juni 2016

JA,JA og NEI,NEI

De fleste saker og ting i verden kan ses fra mange ulike sider og synsvinkler, og ofte kan kommunikasjon og dialog, det å lytte og prøve å forstå andre synspunkter og argumenter enn sitt eget, bidra til fredelig sameksistens.

Men Noen ganger nytter det ikke med Diplomati, og blir man sittende for lenge og veie ting fra den ene og den andre siden, kan det gå som med musa i den nye musefella: Man setter ei baufil midt på gulvet. På den ene siden setter man pølse, på den andre siden ost. Så kommer musa, kikker fra den ene siden til den andre: "Ost eller pølse? Ost eller pølse?" Til hodet detter av.

Noen ganger er det Rett Eller feil, enten eller, venn eller fiende, for eller mot. Man må velge side og stå ved det! La et ja være et ja, og et nei være et nei.

Det finnes mange Nyanser av alle farger, men om man blander alle farger på paletten blir det bare en grå røre. Noen ganger er det de store kontrastene som bør få tre tydelig frem, hvor sort er sort og hvitt er hvitt, dag er dag og natt er natt!

I den grad man erkjenner at GUD ER GUD, og mennesket er noe annet, må man også kunne fatte at det ikke er riktig alt som kun kan veies ut fra det som hører mennesket til, men at det er noe som hører Gud til. Fatt det den som vil!

Hva sa Jesus til selveste ST.PETER, Kirkens grunnlegger, da han ville snakke Jesus fra å dømmes til å dø på et Kors?

Matteus 16:22-23 

"Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham og sa: Gud fri dig, Herre! dette må ingenlunde vederfares dig! Men han vendte sig og sa til Peter: Vik bak mig, Satan! du er mig til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til."

Kan hende gjelder det også noe idag, eller...? Så sant vi er Kristne og ikke human-etikere! Nestekjærligheten skal vi likevel ikke glemme, men alt kjenner en grense.

Hvordan skal det gå med en Kirke der ikke engang prestene vet forskjell på rent og urent, godt og ondt, rett og galt fordi de har satt Guds Ord ut av spill til fordel for menneskelærdom...? Man skal dog Aldri bruke Ordet til å gjødsle personlig hat, fordommer og vold mot andre! Men fra nestekjærlighet og Nåde til å si at alt er like rett, godt og bra går det en lang vei av villfarelse.

Jesu Opphevet nå engang ikke Loven på en slik måte at Synden sluttet å være synd. Derimot var Han det eneste menneske som i alt fulgte Loven og selve Lovens bakenforliggende og overordnede Ånd og intensjon, for deretter å påta seg Lovens straff for menneskenes Lovbrudd gjennom alle tider. Slik at vi ved Hans Offer i Tro til Ham kan vinne Nåde og frelse fra våre synder i forholdet til Den Hellige Gud, og en gang forenes med Ham.

Dette går selvfølgelig over hodet på "Verden", for som det står skrevet: Ordet om Korset er dårskap for verden, men en Kraft til Frelse for den som tror. Likefullt kan intet menneske fatte Høyden, bredden og Dybden i Guds Kjærlighet så vi skal passe oss meget vel for å fordømme noe menneske til Helvete, og heller akte på oss selv, og arbeide på vår Egen frelse med Gudsfrykt, for vi har Alle syndet!

LOVEN er Hellig, God og Ren og viser oss hva som er Rett. Men hver gang vi griper etter en stein og vil dømme og fordømme andre etter lovens bokstav med harde hjerter, fører vi også dom og fordømmelse over oss selv. Å med det påstå at Synden ikke lenger Er synd, er en teologisk kardinalsynd. Det ENESTE i Loven vi i henhold til Det Nye Testamentet ikke lenger trenger å forholde oss til er matforskriftene, ofringene, renselsesritualene og effektueringen av dødsstraff.

That`s it!

Det står Mye Godt, men ingenting i Det Nye Testamentet som tegner noe bilde av at Gud pluttselig er blitt til en tannløs, sosialdemokratisk Julenisse, at Fanden har opphørt å eksistere og Helvete er nedlagt,  og at det nå kun er Kardemommeloven som gjelder ;-) Det Nye Testamentet fremstiller heller på ingen måte Jesus som noen dumsnill, vag, pen og pyntelig liberal, alternativ søndagsskolelærer fra 70-tallet. Og vel er Gud eldgammel, men Han har fremdeles ikke blitt senil, begynt å "røre" og glemt hva Han selv har sagt. Og i motsetning til hva enkelte alternativt Troende Feminister sauser sammen, er ikke engang den Salige Jomfru Maria, som vi kaller Guds Mor, Jesu opphav eller Skaper, og heller ingen Guddom.

Det er en Merkelig tid vi lever i, og utrolig mange Søvnige, selvkloke og Ørekløende teologer og "Profeter" ute og går. Så da får vel bare vi fotsoldater og legfolk trå til som best vi kan, selv om vi slettes ikke er så skråsikre på vår egen forstand, og bare tanken på lange akademiske teologistudier får oss til å gjespe. Gud derimot han holder oss våkne! Bibelen har vi nå iallfall lest og tatt til oss i større grad en mange nylutheranere som synes å ha glemt helt hvor glad Luther var i Bibelen alene. Jeg blir ikke mindre katolikk av den grunn. Det får ikke hjelpe at vi er "skrekkelig umoderne" og upopulære i vestens moderne, sekulære og humanistiske tid. Den Tiden varer nok neppe heller evig. Guds Ord derimot er evig og uforandrelig, selv om noen fant på å brenne, omskrive og forby det som er av Bibler. Å prøve å forklare at min Kirke med sitt konservative Bibelsyn og Tro ikke dermed er Fundamentalister som dyrker Gud etter bostaven, og at det hele er en smule mer nyansert og komplekst er nok dog en litt for stor oppgave for meg å ta fatt på, så Der får nok heller våre Teologer gjøre jobben. Teologi er nemlig viktig, nyttig og godt for mye, selv om en del av oss er mer praktisk anlagt enn eslet for lange studier. Om man overlater For Mye til Legfolket blir det bare unyansert, overfladisk oppblanda og kunnskapsfattig, sekterisk partidannelse, surr og missforståelser ut av det, med alt for stort Personfokus på Pastorer og lærere som knapt klarer å holde to tanker i hodet samtidig,  så vidt jeg har kunnet se hva endel av de lavkirkelige Frikirkene og mer eller mindre kristne nyere "utbryter"-trosretningene angår. Det har ført til mye splittelse mellom mennesker som alle bekjenner seg til Kristus,heller enn et mangfold jeg vil tiljuble.

Og i motsetning til hva verden håper og vil tiljuble har nå heller ikke vår Gode Pave Frans med sin nestejærlige, milde og vennlige Fransiskanerkarisme satt Guds Ord ut av spill eller veket av fra Vår Kirkes lære, han er på Stø Kurs med Den Hellige Ånd og "Vår Mann", selv om det nok finnes de på innsiden som anser ham som "for liberal"! Han er imidlertid ikke "demokratisk folkevalgt Pave", og var heller ikke "favoritt", han er innsatt fordi Gud ville det slik, og akkurat sånn er det det skal være i en Kirke. Og om han går litt foran, har Kirken bare med å følge, for Gud leder oss nok neppe i feil retning, selv om det nå ikke er riktig alle Paver gjennom tidene som har vært helt Ufeilbarlige! Så vidt Jeg kan erkjenne i Min Ånd og ved Den Hellige Ånd er han Rette mann, og en som heller ikke fester lit til seg Selv og sin egen forstand, men til Gud ved den Ånd som bor i Ham og den salvelse Han har fått. Den Gud utvelger og salver til en stor tjeneste og et viktig oppdrag, må imidlertid også regne med motstand og prøvelser. En tjener er ikke større enn sin Herre, og om de Skriftlærde og Fariseerne ryddet ham av veien fordi Jesus var elsket av de små og truet deres egen stilling og status i folket, vil de sikker forsøke det med denne også. Man trenger ikke å være Geni med tilhørighet i Vatikanstaten for å ane at det murres litt i krokene. Det er dessverre slik at det Heller ikke innad i Den Hellige katolske Kirke er alle som har sans for det som hører Gud til, og føyer seg i det Gud vil. Men om Gud vil, og Hans tjenere er åpne og lydhøre for og forener seg med den viljen, er det ingen mennesker som kan endre det. At det vil komme et stort frafall og stor villfarelse før eller siden og at det alt har kommet, vet vi imidlertid av Profetiene, men Gud alene kjenner Tiden, og sine Utvalgte lar han ikke fare vill. Vi skal bare stole på Gud! Den Mannen Gud har utvalgt skal nok bli stående, mens hans motstandere bare blir stående en kort tid, og de til hans prøvelse.

"Frykt ikke du lille hjord". Den som har sin Styrke i Herren er ikke avhengig av sin egen styrke og størrelse. Den som legger sitt Liv i Herrens hender og heller ikke frykter for sitt liv, trenger ikke å være redd. For om man står står man for Herren, og om man faller fanges man opp av Herrens hånd, og enten man lever eller dør hører mann Herren til. Vi kan lide allslags ondt i verden og bli løyet på og baktalt og uglesett så det holder, og bli holdt for å være dårer og idioter av verden, men ved alt dette vinner vi bare mer og blir vi bare fastere i Troen. Vi skal være glade for at vi har blitt prøvd og enda er i Kristus, for andre faller fra og viker av for Sannheten ved den minste prøvelse og motstand fordi de akter noe annet høyere enn Gud. Strengt tatt er nok de som har hatt motstand, prøvelser og kamp for sin Tro, heldigere stilt enn de som alltid har hatt "et lett og ubesværet kristenliv", for vi slipper ikke Guds hånd og vet at Han aldri i evighet slipper oss av Sin Hånd, for ellers hadde vi ikke lart å holde fast på vår Tro gjennom alt. Og hvordan skulle vi klart oss uten?! Hva betyr det når det kommer til stykket om mennesker bringer oss til vanry og kommer mot oss og omringer oss med kjepper og vil tukte oss med urett så det blir rent av med oss, om vi har vår Ære i Gud og er trygge hos Ham. Jeg vet hva jeg velger og det kan verken ondt eller godt som møter meg i livet forandre på! Å søke å lide, og lide for lidelsens skyld gangner ikke noe menneske, og helst vil vel alle mennesker ha det godt. Men Om vi som kristne må lide overgir vi oss til Gud i bønn, og vet det bærer og at Han fører oss igjennom hver gang og at det ikke er noen grunn til å tvile og at det ikke engang er betinga oss selv, våre gjerninger, personlighet eller vår forstand men Gud! Det er Transpersonlig, det ligger utenfor oss Selv og det rent menneskelige, men Gud virker også I oss og Gjennom oss og omgir oss på alle kanter, sender engler og mennesker i vår vei. "Verdens barn" har ingen anelse men Vi kjenner Hverandre igjen midt i verden! Vi er aldri alene!

Når man først er kommet inn i Guds Plan og har mottatt Hans Kraft, begynner man å ane hvor stort det er, hvor lite som er tilfeldig og hvordan "Guds finger" virker bak alle ting i det Store, Store spillet. Men her er også Mer enn Gud og mennesker som er i virksomhet i verden, selv om de i den norske Kirke synes å ha glemt og utelatt den biten av Sannheten, så da er det vel heller ikke så rart om de kommer på avveie og lar seg lure og til sist ender opp som en hvilken som helst verdslig, humanitær livssynsåpen kultur og interesseorganisasjon. Men det står de selvfølgelig helt fritt til, de er jo Herrer i eget hus. Der har ikke vi katolikker noen stemmerett, vi får heller prøve å holde orden i Eget hus og ikke akke og offe oss for mye over hva andre gjør og ikke gjør. Om den Norske Kirke blir liggende med knukket rygg til sist, er det ikke vi katolikker som har beredet det leiet iallfall. Og noen ganger kan vel noen og enhver rote seg litt bort, falle og måtte innta horisontalen en tid. Det viktigste er at man kommer seg på beina igjen etter hvert. Blir man liggende der man falt er man ille ute. Så lenge Gud er Med oss er det likefullt aldri helt ille eller håpløst, selv om man kan bli litt motløs i svingene. VI anser at det Verste som kunne skje oss var at vi falt fra den Levende Gud, og for mitt vedkommende tror jeg ikke lenger det er mulig - og Takk og Lov for det! Så da får vi bare ta det som måtte komme med freidig mot. De som bare anser meg som "nok en religiøs fantatiker" har ingen anelse om hva jeg har vært igjennom og har overlevd takker være min Gud, bønn og forbønn! Er det Noen, meg selv inkludert jeg Alltid og i absolutt alt vet at jeg kan stole på er det Gud.

Det er ikke mulig å gripe Gud med forstanden, da svinner Han alltid bort. Det er heller ikke mulig å begripe Gud med den menneskelige forstand, for Gud og Guds forstand går langt over den menneskelige forstand og Hans tanker er ikke våre tanker. Men vi kan gjøre oss mange tanker om Gud! Han tenkte imidlertid på oss før vi tenkte på Ham, og kjenner alle menneskers innerste tanker, og han kjenner oss alle enten vi vet at Han eksisterer eller ikke tror på Ham.

Det er mange ting i Bibelen som ikke kan gripes og forstås så umiddelbart, og vi forstår og erkjenner stykkevis og delt, og lærer at selv om Gud er Kjærlighet, er denne kjærligheten ikke Lovløs. Når Lovløshetene overtar blir hjertene kalde. Det folk Gud engang utvalgte seg i Abraham, hadde dersom de hadde overholdt Loven, budene og Rettledningen som ble gitt ved Moses og Profetene, forblitt i Abrahams og Lovens Velsignelse, som et utvalgt, hellig og rent folk i verden, men slik gikk det jo ikke, og når de da tross sine lovbrudd likevel holdt seg til Lovens bokstav og ikke ville motta Kristus og Ånden, ble de isteden ført inn under Lovens forbannelse. Og like fullt er Guds arm fremdeles utrakt for vantro syndere, enda ønsker han å berge og utfri alle mennesker, drive oss til omvendelse ved Godhet og samle oss under Kristi vinger og benåde oss, så vi kan bli legt. Og han gråt over Jerusalems sønner og døtre fordi de ikke ville, og da de han hadde utsett seg som sine ikke ville ta imot Ham, strakte han bare armene videre ut og lot invitasjonen gå ut til hele verden, fullstendig uavhengig av etnisitet og tradisjon, religiøs og sosial status. Så fikk da også jødene ved sitt frafall på forunderlig vis del i Kristi sonende lidelse for verden. Fanden vet å sno seg, forvrenge og villede, men Gud vender alt til det gode for den som tror. Og Slik ble jødenes frafall de mange i verden til del, og det frykteligste i menneskehetens historie; Guds Sønn, Frelseren- død på et Kors en Kilde til Evig liv. Nettopp når natta er som svartest og alt synes håpløst er det at Gud har vist gang på gang at Han kan snu det helt om. Så vi bør ikke være så redde når mørket stiger rundt oss, for at det skal vinne. Da er det ikke lenge til det gryr av dag!

Menneskene lager problemer for seg selv, jøde som greker. Hvor inderlig ønsket ikke Jesus at Jødene skulle slippe å lide under Lovens forbannelse som Ham, som ville ta det hele på seg om de bare ville Tro Ham. Men de ville ikke. Guds Ord er urokkelig og Profetiene står fast, ikke engang Gud selv setter det ut av spill, for Han er Hel, Evig og uforanderlig og ligger ikke i strid med Seg selv, tviler ikke, vakler ikke. Sannheten blir ikke en annen uansett hvordan vi prøver å tilpasse den til vårt eget syn og til enhver tid rådende menneskelige og kulturelle oppfatninger. Menneskene Selv har nok heller ikke endret seg så veldig mye siden Bibelen ble ført i pennen og ført sammen til en enhet. I det Gamle Testamenter er vel strengt tatt enhver menneskelig prototype, motiv, følelsesreaksjoner, beveggrunner Og interaksjon med Gud og hverandre beskrevet, så da gjelder det bare om å "kjenne det igjen".

Bibelen er ikke noe "pinnorrekt vitenskapelig historisk verk" og består av mange ulike bøker skrevet over en lang, lang tidsperiode av ulike mennesker, men det er ikke noe rent Menneskeverk, like lite som den er skapt uten menneskelig medvirkning. Den er heller ikke en "Eventyrbok" og litterær fiksjon av typen "det var en gang for lenge lenge siden". Den taler til mennesker gjennom alle tider, om ting som var og er og skal komme, om oss og vår tid og gir stadig nye søkende mennesker noe å grunne over. Noe av det er på den ene siden så enkelt at et barn kan gripe det og forstå det, samtidig som de skarpeste teologer går seg fast og ikke lykkes i å utgrunne det, men må overlate det fra forstanden til Mystikken. De teologene som Ikke er så vise, men derimot veldig selvkloke og forstandtro, hopper derimot bare over og lar være å tro på, det som støter mot deres egen forstands grenser og fatteevne. "Dette skjønner jeg ikke, så det må være feil" "Dette ligger utenfor min personlige erfaring og kulturelle referanseramme, så det er nok bare noe gammel overtro fra en tid der de ikke visste bedre" ;-)

Man skal ikke gjøre narr av andres Tro, men heller takke Gud om man selv har mottatt en større fylde og be Han velsigne de lite troende, så også de kan vokse og få del i det som er større. For vi har også startet et sted, og den Tro vi har mottatt er ikke blot vår egen fortjeneste, men en Nådgave fra Gud, hvor også andre kristnes arbeid, forbønn og forkynnelse har samvirket! Og får noen en stor gave, er det ikke mottageren man skal takke og ære for den, men den glade giveren, og All God gave kommer fra Gud. Da skal vi heller ikke rose oss og ta ære for det når vi gir videre av det vi har fått fra Gud, enten det var svar på egne eller andres bønner! Ære og Takk tilhører da Gud, og lykkelig det menneske som har sin Ære fra ham og ikke blott fra mennesker, aller minst kun fra Seg Selv! Påtatt, polemisk ydmykhet er heller ikke en kristen dyd. Men der hendte det at selveste St.Paulus rotet seg litt bort ;-) Jeg er ikke bedre enn jeg Er jeg heller, selv om jeg kjenner Guds Ord, og derav vet noe om hva som er rett og godt i Guds øyne, og at Hovmod, selvros, selvopphøyelse, arroganse, selvforherligelse og selvgodhet Ikke er egenskaper Gud verdsetter. Og mener man seg å ha fått mer fra Gud enn andre, ja da plikter man iallfall å bruke det til andres gagn og oppbyggelse, fremfor å gjøre narr av dem for å fremheve sin egen forrang! Jeg undrer meg likevel over den logiske bristen enkelte synes å ha i sin tro. På den ene siden mener de visst som meg at Gud finnes, og Er evig og uforanderlig. Men samtidig som de tror at den Kraften som reiste Jesus opp fra de døde er en realitet, er de på ingen måte istand til å tro at den samme kraften er virksom i verden idag, og når Gud vil- ved Tro, kan reise opp en død, Det er liksom bare noe som skjedde en gang for lenge siden og man håper skal skje med en selv en gang langt, langt inn i fremtiden. Og en hel haug med andre slike trosparadokser.

Da minner "de forstandige teologer" meg veldig om min meget enkle, jordnære, folkelige og uskolerte tante. Som på den ene siden trodde fullt og fast på Guds Allmakt, men på den andre siden holdt det for å være komplett umulig at Jesus ble unnfanget uten en allminnelig Manns medvirkning, "for det går jo ikke an". Men om Nå Gud Er Allmektig, har skapt alle ting, er Herre over naturlovene, liv og død, utenfor tid og rom, men i Kristus og ved Den Hellige Ånd også innenfor tid rom, er det da så skrekkelig vanskelig å fatte at Ingenting er Umulig for Gud, og hvor ufattelige Muligheter det ligger i Troen på denne Gud? Har de ikke Kjent Kraften og Trodd den? Har de aldri fått et konkret uomtvistelig bønnesvar? Da er det jo synd på dem, for da er de "fattige" kristne, i all sin verdslige velstand og menneskelige overflod. Da er det Saligere å være "Himmelrik" i sin verdslige fattigdom og litenhet, sjønt for de fleste er det nok å foretrekke å ha så det rekker av begge deler, og rage sånn passelig høyt i terrenget. Det er iallfall det mest bekvemme, og jeg tror ikke Gud Vil at vi skal ha det vondt, mangle det vi trenger og lide nød. Det er dog bedre å bli Åndelig velsignet i Tro selv om man må lide, enn å leve et så godt, bekvemt og bemidlet liv at man glemmer Gud og ikke mener man trenger Ham. Så er det da kanskje en større ting, å Ha det hele, rikdom og overflod og et Godt liv i verden, men likefullt holde fast på Troen, selv når man Ikke er i "havsnød".

Men så er det nå også nok av de, som når de kommer i "havsnød" heller banner enn å be, og sier "det finnes ingen Gud og om det gjør det har han aldri gjort noe for meg, så jeg klarer meg selv og skal dø med støvlene på uten å knele for Noen". Ja, ja. Fritt valg! Men det er rart med det. Selv de stolte og "selfmade", "de rene og ranke" har det med å mjukne og mildne med alderdommen, og hvem vet hvem som Har ei bønn og et håp innerst inne når det kommer til stykket og døden puster de i nakken ;-) Og når de blir som barn igjen, sårbare og avhengige er veien kort inn i Guds Rike. Gud kjenner menneskene og er Miskunns Gud, derfor står det også skrevet at du ikke skal snakke Hardt til en gammel mann. Det er ei tid for alt, og i livets siste fase er det ikke tiden for å hevne noe som helst på de gamle. Det er heller en tid for oppgjør og for forsoning både med sine nærmeste, livet som ble slik det ble og med Gud, så man kan dø bort med fred. Noen blir også gitt en ekstra Nådetid, får "leve litt på overtid" nettopp med tanke på det. Gud er ikke blott "Grusom og forferdelig", han er Godhets, Kjærlighets og Freds Gud. Han er en Gud som dømmer med Rettferd, men også en Gud som benåder og Tilgir med stor miskunn og barmhjertighet.

Noen ganger er det kanskje på sin plass å Rive ned noen vaklevorne tankebygninger, i stedet for å slå i ei plate her og der, så det kan bygges skikkelig opp fra Grunnen igjen, på den Grunnvoll Kristus selv har lagt sammen med de Han utvalgte fra begynnelsen. Det naturlige da er "å gå tilbake til Ordet, til Evangeliet", sånn sett var En av Luthers tanker av det godartede slaget, for Den Katolske Kirke Hadde Da drevet noe av på menneskelig vis i Sin tid, men man Kan ikke av Den grunn bare forkaste Hele Kirkens tradisjon, og det var vel i utgangspunktet heller ikke Luthers intensjon. Hva Luthers Bibelsyn og hans forhold til Skriften angår, hadde Den Norske (lutherske) Kirke, hatt mye å hente på å la ham "reformere dem tilbake til Luthersk lære" og begynne å ta Guds Ord på alvor med autoritet. Men da blir vel de moderne liberalteologene livredde for at de skal ende som katolikker ;-) Det spørs om ikke Luther selv idag hadde foretrukket Moderkirken som Sin Kirke, om han så hva som har blitt igjen av "Den lutherske Kirke" og hvordan de forholder seg til Guds Ord og bud som Kirke, hvordan det strides internt og hvor fragmenterte individualistiske teologiske tilstander det har blitt. Da hadde han antagelig også betenkt seg på å si "Bibelen alene", i den grad resultatet synes å ha blitt at hver enkelt prest og protestant har sin egen lære. "Enhver er lykkelig i Sin tro?".

I Den katolske Kirke snakker vi heller om Vår Tro, Vår lære, enn "Min" tro og "Min" lære- for vi er en verdensomspennende mangfoldig Enhetskirke, og der hadde vi neppe vært idag Uten Tradisjonen, den hierarkiske strukturen og Trosembetet! Ganske sikkert IKKE! Kirkens struktur og ytre skikker; skjelettet så å si, blir like fullt aldri viktigere enn det Åndelige Innholdet, og Tradisjonens utvikling må også følges, prøves på Bibelen, og fra tid til annen også korrigeres eller oppjusteres. Det Aller viktigste for Kirken som helhet og den enkelte troende er imidlertid å ha en Levende Gudsrelasjon, og her er bønnen "troens åndedrett". Slik fungerer også våre kontemplative Klostre, hvor brødre og søstre er i bønn dag og natt, som "Lunger" på Kristi Legeme i verden; som er Kirken! En Kirke er ikke bare en verdslig ordning, byggverk og organisasjon, men er "et tempel bygd opp av levende steiner"; De Troende som samles på hvert sted! VI er Kirken! Men heller ikke i det Ytre og som Organisasjon kunne Den Katolske Kirke ha blitt stående og bredt om seg som en Universell Enhetlig Kirke, om den ikke var Bygd i Gud, og fundert på Guds Ord! Så la oss være Lydhøre og føyelige ifht Gud som Kirke, og ikke heller stivne Fariseeisk i Tradisjonen, men la Gud lede, og se hvor han vil føre oss, nå med "Papa Frans" i Lederrollen, og fremfor alt ha tillit til Gud!

Jeg trenger vel heller ikke minne om at Den Skapende Gud aldri slutter å overraske, og fra tid til annen "gjør noe nytt". I en tid der det meste går rasende, ukontrollert fort er jeg glad for å tilhøre en konservativ "gå- sakte-Kirke", men som en Levende Kirke kan vi aldri sementeres, og vi skal heller ikke motsette oss endringer om det er Gud selv som blåser oss i den retningen! Vi skal bare "se hva som kommer", det er spennende å være kristen! Det "skjer noe hele veien" i Guds Rike. Gud er i går og i dag den samme, men denne ene uforandrelige Gud er fra Evighet til Evighet en Levende, Dynamisk, Mektig, Kreativ, aldri Uvirksom Gud. Derfor kan heller ikke et Sant kristenliv være uten bevegelse, ekspansjon og utvikling. Heller ikke en Kirke! Mye har endret seg i vår Kirke, som jeg sluttet meg til først i 2009, gjennom tidene, og det Vil nok også komme flere endringer! Det er en kontinuerlig prosess av vekst og utvikling i alt som har Liv i seg, men det bør skje i Lovmessige, ryddige, fredelige og regulerte former under Åndens ledelse, og ikke "i et hattefokk over natten". Ånden virker til Enhet, men det er ikke alltid splittelse oppstår på grunn av opprørsånder og revolusjonære krefter eller for voldsomme og hastige reformatorer. Noen ganger er det kanskje heller de som benker seg bom fast på ulike sider og ikke vil flytte seg en tomme, som forårsaker intern splittelse og strid? Noen ganger er det bedre å lytte; høre på det de sier og se både på hva de gjør og ikke gjør, tenke seg om og be, enn så hastig tale, replisere og kommentere. Det er klart en Kirke som vår både trenger tilsynsmenn, voktere og Bygningsarbeidere av ulike slag, men lar Han ikke også Engler vokte sin Helligdom? Og er det ikke Han Selv som er Byggherren?

Om nå Gud Selv vil gjøre noe nytt, som "vi ikke helt kan like", er det ikke "vi" som skal gå løs på de han utvelger til arbeidet og deres virke, da er det "vi" som må justere oss. Men enten det er slik eller slik, er det ikke rett å stole mer på mennesker enn på Gud. Stol på Gud! Han vet nok hva Han vil gjøre! Vi andre får vente og se. Ting er ikke alltid så Åpenbart som det der og da kan se ut som. Gud er den som gransker hjerte og nyrer, som ikke dømmer etter det bare de fysiske øynene kan se, og ørene kan høre, for Han alene kjenner Hele Sannheten og det som ligger bak og er skjult i alt og alle. Ovenfor Gud nytter det ikke med Taskenspill og forstillelse, man kan ikke lyve for Den Hellige Ånd, og Han Åpenbarer Det Han vil for Den han vil, mens andre får øynene klistret igjen og kan ende med å måtte "leke blindebukk" til han finner ut at det var Gud selv som var "Synderen" ;-) Vi skal med andre ord ikke uroe og bekymre oss for mye "på Kirkens vegne" så sant vi er i Kristus. Erfaringen tilsier at når Mennesker på menneskelig vis prøver å "redde Kirken og Kirkens rennomè" med urent trav, lager disse menneskene enda større problemer for Kirken! Den Katolske Tro har jeg sluttet meg til av hjerte og avlagt ed på. Men Den Katolske Kirke som organisasjon hadde ikke hatt noe Omdømmeproblem dersom det hadde vært rent og ryddig, orden i sysakene og og ikke noe rusk og snusk i krokene. Da bør vi ha lært såpass som at det er bedre å legge kortene på bordet, rydde opp og feie ut det som ikke bør være der isteden for forsøke å feie mer inn under teppet igjen "ut fra omdømmehensyn", for nettopp slikt har bidratt til å gi Kirken et dårlig omdømme. Når man derimot tar et Ærlig oppgjør, uten å prøve å skjule seg, Da bidrar det til et bedre omdømme og fornyet tillit! Men da kan man heller ikke bare dikke og dulle, unnskylde og være like rund i kantene mot alle! Da er det også på sin plass med konfrontasjoner og at noen stilles til Personlig Ansvar. For vi er da en Voksen Kirke og det må gå an å si JA,JA- NEI,NEI. Rett eller Galt, Sant eller Usant, Skyldig eller Uskyldig. Noen ganger kan det virke som om det er de Beste som får mest mot seg, men det kan jo også være et tegn og en stadfestelse. Den som Gud har utsett seg til en særlig viktig og stor tjeneste i sitt Rike, er også den største Trusselen mot Djevelen, og den han helst vil ha ryddet av veien. Da gjelder det å ikke ta feil! Om ikke Sannhetens levende Ånd har bolig inni oss, og Ordet er nærværende i sårbare, skrøpelige kjøtthjerter, hvem er vi da med all vår forstandstro og teologi?

Ærlighet er en Dyd og Sannheten kan aldri skjules særlig lenge. Lever vi ikke i Apokalypsen? Avdukingens tid, der intet som er skjult vil forbli skjult. Hvis vi Er av Sannheten og Taler Sannhet, har vi Ingenting å frykte. Vi må lære oss å stole på at Gud har full Oversikt og kontroll, også når det stormer og går høye bølger rundt oss. Vi har da Jesus ombord i båten!!! Men men, nå er jo denne "Legpredikanten" en fiskerdatter fra det nordnorske Folkedypet, og vel kjent med Krefter, Bølger og storm, og har vært "i havsnød så det holder", så jeg er ikke av de mest lettskremte og skuggeredde og setter min fulle lit til Vår Herre. De som innad i Kirken måtte være Overmodige nok til å sette Maktspill, økonomisk vinning, personlige særinteresser og kamp om posisjoner høyere enn Sannheten og Guds vilje, faller før eller siden uansett, om jeg kjenner min Gud rett. Jeg vet så lite om hva som måtte røre seg i Maktens korridorer innad i min Kirke, og det er virkelig heller ikke mitt fokus eller noe jeg har noen videre interesse av å vite så mye om. Skjønt noen ganger får jeg noe i nesen som liksom stinker litt, uten at jeg helt kan plassere og dømme om Hvor lukten har sitt opphav....Det jeg derimot Vet er at : GUD ER SJEFEN! Og Han vet Alt! Basta! Og om det Virkelig stormer og Skutas Matroser barker sammen, er jeg jammen ekstra glad for at Gud har gitt oss noen Solide gamle nonner som kan rydde opp i mangt og mye, roe gemyttene og holde skuta på stø Kurs med sine bønner og samtaler med SJEFEN! Ikke Biskopen, Ikke Paven, men GUD Selv! Det er lite som kan stå seg mot det.

Noen ganger tenker jeg bare; Fysj, så mange ufyselige unger Gud har, men alt er relativt skjønt jeg ikke vet om det er til den helt store trøsten at jeg har kommet frem til at jeg selv tross min lave stand slett ikke er den verste av Rakkerungene hans! Vi får prøve å bære over med hverandre, men det er jammen ikke lett alltid! Noen ganger er det så nakkehårene reiser seg, når noen av de Aller Verste av ungene til Gud, selv tror de er de Absolutt Beste! Skjønt det kan jo også fortone seg en smule komisk ;-) Men, men. Man får vise menneskelige hensyn. For den Selvhøytidelige Prektige som gjerne vil være Stor gutt og Best i alt, hadde det nok smertet mer å bli ledd åpenlyst av som om folk så en liten apekatt, enn å bli møtt med indignasjon og hevede øyenbryn.Gud er sikkert like glad i ham uansett! Vi små apekatter som ikke har behov for å være så Store og null ambisjoner om å klatre til topps og kjempe etter jungelens lov, har mindre problemer med å takle sånt, og ler gjerne med av oss selv, uten at det gjør oss til mer useriøse kristne mennesker, vi er bare litt anderledes. Jeg slutta å leke Tarzan sånn ca i 8-års alderen, og selv om jeg nok fra naturens side er blant "the fitest" gidder jeg ikke lenger delta i den darwinistiske jungelkampen der den sterkestes rett gjelder og det er stadig kamp om ressurser og revir. Ambisjonene om å "bli noe stort her i verden", som det vel i større grad var lærerne enn meg selv som engang la der for meg, har også falt av underveis. I motsetning til hva materialistisk orienterte mennesker synes å tro er alles drøm, har jeg heller aldri drømt om å bli Rik, og er ikke opptatt av å Eie mest mulig. Men jeg har selvfølgelig oppdaget at vi lever i et samfunn hvor alle Trenger penger, og at penger i noen grad kan gjøre livet litt lettere og mer bekvemt.

Som kvinner flest har jeg smykker, men for meg betyr det ikke lenger noe hvilket metall det er laget av. Gullsmykkene mine har jeg gitt bort til mennesker som er glad i gull, eller rett og slett solgt til omsmeltning. Gull er da også bare kaldt metall! Det er kostbart, det tæres ikke av tidens tann, det har glans og er mykt og formbart, men Kjærlighetens sol stråler klarere og gjør hjertene myke, varme og formbare og er av eksistensielt livsnødvendig og varig verdi. Den er så verdifull at det ikke engang kan sammenlignes med verdien av gull. Likefullt er det også mange kristne som stadig danser rundt Gullkalven. Jeg har ingen tro på at den eksistensielle Lykken og opplevelsen av mening i tilværelsen nødvendigvis øker med inntekt og rikdom, og de som har sitt hovedfokus der "bommer på Målet". Det materialistiske verdisynet og verdensbildet er Tomt. Det er "jagen etter vind" slik det er beskrevet i Predikerens bok. Uten Gud og en åndelig horisont over livet er det jo ikke mer enn nettopp å ete og drikke, kjøpe og selge, gi til ekte og ta til ekte, skaffe seg mest mulig, nyte og konsumere mest mulig for å fylle tomrommet, nå lengst mulig, oppnå flest fordeler, Ha det hele.

Og likevel, hva skjer når de Har alt, er på toppen av karrierestigen og har nådd livets vellykede middagshøyde. Da begynner de å kjenne på at det fortsatt er noe som mangler, at det må være mer å oppleve og suge til seg i livet. Da er det mange som legger ut på lange reiser u i verden på jakt etter nye opplevelser og sanseinntrykk å konsumere og nye fotomotiver og flest mulig "eksotiske destinasjoner" å vise frem på facebook så alle kan se hvor vellykkede de er, uten at jeg nødvendigvis tror de blir så mye lykkeligere eller får fylt vakuumet av den grunn. Mennesker kan være ganske så dumme! Men, men. Når de nå bare tror at "det bare er dette", et blaff i evigheten og så ingenting, er det vel ikke rart at de tenker at da gjelder det om å få mest mulig ut av det for sin egen del, det livet man har. Og dermed øker grådigheten, konsumet, kampen om ressursene og miljø-ødeleggelsene. Og likevel er det en del av dem som tror mennesket alene kan skape et jordisk paradis. Vel, all erfaring fra tidenes morgen og gjennom skiftende menneskelige regimer, systemer, ismer og ideologier som alle på et tidspunkt har slått feil og mislyktes og ikke ble slik "De med Den Store Tanke" hadde tenkt, tilsier at det er en ren ønskedrøm og illusjon.

Hvis livets Mål og Mening bare er å ha det Godt, Vinne og "Lykkes", og det også er det menneskets verdi veies og måles i, er det da rart at unge jenter blir mentalt syke i sin streben etter "vellykethet og perfeksjon", og at Menneskelivets Egenverd blir borte, for i et slikt perspektiv har jo ikke et liv med lidelser, de som "Taper" og Ikke er "Vellykede" noen verdi. Hvis meningen med livet er å ha det godt, vinne og Lykkes og man ikke oppnår det, da kan man jo like gjerne bare dø! Mennesket er istand til å utholde og tåle ekstremt mye lidelse og nød, men det er En ting menneskesjelen faller gjennom på: Meningsløshet. Hva er vitsen med å holde ut gjennom lidelser og prøvelser hvis et slikt liv ikke har noen verdi, og det er fullstendig meningsløst i seg selv? Uten en genuin tro på menneskeverdet, på Livets egenverdi er selvmordsbransjen allerede under etablering. "I humanismens navn" er det stadig flere som mener at "det livet man ikke vil ha, som blir oss for ubekvemt kan man drepe i humanitetens navn" og at mennesker som lider bør få hjelp til å avlives på samme måte som syke dyr. Hva gjør et slikt menneskesyn og synet på lidelse med et ungt menneske som har det vondt og vurderer selvmord, hvilken side tipper det ned på? Nihilismen dreper! Den Katolske Kirkes Menneskesyn, med vern om Livet og menneskeverdet, hvor også lidelsen har en plass er så Mye mer Positivt, Meningsfylt og Livsbejaende at Human-Etisk Forbunds "Happy Man" kan gå hjem og legge seg! Men det er klart, vi har noen problemer internt nettopp på grunn av den menneskelige faktor. For vel er mennesket Verdifullt framfor noen annen skapning, men Guder er vi ikke. Vi er skapt som mennesker, og mennesker er feilbarlige og ufullkomne, og har Alltid laget en hel del problemer for seg selv og konflikter seg i mellom, fra den første Adams tid. Men vi tror på Gud, så det er Håp for oss! Gud er ikke ferdig med oss enda, vi har enda ikke blitt helt slik Han vil ha oss. Og mens det arbeides med saken, sukker og lengter jeg etter en dag der vil alle faktisk Er og Oppfører oss bedre enn "verdens barn utenfor" både mot hverandre og mot dem, Gud til behag og til vitnesbyrd om Kristus! For der nytter det verken med Fake eller ren mediastrategi. Det er bare "the real Thing" som gjelder!

Akk ja, sann. Tenk om det var fred på jord og alle var venner og vel forlikte. Jeg er den jeg er, likesom Gud som har skapt meg Er den Han Er, så da får jeg vel også prøve å godta at andre er som de er. Også de jeg ikke kan like. Begynnelsen på Hellighet er å bli fullt ut det mennesket man Er, og våge å være den man er- med svakheter, skavanker og feil, uten å prøve å fremstå som bedre enn, frommere eller en annen enn man Er. Når de kristne oppfører seg sånn, blir det ikke et hellig samfunn, men et skinnhellig samfunn der folk går rundt med masker på seg. En slik påtatt sosial fasade og ytre konformitet, kan vel i Noen tilfeller og i embets medfør være en god ting, men det bidrar i liten grad til ekte, nære, trygge relasjoner, der man nettopp kan våge å Være Seg selv, isteden for å "stå vakt over seg selv", fordi man intet aner om hva maskene skjuler, og hvem som jakter på en og står klar til å dolke en i ryggen. Når mennesker skaper slike miljøer blir de av det Svært lite Hellige og Oppbyggelige slaget og det er ikke Godt å være menneske i slike miljøer! Og når selv brødre og søstre ikke evner å møte hverandre med likeverd, gjensidig personlig respekt og dialog på grunn av "ættetavler og spørsmål i Loven" for å si det slik, og velvillige kommunikasjon og kommunikasjonsforsøk bli brutt og avvist, da blir det fort at man går krokveier og snakker Om de man ikke snakker Med, skjønt det egentlig burde vært motsatt. Men det er heller ikke alltid så Klokt å gå Rett på, og si hva man mener. At det kan koste er det mangt et Ærlig menneske som har fått erfare! Ærlighet synes imidlertid å ha blitt en sjelden dyd, så den har en Egenverdi i seg selv. Men om man vil være klok og vis til eget gagn, bør man også vite når man bør knipe kjevene sammen, og i det man ikke klarer å holde inne av egen kraft, be Gud om å forsegle leppene, til det er tid for tale. Ting tar tid!

Jeg har også skjønt såpass at jeg kan fremstå på en måte, som kan fremkalle angst og ubehag hos mennesker med edderkoppfobi som har ekstremt kontrollbehov og er opphengt i pinlig korrekte former og føringer, hadde de våget seg litt tettere på uten å være så forutinntatte hadde de kanskje funnet ut at jeg slett ikke var så ille, og det kunne muligens kommet noe godt ut av det. Noen ganger får man bare akseptere at ting blir som de blir og at man antagelig ikke kunne gjort så mye anderledes selv for et bedre utfall av et menneskelig møte. Gud har utrustet meg med et godt intellekt og forstand, men her skorter nok noe ikke bare på Kunnskap, for den har jeg sagtens også min del av, men heller på Visdom så jeg kan bruke forstanden min på en måte som også er til mitt eget gagn, framfor å skaffe meg fiender med det jeg skriver. For pennen min kan være ganske så kvass, og det er heller ikke Alt jeg bruker den til som er av det helt gode slaget skal jeg innrømme, og ofte er det nok litt for kort og ufiltrert avstand mellom hjerne og tastatur. Men, men...Det sies at summen av lastene er konstant, og det finnes vel verre laster, selv om man verken på godt eller ondt skal undervurdere Ordets makt, og potensiale til å ødelegge og ramme likevel som å være til gang og oppbyggelse.

Er det ikke nettopp ofte etter Ordene vi dømmer og bedømmer hverandre, selv om Mennesket nå både kan være verre og bedre i seg selv og i sitt indre menneske og ytre gjerninger, direkte mellommenneskelig kommunikasjon og relasjoner, enn i sine skrevne Ord og uttalelser. Som skribent i ulike media gjennom mange år, vil jeg også fra tid til annet pga gammelt publisert materiale som fortsatt er tilgjengelig, oppleve å fortsatt bli tatt til inntekt for standpunkter jeg forlengst har forlatt, og utviklet meg videre fra. For jeg er ikke, og mener ikke nøyaktig det samme idag som jeg gjorde for 10 år siden, og har et annet fokus i livet enn dengang. Men det kan jo ikke lesere som ikke kjenner meg så godt vite. Det er da også opp til leseren å først selektere Hva man vil lese og bruke tid på, dernest å selv skille fakta fra fiksjon og mine personlige fortolkninger, spøk fra alvor, om man finner mening og sammenheng i det man leser, liker det og finner substans i det, eller finner det meningsløst som ren svada og uspiselig lapskaus fra boks. Jeg deler mine tanker og oppfatninger, hvilke tanker og oppfatninger leserne har og danner seg om det jeg skriver er ikke opp til meg. Det vil som regel også alltid være Noen som er mer opptatt av Skribenten enn det man skriver, og også altså noen som ikke klarer å skille mellom Forfatteren og det skrevne ord. Og noen som bare er fryktelig nysgjerrige og på jakt etter noe å sladre om i syklubben. Sånn er det med den saken. Måtte nå Gud hjelpe meg og også gi meg den gaven, å kunne "skrive i Sanden" så bare den det gjelder og treffer vet med sikkerhet hva jeg sikter til, uten å henge noen ut ved navn eller som uvedkommende med onde intensjoner kan identifisere med sikkerhet, og la alt samvirke til det gode også der jeg kommer til kort og tråkker over, og la det komme andre til del og tjene til oppbyggelse. Jeg vet det er Mye å be om for et menneske som nok ofte kommer så sørgelig til kort!

Jeg kan bare skrive om den virkeligheten jeg kjenner, og skriver også i stor grad "mitt liv". I den grad jeg omtaler noe eller noen med negativ og kritisk ordlyd, er det alltid en fare for at det også slår negativt ut, både for meg selv og andre, og også at feil menneske føler seg truffet og såres, eller at lesere feilidentifiserer mennesker og møter jeg har brukt som utgangspunkt for ting jeg skriver og en rekke slike ting. Men idet man publiserer et materiale må man være klar over at man ikke lenger har kontroll over hvordan det blir oppfattet, hvem ens lesere er, og hva og hvem det blir tatt til inntekt for, hva det brukes til og eventuelt hvem det brukes Mot og at det ikke alltid vil være i samsvar med ens egen oppfatning og intensjon, at man kan mistolkes og misforstås på en slik måte at ting fremstår som noe helt annet enn det man mente å si. Ingen er immune, og mennesket er feilbarlig, selv i Bibelen kan det ha sneket seg inn "en liten djevel", og er det noen Bok som både har blitt brukt som belegg for både godt og ondt gjennom historien, er det vel Bibelen. Så å skrive og uttale seg "fritt" i det offentlige rom er "Risikosport".. Ytringsfrihet er heller ikke Min Gud, den kan både brukes og misbrukes og også overskrides, men jeg prøver iallfall å holde meg innen norsk lov. Mine tankeprosesser går nok i større grad en de flestes gjennom det skrevne ord i et media med en mottager eller flere lesere. Når man umiddelbart og ærlig "tenker på papiret" og gir andre del i prosessen, ikke bare lærer man og øker man sin innsikt gjennom selve prosessen, men også via tilbakemeldinger og også forbønn fra de man deler det med, som kan virke både som korrektiv, bekreftelse mm. Man kan også gå tilbake til de tankene man har festet ned på en blogg, for selv å revidere og redigere eller slette, der man selv kommer til en erkjennelse av å ha tatt feil, eller bare sett En side av en sak, uten å da ane størrelsen og kompleksisteten. Da ble det man skrev til et spørsmål man fikk svar på. Så det er ikke Farlig å ta feil, eller være for korttenkt i det man skriver, i den grad nettopp det gjør at man begynner å forstå hvordan ting faktisk henger sammen, at man Tok feil, og at man bare så en ørliten del av helheten. Uten det et media, uten det skrevne ord ville jeg vært den innsikten som kom ut av det foruten. "Alltid freidig".

Min nordnorske ærlighet og åpenhet, frittalenhet og direkte væremåte kan nok både være både et pluss og et minus, og i noen grad er det på sin plass å justere seg ned etter miljøet, "vær og føreforhold". Det finnes mange sarte sjeler, og min egen er heller ikke gjort av det groveste slaget og har fått seg noen skikkelige smeller gjennom livet, så er jeg vis til eget gang vet jeg bedre enn å ryke meg ut på folk med dobbel størrelse av min egen, særlig om de er knallharde i nøtta og absolutt ikke helt "godartede"! Fred er langt å foretrekke, selv når det betyr at man må trekke det korteste strået. Noen ganger har jeg grunn til å mistenke at de som er raskest ute med å skrike opp om at jeg har tråkket dem på tærne, slett ikke er av det ømskinnede såre slaget, heller infisert av Mørke og fulle av betent materie og ondskap. Men igjen: Jeg stoler på Gud, prøver å vise godvilje og holde fred så langt det står til meg, og håper Gud vil hjelpe det menneske, så det kan få klemt ut verken og bli renset uten å smøre gørra si over på meg eller andre!

Slike mennesker er "smittefarlige" når de begynner å smi renker og spre løgner med overlagt intensjon om å sverte sine innbilte egenerklærte Fiender! Og da har de gjort seg Selv til Fiender, og kan smile en opp i ansiktet og late som ingenting så mye de orker, for jeg har forlengst forstått og blitt orientert om hvor jeg har dem! Det var liten mon i å gå bak ryggen på meg, og tro seg usett. Men la dem bare holde på! De eneste de i lengden skader og ødelegger for er Seg selv, og sitt Eget omdømme! En ting er det gale folk sier og gjør, selv om de egentlig hadde de beste intensjoner og minst av alt ønsket å gjøre andre Ondt, bedra dem, eller føre dem til fall. Men noen mennesker er direkte Ondsinnede, og disse har først og fremst en noen runder å gå med seg selv og Vår Herre i Skriftestolen. Deres forhold til andre får komme i neste rekke. Vi synder alle, men Gud ser nok ikke bare på enkeltsyndene men kanskje vel så mye på våre hjerters beveggrunner og syndens årsak! Da kan noen ganger "småsyndere" etter Lovens bokstav, komme dårligere ut enn "Storsynderne". Slik var det også på Jesu tid.

Hvis man bare ikke bryr seg, og holder frem med å gjøre det som er godt, kan man faktisk SE at de holder på å gå ut av sitt gode skinn fordi de ikke finner noe de kan klistre på en, og beskylder de en direkte for noe som ikke stemmer, er det bare å tie og tåle i Visshet om at man ikke blir til skamme, fordi man har god samvittighet! Vi synder alle; fra "den varme,ærlige, saftige synd" til den tynnest sammenrørte suppe av sladder, for baktalelser og ondsinnet ryktespredning med den intensjon å sverte, skade og ramme andre- og det med urett og overlegg, er også en Temmelig Alvorlig synd! Jeg kan stå for Mitt, men la Falskhet, Løgn, Svik, Fariserisme og ren Ondskap være langt borte fra meg, og la oss helst få den surdeigen ut av Kirken også, så den ikke får ese seg større og gjære videre! Det er virkelig Noen som har Mye å gjøre opp, selv om nettopp De synes å være de siste til å innse det. Så jeg tror jeg nøyer meg med å gjøre opp mitt Eget! All synd er mer enn nok synd! Og det er ikke vår oppgave å gå rundt og blinke ut andre syndere for Prestene, da er det bedre å be om at den gode Presten får ekstra gode, klare øyne og evne til å skille syn fra Sagn og at Gud må bemidle ham med en ekstraordinært god vurderingsevne, innsikt, godhet, rettferd og Visdom! Det er ikke alle Prester forunt, men den som alt er gitt mye til å bygge på, vil også bli Gitt Mer. Mens den som ikke har fått så mye, vil bli fratatt selv det han har fått. Det er "en åndelig økonomi" som ikke er så urettferdig som det kan høres. Det er tvert imot riktig klokelig innrettet.

Den første Synd, "alle synders mor" var å unnlate å høre, stole på og følge Guds bud, fordi man lot Djevelen så tvil om Guds gode intensjoner og la seg bedra av den løgnen at Gud ville holde noe godt tilbake for menneskene. Og Satans Opprør bunner i Ønsket om å Selv ta plassen for Gud og herske over menneskene og verden. Men ved Kristus gjør Gud Djevelens løgn til skamme, for ved Hans verk gir han oss del i alt med Ham, arverett og barnekår, en Mye større del enn det første naturlige mennesket. Derfor kalles også den første synd for "den salige synd", men Gud hjelpe oss så mye smerte, så mye ondt, så mye lidelse og nød og død det har kostet Kristus og Menneskeheten! Og enda er det ikke over, enda har vi ikke nådd frem til fullkommen frelse, før det har hendt alt sammen. Menneskeheten må kjenne hele smaken av den forbudne frukt som ga kunnskap om godt og ondt, alt det Gode men også alt det Onde. I dag vokser godt og ondt side om side, en dag skal Gud sette endelig skille mellom Godt og Ondt, og da gjelder det å havne på den rette siden. Det er ingen grunn til å gi seg over, legge seg til å sove og la seg drive av med "fest og svir", som om alt allerede var vunnet! "Men den som holder ut til enden, Skal Bli frelst". Så hvordan kan noen da påstå at vi alt Er frelst, så lenge vi lever i denne verden, og enda ikke er fullkomne, men stadig faller i synd vi ofte ikke engang selv er var, og uten å ville det. Når vi har nådd målet og synd ikke lenger er en mulighet for oss eller rundt oss og nær oss fordi vi er fullkomment likedannet med Kristus, og hjemme hos Gud, DA er vi Frelst! Den som påstår at Han ikke lenger er en Synder, men fullkomment Rettferdig, Hellig og Ren i Kristus, og like fullt fortsetter å falle i synd og romme urene og onde tanker i sitt hjerte, bedrar seg selv og har fart vill fra Sannheten. Det er svært få som blir Helgener mens de enda er i kjøttet, og det er de færreste av disse som faktisk holder seg selv for å være fullkomne Helgener uten synd! Misforstå ikke, ta ikke feil! Det er ikke ved våre synder, men ved Guds miskunn, uselviske Kjærlighet og Godhet- Som er Hans Sanne vesen, vi vinner frelse! Gud er God, Gud er Kjærlighet, en fruktbar skapene Kraft, og i Kristus ble Livet til. Han var utgangen, og verden ble til i Ham, og i Ham finnes endemålet og fullendelsen. Gud er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. En Hel, treenig Gud som samvirker i uløselig fellesskap og Enhet (likesom mennesket skapt i Guds Bilde består av Ånd, Sjel og kropp og likefullt er En), og ønsker å dra mennesket inn i dette felleskapet, så også vi kan være ett, Han i oss, og vi i Ham, og menneskene i kjærlighet til hverandre med En Ånd, En Herre, Ett hjerte!

"For den rene er Allting rent", men de som er mest opptatt av Renhet og mest redd for å bli smittet av synd, er de som selv Ikke enda er rene i sitt hjerte. For det er ikke det som kommer utenfra, men det som er inni et menneske som gjør det urent. Men når vi bekjenner syndene våre for hverandre og bøyer oss for Gud uten stolthet og egenrettferdighet, renser han oss fra all urettferdighet, så vi kan bære oss selv frem som uplettede offer og fremby våre lemmer for Ham, i det vi Mottar og forenes med Ham og Hans sonoffer i skikkelse av vin og brød, som sanne åndelige tilbedere. Vi setter vår lit til Ham, og at Han kan gjøre oss fullkomment Hellige og Rene blot i Kraft av at vi Ser Ham som Han Er, forvandles i Kraften av Hans Herlighets avglans. Det er Ikke av oss selv i det hele, slik at vi skulle måtte være "bra nok" for å nå Endemålet! En hver kristens mål er jo strengt tatt å bli en Helgen, så det er vel ikke så "ekslusivt"? Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv likesom Han er ren. Da er det ikke så viktig hva vi Var og hvor vi kom fra, det viktigste er hva vi Blir, hvor vi går og hvor vi ender.

Alt som hører mennesket til kan forstås ut fra menneskelige hensyn, og Jesus maner oss til Kjærlighet, Ydmykhet, Tilgivelse, Nåde og Barmhjertighet, likevel er Hans tale "ja,ja" og "nei,nei". Hans Budskap var klart og tydelig, radikalt og kompromissløst. Men idag er det mange Kristne som er så ensidig opptatt av å gjøre mennesker til lags og redde for å krenke enkeltgrupper og opptre politisk ukorrekt eller komme på kollisjonskurs med "verdens Ånd" og tidens strømninger, at de heller krenker Gud, gjør Guds Ord til Intet, hudfletter de Hellige, kaller det onde godt og det gode ondt og fører folk på avveie uten å frykte Gud. Da foretrekker jeg Nesten, skjønt helst ikke, å bli kalt en fundamentalistisk fanatiker som fortsatt lever i Middelalderen. Ja, ja, da risikerer jeg vel iallfall Ikke å bli brent som Heks av Min Egen Kirke. Men i disse ulvetider er det nesten aldri godt og vite hvor Fienden gjemmer seg og ligger på lur. Noen påstår han blir mer og mer aktiv jo nærmere man kommer Høyalteret. Mon det. Skjønt det er vel der det er farligst for Ham å være, de Han føler seg Mest truet av, han helst vil angripe hardest og sette støtet inn mot. Jeg setter min Lit til Jesus, og Han er uansett den Sterkeste og Mektigste. Den Sterke har alt lenge vært dødsdømt, overvunnet og slått av Gud. Han har bare en kort til igjen før Hans endelige forvisning og straff, så da prøver han selvfølgelig å utrette så mye faenskap han kan og føre så mange med seg i avgrunnen som mulig, mens han enda ser sitt snitt.

Hellige oss i Sannhet. Guds Ord er Sannhet.

Mange forveksler Ånd og intellekt, men intellektet som er knyttet til den fysiske menneskelige hjerne er bare en del av Sjelsevnene, som i seg selv ikke sier noe om et menneskes moralske eller Åndelige karakter. Jeg tror heller ikke "sjelen sitter i den fysiske hjernen", heller at hjernen er et redskap, et instrument for sjelen, at sjel og sinn er to ulike ting. Menneskets Ånd derimot, "livspustet fra Gud" er noe dypere, og sitter lengre inne, og er ikke så avhengig av intellekt og hjernefunksjon. Dertil salver og fyller Gud de menneskene Han vil i Sin tid, med Sin Ånd, Kristi Ånd, Sannhetens Ånd, Den Hellige Ånd, som er transcendent og transpersonlig, og ikke en del av den menneskelige natur og psykologi, men en del av Gud utgått fra Gud, Og Guds Ord - slik vi og kan lese det i Bibelen, fremfor alt  legemliggjort, oppfylt og virkeliggjort i mennesket Jesus Kristus, er Mat, Liv og Ånd for menneskene, for vi lever ikke av brød alene. Mennesket er ikke bare en høytstående Primat på toppen av naturens næringskjede, vi har en Sjel og sjelsevner som dyrene mangler, og Noen mennesker er i større grad Åndsmennesker enn andre, men i Kristus har vi Alle som en uendelige Åndelige muligheter og potensiale, det gjelder bare å åpne seg, ta imot i Tro, bøye seg, be om det, og strekke seg fram etter det.

Jeg er Katolikk. Jesus er Herre og i vår Kirke, alltid tilstedeværende og sentrum i våre Gudshus; I Ånden blant de troende som samles, i Ord og liturgi, og fysisk tilstedeværende i skikkelse av konsekrert brød og vin. Aller sterkest er Han tilstede og nær oss i Eukaristien, når vi etter hans Kropp og drikker Hans blod, det er ikke engang betinget av den Enkeltes Tro, men av Kirkens Tro og Guds Ord. Gud, Jesus, Ånden lar seg likevel ikke fange mellom permene i Bibelen, eller sperre inne i en Kirke. Guds Ånd svever fortsatt over Jorden, søker seg fram til menneskenes hjerter på de utenkeligste steder, faller snart her, snart der, alene slik Gud vil og de Troende ber om etter hans vilje, Ordet går ut til alle folkeslag på alle tungemål, slik det profetisk ble stadfestet ved Åndens tegn den Første Pinse, da Jesu displer mottok den Hellige Ånd- som ble gitt da Han steg opp til Himmelen, så vi ikke skulle etterlates Farløse uten Gudsnærvær, og Evangeliet forkynnes til verdens ende.

Apostlenes-gjerninge 2:21
"Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst."

Noen har enda bare små melketenner i Troslivet, og kan ikke fordøye fast Åndelig føde, bare melk. Men Gud Vil at vi skal vokse oss fullvoksne i Troen, slik at vi kan lære andre, og han har Alltid Noe Mer på lur. Alltid noe bedre og mer forunderlig og fantastisk enn vi kunne tenkt ut på menneskelig vis med vår forstand. Og Han gir innsikt og Visdom til hver den som ber Ham.

Jeremias 33:3
"Rop til mig, og jeg vil svare dig, og jeg vil forkynne dig store og ufattelige ting, ting som du ikke kjenner."

Troen begynner et sted, og selv om den er liten som et frø, kan den en dag vokse seg til et stort Tre som vokser inn i Himmelen og gir sin frukt i rett tid, fordi den står ved Kilder av Levende vann, med Dype røtter grunnfestet i Kristus og Gud All Visdom og Godhets Kilde.

Den Katolske Kirke er Helliget og vakker fremfor Noen i verden, for i Henne bor en større Fylde av Kristus og Den Hellige Ånd enn i noen annen skapning på jorden og ved Henne Helliges også vi. Men Kirken ER ikke Gud, og enda er det mye som forringer hennes skjønnhet. Kan hende Er hun fullkomment uten mangler. Kan hende forringes hun av det som enda ikke er tatt Bort! Noen faller fra, andre kommer til. Et stort frafall skal vi ikke være redde for, det er det profetert Vil komme. La oss bare se til at vi får det Onde ut fra oss, uten å hele barna ut med badevannet. Dersom det er "de onde" som detter av, og de som ikke Bør være der- som skaper splid og strid, river ned og gjør ugagn, som ryker ut og faller fra, har jo Kirken ingenting å tape på det! Den Katolske kirke får aldri banesår, og tumler ikke over ende og raser sammen til støv, uansett hvor mye Gud ryster henne i grunnvollene og avslører av indre urenheter- for det er Hans verk. Hun skal bestå og ikke føres vill blandt folkene, trampes ned, miste sin Kraft eller sin Hellighet. Gud tar ikke fra henne sin Hellige Ånd, hun faller ikke ut av Hans kjærlige hånd, for Hun er Hans Utvalgte, og i Kristus utvelger Gud de Han vil i henne. Selv om Kirken en dag skulle miste all sin Ytre prakt og Ære, ville med det kun hennes ekte indre åndelige skjønnhet, renhet og hellighet tre klarere frem, og de som virkelig elsker henne ville holdt fast ved henne, og blitt stående, mens de som bare elsket hennes Ytre og ville ha del i hennes Ære, Makt, rikdom og prangelse blant folkene ville flykte. Så vi skal ikke være redde, og heller ikke uroe oss for endringer og bevegelse når det kommer, bare ha tro til Gud. Være myke,lydhøre og bevegelige i Kjærlighet til Gud og til Kirken, så Kan vi ikke gå i feil retning! For vi er ikke stasjonære her i verden, vi er et Folk på vandring gjennom verden og tiden med Himmelen som mål, en Kirke av Pilegrimer. Guds Kirke er noe annet og ganske Mer enn et Byggverk av menneskehender føyd sammen av sement.

Det er forskjell på å konservere (å konservere er både godt og matnyttig) og å sementere (da stivner det og blir ubevegelig), på å salte for å unngå forråtnelse, og å sterilisere til det kliniske. En levende Kirke er verken ubevegelig og stivnet eller klinisk ren, uorganisk, steril og ufruktbar. Vi er Takk og Lov en levende og bevegelig Kirke, og vår Pave er heller ingen halvsenil gamling som lever i fortiden, og fremstår verken som stiv og støl eller uten kraft og saft, viser ingen tegn på aldersdepresjon eller oppblåsthet og sur mage, så det er ingen grunn til å henge med hodet og se svart på det ;-) Det er alltid noen som skal hyle opp enten fra innsiden eller fra utsiden. Noen beskylder vår Pave for å komme med bevisst "populistiske utspill" for å tekkes massene, men jeg tror det er "The Real Thing". Det er vel heller ingen lakmustest på hvorvidt Kirken er på rett Kurs at en Pave er mest mulig upopulær og uspiselig for "verden"? Etter all motstanden og upopulariteten vi har skaffet oss på grunn av våre egne synder, både med tanke på Pedofiliskandalen der ute, og medlemsjuksskandalen her hjemme, kan vi saktens trenge litt popularitet og "goodwill", så Takk Frans for det og ikke klag på at han er "for liberal". Jeg kan ikke se og skjønne annet enn at den Paven vi har fått i Frans er akkurat Rett man på Rett sted, til Rett tid! Kloke menn er ikke redde for å ta imot råd, og mange Paver har lyttet meget til kloke nonner. Men om jeg har rett i mine antagelser om at "den Gutten Der er ikke utvalgt uten en særlig grunn, under en spesiell salvelse av Guds Ånd og agerer aldri helt på egenhånd eller kun ut fra sitt gode intellekt", ja da trenger han ikke engang en nonne til å hviske seg noen ord i øret ;-) Det er mange Gud har gitt et Kall, og mange som har gitt Gud sitt gjensvar og fått sitt kall stadfestet av Kirken. Men det er bare noen få som Gud har utvalgt spesielt til et bestemt oppdrag og en tjeneste i en bestemt stilling eller på et bestemt sted. De gangene han gjør det vil disse ofte møte motstand, fordi de er så viktige for Gud i Kirken at fienden om han kunne, helst ville satt dem ut av spill og hindret dem i det det Gud vil bruke dem til, og han skyr ingen middel verken ifht hva han bruker mot dem eller hvem han kan finne på å bruke mot dem ofte uten at de selv skjønner at de blir brukt i fiendens spill. Men om Gud har satt seg noe fore, og sett seg ut de som skal gjøre arbeidet for ham, nytter det nok ikke uansett i det lange løp for Mennesker å prøve å holde igjen og stille seg i veien for det selv når det skjer i den overbevisning at det er i Kirkens beste interesse. Noen ganger kan også selv den beste og mest trofaste katolikk ta feil, sa konvertitten.  "Og hele menigheten skal sige Amen". Jeg Er feilbarlig, og noen ganger tar jeg feil, men jeg Har teft og i noe er jeg ganske så sikker på at jeg har Temmelig rett og ikke tar feil! Men det er ikke "stum beundring" vår nåværende Pave fyller meg med, heller forventning og tillit til Guds verk i vår Kirke.

Meg Selv og mitt hode, kan det nok være God grunn til å trekke i tvil, men jeg Tviler ikke et fnugg på Gud og er ikke i den minste tvil om hvilken Kirke jeg tilhører på nærmest Organisk vis. Det er ikke "en hodesak".

Godt Mot!


 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits