april 2016

"Styggen på Ryggen"

Hvem er jeg? Jeg er "det dypt menneskelige". Går man inn for det kan man forstå Alle mennesker. Evner man å lytte og betrakte vinner man innsikt i andres situasjon. Opplever man noe av det samme, og vinner Selvinnsikt, forstår man andre enda bedre.



 

Noen mennesker er fordomsfulle og ser "Fienden" overalt. Gjennom sitt forsvar og den harde dommen slike kan felle over andre, går de ute å vite det selv med "Styggen på ryggen". De krenker og sårer andre mennesker, og samler med det opp Hellig vrede over seg selv. Det kan bli en "selvoppfyllende Fiendeprofeti" i den grad de vinner mer motstand og flere fiender enn venner med sin adferd. De kan av andre oppleves som harde, arrogante, fordømmende og nedvurderende, og jeg ser i det elementer av egenrettferdighet og selvopphøyelse. Da kan "de beste og frommeste" oppleves som de verste synderne, av synderne de fordømmer og forakter. Det er noe Alle kristne bør vokte seg for, men særlig mennesker som settes i Høye verv, og får for mye positiv oppmerksomhet og anerkjennelse, uten tilstrekkelig personlig ballast, er utsatt for oppblåsthet og selvopphøyelse. Noe som bringer dem under samme dom som Djevelen. Slik var ikke Jesus! Han var ydmyk, bøyde seg ned og hadde Nåde, barmhjertighet, tid og rom særlig for små mennesker, mennesker som visste seg små.

Men vi kan ikke vokse og oppdra Oss Selv til bedre kristne, det må Gud gjøre, og Han gjør det på mange måter i livets store og små tildragelser, også via andre mennesker. Forutsetningen da er at vi er lydhøre og Ydmyke nok til å La oss forme, isteden for å sette vår lit til vår egen Forstand og fortreffelighet. Hvor ofte mistolker ikke menneskene det Gud sier, hvor ofte synder vi ikke i tanker, ord og gjerninger uten selv å være det var. Med egenrettferdighet kommer vi ingen vei. Vi kommer lengre på kne i bønn, uten engang å Se på vår egen "Ydmykhet", for også i bønnen og undergivelsen ligger det en fare for narcissisme!

Det minner meg om noe vår gode Bymisjonsprest i Stavanger, Arnfinn Fiskå, engang sa:

"Broder Arnfinn var mycket ydmyk. Boder Arnfinn kjende seg mycket glad for at han var mycket Ydmyk. Broder Arnfinn var mycket lessen for at han var mycket glad for at han var ydmyk. Broder Arnfinn var mycket glad for at han var lessen fordi han var mycket glad for at han mycket ydmyk for Broder Arnfinn var Mycket Ydmyk" :-)

Vi må stikke fingeren i jorda alle som en og erkjenne at vi er ufullkomne mennesker av kjøtt og blod, og at vi ikke kan "Gjøre oss bedre enn vi egentlig er" med alt vårt strev. Selv Helgene er helt avhengige av Nåden, og de erkjenner sin avhengighet av Guds Kjærlighet i Kristus og det Himmelske forsyn. De ser ikke på sin egen Glorie men på Kristus, retter blikket utover mot andre, og hviler ikke på sine laurbær. Jo nærmere man kommer Lyset, jo mer blir man var sine egne mangler og feil, samt det faktum at Gud elsker oss uansett- slik vi Er- i all vår ufullkommenhet! Og ikke bare Oss, men Alle mennesker! Og ved Det kan mennesker forandres!

For den rene er allting rent, og som det står i Bibelen: For Gud er Intet menneske vanhellig eller urent. Hvem kan fatte høyden, bredden og dybden i Guds kjærlighet? Det er våre små hjerter som trenger å utvides. Hvis Gud har Elsket oss som ufullkomne Syndere, ettergitt alt, og dertil elsker alle andre mennesker, skylder ikke da også vi å elske hverandre- troens folk som Guds og vår familie, og vår neste som oss selv? Ja endog våre Fiender og de som står i gjeld til oss, bør vi etterstrebe å ønske vel- men ikke i Ondt. Gud er ikke alltid bare mild, men også de Gud refser og tukter og dømmer mot Loven, elsker Gud, for Han har ikke behag i at syndere dør og går til grunne, men heller at de vender om så de kan leve. Intet menneske skal vi dømme bort fra Kristus, selv om timelig straff, tukt, tilrettevisning og lidelse, samt bot og avlat for en selv og andre, også er til Guds behag og bringer rettferdighet mellom menneskene på jorden. Men først og fremst er det Guds Godhet, nåde, aksept og kjærlighet- ikke minst i kristne medmennesker så sant Kristus er i oss, som bringer syndere til omvendelse, og skaper fred og legedom mellom mennesker. Hat, bitterhet, fiendskap, fordømmelse, egoisme, kynisme og grådighet fører til det motsatte.

Noen ganger plikter vi å "si Sannheten i Kjærlighet", også når det smerter den andre. Man skal imidlertid ikke Misbruke Sannheten og Guds Ord til å ødelegge andre mennesker. Man bør ransake sine Motiver før man "går løs på" andre! Som kristne bør vi vandre i Lyset, og la vårt indre fylles av lys. Vel er det slik med Sannheten når den sies rett ut, at den Frigjør den Rettferdige, og blottstiller Syndere og ugjerningsmenn. Så bør man også se litt på deres motiver og hjertes beveggrunner før man dømmer og blottstiller dem. Kjærligheten skjuler mange synder, og vokter seg for hva den utbasunerer. Kjærligheten selv derimot skal vi ikke holde skjult. Den er et vitnesbyrd om Gud, fordi Gud Er kjærlighet.

Den som ikke elsker, kan være så "from og rettferdig" som bare det, men han kjenner ikke Gud. Gud har mer behag i varme syndere med kjøtthjerter, enn i Rettferdige med kalde Steinhjerter. Når Lovløsheten, egoismen, begjæret og ondskapen tar overhånd blir imidlertid også mange varme hjerter kalde. Men la oss ikke bare se på gjerningene. Vi må aldri slutte å spørre Hvorfor mennesker gjør som de gjør, hva som driver dem! Det gjelder både på Godt og ondt: Noen ganger kan selv veien til Helvete være "brolagt med gode intensjoner". På kjærligheten skal vi kjenne om vi er i Kristus! Den som lar seg drive av hat, personlig forurettethet og mørk bitterhet, er ikke drevet av Den Hellige Ånd, uansett hvor "rettroende" vedkommende påberoper seg å være. Da er det som fremstilles som "Hellig vrede" noe annet enn det utgir seg for å være, og lyset i den som drives av slikt i virkeligheten Mørke! Så mange "djevler i menneskeskikkelse" har jeg ikke møtt på min vei, om Noen i det hele, men det står skrevet at selv djevelen kan skape seg om til en Lysets engel.

En får ta seg i vare for Skinnhellighet og kalkede graver fulle av ondskap og urenheter. Jesus dømmer ikke etter det ytre, men etter menneskenes indre. For Gud er ingenting skjult, og vi lever i apokalypsen der det som har vært skjult fra tidenes morgen nå avdekkes. Så enhver får sørge for å selv kommet til Lyset og gjøre opp sitt synderegnskap, for ingen skal være for trygge som har en hel svineflokk på skogen. Det er ikke vår oppgave å peke ut syndere og åpenbare andres synd, selv om det noen ganger er fullstendig på sin plass å stille mennesker til rette for det de har gjort og stille dem for en menneskelig domstol. Ikke alle synder er like synlige eller som dømmes av sekulær lov selv om de kan være alvorlige. Man skal ikke dermed bli for trygg med det man "holder inne for seg selv", for Gud åpenbarer det Han vil for de Han vil, selv det som er godt skjult i menneskenes hjerter!

Kulturen og samfunnet vi lever i har gjennomgått store endringer, men det er neppe mange grunnleggende menneskelige, psykologiske og sosiale faktorer, som har endret seg så mye siden Jesus vandret rundt på jorden, og Evangeliet ble skrevet ned. Skjøger og tollere, spedalske og utstøtte, høy og lav, rik og fattig, Kloke og dåraktige mennesker, trofaste tjenere og forædere, vantro og troende, onde og gode, Skriftlærde og Fariseere finnes det fortsatt idag, også her i vårt samfunn - "midt iblant oss". Det finnes også barn av Guds Rike. Hvem er de? Det vil også åpenbares i vår tid! Kanskje er det ikke de vi trodde? 

Guds rike består ikke i ytre, synlig Prakt, status og storhet, og heller ikke i ord. Guds rike kommer som en indre Kraft. Har vi kjent den? Har vi trodd den? Da kjenner vi Gud! Det er en Levende, Hellig Kraft som også kan merkes og kjennes, og ikke blot en forstandsmessig tankebygning, eller et rent menneskelig produkt av psykologisk suggensjon. Det er DEN Kraften som reiste Jesus opp fra de døde! Den Kraften som gjorde Jesus til Herre over naturens lov, slik at Han kunne gå på vannet og utføre mange Mirakler. Den Kraften er enda tilgjengelig, levende og virksom i verden, og enda skjer det Mirakler. Tror du det? Eller tror du det Ikke fordi du ikke har sett det? Da får du kanskje heller ikke se det fordi du ikke har tro til det. Men det er ikke noe "hokus pokus" vi mennesker er Herrer over selv, og ingen tro- intet menneske kan av egen kraft og vilje Tvinge fram Guds mirakler. Slikt er det Gud som bestemmer, men av og til gjør Han denne Kraften tilgjengelig for den som tror, slik at vi- dog ikke av oss selv, KAN utrette Mirakler! Jeg har sett det, og tviler dermed ikke på at ikke Alt, også det "umulige", er mulig for Gud. Salige er de som tror Uten å ha sett!

Og vil du komme inn i Guds rike sier du? Da må du bli som et barn igjen, og tillitsfullt ta imot i Tro. Det er ikke mulig hvis du "Supermann" ;-) Som kristne kommer vi ikke så langt i egen kraft, skjønt vi alle er underveis. Deler denne teksten (under) av Bjørn Eidsvåg som handler om å innse det, og overgi seg helt til Gud. Jeg vil også sitere Stavangers tidligere Biskop i Den Norske Kirke, Bernt Båsland som uttalte følgende: "Det største du kan bli er ikke Biskop, men et lite Guds barn", og det stemmer vel også godt med Jesu egne ord, om hvem som er den største i Guds rike. Vår "storhet" som kristne, begynner og slutter der, i vår litenhet, umiddelbare overgivelse, barnlige tillit til og avhengighet av og til vår Gode Gud og Far, og Hans omsorg for oss. Gud elsker oss som vi er. Sunn kristen egenkjærlighet er verken overdrevent selvhevdende, noe som som regel egentlig bare bunner i en dyp underliggende mindreverdighetsfølelse, ukritisk og egenrettferdig, destruktivt selvutslettende eller selvfordømmede.

Det er klart at noe er synd, og at menneskene i sin svakhet kan ha lett for å synde på det veneriske området. Det er en Sterk drift som er nedlagt i oss, men Gud er ikke interessert i at vi skal hate og fornekte vår egen kropp, og i et vellykket sølibat bør seksualiteten heller integreres enn fortrenges, ellers blir vi så nevrotiske at vi ikke er til å være i hus med! Det må være måte også på selvfornektelse. Vi er mennesker av kjøtt og blod, og akkurat det er vi skapt til, ellers hadde Gud skapt oss som Engler! Så lenge vi er i kjøttet er vi ikke Der, og det må vi fint "finne oss i". Også seksualiteten er Gudegitt som en gave, selv om den kan ta mange retninger og føre galt avsted om vi ene og alene lar oss styre av De driftene! Men vi Kan heller ikke utslukke vår egen libido, eller benekte vår egen seksualitet av frykt for synden, straff og dom. Det er dårskap!

Det vi fortrenger og stenger ute fra bevisstheten, vil leve videre i det ubevisste, og kan da gi seg mange "rare" utslag som mennesket ikke selv er seg bevisst, fordi vedkommende ikke har bevisst kontakt med eget følelsesliv. Men det er da formodelig Gud som har utstyrt oss med hele vårt følelsesregister, så hvordan kan en Følelse i Seg Selv da være en synd. Vi "dør" jo innvendig hvis vi prøver å overstyre vårt følelsesliv med viljen, og det blir meget trettende. Jeg er av den oppfatning at Gud foretrekker levende mennesker med et fullverdig sjelsliv og hele bredden av det menneskelige følelsesregisteret, og at han sukker litt når mennesker "av kjærlighet og tro til Ham" gjør seg selv til rigide, overkontrollerte, nevrotiske statuer, hvis hele personlighet preges av "Angst for tap av kontroll" og paranoid menneskefrykt. Da er det på tide å roe litt ned, og prøve å slakke bittelitt på kontrollen. Forhåpentlig oppdager det nevrotiske mennesket da, at verden ikke går under av den grunn, og at det var fint få som stod klare til å sette tennene i "kristenmanns blod" og føre vedkommende ned i avgrunnen. Djevelen lurer nå engang ikke i riktig hver busk og hvert kratt, og de fleste mennesker har nok med sitt eget, og prøver etter beste evne å leve og ha det bra, uten de helt store Skandalene og Forbrytelsene, og er aldeles ikke ute etter å føre andre i "fortapelsen". Gud har ikke skapt oss mennesker så mye verre enn det! Svært mye i omgangen med andre mennesker kommer an på En Selv, hva man selv sier og gjør, og de grensene man selv setter, så lenge det er snakk om voksne mennesker. Om man går rundt med menneskefrykt og et så negativt menneskesyn at man ser "Ulv" overalt, er det sannsynligvis noe på ens egen side som ikke er helt som det skal være. Og da er vi igjen tilbake til oss selv og vår egen selvforståelse. Noen mennesker har virkelig fortjent å bli påkosta en dybdeanalyse!

I møte med Guds Nåde og andre menneskers Kjærlighet, kan vi våge å være oss selv og akseptere oss selv med gode og dårlige sider, som det vi Er: Ufullkomne mennesker for slik er vi skapt! Så lenge vi ikke evner å akseptere oss selv som Hele mennesker, og kanskje attpåtil demoniserer deler av vårt eget følelsesliv og prøver å avspalte det, Kan vi ikke bli sunne mennesker. Den som ikke klarer å akseptere seg selv, vil også ofte ha problemer med å akseptere andre, særlig det som "minner for mye om det de prøver å flykte fra i seg selv". Det blir ganske feil. Jeg tror noen har et Gudsbilde som er mer preget av deres egen Psykologi og Over-jeg enn hvordan Gud virkelig Er.  De henger fast i et gammelt Lovisk Gudsbilde, og ikke det Gudsbildet Jesus åpenbarte for oss. Det finnes sikkert noen store "rettroende Broilere" blant oss, som har et så strengt og dømmende Farsbilde at de ikke våger å overgi seg til Gud, men heller strever og strever i håp om å unngå dom og straff. Da burde de kanskje heller prøve å tenke på seg selv som en liten kylling, og Jesus som en Hønemor som mer enn gjerne vil ta dem under sin beskyttende vinge. For Gud passer godt på de små! Det er de "Store, Mektige og Sterke" i verden Han synes å ha litt mer problemer med....

SOM ET BARN:

Som et barn ble du båret til meg
som et barn må du overgi deg
slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg

Herre, jeg trodde jeg ville klare å gå min egen vei
Herre, jeg trodde jeg ville klare å finne fram til deg
men nå er jeg tvilende, ensom og sliten.
Herre, jeg føler med redd og liten,
hvor går jeg? - Herre, svar meg!

Herre, jeg trodde jeg ville klare å gå den smale vei.
Herre, jeg trodde jeg ville klare å gi mitt liv for deg
men nå er jeg tvilende ensom og sliten.
Herre, jeg føler med redd og liten,
hvor går jeg? - Herre, svar meg.

Som et barn ble du båret til meg
som et barn må du overgi deg
slutt å gå, det er jeg som skal komme til deg

(Tekst Bjørn Eidsvåg)

 



 

Det eneste botemiddelet mot et Falskt selvbilde, hvor man heller skyver egne feil over på andre, er å granske hjerte og nyrer, og være lydhør når Gud gjør det og forteller hva Han fant. Jeg ser en Angst i mennesker som egentlig prøver å flykte fra Seg Selv, og heller projiserer ut sin angst og ubevisste selvfordømmelse på andre. Da må man snu seg, la seg Opplyse, så man kan se sin egen psykologiske Skygge. Man må ta et oppgjør med egne demoner, før man kan gå løs på andres. Selvopptatthet er ikke en god ting, men å kjenne seg selv og ha en viss selvinnsikt - på godt og vondt, kan absolutt være et gode.

"MAN MÅ SE HOS SEG SELV, DET MAN ANGRIPER I ANDRE, MEN OGSÅ LÆRE SEG Å DIFFERENSIERE MELLOM "MEG" OG "DE ANDRE". I nære relasjoner med mye følelser kan Det noen ganger være vanskelig, fordi man er vevd litt sammen, og hele Relasjonen er et Samspill, hvor to mennesker inter-agerer med hverandre. Da er det særlig viktig at man evner å kommunisere verbalt, og ikke lar den andre være "Tankeleser". Da blir det vanskelig, fordi vi bygger våre egne forestillinger om den andre, og hva vedkommende, føler, tror og tenker. I forhold mellom mennesker hvor den ene eller begge stenger for direkte kommunikasjon, kan relasjonen verken bygges, vokse og utvikles eller repareres.

Ser man feil hos andre, eller syns en relasjon er vanskelig, kan man ikke bare se på den andre, men også rette et ærlig blikk mot seg selv. Her kan Skriftemålet være til hjelp, fordi man der Kun bekjenner egne synder, og ikke unnskylder seg med hvorfor og hvordan de andre gjorde. Er det noe sted det Bør handle om "Meg og Mitt" er det nettopp i Skriftestolen.



ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID

OG I EVIGHETERS EVIGHET. 

AMEN

 

 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits