mai 2017

Var det Hitlers skyld?

Tipper den overskrifta var mat for mons for fanatiske isralesvenner jeg måtte ha hisset på meg gjennom årene gjennom min støtte til kampen for Palestinsk frigjøring, oppreisning og rettferdighet, mer på kristen-humanitært grunnlag enn politisk. Og alt har konkludert med at jeg er jødhater og nazist. Men det er så feil som det kan bli, og dette innlegget har heller ingenting med dagens situasjon i Israel-Palestina å gjøre, men er linket til noe helt annet.

Alle noenlunde normale opplyste mennesker meg selv inkludert, er idag uomtvistelig enige om at det som skjedde under andre verdenskrig, den nazistiske ideologi, holocaust-massakren, jødeforfølgelsen og den ekstreme rasismen de ble utsatt for er fullstendig avskyelig, forkastelig og grusomt og at Hitler var en fæl fyr, som med våre moderne øyne fremstår så gal at vi vanskelig kan fatte hvordan en slik mann kunne komme til makten, forføre massene og oppnå en slik gudestatus i sin tid. I dag er denne mannen et "symbol på ondskapen"



I dag vekker bildet av denne mannen avsky og ubehag hos de fleste av oss, men en gang vakte synet av ham beundring og aktelse hos mange. Han ble hyllet som en helt og et ikon av sitt folk før han falt, den gang han var Rikskansler, høyt på strå og "seireherre og Keiser to becom". Blot det å være på toppen vekker automatisk aktelse hos noen, som om man ved det får en bit av "storhetsglansen" selv.  Folk vil ha noen å "se opp til". Og kanskje særlig i gudløse samfunn i moralsk oppløsning og nød tjener "den sterke mann" rollen som Gud og Frelser. Og det er alltid seierherrene som skriver historien, så det er ikke godt og si hvordan synet på ham idag hadde vært om han hadde lyktes i realisere sine Storhetstanker og blitt stående som Hersker. Så langt kom han heldigvis ikke, selv om udåden som ble begått under hans ledelse var enorm. Holocaust mangler sidestykke i historien ikke bare med tanke på grusomhetene som ble begått, for lignende ting med samme nivå av ondskap foregår fortsatt her og der i verden, mens i målestokk og målrettet etnisk tortur og massakre av en gruppe og det "velsmurte kyniske maskineriet i det" kommer ingen i nærheten. 6 millioner uskyldige jøder, menn, kvinner og barn som ikke hadde gjort noe galt og dertil et for meg ukjent antall sigøynere, homofile og funksjonshemmede som ikke svarte til "guderikets perfekte blåøyde ariske ideal". Mot nazistenes prosjekt blekner både Stalin og Maos grusomheter til sammenligning. "Edler tanker" synes dog å ha det felles at det kreves utgydelse av uskyldig menneskeblod om "Gudene" skal bli tilfredse. Men nå var det altså nazismen som var mitt utgangspunkt her, og ikke det ondes problem generelt.

Det er laget dokumentarer og skrevet bøker om andre verdens krig opp og ned og de fleste av oss i etterkrigsgenerasjonene har blitt oppflaska med, hørt så mange historier, lest så mange bøker og sett så mange filmer, at man til sist kunne begynne å lure på om det ikke fantes andre kriger enn "Krigen", og om man kanksje burde begynne å se litt nøyere på de andre krigene, særlig de i vår tid, en å legge til stadig nye vers i en uendelig rekke som alle er den samme gamle visa. Særlig når det ikke ser ut til at vi unansett ikke har lært av det slik at det "aldri skulle kunne skje igjen" uansett, for ondskap og urett finnes stadig. Er det ikke jødene som får unngjelde er det noen andre, og hovedpoenget med å ta lærdom av andre verdenskrig var er vel ikke hvilken gruppe som diskriminerer og begår grusomheter mot hvem, men å være så våkne at slikt ikke Får skje, iallfall ikke institusjonalisert under dekke av en eller annen høyverdig ideologi. Hvordan kunne dette skje? Alt for mange nøyer seg liksom med å skylde på den onde Hitler som hovedårsaken selv (han drepte selv så vidt jeg vet ikke en eneste jøde i løpet av sitt liv), dernest på arbeidsledighet og økonomiske nedgangstider, mens det slår meg som har snust på noen gamle lærebøker i humanoiria, psykologi og vitenskap skrevet på 30-tallet at Akademia har sluppet altfor, altfor billig fra det. Derfor skriver jeg et bittelite vers til på den gamle visa og linker det også opp til vår tid og mitt eget liv.

I flere vitenskapsgrener og det rådende akademia og humanoiria var det på trettitallet utbredte tanker om eugenikk, gradert menneskeverd hvor f.eks funksjonshemmede og sinnslidende ansås som mindreverdige langt inn i de velansette stuereine kretser, og mange tok til orde for "en passelig rasehygiene". Og det var ikke bare på det folkelige nivået antisemittismen blomstret. Så da Hitler kom til makten og påbegynte sitt prosjekt "det tredje riket- den endelige løsning" var grunnlaget allerede lagt. De tankene han kom med representerte egentlig ikke noe radikalt nytt, det var heller Storheten og det totalitære i hans prosjekt som tok det katastrofalt videre i realpolitikk. Massene kunne nok ildnes blot av en karismatisk agitator med et velfungerende propagandamaskineri ved hoffet. Rasisme (i dette tilfellet antisemittisme) har en tendens til å blomstre opp i nasjonale nedgangstider med arbeidsledighet og fattigdom, da bites hestene og det er "de andre" som får skylden. Men det er en historisk generaltabbe å karikere nazistene på toppen og dernest skylde på "et dumt folk". For jeg er ganske sikker på det fantes mange velskolerte normale intelligente mennesker i høyere sosiale lag som bifalt Hitlers prosjekt og hadde seriøs tro på at dette "Kongsverket" ville tjene både folket og verden til det beste. Og jeg tviler sterkt på at Hitler hadde fått utrettet så mye, om det ikke hadde vært for denne støtten. Men det hører man forsvinnende lite om! Så lite at allmennheten flest antagelig ikke er klar over akademias og elitens rolle ifht 2. verdenskrig.

Tenk deg så, at disse vel ansette akademikerne og vitenskapsmennene som med sitt skolefundament av eugenikk og rasehygiene bifalt Hitlers prosjekt, pluttselig fikk besøk av eller brev fra en liten jøde som hadde klart å rømme fra en av dødsleirene der "arbeid skulle gjøre ham fri, og verden få en endelig løsning på de problemene de mente var jødenes skyld" som våget å tale disse høye herrer midt imot og si at dette her er ikke noe gode i det hele, og ikke noe som kan forsvares, men regelrett grusomheter begått mot menneskeheten. Hadde den lille jøden fått rettsvern og ytringsfrihet til å si det høyt i tillegg, hadde det nok falt mange av de lærde som selv anså seg å være del av et Godt og Nyttig storverk og bærere av høye idealer som raget høyt i rang, status og verdi over og mente å vite bedre enn en liten mindreverdig jøde tungt for brystet, og de ville følt seg dypt krenket og ansett den lille jøden som en frekk og freidig liten rotte som våget å provosere dem på en slik måte og påstå å vite bedre og si at de tok feil. Da er man dristig med helsa! Noen ganger føler jeg med som den lille jøden!

Vi lever i en Ulvetid! Og det er så mange som er blinde for det onde på "et sted nær deg"





 

 

Når Apoteket styres av Markedskreftene

Jeg vil med dette innlegget og påfølgende kommentarer ta til orde for og argumentere for at det er på tide med politisk overstyring og å knytte krav opp mot løyve for distribusjon av reseptbelagte medisiner for å sikre bransjens seriøsitet, slik at kundene kan få en mer kvalitetssikret kompetent og trygg apotektjeneste ettersom apotek har en funksjon i forhold til og er nokså alene om å selge medisinsk utstyr som berører folkehelsa og de behvovene som er for medisinsk utstyr o.l. og jeg tror de fleste er enige med meg i at det hadde vært fint om "Apotek" var det stedet man fremfor noe kunne stole på at medisinsk utstyr og de kremer og produkter som selges der er trygge, holder høy kvalitet og har dokumentert virkning, er allergivennlige og fungere i praksis og at man skal kunne forvente å finne kompetente ansatte der som kan gi råd og veiledning slik det tradisjonelt har vært før markedstenkning og profitthensyn begynte å overstyre det apotekerfaglige. Et apotek er ikke og kan ikke drives som "en hvilken som helst kommersiell butikk". Det er en faghandel som står i en helt spesiell særstilling ifht Folkehelsa og de behovene folk har knyttet til liv og helse, fra å hente reseptbelagte medisiner til medisinsk utstyr og produkter man trenger ifht allminnelige helseplager og småskader, allergier, sårstell, spedbarnpleie osv. Disse tingene er av så stor betydning, og apotene så alene i bransje og tilgjengelighet, at her bør Folkehelsa komme først og frie markedskrefter, profittenkning og konkurranse lengre ut i rekka. Jeg ser et voksende behov for politisk styring av Apotekerbransjen med tanke på Folkehelsa, for å sikre kvalitet slik at det medisinske behovet i befolkningen som faller inn under Apotekbransjen blir ivaretatt, og at en bransje med så tett bånd til Helsevesenet også reguleres slik at man kan kjenne seg trygg på de produktene man kjøper der, og at de ansatte har kompetanse til å veilede og svare på spørsmål både ifht til det som går på bruk av medisiner, interaksjon og kontraindikasjoner mellom skolemedisin og kostttilskudd de selger og kan gi veiledning ifht både å finne de rette produktene for de helsebehov man har og gi veiledning ifht til bruk. Dette var noe man tildligere kunne ta som en selvfølge, men de siste årene har det skjedd en vesentlig kursendring, som verken jeg eller de mest seriøse innen Apotekerbransjen og faget liker.

I kveld ble jeg gruelig irritert etter å ha vært på APOTEKET. I morgen skal jeg gå og spørre om de bruker ufaglærte skolejenter som ferievikarer! Jeg kuttet meg nemlig i tommelen idag og måtte til legen å sy noen sting. Og fikk da lagt en bandasje med en strømpe over. Men jeg jobber som Gartner og det er midt i våronna, så jeg klarte selvfølgelig ikke å la være å jobbe litt. Og dermed fikk jeg jord på bandasjen og hadde behov for å få skiftet alt idag siden såret var ferskt og det ikke er spesielt heldig å gå med våt bandasje fullt av jord over et ferskt sår. Jeg hadde endel ting som måtte gjøres før, så det ble kveld før jeg kom meg til vaktapoteket.

Der ba jeg det jeg trodde var en kvalifisert apoteker med fagkunnskaper og iallfall kjennskap til hvilket utstyr de hadde i salg om de produktene jeg trengte, viste henne hånden og forklarte utførlig hva behovet var. "I gamle dager" fikk man det allminnelige praktisk medisinske utstyret- av proffesjonell kvalitet man trengte, i tillegg til medisner når man gikk på et Apotek og kunne stole på Fagkunnskapene til de ansatte og be om råd. I dag er Apotek blitt noe helt annet! Nå ser det ut som et Parfymeri når man kommer inn! Vel og bra om de også fortsatt hadde det medisinske utstyret og produktene man trenger om man skader seg litt og denslags, som Ikke selges i parfymerier og dagligvare, og de hadde beholdt den faglige kompetansen og kunnskapsnivået man tidligere kunne regne som bankers. Men nå handler det visst mer bare om å øke omsetningen og selge mest mulig. Halve apoteksortimentet består nå av produkter som ikke har noe som helst med helse og medisin å gjøre. Og jeg liker det virkelig ikke.

Jeg viste henne kompressbandasjen jeg hadde på tommelen og forklarte at jeg nettopp hadde fått sydd en kuttskade. Så ba jeg om sårdesinfeksjonsveske, En elastisk bandasjestrømpe til å trekke over kompressen, nye kompresser til å legge rett på såret, en god elastisk tape ("legeplaster") siden jeg må ha god bevegelighet i hånden under arbeidet og alt må holdes godt på plass, samt engangshansker og en vannfast tape/film til å feste hansken til håndleddet så jeg kan dursje uten at bandasjen blir våt. Hun gikk litt frem og tilbake, men jeg stolte på at det hun til sist hadde funnet fram var det jeg trengte. Jeg tenkte at det var da svært så fancye farger på de strømpene hun ga meg i en eske med flere, og at de så veldig små ut der de lå sammenrullet, men tenkte at da er de vel hyperelastiske,- hun visste jo hva jeg skulle bruke dem til.

Så kommer jeg hjem og skal legge ny bandasje. Tar av den gamle bandsjen. Vasker deretter hendene og desinfiserer såret og omliggende område godt. Så legger jeg på ny kompress og taper den fast, men tenker at det var da en svært upraktisk boks den tapen kom i, vanskelig å åpne og uten noe til å rive den over på, så jeg må klippe den med saks. Så kommer den ytterst irriterende biten når jeg drar ut en av de kulørte strømpene, for å dra den over tomlen på vanlig måte, splitte den og knytte den fast. Litt elementær kunnskap til bandasjering har da en Røde Korser! Men disse strømpene er jo bare tull! De er så trange at jeg knapt får trukket den over min ubandasjerte pekefinger, og ikke stort lengre enn fingeren, så Om den hadde vært vid nok for tomlen med kompress på hadde jeg likevel ikke kunne splitte den og knyte den fast, slik man må når såret ligger på innsiden helt ved roten av tomlen. Hva er disse egentlig beregnet på? Til å pynte seg med? De kan i høyden brukes på et småbarns bandasjerte finger. Man bruker jo ikke en slik strømpe om det bare er en rift med plaster på man har på en fing, da holder det med plasteret! '

Jenta prøvde også av en eller annen grunn å selge meg Medium de medium hanskene, og ga meg en til å prøve fra en boks like ved, som om hun helst ikke ville gå ut i den avstengte butikkdelen enda en gang. Om man får en medium hanske akkurat på en ubandasjert hånd, trenger man jo absolutt noe større til en bandasjert hånd, særlig når man arbeider med hendene, ellers blir de for trange og sprekker lett. Jeg ba også spesifikt om vitrylhansker, men hun kom med vinylhansker, det er nå derimot ikke så skrekkelig viktig, men jeg er nokså sikker på de hadde begge deler, hun hadde sikkert bare aldri hørt om vitryl. Må ha vært et ytterst nyansatt, uerfarent fjols!

I morgen skal jeg sikte meg ut en av de eldre ansatte som ser ut som hun har jobbet der så lenge at hun iallfall vet hva jeg snakker om, hva de har i butikken og hvilket bruk artiklene de selger er til. For de Må da vel ha elementært, enkelt profesjonellt medisinsk bandasjeutstyr på et Apotek??? Iallfall burde de heller hatt Det en 200 ulike hudkremer og andre skjønnhetsprodukter. Ønsker man slikt kan man da heller gå i et Parfymeri.

Kommersialiseringstendensen og profitt-tenkningen har virkelig gjort noe ikke bare Apoteker men også andre fagbransjer. Kompetente ansatte med stolthet av sitt fag og ærlig, redelig arbeid er visst ikke på moten lenger. Nå handler alt om penger, markedsandeler, omsetning og (hurtig) profitt- og det går på den faglige og etiske standarden løs!

Det henger enda igjen at man stoler på Apoteket og forbinder det med høy standard, kompetanse, helse og medisin, men slik er det altså ikke lenger. Dette er hva Forbrukerrådet fant i sine undersøkelser når de testet kremer og hudpleiprodukter i salg hos Apotekene:

Apotekene konkurrerer nå med parfymeriene om å ha flest kremer som skal gjøre oss glattere, friskere og mer ungdommelige. Nordmenn stoler også på at produktene apotekene selger, er helsebringende og uten problematiske stoffer. Slik er det ikke.

Det viser seg at produkter som selges via apotek, ikke nødvendigvis er bedre enn de man finner i parfymerier eller dagligvarebutikker. Boots er blant de aller dårligste med hele 120 produkter i Hormonsjekk-databasen som inneholder hormonforstyrrende stoffer. Mange av Boots egne merkevarer inneholder inntil fem hormonforstyrrende stoffer i ett enkelt produkt. Andre kjente merkevarer fra apotekenes hyller, som Aco, Eucerin og Vichy, inneholder også hormonforstyrrende stoffer. Det samme gjør flere kremer fra Dermalogica og Matis, som ofte selges i hudpleiesalonger.

Likefullt: Vi har ikke noe alternativ så vi er i endel henseende avhengig av Apotekene, det er ikke noe man kan boikotte, selv om det nå altså ser ut til å ha beveget seg mer mot en allminnelig butikk, heller enn en faghandel og kompetanselevrandør. Jeg liker det ikke!

Så gjenstår det å se om "bade-dusj-fimen" hun ga meg egner seg til det bruk jeg sa jeg trengte det til, eller om jeg må gå og returnere det produktet også.

Det er trist at et norsk Apotek ikke lenger uten videre er noen trygg garantist for kvalitet og kompetanse, men mer og mer fremstår som en hvilken som helst butikk fremfor profesjonell faghandel. Det er faktisk ikke bare kundene som reagerer, det bekymrer også de i Apotekerfaget som tar sitt fag på alvor, at useriøse aktører er i ferd med å ødelegge tilliten til bransjen, samtidig som disse kjedene som setter markedkrefter og profitthensyn foran fag fordi de har høy inntjening eser ut og "spiser opp" mindre kjeder med større seriøsitet og redelig yrkesstolthet som ikke har den samme omsetningen og inntjeningen. På denne måten utkonkurrerer profitt seriøsitet, og de seriøse aktørene tvinges til å endre seg i samme retning for å vinne marked, og da er det til syvende og sist kundene og folkehelsa som blir de store taperne og hele fagmiljøet korrumperes.

Helsekost:

Bilde fra Boots Apotek med mye av det samme utvalget av kosttilskudd, naturlegemidler og te-varianter, som i mange tilfeller aldeles ikke har noen evidensielt påvist helseeffekt og også kan ha bivirkninger og sideeffekter, forsterke eller hemme bruk av skolemedisin-medikamenter og være potensielt skadelig og kontraindikert ved en del sykdomstilstander. Uten grundig kompetanse og veiledning fra de apotekansatte kan man altså ikke være trygg:




 

Et holistisk verdensbilde

Vi Bibelkonservative kristne får mye kritikk både i den sekulære verden og av mer frittenkende lutherske liberalteologer som synes å stole mer på sin egen forstand enn på Gud og Bibelens visdom, som blot har sans for det som hører mennesket til og tross teologisk lærdhet (teologi betyr egentlig "læren om Gud") mindre sans for det som hører Gud til. Sannsynligvis for de de kanskje ikke har erfart Gud tett på i sine egne liv og heller ikke har gitt seg over til Den levende Hellige Ånds ledelse. Også blant de konservative, mer fundamentalistisk og læremessig stivnede ser man noen ganger at de går i grøften, dog på annen side, og at Lyset i dem har blitt Mørke. Vi lever i en tid med stor villfarelse. På den ene siden ørekløerne, på den annen side mennesker som mener seg å være de mest rettroende av oss alle, men som når de "forfekter den sanne lære" faktisk kan være vel så styrt av fordommer, hat og fordømmelse mot andre, som av Lysets og Sannhetens Ånd. Dem om det. Retter man blikk og oppmerksomhet for mye mot Mørket, blir man selv lett formørket, og da vinner Djevelen.

Ja jeg nevner Djevelen. Han Den Norske Kirke visstnok mener å ha avsatt etter en mislykket, avsporet eksorsisme på 70-tallet her på vestlandet ;-) "Man fant seg bedre tjent med og mer up to date ved å skrive Fanden ut av manntall og si at helvete er nedlagt". Og så beskylder de vår Kirke for å tillegge vårt Presteskap for stor makt "in persona Christi"! Slik jeg ser det er de jo disse "alternative fritenkende lutherske liberalteologene" som setter seg selv i Guds sted, og gjør Guds ord til intet til fordel for "sin gode sunne sekulære forstand"! Da foretrekker jeg heller å bli ansett som gal for min tros skyld! Jeg stoler vitterlig og med rette mer på Gud enn på min egen forstand. Forstand er en god ting, men den menneskelige forstand er en upålitelig størrelse, mens Gud og Hans Visdom er absloutt, fullkommen og uforanderlig. Han kan man stole på!!! Mennesker tenker og sier så mangt gjennom skiftende tider og trender som renner ut i sand og snart er glemt og erstattet av nye tanker og andre ord, men Guds Ord står fast til Evig tid. Bibelen er ikke "bare en bok" og heller ikke "bare en samling tilfeldig utvalgte skrifter"! Det er heller ikke en bok som kan forstås blot ved bokstaven eller forstanden, men alt vitner om det samme. Deri ligger et Mysterium!

Den sanne katolske tro er en fullevangelisk levende tro, og det katolske Univers rommer alt som er under himmelen, i dypet og høyden, det vi har visshet om og det som håpes, klarsyn, dogmer og mysterier; både det som enda er skjult for de fleste og det som er åpenbart for alle. Inkludert våre svakheter, synder, feil og fall. Gud vet det hele. Han er over alt og alle uavhengig av menneskenes tro. Noen innen den alternative bevegelsen som noe misvisende går under begrepet new age, mens man mer korrekt kan kalle det nyreligiøsitet, kaller seg holister- men Gud er ikke med i det. Ikke noe å ta på vei for, de er også inne i det universelle katolske verdensbildet. En høy og vid horisont, hvor intet menneskelig heller er fremmendt, like lite som det er det for Kirstus. Og Han er Kirkens sentrum, den alt hviler på og selv Kirkens grunnlegger med St.Peter som sin utvalgte apostel. Ham vi regner som vår første Pave; Biskopen av Roma som la grunnvollen for hele reisverket. Og over hans grav hviler Vatikanstaten, og selve Peterskirken. Ingen tilfeldighet! Kristus er i Kirken, og vi er i Kristus så sant vi tror og har mottatt Guds Ånd og blitt i Ham i kjærlighet. I overgivelse velger vi å følge Ham, også når vi møter motstand og forfølgelse i denne verden hvor Djevelen er fyrste og har sitt domene, og han tar åpenbart også turen innom Kirken en gang i blant. Det sies at jo nærmere man kommer Høyalteret, jo større er faren for å støte på ham ;-) Han angriper helst der han ser den største trusselen, Eller det største skadepotensialet, og han utnytter våre svakheter for alt de er verdt. Men Gud gir den svake Kraft til å stå imot, fast i Troen! I egen kraft har vi ikke en sjanse.

For vi mennesker er svake. Og ofte overmodige, innbilske og direkte dåraktige i vår tiltro til egen forstand og vårt ego! Og den onde gjør hva han kan for å lokke og føre oss til fall, pervertere, ødelegge, vanhellige, skitne til, rundstjele oss, og drepe oss om han kan. Men om vi stoler på Gud og holder oss våkne og åndelig edruelige, kan vi vel falle i svakhet, men Gud gjør både fristelsen og utgangen av den slik at vi kan tåle den, og reiser oss opp igjen ved botens sakarament, styrker oss ved Nåden og fornyer oss. Noe annet med ugresset som vokser også i våre rekker, de små revene og onde menn som har infiltrert flokken. Kirken er også i verden, så vi er ikke spart. Ikke fullkommen før hver og en av oss er en Helgen. Kirken har fått alt med Kristus men har enda mange skampletter og skjønnhetsfeil. Det er vår plikt å gjøre hva vi kan for å ikke flekke den enda mer til med våre synder og misgjerninger, for ingenting er skjult som ikke skal bli gjort kjent. Og det er ikke vårt "image" ifht verden som er viktig, men hvordan det faktisk egentlig står til, om vi lever i sannhet og hellighet, og vitner om Kristus også gjennom våre liv, og ikke bare i ord.

Det gagner lite å fremstå ren og pen og pyntelig i det ytre om man er full av indre urenhet. Indre maktspill i mørke, lukkede rom der mennesker med egoistiske ergjærrige ambisjoner er drivkraften, og "spillet" skaper splid skader og sårer mennesker, og så lang derifra kan kalles hellig og fromt, men blot fremstår slik i det ytre, skal vi vokte oss for! Ellers blir vi som de Skriftlærde og Fariseerne som Jesus felte den hardeste dommen over under sitt jordeliv. Det kan vi ikke være bekjent av. Kristenlivet er ikke verken noen konkurranse eller noen øvelse i selvhevdelse der det gjelder å være "bedre og viktigere enn..". Om noen er i Guds elitestyrke, flinkere, sterkere, frommere og bedre enn de andre: Fint! Da kan jo de tilføre oss andre enn hel masse og ta seg av de svakere. Vi skal alltid gjøre vårt beste og prøve å bli den beste utgaven av oss selv, men ikke for å hevde vårt ego. Flinkhet og rang er ikke til for å dukke andre ned og fremheve seg selv, men til for å tjene og bygge opp fellesskapet. Blir noen for selvgod, oppblåst og hovmodig og tar seg til å heve seg på de små og svakes bekostning kan man ganske sikkert regne med at Gud vil bøye det mennesket ned og løfte opp de små. Så som kristne gjør vi klokelig i å ikke bli for kjepphøye uansett hvem vi er. Faren er størst for de i oppskutte posisjoner, og for mye gjødsel av et lite ego fører lett til narcissisme. Derfor tror jeg det er klokt at Store støvler fylles av store, sterke menn som har rygg til å bære gode dager uten å komme under samme dom som djevelen. Om man begynner å høre, tro og stole mer på seg selv, sitt ego, sin fromhet, forrang og sin forstand enn på Gud er man virkelig ute på en farlig vei. Det er farer forbundet med Storhet og Makt, så jeg er strengt tatt glad jeg er en av de små. Men heller ikke Kirken må falle for et narcissitisk selvbilde og se seg blinde på egen storhet, makt, glans, rikdom, skjønnhet, forrang og ære om vi også besitter det! Om vi mener å ha kommet langt åndelig og i helliggjørelse kan vi ikke fortsatt gå rundt og måle og vurdere ting og menneskers verdi på denne verdens vis etter de synlige, kjødelige, verdslige og ytre tingene.

Da er det bedre å innse egne feil og begrensninger, gå i seg selv både på individnivå og som Kirke, og ta det onde ved roten, bekjenne åpent slik også Kong David gjorde da Han syndet, så Gud ved sin tilgivelse, miskunn, nåde og barmhjertighet kan prises enda større. Men det FINNS synd Gud IKKE tilgir! Og ikke vet jeg, men jeg kan vanskelig tenke meg at Jesus virkelig tilgir noe så grusomt som Prester som med de samme hendene som bærer frem messeofferet forgriper seg på våre største skatter; de små barna som tror på Kristus, vel vitende om det gale de gjør og ved sine fulle fem blot for å tilfredsstille sitt eget begjær. Etter Min mening burde disse ekskommuniseres, støtes ut i det ytterste mørke kun prisgitt et håp om at Gud kanskje likevel tar dem til nåde en gang. For hvordan kan slike han sin plass hos oss? Er vi ikke en Hellig Kirke?! Er det mulig å vanhellige den mer enn det disse har gjort? Har ikke Herren selv sagt om slike at det hadde vært bedre for dem om de var kastet i havet med en kvernstein rundt halsen? Er Kirken klar over skadevirkningene og konsekvensene for de berørte barna, eller tror de alt er over så snart overgrepene opphører? De er skadet på sjelen for livet, og sannsynligvis også skadet i sin tiltro til Kirken som sådan og også fått sitt Gudsbilde forstyrret som følge av dette! Er det på sin plass å gi absolusjon for noe sånt? Skylde på Djevelen? Eller skylde på ofrene slik mange overgripere har for vane. Slike menn Vet hva de gjør, og de gjør det fordi de har LYST! Prestesølibatet er iallfall ingen unnskyldning; man blir ikke pluttselig seksuelt interessert i barn på grunn av seksuell avholdenhet. Om det var en naturlig lyst de hadde, hadde de søkt en voksen likeverdig partner og ikke forgrepet seg på uskyldige barn til egen tilfredsstillelse! Og det var neppe Fanden, kun deres eget syke begjær som lokket dem! Deres egen vilje som begikk misgjerningen. De er Onde. Om en normal, god, kristen prest hadde blitt ansporet til slike fantasier det være seg av demoniske krefter, hadde han lagt hodet på hoggestabben eller gått og hengt seg heller enn å misbruke et barn, så en slik unnskyldning kjøper jeg ikke.

'Leser jeg Evangeliet rett gir jo Gud nettopp barnet, de små, de svake, forsvarsløse og skadde, de som er avhengige av andre og står lavt her i verden, forrang fremfor store, sterke, opphøyde lærde menn, og bruker gjerne også de små og dåraktige til å gjøre disses visdom til Skamme. For hvem kan rose seg for Gud i kraft av sin stilling og stand her i verden? Skal vi rose oss av noe som kristne må det være av den svakheten Gud fullender Sin kraft og gjør Sitt verk gjennom. Av Kristus, ikke av oss selv, for hva var vi Uten Ham? Ikke kristne i alle fall! Da hadde vi stått i en ganske annen og mindre heldig stilling ovenfor Gud Fader, og ikke hatt det samme håp for evigheten, eller om å noen sinne frelses og settes fri fra syndens slaveri. Men det er nok ikke til å skjønne for "verden"! De tror vår Gud er en slags humørløs Slavedriver som med Kirken til hjelp legger tunge byrder på oss som gjør livet surt, når Han i virkeligheten er en Frelser og Frigjører som gjennom Kirken hjelper oss å leve et mye rikere liv. I den grad det også innebærer offer og forsakelser, vinner vi større ting ved det- Ikke bare i det hinsidige, men alt her under tiden. Bør prøves! Anbefales! Det er rikere, anderledes og mer fullt av overraskelse enn du kan forestille deg. Et sant kristenliv er Alt annet enn døllt og kjedelig! Men det er klart: Det Koster! Flere synes imidlertid det er såre enkelt å velge vekk synder vi aldri har elsket, for de koster mer og gir lite godt igjen, heller tvert imot. Men jeg forventer ikke at alle skal sitte inne med den samme erkjennelsen. Vi er så forskjellige vi mennesker, unike hver og en, og intet liv er nøyaktig som et annet, selv for eneggede tvillinger som vokser opp i samme hjem. Men Gud vil gjerne kalle oss til seg og samle oss under sine vinger og i Sin Kirke alle som en.

Men så er det alltid en Djevel med i bildet, og alltid mennesker som bruker sin frie vije til å gjøre ugangn og rive ned og tilrane seg det som ikke tilhører dem. Likevel er Gud rik nok for alle sammen, og har større behag i at en synder vender om og gjør rett og rettferdighet enn at synderen skal dømmes, dø og gå fortapt. Selv den som blir utstøtt tenker Gud ut en plan for, så ingen skal være bortstøtt fra Ham. For fellesskapets del er det like fullt noen ganger til det beste å skille ut "de sorte hundene"- de onde som skader andre, fra flokken så de små og svake kan være trygge! Skjønt det er ikke all snerring og glefsing det ligger så mye ondskap bak, ikke alle slike som river smålam ihjel på noen måte. Allminnelige "slagsmål på knokene løs" mellom våre testosteronfylte brødre var så allminnelig på Augustins tid at han rett og slett laget Klosterregler for sånt. Vi er alle bare mennesker, og noen har mer latinsk temperament enn andre, uten at de blir dårligere av den grunn. Iskald, overlagt ondskap med intensjon om å ødelegge og skade er mer et verk av Den Onde. Å bli sint er ingen synd, men det er lett å handle overilt og synde om man hisser seg opp. Ulemende hat derimot bør vi prøve å fri oss fra, for det står i klar og sterk motsetning til kjærlighetsbudet vår Frelser, Mester, Forsoner og Herre overga til oss.

"På kjærligheten skal dere kjenne hverandre igjen, hvem som er i kristus". Om om vi ikke elsker vår bror av kjøtt og blod som vi kan se, og evner å tilgi i kjærlighet, hvordan kan vi da elske Gud som vi ikke har sett, Han som bød oss å elske og tilgi, og vise barmhjertighet? Det er ikke noe nytt at menneskene har for harde og uforsonlige hjerter, men der finnes altså også grenser for tilgivelse, og den betinger ofte erkjennelse av Skyld og at urett gjøres opp for! For vår egen sjelefreds skyld er det imidlertid oftest mer ganglig å også la uppgjort urett fare i visshet om at ugjerningsmenn uansett vil få sin dom av Gud, enn å bære hat og nag inni seg som et mørkt ormebol. Det bare skader sjelen og stjeler vår livsglede, formørker sinnet og gjør oss syke. Derfor bør man for egen del øve seg i tilgivelse og forsonlighet. Men det betyr Ikke at vi skal godta, tåle og finne oss i Alt. Vi er løskjøpt til frihet og ikke til å slave som dørmatter for det onde i verden i kraft av vår kristne tro! Det er alltid de som vi prøve seg på å bruke Ordet mot oss i egen interesse. Vi skal ikke være naive, for det er Mye egoisme og grådighet i verden som mer enn gjerne vil ha noen godfjotter som melkekyr! Gode gjerninger kan vi uansett gjøre, men nestekjærligheten kan noen ganger strekke seg for langt. Og det er ikke Vist, verken til eget gagn eller i Guds øyne! Vi skal ikke bare elske vår neste men også oss selv, og fremfor alt Den Gud som elsker oss mer enn noe menneske, og har våre Beste interesser klarere for øyet enn vi selv ofte har, på godt og ondt men alt til gang!

Kirken er Guds ordning for de troende i verden. Hadde ikke vår Kirke vært bygget på klippegrunn på den grunnvoll Kristus la på Paulus, og derfra i uavbrutt apostolisk sukssesjon, konservering, kultivering og nitid forvaltning av den første lære, og vært et reisverk bygget i tro til Gud, hvor også barmhjerighetsgjerninger er en viktig del av arbeidet, hadde den neppe blitt stående som en enhetlig verdenskirke gjennom snart 2000 år. Men vi skal ikke tro oss trygge og legge oss på latsiden for å sole oss i selvros av den grunn! Det gjenstår mye arbeid før Guds verk er fullført. Og mens Kirken organiserer etter rang og status er Gud en enda større Organisator og Arkitekt som fanger den vise i sin list. Han Alene har alltid et større overblikk på det hele, og velger selv sine. Vi vitner om Sannheten så sant vi har Guds Ånd. Og det er tre som vitner sammen om vår Tro; Ånden, Vannet og Blodet. Men også blant de 12 nærmeste Apostlene var den ene som åt av brødet og drakk av kalken en foræder som ikke trodde, og bare Jesus visste det før det ble klart for alle, og da var det for sent for Judas å angre. Til de som har latt seg beruse av Makt og latt seg drive av, er det bare En ting å si: På tide å bli Edru for vi lever i Apokalypsens tid og det ulmer og koker i verden!

Og la oss huske at selv om våre Paver er innsatt etter bønn og Åndens veiledning som Kirkens Overhoder gjennom tidene, er det Kristus selv som er Pavens og hele Kirkens Overhode. Paver er også mennesker, og ikke alle av dem har vært noen Helgener. For verden kan jeg avkrefte myten om at vi tror enhver Pave er fullkommen og uten feil, men jeg synes Godt om den Paven vi har nå, så vil frukten av Hans tjeneste vise seg etterhvert. Gud har valgt ham, han var ingen soleklar favoritt, så la oss se hva Gud vil gjøre gjennom ham! Han fremstår iallfall som en ydmyk mildt og forsonende skikkelse undergitt Gud og har vist stort mot og overrasket en del mennesker ved en del av sine uttalelser. Det ser jeg som et Godt "jærtegn", for slik kjenner også jeg Gud- En uforutsigbar Gud man ikke kan "spikre fast eller sperre inne, lese opp og vedta" som tar en på nye veier, men som Alltid er pålitelig og alltid har noe bedre på lur når noe stivnet brytes opp; Det kommer mer! Og den som lever får se. Vi får prøve å være litt ydmyke ute i provinsen Norge også, og ikke være så snare til å rope som Kong Sverre om Paven skulle si noe annet enn vi selv mener, for Han er tross alt Paven! Og vi er ikke lutheranere, selv om nå Luther ikke er Kirkens verste fiende, han har antageligvis alt konvertert tilbake i skjærsilden, og på Dommens dag tror jeg neppe Gud spør etter hvilket Kirkesamfunn vi tilhørte. Vi får heller bare nyte de fordelene vi er velsignet med mens vi er her og forvalte det vi har mottatt med vett ;-) Men det er alltid noen som er redde for endringer.

Den Katolske Kirke Er klokelig en "gå sakte Kirke" i en verden hvor alt nå skjer svimlende fort, alt foregår samtidig og ikke lenger følger fordums tiders lineære tankegang mens vi bombes med inntrykk fra alle kanter, og det er en kakefoni av røster med ulike lærer ute og går, mens lovløsheten tiltar og normer og tradisjoner stadig veltes over ende og slenges veggimellom, sekularisering og nihilisme brer om seg. Det kan lønne seg å holde igjen og ikke løpe med dem ut i alt som er "i tiden", men om Gud vil ta oss som Kirke et byks videre i vår tid, får vi pent følge etter. Min erfaring er at det lønner seg ;-) Vi er konservative men det kler ikke vår tro å være reaksjonære. Jesus selv kom jo med den mest radikale og provoserende forkynnelsen ever under sitt jordeliv! sin jordiske samtids religiøse elite, de Skriftlærde og fariseerne var han et skikkelig hår i suppen, og med sitt Guddommelige klarsyn ble de var at han visste mer om dem enn det som måtte komme ut blant folket, og han talte dem imot med Kraft og satte de høyt aktede herrer i forlegenhet samtidig som han vant oppslutning og kjærlighet i folkedypet, tilga synder og rokket ved deres makt og herskerstatus, så de bestemte seg for å rydde Ham av veien. Men Jesus LAR seg ikke rydde av veien, Han ER Veien! Han er Vår Mester og Herre og Han er med oss i Ånden mens vi er på vei mot Ham og å få se Ham forklaret slik han er, som er vårt mål og hvori vår renselse og fullkomne helliggjørelse ligger. Alene i Kristus!

Vi må ikke glemme at vi er Pilegrimer underveis mot Troens mål, og at ingenting kommer til å forbli "slik det alltid har vært". Det venter oss noe nytt vi enda ikke kjenner, og bare skimter glimtvis, så vi kan ikke "slå oss til ro her". Guds Ånd er Levende, og alt liv er i bevegelse. Vi har fått en ny Pave, og jeg tror han er en av de bedre. "Se jeg gjør noe nytt". Var det ikke Gud selv som sa det? La oss bevare undringen, stole på Gud og følge med på det han gjør. Det "er noe med den Paven", og det er Ikke populisme! Sann mine ord som ho bestemor alltid sa, om nå ikke riktig alt som kom fra den munnen heller var helt sant. Paven fortjener enhver katolikks respekt! Herrens veier er uransakelige og jeg har opplevd så mye med Gud "mellom Himmel og jord" og er så velkjent med alt menneskelig at jeg er den siste til å dette av stolen for noe som helst. Dertil har jeg gjennom livet blitt gjort til en levende skyteskive og syndebukk for alle mulige slags projeksjoner og onde beskyldinger, så jeg tror nesten jeg klarer å ta hva enn som kommer. Gud er med meg, ellers hadde nok ikke Guds Fiende hatt så mye imot meg og angrepet meg så sterkt.

Denne vesle jenta fremstår visst som en trussel for selveste fanden. Han er stygg og vil gjerne ødelegge og drepe meg, men ikke er jeg særlig skuggeredd og ikke er jeg redd for å dø, og Faren min er jo unasett mye sterkere enn den farløse Fanden ;-) Midt imot i frontalangrep tør den feige Faen ikke prøve seg, så han forsøker med allslags intrikate innfallsvinkler for å få has på meg og koser seg Ekstra om han kan bruke noe Godt til å føre meg til fall, ond og uten respekt for det som er hellig og godt som han er. Han kan simpelthen ikke tåle det. Men om han igjen finner på å bruke små menn med overdreven selvtillit og fortryllende egenkjærlighet til å plage meg, begynner jeg å bli ganske god på å jekke sånne ned så de piler vekk med halen mellom beina, så den går heller ikke egentlig lenger. Min styrke ligger ikke i seg selv, og jeg skulle gjerne likt den som kan stå seg "i handbak mot Gud". Det er neppe så mange andre enn den gode Jakob som har vært i basketak med Gud og vunnet. Da hadde hofta alt gått ut av ledd...Han må ha vært gjort av sterkt stoff den Jakob. Israel. Ikke til å forveksle med den sekulære Staten Israel slik noen synes å gjøre. Men den har også en rolle i endetidens plan, man må bare ikke mixe begrepene. Noe er åndelig, noe er det ikke, men Navnet kan være det samme. Paulus kalte Jerusalem "det åndelige sodoma". Så handler kanskje heller ikke endetidsprofetien om Babylon om det gamle geografiske Babylon, som vel lå i traktene omkring det som idag er Irak, selv om det virkelig "skjer mye der nede". Kanskje vi skal begynne å granske vår egen kultur og den vestlige sivilisasjon litt mer nøye?

Noe skal man imidlertid ikke spekulere for mye på, ellers blir man bare forvirret. Og det er mange som har tippet over i galskap etter å ha forlest seg på Johannes Åpenbaring. Og Jeg er ingen Profet! Ganske praktisk anlagt og jordnær faktisk. Likefult har alle kristne del i Kristi Profetembete, så Sant hans Ånd bor i oss. Men vi taler også ut fra vårt eget. Noe hører blot sinnet til, og der kan ikke jeg påberope meg å være den friskeste. Jeg er Hardt prøvet i livet! Man Tar skade av slikt! Så det finnes en mulighet for at Johannes Åpenbaring var skrevet under et sammenbrudd. For ikke bare hadde mennesket Johannes opplevd og vært vitne til store ting med Gud, han gjenomgikk også forfølgelse og ekstreme menneskelige påkjenninger. Men man vet lite om menneskesinnet og psykoser om man tror jeg med det antyder at Johannes Åpenbaring som har sin plass i vår Bibel, som er en Hellig bok jeg skatter fremfor noe som er skrevet, er "ren svada og uten sannhetsgehalt". For innholdet i en psykose er aldri tatt rett ut av luften, det har sin rot i menneskets liv, erfaringer og forestillingsevne, noen ganger er det blandingstilstander av sykdom og religion hvor noe faktisk Er av Åndelig natur, og Johannes var utvalgt til en stor tjeneste og levde nær Gud og i fortrolighet med Kristus. Det som bringer tanken hen på psykose er heller formen og stilen, det kryptiske, billedspråket, at det er så vanskelig å finne sammenhengen og forstå det som står der. Jeg tror mye av det faktisk Er åpenbaringer fra Gud, men de kan være ført i pennen i en sinnstilstand som man iallfall idag ville funnet patologisk. Det er noe kaotisk over det. Jeg tror det helst bør leses av sunne nøkterne intellekt med teologisk evne til "reflektiv distanse". Det er iallfall ikke "for katten" ;-)

Vi vet ikke alt og det er ikke gitt oss å forstå alt. Det speilet vi ser i er et gammeldags bulkete speil og ikke slike speil som vi har i dag, der alt vises tydelig som det er bare speilvendt. Og det er en stor vesensforskjell på et modent konservativt Bibelsyn og den fundamentalismen som overforenkler og forstår etter bokstaven. Jesus brukte også billedlige fremstillinger for å forklare ting, men han hentet bildene fra folks hverdagsliv så de skulle forstå Bedre, så stoffet kom dem nærmere, så de kunne skjønne at "dette er virkelig, det handler om dere og deres liv". Han forkynte på en svært lettilgjengelig og jordnær måte som "alle" kunne forstå. Noen ganger er det de best skolerte teologene som går seg fast der småbarn "tar det" med en gang i ubetinget tillit og tro til Jesus. Og han åpner og lukker øyne og ører på folk etter som Han vil. Gud vet Best! Han møter oss og er med oss i alle aspekter av våre liv. Han er ikke bare Bokens og Ordets Gud, selv om Han også er Det. Tro er så mye mer enn bare en "hodesak". Sitter troen kun i hodet blir man fort konfus! Det er ikke alt som kan forstås med intellektet, noe må erfares og gripes med hjertet. Og det hjelper lite på kunnskapen om Gud for selv det beste teologiske intellekt om han eller hun aldri har Kjent Guds Kraft og Kjærlighet og erfart den Hellige Ånds fredfulle stille gyldne, varme, levende, rislende nærvær. Man kjenner jo ikke et mennekse man aldri har møtt in persona og hatt noen faktisk nærhet til heller, bare hørt og lest om. Tro handler mer om relasjon enn om lære, men man lærer i relasjonen og interaksjonen med Gud og andre mennesker i Tro.

Om det er noe Gud Vil gjøre gjør han det uansett hva den og den måte mene, uavhengig av hvem som blir provosert og uhindret av menneskelig motstand. Se til å være på Guds side så går det bra uansett! Jeg har tiltro til den Paven. Til ære for de av mine lesere som anser mitt trosunivers omtrent som science ficition kan jeg bare si: May the Force be with him! Men dette er blodig alvor, og etter mitt syn har denne Paven en Nøkkelrolle på grunn av den tiden vi lever i, hvor vi nå er vitne til de første riene ved innledningen til en verdensomspennende krig hvor det kommer til å bli totalt kaos og stor forvirring og villfarelse, panikk og store lidelser. Nettopp nå har vi så sant vi er i Kristus og har Sannhetens Ånd kalt til å bevare roen, ikke bli grepet av angst, ikke gi oss av i religionskrig, for den virkelige kampen er ikke mellom "oss og dem". Kampen mellom godt og ond står i det enkelte hjerte og som kristne er vi kalt til å ikke framskynde konfrontasjon, til å gå i fredens og forsoningens tjeneste, stille oss i mellom og favne ut til sidene, søke allianser i alle leire for skillet mellom fiende og venn går ikke fra leir til leir men midt inne i leiren (vi vil finne venner og allianser i andre leirer, og ikke alle som kaller seg kristne er det og har heller ikke Den Hellige Ånd), vi vil måtte  se at Gud utgyder sin Ånd over hvem han vil i hele verden og åpenbarer ting for de små som de store ikke klarer å tenke ut, og at Han ikke bare er fromme, rettroende katolikkers Gud. Men noen vil ikke tro uansett, før den Dagen Herren kommer igjen, og ingen vet Når. Vi skal ikke rokkes og ikke la hjertet bli grepet av angst, ikke springe ut i den ene eller andre retning blindet av vold og hat. Og i dette ser jeg Kristus og Guds utvelgelse i vår Pave Frans, og hva han prøver å gjøre og forhindre når trengselen bryter ut. Mette nordmenn flest er blitt søvnige i velferdståka. Vi skal være våkne og ha et klart og åpent blikk. Ikke stirre for mye inn i mørket, søke Lyset. det som er godt for menneskenes sjel. Ta vare på hverandre, ikke sloss og kives, ikke dele oss i partier og fraksjoner men søke å samle. Men frafall og avskalling vil nok komme etter som flere får oppleve motstand og forfølgelse for sin tro. Her har Paven en stor oppgave foran seg som Kirkens leder. Han er også under skyts, følges med argusøyne fra ulikt hold. En Pave er ikke noe å kimse av.

Skjønt når vi snakker om "Pavens ufeilbarlighet" betyr det i praksis at Paven i kraft av sin Gudegitte autoritet som Kirkens Overbiskop, er den som får siste ordet der det oppstår tvister i lærespørsmål hvor Trosembetet ikke klarer å komme til konsensus, og det Paven da "detter ned på" er ofte noe som alt er en uoffisiell etablert trossannhet i det brede lag av katolikker. Kirken har en Hierarkisk oppbygning og slik Må det være, men Gud arbeider ikke bare ovenfra og ned, men like mye nedenfra og opp. Det er et samvirke mellom alle kristne, ingen konkurranse, vi har En og samme Sjef alle som en. Så vi tilber ikke Paven som noen Gud! Vi tilber heller ikke helgene og særlig jomfru Maria som Guddommer, men disse kommer oss til hjelp med sin forbønn i kraft av sin Nærhet til Gud i det hinsidige dit vi enda ikke er kommet, så vi ber dem om forbønn. Og om vi som gjennom Kommunionen i Tro forenes med Ham og bindes sammen i fellesskap som ulike lemmer på Kristi legeme på jorden, som Kirke, I Kristus, som Hans medarvinger med Gud som Far, er det heller ikke rart å kalle Jomfru Maria for Kirkens mor, for er det ikke nettopp en mor som våker over sin Sønn og sine barn ved Ham? Likesom Gud er vår Far er også Kirken vår Mor, som tar seg av våre åndelige behov og hjelper og støtter oss på livsveien som kristne. Men vi har også Plikter. Det skulle bare mangle! Om det ikke var forpliktelser knyttet til Troen, og om vi ikke hadde orden, struktur og "husregler", men alle bare virret rundt i alle retninger som sauer uten Hyrde hver med sin indviduelle lære, hadde neppe Huset blitt stående så lenge. Det burde kanskje Den Norske Kirke ta lærdom av...

Vi får "pes" for vår tro, men det handler også om hvordan vi forholder oss til de som er utenfor og ikke deler vår tro. Vi skal møte dem med nestekjærlighet, barmhjertighet og respekt så langt vi formår og strekker til. For det er ikke vår sak å dømme eller fordømme de som er utenfor, det er Vi, Troens folk som har forpliktet oss på å leve i samsvar med Bud og regler. Vi kan ikke tvinge det ned over andre, som Gud har gitt frihet og vern til å leve slik de vil i samsvar med egen tro og overbevisning. Vi kan tro med overbevisning at vi bærer Sannheten, men ingen av oss kjenner heller enda Hele Sannheten, den er ikke skrevet og vedtatt, vi er hele tiden avhengig av Den Hellige Ånds veiledning og ledelse, og må være myke og villige nok når Ånden tar oss i en annen retning enn vi selv hadde tenkt. Som enkeltindivider og som Kirke.

Gud førte med ved Ånden, etter en tid i bønn dit jeg aldri hadde tenkt meg; Til Den Katolske Kirke der min tro er hjemme, og der fant jeg enda Mer og større gaver og skatter enn jeg søkte og visste fantes under himmelen. Så jeg står Ved min Kirke, og Den fullevangeliske katolske tro og lære. I noe er jeg sterk, i andre sider av vår tro er jeg svak. Men Vi tror i fellesskap og leser Trosbekjennelsen unisont som En Kirke, og slik utfyller vi hverandres svakheter og bærer sammen Hele den katolske Tro. Også Peters tro og mot sviktet. Men vi har En som alltid er sterkere! Da kan vi våge å gå i tro også når det er alt vi har å stole på vil bære. Med Jesus om bord trenger vi ikke bekymre oss for "Kirkeskipet" selv når det stormer som verst. Alt vi har å gjøre er å Tro, lytte til og stole på Mesteren. Men vi trenger også hverandre, Det Hellige Samfunn, Kirken. Så skal vi nok komme fram til den Himmelske strand fulltallige en dag. I mens skal vi leve og stå vår prøve i denne verden. Bli i vårt Kall. Og Jesus har lovet å være med oss alle dager, også de dagene vi er motløse. For vi er ikke alene.

Er det ikke fint? ;-)

Og om denne gamle lutherske Presten sliter litt med Troen, har han også ytt gode bidrag på troens vei, som kan styrke og nøre andre igjen og gi en stemme til andres tro, selv når hans trosliv er tørt. Ytterst menneskelig er han iallfall ;-) Og jeg tror strengt tatt at noen av de som har satt seg som mål å bli de frommeste helgener, først må bli litt mer mennskelige, ydmyke og jordnære for å ha en sjanse. Gud har nå engang skapt mennesket med kjøtt og blod og ikke som englene, fordi det var hans vilje og idè, og han setter oss høyere enn Englene. Men jeg avslutter altså innlegget med Bjørn Eidsvåg. Her er noen av visene hans:

 
Leonard Cohen kom også med noen Fremtidsprofetier i sine sanger, men de er i større grad destruktive, for han var ikke Kristen, delte ikke det Kristne Håp, men overlot likevel ved sin død alt til Gud, og var klar til å ta alt det ukjente som måtte komme, dom eller nåde. At den zen-budhistiske jøden var et spesielt, spirituelt og visjonært menneske er jeg iallfall Ikke i tvil om. Han så også ondskapen og at noen mennesker aldri vil lære og åpne seg for det som er godt, men rett og slett er fordervet og forherdet. Han hadde en sterk Gudstro, men han så for mye mørke. Ved slutten av sitt liv var det tvilen og åpningen for hva enn som måtte skje med hans sjel når han døde som rådet, men han trodde på noe etter døden:
 
"The Future"
 
Give me back my broken night
my mirrored room, my secret life
it's lonely here,
there's no one left to torture
Give me absolute control
over every living soul
And lie beside me, baby,
that's an order!
Give me crack and anal sex
Take the only tree that's left
and stuff it up the hole
in your culture
Give me back the Berlin wall
give me Stalin and St Paul
I've seen the future, brother:
it is murder.

Things are going to slide, slide in all directions
Won't be nothing
Nothing you can measure anymore
The blizzard, the blizzard of the world
has crossed the threshold
and it has overturned
the order of the soul
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant

You don't know me from the wind
you never will, you never did
I'm the little jew
who wrote the Bible
I've seen the nations rise and fall
I've heard their stories, heard them all
but love's the only engine of survival
Your servant here, he has been told
to say it clear, to say it cold:
It's over, it ain't going
any further
And now the wheels of heaven stop
you feel the devil's riding crop
Get ready for the future:
it is murder

Things are going to slide ...

There'll be the breaking of the ancient
western code
Your private life will suddenly explode
There'll be phantoms
There'll be fires on the road
and the white man dancing
You'll see a woman
hanging upside down
her features covered by her fallen gown
and all the lousy little poets
coming round
tryin' to sound like Charlie Manson
and the white man dancin'

Give me back the Berlin wall
Give me Stalin and St Paul
Give me Christ
or give me Hiroshima
Destroy another fetus now
We don't like children anyhow
I've seen the future, baby:
it is murder

Things are going to slide ...

When they said REPENT REPENT ...




 

 

MOT!

Hvis du er en skikkelig tøffing, og gjør et vågestykke helt uten frykt, er du ikke like modig som den som er redd men likevel gjør det.

Om du brenner for en sak som har bred støtte, og ditt arbeid for den gode sak høster stor popularitet, er du ikke like tapper som den som står opp for det han tror på også når det koster, gjør ham uglesett og upopulær.

Om du sier det "alle liker å høre", synger i samstemt kor og aldri provoserer noen kan du da ta noen personlig ære for å være og mene "akkurat som de andre"? Er det ikke den Ene stemmen, narren som sier det ingen andre tør å si, som kanskje tråkker over noen grenser, og rusker i etablerte Sannheter og forestillinger, han som kan avvepne med en beisk kommentar og bitende ironi og snu ting litt på hodet, eller den lille gutten eller jenta som liksom bare "plumper ut med det" som er verdt å lytte til, som kan gi "Keiseren" en korreks?

Vær deg selv! Gud skaper ikke blåkopier, bare originaler. Og alle vet at originaler som bare finnes i ett eksemplar, er mer verdifulle enn det som er masseprodusert allemannseie.



 

Politisk Musikk

Noen politiske/ideologiske sanger som har vært en del av mitt liv.



 
 


 


 


 


 
 


 
 
 


 


 


 

Et ungdomsidol

Justin Bieber??? Glem det! Her er en av mine Ungdomsidoler:

K.M. Myrland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
K.M. Myrland
K.M. Myrland.jpg
K.M. (2012)
Født Knut Magne Myrland
23. mars 1948 (69 år)
Harstad, Norge
Yrke Sanger, låtskriver, gitarist, komponist og tekstforfatter.
Nasjonalitet Norge
Kallenavn KM
Sjanger Country, roots
Instrument Sang, gitar
Stemmetype Bass
Aktive år 1976? idag
Plateselskap Philips / Universal
Nettsted KM Myrland med Vante Folk

Knut Magne «KM» Myrland (født 23. mars 1948 i Harstad) er en nordnorsk country-/rootsinspirert vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter.

Myrland var opprinnelig sjømann, men ble invalidisert etter en eksplosjonsulykke i Houston i USA på begynnelsen av 1970-tallet. I 1976 slo han igjennom som kultvisesanger med sine samfunnsengasjerende tekster og karakteristiske dype stemme på debutalbumet Isbål. Blant høydepunktene var låtene «Sånn som skyan fær», «Elisabeth» og «78° nord». I årene fram til og med 1983 ga Myrland ut åtte album til. Deretter ble det stille fra Myrland på platefronten fram til 1997, da samlealbumet Vante folk - K.M. Myrlands beste ble gitt ut. Det inneholdt 21 av Myrlands mest populære låter. Så kom det 10 nye år uten utgivelser, men i 2007 ga han ut to nye album: Nattmårra og Fartstid - Live fra Tromsø. I 2010 kom så Sjelespor. I 2016 feirer KM Myrland 40 år som platartist og slipper albumet Komaland første uke i mai[1]

Myrland bor i dag på Mørkved i Bodø. Han er kjent som en turnerende artist med stor popularitet, spesielt i Nord-Norge. Myrland akkompagneres gjerne av gruppa Vante Folk, som i dag består av musikerene Øyvind Nilsen (bass), Steinar Krokstad (trommer), Sverri Dahl (tangenter, trekkspill) og Tore Morten Andreassen (gitarer). Gruppa, som var med på innspillingene av albumene Nattmårra, Fartstid og Sjelespor, har vært Myrlands faste backingband siden 2006.



 


 

SENTIMENTAL! ;-)

HJERTESJEKK:

sentimental- store norske lekiskon:

Sentimental, sterkt følelsespreget; overdrevent følelsesfull, søtladen.

 
 
Jeg har kommet så langt at jeg klarer å se meg selv i min oppveksts akterutseilte, svartelista Matros, som fortalte de mest tåredryppende sentimentale historier i fylla i håp om å sutre seg til litt kvinnelig veldedighet ;-) Men har vi ikke alle stått på akterdekk i mørket, langt hjemmefra og ganske alene, kikket opp mot stjernene og kjent et vemod over at havna vi nettopp har forlatt skal vi aldri vende tilbake til for den vil aldri bli den samme, på vei et sted uten å vite hva fremtiden bringer? Jeg har enda ikke funnet den trygge havna der jeg kan ankre opp for godt. Tøfft liv! Og da kan man jo bli litt sentimental...

 
Det var da de skikkelige tøffe gamlekara spøtta, slo en barsk plate og stakk litt i hverandre, for noen sipping ska vi ikke ha noe av. Her er det bare å "ta det som en mann". Men det er ikke lett når man er Kvinne!



 



 



 

"Salaam Aleikum"

"Og de sier; Fred, Fred! Og det er ingen fred..." (sitat fra Bibelen)

Assalamu alaikum (arabisk: السلام عليكم, As-salāmu `alaikum) er et arabisk uttrykk og talemåte brukt som hilsen mellom mennesker. Uttrykket har betydningen fred være med deg, og nyttes av både arabiske muslimer og arabiske kristne. Kortformen salaam er vanlig brukt.

Om skrivemåten av Salaam aleikum, det avhenger jo en smule av hvor man kommer fra, hvordan språket der man er fra, er. Å skrive Selam er feks vanlig for tyrkere og folk fra Balkan, fordi de der uttaler e'en som en a, på grunn av hvordan språket deres er bygget opp.

Assalamu alaikum (arabisk: السلام عليكم, As-salāmu `alaikum) er et arabisk uttrykk og talemåte brukt som hilsen mellom mennesker. Uttrykket har betydningen fred være med deg, og nyttes av både arabiske muslimer og arabiske kristne. Kortformen salaam er vanlig brukt.

Hvis noen hilser én ved at sier "assalamu 'alaikum", svarer man: "wa 'alaikum wassalam" (aleikum salaam) eller "fred være med dig også" (wa = og).

Vi katolikker hilser også de nærmeste rundt oss og tar dem i hendene med hilsenen "Kristi Fred", eller "Guds fred". Bibelen snakker en god del om krig i det gamle Testamentet, men enda mer om Fred. Kristus sier han vil gi oss som tror på ham (sjele-) fred og Evangeliet og budene gir oss jo en vei til fred, det er bare det at så få tar imot det, og enda færre lever etter det. Gud ønsker fred, men vi mennesker er oss selv like og "fucker det opp hver gang", derfor vil Gud i endetiden, når lovløshet, villfarelse og synd tar over ta freden bort fra jorden, og "det skal være krig og rykte om krig" og "menneskene skal bli grepet av angst når hav og brenninger bruser". Det er profetert, Gud vet det, han lar det skje. Det er en konsekvens av at vi har "ett av treet som gir kunnskap om godt og ondt", har syndet mot vår skaper og mistrodd ham til fordel for løgnen. Men det er jo vi mennesker som Gjør det onde, ikke den Gode Gud. Skjønt han på tross av sin store Kjærlihet, Nåde og barmhjertighet som vil at selv den verste synder skal vende om ikke er noen Pusekatt, og kan være en grusom fryktingydende Gud fordi han er en Rettferdig Gud som ikke kan tåle det onde, og hevner urett.

Det som skjedde 9.11.2009 hvor islamistiske terrorister fløy rett under nesen på verdens beste etterretningstjeneste og rammet Twin Tower, symbolet på vestlig/amerikans økonomi og også kræsjet et fly rett inn i Pentagon, hjertet i USA`s militærmakt kunne ikke skjedd uten at Gud lot det skje. USA har begått urett både i sin krigføring ute i verden, som Irak-krigen og krigen i Afgahanistan, som har kostet mange, også sivile liv, og påført store skader. At USA`s krigføring ute i verden alltid har vært så rettferdig og "ren" kan ingen påstå. Som økonomisk stormakt har multinasjonale selskaper også utbyttet mange u-land og land der fattigdommen er stor med ut fra kyniske kommersielle egeninteresser. Intet er svart-hvitt ifht hvem som er "onde" eller "gode", for Gud er vi alle enkeltindivider som vil få en individuell dom etter hjertelag og gjerninger.

Jeg drister meg til en "Tabu kopling" mellom et bilde fra 9.11 og en sang av den Vise spirituelle mann Leonard Cohen, som selv syntes å være veldig desillusjonert i sin tro, men overlot det hele til Gud og var innstilt på å ta det som måtte komme, dom eller frelse etter sin død. Og det er klokt, for det er ikke engang Vår tro, BARE GUD DET KOMMER AN PÅ TIL SYVENDE OG SIST! Jeg tror Leonard Cohen i sin sjels siste og mørkeste natt, i erkjennelsen av at "jeg er ikke bedre", jeg vet ikke hva som møter meg, Gud synes meg så fjern, men jeg overlater det til Ham alene, lar det stå til, så jeg er klar! Det er helt i samsvar med JOHANNES AV KORSET`s lære. Den som ser åndelig interessert og vil vite mer kan lese Wilfred Stinissens bok "Natten er mitt Lys". Når man virkelig nærmer seg Gud blir det først helt mørkt, fordi man blir så blendet, og Gud synes langt borte, man kjenner seg alene og fortapt. Da er gjennombruddet nært forestående, man er klar til å gå opp på Karmel og se Jesus i sin herlighet, gå inn i Lyset!

Det ligger et slør over alt hellig, og Herrens veier er uransakelige, han virker i det skjulte, og avdekker nå i Endetiden litt etter litt det som har vært skjult fra tidenes morgen, så vi må regne med den ene avsløringen etter den andre, slik sannheten om misbruk av barn utført av apostler som i sin tjeneste har status som "in persona Christi"- Kristus selv, også ble avduket. Og med det vitner de Mot Kristus, og mot Vår Mor Kirken som de har besmittet og gjør til en skjøge med sine avskyelige handlinger, og bringer oss i vanry blant folkene! Hadde ikke de kristne gjort så mye ondt og veket så av fra Kristi lære i sine liv, hadde flere tatt imot Evangliet. For verdens motstand mot Kirken og "de kristne" er ikke bare fordi verdens Fyrste mot oss og forfølger oss, men lidelser og vanry vi har påført oss selv ved våre synder. Jesus har også, så sant vi tror Evangeliet gjort det klart og tydelig, at i dommen vil han ikke kjennes ved alle som har påkalt Hans navn, forkynt, profetert og kalt ham Herre, fordi deres hårdhet, egenrettferdigher, selvforherligelse, egenrettferdighet, gjerninger og unnlatelses synder mot de små, de som lider i verden vitner mot dem! Det sekulære vesten, Norge inkludert er blendet av det som er i verden; kjødets lyst og øynenes lyst, rikdom og vellevnet, og mange har villet seg langt bort fra Gud, Troen er svak og på vikende front til fordel for verdslig sekulær tenkning, normoppløsningen stor, Guds lov og bud gjort til intet og folk "sover" i velstandskoma og lar seg underholde av det som er uten substans. Teologisk vil folk bare ha det som klør dem i ørene, så "liberalteologer" og på den "konservative legmannsiden" som mener å lese Bibelen rett forfører karismatiske Pastorer folk til å tro at de vil oppnå verdslig økonomisk suksess om de bare gir så det svir til den styrtrike menigheten. De sier de tjener Kristus, men det er Mammon som står sterkest. Og norske kvinner er så "frigjorte" at de har glemt Gud, syns det er greit å få uønskede barn avlivet ut fra egoistiske motiver, og vil helst bare leve i sine lyster, og ikke ta imot tilrettevisning til Livet! Sånn sett er en del av de muslimske kvinnene som dekker seg til og kun har åpning for øynene, i sin Gudshengivelse mer seende enn vestlige kvinner, som er lettkledte og skamløse som bare det, men har bind for øynene! Få ser hva som skjer i verden, og hvor det er på vei, men til sist vil nok også Nordmenn våkne med et smell. Tyven kommer om natten, og Herren kommer en dag menneskene ikke ventet det. Menneskene vil slik vi kan lese det i Bibelen, "kjøpe og selge, gifte seg og skille seg" og ane fred og ingen fare, til Han de ikke trodde på, Han de holdt oss for å være dårer på grunn av. "For Herrens dag kommer, den grusomme og forferdelige". Og den dagen er det ingen som ler!

Moseloven, som vi i stor grad har felles med muslimene i deres Sharialov, er ikke Ond! Den sier noe om hva som er godt og ond, og er en veiviser og rettleder til et godt, hellig og rent liv. Om vi ikke syndet og gjorde ond var Loven intet problem for noen. For straff og dom er for lovbrytere. Men den som selv tror seg rettferdig for Gud etter Loven og utøver straff og dom over andre etter den, er under Lovens forbannelse, for vi har syndet alle som en, mye eller lite, og den som har forbrutt seg om så mot det minste bud i Loven har etter den kristne lære forsyndet seg mot Hele Loven.

Jesus kom med Nåden, som setter oss fri fra Lovens forbannelse og syndens lovmessighet. Men om vi forstår at Loven ikke er opphevet, lærer oss om synd og hvor alvorlig det er; for synd volder alltid oss selv og andre skade og fører til det som er ondt, enten vi ser det eller ikke, fordi vi har mottat Sannhets Ånd, farer vi ikke vill, synder vi ikke så lett. Når vi skjønner at Kristus er Guds Sønn, Messias og hva han har gjort og lidd for oss, hva Gud ved Ham i kjærlighet og barmhjertighet har frigjort oss fra, og øver oss i Gudsfrykt, Gir vi oss over til Hans ledelse og synder ikke så lett. Men om vi synder, straffes vi ikke med død slik det før var, etter Guds rettferdiggjørelse ved Tro og tillit og en gjenopprettet Gudsrelasjon, slik det var før syndefallet, og slik vi er fra dåpen i barndommen som barn av Guds Rike før vi har syndet, om vi bekjenner våre synder og omvender oss, og med godt fortsett går videre i tro på helliggjørelsensvei, reiser oss og faller, snubler i egne bein, fristes og faller mens Gud gjør utgangen av det slik at vi kan tåle det, og ved omvendelse, bekjennelse, ved å be om Nåde og søker Guds vilje med våre liv, for den er god,  reiser Han oss opp igjen, setter oss i Frihet, styrker oss og holder oss oppe på Helliggjørelsens vei. Tro er visshet om det vi ikke kan se, overbevisning om det som håpes. Ved Kristi Bønn til sin far, som vi som Guds barn har del i ved tro, bevarer han oss for det onde, og gjør oss ydmyke og villige til å leve et liv med verdighet etter Nåden, tilgivelsen og kjærlighetens lov, og ikke med kalde, harde hjerter etter lovens bokstav, med dom og fordømmelse. Men enten vi synder mens vi lever etter Loven, eller lar være å synde uten loven, er det ikke ene troen og bekjennelsen det kommer an på, men Gudshengivelse, hjertelag, og gjerninger utsprunget fra den Ånd som er i oss, som virker det gode i Alle mennesker, og alt samvirker til det gode for den som Tror. Slik kan en god, barmhjertig og from muslim, som i Gudshengivelse og Gudsfrykt viser godhet og barmhjertighet mot andre, og synder lite, få en mildere dom enn en kristen som tror seg rettferdig, men vender Nåden til skamløshet og gjør det som er ondt i Guds øyne. Og selv om vi håper og setter vår lit til Kristus med overbevisning, har vårt anker i Ham bak forhenget til det aller helligste i himmelen, hvor alle bønner stiger opp og han gjør Prestetjeneste på Melkisedevs vis til evig tid, hvor hans eget hellige rene blod, da han ble gjort til synd for oss, som et slaktet som et offerlam hvis blod renser oss fra synd og forsoner oss med Gud,  lik en syndebukk som folkenes synder ble lagt på, før han ble sendt ut i ørkenen der djevelen har sin bolig og Gud ikke er å finne. Tror du dette, har du løfte om frelse, og renses ved dåpen, sakramenter hvor du drikker Jesu hellige blod, og botens sakrament når du synder, for mennesket er svakt, ånden er villig men kjødet er svakt og fristelsene mange, vi har så mange lyster og begjær, ser oss lett så blinde på det som er i verden, vil så gjerne gå vår egen vei, stoler for mye på oss selv og vår egen forstand. Slik er menneskets natur ond, og ligner dyrets, mens Gud er god og leder oss på rett vei. Og om vi er utholdne, tåler tukt og tilrettevisning, bygger vi gjennom lidelser, trengsler og prøvelser karakter så vi blir sterke. Det er noe ganske annet enn læren til endel "luttherske liberalteologer", og kristne som setter sin lit til sin akademiske forstand, kun har syn for det som hører mennesket etter verdens lov og lære til, og i overmot uten Gudsfrykt lager sin egen lære, skaper splittelse, klør folk i ørene med det de vil høre, har veket av fra den første lære og fører andre på avveie, gjør Guds ord til intet til fordel for menneskebud, og ikke skiller Guds Ånd fra Verdens Ånd, den som står Gud imot.

Men den som vet å skille løgn fra sannhet, har forstand til å kjenne den Sanne, skille ondt og godt, rent fra urent, synd fra hellighet, urett fra rettferdighet med troens vilje til det som er godt og lenget etter at denne verdens ondskap, nød urenhet og også egen urenhet og hang til synd skal ta slutt og bringes til ende, hater sitt liv i denne onde verden, søker Sannheten, søker Gud av hjertet og holder ut til enden, tåler lidelse for Kristus og har vilje og hjertelag og kjærlighet til å gjøre vel mot andre, selv om evnen svikter, Skal bli frelst. Vi har enda ikke nådd troens endemål og er fremme hos Gud der alt er kjærlighet, ingen synd, intet ondt, og ingen kan synde fordi de ved Hans avglans når vi ser ham utilslørt er fullkomment rene og hellige, er frelsen enda bare et Håp som vi setter vår litt til med overbevisning. Men det er få som blir ett med Guds vilje i alt, Helgener alt her i tiden, og enda de har til det siste synder og brister å bekjenne, for hvem er så fullkommen så lenge han eller hun er i kjøttet at de kan rose seg for Gud? Så er det heller ingen som av Kirken blir kåret som Helgener før etter sin død. Den ydmyke setter sin lit til Gud alene, og alene ved Kristus blir vi fullkomment Helliggjort, ikke av oss selv tross alt vårt strev.

Kristi fred være med dere!



 

Lyrics: Leonard Cohen, 1988 Sony Music Entertainment Canada Inc.

They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin

I'm guided by a signal in the heavens
I'm guided by this birthmark on my skin
I'm guided by the beauty of our weapons
First we take Manhattan, then we take Berlin

I'd really like to live beside you, baby
I love your body and your spirit and your clothes
But you see that line there moving through the station?
I told you, I told you, told you, I was one of those

Ah you loved me as a loser, but now you're worried that I just might win
You know the way to stop me, but you don't have the discipline
How many nights I prayed for this, to let my work begin
First we take Manhattan, then we take Berlin

I don't like your fashion business mister
And I don't like these drugs that keep you thin
I don't like what happened to my sister
First we take Manhattan, then we take Berlin

I'd really like to live beside you, baby
I love your body and your spirit and your clothes
But you see that line there moving through the station?
I told you, I told you, told you, I was one of those

And I thank you for those items that you sent me
The monkey and the plywood violin
I practiced every night, now I'm ready
First we take Manhattan, then we take Berlin

I am guided

Ah remember me, I used to live for music
Remember me, I brought your groceries in
Well it's father's day and everybody's wounded
First we take Manhattan, then we take Berlin


 

 

 

Vår Fantastiske Virkelighet



 

Dersom man er et Sannhetssøkende menneske, og ser livet litt som et forsknings og utviklingsprosjekt må man ikke være skuggeredd! For det er ikke alle steiner som skjuler de vakreste ting når man snur dem, og mange mørke rom i verden. Jeg syns likevel Sannheten er et mål og en verdi i seg selv, uavhengig av hvor "tjent" man er med den, og hvor behagelig den er!

De fleste mennesker har et nokså begrenset utsnitt av virkeligheten, hvor svært mye forblir uutforsket både i det ytre liv og erfaring, men oftest enda mer ifht til det som ligger inni dem selv og andre mennesker, og ifht det faktum at de forestillinger og referansepunkter man selv bruker som norm og antar sanne og riktige som var det en objektiv realitet ikke bare kan være mangelfulle, snevre og feilaktige men at også bryte ganske fundamentalt med det som er norm i en annen referansegruppe, kultur eller med med betraktningene til mennesker med bedre forstand, dypere innsikt og høyere kunnskapsnivå.

Når man formidler et budskap er det av betydning ikke bare hvilket innhold man faktisk formidler, men også på hvilken måte, i hvilket media og til hvem man formidler det. Hvordan det man sier blir mottatt og forstått avhenger altså ikke alene av hvor sannt, klokt og riktig det er i seg selv men om formidlingsevnen og hvilke forutsetninger mottagerne har for å forstå det man prøver å formidle. Det er ingen tvil om at Einstein ga et genialt bidrag til vitenskapen, men de fleste av oss vil verken prøve oss på å forstå eller være intelligente nok om vi holder oss evnerike nok og har stor nok vitenskapelig og matematisk interesse til å prøve. De aller, aller fleste som går rundt og siterer ham på at "alt er relativt" er ikke engang kjent med at det ikke engang er "så enkelt", fordi Einstein også hadde en annen relativitetsteori, og utdypet ting på sitt avgrensede område. For virkeligheten, også i det som ligger på den høyere matematikken og målbare vitenskapelige området er så komplisert og sammensatt at ikke engang "absolutte fakta og regler" uten videre alltid er entydig og utfyllende og uten avvik. Vi kjenner alle til "unntaket som bekrefter regelen" så fremt vi har kommet så langt som til videregående skole og knapt det, og at det selv i et så velsignet eksakt, "ryddig" og lovmessig område som matematikken, hvor det ikke hersker tvil om at 2+2=4 og tenkningen er så logisk oppbygd at antikkens filosofer mente kjennskap til og øvelse i matematisk tenkning var en forutsetning for den filosofiske disiplin er det av og til tall som "hopper ut av systemet". Jeg er ingen matematiker, men har kjennskap til at det i tredjegradsligninger eksisterer forbudde verdier. Jeg er også ikke bare i kraft av det lille jeg har lært av vitenskapelig metodetenkning helt på det rene med at om man skal ha nubbsjans til å orientere seg via tenkningen og forstanden på en realistisk måte i en verden som er så komplisert uten å gå i surr og i verste fall tørne, er man helt avhengig av å sette ting inn i et eller annet overordnet system, ha "et fast punkt" å orientere seg etter, ellers blir man totalt forvirret og stadig mer forvirret jo større oversikt man får, jo flere sider ved virkeligheten man utforsker, jo tettere man kommer på en mer objektiv utvidet virkelighetsforståelse. For meg er Gud det faste punktet, kristendommen og katolisismen den eneste horisonten jeg har funnet vid nok til å plassere alt jeg har sett, opplevd og tilegnet meg av innsikt inn under, for den akademiske vitenskapelige tenkemåte er imotsetning til den intellektuelle, filosofiske og religiøse tenkning innsnevrende og begrenset. Naturvitenskapen og vitenskapelig metode kan aldri utforske, veie og måle alt universet rommer, aldri tilegne seg den fulle og hele Sannhet. Det kan heller ikke selv det beste og mest skolerte og kunnskapsrike intellekt, så der er selv de fremste teologer avhengige av Den Hellige Ånd.

Det er nå engang rent menneskelig også sånn at vi ikke bare er en hjerne med kropp på, ikke bare lærer kommuniserer og forstår med det kalde intellekt, men like mye gjennom sanseapparatet, følelsene, håndens arbeid, kontakt og interaksjon med andre mennesker og verden rundt oss. Man kan i mange fag lese seg til mye, og tilegne seg evidensbasert kunnskap og akademiske teorier, uten at man nødvendigvis blir så mye flinkere og klokere i praksis av det, hverken på det aktuelle fagområdet eller ellers. Man blir f.eks aldri noen god psykolog i klinisk praksis, heller tvert imot, om man har levert en aldri så god teorieksamen og lest seg aldri så mye opp, lært aldri så mange metoder og teorier dersom man mangler sjelsevner som empati, og er i besittelse av normer og menneskesyn som er uforenlig med å hjelpe psykisk syke mennesker. Det er vel ingen som er i posisjon til å utrette større skade på et annet menneskes sjeleliv som en Psykolog med Psykopatiske tendenser og "usoiale holdninger". Man kan også besitte interesse for, og være i besittelse av stor psykologisk kunnskap, empati og omtanke for andre, uten å verken ønske eller se seg selv som egnet i rollen som Psykolog, fordi man også er i besittelse av egeninnsikt!

Den som har brukt tid på å granske sitt eget sjelsliv, og har den analytiske evnen, empatiske innsikten og kunnskapen som kreves for å se psykologiske mønster og sammenhenger i seg selv og andre, årsak og virking, samspill og interaksjon, og har gått de og det man kjenner best, egen familie etter i sømmene, går i mindre grad en folk flest rundt med et ubevisst sjelsinnhold, og er mer bevisst både for egen del og i "blikket" man har for "den andre". Man vet så inderlig vel at man ikke kan dømme en mann etter skjorta, skjegget, stilling, tittel og overfladisk sjarme og ytre ting. At mennesker er så mye mer enn det man ser, og at mange også er ganske blinde ifht seg selv, og har en egenforestilling som ikke er sann, et forstyrret selvbilde hvor man enten for sterkt ned og undervurderer seg selv, eller går rundt med et falskt grandiost eller narcissitisk selvbilde, "et gyllent selvbedrag" som skinner videre i og bekreftes i den andres blikk. For verden vil som kjent bedras, og har en stygg tendens til å tro det er gull verdt alt som glitrer, mens det i virkeligheten bare er et tynt skinn av fasade, materielle ting, klær, utseende, status, rikdom som ligger som en ytre ferniss over ren tomhet eller også det som mye verre er. Noen ganger er det den prektigste fassade som har de mest grufulle og stygge ting gjemt, der det som i det indre virkelig er av verdi mangler.

Der Freud er den som har blitt stående i psykologihistorien som muntert sagt "det ubevisste sjelslivs far", tok hans langt mer frodige- og vil jeg tro sjelelig sunnere, elev Jung som for meg fremstår som en langt mer sosial og utadrettet type enn den navleloplukkende, seksuelt hemmed,e tvangspregede freud tak i det kollektive ubevisste og fordypet seg i større grad med den ytre virkelighet og det allmenne symbolspråk og forsøkte å få en oversikt over menneskelige tema og underliggende forestillinger som er så like i ulike kulturer at det kan anses allment menneskelig. Kollektive arketyper. Det Gamle Testamentet er om gir om man leser det på den måten også en god oversikt over menneskelige arketyper og tema. Jung var i motsetning til den ateistiske freud også åpen for det åndelige og religiøse aspektet, og hadde selv erfaringer av den karakter enkelte psykologer kaller "randsoneerfaringer", hvor ingen kan bevise verken det ene eller det andre, og hvor det strengt tatt er et spørsmål om tro om man vil velge å se det som rent psykologisk betingede eller også åndelige erfaringer. Nå snakker jeg ikke om noe så enkelt og åpenbart som psykotiske hallusinasjoner, jeg tviler på det er mange- Freud inkludert, som anser Jung som psykotiker. Jeg har selv vært i samtale med en eldre psykoanlytiker i Sverige som kjente Harald Scheldrup tett på og hadde et samarbeid med ham. Han beskjeftiget seg som kjent med vår paranormale virkelighet, og fenomener som f.eks telepati. Hun ga meg et lite frempek for eget liv uten å si for mye, og bekreftet sin kunnskap eller kall det evner med det uten at jeg ble særlig overrasket når det hun hadde sagt viste seg å skje. Man må være temmelig historieløs, kunnskapsfattig og svart-hvitt nøktern inni hodet for ikke innse at man ikke uten videre og i et hvert tilfelle kan plassere et hvert fenomen og enhver erfaring menneskelig erfaring som ligger uten for "normalområdet", den allmenne daglige fysiske virkelighetsverdenen vi alle kan se og forholde oss til, over i det patologiske eller stemple det som humbug, selv om det meste av det nok kanskje er det.

Gjennom reality-tv som "åndenes makt" kommer det likevel frem at slike "uforklarlige" fenomener er vanligere enn man kanskje tror, og at det ikke bare er psykisk syke og påstått synske med spesiell evner som gjør seg slike erfaringer med "åndeverdenen", men også helt vanlige, mentalt sunne og nøkterne mennesker, som selv er kritisk innstilt. Jeg har sett det som åpenbart er psykisk syke mennesker, tabbe seg ut på reality-tv etter å ha blitt rammet av det som for meg uten særlig sterk tvil fremstår som genetisk schizofreni, mistolket det som "synskhet" og løpt rett i alternativ-fella og fått sine vrangforestillinger styrket og befestet av folk som er tilbøyelig til å tro på hva det skal være, unntatt Sannheten! Men det må ikke nødvendigvis være det ene eller det Andre. At noen mennesker faktisk har synske evner, og har vist seg så treffsikre at det også har blitt brukt i politietterforskning, og på ingen måte har fremstått som psykisk syke, forhindrer ikke det faktum at psykotiske mennesker, og da særlig schizofrene ofte kan tro at de har spesiell evner som synskhet og at dette også kan ha et element av storhetsforestillinger, eller det faktum at det finnes mange svindlere som gjerne vil slå mynt på folks godtroenhet, og dertil alternativt troende som har gått på så mange kurs at de er blitt fullstendig forvirra og går rundt med en salig livssynslapskaus inni hodene sine og dertil hørende fantasier om at de besitter esoterisk kunnskap forbeholdt de få innvidde. Det er ikke alltid så lett å bedømme hva som er ekte vare og ikke.

Ved kjent psykisk lidelse kan det dog ligge en fare for å tolke alt dithen. Men det må ikke nødvendigvis være slik. For om man deler en oppfating om at det Faktisk Er "mer mellom himmel og jord" og at det eksisterer en åndelig virkelighet som for de aller fleste av oss alt overveiende er usynlig, men som enkelte følsomme individer i større grad kan sense, og at noen faktisk fra tid til annen, fordi de er klarsynte og har trent opp disse evnene faktisk tidvis også kan se og høre "den andre virkeligheten" uten at de ved psykologisk undersøkelse ville vise tegn på psykose, så er det vel også slik at siden mennesker flest i et stor spekter kan bli psykisk syke uten å være sinnslidende med genetisk betinget psykose som schizofreni, og selv hva sinnslidende angår heller ingen umulighet at ikke Også mennesker med psykiske lidelser kan ha autentiske "randsoneopplevelser" om jeg skal bruke et slikt ord, som Ikke er psykotiske. Man kan ikke alltid uten videre skille det ene klart fra det andre.

Ta Johannes Åpenbaring! Det er tatt i betraktning de forfølgelser og alt det vi vet og tror Johannes hadde opplevd og vært gjennom, ingen fullstendig fjern kjettersk tanke å stille et kritisk spørsmål ifht om dette ble skrevet av et helt friskt menneske, eller om Johannes gjenomgikk et sammenbrudd og befant seg i en psykosetilstand da han hadde disse synene. Derfra til å avfeie Johannes Åpenbaring som "en ren psykosebeskrivelse" er det en lang vei av vantro. Kan vi alle gå med på og godta at det ikke er alt vi mennesker så hundre prosent skråsikker kan vite helt sikkert om vi tror oss aldri så rettroende og veiledet av Den Hellige Ånd, og la noe hvile i uvisse som Mysterier vi bare glimtvis, stykkevis og delt kan se som i et gammelt ruklete speil som slett ikke holder dagens speilkvalitet? ;-) For sekulært tenkende ateister som stenger helt av og er fanatiske i sin ateisme uten å kunne motbevise det så utallig mange andre har erfart og tror på er alt som er av transpersonlig Ånd utenfor mennesket "ikke-eksisterende". Om de virkelig hadde et slikt forskende vitenskapelig intellekt og var så objektive som de prøver å fremstille seg selv foran andre, ville de heller vært tvilende agnostikere som holdt en mulighet åpen for at virkeligheten rommer mer enn de selv vet så mye om, enn knallharde "troende ateister". Å utrope mennesket som "en høyreist edel Gud" slik endel human-etikere gjør er heller ikke så skrekkelig logisk fundert etter mitt syn. Vi mennesker har da jaggu meg ikke laga paradisisk fred på jord ever! Og er oss selv generelt like, så at vi skulle lykkes bedre denne gangen i "et nytt ikke-religiøst humanistisk prosjekt" og lage større fred og mer paradisiske tilstander denne gangen sier jeg med stor nøkternhet nei til å tro på. Takker heller den gode Gud for at han ikke har latt oss mennesker i stikken og ditcha oss for godt, og at han ikke vil la oss holde på i evigheter med herjingene ondskapen, egoismen, begjæret, kynismen, pengegalopppen og uretten i denne verden som så mange har måttet og fortsatt må lide under og dø på grunn av. Det er ganske lite smart å skylde menneskenes og denne verdens fyrstes ondskap på Gud. Han skapte oss med fri vilje og overstyrer oss ikke som var vi marionetter, men også på det åndelige området er det noen "lover", konsekvenser, årsak og virkning, som i likhet med naturlovene bare er sånn. Det er ingen som krangler på tyngdekraftens lover!

Virkeligheten er ingen enkel og oversiktlig sak som alle og enhver kan se og stole på er riktig. Det er mye som er skjult ikke bare i det enkelte individ, men også for offenligheten og "i samfunnet". Og der enkeltindivider kan ta feil, noen ganger til det kan kalles en patologisk vrangforestilling som ikke lar seg korrigere ved konfrontasjon med virkeligheten og forsøk på realitetsorientering, men der finnes også ofte kollektive feilforestillinger som av ulike grunner og motivasjoner synes å være like uangripelige og fastlåste som individuelle vrangforestillinger, fordi det foreligger en motivasjon, personlige egoistiske motiver og selvforsvarsmekanismer som gjør at man omskriver virkeligheten, snur seg vekk, skjuler og fornekter realitetene fordi man Ikke Vil se eller at noen skal se realtiteten, fordi den angår for mange, og er for ubehagelig. Som den groteske, inhumane Sannheten om abort! Sannheten om hva som i virkeligheten har foregått og fortsatt skjer, i land som USA i enda verre grad, på den avdelingen der ingen TV-team slipper inn for å lage dokumentar, fordi moderne vestlig kultur bærer navn av og gjerne vil forsvare seg som mer humane og høytstående samfunn enn resten av verden. Vi hyler om andres grusomhet og inhumanitet og er så veldig, veldig opptatt av dyrevelferd at vi gråter over utsorterte kyllinger som må gå gjennom noen skrekkslagne sekunder før de dør og avliver kattunger der man får foretatt en katteabort på mest mulig humane og smertefrie måte, for de er jo levende. Menneskebarn i mors liv derimot! Men å si sannheten om abort i det offentlige rom er snart vår kulturs eneste tabu. Nåde den som bryter det tabuet! Da blir man stigmatisert, disset og utstøtt av det gode selskap. "Det er makta som rår sa kjerringa..." Jeg er ikke dummere og mer utilregnelig enn at jeg vet meget vel hva jeg utsetter meg selv for ved å våge å si det. Høyt utdannede, velansette leger blir jo stemplet som sinnsyke skrullinger ved å våge å si det. Børre Knudsen, hvis metoder var noe primitive og feilslåtte, fikk ikke lov til å være Prest i den akk så "tolreante og inkluderende" Folkekirken, som mer og mer synes å begynne å ligne en tannløs sosialdemokratisk bestefar med medlemsskap i human-etisk forbund, selv om det ikke er offisielt.

Hareide utløste også mobilisering i feministmobben, blot ved uten på noen måte å ha sagt at han hadde intensjoner om å forby abort ha tatt til orde for at det (siden abort nå uansett hvordan man omskriver, sensurerer, vrir og vender på det ikke er noen renslig og enkel sak) kanskje kunne vært mulig å få ned de høye aborttallene (selv om man viser til "stabil statestikk" ER 14-15000 årlige aborter svært MYE og det i et land der alle fra de er små vet hvordan barn blir til og prevensjon og angrepille er lett tilgjengelig for alle og enhver). Tatt i betraktning at det er de mest ressurssterke kvinnene med høyest utdanningsnivå "som utmerket godt kan ta ansvar for seg selv, sine liv og sin egen kropp" tilsynelatende på alle andre områder enn når det kommer til det å ikke bli gravide uten å ønske det, som topper abortstattestikken er det ikke så rart. De vet jo utmerket godt hvor ansvarsløse det er når de gakker hen og blir gravide uten at de der og da når de var kåte hadde det som målsetting, og vil på ingen måte høre det, og har de først fått vedtatt at det da er samfunnet og legenes plikt å "rydde opp etter dem på en enkel og grei måte" uten å lee på en moralsk lillefinger eller tale det venstrepolitiske feministiske Roma midt imot med medisinske fakta engang i det offentlige rom, har de neiggu meg ikke tenkt å gi den "lettvinte omkostningsfrie muligheten" fra seg. Så da er det straks mobilisering av juntaen og hylekor. Sensur av de beste og mest autentisk avslørende pro-life videoene laget av amerikanske abortmotstandere er en del av gamet. Og hva skedde da en sykepleier med samvittighetskvaler gjorde det samme som i deler av helsevesenet heller er regelen enn unntaket; brøt taushetsplikten og fikk ei forside i Dagbladet viet den brutale praksisen med å legge uønskede levende prematurbarn iskaldt bort på et rom mot stål for å dø i ensomhet uten noen sinne å ha fått et kjærtegn eller den myke morsomsorg og kjærlighet slike har krav på, noe som strengt tatt strider mot naturen selv. Det er bare noen få dyr, som griser, som dreper sine avkom isteden for å verne om dem dersom deres eget liv er i fare. Og altså ambisiøse moderne kvinner som ikke vil spolere karrieren og miste studietid på grunn av et ubeleilig barn! "Aborter" regnes ikke som menneskeliv, men dersom moren selv når hun så barnet og at det var levende hadde ombestemt seg, hadde det muligens, med mindre det bryter med norsk lov, aborten heller blitt flyttet til prematuravdelingen for livreddende hjelp!) Hva skjedde etter det oppslaget? Et kor av forferdede røster som hylte "Noe så grusomt og umenneskelig! Dette kan vi som samfunn ikke være bekjent av!" ??? Neida. Bare EN VEGG AV TAUSHET! Tyst som i graven. Den stakkars sykepleieren, om noen "søstre" fikk kjennskap til hvem hun var, har nok antagelig blitt så ettertrykkelig mobbet og utstøtt at det aldri er noen fare for at hun åpner kjeften igjen. "Det er MAKTA som rår, sa kjerringa..."

For noen er det om å gjøre å skape seg et mest mulig bekvemt liv, forlyste seg og karre mest mulig til seg og leve glade dager. Mange nøyer seg med brød og sirkus og søker ingen dypere og annen mening i tilværelsen enn "å leve å ha det bra og gjøre det beste ut av det for seg selv" og syns meningsløs lett underholdning er toppen på tidtrøyte, og er ikke så nøye med hvem som "har rett" og hva som er sant, så lenge det "funker og er godt og greit", og sier eller foretar seg aldri noe som ikke gangner dem selv. Dermed får de nok et langt enklere liv enn sånne som meg. Dem om det! Jeg har nå aldri vært særlig vis til eget gang, men slår et slag for Sannheten og den Frie tanke, det frie ord, uansett.

Jeg er en original, ingen blåkopi i A4 format. Jeg påberoper meg ikke å være den friskeste og mest kjernesunne sjelen, dertil har jeg fått alt for hard medfart av verden. Men til de som tror jeg er Gal, kan jeg si at jeg heller tror problemet er at jeg er "i overkant realitetsorientert" ;-) Og Om jeg nå i virkeligheten er gal, må jeg kunne påberope meg Narrens Frihet, til å si det ingen andre våger å si eller slipper unna med å si ;-) Vi dårer må også ha noen fordeler.

Hvis noen tror livet er så mye lettere for "de ressurssterke" eller at det er en slik udelt lyst å besitte større innsikt i menneskesinnet enn de fleste tar de virkelig feil! "Hvor meget er gitt, skal meget kreves" og med denne verdens dårskap og galskap som ikke kjenner grenser, men regnes som "helt normalt" er det vel strengt tatt større sjanse for at de med best forstandsknott og mest logisk lineær tenkning tørner enn de som henger med sånn passelig midt på treet og ikke skjønner mer enn de selv har godt av.

Er det noe jeg har lært om den menneskelige forstand er det at den er en skrøpelig, upålitelig og feilbarlig sak og at de som setter sin hele og fulle overdrevne lit til sin egen eller et annet menneskes menneskelige forstand, vurderingsevne og intellektuelle kunnskap så alt for ofte, og det med med største selvtillit, går i baret og tar feil. Og siden det er et psykologisk fenomen at folk er mer tilbøyelig til å lytte til og tro på den som har høyest selvtillit, hender det ikke sjelden at "en dum stut løper foran og fører en hel flokk på avveie" ;-) Da er det strengt tatt bedre å stå litt alene. Jeg er ikke noe utpreget flokk-individ, men desto mer tilfreds når jeg treffer noen "av mine egne" på individnivå. Jeg relaterer og engasjerer meg mer på individnivå og i enkeltsaker enn til en gruppe eller parti. Jeg liker og står ved min Kirkes kollektive Trosbekjennelse og er sånn sett ingen individualistisk lutheraner. På samme tid foretrekker jeg og tror virkelig også at min Kirke er best tjent med at jeg skriver og uttaler meg som enkeltemmenneske som skjønt jeg bekjenner meg til den katolske tro ikke kan uttale meg på vegne av eller tas til inntekt og fradrag for min Kirke. Det er iallfall så høyt under taket der at det er plass til en sånn som meg også, "umulig og reblesk" kanskje men aldeles ikke "helt håpløs". Og "om man kommer med en avgrenset liten ytring" om en sak som f.eks det for noen så ekstremt unødig altoverskyggende "homofili-spørsmålet" er det ingen som uten videre skal tro de har plassert meg i den ene eller andre "leir", for selv om jeg ikke er noen kulturkatolikk og ifht holdninger, aksept og tålegrense nok er "rausere og mer tolerant" enn "de alltid hjemmeværende, polerte" er jeg aldeles ingen "liberalteolog".

Det er bare det at en "sak" som det har så mange ulike sider og aspekter at man skal passe seg for å gå i grøfta på det ene eller andre ytterpunktet og være litt oppmerksom også på egen motivasjon før man sier "jaja" eller "Neinei". Det er en menneskelig,individuell, humanistisk og pastoral  side av saken som i seg selv rommer mange ulike aspekter og hvor noe også kan forstås på en generaliserende måte, et samfunns og kulturaspekt som også har ulike sider og momenter hvorav jeg tror den norske Kirke i all sin nestekjærlige gode intensjon er en smule blind for at dette handler om noe vesentlig mer enn å gi Kirkelig velsignelse og aksept til troende homofile som ønsker å forplikte seg i kjærlighet "etter heterofilt mønster" og har en viss naivitet ifht en mer beksvart sekulær homopolitisk agenda som ikke bryr seg det døyt om Gud. Det Blir problemer når man ikke skiller mellom Kirken og Verden, men regner alt som "ett fett". Teologisk er det også ting som ikke er så udelt enkle og hvor vi ikke uten videre kan anta at "vi vet best", men hvor det på den annen side fører over i et annet mørke om man går i den fundamentalistiske fanatiske fella som så alt for ofte er velgjødsla med personlige fordommer og hat. Det er heller ikke i Guds Ånd! Like fullt må vi som Kirke og troende katolikker som deler et Bibelkonservativt syn, skjønt vi rent menneskelig ser den humanistiske siden av saken og ikke tar anstøt av homofile eller homofil kjærlighet, våge å stå ved at det Loven omtaler som synd fortsatt er synd, og at selv om Jesus ved Guds Nåde, utslettet straffen og ved å oppfylle Loven opphevet lovens forbannelse over Lovbrytere, så er ikke loven opphevet og kjent ugyldig, og at det avhengig av hvordan man leser og hvilken innsikt man har er mulig å se at "there is more to it" også i det Paulus sier om homofile selv om det sekulære Norge ikke tåler å høre det. Gi Gud det som hører Gud til og Keiseren det som hører Keiseren til.

Så Sant Kirken tilhører Gud kan vi ikke følge den samme lære som "verden" og har en annen lov og andre bud å rette oss etter som ikke følger sosialdemokratiske beslutningslinjer og heller ikke tilpasses og justeres alt etter hvilken tidsånd og lovløse tilstander som råder i samfunnet forøvrig. Men det er klart at populære blir vi ikke av å stå opp for vår tro og holde fast på Guds Ord, så hjelpe oss Gud og Den Hellige Ånd. Og i det jeg skriver det vet jeg at blot det siste utsagn bare understreker min "galskap" hos de som ikke tror. Vi får se hvem som når lengst...Når det gjelder de rent menneskelige ting er jeg like lite blåøyd og det skal minst like mye til som for en garva gammel Skriftefar at jeg detter av stolen og blir forferdet, og jeg vet at For Jesus er intet menneskelig fremmed, men her er mer enn Mennesket. Skjønt Uten fullgod forståelse for og innsikt i det menneskelige kommer og kunnskap som hører verden og vitenskapen til ikke frem til Sannheten alene med basis i Bibelen, for den har også en menneskelig side. St.Paulus hadde en enorm Aposteltjeneste, og han var utvalgt av Gud. Likefullt et menneske som også selv ga til kjenne at selv om Han ofte talte i Den Hellige Ånd, talte og vitnet han også ut fra sin egen forstand, og Paulus forstand var neppe heller en absolutt pålitelig størrelse, og vi kan anta at selv om han var Lovkyndig og utvalgt levde han enda i den tro at haren er drøvtygger, slik det står i Moseloven, og at han også på andre områder kan ha tatt feil i noe, selv om det meste i bunn og grunn fremstår som sant, avhengig av hvordan man ser det.

Når Paulus beskriver datidens homofile som avgudstilbedere kan det ha en sammenheng med at han hadde et syn for den psykologiske biten. Det ligger en narcissisme i å elske sitt eget kjønn. Og det er vel ikke helt feil å ytre at det i homsekulturen har vært en tradisjonell dyrking av ungdom og skjønnhet, estetikk og tendenser til dekadanse. Og at "homsemiljøet" selv har hatt og har et voldsomt fokus på sex og erotikk, bort fra det åndelige ned mot en fråtsing i seksuelle synder med mange partnere, hvor alt skal "leves ut", og at dette også er en hovedårsak til at Hiv og Aids hvor nå sykdommen enn oppstod og kom fra gikk som en epedemi i de homofile miljøene litt ute i "the swinging eighties", selv om verken seksuell umoral eller seksuelt overførbare sykdommer som HIV er forbeholdt promiskuøse homofile menn. Kom HIV traff fra Gud? Det er det ingen av oss som kan si!!! Med den menneskelige og psykologiske kunnskapen jeg har er det heller ikke noe holdepunkt for å si at noen blir homofile som straff for synd! Den menneskelige seksualitet og kjønnsidentitet fastlegges i tidlig barnealder, og er hva menn angår statisk og lite plastisk gjennom livet, mens kvinnelig seksualitet er mer fleksibel og tilpasningsdyktig, noe som sikkert har en evolusjonsmessig årsak. Av det jeg har sett heller jeg til å tro at gutter som vokser opp med en dominerende morsskikkelse, en kjønnsubalanse i hjemmet hvor far blir en mer utydelig, vag og fjern figur uten naturlig farsautoriet i hjemmet, kan bli forstyrret i sin utvikling på en slik måte at det styrer deres seksuelle orientering i retning av andre gutter eller menn, men jeg kan ikke påstå at det gjelder for alle homofile og at det ikke kan være flere og andre årsaker som virker sammen. Fra et homopolitisk ståsted hadde det jo "vært fint om de fant et homogen", men det kommer de nok neppe noen sinne til å gjøre. Legning og seksuelle preferanser er ikke endel av den medfødte matrisen, men i et evolusjonsmessig perspektiv er vi nok alle født med sikte på videreføring av våre gener og vår art. Så selv om homofile er like mye verdt og like unike individer hver for seg som alle andre mennesker, og vi alle ble til fordi vi er ønsket, elsket og villet av Gud, er jeg ikke med på at Gud har skapt enn eneste gutt eller jente som homofil. Det var ikke opprinnelig slik det skulle bli, noe skjedde underveis i møte med miljøet, og sånn er det bare.

For den homofiles menneskeverd, menneskerettigheter,  og for homofiles rettsvern, frihet og likeverd i den sivile stat er det helt underordnet og irrelevant Hvorfor han eller hun ble det. Det er et normalitetsavvik men ingen sykdom, det er noe man Er og kan derfor heller ikke "behandles". Det ligger heller ikke bare på det rent fysiske planet. Når det kommer til homofil kjærlighet, altså ikke bare men også seksuelt, har jeg liten grunn til å tro at den kjærligheten er så anderledes eller mindre ekte og sterk enn heterofil kjærlighet, og regner heller ikke homosex for å være en verre synd enn tilsvarende heterofile synder. Vi lærer at sex er forbeholdt det forpliktende monogame kjærlighetsforhold mellom EN mann og En kvinne, hvor ekteskap hos oss inngås som en ubrytelig pakt mellom partene til den ene eller begge dør. Hver enkelt katolikk har jo personlig frihet til å velge om vi vil anerkjenne og leve etter denne læren som en del av vår edsvorne tro og en religiøs forpliktelse, det er jo ikke slik at vi detaljstyres og tvinges til å bli i Kirken og følge Kirkens lære av strenge nonner og mørkemenn med jernstav i hånd. Men om vi tror ønsker vi jo også å leve i samsvar med vår tro, og tror vi blir heller ikke læren feil fordi om vi synder. Budet er gitt til retledning i det som er best for oss, og ikke for å plage oss, og å oppheve budet og si at alt er greit fordi mennesker slaver under synden blir jo helt feil. De blir ikke friere fra syndens trelldom av det! For om du synder fordi du ikke klarer å la være, er du jo ikke fri!

Jeg har mine problemer og psykiske utfordringer, men etter alt jeg har vært igjennom skulle det bare mangle at jeg ikke hadde blitt merket av det. Skulle gjerne sett den som hadde kommet såpass helskinnet fra det livet jeg ble prisgitt å leve, den omsorgssvikten, de massive overgrepene, den uretten, de massive traumene på traumer som meg. Men jeg er fullstendig klar over at når det først er allment kjent at man har en psykisk lidelse vil oftest alt man sier som bryter med allmenn oppfatning eller taler mot de bedre ansette og iallfall antatt friske bli ført over på "den sykes konto". Men jeg tenker som så; bare hold deg til sannheten så vinner du til slutt, for den sanne historien står fast, mens løgnen ofte går seg fast i sin egen omskiftelighet og variasjon og "ærlighet varer lengst" selv om det kan være en lang og tung vei å gå før løgnen faller og sannheten blir stående igjen. Å bli stemplet og disset som en galning med religiøse vrangforestillinger som snakker i villfarelse, løgn og fantasier, om det man sier er riktig og sant, er et lite offer mot de kristne der ute i verden som risikerer sine liv for sin tro, og som ved Misjonsbefalingen de har mottatt ved troen på Evangeliet "ikke bare kan holde kjeft og ha sin tro for seg selv" slik jeg hører UDI har anbefalt når de returnerer kristne asylsøkere til land der det er forbundet med livsfare å vitne om Kristus og forkynne Evangeliet. Og jeg vet med meg selv at jeg lever blot ved tro, og uten den ville vært død for lenge siden, og har så til de grader lidd i denne verden at jeg for egen del regner Martyriumet som blir så oppskattet som det minste av alle offer. Når man dør er man jo fri og ute av denne verdens jammerdal en gang for alle. Jeg tror ikke på gratis Nåde, og har ikke vunnet den trosgave jeg har uten lidelse, egeninnsats og kamp, men hadde heller ikke kommet dit jeg står i troens visshet uten både den lutherske og den katolske Kirke og Mange forbedere og folk som gjødslet og vannet underveis.

Og det jeg har vunnet ved tro vil jeg heller ikke oppgi for noe i verden, så selv om sølibatets gave og frihet ikke er min aller mest foretrukne og tilfredsstillende livsform, og jeg alltid uten noen sinne å ha opplevd det har holdt den ekte hellige kjærligheten mellom to som elsker og står ved hverande og også forenes i kjøttet som den største jordiske lykke, er jeg faktisk der at jeg har gitt Gud beskjed om at jeg er villig til å stå over og leve i et livslangt sølibat, dersom en slik lykke ved anledning skulle friste meg og føre meg bort fra troen. For jeg vet at ingen timelig lykke er like verdifull som det som er å vinne hos Gud i evighet. Jeg har liten tro på uforpliktende tro og gratis nåde og slikt som disse liberale ørekløerne og også en del heller kjødelige pengegriske karismatiske colgatereklamepastorene forkynner: Først alt dette andre og alle verdslige og kjødelige goder, personlig økomonomisk suksess og feelgood religion på denne siden, melk og honning med sukker på, og så rett til de himmelske boliger i det øyeblikk man dør. Jeg har ingen grunn til å tro at det er slik det fungerer, og har liten tro på et sant kristenliv uten lidelser, motstand, motgang, angrep og prøvelser. Det må i såfall være et barns eller de fattige i åndens salige tro. Men Gud vil ikke at vi alltid skal forbli småbarn i troen som ikke tåler annet enn søndagsskoleteologi og åndelig melk. For vel er Gud god, og vel er Jesus mild og barmhjertig mot de små og skadde, de som lider ondt og syndere som vender om med anger og ydmykhet. Men Gud er også en grusom og rettferdig hevner, og denne verden er alt under dom. Da hjelper stilling og status og det navn man har av å "være noe" lite, for Gud ser til det indre, til hjertene og hjertelaget, og lønner oss heller ikke for fromme gjerninger, tiende og allmisser uten å se på intensjon. Jeg har snakket med enkle mennesker som ved legmannsforkynnelse har avsporet slik at de gir tiende ene og alene fordi de ønsker å bli rike, og at Gud vil velsigne dem med rikdom for en så egoistisk og materialistisk intensjon. Noen ser bare på fromhetsgjerninger og dømmer også andre hardt etter ytre synder uten syn for slike enkle fakta at noen synder som følge av andres misgjerninger og svik uten noen sinne å ha elsket synd eller syndet med fritt fortsett i det som kan kalles en fri villet synd, og at det også er fullstendig urimelig å dømme synder som er begått i situasjoner der det har vært en kamp på liv og død for å overleve som menneske, at det finnes unntakstilstander der rett og galt får mindre betydning, og at også sykdom kan frita for ansvar og skam.

Jeg har lidd så mye ved synd at jeg intet godt har å si om synden, men mine lidelser var og er ikke en straff for egne synder, jeg elsket den ikke da jeg syndet og jeg elsker den ikke nå. Fristes jeg er det det gode som frister meg i hjertet, og ikke kjøttet i seg selv. Mens noen av de som går for å være de aller fremste, prektigste og frommeste og gjerne vil ta seg godt ut for øynene til folk, er som glupende ulver innvendig og hadde veltet seg i synder de elsker og har sin lyst i dagen lang om de hadde anledning og kunne slippe unna med det. Om man er uten anledning til seksuelle synder fordi ingen av de man lyster etter er interessert er det heller ikke akkurat noen grunn til å rose seg av sin troskap og fromhet og skylde på kvinner som fristere når kvinnen selv ikke er fristet. Fanden er løgnens far, og noen løgner kommer iform av selvbedrag, innbilskhet og livsløgn. Og den som vil være stor for sitt egos og sin egen status og æres skyld, og derfor gjerne ville vært en helgen, er som regel de siste til å bli det. Gud står den stolte imot, og narcissisme og egosentrisitet er ikke av Gud. Den som vil bli en helgen må glemme seg selv og flytte fokus fra egoet til Kristus. Slutte å be Gud om å bli en Helgen, og begynne å spørre etter Guds vilje. Noen ganger må man vokse nedover og bli mindre før man kan få åndelig vekst. Jeg tror heller ikke helgener er så særlig opptatt av eller tenker så mye på seg selv som helgen. De tenker mer på Gud, Kirken og andre mennesker. Til syvende og sist blir vi jo slik vi har overbevisning om i vårt kristne håp alle helgener, ikke av oss selv eller i egen kraft eller gjerning, men blot ved å se Kristus slik han er utilslørt. For Han er så Hellig at den som skuer Hans herlighet blir fullkomment renset og helet, og likedannet med Ham i hellighet blot ved Hans avglans. Og sanne helgener som er ett med ham "smitter" også andre ved sin hellighet. Jeg har selv sett det. Det er nemlig en myte at man må være en helgen for å oppleve mirakler, få store gaver og bli vist store ting. Det er jo ikke oss selv men Gud det kommer an på!

Det beste var om ingen av oss syndet, men det er menneskelig å synde, for vi er svake vi mennesker. Og jeg siterer og sier som avslutning på dette, hjertens enig, de ordene min gamle gode Sogneprest engang lot falle : "Det beste er å ikke synde. Men om du ikke kan la være å synde fordi du elsker noen, så bare synd! For er det noe det er for lite av i denne verden så er det Kjærlighet!" Vi kan bare ikke gi sannheten på båten av den grunn, og erstatte Guds lov med Kardemommeloven.Det er ikke Gud, ikke den hellige Sannhet det er noe i veien med det er oss mennesker og han som er løgnens far det er noe alvorlig galt med. Mens Gud etter beste evne prøver å hjelpe, berge og veilede oss og føre oss på den stien som går oppover mot livet, som er til vårt aller beste, halser djevelen hakk i hæl og prøver å føre oss på avveie, myrde, stjele og ødelegge, flekke til, pervertere og sønderrive for den Onde kan verken tåle Sannhet eller å se noe som er hellig rent og godt uten å prøve å dra det ned i søla og ødelegge det, og det er Guds barn og de Han har utvalgt det går aller hardest utover. For verden elsker sitt eget, men vi som er barn av Guds rike er ikke av denne verden, derfor hater verden hvor Fanden er fyrste og de onde kreftene, maktene og Myndighetene herjer oss så inderlig fordi de står Gud imot og gjerne vil tilrøve seg, ødelegge, forderve, villede og drepe Guds eiendom! Og de kostbareste skattene han har er de små barna som tror på ham, så da sneik han seg likså inn i Kirka i Presteham, siden han ikke viker for noe hellig. Så ikke er vi som Kirke de rette til å fordømme andre Kirkesamfunn for det de gjør feil, men Troen og Sannheten kan vi uansett holde fast på. Vi må våge å tro, men ikke glemme å elske, og alltid håpe på og be om det beste.

Og jeg er frista til å si at når Dyden blir for påtrengende pietistisk og nevrotisk er det et større svøpe for Kirken og verre å være i hus med enn om "Den Høyhellige Dyden" simpelthen bare gikk og synda litt så det blei fred å få ;-) Jesus vet meget vel både at vi bare er mennesker og at det ikke er lett å være menneske, han har jo selv vandret rundt på planeten som menneske, og nå er han i verden som en Ånd som gir liv. Skulle ikke vi som kjenner ham og tror fullt og fast på Ham, våge å vitne om Sannheten, av frykt for "hva folk skal tro"? ;-)

Djevelen har ingen kjærlighet, han er en iskald djevel med grådig begjær etter den varmen vi mennesker er i besittelse av som er gitt oss av Gud, og alt det vi har alt nå og har i vente så sant vi tror på og følger Kristus. Alternativet er å gå til grunne og visne som gress som uforstandige dyr som mangler en udødelig sjel. Kristus vil dra så mange som mulig mot seg og inn i Guds nærvær og kjærlighet i evigheten adskilt fra alt ondt. Gud vil oss alt godt, og hjelper oss i vår svakhet når vi kommer til kort, tilgir om og om igjen. For selv om vi er Guds barn, selv om vi er kristne og har fromme fortsett og gjør så godt vi kan, faller vi og reiser oss faller vi og reiser oss, og vi stadig på ny trenge å fornyes og styrkes i Nåden ved Kristus, i nattverden og ved botens sakrament. Vi vandrer møysommelig videre på troens og helliggjørelsens vei, to skritt frem og ett tilbake, og kan ikke ta for store byks av gangen, for da går det galt. Noen ganger må vi heller ta noen steg tilbake, se hvor det glapp og hvordan det egentlig står til med oss og hva som feiler. Selv om vi ikke lenger synder i handling kan det være vanskelig å gi slipp på gammelt hat og nag, og virkelig tilgi der det er på sin plass å ettergi og be for våre skyldnere isteden for å fortsette å fastholde dem i gamle synder, slik at vi ved det også binder oss selv og hindrer egen vekst og utvikling.

Destruktive relasjonsbindinger som virker ødeleggende er et verk av djevelen, og vi vil stadig plages av gammelt hat og henforen ondskap om vi ikke evner å bryte den bindingen hatet og hevnlysten holder oss fast i, og da kan fortsatt de onde demoniske kreftene sitte og trekke i trådene i vårt liv. Men noen ganger tenker man bare "hvor grusomt, ondt og sykt kan det bli! Hvordan skal jeg kunne tilgi noe sånt?" Der har vi i vesten noe å lære av Afrikas kristne, som i mye og større grusomheter, mer vold enn vi har opplevd i vårt samfunn har vist en utrolig evne til tilgivelse og forsoning for synder så blodige og makabre at det er svært svært få av oss, som virkelig ville ettergitt, tatt til nåde og akseptert fullt ut som kristne mennesker som har gjort noe sånt. Vi er dem kanskje intellektuelt teologisk overlegne i europa, men i åndelighet aner det meg at de går oss en god gang. En ung afrikansk kvinne jeg snakket med fortalte meg også at hun hadde blitt rystet og opprørt over at kristne i Norge jevnt over ser ut til å tro at Jesus (muligens) kommer tilbake en gang langt i det fjerne etter at vi er døde, mens Afrikas kristne venter hans gjenkomst i egen levetid. Jeg tror faktisk mange av de som i Norge kaller seg kristne aldri har tatt høyde for som en faktisk realitet og trossannhet At han faktisk kommer, og tatt det så nært til seg at de Vekkes av tanken: Hva om det virkelig er Sant! Hva om han kommer i vår levetid! Er du forberedt? Vi får håpe vi er beredt når han kommer, så hjelpe oss Gud, for her skal ingen rose seg i overmot og tro seg trygge. Den dagen Jesus kommer tilbake bør alle og enhver skjelve i buksene og bøye seg! For noen blir det en fryktelig og gedigen overraskelse som de aldri hadde tatt høyde for, men Vi venter, og det gjør også muslimene. Så får vi se om det overhodet var noen av oss som "hadde rett" eller om vi hver for oss tok feil og dømte "de andre" som vantro og vilfarne, og om ikke Jesus til syvende og sist er alles Gud og Herre, uten at noen av oss kan gjøre mer rettmessig krav eller monopol på ham enn andre.

Gud har ALLTID rett. Mennesker tar OFTE feil. Og intet vekker mer hat og volder større skade mellom mennesker enn mangel på kjærlighet og godhet, fordømmelse og urettferdighet, og straff som rammer uskyldige offer, som var de ugjerningsmenn, mens de som begikk misgjerningen går fri, vinner ære og smiler fromt med englefine glis. Det er Mange, også blant Kirkens apostler og de som "er noe" i vårt hierarki som har mer og langt verre ting å svare for enn meg! Hele verden ligger som det står i Bibelen i det onde. Ikke slik å forstå at ikke skaperverket er vakkert og at også det gode finnes i verden. Men denne verden er virkelig ikke som den bør være, og måler opp med en ganske annen målestokk enn Gud. Så jeg er en av mange som aldeles ikke har noe ønske om at denne verden skal bestå, men heller finner en stor trøst i profetiene som sier at denne verden vil gå under, at all urett skal dømmes og vendes til rett og at de verste menneskene, de som bevisst gjorde andre mye ondt, begikk urett, utnyttet, utbyttet og misbrukte andre og påførte skade med lyst Vil bli straffet, og noen av dem støtt ut i det ytterste iskalde mørket, evig adskilt fra alt som er godt og uten noen sinne å kunne gjøre mer ondt eller røve til seg mer i grådig egoisme og begjær, om de var aldri så høyt på strå en gang mens de tråkket andre ned og aktet dem som intet. Den Guden jeg tror på er ingen Pusekatt, og han hevner urett! Og er dertil den "synskeste" av alle. Han vet absolutt Alt, både det som er i mørket og det som er i lyset, det som er på utsiden og det som er på innsiden, alle hjertets beveggrunner og det som ligger bak og under alle ting. Oss kan de lyve ondt på og klistre misstempel på ryggen på så mye de orker, det er "en del av gamet" når man går med Gud, noe man må regne med, så sånt er lite å bli forferdet og overrasket av. Ikke engang de man har gjort vel mot og berget livet på, kan man regne med når de er på fandens side.

De aller verste kan ikke tåle verken vår godhet eller at vi ikke løper med dem ut i allslags utskeielser, de hater oss simpelthen for vår hellige tro, uten at vi verken har talt dem imot eller presset den på dem og talt så mye om den når vi snakket med dem. For noen er det simpelthen bare Helt utålelig at det er noe som er hellig, rent og godt, som ikke lar seg trekke ned i søla og flekkes til. Får de ikke sin lyst med oss slik de ville er det ikke måte på for noen fryktelige mennesker vi er. "For hvem kan vel tåle at noen er bedre enn dem selv". Personlig blir jeg veldig glad når jeg møter mennesker som er bedre enn og har kommet lengre enn meg selv både rent menneskelig i livet og på troens vei. At jeg selv ikke har det så særlig godt hindrer meg ikke i å unne andre å ha det godt. Men noen er så avspora at dersom man avviser dem og ikke vil gi dem behovstilfredsstillelse fordi de selv ikke verken gir eller har noe å tilby gleder de seg storlig om de ser man har det dårlig, og misunner seg grønn om det går en godt. Jeg har da virkelig rikelig med problemer selv, så selv om jeg generelt er ganske godhjerta og snill somme tider et stykke over grensen til det dumsnille, er det virkelig verken min feil eller min plikt å ta ansvar for alle andres problemer, og gi så mye utover det jeg selv har å gå på til en hundkjeft som bare gaper og krever, og fint kan tale om "sin kjærlighet" når alt det dreier seg om er begjær og egen behovstilfredsstillelse. Men setter man til sist foten ned og grenser for hva man kan tolerere, og bryter kontakten er man så fæl at det halve kunne vært nok uansett hvor mye man har gitt og ytt, og hvor mange sjanser man har gitt dem fordi man brydde seg litt mer og på en måte mennesker som ikke kjenner andre former for kjærlighet enn forelskelse og erotisk ladet kjærlighet.

Vis dem nestekjærlighet og si nei til synd, sett grenser og krev at de oppfører seg som folk selv om toleransen er stor, og de føler seg lurt og bedratt og at man urettmessig har holdt tilbake noe de hadde rettmessig krav på og forventet, når de ikke engang hadde krav på noe av det de alt hadde fått i bøtter og spann, blot ved omsorg, godhet og omtanke. Takknemlighet??? Glem det! Utakk er verdens lønn. For noen er et godt hjerte som viser uselvisk omtanke nestekjærlighet, broderkjærlighet, agapekjærlighet kun noe de ser som en svakhet de potensielt kan suge noe ut av i egoisme og begjær, og enkelte har manerer Jeg virkelig ikke blir klok på hvor det å få en gave, synes å bli tatt som et løfte og en selvfølgelighet om at det kommer mer og flere gaver, og da får man jo ikke lyst å gi, men lurer mer på om de holder en for å være psykisk utviklingshemma blot fordi man er mer godhjerta, åpen, ekte og ærlig enn konforme mennesker som kun leverer høflighetsfraser og viser overfladisk interesse mens de på innsiden er kalde og uinteresserte, og sånn er ikke jeg og vil jeg ikke vere, så om det gjør meg "funksjonshemma" i verden er det vel nesten heller verden enn meg det er mest galt med. Jeg takler det meste og kan stå en kuling eller tre av, og har vært ute mange høstnetter og noen bikkjekalde vinternetter for å si det slik. Min erfaring er at det meste går bra så sant jeg ikke får FOR varme følelser for noen, men det er neiggu meg ikke lett å være menneske og kristen i denne verden! Min Tro er ingen sykdom, men et Guds barn, kristen og katolikk er like mye noe jeg ER som en homofil er homofil. Det er ikke noe som kan skilles fra min person, det sitter dypt og godt fast i ånd sjel og legeme, det kan verken bankes ut av meg eller medisineres bort. Men noen er så sqeer at alt som skiller seg litt ut og er litt anderledes virker avskrekkende på dem, og hvis noen har en rem av huden og et synlig lyte er man automatisk "no good, uten vett og forstand og potensielt livsfarlig". Lengre har vi ikke kommet i vårt fantastiske humane høytstående samfunn. - Men menn må gjerne gå i kjole hvis de egentlig er kvinner! Eller prester ;-)

Mange mennesker ser ut til å ha som "religion" at "VI TAR DET BESTE VI KAN OG FÅR MED OSS MEST MULIG KJEKT OG KOSER OSS MENS VI KAN VEL VITENDE OM AT EN DAG NÅR VI BLIR RIKTIG GAMLE, IKKE FØR, DETTER VI DØD OM OG OPPHØRER Å EKSISTERE SELV OM VI HELST VILLE LEVD EVIG UNGE PÅ DENNE DEILIGE JORDA FOR ALLTID. Mens jeg personlig syns livet i denne verden er en stor prøvelse, og helst ikke vil oppholde meg på planeten lenger enn høyst nødvendig. Men jeg ser det som en kristenplikt og tror det er Guds vilje at jeg skal leve og gjøre det jeg kan med de evnene, talentene og stumpene som er igjen av meg etter det hele, der og når jeg kan. De som ikke liker min katolske tro skal heller være glad jeg ikke er fundamentalistisk islamist, for da hadde nok et menneske med min psykologi og innstilling, som har livet så lite kjær og gjerne går opp i en "høyere sak og hensikt" stått i fare for å ende som selvmordsbomber. De som gjør det er sikkert overbevist om at de tjener Guds hensikt med det. Og det underbygger bare læren om at det er ulike åndskrefter i verden, som ikke alle er like gode, og at alle religioner ikke er like sanne. På samme tid har jeg kanskje mer til felles med en troende muslim enn jeg har med det sekulære velstandsmette lett underholdte Norge. Det er ikke dermed sagt at verden er så mye bedre andre steder. Verden er regelrett generelt ikke "helt god" og den blir heller ikke bedre av at noen rike har det helt topp, mens millioner av mennesker i verden har det helt for jævlig. Noen av oss lever regelrett ikke godt med sånt uansett hvor mye gods og gull vi selv måtte vinne, så da handler det mer om å bare holde ut tida si på planeten og gjøre det beste man kan i den situasjonen og med de begrensede mulighetene man har, og ikke kaste bort de gyldne sjansene man får. Men jeg er temmelig temmelig bombesikker på at selv ikke en garva hardcore masochist ville gått etter i mitt spor og levd det livet jeg enda er i ferd med å leve. Det er begredelig, og at det var så mye som er blodig urettferdit, skakt og skeivt og helskrudd, ticky tacky løgn fassader og forbanna dikt i den delen av verden som vi kan kalle "Norge" og at noen mennesker faktisk måtte leve på eksistensminimum og matmangel under elendige kår "i Norge hvor alle har det så godt og får den hjelpen de trenger når de trenger den og at det fantes så mye sosial elendighet her hjemme hadde jeg i utgangspunktet virkelig ingen anelse om da jeg kom til Stavanger engang uten noen sinne å ha hatt planer om å bosette meg her. Det har virkelig vært mange tøffe harde, absurde og seige runder! Men ENDA SIER JEG IKKE TAKK FOR MEG! I`m on a Mission! ;-) Jeg prøvde å ta mitt eget liv sånn ca 20 ganger eller deromkring, men Gud ville visst at jeg skulle leve. Og tatt i betraktning av hvor utrolig mange gale folk jeg har møtt i Rogaland, hvorav mange går for å være friske, har jeg vettet forholdsvis intakt. Så da får jeg gjøre det da. Leve! :-)

Det finnes grenser for alle, og jeg har pigede blitt kjørt over en hver tålegrense og fått min strikk trukket og strukket til ytterpunktet. Så det er klart at da smeller det når man slipper og sier nok er nok. STOPP! Men jeg har ikke endt opp som noe rabiat voldelig monster av den grunn, og prøver hele tiden å søke mot og alliere meg med de gode kreftene, og sloss mot de destruktive. Det er ikke alle mennesker med alvorlige posttraumatiske lidelser som har de ressursene og kontakt med de motkreftene som gjør at man kan holde igjen. For det er klart at der uretten og tapene har vært store, og likeså smerter langt over allminnelig menneskelig tålegrense og man har blitt utsatt for "det meste" Har man en "Hulk" et sted inne i seg, men har jeg vært fit nok for survival i de ekstreme situasjonene jeg har vært i, og har Gud ført meg helt fram hit, så står jeg det av. Verre enn det engang var kan det ikke bli. Folk som har overlevd "helvete på jord" er som regel ganske fryktløse etterpå, og døden er det vi frykter aller minst. Jeg tror i en ting jeg deler innstilling med den overlevende KZ-fangen jeg vokste opp med som nabo; når de ikke klarte å drepe og ta rotta på oss, og vi uansett hva de tok og lot oss gjennomleve av lidelser og hvilke merker vi bærer av det på kropp og sinn, og fortsatt er i livet har det livet en egenverdi uansett hva andre tenker tror og hvordan de rynker på nesen og stigmatiserer de som er skadet uten at vi selv har gjort så mye ondt i det hele. Hans "synd" mot nazistene var å jobbe for en illegal avis, så om folk hater meg for det Jeg skriver om ting som ikke er så edelt, godt, vakkert og humant i vårt land heller, er vi i samme båt.

Fordi han var skadet og det kan virke som enkelte mente han hadde spedalsk smitteeffekt siden han hadde blitt kastet på likhaugen i leiren da de trodde han var død, kunne det lokalsamfunnet og den moren som til stadighet snakket om nestekjærlighet ikke akseptere ham og be ham i hus, mens den lille jenta som hadde fått med seg såpass mye at jeg skjønte at han hadde lidd noe grusomt og synes så synd på ham at jeg tenkte han kanskje ville ha ei lita jente på besøk som ga ham en bukett markblomster desverre var så lydig at hun spurte sin mor om lov, og dertil så lydig at den stakkars snille kloke gamle mannen de holdt for å være en lettlurt idiot de kunne svindle med å underby han på bruktbilene han fikset og solgte, aldri fikk noen lita jente på besøk som brydde seg litt om han og i nestekjærlighet ville gi ham en bukett markblomster. Det hadde jeg unt ham, og mer enn det! Men denne verden vi lever i kan være så brutal, hjerteløs og grusom. I Norge! I Stavanger! Og jeg vil ikke være sånn, så da syns jeg i likhet med Fritz Nyland det bare er bedre å la dem tro jeg er en lettlurt idiot og heller holde meg litt for meg selv, om "det gode borgerlige selskap" ikke kan tåle meg. Jeg tror jeg er "litt i slekt" med den konsentrasjonsleirfangen, men heller ikke blandt dem skjønt de alle led samme grusomme ubarmhjertige brutale uforskyldte skjebne i leirene var alle like gode som den mannen. Noen blir så ødelagt at de blir onde av det, og får varig svekkede sjelsevner. Slike kan skade andre igjen, om man går inn i en nær relasjon. Jeg har heldigvis fortsatt hele sjelsapparatet inntakt, men henger det på Kjærligheten og Gud selv at jeg enda har et følelsesliv og en sensitivitet i meg og verken er "innhul" eller kald og hard som en stein. Jeg kan bli varm og kald, kan føle med andre og bli såret, men noen ganger hoster hjertet mitt litt og truer med å stenge ned systemet, for enkelte ting er bare for ondt og gjør for vondt. Og enkelte overtredelser om noen trår meg for nære og krysser en grense jeg trodde jeg hadde trukket klart og tydelig opp, kan somme tider gjøre meg så fly eitrande forbanna og rasende at jeg må ta meg sammen for å ikke "knuse skallen" på slike syndere.

Jeg skriver, jeg kan like gjerne skrive om det just som det er, slik som jeg tenker og går ut fra at det i begrepet ytringsfrihet nettopp ligger en mulighet for "andre stemmer", de stemmene mange bare ikke kan tåle å høre, stemmer som sier noe helt annet i enn annen form enn det man "kan si". En stemme som ikke føyer seg inn i koret av politisk korrekt, opplest og vedtatt stuerein av det sosialdemokratiske flertallsdiktaturet og andre som måtte mene å ha monopol på meningsbærende ytringer i det offentlige rom, en stemme som bare sier det uten tanke for å tekkes publikum eller få flest mulig likes, som er fullstendig klar over at for tandre rogalendinger blir selv gamle damer fra Bergen for hard kost i klare meldinger og direkte tale så det er jo nesten rart DNK ikke etter folkeopunionen har gjenopptatt eksorsismepraksisen de la på is en gang på 70-tallet for å "drive ut nordlendingen". For man kan da ikke bare komme her og tråkke på den stolte lokalpatriotiske tissen og enda til angripe hellige kyr som feminister og humaetikere, eller mene noe som helst "vi" ikke liker og er helt enige i. "Det går bare ikke an". Neimen, Har du sett på Fanden. Det Går jammen an! Men det resulterer nok neppe i noen byste på domkirkeplassen eller enda så troende jeg er så mye som et ørlite miniatyrepifati i Domkirken, men der sneik jeg meg viss jaggu meg inn bakveien med et blogginnlegg under et arrangement med selveste den nye Biskopen. Jeg var der ikke, men stoler på at gode kristne ansatte i Domkirken ikke ser noen som helst grunn til å lyve om slikt. På den ene siden var nå det en ære. På den andre siden kan man jo spørre seg hvordan det står til åndelig i den menigheten om de må ty til forkvaklede katolske smårollingers åndsverk for å fø fårene, småfuglene og kråkene. Var nok noen "det for en liten faen i" som tenkte: Er vi ENDA ikke kvitt henne! Nei du skjønner, Meg blir man ikke kvitt så lett, og jeg har et såpass godt forhold til min Far at den som virkelig er alt anna enn snill og gjør denne lille nissen fortred med urett må passe seg litt. Gud er ikke helt til å spøke med! Jeg slår ikke, men det hender Han gjør det. Gjør man generelt godt derimot har man intet å frykte fra den kanten. Man kan si hva man vil om et liv overgitt til Gud i tro, men Kjedelig er det virkelig ikke! Dere skulle bare visst :-)


 

 

 

 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits