynk med "de fattige" ;-)

 Vår Kirke har vokst og utviklet seg gjennom 2000 år, og var dette et byggverk reist av mennesker alene, eller om det hierarkiske konstruksjonen og ordningen med Trosembete og Pavelig veto ved tvil i trosspørsmål og i fastsetting av dogmer, vært helt feil, hadde vi neppe blitt stående. Kirkesamfunn som ikke akter Tradisjonen, men har brutt ut og går sine egne veier, med individualistisk teologisk tenkning og brekking av Evangeliet i utallige varianter og ulike fortolkninger, stadig modernisering og liberalisering eller i motsatt grøft "Fundamentalistisk Ny-Evangelisering" på spinklet teologisk grunnlag, hvor ofte gjerne En grunnlegger eller pastor får uforholdsmessig stor makt, kan ha sin timelige oppsving, men det smuldrer som regel opp eller avsporer helt. Blir ikke stående, tåler ikke tidens tann, viser ikke tegnene på Åndens drift til enhet, bare stadig mer splittelse og større sprik og uenighet. Så om vår Kirke enda verken er fullkommen eller fulltallig, siden de fleste katolikker slett ikke er Helgener og det heller ikke stilles som betingelse for å Bli katolikk, og enda er i vekst og utvikling- På vei, kan jeg ikke se annet enn at det er det beste og mest solide Kirkesamfunn Jeg har hatt befatning med, og jeg har både hatt noen runder med både Den Norske Kirke og ymse Karismatiske og "alternative, konservative" Frimenigheter, men underkjenner heller ikke betydningen av det som skjedde der på et åndelig og trosmessig utviklingsnivå, for at jeg senere lot meg lede av Gud til Den Katolske Kirken, Moderkirken, Den Kirken jeg alltid skulle vært en del av men ikke visste fanns som et alternativ. Kirken hvor min Tro er hjemme. Den Hellige Universelle Katolske Kirke. KIRKEN! Og sånn sett har den som ikke liker at vi tar Bibelen, Troen og Kirkens indre ordning på alvor noe hos oss å gjøre; For om man ikke akter denne Kirke og kirkens tro som Hellig, Sann og av Gud, hvorledes kan man så kritisere Kirkens forvaltning av Troens sakrament (for nattverden er da et sakrament for troende og ikke som dåpen en initiasjon til troen), og mene seg berettiget til å ta imot? Gjorde ikke da våre Prester en bjørnetjeneste ved å la vantro syndere, som verken har erkjent eller bekjent sin synd drikke seg til doms uten engang å vite hva de gjør...? For da er det ikke Kirken men Gud som dømmer, og Han dømmer ikke bare den som drikker, men holder også sine Hyrder og apostler ansvarlige og stiller dem til regnskap for sjelene. For De Vet formodelig hva de gjør! 

Det er lett å bli revet med og la seg "forføre" av disse selvsikre, sjarmerende, liberalteologiske ørekløerne i Den Norske Kirke, som setter Guds Ord til side for sitt eget i "appelerende politisk korrekt humanisme" med større sans for det som hører mennesket til enn det som hører Gud til, og ikke skiller mellom Kirke, Guds Rike og "verden", i håp om å få del i en forlokkende verdslig og kjødelig bekvemmelighet, til fordel for det som er mer verdt. Eller de moderne karismatiske Legpredikanter rundt om i utallige Frikirker, som har timelig vekst, fordi de frister mennesker med Rikdom, fremgang og personlig verdslig suskess, og bruker store ressurser på Media og Markedsføring, Megakirker i ren "Hollywoodstil", hvor Gudtjenesten og forkynnelsen er blitt et Show. Det er ikke noe det er verdt å la seg friste og føre på avveie av syns jeg! For Den Katolske Kirke har bevart og konservert Guds Sanne Ord, og har det uforgjengelige Guds Lys. Gjennom en ubrutt tradisjon, med apostolisk suksessjon fra Kirkens grunnlegger- utvalgt av Jesus selv- Den Hellige Paulus, som har blitt kultivert og utviklet gjennom århundrende, gjennom arbeid, studier, Skriftlesning og Kirkelig liturgi, og fremfor alt ved de Helliges bønner gjennom alle tider, og det har båret Frukt. Gud har gitt Vekst, og Huset står fortsatt støtt! Noen faller fra, men fortsatt er vi mange, og det er stadig tilstrømning, enda så "gammeldagse" vi er i vår konservatisme, og tross vår upopularitet i sekulære kretser, og sterk politisk motstand også i vestlige Media! Noe har vi gitt dem God grunn til å klage på og slå stort opp, for det er blitt begått både omfattende overgrep mot barn av Kirkens menn ute i verden- som Kirken lenge holdt skjult, og det har blitt begått alvorlige feil og utbetalt store summer fra staten på urettmessig grunnlag her hjemme, som Kirken i begge saker har jobbet og fortsatt jobber hardt for å rette opp, og forebygge gjentagelse av.

Og like fullt mener jeg og vi at vi er Den Sanneste, mest rotekte og mest fullverdige Kirke! Sånn sett er det vel ikke rart om verden og andre kirkesamfunn blir Provosert. Men heller ikke Vi Eier Sannheten, og heller ikke Vi kjenner enda Hele Sannheten, så ikke bare Gud men også mennesker utenfor egen katolske krets kan ha noe å tilføre og tilføye. Vi er enda ikke Fullkomne, og det er fortsatt ting som forringer Vår Hellige Moder Kirkens skjønnhet, om enn den Salige, uplettede Maria er Kirkens Mor! Vår Kirke er stor og den menneskelige takhøyden og antall "rom" større og flere enn "verden" utenfor Tror, så hos oss finnes nok de fleste elementer og retninger internt, som i Kristenheten forøvrig. Og dertil også dessverre nok av Synd, verdslighet og kjødelighet- ettersom også vi katolikker "bare" er Mennesker, og det slaget kommer jo i alle slags varianter, hvor noen er nærmere Helgenstaus enn andre og noen nesten helt på motsatt side av "skalaen", og det er ikke alltid heller like lett å se klart og tydelig "hvem som er hva". Også hos oss finnes det nok både Judaser, Tollere og Skjøger, og "Kalkede Graver". Som Kristus Selv, er heller ikke Kirken ukjent med slike, og Gamle Skriftefedre har nok også "hørt det meste", selv om det ikke er alt som Blir Skriftet. Skjønt skal man Skrifte, er det Egne og ikke andres synder som Skriftes.

Å "bruke verden som Skriftestol" er imidlertid ikke å anbefale, for ikke bare har de utvasket syndsbegrepet og gjort Guds bud til intet, slik at det verken er hjelp til omvendelse og bot eller Absolusjon å få, men Verden bruker også det de "får på oss" aktivt mot oss, og prøver dertil å latterliggjøre og rive oss i filler med vår egen Lære, som de helst ville gjort til intet i tillegg til at vi når vi synder blir gjort til skamme, og med det også fører skam over vår Kirke. Så vi bør ikke forakte vår Kirkes Voktere og Trosembetet, selv om det er lov å komme med innspill, stille spørsmål og diskutere ting! Historisk vet vi jo at det også har hendt, at selv "ufeilbarlige" Paver har kommet på avveie fra den sunne, gode Lære, fordi de tross sin utvelgelse, sin Salvelse og sitt Høye Embete, også "bare" var Mennesker! Det er ikke alle Paver som har blitt Kanonisert og Helgenkåret så vidt meg bekjent, og Det taler faktisk til Kirkens fordel, og vitner om en sunn dømmekraft, og om at Pavens suverenitet ikke gjelder som om Pavene er Diktatorer, som kan styre alt og hele Kirken ovenfra og ned i hva det måtte være. I en Enhetskirke er det alltid en viss dialog og samvirke fra bunn til topp likevel som fra topp til bunn, og på de ulike nivåene. Og diskusjoner og brytninger mellom ulike "fraksjoner" (som ikke er det samme som Splittelse!), som alt kan tjene til vekst og utvikling for Kirkens vedkommende. Så er det heller ikke bare "dårlige" men også Gode Paver, som tidvis hisser på seg mektige krefter intern. For noen ganger er direktiver og reformer som kommer ovenfra, hvor uønsket de enn måtte være av enkelte, og uansett hvor mange som mister eller får større Privilegier, et Gudevillet Gode! Det viktigste på Alle nivåer er og blir unasett å være lydhør for hva GUD vil! Og har han slik det står skrevet talt et menneske til rette gjennom et umælende esel, kan han sikkert også tale gjennom "en liten kvinne som meg". Men jeg er nå uansett bare en Liten kvinne, Og konvertitt kun på sjette året. Men Troen har jeg hatt lengre, og den er prøvet og Sterk. Det er svært liten grunn til å Tro at Jeg faller fra med det første! Jeg har fortsatt mye å lære og noen ting i Den Katolske Lære jeg stiller spørsmål ved- hvordan skulle jeg ellers vinne innsikt og finne svar?  

I motsetning til Luther elsker jeg min Kirke og min Biskop, også gjennom "dårlige tider" og når jeg blir møtt på en ukjærlig måte. Men støtes jeg bort av hårde mennesker, og holder meg borte en tid, blir jeg uansett aldri borte fra og bortstøtt av Gud! Han Mister meg ikke, tenker ut hva som skal til og kaller meg tilbake. Det har vært tider jeg har måttet ty til "barmhjertige Samaritaner" i Den Norske Kirke, som jeg er så flink å kritisere ;-) Noen av disse "moderne" lutherske teologene, som jeg i visse henseende nok er ganske så uenige med, har ikke bare utvist meget høy tålegrense for "sin skarpeste kritiker", men også utvist meg stor kristen nestekjærlighet og omtanke. Likevel kunne de aldri bidratt til min Åndelige vekst som kristen på samme måte som katolske teologer, Prester og nonner. Heldigvis finnes det Mye Kjærlighet og mange Gode tjenere, Veiledere og foresatte i vår Kirke på tross av noen mindre gode, kjærlige og barmhjertige mennesker! Men jeg sliter fortsatt litt med å forstå "vesensforskjellen" på de som er innenfor og de som er utenfor vår Kirke, men det Er jo en forskjell og jeg merket selv godt at jeg mottok en større fylde da jeg ble fermet som katolikk, og har hatt Vesentlig bedre vekstbetingeleser som Kristen som katolikk enn noen gang før, som jeg ikke engang visste fantes tilgjengelig i noen Kirke! Og når man som katolikk vet hva man har fått, og hvor Godt det er, gir man nødig avkall på det, og man strør det virkelig heller ikke ut som "perler for svin" som ikke akter det, men bare tråkker det ned! For om nå disse godmodige, velvillige og nestekjærlige lutherske Prestene like fullt øver mer negativ inflytelse og påvirkning på meg, enn jeg evner å øve katolsk inflytelse på dem, er det BESTE å holde seg til Gode katolske Patere, selv om det ikke Alltid er slike tilgjengelig. Desto mer Gledelig er det når man blir Velsignet med slike! Prester er som mennesker flest, noen er gode og noen er dårlige, noen er flinke og andre mindre flinke. Noen ganger er "de flinkeste" ikke de beste for en rent menneskelig og heller ikke åndelig sett, og noen ganger er Prester bedre som Mennesker enn som teologer og åndelige veiledere. "Det er mangt av allslags". Noen Prester er imidlertid Både Gode, nestekjærlige og menneskevennlige Mennesker, flinke teologer Og også gode Veiledere og støtter, som bidrar til åndelig vekst og fornyelse både for enkeltmennesker og Kirke. De kan man sannelig Prise seg Lykkelig over både som enkeltmennesker og Kirke! Men vi skal heller ikke glemme å takke Gud for de andre. Selv de som for oss blir en prøvelse kan være sendt av Gud og i Guds plan. Det er mulig å lære noe og vokse på det meste, så lenge man holder fast ved Gud og har god vilje, og "en Sann venn i nøden" skal man ikke forakte og glemme, straks "nøden" tar slutt. Men vel; Jeg er katolikk. Og det er Forskjell på oss og lutheranerne uansett hvordan vi snur og vender på det. Mye av det som presenteres som "luthersk teologi" er slett ikke til å bli klok på. Det minner mer om et agnostisk livssyn!

Måtte Gud uansett, og under alle omstendigheter, miskunne seg og forbarme seg over og veilede og lege oss alle som en, så alt kan virke sammen til det gode; katolikker som protestanter, troende som vantro, jøde som greker, muslim som human-etiker, døpte som udøpte, for vi er alle Guds skapninger, skapt i Guds bilde, ønsket og villet av Ham så vi ble til. Gud elsker mennesker! Dessverre er det ikke alle Mennesker som elsker Gud, eller har sansen for det Han vil! De setter Mennesket i Guds sted, og har bare øye for det mennesker vil og menneskers ve og vel. Hva sa så Jesus til selveste St.Peter da han for Jesu egen skyld ville snakke ham fra det han var kommet til verden for å utrette ikke bare ved Sitt Liv men enda mer ved Sin død? "Bort fra meg Satan!". Den karen er det idag ikke mange protestanter som vet eksisterer, fordi de har gjort Guds Ord til intet til fordel for sin egen "moderne og opplyste" menneskelige forstand. Idag vil folk helt ha ubegrenset individuell frihet, og heller Rettigheter og "rabattkuponger" enn plikter og Krav. Men jeg vil ikke være bekjent av en så "liberal" Kirke at man så lenge man er døpt kan melde seg inn uten spørsmål, så lenge man har et ønske om det, enten man tror på Gud eller julenissen. Takke seg til å være del av en Tidløs gå-sakte-Kirke som ikke driver av med enhver mote og timelige tankestrømninger! Min Kirke er også en verdslig størrelse, men det må nødvendigvis alltid være et skille mellom Kirkens og "verdens" vesen, som "verdens barn" ikke forstår, siden de ikke erkjenner den åndelige siden ved Kirken. Jesus var da heller ikke "på moten" for sin samtids samfunnselite og verdslig orienterte religiøse intelligensia, så det får vi tåle! Nåden er for alle, men vil du ha del i vårt nattverdsbord, bør du gå inn gjennom Troens smale dør, isteden for å prøve å rive ned "murene som verner byen", eller forsøke å sette våre Vaktmenn ut av spill, slik Fanden uavlatelig forsøker. De aller fleste som virkelig ønsker det har muligheten til å bli katolikk, og får med det del i Alle Kirkens sakramenter. Den Hellige katolske Kirke må være og bestå som en Universell Enhet, så Sant vi har Guds Sanne Lære. Det Hellige er Helt, ikke delt! Det er de som har gått Ut som har forårsaket Kirkesplittelsen, ikke Vi. Men Ånden virker til Enhet, og vil så gjerne kalle de frafalne tilbake, samle de villfarne, bortdrevne og spredte, og ta dem inn under vingene sine, lege dem og gjøre de sønderrevne Hele -I Sin Kirke. Med Sin Kirkes botemidler. så Sant de vil slutte seg til Oss i Troens Enhet. For Han har omsorg for alle sine Barn, og Alle de døpte Er Guds Barn! Også den bortkomne Sønn, som sløste bort Arven!

Jeg er konvertitt lykkelig over å ha funnet "Veien Hjem til min Fars hus". Gud Kalte på meg fordi Han elsker meg. Jeg lyttet, brøt opp, og Han kom meg imøte og førte meg til Sitt Hus. Døren var åpen. Ikke Bare Faderen, men også Verten, mine søsken, tjenerne og hele Husfolket tok meg godt imot. Velkommen etter!

Jeg elsker min Kirke og er ydmykt takknemlig for å få tilhøre den. Men vi er enda ikke fullkomne fordi vår Kirke består av mange ufullkomne mennesker. Derfor skal vi som en Hellig Kirke av Sannheten, heller ikke skjule grove synder og urett som er begått, for at Verden skal tro godt om oss. For da er vi ikke Hellige, da er vi skinnhellige! Vi katolikker får hver for oss ransake oss selv og kjenne om vi lever i kjærlighet, og etter beste evne og så langt det står til oss søke og prøve å leve et liv som er Kirken og vår Herre verdig. For når Vi synder og gjør ondt drar vi også Kirken og Kristennavnet med oss ned i søla. Måtte den Hellige Ånd gi oss alle veiledning og styrke i vår menneskelige svakhet. De menneskene i verden som med hårdhet og hat begår urett, dreper og gjør all slagt ondt i religionens navn, drar også all religion med seg ned i søla. Men ikke er det Kristus og Hans lære det er noe galt med når vi gjør ondt i Hans navn! Når vi nå har unnflydd denne verdens dom, skulle vi så komme inn under den igjen? Da får vi heller lide Hans vanære og skam i verden for troens skyld, enn å lide for våre egne misgjerninger. Ingen kjenner den Hele og Fulle Sannheten uten Gud og den Gud vil åpenbare det til. For Verden vil ikke vite av at det bare finnes En objektiv Sannhet og Gud, og at en lære er Sannere enn det andre, eller at noe i det hele tatt er for "synd" å regne, så lenge det bare Føles godt. Er vi "Guds utvalgte" får vi forkynne Sannheten også når den vekker anstøt og hat, og heller ikke akte det for et offer og en urett å være Herrens treller og tjene menneskene i verden, med utakk som lønn. Hvilket endelikt fikk vår Fullkomne Gudommelige Mester og Herre, en snekker fra Nazareth? Men katolikker flest er ikke mer fullkomne og ufeilbarlige i seg selv enn andre mennesker, og hvem kjenner alle sine feiltrinn? Det er Godt for de fleste av oss at Jesus ikke kom for å frelse Fullkomne Rettferdige mennesker, men Han kaller oss til omvendelse og helliggjørelse, uansett hvor dårlig utgangspunktet var! Er vi alle syndere bør vi iallfall ikke steine våre egne, skjønt ikke alle hører til hos oss! Frafallet må komme, andre kommer til. Ånden setter alt på rett plass, så sant vi lar oss lede av Ham! Viser ikke også Jesu eksempel også hvor lett menneskene tar feil av det Åndelige av Guds Rike, og det rent menneskelige av denne verden? Jeg tror ikke Gud kalte meg for min Storhets, Æres, Selvklokhets, Prektighets og fromhets skyld, heller stikk imot!!! Men hvem har sagt at Han ikke også utvelger det som Er stort og prektig?! Alt godt kommer fra Gud! "Vår hemmelige storhet" skal vi imidlertid vokte oss for! Vi mennesker vil så gjerne "være noe litt bedre enn andre", og har så lett for å se flisen i vår brors øye, uten å bli var at vi har en bjelke i vårt eget øye....Måtte Gud som legger skatter ned i skjøre leirkar, forbarme seg over oss alle. 

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN, OG DEN HELLIGE ÅND. SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID OG I ALL EVIGHET.

AMEN

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits