august 2013

Selvrealisering og Personlig suksess

Hvordan oppnår man personlig suksess som kristen? Og hva er kristen selvrealisering? I dagens verden, iallfall i vesten synes nesten alt å handle om å realisere og forbedre sitt potensiale, tjene mer, score høyere, være penere, mer veltrent, sunnere, se yngre ut, holde lenger i senga. Det har vært en progressiv fremgang i kurser og bøker som tar sikte på personlig "forbedring" på de fleste områder, siden de første "Elsk deg selv"- bøkene så dagens lys på 70-80-tallet. Og mange er nok de som har oppnådd økonomisk suksess for seg selv på dette markedet. Suksess og personlighetsutvikling selger godt.

Også politisk og samfunnsøkonomisk snakker man om økonomisk "vekst" og tar det som en selvfølge. Man kan godt også snakke om "bærekraftig utvikling" ifht f.eks miljø, men bare så lenge det ikke går på bekostning av "veksten" og egne økonomiske interesser. I dette ligger det også en Egoisme!


Selvrealisering er dog ikke noe helt nytt fenomen. Psykoanalytikeren Carl Gustaf Jung, snakket f.eks om individuasjonsprosessen som noe i retning av å oppfylle sitt eget iboende psykologiske potensiale, "bli seg selv", den man "ment til". Det er en mer kristen tanke, hvis vi inkluderer den transpersonlige dimensjonen. "Å bli Guds ide om en selv". Jeg liker det svenske ordet "självförvärklande"- å "bli virkelig". Man kan ikke utvikle seg som kristen om man ikke evner å slippe taket på Det Lille Egoet, Jeg`et og flytte Fokuset over på Gud, på "du`et", på Kjærligheten som går utover en selv og retter seg mot "DEN ANDRE".

Finner vi dette implesitt i kristen undervisning? Jeg har lagt merke til at den i utgangspuktet USA-lanserte (?) "bli-lykkelig" kulturen som spiller på folks ønske om personlig, verdslig og økonomisk suksess også har slått rot i endel såkalt "karismatiske" kristne kretser. Hvorfor nøye seg med den himmelske buffet, når man kan få hele verden i tillegg? Tiende-prinsippet lanseres som "divine economy", og folk gir av hjertens lyst i håp om at Gud skal gjøre dem rike. Jeg har selv snakket med mennesker som sier at grunnen til at de gir er fordi de da tror Gud skal velsigne dem selv med mer penger. Sånn går det når predikanter i "de skinnhelliges samfunn av de siste tiders selgere" får spille fritt på det kommersielle. Og de selv, med sine colgatehvite smil og sin "lille frøken Bibel-stripp"- brud er jo det beste beviset på at det de lærer er sant. Fulle kollektbørser og Merzedes i garagen:-) Gud ville vel ikke at hans prektige barn skulle gå rundt i filler som tiggere, og bli gjort til latter av hele verden? Han ville vel heller at vi skulle være så lykkelige og suksessrike at vi kunne markedsføre Evangeliet på en måte verden kunne forstå? Hvem vil ikke bli rik, suksessfull og possisjonere seg i verden? Bare stol på Gud og Deg selv, så glir hele kamelkaravanen gjennom nåløyet. Du får ikke bare Nåden vederlagsfritt uten innsats, du får "prinsessa og halve kongeriket på kjøpet". Først de verdslige gleder og så rett til himmels. Jaja mensan, da har man virkelig fått jackpot på den enarmede banditten....At det ikke rimer helt med Jesu budskap, kan en god predikant lett fikse på ved hjelp av "den hellige ånd", litt tungetale og et par " Prishe Gud" og Halleluja på slutten av setningen. Og tror de virkelig selv på det de sier, og lever dette "vellykkede" livet er det sannelig ikke rart de er glade. Men er det sannheten, er det Guds byggverk? Eller er det et blendverk, en avsporing, en gullforgylt "avtale med Djevelen"? Går det an å tjene både Gud og Mammon? Danse og synge for vår Herre rundt gullkalven?

Det er et sant ord at " i de siste tider tar folk seg lærere ettersom det klør dem i ørene". En del karismatikere fokuserer veldig på "herlighets-perspektivet" i kristus, men jeg tror kanskje de fleste av oss har en større utfordring i å se Ham i "de minste brødrene"- og Hans herlighet i dem. Hvis vi ikke elsker "vår bror som vi har sett" med det fysiske øyet, hvordan kan vi da elske Gud som vårt øye ikke har sett. Sånn sett begynner kristendommen med den materielle verden...Veien til frelse går da heller ikke gjennom vår egen rettferdighet og fortreffelighet, men gjennom å innse og bekjenne våre verste feil og synder, vår avmakt og litenhet- og så ta det derfra ? Vi skal derimot ikke "grave oss ned i elendigheta for elendighetens egen skyld" - Ingen blir hellige av å rose seg av hvor stor synder man er, men la oss ikke glemme at det finns en tid for alt! Johannes forkynte og døpte til omvendelse, så la oss minne om at det finnes en tid til å gå i rette med Gud og ransake seg selv. At det er en tid til å "kle seg i botsdrakt, gråte og sørge", likesom det er en tid da Guds barn skal åpenbares i herlighet. Hvem er de idag???

"Søk først Guds rike og Hans rettferdighet" står det i Bibelen "så skal dere få alt dette andre i tillegg til det". Men når folk synes å søke "Guds rike" nettopp for å få "alt dette andre", da har man bommet på målet og laget seg sin egen religion. Ja, la oss se på Bibelen, som disse forannevnte "karismatiske", selverklært konservative og i noen henseende fundamentalistiske (når det passer dem), sier de forholder seg til og lever etter, under sterk inflytelse av "den hellige ånds gullforgyldte åpenbaring"....

I evanglisk ny-Testamentlig samtid, hvor mange av de troende hadde økonomisk og personlig suksess i verdslig sammenheng? Hvor mange av dem hadde økonomisk fortjeneste utover det høyst nødvendige av sin tjeneste for Gud? Hvor mange av dem levde et "godt behagelig liv" uten lidelse? Hvor mange av dem fikk gratis Nåde, fribilett til Himmelen og en plass på solsiden av tilværelsen i tillegg? Hvor mange av dem var i høye stillinger og posisjoner i verden? Og hvem av dem beskrives som "pene, velstelte og velkledte"? Iallfall ikke døperen Johannes, som Mesteren selv beskrev som den største til da, altså den allermest suksessrike i Guds rike! Fattige Johannes i en gammel kamelhårskappe, som livnærte seg av det han kunne finne av gresshopper og villhonning, og ikke eide mer enn han stod og gikk i! Ikke en konge, ikke en teolog, ikke en rik mann i fine klær med et stort og vinnende smil og TV-overføringer. Nei! Hans suksess bestod i dette ene- å være den Guds Ord hadde forutsett ham til å være, og gi avkall på alt for dette ene, for å identifisere seg helt med sitt kall og sin utvelgelse. Hvem var han? "En røst som roper i ødemarken; "vend om, for himlenens rike er kommet nær", en som ryddet vei for selveste kongenes Konge, han som fødtes i et fjøs, levde opp i en liten uanseelig provins som snekkersønn, og sønn av en mor som det muligens gikk rykter om hadde et barn utenfor ekteskapet hun levde i. En mann som selv lot seg døpe av Johannes, som selv lot seg salve- ikke av en prest til å være konge over israel- men av Den Hellige Ånd til et kongedømme som ikke er av denne verden. I denne verden måtte Kongen ta til takke med et eselføll, og en gruppe "småfolk" som hyllet ham med palmegreiner, før han ble dømt til spott og spe og torturdøden, fullstendig ribbet. Uten en eneste eiendel, uten kone, uten barn. Og hva er det Bibelen faktisk sier? At vi skal slippe alt dette fordi Jesus og apostlene alt har gjennomgått det? Nei! Bibelen lærer oss heller at "som han er, er også vi i verden" og at vi har del i frelsen "så sant vi lider med ham"

Kristne er kallt til å være I verden, ikke Av verden, men heller ikke avsondret Fra verden! I vår tid er det kanskje særlig i klostervesenet man faktisk følger disse idealene alt etter de ulike ordeners charisma. Alle de katolske ordener har slik jeg har skjønt felles løfter og forpliktelser om Fattigdom, Lydighet og Kyskhet, men mens noen i større grad vier seg til Prestegjerningen (O.P) med studier, undervisning og Evangelisering , er andre- som fransiscanerne- først og fremst i nestekjærlighetens tjeneste hos de som lider, de syke, de fattige. Atter andre ordener vier seg til det kontemplative liv, "den gode del", det er ikke nødvendigvis innadrettet, man kan også Evangelisere gjennom bønn! Uansett vil det alltid være en overlapping mellom disse ulike ordenene. Alle kristne har del i både Kristi prestetjeneste og Ordets fordypning og undervisning, likesom vi har del i den praktiske tjenesten for vår neste. Og bønnen, Troen, Håpet og Kjærligheten er de viktigste bærebjelkene for Alle kristne. Uten bønneliv- intet kristenliv!

Så da ser vi at veien til selvrealisering og personlig suksess som Kristne er en trosvei sammen med Kirken, som verken kan gås uten Ordet og de som er i Ordets tjeneste som prester, og heller ikke uten at vi åpner opp og lar oss forvandle og lede av dette Ordet. "Kongeveien" går gjennom bønn! Uten kontakt med troens opphavsmann, eller uten at andre troende oppretter slik kontakt på våre vegne, kommer vi ingen vei. Da blir vi som den fortapte Sønn "sittende i grisebingen og vente på Far". I stedet bør vi begynne å gå!

JESUS SIER :

"JEG ER VEIEN, SANNHETEN OG LIVET. INGEN KOMMER TIL FADEREN UTEN VED MEG!" Skal vi lykkes som kristne må vi Følge Ham og la Ham lede, Tro Ham og ta Ham på Ordet, Leve i og nær Ham. Det er en livslang vei med mange prøvelser. Jødene gikk 40-år i ørkenen og synes idag enda ikke å ha funnet Veien. Altså ingen grunn til å være overmodige og stole på at vi er "Guds utvalgte". Jesus er Guds utvalgte, alle andre har sin utvelgelse i Ham! Skal vi være "suksessrike" kristne, må vi flytte fokus fra oss selv og verden, over på Ham som vi alle har gått inn gjennom da vi ble skapt, og som er vår eneste utgang til Himmelen! Egl skulle vi ikke søke noe annet enn dete ene: Å SE HAM SOM HAN ER, DER HAN ER! Da, kun da blir vi likedannet med Ham. Slik jeg forstår det avhenger egl hele vår hellighet og kristne suksess av i hvor stor grad vi klarer å SE, LYTTE TIL OG FØLGE JESUS KRISTUS!

KAMPEN OM KJØTTET

La oss først slå fast at vi lever i 2013, siden dette brukes som "argument" mot Kirkens "middelalderske" syn på seksualiteten. La oss så slå fast at det i vesten idag handler mye om å være "frigjort" og liberal. Tabuer er til for å brytes (?) og det er rom, nærmest en plikt, å bryte grenser, kvitte seg med skammen. Man går inn for en "glad og løssluppen" stemning rundt seksualiteten der "alt er lov". Det er bare du selv som er herre over din kropp og seksualitet. Kristen pietisme: farvel!

Men under dette ligger et større alvor og utfordinger. Vi kan nesten ikke lese aviser eller slå på TV uten å møte disse holdningene. Kvinner fremstår som sexye og avkledte i musikkvideoer, og blir et forbilde for unge jenter som "kler av seg i stedet for å kle på seg" når de går på fest, og ut på byen (for å finne en partner?) Samtidig hører og leser vi mer om voldtekter, incest og andre seksuelle overgrep. På Dagbladets forside står det "Slik øker du sexlysten", "en nøkkel til kvinnelig orgasme", "god feriesex". På side tre står det kanskje at det har vært en ny gruppevoldtekt i en park i Oslo. Eller problemer ifht den åpenlyste, plagsomme prostitusjonen i sentrum av Stavanger. Usenurert porno er lett tilgjengelig for alle som ønsker det både på bensinstasjoner, aviskiosker, spesialbutikker og selvfølgelig internett. I ungdomsprogrammer som "Trekant" oppfordres ungdom til å prøve ut nye ting, ofte i ytterkantene, og på den måten "bli kjent og fortrolig med egen seksualitet". Prevansjon er lett tilgjengelig "overalt", men likevel selges "angrepillen" som aldri før, det foretas 14 000 årlige aborter i Norge (!) og kjønnssykdommer som clamydia og HIV er på fremmars. Likevel fremmes et stadig mer "positivt" syn på den løsslupne seksualiteten, den "seksualfiendtlige" kristendommen skal vike. Likevel kommer man altså ikke unna baksiden av medaljen. Jeg sier ikke at "alt var bedre før", men det er sannelig ikke mye bedre idag, som pendelen har svingt til motsatt ytterlighet.

Hvordan skal man se seksualiteten i kristen, katolsk kontekst? Er overgrepene i DKK et utslag av sølibat og undertrykking av seksualiteten? Jeg leste nettopp en bok med tittelen "Sex og religion", skrevet av Dag Øisten Endsjø som er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Jeg hadde forventet meg en fordypning i temaet i kristen kontekst, istedet skrev han mye om ytterpunkter og særheter og størsteparten av boken var viet homoseksualitet. Jeg har lite imot homofile, noen av mine nærmeste er homofile, men dette var ekstremt tendensiøst. Han "slo også fast" at kristendommen er "seksualfiendtlig", og da i særdeleshet den katolske Kirke. Sølibatet som det var skrevet svært lite om, ble fremstilt nærmest som "et ideal om å fortrenge all seksualitet" og manglet fullstendig dypere forståelse for at det i vårt syn, ikke handler om å fortrenge, men å integrere den Gudegitte seksualiteten som er en del av hvert menneske.

Jesus var 100% menneske og 100% Gud. Sann Gud og Sant menneske. Som alle mennesker var han dermed også bærer av sin seksualitet, han var mann til fulle, slik det også ble krevet av de gammeltestamentlige prestene, og er selv evig Yppersteprest "på Melkisedevs vis". Gnostikerne hevder å ha esoterisk, "skjult hemmelig kunnskap" som Kirken motarbeidet, og mener at Jesus skulle vært gift med Maria Magdalena på vanlige menns vis. Blandt enkelte troende homofile blir det på samme måte antatt at Jesus var homofil, fordi han elsket disippelen Johannes. Bibelen og Evangeliet lærer oss noe annet. For det første var Jesus ikke noen vanlig mann, for det andre er det kun menigheten, Kirken, som noen gang omtales som Kristi brud. Hans hellige legeme er i sannhet hellig- hel og fullkommen i seg selv- Han kunne ikke være ett med En kvinne, istedet blir han ett med oss i kjærlighet når vi forenes med Ham, "som grenene i vintreet", lemmer på den samme kropp. Jesus gav ikke seg selv for den ene, slik kristne ektemenn oppfordres til av Paulus. Han gav sitt legeme til Alle kvinner, og til Alle menn som vil ta imot. Det andre faktum er at Jesus var Lovens og Profetienes oppfyllelse og at de taler om Ham. Det vet alle som har lest Bibelen, fordi det står der svart på hvitt. Dette innebærer at Jesus ikke på noe punkt kunne ha brutt lovens intensjon, bud eller overordnede prinsipper, men som det eneste menneske levde fullstendig uten synd. Det er derfor en umulighet at Jesus kunne levd på tvers av noe som Moseloven lærer oss er synd, f.eks homofil kjærlighet og begjær som leves ut fysisk, eller alene i fantasien. På samme måte som Jesus hadde det vameste, mest kjærlighetsfylte hjertet i historien, og vi må anta at han hadde en maskulin seksualitet med de følelser det innebærer, var han samtidig fullstendig blottet for begjær.

Varme følelser mellom mennesker har aldri vært noen synd, så lenge det ikke vekker bejær etter å "besitte" den andre. Å kjenne seg naturlig seksuelt tiltrukket av en av motsatt kjønn er heller ingen synd. Men for alle vanlige mennesker hører begjæret og utlevelsen av det kun hjemme i et monogamt forpliktende kjærlighetsfylt ekteskap mellom En mann og En kvinne, som med Guds medvirkning også skaper nytt liv. Ekstasen og nærheten i det hellige ekteskap er også en gave fra Gud. Hos motstandere vekker det misunnelse og begjær: "Det ser så godt ut, hvorfor skal ikke også jeg få det jeg vil ha?!" og de onde kreftene spiller på slike menneskelige følelser, drifter og svakheter. Djevelen vil så gjerne vannhelige, ødelegge og stjele de gode gavene vi har fått av Gud. Vi ser det i antallet skilsmisser og ødelagte relasjoner, og også i ødelagt følelsesliv og urenhetene som følger med, hos de som "lever ut alt", fordi de ikke vet at Gud også har noe meget godt, fordi som etter Skriften må leve alene, eller fordi de av ulike grunner rett og slett ikke finner kjærligheten ifht en partner. Er seksualiteten og den erotiske kjærligheten dermed blitt en fiende for disse menneskene? Nei! Ikke nødvendigvis, det kommer an på hvdn man forholder seg til det. I kristen sammenheng gir det mening å skille mellom drifter, og også erotisk, Kjærlighet, det være seg den vanligste varianten eller likekjønnet kjærlighet. Strengt tatt er det like mye synd for to av motsatt kjønn å gifte seg uten at tidligere ekteskap er annulert, eller uten å være gift, som for to menn eller kvinner som elsker hverandre å leve ut sin seksualitet. Forståelig, men ikke riktig, skjønt Gud sikkert ser mildere på "synd begått av kjærlighet" enn "den kalde overlagte synd" (?) Dette er et syn jeg også deler med min gamle sogneprest, som heller ikke mente man skal stenge døren til Kirken for de som lever slik. Vi faller alle i synd, vi har alle syndet og levd med synd. "Don`t judge others, because they sin differnt than you!".

Det går ikke an å snakke om kristenliv uten kjærlighet, og det går ikke an for en kristen å snakke om seksualitet uten å snakke om kjærlighet. Skjønt kjærlighet synes å være et misbrukt og misforstått begrep i verden. Ofte blandes det sammen med seksuelt begjær og rent egoistiske lyster. Det gir liten mening år en pedofil unnskylder seg med at han var "forelsket" i 4-åringen han misbrukte. Riktignok betyr pedofil "barneelsker", men en barneskjender elsker ikke barnet. Kjærligheten setter ikke seg selv og sine egne drifter i forsetet men vil heller det beste for den elskede, på tvers av egoistiske lyster. Etter min mening bør "Prestene" som forgrep seg på barna i Kirken, ekskommuniseres, stenges ute av Kirkens fellesskap på livstid. De bør dømmes av landets domstol, og i den grad de får absolusjon i Skriftestolen bør de idømmes en livslang bot, for om mulig å frelse sin sjel. Hold dem borte fra menigheten, hvis det er Guds vilje vil Han som det står skrevet "tenke ut hva som skal til for at den som er bortstøtt ikke skal være bortstøtt fra Gud. Overlat dem til domstolen, og overlat dem så til Gud! Sikkert forferdelig for den det gjelder, men det står også skrevet: "men for den som forfører et slikt lite barn, for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein rundt halsen". Kirkens "image" må aldri bli viktigere enn det som er innenfor. La oss heller bære skam og spott på utsiden, enn å skjule overgripere, og ødelegges innenfra!

Sett at jeg blir glad i og forelsket i en mann, som kanskje også sliter i og jobber med sitt ekteskap. Min første innskytelse og tanke etterhvert som jeg erkjenner min kjærlighet, forelskelse og fascinasjon for dette vidunderlige mennesket, vil kanskje være at jeg ønsker ham, at jeg gjerne ville at han skulle ha vært min. Kanskje mister jeg også hodet og gjør fremstøt som strengt tatt ikke sømmer seg. Kanskje vil jeg, bevisst eller ubevisst, prøve å dra ham til meg, friste ham? Da er det på tide å ta seg selv opp til revurdering og sette en klar grense, trekke seg tilbake hvis man selv "fristes over evne". Hva sier den Sanne kjærlighet? Jo bl.a at "ekteskapet skal holdes i hellighet og ære av alle". som kristne må vi unngå å profanere det hellige, og huske at også Vår kropp er en bolig for den hellige Ånd, og en del av Kristi legeme. Vi skal ikke prøve å ta en annen plass enn den Gud har satt oss på! Men skal vi dermed forkaste og utslukke vår egen kjærlighet til dette mennesket? Det ville være uklokt. Vi kan ikke være så redde for synden at vi slutter å elske! Selvbeherskelse står ikke som motsats til kjærlighet, den er en del av den Sanne kjærlighet. Kan vi spørre oss hva Gud vil med denne kjærligheten, denne kraften som bor i oss? Ikke noe ondt, det er iallfall sikkert. Men å i verste fall ødelegge en familie, et ekteskap eller noens rennomè pga følelser, mange er de som har gjort det, det er ikke noe Godt. I stedet kan vi sette oss litt lenger bak, vise Gudsfrykt og respektere ekteskapet, det to andre mennesker har sammen. Vi kan la vår kjærlighet stige opp som bønn, for den elskede, for hans liv, ekteskap og Kjærlighet. Vi kan be kjærlighetens vakreste, mest dypfølte bønner, slik at kjærligheten flyter over, og også omfavner hans ektefelle og familie. Er det ikke det beste? Er det ikke det som tjener Ham best? Er det et offer for oss, eller er det en gave fra Gud? Kanskje begge deler....Måtte de bønnene som er bedt i den kjærlighet Gud la ned i oss, stige opp som røkelse på Herrens alter, og bære større frukter for oss selv og andre. Slik kan vi tjene Gud og vår neste i kjærlighet, hvor også seksualiteten er integrert og sublimert, og gir oss kraft, istedet for å tappe oss for energi ved å undertrykkes. Alt kan vi legger frem for Herren, også våre egne ønsker, med den forstand vi har, men vi bør be mer For enn Om, og alltid huske at Gud vet bedre enn oss selv, og at Guds vilje alltid er den beste.

Så slår jeg fast at seksualiteten er en kraft som fullendes og helliges i kjærlighet. Ikke noe vi skal betrakte og forvalte som en løsrevet drift, og dra ned til dyrets nivå. Vi skal ikke pare oss som hunder med løpetid, men hellige seksualiteten i Kjærlighet, slik Gud har tenkt. Jesus kom for å hellige det vanhelligede og rense det urene.

Hjelp oss Herre å også ta seksualiteten tilbake, så Du kan hellige den, gi den tilbake sin opprinnelige plass og mening, og reise den fallne opp igjen!

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits