februar 2016

"LOV OG RETT IN L.A"

i dette innlegget vil jeg drøfte og gjøre noen refleksjoner over "Den Norske Rettsstaten" og "Lovens intensjon", med utgangspunkt i særlig En konkret alvorlig hendelse i mitt eget liv, i en relasjon som har hatt stor betydning for Mitt liv på godt og ondt. Ting jeg i utgangspunktet hadde tenkt å ta med han direkte, men jeg erkjenner at det kan bli såpass omfattende, og få så klart preg av en "undervisning" han neppe er mottagelig for, eller kan ta imot, at det er bedre å ta det her, hvor det kanskje er andre som kan ta imot det og få en økt forståelse av Norsk Lovs betydning, og ulike sammenhenger som ikke er like øyensynlig for alle. Og kanskje, selv om jeg tror mine lesere her selv er på et så høyt nivå at de allerede har skjønt det, vise noen at det som tilsynelatende bare er "en dum urimelig lov", som regel er bedre gjennomarbeidet og velbegrunnet enn det som ligger "klart i dagen". Og at mye og store menneskelige lidelser på kropp og sinn, kunne vært spart, dersom "folk flest", vanlige mennesker som på ingen måte er "hardbarka kriminelle", så poenget i å rette seg etter Norges Lover rett og slett fordi det er slik Loven ER i dette landet, også når de ikke "skjønner poenget med den" eller "finner den urimelig og dilletantisk".

Det er en Grunn, eller rettere sagt en hel haug med komplekse grunner og sammenhenger  som ligger som underbygger Lovens utforming, og kjernen i Lovens viktigste intensjoner er rett og slett å skape ro og orden, forhindre alvorlig kriminalitet, og ta vare på, sikre rettighetene og ivareta menneskeverdet og rettsikkerheten til Alle innbyggerne så alle kan være trygge, ha det bra og leve i fredelig sivilisert sameksistens, forhindre skade på, overbelastning og krenkelser mot alle menneskers kropp, sinn, eiendeler, og materielle ting, og ivareta liv og helse og samfunnsikkerhet og verne mot vold. Loven omfatter beskjeftiger seg dermed med alle deler av menneskelivet og samfunnslivet, og søker å regulere alt til innbyggernes og Landets beste både på indivdnivå og i et samfunnsøkonomisk og politisk perspektiv, så langt man rekker med Lovreguleringer. Men om det skal fungere, og Lovens gode intensjoner oppfylles, er det avhengig av at Lover og regler faktisk blir fulgt! "De små lovene" er noen ganger mye viktigere enn folk tror.

Så var det den personlige biten som omhandler et alvorlig overgrep, med for meg fatale konsekvenser, som jeg ble utsatt for som 14-åring av et 12 år eldre søskenbarn, men som jeg ble innrømmet et voksent "jamnbyrdig" ansvar for, med store kvaler skam og samvittighetsangst, som Han burde båret alene, men heller for sin egen del har tatt svært så "lett på", og synes fremdeles å sveve i den oppfating at dette handlet om fra min side frivillig, ønsket sex "til felles glede og tilfredsstillelse", siden overgrepet ikke innbefattet vold. Men Det er nok langt fra Sannheten og en ekstremt grov overforenkling, mens realitetene er langt mer komplekse og sammensatte. De negative konsekvensene og skadene for meg personlig, som i tillegg til den psykiske belastningen, uten at han visste det den gang også resulterte i en graviditet med en skult spontanabort jeg lenge benektet og fortrengte- og en ubehandlet infeksjon i ettertidfor som har gjort meg infantil, har vært omfattende. Familietilknytningen, hensynet til andre familiemedlemmer og min relasjon til den, og vår relasjons opprinnelige karakter har gjort det hele ekstra vanskelig. Jeg har tidligere gjort noen mislykkede og lite veloverveide forsøk på å konfrontere ham, og meddele ham sakens realtieter, men det synes nesten å bare ha virket Mot sin hensikt. "He just don`t get it", det ligger for Høyt for ham!

"Hvem er denne Mannen?" Han har også en del gode menneskelige kvaliteter, egenskaper og praktiske ferdigheter. Han var sine foreldres beste sønn. Han har kun litt Yrkesfaglig utdanning og noen "kurs" i fra førstegangstjenesten i militæret som formell yrkeskompetanse. Men han jobbet som Brannmann det meste av sitt voksne liv. I mange ting er han "en Mannemann" som behersker alle former for klassisk elementært arbeid, fra snekring og mekanikk, til jakt og fiske, har flere gode kammerater og blir nok av noen regnet som "en av de beste, og faen til kar". Selvtilliten og troen på egen forstand er i det øvre skiktet, selv om den samme mannen som fint hadde overlevd "alene i Alskas villmark" også skryter av at han ikke kan bruke en PC, og knapt har åpnet en bok etter at han hadde lest ut alle bøkene i "Hardy- guttene"- serien som 17 åring.

Selv har han ingen ideer om at han mangler en del på helt allminnelig allmendannelse og i møte med den moderne urbane sivilisasjon, Akademia, og et litt høyere sosialt nivå og kulturnivå enn det han selv ligger på, antagelig ville blitt regnet som "en ukultivert Primitiv Villmann" og blitt innrømmet Lav sosial status. Han hadde nok også tapt i dagens utdanningssystem, og at vi lever i et "informasjonssamfunn" hvor man i mye står utenfor og ikke kan hevde seg om man ikke behersker digitale media- slik de aller fleste idag gjør med største selvfølgelighet, står man i fare for å bli "en Klar taper" både på arbeidsmarkedet og på "kjønnsmarkedet" og får ikke være med i "Det Gode Selskap", har ingen inflytelse. "Villmarkas Sønn" har gått av moten, men det har visst gått ham hus forbi ;-) Men i den utkantbygda i Nordnorge som vi begge vokste opp i, og i sitt vante miljø, lever han Godt, og har ingen anelse om at Han i mange andre miljøer ville vært "en misfit" og høstet alt annet enn anerkjennelse! "På havet og ved fjell og vidde" holder det jo i massevis å være "Bukk og Bjørn". I et natursamfunn bygget på "survivel of the fitest" ER han fra naturen en av "the fitest". Blant neandertalerne i Steinalderen hadde han vært skikkelig ettertraktet, hatt fri tilgang på "hunner" og antagelig vært en leder i flokken, og litt kreativ er han jo også og så flink med hendene og heller ikke hjerteløs som et dyr, så Gro Mango-mannen hadde han glatt danket ut, og videreført egne gener. Men nå lever vi altså i 2016! Åndsvitenskap vet han ikke hva er, han er neppe engang kjent med hva som ligger i begrepet.

Og da han siden jeg selv maler, og han gikk av med pensjon og savnet en hobby, og spurte meg om råd- kunne jeg ikke dy meg, nettopp fordi jeg kjenner ham og stilen hans- og spurte om det var "Elg i Solnedgang" han hadde tenkt å male, og fikk som svar "Neeei, jeg tror ikke jeg hadde fått til elgen, men jeg hadde tenkt å male solnedgangen" dog med et lite smil i øyet, men jeg er slett ikke sikker på at han var kjent med det "begrepet" heller. Si "kitsj" og han tror det er omtrent det samme som "isj" eller en forkortelse for Kvick-Lunsj ;-) Og nei- mitt kulturnivå ligger ikke høyere enn det må! Jeg er ikke på noen måte "høykulturell", men en god del av det som for allminnelige mennesker i mitt miljø er ren dagligtale, vil nok han måtte slå opp i fremmedordboken for å henge helt med i hva vi snakker om. Banna bein! Slik er det med Den "Supermannen". Noen ganger er det så "fjernt" at man ikke vet om man skal gråte eller le, og selv blir man av ham og hans like holdt for å være "den største idioten". Jeg hadde nær sagt "Salige er de fattige i Ånden, for de innser ikke sin egen fattigdom i det hele tatt". Nei, selvtilliten hans er det Ingenting å si på! Noen ganger er jeg nesten bare fristet til å si "ja, ja" la det fare og bære over med det, og bare avskrive ham som "komplett idiot", for der det ikke Er mer, kan man vel ikke vente mer heller. Som ordtaket sier: "Mot Dårskapen kjemper selv Visdommen forgjeves".

OM jeg skulle lyktes i å forstå Hvordan jeg opplevde det aktuelle Overgrepet, Hvorfor jeg tilsynelatende var "frivillig med på det", og AT det faktisk var et Overgrep, og et Grovt sådann, måtte jeg antagelig brukt like mye pedagogikk som om jeg skuller prøvd å forklare det til en 5 år gammel unge. Og selv med all verdens pedagogiske metoder er det uansett Begrenset hvor mye "en 5 åring" Kan fortså. Men denne Mannens intellekt i seg selv er bra nok, han har bare ikke søkt kunnskaper og innsikt med det- bare brukt det på det praktiske og det "umiddelbart fysisk og relasjonelle nære"- helt konkret. Ingen finurlige abstraksjoner, språklige krumspring eller spor av akademiske eller intellektuelle tankekonstruksjoner og kunnskap der! "Back to basic"! Og han har heller aldri vært på noe annet og mer høytlyvende nivå. Så der har det heller ikke vært for store sjelekvaler, det er jeg som har måttet bære de Psykiske skadene. "No brain, no headake" får man vel kanskje kunne si i "tilfellet Torbjørn". Og han får bare finne seg i å bli "uthengt", for er det noen som har lidd skade og urett i vår relasjon er det ikke han, men desto mer Meg! Jeg tidde, dekka ham og tålte det jeg fikk i mange mange år før jeg tok bladet til munnen, både for Hans del og for "familiefredens skyld". Så om han har Noen form for Rettferdighetssans, har jeg fortsatt en del å gå på før vi "står likt". Men det fordrer jo også at han i litt større grad innser realtitetene, og erkjenne at han som voksen var den som skulle bært All skyld, og hadde Alt ansvar for det som skjedde.

For jeg var et barn, en tenåring på 14, som stod i et tillitsforhold til ham, og han var en voksen mann på 26 år som giftet seg samme år og jeg hadde ikke noen form for intiativ til det som skjedde. Han utnyttet det faktum at jeg som liten hadde vært mer knyttet til ham, og han hadde vært mer av en Storebror for meg enn mine egne brødre, og hadde vært mitt "idol" som jeg var svært glad i og så opp til- Men IKKE forelsket i eller seksuelt interessert i. Det ble bare så fryktelig vanskelig å si nei og stå imot nettopp Ham, ikke fordi jeg hadde Lyst eller hadde hatt noe ønske eller intensjon om at det var i senga ting skulle "ende", det var Hans gjerning og intensjon Alene! Det var ikke noe Jeg hadde fantasert om. For meg var var det hele "fullstendig feil og uønsket". Det var så "feigt parti" at selv om jeg ikke gjorde motstand og tilsynelatende var "med på leken" av egen fri vilje og ikke gjorde noen som helst form for motstand, bar Lot ham bruke meg, uten at det ga meg noen som helst form for behag eller nytelse, og bare lå der og håper han snart var ferdig. Var jeg likevel alt annet enn hard og aggresiv mot ham neste dag. Hvor forvirret blir ikke et barn eller en ungdom når noe slikt som Ikke skulle ha skjedd, som man ikke skulle ha opplevd, skjer i forhold til en av de nærmeste slektningene, som man er mest glad i, ser opp til og har et tillitsforhold til. Det er så Feil som det kan bli og en kriminell handling, som han om jeg hadde anmeldt ham hadde måttet sone for i tillegg til å gi meg en rettslig avgjort økonomisk kompensasjon. Han burde virkelig, særlig med tanke på den etterfølgende aborten, være sjeleglad og takknemlig for at jeg "berget ham" og holdt kjeft! Men det er en stor urett også å kreve taushet av offeret. Jeg legger den byrden og skylden jeg bar tilbake på Overgriperen. For det er der den rettmessig hører hjemme!

Den seksuelle lavalderen er som den er, primært først og fremst for å unngå slike ting som det jeg ble utsatt for og ble skadelidende for. Den er ikke ment som "en moralsistisk livsbegrensning og pekefinger", men som et Viktig vern for barn og unge. For barn er barn og ikke voksne, selv om de er kommet i puberteten og er fysisk utviklet. Barn og tenåringer er sårbare, og enda i mental og sosial utikling og vekst. De har ikke samme evne til å vurdere, styre og ta anvar for seg selv og sitt eget liv. Derfor finnes det også en kriminell lavalder, hvor barn under denne alderen ikke blir dømt som voksne uavhengig av forbrytelsens alvorlighetsgrad, fordi de ikke er modne nok til å forstå konsekvensene av sine handlinger, lettpåvirkelige og impulsive. En fjortenåring kan ikke ta det voksne ansvaret den voksne burde og skulle tatt. Jeg ble forledet av dette voksne Søskenbarnet til å være med på noe veldig galt som jeg selv verken hadde tenkt på, ønsket eller villet.

Det var ikke noe "jamnbyrdig forhold" mellom oss, jeg var den Klart svake part, som ble gjort til offer for en voksen manns egoistiske seksuelle begjær. Så mye for den "Gjensidigheten"! Men jeg var Glad i ham, veldig glad i ham- bare ikke på Den måten, og ellers hadde jeg ikke engang kommet i den situasjonen hvor dette som aldri burde ha skjedd skjedde, og jeg har grunn til å mistenke at det han gjorde langt derifra var noen "impulshandling i fylla" men en baktanke, lyst og intensjon han hadde hatt alt da han ba meg på den "hjemme alene- mens bruden er i syden med svigermor- privatfesten". Det var ikke noe som "unfortunate" og tilfeldig "desverre bare skjedde". Jeg hadde ikke ønsket og villet det, men det hadde Han, og gjorde også ved andre anledninger seksuelle tilnærmelser, selv i egen bryllupsfest. Hva skal en forrvirret tenåring gjøre tenke og tro? Et barn som allerede hadde blitt seksuelt misbrukt og utnyttet som 12 åring av en voksen mann som var enda eldre- hele 19 år eldre enn meg- han så jeg også opp til, og var jeg- i motsetning til med mitt søskenbarn også forelsket i på "romantisk naivt ungpikevis". Da gikk jeg fremdeles på Barneskolen! Mannen var formann i Bygdelaget, veldig "engasjert i ungdommen", spilte i Danseband, var aktiv i politikken og likte å stå i sentrum av begivenhetene. I tillegg var han utrolig sexfiksert med mye grov seksualisert humor, og jeg observerte også at han viste litt unormal interesse og flørtet nokså åpnlyst i jobben som skolebussjåfør, med en annen jente som ikke kan ha vært mer enn 9 år. 

"Lolita" , altså meg, ble misbrukt av både den ene og den andre, måtte tåle grov urett og led mye! Det førte blant annet til at jeg drakk og festen mye alt fra 12 års alderen. Det fungerte som en flukt og døyvet og bedøvde den indre smerten jeg bar på. Men Det var det ikke mange, om noen, som visste! Jeg tiet, og led og dekket mine overgripere i min hjelpeløse missforståtte kjærlighet! Det var ikke Sex jeg søkte og lengtet etter, det var kjærlighet, nærhet. Ikke en "røff voksen seksualitet" eller "spenning"- heller en trygghet, ømhet og nærhet jeg aldri hadde fått hjemme. Derfor var jeg ekstra sårbar og utsatt. Og slike er altså loven om seksuell lavalder ment å beskytte mot å bli utnyttet og misbrukt av voksne menn og gamle griser, som ofte lokker mer enn de truer, og med det søker å gjøre sine offer "medskyldige". Det spiller derfor ifht Norsk Lov ingen rolle om barnet er "medskyldig"! Penetrerende overgrep mot barn under 12 år straffes automatisk som voldtekt etter lovens paragraf, uavhenig av om de ble tvunget til det med fysisk vold, også på grunn av den fysiologiske forskjellen. Barn kan manipuleres til "gå med på" et samleie, men jeg kan vanskelig tro at det er Fysisk godt for særlig mange barn å få en voksen penis inn i seg, heller ikke om barnet er i tidlig pubertet, og det var det heller ikke for meg! Det ligger både på et følelsesmessig, mentalt og sosialt nivå, hva ubalansen og forskjellene på barn og voksne angår, men også på et rent fysiologisk og anatomisk nivå. De mennene som ikke bare med fullstendig kynisk overlegg misbruker barn vel vitende om skadene de påfører barnet eller ungdommen er nå en ting, men det er minst like mye som er feil i hodet på menn som innbiller seg og forsvarer egne nytelsesfulle utnyttelse av barnet for sin egen seksuelle tilfredsstillelses skyld, som innbiller seg, lyver for seg selv, og bruker som belegg og forsvar for sine forkastelige handlinger og lovbrudd at det var "helt gjensidig og likestilt, like godt og like villet seksuelt sett på barnets side", når det for barnet- som i mitt tilfelle handlet om noe Helt annet enn sex og voksen spenning! Det som har slått meg i den grad jeg har snakket med regelrette pedofile (for å prøve å forstå hvordan de tenker) er at de rett og slett er helt avstengte ifht å virkelig se hvor galt det e og ute av stand til å skille mellom egen lyst og nytelse, og barnets følelser og opplevelse av samme situasjon. Som en dømt pedofil sa i en dokumentar som gikk på Nrk "Jeg kunne ikke skjønne hvordan noe som var så Godt for Meg, kunne være vondt for barnet på noen måte"! Da er vi ved en kjerne også i det overgrepet mitt Søskenbarn begikk mot meg!

Jeg har lyst til å vise mitt søskenbarn dette innlegget, men vet ikke om jeg våger, og klarer heller ikke snakke med ham og uttrykke meg klart og tydelig ansikt til ansikt med ham. Er det i det hele mulig å få ham til å innse, skjønne og forstå hvordan det som skjedde egentlig var for meg? På privatfesten, etter at de andre gjestene var gått, da jeg et øyeblikk "så det komme" og var i ferd med å smette inn på Gjesterommet og låse døren. Og han sa de ordene som holdt meg igjen: "Kan vi ikke bare sitte og snakke litt", for det var nettopp det jeg hadde ønsket, å bare sitte og snakke litt med ham, bare han og jeg, som "i gamle dager" før han flyttet hjemmefra, og jeg besøkte ham, ventet på ham når han kom fra skolen, så jeg etter han hadde spis, bare kunne sitte litt i sofaen og småprate med min Kjære Venn, som spilte gitar for meg mens vi sang sammen. Jeg hadde savnet det sånn da han flyttet hjemmefra, og først fikk kjæreste og bla far, så en ny kjæreste før han til sist fant den han ville gifte seg med. For da var det ikke lenger "du och jag, Alfred", som i det uadskillelig vennskapet mellom Astrid lindgrens Emil og Drengen Alfred. Og da han tok på meg og kysset meg, og jeg tok på ansiktet hans, føltes det så uvirkelig og fremmendt, at jeg måtte minne meg om at denne "fremmede" var Torbjørn, han jeg var så glad i. Og derfra var det ingen vei tilbake, og jeg tenkte på et tidspunkt attpåtil at dersom jeg Trekker meg nå kommer han til å voldta meg, og det ville vært enda verre, så jeg bare "fulgte med" som et umælende lam som følger med til slaktebenken. Og da han lå der over meg, med det digre lemmet sitt inni meg, som et stempel som presset luften ut av meg, ønsket jeg bare at han snart måtte bli ferdig, men i et slags halvbeviss ønkse om å "merke ham" så andre kunne se hva han hadde gjort, laget jeg kloremerker på ryggen hans, mens en annen del av meg ville berge ham, skjule ham, for jeg var jo glad i ham, men alt var Feil, feil Feil og jeg følte meg så Brukt. For det var det han gjorde, Brukte meg- for å tilfredsstille sitt eget egoistiske begjær!

Jeg våknet før ham. Da han våknet satt jeg fult påkledt i stuen, mens jeg følte meg ganske tom og naken innvendig. Det som var tatt fra meg, ødlagt, knust var det idealbildet jeg hadde bygd av ham fra barndommen av. Jeg var glad i ham, forvirret, ville og ville ikke, og på et tidspunkt lurte jeg også på om jeg bare skulle gå rett til Lensmannskontoret og anmelde ham, men det var et stykke vei, og han hadde neppe kjørt meg dit. Så isteden, med en viss sorgfølelse, viste jeg ham ømhet og varme, der han lå halvt påkledt på sofaen. Med det utilsiktede resultat at han fikk ereksjon og prøvde seg igjen, ville ha Mer, under påskudd av at han denne gangen skulle "gjøre det godt for meg", så jeg løy bare og sa at det Hadde vært Godt for meg, for jeg ønsket på ingen måte noen "reprise" på det som Aldri skulle ha skjedd, og av det "mørknet han litt", ble taus og lukket seg, nesten aggresivt, når jeg la hånden over han, så jeg trakk den raskt vekk. Det var forvirrende, føltes litt uvirkelig, som om "det var han, men han var en fremmed", jeg hadde sett en side ved ham jeg ikke kjente, ikke visste fanns. Det var samvittighetskvaler, angst og skam. Hans kone var nemlig halvveis blitt som en venninne for meg, hva om hun fant det ut, og ekteskapet røk.

Men jeg var naiv, for i ettertid har jeg innsett at hun kanskje allerede kjente "hemmeligheten", men ville ha meg til å fortelle det selv. Det kunne jeg ikke, jeg var full av angst. Og da jeg to år senere ble husvill bodde jeg hos dem en stund, men alt var bare "feil", ikke som før, det var "blitt mørkt i huset", og Jeg var visst "knuten på tråden" mellom ektefellene, mens temaet var urørt, ingen snakket med meg om det som hadde skjedd. Det var "elefanten i rommet", men han hadde bedt meg tie da overgrepet fant sted "for ellers var han solgt", og jeg ville ikke ødelegge noe, ikke for ham og ikke for kjærligheten mellom ektefellene. Heller ikke komme i konflikt med hans mor, som "forgudet sin sønn" og også stod meg Nært. Røttene, det som hadde vært, den gode relasjonen vi hadde hatt, alt Jeg hadde vært, det jeg ville skulle være "som før" på den ene siden. På den andre siden visste jeg at ingenting var som før, at jeg måtte vekk. Det var så mye, og jeg hadde det ikke godt med mine foreldre heller, bar det meste alene, snakker ikke om det, avlsørte ingen av overgriperne, snakket ikke om aborten til en levende sjel, men jeg hadde det vondt, det var mørkt inni meg. Jeg måtte bort, fikk på eget initativ litt psykologhjelp, før jeg flyttet sørover, og selv om jeg enda returnerte til mine foreldre i korte perioder, mellom ulike skoler, eventyr og "slag", var det for godt. Jeg ble aldri mer fastboende i hjembygda mi. For mange vonde minner og "spøkelser og demoner" fra fortiden, oppveksten, overgrepene, det sosiale stigmaet og isolasjonen jeg opplevde da jeg fikk angst som et resultat av alt det vonde. Jeg måtte Ut! Jeg måtte bort om jeg skulle ha en sjans. Nå har jeg bodd i Stavanger siden 1989, har slått rot, bygget meg opp et nettverk, vennskap og kjennskap, og kjenner "Byen min godt". Likefullt er det perioder og mørke stunder, der jeg "hjemsøkes av fortiden, traumene, alt som har vært så vondt gjennom livet", men ellers har jeg det stort sett bra og har klart å bygge meg opp, både sosialt og på de fleste område, nesten Helt uten noen familiær støtte.

Tlgivelse og forsoning blir vanskelig så lenge Ugjerningsmenn verken erkjenner skyld, viser medfølelse, BER om tilgivelse, eller viser tegn på anger og dårlig samvittighet.

Om lover og regler hadde blitt fulgt og respektert av disse mennene og andre, hadde jeg kommet meg uskadd gjennom livet. Isteden ble altså ting "snudd på hodet" og overgrepene bagatellisert og noe jeg selv måtte bære skylden for og takle alene, helt på egenhånd. Og den omsorssvikten jeg opplevde hjemme, ble ikke engang erkjent eller sett. Jeg hadde ikke mye vern! Ikke mye beskyttelse! Ingen hjelp fra skolen heller, kanskje fordi jeg klarte meg så godt faglig, på tross av visse "sosiale tilpasningsvansker" og Mye "utagerende festing og skulking" mens jeg gikk på ungdomsskolen. Og skolen opplevdes også en smule fjernt fra det livet jeg levde utenfor skoletimene, hadde liksom så liten relevans, så karakterene som jevnt over hadde ligget helt i toppskiktet det først året på ungdomsskolen, gikk kraftig ned etter som jeg mistet fokus, motivasjon og konsentrasjon. Likevel klart jeg å "henge med" tross lite innsats, og da jeg gikk ut av ungdomsskolen hadde jeg for det meste Meget`er, ett par Godt, men i motsetning til i 7ende klasse, bare en enslig Særdeles godt i karakterboken, nok til at Kursen ble staket ut mot Gymnas. Med alle de personlige og familære problemene jeg hadde droppet jeg likevel ut av videregående i 2.Gym, men har senere tatt en Yrkesutdannelse innen Landbruk, endel andre kurs på videregående nivå, og sist en fagutdannelse innen renhold. Jeg kunne ha hatt, og var av mine lærere "staket ut for en universitetsgrad" og ansett som "en meget begavet elev, som kunne nå langt- faglig sett". Hadde jeg blitt fanget opp av hjelpeapparatet på et tidlig tidspunkt i barndommen, og lover og regler ellers blitt fulgt, og mitt rettsvern og lovfestede rettigheter som barn, fungert som de skulle, hadde livet mitt kunne blitt helt anderledes. Det viser også hvor viktig det er at Norske Lover blir fulgt og respektert.

Når det gjelder "den allminnelige hverdagskriminaliteten", som mange ikke tar det så nøye med; Som å kjøper smuglersigaretter og andre smuglervarer "med god sammvittighet, fordi Statens avgifter er uforholdsmessig høye" er heller ikke så "uskyldig" som noen ser ut til å tro. For den slags virksomhet er ofte styrt av organiserte kriminelle nettverk, som del av en større virksomhet. Slik kan man bidra til å støtte og øke inntektene til Kyniske kriminelle bakmenn, som også driver med andre former for kriminalitet; som menneskehandel/prostitusjon, narkotikakriminalitet og organiserte innbrudd og tyverier. Så jeg gjentar! De lovene du "ikke synes om og tar så nøye" kan være mer gjennomtenkte enn du tror, og Bør følges!

"Med Lov skal Land bygges" og ikke med "gatas og villmarkens justis" hvor den sterkes rett gjelder og råder, og de små og svake er uten vern, og bare "the fitest" går helberget og uskadd gjennom livet. Med demokrati, og en lov som sikrer alles menneskeverd og menneske rettigheter, og ivaretar alle både når det gjelder Rettsvern, lik rett til helsehjelp og utdanning osv, og ikke som "i ville vesten" hvor vold var legitimert som konflikløser og straff. Og noe enda henger igjen i USA i de Statene som fortsatt har dødsstraff. Da er våre Lover mer humane og "siviliserte".

Så summa summarum har vi alt Overveiende Gode og Godt gjennomarbeidede Lover i Norge, tuftet på Kristne og humanistiske Verdier.

May it stay that way!



 

 

"DEN GODE MOR"

Jeg kunne skrevet mye fint og vakkert om min Mamma. Men det er sårt, vart og finstemt. Min mor modnet og endret seg i sitt indre menneske til det bedre gjennom livets mange prøvelser. Den kvinnen som døde i 2004 var en Annen, varmere kvinne, enn hun jeg kjente som barn. Men dette er ikke Hennes historie, det er Min historie, om en vondt barndom som har preget mitt liv. Jeg var forsont med, elsket og så de gode sidene ved den kvinnen som måtte gi tapt for kreften, men det har vært vanskelig å tilgi henne for det som var. Min mor var likevel like mye Moder som Jomfru Maria, og nå hviler hun kan hende i Hennes favn...Jeg mistet barnet jeg bar som 14-åring av naturlige årsaker (en spontanabort som jeg ikke fortalte om til en levende sjel). Kan hende har min mor, som så gjerne ville ha barnebarn, men ikke fikk noen, nå fått møte sitt barnebarn i Paradis? Jeg håper det!

Siden jeg nå ikke "traff heilt personlighetsmessig" med min egen Mor, og desverre selv er barnløs, har jeg reflektert desto mer over Moderskapet, Min mor og vår relajon spesielt, og også videre over "foreldre- barn relasjonen" og "foreldrerollen" i et videre, og også Åndelig perspektiv, og ifht til "Kirkens foresatte- ifht til sine "små" sognebarn.

Hva er "en god Mor"? Jeg tror det handler Vesentlig mindre om Utdanningsnivå og hvor mye barnepsykologi man leser enn noen kanskje ynder og tro, selv om det sjelden er en Bakdel å også ha litt "teoretisk ballast og kunnskap" innabords.Likefullt har nok svært mange av de beste Mødre i verden, besittet fint lite av dette, og likefullt gjort en bedre Morsgjerning for sine barn. Mens andre har stått der med all verdens kunnskap om barnepsykologi og klødd seg i hodet over hvorfor det tilsynelatende ikke "fungerte i praksis" siden de jo vitterlig "gjorde alt etter Boka". Da bør man kanskje flytte fokus mot Sin egen Personlighet og emosjonelle egenskaper isteden? Noen mennesker, hvor smarte, utstuderte og beleste de enn er- det gjelder også fedre- selv om Mor i det fleste tilfeller, betinget av naturen selv, alltid er en Viktigere Person for det lille barnet enn Far, selv når far er "en mye bedre far for sitt barn, enn barnets mor er en god mor for sitt barn".

Strengt tatt tror jeg du vil få noe varierende svar i de fleste familier avhengig av Hvem i søskenflokken du spør om hvor "god mor" de hadde, selv om de alle hadde samme mor!

INGEN mødre klarer å behandle alle barna Helt rettferdig og "likt", og selv eneggede tvillinger vokst opp i samme hjem, kan ha ulik opplevelse av hvordan det var å vokse opp i det hjemmet. Fordi ingen mennesker er prikk like, og hver eneste av oss opplever verden som enkeltmennesker. Like gener og oppvekstmiljø? Ingen liv blir uansett helt like! Alt vi opplever opplever vi alene gjennom egne sanser, og bearbeider sanseinntrykkene på ulike vis. Om to eneggede tvillinger sover i samme seng, sover de uansett på hver sin plass i sengen. Den som ligger på siden som vender mot et trekkfullt vindu fryser kanskje, mens tvillingen som sover på den siden som vender ut i rommet mot ovnen sover varmt og bekvemt på sin side.

Det andre er det som nå selv Barnepsykologer har forstått, at like lite som vi kommer ut av mors liv "fiks ferdige som fullt utviklede voksne mennesker", kommer vi ut som "et blankt tomt ark". Vi fødes som individer, hvor Mye mer enn psykologien tidligere trodde alt er fastlagt. Den nyfødte er en liten personlighet med varierende grad av "vuggegaver" og anlegg, som gjennom den miljøpåvirkningen, det sosiale samspillet og egenviljen hos individet selv, henholdsvis kan vokse, utvikle og ufolde den enkeltes iboende potensiale optimalt, eller hemme, forkrøple og ødelegge det som bor i individet! intelligens er et slikt medfødt potensiale! Ingen kan med all verdens strev og studier Bli mer intelligent enn det som ligger i det medfødte potensialet, men intelligenspotensialet KAN svekkes og hemmes både av fysiske, ernæringsmessige, relasjonelle- psykologiske og sosiale forhold. For det lille spedbarnet er det ikke nok å bli gitt god ernæring og fysisk varme. Forsøk med Aper har vist at uten individuell psykologisk nærhet og varme fra en omsorgsgiver, dør barnet selv om det ellers har gode fysiske betingelser for overlevelse! Og da er vi inne på det aller mest essensielle ved "motherhood"; evne til omsorg, fysisk og psykologisk nærhet og menneskelig varme, relasjonell tilknytning og samspill med barnet, empati som gjør at mor kan lese sitt språkløse barns behov og "kjenne nyansene i barnegråt", kjærlighet- "Morsfølelse".

Et visst morsinnstinkt ligger nok helt bilogisk i de aller fleste kvinner og mødre, men hos noen kvinner kommer det ikke like naturlig, det være seg på grunn av fødselsdepresjon, forholdet til barnets far- f.eks dersom barnet er et resultat av en voldtekt, eller fordi mor er et psykologisk skadet/sykt individ. Det må vel være "the gratest Tabu" når mor ikke kjenner morsfølelse, kanskje heller kjenner motvilje og negative følelser ifht til sitt eget barn, spesielt om det ikke er noen "legitim grunn" for det- som hvis barnet hadde vært et resultat av en voldtekt. Jeg var av andre tilfeller noe av et "abanded child" og det har vært vanskelig for meg å forstå min mors psyke i dette, men jeg har skjønt såpass som at min mor ikke kan ha vært helt frisk, selv om hun Ikke var psykotisk. "My label" på henne er: "Sammensatt nevrose med et sterkt Tvangspreget forsvar, tydelige elementer av narcissisme og opplevelse av å ikke være elsket selv, med ekstrem sjalusi og et Ødipalt Ønske om å Ha sin Mann Helt for seg selv, Eie ham, slik at det siste og eneste jentebarnet hun ga ham under påtrykk, selv om hun selv syns to gutter var nok, ble en "konkurrent", i motsetning til mine brødre som hun hadde mer Normal morsfølelse for. Det Er noe ødipalt i det, men i dette tilfellet var det ikke sin mor den ødipale fantaserte om å drepe for å få sin far for seg selv, men sitt eget barn- for å få sin mann for seg selv". Hun hadde trengt både egenterapi Og det hadde vært behov for famileterapi, men når man ikke vil erkjenne egen sykdom eller vedstå seg de "tabu" følelsene av frykt for "hva andre skal tro om meg" (narcissisme), og setter Det foran barnets beste, ja da kan man ikke senere sitte og klage på den hjelpen man ikke fikk, slik min mor gjorde. Hun fikk ingen hjelp, fordi hun aldri ba noen om hjelp med det som var vanskelig! For hun ville ikke risikere at andre skulle tro det var noe "i veien med henne", og det egenhensynet veide tyngre enn mitt ve og vel som lite barn!

Og sånn VAR det i mitt tilfelle, selv om jeg er den eneste gjenlevende i min familie som har skjønt det og vet det. "Familiens underkjente Psykolog", det er Meg det! Men det har "vært en nødvendighet" for å forstå Meg selv og min egen utviklingspsykologi. Så Ja- det er en "spesiell variant", men det finnes sikkert flere som kan være vel så spesielle rundt om i "de tusen hjem". Og slikt "morskap" kan få fatale konsekvenser for livet, både for barna og for mor selv. Da er det bedre å hoppe i det, trosse skammen og Be om hjelp enn å måtte krype til korset med anger og skyldfølelse når barna er vokst ut av redet, uten å kunne forandre på noe som helst fiht hvilken barndom ens barn fikk, og hvilke skader de ble påført. For selv om det i feminismens tidsalder er "politisk ukorrekt og bannlyst" å skylde noe som helst psykologisk på mor: Min mor stod ikke helt alene, men hun Hadde hovedomsorgen for sine barn, og er og blir i "tilfellet meg" familiens Hovedsynder!

Noe annet er at jeg nesten tror min mor og meg bare var skapt som så ulike personligheter at det i seg selv ga opphav til "dårlig kjemi" fra starten av. Jeg var min Fars datter- en kjærlighetsgave til min far fra min mor- mens min mor og meg liksom ikke var "skapt for hverandre". Det var et samspill mellom oss som Aldri, selv med min voksne velvilje og forsøk på åpen kommunikasjon med varierende grad av sensitiviet og forsiktighet,  fungerte helt! Vi "gikk ikke helt overens", men som voksen gjorde jeg mitt beste for å "tilnærme meg" og hun kom meg i møte, til vi fant en slags forsoning. Vi prøvde begge etter beste evne å forstå den andre, for å kunne tilgi! Jeg sliter fremdeles med å Tilgi henne av hjertet, selv om jeg ga henne min tilgivelse med ord. Det er jammen ikke så lett å "hedre sin far og sin mor" når man kommer fra en dysfunksjonell familie, og så vanskelig oppvekst som meg, med store arr på sjelen!'

Min Mor var dog ikke Bare Mor, og heller ikke bare Kone, og det finnes en hel del mennesker som kjente henne fra en annen side og på helt andre måter, som antageligvis ville hatt store problemer med å tro og slutte seg til mine analyser av henne! Men jeg kjenner henne kanskje bedre, mer "fra innsiden av sjelen", som datter. Det er ingen av dem som har vært i mine sko! Jeg kan ikke lyve min egen livsshistorie for å få den til å stemme med Deres oppfatninger av min mor. Noen kjenner henne som venninne, slektning, nabo, søster, vertinne osv. Jeg er eneinnehaver av Rollen som hennes Datter! Den rollen er det ingen av de andre som har vært i. Heller ikke mine brødre.

Min Mor er død! Jeg regner det likevel som mest sannsynlig at jeg kommer til å møte både henne og aller de fleste, egentlig kanskje Alle av "mine"- dvs alle de nærmeste familiemedlemene mine; bestemødre og bestefedre,onkler og tanter og ut på sidene og langt tilbake i generasjonene før oss, igjen en gang iht min tro, og også mine bønner og andres forbønner. Selv min storebror som var svært langt borte fra å være "kristen" og som bekjente seg til Human-etisk forbund, og hadde en livsstil som var alt annet enn "en kristen livsstil". Men hva vet vi? Det kan Godt henne det både bodde en Gudstro og fantes en Bønn i Ham også et sted i sjelsdypet. Jeg kan ikke "helt se ham for meg i Helvete" for å si det slik, og har gjort det jeg kunne gjøre med henblikk på Hans frelse. Så Tja- jeg tipper jeg ser ham og igjen sammen med resten av familien en dag! Men til syvende og sist er det nå Gud alene som avgjør hvem som skal "opp eller ned", og det gjelder også meg selv og enhver annen troende.

Like lite som jeg tror at "bare man drar Jesus-kortet" er man sikret uansett hvor mye galt og ondt man har gjort- særlig Mot Andre, - tror jeg at det er så Særlig mange mennesker som virkelig er Så ille og har begått så mange grusomheter mot andre, tross hva som ellers måtte være, og hva og hvem de trodde på i livet som Virkelig dømmes bort til "Helvetes ild"- eller Unviersets sjelelige Skraphaug som jeg ynder å kalle det. Det skal være lite menneskelighet igjen i et menneske før Gud slutter å elske det! Gud Elsker i ethvert menneske som fødes. Han kjente hver enkel av oss og hadde "en ide om oss" allerede før vi ble dannet i mors liv. Intet menneske blir til uten å være ønsket, elsket og villet av Gud. Og Han vil at Alle mennesker skal bli frelst! Og Han er Allmektig, så i så måte er det kun et menneskes eget Frie valg, som kan skille vedkommende fra Guds Kjærlighet og Nåde. Og hvis man virkelig ikke Vet at Gud "eller noe som helst åndelig" finnes, men tror at mennesket er alene i universet, da kan man ikke snakke om et Fritt valg! Det mennesket kjenner jo ikke alternativene! "Ja men det kommer jo an på troen!"- gjør det? Hvis man er så uvitende at man betrakter "kristendommen som et mytologisk eventyr på linje med alle andre eventyr" og er så "klok" at man ikke tror på "Eventyr". Tviler på at Gud sender folk til Helvete fordi de er regelrett "Dumme og uvitende ateister", eller fordi et menneske har gjort gale ting fordi vedkommende var for syk til å gjøre det som var rett og godt- og det ville gjort dersom vedkommende var et normalt, sjelelig Sunt menneske! Det Gud dømmer er bevisst overlagt Ondskap, Kynisk samvittighetsløs Egoisme og begjær som volder Andre store lidelser, bevisst Opprør, Løgn og Motstand mot den Gode Gud selv, og ikke mot en "idè man er overbevist om er menneskefiendtlig og skadelig". Mange humanetikere har de beste intensjoner, selv om de tidvis er mer fanatiske, fordomsfulle, intolerante og sensurerende enn selv de verste og mest pietistiske "læstadianer- sekter"!

Min "Gode kristne mor" fikk tre barn, av dem er jeg den eneste så langt som er en overbevist kristen! Jeg vil på ingen måte påstå at det gjør meg "Bedre" i ett og alt enn mine brødre. Men det var altså "Mors Askepott" som "fikk en hellig Glorie"- en Hellig Katolsk Tro! Ellers er jeg IKKE "Jomfru Maria" ;-) Det var heller ikke min "prektige kristne" mor! Å bekjenne seg til en kristen tro gir en ikke automatisk en forrang foran andre og direktebillett til Himmelen. Noen ganger er det de som er Mest skråsikre på egen frelse og forrang, som riskerer å måtte gå flest runder med seg selv i Skjærsilden før de slipper inn i de Hellige Boliger. Selv bærer jeg også den tro, at Noen mennesker kanskje slipper inn i Himmelen like kjapt som Fullkomne Hellige når de dør, ikke i Kraft av at de har levd et liv som er en Helgen verdig eller rager så mye høyere enn andre dødelige, men fordi de har Lidd så mye og vært så Små og foraktede i livet. Til syvende og sist er det bare Gud som vet Alt, som kan dømme fullstendig Rettferdig fordi han alene kjenner alle hjertenes skjulte beveggrunner og alle tings årsak og rot, så Dommen får vi overlate ene og alene til Ham, og ikke legge for stor vekt på våre Egne "profetier" om sånt. Jeg håper og tror jeg selv Blir stående, men tar ingentig Helt forgitt. Det Betyr noe for den individuelle Dommen hvert menneske må igjennom, ikke bare hva vi tror og bekjenner, men også hvordan vi lever og hva vi gjør- og da særlig hva vi gjør i forholdt til Andre! Jeg tror ikke det er "de veneriske blamishene" som bare bringer egen skam, Gud dømmer hardest, og heller ikke "et strengt pietistisk ufruktbart liv uten kjødelig Lovisk synd" som lønnes mest! Min mor hadde uansett og tross alt "de tre store" da hun døde: TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET. OG STØRST AV DEM ER KJÆRLIGHETEN!

Min mor var flink på sine områder, og lærte meg viktige ting som hygiene, litt skikk og bruk, kveldsbønn, og litt av hvert som har med mat å gjøre. Uten selv å være klar over det har hun lært meg en annen VIKTIG ting: Det er bedre å SE hva man Har melllom hendene, ta godt vare på og verdsette det, og gjøre det beste ut av den situasjonen man faktisk Er i "her og nå", enn å lulle seg inn i selvmedlidenhet og "innbilt fattigdom" fordi det andre har tilsynelatende er bedre, finere og mer verdt! Viktigere å finne trivsel og slå seg til ro med hverdagen og pliktene- og finne gleden i det og de man har i sin nærhet, kontemplere over det- se på nytt, isteden for å tenke at man skulle ha vært et annet sted, man skulle vært noe større og bedre, man skulle hatt noe mer, og med det la det og de man har i sin nærhet og ansvar for renne gjennom hendene som sand, for en dag å Innse at det var det man Hadde, det man lot renne mellom fingrene som sand, som var det mest verdifulle man hadde i livet. Og så var det for sent! Byrden av Den erkjennelsen må være den tyngste byrden ei mor kan bære!

Forkastelsen, følelsen av å ikke være elsket, må hos min mor ha vært så sterk, at hun verken så eller hørte sin datters språkløse Kjærlighet til sin Mor! Hun visste ikke det Jeg vet, at ALLE SMÅBARN elsker sin Mor, og søker og trenger Sin Mors kjærlighet Mer enn NOE og NOEN. En dag er det for sent; Det tapet, det savnet, det spedbarnets språkløse strev for å vinne sin mor, bli sett, holdt, være nær, bli kost med, gitt full oppmerksomhet, elsket kan aldri bli helt "reparert" igjen, når mor sviktet. Men det KAN tilgis! Så jo, nå er jeg voksen og skjønner så mye, at tross sinne og vonde følelser som dukker opp igjen og igjen for den omsorgssvikten jeg ble utsatt for av min mor, at jeg idag kan si, skrive og mene: MAMMA, JEG TILGIR DEG! Hadde jeg Ikke gitt meg til å analysere henne gjennom å skrive, hadde jeg ikke kunnet gjøre det. Og idag tror jeg hun er mer tilfreds med min tilgivelse og forståelse enn hun er redd for "hva andre skal tro" og bryr seg med min "utlevering". Det er Noe som er langt viktigere for en avliden kristensjel enn ens "ættermæle blandt de levende". I norrøn tid derimot, var ens "ættermæle" viktigere enn selve Livet. Jeg sier i det skrevne ord det samme nå til min mor, som jeg sa da hennes båre ble senket i jorden: VI SES I HIMMELEN! Da er alle tårer tørket bort og alle minner, synder, feilgrep og ættermæler i verden tilgitt, glemt og strøket ut.

Noen liker ikke "all gravingen til familiens hobby-psykolog", men noen ganger MÅ man komme til bunns i ting, skjønn det den som kan ikke bare for sin Egen del, men også for en annens del, også for min Mors skyld! For de som IKKE tror, er det langt utenfor fatteevne, for andre er det en Salig hemmelighet. "Salige er de som hører Guds Ord og bevarer det" ;-) Det er ikke de Skriftstedene man strør om seg med, og kristennavnet man smykker seg med, som gir frukt og vekst, men den indre bønnen, og Ordet man bevarer i sitt Hjerte. DEN FATTIGE MARIA GJEMTE ORDET LENGE OG GRUNNET OVER DET HUN GLIMTVIS FORSTOD, TIL DET EN DAG STOD FREM OG ÅPENBART SEG FORFERDELIG, KLART, RIKT, MEKTIG, TYDELIG, STORT OG OVERMÅTE GODT- MARIA HAR SETT GUD, FORDI HUN HADDE ET RENT HJERTE SOM MER ENN NOEN KUNNE MOTTA GUDS ORD, SÅ DET KUNNE BLI MENNESKE. HUN ALENE ER VÅR "STORE MOR", DEN GODE MOR, MOR TIL ALLE KRISTNE MØDRE, ALLE GUDS BARN, KANSKJE ABSOLUTT ALLE BARNS MOR- OG IKKE BARE DE DØPTES MOR, FOR GUD ER HELLER IKKE BARE DE KRISTNES GUD, HAN ER ALLES GUD OG SKAPER, FOR DET FINNES BARE EN GUD, OG HAN FINNES UAVHENGIG AV VÅR TRO OG VÅRE MENNESKESKAPTE GUDSBILDER!

GUDS ORD ER VIKTIG! TRO ER VIKTIG! OG BØNN ER EN SÆRS VIKTIG NØDVENDIGHET FOR VEKST I TROSLIVET. JEG SÅ MIN MOR GJENNOMGÅ EN UTVIKLING OG SJELELIG VEKST, IKKE BARE GJENNOM SIN SORG OG SYNDSERKJENNELSE, MEN -TROR JEG- SOM FØLGE AV AT HUN BEGYNTE Å BE FRANS AV ASSISIS BØNN, SOM ER EN USELVISK BØNN, SOM FLYTTER FOKUSET BORT FRA EGOET OG RETTER KJÆRLIGHETEN UTOVER MOT DE ANDRE. DET ER EN BØNN SOM REPRESENTERER DET HELT MOTSATTE AV NARCISSISME, OM MAN IKKE GÅR I FELLEN OG ISTEDEN FÅR EN ÅNDELIG VARIANT AV NARCSISSMEN VED Å "GJØRE SEG SELV TIL HELGEN" I EGNE ØYNE. VI "ER DE VI ER" VI MENNESKER, DET ER VANSKELIG Å GJØRE NOE MED DET. INGEN KAN MED ALL VERDENS GODE INTENSJONER LØFTE SEG SELV OPP ETTER HÅRET OG BLI BEDRE ENN SEG SELV BLOTT VED EGEN VILJE OG STREV. MEN GUD ELSKER OSS LIKEVEL JUST SOM VI ER, I ALL VÅR UFULLKOMMENHET OG MED ALLE VÅRE FEIL OG SNODIGHETER ;-) OG DET ER STRENGT TATT LETTERE Å OMGÅS ALLMINNELIGE DØDELIGE SOM ER LITT SKAKKE OG SKJEIVE OG VEL VITENDE OM EGEN UFULLKOMMENHET, ENN "FULLKOMMENT FROMME HELGENER"...

Kirken er ikke bare et Farshus, den er også en Mor for Guds barn, og det er sagt "Den som ikke har Kirken som Mor, har ikke Gud som Far".

"MIN PREKTIGE MOR" VAR VISST LITT REDD FOR Å GÅ I KIRKEN, FORDI HUN HADDE EN IDE OM AT "TROFASTE KIRKEGJENGERE ER SÅ FORDØMMENDE" OG FRAM TIL SISTE FASE AV HENNES LIV SYNTES HUN Å LEVE I DEN TRO AT MAN NÆRMEST MÅTTE VÆRE EN HELGEN FØR MAN KUNNE TILLATE SEG Å DELTA VED NATTVERDSBORDET. MEN "I MIN FARS HUS ER DET MANGE ROM, OG PLASS TIL BÅDE HVITE OG FLEKKEDE FÅR, OG EN OG ANNEN SVART SAU FINNES DET OGSÅ I BENKERADENE BLANT DE TROFASTE KIRKEGJENGERNE, UTEN AT SIDEMANNEN BLIR DÅRLIGERE AV DEN GRUNN :-) HVIS JEG HADDE TRODD AT MAN ALT MÅ VÆRE FULLKOMMEN FOR Å VÅGE Å KOMME INN I GUDS HUS SOM ET TILLITSFULLT BARN, HADDE VEL IKKE JEG HELLER VÅGET MEG INN. AT DET FINNES NOEN DER SOM IKKE LIKER SÅNNE UNGER SOM MEG SOM "TAR SEG TIL RETTE I SIN FARS HUS MED STØRSTE SELVFØLGELIGHET" , FÅR STÅ SIN PRØVE ;-)

"PAPPA GUD ER IKKE FORDOMSFULL". HAN ELSKER MEG SOM DEN JEG ER! NÅR MENNESKENE SKJØNNER DET, OG OGSÅ SELV VET SEG LIKE ELSKET SOM "FORTAPTE HJEMVENDTE SØNNER OG DØTRE" ER DET GODT Å VÆRE I KIRKEN. OG TILGITTE SYNDERE SOM HAR BLITT TATT TIL NÅDE ETTER EN LANG OG FAREFYLT VEI I VERDEN, OG BLIR REIST OPP ETTER Å HA FALT OG SLÅTT SEG, FÅTT SKRUBBSÅR PÅ KNEET OG SKITNET TIL KLÆRNE SINE OG SÅ SKJØNNER AT PAPPA GUD ELSKER EN LIKE MYE UNANSETT, ELSKER KANSKJE OGSÅ SIN GUD OG "FAR" LITT EKSTRA! SÅ DA ER DET JO LITT KJIPT NÅR "DE ALLTID HJEMMEVÆRENDE BLIR MISUNNELIGE OG SER PÅ DET MED ONDE SVARTE ØYNE". OG GUD SYNS NOK OGSÅ AT DET ER LITT TRIST. DA MÅ DE IKKE GLEMME AT DET IKKE ER ALLE BARN SOM HAR HATT DET SÅ GODT DER DE KOM FRA, OG AT SLIKE BARN GLEDER SEG STORT NÅR DE FÅR KOMME TIL ET BEDRE "HJEM".

DET ER HELLER IKKE ALLE SOM KAN TÅLE AT JEG "VÅGER Å KNOKLE I VEI" MED DET JEG SKRIVER OG DELER. DET ER HELER IKKE ALLE SOM KAN TÅLE AT EN MENIGHET IKKE ER EN "MENINGHET" HVOR ALLE PLIKTER Å MENE DET SAMME, OG AT SELV OM DET FINNES MENINGSFORSKELLER OG ULIKE OPPFATNINGER AV MANG OG MYE, BØR VI KUNNE TÅLE OG RESPEKTERE HVERANDRE OG OMFAVNE MANGFOLDET OG NYANSENE, OG MINNE OSS SELV OM AT VI BEKJENNER OSS TIL DEN ENE OG SAMME TRO, MEN AT DEN KRISTNE BRODERKJÆRLIGHETEN OG KJÆRLIGHETENS ÅND ER VIKTIGERE EN ENSRETTET "RETTROENDHET", SELV OM LÆREN ER DEN SAMME, KAN ÅNDEN VÆRE FORSKJELLIG- OG OM MAN LAR SEG LEDE AV HAT, MISUNNELSE, FORDOMMER OG FIENDEBILDER OG ALT SLIKT, OG GLEMMER NESTEKJÆRLIGHETEN OG DEN MENNESKELIGE SIDEN AV SAKEN PÅ EN "GJERRIG MÅTE" OG SETTER SEG TIL DOMS OVER DE SOM ER PÅ UTSIDEN AV KIRKEN I VERDEN, BØR MAN TENKE SEG GODT OM, FOR DA ER MAN VIRKELIG UTE PÅ EN FARLIG VEI. GUDS BARN BØR VISE GODHET MED HVERANDRE, SIN NESTE OG IKKE GLEMME AT DE SELV ER UFULLKOMNE SYNDERE, OG SETTE SEG TIL DOMS OVER ANDRE MENNESKERS SVAKHETSSYNDER, FORDI DE SYNDER ANDERLEDES ENN DEM SELV.

HVIS KRISTNE LAR SEG FYLLE OG LEDE AV HÅRDHET,LOV OG DOM MÅ DE PASSE SEG, FOR DA KAN MAN BEGYNNE Å LURE PÅ OM DE HAR EN HELT ANNEN FAR ENN DEN GODE NÅDIGE GUD SOM ELSKER SYNDERE, ALT SOM UFULLKOMNE SYNDERE, OG HOLDE SEG FRABEDT Å BRUKE "LÆRE OG TEOLOGI" TIL Å DUNDRE LØS PÅ OG MØTE DE UTENFOR MED HAT, SOM IKKE LEVER I SAMSVAR MED DENNE LÆREN. DET VAR NOK SLIKE MIN MOR VAR REDD FOR! GUD HAR DA SLETT IKKE BEDT OSS OM Å HATE OG FORDØMME "VERDEN", VI BØR HELLER GLEDE OSS OG DELE NÅR VI HAR FÅTT MER ENN DEM, OG VÆRE GLADE OG TAKKNEMLIGE AT VI FÅR VÆRE PÅ "INNSIDEN", ISTEDET FOR Å STØTE UT FOLK SOM JESUS SELV HAR FØRT OG LEDET INN. FOR DA SKAPER MAN IKKE ET MILJØ HVOR MENNESKER KAN LEGES I FELLESSKAPET, MEN ET DÅRLIG MILJØ, HVOR MAN VOKTER PÅ HVERANDRE, JAKTER PÅ SYNDEN, OG MÅ KIKKE SEG BAK SKULDEREN AV FRYKT FOR Å BLI ANGREPET. MED BAKTALELSER, PARTIDANNELSER OG OVERSTYRRING/OVERVÅKNING OG RIGID KONTROLL AV ENKELTINDIVIDER BLIR DET GANSKE SÅ ULEVELIG, FOLK BLIR UTRYGGE OG MISTENKSOMME OG SKULER PÅ OG ANGIR HVERANDRE.

SLIK VIL IKKE JEG HA DET I MIN FARS HUS! DET BØR VÆRE ET BEDRE STED ENN MITT BARNDOMSHJEM, OGSÅ NÅR JEG ER EN LITT "UMULIG VIDLØFTIG UNGE SOM IKKE PASSER INN I A4-FORMATET OG FREMSTÅR SOM STRØMLINJEFORMET KULTURKATOLIKK! TØR JEG MINNE OM AT FLERE AV DE JESUS UTVALGTE SEG SOM SINE NÆRMESTE VENNER OG FØLGESVENNER, I LIKHET MED MIN FAR VAR ENKLE FISKERE, SOM SATTE BLÅR I ØYNENE PÅ FARISEERNE MED SITT REGELRYTTERI, PÅ GRUNN AV MANGLENDE SKIKK OG BRUK, SOM RITUELL HÅNDVASK. SÅ DET YTRE FORMENE OG RITUALENE, OG HÅNDVASK MED ER VEL OG BRA, MEN INNHOLDET OG DEN ÅNDELIGE BITEN, BØR VÆRE LANGT VIKTIGERE ENN DENSLAGS "KORREKTHET" HVOR FORMEN BLIR VIKTIGERE ENN INNHOLDET. I GUDS RIKE ER, SOM HVA MORSROLLEN OGSÅ ANGÅR GODHET, VENNLIGHET, MENNESKEKJÆRHET OG RAUS HJERTEVARME OG OMTANKE, SOM ANERKJENNER ANDRE MENNESKER, FAKTISK VIKTIGERE ENN ET SUPERT INTELLEKT OG TEOLOGISKE KONSTUKSJONER PRODUSERT AV DEN MENNESKELIGE FORSTAND, SOM SKRIFTEN JO ADVARER OSS MOT Å STOLE FOR MEGET PÅ, SAMMEN MED ADVARSLER OM STOLTHET, HVOMOT. OVERMOT OG SELVGODHET OG Å SETTE SEG SELV HØYERE ENN ANDRE FORDI MAN MENER Å TELLE BLANDT DE FREMSTE. 

I likehet med som ved min mor, finnes det også mennesker i Kirken, som streber mot at som er "Stort, flott, vakkert og prangende for Øyet", og som har en narcisstisk identifikasjon med de som anses som "Høye Herrer", og "ikke menger seg med de små", som om de på den måten forøker Sin Egen verdi. Roten til dette tror jeg ligger i en underliggende mer eller mindre ubeviss følelse av mindreverd, som de prøver å "springe ifra" med Narcisstiske illusjoner. Men i Guds Rike handler det ikke om verdslige størrelser: "INGEN BLIR EN HELGEN, FØR VEDKOMMENDE ERKJENNER SIN EGEN LITENHET, UFULLKOMMENHET OG TOTALE AVHENGIGHET AV GUD, BØYER SEG YDMYKT UNDER GUD, OG LAR SEG LEDE OG FORME AV HAM- OG IKKE AV SELVET- EGOET". Man blir etter min oppfatning ikke Helgen av egen strebing, kraft og forstand, og jakt på synlige Kirkelige posisjoner og Makt. Skal man voksen i Hellighet, tror jeg heller først man må "Vokse Nedover", flytte fokus fra å "ville være og fremstå som best"- hvor Egoet er i Sentrum- og rette blikket mor Guds Storhet, fullkommenhet og Allmakt, Se på Jesus og lære av Ham. Ikke sette Seg selv øverst og i sentrum. Da ser man uansett hvor Stor man er, sin egen litenhet og fullkommenhet- og Da først da kan Gud virkelig begynne å jobbe med oss. Barnet kan også vanskelig lære, vokse og utvikle seg hvis det ikke erkjenner at "Mor vet best" og viser lydighet. Men så er det noen ganger desverre slik, som med min mor- og far, så også blant noen av Kirkens foresatte, at de simplethen IKKE VET BEST! MEN NETTOPP DISSE ER OFTEST DE SOM ER MEST SKRÅSIKRE PÅ SIN "BEDREVITEN, PREKSTIGHET OG FREMMELIGHET". Akkurat som min Mor!

DE SANNE FREMSTE ER BEDRE ENN SOM SÅ, OG LØFTER HELLER OPP DE SMÅ ENN Å BØYE DEM NED. VI FÅR LA GUD FORME OSS OG OPPDRA OSS, OG LA HANS FADERLIGE GODHET OG RAUSE NÅDE, DRIVE OSS TIL OMVENDELSE OG FREMME VÅR VEKST, OG IKKE PRØVE Å TUKTE ANDRE TIL OMVENDELSE MED HARD LOVISK TUKT OG FORDØMMELSE SOM HELLER SKREMMER OG DRIVER MENNESKER BORT FRA FARSHUSET.OG HYRDER SOM HELLER LYTTER TIL FORSTILTE LØGNERE OG BAKTALERE, SOM ENTEN VIL RAMME "INNBILTE FIENDER", ELLER FREMHEVE SEG SELV, FOR DERETTER Å "RETTE BAKER FOR SMED" ER ENDA VERRE Å HA MED Å GJØRE ENN "EN SYK, TVANGSNEVROTISK OG NARCISSTISK MOR". DA ER MAN "PATER", "FADER" BARE I NAVNET.

DA ER DET GODT VI HAR MARIA, OG MODERLIGE OMSORGSFULLE OG FORSTÅELSESFULLE NONNER MED STOR KJÆRLIGHET Å SØKE TIL! OG DET ER IKKE NOE Å MISUNNE "BARNET" FOR. DET ER KANSKJE NOEN AV OSS SOM TRENGER LITT EKSTRA OMSORG OG FORBØNN ENN ANDRE, SOM HAR OPPLEVD URETTMESSIG MYE VONDT OG URETTFERDIG, OG DET IKKE PÅ GRUNN AV "EGEN ONDSKAP"! NOEN MENNESKER SØKER FREMFOR ALT EGEN ÆRE OG TOM ANERKJENNELSE, OG ER SÅ MISUNNELIG ANLAGT AT DE IKKE ENGANG KAN TÅLE AT EN ANNEN ER BEDRE, MEN LYVER HELLER ALLSLAGS VONDT PÅ VEDKOMMENDE. MIN MOR HADDE LITT AV DETTE, OG HUN KUNNE OGSÅ LAGE STORE KONFLIKTER UT AV SMÅTING OG DET SOM GRENSET TIL RELIGIØSE VRANGFORESTILLINGER, SÅ JEG LIKER IKKE OG HAR PROBLEMER MED SLIKE KVINNER. DE BURDE GÅ I SEG SELV HVIS DE VIL VOKSE OG UTVIKLE SEG ÅNDELIG OG SJELELIG!

Det er Mange som vil være blant "De fremste", og som søker sin egen Ære, både blant Leg og Lærd, og noen av dem misunner attpåtil som Kain, de som Gud selv finner større behag i. JEG TROR AT EN DEL AV KIRKENS STØRSTE HELGENER, I SVÆRT LITEN GRAD HADDE PERSONLIGE AMBISJONER- HELLER IKKE EN KLAR MÅLSETTING I FORHOLDT TIL SIN EGEN HELLIGGJØRELSE OM Å BLI EN HELGEN, MEN HELLER BLE DET PÅ GRUNN AV AT DE LOT SEG DRIVE AV KJÆRLIGHET TIL BÅDE GUD, KIRKEN OG ANDRE MENNESKER. OG TENKTE MINST AV ALT PÅ SIN EGEN STORHET OG HVORDAN ANDRE SÅ PÅ DEM, OG NETTOPP DERI LÅ DERES STORHET OG HELLIGHET! "EN GOD MOR" ER SÅLEDES IKKE MEST OPPTATT AV Å BLI ANSETT FOR Å VÆRE NETTOPP DET, HUN ER MER OPPTATT AV HVORDAN BARNA HENNES HAR DET, OG HVA SOM ER TIL BARNETS BESTE, ENN "HVA ANDRE MÅ TRO OM MEG". HUN GIR OM SÅ BARNET FRIVILLIG FRA SEG, DERSOM HUN SER AT HUN KOMMER TIL KORT OG IKKE KLARER MORSGJERNINGEN PÅ EN TILFREDSSTILLENDE MÅTE, DERSOM DET ER TIL BARNETS BESTE. 

Det er mange typer Kjærlighet, hvorav Moderkjærligheten først og fremst bør ha en Agape-kvalitet. I motsetning til den erotiske Kjærligheten, og forelskelsen som strengt tatt er en "blind narcisstisk kjærlighet som søker sitt eget, søker selvbekreftelse". Den Sanne, Hellige Kjærligheten som kommer fra Gud er Seende Ren og ubetinget kjærlighet. Gud Elsker ikke "fordi et og annet menneske er så god og from i seg selv", men fordi det er "Guds natur" å elske. For GUD ER KJÆRLIGHET!

I Min Kirke er det mange Patere, noen mer og noen mindre omsorgsfulle Fedre for sine Sognebarn. Er Kirken en Mor, og MARIA Kirken og alle Døptes Mor, er hun også Paterenes Mor, og de og vi alle, får ikke bare søke hennes hender, men la oss oppdra av Henne, lære av hennes Mildhet, hennes Kjærlighet til sin Sønn, og med Ham kjærlighet til oss, som ved Kristus og Troens dåp, har har fått del i sønnens Farskår, så også vi kan kalles Guds Sønner og døtre. Ved det har også Maria tatt Oss inn i sin Moderlige favn, omsorg og forbønn. Og slik burde også Kirken oppdra sine barn. Ikke med hårdhet, Lov og dom, men med tålmodighet, godhet, omsorg for sjelene og Inderlig Kjærlighet. Og også vi elske og akte hverandre, som søstre og brødre, barn, fedre og mødre i Kirstus, tjene hverandre, søke enhet og samfunn med hverandre, og inkludere, akseptere, tåle, tilgi, prøve på nytt, gi hverandre en sjanse, styrke og reise hverandre opp isteden for å trykke hverandre ned, innordne oss og bære over med hverandre. Det er et ideal vi ikke må miste av syne. Den Hellige Ånd selv, Guds Kjærlighets og Sannhetens Ånd søker å samle oss til Ett, splitter ikke, sprer ikke men samler og leter opp de bortkomne, driver oss til omvendelse, kaller tilbake, støter ingen bort. Selv de bortstøtte og utstøtte finner Gud en vei til, og tenker ut hva Han kan gjøre, så ingen- heller ikke de utstøtte, skal være bortstøtt av Gud. Når Guds Kjærlighet, omsorg og barmhjertighet favner Så vidt, får også vi utvide hjertene, for sier ikke Gud at vi ikke bare skal elske våre brødre og venner, men alle våre naboer, de små, utstøtte og foraktede synderne, endog våre fiender og de som forfølger oss og står oss etter livet. Jesus kom jo ikke for å kalle de Rettferdige, men syndere, og gleder seg mer Over den Ene fortapte synderen som vender om, enn over ti rettferdige, for han har sorg for hver eneste en han mister. Om du hadde mistet det ene barnet ditt og trodde han var død, blir ikke gleden og jubelen over hans hjemkomst-  større, enn over de barna som som aldri gikk seg bort, og var hos deg hele tiden. Og om han har lidd meget mens han var på vidvanke, viser du ham ikke da ekstra omsorg. Så sant du er en God Mor eller Far, men sterkere og mer ubetinget elsker morshjertet barnet hun fødte, enn de fleste Fedres hjerter. I Kristus er det ikke mann eller kvinne, han er fullkomment Hellig, Han var fullkomment Mann i kjødet, men i Ham finnes både det mannlige og det kvinnelige "prinsipp". Den første Adam Og den første Eva, Mann og Kvinne, ble begge skapt ved Ham, dog som mann og kvinne, som blott i ekteskapet og den fysiske foreningen blir "et kjød", en Hellig Enhet som fører Livet videre. Men Herren er En, i Ham er ingenting delt eller splittet, han Er selve Livet, og alt liv, hvert menneske har blitt til ved Ham. Livets utgang rot, opphav, kilde, inngang og fullkomne endemål.

I MYE AV DEN HELLER SYKELIGE RELIGIØSE FORDØMMENDE LOVISKE FANATISMEN OG FUNDAMENTALISMEN, SOM JEG I NOEN GRAD OGSÅ SÅ HOS MIN MOR, TROR JEG ROTEN TIL DET OFTE LIGGER I AT INDIVDET SELV PÅ ET UNDERLIGGENDE PRYKOLOGISK PLAN LIDER AV MINDREVERDIGHETSKOMPLEKSER OG SELV FØLER SEG FORDØMT, OG SÅ KOMPENSERER FOR AT DE EGENTLIG IKKE OPPLEVER SEG ELSKET OG BRA NOK. OG DET KOMMER UT PÅ EN SLIK MÅTE, AT DE STREBER MOT DET SOM ER FINT OG FLOTT, GJERNE VIL "BYGGE SITT REDE I DET HØYE" OG RAGE OVER, SE SEG SELV SOM BEDRE, MER "HELLIGE" OG KLOKE ENN ANDRE, SELV OM DE IKKE ER DET. SLIKE MENNESKER VIL GJERNE SMISKE FOR "DE STORE" OG SE SEG SELV BLANDT DEM, FOR Å ØKE EGEN VERDI, DE SPYTTER OG SPARKER HELLER NEDOVER, OG VIL IKKE FORBINDES MED "DE SMÅ, UTSTØTTE, DE FORAKTEDE, DE SYKE, DE FATTIGE, DE FREMMEDE, DE SOM IKKE REGNES FOR NOE, IKKE ER HØYSTATUS" SOM OM DET FORRINGET DERES EGEN VERDI OG VIKTIGHET. DISSE MENNESKENE HAR LANGT IGJEN FØR DE BLIR HELGENER, OG HER ER IALLFALL MIN MOR HAKKET BEDRE, SÅ SÅNN SETT "KUNNE DET ALLTID VÆRT VERRE". DET VAR DA OGSÅ ENDEL BRA OG GODT MED MIN MOR, OG HUN GJORDE OGSÅ MANGE KJEKKE TING FOR OSS BARNA, SELV OM NOE ALTSÅ KOM HELT SKJEVT UT MELLOM OSS, OG DET PREGET VÅR VIDERE RELASJON NEGATIVT PÅ BEGGE SIDER. DET VAR ET GAP MELLOM OSS. NOE SYNES UOPPRETTELIG, MEN JESUS BYGGET IKKE BARE EN BRO MELLOM HIMMEL OG JORD, ÅPNET IKKE BARE FOR GJENOPPRETTELSE AV MENNESKENES GUDSFORHOLD- SOM BLE ØDELAGT SOM FØLGE AV SYNDEN, HAN KAN OGSÅ BYGGE BROER MELLOM MENNESKER, OG GJENNOM Å LÆRE OSS OG VIRKE I OSS FORSONING OG TILGIVELSE, OGSÅ GJENOPPRETTE ØDELAGTE RELASJONER MELLOM MENNESKER, NÅR VI GIR DET EN SJANS, OG ER LITT YDMYKE, VELVILLIGE OG LYDHØRE. EN DAG ER NOK MULIGENS MIN MOR OG JEG FULLKOMMENT FORSONT I KRISTUS, RENSET, HAMRET OG FOREDLET GJENNOM LIDELSE OG ILD, OG GJENNOMSYRET AV HELLIG OG REN KJÆRLIGHET. SÅNN SETT ER DET "ALDRI FOR SENT"- DØDEN HAR IKKE SISTE ORD, OG DET VAR OGSÅ DET HÅPET MIN MOR FESTET LIT TIL DA HUN DØDE.

Min mor var ikke "gal" men temmelig nevrotisk, og hadde et av de sterkeste nevrotiske psykologiske forsvarsverket som finnes: Det tvangspregede, som ikke raste før på slutten av hennes liv, og da raste det meste. Hun hadde sine egne fastspikrede meninger og forestillinger og nevrotiske måte å "orden verden på og forsvare seg med" som ikke alltid stemte med VIRKELIGHETEN, men var så "sikker i sin sak" at også andre i mange tilfeller festet lit til hennes høyst personlige oppfatninger av virkelighetens verden, mennesker og sine relasjoner- selv om Min og mange andres opplevlese og erfaring av hvordan ting virkelig VAR var en helt annen enn hennes, som i så liten grad var mulig å endre at det bar preg av uerkjente Vrangforestillinger, klar mangel på innsikt- nok også underbygget av lavt utdanningsnivå og manglende Kunnskaper. Hun hadde også ellers opptil Flere GODE og POSITIVE egenskaper, ferdigheter og kvaliteter. Og "selv mødre er bare mennesker". BURDE JEG LATT HENNE DØ I "UVITENHET" AV HENSYN TIL HENNES VE OG VEL? NEI, JEG TROR IKKE DET. HUN MÅTTE NOK ENDA MER "KONFRONTERE SANNHETEN" ETTER SIN DØD UANSETT. DA ER DET BEDRE Å VÆRE "FØRE VAR" TROR JEG. "MEMENTO MORTEM"! Dersom jeg gjennom mine "mindre flatterende analyser av min mor" kan få noen andres Mor med bedre samvittighet enn hun Burde ha, til å tenke seg om, rette et kritisk blikk innover i seg selv og innse at hun Kanskje ikke har helt rett i alle sine forestillinger om sin morsgjerning og sine barn, slik at hun kan "vende om i tide" og gjøre endringer FØR det er for sent, hadde det netative jeg skriver kanskje like fullt bidratt til Oppbyggelse, som kan komme andre til gode, og ideelt sett til at en og annen mor-barn-relasjon enda kan repareres....

SANNHETEN KAN NOEN GANGER BÅDE VÆRE VANSKELIG, TØFF, VOND OG BRUTAL NÅR MAN SER DEN I ØYNENE. MEN UTEN AT MAN INNSER REALTITETENE, FEILENE OG PROBLEMENE ER DET SVÆRT VANSKELIG Å GJØRE ENDRINGER TIL DET BEDRE. SÅ ER DET DA ET SPØRSMÅL OM HVORDAN, TIL HVEM OG HVOR MAN "SERVERER" SANNHETEN OM ULIKE TING. DE DØDE TAR IALLFALL IKKE SKADE AV DET SKREVNE ORD. OG NÅR MAN I GAMLE DAGER IKKE VÅGET "Å SNAKKE VONDT OM DE DØDE", VAR DET NOK IKKE KUN ROTET I EDLE TANKER OM Å IKKE TALE MOT DEN SOM IKKE LENGER SELV KAN FORSVARE SEG, MEN HELLER I EN OVERTROISK ANGST FOR "DEN DØDES HEVN". DA TØR JEG MINNE OM AT DET ER LANGT MINDRE GRUNN TIL Å VÆRE REDD FOR DE BEINLØSE ENN FOR DE LEVENDE! DE DØDE KAN MAN SNAKKE OM, DE LEVENDE KAN MAN SNAKKE MED. OG SÅNN BØR DET VÆRE! HVIS MAN VÅGER Å BRINGE OGSÅ DEN DELEN AV SANNHETEN I EN RELASJON TIL F.EKS EN MOR, SOM IKKE ER HAR VÆRT SÅ GOD PÅ BANEN, SNAKKE OM DET OG "GJØRE OPP" SOM BEST MAN KAN, FØR VEDKOMMENDE FORLATER DENNE VERDEN, FOR SÅ Å OVERLATE DET OG DEN DØDE I GUDS HENDER, ER DET IKKE BEHOV FOR Å RINGE TELETORGET OG LØPE TIL "CLAIRVOYANTE MEDIER" FOR Å KOMMUNISERE MED DE DØDE. TA HELLER DEN PRATEN  MENS DET ER TID!

MEN MAN SKAL VÆRE FORSIKTIG MED OG TA HENSYN TIL ANDRE, IKKE SLIK MIN MOR LITT FOR OFTE GJORDE, BARE KOMME MED PLUMPE UTTALELSER OG SLENGE ALT RETT UT UTEN TANKE FOR ANDRES FØLESLER. DET VAR MYE AV DET JEG SKRIVER, TENKETE OG FORTELLER JEG ALDRI DELTE MED MIN MOR, NETTOPP AV HENSYN TIL HENNE OG HENNES FØLELSER OG TÅLEGRENSE. SELV OM FORHOLDET MELLOM MIN MOR OG MEG I MIN BARNDOM OG OPPVEKST ALDRI VAR SLIK DET BØR OG BURDE HA VÆRT, GJORDE JEG SOM VOKSEN MITT BESTE FOR Å I MØTEKOMME HENNE, KNYTTE BÅND MELLOM OSS, KOMMUNISERE OG BIDRA TIL FORSONING. FOR JEG HADDE ET HEFTIG PUBERTETSOPPRØR SOM KONSEKVENS AV ALT JEG MÅTTE TÅLE OG BLE UTSATT FOR SOM BARN, UTEN AT MIN MOR - OG FAR, DENGANG VAR I NÆRHETEN TIL Å SKJØNNE ÅRSAKEN TIL DET. JEG VAR BARE "VANSKELIG OG UMULIG" I DERES ØYNE. MEN OM TENÅRINGER I PUBERTETEN SJELDEN ER SÅ KONSTUKTIVE I SINE OPPRØR OG PROTESTER AT DET TJENER NOEN- ALLER MINST DEM SELV, HADDE "GODT BELEGG" FOR MITT OPPRØR. PUBERTETEN VARER HELDIGVIS IKKE EVIG, OG IDAG ER JEG SELV EN KVINNE I MODEN ALDER, SOM PRØVER Å LÆRE AV BÅDE EGNE OG MIN MORS FEIL, UTVIKLE MEG SELV I KONTAKEN MED ANDRE, OG IKKE GÅ I FOR MANGE GRØFTER. JEG VAR LENGE REDD FOR Å "BLI SOM MIN MOR PÅ DET VERSTE", MEN ER IDAG ISTAND TIL Å "ANERKJENNE HENNE PÅ SITT BESTE", OG SÅ TRYGG I MIN EGEN IDENTITET AT JEG IKKE TRENGER Å VÆRE REDD FOR Å "BLI SOM HENNE". JEG ER ET ANNET INDIVID, ET HELT ANNET MENNESKE, MED ANDRE STYRKER OG SVAKHETER, FORTRINN OG FEIL! VI HAR ALLE NOE Å JOBBE MED SOM "KAN BLI BEDRE", MEN MÅ OGSÅ EVNE Å GODTA OSS SELV OG ANDRE SOM VI ER, OG AT VI ER GODE NOK SOM VI ER! JEG HAR SETT LITT FOR MYE NETTOPP AV HVA MINDREVERDIGHETSKOMPLEKSER, FORKASTELSE OG STREBING ETTER Å "GJØRE SEG BEDRE ENN MAN ER" KAN FØRE TIL! DET ER EN ROT TIL MYE ONDT!

DET VAR ANTAGELIG TIL DET BESTE AT MIN MOR IKKE BLE DEN SYKEPLEIEREN HUN DRØMTE OM Å BLI ENDA MENS JEG VAR BARN, OG KLART GA UTTRYKK FOR AT HUN VILLE HA BLITT OM HUN IKKE HADDE "OFRET SEG FOR MAN OG BARN" (RETTERE OM HUN IKKE SELV HADDE VÆRT SÅ DUM AT HUN "DESVERRE VAR BLITT GRAVID" SLIK HUN ORDLA SEG I BREVET HUN SKREV TIL MIN FAR SOM 24-ÅRING). FØR HUN DØDE VAR HUN OGSÅ AV DEN OPPFATNING AT SELV OM DET "GIKK SOM DET GIKK" VAR DET Å HA VÆRT MOR DEN STØRSTE RIKDOMMEN I HENNES LIV, OG UTTRYKTE AT HUN VAR GLAD FOR AT HUN FIKK ALLE SINE TRE BARN. FOR EN TING ER HVOR MYE GALT DET KAN AVSTEDEKOMME NÅR EN MOR "SNUR TING OPP NED I SITT EGET HODE". OM ET SLIKT MENNESKE I TILLEGG JOBBER I HELSEVESEN, SÆRLIG DEN DELEN AV DET SOM TAR SEG AV MENNESKER SOM HAR OPPLEVD TING SOM MEG, HAR TATT SKADE AV DET, OG SOM HAR EN EKSTRA SÅRBARHET, KAN DET PÅFØRE FLERE ENDA VERRE SÅR OG SKADER OM VEDKOMMENDE STÅR I EN MAKTPOSISJON HVOR DE VURDERINGENE VEDKOMMENDE GJØR "PÅ VEGNE AV PASIENTENE" KAN FÅ VIDTREKKENDE KONSEKVENSER. DET GJELDER OGSÅ FOR MENNESKER MED SJELESØRGERISK ANSVAR FOR ANDRE.

MIN MOR VAR ETT MENNESKE, MEN DET FINNES MANGE MENNESKER MED ENDEL AV DE SAMME PSYKOLOGISKE TREKKENE OG NEVROSENE SOM HUN VAR BÆRER AV. OG UANSETT HVOR "FLINKE, RENSLIGE OG EFFEKTIVE" DE ER PÅ NOEN OMRÅDER, OG HVOR USÅRLIG DERES FORSVAR GJØR DEM SELV IFHT PSYKOLOGISK SAMMENBRUDD, KAN DE MED RETTE- OFTE UTEN Å VITE DET SELV- OFTE OGSÅ UTEN AT KOLLEGER OG ANDRE SKJØNNER DET NETTOPP SIDEN DE ER SÅ "STERKE" I EN DEL HENSEENDER VÆRE LANGT UTE AV KONTAKT MED VIRKELIGHETEN, SLIK DEN FREMSTÅR FOR DE SOM KJENNER DEN, IFHT SELVINNSIKT OG IFHT DE DE ER SATT TIL Å HJELPE. ANGRIP EN TVANGSPREGET VRANGFORESTILLING- OG DEN BARE FORSTERKER SEG SELV! "INGEN PSYKOSE UTEN NEVROSE", OG DET SOM SKJER NÅR DEN MEST SOLIDE FORMEN FOR NEVROTISK FORSVARSVERK FALLER TIL FORDEL FOR VIRKELIGHETEN, ER AT DET BLIR MER ENN INDIVIDET KAN TÅLE, FOR DET ER "ET HELT FEILAKTIG VIRKELIGHETSBILDE SOM BLIR KNUST"- DA KAN RESULTATET BLI AT VEDKOMMENDE SMELLER INN I EN PSYKOSE ISTEDET. SÅ SLIKE FORSVAR HOS ELLERS VELFUNGERENDE MENNESKER LAR OFTE SELV PSYKOLOGENE VÆRE I FRED. FOR MEG ER SANNHETEN OG KONTAKTE MED REALTITETENE VIKTIGERE, SELV NÅR DET GJØR FRYKTELIG VONDT. SANNHETEN KLARER JO INGEN, SELV IKKE DEN MEST DREVNE PSYKOLOG Å VELTE OVER ENDE. JEG KLARTE MED GUDS HJELP TIL SIST Å TRENGE GJENNOM FORSVARET TIL MIN MOR. NOEN VIL DØMME MEG FOR DET! MIN MOR GJORDE DET IKKE. LIKEFULTT TOK HUN FEIL I MYE HELT TIL DET SISTE. MEN "DE TRE STORE" HOLDT HUN FAST PÅ, OG DET ER DE DET TIL SYVENDE OG SIST KOMMER AN PÅ: DIN TRO, DITT HÅP, OG DIN KJÆRLIGHET, OG STØRST AV DEM ER KJÆRLIGHETEN!

Og da er jeg kanskje tilbake til det faktum, at det rett og slett finnes ulike Mennesketyper, og at noen av dem går dårligere sammen enn andre. Jeg "gikk ikke overens med min mor" personlighetsmessig, men kan ikke dermed legge alle av lignende mennesketype for hat av den grunn. Jeg kan heller ikke kreve at noen skal "endre personlighet" for min del. Heller bare bøye av, de gangene min magnetpol og en annens magnetpol, isteden for å dras mot hverandre, støter hverandre bort, isteden for å prøve å "tvinge frem en relasjon". En Mor derimot er det vanskeligere å "løpe ifra".

SANNHETEN SKAL VI IKKE VÆRE REDDE FOR SÅ SANT VI ELSKER SANNHETEN OG ER AV SANNHETNE. DEN KOMMER FOR EN DAG TIL SIST FOR ALLE MENNESKER UANSETT HVA VI TROR OG IKKE TROR. EN DAG ER DET IKKE "TRO" MEN DEN FULLE OG HELE SANNHETEN OM ALT ALENE DET KOMMER AN PÅ. SÅ VI KAN BARE BEGYNNE Å ØVE OSS I DEN.

Å VÆRE KRISTEN BØR IKKE BLOT VÆRE NOE "HØYTSVEVENDE TEOLOGISK OG INTELLEKTUELT". I DEN SFÆREN KAN MENNESKER TRO OG ANTA TIL DE BLIR GRØNNE I TRYNET, UTEN AT DET ER TIL GANGN FOR DERES EGEN SJEL. SANNHETEN VIL ÅPNEBARE SEG AV SANNHET I KJÆRLIGHET, OG BARE DEN SOM ELSKER KJENNER GUD. SÅ ER DET DA IKKE ENGANG VÅR "TRO", MENN SANNHETEN SELV DET HELE KOMMER AN PÅ HVA FRELSEN ANGÅR. MIN MOR HADDE MER ENN NOK AV ALT DET MEST ESSENSIELLE TIL Å KLARE SEG I SÅ MÅTE! MEN HELLER IKKE MER ENN MANGE AV DE HUN ANSÅ SEG Å HA "KRISTEN FORRANG" IFHT. HVOR VIDT JEG SELV HAR OPPARBEIDET MEG MER ELLER MINDRE ÅNDELIG GODS I GUDS RIKE ENN BÅDE HENNE OG ANDRE ER DET IKKE MIN SAK Å BEDØMME. JEG TROR JEG ER BRA NOK OG HENGER MED "SÅNN PASSELIG MIDT I TERRENGET"! JEG HAR LITT DÅRLIGE ERFARINGER MED Å "TA FOR STORE SYVMILSSKRITT PÅ HELLIGGJØRELSENS VEI". FØRST ET ALLMINNELIG DØDELIG MENNESKE AV KJØTT OG BLOD, SÅ KRISTEN. OG DET FINNES STRENGT TATT HELLER NEPPE SÅ MANGE HELGENER SOM IKKE HAR SETT DET PÅ SAMME MÅTEN ;-) JEG TROR MIN MORS HIMMELFERD OGSÅ BLE EN LITT MER LANGRUKKEN REISE ENN HUN HADDE TENKT OG HÅPET DA HUN TRAKK SITT SISTE ÅNDEDRAG. JEG MÅ NOK OGSÅ GÅ LANGT FLERE RUNDER "MED MEG SELV" FØR JEG SLIPPER INN DER! MEN MEN, DET ER DENNE KATOLIKKENS TRO. OG NÅR MAN SER HVOR ÆRGJERRIGE OG AMBISIØSE PÅ EGNE VEGNE NOEN STREBER MOT "Å FÅ SIN EGEN HELGENBIOGRAFI I KIRKEHISTORIEN", KAN MAN JO VIRKELIG MISTE LYSTEN PÅ Å BLI EN HELGEN! 

JEG KOMMER NOK ALDRI TIL Å "BLI NOE STORT" I KIRKEN, OG HAR DERTIL HELLER INGEN AMBISJONER. JEG ER DERIMOT SÅ BARNSLIG AT JEG HAR ET HÅP OG SER MED GLEDE FREM MOT DEN DAGEN JEG FÅR MØTE IGJEN OG SNAKKE MED DEN PRESTEN SOM DØPTE MEG, SELV OM HAN AV MIN MOR M.FL BLE "ERKLÆRT GAL" PÅ BAKGRUNN AV SLIKT SOM AT: DEN DAGEN LYNET SLO NED OG KIRKA HANS STOD I FULL FYR VAR DET ENESTE HAN SPRANG INN OG BERGA UT "NOEN GAMLE GULNEDE KIRKEBØKER", DET FAKTUM AT MANNEN TOK VARE PÅ SITT LEGEME VED Å JOGGE RUNDT I TIGHTS LENGE FØR DENSLAGS VAR KJENT OG ALLMENT AKSEPTERT I NORGE. OG IKKE MINST: AT "DEN GALNE PRESTEN" DA BØRRE KNUDSEN BLE BANNLYST AV DEN NORSKE KIRKE, SOM FØLGE AV SITT ENGASJEMENT FOR DET UFØDTE LIV, HOLDT EN FLAMMENDE PREKEN PÅFØLGENDE SØNDAG I EN PRESTEKJOLE HVOR HAN HADDE REVET AV DEN ENE ARMEN! DA SMILER JEG OG SIER SOM TAZAN "ME LIKE!". JEG GLEDER MEG TIL Å SNAKKE MED HAM! FOR SIDEN MIN MOR ALDRI TOK MEG MED TIL KIRKEN, FIKK JEG FINT LITEN ANLEDNING TIL DET I MIN BARNDOM! MEN DET VAR ET TILFELLE HVOR DET ETTER AT EN SÅKALT "ETTÅRING" HADDE HOLDT SØNDAGSSKOLE I BYGDA VÅR EN VINTER, NETTOPP FOR DE UNGENE SOM IKKE KOM I KIRKEN, SOM LÅ ET GODT STYKKE VEI UTENFOR VÅR BYGD, AT PRESTEN KOM FOR Å "HØRE" BARNA I EN TILSTELNING I SAMFUNNSHUSET. OG DA SVARTE JEG, SOM HADDE SLUKT GUDS ORD SÅ ETTERTRYKKELIG DET ENE ÅRET JEG FIKK GÅ PÅ SØNDAGSSKOLE, AT JEG STOD SOM ET LYS OG SVARTE SÅ GODT, AT PRESTEN ETTERPÅ KOM BORT TIL BORDET VÅR FOR Å SJEKKE DETTE "VIDUNDERBARNET" LITT NÆRMERE UT. SKJØNT "UNFORTUNATE NOK" KUNNE JEG IKKE UNNGÅ Å LEGGE MERKE TIL DE SVARTE ONDE ØYNENE TIL DEN LITT ELDRE JENTA SOM HADDE PRØVD Å VÆRE "LIKE FLINK", MEN BARE SVARTE FEIL. SÅ AV FRYKT FOR Å BLI MOBBET AV HENNE NÅR NÅ PRESTEN ATTPÅTIL KOM FOR Å KLAPPE MEG PÅ HODET, BEGYNTE JEG Å GRINE DA HAN NÆRMET SEG. HUN HADDE ALT MOBBET MEG NOK SOM DET VAR! HAN TRODDE JEG BLE REDD, MEN JEG VAR IKKE BITTEN REDD FOR HAM. MIN MOR DERIMOT, HVA GJORDE HUN? TRØSTET MEG? NEIDA! SÅ SNART PRESTEN BEVEGET SEG BORT FOR Å IKKE SKREMME BARNET, KJEFTET HUN PÅ MEG MED ORDENE "HAN KUNNE JO TRO DET VAR JEG SOM HADDE SAGT NOE OM HAM!". OG DET VAR IKKE VERKEN FØRSTE ELLER SISTE GANG HUN BRUKTE SLIKE ORD NÅR JEG KOM I KNIPE; "TENK OM DE TROR DET ER MEG DET ER NOE I VEIEN MED". DET ER LITT I SENESTE LAGET Å SI DET NÅ: MEN "JA MAMMA, DET VAR AKKURAT DET DET VAR- DET VAR DEG DET VAR NOE I VEIEN MED! OG DET VAR MEG DET SOM VAR I VEIEN MED DEG GIKK HARDEST UTOVER!"

Som kristne bør vi prøve å være Gode mennesker, men ikke Sjølgode! Noe av det jeg i Kirkelig sammenheng forsatt liker dårlig og vegrer meg mot, er fortsatt Sånne "ikke helt gode" Guds barn som bare ikke kan tåle at noen i endel henseende Er bedre enn dem selv, eller får mer oppmerksomhet fra Presten, og fortsatt ser på meg med "sorte misunnelige øyne" og ikke vet hva ondt de skal gjøre for å ramme meg. Idag har jeg noen "Gode kristne mødre" å hente trøst hos, og syns om så det er bedre at Presten "tror det er Meg det er noe i veien med" enn at det blir full Krig. Jeg kan bare ikke tåle så særlig mye mer Pryl, straff og mobbing enn jeg alt har fått av livet. Men SANNHETEN SKAL FRIGJØRE OSS! Og i krisetider er Jesus, Sannheten selv, min beste tilflukt. Han finnes ikke BARE i Kirken ;-) Vi "katolske småbarn" har også fått noen "åndelige Gaver og Hemmeligheter" som vi ikke forteller om til alle og enhver. NYTTER IKKE Å SKILLE OSS FRA KRISTUS OM VI SÅ BLE LYST I BANN OG JAGET UT I ØDEMARKEN AV DE VI ER BLÅR I ØYNENE PÅ! Jeg tror ikke det er særlig mange av de Gud kaller sine barn, som ikke får øve seg i å tåle seg utsatt for urett her i verden. Og heller ikke Guds barn verdt å gjøre anskrik for hver minste ting og "peke ut synderene". Vi får også ha litt videre syn for hva som tjener fellesskapet best. NOE FÅR VI TÅLE FOR EGEN DEL! Og andre må nok også tåle litt for oss....

"Rett" og "galt" er heller ikke alltid synonym for "Godt" og "Ondt", og Lovens intensjon veier mer enn lovens "paragraf", men det er det desverre ikke alle som skjønner. De skriftlærde på Jesu tid hadde også litt problemer med det. Men utgangspunkt i relasjonen til min mor, har jeg rett og slett et "inhabilt tendensiøst" syn på mennesker som ligner henne. "KARIKERT FREMSTILT": Tvangspregede RETTROENDE kristne med klare narcissitiske trekk, klokketro på egen forstand og at man selv i ett og alt HAR RETT, og forrang framfor andre". Sammen med fordommer og mangelfull "sosial kompetanse og forståelse for andre menneskers menneskelighet"- gjerne attpåtil overkjøring av sin egen menneskelighet i sine bestrebeleser på å være blant de fremste"- er det ganske UTÅLELIG, selv når det- slik nok også min mor så det- KUN VAR MENT TIL DET BESTE!

GUD JOBBET MED MIN MOR VIA "FRANS AV ASSISIS BØNN", OG DET GA HENNE BÅDE MENNESKELIG OG ÅNDELIG VEKST SOM KOM ANDRE TIL GODE. VI KAN ALLE TRENGE Å BE DEN, OG STADIG ØVE OSS I Å FLYTTE FOKUS BORT BÅDE FRA OSS SELV OG FRA ANDRES INNBILTE ELLER FAKTISKE FEIL, BE FOR, PRØVE Å FORSTÅ OG BÆRE OVER MED ANDRE SYNDERE SOM SYNDER MOT OSS- FOR VI ER OGSÅ SYNDERE SOM HAR SYNDET MOT ANDRE. OG GUD ER INGEN "PETIMETER" SOM KREVER OSS NØYAKTIG TIL REGNSKAP FOR HVER MINSTE SMÅSYND. HAN "SER STORT PÅ DET OG ØSER UT NÅDE MED RAUS HÅND I EN STADIG STRØM". HVOR "STORSINNEDE OG RAUSE" ER VI NÅR DET KOMMER TIL STYKKET? OG HVOR MANGE, MEG SELV INKLUDERT KJENNER ALLE SINE EGNE FEIL OG SYNDER? LIKEVEL ELSKER GUD OSS OG VISER OSS NÅDE OG BARMHJERTIGHET, ER DET DA FOR MYE FORLANGT AV VI OGSÅ KAN TÅLE, BÆRE OVER MED OG VISE BARMHJERTIGHET OG KJÆRLIGHET MOT "ALLMINNELIGE DØDELIGE SYNDERE"? HVIS DE ENESTE VI VIRKELIG KLARER Å ELSKE OG ANERKJENNE ER DE HENFORNE HELGENENE, HAR VI JAMMEN IKKE MYE KJÆRLIGHET Å SKRYTE AV! I SÅ MÅTE TROR JEG GUD HAR MER SANS FOR KJØDELIGE, SANSELIGE SYNDERE MED VARMT KJØTTHJERTE OG BLODOMLØP ENN FOR "ANEMISKE SELVUTNEVNTE HELGENER" SOM STÅR DER MED MORALSK PEKEFINGER OG GJERNE VIL STEINE SYNDEREN! HVIS GUD HADDE MENT VI SKULLE VÆRE ENGLER, HADDE HAN IKKE SKAPT OSS SOM MENNESKER AV KJØTT OG BLOD! ER DET IKKE NETTOPP MENNESKER AV KJØTT OG BLOD, I ALL SIN KJØDELIGE SKRØPELIGHET OG HANG TIL SYND, GUD ELSKER SÅNN AT HAN GA SIN SØNN FOR OSS, OG SETTER HØYERE ENN ENGLENE! VI SKAL SØKE Å LEVE MORALSK GODE LIV, MEN GUD VIL IKKE AT VI SKAL OPPGI VÅR MENNESKELIGHET FOR HAM. TVERT IMOT! INTET MENNESKELIG ER GUD FREMMED OG FOR HAM SOM SELV ER UTEN SYND OG URENHET, ER INTET MENNESKE VANHELLIG ELLER URENT. 

JEG KAN BARE HÅPE AT NOEN KAN GRIPE DET JEG PRØVER Å FORMIDLE AV VISDOM, PÅ MIN USKOLERTE MÅTE, MED DET GUD HAR STILT TIL RÅDIGHET FOR MEG. FOR LITE AV DET JEG SKRIVER OG DELER, OM DET IKKE ALLTID KOMMER SÅ GODT UT, ER "TATT RETT UT AV LUFTA", MENINGSLØST ELLER "UTEN HENSIKT". HVIS GUD VIL VELSIGNE HÅPER JEG AT ALT SAMVIRKER TIL TIL DET GODE, OG TREFFER SIN BESTE HENSIKT. IKKE FOR Å RIVE NED, OG DØMME ENKELTMENNESKER, MEN FOR Å BYGGE OPP OG BIDRA TIL VEKST.

HVIS MAN ER ET SANNHETSSØKENDE MENNESKE SOM ØNKSER Å FORSTÅ MER AV DEN VIRKELIGHETEN VI ALLE ER EN DEL AV, KAN SELV DET MINSTE MENNESKE HA NOE Å "LÆRE DEN LÆRDE". ETHVERT MENNESKE HAR NOE I SEG Å LÆRE BORT, OG I ENHVER LIVSHENDELESE OG RELASJON, ONDT SOM GODT, ER DET NOE Å LÆRE FOR DEN SOM HAR SYN FOR DET. FOR ET FORSKENDE SANNHETSSØKENDE MENNESKE ER LIVET OG VERDEN UANSETT HVOR DU ER, HVILKEN POSISJON DU ER I OG HVEM DU ER SAMMEN MED ALDRI KJEDELIG! DET ER ALT "ET STUDIUM VERDT". LA ANDRE TA DEN AKADEMISKE OG TEOLOGISKE BITEN, FOR MEG ER SELVE LIVET "ET FORSKNINGS OG UTVIKLINGSPROSJEKT", OG JEG "RAPPORTERER MINE FUNN, ANALYSER OG EN OG ANNEN KONKULSJON UNDERVEIS"- STYKKEVIS OG DELT. KAN HENDE ER DET NOEN ANDRE SOM FINNER DET INTERESSANT NOK TIL Å "SETTE DET INN I SITT EGET TANKESYSTEM" OG MED DET UTVIDE PERSPEKTIVET, ENTEN DET ER I EN AKADEMISK ELLER TEOLOGISK DISIPLIN, ELLER EN OG ANNEN "TULLHØNE" SOM VASER SEG INN PÅ BLOGGEN FINNER ET OG ANNET GULLKORN AV INTERESSE. JEG HAR IKKE DE HELT STORE ASPIRASJONER FOR DET JEG SKRIVER HELLER. DET ER STRENGT TATT BARE "NOEN TANKER UNDERVEIS". SIDEN JEG HAR SÅ MANGE AV DEM, DELER JEG AV MIN OVERFLOD ;-)

HELLIGE OSS I SANNHET. TILGI OSS I SANNHET. FRIGJØR OSS VED SANNHET. GUDS ORD ER SANNHET.


ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNENI 

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET

SÅ NÅ OG ALLTID

OG I EVIGHETERS EVIGHET

AMEN

 

Ideelt bør samspillet mellom mor og barn være slik, og slik bør det ideelt sett også være innbyrdes i en god, velfungerende Menighet:



 

 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits