april 2013

FORENET I GUDS KJÆRLIGHET!

" Ha ingen skyld til noen, annet enn det å elske hverandre! Den som elsker sin neste, har oppfylt Loven. For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, eller hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av Loven"     (Brevet til Romerne. Kapittel 13: vers 8-11).

Dette beskriver den rene, kristne nestekjærlighet. Ikke den narcissistiske forelskelsen som søker sitt eget med begjær, selv når det går ut over andre. Nei, den sanne kjærlighet, som elsker utover seg selv. Å synde er å "bomme på målet", når vi selv, noe eller noen, settes høyere enn Gud, Han som Er Kjærlighetskraftens Kilde, da fører det galt av sted,og noen må bli såret og skadet.

Som kristne møter vi fristelser. Jeg har som katolikk valgt å leve i sølibat og avholdenhet. Generelt er det ikke et problem, snarere en frihet, men menneskenaturen er svak, og den lov som virker i våre lemmer, står iblandt Ånden imot. Likevel tror jeg det engang er slik at all ekte Kjærlighet fører til det som er godt, selv om vi faller innimellom."Kjærligheten skjuler en mengde synder". Jeg tolker det dithet at Gud har større forståelse for de synder som begås i kjærlighet, enn "den kalde, onde synd". Nåden er stor. Paulus sier: "Alt er lov, men ikke alt gagner. Alt er lov, men ikke alt bygger opp". La oss velge det som er til gagn og oppbyggelse, og ikke bruke Friheten til å synde. La oss rettlede av Guds Ord, og lede av Hans Ånd. La oss be for, og styrke hverandre i kjærlighet.

Paulus sier at vi skal be, og være ivrige etter å få de største Nådegavene, men - som han også sier: Kjærlighetens "nådegave" er og blir den største. Kjærlighetens vei. Men la oss heller ikke glemme eller la oss overraske av at det kan koste. Jesus ble menneske ved Gud kjærlighet til oss, i kjærlighet gikk han frivillig smertens vei. Via Dolorosa. Til korset, i døden for oss. Til soning for oss, forsoning mellom menneske og Gud. I døden. Og Guds kjærlighet reiste Ham opp, og gir alle som vil tro del i oppstandelsen og Livet med Ham. På korset var Kristus ett med alle syndere, jeg hang der. Fullkomment ett! Forsonet ved Hans blod, der på det helligste soningsstedet. Heri ligger Korsets kraft, som er et stort Mysterium.

Paulus sier mer om Kjærlighet, ispirert av den Hellige Ånd. Noe av det ypperste som noen gang er skrevet om Kjærligheten. Underfullt, dypt og rikt: "Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingenting vunnet. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende, og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt. Profetgavene skal bli borte, tungen skal tie og kunnskapen forgå. For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis ta slutt. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn. Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige. Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten." (1.Korinterbrev, kapittel 13: vers 1-13)

Hver fredag tilbringer jeg 4-5 timer i stille bønn i Stavangers flotte Domkirke. Kirken er bygget på 1200-tallet og er blant norges eldste Kirker. Som katolikk gjør det godt å vite at dette er en katolsk vigslet Kirke fra før reformasjonen, selv om den nå er i Den Norske Kirkes eie. Og det er generelt godt å være i gamle Kirker, mettet av bønn og liturgisk feiring gjennom århundrene. Det er et Gudsnærvær, og mye lettere å sitte her i stillhet, kontemplasjon, meditasjon og bønn, enn hjemme i sin egen stue. For en katolikk i en menighet med rundt 10.000 medlemmer, godt oppfylt med messer på flere språk gjennom hele uken, og en sogneprest som har så alt for mye å gjøre, er det overdådig luksus å kunne tilbringe flere timer i en stille Kirke, i sene kveldstimer hver fredag kveld. En stor takk til Domkirken menighet for at de ser betydningen av dette, selv om det ikke alltid er så veldig mange som titter innom. Sist fredag mediterte jeg på det vakre krusifikset, som henger over Koret i Domkirken. Jeg fikk en Åndelig opplevelse av total forening med Kristus på korset, utenfor tid og rom, vi var ett på Golgata for 2000 år siden. Og der opplevde jeg korsets Kraft, forsoningen, tilgivelsen, utslettelse av synd og legedom av indre sår. Ikke som en fantasi, men som en faktisk, åndelig realitet!

Jeg har vært så forelsket i det siste. Det var ikke gjensidig, og ute av dimensjoner med henblikk på hva som er realistisk. Er man forelsket lar man ofte fantasiene løpe, tolker alle signaler inn i sin egen forelskelse, og blir på den måten innbilsk. Psykologene sier forelskelse er "en narcissistisk tilstand" hvor man speiler seg i den andre. Den gode Gaza-lege, politiker, akkuttmedisiner og professor Mads Gilbert sa i et av sine foredrag at "forelskelse er en prepsykotisk tilstand". Poco loco, liten galskap:-) I natt har jeg sovet sammenhengende minst 12 timer og føler meg mer nøktern, edru og nedpå jorda enn på lenge. Jeg har ikke drukket vin, men latt meg beruse av den forelskede, svermeriske kjærligheten. Nå er festen over. Jeg har fortsatt litt hangover, men er OK. Den grå hverdag har også sine kvaliteter; rolig, trygg og traust. Vi klarer ikke fungere i hverdagen hvis vi konstant skal gå rundt i ekstase og store følelser. For et ektepar tror jeg også det kan være en Høytid i det hverdagslige, som Trille synger: "Dugg på ruden og kaffe i en tragt, og vores øyne mødes. Ald har sked før, og i den samme tagt. Sådan er den sanne Høytid, ja sådan er nu den sanne høytid, når ord er uden makt".

Så kan vi også være trygg på at Jesus er med oss i hverdagen, og aldri vil forlate oss. Jeg har en avdempet tro på at jeg alltid er uløselig knyttet til Jesus med kjærlighet. I lidelse, i liv, i død og oppstandelse. Det er et evig kjærlighetsforhold, som stadig blir dypere og rikere på innsikt. " For jeg er viss på at ingenting, kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus! " Amen.

 

BARN AV REGNBUEN

Alle nordmenn kjenner Lillebjørns vise. Den gikk som slager på radioen i min oppvekst, og kom igjen til heder og verdighet da det utenkelige og forferdelige skjedde 22.juli 2011, da hele folket var i sorg, og søkte sammen på tvers av livssyn, etnisitet osv. Fremmede kunne klemme hverandre uten at det føltes rart. Det var ikke ei tid for hat, det var ei tid for kjærlighet og nærhet. "Hvis en mann kan skape så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet Vi kan skape sammen" var våre unge helters motto.

Den naive sangen, som har blitt regnet som en barnesang. Et enkelt budskap om fred, om å ta vare på hverandre og jorda vi lever på, se hva som er viktigst:

"En himmel full av stjerner, blått hav så langt du ser. En eng der blomster gror, kan du ønske mer? Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Barn av regnbuen, på en frodig jord. Men noen tror det ikke nytter, andre kaster tida bort med prat. Noen tror visst vi kan leve av plast og syntetisk mat. Og noen stjeler fra de unge, som blir sendt ut for å sloss. Noen stjeler fra de mange, som kommer etter oss.

Si det til alle barna, si det til hver far og mor. Dette er vår siste sjanse, til å dele et håp og en jord".

Jeg har også hørt at den kjente salmen "Deilig er jorden" ble skrevet nærmest som en protestvise i en krigssituasjon. Ja! Deilig er jorden, når vi deler og tar vare på og er nær hverandre og naturen, når vi dyrker kjærlighet, likeverd, respekt for alle mennesker, når vi viser solidaritet og knytter vennskap på tvers av landegrenser, politiske, religiøse og etniske motsetninger. Det er mye godt i vårt sosialdemokratiske system, solidariteten og arbeide for et rettferdig og fredelig samfunn, der man under ansvar yter det man kan og de fleste har det de trenger. Når man sprer holdninger som bidrar til åpnere og mer inkluderende fellesskap. Klarer vi det, og klarer vi å kommunisere på en fredelig og respektfull måte med mennesker av alle nasjonaliteter, lære om og av, verdsette hverandres likheter og ulikheter, da jager vi hatet, fordommene og frykten på dør!

"Seele des Menschen wie gleichst du dem Wasser. Shicksal des Menschen wie gleichst du dem Wind", har en annen klok mann skrevet. Det kan oversettes med at menneskesjelen ligner vannet, og at skjebnen er som vinden.

I den grad det finnes noe sånt som forutbestemte skjebner er det ikke noe vi rår over,  jeg tror heller det er de valg vi selv gjør under skiftende omstendigheter som bestemmer vår "skjebne". At menneskesjelen er som vannet fenger meg noe mer. Vann er knyttet til liv, fordi alt levende trenger vann. Men når vannet settes i bevegelse kan det også bli til ødeleggelse. Tenk på en Tsunami, på kreftene i de veldige fossene, på demninger som brister. Det er en veldig kraft. Slik kan også det som bor i mennesket bli til både liv og ødeleggelse.

Våre iboende naturkrefter må kultiveres og kanaliseres, ledes i små bekker ut av den fossende elven som nådeløst bare vil "fram, fram", slik at markene kan bli overrislede og frodige. Det kan best skje når vi lever i harmoni med og relasjon til den Kraft som er sterkere enn oss selv; Den levende Gud, den Guddommelige kjærlighet som er sterkere enn både naturkreftenes ødeleggende kraft og sterkere enn det skapte sterkere enn dødskreftene. Men når vi kombinerer disse kreftene, Ånd og natur, og setter våre talenter i omløp, da blir det liv og overflod. Da vokser det som er godt. Når vår sjel og vårt arbeid er fylt av Ånd, da flyter Livets elv som den skal. Egentlig kan man vel si det er synd på mennesker som er så innelukket i sitt ego, fokusert på sin egen rolle, egne drifter,  i sin lukkede tankeverden, sin frykt og sitt hat at de ikke evner å se bak svart-hvite begreper og forestillinger om "de andre".

"Sammen skal vi leve, hver søster og hver bror. Barn av regnbuen, på en frodig jord!"

I Noas tid, som det står i det gamle testamentet i Bibelen, lot Gud det komme en stor vannflom over jorden, fordi synden hadde blitt for stor, fordi menneskene gjorde det onde og ødela livet for hverandre. Gud ville gjøre en slutt på det onde som skjedde på jorden. De få rettferdige som ble berget i Noas ark, fikk da vannet sank et løfte: "Jeg setter regnbuen på himmelen" sa Gud, "som et evig paktstegn på at jeg aldri mer skal utslette alt liv". Denne Pakten oppfylles i Kristus, i dåpspakten. I nådens evangelium renser vannet synderen så han blir ren og gir den døpte Livets Ånd, løftet om det evige liv. Da er det ikke lenger synderen, den onde, som må dø. Da er det den onde lyst og vilje som må dø.

Måtte Gud lyse velsignelse over oss alle. Dag, natt og kveld, fylle oss med sitt uforgjengelige lys, øse over oss av Sin utømmelige kilde. Han skal få siste ord:

"FREDSTANKER HAR JEG FOR DERE, IKKE TANKER TIL ULYKKE, MEN TANKER TIL FREMTID OG HÅP".

KATOLISISMEN.

"Det er feil å si på en eksklusiv måte: Jeg eier sannheten. Sannheten er aldri noe et menneske eier. Den er alltid en gave, en gave som kaller oss til å likedannes stadig mer med den. Sannheten kan bare erkjennes og leves i frihet. Vi kan ikke tvinge sannheten på den andre. Bare når vi møter hverandre i kjærlighet, viser sannheten seg". Pave Benedict.

Når jeg nå skal presentere den katolske Kirkes tro, regner jeg med at jeg kommer til å bli konfrontert med spørsmål om pedofiliskandalen, homofili, sølibati, kvinnelige prester, abort, Pavens ufeilbarlighet, om vi tilber helgener og statuer, jomfrufødsel og om Maria virkelig er Guds mor. Spørsmål som kan hende er viktige nok, men som ikke berører det mest sentrale i Kirkens tro, som er Kristus!

CREDO. JEG TROR, VI TROR.

En av de største forskjellen på den universelle, verdensomspennende Katolske Kirke og Den norske nasjonalkirken, er den konsensus som råder i DKK. I den katolske Kirke er det ikke først og fremst jeg eller den enkelte prest som tror og mener. Her er vi et stort VI som tror, som bekjenner Kirkens lære, som er den samme over hele verden. Vi har et læreembete som gjennom dialog og teologiske studier fastslår hva Kirken tror og hvilke dogmer som gjelder. Det er altså ikke opp til den enkelte prest eller leg å promotere sine egne meninger om f.eks homofili, prestesølibat osv. fra prekestolen eller i det offentlige rom. Dermed unngår man det meste av den teologiske krangelen og lærespørsmålskonfliktene vi har sett i Den norske Kirke, og andre nasjonale og lokale Kirkesamfunn. I den katolske Kirke legger vi vekt på Enhet innad, selv om vi rommer et stort mangfold. Dette er også iht Jesu egne ord, om at vi skulle være ett, slik at verden kan tro på Den Gud som har sendt Jesus. Den katolske Kirke arbeider derfor for kristen enhet utover sin egen grense. Samtidig respekterer vi menneskenes Gudegitte frie vilje, og arbeider dermed også for religionsfrihet.

SKRIFT OG TRADISJON:

Den katolske Kirkes tro bygger på Bibelen og på Tradisjonen, Kirkens levde liv og teologiske arv, visdom vunnet gjennom bønn, meditasjon og studier av Kirkehistoriens mange lærde og hellige kvinner og menn. Jesu disippel Peter (Kefas. St.Peter) er klippen Jesus sa han ville bygge sin kirke på. Han var den øverste leder, eller Biskop for den første kristne menighet i Roma, og regnes dermed som den første Pave (Kirkens øverste overhode). I henhold til tradisjonen har derfor Biskopen av Roma derfor alltid vært Kirkens øverste overhode (Pave), fordi han sitter på Peters stol. At St.Peters grav og levninger bokstavelig talt ligger under Peterskirken i Vatikanet i Roma har en sterk symboleffekt. "Du er Peter, Kefas, og på denne klippe vil jeg bygge min Kirke", sa Jesus. Embetet er overdratt ved apostolisk suksesjon, dvs håndspåleggelse og forbønn, fra Biskop til Biskop, i rett nedadstigende linje fra Peter.

KIRKENS FREMVEKST OG UTVIKLING:

Gud har gjennom alle tider meddelt sin Hellige Ånd og den hellige Tro til sine tjenere. Kirkens mål er fullkommenhet, og å kjenne Hele Sannheten, men vi er fortsatt på vei. Sannheten åpenbarer seg litt etter litt, og av og til har også Kirken kommet på avveie på grunn av menneskelig synd og svikt. Den materialisme og ukultur som Luther gikk til angrep på, hvor man bl.a kunne kjøpe avlat for synd med penger, til Kirkens og de geistliges fortjeneste, er det for lengst slutt på. Likeledes har man gått helt bort fra den gammeltestamentlige tolkningen som ble brukt som teologisk grunnlag for Hekseprosessene ("En trollkvinne skal du ikke la leve"). Kirkens samlende hovedlære og kjerne har imidlertid alltid vært Evangeliet. Kirkens sentrum Er Kristus, og det er aldri noe som vil være viktigere!

KIRKENS TROSBEKJENNELSER:

Kirkens sentrale tro, er sammenfattet i den Apostoliske trosbekjennelse, og i trosbekjennelsen fra Nikea-Konstantinopel (Istanbul), hvorav den siste er den vi vanligvis bruker i messene, og som vi alle forplikter oss til i det vi konfirmeres (fermes) og opptas i Kirkens fulle fellesskap. Alle som konfirmeres inn i den katolske Kirke, etter en tid i trosopplæring/katekese, som barnefødt katolikk eller konvertitt som meg, avlegger høytidelig løfter foran menigheten, men håndspåleggelse og bønn, om å alltid, med Guds og  Evangeliets hjelp, å holde fast på denne Kirkens lære. I motsetning til hvordan det synes å være i mange andre Kirker, er den katolske tro forpliktende, både når det gjelder liv og lære.

TROSBEKJENNELSEN FRA NIKEA-KONSTANTINOPEL:

Jeg tror på èn Gud, den allmektige Fader, Som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting.

Jeg tror på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, Lys av Lys. Sann Gud av Den sanne Gud. Født, ikke skapt, Av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt skapt. For oss mennesker, og for vår frelses skyld Steg Han ned fra Himmelen. Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd, av jomfru Maria, Og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt. Han oppstod den tredje dag, etter Skriften, For opp til Himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet, og dømme levende og døde,Og på Hans rike skal det ikke være ende.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, Som utgår fra Faderen og Sønnen, Som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved Profetene.

Jeg tror på èn Hellig Katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn Dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse, og det evige liv. Amen.

UTDYPING AV TROSBEKJENNELSEN:                                                                                                                                                           Jeg tar gjerne imot spørsmål om ting dere måtte lure på i trosbekjennelsen. Nå er det slik at noen ting bare kan åpenbares i tro ved Den Hellige Ånd, og at Troen er en gave. Det som kan være vanskelig å forstå eller synes som dårskap for den kunnskapsrike, kan den enfoldige minst like ofte, gripe ganske lett.

Troen er en gave, som multipliseres når vi deler den! Vi kan kose oss med den, men vi er pålagt til å dele.

Evangeliet kan neppe forstås uten at man ser det i en jødisk kontekst, med utgangspunkt i Profetiene og Moses lære. Jeg kan etter beste evne forsøke å forklare hvorfor Jesus måtte dø på et kors, og hvordan det kunne frelse oss! Det må ses i henhold til syndefallet, og i henhold til Moseloven, som gjorde fallet større, for den som bryter Loven uten å kjenne Loven, har flere formildende omstendigheter enn den som kjenner Loven, og likevel bryter den. Etter Guds bud, og Loven gitt til jødene, er vi alle overtredere og lovbrytere, og har fortjent den straff som Loven pålegger.

Det guddommelige mennesket Jesus, som i seg selv var den eneste rettferdige etter Loven, og Profetienes oppfyllelse, tok imidlertid på seg våre Lovbrudd og vår Straff og døde en gang for alle i vårt sted, for å oppheve syndens og dermed dødens makt.  Jesu lidelser var en stedfortredende Lidelse, slik at vi kan bli løst fra de åndelige konsekvensene av vår synd. Og det var en kjærlighetshandling i blind lydighet til Faderen og med viten og vilje. Jesus visste at det var dette Han var kommet for. Jesus var altså ikke bare en Profet, vi kan si Han var "Gud i forkledning", så menneskene kunne tåle å se Ham. Dette er det Moses taler om.

Hvis Jesus Ikke hadde dødd på Korset, hadde ingen av oss kunne blitt frelst. Ikke engang Abraham, som levde før Loven, var rettferdig etter Loven, bl.a fordi han var gift med sin halvsøster. Men han ble tilregnet rettferdighet fordi han trodde Gud.

Som en konsekvens av syndefallet, hvor menneskene ble drevet bort fra Faderen, pga at de trodde løgnen i stedet for Sannheten, mistrodde og ville bli som Gud, kom døden og lidelsen inn i verden. Alle som døde før Jesus, rettferdige sammen med urettferdige, gikk inn i en mellomtilstand, som kan sammenlignes med en søvn, i Dødsriket. Men da Jesus som død og dermed løst fra den Lov som i vårt sted bandt Ham til Korset, for ned i dødsriket reiste Han opp de døde, sammen med seg, så mange som ville tro. Slik synden kom inn i verden ved Djevelens løgn og ødela det opprinnelige forholdet mellom Gud og mennesket, Slik kom Nåden og Sannheten ved Jesus kristus, for å gjenopprette menneskets forhold til Gud. Jesus Frelser oss. Målet er fullkommen enhet med Gud ved Kristus, i intimt fellesskap, Kjærlighet total hengivelse. Og da skal Gud være alt i alle. Fullkommen kjærlighet. Gud Er Kjærlighet! Vi ser at ingenting av dette er vår egen fortjeneste, at alt er av Nåde.

Hvordan vet vi så at vi er Guds barn, hva sier Bibelen?: "For det er tre som vitner sammen; vannet (Dåpen), blodet (Nattverden) og Ånden (Visdom: Tro, Håp og Kjærlighet)                                                                                                                                                            .

KIRKENS SYV SAKRAMENTER:

Ved siden av å bevare (conservare) Evangeliet, Skriftene og Troens Sannheter, er det også gitt Kirken å forvalte sakramentene

Sakramentene for Den kristne innvielse:

-       Dåp (gjenfødelse ved Tro til syndenes forlatelse, frigjør fra arvesynden, individuelle synder og setter oss over i Guds barns frihet. De døpte hører alltid Kristus til)

-      Ferming/Konfirmasjon (Bekrefter dåpsnåden, man styrkes av og får et innsegl av Den hellige Ånd gjennom salving med krisma, håndspåleggelse og forbønn)

 -      Eukaristi (egl "takksigelse". Vi mottar og spiser på Hans ord, Jesu legeme og blod i skikkelse av brød og vin, til næring for vårt kristne trosliv og til forening med Ham. Slik Han bærer fram og har gitt sitt legeme for oss, består vår Åndelige Gudstjeneste i å fremby våre lemmer som et hellig offer og redskap for Vår Herre. Den eukaristiske forening er kristenlivets kilde og kulminasjon)

Helbredelsenes sakramenter:

-      Boten og forsoningen (Skriftemålet. Siden livet i dåpsnåden ikke har fjernet menneskenaturens svakhet og tilbøyelighet til synd, er dette Sakramentet innstiftet av Jesus ( gitt som påbud med løfter til de første apostlene. Joh.20, 22-23) for de døptes omvendelse når de gjennom synd har fjernet seg fra Gud)

-      Sykesalvingen (Jak.5,14) Gis til troende som pga sykdom eller alderdomssvekkelse begynner å komme i dødsfare, kan også meddeles f.eks før risikofylte oprasjoner hvor det kan være fare for livet. Sakramentet kan tildeles flere ganger hvis man blir bra og så alvorlig syk igjen. Uansett forbereder denne salvingen den syke på ferden til Faderens hus. Målet er en mer inderlig forening med Kristi lidelser til deres egen og hele Kirkens vel.

 Sakramenter til tjeneste for fellesskapet og sendelsen:

-Ordinasjon ( Innsettelse/vigsling av Biskoper, Prester og Diakoner. Har som hovedmål at sendelsen (Misjonsbefalingen) Jesus betrodde sine apostler, fortsetter i Kirken inntil tidenes ende

-Ekteskap ( Gud, som er kjærlighet, har skapt menneskene til kjærlighet og kalt dem til kjærlighet. Ekteskapet ble innstiftet av Gud da Han skapte oss til mann og kvinne og ba oss være fruktbare, Han har kalt dem til å være ett legeme. Et katolsk ekteskap er en pakt mellom èn mann, èn kvinne og Gud og kan dermed ikke oppløses selv om ektefellene går ifra hverandre. Man har innfor Gud og mennesker avgitt høytidelige løfter om troskap til døden, og kan dermed ikke gifte seg opp igjen mens ektefellen fortsatt er i livet, selv om man er separert. ( Mark. 10,11-12)          

I enkelttilfeller og etter grundig gjennomgang kan det første ekteskapet likevel annulleres (Ugyldiggjøres) slik at mannen eller kvinnen kan gifte seg med en annen.

 KIRKENS MENNESKESYN, LIVETS EVANGELIUM OG SOSIALLÆREN.

Kjærligheten til Gud lar seg ikke skille fra nestekjærligheten. Menneskets verdighet er rotfestet i at det er skapt i Guds bilde og likhet. Det er utstyrt med en åndelig, udødelig sjel, med forstand og fri vilje og er hver og en ønsket og villet av Gud fra unnfangelsen av og kalt til den evige salighet. Derfor er hvert menneskeliv hellig, og vi har ingen rett til å ta livet av noe menneske. Friheten kjennetegner de ekte menneskelige handlinger. Jo mer en gjør det gode, jo friere blir man. Friheten når sin fullendelse når den er rettet mot Gud, det høyeste gode og vår salighet. Å velge det onde er misbruk av friheten og fører til syndens slaveri. På grunn av sin frihet, er mennesket ansvarlig for sine handlinger i den grad de er frie. Tilregnelighet og ansvar kan minskes eller attpåtil forsvinne, ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet, mental sykdom og overstadige følelser.

Den katolske Kirke ser at menneskets rett til å ta frie valg, er uavløselig knyttet til menneskeverdet, og at den alltid må tas hensyn til. Menneskets rett til å gjøre bruk av sin frihet må anerkjennes gjennom statlig lovgivning, og bli beskyttet innenfor rammene av det felles gode og den offentlige orden. Innenfor grensene for det felles gode må man heller ikke forhindre mennesket til å handle i overensstemmelse med sin iboende moralske samvittighet.  Ved siden av det personlige kall til salighet har mennesket også en samfunnsdimensjon. Målet for samfunnsordningen er det felles gode og subsidiaritetsprinsippet. Til det felles gode hører: respekt for og fremme av enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter, åndelige og timelige samfunnsgoder, fred og trygghet for alle. Det felles gode blir best bevart i et demokratisk valgt, politisk fellesskap som beskytter og fremmer borgernes og de lavere samfunnsorganers beste, uten å glemme den menneskelige families allmenne vel. Den katolske Kirke oppfordrer til personlig ansvarliggjøring og aktiv samfunnsdeltagelse.

 I den katolske Kirkes katekisme står det følgende:

"Det finnes urettferdige økonomiske og samfunnsmessige ulikheter som rammer millioner av mennesker. Det står i åpen motsetning til Evangeliet, og motvirker rettferdigheten, menneskets verdighet og fred. Gud vil at ethvert menneske skal hva det trenger fra andre , mellom mennesker finnes også ulikheter som svarer til Guds plan. De som har særlige talenter skal dele dem med andre. Ofte vil slike (positive) forskjeller oppmuntre og forplikte mennesker til generøsitet, velvilje og fordeling av goder. Det ansporer ulike kulturer til å berike hverandre.  

                                                                                                                                                                                                           LOVEN OPPSUMMERES I KJÆRLIGHETSBUDENE:

Jesus fikk spørsmål om hva som var viktigst i loven, og her er hva han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din forstand. Det er det første og største bud, men et annet er det første likt: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele Loven og Profetene" Videre sa han at det var noe som veide tyngre i Loven enn enkelte små bud og forskrifter. Det var: Troskap, rettferdighet og barmhjertighet. Jesus bød også oss kristne å elske hverandre inderlig som søsken, men den samme kjærlighet han har elsket oss med, og har gitt kjærligheten som tegn på at vi er i ham. "Og på dette skal dere kjenne at dere blir i meg; at dere elsker hverandre". Den sanne Kjærlighet gjør ikke noe ondt, derfor er Loven oppfylt i kjærlighet.

Gud er Kjærlighet. Kirkens, ja hele den kristne sendelsen er av tro, håp og Kjærlighet, i tro, håp og Kjærlighet, til tro håp og Kjærlighet. Fra Gud, av Gud, med Gud, til Gud- og Gud er REN KJÆRLIGHET!



 







DEN JORDNÆRE JESUS

Hverdagsliv: Det er ikke noe spesielt som skjer, snart er det skumringstimen, TV`en står på i bakgrunnen, et ganske ubetydelig program, og jeg er helt nedpå. Katten ligger i sengen min og sover. Min far er syk og deprimert, og det har vært noen telefoner fram og tilbake til nordnorge. Hos meg henger influensaen fortsatt i, hosten er der, magen i ulage, jeg er slapp, men jeg føler meg ikke spesielt syk lenger. Legen min ringte igår, han hadde skrevet feil dato på sykemeldingen. Jeg har snakket med min tante og min bror idag, tatt en kaffe med naboen. Det har vært sol.

For en tid tilbake hadde jeg noen sterke, nesten fysiske opplevelser av Guds kjærlighet og nærvær. Det var en sterk åndelig kontakt, knyttet til et bønneliv som hadde vært ganske intenst helt siden jeg konverterte til katolisismen for ca 3 år siden. I det siste har det vært noe anderledes. Siden jeg var syk i påsken, fikk jeg ikke deltatt i liturgien, så jeg har ikke vært til messe siden søndag før påske. I perioden før hadde jeg ikke tid til hverdagsmesser, og nattkirken var stengt noen uker før den åpnet igjen fredag før påske. Jeg har bedt sporadisk Tidebønn og lest litt åndelig litteratur og Bibelen her og der og innimellom i fastetiden, men i påsken har jeg knapt vært i bønn, mentalt sett. Jeg er sikker på at Gud er med og har hvilt i Hans favn uansett.

Det er hverdagen som kaller nå, og i det en annen åndelighet. Jesus fra Nazareth levde et hverdagsliv helt til Han stod frem og gjorde det første underet i bryllupet i Kanaan. Det var et svar på en ytterst jordisk bønn: "Festen er godt igang, men vi er tom for vin". Jesus delte helt vanlige menneskers og småkårsfolks liv. Flere av disiplene Hans var fiskere, og Han var kanskje ikke sjelden med dem ut i båten. Fikk de ikke fisk, gjorde Han under da og, og garnene holdt på å revne, så mye fisk fikk de. De undrene Jesus gjorde var nesten alltid sånne "hverdagsundere", og svar på bønn om timelige, ganske så jordiske behov. Han velsignet fem brød og to fisk, så 5000 tilhørere som hadde fulgt Ham ut i ødemarken, fikk spise når de ble sultne. Han helbredet lamme og blinde så de kunne gjenoppta sitt arbeid og leve som vanlige mennesker, Han renset mennesker som var utstøtt pga at de var besatt av urene eller onde ånder, og kanskje også psykisk syke, så de kunne komme inn i fellesskapet igjen. Han helbredet en kvinne som hadde hatt underlivsblødninger i mange, mange år og derfor ble sett som rituell uren i henhold til jødenes skikk og lov. Han vakte attpåtil opp en død venn da Han så søsterens sorg. Han hjalp vanlige mennesker med det de trengte mest i det daglige liv, og Han deltok i sosiale sammenhenger med alle typer mennesker. Han var jøde, omskjært og deltok også i de religiøse festene. Som åndelig rabbi (religiøs lærer) underviste Han i tempelet og utla Skriften, holdt prekener ute i naturen. Og når Han gjorde det, brukte Han som regel lettgjenkjennelige bilder fra jødenes hverdagsliv. Men Han forkynte et nytt, radikalt Evangelium, en fornyelse og nytolkning av den gamle lære. Om Han gjorde undere, ser vi bare en gang, mens Han levde sammen med menneskene i Palestina, Jesus som noe annet enn et allminnelig menneske av kjøtt og blod. Det er i forklarelsen på berget, hvor displene fikk skue noe av Hans himmelske herlighet

Er det rart presteskapet og den religiøse eliten tvilte på Ham! Her kommer det en helt ukjent kar fra Nazareth, en by som slett ikke ble regnet som viktig. En snekkersønn, som har brukt 30 år av sitt liv i farens verksted. Og Han sier at Han er Messias, den store profeten Moses snakket om, Kongen som skulle slå ned jødenes fiender. Det var slett ikke slik de hadde sett det for seg! Og hvordan skulle denne tilsynelatende helt vanlige mannen, kunne tilgi og frelse folk fra synd og til overmåte påstå at Han var Guds Sønn?! Det var ikke bare en Gudsbespottelse, enda mer var det en hån mot hele tradisjonen og den teologiske forståelse av Skriftene, som var utbredt blandt prestekapet, fariseerne og Lovlærerne. En spott mot selveste Toraen!

Jesus er Kongenes Konge, opphøyd i evighet. Det vet vi nå! Men kanskje er det her i hverdagslivet Han fortsatt er sterkest tilstede? I det tilforlatelige, den daglige dont, trygt, stødig og stabilt. Er Han ikke nettopp der når bonden sår sin sæd, og når han høster frukten av sitt strev? Er ikke den sterkeste kristustisltedeværelsen i kristne "Hverdagsengler". Som Lillian som brukte endel av sin påskeaften til å kjøre til meg med Ibux og eplejucie, mens jeg hadde feber og ikke kunne spise? Ikke noe fuzz, ikke noen selvgod oppblåsthet, men noe hun gjorde midt mellom sine andre gjøremål og påskefeiring med familien, simpelthen fordi jeg trengte det! Fullstendig uegennyttig.

Jeg vil "være i hverdagen" nå en tid og se hvor Jesus leder, ikke i de sterke overnaturlige opplevelsene, ikke i det intellektuelt og mentalt altoppslukende bønnelivet, selv om bønn og forbønn hører med i hverdagslivet. Jeg vil "ta det ned", lære av Lillian, be for folk om det de trenger i det daglige og ikke bare de store åndelige velsignelser- det kommer! Jeg vil utføre mitt arbeid, og se gleden i å være til nytte, gjøre et ærlig arbeid og være en god kollega. Fylle mine plikter, godt nok, ikke søke "i det himmelblå"

Jeg hadde for ikke lenge siden kontakt med Legdominikanerne, ambisjoner om å gå til messe og be tidebønner hver dag. Det kan komme! Men akkurat nå er det hverdagen i seg selv og arbeidet Gud kaller meg til. Helt nedpå jorda uten "religiøse ambisjoner", uten "strebing etter en religiøs prestasjon, posisjon eller forrang". Dette er mitt novisiat! Back to basic sammen med Gud. Lære å ta et skritt av gangen, arbeide møysommelig, litt etter litt. Hverdagsliv med Jesus. "Ora et labore" ( Bønn og arbeid) er dominikanernes motto. Jeg har i mange år hatt hovefokus på bønn. Nå er det tid for arbeid!

 
 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits