oktober 2012

Synderen og Snusdåsa


Hva har snus med kristen tro å gjøre? I utgangspunktet ingenting vil jeg tro, men som kristen har den minste ting en betydning, også ting som har med snus å gjøre:-) Denne wanna-be-nonnen driver nemlig og snuser, noe jeg ikke tror er videre utbredt blandt orntlige nonner. Nå kan man tale for og imot en slik last, for meg er det slik at jeg trenger snusen som substitutt for røyken, fordi jeg er avhengig av nikotin. Det er mindre skadelig å snuse enn å røyke og det koster mer enn de røykeavvenningsmidlene man får kjøpt på apoteket, smaker bedre gjør det også. Nok om det!

Tilbake til det faktum at jeg er en synder, jeg er ikke av samme oppfatning som endel pinsevenner som mener at vi alle i Kristus er renset, rettferdige og syndfrie så lenge vi tror, uansett hvor mye synd og urett vi måtte begå gjennom livet. Som troende katolikk streber jeg etter hellighet, etter at min vilje skal likedannes med Guds vilje, likevel faller jeg fra tid til annen i synd, kanskje også oftere enn jeg er bevisst, men etter at jeg begynte å Skrifte (botens sakrament) har enkeltsyndene mine begynt å tale til meg, det er antageligvis Den Hellige Ånd som virker. I en synd som i seg selv synes "liten og uskyldig" oppdager jeg at denne synden snarere er et symptom på en dypere synd som sitter i selve mitt Ego, negative karaktertrekk ved meg selv. Den "lille" synden er bare toppen av et isfjell.

Hvor kommer så snusdåsen inn i bildet? Jeg har nettopp Skriftet og fått tilgivelse for en tåpelig og unødvendig synd, og i det skriftemålet hadde en snusdåse en sentral plass. Jeg kvier meg, jeg har fått tilgivelse for synden, men velger likevel å skrive om den her. Det har seg slik at jeg var på et seminar i Oslo sist helg. Et nyttig seminar, sammen med gode kolleger i Det nasjonale Fontenehusnettverket, på et hotell i Oslo. Jeg noterte og fulgte med, sa litt også, og snusen var god å ha i et fora hvor man ikke kan gå ut for å røyke i tid og utide. Får jeg ikke dosen min med snus blir jeg irritabel og gretten. Etter en pause kunne jeg ikke finne snusen, flere hjalp meg å lete men den var ikke å finne. Jeg begynte å bli irritert, sinnet og aversjonen mot de som hadde stjålet snusen min økte, jeg begynte å mistenke noen konkret og ga høylydt uttrykk for til flere hvor dårlig gjort jeg syns det var av den som hadde stjålet fra en kollega, det var nummeret før jeg reiste meg i forsamlingen og sang ut, men noe holdt meg tilbake. Det var ei eske snus hva? Ikke noen big deal, bare det at jeg ikke hadde penger til å kjøpe en ny.

På slutten av dagen skulle jeg pakke ned notatene i sekken min, og der...lå snusdåsen! Jeg ble flau på egne vegne, sa ikke til noen at jeg hadde funnet den igjen. På flyplassen på vei hjem klarte jeg imidlertid ikke å holde meg lenger. Mitt reisefølge fikk med seg at jeg la inn en pris (snusdose) og spurte straks om jeg hadde funnet snusen? Jeg ble flau, i brøkdelen av et sekund bestemte jeg meg for "en hvit løgn" for ikke å miste ansikt etter alt "oppstyret" jeg hadde laget om den forsvunne snusen. Jeg kom med en dårlig forklaring om at den var en annen snuseske og ikke den jeg hadde "mistet" på hotellet, senere holdt jeg på å forsnakke meg og viklet meg inn i et nett av nye løgner. Jeg har ikke for vane å lyve særlig ofte, de fleste kjenner meg som "en dønn ærlig person", så det var en uvant og ubehagelig situasjon, men nå hadde jeg jo sagt både A og B, så da var det bare å "stå løpet (løgnen) ut. Tåpelig og helt unødvendig, jeg burde ha "krøpet til korset" med en gang! Jeg har enda ikke fortalt sannheten til de jeg løy for, men det er mulig de leser dette, også mulig at de allerede har gjennomskuet meg. Så jeg sier unnskyld og legger meg flat! Tåpelig! Tåpelig! Tåpelig! Sier som Peer Gynt "Hva Fanden skulle jeg på den galei". 

Så tilbake til alvoret. Den synden jeg begikk kan kanskje synes liten, men som Skriften sier "Den som er tro i smått er også tro i stort" og her var jeg slettes ikke tro mot Guds bud, og det for å "redde min egen ære, dekke over min skam". Det får meg til å tenke på "store menn", overgripere i høye sosiale possisjoner som lyver og ikke tilstår nettopp av samme grunn; "Å redde sin ære". Og hvor i all verden er den Æren? Er det ikke bare Skam over hele linja? Den første synden i verden begynte med en løgn, "Har Gud virkelig sagt at dere må dø hvis dere spiser av Kunnskapens tre?", Bare spis, bare vær ulydig mot Gud, det er ikke så farlig, dere tjener på det. Resultatet ble Skam, da Gud kom for å se til Adam og Eva skjulte de de nakne kroppene sine for Ham som hadde skapt dem. Den første synd er å tro på Djevelens løgner, når han dro Guds motiver i tvil og lot oss friste av tanken om "å bli Gud lik". Djevelen er løgnens far. Jesus er Sannheten, den som avdekker sannheten uten å (for-) dømme, den som ser gjennom alt av løgn, forstillelse og selvforsvar. Men legg merke til at det ikke er kvinnen som ble grepet i hor og fariseerne ville steine han refser eller blottstiller, i stedet skriver han i sanden, kanskje synder fariseerne kjenner seg igjen i, de slipper iallfall steinene og går bort en etter en. "Med den dom du feller over andre skal du selv dømmes". Jesus formaner oss til ydmykhet, til ikke å skylde på andre eller bli sint på dem uten grunn. "Alt det du vil at andre skal gjøre for deg det skal du gjøre for dem". Jeg vil gjerne bli tilgitt, men jeg har den feilen at jeg lett kan hisse meg opp for bagateller og sette meg til doms over andres feil og mangler. Kanskje er jeg noen ganger den som ser flisen i min brors øyne uten å innse at jeg har en bjelke i mitt eget. Jeg har mange feil, men det hjelper lite å erkjenne egne feil, hvis man ikke iallfall har Vilje til å gjøre noe med det, og bedre sine veier. Mange ikke-katolikker sier jo "dere katolikker har det jo så greit, synder dere er det bare å skrifte, og så kan dere synde videre". Sånn er det jo ikke! Det er ingen vits å Skrifte hvis man verken kjenner anger eller har noe ønske og vilje til omvendelse!

Jeg fikk tilgivelsen min, og en liten bot. Mest av alt fikk jeg en grundig lærepenge av hele situasjonen. Jeg trenger å jobbe og be om at Gud forandrer meg og renser meg for all urett innenfra, istedet for å være opptatt av hvordan min person fremstår i det ytre, i andres øyne. Jeg må prøve å bygge et selvbilde og selvrespekt som ikke henger helt på andres oppfatninger og anerkjennelse. Det er ikke lett, det er ydmykende å gå den veien, men jeg går den med min Herre, han leder meg og oppdrar meg. Jeg vil feste blikket mer og mer på Ham, til jeg ser Ham helt tydelig, for den som ser på  Ham blir ren, i avglansen av Hans hellighet, Hans fullkommenhet, Hans herlighet, Han som er Livets Lys!

"Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!"

Brev til et uskyldig menneske...

Her kommer en underlig epistel, som nok kan synes usammenhengende, men som du kanskje finner tråden i på slutten.
I en ettertenksom stund i nattåpen Kirke, kom jeg til å huske noen strofer av et Bjørneboe-dikt. De går sånn:

"Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist; hvem er et menneske og ikke skyldbevisst.
Hvem er et menneske som ikke vet vi trenger nåde og barmhjertighet.......
Man handler blindt, man er i beste tro, mens man står rød til albuen i blod.
Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist; hvem er et menneske og ikke skyldbevisst"

Å erkjenne skyld, kan bidra til personlig vekst. Men skyldfølelsen og syndserkjennelsen er meningsløs uten tilgivelse.
Og får å få tilgivelse, må vi svelge stoltheten og Be om tilgivelse. Menneskets stolthet og forfengelighet er en kardinalsynd i seg selv.

Vi kjenner alle historien om keiserens nye klær, men kjenner vi oss selv igjen i den?
Noe av det mest latterlige jeg vet er mennesker som søker å tviholde på en fasade man ser tvers igjennom.
Det mer alvorlige er når dette ledsages av en stadig Angst for at folk skal se hva man har bak vesten og kikke en i kortene.
Når det vedkommende ønsker å dekke over, ligger åpent i dagen, er det veldig vanskelig når man blir nødt til å "spille med" fordi vedkommende i alle tilfeller ikke ønsker å vedkjenne seg sine svakheter og feil.

Verre er det at "Keiseren" ikke engang selv erkjenner at han er naken. Noen ganger er det å ikke ha selvinnsikt, verre enn å ha de feilene andre måtte se, den største feilen. Feil er tilgivelig, å ikke innse og innrømme dem er mer ubehagelig for andre, og stenger for dialog. Det er ikke vanskelig å akseptere et menneske med feil, så lenge vedkommende ikke presenterer seg selv som "feilfri". Jeg tar deg ikke på dine feil, men på din ufeilbarlighet:-) Jeg ønsker ikke å ramme deg der du er svak, men på ditt sterke forsvar. Kanskje Det er din største svakhet?

En annen side av historien om Keiserens nye klær, er ikke like fornøyelig som selve historien. Grunnen til at Keiseren går naken er hans forfengelighet. Han er redd for å bli betraktet som dum, for "skredderne" har innbilt ham at det  bare er dumme folk som ikke kan se stoffet klærne er laget av. M.a.o. Keiseren går naken, og ingen vil innrømme at de ser tvers gjennom "klærne" for ingen vil bli sett på som dumme. Så er det en liten gutt som, på barns, sier det som det er og roper "Keiseren er naken!". Da løsner det for massene, flere stemmer i, folk peker og ler. "Keiseren går naken!". Hvordan oppleves dette for keiseren? Vi kan si til pass for ham, som var så forfengelig, og le med de andre. Men idag vet også de fleste orienterte mennesker at tap av sosial anseelse kan være så smertefullt og vanskelig for den det gjelder, at noen velger å ta sitt eget liv fordi de ikke klarer å leve med skammen. Særlig gjelder dette mennesker i høye samfunnsposisjoner. For Keiseren hadde det vært bedre om han ikke var så forfengelig, men heller ærlig som den lille gutten. For Keiseren og mange med han, hadde det vært bedre å slippe fasaden til å begynne med, og heller vedkjenne seg sin "dumhet". Da står man mye sterkere rustet, og unngår "det store fallet". Kanskje oppdager man at det ikke Er så viktig hva "folk tror" og at folk kanskje ikke "tror" så mye heller, men aksepterer det som det er.

Avslutningsvis vil jeg sitere en venninne:

".Viktig med sjølvinnsikt, ikkje vera så redde for å erkjenne våre feil. Kunna vera erlige på kven vi er, og godta oss sjølv. Vita at vi er elska av Gud".

GOD HELG!

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits