oktober 2015

Jesus is my Rock!

 



SOLID ROCK!



Wok og be!

For endel år siden var woking det helt store og "hotteste" på matfronten, men mat-trendene skifter raskt, så nå står det nok mange woker stuet bort i norske kjøkkenskap og boder. Men hvorfor ikke ta den frem igjen? Wokke og be noen gjester?


 

"Legg vinn på Gjestfriheten", står det i Bibelen "for ved den har noen hatt engler til bords uten å vite det..." Men man ber da ikke fremmede, eller? Kanskje skulle vi litt oftere gjøre netttopp det? Inkludere noen nye i vårt måltidsfellesskap, la flere få del i den "festen" det kan være selv å samles rundt et enkelt måltid i et godt sosialt fellesskap. Hva med å invitere noen av våre nye landsmenn på en middag? Mange av dem kommer fra en kultur der man sosialiserer mye mer enn oss, kjenner alle naboene, har åpnere og mer inkluderende fellesskap, større familier som lever nær hverandre, sosial omgang med alle sine naboer. Når de kommer hit kan de derfor oppleve nordmenn som reserverte, "Private", vanskelig å få kontakt med og bli venn med. Mange synes også det er rart f.eks å bo i en blokk der ingen av naboene ser ut til å kjenne hverandre eller ønsker kontakt. For de som kommer hit som, eller etablerer familie i Norge, og opparbeider seg et godt nettverk ifht "sin egen etniske gruppe" går det an. Verre er det for enslige asylsøkere uten nettverk. Og mens det snakkes så varmt om å stille strengere krav til integrering og norskopplæring; Hvis "etnisk norske nordmenn fra Norge" aldri som privatpersoner rekker ut hånden, inkluderer og knytter vennskap med våre nye landsmenn, hvordan skal de da egentlig bli fullt integrert og lære norsk språk og sosiale koder? Det må være "typisk norsk" å stadig flytte ansvaret fra individnivå til "det offentlige", enten det dreier seg om barn, eldre, syke, eller "flyktinger". Selv har vi viss så evig nok med å gå på jobb og "klare oss selv", mens vi stadig får bedre privatøkonomi, og flere rettigheter, "tilbud" og muligheter, og fremfor alt: "Personlig frihet".

Men også i det etnisk norske samfunnet er mange ensomme, og mange havner på sidelinjen og har problemer med å komme inn i gode sosiale fellesskap. Er det mulig, iallfall en gang i året, å be noen på en middag simpelthen fordi man vet at de er ensomme, og aldri blir bedt noe sted, selv om man ikke selv akkurat har noe behov for å ha kontakt med akkurat de menneskene? Kanskje får man seg en hyggelig overraskelse og utvidet horisont, når man ser at det mennesket kanskje hadde mer ved seg enn man tenkte?

Jesus oppfordret oss til å be og inkludere nettopp de vi ikke inviterer ut fra våre egne behov til Gjestebud, de vi ikke kan vente å bli bedt igjen av, de med som får de færreste invitasjonene, og som kanskje ikke engang har råd til å kjøpe med seg ei flaske vin til verten/vertinnen "som seg hør og bør".

Det står mye om mat og måltider i Bibelen. En interessant historie i Det Gamle Testamentet er den om Abraham og Sara som fikk besøk av Gud selv, i skikkelse av "to menn", som satte seg ned der under et tre, og samtalte med Abraham i fred og fordragelighet "som når en mann snakker til en mann", mens Sara, Abrahams hustru serverte dem saue/geitemelk. Og Herren var ikke større på det enn at Han takket og tok imot. Man trenger slett ikke være rik og det er slett ikke noe krav om å servere gourmetmåltider det tar timer å lage, for å be gjester. "Det enkle er ofte det beste!" Men denne snutten om Abrahams "picknik med Vår Herre",det er vel bare en gammel vandrehistorie? Hvordan skulle slikt gå til, at den Veldige Gud skulle sitte i hagen og drikke geitemelk med en bonde? "Nei, Den får du dra lenger ut på landet med!" ;-) Hva skal man med Bibelen når man har "Asbjørnsen og Moe og et helt Bibliotek med kokebøker"? ;-)

Men jeg tenker at nettopp så nær var Gud vår stamfar Abraham, og nettopp så rene av hjertet, så enkle og konkrete, var Sara og Abraham i sin tro at de kunne gjøre nettopp det. Skulle Moses ha vært den som dømte etter den Lov han mottok, hadde han imidlertid fått dem begge steinet til døde! For Abraham hadde ektet ingen andre enn sin Fars datter, altså sin halvsøster, og slikt er ikke bare som incest å regne etter dagens norske lov, men kvalifiserte til dødsstraff etter Moseloven. Og likevel er Abraham som "Troens Far" å renge, både for jøder, muslimer og kristne. Blot fordi, mens han levde i Ur, ikke uten videre godtok enhver Gudsforestilling, men virkelig Søkte den Gud han ikk kjente av hjertet. Han ble hørt, han ble funnet av Gud, og Han trodde! Fullt og fast, faktisk og konkret! Og ved denne rene troen og lydigheten ble han tilregnet rettferdighet og velsignet for evig! "Salige er de rene av hjertet, for de skal Se Gud!" Så vi skal ikke være redde for å tro, tillitsfult, "godtroende", åpent, konkret og bokstavelig som et lite barn. For Gud er Ingenting umulig! Og barnet vet det! Det er "den voksne forstand" som setter grensen for hva det kan tro! Men Gud lar seg heldigvis uansett ikke begrense av den menneskelige forstand. Noen er imidlertid så forstandige og kloke i egne øyne, at "det med Gud" går fullstendig Over hodet på dem! De fatter ikke at de som tror som et barn, ikke er "dumme i hodet" og uimottagelig for "fornuft", det er heller slik at de selv ikke får plass i hodet til tanker som overgår deres egen fatteevne ;-)

Jeg anbefaler alle å lese litt i Det Nye Testamentet, om Jesus og hva det står om det han har sagt og lært Disiplene sine. Se det i henhold til livet idag, og ikke bare som noe som "Skjedde i de dager" som i et gammelt eventyr. Hva med å prøve ut helt bokstavelig om så bare ett av rådene og tilrettevisningene, litt her og litt der. Det er ingen som krever at noen skal starte på Frelsens vei med å gå på vannet!

Kristendom er ikke blot en svevende illusjon og vakre forestillinger om noe langt borte som er nesten umulig å nå! Åndslivet som kristen praktiseres best i kombinasjonen "indre spirtuelt liv med Gud i bønn" og jordnær praksis i møte med alle andre mer eller mindre hellige, allminnelige syndere, i og utenfor det kristne fellesskap, og på alle livets områder, og denne læren inneholder forbilder, råd og veiledning som selv den mest religionsfiendtlige med bare Litt velvilje kan finne noe nyttig, klokt, humanistisk og godt i. Jesus kom ikke til oss som et svevende eterisk åndsvesen, men som et menneske av kjøtt og blod, midt i det jordiske liv, med skitt, lukter, sykdom og sure tær, og han både åt og drakk med "Allslags" folk, selv om Han var Guds Sønn og det mest Åndelige menneske som har levd på jorden. Men Han den Høyeste Herre av alle, var ikke "så stor på det", mens datidens Religiøse elite, de som raget Høyest i folket, ikke følte seg særlig Beæret av Guds jordiske besøk, så blant dem var han den Minst velansette. 

Start "Et nytt og Bedre Liv", "Et Åndelig Liv", med å invitere en ny gjest, eller en ny type gjester. Wok og be! Mat og Frelse går hånd i hånd :-) Men mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Ord som går ut fra Guds munn. Bon Apetit!

 

Kristen Humor :-)

Det var vekkelsesmøte på Bedehuset, og da stemningen var som høyest etter en tale der Predikanten forkynte hvordan vi mennesker ofte forvansker Guds Ord isteden for å bare Gi oss over til Jesus, reiser en mann seg "tydelig grepet av Ånden" og ber høyt: "Herre! Frels meg fra min forstand!". Hvorpå hans kone raskt etter reiser seg og ber: "Kjære Gud! La ham beholde det lille vettet han har!" (Historien ble meg fortalt av en Karismatisk Frikirkepastor, og står for meg og mine ører igjen som hans største og mest fornøyelige Gullkorn, som vil bli husket! Tungetale "in public" har vesentlig mindre nytteverdi for andre, selv om noen kan finne det underholdende og se det humoristiske i det òg :-) Men er ikke det "en spott mot den hellige ånd" (utilgivelig synd!) Nei jeg tror ikke det. Latter og smil er nok noe av det siste Gud dømmer, og Glede er faktisk en av Åndens frukter! Jeg tror imidlertid den Hellige Ånd gremmes litt når folk gjør seg til idioter og skylder på Ham...Vi får håpe Den Hellige Ånd heller "tar det med et smil" ;-) Det er jo ikke måte på hvor dumme vi mennesker skal være, så Gud tar neppe alt på alvor....And the world is packed with deadly serious stuff, så vi som føler på og tar DET på alvor, trenger iallfall humor for å Overleve.

Jesus høre nok mang ei skrøne på "den lokale ikke helt sobre nabolagspuben" der han åt og drakk med syndere og allslags lite ansette mennesker fra det brede lag av folket, så Han detter nok ikke av stolen om vi "slår en plate" :-) Datidens sobre religiøse elite derimot, kritiserte ham for dette, og omtalte han ublidt som "en vindrikker og storeter", så da hadde han kanskje ikke blitt så populær i pietistiske bedehuskretser heller? Som de sa i avholdsbevegelsen på bedehuset på Jæren, da de ble påmint at det første underet Jesus gjorde var å lage (mer) vin til folk som allerede var godt igang med Bryllupsfesten, for ikke å gjøre skam på verten: "Jo vi VETT det, men vi LIGE det IKKJE!" Men i Jesu tradisjon ble det ikke noen skikkelig bryllupsfest om vinen tok slutt halvveis utpå natta når stemningen var god, så Jesus var altså ingen Festbrems! Jeg har en ørliten mistanke om at HAN`s takhøyde er høyere, og at Han tåler mer, også på det humoristiske planet, enn de fleste kristne ;-) For alt eg vett kan det også hende han om han hadde tilbake idag, han som var snekkersønn av lav byrd, ja så hadde han foretrukket å ta en øl på ei bule der ølet er så billig at det vanker endel enkle, katolske snekkere der, isteden for å gå i Kirken...? Hvem vet! Han prøvde iallfall å lære oss at det ikke kommer an på Hvem man er i det ytre, hvor religiøs og prektig man fremstår for andre, og hvilken sosial status man har, men hvordan det står til i hjertet og "det indre mennesket". FOR DEN RENE ER ALLTING RENT.



Jeg finner det bedre å få andre til å le Med, og også kunne le av Seg selv, fremfor å le av andre som i fullt alvor, fremstår utilsiktet "Komisk". Det er litt ondskapsfullt, så det er ikke så morsomt, iallfall ikke om den det gjelder blir unødig såret! selvhøytidelige "Mullaher" gjør imidlertid seg selv en bjørnetjeneste ved sin Pompøse Selvhøytidelige oppblåsthet, som bare gjør at folk ler enda Mer av "Mullah-løftet". Den gode varianten av det man kan kalle "lyte-humor" må være når man med det "tar brodden av og ufarliggjør det" uten dårlig skjulte mørke tanker, følelser og hensikter. Da kan det være at også "den lytefulle" gapskratter med, i all sin elendighet" :-) Folk med ulike "lyter" og feil, tåler som regel mer enn folk tror, skjønt man vel bør være litt taktfull, og ikke uten videre forvente at Alle har samme tålegrense og selvironi, og at det som for en er fullstendig bekvemt, for en annen kan oppleves som mobbing. Evnen til å se "det komiske i egen Tragedie" kan likevel hjelpe en å løfte blikket, og flytte fokus fra sin egen elendighet.

Men det som for andre egentlig var ment som "uskyldig godarta humor", kan av de svake sjeler det måtte gå utover, både påføre psykiske skader og i ytterste konsekvens kunne drive et menneske utfor stupet. Vi kan alle tenke oss litt om av og til, for det er ikke alltid så lett å bedømme "styrke og svakhet" hos mennesker man ikke kjenner veldig godt- eller bare Tror man kjenner godt nok, bedømt på bakgrunn av det ytre. For oss som tidligere forholdt oss til langsomme media, penn og blekk, kan det ved overgangen til digitale media medføre til at man trykker litt for hardt og fort på tastene, og kringkaster halvfordøyd stoff uten videre tanke på hvem som er publikum og om det man uttrykker kan oppfattes på helt andre måter enn det var tenkt. Det er mange sarte der ute. Generaliserende "brede" uttalelser og spissformuleringer, eller upresise tvetydige formuleringer som ikke har sirkulert så lenge i egen hjerne før posting kan tas mer personlig av enkelte enn det var ment. Det man skriver og vitser med i ren ubetenksomhet, kan ofte misoppfattes og gi opphav til feiloppfatninger både om en selv og andre, eller i verste fall så onde mistanker, som igjen kan gi opphav til sladder som kan ramme og dra inn helt uskyldige mennesker. Da kan en "morsomhet" plutselig bli til noe veldig alvorlig, selv om det ikke "var slik det var ment". Skjønt enhver som ytrer seg skriftlig i offentlig het og i særdeleshet på nett, skal være klar over at  idet stoffet publiseres har du ikke lenger fullt eierskap, og kontroll over hvor det havner, om det brukes eller misbrukes. 

Litt vennlig "dulting" for å lokke frem smilet hos et menneske i dine nære omgivelser som sliter, det er noe helt annet, skjønt for et hudløst menneske i en sårbar posisjon kan selv "vennlig dulting" misforstås og tas ille opp. Da er nøkkelordet å kommunisere tydelig, også med kroppen, at man aksepterer og vil det mennesket vel, og at det ikke ligger noen skjulte, onde hensikter bak.



Hvor sterk er man egentlig selv? "Stand-up komikere og selvutnevnte Hoffnarrer", som sender "humoristiske sleivspark" og "bitende ironi" i alle retninger på sosiale media, må være forberedt på "rekylen". Kan man ikke ta det som kommer får man "dra seg selv baklengs inn i Fuglekassen igjen". Hva brast så høyt? Og man skjønner at man lever på Nåde! ;-) Det er ingen spøk! Når man lar egne tanker spasere ut som elefanter i alle retninger på web`en, kan man komme i situasjoner hvor det ikke lenger er nok å "skru på sjarmen".Og så ligger man der da, som en ydmyket "underdog" med labbene over ørene og jamrer seg, vel vitende om at det er ens egen feil, at "Herren" er vred og i sin fulle rett til å gi meg hundkjeft!

Her er det er "bare det" at ofte "når det sier Pling i bolla og dette Geniet får en lysende idè", setter hun seg ned og skriver! Og lar "hvem som hest" få del i tankene sine, nærmest under motto av at "Hvorfor skal et menneske gå rundt og tenke og tenke hele livet, uten å meddele sine originale tanker, kan jo være akkurat jeg tenker ut noe lurt som ingen andre har kommet på!". Og da kan også tastetotten ha direkte tilkopling med hjernen. Tankene kommer nok ikke bare ut på direkten fra dette hodet, i ufiltrert form i det samme de er tenkt. Skribenten Skriver, for det er det Skribenter gjør! Jeg sier mitt, tumler rundt i egne tanker, tidvis som en apekatt som svinger seg opp og ned i tankenes lianer, og detter noen ganger pladask ned i buskene, så hele tankebygningen raser! Hva andre så måtte mene er sekundært for min skriveprosess, selv om det hender jeg justerer meg etter tilbakemeldinger og/eller selverkjennelse og ny innsikt! Noen blar rett forbi det jeg skriver, noen ler, noen reflekterer med, finner substans i en og annen setning, og tenker videre på det. Noen Gråter kanskje, men nettopp derfor trenger vi å le litt innimellom alle sammen. Idag Skriver viss Alle sammen og publiserer sine tanker, meninger og opplevelser i det offentlige rom, og jeg er ikke helt sikker på at det er et udelt gode!



Man får bevare barnet i seg! Skribenten Skriver, og skribenten er kristen, så da får vi Håpe Gud klarer å "kristne" både skribentens humor og skribentens "avhandlinger". Skribenten tror som et barn, og skriver fritt og uhemmet som et barn, men like fullt er skribenten en voksen livserfaren dame, med langt flere sider og egenskaper enn det som fremgår av min "skribling på veggen", og strengt tatt har jeg større mål- også med min humor enn blott å underholde og være til fornøyelse! Like fullt er ikke min skribling noe annet en en liten hobby, uten de helt store aspirasjoner. Tipper jeg kan påkalle smil og latter av langt flere enn de som "ler med meg, og av mine poenger", men : Uten alvor, ingen humor! Og der noen Bare ler, tar andre også Alvoret til etterretning...

Jeg tror vi alle har Godt av å "bli mobba litt" innimellom, og øve opp vår evne til å humre med når andre ler av oss. Det er ikke alltid like lett det! :-) Noen mennesker synes å være født med en humoristisk sans som gjør at de er istand til å se humoristiske poenger selv i de svarteste situasjoner, og det gjør nok livet litt lettere både for dem selv og omgivelsene. Da tenker jeg ikke på sånne "syns alt er morsomt og mangler enhver seriøsitet". Andre igjen synes nesten helt å mangle humoristisk sans, og fremstår så selvhøytidelig gravalvorlige at man nærmest føler at man må legge ansiktet i like alvorlige folder selv for at det ikke skal bryte ut "alvorlig krig og konflikter" i relasjonen. GOD humor har oftest et underliggende alvor og litt Visdom i seg, men der det ikke lenger finnes noe som tas helt på alvor, og der det ikke lenger er noe som helst rom for smil og latter, der er det ikke godt for et menneske å være! Om man i en depresjon likevel evner å få andre til å le, ja da har man en gave! Noen ganger kan man hente hjelp fra litteraturen til å se seg selv i et mer sorgmuntert perspektiv. Hvor ofte har jeg ikke følt meg som "Kjærrlighedens Don Quijote!" 



Noen har sårere hårrøtter enn andre, mens andre tåler det meste av "lekeslossing og lugging" og syns det er en skikkelig "morsom lek". Men den dagen det blir blodig alvor og folk blir skadet på sjelen, er det ikke kjekt lenger! Og om en komiker ser det som sitt fremste mål å tråkke lengst mulig over streken, og bryte alle tabuer og regler, ja da blir det platt og ingenting blir riktig morsomt lenger. Når alle slike poenger allerede er brukt opp, og folk har latt seg "sjokkere" av "verre og verre overraskelseshumor" en stund , ja da mister det effekten. Å prøve å dra det enda lenger da, er rett og slett mer makabert enn morsomt! Noen synes å lide av et ekstremt oppmerksomhetsbehov og har en humor som tenderer over i sadisme. I sine forsøk på å være morsom, og skyter de heller på svake sjeler enn å fyre av mot "Makta". Hadde de "sparket oppover" kunne det muligens rettferdiggjøres, men noen har det så ille og noen ting er så alvorlig og grusomt at man bare ikke "kødder med det"!!! Når Otto Jespersen, som inntil et visst punkt kunne være riktig så morsom, trampet inn til en Krigsseiler som er skadd for livet, iført naziuniform for "i humorens navn" å ytre at nazistene egentlig var snille og ikke mente det slik, er ikke morsomt men smakløst og krenkende.

Meningsløs "barnslig bløtkakehumor" uten poeng, syns jeg heller ikke er videre lattervekkende. Når "morsomhetene" også bærer preg av klare underliggende fordommer og feilaktige forestillinger om de man spøker med, er det heller ikke så lett å le. Noen vitser stinker av fordommer, og er strengt tatt heller ikke morsomme i seg selv, de tjener kun som hensikt til å befeste eksisterende fordommer og feilaktige forestillinger om "de andre"!

Og Når var det det ble morsomt egentlig å spøke med det som andre anser som Dypt Hellig?! Så Hellig at noen attpåtil er villige til å både drepe og dø for det! Var det den dagen man ikke lenger anså Noe som Hellig lenger, den dagen ordet "Respekt for andres tro, selv om jeg ikke deler den" ikke lenger hadde noe å si og man sluttet å ta ansvar for Konsekvensene av Egne handlinger?! Er det nødvendig med mer hat og blodsutgydelse i verden, ikke bare i religionenes men altså også i "Ytringsfrihetens navn"? Jeg kan ikke se det er mye å LE av, når man på forhånd kjenner konsekvensene!!!! Er ytringsfriheten, Gud velsigne den, et gode eller en "Gud i seg selv". Er det en Menneskerett å tråkke ned andres Helligdommer, fordi man syns det er "så morsomt" at det er verdt at noen blir drept på grunn av de "morsomhetene". Var "Vitsen" virkelig SÅ god? Eller må man noen ganger ha såpass vett at man holder inne med en og annen "morsomhet" av hensyn til Rikets Sikkerhet! Slik humor er langt ifra noe til å spøke med!



Det er Mange menn, og noen kvinner, både i Øst og Vest som sender bomber i hodene på hverandre, men man trenger vel Ikke BE om å få en bombe i hode helt unødig...? På grunn av en "ytringsfri morsomhet"? Humor er en gave, og Ytringsfrihet er en dyrebar ting, men i "det ville vesten" har vi visst glemt den Egentlige betydningen dels av begge deler? Isteden handler visst nå "humor og Ytringsfrihet" om å tøye alle grenser og valse over alle støvleskaft! "Du og Du så Frie vi er" i dette landet hvor det meste vi hører og ser i fjernsyn og rundt omkring er "lett underholdning og Ballong-TV" og hvor Alt synes å være lov så lenge det er i kategorien "humor og underholdning". JIPPI, VI KAN TEGNE HORN I PANNA PÅ PAVEN UTEN PROBLEMER! Takk og lov for "Ytringsfriheten"! Tro hva de sensurerte, forfulgte og undertrykte journalistene, skribentene og  forfatterne i land der folk Ikke har ytringsfrihet ,og ikke kan utgi den alvorlige faktainformasjonen de måtte ha om saker og ting, som ikke ustraffet får komme med samfunnskritikk eller politiske motkommentarer og avsløringer i det offentlige rom,  hadde tenkt om de hadde sett hva Vi bruker Ytringsfriheten vår til?!

Jeg vil ikke ha Lovforbud mot "blasfemisk humor" men det må gå an å følge noen etiske kjøreregler og bruke vett og forstand, for vi kan føle oss så "Frie" vi bare vil her oppe i nord, men verden er uansett som den er, og det man sier, skriver og gjør har Alltid en eller annen form for konsekvenser, enten det går i positiv eller negativ favør. "Blasfemisk satire" kan noen ganger være både morsomt og underholdende selv når den spøker med alvorlige ting. Mitt liv har ikke vært av det enkleste og mest smertefrie, men ved "etterpåfesten" den dagen jeg får en klassisk katolsk begravelse, så fremt jeg har venner igjen ;-), har jeg ytret ønske om at man bl.a spiller "Allways look on the Bright side of Life", fra "Life of Brian" av Monthe Pyton, en film som i sin tid skapte bruduljer :-) Filmen er morsom, "Blasfemisk" men på Ingen måte Ondskapsfull, og om jeg IKKE hadde vært kristen, hadde jeg nok på langt nær funnet den så morsom.

"/>





Selv har jeg ingen problemer med å smile litt av "human-etiske" vitser som denne:

En kristen mann var på vill flukt, med en Bjørn hakk i hæl.

Desperat ba han "Kjære Gud, gjør denne bjørnen til en kristen!"

Han kikket seg over skulderen, så bjørnen stanse brått, folde hendene mot himmelen og be;

"O du som metter liten fugl, velsign vår mat O Gud", før det var på fullt firsprang igjen ;-)

LITT morsom er den jo! Men jeg har erfart at noen human-etikere er vesentlig mindre humørfylte og lett blir snurte, fornærmet og forurettet om humoren går andre veien. "Du skal ikke le av Oss" som det står i Janteloven, men jeg trodde nå ikke egentlig at det var Den Human-Etisk Forbund var fundert på, skjønt jeg er en enkel kristen sjel med lite kunnskap, så det kan være jeg har tatt feil....Ulike nasjonaliteter, samfunnslag, miljøer og subkulturer har ulike koder for "hva man kan spøke med og hva som er morsomt", og i Human-Etisk forbund spøker man visst ikke med Human-etikken ;-) 



For Meg personlig er imidlertid "Døren høy og porten vid", så til dags dato har Ingen spøk eller grovis fått meg til å dette av stolen. Det er bare ikke alt som er like morsomt, og noe er mer til å gjespe enn til å le av. Om det for andre kunne vært både "langt over grensen for det vulgære" og "sjokkerende". Jeg har hørt det meste, og ørene sitter fremdeles på, om enn noe tunghørte :-) Jeg er vant med temmelig hardcore sekulær familiehumor. Det sartere sjeler måtte finne "pirrende morsomt" nettopp fordi det pirker borti deres tabuer, er nok jeg blitt heller imunisert for, men småunger med god oppdragelse i skikk og bruk synes fortsatt "bæsj og tiss og promp" kan være riktig så festlig, for det har man jo "ikke egentlig lov å si" ;-) Når man vokser opp med "En prektig kristen mor noe over the top, hvis røst stadig gjallet som basuner" og en far som, selv om han var snill NOK, kunne være en skikkelig vrien grinebiter, som lurte på "ka det va ho låg og mumla ætter" når hun ba kveldsbønn, og "en skikkelig Konfirmasjon" sannelig er jevngodt med juling, under barske kår i den nordnorske ødemarken, langt fra den kultiverte kristne sivilisasjonen, er det vel heller ikke så rart at barna utvikler en noe sær humor og lærer seg å tåle det meste ;-) Jeg ble født som et bestillingsverk, fordi pappa maste på mamma at han ville ha ei jente i barneflokken også, og fordi mamma maste på Gud om at det måtte bli ei jente. Og så ble jeg født da, på glattholka i en forrykende sydvestkuling, og vokste opp som den eneste heterofile i søskenflokken, i et hus som var bygd på toppen av en utdødd vulkan, med stadig aktive eruptive utbrudd i familien gjennom årene, så selvfølgelig måtte resultatet bli "noe spesielt" :-) Noen ganger har jeg bedt bønnen "Herre! Frels meg fra min famile!", men detter ned på at jeg antagelig er minst like ille selv, sett i forhold til "de normales normal", så jeg tror det er best at jeg bare "Stick with  the Tribe"! :-)

Det er så mange slags rare mennesker, men jeg har lært at alle mennesker som er til, er det fordi de er Ønsket, Villet og Elsket av Gud og at det er Han, ikke bare våre foreldre, som har gitt oss livet. Så ikke kom her da å si at Han ikke har humor! Noen ganger kan jeg fristes til å tro at Gud "kødder med oss". Hver gang vi tror vi har skjønt det, og "hvordan ting skal være", finner Gud på noe nytt, for å vise oss at "det ikke var helt sånn det egentlig var", eller for å forvirre oss såpass at vi skjønner at det er Han som er sjef og Headmaster. YOU CAN`T OUTSMART THE LORD! Ikke engang teologene, tror jeg....

Noen har en provoserende form for humor. Denne er grov (bildet under) men den har et tydelig og godt poeng. Jesus, min Herre, Sann Gud og det Helligste av alle mennesker ville aldri ha bannet. Men Guds kjærlighet er, som Jesus viste oss og lærte sine disipler, ubetinget, og han ønsker vi skal elske som Ham. Han hater ikke "den urettferdige", han vil at syndere og fiender skal vende om og gjøre rett og rettferdighet, så de slipper dom. Jesus ba Gud tilgi dem som korsfestet ham og torturerte ham til døde, men jeg tror Gud, slik Jesus var som menneske, kan bli både så trist og forrykende rasende når menneskene er så fulle av hat og ondskap og gjør hverandre så mye ondt. Han vil vi skal fylles med godhet. Vold, hat og fordømmelse driver ingen til omvendelse, det bare avler mer hat, fiendskap, motstand, trass og bitterhet. Enhver kristen er en synder, og som Jesus har tilgitt og tilgir oss, isteden for å fordømme og dømme oss, skal vi også tilgi andre syndere. Skal vi dømme og fordømme andre for det vi mener er synd, ja da burde vi jo selv være rettferdige og syndfrie, men er vi det? Nope! Så da fører vi jo strengt tatt bare dommen og fordømmelsen tilbake over oss selv. Gud vil gi oss "et mål, stappet til randen og fylt" men han sier også at med det mål vi måler opp med til Andre, skal det måles opp med til oss. Så jo rausere vi er mot andre, jo mer kan vi få av Gud!

Guds bud gir oss tilrettevisning til livet, men Jesus ga oss et nytt bud, som er det største og fremste av dem alle: Kjærlighetsbudet. Elsk! Ikke døm! Jesus bante neppe, men han BLE faktisk så Rasende på de som gjorde butikk på folks Gudstro, at han gjøv løs på dem på tempelplassen og veltet kremmerbodene over ende, og jaget dem vekk. DA var han ikke nådig! :-) Jeg kan ikke forstå at de som prøver å gjøre Jesus om til en pen og pyntelig figur som de kan flytte rundt på flanellografen i fred og ro, ikke innser at en som ved å brøle "BLI STILLE!" får selv bølger og storm til å jenke seg og stilne av, like fullt tror at Kun er som en slags Søndagsskolelærer, og like opptatt av "Skikk og bruk"....Var ikke det også noe han og hans disipler ble kritisert for av Fariseerne og datidens teologiske elite? "Du vaska ikke hendene dine før du spiste Jesus. Du skulle skamme deg!" Nei, Jesus hadde neppe passet som lærer på en kristen Friskole, når han ikke engang klarte å lære disiplene sine alminnelig bordskikk ;-) Men så er det nå også begrensa hvor redd man trenger å være for bakterier, når man er ifølge med en kar som vekker opp døde uten problemer! Det Er viktig å vaske hendene før man spiser, og alminnelig folkeskikk er også et gode. Men Jesus hadde endel andre og viktigere ting å lære bort, så han brukte ikke sin tilmålte tid på slikt. Men ennå idag har mange gode kristne, både legfolk og de med teologisk utdanning, så lett for å henge oss opp i religiøse detaljer og konformitet, mens vi taper det som er større og viktigere av syne! Men hvvis man ikke tåler folks humor, hva tåler man egentlig da?

 




Jesu liv lå langt utenfor Hans komfortsone. Hans livsførsel lå også utenfor det den religiøse eliten kunne tåle. Som kristne, så sant Jesus er vårt forbilde, får vi tåle litt og våge oss litt utpå, men også tåle og prøve å respektere at noen av oss kristne, bare tåler å flytte seg bittelitt ut av sin komfortsone av gangen, også når det gjelder humor. Det kan likevel ikke være bestemmende for vår livsførsel utenfor forsamlingen og menighetsfellesskapet, hva andre kristne mener og tåler, så lenge man tror at Jesus tåler det, og kanskje attpåtil tilgodeser litt ekstra, den som våger å tråkke litt ut av "de kristne kultur-rammene"? Jeg synder verken mer eller mindre om jeg tar et par øl på en "luguber" pub og prater litt med "de sosialt spedalske", som vanker der med større grunn enn meg til å gå dit. Det er umulig å bli luftsmitta av synd ;-) Hadde jeg imidlertid vanket der så ofte, og drukket så mye øl, at jeg fikk samme grunn til å gå dit som de fleste av dem hadde problemet vært større. Da gjelder det at "Slett selskap forderver gode seder". Men man kan fint reise til Roma uten å måtte "do as the Romans", noen ganger er det faktisk best å la være. De fleste "spedalske" Jeg kjenner er imidlertid bare mennesker som sliter med ulike ting, og langt ifra så "slette" som man vil ha det til. Og Deres takhøyde er stor! De dømmer ingen som kommer inn i fellsskapet og setter seg ned blant dem! De lar folk være i fred! De spør ikke hva det er om noen har en dårlig dag! Og de har mer utviklet evne til å le av seg selv enn det svært mange av "De Høye Herrer" besitter. Disse folka ler gjerne, for de Trenger virkelig noe å le av, og litt øl å skylle ned med, i en vanskelig hverdag!Er det noe som Ikke er til hjelp for dem eller gjør livene lettere for dem er det sure, sinte, humørløse folk som holder Moralpreken for dem, som snur seg bort som om de har skabb, og fordømmer dem som fortapte syndere. Skulle jeg sagt noe til dem da, måtte det være: KEEP SMILING! DON`T LISTEN TO THOSE PEOPLE WHO CALL THEMSELVES CHRISTIANS! JESUS GOT GOOD NEWS FOR YOU! Men det er så mye vanskeligere å si det på norsk ;-) Og iallfall i den settingen, hvor mange har blitt "vaksinert mot kristendom" nettopp av slike kristne. Med henhold til "de kjødelige fristelser en kristen kan bli utsatt for under alkoholens inflytelse" i slike syndens buler, må jeg personlig bare si at mennene på slike steder frister meg på ingen måte.

Så sånn sett er det et av de tryggeste stedene å gå, med tanke på tilstandene og de mange fristelsene i Den Norske Kirke. Jeg har nemlig en stor svakhet for "gamle lutherske prester", og de vanker ikke på lugubre kneiper. Så på "Piren Pub" er jeg trygg, helt uavhengig av antall runder øl! Jesus hadde Heller ikke kjødelige problemer, i sin omgang med syndige kvinner ;-) I lys av dette er nok jeg ikke en brøkdel så farlig for "Gamle lutherske prester", som "de gamle lutherske prestene" er for meg. For gamle prester, selv de lutherske, må da ha kommet veldig mye lengre i sin Helliggjørelse enn meg :-) Løsningen på dette problemet mitt, er neppe å emigrere til Italia, der det jo er færre lutherske prester, for da blir nok bare Paven neste offer for mine amorøse kjærlighetserklæringer! AVE MARIA! Men det hadde ikke hjulpet å be hvor mange som helst AVE MARIA, om ikke Jesus hadde "Washed my sins away". Skjønt så omsorgsfull, medfølende og snill som Jeg er, kommer jeg nok neppe til å falle for en katolsk Prest! De har nok å slite med selv, om de ikke skulle få meg på toppen, så jeg "tar det heller ut på lutheranerne"! :-) De synes jo uansett ikke å ta "det med synden" så særlig tungt! Men skulle jeg bli bannlyst noen gang, håper jeg ved Gud det er av Den Norske Kirke og deres presteskap, så er jeg tryggere ;-) Vi stakkars katolske sølibatærer må passe oss for DEN LUTHERKSE SYNDEN! De frister oss med sine enkle, uornamenterte prestekjoler og stolaer som overlater ALT til fantasien! Ja, bare tanken på at de HAR et seksualliv! O.M.G! Hadde jeg ikke vist bedre, hadde jeg bedt min katolske Sogneprest døpe meg på nytt og dukke meg helt under i vievannet en stund, om jeg med det kunne unnflydd "den lutherske djevelens listige angrep"! Har`kje gamle Luther laga NOK problemer for oss katolikker! Hadde ikke han begynt å lage trøbbel kunne jeg kanskje fortsatt ha Kjøpt meg fri fra "denne tiden i Skjærsilden". Men her får man ta det som kommer.

Både familehumor og vennehumor kan være svært intern. Her er et eksempel på "snill vennehumor med alvorlige undertoner" i form av litt humoristisk rollespill oss i mellom. Vi går tur og hun har på en aldeles latterlig men varm lue, hun drar den ned over ørene, setter opp et ansikt og spiller psykisk utviklingshemmet, hvorpå jeg sier "Du skal få et kamferdrops hvis du går på Andre siden av veien" (ikke sammen med meg). Temaet var mobbing, men vi fant det ganske morsomt!

Intern humor og "bransjehumor" kan styrke samholdet og bidra til et bedre miljø innad i gruppen, men for den som ikke tilhører "gruppen" kan det virke ekskluderende, siden man ikke "vet hva det går i" og ikke skjønner termene eller får med seg poengene. Og noen ganger kan humoren bli så "intern & eksklusiv" at det kun er den som kommer med spøken selv som humrer av den ;-) En periode av mitt liv, hvor jeg ofte fremsatte mine spøker med en helt alvorlig mine som om det var et alvorlig ment utsagn, mens jeg kanskje mente det stikk motsatte av det jeg sa, og med det "forvirret publikum", begynte jeg å alltid avslutte spøken med "det var bare en spøk", og da har man vel ikke akkurat truffet "målgruppen" :-D

GLEDE er en av Åndens Sanne frukter, og man trenger slett ikke være noe dystert hengehode selv om man er katolikk! Under et Skriftemål der jeg på Paulus ord, som advarer mot "unyttig snakk og grove vittigheter" bekjente jeg at jeg nok tidvis drar spøken litt vel "folkelig langt" ;-) Sa Pateren noe slikt som "At nordlendinger forteller groviser til hverandre, tror jeg ikke Gud lar seg affisere av, og jeg tror Gud heller vil at vi skal bevare humøret enn å ha så dårlig samvittighet på grunn av "Bad Jokes" som får oss til å le, Så jeg kan godt gi deg absolusjon, men jeg anser ikke dette som noen synd!". Jeg var litt usikker på den tilbakemeldingen "for Paulus sier jo så...", men da jeg ved neste skriftemål fikk det samme svaret fra nok en Skriftefar, måtte jeg bare gi meg ;-) Jeg kan vel ikke være "mer katolsk enn Paven"! :-)





Med min nordnorske lavkulturelle bakgrunn, vil nok den vulgære folkelige nordnorske humoren alltid ligge der i meg. Og selv om Programmet "Du skal høre mye", med Tore Skoglund fra "Rorbua" i Tromsø, nesten gjorde meg litt skamfull over min hærkomst, særlig når latterbrølene startet før vitsen var halvveis fortalt, så lenge det hele bare touchet borti det kjønnslige området, Ja så er det nå engang vitenskapelig bevist at det er fysiologisk sunt å le hjertelig. Å bevare et godt humør er en styrke i alle livets henseende. "Den avskyelige nordlendingen" er et frodig, livsfriskt, og hjertelig folk som ler fra magen, så får vi kanskje se gjennom fingrene med resten ;-) Den nordnorske kulturen er også blitt videreutviklet siden jeg var barn i nord, og selv humoren fremstår etterhvert "nesten like sivilisert som i resten av landet". Nordlendingene synes Fortsatt at sex er "Gøy"! :-) Og Den gleden må vel vi som slipper de lange, kalde vinternettene kunne unne dem ;-) Skjønt ofte er det de mest seksuelt frustrerte gamle mennene, hvis kone har "lagt ned butikken" for lenge siden, som spøker mest og grovest om sex. "De har det bare i kjeften, så la dem ha det lille de har if red" ;-)

Egentlig Føler jeg selv meg mye mer bekvem med en snill og "noenlunde renslig", lun humor, ordspill og gode poenger. Men jeg ser også nødvendigheten av  "barsk beisk ramsalt galgenhumor " og "ubarmhjertig selvironi" når det virkelig røyner på, eller man står i fare for å bli for sentimental, "dødsseriøs" og selvmedlidende. Som nordlendingen som på nesten mirakuløst vis overlevde et forlis i en forrykende storm på Vestfjorden, sa da han ble intervjuet av lokalavisen og fikk følgende spørsmål "Hva tenkte du da du satt der overskrefs på på båthvelvet?". "Jo, da tenkte æ, at æ hadde no alidri vært i et sånt dårlig humør" :-)

En annen gammel fisker sa at han lot være å tenke på alt som var trist, fordi han hadde oppdaga at han blei i "sånt søkkanes dårlig humør" av det ;-)

Husk også at selv den tristeste Klovn, sprer velsignelse, når han kan få folk til å Le av det som er trist og leit. Den velartikulerte Hoffarren med sin humoristiske snert og "narrefrihet" kunne tidvis både veilede Kongen, samt utvide og løfte perspektivet, og ta brodden av selv den mest tilspissede, fastlåste situasjon, komme med poenger pakket inn i humor som ingen andre kunne ytre ustraffet, og få folk til å le med sin ironi, vågalhet og "hodesnuende innfallsvinkel" der det lå et Dypt alvor i bånn. Den "uskyldige, lune milde humoren" gjør menneskesinnet godt, men den intelligente, ironisk avvæpnende, velartikulerte humoren kan også være et mektig Våpen....

I GOD "OPPBYGGELIG" HUMOR ER DET HELSEBOT ! OG EVNEN TIL HUMOR OG SELVIRONI, SOM ALT KAN BIDRA TIL "SINNETS MUNTERHET" ER GOD MENTALHYGIENE! VI TRENGER ALLE Å LE LITT AV OG TIL, LE OFTERE OG DYPT NED I MAGEN! 

"Salige er de som ler så de hikster og detter av stolen!"

GLEDENS HERRE, VÆR VÅR GJEST!

Fortell meg så hvor mange Bud jeg brøt da jeg skrev dette, så jeg kan gå og Skrifte :-)

 

 



Når "Den Rette lære" blir hatets Religion



Det er et Skrik som har vært i meg lenge! En smerte, en undring, en sorg over noen av disse "mest kristne og rettroende i egne øyne" som lar seg drive av hat, fordommer, og fanatisme som ikke lar seg snakke til rette, med en Blindhet som er til å gråte av, hvor mørket synes å ha blitt deres Lys, uten at de ser det selv...Hva skal man gjøre da? Når det ikke nytter å snakke, ikke nytter å la være å konfrontere og gå i hissig ordskifte men forsøke å stifte fred, ikke nytter å gråte.Var det ikke Jesus som lærte oss å Bygge vår tro på Fjell, med ydmykhet, barmhjertighet og framfor alt Kjærlighet? Og Han som nettopp refset og Advarte mot en hard, dømmende, egenrettferdig, Lovbasert, Hatefull Fariseersk Fundamentalisme, som plasserte "oss" over "dem"? Sa Han ikke at selv en vantro samaritan, et folk som i datiden var foraktet og ansett som mindreverdig enn jødene, som viser praktisk nestekjærlighet, er mer Rettferdig for Gud, og et bedre forbilde, enn selv den fremste og best ansette av "De rettroende", som går forbi uten å bry seg om den som er i nød? Jeg snakker om "Kristne" som heller en å være drevet av Guds Ånd som er Kjærlighet, heller synes å være motivert av et Hat mot "de som ikke er like gode som oss"; Det være seg mennesker av en annen tro, homofile og etniske folkegrupper. Leser de ikke selv den Bibelen de bruker til å dunke andre i hodet med? Dette står jo fullstendig i motsetning til Jesu lære, kjærlighetsbudet, fredens Evangelium. Også Paulus som de gjerne holder opp mot sine innbilte Fiender, forkynte da klart og tydelig, at Kjærlighet er viktigere enn Alt annet, selv Tro!

Jeg måpte litt da jeg fikk følgende kommentar etter å ha postet en link til en innsamlingsaksjon Røde Kors hadde for å kunne yte hjelp til de mange sårede, skadde, traumatiserte og redde, husløse barna i Gaza sist konflikten raste som verst og bombene regnet, med stor mangel på både medisiner, mat og vann inne i Gaza by. Han skrev: "Hvordan kan Du forsvare dette (at jeg ber om et bidrag til en helt politisk og religiøs humanitær organisasjon som Røde Kors! Min anmerkning!) når du vet det er mange Israel-venner i Norge?" Hvis dette er representativt kan man virkelig begynne å lure på om disse "Iraelsvennene" har tettere forbindelse og større lojalitet med Staten Israel, enn med både sine kristne palestinske brødre (For dem fins det endel av, selv om også kristne, og da ikke bare palestinske kristne, også opplever sterk hverdagsdiskriminering i Staten Israel!) , sin neste og Gud Selv! Det er trist og hårreisende når "gode kristne nordmenn" er så blindet av Hat mot "Israels Fiender" at de finner det uforsvarlig provoserende at Røde Kors som alltid søker å sette inn hjelpen der den trengs Mest, og for barn i Krig!" Hadde det vært et slikt blodbad på jødisk side, hadde selvfølgelig Røde Kors gått inn og bidratt der også. Røde Kors er jo nettopp en organisasjon som ble stiftet for å hjelpe sårede på slagmarken; På begge sider av krigslinjen, kun basert på hvem som trengte det mest! Røde Kors har aldri skilt mellom "fiende" og "venn" i sitt humanitære arbeid. Og der tror jeg endel kristne har noe å lære, istedenfor å delta i aktiv krigføring. Nestekjærlighet...? Krig, hvor "hellig" og rettferdig mennesker av ulik tro enn måtte anse den, er ikke Guds oppfinnelse eller ønske for noen mennesker, det er et menneskelig påfunn, som Alltid rammer uskyldige, barn og sivilister som ikke selv har noen aktiv rolle. Det liker nok han som ønsker å myrde, drepe og ødelegge mennesker. Det første drap som beskrives i Bibelen, da Kain drepte Abel, var imidlertid et sjalusidrap, utført i affekt, fordi Gud fant større behag i Abels offer. Som om misunnelse og drap noen gang har gjort noen mer rettferdig for Gud, eller bedre selv på noe vis! Men like fullt sparte Gud Kain, og holdt sin hånd over ham, for Gud har ikke behag i syndere, urettferdige og ugudeliges død. Han vil heller at de skal omvende seg, så Han kan lege dem, og føre dem på Rettferdighetens og Fredens vei. Og han velsigner den som hjelper voldsmannen på rett kjøl og lærer ham å vandre på fredens vei. Det gjør man ikke med å drepe et menneske. Noen ganger er det ikke vanskelig fra et rent menneskelig ståsted, verken å se rimeligheten og beveggrunnene for drap, og noen ganger kan man også innrømme det en viss rettferdighet, og finne det helt plausibelt og forståelig, som under 2.verdenskrig. Men noen "kristen dyd" blir drap i alle henseende ikke. Guds bud står fast, og sier klart og tydelig: Du skal ikke drepe! For en moralsk kristensjel, selv en soldat, kan det ikke være noen forlystelse å bære menneskeliv på samvittigheten. Det er en situasjon jeg håper jeg aldri kommer i, og heller ikke ville satt meg selv i, selv i "det godes tjeneste". Skjønt om noen peker på de du er glad i med et våpen, og du selv står med en pistol i hånden, hadde vel de fleste mennesker, meg selv inkludert, trukket av. Hadde vårt land vært under angrep eller okkupasjon av en fremmed, fiendtlig statsmakt er det nok også mange gode fredsæle nordmenn som hadde tatt etter våpen og kjempet imot, og gjort "sin plikt" for Kongen og Fedrelandet. Men selv ville jeg ikke "tatt lett" på, verken å drepe en drapsmann som hadde drept en av mine, eller en fiendtlig soldat! Og selv om jeg hadde blitt hyllet som en helt og latt meg rive med av det, ville jeg nok innerst inne like fullt ikke ha følt at jeg hadde gjort en moralsk god gjerning i seg selv, ved å drepe en fiende. For fiender er også mennesker, og menneskeverdet er av ukrenkelig og absolutt verdi i min verden, blott i kraft av å Være menneske! Men hvor ikke-voldelig man måtte påberope seg å være, tror jeg at så og si ett hvert menneske i en gitt situasjon kunne drepe et annet menneske.

Det er lett å sitte trygt på gjerdet i fred og ro, og vite bedre, når man ikke selv er midt oppi krig og konflikter og slipper å leve med terror og frykt. I slike situasjoner er det nok lett å miste hodet og la "reptilhjernen" overta. Man mister lett oversikten over den totale situasjonen, synet for årsaksforhold, og kanskje også den moralske vurderingsevnen, man agerer raskt, og klarer ofte ikke tenke langsiktige, kloke og fredelige politiske løsninger, man er i krig! Og fienden Skal bekjempes, holdes nede, undertrykkes, kontrolleres, nedkjempes eller  drives bort, selv om det på sikt kan medføre enda større problemer for en selv enn hva det avverger. De undertrykte og fattige hvis rettigheter krenkes, bygger opp et hat, som kan eksplodere i vold,opprør og revolusjoner. Og det finnes alltid noen som vet å utnytte slike mekanismer med egen agenda, og som gjerne spiller på folks religion. Det har vi sett mange eksempler på gjennom historien og i vår samtid. Å svare med enda mer overlegen vold, undertrykkelse, kontroll og fratatte rettigheter og privilegier ifht folk som har lidd store personlige og materielle tap, og ikke øyner håp for egen fremtid via fredelige løsninger, og heller ikke har så mye å tape lenger, gjør sannsynlig vis bare vondt verre og gjødsler hatet og opprørstrangen. Verdensamfunnet ser hva som skjer, det er ingen israelsk statshemmelighet, men etter det som skjedde med jødene under 2.verdenskrig, er det få som våger gå direkte i rette med Israel, og gjennomføre politiske og økonomiske sanksjoner, som følge av at de gjennom mange tiår har krenket palestinernes rettigheter, og internasjonalt vedtatte FN-resolusjoner om fordeling av land og med stor sannsynlighet har begått både krigforbrytelser og brudd på Menneskerettighetene, uten at det betyr at alt på Palestinsk side dermed er "godt og rett", for det er det ikke. De har også brutt internasjonal lovgivning, krenker menneskeverdet og utøst uskyldig blod, uten at det heller kan forsvares, rettferdiggjøres og aksepteres. Men Forstås, det kan det! Det internasjonale samfunnet i vesten og USA, holder fortsatt sin hånd over Israel, nesten uansett hva de foretar seg, og nå ser det ut til å være en terrorbølge fra palestinsk side, som i verste fall kan være opptakten til en ny intafada og blodbad. Men støtten til og forståelsen for det palestinske folk side av saken, og bevisstheten om deres situasjon har også økt i vesten. Desverre er det noen som prøver å gjøre det som er en politisk konflikt, til en religiøs og overveiende etnisk konflikt, med økende antisemittisme og angrep på jøder i vesten, som slett ikke er ansvarlige for Staten israels politikk, mens det i den jødiske delen av den Iraelske befolkningen er en generell, rasistisk negativ oppfatning av arabere flest, som folk man ikke kan stole på, blot på basis av etnisitet. Det gir ikke særlig godt klima for forhandlinger! 

Når vi leser historiene om de mange undergjerninger, velgjerninger mot folk som både tilhørte utstøtte grupper som samaritaner og spedalske, frigjøring fra urene ånder og sinnssykdom, og de mange andre helbredelser Jesus gjorde, sa han ikke En gang til de han hjalp og tilgav synder: "Din teologi og bokstavtro tolkning av Skriften har frelst deg!" Nei, Han sa: "Gå bort i fred, din Tro har frelst deg!". Mange av disse kjente ikke engang de jødiske Skriftene og Profetene og hadde aldri "gått på søndagsskolen", men de trodde! På Jesus! At Han var Guds Sønn, Frelseren, En Hellig mann og profet utsendt fra Gud! Jødenes lovede Messias! Og det var ikke de fremste av de Skriftlærde teologene, eller det jødisk-fundamentalistiske Fariseerpartiet som trodde mest! De som ble rangert høyest på den religiøse rangstigen, og som og også så seg selv som de fremste. Tvert imot! Det er flere løfter knyttet til å være liten, foraktet og lide nød i verden, uavhengig av religiøs tilhørighet, og erkjenne at man er helt avhengig av Gud i sin egen svakhet, enn til å leve som Konger i verden, være egenrettferdig og nyte ære av verden. Men det er Håp for alle, rike som fattige, høye som lave, Vismenn som dårer, sterke som svake. Men Jesus har gitt de aller minste og svakeste en forrang fremfor de store og sterke, og i særdeleshet alle små barn. Når vi gjør disse minste ondt, og unnlater å hjelpe dem, går det ikke upåaktet hen i Himmelen. Og gjør vi velgjerninger mot noen av dem, mister vi heller ikke vår lønn og velsignelse, om vi så bare hjelper og gjør en liten velgjerning for en eneste en av dem. Men Nåde den som forfører et lite barn som tror på Jesus, og lokker det til synd. Det mennesket får en hard dom, enten vedkommende er en kristen Prest eller hva det måtte være. De som gjør slikt med viten og vilje og skader de små, enten det er "fiendens barn" eller egne barn, frykter ikke Gud. Men det burde de virkelig gjøre! Særlig vi som bekjenner oss som kristne og vet hva Jesus har sagt om dette! Den som vet bedre, og likevel av fri vilje, og fult ut ansvarlig for sine handlinger, gjør det som er ondt, får en mye hardere dom enn den som synder av vannvare eller fordi han ikke vet bedre. Hvem av oss kan med full sikkerhet si hvor grensen for Guds Nåde går, selv om vi er aldri så troende Kristne? Det vet vi like lite om som hvor langt Guds Nåde rekker, og hvor dypt, høyt og vidt hans kjærlighet omfavner syndere. Vi vet bare at Hans Rettferdighet er større enn vår, og at Hans kjærlighet og barmhjertighet rekker lenger enn menneskenes kjærlighet og godhet. Vi burde også vite at den smerten Jesus gjennomgikk, Gudsforlatt på et kors og gjort til synd, var større enn noe menneske har opplevd og kan bære. Intet menneskelig er Ham fremmed, Han er prøvd i alt, konfrontert med alt. Og Han gjennomgikk det i Kjærlighet og lydighet fullt ut overgitt til Faderens vilje, til Frelse for alle mennesker i verden.  Men det er et MYSTERIUM verdens barn ikke kan fatte og gripe, men anser som uforståelig dårskap og galskap, så lenge de ikke vil gripe det i Tro. Og enn så lenge fatter de ikke hvordan Vi kan tro på dette med fullt alvor og overbevisning, attpåtil ellers normale, sunne, friske, velfungerende, høyt utdannede og opplyste mennesker! Jeg er ikke dermed av den overbevisning at de som ikke tror går lukt i fortapelsen. Så kjip er neppe den gode Gud! Og om jeg kan elske en ateist, og se noe godt i vedkommende, hvor mye mer skulle da ikke den Gud som Er selve Kjærlighetens Kilde, elske vedkommende? Det er ikke i menneskets makt å definere og begrense Gud og Den Hellige Ånds virke i verden! Er det ikke Han som har skapt, gitt liv til og virker til å ville og gjøre det gode i Alle mennesker iflg den kristne lære? Noen ateister er da vel så snille og gode mennesker, og utretter mer godt i verden for andre mennesker, enn en endel kristne. Skulle ikke Gud lønne dem for det...? At de setter spørsmålstegn ved om endel av oss troende og ulike religiøse og erklært kristne mennesker er "helt gode" og riktig vel bevart er heller ikke så rart :-)

"Den store, hvite flokk" er en broget forsamling som teller mange sorte får. Og noen er hakket mer sykelige i sin religionsutøvelse og lengre ute på viddene enn andre i sine varianter av "den rette lære". Det er ikke til å komme ifra. Da kan jeg korrigere og påpeke at det altså ikke er noen forutsetning for frelsen å si farvel til moderne vitenskap, forståelse for det rent menneskelige, vidsyn, toleranse, og alminnelig vett og forstand....Skjønt litt skakkjørte og skeive kan vel noen og enhver bli av denne vår vakre verden og de ville tilstandene på jorden ;-) Tanken har slått meg at vi kristne kanskje burde prøve å fremme det som er godt for andre mennesker, isteden for å gjøre livet surt og ulevelig for andre. Er det kanskje rom for samarbeid og relasjoner i bredden, med andre gode mennesker, isteden for segresjon og fordømmelse hvor vi "siste tiders heldige", murer oss inne i "de skinnhelliges samfunn", fordømmer de som er "utenfor" og av en annen oppfatning enn oss selv, mens vi anser oss selv som mer "riktige" enn andre mennesker? Først menneske, så kristen! Siden når ble man mer fullverdig og verdifull og eiegod som menneske, av å "dra Jesus-kortet"? Jesus har jammen fått skylda for Mye på grunn av oss kristne...."Never mind! Kast det på Jesus!". Har ikke den stakkars mannen hunget på et kors i vårt sted allerede, og lidd nok på grunn av syndene våre, om ikke vi kristne ikke skal spikre Ham opp og bringe Ham og Hans navn i vanære igjen på grunn av det gale vi gjør? Hvem vet om ikke Jesus fremdeles gråter over Jerusalem og det onde vi mennesker, særlig oss kristne, driver med, og fortsatt lider med de som lider! Og tenker som meg: Når skal de holde opp, når skal de vende om, når skal de ta til vett og slutte å misbruke mitt navn og gjøre ondt på jorden? Men jeg har også syndet. Hvor lenge og mye skal mennesker lide, før vi er ferdige med Synden? Når er begeret fullt, og smertens kalk uttømt på jorden? Hvor mye hellig blod må utøses? Hvor mange flere sønner skal ofres? Hvor mange flere barn må vi sprenge i filler og lemlestes, i den tro at vi gjør noe godt og til overmål tjener Gud? Jesus er sannelig ikke skuggeredd som kan tåle oss mennesker. Vi skal være glade for at Gud ombestemte seg og inngikk en pakt med mennesket, da Han vurderte å utslette menneskeheten på grunn av all ondskapen de stelte i stand, og isteden bestemte seg for å frelse oss, selv om vi fortsatt holder på på samme måten. Men en dag Skal verden og menneskene dømmes og alt det onde utslettes og skilles fra det gode. Da gjelder det å være på den rette siden. Enn så lenge lever ondt og godt side om side, og ugresset lukes ikke ut av frykt for å skade og rive opp hveten. "Frels oss fra det onde!" ber vi, og det gjør vi sannelig med rette i en verden der det er så mye ondt. Men hvorfor gjør vi da selv fortsatt det som er ondt....Kan ikke engang Guds godhet mot oss som kristne, drive oss til omvendelse? Når jeg sier "vi" taler jeg på vegne av alle kristne, for er det ikke det Gud vil? At vi skal være Ett i Kristus. Når et lem så synder, fører det skam og vanry over hele legemet. Da kan vi med rette be "Herre, miskunn deg over oss", bekjenne våre synder i samlet flokk og be om Guds Nåde. Mon tro hvor lenge "de kristnes" gjerninger, skal vitne mot vår Herre og den lære Han forkynte og praktiserte? Den Hellige Ånd som gransker våre hjerter og nyrer sukker dypt. Men bedre måtte det vel være at alle omvender seg og hele Legemet blir renset helliggjort til Alle greinene bugner av god frukt, heller enn at noen lemmer kuttes av og kastes på ilden. Men enda verre er det om hele legemet går i forråtnelse. Jeg er ikke den rette til å dømme. Jeg er bare et menneske. Gud vet alltid best, så jeg overgir meg så langt det står til meg, til Hans vilje. Så hjelpe meg Gud!

Er det noe av det jeg har skrevet her, som Ikke er i samsvar med Guds vilje og den Sanne uforfalskede lære? Det kan godt være! Vi mennesker er feilbarlige, og kan ikke stole blindt på vår egen forstand, så jeg klamrer meg til Nåden. Jeg håper og tror den rekker. Intensjonen var iallfall god. Om Gud vil velsigne Mitt arbeid, tar Han over der jeg kommer til kort. Så da overlater jeg "Verket" til Ham og mine lesere, og håper det faller i god jord. Det er skrevet med medlidenhet med de små barna, med et sukk over kristne som er så harde og uforsonlige, med et Håp og en inderlig appell om å søke og stifte fred, vise barmhjertighet og nestekjærlighet og ikke gjøre ondt, nyansere og om mulig hjelpe noen til å se saken fra flere sider enn den ene, i et større kristent perspektiv. Ikke med fordømmelse, bitterhet og hat! Jeg er ikke Sint. Jeg syns tvert imot det er sårt, når kristne trosfeller setter opp skylapper og ikke vil lytte, er hissige, harde, ubarmhjertige, hatefulle, hevnlystne, fiendtlige og uforsonlige, og griper etter sverd, hugger og biter og reiser murer av granitt,  og endatil utpeker medkristne brødre og søstre som sine Fiender. Jeg tror ikke det er slik vi kristne bør være, eller at Gud har behag i dette. Jeg tror heller ikke Jesus stiller seg steilt på verken den ene eller andre siden i den politiske konflikten i midtøsten, men heller midt i mellom, som Fredsfyrste og brobygger som ønsker å lege og lindre lidelsene på begge sider, men aller mest de som lider mest. Og at det også er det vi kristne er kalt til. Terror, krig og frykt det er imidlertid langt unna Fredens Evangelium, Det gode budskap og Kristi gjerninger og vilje. Slikt er nok til større behag for Fanden sjøl.

Er Budene opphevet på grunn av Nåden, og ingenting lenger synd eller galt? Nei, jeg har et konservativt Bibelsyn, men jeg prøver å ikke gjødsle det med eget hat og personlige fordommer! Jeg respekterer også menneskets frie vilje, og det er ikke min oppgave å gå rundt og fordømme folk ut fra slikt som hvem som elsker hvem og "synder etter loven" og heller ikke kjenner eller tror på verken Loven eller Gud! Så lenge de ikke gjør noe inhumant, og juridisk straffbart som skader andre eller tvinger andre til handlinger de ikke selv vil! Jeg kan heller ikke tvinge noen til å tro! Den Frie Vilje er gitt oss av Gud, og Selv respekterer Han den så til de grader, at han også lar oss velge Ham bort! Vi kan ha vår morallære, vår tro og våre skikker innenfor våre respektive trossamfunn, men det er ikke vår oppgave å dømme de som er utenfor! De står fritt til å gjøre slik de vil innen gjeldende lovs rammer og rettigheter, og et godt, demokratisk samfunn må ha lover som i størst mulig og rimelig grad ivaretar alle mennesker, uavhengig av etnisk bakgrunn, seksuell legning eller livssyn. De som i større eller mindre grad, måtte prøve å jobbe frem "en Kristen Stat styrt i samsvar med Moseloven", og straffe alt som bryter med den, er fullstendig på linje med Fundamentalistiske Totalitære regimer styrt etter Sharialovgivning (Sharia-lovene innbefatter mye godt det samme som Toraen, eller Moseloven som vi sier!) Det må gå an å ha to tanker i hodet og hjertet med samtidig! Vi kan søke å leve i samsvar med Bibelens rettledning for rett og galt, og også Kirkens regler, bud og lover internt. Men selv om man med det mener at det ene er bedre enn det andre, at noe er rett og godt, og at andre ting er synd, ligger det da ikke i Den Kristne lære at vi skal hate synderne? I så fall må man kanskje spørre seg hvem synden skader? I mange tilfeller kan jeg ikke se at den skader så mange flere enn de som selv er frivillig involvert, og ofte ser det også ut til at de selv lever godt med det. Så hvorfor skal vi fordømme dem, kaste stein, mobbe og gjøre livet surt for dem? Hvorfor skal vi ikke tåle dem og bry oss om dem som mennesker uten å moralisere og prøve å Tvinge vår tro og våre holdninger på dem? Er det oss de skader? Om folk er "Mindreverdige mennesker" fordi de synder, bør vi Sannelig Alle bøye hodet, for ikke En av oss er uten synder! "Don`t judge others because they sin different from you!" Å rettlede og veilede i samsvar med Kirkens tro og lære, som i mitt tilfelle er den katolske, og stille visse krav og forventninger til de som frivillig har sluttet seg til vår Tro ved eget valg, er en annen sak! Man må levne selv katolikker en evne til å tenke og velge fritt for seg seg selv, ingen Tvinges til å Fermes og opptas i menighetens fulle fellesskap, men gjør man det slutter man seg også til en Felles tro, og forplikter seg på Kirkens lære. Likefullt faller vi i synd om og om igjen vi mennesker, katolikker flest sikkert like meget som andre! Skulle vi med det Ekskludere, hate og ta avstand fra oss selv????

Tenk hvor mange vi kristne kunne vunnet for JESUS, hvis vi hadde hørt på Ham, tatt Ham på ordet, elsket hverandre og alle mennesker, og med det vært et avbilde av Guds Kjærlighet, han som elsker alle, døde for alle menneskers synder, og ønsker å samle alle under sine vinger som ei hønemor, så vi kan bli legt og frelst fra Våre Egne synder, vår egen ondskap?!Jeg vet ikke. Dette er noe jeg lenge har tenkt over og kjent meg "frustrert" over, men det er fryktelig vanskelig å formulere klart i ord, hva det jeg ønsker å formidle, for det er ikke mer krig, hat og konflikter jeg ønsker å utløse, og for noen har jeg vel strengt tatt nesten gitt helt opp å tale til fornuften. Kanskje kan jeg likevel nå frem, fordi dette er noe som "ligger meg mer på Hjertet" enn det baserer seg på teologi og dermed ligger langt under "Akademias" nivå, men nettopp ved det Kan det jo hende det går inn litt mer sentralt enn blot i hodet! ;-)

ALLE Barn i særdeleshet er elsket av Gud og Mye verdt for Gud, uavhengig av hvilken etnisititet og religion de tilhører eller hvem foreldrene er. Det må være Noe Alvorlig galt med "en kristen" som ikke ønsker at små barn i en krigssituasjon skal få hjelp, mat, vann, husly, medisiner, medisinsk behandling, spykososial førstehjelp og alt som kan gjøre livet bare Litt mer utholdelig og bidra til overlevelse, fordi barna er "Fiendens barn"! Hvordan kan små krigsrammede barn i Midtøsten bli utpekt som "Fiender" av en voksen kristen mann som lever i fred og velstand i Norge, og har det godt? Og la seg provosere av en bønn om å gi en liten skjerv for å hjelpe små, redde, skadde trengende barn? Hvilken lære er det slike "Israelvenner" bekjenner seg til? DET bryter iallfall klart med min kristne barnelærdom, som jeg Guds Nåde ble velsignet med i en vanskelig situasjon...."Eg synas titt at det høvar best, å hjelpa dei som det trenger mest", vise barmhjertighet, omsorg og nestekjærlighet for de som lider, de som blir undertrykt, de fattige, de fordrevne, de fremmede, de syke, de små og svake. Det er helt uavhengig av etnisitet og politiske motsetninger, og i særdeleshet når det gjelder barn. Morshjertet er det samme enten det er en liten jødegutt eller en liten arabergutt som trenger, trøst, vern og hjelp. Eller et lite livredd, krigsskadd og traumatisert "nazi-barn" for den del! Det er ikke barnas skyld at vi voksne har gjort verden slik den er. Barn er barn! Men det er ikke alle som får lov til å være barn. Noen barn blir tidlig frarøvet sin uskyld. Det gjaldt de stakkars barna som ble sendt i konsentrasjonsleir under 2.verdenskrig, det gjelder enhver barnesoldat i verden, det gjelder barn som blir brukt til terrorisme og sprenger seg selv i filler! Det gjelder ethvert krigsskadd og traumatisert barn. Det gjelder alle barn som blir utsatt for vold og overgrep og lever under forferdelige humanitære forhold, enten overgrepene de er av fysisk, psykisk eller psykososial karakter. Det gjelder faktisk også alle barn, uansett hvor godt de ellers har det, som blir inndoktrinert av de voksne til å hate og forakte andre mennesker pga etnisitet, hudfarge, religion, legning, lyte/ handicap og kjønn. Fra naturens side er barn mye mer tillitsfulle, spontane og åpne for de som er "annerledes" enn vi voksne ofte er. Ingen blir født med fordommer og hat mot andre mennesker i hjertet! Er det ikke bedre at vi voksne lærer barna at selv om det er mye ondt og farlig i verden, og ikke alle mennesker er like snille, er alle mennesker like mye verdt uansett, og at man ikke skal dømme enkeltmennesker på bakgrunn av alle disse ytre tingene og kategoriene vi voksne setter hverandre i, og at det ikke er slik at alle mennesker som tilhører en bestemt kategori er "onde" eller "snille", men at alle mennesker er forskjellige hver for seg? At Gud har skapt mennesket i sitt bilde, og at alle menneske derfor er verdifulle og har Noe godt i seg? Du kan ta en liten baby fra hvilken som helst biologisk mor i hele verden, og adoptere det bort. Hvis det kommer til en kvinne som er en god og omsorgsfull mor, aksepterer og elsker barnet henne uansett om hun er jøde, greker, svart, lesbisk, eller mangler en fot. Jeg gjentar: Barn er barn, det er vi voksne som lærer dem å hate, og sette mennesker i bås, og dømme mennesker på generelt grunnlag etter ulike de ulike kategoriene!

Jeg hadde kontakt med en palestinsk mor over internett , sist bombene smalt over Gaza, som nettopp hadde mistet sin mann i krigen. Han var sivilist og deltok ikke i kampene. Hun fortalte meg en ting som gjorde særlig inntrykk på meg. Hun klarte nemlig å få barna med seg og flykte over til Jordan, men da hennes lille datter gikk gjennom den israelske sikkerhetskontrollen pep det, og en av soldatene sier sint til henne: Har du kniv! Den lille jenta som har mistet sin far og er dypt traumatisert og fryktelig redd ,gråter og sier "Nei, jeg har protese!" Hun mister beinet i forrige krig. De var likevel "heldige" som var bemidlet og hadde kontakter slik at de kunne komme seg unna krigen og bombene. De fleste som ble igjen der inne, hadde ingen mulighet til å komme seg ut. De fleste der inne var etter det norske synet mindreårige og barn. Gjennomsnittsalderen på befolkningen i Gaza er rundt 18-20 år! Og de fleste barna der inne, har opplevd å miste noen av sine nære og kjære; En onkel, en bror, en lekekamerat, en bestefar, eller bærer selv fysiske skader etter bomberegnet. Traumatisert av krig er de alle som er litt over spedbarnsalder og har opplevd det. Og den humanitære sistuasjonen er ikke god. I perioder har det vært mangel på både mat, rent drikkevann og medisiner, og mange har fått hjemmene sine bombet i filler. Hovedandelen av de som har blitt drept eller såret er sivilister, og ikke Hamas-soldater som har deltatt aktivt i kamphandlingene. Er det rart det avler hat, motstand, Fiendebilder av de israelske jødene, vold og terrorisme...? Det er hjerteskjærende og veldig trist! Men selvfølgelig er det akkurat like trist og grusomt når tilfeldige, uskyldige, jødiske sivilister blir utsatt for vold fra paletinere, skadet eller drept! Det er en voldsspiral, som ingen ende synes å ta! Og en konflikt som ikke kan løses med enda mer vold fra begge sider, og fortsatt etnisk undertrykkelse av palestinere, selv om man også godt kan forstå Israels frykt og behov for å beskytte den jødiske sivilbefolkningen. Men i denne konflikten er det uten tvil palestinerne som har lidd mest, og hatt de største tapene, gjennom mange tiår. Men hvor glade og tyskervennlige var vi da, når nazistene kom og okkuperte Vårt land? Var det ikke en gjeng av "gutter på skauen" som slåss imot, og sprengte noen bomber her og der? For nazistene var De terrorister og sabotører, for oss er de Helter. Ser man det fra den siden, kan det forstås at noen palestinere ser på Hamas og selvmordsbombere som driver det vi, og jødene, oppfatter som ren terrorisme som motstandsfolk og Helter! Jeg klarer å se det perspektivet men jeg anerkjenner det overhodet ikke! Det Er ikke godt, og det fører ikke til noe Godt, verken for jøder eller palestinere! Men skal konflikten løses krever det dialog og at man lytter til hverandre og prøver å se ting fra den andres side, isteden for å bare kaste steiner, si "Korsfest! Korsfest". Det er bedre å bygge broer mellom mennesker, en å bygge steile, ugjennomtrengelige murer! Da er det ikke rom for dialog, da snakker man til veggen, og alt blir fastlåst i en evig konflikt! Konflikten i Israel/Palestina er en konflikt som Kun kan løses med politiske og diplomatiske midler. Det er en konflikt som har vart så lenge, med så store tap, sår, hat og frykt på begge sider, at vi som kristne burde forplikte oss på å bringe inn litt kjærlighet og bidra til å stifte fred og bringe legedom til begge parter, selv om det kan synes umulig, isteden for å støtte den ene eller andre siden militært. La oss heller styrke den humanitære innsatsen.

"No hate Palestinians! No hate Jews!" Mest av alt burde vi som kristne kanskje prøve å styrke våre bånd med våre medkristne søstre og brødre på både palestinsk og jødisk side og se om det kan gjøre en forskjell,  og være en brobygger som kan bidra til fred? Men uten en viss rettferdighet, og like rettigheter for Alle innbyggerne, uavhengig av etnisitet, pg uten at Palestinerne får tilbake sin del av landet, kan det neppe bli Fred før Jesus selv kommer tilbake. Og det kan jo drøye! Dette er jo heller ikke noen egentlig religiøs konflikt, men en politisk konflikt som handler om land og rettigheter. Og Jesus, ja han er, var og blir upolitisk, og henvender seg snart til jøder, snart til utstøtte, foraktede og sosialt spedalske samaritaner, og tollere som jobbet for den romerskeokupasjonsmakten. Han er ikke bare jødenes, men også muslimenes, de kristnes og grekernes dommer og Advokat. Og lærte ikke han oss at Løftene til "Israel" og da ikke til Staten Israel, men til Guds Folk Israel! ikke til de som er Abrahams ætt av blod, men de som av hjertet deler Abrahams tro og med det er Guds barn, og sånn sett er vel også vi kristne "Israel"...? Både jøder og muslimer lar seg omskjære, men Jesus var ikke så nøye på den ytre omskjærelsen, han var mer opptatt av hva som foregikk inni hjertet på enkeltmennesker. Men djevelens advokat er Jesus ikke! For djevelen vil bare så splid mellom folk, myrde, stjele, drepe, lyve og ødelegge. Han vi ikke fred, forsoning og enhet mellom folkeslagene. -Eller mellom mennesker og Gud! Han ønsker heller å nøre og holde liv i alle konflikter som er, og bærer ved til hatets bål! Jeg anerkjenner ikke Hamas politiske mål, og heller ikke deres metoder! Jeg anerkjenner at staten Israel er kommet for å bli. Men jeg anerkjenner den Ikke "som en ren jødisk Stat bygger på etnistitet" og i den form den idag utøver sin statsmakt på bekostning av palestinske rettigheter! Like lite som jeg anerkjente Apartheidregimet i Sør-Afrika, der svarte ble diskriminert og hvite hadde forrang og fordeler fremfor dem, basert på hudfarge! Jeg kan heller ikke anerkjenne et Sør-Afrika det svarte har tydelig forrang og rettigheter framfor hvite! Jeg anerkjenner Likeverd, like rettigheter og gjensidig anerkjennelse mellom svart og hvit, jøde og palestiner. Jeg anerkjenner heller ikke antisemittisme, eller noen form for rasisme, selv om jeg er uenig i Staten Israels politikk. Det er to ulike ting! Skulle jeg hate nordmenn flest om de som sitter i regjeringen vanstyrte landet på en slik måte at det ble inndelt i en gruppe som hadde forrang i alt, og en gruppe som ikke hadde de samme rettighetene som nordmenn...? Jeg anerkjenner en jødisk/palestinsk stat hvor alle har de samme rettighetene, uavhengig av etnisitet og livssyn! Jeg anerkjenner eksistensen av Israel OG Palestina! Å være palestiner er aldeles ikke synonymt med å støtte eller tilhøre Hamas. Mange palestinere har også fått familiemedlemmer drept av Hamas. Men under massive militærangrep fra en felles ytre fiende, som i sist krig mot Gaza og mange ganger før det, hviskes skillelinjer og interne motsetninger ut. Sånn sett styrker disse krigene som i overveiende grad fører til store tap på palestinsk side, mens den israelske befolkningen ikke rammes på langt nær så hardt, Hamas stilling og innflytelse i den palestinske befolkningen. Denne konflikten KAN ikke løses med vold og gjengjeldelser! Og Gud forby heller ikke med etnisk rensning, masseutryddelse og et nytt "Holocaust"! Det er likegyldig om det er jøder eller palestinere som slaktes ned for fote, begge deler er like ille. Det vi dessverre ser er en voldsspiral som bare akslererer, mens jødene sier "Shalom" og muslimene sier "Salem": Fred!, fred!, og det er ingen fred.

Hvem er så rettferdig for Gud? Den kristne som griper til sverd og dreper for "den gode sak", eller en barmhjertig samaritan som bistår humanitært og er villig til å ofre livet i fredens og skadde og lidende menneskers tjeneste, og som lønn for strevet i tillegg må tåle onde anklager og motstand fra kristne? Jeg tenker på folk som Mads Gilbert og Erik Fosse. De har reddet mange liv, og forbundet mange skadde, og ikke En gang løftet hånden for å gripe etter sverdet. Men de er Ikke kristne! Noen står oppreist, berger liv, trøster pårørende og hjelper sårede selv når de står til knes i blod og det ingen ende vil ta, uten tanke for å ta til våpen. Tror dere Gud bryr seg om hvorvidt vi redder livet på "feil folk" eller ikke, og hvem sine barn vi trøster og pleier, så lenge vi gjør det som er Godt, og berger liv isteden for å ødelegge liv? Jeg tror ikke det! Å yte humanitær innsats for mennesker i nød, redde liv og pleie syke, kan Aldri være galt i Guds øyne, Han som vil ethvert menneske vel! Hva man ellers måtte mene om og ha å si på et menneske som gjør slike gode nestekjærlighetsgjerninger i praksis, er irrelevant for gjerningen, for den er og blir God. Er det ikke viktigere å faktisk gjøre gode Gjerninger, enn å ha "riktige Meninger"? Sett nå kjære Israelsvenn at du kom inn på akutten ved Tromsø sykehus hvor Gilbert er lege, og du holdt på å dø. Hadde du foraktet at han reddet livet ditt? For det ville han som lege forsøkt å redde, uansett hvem du er og hva du mener, og om du er etnisk norsk, palestiner eller israelsk jøde! Han ville i den situasjonen ikke latt Netanyahu dø heller, og det ville ikke jeg heller! Jeg ville med den medisinske kompetansen jeg besitter gjort alt som stod i min makt for å redde ham, selv om jeg hadde en skadd venn på siden, dersom situasjonen var mer prekær og livstruende for Netanyahu! Hadde Dr.Gilbert levd under 2.verdenskrig, kjent til hva som foregikk i konsentrasjonsleirene og hatt en mulighet til å slippe inn og gjøre en god legegjerning for ofrene, kan du banne på han hadde vært der! Det er altruisme og sann humanisme! DET er "den barmhjertige samaritan", han som ikke stod så høyt i kurs hos de Skriftlærde og Fariseerne! I slike tilfeller har det ikke betydning verken for den som mottar hjelpen, eller for Gud, hvilken religion du bekjenner deg til, hvilket "parti" du tilhører eller hvilken sosial anseelse du har, men Hva du faktisk GJORDE. Og streng tatt, om jeg som Røde Korser stelte sårene til selveste Hitler, min Fiende! En ond mann! Ja så var MIN gjerning ikke mindre god av den grunn. Som Røde Korser KAN jeg ikke skille mellom fiende og venn ifht hvem jeg yter hjelp til i en krisesituasjon, jeg er forpliktet til å prioritere den som trenger hjelpen mest. Slik er det også for enhver Lege som arbeider ved et norsk sykehus. Når Mads Gilbert likevel Har valgt side i Israel- Palestina konflikten, er ikke hans Legegjerning Mindre av den grunn!

Så er det når det kommer til stykket ikke så viktig HVEM eller HVOR vi hjelper syke, skadde og nødstedte, og HVILKE  liv vi redder, men AT vi gjør det. Og at vi IKKE tar eller Ødelegger liv. Jesus tok ikke liv, han gav sitt Liv, Er Liv, Gir Liv og alt Liv er skapt ved Ham fra begynnelsen. Gud har ikke behag i at et eneste menneske dør i sin synd, eller på grunn av andres synder! Jesus skader ingen mennesker, ødelegger ingen. Han ønsker å Lege og frelse alle mennesker. Jesus engasjerte seg heller ikke i den politiske situasjonen i sin samtid, og valgte faktisk ikke side For jødene mot den romerske okkupasjonsmakten heller, og han frelste en romersk soldat iflg Evangeliet! Esksiterende motsetninger mellom ulike folkegrupper var han heller ikke særlig opptatt av. Er det ikke HAN som skal være vårt forbilde som kristne? Vi har alle en Lang vei å gå før vi er Fullkomne som kristne! OG VI HAR DA ALDRI FÅTT NOEN INSTRUKSER FRA HERREN OM Å HJELPE "PETERS SVIGERMOR OG YPPERSTEPRESTENS DATTER", MEN IKKE DE SPEDALSKE, DE UTSTØTTE SAMARITANENE, DE FORAKTEDE OG LITE ANSETTE GRUPPENE I FOLKET, INNFLYTTEREN, DEN FATTIGE, DEN FREMMEDE OSV???? Vi har da vel heller ikke fått bud om å elske jøden Mer fordi han er av jødisk avstamning, eller grekeren mindre fordi han er greker??? I Kristus som kristne betyr det heller ingenting om vi er mann eller kvinne, jøde eller greker, slave eller fri mann, høy eller lav, for vi er alle ett i Kristus og har bud om å Elske hverandre som søsken. Se på og sett dere godt inn i hvilke grupper og mennesker Jesus omgikkes og henvendte seg til, hvem han helbredet og tilgav, og hvilken plass disse menneskene hadde i samfunnet, og hvordan de ble sett på av "Det gode selskap"....Hvem var det derimot han refset mest og talte hardt til? Er så Jeg bedre enn andre kristne? Neppe og heldigvis er det mange som er mye bedre enn meg! Men jeg skulle virkelig ønske, og streber mot med Bønn og tillit til Gud, å bli den Aller Beste kristne utgaven av meg selv! Og jeg ønsker og ber om det samme for alle andre kristne og! Tenk om vi VAR fullkomne, og bedre enn de som ikke er kristne alle sammen! For en Forskjell vi kunne utgjort til beste for verden, og hvor mange sjeler vi kunne vinne ved det!!!! Kunnskap, teologi og boklærdom er vel og bra, og nyttig til mye. Men der meget kunnskap kan blåse opp og lede til Hovmod, Bygger Guds Kjærlighet, og kjærligheten til Gud og til hverandre oss opp og lærer oss ydmykhet. Så la oss søke, jage etter, dyrke, fylle oss med og utbre denne Kjærligheten, og ikke det motsatte. Det krever en villig ånd, god vilje og bønn. Sinne, fiendskap, splittelse, hat, dom, hevnlyst, stolthet, selvopphøyelse er IKKE Guds vilje, det er rent kjødelig eller direkte Ondt!

Har ikke jødene rett til å forsvare seg og kjempe for sin rett? Har ikke palestinerne rett til å forsvare seg og kjempe imot, sloss for sin rett, når de blir angrepet? Joda, rent menneskelig og politisk går det an å forstå Begge parter, og innrømme dem rettigheter. Men hvor fører det hen? Blir det FRED på den måten, og er det en kristen dyd å delta i kjøttkrig...? Hele konflikten og alt dette blodet som renner og roper på mer blod, gjør vondt i og sårer MITT kristne hjerte. Det er ikke, var ikke sånn det skulle være. At menneskene gjør det hellige land til et slakterhus, som om det ikke var utgytt nok blod i Jerusalem...KAN IKKE ENGANG KRISTNE HOLDE OPP, OG SLUTTE Å HATE OG DREPE?! Skje Din vilje ber vi Gud, og følger vår egen...Hvordan kan DETTE være Guds vilje...?

Jesus ble født som jøde, og oppfylte den jødiske Loven til punkt og prikke, slik den var ment av Han som ga den til Moses. Men Jesus vokste IKKE opp i Israel, men i det gamle Palestina hvor det levde ulike folk og grupperinger, under romersk okkupasjon, men med et visst, begrenset jødisk styre, og hans dagligspråk var ikke hebraisk , men Arameisk. Han ble imidlertid sendt til Israel, Guds utvalgte Folk, men siden de fleste jødene forkastet ham og ikke anerkjente Ham som Guds utsendte Messias, og i grove trekk enda ikke gjør det idag, henvendte han seg til alle folkeslag og gjorde oss (kristne) som ikke var et folk, til Guds Folk! Kvinnens ætt. Marias ætt, skjønt i den tiden regnet man barnet til "Farens ætt", altså Josefs stamtavle, og slik ble Profetien oppfylt, selv om Josef ikke Var Faren, slik folk trodde. For Maria gjemte hemmeligheten i sitt hjerte, til Han selv stod fram! Og slik Bibelen og Hans ord kan tolkes, kan det se ut som det folket Han først henvendte seg til, kan bli det siste som tar imot ham, skjønt da kan det være at Alle jøder like fullt blir frelst. Skjønt i Det Nye Testamenter står det også at den Allmektige Gud ønsker at Alle mennesker skal vende om og bli frelst. Og det eneste som da kan forpurre Hans vilje, må i så fall være menneskets Gudegitte Frie Vilje! Skjønt hvordan kan et menneske velge eller velge bort Gud, om det ikke vet og tror at Gud faktisk eksisterer? Det ville være ganske urettferdig om Gud dømte bort mennesker fordi de rett og slett ikke Vet bedre? Og hvor mange mennesker er det som når de kjenner Guds eksistens og Vet hvem Han er, vil velge Ham bort? Så strengt tatt må vi ta høyde for at Gud til syvende og sist frelser Alle mennesker, både levende og døde, jøde som greker! Jødenes forrang var at Guds Ord kom til dem, men er det ikke nå kommet ut i hele verden...? Uansett er det ikke vår sak å dømme om hvem som skal "opp" og hvem som skal "ned". Hvem som når frem til den evige frelse og hvem som ikke gjør det! Ved det Himmelske gjestebud tipper jeg vi kommer til å se både muslimer, hinduer og kristne, og allslags mennesker, så vi må heller ikke gå rundt med en selvsikker mine og tro at vi som er kristne blir frelst fremfor alle andre! Men Vi har fordeler, Vi Har forrang i mange ting, skjønt til syvende og sist skal alle dømmes, og da er det ikke hvem som sa "Herre, Herre" , hvem som profeterte og talte varmt om Ham, det kommer mest an på, men hva vi Gjorde for og mot "disse minste" som ikke hadde det så godt, og var i nød her i verden! Er det ikke slik at Jesus nettopp prøvde å lære oss at Mennesket er Verdifullt uavhengig av status, byrd, etnisitet og sosial anseelse, og at de Han talte hardest til var de som holdt seg selv for å være de beste, mens de foraktet andre?

Har ikke Jesus selv lært oss at intet menneske er vanhellig eller urent, for vi er Alle skapt i Guds bilde, og til det gode. Til Gode gjerninger! Så la oss da med våre skavanker, synder og feil, alle prøve etter beste evne å være Rettferdige og gjøre Det Gode! Og ikke forakte verken hverandre eller andre mennesker....At vi har feil og gjør ondt, er en annen ting, syndene skal vi ikke anerkjenne. Men siden vi alle har syndet, og siden vi alle er avhengige av Nåde og tilgivelse, hva har vi da med å dømme og fordømme andre syndere, og sette oss selv i Guds sted. "Nå er vi tilgitt, så nå kan vi gyve løs på andre skyldnere!" Var det det Jesus forkynte??? Men oppbygge, rettlede, formidle og dele av det Gud har gitt av Visdom, Tro, gaver og velsignelser til hver enkelt av oss? Gi hverandre råd til det gode det kan vi! Det er ikke Dom, det er heller tjeneste og tilrettevisning til livet, slik vi selv tilrettevises Og refses, av Ordet og benådes av Den Hellige Ånd, med den forstand hver enkelt besitter! Det er et vanskelig tema, hvor det ikke er lett å finne de riktige ordene, og formidle hva man mener, uten å dette ned på den ene eller andre siden. Da får vi be Gud velsigne ordene. Når vi har gjort vårt, får vi stole på at Gud gjør resten, så sant Gud har behag i det vi har påbegynt! Om ikke får vi be om Hans Nåde! Litt Ydmykhet er ikke å forakte! For "våre tanker er ikke Guds tanker, og Guds tanker er ikke våre tanker". Det er også et folkelig ordtak som sier at "Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner". Vi mennesker kan utrette mye ondt i den tro at det vi gjør er godt! Og da sa vel Jesus "Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!"

Jeg reflekterer også littegrann, fra  et kristent ståsted, over det religiøse forholdet mellom Religiøse Jøder (svært mange israelske jøder er ikke religiøse, tror så vidt jeg har skjønt ikke på Gud, men omfavner Skriftene og Loven som en ramme rundt jødisk Kultur. De politiske zionistene er opptatt av å styrke den jødiske identitet og omfavner religionen som Tradisjon, hvor Gudsrelasjonen er av mindre betydning.) , Muslimer (dem finnes det mange ulike retninger, grupperinger og varianter av, som alle tolker Koranen på ulike vis, og dermed også har ulik praksis), og kristne (oss finnes det også mange varianter av, og dessverre står vi på høyst ukristelig vis steilt imot hverandre!). Koranen og religøse jødiske skriftene og loven, som vi kristne definerer som Det gamle Testamentet, har i innhold mange likheter med Koranen og både Moses og Abraham er med i begge bøkene. Muslimene anser Muhammed som sin "Mester" og søker å følge Hans lære, hvor lovgjerninger og etterlevelse av Koranen er helt sentralt, ettersom de fleste muslimer tror at det som står i Koranen er en direkte, ordrett overlevning fra Gud, som Muhammed mottok direkte og på tross av analfabetisme dikterte rett fra Gud! Sånn sett kan kanskje de fleste muslimer anses som fundamentalister. I motsetning til jødene anerkjenner muslimene Jesus som verdens dommer og som Guds Profet, men ikke som Guddommelig, og ikke først og fremst som jødenes Messias. Endel muslimer tror derimot Jesus vil dømme jødene mye hardere enn dem når han kommer tilbake. I likhet med både jøder og oss kristne, er troende muslimer overbevist om at det er De som har den Rette og beste Gudsåpenbaring og lære. De er ofte hengivne og fokusert på Guds storhet, men det er, i likhet med jødedommen, "en Lovtrelldomsreligon" som i langt mindre grad enn kristendommen anerkjenner alle menneskers verdi for Gud. Noen muslimer anser "de vantro" som urene. Sett fra "vårt ståsted" er jødenes religøse "problem" at de ikke anerkjenner Jesus i det hele tatt, verken som Messias, Guds Sønn eller Profet, og dermed mistolket skriftene og tror seg Rettferdiggjort ved Moseloven. På grunn av Loven, og fordi det var Dem Guds Ord først kom til, som Guds utvalgte folk, holder de seg selv for å være bedre enn andre, og Rettferdige ved Loven. Skulle man se dette med et fundamentalistisk Bibelsyn, er de dermed under den forbannelsen Moses knyttet til de som bryter Loven. De religiøse jødene er i likhet med muslimene veldig opptatt av (ytre) Renhet! For fra vårt ståsted som kristne er vår tro at alle mennesker har syndet etter Loven, og dermed ikke er rettferdige for Gud etter Loven.

Vi kristne tror at Jesus oppfylte Loven, og at Han som dømt etter Loven, gjort til ett med vår Synd, får del i Hans Rettferdighet. Fordi han, som selv var Rettferdig etter Loven, sonet vår dom etter Loven, slik at vi blir satt i frihet fra Lovens forbannelse! Og slik er Loven for oss en Tuktmester til Kristus, fordi den viser oss hva vi har syndet og ikke etterlevd, og dermed var under dom for. Da er man glad for Nåden! Så er vi heller ikke i oss selv hakket mer rettferdige og hellige, men blot benådede syndere, som enda synder i både tanker, ord og gjerninger og stadig må be om tilgivelse, og sørge for å holde oss i Nådens stand, vokse i Hellighet, ved å se på, og ved det likedannes med, Jesus Kristus. Han er vår advokat og mellommann, som kaller oss til fredsmeglere og "mellommenn" ved gode gjerninger. "Salige er de som stifter Fred, for de skal kalles Guds barn". Vi skal ikke sloss mot muslimer eller jøder, vi skal heller vinne dem, og bidra til fred mellom folkene. For sekulære mennesker som ikke tror på Gud, vil nok mange av oss fremstå som "ekstreme" enten vi er jøder, kristne eller muslimer. Hvis vi som kristne gjør det gode, er gode mot mennesker og mer fylt av Kjærlighet, glede og fred, og vitner vel så sterkt ved vår livsførsel enn ved vår forkynnelse og våre teologiske utlegninger, kunne vi kanskje vinne verden. Men så lenge kristne fortsatt er fulle av hat og hardhet, fordømmelse, ufred, krangling og splittelse oss i mellom, og for mange fremstår som en pest og plage som bare vil gjøre livet surt for dem, vitner vi selv imot Herren! Jesus oppfordret oss og bød oss til å elske hverandre, tilgi og gjøre godt mot alle mennesker, spesielt de som er i en vanskelig situasjon, og det var helt sentralt i Hans forkynnelse. Men hvor mange av oss kristne evner å ta Ham på ordet og etterleve det? Nei, her er Virkelig ikke jeg heller fullkommen! Langt derifra!

Alle de store verdensreligionene; Hinduismen, islam, buddhismen, jødedommen Og kristendommen, tar sikte på det som ganger mennesket best! Alle de respektive religioners Hellige Skrifter, vektlegger "det moralsk gode" og taler om Fred, Rettferdighet, Godhet, og Kjærlighet som Det Gode! Og i kristendommen vektlegges Kjærligheten i Seg Selv, som det absolutt beste. Paulus rangerer faktisk Kjærligheten Over Tro! Tenk om vi som kristne da kunne vise initiativ til respektfull, lyttende, vennlig dialog med de andre religionene, og at vi gjennom det som "er likt" i de ulike religionene, de mange møtepunktene, kunne finne en felles plattform for fred og en mer rettferdig verden? Da snakker jeg ikke om aktiv Misjon, men om respektfylt  kommunikasjon med likeverdige parter, der vi som kristne "misjonerer" bedre uten forkynnelse, men heller gjennom vennlighet, imøtekommelse og anerkjennelse av "den andre" og den andres ulikhet, uten at det betyr at vi på noen måte skal avvike fra vår egen tro. Gud er En, og det finnes bare En Gud, men mennesker i ulike religioner har ulike bilder og oppfatninger av denne ene og samme Gud , og praktiserer derfor på ulike måter i håp om å være denne Guden til behag, til sin egen sjels, og helle verdens gagn. Har ikke vår Herre vist oss hvem Gud er, og fortalt oss at Gud er Kjærlighet, og at bare den som Elsker kjenner Gud? Og budt oss å leve i og la oss fylle av denne Kilden, som alt utgår fra, med Jesu forbilde og lære, som mål og rettesnor for våre liv? Da passer det seg dårlig at Vi hater, fordømmer, opphøyer oss over, og kaster stein på andre fordi de er av en annen tro enn oss! Sitter vi ikke da selv i glasshus som syndere?! Har vi ikke blitt formant i Ordet til å være helhjertede, av den Gud som ikke gjør forskjell på folk, men lar det regne over både onde og gode. Han som slett ikke ønsker at den urettferdige og synderen skal dø, men heller at han vender om fra sin onde ferd og lever. Jeg tror vi vinner langt færre for Kristus med knyttede hender som "holder brødet tilbake for den sultne", sverd og forbannelser, enn vi gjør med en åpen utstrakt hånd som deler ut av sin overflod til de trengende, og med forbønn og velsignelser for alle mennesker, både fiende og venn....Men når jeg snakker om Dialog på nøytral grunn, skal vi ikke følge Misjonsbefalingen da? Og hvordan lyder så den? : Gå ut i all verden, og gjør alle mennesker til Disipler, idet dere døper dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og LÆRER DEM Å HOLDE ALT JEG HAR BEFALT DERE. Og det gjør virkelig Vi? Overholder alt det Han lærte og bød sine Disipler, fremfor alt å elske hverandre? Du verden for noen uskyldsrene, snøhvite, og fullkomne Helgener vi er, og hvor stor Ære vi har fortjent! (og det var altså ironisk ment). Jeg vil ikke påstå at en eneste kristen er under forbannelse, men er det nok å tro at Jesus er Guds Sønn og gitt all Makt i Himmelen og på jorden, og vips så blir man ikke dømt, og er sikret en plass i de Evige boliger? De onde Åndene og Fandens oldemor vet jo også dette, og skjelver! Er det ikke litt pussig at de onde åndene har større Gudsfrykt enn oss...? Samtidig som de fleste av oss valser rundt her og synder, enten vi vil det, er bevisste på og bekjenner våre synder eller ikke. Tenker vi ikke fortatt onde og kjødelige tanker, har vi ikke fortsatt feil og mangler, eller Er vi faktisk Helgener alle som en, og handler, tenker , taler, føler og elsker og i Alle henseender lever på en måte som er Nøyaktig i samsvar med Guds gode vilje, som var vi Jesus selv? Jeg tror ikke det! Jeg tror vi alle, som Paulus sa, bør jobbe litt på vår frelse. For også vi skal dømmes og lønnes etter våre gjerninger, og den endelige Frelse er fortatt bare et kristent Håp om at Jesus vil dra oss inn gjennom nåløyet, som vi setter vår lit til. Men det krever også en overgivelse fra vår side, og et ønske om å følge Jesus. Han kommer oss til hjelp i vår svakhet. Så får vi da Håpe at Gud vil løfte Sitt åsyn på oss, så vi kan bli stående.Vi skal ikke ta frelsen på forskudd med for stor selvsikkerhet, og i alle ting regne oss selv som mer verdige til Guds Nåde og Kjærlighet enn andre. men heller gjøre det vi Kan mens vi er her! Som kristne er vi heller ikke kalt til et liv på solsiden av livet, men også til Kristi lidelser i og for verden, pg til å gjøre Hans gjerninger. Like gjerne til å bære Hans vanære og bli latterligjort eller forfulgt på grunn av Evangeliet, som til å høste ære fra verden. Vår Herre ble faktisk dømt for oppvigleri og Gudsbespottelse av den religiøse samfunnseliten som trodde seg bedre, og hakket frommere enn folk flest, fordi Han utfordret deres stilling. Er så en disippel større enn sin Mester, eller må vi ta høyde for å lide samme skjebne?

Når ba du sist om noe Godt for dine fiender? Jesus han lærte og ville at sine disipler skulle være så gode at de satte uvenner og skyldnere i forlegenhet, og med det kunne vinne dem: Om noen tvinger deg til å gå en mil med ham, gå da to med ham. Om noen slår deg på venstre kinn, vend det høyre til. Og overlat hevnen til Herren! En dag vendes Alt til rettferdighet. Da først får vi se hvem som blir stående! I mellomtiden får vi arbeide både på vår egen og verdens frelse, og stadig søke å forbedre oss og bli mer lik Jesus. Jesus forkynte en radikalt ny variant, og videreføring av den gamle jødiske lære som sa "øye for øye, tann for tann"! De ortodokse jødene deltar så vidt jeg har forstått ikke i krigshandlinger, og er militærnektere pga det 5. bud: "Du skal ikke slå ihjel". Sett fra mitt ståsted hadde det vært bedre om alle kristne, tok det budet like seriøst, og isteden for å delta aktivt i krigshandlinger, heller holdt seg til saniteten og humanitært arbeid. Men hvordan skulle verden sett ut, hadde ikke de onde da overtatt alt, om ikke en eneste kristen ville drepe og være soldat??? Vel, hvis ingen kristne hadde vært soldater, og hadde pinnholdt på det 5.bud hadde det åpenbart vært færre soldater i verden, og da hadde åpenbart også færre mennesker blitt drept og rammet av krig. Jo flere soldater og jo mer våpen i omløp, jo flere må bøte med livet. Det er "enkel matematikk" :-) Tenk om vi, isteden for å gi vår støtte til "den rette leiren by all means" og uansett hva de gjør, hadde innsett at skillet mellom fiende og venn, gode og onde mennesker, ikke går mellom den ene og den andre leieren, men på kryss og tvers av ulike leirer, og også midt inne i egen leir ...Om vi på død og liv må gi vår hovedstøtte og solidarisere mer med den ene enn den andre parten i en konflikt, er det ikke da en kristen dyd å stille seg på den svakes, den undertryktes, den fattiges, den utstøttes og foraktedes side? Og solidarisere med og sette inn den humanitære bistanden først og fremst til de som til enhver tid lider mest? Under 2. verdenskrig ville jeg uten fnugg av tvil stilt meg på jødenes side, men heller ikke dømt enhver tysk soldat av den grunn, for det fantes gode mennesker i den leiren og, som ikke var nazister. Unge soldater som sendes ut til krig må bare gjøre sin plikt. Under mange regimer er det å være desertør synonymt med dødsstraff, og det kan også sette ens familie i fare. Da er det forståelig at soldatene, både de onde og de gode, bare gjør det de er beordret til. Unge soldater som sendes ut i krig har alt for ofte heller ingen begreper om krigens virkelighet før de er der. Og det er ikke bare deres fiender og sivilbefolkningen som blir påført sår. Mange soldater vender tilbake fra krigen med store traumer og sår på sjelen, etter det de har deltatt i. De fleste mennesker har veldig høy terskel for å drepe et annet menneske, om de ikke alt er påført skader på sjelen, og utsettes for gruppepress, propaganda, krigsretorikk og militær trening som tar sikte på å gjøre dem til effektive drapsmenn. For mennesket er ikke fra naturen skapt til å drepe! Det er ikke Guds vilje at vi skal skade og slakte hverandre, tvert imot. Hamas er En storsynder når det gjelder å innpode barna til å hate jøder, se dem som fiender og gjøre dem til krigere fra de er små! Og dette hatet og fiendebildet bare gjødsles og bekreftes av Israelske bomber og undertrykkelse. Så er det altså ikke bare En synder i den konflikten heller, som i de aller fleste andre konflikter i verden.

Ville Gud passet på sine barn, om vi la ned sverdet og slapp steinen vi har i hånden, og virkelig turte og anstrengte oss for å begynne å leve slik Jesus lærte? Eller ville "den onde fiende" da bare slakte oss ned? Hvem står i størst fare for å bli drept? En "korsfarer" med sverd i hånd, eller en filantrop og diplomat som hjelper fiendens barn og gjør vel mot ham...?

Men rent menneskelig sett: Tenk om Menneskerettighetene hadde blitt respektert og alle barn  fikk vokse opp i trygghet i et miljø som ivaretok deres behov?! Men slik er det altså ikke, og da har vi voksne som ønsker å gjøre godt en moralsk Plikt til å hjelpe, og bedre barns kår i verden! Og sørge for å respektere og styrke FN`s resolusjoner og internasjonal lov og Menneskerettigheter. Om vi ikke arbeider politisk, kan vi uansett gjøre en humanitær innsats, f.eks som Røde Kors`er! Og vi kan være snille mot og etter beste evne ta vare på de barna vi enten har direkte omsorg for som foreldre, lærere m.v. Ikke bare egne barn, men også andres unger! De fortjener å ha det like bra som våre egne nære! Selv har jeg dessverre ikke blitt velsignet med barn, men jeg kan likevel gjøre noe i det små, kanskje hjelpe noen få, og slå et slag for barns rettigheter. "Bortskjemte Guds barn", i særdeleshet de store, som er blitt velsignet på alle kanter, og lever i den tro at de har merverdi framfor andre mennesker, og derfor har fortjent å ha det bedre enn andre, og til overmål rakker ned på og underkjenner menneskeverd og rettighet for andre barn, de hadde jammen trengt litt tukt, irettesettelse og veiledning fra "Far sin"....

Jeg Fordømmer ingen. Jesus er den som skal dømme oss Alle, og vi har alle Noe på samvittigheten! Men de som setter Seg Selv på Dommersete, og gir seg til å fordømme og felle Harde ubarmhjertige dommer over andre, og hindrer det som er godt, fremfor å stole på at Guds Godhet, Nåde og Barmhjertighet og ikke sverd og harde dommer, er det som driver syndere til omvendelse, må se til at de ikke med det Fordømmer seg selv bort fra Kristus, mens de sier "Herre! Herre!" og er så skråsikre på Sin Egen Frelse! Hvordan kan vi tro at Vi har forrang fremfor andre, fordi vi har mottatt Nåde og mange gaver!? Er det ikke Giveren som er stor? Og er det ikke Gud som har skapt og gitt livet til Alle mennesker i hele verden? Men Verden har en helt annen rangordning enn slik det er i Guds rike, og hvem som er den største og den minste av oss der har Gud alene den fulle og hele oversikten over! Jeg er nok verken en av de største eller den Aller minste verken i Guds Rike eller i verden, men min stemme er Bitte bitte liten og svak i den store sammenhengen, og likevel kan jeg gjøre "store menn" så sinte at de ikke kan tåle meg...?

Selv kan jeg bare takke for Nåden og prise meg salig Fordi Guds hjerte rommer flere og mer enn noe menneskes hjerte, mitt eget inkludert! Og at Hans Barmhjertighet, Trofasthet og Rettferdighet går langt utover det rent menneskelige! Men han ga oss Evangeliet til rettledning, skjønt der står det også skrevet at noens hjerter er blitt fete, de hører og hører, ser og ser, uten å forstå og vende om, så Han kan lege dem! Og har nå Gud selv klistret igjen deres ører og øyne, fordi de gjorde hjertene harde, ja da er det vel bare Han selv som kan gi de en "Eyeopener", og banke på det stengte hjerte, så Livets Kilde bryter frem, Og Ånden selv kan veilede dem, så de ikke bare hører ordet, og tjener det i bokstaven, men tar det imot i ei jord der det kan gro, så de begynner å høre litt mer etter, og "tuner ørene inn på Vår Herres frekvens", slik at de kanskje kan begynne å Se klart igjen, og Forstå det som står der i Bibelen! Med egen Forstand og dømmekraft kommer de neppe særlig langt!

SALIGE ER DE BARMHJERTIGE, FOR DE SKAL FINNE BARMHJERTIGHET!

Men når ikke engang Jesus klarer å snakke folk til rette, fordi de er "døvhørte", hvor mye monn er det da i Min lille menneskestemme...? Gud Er Allmektig, men det er En gave Han har gitt oss, som han ikke tar ifra oss om vi ikke ber om det i frihet: Den Frie Vilje! Så Gud, Han Tvinger ingen til å "høre etter"! Siden Jesus både var 100% Åndelig og Guddommelig, men samtidig 100% menneske, var han også i besittelse av den menneskelige vilje og evne til å velge mellom godt og ondt. Derfor for å klare å fullføre Sitt Oppdrag, ba han slik etter å ha bekjent sin angst og den "kjødelige" lysten til å unnfly lidelse og død: IKKE SOM JEG VIL HERRE, MEN SOM DU VIL! Jeg tror de fleste kristne hadde hatt godt av å be den bønnen litt oftere, gi seg over til Jesus og Guds ledelse og motta Veiledning fra Ånden, isteden for å henge seg for mye opp i menneskeforstand teologiske retninger som ligger på siden av og bryter med Jesu rene Lære! At mennesker lærer og tilegner seg kunnskaper og Visdom og bruker sin forstand så godt de kan, er en God ting. Men Min erfaring er at når det virkelig stormer, kan man ikke sette sin litt til "De tre Vise menn" eller sin egen forstand, da er det bare å holde seg tettest mulig inntil Jesus, og høre Mest på hva Han sier! Og vet dere hva? Det er ikke de sterke, sunne store og fete bukker og værer som får gleden av å bli båret på Den Gode Hyrdes arm og gjemme seg under kappefliken hans når man er redd!

Skjønt de tre Vise menn fra østen, som forstod seg på stjernetydning (astrologi eller hva vet jeg?) fant også veien til Stallen. og falt på kne for det lille Jesusbarnet, selv om Kongen de kom for å se bare var en liten baby, og "Slottet" bare var en gammel skitten stall, med okse, esel og gjetergutter som "Hoff"- i tillegg til Foreldrene. Men det var heller ikke foreldrene de kom for å hylle, men den lille guttungen! Så da ligger det kanskje en Visdom i å ikke forakte det som Er lite og foraktet i Verden, et bittelite Menneske i en kald og fiendtlig verden ? ;-) Mitt inntrykk er at Gud er vesentlig Mindre opptatt av etnisitet og stamtavler, Høy og Lav, Rik og Fattig, Lærd og ulærd, attpåtil av hvem som er "ond" og "god" enn de fleste av oss mennesker er, og at Hans Faderkjærlighet omfatter Alle mennesker, og at han er mer opptatt av menneskenes framtid enn fortid, håper for oss alle så lenge det er liv, og har Fredstanker og ikke tanker til ulykke for oss Alle. Det er bare VI mennesker, troende så vel som ikke-troende, som så ofte forpurrer den planen! vi trekker sverd, men ikke har Gud behag i at den Ugudelige dør, men heller i at den urettferdige vender om og gjør rett og rettferdighet så han kan leve. Da ettergir Gud uretten, likesom han Han ikke tilregner den Rettferdige rettferdighet når han gjør urett. Hans Lov er ikke "Øye for Øye, tann for tann", men Nåde, Tilgivelse og Kjærlighet!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN

OG DEN HELLIGE ÅND

SOM DET VAR FRA EVIGHET, SÅ NÅ OG ALLTID

OG I EVIGHETERS EVIGHET!

AMEN


 

"Den lille Veien". Thérèse av Lisieux.

Igår, 1.okt. var minnedagen for "Lille Therese", som også kalles for "Den Hellige Therese av Jesusbarnet" og er en av Kirkens historiske, "små" men betydelige Helgener. skytshelgen for misjonen (1927) Frankrike (1944), karmelittnonner, blomsterhandlere og blomsterdyrkere. 

Hun er et utmerket forbilde for oss som er "små og ubetydelige" i den store sammenhengen!

Deler her litt av det som står skrevet om henne og om hennes "Lille vei" direkte fra www.Katolsk.no:

Den hellige Teresa var blitt den mest populære helgen i nyere tid. Hun hadde vist utallige mennesker at enhver kan oppnå hellighet, hvor ukjent, alminnelig og lite begavet man enn er, ved å gjøre små ting og ivareta daglige plikter i en fullendt kjærlighet til Gud. I engelsktalende land blir hun kalt «Little Flower of Jesus». Hun kalles også ofte Den lille Teresa til forskjell fra «Den store Teresa» ? Teresa av Ávila. Men disse navnene kan også gi feilaktige assosiasjoner til en helgen som bare er barnslig og uskyldig. I sterk kontrast til dette står det faktum at hun er en av Kirkens 33 kirkelærere. Som tredje kvinne og foreløpig siste kirkelærer ble hun utropt den 19. oktober 1997 (Misjonssøndagen) av pave Johannes Paul II (1978-2005).

Teresas spesielle appell ligger i hennes naturlige enkelhet kombinert med hennes åpenbare godhet, som imidlertid blir gjengitt noe klissete av noen av hennes hengivne. For de mer forstandig er det imidlertid klart at hennes budskap ligger svært nært opp til evangelienes, som hun så hyppig siterte, og at det i sin logiske konsekvens krever svært stort mot og selvoppofrelse for å realisere det. Den enkle, selvutslettende, men totale lydighet som hun anbefalte, er en mye større prøvelse enn de kunstige måter for «speking av kjødet» som hun avviste. Teresa var ingen lærd, ingen ekspert på Bibelen eller kirkefedrene, hun lengtet ganske enkelt etter å bli en helgen, noe hun mente at alle vanlige mennesker kunne bli. Hun skrev: «Du kan se at jeg er en svært liten sjel og at jeg kan tilby Gud bare svært små ting. I min lille vei er det bare svært ordinære ting. Små sjeler kan gjøre alt som jeg gjør». Alt i levende live ble hun beundret for hellighet. Hun døde den 30. september 1897, klokken nærmet seg halv syv om kvelden, Thérèse var 24 år gammel. Etter sin død fikk Thérèse stor betydning i Kirken. Innflytelsen gjorde seg først gjeldende i hennes eget kloster. På få år ble kommuniteten fullstendig forandret i hennes ånd. Den 26. mars 1923 ble Thérèses jordiske rester flyttet tilbake til Karmel hvor et gravkapell var blitt bygget til henne. Den 29. april 1923 ble Thérèse saligkåret av pave Pius XI. To år senere, 17. mai 1925, ble hun, lille Thérèse Martin, høytidelig kanonisert av den samme paven.

 



(Thérèses søster Céline hadde lenge vært overbevist om at klosterlivet var veien også for henne. Da hennes far var død og ikke lenger trengte hennes pleie, var hun fri til å gjøre hva hun ville. Den 14. september 1894 trådte Céline inn i Karmel hvor hun fikk navnet Sr. Marie av det Hellige Ansikt. Thérèse fikk ansvaret for Célines religiøse utdannelse i klosteret, en oppgave som heller ikke var blant de letteste da Céline ikke alltid likte å bli veiledet av sin yngre søster. Céline eide et fotografiapparat som hun fikk tillatelse til å ta med seg i klosteret. Det er takket være Céline at Thérèse er den helgenen som man har flest autentiske pene bilder av.)


Men datidens bilde av helgenene var meget lite realistisk, helgenbiografiene ga ofte inntrykk av at helgenene var overnaturlige vesener som aldri hadde måttet kjempe for sin hellighet. En dannet seg et uvirkelig glansbilde som de færreste kunne leve opp til. Når Thérèse sammenlignet seg med helgenene, så hun dem som høye fjell hvis topper var i skyene og seg selv som et sandkorn. Men Gud ville ikke ha latt et så sterkt ønske om å bli hellig vokse frem i hennes hjerte om det var umulig for henne å oppnå hellighet. Uansett alle sine feil bestemte hun seg for å klatre opp på fullkommenhetens fjell.

Til å begynne med la hun stor vekt på fysiske botsøvelser, som så mange helgener før henne hadde gjort. Hun bar et lite stålkors med skarpe kanter som gravde seg inn i huden hennes hver gang hun rørte på seg. Men da dette forårsaket et stygt sår fikk hun forbud mot å bære dette korset. Hva skulle hun da gjøre?

Hun ville erobre seg selv med alle sine feil og svakheter. For hun måtte finne en åndelig vei som kunne føre henne rett til Gud. Hun ville prøve å være liten for var ikke det å være lite som et barn det første steg på hellighetens vei? Thérèse ville forbli som et lite barn. For som et barn hviler trygt i sin mors armer, slik ville Thérèse hvile i Guds armer. Barnet ligger trygt og lar sin mor bestemme hva som er best for det, slik ville Thérèse også la Gud bestemme hva som var best for henne. Thérèse lot Gud styre for seg, som et trygt barn hadde hun ingen tanker for fremtiden, for fremtiden tok hennes Far i himmelen seg av. Å være som et barn i Guds Kjærlige armer var Thérèses "lille vei"mot Gud. Men dette betød ikke at man skulle forholde seg passiv til ondskapen i verden. Thérèse oppdaget etter hvert at hun aldri kunne bli så hellig som hun ønsket uten Guds hjelp. Hun gjorde alt som sto i hennes makt, og overlot resten til Gud.

Viktig er at denne veien gjelder for alle, men alle må finne sin egen form, for det er ikke alle som kan praktisere denne veien på samme måte. Noe av det mest sentrale er at det ikke dreier seg om å gjøre store og betydningsfulle ting, men å leve for Gud og med Gud i hverdagen. Her er det de småting som teller, troskap i alle detaljer også de som synes helt ubetydelige. Nestekjærlighet er nøkkelordet. Uten Kjærlighet, som er den Hellige Ånd, blir Kirken bare en død bokstav.

I hele sitt liv hadde Thérèse aldri stor tilgang på teologiske skrifter. Evangeliet og "Kristi Etterfølgelse"* var de få bøkene som hun brukte. Disse kunne hun til gjengjeld nesten utenat helt fra hun var svært ung. Likevel er alt hun skriver teologisk svært solid og korrekt og i overensstemmelse med det beste i Kirkens tradisjon. På Thérèses tid var mye av dette dessverre gått i glemmeboken. Når det hun skriver virker nærmest selvsagt for oss i dag, er det et tegn på den store innflytelsen Thérèse har hatt i Kirken.

Mange beundrere av Thérèse har gjennom årenes løp hatt tendenser til å glamorisere henne. Thérèse var et menneske som oss, men i løpet av sitt korte liv la hun all sin kraft i å overvinne sine egne feil, og hun lyktes. Mange kan synes at hun er for "søt", men bak det franske språket og det søte ansiktet skjuler det seg en person hvis innflytelse på Kirken er stor. Alle er vi kalt til hellighet, og hellighet er ikke forbeholdt de store kirkelærere, ordenstifterne eller martyrene, men alle. Gjennom sitt eksempel og det hun skrev viser den hellige Thérèse av Jesusbarnet oss veien til hellighet. En vei som ikke er for tung eller bratt, bare vi går med Kjærlighet.

'Slipp barna frem, og la dem komme til meg; himmelens rike hører nettopp disse til'

(Matteus 19:14)

Jeg forsto at KJÆRLIGHETEN BÆRER I SEG ALLE KALL, AT KJÆRLIGHETEN ER ALT, AT DEN FAVNER ALLE TIDER ALLE STEDER, KORT SAGT AT DEN ER EVIG!.. [...] MITT KALL ER KJÆRLIGHET!

Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er Deg, min Gud som har gitt meg denne plassen; I hjertet av Kirken, min mor, skal jeg være kjærlighet. Således skal jeg være alt og således skal min drøm bli realisert.!!!

, Stavanger

( KLIKK PÅ BILDET FOR Å LESE HELE ) Fra Målselv, bosatt i Stavanger siden 1989. Grunnuttdannet som agronom og Fagutdannet Renholdsoperatør + litt annen vgs (allmennfag, helse og sosial grunnkurs, pedagogisk psykologi, halvårsenhet i friluftsliv/miljøfag, folkehøgskole økologisk landbruk, diverse kurs). Søker å "alliere meg med alle gode krefter" og enkeltmennesker, på tvers av politiske og sosiale skillelinjer, etnisitet og livssyn. Det kan være Sunt å øve seg i å se ting fra ulike sider og perspektiv, også "motpartens". kan hende er det meningsforskjellene og motsetningene vi lærer mest av? Hvis vi bare vil høre på, lytte til og snakke med de man i utgangspunktet mener det samme som, og "fraksjonerer seg på et ytterpunkt", blind for andre perspektiver og "klar for krig" blir det ikke mye nyansert vidsynt tenkning av det, det bare øker konfliktnivået. Jeg er Røde Korser og har en ukuelig tro på Menneskeverdet.Engasjert meg spesielt innen flerkultur. Vil man være et Levende menneske i utvikling, kan man ikke "sementere" sine holdninger, da må man med de grunnverdiene man tror på i bånn, våge å løfte blikket, tenke nytt, "se en gang til" og tenke om igjen. Det jeg mente igår, er derfor ikke alltid det jeg mener idag! Kristen (katolikk). Lang erfaring som skribent og tidvis foredragsholder. Februar 2014 avsluttet jeg et engasjement som kantine/renholdsarbeider hos InBusiness AS , og har etter det hatt et engasjement gjennom AB Solutions som servicemedarbeider ved Sola lufthavn, for deretter å ta Fagutdanning innen renhold. Jeg har som regel gode intensjoner, men nettopp når "de lærde menn og den gemene hop" blir provosert av stil og innhold og "setter kaffen i halsen" over at jeg våger å si noe annet enn det som er "opplest,vedtatt og politisk korrekt", er jeg som skribent kanskje på mitt beste, for da har jeg iallfall ytt et ORIGINALT bidrag til "debatten". Å være "spesiell" er Ikke noe Mål i seg selv, men å være den man Er og "yte sitt genuine bidrag til verden". DET bør vel nesten være et mål for alle mennesker, for tenk hvor stort og rikt Mangfoldet da blir, og hvor mye som kan Skapes! Det trenger ikke være perfekt så lenge det er DITT. Etterligninger og plagiater er imidlertid noen ganger en del av lærings-prosessen. Min Skriveprosess er ikke bare en kontinuerlig "sortering" på vei mot større personlig klarhet og innsikt, men også små "øyeblikksrapporter", fra det perspektiv jeg på hvert ståsted underveis måtte ha, som kanskje også kan bidra til å øke andres Innsikt og Utsyn. Desverre er det slik at selv i Kirken oppstår det klikk- og parTdidannelser av grupper med "de Rette meningene", og slike eksklusive Meningsfellesskap, Kan gå på beksostning av Menighetsfellessakpet, hvor Idealet nettopp er at vi i innbyrdes Kjærlighet skal tjene hverandre som unike mennesker, med ulike Nådegaver og Talenter. Det kunne vi ikke om alle er LIKE! Hvert menneske er enestående, og formes og (på det beste) Utvikler seg i løpet av Hele livet. Alt liv kjennetegnes ved at det er i Bevegelse og endring. Det er aldri Statisk! Det skrevne ord "lever" imidlertid videre uavhengig av forfatterens utvikling", mens jeg har endret noen synspunkter underveis. Likefullt går det en rød verditråd og et humanistisk menneskesyn gjennom alt jeg har skrevet. Idag ikke videre politisk engasjert, men har seigliva rødt arbeiderklasseblod i årene og hjertet godt over på venstresida. I enkelte henseende har jeg likevel kommet til å "banne i den politisk korrekte venstresidas Kirke" og krenket noen av deres "Hellige sekulære Kyr", mens deler av "kristenleiren" jeg tilhører misliker meg fordi jeg solidariserer med den svakeste, undertrykte part i Israel-Palestina konflikten ;-) Alt liv er i bevegelse og gjennomgår ulike prosesser. Så: Never take me for Granted! Men alle trenger Ett fast punkt å jobbe ut fra, om ikke verden skal "tumle overende". Gud og min Tro på Ham, er Mitt faste punkt. For noen synes hele livets akse å dreie rundt Egoet. Men nettopp i Min egen litenhet har jeg fått en svimlende Anelse av Guds Storhet, og tilgang til en Kraft som ligger utenfor meg selv. "De store og sterke" stoler på egne krefter, og dermed må de også klare seg med det. Jeg omfavner Mangfoldet på Guds jord, og på ingen måte bare det som "er som meg". Brobyggere er noe jeg liker bedre enn de som bygger Murer og truer menneskenes Frihet. Men virkelig Frihet er ikke Grenseløs og fordrer en viss rettferdig balanse, lover og regler. Ellers blir det bare kaos, normløshet, Anarki og "den sterkestes rett" som gjelder. Det gagner menneskeheten like lite som tvang og diktatur!

hits