februar 2017

OM AVHENGIGHET

Dette er hva jeg har lært om avhengighet etter, som vanerøyker siden jeg var 13, å ha klart å slutte å røyke for første gang i livet etter flere misslykkede forsøk uten å holde lenger enn tre dager, og holde opp i 16 mnd før jeg dessverre "sprakk" og nå er storrøyker igjen. I tillegg har jeg levd med en tørrlagt alkoholiker og blandingsmisbruker, som klarte å slutte simpelthen fordi nervessytemet var så utbrent at han som han sa "ikke kan profittere mer på kjemi". Han kunne ikke lenger oppnå den "silkerusen" han hadde flydt på og nytt og fungert med i mange år, alkoholen bare "slo", så da sluttet han, og viste at selv om han til eksempel tok et lite glass bare for å vise meg det, ikke sprakk og havna utpå igjen uansett. Skulle han "profitert" på noe stoff som helst hadde han måtte bli heroinist, og det hadde han iallfall vett til å la vær! Jeg har også møtt og snakket med endel "junkier" i løpet av livet, noen som har prøvd å slutte, men ingen som har greid det. Litt teorikunnskaper har jeg også tilegnet meg. Og her er det jeg har å si:

 

AVHENGIGHETENS PSYKOLOGI, OG MIN EGEN PROSESS SOM NIKOTINAVHENGIG:

Mange avhengige, uansett avhengighet har det til felles at de ser seg selv som "ofre" (og man kan bli avhengig av det meste, ikke bare rusmidler og substanser som gir kjemisk avhengighet, men også mat eller enkelte matvarer, sex, en bestemt type adferd, f.eks risikoadferd og ekstremsport som gir et adrenalinkick, man kan attpåtil bli avhengig av kroppens egne endorfiner (morfinlignende stoffer som kroppen selv produserer ved smerte)- det kan føre til treningsnarkomani og gjentatt selvskading).

Avengighetens psykologi er slik at man ser seg selv som en viljeløs slave, hvor stoffet man er avhengig av- om det så er sjokolade, og trangen til det er sterkere enn og ligger utenfor viljens kontroll. Det er en løgn! Og for å kunne slutte må man bli beviss på den løgnen, og se at man faktisk Velger avhengighetsadferden, og at det man anser som et "klarer ikke, kan ikke- den (kjemiske) avhengigheten er for sterk, egentlig handler om at man ikke Vil! Er man hundre prosent motivert kan selv den mest avhengige med mest innarbeidede vane klare å bryte avhengihetsadferden (som meg hva nikotin og røyking angår!). Hver gang jeg går i butikken og kjøper en pakke tobakk er det en viljesstyrt handling, hver gang jeg ruller en røyk og hver gang jeg drar røyken ned i lungene er det en viljesstyrt handling. Jeg vet som ikke-røyker i 16 mnd etter å ha vært storrøyker i flere tiår, før jeg altså sprakk at det er Mange fordeler med å slutte. Astmabronkitten med hoste hver dag og alle luftveisproblemene forsvant helt etter etpar mnd, og jeg fikk mye bedre "kondis", jeg følte meg i mye bedre form og det var også en boost for selvtilliten å se at jeg faktisk greide å slutte , huden og hårer ble renere og så bedre ut, luktesansen som jeg ikke hadde vært var at jeg nesten hadde mistet; med ett kunne jeg ikke bare kjenne "hva alle i oppgangen hadde til middag" og at det luktet vondt av enkelte røykere på bussen, og sivet røyklukt ut av naboens leilighet, hvor de er to storrøykere, gjennom døren og ut i oppgangen- maten og ikke minst kaffe som jeg er så glad i smakte mye bedre og mer komplekst. Og ved å slutte å røyke reduserer jeg som alle vet, også risikoen for kreft, hjerte og karsykdommer og tidlig død. Så hvofor slutter jeg ikke bare, og hvorfor sprakk jeg? Hva kan jeg lære bort til andre av det?

Det som holder igjen fra å bryte med en avhengighet er at "gjevinsten" (fysiologisk/nevropsykologis eller rent psykologisk der det ikke er snakk om vanedannende stoffer) , lysten man har til å fortsette, og ubehaget og abstinensplagene (fysisk og/eller psykologisk) ved å slutte. Ved alvorlig nikotin, alkohol og heroinavhengighet, må man også leve resten av livet med avhengiheten selv når man slutter. Trangen og lysten blir ikke borte, den vil komme og gå resten av livet, selv om vanen er brutt og abstinensplagene er borte, og man vil stadig komme i situasjoner hvor man må Velge å la være, selv om man har lyst. Det er kanskje det vanskeligste; at det ikke bare er å slutte og så er man "helt fri". Det er som de sier: Det er lettere å slutte å røyke enn å la være å begynne igjen! Når man er så avhengig som jeg har vært i så mange år, handler det om så mye mer enn å bryte en inngrodd vane og overkomme den første og vanskeligste abstinensfasen, den langvarige bruken av nikotin har påvirket hjernen på en sånn måte at man helt enkelt kan si at "man har flere reseptorer som nikotinen lettere binder seg til" enn hos en som aldri har røykt. Dermed blir man aldri "helt fri", kan aldri bli "festrøyker som tar en sigarett i ny og ne", begynner man først å "ta noen trekk i ny og ne" er man solgt, med avhengighetens psykologi "lurer man seg selv", og så er man etter svært kort tid like avhengig som man var da man sluttet og må begynne helt på nytt om man da vil slutte, ofte med redusert motivasjon, for "det var jo til ingen nytte at man sluttet".

Og det ER krevende å slutte! Spesielt helt i starten og de første to mnd. Jeg gjorde den feilen at jeg lot folk som kom på besøk røyke i hjemmet mitt, og smugrøyke et trekk i ny og ne av sigarettstumper som lå igjen etter dem i askebegeret, fordi den passive røykingen jeg hadde blitt utsatt for i løpet av kvelden, hadde aktivert avhengigheten uten at jeg innså det og for å si det som det er var jeg egentlig aldri avvent nikotin, bare røykingen, for jeg gikk på den tiden med "kjeften full av snus" som dog var et vesentlig mer "omkostningsfritt alternativ" sammelignet med røyking, så jeg "lekte virkelig med ilden", for selv om snusen ga meg nikotin nok så jeg var uten fysiske abstinenser, "gir" den meg ikke samme "psykologiske gjevinst" som føre sigaretten til munnen og dra røyken ned i lungene, hvor "sykt" det enn høres ut for en som aldri har røykt, særlig om vedkommende hører meg hoste og hvor tungt det piper i lungene mine. For meg er røyevanen "en stressdemper, en belønning, en stimulans og sutteklut" og så lenge jeg fortsatt røyker slipper jeg helt ubehaget med å la være selv om jeg har lyst på røyk! Jeg er max kjemisk nikotinavhengig og max psykologisk avhengig, men nå Vet jeg iallfall at jeg Kan slutte og at det handler om vilje og motivasjon. Så lenge man "egentlig helst vil fortsette" og bare "føler og tenker at man burde slutte" lykkes man ikke. Man må ville det 100%, og om man vil bli ikke-røyker for livet, må man Viille det 100% , velge det helt bort, for resten av livet. Det Er jeg ikke idag, så jeg Velger å fortsette å røyke.

En annen ting som virker inn spesielt for meg, er at jeg er et dypt traumatisert menneske, og ikke er så "happy og tilfreds med livet" selv når jeg fungerer optimalt både i arbeid og sosialt, og "ingen ville tro jeg hadde så store problemer". Så om jeg ikke er sucidal tror jeg stengt tatt jeg ville opplevd det som "en lettelse" om jeg fikk stilt en alvorlig kreftdiagnose og ble liggende i en sykehusseng i morfinrus i visshet om at jeg snart skulle dø, og slippe mer smerte og lidelse. Jeg lever med traumer, og ikke minst lengsler og savn og utilfredsstilte behov og har hatt så dundrende uhell i kjærlighet gjennom livet at om det går an å snu på ordtaket "hell i spill, uhell i kjærlighet" burde jeg antagelig begynne å gamble. Men slikt har jeg så liten hang til, at spilleavhengighet ligger fjernt fra meg. Jeg spiller ikke Lotto engang, kjøper i høyden et eller to Flaxlodd i ny og ne, og den eneste gjevinsten av noen som helst økonomisk betydning, var da jeg som trettenåring, dengang jeg enda hadde litt interesse av å se sport på TV, iallfall fotball, klarte å tippe meg til elleve rette. Jeg kjøpte telt, sovepose og ryggsekk og ga meg friluftslivet i vold. Så var det egentlig "slutt på gamblingen". Men jeg var alt da så avhengig av nikotin at jeg kjøpte pipe siden sigarettpapir er ubrukelig når det blir vått av regn.

ALKOHOLAVHENGIGHET OG ABSTINENS:

Akoholavhengighet følger mye av den samme avhengighetspsykologien som min nikotinavhengighet, og det meste av avhengighet, fra sjokolade til heroin. "Gevinsten ved misbruket er større enn lysten til å slutte, og abstinensplagene sterkere enn at man er villig til å utholde". Men når det gjelder tungt alkoholmisbruk med sterkt utviklet toleranser, der man daglig drikker større menger alkohol, og "tåler" mengder ikke-tilvente ville dødd av, kan man ikke "slutte tvert". Abstinensplagene når slike alkoholikere velger å slutte (og det gjør de sjelden) er så sterke og alvorlige at det krever medisinsk overvåkning og medisinering. Så det Er ikke "bare å slutte". Periodedrankere er imdidlertid ikke fysisk avhengige på samme måten, deres avhengighet er mest av psykologisk karakter, og de  klarer fint å "slutte" når perioden er over, og holde opp til "behovet melder seg igjen" pga kriser og vanskeligheter i livet de takler dårlig. Da kan man snakke om en destruktiv form for "egenmedisinering" hos mennesker som egentlig burde søkt hjelp hos Psykolog for de underliggende, "egentlige problemene", da er det ikke alkoholen som er det største problemet, men menneskets psyke. Blir periodedrankerens perioder for hyppige og langvarige går det imidlertid snart over i en dypere, også fysisk avhengighet. Sånn sett er alkoholisme "en progressiv lidelse", som "begynner i det små", og drikker man mye nok, ofte nok kan egentlig alle bli alkoholikere. Da gjelder det om hvem som er "våkne, bevisste og forstandige nok", til å se tegnene og bremse ned i tide og hvem som ikke gjør det! Ofte kan alkoholikeren være "den siste til å innse at han/hun har et problem", men om andre reagerer og det begynner å forårsake problemer i nære relasjoner og sosialt, og man opplever "blackouts" og merker økt toleranse og trang til å drikke, også "dagen derpå", og venner begynner å "pikke deg i ryggen og si: Hør nå her!" er alkoholismen ofte langt fremskreden allerede! Til syvende og sist vil jeg si at det heller ikke spiller noen rolle om man drikker rødsprit eller de edleste dråper, om man drikker alene og skjuler alkoholismen for andre eller går på fylla på byen, eller hvilket sosialt lag man tilhører. Er man alkoholiker så Er man alkoholiker, og det får alltid negative konsekvenser både for en selv og andre. Jeg har ingen tro på "den vellykkede alkoholikeren", så sånn sett er det ikke noe "A-og B-lag i alkoholisme", fortsetter man å drikke vil det alltid eskalere og gå nedover, og man skader ikke bare seg selv men også sine nærmeste, sin ektefelle ikke minst barna sine, om man er gift og har barn! Etterhvert vil det også gå så hardt utover arbeidsevne og punktlighet, og man får så mange sykemeldinger og fraværsdager at man mister jobben. Da er økonomisk ruiin og tap av sosial anseelse rett rundt neste sving! Helseplagene vil også øke. "De gode vennene trekker seg unna og man blir prisgitt lavere sosiale lag". Det er en nedadgående spiral etterhvert som alkoholmisbruket får utvikle seg! Til sist vil alkoholikeren kjenne på "indre brytninger og kulde" etter å ha "drukket seg fra alt", og da er døden det neste han eller hun kan "forvente av livet".

HEROINAVHENGIGHET OG ABSTINENS:

Heroinavhengighet vet jeg ikke så mye om, men det kalles "taperdopet" fordi det ofte er "siste skanse", kjører folk Helt ned på bunnen sosialt, og ikke minst fordi opiater er "manna" for den som lider og har det vondt. I rusen er det ingen smerte og de "glemmer alt". Så lenge det varer! For etterhvert vil også heroinister "brenne ut nervesystemet" og ikke lenger oppleve den samme rusvirkningen. "Lakmustesten" når en narkoman som har vært lenge i misbruket slutter er at "hvis han er syk" Har han slutta. Hvis han virker frisk, normal og på ingen måte rusa, kan du banne på at han har sprukket. Og de fleste narkomaner er ikke ærlige når sånt skjer. "Løgn, bøff og tillitsbrudd" er klassisk for tunge narkomane og det miljøet de lever i er ofte iskaldt. "Alt handler om neste skudd! Penger og stoff er tilværelsens sentrum, rusen viktigere enn alt og alle!"

Jeg håper det jeg har skrevet her kan bidra til bevisstgjøring rundt misbruk, og kanskje være til hjelp for noen som sliter med avhengighet de ønsker å bryte. En gang fikk en mor meg til å skrive et brev til barnet hun bar i magen, om hvorfor barnet Aldri må begynne å røyke. Da har iallfall min nikotinavhengihet fått positive konsekvenser for Ett annet menneske. I motsetning til alkoholisme og narkomani, skader nå ellers røyking om man ikke utsetter barn og andre for passiv røyking, bare ens egen kropp! Så kan du jo si at "røyking koster samfunnet store helseutgifter", men det gjelder jo også livsstilssykdomer som diabetes og hjerte og karsykdommer, pga overvekt, høyt sukkerinntak, stress på jobben pga økte krav til effektivitet i samfunne osv, uten at det er så mange som hever den moralske pekefingeren mot de, så lenge de ikke er i 150 kilos klassen og "morbid overvektige". Da begynner folk å reagere!

"Døden skal en årsak ha" og man kommer heller ikke bort fra det faktum at kreft og hjerte og karsykdommer alltid har vært de to viktigste dødsårsakene gjennom tidene når vi snakker om naturlige dødsfall. Enten vi røyker eller ikke, er det det de fleste av oss kommer til å dø av, også de som "lever sunt". Røyking øker risikoen for kreft og tidlig død mer enn det meste annet, men man har idag også fått en mye større viten om at "de fleste sykdommer er genetisk betinget". Det forklarer hvorfor min mor, som levde sunt og regelmessig hele sitt liv med mye fiber i kosten og rikelig mosjon, og var så redd for kreft at hun fulgte ethvert medisinsk råd og åt og drakk alt man mener reduserer riskoen for kreft, døde av kreft i en alder av 69 år, mens min farmor som hadde røyket siden hun var tolv, og skjønt hun aldri ble tykk, ikke etterlevde et eneste kostholdsråd og så og si aldri gikk tur eller drev med noen form for "hverdagsmosjon" og utover det daglige husarbeidet tilbragte det meste av sin tid med å hekle, røyke og drikke kaffe, lese ukeblader og snakke mye og lenge med meg og broren min og andre familiemedlemmer, i motsetninger til min aktive og effektive mor som sjelden satt på baken, levde til hun var nitti og egentlig bare døde av alderdomssvekkelse, uten noen ganger ha vært i nærheten av noe begynnende kreftstadium. Sånt er det bare genene som kan gi noen medisinsk forklaring på! Min Farmor var forøvrig en super og veldig kjær Bestemor, bittelita men med en Sterk indre Kraft, og en Tro som bar henne gjennom alt hun måtte tåle av livet!

Det er ting som peker klart i retning av at jeg med min fysisk sterke kropp og jernhelse har arvet sterke de sterke genene til Farmor. Her er blodtrykk og puls som hos en idrettsungdom. Og jeg har også en Tro som bærer, tåler og gir meg Kraft! "Hvert offer skal saltes med salt". Og kan hende var det "saltet fra oven" som konserverte og bevarte min Farmors kropp, slik at hun ikke fikk kreft av røykingen sin? Og kanhende meg i neste tur. Hvem vet! Den som lever får se, som "Ho Mor" pleide å si. Ingen vet med sikkerhet hva livet bringer eller hvilken utgang det får, selv om de valgene vi selv gjør i stor grad er bestemmende. Det er imilderid mang i livet som verken styres av eller kan avgjøres av ens egenvilje, uten at man skal henfalle til fatalistisk skjebnetro og tanker om predestinasjon av den grunn! "Livsveien bli til mens man går" og hele tiden underveis må vi gjøre valg. Mye Kan avgjøres av viljen! Og å slutte med noe man er avhengig av er i aller høyeste grad en slik ting. Min Farmor valgte å slutte å røyke som 80-åring fordi hun fikk lungebetennelse. Etter å ha røyket daglig og mye siden hun begynte i 12-13 års alderen som meg selv, la hun bokstavelig talt tobakken på hylla. Og hver gang hun fikk lyst på røyk, så hun på den og snakket til den: "Nå? Hvem er Sterkest, du eller jeg?". Hun var sterkest, og tok aldri mer i livet så mye som et puff av en sigarett.

JEG ER AVHENGIG AV NIKOTIN OG STORRØYKER, MEN HAR ERFART AT JEG KAN SLUTTE NÅR JEG VIL DET STERKT NOK, JEG VAR "BARE SÅ DUM AT JEG BEGYNTE IGJEN". OG NÅ VIL JEG IKKE SLUTTE Å RØYKE IGJEN. DET ER MITT VALG! Mitt liv har vært slikt og er innimellom så "kjipt" at dersom jeg Ikke hadde vært kristen og katolikk, og dersom jeg ikke i tillegg til det religøse hadde sett et morals ansvar ovenfor mine nærmeste og de som er glad i meg, og at jeg er "behøvd" til noe, hadde jeg ikke vært i live. Da hadde jeg tatt selvmord! Men det har jeg altså ingen tanker om. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det og finne ting som gir "lindring og glede" hvorav røyken er En slik ting, som "hjelper meg å holde ut". Jeg har en sterk kropp som tåler mye og har overlevd det utroligste, så om jeg får kreft vet ingen. Men om det nå er sånn at jeg "røyker meg langsomt ihjel", hvem skal dømme meg for det??? Det er da under gjeldende omstendigheter et mye bedre alternativ enn å hoppe utfor en bro!

Når og om jeg blir motivert nok, fordi gjevinsten av å røyke blir mindre enn at det veier opp mot plagene, eller om det skjer store positive endringer i livet mitt som "veier opp for det jeg har lidd" og gir meg så stor glede ved livet at jeg begynner å ønske meg et langt fremfor et kort liv Da skal jeg slutte å røyke!



 

så kristen man bare orker

Men NOEN ganger holder det liksom bare ikke....Jeg VET jo at det faktisk gjør det men, jeg er bare et menneske. Verken mer eller mindre tror jeg...



 


 

 

Intime betroelser

hvordan kan det ha seg at mange er så dørgende livredde for å være for personlige, åpne og si det som det er. Har de Mord på samvittigheten? Eller er de noen aldeles frytkelige syndere bak en strøken fasade- med skapene fulle av skjeletter? Vel ansett på falskt grunnlag og dør av skam om noen får vite hvordan det egentlig står til? Vil de ikke vedkjenne seg seg selv?

Jeg er altså katolikk, og etter mer enn syv år i ubrutt sølibat må jeg si jeg begynner å forstå den av våre nonnehelgener som hadde frodige og livlige visjoner av Himmelske samleier! Men jeg holder fortet!
 

Med mindre det skulle dukke opp en sånn Prins som jeg liker, som er villig til å forsere rosehekken og drepe en drage- litt i overflørt betydning da, for så å ta meg til ekte og gjøre meg til verdens lykkeligste utgave av meg selv av pur Kjærlighet, blir det nok ingen Himmelske samleier her.

Men den eventuelle Prinsen må være klar over at han får Jomfru Maria som "Svigermor" ;-)

Vi katolikker tror på Undere og Mirakler, så jeg holder alle muligheter åpne på tross av oddsene. Men aelv om oddsene er dårlige og virkeligheten tøff, er det ikke ønsketenkning og fantasier vevd ut av ens egen hjertevarme, lengsler og savn- men "The Real Thing" jeg vil ha. "rosa svevedrømmer" er min Fiende. Sannheten er min venn, selv når den gjør vondt.

Det var sånn det var MENT å være! :



 

Kunnskapsløs Fedmeforening?

Setter jeg meg nå ned for å oppdatere Fysikk-kunnskapene til Fedmeforeningen, for de av dem som leser dette. Kritikken er nærmere bestemt rettet mot Fedmeforeningens fremste talsperson; Ja han kjempefeite som fikk slankeoperasjon, og gikk ned endel kilo men fortsatt er god og rund. Når han sier at han spiste "helt normalt" og som de andre som Ikke ble så tykke, kan det virke som han leter etter en Overnaturlig forklaring på fedme som fratar individet for alt ansvar. Det strider nemlig imot en av fysikkens mest basic lover at masse oppstår ut av det blå.

Med moderne vekter kan man måle hvor mye av kroppsvekten som er vann, muskler, beinmasse og fett. Om man tar den fettvekten han hadde på det meste, og regner energien av den om i kalorier, kan man om man vet hvor lang tid det tok å bygge opp et slikt fettdepot, og hvilket akitvitetsnivå han lå på, og lar energiomsetningsprosessen i kroppen, og hans individuelle stoffskifte (som sjelden utgjør den helt store forskjellen på hvor tykk man blir, selv om man har lavt stoffskifte) kan man faktisk regne ut omtrentlig nøyaktig hvor mange kalorier for mye han inntok over tid.

For det finnes kun En eneste måte å bli veldig feit på, uavhengig av sykdom og stoffskifte, og det er ved å innta mye mer energi (altså mat!) enn man forbrenner, og da er det ikke bare mengden men i Høy grad også næringstettheten i maten man spiser det kommer an på. Så hun treningsguruen han beskyldte for mobbing fordi hun sa at han må ha spist Mye Kaloririk mat, kan ikke ha annet enn rett. Jo mindre volum mat han mener å ha inntatt desto mer kaloririk og usunn må den maten ha vært, da snakker vi sukker og fett.

Mobber jeg feite folk?

Nei det gjør jeg slett ikke, jeg bare sier det som det er. Jeg har slitt med vekta hele livet og alltid hatt en upåklagelig apetitt og vært glad i mat, men selv om foreldrene sviktet i å følge opp rådene fra skolelegen, fordi min mor mente "barn ikke skal slanke seg" (Det er altså bedre å bli mobba for det?), tok jeg selv fra ni-ti års alderen tak i det med trening og dietter, og selv om det resulterte i en spiseforstyrrelse i ungdommen, kom jeg ut av det og holdt meg fysisk aktiv, periodevis så aktiv at jeg var slank selv om jeg spiste det jeg hadde lyst på, og frem til 30-års alderen var i normalområdet sånn fra og til pluss minus og helst pluss noen kilo, men jeg Måtte passe meg, så jeg tenke alltid litt på hva jeg puttet i munnen, men ikke slik at jeg gikk sulten.

Til jeg etter lengre tids påkjenninger og sykdom og en hard kamp, flatet helt ut og "ga faen" og fråtset fritt i feit og usunn mat, uten å bekymre meg for vektøkningen i det hele, eller ha noen komplekser for det, til sist veide over 125kg! Og det hadde jeg neiggu meg ikke blitt om jeg "spiste helt normalt som de andre". Selv om det kan være mange årsaker til at folk spiser for mye og usunt og lever inaktive liv, er og har fedme aldri vært noen Mystisk sykdom som rammer tilfeldig uten "egeninnsats". Det finnes kort og godt bare En måte å bli Overvektig på og det er ved å innta for mye og feil mat ifht aktivitetsnivået, og noen annen forklaring Er det ikke! Det er tull og kunnskapsløs svada og benektelse å tro man pluttselig sitter der og veier 150 kg etter å ha spist "helt normalt" fordi man har blitt rammet av et mystisk fedmevirus fra outer space der det vi kjenner som allminnelige naturlover ikke eksisterer!

Skal man ikke lenger kunne si at feite folk er feite fordi de har spist for mye, når man attpåtil har egenerfaring som feit? Det er ingen andres feil, ingen mystisk sykdom, men noen har en arvelig faktor ifht apetittsenteret i hjernen som gjør at man har mer matlyst. Det er da man må lære å beherske seg litt dersom man ikke syns det er helt greit å være skikkelig feit. Jeg er ikke like feit lenger, men hadde det "helt fett" som feit i den daværende situasjon! Så ikke hyl "Mobbing!"

Han her (bildet) ser ikke ut som han skammer seg over magen sin, og har sikkert aldri noensinne prøvd en slankekur. At det ikke er så sunt og at en sånn mage øker risikoen for hjerteinfarkt betraktelig er en annen sak. Jeg syns det er hans sak, så den moralpreika får noen annen ta. Jeg prøver bare å realtitetsorientere mennesker som lever i en forestilling om at flesket sniker seg på helt av seg selv, på akkurat dem fremfor andre, selv om de "har spist helt normalt". Det er bare så ulidelig å høre på den sytinga! De fleste voksne mennesker er istand til å gjøre noe med det hvis de bare gidder anstrenge seg og utholde litt ubehag. Det er ubehagelig å være sulten så det krever litt viljestyrke og selvkontroll å la være å spise når man har så lyst på mat eller "fyser" på noe. Men det er ikke farlig! Det er ingen som veier over hundre kilo som trenger å være redd for å dø sultedøden på veldig lenge!

Avhengighetens psykologi generelt er slik at enten det er mat, tobakk eller alkohol, rusmidler og hva det nå måtte være at man ser seg selv som "et viljeløst offer". At det er helt feil lærte jeg uten å ha lest noen bok, da jeg som var en av de som aldri trodde jeg kunne klare å slutte å røyke fordi jeg var så avhengig, sluttet og holdt opp i 16 mnd før jeg var så dum at jeg sprakk. Da lærte jeg at selv den mest avhengige kan slutte om man innser at man ikke er noen "viljeløs slave bortenfor egen kontroll". Hver gang man går i butikken for å handle tobakk eller usunn mat er det fordi man selv Velger å gjøre det, og for hver gang man fører sigarett eller mat til munnen er det også et valg. Jeg tror alle kan bryte vaner og slutte med hva det skal være selv om det er krevende og man Vil kjenne ubehag og at suget kanskje aldri går helt bort, om man bare er Høymotivert og virkelig Vil det selv, og ikke bare prøver sånn halvhjerta fordi man "bør" og andre maser. Spiser man for mye mat og feil mat er det som regel fordi man syns det er Godt, men det er Du som velger å spise sjokoladen, ikke sjokoladen som velger å gli ned halsen din mot din egen vilje. Så egentlig handler det mest om lyst-ulyst og hva man velger. Velger man konsekvent etter lyst og ikke etter hodet, og skyr enhver anstrengelse og ubehag har man de beste forutsetninger for å bli smellfeit om man er glad i mat! De som bevisst velger å kose seg med masse god mat uten å tenke på vekta, og syns det er helt greit å være tykk, skal man imidlertid respektere for sine valg. Det er de som skydler på alt og alle annet enn seg selv og sutrer ustanselig som "fedmeoffer" jeg vil til livs! Uansett oppvekstmiljø, traumer og hva det nå måtte være er det vi selv som har hovedansvaret for å ivareta vår egen kropp og helse. Jeg er enda "ganske tjukk" og har et solid fettdepot på magen selv om jeg ikke lenger kan karakteriseres som "smellfeit". Og det er ingen andres feil, og har ingen mystiske årsaker. Jeg har bare spist for mye og vært litt for inaktiv helt enkelt, men jeg er en av de som er litt "on and off" og glatt beveger meg opp og ned ti kilo avhengig av sessong. Hvis det var så superviktig for min livskvalitet å være slank og veltrent, slik jeg også har vært, og jeg hadde hatt helseplager som følge av min overvekt som plaget meg, hadde jeg selvfølgelig slanket meg og begynt å trene igjen. Men det er liksom ikke "lykken for meg", jeg har det faktisk bedre nå enn som slank og veltrent.

Det er best å ha en sunn sjel i et sunt legeme, men det er bedre å ha en sunn sjel i et usunt legeme, enn en usunn sjel i et sunt legeme! Det er også noe som heter trivselsvekt! Han fedmeforeningsfrontfiguren virker jo humørfylt nok, men fysikk-kunnskapene hans (eller er det realitetssansen?) hans skorter det visst litt på.

En ting er at dagens mediaskapte vestlige ideal gir ungdommer en forestilling om at livets lykke og sukses er avhengig av om de veier pluss minus noen kilo, og at tilgangen på fastfood og sukkerholdig mat i vesten er ubegrenset, i tillegg til at den usunne, kaloririke "søplematen" som vi er genetisk disponert til å "digge" ofte er billigere, og ikke minst mer "lettvint" enn å bruke tid på å lage skikkelig mat selv, og at det dermed også er kulturelle og økonomiske faktorer som spiller inn. "Det rike vesten" er ikke minst mer overvektige enn u-landene, fordi vi har Råd til det. Men på den andre siden: om man ikke er et barn (barnefedme kan ses som omsorgssvikt!) eller psykisk utviklingshemmet voksen (mangler forstandsmessig evne til sellvregulering ifht inntak av mat de har lyst på om det ikke settes grenser, og er derav på samme ansvarsnivå som barn) KUN ens egen skyld om man spiser seg opp til 150kg, det er ikke en situasjon man havner uforskyldt i, og er et resultat av egne valg.

For : DET FINNES INGEN FYSISK SYKDOM, OG STRIDER MOT VITENSKAPENS LOVER, AT AV TO MENNESKER SOM SPISER DET SAMME OG BEVEGER SEG LIKE MYE SKULLE DEN ENE KUNNE BLI SYKELIG OVERVEKTIG OG DEN ANDRE HOLDE SEG INNEN NORMALEN VEKTMESSIG, SLIK DET KAN VIRKE SOM FEDMEFORENINGENS GALLIONSFIGUR HELST VIL SKAL VÆRE.

Når så noen likefullt pluttselig befinner seg i en dypt ulykkelig situasjon hvor også livet kan være i fare, som svært sykelig overvektige, er årsaken til vekten rent fysiologisk veldig enkel- de har spist veldig mye mer enn de burde ha gjort (!) mens den underliggende årsaken, som ved det aller meste som har med avhengighet å gjøre, ikke er fysisk men av psykisk, sosial og emosjonell karakter. Lik det eller ikke: Det er likefullt uomtvistelig FAKTA! Og så får man ta det Derfra og slutte å lete etter fantasifulle, magiske forklaringer på egen fedme!

Helsemoralisme er jeg ellers virkelig Ikke tilhenger av! Folk må få gjøre sine egne valg, og noen ganger er det som gir et individ best livskvalitet i sin individuelle livssituasjon IKKE å følge alle supersunne råd og anbefalinger for "slank linje, god helse, evig ungdom og langt liv", og man kan ha så gode og rettferdige grunner for sine "usunne valg som koster samfunnet helseutgifter" at om man la alt på bordet ville selv den stiveste og mest oppadstående moralske pekefinger måtte jekke seg ned. Men når man sutrer og klager og fraskriver seg hele ansvaret for egne dårlige valg ("Stakkars meg som er blitt så feit helt uforskyldt") eller om det kommer som et stort sjokk som kjører en helt i kjelleren for en kjederøyker som "eter tobakken" den dagen man får en kreftdiagnose, må man kunne sies å være temmelig lite forutseende! Om folk rett og slett er "veldig dumme", finnes det ikke så mange kurer for det heller.

Det meste av "menneskelige problemer" er mer komplekst, nyansert og sammensatt enn selv en doktoravhandling kan utdype, fordi vi alle er bittelitt ulike hverandre som enkeltindivider, men like fullt er det noen generelle vitenskapelige fakta og sannheter som strengt tatt er Veldig enkle. Personlig ansvarsfraskrivelese er MINST like utidig som generaliserende moralisme. Det har liksom gått sport i å definere selvfoskyldte problemer som fedme og alkoholisme som en Sykdom som ligger utenfor individets vilje. Det er da heller INGEN VOKSNE INTELLIGENTE OG OPPLYSTE MENNESKER SOM BLIR ALKOHOLIKERE UFORSKYLDT. De som er arvelig og miljømessig belastet og i risikogruppen, må heller bare være litt mer påpasselig og våken, og bremse ned forbruket i tide! Jeg er Ikke alkis, men jeg røyker fordi jeg Vil det og akkurat nå ikke er motivert for å ta ubehaget ved å slutte siden hverdagen min er tøff så det holder som det er, og jeg er noe overvektig fordi jeg prioriterer å kose meg med god mat fremfor å gå på diett, og sånt. Men det er da ikke Synd på meg, hverken fordi jeg røyker eller spiser for mye! Hadde jeg lidd av dødsangst eller helseangst hadde jeg nok latt begge deler være. Skjønt hadde jeg ikke begynt å røyke lenge før jeg ble voksen, hadde jeg nok heller ikke begynt å røyke som voksen. ALLE kan imidlertid slutte om de bare bare VIL det nok, selv om det er ubehagelig den første tiden. ANDRES vilje og ønske har vesentlig mye mindre å si for om man klarer det. Så igjen koker det meste ned til individets ansvar og vilje, og råderett over eget liv og kropp. Om man "eter seg ihjel" tar man ialfall ingen andre humane individer med seg i døden, med mindre man livnærer seg som kannibal! Så ingen tilhenger av fri abort innrømmes noen moralistisk utalerett på Det punktet!

Jeg er ikke helt sikker på om alle "helse og treningsguruene" har fått med seg at det faktisk finnes ganske mange overvektige og tykke mennesker som Ikke slanker seg fordi de Trives presis som det er, og ikke har noen problemer med å se sitt eget flesk i speilet! Så ikke skyt på Meg for "mobbing av Feitinger"!

Er du Feit? Det er ikke problematisk for meg, så om det heller ikke er et problem for deg, skal du for min del få lov til å være så feit du vil. Men om du begynner å sutre og fremstille deg selv som "Et Offer for fedme", gjør du deg Selv til skyteskive!

Det er så mye TØV ute og går når det gjelder avhengighet av mat og drikke generelt hvis eneste formål er å frita seg selv for ansvar at det er til å få mark av! Selvfølgelig kan man bli Avhengig av sukker og sjokolade. Noe skyldes steinaldergenene våre, og noe ligger i hvordan sukker og sjokolade påvirker dopamin og "belønningssenteret" i hjernen. Sjokolade inneholder f.eks i tillegg til sukker og fett som gir rask blodsukkerstigning og energi, andre stoffer som f.eks tryptofan- et forstadie til serotonin som har betydning for stemningsleiet (lavt serotoninnivå i hjernen gjør oss deprimerte), men derfra til å nærmest erklære at sjokolade bør betraktes på samme måte som Heroin og tas ut av hyllene er et sprang fra fornuft til galskap. De fleste mennesker klarer da fint å nyte litt sjokolade innimellom og styre inntaket med viljen, og kan også ha helsemessig utbytte særlig av den mørkeste sjokoladen som er proppfull av antioksidanter. Så det LIGGER på individnivå!

Vi gjør alle ulike valg som vi selv må ta ansvaret for. Og vi skal så langt det går prøve å respektere de som gjør andre valg enn oss selv, og velger anderledes enn man angivelig "bør" iflg ekspertise, flertallsdemokratisk konsensus og "elite". Jeg har VÆRT supersunn og atletisk, slank og veltrent, men det ga ikke mitt liv større mening, innhold og generell tilfredshet. Da har jeg det bedre som "noe usunn", stikk i strid med hva "Helseguruene" sier. Og jeg er den som "har skoen på" og lever MITT liv! Men jeg tillater meg altså også å bruke det vettet og de erfaringene Jeg har til å mene og si noe også om andre livsformer, tema og det som rører seg i den verden og det samfunn jeg lever i, siden det er så mye som "rører, beveger, irriterer og engasjerer meg". Vi mennesker har både kollektive Rettigheter og individuelt personlig ansvar i våre liv, ikke bare det ene eller det andre. Når den ene ytrer seg og tar plass i det offentlige rom og den offentlige debatt, må han også tåle at andre kommer med motytringer uten å rope "mobbing!" fordi folk snakker ham imot, og det på grunnlag av fakta!

Skjønt "intet er nytt under solen", og selv det Donald borti Junaiten nå driver med er ikke noe nytt fenomen. I den hjemlige politiske debatten har det alt lenge vært slik at om flertallsmaktas konsesus og politiske agenda er sterk og tydelig nok, setter man opp Skylapper, sensurerer bort, buer ut og angriper meningsmotstandere som "mobbere" og "nett- Troll" uansett hvor faktabaserte, etiske og fornuftsbaserte motargumenter man kommer med: "VIL ikke høre!". Jeg håper virkelig at dette ikke har gått så langt at det nå også omfatter hva man "har lov til å si" når det kommer til fedme. At noen føler seg truffet, er uenige eller blir støtt av en ytring, er ikke det samme som at man "blir mobbet" i mitt hode iallfall, så lenge man holder seg til Sannheten, skjønt den ikke synes å være helt "på moten" nå om dagen. Det er ingen Ytringsfrihet, der individuelle ytringer som ikke følger flertallet, og "upopulære motytringer" ikke kan tåles.

At man er "så koselig og underholdende og ler så godt at man blir Mediayndling" må vel ikke nødvendigvis innebære at alt vedkommende ytrer bør få stå uimiotsagt. Eller er det ikke mer respektløst å bare si "Ja, ja" og Le av ham, uten å ta ham på alvor...? Jeg vet så lite om Fedmeforeningen som forening at de kan jeg ikke si så mye om, så da blir det altså det ene individet som får "unngjelde" siden han er dens fremste mediarepresentant.

De som er raskest ute med å hyle opp om "Mobbing" over utsagn jeg vanskelig kan se som noen større "mobbing" er vel ofte de som har gått lettest gjennom livet. Jeg har opplevd mobbing pga fedme som barn, men de høststormenene og den motbøren jeg har hatt senere i livet har gjort meg ganske så hårdhudet i kommentarfeltene. Er man nordlending (eller fra Bergen) må man imidlertid regne med å tråkke i noens salatbed når man bor i Rogaland, for i dette Fylket forventes det som allminnelig sedvane at man pakker selv dritten pent inn i silkepapir og serverer den forsiktig og litt på skrå, og ingen her kaller en spade for en spade før man er kommet et godt stykke innigjennom Ryfylke, men jeg hyler ikke av den grunn opp om at jeg blir mobbet og diskriminert fordi jeg er nordlending! Om man først figurerer i Media og offentlig debatt bør man tåle litt, ellers bør man la det være! Men jeg tilstreber alltid å holde meg innen norsk Lov, ut fra min egen individuelle, skjønnsmessige vurdering. Jeg kan være Hard i penna mot De Store og Makta, men det er en sjeldenhet at jeg angriper de svakeste. Dette innlegget er egentlig mest et angrep på en forestilling som synes å ha fått en viss kollektiv utbredelse, nemlig at "fedme og ulike former for avhengighet er som et luftbårent virus som rammer helt tilfeldig utenfor individets egen kontroll".

Verken jeg eller Kari Jaquesson ville funnet på å angripe noen fra Tangerudbakken eller latterliggjøre noen av dem om de sa noe dumt. Men når det dreier seg om en person som ønsker å fremstå som en seriøs talsmann for overvektige som også er gitt et foreningsverv, må det gå an å ta til fornuftig motmæle når det individet sier noe som ikke stemmer med realtietene. Eller skulle vi bare gitt oss over med de andre fordi han er "så tykk og trivelig" (er ikke det "en stereotyp fordom om tykke mennesker"- Den personifiserte freudianske oralkarakteren. Mothers please breastfeed your babies to avoid it!) ?

Og siden dette individet, altså Skribenten er og blir kristen kan det da kanskje være på sin plass å avslutte med et lite sitat av den vise Kong Salomo:

MOT DÅRSKAPEN SLOSS SELV VISDOMMEN FORGJEVES

 



 

En låt for denne kvelden

Noen ganger føler man seg temmelig innklemt mellom barken og veden, men "Mitt liv som hund" er alt skrevet av en annen ;-)



 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits