juni 2017

til en luthersk teolog

Jeg hadde en tid kontakt med en luthersk prest av det noe spesielle "moderne slaget" med sine høyst private meninger og fortolkninger av det meste og tro på sitt eget overlegne vett og umåtelige innsikt i kraft av sin teologutdanning. Som så til sist altså gikk helt i klinsj når jeg fremholdt at selv om han hadde "disset" mine overbevisninger og troserfaring var det Ikke i kraft av Hans lærdhet, siden jeg lære og trosmessig er helt på linje med en sunn frisk katolsk teolog men høyere akademisk teologutdanning enn ham selv. Det var visst mer enn "Geniet" kunne tåle at jeg kunne påstå at noen var bedre og flinkere og vel så høyt utdannet enn ham selv. En ting er å anerkjenne at selv om man har en universitetsutdannelse betyr det ikke at alle som ikke har det nøvendigvis er dummere enn en selv og at folk flest har noe å lære en. Når han så ytret ting som kunne ses som et klart uttrykk for at hans subjektive oppfatning av virkeligheten og kontakten mellom oss var den objektive virkeligheten, og at jeg umulig kunne ha en annen opplevelse av ting og ham enn ham selv er det en så sviktende logikk at man kan lure på hvem av oss som har tørna. Ingen kan da styre andres opplevelse av en selv og påstå at andres følelser og observasjoner ikke er reelle for man er da jammen ikke inni den andre. Det eksisterer da en verden utenfor ens egen bevissthet og vi er alle subjekter med ulike perspektiv og roller, som opplever og sanser hverandre subjektivt.  Med den innstillingen han la for dagen kan man undre om han er seg selv nok og ikke tror det eksisterer noe utenfor egen bevissthet? Det må ha vært et lite logisk "selvforsvarssammenbrudd" i affekt for jeg hadde oppført meg dårlig og bombet ham med massive angrep og kritikk et stykke bortenfor den sunne fornuft og gått langt over streken, når sant skal sies. Så dette innlegget er ingen "korsfestelse av en enkelt prest". Han har også mange fortrinn og gode sider mange andre mangler. Så det jeg skriver her er ikke et rent personangrep. Jeg tar det generelt og utbrodert ;-) Kan hende fungerer det som "skrift i sand". Men kun de som føler seg truffet vet selv hvem de er. Ingen andre! Noen ganger er de ulike oppfatningene av virkeligheten på det åndelige området og det som har med tro og lære å gjøre aldeles ikke et spørsmål om hvem som er leg eller lærd, for heller ikke alle sunne lærde teologer har samme syn, og heller ikke alle slike anser troen først og fremst som "en hodesak" men erkjenner Gud som en faktisk levende Gud tilstede i verden.

Kristen tro er noe mer enn en antagelse og foretrukket kulturelt bestemt tese og teori alt etter eget hode og fortolkning hvor noen i større grad en å faktisk være kristne mer synes å være agnostikere som ikke egentlig mener det er mulig å vite noe sikkert om Gud, og heller bare har en vag forestilling om at det er noe mer- En høyere Makt man kan definere for seg selv som de velger å sette inn i en kristen kulturell kirkelig setting og ellers med en høyst personlig individualistisk tendens, lære og fortolkning av Bibelen alt etter som det stemmer med ens egen fornuft, personlige erfaring og virkelighetsoppfatning. De er fritenkere, ikke kristne endel av de, om de selv definerer seg aldri så mye som kristne. Deres tro står i sterk kontrast til apostelen Paulus definisjon av Tro som VISSHET om det som ikke kan ses OVERBEVISNING om det som håpes. Det er noe annet enn "en intellektuell forestilling, foretrukket teori og antagelse". Hva tror vi kristne på? Jo, vi tror på en Faktisk Absolutt, Mektig, Kraftfull, Kjærlig, dynamisk, kreativ, uforanderlig, rettferdig, barmhjertig Hellig og God Gud, En reell korsfestet og oppstanden Kristus som lever i dag i full enhet med Kraftens Kilde som vi kaller Far, vi tror på Evangeliet og en levende tilstedeværelse av Den Hellige Ånd Sannhets Ånd i verden og et Rike som ikke er av denne verden, og anerkjenner Kristus som vår Herre og Frelser, søker renselse og helliggjørelse og å nå fram til endemålet der Gud er alt i alle for de som ender hos Gud, helliget ved Kristus, der alt er i enhet og innbyrdes kjærlighet, og Gud er alt i alle og alt er godt, hellig og rent. Vi søker Kraft og veiledning i vår menneskelige svakhet og ufullkommenhet så Gud kan virke det gode i oss, så vi ikke handler i samsvar med vår onde natur og bommer på Målet. For alene i egen Kraft og etter eget hode kan vi ikke gjøre som Gud vil og vaser oss lett bort. Vi har kjent og trodd Guds kjærlighet, det helliges nærvær og den Kraften som reiste Jesus opp fra de døde og mottar troens sakarament, Jesu legeme og blod i Skikkelse av vin og brød i de helliges sammfunn, Kirkens trosfellesskap, og lar oss bygge opp likesom vi selv er byggestener i Kirken. Noen av oss har fått sterke detaljerte bønnesvar og har erfart eller sett Guds mirakler, men ikke alle. Troen på Jesus Kristus er uansett det viktigste, og å motta Evangeliet og Hans lære. Troen kommer av forkynnelsen, og selv det minste frø kan når det faller i god jord og får vann og gjødsel vokse til den sterkeste tro, så om man er svak i troen og sliter med tvil er det ingen grunn til å fortvile. Gud trenger man aldri være redd forsvinner enten man tror mye eller lite, Han eksisterer uavhengig av vår tro. Å erkjenne at det ikke er vår tro, men Han vi tror på det kommer an på er noe man kan hvile i. Men selv om man bare holder en ørliten åpning for at "den om Gud KAN jo være en mulig sannhet", og søker etter Sannheten er man alt på vei. Abraham ble funnet av Gud fordi han brøt opp fra sin polyteistiske kultur på søken etter Den Sanne Gud. Og han regnes som vår tros opphavsmann, så søken etter Sannhet er en god begynnelse på den tro som skaper en Gudsrelasjon hvor bønn er troens åndedrett. Og bønn kan jeg love dere er ganske mye mer og annet enn å be OM noe og prøve å styre Guds vilje, men om man ber om noe etter Guds vilje kan man også regne med å få det. Det er unansett Ham og ikke vår bønn det kommer an på. Bønnens aller viktigste funksjon er at den styrker vår relasjon til Gud, og man trenger aldeles ikke alltid bruke ord eller formulere alt i tanker når man ber personlige bønner. Ellers er liturgiske bønner, framfor alt den bønnen Herren selv lærte sine venner å be; "Fader Vår" gode bønner å be. Bønnen er en skole, man lærer og vinner mer etterhvert. Livet med Gud er aldri kjedelig, det skjer noe hele tiden og man vet aldri hva som venter rundt neste sving. Når man vil gi opp og tror man er satt i en situasjon kan Gud selv pluttselig dytte litt med en finger og så endres ting tilsynelatende "tilfeldigvis". Men jeg VET det er en hånd bak, at Gud er en luring og at man aldri kan forutse Hans neste trekk, det er alltid noe mer, Han har alltid noen flere overraskelser å komme med. Herrens veier er uransakelige og uutgrunnelige og utover det som er profetert umulig å forutsi. Aller best er Han på å vende noe godt som gikk galt til noe enda bedre enn det som opprinnelig var, og når man vet det er motløshet egentlig en logisk brist, men vi mennesker er nå ikke så rasjonelt skrudd sammen og et underlig folkeferd generelt. Etter at profeten hadde blitt vist store ting og utrettet mektige undergjerninger i Gud skulle det ikke mer til enn at palmen han hadde til skygge mot solen utenfor hytta si, før han begynte å henge med nebbet og mistet motet, og jeg er ikke bedre enn profetene ;-)

Det er en selvopphøyelse jeg tror Gud misliker sterkt og misbruk av Makt vunnet ved teologisk kunnskap med egen forstand i Høysetet (Egen lærde forstand gjerne også Høyt hevet over, dommer og redaktør over Guds Ord og med vissere tro på seg selv og sin egen størrelse enn på Gud som en Absolutt størrelse som vet Alt bedre enn oss!), når man på troens område som prest og teolog i møte særlig med det svake utsatte sårbare og lidende menneske og mennesker i livets randsoner og kriser, som sykdom og død, underkjenner og psykologiserer og definerer andres virkelighet med den innstilling at ens egne forstandsmessige, teologiske og subjektive erfarings- og livssynsmessige er en obkjektiv Sannhet, og at mennesker med lavere akademisk og kunnskap i teologifaget og evnt psykologi som måtte ha erfaringer de selv er foruten, en mer konservativ om ikke fundamentalistisk konservativ fullevangelisk tro eller simpelt hen har opplevd fenomener i eget liv de søker prestens hjelp til å sette inn i en kontekst og få hjelp ifht. Selv om det iht et ateistisk vitenskapelig rasjonaliserende materialistisk livssyn ikke eksisterer noe uten for mennesket og alt som er er "målbart innen naturvitenskapelige metoder". Men ateismen og en fritt fortolket forstandsmessig redigert akademisk virkelighetsforståelse fra moderne luthersk teologisk hold kan jo uansett utdanningsnivå ikke anses som en objektiv allmenngyldig virkelighetsforståelse. Når f.eks en enke som nylig har mistet sin mann opplever å "få besøk av ham fra det hinsidige" er det jo avhengig av ens trosunivers og kulturelle bakgrunn og kontekst hvorvidt man skal forstå det på den ene eller den andre måten, uten at man som om man var en vitenskapsmann som visste alt om virkeligheten i kraft av sin utdannelse innen teologi eller psykolog kan fastslå om det ene eller andre er Sant. De som ikke tror på eksistensen av en åndeverden og at sjelen lever videre i en annen dimensjon etter at kroppen er død uten selv å ha opplevd noe som overbeviser dem om noe annet er tilbøyelig til å henvise alt slikt enten til psykiatrien eller i den grad slike erfaringer og fenomener jo ikke kun er noe de psykisk syke blant oss opplever men også allminnelige psykisk sunne uten noen religiøs tro og forekommer i alle kulturer som et normalpsykologisk randfenomen. Noen har vokst opp i et miljø og en kultur der "magisk-realisme" og troen på åndeverdene alltid har vært en naturlig del av deres univers, og for disse vil det falle naturlig å fortolke et syn eller en annen opplevelse av en avdød som et reelt besøk fra åndeverdenen, og verken den ene eller andre har monopol på å definere andres kulturelle, erfarings og livssynsmessige virkelighetsoppfatning som "feil", med mindre den som opplever det åpenbart er psykotisk og hallusinert. Men om det Finnes en slik virkelighet vil jo samtidig også psykotiske mennesker, selv om en del av deres opplevelser er rene sykdomsforestillinger og hallusinasjoner også i tillegg kunne erfare den åndelige siden av saken.

Om man tror på en slik virkelighet og lever i et fullevangelisk Bibelsk univers må man også hva psykisk syke mennesker være åpen for tanken om at det også kan eksistere blandingstilstander mellom sykdom og åndelig realitet, hvor det ene også påvirker det andre, og at de onde og destruktive kreftene i verden likesom de gode konstuktive oppbyggelige kreftene ikke bare finns i menneskenes egen psykologi men at det også finnes transpersonlige krefter utenfor oss som virker i verden, at det er forskjell på det rent humane, Guds Ånd og verdens Ånd selv om denne tanken i stor grad er fremmed for den vestlige sekulære kultur og at det sekulære verdensbilde og tenkning har "smittet" over langt inn i kirkelige kretser som et fenomen i vår tid, og at det kan være en hovedårsak til at folk søker til det nyreligiøse markedet og mer karismatiske og konservative frikirker hvor deres hverdagsreligøsitet og erfaringer med ulike paranormale fenomener blir tatt på alvor som en realitet, mens den Norske Kirke har blitt så tørr, sekularisert og akademisk fornuftsbasert at det ikke er rom for ånd. Alt er kultur og psykologi og troen kun en hodetro. At åndeverdenen også kan påvirke den fysiske virkeligheten og forårsake lyder og bevegelser flere mennesker sammen eller hver for seg uavhengig av om de "tror på slikt" er jo noe mange har opplevd, og "de fornuftige teologer" er temmelig arrogante når de utelukker og mistror den delen av virkeligheten deres egen fornuftsbaserte tro og sekulære virkelighetsoppfatning ikke rommer og de selv heller ikke har noen egenerfaring med.

De kan ikke sitte der og si at andres virkelighet og erfaringer ikke er sanne bare fordi det er dem selv fremmed. Deres egen rasjonalisering og den grensen deres forstand setter er jo også subjektivt, de kan ikke definere andres virkelighet og erfaringer som reelle eller ikke reelle når de ikke kjenner den virkeligheten. Milloner av mennesker i verden har hatt "paranormale opplevelser" og kun en brøkdel av disse er alvorlig syke, noen av dem er også prester og høyt utdannede teologer, og også helt allminnelige sunne sindige mennesker uten den minste hang til mystikk. Så at endel påståtte paranormale opplevelser, syner, visjoner, enkeltåpenbaringer og undere er et rent produkt av psykoseforestillinger eller massesuggensjon og ønsketenkning kan ikke uten videre dras til en endelig absolutt konklusjon om at slikt ikke finnes og forekommer, men enten er psykologi eller rent oppspinn. Om en kristen teolog faller ned på et slikt synspunkt må han være bevisst og klar på at dette er hans egen subjektive forestilling og slutning og ikke en objektiv sannhet han kan "slå andre i hodet med". Alt annet vil være ytterst arrogant og irrasjonelt med sviktende logikk, særlig når det er "på troens område man arbeider". Og har man ikke tro hvordan kan man da være prest, arbeide og veilede andre på troens område. Det faller jo på sin egen urimelighet. At Kirken som motsvar til den økende interessen og søken mot synske medium nå visstnok har utarbeidet et liturgisk rituale for rensing av hus, noe som i fordums tider jo også var en oppgave for prestene fra tid til annen når folk hadde problemer med uønskede paranormale fenomener som skapte uro og uhygge, bør det også stilles krav til at de prestene som skal utføre en slik "rensing" faktisk tror at fenomenet beboerne beskriver er reelt, for jeg har all grunn til uten å kunne vite så mye sikkert og bombastisk å tro at det mange opplever faktisk er reelt og av åndelig paranormal karakter, og at presten ikke bare bruker det som om det var snakk om "hvit magi" hvor hele hensikten er å gjennom en psykologisk effekt blot av at ritualet gjennomføres skal berolige beboerne fordi man antar at de da vil slå seg til ro med at "nå er huset renset".

Om det virkelig er reelle fenomener og ikke bare snakk om følelser og mentale forestillinger og angst hos beboerne vil jo et slikt rituale utført av en prest som verken tror på fenomenet eller ritualet men ser for seg at det vil ha en positiv psykologisk effekt ifht "innbilte ting" være å sammenligne med om en gammel kone ba om hjelp til å få sanket sauene sine i hus, og en man sa seg villig til å sanke sauene han i den tro at kjerringa var senil og at hun ikke hadde noen sauer den gamle kroken, for så å vende tilbake og si at "nå er sauene i hus", mens de faktiske sauene fortsatt gikk løs i heia mens fjøset stod tomt. I så måte vil jo verken presten eller "sauesankeren" være til hjelp. Men når jeg først er inne på psykologiske effekter. Det disse rasjonaliserende fornuftstro teologenene gjør og det verdensbildet og virkelighetsforståelsen de tilbyr gjør verden, kulturen og menneskene fattigere, mer avsjela og kald, så jeg syns overhodet ikke den dreiningen har så mye godt for seg. Den katolske Kirke tilbyr et modnet godt gjennomarbeidet Bibelkonservativt men ikke fundamentalistisk fullevangelisk tro og et unviers alt under himmelen kan få plass under. Vi tror ikke bare på eksitensen av Gud og at Jesus er Guds Sønn, inkarnert i kjøtt, korsfestet, død, oppstanden og levende, tatt opp til Himmelen og ventet tilbake. Det er også plass til Guds engler, sjeler som går videre når kroppen dør, onde ånder, djevelen, makter og krefer i vårt trosunivers, samtidig som vi innrømmer fornuften, intellektet, vitenskap og akademia stor plass og Kirken gjennom århundrenes kultivering og konservering gjennom tradisjonen, studier og bønn og den allminnelige Kirkelige praksis, sjelesorg, skriftemål og pastoral omsorg, meditasjon og fordypning har vunnet stor innsikt både om det rent menneskelige og enda viktigere har vunnet stor åndelig innsikt og rommer store skatter på det åndelige og mystiske området. Det er fint lite i verden over hodet som ikke kan rommes i et katolsk trosunivers og verdensbilde. Det er et enormt univers, ikke noe puslete akademisk indvidualistisk og snusfornuftig, innsnevret og tørr teologisk virkelighetsforståelse, hvor troen gror dårlig og folk ikke får slukket sin åndelige tørst. Slike prester gjør ikke sin Kirke godt!

For kristenlivet er det heller ingen som helst nødvendighet å besitte formelle teorikunnskaper i teologi (= læren om Gud), for om ens egen tro ikke rekker lengre enn ens egen forstand og man ikke kan tro på noe som bryter med eller ligger utenfor forstandens område, og man aldri har hatt noen egentlig erfaring av Gud som en faktisk realitet i eget liv og aldri har opplevd noe som helst "av åndelig natur" vet man jo i praksis egentlig ingenting. Man kan få vite mye om et menneske gjennom å lese en biografi, litt avhengig av hvem som har skrevet den, men man vet jo ikke mer om og kjenner jo ikke den personen bedre enn vedkommendes nærmeste av den grunn! Og da er man jo en smule sprø hvis man påstår at man har studert en forfatter på universitetsnivå og følgelig kjennner ham bedre og vet mer om hvordan han er enn hans mor, kone og barn. Og enda verre om man ikke tror den biografiske skikkelsen noen sinne har levd og at det biografiske materialet er bare er "en kulturell konstruksjon" som man kan overprøve og fritt redigere etter egen forstand fordi man har en så overlegen kunnskap. De nærmeste som kjente personen og i større grad vet og kan avgjøre hva som er sant fordi de har levd tett på dette mennesket i årevis vet jo vitterlig best hva de snakker om, om "filologen" er aldri så lærd. Da kan man virkelig snakke om en fag-idiot, og det blir vanskelig for de som kjente forfatteren godt å samtale med en "så vettig og lærd mann", som nærmest holder de for å være uvitende idioter, og ikke tror på det De sier.

Teologikunnskaper kan være godt og oppbyggelig til mye, men de kan også rive ned, tilrøve seg Makt og få andre til å føle seg små. Som Erasmus Montanus mot mor lille. Jesus har aldri spurt etter teologikunnskaper, "de fremragende teologene" på hans tid (Skriftlærde) var jo de han likte minst og dømte hardest for de opphøyet seg selv, men hadde ikke tro. Og det står skrevet: Kunnskap blåser opp, men kjærlighet bygger opp. Jesus sa aldri "Flink klok gutt! Din teologi har frelst deg". Nei han sa om igjen og om igjen til mennesker langt nede på rangstigen "Din Tro har frelst deg". For den lære han forkynte, måten han forholdt seg til mennesker, underene og velgjerningene han gjorde virket til tro hos på at han faktisk Var Messias, den lovede, Guds Sønn, selv om han rent menneskelig kom i skikkelse av en snekker fra Nazareth vokst opp i små kår og vel kjent med folks hverdagsliv og problemer. Han var ikke mye kjepphøy! Men av og til ble Han fryktelig sint. Der var det affekt og pasjon, lidenskap og temperement, kjøtt og blod, sykdom og lidelse. Han var 100% dedikert til den livsoppgaven Han var salvet til. Safet ikke, sa ikke ja og ha og føyde seg pent i rekkene de jordiske autoriteter undergitt, han var kompromissløs og ekte!

Det er lettere å se Kristus i folk som salig avdøde Frater Arnfinn Haram, som ikke bare var en intellektuell kapasitet, men "en naturkraft" som "ga jernet", og som dominikanermunk ga seg selv helt til Gud, med kjøtt og blod, lengsel, smerte og savn, Liv og lyst enn i "tamme, avmålte, tvilende forbeholdne forstandsmennesker uten saft og sevje". Vi får akseptere at prester og teologer er ulike hver for seg. Men målt mot Kristus og målt mot Haram er noen som tørre grener, og frukten blir deretter. De er nesten nifst opptatt av og fokusert forstanden. Men det var ingenting å si verken på Harams forstand eller hans sjelelige sunnhet. Han var et Helt menneske, ikke bare "et oppsvulmet hode med en dvask kropp på og en vag egendefinert tro". Livsfjern var han heller ikke. Tiggermunken var bl.a skribent i Klassekampen, pleide å gå i 1.mai tog, og hadde en så vid horisont og sporty innstilling at han attpåtil påtok seg å skrive en anmeldelse av mykpornomagasinet Cupido. Det er det ikke mange tiggermunker som hadde påtatt seg. Desverre døde han så alt for tidlig under en av sine sykkelturer i skogen. Det er slike Bautaer som blir stående lenge etter sin død. Ifht hvem folk syns best om og ser opp til er det nå også sånn at mange automatisk vil tenke at "opp" i verden, de som har høy stilling, status og posisjon automatisk er bedre enn andre, og at de som lykkes i å komme i en slik stilling og posisjon også ofte vil ha fans og folk som søker dem som autoriteter og "idoler" og beundrer dem blot i kraft av at de "er noe". Men ondt og godt er likelig fordel mellom høy og lav, og det er aldri godt å si hvordan det egentlig står til blot ved å betrakte overflaten og utsiden. Det er mye som er skjult i denne verden. Men det er Profetert i Bibelen at "i de siste tider", Apoklypsen, vil det som har vært skjult fra tidenes morgen komme for en dag. Da snakker jeg ikke om indivduell dyneløfting og utlevering av andre syndere i hytt og vær for helt allminnelige menneskelige ting som ikke er så viktig. Men det er ikke uten grunn at pedofili-avsløringen i Vår katolske Kirke kom i vår tid, selv om det neppe er et nytt fenomen. Det er ondt og godt overalt og de fleste og verste ulvene er de som vandrer rundt i fåreklær mens folk aner fred og ingen fare. Noen "gode borgere" og "trofaste ektemenn" stryker også gatelangs langs veggene og tror seg skjult av natten, på jakt etter prosituerte å forlyste seg, så man kan strengt tatt aldri ta for gitt at det som har et navn av å være godt, er så godt at det fortjener sitt rykte og om det som er "opp i verden" er så mye å trakte etter. Bibelen advarer mot å bygge sitt rede i høyden. Det er bedre å være bedre enn sitt rykte, om ryktet er aldri så dårlig enn det motsatte.

Endel "småfolk og bønder" har åpenbart ikke godt av å gå på Universitetet, få en taburett og en tittel, da får de et slags Gudskompleks og tror de har Hele vettet. De virkelig store, sunne og intelligente går ikke i den fella og kommer derfor ikke ved innbilsk oppblåsthet under djevelens dom som det står i Bibelen. De vet hva de kan og står støtt i seg selv, får aldri de som er mindre til å føle seg små, og har ikke dette behovet for å hevde seg selv på slike negative måter. De måler heller styrke mot verden og andre sterke menn enn å bruke de små, de med mindre utdanning, kvinner og barn for å styrke seg selv, sitt ego og sin følelse av overlegenhet, øverst i næringskjeden. De tåler kritikk og at noen ikke liker dem, står oppreist for sitt eget og klør ikke folk i ørene ettersom de tror folk vil høre, kun for å bli likt. Noen ganger kan mennesker som har underliggende mindreverdighetskomplekser og svakheter være de verste til å dominere og undertrykke andre når de kommer i en overordnet Maktposisjone. Og folk med narcisstiske tendenser ,kanskje en følge av at de har fått for mye oppmerksomhet, "for gode karakterer" og har hatt for mange groupies, er ekstremt opptatt av hva "folk tror" om dem, og vil gjerne fremstå som et glansbilde utad og ta ære av folk uansett hvordan det Egentlig står til. Det skal sterk rygg til for å bære gode dager. Og store støvler fylles best av store, sterke karer. Men de som vil fremstå som perfekte og rage høyt over andre og kanskje også innbiller seg at de er det og gjør det, og har også bygget seg et godt image utad, mens det om man kommer tettere på og lengre inn og setter lys på det som er i mørket og bak fassaden vet man aldri hvor man finner mest grums. Ikke sjelden hos de folk tror best om. De er som de kalkede gravene Jesus snakket om. De som ble livredde og så denne "halvgale oppvigleren" som vant tilhengere lengre ned i folket som en trussel mot seg selv og sin egen status i folket. Han så jo tvers igjennom dem, og "tenk om folk fikk vite alt, hva må de tro om oss". For dem var han en trussel som måtte ryddes av veien. "Sånn kan man jo ikke ha det" ...

En ting som fikk meg til å humre litt selv om jeg ikke fikk tatt det på dirkekten er det eksemplet den teologen jeg innledningsvis snakket om brukte for å vise at når han er teologutdannet kan han selvfølgelig alt som har med denslags å gjøre så meget bedre enn de fleste, og om han selv skulle skifte vindu og hadde tilkalt en med utdannelse til det hadde han da jammen overlatt det til fagmannen. Utdannelse er en god ting men på ingen som helst måte alt eller den alltid den sikreste pekepinnen på hvem som kan hva. Min far var fisker det meste av sitt liv, lite skoleflink og uten annen utdanning enn "folkeskolen", men det han ikke hadde i hodet hadde han i hendene og i hans kultur og generasjon var snekring en del av den obligatoriske pakken. Han kunne fint skiftet vinduet til presten mens han hadde fått forsterket sin ide om at disse teoretikerne kan jo ingenting, hvilken ide jeg ikke deler. Og han hadde gjort det minst like bra som en med snekkerutdannelse for det var den attesten han fikk det året han jobbet som snekker på land, i tillegg til at han arbeidet veldig raskt. Teori man lærer kommer et sted fra, og er ikke tatt ut av løse lufta. Egentlig bygger all kunnskap på erfaring, så kommer den i bøkene, og så kan de uten erfaring lære det gjennom utdanning og studier, men om de tror de da er utlært og ikke har noe å lære av vanlige folk tar de feil! Man kan ha et Univeritetsstudie i Fiskerifag og selvfølgelig kan man da noe, men ombord på reketråleren i Barentshavet i is og kulde var det min Far som var "Professoren", der hadde unviersitetsstudier ingenting å si. Og blåste det opp til en skikkelig vinterstorm med bølger på 10-20 meter uten at man klarte å komme seg i havn på Svalbard, og det virkelig ble farlig, trengte man heller ikke Prest, da var man prisgitt Gud og godt sjømannskap, for får man en brottsjø da så båten går rundt, hjelper det ikke om redningskjøyta er i nærheten, og lite om redningsflåten virker også, da er man ganske så sjanseløs. Men min far var ikke redd, og han var en av de beste fiskerne, utviste godt sjømannskap, den ordenssansen som trengs til sjøs, var ikke drikkfeldig og hadde aldri problemer med å få hyre, så man skal virkelig ikke undervurdere enkle mennesker uten utdanning blot for en embetseksamens skyld, selv om den og duger til endel.

Jeg er agronom og har også en spisskompetanse på økologi innen det feltet. Det er ikke all verden å gå på landbruksskolen men det er likevel en solid praktisk-teoretisk utdanning, og man må mestre begge deler så vi er som poteter og kan brukes til alt. Det jeg lærte tar jeg selvfølgelig seriøst og jeg vet jeg kan noe ikke alle kan. Men jeg hadde vært komplett idiot om jeg som nyutdannet agronom med en god eksamen hadde vandret rundt i den tro at nå visste og kunne jeg mer om landbruk enn allminnelige bønder som har dyrka jorda og drevet med dyr hele sitt liv. Egentlig er det jo da man begynner å lære. Og jeg har jobbet lite med landbruk etter det, så min største kompetanse med agronomutdanningen i bånd har gjennom erfaring blitt estetisk hagebruk. Jeg har lest og opplevd mye og har et brukbart analytisk intellekt og "et godt blikk" for dette og hint, så presten er også dum om han tror at fordi jeg er agronom er det automatisk det feltet jeg vet mest om. Jeg har realkompetanse i bøtter og spann selv om lite er dokumentert. Sist jeg tok et kurs, en fagutdanning innen renhold gjorde jeg det heller ikke primært med tanke på eksamener og fagbrev. Det vitkigste var for meg å lære i seg selv, forøke kunnskapene, dokumentasjonen var sekundær. Noen jobber visst alltid først og fremst "for å få best mulig karakter" eller "være bedre og vite mer ENN andre". Jeg er velsigna blotta for et slikt konkurranse innstinkt og har heller ikke spisse albuer, mot store maskuline kampestein-Ego som alltid må "vinne" backer jeg heller ut. Livet er ingen konkurranse, og kristenlivet er når det fungerer som det skal et samvirke og et samarbeid hvor alle er like viktige og æren tilhører Gud. Den enes bønn kan legge grunnlag for den andres arbeid, og da kan ikke den som arbeider ta æren alene. Å "være flinkest" har I Seg Selv ingen verdi. Et Geni er heller ikke større enn det gode man bruker det til og utretter. Og intelligens er det dårligste kvalitative moralske målet på om et menneske er "godt" eller "ondt".

I Den norske Kirke kan man ikke lenger uten videre ta det for gitt at presten har noen sterkere Gudsrelasjon og tro enn hvem som helst andre. Ikke engang være sikker på at han eller hun virkelig er kristen. Men nå velter de jo alle tradisjoner så det slingrer veggimellom, og siden Kirken ikke stiller krav til konsensus og gir sine prester full frihet er det noen som synes å mene at det er opp til den enkelte prest å definere begrepene "prest", "Kristen", "Kirke". Slike Er ikke stort mer en blot teologer og man kan undres over hvorfor i all verden de vil være prester. Fordi de søker makt og inflytelse? Ikke godt å si.

Selv om det, takk Gud for DNK`s, del fortsatt finnes prester av "den gamle typen" som ble prester som følge av et kall og ikke bare fulgte egne interesser og lyst som om det skulle vært en hvilken som helst jobb de stilet mot, hvor det kun er utdannelse som skal til og man ellers kan tro og mene hva man vil. Jeg tror likevel fremdeles de fleste, ikke bare katolikker er av den oppfatning at "dersom man ikke tror kan man ikke være prest" og at det ligger en forventning i rollen om at Presten skal ha en klassisk kristen tro, og ikke forkynne og lære fritt etter eget hode. Og slik må det jo være om man vil ha en kristen Kirke, da er troen avgjørende. At det også er noen som ikke syns den åndelige biten er så viktig eller ikke engang tror på slikt, og heller ser DNK som en menneskelig kulturell verdslig institusjon er et nymotens fenomen, som bryter tvert med det de fleste tradisjonelt har lagt i begrepet "Kirke"; Guds hus, et bønnens sted, og ikke en "røverhule". Nå kan det synes som det eneste som er om å gjøre er å få flest mulig Folk inn, mens troen, den kristne lære og det å ha noe substansielt åndelig å tilby de som kommer, for ikke å snakke om å ta misjonsbefalingen på alvor, kommer helt i bakgrunnen. Sånn graver de selv grunnen ut under sin Kirke. Uten troen, Kristus og Evangeliet som alt hviler på og de helliges samfunn av troende som går til nattverd hver på sitt sted, vil man om utviklingen fortsetter i den retning en dag kunne annonsere: "The Holy Spritit has now left det building". Og da kan de slutt å kalle det en Kirke. Da er det bare som en hvilken som helst verdslig livssynsnøytral organisasjon, forening eller klubb. Et menneskelig fellesskap uten Gud. Det er ingen Kirke!

Og hvem har skylden? Er det ikke nettopp disse fritenkende teologene med en slik overdreven forstandstro og fornuft, som stikk i strid med Bibelens advarsel, stoler Mer på egen fornuft enn på Gud og Guds ord, og tenker helt på verdslig vis. "Alle fornuftige mennesker vet jo at det er en naturvitenskapelig umulighet at noen kan gjennoppstå fra de døde uten hjertestarter, så den stryker vi i Evangeliet", "Og den der djevelen og de onde åndene vet jo alle er bare overtro fra mennesker som ikke vet bedre, så den har vi forlengst strøket", "engler er også bare en mytologisk forestilling men folk syns jo de er så sjarmerende så dem lar VI dem ha inntil videre, vi kan jo ikke fortelle dem hele sannheten, at det meste i Bibelen bare er rent oppspinn og kulturelle menneskeskapte mytologiske forestillinger sånn med en gang, det må modnes". At Den Hellige Ånd kjenner hele sannheten og deler ut til både høy og lav, med eller uten utdannelse vet de ikke, for de Tror ikke på slikt. Den presten jeg snakket med ytret engan med et flir at "Den Hellige Ånd har fått skylden for mange dårlige prekener". Jo det kan nå være så men jeg har aldri hørt Ham holde en særlig god preken eller foredrag, og han har jo ikke engang Den Hellige Ånd å skylde på. Mot sånne ytringer svarer han vel at "det er fordi jeg er så klok og intelligent at du ikke skjønte hva jeg sa". Jeg har da jaggu meg hørt mange gode, intelligente prekener og foredrag fra folk som visst hva de snakket om, også vesentlig mer spenstige intellektuelle sprang enn det han noen gang har lagt for dagen. Og en ting er nå intelligens og boklærdhet, skal det bli noen svung på det og berøre hjertene må det være litt kraft og saft, fantasi, humor og fantasi med i Bildet også ellers får man holde seg til å skrive Fagbøker om man ønsker suksess. En ting er jo også hva man sier, noe annet hvem man velger som sitt publikum og om man treffer dem hjemme. Som Ibsen så flott skrev "Se den fikk Fanden fordi han var dum, og ikke kjente sitt publikum".

Slike om ikke annet så i egne øyne "overmåte lærde og forstandige" Prester som mener at akkurat det de selv har kommet fram til og deres egen vurdering av ting er "den evige Sannhet" og som er så "fornuftige" at de gir meg assosiasjoner til Øverlands "Gi meg de rene og ranke" og "store, sterke menn uten hang til mystikk". Men en som er litt dvask og alltid midt på på den sikre siden og aldri fyker for langt til den ene eller andre siden, som aldri er virkelig varm eller kald og prøver å leve "innenfor rammene" har nok aldri tenkt tanken på å bli kommunist. Det som for alt jeg vet undet tvil kan ha vært av glødende ungdommelig idealisme er for lengst sluknet.

Det får meg til å tenke om de ellers kan ha mye godt i seg og for seg rent menneskelig på noen områder, at disse her er ikke det døyt bedre enn de selvgode fremstående, høyt aktede teologene på Jesu tid, omtalt som Skriftlærde. De trodde også det hadde skjønt alt bedre enn folk flest som de meget vel nøt å rage et hode og noen etasjer over og gikk og ventet på et menneske, enn Stor og Mektig KONGE, som skulle føre nasjonen (som da var okkupert av Romerne) til storhet og dem selv i en enda høyere posisjon over folk flest. Gutta boys liksom! Sånne teologer med så alverdens "sunt bondevett" er antagelig hvor kristne de enn måtte påstå at de er, de aller siste som ville trodd på Jesus i sin samtid. La oss dra analogen til i dag. Sett at det kom en snekker ut av intet fra et lavstatusted tilsvarende Nazarer i Galilea, la oss si nordnorge, sammen med en gjeng fiskere med dårlige manerer (de skriftlærde klaget på at de stod over den rituelle håndvasken før de spiste), og så begynte å tråle rundt på steder som Dickens og Piren og her og der og forkynte med en slik "karisma" at han vant tilhengere og oppslutning hos fotfolket i Stavanger som "tørre, fornuftige teologer" bare kan drømme om på en slik måte at det begynte å utgjøre en trussel mot den institusjonelle Kirken, og folk heller ville høre på og la seg lære og veilede av Ham enn av disse teologene som mener å vite alt best i kraft av sin utdanning og sitt vett alene. Ikke bare er det få av dem som i det hele hadde tatt seg bryet med å gå og høre på Ham selv, "for hva kan vel en slik uskolert bajas vite", enda færre ville vært i nærheten av å få seg til å tro at denne snekkeren fra nord var noe stort, og iallfall ikke Guds Sønn eller noe allvitende synsk orakel. At han hadde slike evner som så hva som gjemte seg bak de prektige Skriftlærde og Fariseernes flotte, fromme fassader gjorde det ikke bedre for Jesus, det ga dem bare sterkere ønske om å rydde Ham av veien. Og om han nå til overmål hadde brasa inn i Domkirken under en konsert eller utstilling og velta pengeskrinet ved billettutsalget i inngangen, og rasende som en galning brølt at "Guds hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule" hadde han nok blitt tvangsinnlagt på ubestemt tid og fått føle den torturen. Hadde han bare vært en vanlig mann hadde han som mange utallige andre har gjort gjennom årene tatt sitt eget liv der inne eller om han fikk sjansen til permisjon. For urett, undertrykkelse, dårskap, selvgodhet og selvklokhet lever i beste velgående og kan noen ganger utrette mye ondt og ta liv "i god tro på at det man gjorde var helt riktig". Å kunne innse og innrømme egne feil er en god ting selv når man ikke klarer å gjøre noe med det fordi, som den premenstruelle kvinnen hissig skrek på spørsmål om hvorfor hun får sånne følelsesreaksjoner når det står på: Fordi det ER sånn!!!



 

Kjærlighet og Død

Hvis jeg kunne få oppfylt to hvilken som helst personlige ønsker, og det var alt jeg fikk, ville jeg valgt kjærlighet og død. Kjærlighet fordi den er god og føles god og ikke gjør noe ondt. Ekte genuin gjensidig kjærlighet til og fra samme mann er det jeg alltid har ønsket meg og verdsatt som det viktigste og toppen av lykke i livet, men jeg har aldri funnet den, bare elsket uten å bli elsket, og i mindre grad men dog blitt elsket uten å elske. Det har aldri vært følelsesmessig match på det området, og det har vært og er et stort savn. Død ville jeg ønsket meg fordi den gjør ende på all lidelse og bevisstheten om det som gjør vondt å bære der. Den er smertefri, så den er ikke noe å være redd for. Jeg har gjennomgått store lidelser i livet og bærer skader etter det som også er smertefulle og vanskelige. I lys av det er døden en venn. I dødsøyeblikket blir det bare svart, så mister man bevisstheten helt. Hva som kommer etter der igjen er opp til Gud.

Hvordan jeg kan mene å vite hvordan det føles å dø? Vel jeg har vært i livsfare endel ganger, og den ene gangen veldig veldig nær ved å dø. Så nær at døden pustet meg i nakken så og si. Men selv om jeg ikke alltid har vært ved bevissthet i slike situasjoner har jeg så vidt jeg vet aldri vært død. Jeg hadde imidlertid en drøm om min egen død, som skjønt den nok var traumeutløst ikke uten videre kan avfeies. For jeg har hatt noen drømmer med frampek og sanndrømmer i mitt liv. I denne drømmen ble jeg torturert på det groveste både psykisk og fysisk, og lå der til sist i avmakt og smerte uten å kunne røre meg med et sverd som låste beina mine. Da kom i drømmen min avdøde bror som en barmhjertig samaritan og dro ut sverdet, med det resultat at hovedpulsåren røk men uten å si noe ga jeg ham et takknemlig blikk. Så begynte jeg å få litt svarte dotter, flimring for øynene og ble bevisst på at "Nå dør jeg". Så ble det bare svart og jeg var borte. Likefullt er nå en drøm lite å gå på, men da min onkel etter 4 hjertestans hvor han faktisk var død, men ble gjenopplivet ga nøyaktig den samme beskrivelsen av hva som skjedde i dødsøyeblikket "Det ble bare svart" gir det et litt bedre grunnlag for å kunne si noe om hvordan det er å dø. Når hjertet stopper er man jo faktisk død. Den dagen han så faktisk døde for siste gang uten å våkne igjen, skjedde det dog også noe de som var sammen med ham observerte som om han så noe de ikke så og strakte seg frem, før han seg tilbake i sengen og døde. Så det er ikke alt man vet eller kan vite om det å faktisk dø. Men jeg har altså et visst grunnlag til å kunne ha en formening om hvordan det er, selv om jeg er fullstendig klar over at det er "mer mellom himmel og jord" i en dimensjon bare noen skimtvis ser og at mennesket er mer enn bare den fysiske kroppen. At det å være død er "en relativ sak" alt etter hvordan man ser ting, selv når kroppen forlengst er død og begravet. Så man skal kroppslig virkelig være fullstendig og endelig stein død, før man kan være helt sikker på at man vet hvordan de døde har det for å si det slik ;-) Men det kan virke som en del av dem fra tid til annen fortsatt er oppe og går post mortem for å si det slik. (De er i likhet med døden heller ikke så mye å være redd for men heller ikke noe å hefte seg sånn ved, heller ikke noe vi skal søke aktivt kontakt med. At "spøkelser" alltid er så skrekkingydende og fæle er imdilertid en myte. Det er mer å frykte fra de levende enn fra de døde. Men heller enn å fly til et Medium for å få de døde i tale, bør man snakke med folk og gjøre opp før de dør). Det er en virkelighet jeg alltid har levd med og delte med min farmor. Hun hadde også en sterk Gudstro og hadde selv vært igjennom tøffe ting i livet. Hennes mor igjen var synsk og sterkt religiøs, ofte i disputt med presten enten hun fortalte ham eller lot være å si at hun tilstadighet så og hørte ting de andre ikke så. Schizofren var hun ikke. Hun var en sterk dame. Min farmor var også en sterk liten dame, om ikke i kroppen. Så jeg har litt å slekte på ;-)

Jeg har ikke levd noe lett liv. Det ble ikke det livet jeg ønsket og hadde lyst til å leve. Og det livet det har blitt ut av det er ikke så lystbetont, men jeg prøver å gjøre så godt jeg kan og det beste ut av det, siden det uavhengig av hva jeg har lyst til og ikke, er en kristenplikt å stå løpet ut til den dagen Gud har fastsatt som min dødsdag. Er det slik kan man egentlig ikke gjøre så mye fra eller til. Det skjer når det skjer. Jeg ser egentlig fram til det, og har ikke noe ønske om å leve lenger enn høyst nødvendig ;-) Denne verden er ikke noe blivende sted, til det er det for mye ondskap, urett og lidelse. Og det som først har kommet inn i bevisstheten og satt merke på sinnet av slikt viskes ikke ut og strykes ikke bort før man dør. Jeg vet ikke for lite, jeg vet litt for mye om verden og menneskene. Det er bare unntaksvis og her og der at noe og noen er helt som det bør være. Jeg ble heller ikke slik man bør være som følge av det onde jeg ble utsatt for og alt det vonde jeg har opplevd. Men for egen hånd kommer jeg IKKE til å falle! Og selv om jeg ikke alltid liker meg selv så godt, kjenner jeg meg selv veldig godt og forstår meg selv og hvorfor jeg har blitt som jeg er. Jeg er et skadet og hardt prøvet menneske, men ikke et dårlig menneske. Det er mange mennesker som er mye dårligere enn meg selv som er veldig selvtilfredse. Og heldigvis mange fine mennesker som jeg liker og verdsetter mye mer enn meg selv ;-) Verden hadde blitt et verre sted om alle var like miserable som meg!



 

Er du et rasjonelt menneske?

" Alle fornuftige, skolerte og rasjonelle mennesker vet jo at ingen kan gjenoppstå fra de døde uten hjertestarter. For det er jo vitenskapelig bevist". Ergo må kristne som tror på slikt være infantile, irrasjonelle, religiøse fanatikere og det er til å flire av at det finnes voksne velutdannede mennesker som ellers er helt normale som enda går rundt og tror på slikt. "Jomfrufødsel og julenissen".

Til disse smarte, rasjonelle menneskene kan jeg fortelle at det er vitenskapelig dokumentert at selv de mest "rasjonelle mennesker" som på ingen måte har hang til mystikk ikke er så rasjonelle når det kommer til stykket, men at mennesket i bunn og grunn er et ganske irrasjonelt vesen som attpåtil handler mer ulogisk enn dyr som kun styrer etter sin natur og instinkter. Det er iallfall "lovmessig". Det er også forsket på Ondskap, hvor forskerne som tok for seg noe av det ondeste mennesker har gjort mot andre, hvor de sekulære- ikke religiøse forskerne konkluderte med at mennesket i seg selv ikke kan være så ondt, og at det må finnes en transpersonlig ikke-human ond kraft.

I den norske kirke er forstandstroen og den sekulære tenkningen idag så sterkt tilstede at om det fortsetter slik, nå som djevelen alt har røket ut til fordel for den sunne fornuft og helvete i humanismens navn er lagt ned, og alle skal få, nåden er gratis og kardemommeloven har erstattet Guds bud og man favner så vidt og bredt at det eneste det ikke lenger er toleranse og rom for i Den Norske Kirke nå er klassisk troende kristne, vil nok disse overmåte forstandige moderne teologene erklære Gud død og seg selv som en slags Ubermenschen som skal føre "disse infantile forskrudde fanatikerne som fortsatt tror på Evangeliet som om det var sant" til oppvåkning og mental sunnhet. Og da kan like gjerne human-etisk forbund overta Den Norske Kirke, og all religion utrenskes en gang for alle. Så blir det nok paradisiske tilstander og fred på jorden ;-)

Det er også ganske irrasjonelt å bruke alt det onde menneskene foretar seg mot hverandre her på jorden som argument og "bevis" på at det ikke kan finnes noen God Gud. Men likefullt mener humaetikerne at Mennesket virkelig er godt og gudommelig i seg selv og sin natur? Om det ikke fantes religion hadde det ikke vært noen ondskap heller? "Religion er opphavet og årsaken til alt ondt".

Som om menneskene pluttselig skulle bli en annen og bedre skapning om Gud døde og troen ble borte en gang for alle. Da skulle altså ondskapen, maktbegjæret, egoismen, grådigheten og pengekjærheten som forårsaker det aller meste av verdens elendighet også opphøre? Det er neimen ikke en mye rasjonell forestilling! Så lenge det finnes en Gud, en ekstern transpersonlig god Kraft og Makt er det iallfall fortsatt håp for menneskeheten! At kristne mennesker og andre som tror på Gud synder og gjør onde ting "i Guds navn" er vel heller ikke noe fullgodt argument mot Gud. Hadde alle mennesker fulgt de ti bud, kjærlighetsbudet og etterlevd alt Jesus oppfordrer til i Bergprekenen, hadde det derimot blitt fred på jord og ingen hadde manglet noen ting. Men menneskene er seg selv lik, og har bare unntaksvis gjort akkurat slik Gud vil og råder til. Det er verken Gud eller Evangeliets skyld! Så "den gode kloke menneskelige forstand" er det all grunn til å dra i tvil!



 

Til damene i Rogalandspsykiatrien! ;-)

I Den fremskutte, profesjonelt godt markedsførte Rogalandspsykiatrien er det sysselsatt mange kvinner og menn med usannsynlig god selvfølelse og høy status i trygge, sikre jobber hvor de så og si uansett hva de foretar seg og hvor mange regler de bryter er så godt beskyttet og så sterkt stilt ifht de stakkars pasientene som er på bunnen av hierarkiet får beholde jobben selv om enkelte til sist er så syke, uproduktive og reduserte at det eneste de duger til er å vanne blomstene på avdelingen mens de glefser etter pasientene til å fra. Hva de ansatte angår har man her, på pasientens bekostning, en personalpolitikk og et så til de grader "inkludernde arbeidsliv" at enkelte avdelinger og institusjoner nærmest fungerer som "vernet bedrift" for mennesker med helsefaglig utdanning som er for syke og spesielle til å få innpass og kunne fungere i den somatiske delen av helsevesenet, der man stiller krav og kvalitetssikrer at pasientene får den beste mest adekvate og spesialiserte godt evidensbaserte og effektive profesjonelle behandling og blir ivaretatt på beste måte, og hvor den etiske standarden jevnt over er god. Den eneste delen av somatikken hvor det fortsatt er endel å påklage og stort forbedringspotensiale ifht behovet er eldreomsorgen, som om dette er nedprioritert som en lavstatussektor. Gamle, syke hjelpetrengende mennesker lever desverre ikke i trygg forvissning om at de får sykehjemsplass og at det om de får det er et godt sted å være når de trenger det. Men denne gangen handler det om Psykiatrien. Der mistenker jeg enda til at det jobber en del mennesker som regelrett er for late og rynker på nesen av å snu fru Hansen og vaske henne i baken. I Psykiatrien holder det jo å kunne skravle! Dessuten forteller jo pasientene så mange spennende, tragiske historier med jucie details og det attpåtil om mennesker som "er noe" at det langt overgår og gir vesentlig bedre utteling og mer å sladre om for å forøke egen status på ryktebørsen i det sosiale selskapsliv enn å bare sitte hjemme og spise potetgull og lese Se og Hør! Så her skal dere få litt i posene deres jenter! ;-)

Jeg gikk nemlig til en Psykolog som i realtieten fungerte mer som en Psykopat for meg enn som en "terapaut". Siden han fikk sånn taket på meg da jeg var så uheldig å havne hos ham etter selv å ha bedt om henvisning til psykolog da jeg var ung, dum og blåøyd naiv og tillitsfull i forbindelse med en livskrise, angst og depresjon med bakgrunn i traumer og senskader etter en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt, mobbing og seksuelle overgrep, selv om jeg forøvrig hadde klart meg bra og fungert høyt i skole og arbeidsliv. Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg at jeg ville få en like god og effektiv behandling og støtte over kneika som jeg hadde fått ved Poliklinikken i Tromsø som 16-17 åring, for så å kunne gå videre tilbake i arbeid, etablere meg og leve det livet jeg ønsket. Isteden ble det opptakten til et progressivt helvete, hvor jeg ble sykere, fikk utvidet problematikk og ble sittende dønn fast i en følelsesmessig binding med Psykologen som sentrum, herre og hersker i mitt liv. Rent "terapautisk" gjorde han en så lousy jobb at mer en halve Rogalandspsykiatrien måtte innvolveres. Utad nøt han status og var i en utbytterik situasjon som "Trofast ansvarlig Hovedbehandler for en ressurskrevenede pasient med kronisk svingdørsproblematikk og utallige gjentatte selvmordsforsøk" mens det i virkeligheten var den ulykkelige, vonde og uløselig fastlåste relasjonsbindingen hvor min selvoppofrende alltid givende og føyelige kjærlighet holdt meg tilsynelatende "frivillig" fast i et destruktivt mønster, hvor relasjonen til ham var selve episenteret for mitt livs katastrofe. Han var den eneste som tjente på situasjonen og det til gangns.

Ikke bare nøt han status som min Psykolog og autoritet i systemet. I tillegg til lønnen han mottok for å dukke, manipulere, herske over og stadig krenke og ydmyke sin mest trofaste og beste kunde uten antydning til syn for mitt beste og min side av saken, fravær av empati og medfølelse og et egoistisk selvfokus på egne behov uten like, lå også mitt fokus på ham og hans behov, så jeg føyde, bøyde og tilpasset meg og ytte alt jeg var god for av kjærlighetserklæringer, og oppvartet ham etter og over evne med gaver, kaker, middager, oppmerksomhet, komplimenter og ros -som ikke var sann, men han ble sint og angrep mine svake punkter ved ethvert tilløp til motstand, korreks eller kritiske innvendinger, så jeg lærte meg å bare si det han likte best å høre om seg selv for å være Herren mest mulig til behag, da var han tilfreds og litt snillere og mer medgjørlig, selv om han ikke kunne dy seg for å unasett fortsette å såre, ydmyke og krenke meg, gjerne ved å le av meg når jeg hadde det som verst og snakket om de mest smertefulle tingene.

Psykopaten i Psykologham fikk herje fritt bak forsvaret mitt og hadde bukta og begge endene, holdt meg sånn passe under foten og tråkket ned egoet mitt og manipulerte meg så jeg ikke kunne se klart. Kjærlighet gjør blind, og når slike føleser først er etablert hos meg skal det ekstremt mye til og holder både i solstek og regn, og her var det i sannhet ikke mange gode dager. Det var en vond relasjon og situasjon å være i veldig vond! Men kjærlighet har om ikke annet enn oppbyggelig effekt for den som elsker, selv i destruktive nedbrytende relasjoner, selv om den man elsker er som et sort hull man mater og mater uten at det gir noe godt fra seg og på den siden egentlig ikke utretter noe annet enn et forsterket narcisstisk ego, hvor han etterhvert også tok æren for alt jeg ga som om han anså det som "fortjent lønn for det han selv ga fra seg". Men da han ytret at "du gir mye, men det er fordi du Får noe" ga han meg uten å vite det en eyeopener, for mens jeg svarte "jada, jadda" (jeg hadde blitt vant til å bare jatte med og si ja og ha, mmm og akkurat stort sett uansett hvor avsindig og feil det som kom fra den kanten var, for etter å ha opplevd sinnet hans den ene gangen på mitt aller mest sårbare så til de grader at vi snakker om alvorlig psykisk mishandling av et hudløst uskyldig sykt og forsvarsløst dypt deprimert sammenbrutt menneske som hadde behov for psykososial førstehjelp med det resultat at jeg kort tid etter på gjorde mitt første og mest alvorlige- hundre prosent intenderte og fullgode selvmordsforsøk som ville vært "vellykket" om jeg ikke tilfeldigvis hadde blitt oppdaget av en årvåken mor med det nevrotiske ordensmenneskes blikk for detaljer. Jeg ble brakt til sykehus i hui og hast med blålys og sirene og med knapp margin motvillig reddet.

Men kjærligheten til ham var like sterk, så tross det som hadde skjedd så jeg når jeg overlevde likevel ingen annen utvei enn å dra tilbake til "min elskede Helge" som siden han alt hadde forpliktet seg på papiret og ikke ville ha ord på seg for å ikke ta behandleransvar (hvilket han ikke hadde gjort!) tok imot meg med ei kald, hard skulder. Derfra oppga jeg enhver teraputisk intensjon for meg selv og satte alt inn på å vinne hans kjærlighet og bygge relasjon. Gjennom underkastelse og utrettelig innsats i kjærlighet klarte jeg faktisk å smelte steinen noe og elske fram det som for utenforstående kunne fremstå som "en usedvanlig nær og god relasjon mellom pasient og terapaut" for jeg sa jo aldri noe annet enn godt om han til noen, og ingenting om hvordan tingene egentlig hang sammen og hvordan han i virkeligheten var mot meg. Relasjonen som gikk over 15 år utviklet seg til det som best kan beskrives som en ikke-fysisk men psykologisk kjærlighetsrelasjon med en dominant part som nøt og ville det slik, og en part som skjønt jeg aldeles ikke nøt det eller likte å ha det slik i kjærlighet gikk inn i en submissiv rolle tilpasset hans behov, som han som overgripere flest omskrev til noe "gjensidig godt" for å forsvare for seg selv det uetiske perverse spillet han drev med og selv hadde så stort utbytte og tilfredsstillelse av. Om to voksne, frivillige som begge har en slik utfyllende legning ønsker å leve det ut på et avgrenset område hvor den dominante part ivaretar den submissive parts behov og lar den parten sette grensene og holder seg innen norsk lov i den private sfære er det en sak mellom de to som de begge har gjensidig glede og utbytte av. Men når en moralsk bedervet korrumpert forskrudd sjel bruker den makten han får over en i utgangspunktet intetanende pasient som alt har vært i offerrollen og blitt misbrukt og utnyttet på det groveste av menn hun var glad i og sto i et tillitsforhold til som barn til å utøve et slikt spill til egen behovstillfredstillelse i kraft av sin stilling og hennes sårbarhet og følelser og avhengighet av ham som psykolog over en årrekke mens pasienten drives over grensen fra skanse til skanse og ikke set noen annen vei ut av det vonde enn selvmord er det et verre, farligere og mer skadelig og psykopatisk overgrep enn de fysiske seksuelle overgrepene jeg alt hadde blitt skadet av. Det var ikke sagt, og han hadde nok aldri regnet med jeg ville forlate "plassen min", var overmoddig trygg på at han visste hvor han hadde meg.

Men hans sinne og angrep og manglende toleranse for kritikk og korreks kom meg faktisk til sist til hjelp, for det førte til at jeg sluttet å fortelle ham alt jeg tenkte og bare snakket ham etter munnen mens jeg tenkte og vurderte selv. Dermed ble jeg det destruktive og meningsløse i mitt eget mønster, hvor lite jeg hadde igjen for å løpe i dette hamsterjultet med kort løpestreng, til hans underholdning og utbytte uten at det gjorde eller ga Noe godt for meg og mitt liv. Så med Guds og venners hjelp og egen selvstendige kognitive dreining og bevisstgjøring som han ikke visste om eller hadde noen del i "som terapaut" ble jeg endelig bevisst og sterk nok selv om jeg fortsatt hadde varme følelser for ham til å ta en endelig beslutning om å bryte og gi meg selv og mitt eget liv en sjans isteden for å gi ham hele livet mitt og ende som den pasienten som satt ved hans side og holdt ham i hånden den dagen han var kommet på aldershjem. Seriøst talt. Og siden jeg kjente ham så godt og han alt hadde lykkes i å trykke på mine svake punkter og holde meg tilbake de gangene jeg tidligere hadde ytret ønske om å slutte eller bytte til en kvinnelig terapaut, var jeg forutseende nok til å bryte tvert ved simpelthen å ikke møte til time, og gikk da han ringte meg heller ikke med på å ta noen "avslutningssamtale", for da hadde han bare fått det som han ville og overtalt meg til å bli.

Da jeg endelig var fri kom etterreaksjonen på alt jeg hadde tidd og tålt og lidd i og på grunn av relasjonen til ham gjennom årene, og strikken som var tøyd til det ytterste på grunn av ham og min kjærlighet til ham smalt tilbake med et voldsomt hat og aggresjon med for meg fremmede sadistiske fantasier om å torturere den usle mannen som hadde gjort meg så vondt og dominert og styrt meg og mitt liv så til de grader til min ulykke mens han selv nøt situasjonen som Adam i paradis og regelrett hadde utgjort en konstant og alvorlig trussel mot Mitt liv og Min helse, og påføre ham like store traumer så han aldri mer skulle være i tvil om hvordan de smertene og sårene han påførte meg føles. Men jeg er et kristent, ansvarlig nokså sivilisert og godt menneske når det kommer til stykket og har som nordmenn flest ingen kulturell, sosial toleranse for voldsbruk, så jeg tok kontrollen og lot ikke følelsene løpe av med meg. Om jeg hadde gjort noe sånt hadde jo det onde vunnet, da hadde jeg vært like ille selv, og det hadde vært meg som hadde endt som den store taperen og fått stempel som monster mens den virkelige djevelen kunne fremstilt seg som en eiegodt uskyldig psykolog som ble offer for en pasient han hadde hjulpet og investert i. Det gikk bra, og faren er over. Men idag vet jeg at et offer kan bli utsatt for så grove ting og drives så over grensen at man til sist begår de mest sadistiske og kyniske handlinger og drap ut fra et psykologisk hevnmotiv som står i forhold til det man selv har måtte lide på grunn av den som da blir ens offer. Og da er det offeret som har blitt overgriper, forbyter og ugjerningsmann. Og det er en eneste stor tragedie og det verste som kan skje for det opprinnelige offeret, selv om det nok kan gi en kort rus av hat og dominans å bytte om på rollen, og gjøre katten som har forlystet seg med musen til mus, mens du er katt!

Personvern? Jeg kan ikke se at jeg gjør noe ulovlig ved å fortelle sannheten om hvordan jeg har opplevd kontakten med Psykiatrien hvor denne Psykologen hadde hovedrollen. At min opplevelse og erfaringer jeg har røynt hardt på liv og helse og bæret avorlige skader etter, som var nær ved å koste meg livet ved selvmord. Selvmordsstatestikken og innleggelsesfrekvensen understøtter det jeg sier. Fra to år ut i "terapien" frem til jeg brøt med psykologen mot hans intensjon gjorde jeg utallige selvmordsforsøk med påfølgende innleggelser på psykiatrisk. Med unntak av noen korte innleggelser i den ustabile fasen i tiden etter bruddet med psykologen som hadde styrt livet mitt i 15 år, har jeg ikke hatt behov for noen innleggelse etter det og har heller ikke vært aktivt suicidal ettet at jeg brøt med Psykologen, selv om det var en episode under en krise der jeg hadde overanstrengt meg i en politisk kampsak, hvor mitt bidrag faktisk var en viktig faktor og dokumentasjon som førte til endringer som idag kommer andre enn meg selv til nytte, der jeg på impuls i et svakt øyeblikk og lei av å kjempe slengte i meg noen piller nærmest av "gammel vane". Alvorlig nok, men jeg tok selv kontakt for livreddende behandling, og siden det ikke var noen fare for gjentagelse slapp jeg den "rutinemessige turen innom psyk etter somatisk" etter eget ønske. Jeg var ikke suicidal og hadde aldri gjort noe alvorlig selvmordsforsøk før etter to år og en kraftig smell i hodet med og fra denne psykologen. Jeg hadde heller aldri tidligere vært under så store belastninger og opplevd noe så smertefullt i noen andre relasjoner til menn at jeg sammen med den livssituasjonen og de ekstreme forholdene dette båndet til psykologen indirekte førte meg inn i, som jeg ikke ville kommet i eller blitt i om det ikke var for min kjærlighet til ham, brøt sammen under vekten av det ekstreme og ble psykotisk ved noen episoder.

Jeg tror ingen mennesker kunne tålt noe sånt som det jeg har vært igjennom og de ekstreme livsforholdene jeg i lange perioder levde under, uten at de hadde brutt totalt sammen og at jeg egentlig har vært sterkere og tålt mer enn de fleste, og etter at jeg brøt med psykiatrien har vist så god resiliens at jeg tross traumene fungerer mer som den ressurssterke, flinke, ansvarlige og høytfungerende jenta jeg var før jeg ble brutt ned under denne mannens ledelse, kalt "terapi". Mitt første psykotiske sammenbrudd kom også først to år ut i "terapien", det oppstod ikke av seg selv på grunn av en feil i min hjerne. Det var ekstreme påkjenninger og de ytre og relasjonelle faktorene som sammen med de traumene og belastningene jeg allerede hadde med meg i sekken, og også sosiale stigma som følge av sykdommens forverring og den ekstreme fattigdommen jeg de første to årene "i terapi" var prisgitt å leve under dersom jeg ville fortsette "terapien". Om jeg ikke alt hadde sittet følelsesmessig fast i ham hadde jeg ikke holdt ut under slike forhold i Stavanger, men heller reist til gode venner som oppfordret meg til å heller komme å bo hos dem på gården sin da de hørte hvor ille situasjonen jeg var i var. Ressurssterke studievenner jeg alt både hadde bodd og fungert sammen med både under studiene og i arbeid. Men psykologen snakket meg vekk fra det. Så jeg ble på grunn av ham i en by jeg aldri hadde tenkt eller hatt lyst å bosette meg i, fordi jeg var "fornuftig nok" til å be om en psykologhenvisning da jeg på grunn av angst, depresjon og problemer som følge av min overgrepsproblematikk ikke klarte å fungere godt nok sosialt og arbeidsmessig til å bli i landbrukskollektivet hvor jeg bodde og arbeidet og helst ville blitt, og uten andre steder å dra til reiste til min bror som på grunn av sin siviltjeneste hadde bopæl i Stavanger. Jeg hadde ikke tenkt å bli. Trengte bare litt hjelp, støtte og terapi for å komme over kneika og bli frisk og sterk nok til å reise tilbake til det gode, sunne og fargerike miljøet innen økologisk landbruk, trives og gjøre nytte for meg. Hadde jeg visst hva det skulle føre til hadde jeg aldri tatt kontakt med psykolog her, og heller ikke blitt på disse kanter. Men nå er jeg altså her. Nå uten psykolog, så da går det an! Men jeg er merket og skadet for livet av "den psykiatriske behandlingen", deler av den hadde samme effekt som og opplevdes regelrett som tortur. At det finnes andre som faktisk opplever å få god hjelp er en annen sak, men selv kan jeg bare ikke tåle mer psykiatri. Jeg klarer meg mye bedre på egen hånd. Derom er det liten tvil! Mer av denslags "behandling" og "den ferdigbehandlede pasienten" må bæres ut av psyk i kiste. Da har jeg iallfall "fravær av ethvert fysisk, pykisk og sosialt ubehag", så som død er jeg i henhold til WHO`s definisjon på helse 100% frisk ;-)

Den lille forskrudde stakkarslige fisen som følte seg så mektig som dominant "mastermind" med blanskurt fasade og Mercedes står i gjeld til meg. Jeg skylder ham ikke noe, aller minst å elske ham men han prøvde seg med at det måtte være noe galt med meg fordi jeg fikk opp øynene og brøt og ikke lenger er glad i ham. Good for me at jeg ikke er det! Jeg har og har aldri hatt noen rasjonell grunn til å elske ham, så om han skulle diagnostisere noe som patologisk må det heller være at jeg Hadde kjærlighet til ham sånn som han er og holdt på, for han utrettet ingenting godt for mitt følelsesliv og det var den mest ødeleggende og smertefulle relasjonen i mitt liv. Taler heller for at mitt følelsesliv på det området et uallminnelig stabilt når jeg stod stand by i det og led meg gjennom 15 vonde år med den mannen. Men han har jo "lagt ned mye arbeid" og til sist hadde han såret meg og tappet meg og tynt meg for det beste uten å gi noe godt tilbake. Jeg var til sist totalt utbrent. Alle ressursene mine var rettet mot ham og hans behov. Kan noen gi meg en eneste god grunn til at jeg skulle være glad i ham? Han har aldri vært verdt min kjærlighet. Jeg var pasienten hans, ikke mora, ikke elskerinna og ikke kona. Men likevel tror han visst at jeg har brutt en "kontrakt og forpliktelse om å elske og ære ham til døden skiller oss ad" .

Sender min dypeste medfølelse til henne han Er gift med. Hun er antagelig en sånn myk, føyelig og selvoppofrende og godhjerta kvinne som setter egne behov til side for "sin store, viktige mann som sikker bare er så hissig og vanskelig fordi han gjør en sånn sabla god og krevende jobb for vanskelige pasienter fordi han er et sånt eiegodt omtenksomt og engasjert menneske". Og hun sitter antagelig enda mer dønn fast i sin kjærlighet til drittsekken enn meg. Men om hun våkner opp og blir "klarsynt" og sterk nok til å forlate ham, gir nok "den store psykologen" henne også en diagnose. "Om hun forlater ham og hennes kjærlighet dør må hun jo være syk!" Hun kan jaggu meg ikke ha det lett sånn som jeg kjenner ham! Og hun skulle bare visst hvor "flink han er til å jobbe" og hvor behagelig, personlig innbringende og velsmakende den "jobben" kunne være. Etterpå gikk han vel hjem og tok desserten stakkars. Vi kvinner kan virkelig være irrasjonelle. Vi kan forelske oss i de største drittsekkene som finnes og la dem behandle oss som undersåtter mens vi baker kaker av ville faen og står på pinne for dem, mens de selv tar det til inntekt for sin egen fortreffelighet og nærmest mener at det er noe de har selvfølgelig krav på og at vi skal være ytterst takknemlige over å være i en så heldig posisjon at vi kan få lov å lage en god middag til dem så "Herren" kan beære oss med sitt besøk og "kaste glans over våre traurige liv" som hadde vært vesentlig mindre traurig om det ikke hadde vært for ham.

Så til sist ga jeg ham som fortjent, selv om det først virka som han trodde det måtte være en feil at det pluttselig kom noe ubehagelig på denne kanten etter at "de gode tannlegge" hadde herja fritt "i tennene på pasienten" som Karius selv mens han levde på en jevn strøm og tilførsel av loff med sirup på, melk og honning. "Det var tider det, så hva er problemet hennes siden hvetebrødsdagene endte så brått etter så mange gode år". For meg var de årene onde! Men det er vel henne han sutrer til når det går på tverke for ham med andre damer! Vel bekomme! Ikke i min smak! Verken mannen, skjegget eller snotten. Skrotten hans er heller ikke noe å ha på. Ikke rart han må ty til å misbruke psykologikunnskapene sine for å "få draget på damene". Heller ikke rart han er så opptatt av materielle statussymboler å vise frem, for i seg selv er han jo ei fatteslig sjel som ikke har så mye å fare med. Om fyren regelrett Er en klassisk stjernepsykopat og ikke bare ei forskrudd sjel som mista grepet og selv er et offer for den psykologien som gjorde meg til hans offer, kan du banne på at han har skadet sine nærmeste og holder et godt grep på dem. For det er gjennom følelsene og våre svakheter de får makt over og manipulerer oss, og er man i tillegg psykolog er man virkelig farlig. Det er de som er mest glad i ham han skader mest, men han vet å utnytte at han også har gode sider og utad vet han å sno og forstille seg til egen fordel og kan fremstå sympatisk, hyggelig og sjarmerende og uskyldsren som få. Så de som ikke får lide, har ofte svært vanskelig for å tro ofrene hans, særlig om offeret er hans pasient! De velger sine ofre med omhu, men meg undervurderte han visst. Sånn går det når man blir for selvsikker, innbilsk og overmodig! De kan forkle spillet sitt som omsorg og styrer ofrenes psykologi inn i en følelse av avhengighet hvor de gjør seg selv uunnværlige. "Du klarer deg ikke uten meg". Er man glad i en slik ligger det også i ofrenes psykologi å glatte over og de er selv flinke å tilsynelatende unnskylde seg og bagatellisere, for "den dårlige samvittigheten" stikker ikke dypt. Men narcissmen ber om anerkjennelse og å bli likt, elsket og beundret unasett hva de gjør mot andre. Hadde han enda brukt det han har og kan til å gjøre noe godt for andre isteden for å bare tenke på sin egen behovstillfredsstillelse og styrking av eget ego kunne jeg ha verdsatt og vært glad i ham likevel. Men sorry. Den kjærligheten kommer aldri til å gjennoppstå fra de døde. Og jeg sier bare: Hvil i fred! At den tok slutt er noe av det aller beste som har skjedd i mitt voksne liv. Endelig fri!

DET HJELPER IKKE DET DØYT OM DE SOM ARBEIDER I PSYKIATRIEN HAR ALDRI SÅ GOD TRO PÅ SEG SELV OG SINE EGNE "BEHANDLINGSMETODER" OG MARKEDSFØRER ET GLANSBILDE AV SEG SELV, OM DET DE I REALITETEN GJØR IKKE HJELPER PASIENTENE I DET HELE, MEN HELLER GJØR DEM VONDT, LEGGER BESLAG PÅ PASIENTEN, BRUKER PASIENTENE FØRST OG FREMST TIL Å OPPHØYE SEG SELV SOM "GODE HJELPERE" OG FORØKE EGEN MAKT OG STATUS, FORRINGER DERES LIVSKVALITET OG HINDRER DEM I Å LEVE ET GODT LIV OG NÅ SINE EGNE MÅL SLIK DE SELV ØNSKER OG VIL, BRUKER OSS SOM UNDERHOLDNING, FLERRER OSS ÅPNE OG IKKE GIR SEG FØR VI HAR VRENGT INNVOLLENE, UTLEVERT HELE PRIVATLIVET OG VÅRE INNERSTE HEMMELIGHETER SÅ DE KAN RAPPORTERE DET TIL HELE PERSONALGRUPPA- VASKEHJELPEN INKLUDERT, GRANSKE OG VURDERE DET OG TREKKE DIAGNOSER FRA NARRENS HATT SOM OM VI FIKK DET BEDRE AV DET, PRESSER EGET VERDISYSTEM OG SVIKTENDE MORAL OVER PÅ PASIENTEN, OVERTAR LIVENE VÅRE, KRENKER, UNDERTRYKKER DEVALUERER OG UNDERVURDERER VÅRE RESSURSER OG VÅR FORSTAND, OG DERTIL DIRKETE SKADER PASIENTENE SÅ TIL DE GRADER AT DE IKKE HAR LYST TIL Å LEVE LENGER. OM MAN SÅ BLIR SUCIDAL MEN IKKE LYKKES KAN MAN "VÆRE SÅ HELDIG" AT MAN BLIR SPERRET INNE I EN TORTURTILVÆRELSE PÅ LUKKET AVDELING MED DØGNVAKT OG REIMER I ÅREVIS, SOM OM MAN BLE MINDRE TRAUMATISERT, FIKK DET BEDRE OG MER LYST TIL Å LEVE AV DEN GRUNN. JEG FORSTÅR IKKE LOGIKKEN I HVORDAN DE TENKER! KANSKJE DE ER GALE?

Den Psykologen jeg ble så uheldig sittende fast i her i Stavanger, styrte meg tidlig bort fra det livet jeg hadde lyst til å leve- i det økologiske landbruksmiljøet "fordi det var for marginalt", men det Han hadde å tilby og det livet han styrte meg inn i og holdt meg i i 15 år var jo ikke bare for marginalt- det var Helt Esktremt! Jeg hadde tidligere aldri vært i nærheten av noe så marginalt og unormalt. Det var en Guds lykke at jeg til sist klarte å komme meg unna! Men da var SKADEN allerede gjort. Underveis var det ikke måte på hvor mye ære den guddommelige psykologen fikk underveis. En dag jeg satt der ute på venterommet i ydmyk stille bønn iført en kjole, litt makeup og moderne sveis kom en av de andre Gudene ut. Angivelig Psykologens supervisor som jeg har hørt litt om fra pasienten han kalte "min Maria Magdalena" etter først å ha sagt at hun var "et krek", men at Han var "Rogalands beste psykiater" (så da så!) og lærte henne også sånne elementære ting om forholdet mellom mann og kvinne som at "RIKTIG SEX ER SAMLEIE MED MANNEN PÅ TOPP". For en kristen lutheraner er det selvfølgelig akkurat slik det må være; Misjonærstillingen med kvinnen som madrass, og det får jammen være nok for en Riktig kvinne. Og hun stakkar som nå alt har mistet det meste av frøene hun satte som gammel frøken med mye ulevd liv ser fortsatt denne Psykiateren som "mannen i sitt liv"! Men der jeg altså satt på venterommet en av de mange ulykkelige elskende mistrøstige og utilfredsstillende dagene i min tilværelse som "fulltidsansatt privateid melkeku for den herskesyke, egoistiske "storbonden", den lille fisen av en psykolog som jaggu meg ikke er den smarteste og den mest ondartede mannen jeg har vært borti i mitt liv, ble tydeligvis den lutherske psykiateren så fornøyd ved synet av den ydmyke kvinne- slik kvinner SKAL være, at han spurte om jeg skulle til time, hvorpå jeg svarte jeg nettopp var kommet ut, hvorpå han fikk en fiks idè, skrev noe på en lapp og sa jeg måtte gå inn til Psykologen igjen for å minne han om fristen til "det nytter-prisen". Omtrent som han skulle ha sagt: "Du er så fin på håret idag, ska sei psykologen din har gjort en god jobb". Undertrykke forelskede kvinner som føyer bøyer seg og gjør som han vil er han iallfall fryktelig god på! Men "riktige kvinner" skal vel være i en submissiv rolle og blot mannen til behag.

Enkelte menn forholder seg til kvinner omtrent som en bonde gjør til ei ku, og regner med vi har det bra med å stå opp og ned på båsen han setter oss i år ut og år inn og at vi er overlykkelige over å kunne gi ham noe. De velger oss etter eksteriør og jur, så er det vår livsoppgave å kalve og dag ut og dag inn levere melk som bonden kan drikke og tjene penger på, og da er det jammen ikke rart kyrne er så dumme og virker så sjelløse og åndsfraværende, de har jo aldri opplevd å bli elsket og verdsatt på individnivå for sin egen skyld, bare for det de kan gi ifra seg. Og i endel ekteskap med sånne "Storbønder" er det også sånn at når kalvene er store og det ikke kommer flere, og "kua" gir ned så lite melk at han ikke får sitt, bare- om han fortsatt har en stilling og noen beundrere som ser en Gud og ikke skjønner hva slags egoistisk drittsekk det er de har med å gjøre slik at han fortsatt har et utvalg erstatter han den gamle kua med ei yngre ku med mindre jursegg som gir bedre avkastning, mens den gamle trofaste dagros med sin lave selvfølelse og kjærlighet til sin egne, utarmede gamle skrott er uten markedsverdi og kan bare kjøres rett på slakteriet. Etterpå kan folk koke suppe på henne uten at noen noen sinne har sunget "Kua mi, jeg takker deg" for henne. Mannen derimot vil nok bli overøst med kjærlighetserklæringer fra den nye om hun er så dum å innlate seg med ham, for det kommer til å bli just som med den gamle. Helt i starten mens hun gir størst avkastning er alt tilsynelatende fryd og gammen for da er han fornøyd og det er i den fasen vi kvinner er så dumme å etablere dype følelser for slike drittsekker i blind naiv forelskelse. Men tro meg! Ungmøen kommer også til å få røynt ham. "Høye herrer med Gudestatus" skal man vokte seg vel for. Der er det som regel et i overkant stor Ego med i bildet! Heldigvis finnes det Noen gode menn, men alt for mange er noen skikkelige svin og drittsekker, sad to say! Og psykiatrien er virkelig ikke spart for dem. Men der er det i tillegg endel pulverhekser, hespetre og kjerringer av verste slag i tillegg. Menn kan være ille, men kvinne er kvinne verst. Og kjeften går! Hørt om han Psykiateren som syns så synd på seg selv fordi kona på død og liv måtte elske ham så inderlig når han bare ville pule? Da var han jo selvfølgelig "i sin fulle rett" til å gå til en annen og få tilfredsstilt det behovet, for det er jo alltid en kvinne som kan fylle et behov, selv om den kvinnen neppe hadde større verdi for ham enn det han fikk fra henne. Men kristne skal de være!

Generelt styrer jeg unna folk som er eller har vært ansatt i Psykiatrien for selv om det nok finnes noen postitive unntak har de jeg jeg har kommet tettest på og kjenner best, selv bak den prekigste fasade når man kom tett nok på utvist og avslørt unormale sider som går min egen galskap en god gang. Og der er det neiggu meg ikke mye selvinnsikt og en meget subjektiv oppfatning, fortolkning og behovsprøvd omgang med lover, regler, etikk og moral. Og slik var det jo også inne på sykehuset, så det er vel en yrkesskade. Noen i personalgruppene lærer jo attpåtil andre opp til å tråkke over streken. "Gjør ikke noe om du bryter reglene, det får ingen konsekvenser for deg uansett. Kun for pasientene! Det eneste du kan bli tatt for er om du har sex med en pasient eller slår så det blir blåmerker og knekte ribbein, ellers kan du gjøre som du vil. Vi backer deg opp og ingen tror på de gale pasientene uansett, så her er du trygg. "Anything goes"! Jeg fikk faktisk tilgang til en intern miljørapport ved en avdeling på SUS- psyk.div der det fremgikk klart og tydelig at den vanligste årsaken til sykemeldinger i den personalgruppa var psykiske lidelser, og da er det jo ikke rart det blir GALEHUS! Om pasienten da ikke er syk ved innleggelse blir man det Under innleggelsen. Det kan kanskje også forklare det fenomenet man kaller "regresjon i institusjon". Det er en psykisk reaksjon på de unormale forholdene på institusjonen. Det er en mulighet! Skal man beholde det vettet man har igjen etter å ha gjennomgått noe slikt som jeg har blitt utsatt for i det "behandlingsapparatet" må man komme seg unna og holde seg unna, og klare seg som best man kan selv med de alvorlige traumene man har blitt påført av "behandlignen". For en kafkaprosess og kanossagang til "den fremragende" Rogalandspsykiatriens pris! MEN DET KAN HA BLITT NOE BEDRE SIDEN MIN TID, DET ER OGSÅ EN MULIGHET, MEN JEG STYRER UNNA Å "TA RESURCH" SOM PASIENT. JEG KAN BARE IKKE TÅLE MER! SÅ ALLE ER BEST TJENT MED AT JEG HOLDER MEG UTE AV PSYKIATRIEN! Og nå har jo ting kommet ut uansett, så da nytter det jo ikke å sperre meg inne "for å begrense skaden". Pasienten er skadet, så da får de jaggu meg for en gangs skyld la hensynet til pasienten veie tyngst! Det var ikke sagt jeg skulle overleve den "behandligen" og det var på hengende håret At jeg ikke døde! Så kan de bare stå der og vri de hendene de så og si alltid toer. Det HAR gått liv allerede på grunn av forholdene i psykiatrien, den dårlige og lite etiske behandlingen og feilvurderingene som har blitt gjort, og det Kan de ikke springe fra for det er sannheten, og den vil som regel Alltid komme for en dag før eller senere! SANN MINE ORD! At det er mange som har mange synder å skjule som de på ingen måte vil ha offentlighetens lys på og liker det veldig dårlig når sannheten blir sagt, fordi den taler mot dem, er en helt annen og velkjent sak.

Jeg er kristen men lurer på om man i tillegg til å stille krav til psykisk helse kun burde ansette human-etikere, for maken til livssynslapskaus skal man lete lenge etter. Ikke bare var hver minste og mest sekteriske og ekstreme kristne sekt og avsporing representert, når halve personalgruppa i tillegg har gått på Englekurs, vært på "astralreiser" og vært på de samme work-shopsen på alternativmessen av typen "Selvutviklingskurs i fotsoneterapi for de utvalgte, innvidde, høyt reinkarnerte med instant åndelig opplevelse og forhøyet bevissthetsnivå" og en pasient i tillegg putter LSD i kaffen under kjøkkentjenesten blir det rene, skjære massepsykosen av det, og pasientene blir ekstra grovt skadelidende. Og mens resten av personalgruppa er i svima kan de ansatte med sadistiske tendenser og denslags tyne pasientene så mye de vil. Ingen skjønner eller får med seg hva som skjer uansett bortsett fra en og annen årvåken pasient. Men det siste hadde de nok aldri trodd! "Fei det under teppet for vårt gode navn og ryktes skyld så det ikke skader sykehusets rennomè og vi risikerer å få erstatningssøksmål. Det teppet Buler skikkelig! Når den beskrevne avdelingen i tillegg ble leder av en beinhard, tvangspreget regelrytter av en kvinnelig Tyrannisk Sykepleierdiktator de yngre ansatte var livredde, og enkelte av vaktene var like redde for Djevelen på skjermingsavsnittet som den psykotiske pasienten og de i tillegg sloss om ektemenn i personalgruppa var det idylliske tilstander; Helvete på jord!


Noen får hjelp. Jeg fikk selv god og nyttig hjelp ved Poliklinikken i Tromsø som 16-17 åring. Den psykologen jeg da gikk hos var flink. Han er idag professor i nevropsykologi og vi er ganske enig om at i tillegg til medisiner er det målretter korttidsterapi, som kognitiv terapi som funker best. Det jeg har opplevd her i Rogaland er ekstremt, for også her er det folk som opplever å få god hjelp, men jeg har sett for mange langtidspasienter som ikke kommer noen vei og hør for mange andre fortelle om lignende ting som det jeg har opplevd, hvor man kan lure på om ukultur har blitt kultur i psykiatrien og vurderingsevnen og etikken jevnt over er på et lavmål, og det motsatte kun enkeltvise unntak. Men det kan selvfølgelig ha skjedd store endringer i psykiatrien siden min tid. Det begynner å bli en god del år siden jeg har hatt noen kontakt den veien. JEG HAR KLART MEG VESENTLIG BEDRE UTEN!



 

Frisk av angst og depresjon?

En gang var jeg et sensitivt nevrotisk menneske med sosialangst. Det har jeg "blitt frisk av". Man kan gjennomleve og bli utsatt for så mye at nervene til sist er så belastet og tynnslitt at "nerveproblemene svinner". Man har ikke lenger "nerveproblemer", for det er ikke noe igjen å ha problemer med. Man HAR ikke nerver! ;-) Har man alt vært igjennom det verste og døden nær utallige ganger, også "med vilje" er det ikke lenger noe igjen å være redd for. Går verden under i morra sier du? Whatever! Det kunne vært verre.

Og om et menneske har så mange trivielle problemer og er så deprimert at selvmord vurderes som mulighet. Ta det mennesket med ut på fjorden, bakbind vedkommende og hiv ham/henne utpå. Overlevelsesmekanismen/den biologiske selvoppholdelsesdriften trer inn i det vedkommende holder på å drukne, og gjett om det kjempes for livet! Så kan du i siste liten "redde" personen, som er overlykkelig for å fortsatt være i livet.

Kroppskomplekser, slanking og jakt på den perfekte tynne kropp med påfølgende spiseforstyrrelse? La vedkommende sulte ufrivillig et par år. Det er veldig ubehagelig. Jeg har selv fått prøve det og vet alt om hvordan sult som beskrevet i "Internasjonalen", ( i Norge oftest sunget av velfødde sosialistiske akademikere som aldri har vært sulten lenger enn fra lunsj til en bedre middag hver 1.mai) virkelig kan knuge. Det er ikke bare magen som rumler, det verste er den mentale biten. Resulatet er at man lærer seg å verdsette det å i det hele ha og kunne spise nok god mat. Da er et kilo for mye aldeles ikke et like stort problem lenger.

Når man har vært igjennom så mye og fått så mye sånn "hjelp", må man derimot som meg regne med å sitte igjen med en aldri så liten desillusjonert posttraumatisk lidelse på nivå med det man kan se hos torturoffer som har flyktet hit fra land og regimer "den gode humane paradisiske velferdsstat Norge" ikke liker å sammenligne oss med. Men selv om de fleste Ola og Karier er forskånet fra den siden av vår hjemlige sosialrealistiske virkelighet kan jeg love dere at ondskapen og uretten finnes like sterkt til stede her hos oss, bare som regel i mye vakrere forkledninger. Den nevrotiske angsten er da heller erstattet med en innsikt i at det virkelig er mye som er verre enn døden, ting det er grunn til å være redd for og i lys av det man alt har opplevd i enkelte henseende god grunn til en aldri så liten paranoid vaktberedskap. Har man kommet så langt, klarer seg selv og fortsatt går med oppreist rygg- i det ytre tilsynelatende som "et vanlig menneske" vet man likefullt hva man skal passe seg for og at man kan takle det meste, at Gud er med og at man sannsynligvis etter alt å ha vist at man har flere liv enn selv den seigeste bakgårdskatt vet man, at selv om det er noe man ikke kan tåle Mer av, kan man sannsynligvis takle det meste og har fortsatt et par liv å gå på. Man blir en god skadestedsleder og paramedic. Med så god "trening" er man i motsetning til "folk flest" som får panikk eller blir helt handlingslammet i  slike situasjoner en av de beste og mest handlekraftige i "krig og krise". Og siden naturen ofte har utstyrt "the fitest" til en god evne til fettlagring i grøderike tider, bukker man ikke så lett under ved hungersnød, så da kan man pleie de andre som ligger der avmagret på lasarettet. Om man har blitt eksponert for all slags skitt og bakterier under de primitive forholdene man tidligere har levd under, har man også et svært godt immunforsvar og har antistoffer mot det meste. Jeg hadde nær sagt: Den som kysser meg blir samtidig vaksinert mot en hel rekke sykdommer.

"Mitt liv som hund" er ellers alt skrevet så mye bedre av andre så det trenger jeg ikke påta meg. Jeg er heller en av de som er tilbøyelig til å ta det arbeidet andre ikke vil ha eller som ellers ikke blir gjort, evnt rydde opp etter andre. Og da har man jo en funksjon. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Og om jeg egentlig er luta lei av denne vakre verden med all sin ondskap, urett, egosime, makt og begjær og en evig unyttig misunnelse og en utbredt ide om at "alle andre har det mye bedre enn meg, særlig de som eier noe jeg ikke har eller er litt penere og smartere" som kan være aldeles feil. Om noen hadde gått hundre mil i mine sko, tror jeg iallfall ingen ville misunnet meg noe som helst. Noe må da jaggu meg jeg også kunne ha og unne meg med god samvittighet. Jeg lever ikke akkurat noe drømmeliv, og aldeles ikke det livet jeg alltid har ønsket å leve. Men alt er relativt så jeg har det ganske så bra jeg, og mye å være takknemlig for. Men det har jaggu meg også kostet og vært en hard kamp og mye møysommelig arbeid og innsats å bare komme dit jeg er idag. Og om jeg ikke akkurat går rundt og er "redd for å dø" så er det nå engang en kristenplikt å stå løpet ut. Og har man først kommet så langt, og over de verste kneikene er det ingen grunn til å gi opp. Da klarer man den siste biten også. Og så får man forhåpentligvis gå inn til Hvilen. Velkommen etter ;-)

Ta eierskap over egne problemer. Gjør det beste ut av det. Se og bruk de mulighetene som er, de er ofte flere enn du tror. Jobb jevnt og trutt og målrettet og gjør alltid ditt beste, uten å være for opptatt av resultatet og uten forventning til ære. Hvil heller aldri på dine laurbær, og bli aldri kjepphøy. Ikke alle mennesker er like flinke, men menneskeverdet er konstant. Du står ikke "over" andre mennesker rent menneskelig, verdimessig eller kvalitativt blot i kraft av dine fortrinn og ressurser, stilling og status. Men du skal også tro på deg selv og det du kan, og ikke være redd for å strekke deg litt, prøve noe nytt, ta en utfordring. Ofte klarer man mer og det går bedre enn man tror om man bare våger å prøve. Om man har et godt grunnlag, ferdigheter og erfaring Nok skal man heller ikke være redd for å sette seg litt "hårete mål" inn i mellom, og presse seg litt på grensen av ytevnen i perioder, selv om man må være klar over at det er "risikosport" for om man jobber under press og på max ytegrense blir man sliten og har mindre mental styrke å gå på. Da skal det ikke så mye ekstra og uforutsette belastninger oppå jobben før det blir for mye. Men den som intet våger...

Man kan ha lav selvfølelse, men gjennom mestring likevel bygge høy selvtillit. Da blir man litt "Pippi Langstømpe": Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg sikkert. Men da må man iallfall ha en viss ide om hvordan man gjør det, om man skal gjøre det på egenhånd. Man kan imidlertid lære mye blot ved å følge med å se hva andre som kan ting bedre gjør. Det er mange ting man ikke kan lese seg til eller lære på noe universitet. Personlig erfaring "i felten" og learning- by-doing er vel så effektivt, men det hjelper også på med litt teorikunnskaper. Teori og praksis drar veksel på og utfyller og styrker hverandre. Alene gir det ene eller andre sjelden en fullgod, klar forståelse- sånn er det med det meste. Selv innen mer teoretiske fagområder klarer nesten aldri teorien på noen måte å stå "på egne ben", og de fleste teoretiske fagbøker bygger jo nettopp på forsknig og praksis, data innhentet i felten. Om man leser en bok om noe man ikke har vært i direkteberøring med " i felten" eller eget liv og relasjoner, vil man selv om man tror man har skjønt det som står i boka, ofte egentlig forstå hva det dreier seg om før man kommer dirkete i berøring med det og skal begynne å praktisere. Det er først da, når man skal omsette teori i praksis at man Virkelig begynner å lære. Mye handler også om personlige talenter. Noen kan liksom "alt om kar", uten noen sinne å bli istand til å lese og orientere seg etter kartet i terrenget. De bør ikke satse på en karriere som orienteringsløper, for da roter de seg bare helt bort. Dessverre er det noe som ikke innser at de yrkes og karrieremessig har havna "på feil hylle i livet" før det er for sent, og da har ofte andre fått lide for det allerede. Men sånn er det nok dessverre, og om lønna er god og det følger status med stillingstittelen er det mange som ikke er hederlige og ærlige nok til å kaste håndkleet inn og skifte beite, selv når det går på andres liv og helse løs, så lenge de kan slippe unna med det.

Det er jammen mye skitt i denne verden, og det meste av den er innpakket i usannsynlig pent papir! De største og mest oppblåste droltene er også ofte de som reker rundt i det øverste skiktet og flyter på sitt eget piss. Men ondt og godt er ellers nokså likelig menneskelig fordelt mellom høy og lav. "Høy" har imidlertid oftest mye større skadepotensiale, fordi de som regel har mye større makt, innflytelse og påvirkningskraft på flere mennesker. Noen ganger må man bare la de holde på, og sørge for å komme seg vekk og få pakket ut av livet sitt, så man kan leve sitt eget liv. Det beste er å klare seg selv, som et fritt, selvstendig, autonomt menneske. Om man ikke kan ta vare på seg selv, er det aldeles ingen grunn til å ta det som noen trygg selvfølgelig at andre vil gjøre det og at "samfunnet" stiller opp. Kan man klare seg uten "hjelp" kan man være best tjent med å heller ikke søke den. For man kan som meg riskikere å oppleve at den "hjelpen" man tilbys når man ber om den, selv om "hjelperen" har klokketro på seg selv og egne metoder, utvider problemene til dimensjoner, forringer livskvaliteten til det ulevelige og direkte Påfører en skade, alvorlige, traumer, smerte og lidelser. Slik "hjelp" klarer man seg vesentlig bedre uten. Og dessuten om man nå har havnet på dypt vann og er livredd fordi man har så dårlige svømmeferdigheter, og det ikke er noen badevakt der, er det utrolig hvor flinke til å svømme de fleste viser seg å være. I krisesituasjoner hvor man Må klare seg selv, og det er være eller ikke, kan mennesket hente ut utrolige kraftreserver det ikke selv ante at det hadde. Men i livets verste bunnøyeblikk "beyond human help" i situasjoner man heller ikke selv Kan komme seg ut av eller gjøre noe med, er jeg nok ikke den eneste som har husket min barndoms Gud, og ropt ut til en Gud om ikke annet med en bønn om at "Om du finns, må du hjelpe meg nå!" Og funnet ut at Han virkelig Finns! Og det til gagns!;-)

Livet leves best på egne premisser, og jeg er selv spesialisten på meg selv og mitt eget liv, vet hva som "funker" og ikke for meg, hva jeg klarer og kan og hvor jeg har mine utfordringer og begrensninger. Og så må man ikke ta seg selv og abslutt alt så dødsens alvorlig. Mange av de tingene folk bekymrer seg og er så engstelige for, er i den store sammenhengene og for andres del, av forsvinnende liten betydning. Det som er på topp i ditt verdisystem kan være på andres bunnliste. Det er så mange ulike måter å se virkeligheten på. Det er uhyre sjelden man kan si at det finnes bare en "normal" eller "rett" måte å se ting på. Ens eget ståsted og bevegelse gjennom livet og verden, miljø, erfarings, tanke og livssynsmessig gir oss høyst ulike perspektiv og utsnitt av virkeligheten. Noen har et veldig smalt og begrenset synsfelt og et veldig lite indre mentalt univers, andre har enorm oversikt og et enormt mentalt univers som favner i bredden, andre igjen har stor kunnskap og innsikt men kun på et lite smalt fagfelt, mens de på andre områder kan være helt blank. Noen er flinke til å tilegne seg kunnskap fra og liker å lese bøker, andre har en mer selvstendig tenkning og er heller de som skriver bøkene. Vi er forskjellige, unike individer alle sammen. Ingen lever helt samme liv, og vi har hver og en en egen bevissthet som vi er den eneste som opplever verden gjennom. Rent visuelt, når vi ser, er det ikke engang slik at alle opplever og har den samme persepsjon av farger. Det er ikke sikkert du opplever fargen grønn på akkurat samme måte som meg, men vi vet begge at den fargen, det spektere er det vi kaller grønn, med mindre vi er fargeblinde. Vi kan ikke vite det, for vi er hver og en den eneste som ser gjennom og opplever verden gjennom våre egne øyne og sanser. Hvilke inntrykk vi får gjennom livet vil også varier sterkt, så vårt bilde og opplevelse av hvordan verden er kan være høyst ulik fra person til person. Samtidig lever vi alle i samme verden og er en del av den samme objektive virkeligheten. Sånn er det med den saken ;-)

Jeg har en alvorlig posttraumatisk stresslidelse. Den kan være vond å leve med, men jeg vet ikke riktig om man skal definere det som en psykiatrisk lidelse. Er det ikke heller en menneskelig normalreaksjon på inhumane, unormale påkjenninger...? Om man ikke fikk en slik reaksjon og kunne føle smerte hadde vel det vært mer unormalt og sykt, for da kan man ikke ha et normalt følelsesliv. Det er ikke så farlig så lenge det fortsatt gjør vondt. Det er når man blir kald og følesesmessig avflatet det er virkelig fare på ferde. Da har man mistet en del av sin humanitet. Så "Vondt kan være bra"! Men blir det For mye vondt, for hardt og for lite kjærlighet og godhet dør sjelen, man stenger systemet ned følelsesmessig for å beskytte seg mot smerten. Det er det farligste man kan gjøre om det blir på generell varig basis, med mindre man kun omgås psykopater. Den beste beskyttelsen mot slike er å selv å stenge av og "bli litt psykopat", like kynisk selv! Det er gjennom følelseslivet de manipulerer og skader oss.



 

Livet som idiot..

Hadde vært mye enklere om det ikke var for alle de andre idiotene!





 

Terningkast:knapt 1

For meg ligger det en ekstrem logisk brist i at voksne heterofile kvinner skal la seg diktere og rangere av den ytterst homofile Jan Thomas, som selv minner meg om en "stuffed turky" i trynet etter alle insprøytningene med botox og silikon. Hans stil og skjønnhetsideal er ikke akkurat representativt for modne kvinner. For kvinner over 30 tenker jeg også at "gullet hans", Kristoffer som rømte hjemmefra, først og fremst appelerer til morsinstinktet. Så terningkastene på slottskjolene bør virkelig seriøse kvinnelige politikere knipse bort og glemme. "OMG! Jan Thomas ga meg en treer på kjolen jeg trodde var så fin. Hvordan skal jeg som har så dårlig smak klare å styre dette landet. Tør ikke tenke på hvor mange stemmer jeg mistet der. Nå må jeg snu meg runt og be ekspertisen hjelpe meg finne et matchende skjerf til neste event så partiet ikke kommer i vansker på grunn av den dårlige smaken min. En hårkur kan kanskje hjelpe på gallupen?" ;-) Jan Thomas smak er ikke forenlig verken med voksne heterofile kvinners eller heterofile menns smak, så hvorfor skulle han ha uttalerett...? Skulle han ha appell til kvinner måtte det vel være til Justin-Bieber- segmentet? Jeg finner ham rett og slett både fysisk og ellers glatt, kjedelig og ikke engang verdt å hisse seg opp for. Han kan knipse så mye han vil med terningene, men hva modne kvinner angår burde han ha skamvett til å holde fingrene av fatet. Er det interessant for oss hva han mener...? Han har uttalt "intelligente ting" som at kvinner ikke bør "ødelegge brystene med å amme barna sine"! Så da bør vi altså la morsfølelsen fare til fordel for homofiles estetiske kvinneideal? Han skal være glad han har en mor som elsker ham unasett! Hadde bollekinnene hans vært naturlige ville jeg tippet han hadde fått seg en god tår fra mammas pupp.

Har vi kvinner og de homofile sterotypiene virkelig ikke beveget seg lenger i utviklinga enn at vi fortsatt skal sverge til "Gay hairdressers" for å finne vår personlige stil og få styla håret? Jan Thomas jobber hardt for å forsterke fordommene virker det som. Du snakker om å leve opp til klisjeer. "Fake your beaty". Han gjør liksom et poeng ut av å se kunstig og unaturlig ut, og jeg greier virkelig ikke å se noe "camp" i det. Så jeg tviler ærlig talt på at han har noen høy status i de homofile miljøene heller. Men et lite hoff har slike alltid og noen "wannebees" som drømmer om et lite dryss glamour fra "stjernen", som antagelig var så "plain" at han forsvant i Hollywood og måtte hjem for å skille seg ut og få litt oppmerksomhet. Han er ikke engang "et fenomen". Det hadde enda vært noe, for de er unike. Å være "fag-hag" er ikke like lukrativt lenger ettersom homofili i de større byene våre iallfall har blitt allment akseptert og normalisert med forminsket behov for å skilte legning, så her kan det fortsatt være et marked for ham. Slike dølle damer er sikkert "thrilled" av å få håret stelt av ham med litt feminine fakter og hvin. "Nesten som i gamle dager da homser flest var like festlige og underholdende". Men de fleste fag-hags har nok alt hengt seg på transe-hypen, så nå er det kulere å henge med transseksuelle (Men alt for sent til å kalles avantgard). Og for all del om slike symbioser er til gjensidig utbytte så gjerne for meg. Det er et fritt land, tror jeg...

Hva transgenderbegrepet angår når jeg først er inne på det selv om det er en sak for seg selv, aner jeg enda nå mens grunnen beredes at begrepet kommer til å bli differensiert. For mens det i endel tilfeller fremstår ganske åpenbart at en person er transgender, faktisk har et annet psykologisk kjønn enn sin egen kropp uavhengig av hva det nå skyldes siden "behandling" først og fremst må ta sikte på styrket livskvalitet, er det andre som i sterkere grad fremstår som mennesker med et sterkt ønske og en fantasi om å "bli den fantasi-kvinnen/mannen" de har satt seg som mål og ideal å være, selv om den fantasien kan ligge temmelig fjernt fra hvordan det kjønnet de drømmer om å bli faktisk er.

Etter min overfladiske betraktning og vurdering som outsider er disse siste ikke virkelig transkjønnede som trenger kjønnskorrigerende behandling for å bli den gutten/mannen/jenta/kvinnen de identifiserer seg som og psykologisk sett faktisk er, men mennesker som ønsker å realisere en fantasi eller "fiks ide"; skape seg selv! Da kan man spørre seg om det ikke er snakk om en egen underlidelse og om den i den grad vedkommende også avkrever at andre skal tro på den fantasien som Virkelig ikke er mer patologisk enn "allminnelige transkjønnede". Satt veldig på spissen kan det fremstå litt som om noen sa at "hvis jeg Føler meg som en elefant må du da skjønne at jeg Er en elefant når jeg tar på meg elefantørene, og at når jeg tar dem av er jeg et helt normalt allminnelig menneske". En ting er å leve seg så inn i rollen som elefant at man virkelig føler seg og oppfører seg som en elefant, men om samme person uten elefantører er en pappa som forventer at avkommet skal anse ham som elefant i det ene øybeblikket og pappa i det andre, kan man jo begynne å lure på om det ikke er på tide å trekke psykosebegrepet inn i bildet.

Men det er aldri godt å si og psykiatriens sykdomsbegrep og behov for å temme, kontrollere, normalisere, diagnostisere og ramme alt inn kan man også med god grunn rette et kritisk blikk mot. Hvem setter normalitetsstandard for hvem. Og om folk lever godt med sin "anomalitet" skal de da sykeliggjøres og behandles på bakgrunn av andres vurderinger? Skal man avgjøre hvor vidt noe er en feilforestilling eller en vrangforestilling må man ikke bare vite forskjellen på de to, man må også kjenne fasiten på den delen av virkeligheten. Er det rom for ulike fortolkninger av samme sak og om man mangler full innsikt, kjennskap og innsikt i det man skal vurdere riktigheten av, kan man vanskelig si at det man selv holder for å være riktig er objektivt sant! Og man kan ikke automatisk veie for og mot etter "sannsynlighet". Det er usannsynlig mye som foregår i vår verden, og sannsynligvis tar vi alle oftere feil enn vi liker å tro. Jo mer jeg forsker på verden og mennesker har jeg også sett at det tilsynelatende enkle og åpenbare, det minste mikrokosmos som vi tror vi kjenner og vet alt om er så komplisert og fantastisk sammensatt at det vi vet bare toppen av et enormt isfjell. De fleste av oss går strengt tatt rundt med et hav av "overfladiske tabloide forestillinger" om ulike deler av vår felles virkelighet, mens vi selv innbiller oss at vi har skjønt det hele og vet det som var å vite om den saken. Illusjoner og feilforestillinger har folk flest også flusst av uavhengig av utdannings og kulturnivå. Vi lever med en hel haug forestillinger som også kan være kollektivt kulturelt betinget som ikke nødvendigvis er riktige. Ting vi tar for gitt er slik vi tror, ting vi har akseptert og tatt inn i bevisstheten som sannheter uten noen gang å virkelig ha røynt det på realitetene og stilt seg åpne kritiske spørsmål. Men man kan nå engang ikke måle og veie virkeligheten som om det var et eksakt målbart fullstendig lovmessig og forutsigbart matematisk regnestykke. Det funker kun på enkelte avgrensede fagområder og i kontrollerte labaratorier. Og selv der oppstår det fra tid til annen uregelmessigheter, forbudte verdier og unntak som bekrefter regelen. Man kan si at "høyere matematikk er mer relativ og har flere variabler enn de enkle regnestykkene der 2+2 alltid er 4. Og slik er det med menneskene og det meste som skjer i verden også i vanvittig større grad. "Full kontroll og oversikt" er en illusjon i verdenssammenheng og hva mennesker angår. Men noen mennesker friker helt ut og får angstnevrose og paranoia om den sannheten slår inn over dem. Og da kan selv høyst lærde menn og kvinner og makthavere finne på mye galskap i et håp om å gjenvinne "full kontroll". Noen er best tjent med å ikke vite så mye.

Og sunt enkelt bondevett kommer absolutt også godt med på veien. Noen ganger er det barna og de mest enfoldige som ser ting klarest, umiddelbart og direkte. Hva som er riktig og hva som ikke stemmer med den sunne logiske tanke. Kunnskap er en god ting å ha, men somme tider er det fagidiotene som roter seg helt bort på viddene med kompliserte tankerekker som strengt tatt følger sin egen sviktende logikk. Man får heller ikke nødvendigvis bedre personlig vurderingsevne alene ved kunnskapsøkning. Og selv om man er lege kan man åpenbart leve seg så inn i en slik rolle at man har en utvedydig identifikasjon med elefanten når man er i den rollen og et sterkt ønske om at andre skal dele den virkelighetsoppfatningen og rett og slett se en som en elefant når man tar på elefantkostymet. Men det fremstår ikke helt rasjonelt å avkreve andre å justere sin virkelighetsoppfatning etter et annet menneskes fantasier og behov. En ting er å akseptere at Pappa lever ut sin fantasi om å være en elefant, men man skal være ganske hardcore for å akseptere at pappa virkelig Er en elefant når han er i den rollen! Men det hadde selvfølgelig vært enda verre om han mente han var en ku og krevde å bli melket to ganger om dagen ;-) Sånn sett tror jeg ikke alltid man skal stole helt på ekspertene. Jeg sier Espen/Ester. Skjønt det er rom og plass for ham/henne også i min verden. "Speisa" men jeg kan ikke se at han gjør noe ondt, og i motsetning til Jan Thomas er han opptatt av å definere egne roller og stiler og gir seg ikke ut som ekspert på hva som er pent, stilig og estetisk for kvinner flest. Så ham triller jeg ingen terning på. Ikke alle evner å se at det er en forskjell, gråsoner og store nyanser her. Men men. I akseptfasen må det kanskje gå som "ett fett", så blir det vel en normalisering og "avsiling" der også etterhvert, og noen vil alltid holde flankene med sterotypier og klisjeer. Du kan kalle det å "holde tradisjonen i hevd".

For noen vil jo også stadig gamle klisjeer og sterotypier være noe nytt. "I will survive" og "freedom" spilles fortsatt på full guffe på endel "homsekvelder" der purunge gutter og jenter springer ut av skapet for aller første gang i en eller annen litt større norsk by. The show must go on. Thats showbiz! Mens de som har levd en stund bare "been there, done that, got bored". Jan Thomas har imidlertid enda en mulighet til å fremstå som "et friskt pust" om han flytter frisørkarrieren over til eldreomsorgen. Mange gamle damer kjeder seg skrekkelig rundt om på sykehjemmene og ville nok syntes det var rasende festlig å få Jan Thomas som frisør. Eller han kan sette seg på gjerdet en stund og ta tiden til hjelp. Når noe, som den klassiske homofile frisør er helt ute, blir det in igjen. Motens syklus. Drømmen om evig liv som ungdom. Moter blir ikke borte, de bare resirkuleres. Har man god teft eller karma kan man treffe! Det finnes alltid Markeder& Muligheter, om man bare evner å se dem :-)

Og ettersom individualismen og toleransen øker og "any thing goes" skiller man seg jo ikke lenger ut bare ved å være "anderledes". "Anderledes" har jo nærmest blitt mainstream, så da er jo på sett og vis Jan Thomas med sine klisjeer og jeg som katolikk begge på sett og vis eksempler på "motkultur" og en søken bakover mot det tradisjonelle. Han som "den klassiske homofile frisørsterotypien" som alle kjenner, mens jeg i norsk sammenheng er en mer eksotisk latinsk gren på stammen. Så "Anderledes" skremmer ikke meg. Jeg er selv "anderledes"! Men der må da vel også levnes en plass til å verdsette det som er sqeer, straight, normalt, tradisjonelt, seriøst, religiøst og uallminnelig ordinært, dagligdags, trivielt og lite påfallende. Og det som er ekte, ærlig, naturlig og usminket, og heller ikke prøver å være eller gi seg ut for noe annet, bare "Das Ding an Sich" så og si? Er det også mulig å bare la noe stå for seg selv og være det det er uten at noen må forandre, forbedre, forskjønne og forsterke, og like fullt se en genuin verdi i nettopp det som kanskje ikke er helt perfekt og styla og la det være med det?

Noe Nytt representerer verken jeg eller Jan Thomas. Og man kan jo saktens spørre seg om det egentlig finnes noe nytt under solen, eller om det ikke bare er de samme menneskelige tema og motiver som gjentas hele veien i stadig nye varianter, og at vi stadig vinner større innsikt og mer kunnskap underveis. Jeg er katolikk og temmelig sikker i min tro, selv om jeg også har beholdt min frie tanke over en nokså vid horisont vil jeg påstå. Man kan derimot ikke derved Kreve at alle andre skal dele ens virkelighetsoppfatning og tro. Da opptrer man mer som Diktator en Gud noen sinne har gjort. Han respekterer den frie vilje, men vi kan ikke tvinge vår vilje på andre, heller ikke når det kommer til hvordan man opplever og definerer virkeligheten! I vår verden er det stadig mer en kamp mellom ulike virkelighetsoppfatninger og livsanskuelser. Så egentlig burde vi kanskje alle slutte å hefte oss opp i intetsigende detaljer og bagateller, og unngå uforsonlige temakonflikter og lete litt mer etter allmennmenneskelige likheter og møtepunkter enn ulikheter og motsetninger. Og DEN gikk også tilbake til meg selv!



 

"Stakkars mann" ;-)

Ja, hva er nå dette da? Noen ganger kan jeg få inntrykk av at man helst bør være førskolelærerinne med spes.ped for å kunne ytre selv de tørreste fakta om kvinnens seksualitet og også gi noen små spark til deler av det maskuline segment, om man ikke vil tråkke inn i et minefelt av såret maskulin stolthet og forurettethet, i den grad det man sier noe som bryter med mannens mytologiske forestillinger og ønskefantasier om kvinnens kropp, eller også med hans selvoppfatning.



 

Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på at det jeg her sier om kvinnens seksualanatomi ikke er personlig, men helt allmennkvinnelige dokumenterte medisinske og vitenskapelige opplysninger, som på ingen måte burde oppfattes som kritikk av mannen. Og også at de spark jeg likevel gir til "mannen" ikke går til menn generelt over hele linja, men til utvalgte representanter, og i noen grad bygger på menn jeg har møtt på min vei. Det finnes fortsatt opptil flere gode, flotte, sunne, kloke, modne menn ;-) Og jeg har vært så heldig å få bli kjent med noen av dem også.

Ellers vil jeg si litt om hvilket personlig perspektiv jeg selv skriver fra. Jeg er i en posisjon der jeg i større grad har betrakterens reflektive distanse på disse tingene, enn i "ungdommens lastefulle strid" da jeg var midt oppi det. I noen katolske kretser anses jeg sikkert som forskrekkelig ubluferdig, åpen og dirkekte. Men jeg kan ikke anse så veldig mye av det som skrives her som noen særegen skam. Som 48 år gammel norsk kvinne kommer det neppe som noe sjokk selv for medkatolske lesere at jeg ikke er en uskyldsren jomfru. Men hva den aktuelle synden angår stiller jeg nok med mine siste 9 år i sølibat sterkere enn også mange i den gifte garden, som i fertil alder ikke hadde stått det løpet i seksuell avholdenhet. Tilårskomne gamle griser som ingen lenger vil ha skal heller ikke være så frampå om å rope om egen overlegne fromhet. For her har det ikke stått på tilbud og anledning til å "drive hor". Kvinner flest har sjelden det helt store problemet med å stille "frivillige" om det var det vi ønsket. Det er et spørsmål om vilje, beslutsomhet og karakter, men også om kristen dedikasjon og Guds Nåde. "Åndens seier over materien" så og si, og det er et fritt valg, i motsetning til de som "slaver under synden" fordi de ikke klarer å la være. Å være i stand til å kontrollere sin egen seksualitet som kvinne gir en stor frihet. Også på grunn av det faktum at endel menn, også i vår tid, synes å være veldig opptatt av å styre og beherske kvinners seksualitet som om vi var en slags hekser. Noe som antagelig mest bunner i deres egen manglende seksuelle kontroll. De føler Makt om de kan manipulere kvinner seksuelt. Men det gjelder bare enkelte menn, og jeg har inntrykk av at de er små av vekst. Man kan jo spørre seg hvilket mannsrolleideal de besitter og ikke kan leve opp til. I dag er det jo ikke særlig mange kvinner som ser seg fornøyd om bare en kraftkar klarer å dra dem etter håret ned i hulen og imponere dem med neandertalerkunst og blodige skrotter slengt ved bålet. De fleste moderne, urbane kvinner foretrekker vel heller en mer sivilisert Clark Ken. Når det kommer til stykket kan han være Supermann selv. Tarzan derimot får nå bare styre på med verktøyet sitt og slå seg på fuglebrystet. Det har ikke så mye å si for andre enn ham selv egentlig.

Men altså. Denne maskuline følsomheten og overfokuset på penisen. Vi heterofile kvinner setter jo pris på maskuline kjønnskarakteristikker, så det er klart at mannens penis har en visuell og psykologisk seksuell betydning for oss. Men den er sjelden så stor som mange menn synes å tro. Kvinner er vel generelt mindre opptatt av penisen enn mannen som sitter fast på den ;-) Og størrelse? Fint lite betydning så lenge mannen er rimelig innen normalen. Og selv menn med svært liten penis trenger ikke bekymre seg, om kvinnen ellers er glad i ham. Som jeg vil komme inn på når jeg snakker om kvinners seksualnatomi trenger jo, hva ren fysisk funksjon angår, ikke engang mannen å ha en penis for å gi en kvinne optimal seksuell nytelse. Men det er klart at sex handler jo også om mye mer enn fysisk stimuli av genitalia, så "en penis kan være greit å ha". Det er bare det at menn kan være så nærmest infantilt sårbare og lettkrenkede når det kommer til penisene deres. Om en mann stadig spør sin partner om penisen hans er for liten, er "det korrekte svaret" om man vil være en god mannepsykolog og styrke hans selvfølelse: "Å neei da! Hva snakker du om! Det er den STØØRSTE jeg har sett!". Mens om kvinnen er så dum å svare ærlig men pent at "jo, den er litt liten, men det er ikke noe som helst problem for min del" vil en del menn oppleve det som en ydmykelse lang inn i sjelen som preger ham så til de grader at han etterhvert som han har samlet opp littegrann mer av samme slaget må søke psykologisk krisehjelp for post-traumatisk lidelse, og ende opp med et ambivalent hatefult hevnmotiv ifht kvinner som minner om henne som først sa det. Han har det heeeelt fryktelig! Og det hjelper ikke det spøtt om han selv har krenket kvinner på mye verre måter og har et beksvart arkaisk, splitet middelaldersk kvinnesyn som ikke sier noe om kvinner men om ham selv. For "kvinner må da tåle litt". Men han: Mannen med sin majestet penisen er da den mest ukrenkelige størrelsen i Universet må vi da forstå! Mens vi "må holde opp med å krenke mannens selvfølelse med å skrike opp om hvert eneste overgrep han nøt, og bare være takknemlige for at det er noen som er såpass seksuelt interessert at de gidder å voldta oss, for det er jo egentlig det vi trenger. Men kan jo snart ikke ha sex med barn lenger selv om barna har aldri så lyst uten at det blir bråk". Jeg tror heldigvis det har blitt vesentlig færre slike menn, (det er bare flere som blir tatt nå) men de dør nok aldri helt ut. Det kommer stadig nye!

Så var det denne mytologien om kvinnekroppen, og det faktum at vi kvinner så vel kjent med mannens seksuelle sårbarhet, og så oppsatt på å tilfredsgjøre og holde på våre menn som vi er, ofte lar være ser det ut til å si så direkte hvordan vi egentlig er skrudd sammen også fysiologisk, fordi vi ikke vil såre mannens ego og forfengelighet, så da lever vi heller opp til hans fantasier og ønskeforestillinger. Når jeg snakker med gifte kvinner som ytrer at de egentlig mener sex bare er for mannen, blir jeg litt trist. Både fordi de ikke kan være så godt kjent med egen kropp og seksualitet og fordi de øyensynlig er gift med en mann som kun fokuserer på egne seksuelle behov under akten, og ikke anstrenger seg for å gi sin kvinne nytelse. For de fleste av oss, enten vi er kvinner eller menn, tror jeg likefullt partnerens nytelse og tilfredshet er like essensielt som vår egen for et tilfredsstillende seksualliv. Men det er nok flere menn som først og fremst tenker på seg selv og egen nytelse, og ikke egentlig har noen større interesse for kvinnens vagina enn den nytelsen den kan gi for dem selv. Og så syns de det er rart kvinnene mister lysten og interessen for sex? Lite nytelse, ingen orgasme og dårlig kommunikasjon under akten, sammen med en manglende forståelse for at det psykologiske emosjonelle og rammene rundt seksuallivet er så mye viktigere for kvinnen på det området og ifht lyst enn blot å ha sex for sexens skyld løsrevet fra resten. Da vil ikke kvinnene!

Vi kvinner har sikkert nok å jobbe med og forbedre og må også vise forståelse og åpenhet for menns anderledeshet og ulike behov, men her har jammen Ola Nordmann også en jobb å gjøre om det skal bli noe på ham! Ser man på oppslagene og de stadige tipsene på tabloidenes forsider kan man jo bli fristet til å tro at størsteparten av norske kvinner mangler lyst og ikke får orgasme. Det er det i så fall en grunn til som de ikke er alene om! Og når gifte menn syns de har et begredelig sexliv og mener seg berettiget til utroskap fordi de kona vil Elske, når de bare vil knulle får jaggu meg ta seg sammen og prøve på litt åpen kommunikasjon først! Man kan ikke alltid få i pose og sekk. Enkelte fullvoksne menn oppfører seg fra tid til annen som 5-åringer, enda så "faen til karer" de helst vil være. Og om de "selger smør uten å få betaling" skulle du sett hvordan leppa siger og hvor trassige og vrange de kan bli. Da takker Jeg for meg! Ikke vet jeg, og utroskap vil jeg ikke oppfordre til for noen, men jeg tror kanskje det er på tide vi kvinner begynner å ta vår egen behovstilfredsstillelse like selvfølgelig som mennene, isteden for å sette egne behov til side for menn som uansett tenker mest på seg selv. Ellers kommer de vel til å fortsette å labbe rundt og tro de har forkjørsrett i livet blot i kraft av sitt kjønn! Og da sikter jeg mot betraktelig mer allminnelige og "gode borgere" enn slike velutdannede vestlige "høyt inkarnerte" buddhistmenn som "var tut Ankh Amon i et tidligere liv" og endelig har funnet en religion som automatisk setter dem over enhver kvinne. Neida, her sparer jeg ikke på kraftsalvene ;-) Av ulv og bad boys syns jeg strengt også tatt de som ikke utgir seg for å være noe annet er mange hakk bedre enn de som reker rundt i fåreklær. Det var heller ikke den godt synlige synderne, men "de kalkede graver" Jesus rettet den moralske pekefingeren mot. Å så dra det til skamløshet og at "alt er greit" er en helt annen sak! Og selv om "alt er lov", får de valg og handlinger vi gjør konsekvenser. Ikke alt er gagnlig og ikke alt bygger opp. Noe bryter ned! Og ryker tilliten i et forhold er det fare på ferde.

Det er sikkert mye mange gifte kvinner ikke vet om sine menn, men noen ganger kan man stusse over Hvor lite menn egentlig vet om kvinners seksualanatomi. Altså selve kvinnekroppen, og da hjelper det jo ikke med flere kvinner uansett. Jeg har inntrykk av at mange, selv erfarne menn har en ide om at kvinnes skjede er like følsom og erogen som deres penis, og at kjønnene med det dermed har nøyaktig samme utbytte og sanselige nytelse av samleiet. Men det er jo ikke riktig. Kvinnens fødselskanal er naturlig nok ikke kroppens mest sensitive og følsomme sted. Eller ville jo en barnefødsel være ren tortur. Det er da ille nok som det er! Så naturen (eller Vår Herre) har altså innretta det sånn at vi i selve skjeden har få nerveender, mens vårt nytelsesorgan som er sentrum for vår fysiske nytelse (tilsvarende glans på penis) ligger utenpå kroppen. Den berømmelige klitoris som enkelte menn fortsatt synes å tro er et mindre viktig land sør for Ekvator. Og det maskuline ego har aldri fornektet seg. Det finns fortsatt høyt utdannede menn som går rundt med freuds forestilling om at klitorisorgasmen er "den umodne kvinnes orgasme" mens "riktige kvinner trenger enn mann inni seg for å få en riktig orgasme". Sorry folks! Det er feil. Vi har bare ikke noe "lystsenter" inni skjeden, ikke engang det G-punktet endel menn innbiller seg at alle kvinner har "om de bare får oppdage det".

Orgasme er nå forøvrig også et komplekst fenomen, så genital stimuli er ikke alt. Er man opphisset nok for eksempel i forelskelsens hete galskap, hender det somme tider at både kvinner og menn kan komme spontant blot ved berøring av den andre. Man får "elektriske støt og ilinger gjennom kroppen". Det finnes for kvinner også sykelige nevropsykologiske forstyrrelser hvor orgasmenerven er involvert som gjør at kvinner uavhengig av egen egentlige psykologiske seksualitet og utenfor viljen og den egentlige bevisste lyst kontroll er i en plagsom, uønsket konstant opphisselsestistand hvor spontanorgasmer også kan forekomme. Det er mer nevrologi enn psykologi, men psyke og soma er jo så tett forbundet at det alltid vil være et samspill hvor det ene påvirker det andre og vice versa. Nevrologiske forstyrrelser der hjernen sender seksuelle impulser som ligger utenfor jeg`et og viljen er ikke noen "nymfomani" der den som lider av det egentlig har lyst til å ha sex, tvert imot! Og i sosial sammenheng et stort handicap som på grunn av de blandede signalene personen sender ut ofte blir opphav til missforståelser og feilkommunikasjon.

Det skal ofte ikke mer til enn at en kvinne sender ut i overkant sterke seksuelle signaler før "Mannen himself" tar det til personlig inntekt for sin uovetrufne maskuline tiltrekningskraft og begynner å oppføre seg som en idiot. Denne lidelsen er lite kjent. Kanhende fordi menn "syns det er litt festlig og ikke så farlig" eller fordi mange seksologer synes å være av den oppfatning at ethvert problem av seksuell art enkelt og greit kan løses ved å ha mer sex uten skam og grenser! Menn og kvinner er forskjellige. Når vi kvinner i visse situasjoner føler oss som et kjøttbein som tiltrekker seg sultne hannhunder, føler vi oss i motsetning til hva mange menn ville gjort ikke like beæret og bekvemme i situasjonen. HELDIGVIS ER IKKE ALLE MENN LIKE PRIMITIVE, MEN DEN NORSKE MANN HAR NOE Å LÆRE AV LATINERNES KURTISE. NORSKE MENNS SJEKKEFORSØK ER OFTE SÅ PLUMPE OG DIRKEKTE AT DET VIRKELIG VIRKER MOT SIN HENSIKT. DE KUNNE IALLFALL STREKKE DET TIL Å INVITERE OSS UT PÅ EN MIDDAG I NY OG NE. MEN MEN, MINE YTRINGER OG MIN STIL ER VEL IKKE HELLER DEN MEST HØYKULTURELLE FINURLIGE SUBTILE INTELLEKTUELLE PROSA. Men på disse kanter skal man heller ikke være mye til nordlending om man ikke enten man vil det eller ikke stadig tråkker ut i det verbalt tandre Rogalandske salatbedet. Her kan knapt dagligtalen til pene fruer fra Bergen tolereres uten at noen setter kirkekaffen i halsen. Og om det skulle blåse opp til en liten allminnelig husmoderlig nordnorsk kuling, skjelver selv Stavangers gamle sjømenn i buksene og tar beina på nakken ;-) Likefullt er det ikke akkurat hardkokte nordnorkske fiskere som faller meg mest i smak. Rogalandsmenn er nå dog ofte i det mest sensitive laget. Hadde de hørt min salig avdøde hjertevarme tante fortelle grove vitser hadde nok mange av dem rødmet dypt av skam og bedt en ørliten stille bønn ;-) Men de fleste nordlendinger har det nå bare mest i kjeften og er nå egentlig et ganske godslig og gjestfritt slag når man kommer tettere innpå. Selv har jeg stort sett gjort meg ferdig med grisevitsene, og kan heller ikke se noen kulturell sjarm med å banne i annehver setning.

Problematiske menn finnes det nå ellers nok av uansett hvor man kommer. Av og til blir jeg nokså oppgitt, når også modne erfarne menn som regner seg selv som "superelskere med høy kompetanse på kvinner" blander sammen sine egne fantasier og våte drømmer med kvinner og hvordan vi er og hva vi fantaserer om, og altså ikke engang har helt klart for seg hvordan vi fysisk er skapt og innretta. De bare "velger å se det på sin foretrukne måte". Menn blander ikke rent sjelden sammen sine egne seksuelle fantasier med kvinnenes realitet. Som når heterofile menn fantaserer om sex med to lesbiske uten å fatte at han er like lite med i deres fantasi som to homofile menn er med i hans.

Og jada, jada. "Kvinne er kvinne verst" og våger man å ytre noe fra denne siden som passer dårlig for enkelte menn, må man regne med å bli stemplet som mannshatende, aseksuell militiant lesbe. Jeg som er så snill og ikke engang regner meg som feminist??? ;-) Men som en nonnevenn av meg sa: "Noen ganger når jeg kommer opp på cellen min etter sjelsorg med gifte kvinner, takker jeg min Gud for at jeg Ikke er gift". Det er langt å foretrekke å leve med lengsler og savn enn å leve i et helvete! Skjønt det nok også er som de sier at "Munken drømmer om ekteskapet, mens den gifte mannen drømmer om å bli munk". Det er alltid Minst to sider ved enhver sak, og mange nyanser mellom sort og hvitt. Noen ganger må man bare frese ut, og håpe leserne skjønner at dette på ingen som helst måte er mitt hele syn på forholdet mellom mann og kvinne. Den mest hyggelige mannlige markeringen mot "feministveldet" var ellers denne skjeggemoten som nå synes å være litt på hell igjen. Kjønnskarakteristika og forståelsen for ulikheten mellom kjønnene er noe jeg går for! LANGT IGJEN! Menn kommer ellers likesom kvinner i utallige varianter og utgaver, så det finnes strengt tatt ikke personifiserte stereotypier. Og de individuelle erfaringene vi hver for oss gjør i forhold til det motsatte kjønn kan ha høyst ulike farger...

Den nå akk så Kyske katolikk er en smule beskjemmet over at jeg som alltid raust delende av min overflod i sin tid lærte noen mindre erfarne unge menn jeg "holdt under mine vinger" eller som holdt meg eller hvordan det nå var men dog med en moden kvinnes tilbørlige fysiske avstand til "karten" slike fryktelige ting som gjør seg dårlig på CV`en om jeg hadde satt meg som mål å bli katolsk kateket at "joda alle de der seriøse følelsesmessige tingene er jo det som teller mest. Men alt til sin tid "Noen ganger må man bare pule". Shocking men ingen skal ihvertfall komme her og påstå at jeg fremstiller meg selv som Jomru Maria i skinnhellig glans. Det er alltid en god ting å stå ved sitt eget, også skammen og bekjenne sine synder, slik også Kong David gjorde satt til skue i full offentlighet i den Hellige Skrift. Da slipper man å blushe skikkelig ved senere anledninger når man har bedret sine veier av at gamle synder brått blir brakt til skue for det gode selskap. Ærlighet er en dyd! Vellystige søndagsskolegutter får også stå til ansvar for egne handlinger og ikke skylde på at de ble overfalt ytterst motvillig av listige horer som lå lur i veikanten klare til å sette tennene i kristenmannsblod og besudle de skinnhellige "uskyldsrene" herrer. Hver mann skal bære sin egen byrde og stilles til ansvar for egne synder.

Vi er alle syndere, og synden blir ikke mindre og penere av å holdes skjult mens skylden og skammen må bæres av andre. Og "synder og urenheter i det indre" er ikke nødvendigvis så mye bedre enn ytre synd. Det er ikke godt å anse seg selv for frommere enn man er om man holder seg aldri så på matta og berger seg fra å gå i fella. Gud har skapt oss av kjøtt og blod med drifter og følelser, og selv om vi prøver å etterstrebe å leve i samsvar med Guds bud er det neppe Guds vilje at vi skal vandre rundt som halvdøde følelsesløse aseksuelle helgenstatuer som lever sitt nevrotiske liv i hodets sfære. Jesus var ikke redd for verken kjøtt eller blod, bakkekontakt og mingling med allslags syndere med lav status og rang. Ikke sjelden utstøtt og ansett som parier i det gode fromme selskaps øyne. Og siden han selv var ren og uten synd hadde han ingen problemer med å motta fysiske uttrykk for kjærlighet fra syndige kvinner han hadde vist nåde, aksept og omsorg og satt i frihet fra et liv i fornedrelese. Og hvem vet om hennes ulykkelige stilling ikke var et resultat av menns synder og overgrep mot henne, og aldeles ikke noe fritt og foretrukket valg. Et slikt liv er vel ikke akkurat noen ønskedrøm for så mange kvinner. Og jeg tror tross dårlig rykte egentlig ikke at slike kvinner er så veldig anderledes og verre syndere enn bedre stilte kvinner. Egentlig er det nok et større behov der for litt kjærlighet, nærhet, godhet og omtanke der enn den skarlagensrøde synds forlokkenhet. Om vi selv er gode, fromme rene kristne er det uansett liten grunn til å engste seg for å bli smittet av "de spedalskes urenhet". Og menn som kan styre sitt eget begjær har også lite å frykte fra "falne kvinner". For den rene er allting rent! Jesus vet jo hvordan det er å være menneske og er prøvd i alt, så intet menneskelig er ham fremmed. Selv våre synder og lovens forbannelse, skam og fornedrelse har vår Herre båret på sin egen hellige kropp, fullkomment rettferdig gjort til ett med vår synd og gikk i døden for oss. Han som selv var fremmed for synd og død. Så det finnes ingen grunn til å ikke søke Ham fordi man ikke føler seg "verdig og god nok". ALT VI IKKE ER ER JO HAN! Vi er bare mennesker.

Hjemme hos...




















 

En belest idiot ;-)

JEG OBSERVERTE EN GANG EN "ÅNDSSVAK" (STERKT PSYKISK UTVIKLINGSHEMMET) JENTE SOM SATT OG LESTE HØYT FRA EN FORHOLDSVIS KOMPLISERT TEKST, ÅPENBART VELDIG STOLT OVER HVOR FLINK HUN VAR TIL Å LESE (FOR HUN LESTE VIRKELIG FLYTENDE, KLART OG TYDELIG) OG VENTET NOK PÅ ROS. DET SATTE MINE SMÅ, GRÅ I SVING. FOR DET FØRSTE ER JEG HELT OVERBEVIST OM AT ENDA SÅ KLART OG TYDELIG HUN LESTE FORSTOD HUN IKKE SELV TEKSTEN OG HADDE INGEN SOM HELST INTELLIGENSMESSIGE FORUTSETNINGER FOR Å GJØRE DET. DET ANDRE SOM SLO MEG VAR AT NOEN, SANNSYNLIGVIS EN FORELDER MÅTTE HA LAGT NED FORMÅLSLØST MYE TID OG ENERGI PÅ Å LÆRE HENNE Å LESE SÅ GODT, OG GITT MYE ROS UNDERVEIS. DEN ENE GLEDEN JENTA SATT IGJEN MED AV DET, SIDEN HUN UANSETT IKKE VILLE BLI MER INTELLIGENT AV DETI MOTSETNING TIL HVA DEN INTELLIGENTE IDIOTEN SOM HADDE LÆRT HENNE Å LESE ANTAGELIG HAR TENKT, VAR VISSHETEN OM OG STOLTHETEN HUN FØLTE VED Å VÆRE SÅ FLINK TIL Å LESE. ET TYDELIG EKSEMPEL PÅ IDIOTISK PEDAGOGISK SATSNING OG OVERFOKUSERING PÅ INTELLEKT OG BOKLIG LÆRDOM. TENK OM VEDKOMMENDE HADDE INVESTERT LIKE MYE I NOE JENTA HADDE HATT BÅDE GLEDE OG NYTTE AV. HENNES LIVSKVALITET OG FUNKSJONSEVNE BLE NEPPE BEDRE AV AT HUN VAR "SÅ FLINK TIL Å LESE". DA BURDE DE HA HOLDT SEG TIL BARNEBØKER OG EVENTYR HUN HAR FORUTSETNINGER FOR Å FORSTÅ OG KAN HA STØRRE GLEDE AV ENN AT ANDRE SIER "SÅ FLINK DU ER". DET FREMSTÅR GANSKE MENINGSLØST!  NESTEN ET OVERGREP SOM NÅR KORANSKOLENE DRILLER UNGER SOM IKKE KAN ET ORD ARABISK PÅ Å RESITERE OG LÆRE KORANEN UTENATT- PÅ ARABISK! SOM OM EN GARTNER SÅDDE ET SOLSIKKEFRØ OG BRUKTE TID OG FLID PÅ Å VANNE OG GJØDSLE DET I DEN TRO AT HAN DA TIL SIST VILLE KUNNE HØSTE TOMATER. SOLSIKKER HAR EN VERDI I SEG SELV, SELV OM DET ER ET ANNET SLAG! MEN OM ALT MAN ER OPPTATT AV OG LIKER ER "TOMATER" VIL SOLSIKKEN ALDRI BLI "BRA NOK". DET ER VIRKELIG IKKE SOLSIKKENS FEIL. DEN ER BRA NOK, HAR SIN EGENVERDI OG GIR MYE GLEDE AKKURAT SOM DEN ER NÅR DEN DYRKES, FREMELSKES OG VERDSETTES FOR SIN EGENART PÅ SINE EGNE PREMISSER!

En belest idiot er en intellektuelt anlagt far som bruker uhorvelig mye tid og krefter på å lære en psykisk utviklingshemmet datter å lese bøker hun ikke forstår i den tro at hun da vil bli mer intelligent. Å ha et talespråk å uttrykke seg med og kommunisere med er jo viktig, selv om det finnes mange andre non-verbale uttrykksformer som kan være minst like viktig og kan fungere utmerket som kommunikasjonsmiddel- som kroppspråket. Å overvurdere betydningen av intelligens og boklig lærdom er ikke bra (man kan fint være på Geni-nivå selv om man ikke har lest så mange bøker og har andre favorittsysler, det finnes andre ting å bruke intellektet på enn bøker og finns også flere former for intelligens enn blott den teoretiske hodeintelligensen, sosial intelligens f.eks). Å først og fremst vurdere og verdirangere mennesker etter intelligensnivå og hvilken utdanning det har er overhode ikke bra! Og ingen kan altså bli mer intelligente enn de i utgangspunktet har i seg fra fødselen av, uansett hvor mange bøker de leser. Mennesker som har høy utdanning og besitter mye boklig kunnskap også intellektuelt er heller ikke nødvendigvis så kloke. Det er forskjell på kunnskap og visdom, og de går ikke alltid hånd i hånd.



 

Jeg tror vitenskapen nå er enige i det faktum, ikke bare at vi ikke fødes som "blanke ark" og at Mye mer en først antatt- også personlighetstrekk er fastlagt ved fødselen, enten man ser det rent genetisk, eller i et religiøst perspektiv hvor vi fra unnfangelsen av er et påtenkt individ det bare finnes En av- en menneskesjel, men også forlengst har innsett det innlysende faktum at vi aldri kan overgå det potensialet som er nedlagt i oss fra fødselen. Vi kan bare enten utvikle intelligens, evner og talenter til vårt eget optimale, eller vi kan stagnere, hemmes og svekkes så vi aldri når vårt eget optimale potensiale av fysiske/biologiske faktorer som vitamin og næringsmangel, forrurensning, kjemisk påvirkning som miljøgifter, medikamenter og rusmidler. Og vi kan bli skadet og syke både fysiologisk og mentalt. Sistnevnte kan påvirke kognitiv funksjonsevne uten at intelligensen flates ut selv om evnen til å tenke rasjonelt og logisk og den verbale logiske lineære uttrykksevnen vi verdsetter så høyt i vårt samfunn kan ved sykdomstilstander som psykose, alvorlige traumetilstander (dissiative lidelser mv), ekstrem og også ekstreme emosjonelle smertetilstander kan sette selv den mest intelligente intellektuelt ut av spill- men sjelden permanent , mens traumer og negativ, skadelig familiær/sosial/relasjonell påvirkning særlig i de første barneårene men også gjennom livet ikke rammer intellektet men heller følelseslivet, selvfølelsen, jeg`et, personligheten og med det også setter relasjonelle, sosiale begrensninger som kan legge stein i veien for å lykkes på denne verdens premisser, uavhengig av hvor mange vuggegaver vi fikk utdelt og hvor intelligent man er. Noen mennesker synes også å vurdere og verdsette mennesker etter utdanningssystemets karaktermål og oppnådd grad, og overfokuserer på intellektet og den boklige lærdoms betydning på en måte som noen ganger gir meg frysninger, og hensetter meg til Nitezches syfilismaglomane forestillinger om Ubermenscen und Undermenschen og det tredje rikets "perfekte ariske menneskeideal", hvor de som faller under den normen og bestemte kriterier regnes som mindreverdige og nærmest ikke "orntlige mennesker". Det er et forferdelig og forkastelig menneskesyn som står i sterk kontrast til det kristen-humanistiske menneskesynet som anerkjenner at Alle mennesker har samme konstante menneskeverd blot i kraft av å være menneske og helt uavhengig av funksjonsevne så lenge det er et menneske som kan føle som alle andre menneske.

Skulle det altså være noen som er "mindre mennesker enn andre" måtte det være psykopatene, og det har intet verken med intelligens eller utdanningsnivå å gjøre. Deres sjelelige defekt består i at de er hensynsløst og kynisk selvsentrerte og mangler evne til ekte empati og medfølelse selv om de kan ha et svært klart blikk for andres psykologi som de vet å benytte seg av for å tilfredsstille sin narcissisme og for å manipulere og få makt over sine ofre, som de skader dypt. I nære relasjoner vet de å nyte godt av og utnytte de andres normale følelsesbindinger og reaksjoner til egen fordel men er egentlig, skjønt de som er glad i vedkommende kan være blinde for det selv om de lider i relasjonen, fullstendig fokusert på Egoet og sine egne behov. Det de yter for andre tjener bare til å opprettholde egen behovstilfredsstillelse og binde "giverne" til seg. De er som parasitter som suger næring fra andres sjeler uten å elske eller gi noe igjen, men fordi de er så narcisstiske og gjerne utøver makt ved å gjøre seg "uunnværlige" kan de selv se sine nære relasjoner som "en vellykket transaksjon". De ser ikke hvordan de andre gir og gir og stadig blir såret og aldri anerkjent og verdsatt for sin egen skyld, også neglisjert på egne behov, men mener selv de er så viktige at de nærmest har Krav på andres ytelser, behovstilfredsstillelse, posisjon, kjærlighet og anerkjennelse "fordi de er så viktige".

PSYKOPATISKE MENNESKER ER STRENGT TATT DE ENESTE MINDREVERDIGE FORDI DE MANGLER DE TREKK OG SJELSEVNER SOM GJØR OSS TIL MENNESKER, HUMANE, OG DERMED VOLDER DE ALLTID ANDRE SKADE, SÆRLIG I NÆRE RELASJONER. MANGE RUNDT DEM LEVER DOG I DET BEDRAG AT BARE DE SELV GJØR ALT RIKTIG, ER SNILLE OG RETTER SEG ETTER PSYKOPATEN VIL PSYKOPATEN ANERKJENNE DEM OG FORANDRE SEG. MEN PSYKOPATER FORANDRER SEG IKKE, DE PROFITTERER NETTOP DEN PSYKOLOGIEN HOS SINE OFRE OG DE NÆRMESTE. DET FINNES IKKE "SNILLE PSYKOPATER". DET ER IKKE MULIG Å HA ET NÆRT, EMOSJONELT ÅPENT FORHOLD TIL EN PSYKOPAT I LENGDEN UTEN Å BLI SKADET. DE ER OFTE I HØYE "VIKTIGE STILLINGER", VET Å SNO OG FORSTILLE SEG, MANIPULERE OG FREMSTÅ SVÆRT SÅ HYGGELIGE, MEN DERES SJARM ER SVÆRT OVERFLADISK. DE INTERESSERER OG BRYR SEG OM ANDRE I DEN GRAD DE SELV HAR NOE Å TJENE PÅ DET. PSYKOPATER VET OGSÅ OFTE Å FORKLE SIN PSYKOPATISKE ADFERD SOM VOLDER ANDRE SKADE SOM "OMSORG". DET KAN VÆRE EN PSYKOLOG! OG HVEM HAR STØRRE POTENSIALE TIL Å SKADE, BINDE OG MANIPULERE ANDRE ENN EN PSYKOLOGUTDANNET PSYKOPAT. DE ER FARLIGE. DE KAN ØDELEGGE MENNESKER OG LIV KAN GÅ TAPT PÅ GRUNN AV DEM. DET BESTE FORSVARET ER Å STENGE HELT AV FØLELSESMESSIG, IKKE LA SEG MANIPULERE OG GÅ I EMOSJONELL INTERAKSJON MOT DEM. DU KAN SI AT "DET BESTE FORSVARET MOT EN PSYKOPAT ER Å OPPFØRE SEG SOM EN ISKALD KYNISK PSYKOPAT MOT PSYKOPATEN, ELLERS ER DET IGANG OG PSYKOPATEN DRIVER SPILLET.

MEN TILBAKE TIL "INTELLIGENS OG IDIOTI". NOEN MENNESKER SYNES Å LEVE I EN FEILFORESTILLING AT MAN BLIR MER INTELLIGENT AV UTDANNING OG BOKLIG LÆRDOM, MEN DET BRYTER JO HELT MED GRUNNPRINSIPPET. MAN MÅ SELVFØLGELIG HA EN VISS INTELLIGENS FOR Å KUNNE FULLFØRE ET HØYERE STUDIE ELLER LESE SEG OPP PÅ KUNNSKAP OG GOD LITTERATUR, MEN MAN BLIR IKKE DET SPØTT MER INTELLIGENT AV DET. BØKER OG BOKLIG LÆRDOM ER IKKE "GLUPOTRONER" SOM UTVIDER HJERNEKAPASITETEN. MEN DET ER HJERNEKAPASITETEN OG DEN SPRÅKLIGE EVNEN SOM AVGJØR HVOR MYE TEORETISK LÆRDOM MAN KAN TA INN. DET ER IKKE SLIK AT ALLE MENNESKER KAN BLI PROFESSORER OG GENIER BARE DE LESER NOK OG STUDERER HARDT. OG SELV OM MENNESKER MED HØY INTELLIGENS OFTE LIKER Å LESE OG TILEGNE SEG BOKLIG KUNNSKAP OG UTVIDE SIN INTELLEKTUELLE HORISONT, ER DET MYE ANNET Å BRUKE VETTET PÅ OGSÅ, OG IKKE ALT MAN LÆRER OG KAN TILEGNE SEG OG FORSTÅ SLIK. OM MAN TROR DET ER MAN TEMMELIG DUM PG INNSIKTSLØS UANSETT HVOR MANGE BØKER MAN HAR LEST. FORMELT UTDANNINGSNIVÅ ER HELLER IKKE ALENE NOEN GOD INDIKATOR PÅ HVEM SOM ER DE SMARTESTE I ET SAMFUNN OG I VERDEN GENERELT. HELLER IKKE I NORGE HAR ALLE SAMME MULIGHET TIL Å GJENNOMFØRE HØYERE UTDANNING "BARE DE ER EVNERIKE NOK", DET ER MYE SOM HENGER PÅ FAMILIEBAKGRUNN, PSYKOSOSIALE FORHOLD OG OGSÅ ØKONOMI. ØKT SATSNING PÅ BARN OG UNGE ER AVGJØRENDE FOR HVOR GODT SAMFUNNET UTNYTTER "SITT MENNESKELIGE MATERIALE" I SAMFUNNETS BESTE INTERESSE. LEKSEHJELP I SFO ER ET EKSEMPEL PÅ ET SVÆRT VIKTIG TILTAK FOR Å UTJEVNE FORSKJELLER OG ØKE MULIGHETENE FOR AT ALLE KAN NÅ SÅ LANGT DE VIL OG HAR PERSONLIGE EVNER OG TALENTER TIL. UAVHENGIG AV EGET FAGLIGE NIVÅ I SKOLEN, HAR BARN MED HØYT UTDANNEDE RESSURSTERKE FORELDRE OG/ELLER ELDRE SØSKEN SOM HAR GJENNOMFØRT HØYERE UTDANNING VESENTLIG BEDRE UTSIKTER ENN BEGAVEDE BARN MED FORELDRE SOM MANGLER UTDANNING OG BEFINNER SEG I ET LAVERE SOSIOØKONOMISK SKIKT. VI VET OGSÅ AT PSYKISKE OG SOSIALE PROBLEMER ER EN AV DE VIKTIGSTE ÅRSAKENE TIL FRAFALL I VIDEREGÅENDE SKOLE, OG DEN PSYKIATRIEN VI HAR HOLDER DESVERRE HELLER OFTEST IKKE DEN SAMME HØYE EVIDENSBASERTE OG ETISKE FAGLIGE STANDAREN SOM I SOMATIKKEN, SÅ DET BØR TENKES LITT VIDERE IFHT HVILKE TILTAK OG SATSNINGSOMRÅDER SOM KAN VÆRE MYE MER HENSIKTSMESSIG ENN Å SLUSE UNGE SOM SLITER INN I PSYKIATRIEN HVOR DE FÅR EN DIAGNOSE STEMPLET I PANNA, EN NEVE MEDISINER OG I MANGE TILFELLER HELLER BARE BLIR YTTERLIGERE SEGREGERT BORT FRA DET NORMALE SAMFUNNSLIVET, SKOLE OG ARBEID OG SOSIALISERT INN I PSYKIATRIEN MED ØKT STIGMA. ER I TILLEGG PSYKOLOGEN PSYKOPAT ER DE SÅ OG SI SJANSELØSE. DA MÅ DET ET MIRAKEL TIL FOR AT DE SKAL LYKKES OG KOMME EN VEI. MEN JEG ER KRISTEN OG VET AV ERFARING AT MIRAKLER NOEN GANGER FINNER STED ;-)

Å LESE OG SØKE KUNNSKAP OG UTVIDET HORISONT PÅ DEN MÅTEN ER VEL OG BRA, MEN ØKER IKKE NØDVENDIGVIS EVNEN TIL FRI OG SELVSTENDIG TENKNING. DEN EVNEN MÅ TRENES OPP. HAR MAN ET FORSKENDE SANNHETSSØKENDE SINN OG ER INTELLIGENT OBSERVERER OG LÆRER MAN OGSÅ NOE OM VIRKELIGHETEN UANSETT OM MAN BOR I EN STRÅHYTTE UNDER PRIMITIVE FORHOLD I AFRIKA, LEVER PÅ GATA ELLER GÅR PÅ UNIVERSITETET. ER MAN RIK NOK I SEG SELV VIL NOK MANGE SITUASJONER OG FORHOLD VÆRE VANSKELIGE OG UUTHOLDELIG VONDE UANSETT, MEN MAN KJEDER SEG ALDRI, SLUTTER ALDRI Å REFLEKTERE OG KJEDER SEG ALDRI. DET ER ALLTID NOE Å STUDERE OG ANALYSERE. DA SAMLER MAN UNDERVEIS HELE TIDEN DATA SOM MAN SENERE NÅR MAN HAR MODNET OG TING HAR FALT MER PÅ PLASS KAN ORDNES OG BRUKES TIL NOE. Å SKRIVE ER FOR MEG NESTEN EN ORGANISK PROSSESS MED EKSPANSJON OG KONTRAKSJON, SAMLE INN DATA, ORDNE, FORMULERE, GI VIDERE I EN KONTINUERLIG PROSESS SOM ALDRI ER BORTKASTET, FOR ØVELSE GJØR MESTER. JEG HAR INGEN STORE AMBISJONER, BLOGGEN ER MIN TUMLEPLASS FOR TANKER JEG GJØR MEG UNDERVEIS OG DET ER ET UTVIKLINGSPROSJEKT OG EN KANALISERING AV ET EKSPRESSIVT UTTRYKKSBEHOV.

JEG HAR GJENNOM LIVET OM OG OM IGJEN FÅTT HØRE AT JEG ER SÅ BEGAVET OG INTELLIGENT, SÅ DA PLIKTER JEG OM IKKE ANNET Å DELE MINE TANKER SIDEN JEG ELLERS IKKE ER SKOLERT TIL Å UTRETTE DET HELT STORE INNEN AKADEMIA, VITENSKAP ELLER LITTERATUR. TANKEKNOTTEN HAR IKKE FALT AV AV DEN GRUNN, SELV OM JEG LIDER AV EN VISS INTELLEKTUELL LATSKAP HVA FORM OG INTERESSE FOR SKRIVETEKNINKK, FORMATERING, SYSTEMATISERING OG STIL ANGÅR. MIN FORMIDLINGSEVNE KUNNE VÆRT BEDRE. STOFF HAR JEG IMIDLERTID NOK AV ETTER ET MANGSLUNGENT LIV MED MANGE STERKE INNTRYKK HVOR JEG HAR GJENNOMGÅTT PROSESSER MED DEKONSTUKSJON AV INNLÆRTE TING OG ILLUSJONER TIL FORDEL FOR FREMVEKSTEN AV EN NY OG SANNERE ERKJENNELSE AV VIRKELIGHETEN. NOEN GANG ER HODET MITT SÅ FYLT OPP OG ENGASJERT I Å REFLEKTERE OVER DET SOM ALT FINNS I HODET AV DATA OG INFORMASJON LAGRET GJENNOM LIVET, AT JEG I LITEN GRAD EVNER Å TA INN SÅ SKREKKELIG MYE, OG HELLER HOLDER MEG TIL LITT LETTERE LITERATUR. DET BETYR IKKE AT ALT JEG TENKER DERMED ER SÅ MYE DUMMERE ELLER MINDRE INNSIKTSFULLT OG FORSTANDIG ENN TANKENE TIL DE SOM BESITTER SLIKE KVALIFIKASJONER OG HAR SINE AKADEMISKE EKSAMENER Å SKILTE MED. UNDER ET TEORETISK STUDIE LÆRER MAN SÅ MYE AT MAN RETT ETTER AVSLUTTET EKSAMEN HAR "KUPPELHUE SOM TRUER MED Å SPRENGES AV KUNNSKAP", MEN DET ER FØRST DA- NÅR MAN KOMMER UT I FELTEN OG SKAL OMSETTE DET MAN HAR LÆRT I ARBEID OG PRAKSIS AT MAN EGENTLIG VIRKELIG BEGYNNER Å LÆRE. OG OM MAN BARE FORTSETTER Å LESE OG LESE OG ALDRI TENKER SJØL EGENTLIG MEN ER FULLSTENDIG LÅST TIL SINE BOKLIGE LÆRDOMMER, BLIR MAN IALLFALL ALDRI NOEN VITENSKAPSHJERNE! En slik tenkning bringer ikke egentlig inn noe som helst nytt, tar deg aldri videre til steder du ikke har vært før, bare inn i andres tankebaner. Fint lite originalt enn si Genialt. Man kan også være et intelligent menneske og så belest og skolert man bare vil i skriveteknikk og metodelære, men like fullt være helt uten intelllektuell spenst, saft og svung. Slike blir uansett hvor mange bøker de skriver aldri "store tenkere" eller "store forfattere". Og om man prøver å ramme inn det intellektuelle som ligger utenfor akademia i avgrensede akademiske rammer blir det også temmelig ufritt og snevert.

OG HVA MITT MENNESKE OG VERDISYN ANGÅR ER INTELLIGENS BARE EN FORSVINNENDE LITEN SAK. GODHET OG OMTANKE OG HVORDAN MAN HAR DET MED ANDRE, ER MYE VIKTIGERE NÅR ALT KOMMER TIL ALT ENN Å "VÆRE SMART". DET ER OFTE HELT ANDRE TING ENN INTELLIGENSNIVÅET SOM PÅVIRKER HVORDAN MAN LIKER OG VERDSETTER ET ANNET MENNESKE. "ET GODT HODE ER BRA, ET GODT VARMT HJERTE ER BEDRE". VERDEN BLIR IKKE NØDVENDIGVIS SÅ MYE BEDRE MED FLERE SMARTE MENNESKER. SÅNN SETT GJØR SNILLE MENNESKER "EN BEDRE JOBB". MEN NÅR FOLK SOM IKKE ER SÅ SMARTE TROR DE HAR "HEILE VETTET" ER DET GANSKE SLITSOMT Å FORHOLDE SEG TIL, SPESIELT NÅR DE VIRKELIG ER DUMME!

Jeg vil slå et slag sammen med Albert for fantasi, genuin kreativiter og frie tanker! Hvor mange "likes" man da får eller ikke får har da lite å si for det man uttrykker.

Og jeg skal gi dere er tips selv om jeg langt ifra har Geni-erklært meg selv. Om jeg innimellom skriver ting som synes å være "tatt rett ut av boka" er det slett ikke sikkert jeg har vært i nærheten av boka. Det meste jeg skriver om har rot i det jeg har observert og erfart i eget liv, og er mine egne analyser og refleksjoner over den virkeligheten jeg har vært i kontakt med. Har man syn for virkeligheten kommer man om man evner å tenke selv ikke helt sjeldent fram til samme innsikt og erkjennelse som den som står i "Boka". Så sant Boka er Sann og handler om virkeligheten. Dertil er the slik at: "Herrens veier er mer uransakelige enn mange Herrers. Dere skulle bare visst! Livet er et forsknings og utviklingsprosekt, men også mye hard arbeid og man skal være ganske solid bygget og ha sterk fordøyelse om man vil vite Sannheten om alt! Kunnskap kan enhver intelligent idiot tilegne seg. Innsikt får man ikke uten erfaring og direkte kontakt og førstehåndskjennskap til verden og objektene. Man kan f.eks studere teologi i årevis til øyet blit stort og vått og forstanden ikke klarer å gape over mer, uten å kjenne Gud eller engan være sikker på hans eksistens i det hele. Så det er ikke Alltid de som har lest og studert som vet Mest! Det man har "røynt på kroppen" er de fleste derimot ganske sikre på. Dertil kan det sitte enormt mye kunnskap i fingrene på folk som kan sitt handtverk og har arbeidet med noe hele livet, uten at den kunnskapen noen gang vil bli overført teoretisk ved noe Universitet. Hvor mye lærer man om livet forøvrig på Blindern? Campus og forelsningssalene er en del av vår virkelighet, og man lærer åpenbart noe der Også. Og det er ikke bortkastet. Men det er mye man Ikke lærer der!

Folk som sitter og "leser andres forskningsresultater" hele livet må da ha det fryktelig kjedelig uansett hvor mye de klarer å tilegne seg av andres arbeid. Man må da også forske litt på tilværelsen selv! Og hvis det man kommer frem til "ved egen forskning" viser seg å stemme med "Boka" bekrefter det jo bare at det er sant :-) Det trenger man da virkelig ikke være Geni for å skjønne? Sikker innsikt vinnes best i interaksjon mellom liv og lære, teori og praksis og erfaring. Og ikke alle har analytiske og reflektive evner til å fortolke og forstå virkeligheten og samkjøre kart og terreng. Det hender også fra tid til annen at "Genier" blir holdt for å være idioter fordi de andre ikke har en anelse om eller skjønner hva man snakker om! Og noen Er simpelthen ikke istand til å motta lærdom fra mennesker som ikke kan fremvise en tittel eller akdemisk grad, mens de godtar hva det skulle være som "god fisk" fra de som har det. Noen ganger tror jeg det er lurere å høre på fiskeren!

Og : Vår verden er ikke "helt normal". Så hvorfor skulle da jeg være det...? Det ville da vært for mye forlangt! Det må være plass til denne livsformen også i Universet. Gud vil ha meg her! Og Gud er jeg helt trygg på. Han har aldri gjort meg noe ondt. Hva menneskene finner på har jeg derimot svært tungtveiende grunner til å være mer engstelig for. At jeg i det hele stoler på enkelte mennesker er et lite mirakel etter det livet jeg har levd. Det har vært "litt av en studie"! Så sånn er det med den saken.

Mange har endel å lære av Albert ;-) Ikke minst er det endel mennesker som har Mye å lære ifht å behandle andre med likeverd og ikke gjøre for stor forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salomo. Endel mennesker legger for dagen en ganske arrogant holdning med tendens til å "snakke ned til folk" fordi de har en sånn overlegen tro på egen forstand, eller at de i kraft av eget utdanningsnivå ikke har noe å lære av mennesker med lavere utdanning. Vi har Alle noe å lære av hverandre, og erfaring er nå engang det som gir sikrest og best innsikt i ting. All kunnskap, også den boklige og ikke minst vitenskapen bygger jo på erfaring, på kontakt med verden, tingene, objektene, menneskene. Noen ganger er det de som bare sitter og leser som vet aller minst ;-)




 







 

 

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits