sinn og samfunn

til en luthersk teolog

Jeg hadde en tid kontakt med en luthersk prest av det noe spesielle "moderne slaget" med sine høyst private meninger og fortolkninger av det meste og tro på sitt eget overlegne vett og umåtelige innsikt i kraft av sin teologutdanning. Som så til sist altså gikk helt i klinsj når jeg fremholdt at selv om han hadde "disset" mine overbevisninger og troserfaring var det Ikke i kraft av Hans lærdhet, siden jeg lære og trosmessig er helt på linje med en sunn frisk katolsk teolog men høyere akademisk teologutdanning enn ham selv. Det var visst mer enn "Geniet" kunne tåle at jeg kunne påstå at noen var bedre og flinkere og vel så høyt utdannet enn ham selv. En ting er å anerkjenne at selv om man har en universitetsutdannelse betyr det ikke at alle som ikke har det nøvendigvis er dummere enn en selv og at folk flest har noe å lære en. Når han så ytret ting som kunne ses som et klart uttrykk for at hans subjektive oppfatning av virkeligheten og kontakten mellom oss var den objektive virkeligheten, og at jeg umulig kunne ha en annen opplevelse av ting og ham enn ham selv er det en så sviktende logikk at man kan lure på hvem av oss som har tørna. Ingen kan da styre andres opplevelse av en selv og påstå at andres følelser og observasjoner ikke er reelle for man er da jammen ikke inni den andre. Det eksisterer da en verden utenfor ens egen bevissthet og vi er alle subjekter med ulike perspektiv og roller, som opplever og sanser hverandre subjektivt.  Med den innstillingen han la for dagen kan man undre om han er seg selv nok og ikke tror det eksisterer noe utenfor egen bevissthet? Det må ha vært et lite logisk "selvforsvarssammenbrudd" i affekt for jeg hadde oppført meg dårlig og bombet ham med massive angrep og kritikk et stykke bortenfor den sunne fornuft og gått langt over streken, når sant skal sies. Så dette innlegget er ingen "korsfestelse av en enkelt prest". Han har også mange fortrinn og gode sider mange andre mangler. Så det jeg skriver her er ikke et rent personangrep. Jeg tar det generelt og utbrodert ;-) Kan hende fungerer det som "skrift i sand". Men kun de som føler seg truffet vet selv hvem de er. Ingen andre! Noen ganger er de ulike oppfatningene av virkeligheten på det åndelige området og det som har med tro og lære å gjøre aldeles ikke et spørsmål om hvem som er leg eller lærd, for heller ikke alle sunne lærde teologer har samme syn, og heller ikke alle slike anser troen først og fremst som "en hodesak" men erkjenner Gud som en faktisk levende Gud tilstede i verden.

Kristen tro er noe mer enn en antagelse og foretrukket kulturelt bestemt tese og teori alt etter eget hode og fortolkning hvor noen i større grad en å faktisk være kristne mer synes å være agnostikere som ikke egentlig mener det er mulig å vite noe sikkert om Gud, og heller bare har en vag forestilling om at det er noe mer- En høyere Makt man kan definere for seg selv som de velger å sette inn i en kristen kulturell kirkelig setting og ellers med en høyst personlig individualistisk tendens, lære og fortolkning av Bibelen alt etter som det stemmer med ens egen fornuft, personlige erfaring og virkelighetsoppfatning. De er fritenkere, ikke kristne endel av de, om de selv definerer seg aldri så mye som kristne. Deres tro står i sterk kontrast til apostelen Paulus definisjon av Tro som VISSHET om det som ikke kan ses OVERBEVISNING om det som håpes. Det er noe annet enn "en intellektuell forestilling, foretrukket teori og antagelse". Hva tror vi kristne på? Jo, vi tror på en Faktisk Absolutt, Mektig, Kraftfull, Kjærlig, dynamisk, kreativ, uforanderlig, rettferdig, barmhjertig Hellig og God Gud, En reell korsfestet og oppstanden Kristus som lever i dag i full enhet med Kraftens Kilde som vi kaller Far, vi tror på Evangeliet og en levende tilstedeværelse av Den Hellige Ånd Sannhets Ånd i verden og et Rike som ikke er av denne verden, og anerkjenner Kristus som vår Herre og Frelser, søker renselse og helliggjørelse og å nå fram til endemålet der Gud er alt i alle for de som ender hos Gud, helliget ved Kristus, der alt er i enhet og innbyrdes kjærlighet, og Gud er alt i alle og alt er godt, hellig og rent. Vi søker Kraft og veiledning i vår menneskelige svakhet og ufullkommenhet så Gud kan virke det gode i oss, så vi ikke handler i samsvar med vår onde natur og bommer på Målet. For alene i egen Kraft og etter eget hode kan vi ikke gjøre som Gud vil og vaser oss lett bort. Vi har kjent og trodd Guds kjærlighet, det helliges nærvær og den Kraften som reiste Jesus opp fra de døde og mottar troens sakarament, Jesu legeme og blod i Skikkelse av vin og brød i de helliges sammfunn, Kirkens trosfellesskap, og lar oss bygge opp likesom vi selv er byggestener i Kirken. Noen av oss har fått sterke detaljerte bønnesvar og har erfart eller sett Guds mirakler, men ikke alle. Troen på Jesus Kristus er uansett det viktigste, og å motta Evangeliet og Hans lære. Troen kommer av forkynnelsen, og selv det minste frø kan når det faller i god jord og får vann og gjødsel vokse til den sterkeste tro, så om man er svak i troen og sliter med tvil er det ingen grunn til å fortvile. Gud trenger man aldri være redd forsvinner enten man tror mye eller lite, Han eksisterer uavhengig av vår tro. Å erkjenne at det ikke er vår tro, men Han vi tror på det kommer an på er noe man kan hvile i. Men selv om man bare holder en ørliten åpning for at "den om Gud KAN jo være en mulig sannhet", og søker etter Sannheten er man alt på vei. Abraham ble funnet av Gud fordi han brøt opp fra sin polyteistiske kultur på søken etter Den Sanne Gud. Og han regnes som vår tros opphavsmann, så søken etter Sannhet er en god begynnelse på den tro som skaper en Gudsrelasjon hvor bønn er troens åndedrett. Og bønn kan jeg love dere er ganske mye mer og annet enn å be OM noe og prøve å styre Guds vilje, men om man ber om noe etter Guds vilje kan man også regne med å få det. Det er unansett Ham og ikke vår bønn det kommer an på. Bønnens aller viktigste funksjon er at den styrker vår relasjon til Gud, og man trenger aldeles ikke alltid bruke ord eller formulere alt i tanker når man ber personlige bønner. Ellers er liturgiske bønner, framfor alt den bønnen Herren selv lærte sine venner å be; "Fader Vår" gode bønner å be. Bønnen er en skole, man lærer og vinner mer etterhvert. Livet med Gud er aldri kjedelig, det skjer noe hele tiden og man vet aldri hva som venter rundt neste sving. Når man vil gi opp og tror man er satt i en situasjon kan Gud selv pluttselig dytte litt med en finger og så endres ting tilsynelatende "tilfeldigvis". Men jeg VET det er en hånd bak, at Gud er en luring og at man aldri kan forutse Hans neste trekk, det er alltid noe mer, Han har alltid noen flere overraskelser å komme med. Herrens veier er uransakelige og uutgrunnelige og utover det som er profetert umulig å forutsi. Aller best er Han på å vende noe godt som gikk galt til noe enda bedre enn det som opprinnelig var, og når man vet det er motløshet egentlig en logisk brist, men vi mennesker er nå ikke så rasjonelt skrudd sammen og et underlig folkeferd generelt. Etter at profeten hadde blitt vist store ting og utrettet mektige undergjerninger i Gud skulle det ikke mer til enn at palmen han hadde til skygge mot solen utenfor hytta si, før han begynte å henge med nebbet og mistet motet, og jeg er ikke bedre enn profetene ;-)

Det er en selvopphøyelse jeg tror Gud misliker sterkt og misbruk av Makt vunnet ved teologisk kunnskap med egen forstand i Høysetet (Egen lærde forstand gjerne også Høyt hevet over, dommer og redaktør over Guds Ord og med vissere tro på seg selv og sin egen størrelse enn på Gud som en Absolutt størrelse som vet Alt bedre enn oss!), når man på troens område som prest og teolog i møte særlig med det svake utsatte sårbare og lidende menneske og mennesker i livets randsoner og kriser, som sykdom og død, underkjenner og psykologiserer og definerer andres virkelighet med den innstilling at ens egne forstandsmessige, teologiske og subjektive erfarings- og livssynsmessige er en obkjektiv Sannhet, og at mennesker med lavere akademisk og kunnskap i teologifaget og evnt psykologi som måtte ha erfaringer de selv er foruten, en mer konservativ om ikke fundamentalistisk konservativ fullevangelisk tro eller simpelt hen har opplevd fenomener i eget liv de søker prestens hjelp til å sette inn i en kontekst og få hjelp ifht. Selv om det iht et ateistisk vitenskapelig rasjonaliserende materialistisk livssyn ikke eksisterer noe uten for mennesket og alt som er er "målbart innen naturvitenskapelige metoder". Men ateismen og en fritt fortolket forstandsmessig redigert akademisk virkelighetsforståelse fra moderne luthersk teologisk hold kan jo uansett utdanningsnivå ikke anses som en objektiv allmenngyldig virkelighetsforståelse. Når f.eks en enke som nylig har mistet sin mann opplever å "få besøk av ham fra det hinsidige" er det jo avhengig av ens trosunivers og kulturelle bakgrunn og kontekst hvorvidt man skal forstå det på den ene eller den andre måten, uten at man som om man var en vitenskapsmann som visste alt om virkeligheten i kraft av sin utdannelse innen teologi eller psykolog kan fastslå om det ene eller andre er Sant. De som ikke tror på eksistensen av en åndeverden og at sjelen lever videre i en annen dimensjon etter at kroppen er død uten selv å ha opplevd noe som overbeviser dem om noe annet er tilbøyelig til å henvise alt slikt enten til psykiatrien eller i den grad slike erfaringer og fenomener jo ikke kun er noe de psykisk syke blant oss opplever men også allminnelige psykisk sunne uten noen religiøs tro og forekommer i alle kulturer som et normalpsykologisk randfenomen. Noen har vokst opp i et miljø og en kultur der "magisk-realisme" og troen på åndeverdene alltid har vært en naturlig del av deres univers, og for disse vil det falle naturlig å fortolke et syn eller en annen opplevelse av en avdød som et reelt besøk fra åndeverdenen, og verken den ene eller andre har monopol på å definere andres kulturelle, erfarings og livssynsmessige virkelighetsoppfatning som "feil", med mindre den som opplever det åpenbart er psykotisk og hallusinert. Men om det Finnes en slik virkelighet vil jo samtidig også psykotiske mennesker, selv om en del av deres opplevelser er rene sykdomsforestillinger og hallusinasjoner også i tillegg kunne erfare den åndelige siden av saken.

Om man tror på en slik virkelighet og lever i et fullevangelisk Bibelsk univers må man også hva psykisk syke mennesker være åpen for tanken om at det også kan eksistere blandingstilstander mellom sykdom og åndelig realitet, hvor det ene også påvirker det andre, og at de onde og destruktive kreftene i verden likesom de gode konstuktive oppbyggelige kreftene ikke bare finns i menneskenes egen psykologi men at det også finnes transpersonlige krefter utenfor oss som virker i verden, at det er forskjell på det rent humane, Guds Ånd og verdens Ånd selv om denne tanken i stor grad er fremmed for den vestlige sekulære kultur og at det sekulære verdensbilde og tenkning har "smittet" over langt inn i kirkelige kretser som et fenomen i vår tid, og at det kan være en hovedårsak til at folk søker til det nyreligiøse markedet og mer karismatiske og konservative frikirker hvor deres hverdagsreligøsitet og erfaringer med ulike paranormale fenomener blir tatt på alvor som en realitet, mens den Norske Kirke har blitt så tørr, sekularisert og akademisk fornuftsbasert at det ikke er rom for ånd. Alt er kultur og psykologi og troen kun en hodetro. At åndeverdenen også kan påvirke den fysiske virkeligheten og forårsake lyder og bevegelser flere mennesker sammen eller hver for seg uavhengig av om de "tror på slikt" er jo noe mange har opplevd, og "de fornuftige teologer" er temmelig arrogante når de utelukker og mistror den delen av virkeligheten deres egen fornuftsbaserte tro og sekulære virkelighetsoppfatning ikke rommer og de selv heller ikke har noen egenerfaring med.

De kan ikke sitte der og si at andres virkelighet og erfaringer ikke er sanne bare fordi det er dem selv fremmed. Deres egen rasjonalisering og den grensen deres forstand setter er jo også subjektivt, de kan ikke definere andres virkelighet og erfaringer som reelle eller ikke reelle når de ikke kjenner den virkeligheten. Milloner av mennesker i verden har hatt "paranormale opplevelser" og kun en brøkdel av disse er alvorlig syke, noen av dem er også prester og høyt utdannede teologer, og også helt allminnelige sunne sindige mennesker uten den minste hang til mystikk. Så at endel påståtte paranormale opplevelser, syner, visjoner, enkeltåpenbaringer og undere er et rent produkt av psykoseforestillinger eller massesuggensjon og ønsketenkning kan ikke uten videre dras til en endelig absolutt konklusjon om at slikt ikke finnes og forekommer, men enten er psykologi eller rent oppspinn. Om en kristen teolog faller ned på et slikt synspunkt må han være bevisst og klar på at dette er hans egen subjektive forestilling og slutning og ikke en objektiv sannhet han kan "slå andre i hodet med". Alt annet vil være ytterst arrogant og irrasjonelt med sviktende logikk, særlig når det er "på troens område man arbeider". Og har man ikke tro hvordan kan man da være prest, arbeide og veilede andre på troens område. Det faller jo på sin egen urimelighet. At Kirken som motsvar til den økende interessen og søken mot synske medium nå visstnok har utarbeidet et liturgisk rituale for rensing av hus, noe som i fordums tider jo også var en oppgave for prestene fra tid til annen når folk hadde problemer med uønskede paranormale fenomener som skapte uro og uhygge, bør det også stilles krav til at de prestene som skal utføre en slik "rensing" faktisk tror at fenomenet beboerne beskriver er reelt, for jeg har all grunn til uten å kunne vite så mye sikkert og bombastisk å tro at det mange opplever faktisk er reelt og av åndelig paranormal karakter, og at presten ikke bare bruker det som om det var snakk om "hvit magi" hvor hele hensikten er å gjennom en psykologisk effekt blot av at ritualet gjennomføres skal berolige beboerne fordi man antar at de da vil slå seg til ro med at "nå er huset renset".

Om det virkelig er reelle fenomener og ikke bare snakk om følelser og mentale forestillinger og angst hos beboerne vil jo et slikt rituale utført av en prest som verken tror på fenomenet eller ritualet men ser for seg at det vil ha en positiv psykologisk effekt ifht "innbilte ting" være å sammenligne med om en gammel kone ba om hjelp til å få sanket sauene sine i hus, og en man sa seg villig til å sanke sauene han i den tro at kjerringa var senil og at hun ikke hadde noen sauer den gamle kroken, for så å vende tilbake og si at "nå er sauene i hus", mens de faktiske sauene fortsatt gikk løs i heia mens fjøset stod tomt. I så måte vil jo verken presten eller "sauesankeren" være til hjelp. Men når jeg først er inne på psykologiske effekter. Det disse rasjonaliserende fornuftstro teologenene gjør og det verdensbildet og virkelighetsforståelsen de tilbyr gjør verden, kulturen og menneskene fattigere, mer avsjela og kald, så jeg syns overhodet ikke den dreiningen har så mye godt for seg. Den katolske Kirke tilbyr et modnet godt gjennomarbeidet Bibelkonservativt men ikke fundamentalistisk fullevangelisk tro og et unviers alt under himmelen kan få plass under. Vi tror ikke bare på eksitensen av Gud og at Jesus er Guds Sønn, inkarnert i kjøtt, korsfestet, død, oppstanden og levende, tatt opp til Himmelen og ventet tilbake. Det er også plass til Guds engler, sjeler som går videre når kroppen dør, onde ånder, djevelen, makter og krefer i vårt trosunivers, samtidig som vi innrømmer fornuften, intellektet, vitenskap og akademia stor plass og Kirken gjennom århundrenes kultivering og konservering gjennom tradisjonen, studier og bønn og den allminnelige Kirkelige praksis, sjelesorg, skriftemål og pastoral omsorg, meditasjon og fordypning har vunnet stor innsikt både om det rent menneskelige og enda viktigere har vunnet stor åndelig innsikt og rommer store skatter på det åndelige og mystiske området. Det er fint lite i verden over hodet som ikke kan rommes i et katolsk trosunivers og verdensbilde. Det er et enormt univers, ikke noe puslete akademisk indvidualistisk og snusfornuftig, innsnevret og tørr teologisk virkelighetsforståelse, hvor troen gror dårlig og folk ikke får slukket sin åndelige tørst. Slike prester gjør ikke sin Kirke godt!

For kristenlivet er det heller ingen som helst nødvendighet å besitte formelle teorikunnskaper i teologi (= læren om Gud), for om ens egen tro ikke rekker lengre enn ens egen forstand og man ikke kan tro på noe som bryter med eller ligger utenfor forstandens område, og man aldri har hatt noen egentlig erfaring av Gud som en faktisk realitet i eget liv og aldri har opplevd noe som helst "av åndelig natur" vet man jo i praksis egentlig ingenting. Man kan få vite mye om et menneske gjennom å lese en biografi, litt avhengig av hvem som har skrevet den, men man vet jo ikke mer om og kjenner jo ikke den personen bedre enn vedkommendes nærmeste av den grunn! Og da er man jo en smule sprø hvis man påstår at man har studert en forfatter på universitetsnivå og følgelig kjennner ham bedre og vet mer om hvordan han er enn hans mor, kone og barn. Og enda verre om man ikke tror den biografiske skikkelsen noen sinne har levd og at det biografiske materialet er bare er "en kulturell konstruksjon" som man kan overprøve og fritt redigere etter egen forstand fordi man har en så overlegen kunnskap. De nærmeste som kjente personen og i større grad vet og kan avgjøre hva som er sant fordi de har levd tett på dette mennesket i årevis vet jo vitterlig best hva de snakker om, om "filologen" er aldri så lærd. Da kan man virkelig snakke om en fag-idiot, og det blir vanskelig for de som kjente forfatteren godt å samtale med en "så vettig og lærd mann", som nærmest holder de for å være uvitende idioter, og ikke tror på det De sier.

Teologikunnskaper kan være godt og oppbyggelig til mye, men de kan også rive ned, tilrøve seg Makt og få andre til å føle seg små. Som Erasmus Montanus mot mor lille. Jesus har aldri spurt etter teologikunnskaper, "de fremragende teologene" på hans tid (Skriftlærde) var jo de han likte minst og dømte hardest for de opphøyet seg selv, men hadde ikke tro. Og det står skrevet: Kunnskap blåser opp, men kjærlighet bygger opp. Jesus sa aldri "Flink klok gutt! Din teologi har frelst deg". Nei han sa om igjen og om igjen til mennesker langt nede på rangstigen "Din Tro har frelst deg". For den lære han forkynte, måten han forholdt seg til mennesker, underene og velgjerningene han gjorde virket til tro hos på at han faktisk Var Messias, den lovede, Guds Sønn, selv om han rent menneskelig kom i skikkelse av en snekker fra Nazareth vokst opp i små kår og vel kjent med folks hverdagsliv og problemer. Han var ikke mye kjepphøy! Men av og til ble Han fryktelig sint. Der var det affekt og pasjon, lidenskap og temperement, kjøtt og blod, sykdom og lidelse. Han var 100% dedikert til den livsoppgaven Han var salvet til. Safet ikke, sa ikke ja og ha og føyde seg pent i rekkene de jordiske autoriteter undergitt, han var kompromissløs og ekte!

Det er lettere å se Kristus i folk som salig avdøde Frater Arnfinn Haram, som ikke bare var en intellektuell kapasitet, men "en naturkraft" som "ga jernet", og som dominikanermunk ga seg selv helt til Gud, med kjøtt og blod, lengsel, smerte og savn, Liv og lyst enn i "tamme, avmålte, tvilende forbeholdne forstandsmennesker uten saft og sevje". Vi får akseptere at prester og teologer er ulike hver for seg. Men målt mot Kristus og målt mot Haram er noen som tørre grener, og frukten blir deretter. De er nesten nifst opptatt av og fokusert forstanden. Men det var ingenting å si verken på Harams forstand eller hans sjelelige sunnhet. Han var et Helt menneske, ikke bare "et oppsvulmet hode med en dvask kropp på og en vag egendefinert tro". Livsfjern var han heller ikke. Tiggermunken var bl.a skribent i Klassekampen, pleide å gå i 1.mai tog, og hadde en så vid horisont og sporty innstilling at han attpåtil påtok seg å skrive en anmeldelse av mykpornomagasinet Cupido. Det er det ikke mange tiggermunker som hadde påtatt seg. Desverre døde han så alt for tidlig under en av sine sykkelturer i skogen. Det er slike Bautaer som blir stående lenge etter sin død. Ifht hvem folk syns best om og ser opp til er det nå også sånn at mange automatisk vil tenke at "opp" i verden, de som har høy stilling, status og posisjon automatisk er bedre enn andre, og at de som lykkes i å komme i en slik stilling og posisjon også ofte vil ha fans og folk som søker dem som autoriteter og "idoler" og beundrer dem blot i kraft av at de "er noe". Men ondt og godt er likelig fordel mellom høy og lav, og det er aldri godt å si hvordan det egentlig står til blot ved å betrakte overflaten og utsiden. Det er mye som er skjult i denne verden. Men det er Profetert i Bibelen at "i de siste tider", Apoklypsen, vil det som har vært skjult fra tidenes morgen komme for en dag. Da snakker jeg ikke om indivduell dyneløfting og utlevering av andre syndere i hytt og vær for helt allminnelige menneskelige ting som ikke er så viktig. Men det er ikke uten grunn at pedofili-avsløringen i Vår katolske Kirke kom i vår tid, selv om det neppe er et nytt fenomen. Det er ondt og godt overalt og de fleste og verste ulvene er de som vandrer rundt i fåreklær mens folk aner fred og ingen fare. Noen "gode borgere" og "trofaste ektemenn" stryker også gatelangs langs veggene og tror seg skjult av natten, på jakt etter prosituerte å forlyste seg, så man kan strengt tatt aldri ta for gitt at det som har et navn av å være godt, er så godt at det fortjener sitt rykte og om det som er "opp i verden" er så mye å trakte etter. Bibelen advarer mot å bygge sitt rede i høyden. Det er bedre å være bedre enn sitt rykte, om ryktet er aldri så dårlig enn det motsatte.

Endel "småfolk og bønder" har åpenbart ikke godt av å gå på Universitetet, få en taburett og en tittel, da får de et slags Gudskompleks og tror de har Hele vettet. De virkelig store, sunne og intelligente går ikke i den fella og kommer derfor ikke ved innbilsk oppblåsthet under djevelens dom som det står i Bibelen. De vet hva de kan og står støtt i seg selv, får aldri de som er mindre til å føle seg små, og har ikke dette behovet for å hevde seg selv på slike negative måter. De måler heller styrke mot verden og andre sterke menn enn å bruke de små, de med mindre utdanning, kvinner og barn for å styrke seg selv, sitt ego og sin følelse av overlegenhet, øverst i næringskjeden. De tåler kritikk og at noen ikke liker dem, står oppreist for sitt eget og klør ikke folk i ørene ettersom de tror folk vil høre, kun for å bli likt. Noen ganger kan mennesker som har underliggende mindreverdighetskomplekser og svakheter være de verste til å dominere og undertrykke andre når de kommer i en overordnet Maktposisjone. Og folk med narcisstiske tendenser ,kanskje en følge av at de har fått for mye oppmerksomhet, "for gode karakterer" og har hatt for mange groupies, er ekstremt opptatt av hva "folk tror" om dem, og vil gjerne fremstå som et glansbilde utad og ta ære av folk uansett hvordan det Egentlig står til. Det skal sterk rygg til for å bære gode dager. Og store støvler fylles best av store, sterke karer. Men de som vil fremstå som perfekte og rage høyt over andre og kanskje også innbiller seg at de er det og gjør det, og har også bygget seg et godt image utad, mens det om man kommer tettere på og lengre inn og setter lys på det som er i mørket og bak fassaden vet man aldri hvor man finner mest grums. Ikke sjelden hos de folk tror best om. De er som de kalkede gravene Jesus snakket om. De som ble livredde og så denne "halvgale oppvigleren" som vant tilhengere lengre ned i folket som en trussel mot seg selv og sin egen status i folket. Han så jo tvers igjennom dem, og "tenk om folk fikk vite alt, hva må de tro om oss". For dem var han en trussel som måtte ryddes av veien. "Sånn kan man jo ikke ha det" ...

En ting som fikk meg til å humre litt selv om jeg ikke fikk tatt det på dirkekten er det eksemplet den teologen jeg innledningsvis snakket om brukte for å vise at når han er teologutdannet kan han selvfølgelig alt som har med denslags å gjøre så meget bedre enn de fleste, og om han selv skulle skifte vindu og hadde tilkalt en med utdannelse til det hadde han da jammen overlatt det til fagmannen. Utdannelse er en god ting men på ingen som helst måte alt eller den alltid den sikreste pekepinnen på hvem som kan hva. Min far var fisker det meste av sitt liv, lite skoleflink og uten annen utdanning enn "folkeskolen", men det han ikke hadde i hodet hadde han i hendene og i hans kultur og generasjon var snekring en del av den obligatoriske pakken. Han kunne fint skiftet vinduet til presten mens han hadde fått forsterket sin ide om at disse teoretikerne kan jo ingenting, hvilken ide jeg ikke deler. Og han hadde gjort det minst like bra som en med snekkerutdannelse for det var den attesten han fikk det året han jobbet som snekker på land, i tillegg til at han arbeidet veldig raskt. Teori man lærer kommer et sted fra, og er ikke tatt ut av løse lufta. Egentlig bygger all kunnskap på erfaring, så kommer den i bøkene, og så kan de uten erfaring lære det gjennom utdanning og studier, men om de tror de da er utlært og ikke har noe å lære av vanlige folk tar de feil! Man kan ha et Univeritetsstudie i Fiskerifag og selvfølgelig kan man da noe, men ombord på reketråleren i Barentshavet i is og kulde var det min Far som var "Professoren", der hadde unviersitetsstudier ingenting å si. Og blåste det opp til en skikkelig vinterstorm med bølger på 10-20 meter uten at man klarte å komme seg i havn på Svalbard, og det virkelig ble farlig, trengte man heller ikke Prest, da var man prisgitt Gud og godt sjømannskap, for får man en brottsjø da så båten går rundt, hjelper det ikke om redningskjøyta er i nærheten, og lite om redningsflåten virker også, da er man ganske så sjanseløs. Men min far var ikke redd, og han var en av de beste fiskerne, utviste godt sjømannskap, den ordenssansen som trengs til sjøs, var ikke drikkfeldig og hadde aldri problemer med å få hyre, så man skal virkelig ikke undervurdere enkle mennesker uten utdanning blot for en embetseksamens skyld, selv om den og duger til endel.

Jeg er agronom og har også en spisskompetanse på økologi innen det feltet. Det er ikke all verden å gå på landbruksskolen men det er likevel en solid praktisk-teoretisk utdanning, og man må mestre begge deler så vi er som poteter og kan brukes til alt. Det jeg lærte tar jeg selvfølgelig seriøst og jeg vet jeg kan noe ikke alle kan. Men jeg hadde vært komplett idiot om jeg som nyutdannet agronom med en god eksamen hadde vandret rundt i den tro at nå visste og kunne jeg mer om landbruk enn allminnelige bønder som har dyrka jorda og drevet med dyr hele sitt liv. Egentlig er det jo da man begynner å lære. Og jeg har jobbet lite med landbruk etter det, så min største kompetanse med agronomutdanningen i bånd har gjennom erfaring blitt estetisk hagebruk. Jeg har lest og opplevd mye og har et brukbart analytisk intellekt og "et godt blikk" for dette og hint, så presten er også dum om han tror at fordi jeg er agronom er det automatisk det feltet jeg vet mest om. Jeg har realkompetanse i bøtter og spann selv om lite er dokumentert. Sist jeg tok et kurs, en fagutdanning innen renhold gjorde jeg det heller ikke primært med tanke på eksamener og fagbrev. Det vitkigste var for meg å lære i seg selv, forøke kunnskapene, dokumentasjonen var sekundær. Noen jobber visst alltid først og fremst "for å få best mulig karakter" eller "være bedre og vite mer ENN andre". Jeg er velsigna blotta for et slikt konkurranse innstinkt og har heller ikke spisse albuer, mot store maskuline kampestein-Ego som alltid må "vinne" backer jeg heller ut. Livet er ingen konkurranse, og kristenlivet er når det fungerer som det skal et samvirke og et samarbeid hvor alle er like viktige og æren tilhører Gud. Den enes bønn kan legge grunnlag for den andres arbeid, og da kan ikke den som arbeider ta æren alene. Å "være flinkest" har I Seg Selv ingen verdi. Et Geni er heller ikke større enn det gode man bruker det til og utretter. Og intelligens er det dårligste kvalitative moralske målet på om et menneske er "godt" eller "ondt".

I Den norske Kirke kan man ikke lenger uten videre ta det for gitt at presten har noen sterkere Gudsrelasjon og tro enn hvem som helst andre. Ikke engang være sikker på at han eller hun virkelig er kristen. Men nå velter de jo alle tradisjoner så det slingrer veggimellom, og siden Kirken ikke stiller krav til konsensus og gir sine prester full frihet er det noen som synes å mene at det er opp til den enkelte prest å definere begrepene "prest", "Kristen", "Kirke". Slike Er ikke stort mer en blot teologer og man kan undres over hvorfor i all verden de vil være prester. Fordi de søker makt og inflytelse? Ikke godt å si.

Selv om det, takk Gud for DNK`s, del fortsatt finnes prester av "den gamle typen" som ble prester som følge av et kall og ikke bare fulgte egne interesser og lyst som om det skulle vært en hvilken som helst jobb de stilet mot, hvor det kun er utdannelse som skal til og man ellers kan tro og mene hva man vil. Jeg tror likevel fremdeles de fleste, ikke bare katolikker er av den oppfatning at "dersom man ikke tror kan man ikke være prest" og at det ligger en forventning i rollen om at Presten skal ha en klassisk kristen tro, og ikke forkynne og lære fritt etter eget hode. Og slik må det jo være om man vil ha en kristen Kirke, da er troen avgjørende. At det også er noen som ikke syns den åndelige biten er så viktig eller ikke engang tror på slikt, og heller ser DNK som en menneskelig kulturell verdslig institusjon er et nymotens fenomen, som bryter tvert med det de fleste tradisjonelt har lagt i begrepet "Kirke"; Guds hus, et bønnens sted, og ikke en "røverhule". Nå kan det synes som det eneste som er om å gjøre er å få flest mulig Folk inn, mens troen, den kristne lære og det å ha noe substansielt åndelig å tilby de som kommer, for ikke å snakke om å ta misjonsbefalingen på alvor, kommer helt i bakgrunnen. Sånn graver de selv grunnen ut under sin Kirke. Uten troen, Kristus og Evangeliet som alt hviler på og de helliges samfunn av troende som går til nattverd hver på sitt sted, vil man om utviklingen fortsetter i den retning en dag kunne annonsere: "The Holy Spritit has now left det building". Og da kan de slutt å kalle det en Kirke. Da er det bare som en hvilken som helst verdslig livssynsnøytral organisasjon, forening eller klubb. Et menneskelig fellesskap uten Gud. Det er ingen Kirke!

Og hvem har skylden? Er det ikke nettopp disse fritenkende teologene med en slik overdreven forstandstro og fornuft, som stikk i strid med Bibelens advarsel, stoler Mer på egen fornuft enn på Gud og Guds ord, og tenker helt på verdslig vis. "Alle fornuftige mennesker vet jo at det er en naturvitenskapelig umulighet at noen kan gjennoppstå fra de døde uten hjertestarter, så den stryker vi i Evangeliet", "Og den der djevelen og de onde åndene vet jo alle er bare overtro fra mennesker som ikke vet bedre, så den har vi forlengst strøket", "engler er også bare en mytologisk forestilling men folk syns jo de er så sjarmerende så dem lar VI dem ha inntil videre, vi kan jo ikke fortelle dem hele sannheten, at det meste i Bibelen bare er rent oppspinn og kulturelle menneskeskapte mytologiske forestillinger sånn med en gang, det må modnes". At Den Hellige Ånd kjenner hele sannheten og deler ut til både høy og lav, med eller uten utdannelse vet de ikke, for de Tror ikke på slikt. Den presten jeg snakket med ytret engan med et flir at "Den Hellige Ånd har fått skylden for mange dårlige prekener". Jo det kan nå være så men jeg har aldri hørt Ham holde en særlig god preken eller foredrag, og han har jo ikke engang Den Hellige Ånd å skylde på. Mot sånne ytringer svarer han vel at "det er fordi jeg er så klok og intelligent at du ikke skjønte hva jeg sa". Jeg har da jaggu meg hørt mange gode, intelligente prekener og foredrag fra folk som visst hva de snakket om, også vesentlig mer spenstige intellektuelle sprang enn det han noen gang har lagt for dagen. Og en ting er nå intelligens og boklærdhet, skal det bli noen svung på det og berøre hjertene må det være litt kraft og saft, fantasi, humor og fantasi med i Bildet også ellers får man holde seg til å skrive Fagbøker om man ønsker suksess. En ting er jo også hva man sier, noe annet hvem man velger som sitt publikum og om man treffer dem hjemme. Som Ibsen så flott skrev "Se den fikk Fanden fordi han var dum, og ikke kjente sitt publikum".

Slike om ikke annet så i egne øyne "overmåte lærde og forstandige" Prester som mener at akkurat det de selv har kommet fram til og deres egen vurdering av ting er "den evige Sannhet" og som er så "fornuftige" at de gir meg assosiasjoner til Øverlands "Gi meg de rene og ranke" og "store, sterke menn uten hang til mystikk". Men en som er litt dvask og alltid midt på på den sikre siden og aldri fyker for langt til den ene eller andre siden, som aldri er virkelig varm eller kald og prøver å leve "innenfor rammene" har nok aldri tenkt tanken på å bli kommunist. Det som for alt jeg vet undet tvil kan ha vært av glødende ungdommelig idealisme er for lengst sluknet.

Det får meg til å tenke om de ellers kan ha mye godt i seg og for seg rent menneskelig på noen områder, at disse her er ikke det døyt bedre enn de selvgode fremstående, høyt aktede teologene på Jesu tid, omtalt som Skriftlærde. De trodde også det hadde skjønt alt bedre enn folk flest som de meget vel nøt å rage et hode og noen etasjer over og gikk og ventet på et menneske, enn Stor og Mektig KONGE, som skulle føre nasjonen (som da var okkupert av Romerne) til storhet og dem selv i en enda høyere posisjon over folk flest. Gutta boys liksom! Sånne teologer med så alverdens "sunt bondevett" er antagelig hvor kristne de enn måtte påstå at de er, de aller siste som ville trodd på Jesus i sin samtid. La oss dra analogen til i dag. Sett at det kom en snekker ut av intet fra et lavstatusted tilsvarende Nazarer i Galilea, la oss si nordnorge, sammen med en gjeng fiskere med dårlige manerer (de skriftlærde klaget på at de stod over den rituelle håndvasken før de spiste), og så begynte å tråle rundt på steder som Dickens og Piren og her og der og forkynte med en slik "karisma" at han vant tilhengere og oppslutning hos fotfolket i Stavanger som "tørre, fornuftige teologer" bare kan drømme om på en slik måte at det begynte å utgjøre en trussel mot den institusjonelle Kirken, og folk heller ville høre på og la seg lære og veilede av Ham enn av disse teologene som mener å vite alt best i kraft av sin utdanning og sitt vett alene. Ikke bare er det få av dem som i det hele hadde tatt seg bryet med å gå og høre på Ham selv, "for hva kan vel en slik uskolert bajas vite", enda færre ville vært i nærheten av å få seg til å tro at denne snekkeren fra nord var noe stort, og iallfall ikke Guds Sønn eller noe allvitende synsk orakel. At han hadde slike evner som så hva som gjemte seg bak de prektige Skriftlærde og Fariseernes flotte, fromme fassader gjorde det ikke bedre for Jesus, det ga dem bare sterkere ønske om å rydde Ham av veien. Og om han nå til overmål hadde brasa inn i Domkirken under en konsert eller utstilling og velta pengeskrinet ved billettutsalget i inngangen, og rasende som en galning brølt at "Guds hus skal være et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule" hadde han nok blitt tvangsinnlagt på ubestemt tid og fått føle den torturen. Hadde han bare vært en vanlig mann hadde han som mange utallige andre har gjort gjennom årene tatt sitt eget liv der inne eller om han fikk sjansen til permisjon. For urett, undertrykkelse, dårskap, selvgodhet og selvklokhet lever i beste velgående og kan noen ganger utrette mye ondt og ta liv "i god tro på at det man gjorde var helt riktig". Å kunne innse og innrømme egne feil er en god ting selv når man ikke klarer å gjøre noe med det fordi, som den premenstruelle kvinnen hissig skrek på spørsmål om hvorfor hun får sånne følelsesreaksjoner når det står på: Fordi det ER sånn!!!



 

Kjærlighet og Død

Hvis jeg kunne få oppfylt to hvilken som helst personlige ønsker, og det var alt jeg fikk, ville jeg valgt kjærlighet og død. Kjærlighet fordi den er god og føles god og ikke gjør noe ondt. Ekte genuin gjensidig kjærlighet til og fra samme mann er det jeg alltid har ønsket meg og verdsatt som det viktigste og toppen av lykke i livet, men jeg har aldri funnet den, bare elsket uten å bli elsket, og i mindre grad men dog blitt elsket uten å elske. Det har aldri vært følelsesmessig match på det området, og det har vært og er et stort savn. Død ville jeg ønsket meg fordi den gjør ende på all lidelse og bevisstheten om det som gjør vondt å bære der. Den er smertefri, så den er ikke noe å være redd for. Jeg har gjennomgått store lidelser i livet og bærer skader etter det som også er smertefulle og vanskelige. I lys av det er døden en venn. I dødsøyeblikket blir det bare svart, så mister man bevisstheten helt. Hva som kommer etter der igjen er opp til Gud.

Hvordan jeg kan mene å vite hvordan det føles å dø? Vel jeg har vært i livsfare endel ganger, og den ene gangen veldig veldig nær ved å dø. Så nær at døden pustet meg i nakken så og si. Men selv om jeg ikke alltid har vært ved bevissthet i slike situasjoner har jeg så vidt jeg vet aldri vært død. Jeg hadde imidlertid en drøm om min egen død, som skjønt den nok var traumeutløst ikke uten videre kan avfeies. For jeg har hatt noen drømmer med frampek og sanndrømmer i mitt liv. I denne drømmen ble jeg torturert på det groveste både psykisk og fysisk, og lå der til sist i avmakt og smerte uten å kunne røre meg med et sverd som låste beina mine. Da kom i drømmen min avdøde bror som en barmhjertig samaritan og dro ut sverdet, med det resultat at hovedpulsåren røk men uten å si noe ga jeg ham et takknemlig blikk. Så begynte jeg å få litt svarte dotter, flimring for øynene og ble bevisst på at "Nå dør jeg". Så ble det bare svart og jeg var borte. Likefullt er nå en drøm lite å gå på, men da min onkel etter 4 hjertestans hvor han faktisk var død, men ble gjenopplivet ga nøyaktig den samme beskrivelsen av hva som skjedde i dødsøyeblikket "Det ble bare svart" gir det et litt bedre grunnlag for å kunne si noe om hvordan det er å dø. Når hjertet stopper er man jo faktisk død. Den dagen han så faktisk døde for siste gang uten å våkne igjen, skjedde det dog også noe de som var sammen med ham observerte som om han så noe de ikke så og strakte seg frem, før han seg tilbake i sengen og døde. Så det er ikke alt man vet eller kan vite om det å faktisk dø. Men jeg har altså et visst grunnlag til å kunne ha en formening om hvordan det er, selv om jeg er fullstendig klar over at det er "mer mellom himmel og jord" i en dimensjon bare noen skimtvis ser og at mennesket er mer enn bare den fysiske kroppen. At det å være død er "en relativ sak" alt etter hvordan man ser ting, selv når kroppen forlengst er død og begravet. Så man skal kroppslig virkelig være fullstendig og endelig stein død, før man kan være helt sikker på at man vet hvordan de døde har det for å si det slik ;-) Men det kan virke som en del av dem fra tid til annen fortsatt er oppe og går post mortem for å si det slik. (De er i likhet med døden heller ikke så mye å være redd for men heller ikke noe å hefte seg sånn ved, heller ikke noe vi skal søke aktivt kontakt med. At "spøkelser" alltid er så skrekkingydende og fæle er imdilertid en myte. Det er mer å frykte fra de levende enn fra de døde. Men heller enn å fly til et Medium for å få de døde i tale, bør man snakke med folk og gjøre opp før de dør). Det er en virkelighet jeg alltid har levd med og delte med min farmor. Hun hadde også en sterk Gudstro og hadde selv vært igjennom tøffe ting i livet. Hennes mor igjen var synsk og sterkt religiøs, ofte i disputt med presten enten hun fortalte ham eller lot være å si at hun tilstadighet så og hørte ting de andre ikke så. Schizofren var hun ikke. Hun var en sterk dame. Min farmor var også en sterk liten dame, om ikke i kroppen. Så jeg har litt å slekte på ;-)

Jeg har ikke levd noe lett liv. Det ble ikke det livet jeg ønsket og hadde lyst til å leve. Og det livet det har blitt ut av det er ikke så lystbetont, men jeg prøver å gjøre så godt jeg kan og det beste ut av det, siden det uavhengig av hva jeg har lyst til og ikke, er en kristenplikt å stå løpet ut til den dagen Gud har fastsatt som min dødsdag. Er det slik kan man egentlig ikke gjøre så mye fra eller til. Det skjer når det skjer. Jeg ser egentlig fram til det, og har ikke noe ønske om å leve lenger enn høyst nødvendig ;-) Denne verden er ikke noe blivende sted, til det er det for mye ondskap, urett og lidelse. Og det som først har kommet inn i bevisstheten og satt merke på sinnet av slikt viskes ikke ut og strykes ikke bort før man dør. Jeg vet ikke for lite, jeg vet litt for mye om verden og menneskene. Det er bare unntaksvis og her og der at noe og noen er helt som det bør være. Jeg ble heller ikke slik man bør være som følge av det onde jeg ble utsatt for og alt det vonde jeg har opplevd. Men for egen hånd kommer jeg IKKE til å falle! Og selv om jeg ikke alltid liker meg selv så godt, kjenner jeg meg selv veldig godt og forstår meg selv og hvorfor jeg har blitt som jeg er. Jeg er et skadet og hardt prøvet menneske, men ikke et dårlig menneske. Det er mange mennesker som er mye dårligere enn meg selv som er veldig selvtilfredse. Og heldigvis mange fine mennesker som jeg liker og verdsetter mye mer enn meg selv ;-) Verden hadde blitt et verre sted om alle var like miserable som meg!



 

Er du et rasjonelt menneske?

" Alle fornuftige, skolerte og rasjonelle mennesker vet jo at ingen kan gjenoppstå fra de døde uten hjertestarter. For det er jo vitenskapelig bevist". Ergo må kristne som tror på slikt være infantile, irrasjonelle, religiøse fanatikere og det er til å flire av at det finnes voksne velutdannede mennesker som ellers er helt normale som enda går rundt og tror på slikt. "Jomfrufødsel og julenissen".

Til disse smarte, rasjonelle menneskene kan jeg fortelle at det er vitenskapelig dokumentert at selv de mest "rasjonelle mennesker" som på ingen måte har hang til mystikk ikke er så rasjonelle når det kommer til stykket, men at mennesket i bunn og grunn er et ganske irrasjonelt vesen som attpåtil handler mer ulogisk enn dyr som kun styrer etter sin natur og instinkter. Det er iallfall "lovmessig". Det er også forsket på Ondskap, hvor forskerne som tok for seg noe av det ondeste mennesker har gjort mot andre, hvor de sekulære- ikke religiøse forskerne konkluderte med at mennesket i seg selv ikke kan være så ondt, og at det må finnes en transpersonlig ikke-human ond kraft.

I den norske kirke er forstandstroen og den sekulære tenkningen idag så sterkt tilstede at om det fortsetter slik, nå som djevelen alt har røket ut til fordel for den sunne fornuft og helvete i humanismens navn er lagt ned, og alle skal få, nåden er gratis og kardemommeloven har erstattet Guds bud og man favner så vidt og bredt at det eneste det ikke lenger er toleranse og rom for i Den Norske Kirke nå er klassisk troende kristne, vil nok disse overmåte forstandige moderne teologene erklære Gud død og seg selv som en slags Ubermenschen som skal føre "disse infantile forskrudde fanatikerne som fortsatt tror på Evangeliet som om det var sant" til oppvåkning og mental sunnhet. Og da kan like gjerne human-etisk forbund overta Den Norske Kirke, og all religion utrenskes en gang for alle. Så blir det nok paradisiske tilstander og fred på jorden ;-)

Det er også ganske irrasjonelt å bruke alt det onde menneskene foretar seg mot hverandre her på jorden som argument og "bevis" på at det ikke kan finnes noen God Gud. Men likefullt mener humaetikerne at Mennesket virkelig er godt og gudommelig i seg selv og sin natur? Om det ikke fantes religion hadde det ikke vært noen ondskap heller? "Religion er opphavet og årsaken til alt ondt".

Som om menneskene pluttselig skulle bli en annen og bedre skapning om Gud døde og troen ble borte en gang for alle. Da skulle altså ondskapen, maktbegjæret, egoismen, grådigheten og pengekjærheten som forårsaker det aller meste av verdens elendighet også opphøre? Det er neimen ikke en mye rasjonell forestilling! Så lenge det finnes en Gud, en ekstern transpersonlig god Kraft og Makt er det iallfall fortsatt håp for menneskeheten! At kristne mennesker og andre som tror på Gud synder og gjør onde ting "i Guds navn" er vel heller ikke noe fullgodt argument mot Gud. Hadde alle mennesker fulgt de ti bud, kjærlighetsbudet og etterlevd alt Jesus oppfordrer til i Bergprekenen, hadde det derimot blitt fred på jord og ingen hadde manglet noen ting. Men menneskene er seg selv lik, og har bare unntaksvis gjort akkurat slik Gud vil og råder til. Det er verken Gud eller Evangeliets skyld! Så "den gode kloke menneskelige forstand" er det all grunn til å dra i tvil!



 

Til damene i Rogalandspsykiatrien! ;-)

I Den fremskutte, profesjonelt godt markedsførte Rogalandspsykiatrien er det sysselsatt mange kvinner og menn med usannsynlig god selvfølelse og høy status i trygge, sikre jobber hvor de så og si uansett hva de foretar seg og hvor mange regler de bryter er så godt beskyttet og så sterkt stilt ifht de stakkars pasientene som er på bunnen av hierarkiet får beholde jobben selv om enkelte til sist er så syke, uproduktive og reduserte at det eneste de duger til er å vanne blomstene på avdelingen mens de glefser etter pasientene til å fra. Hva de ansatte angår har man her, på pasientens bekostning, en personalpolitikk og et så til de grader "inkludernde arbeidsliv" at enkelte avdelinger og institusjoner nærmest fungerer som "vernet bedrift" for mennesker med helsefaglig utdanning som er for syke og spesielle til å få innpass og kunne fungere i den somatiske delen av helsevesenet, der man stiller krav og kvalitetssikrer at pasientene får den beste mest adekvate og spesialiserte godt evidensbaserte og effektive profesjonelle behandling og blir ivaretatt på beste måte, og hvor den etiske standarden jevnt over er god. Den eneste delen av somatikken hvor det fortsatt er endel å påklage og stort forbedringspotensiale ifht behovet er eldreomsorgen, som om dette er nedprioritert som en lavstatussektor. Gamle, syke hjelpetrengende mennesker lever desverre ikke i trygg forvissning om at de får sykehjemsplass og at det om de får det er et godt sted å være når de trenger det. Men denne gangen handler det om Psykiatrien. Der mistenker jeg enda til at det jobber en del mennesker som regelrett er for late og rynker på nesen av å snu fru Hansen og vaske henne i baken. I Psykiatrien holder det jo å kunne skravle! Dessuten forteller jo pasientene så mange spennende, tragiske historier med jucie details og det attpåtil om mennesker som "er noe" at det langt overgår og gir vesentlig bedre utteling og mer å sladre om for å forøke egen status på ryktebørsen i det sosiale selskapsliv enn å bare sitte hjemme og spise potetgull og lese Se og Hør! Så her skal dere få litt i posene deres jenter! ;-)

Jeg gikk nemlig til en Psykolog som i realtieten fungerte mer som en Psykopat for meg enn som en "terapaut". Siden han fikk sånn taket på meg da jeg var så uheldig å havne hos ham etter selv å ha bedt om henvisning til psykolog da jeg var ung, dum og blåøyd naiv og tillitsfull i forbindelse med en livskrise, angst og depresjon med bakgrunn i traumer og senskader etter en vanskelig oppvekst med omsorgssvikt, mobbing og seksuelle overgrep, selv om jeg forøvrig hadde klart meg bra og fungert høyt i skole og arbeidsliv. Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg at jeg ville få en like god og effektiv behandling og støtte over kneika som jeg hadde fått ved Poliklinikken i Tromsø som 16-17 åring, for så å kunne gå videre tilbake i arbeid, etablere meg og leve det livet jeg ønsket. Isteden ble det opptakten til et progressivt helvete, hvor jeg ble sykere, fikk utvidet problematikk og ble sittende dønn fast i en følelsesmessig binding med Psykologen som sentrum, herre og hersker i mitt liv. Rent "terapautisk" gjorde han en så lousy jobb at mer en halve Rogalandspsykiatrien måtte innvolveres. Utad nøt han status og var i en utbytterik situasjon som "Trofast ansvarlig Hovedbehandler for en ressurskrevenede pasient med kronisk svingdørsproblematikk og utallige gjentatte selvmordsforsøk" mens det i virkeligheten var den ulykkelige, vonde og uløselig fastlåste relasjonsbindingen hvor min selvoppofrende alltid givende og føyelige kjærlighet holdt meg tilsynelatende "frivillig" fast i et destruktivt mønster, hvor relasjonen til ham var selve episenteret for mitt livs katastrofe. Han var den eneste som tjente på situasjonen og det til gangns.

Ikke bare nøt han status som min Psykolog og autoritet i systemet. I tillegg til lønnen han mottok for å dukke, manipulere, herske over og stadig krenke og ydmyke sin mest trofaste og beste kunde uten antydning til syn for mitt beste og min side av saken, fravær av empati og medfølelse og et egoistisk selvfokus på egne behov uten like, lå også mitt fokus på ham og hans behov, så jeg føyde, bøyde og tilpasset meg og ytte alt jeg var god for av kjærlighetserklæringer, og oppvartet ham etter og over evne med gaver, kaker, middager, oppmerksomhet, komplimenter og ros -som ikke var sann, men han ble sint og angrep mine svake punkter ved ethvert tilløp til motstand, korreks eller kritiske innvendinger, så jeg lærte meg å bare si det han likte best å høre om seg selv for å være Herren mest mulig til behag, da var han tilfreds og litt snillere og mer medgjørlig, selv om han ikke kunne dy seg for å unasett fortsette å såre, ydmyke og krenke meg, gjerne ved å le av meg når jeg hadde det som verst og snakket om de mest smertefulle tingene.

Psykopaten i Psykologham fikk herje fritt bak forsvaret mitt og hadde bukta og begge endene, holdt meg sånn passe under foten og tråkket ned egoet mitt og manipulerte meg så jeg ikke kunne se klart. Kjærlighet gjør blind, og når slike føleser først er etablert hos meg skal det ekstremt mye til og holder både i solstek og regn, og her var det i sannhet ikke mange gode dager. Det var en vond relasjon og situasjon å være i veldig vond! Men kjærlighet har om ikke annet enn oppbyggelig effekt for den som elsker, selv i destruktive nedbrytende relasjoner, selv om den man elsker er som et sort hull man mater og mater uten at det gir noe godt fra seg og på den siden egentlig ikke utretter noe annet enn et forsterket narcisstisk ego, hvor han etterhvert også tok æren for alt jeg ga som om han anså det som "fortjent lønn for det han selv ga fra seg". Men da han ytret at "du gir mye, men det er fordi du Får noe" ga han meg uten å vite det en eyeopener, for mens jeg svarte "jada, jadda" (jeg hadde blitt vant til å bare jatte med og si ja og ha, mmm og akkurat stort sett uansett hvor avsindig og feil det som kom fra den kanten var, for etter å ha opplevd sinnet hans den ene gangen på mitt aller mest sårbare så til de grader at vi snakker om alvorlig psykisk mishandling av et hudløst uskyldig sykt og forsvarsløst dypt deprimert sammenbrutt menneske som hadde behov for psykososial førstehjelp med det resultat at jeg kort tid etter på gjorde mitt første og mest alvorlige- hundre prosent intenderte og fullgode selvmordsforsøk som ville vært "vellykket" om jeg ikke tilfeldigvis hadde blitt oppdaget av en årvåken mor med det nevrotiske ordensmenneskes blikk for detaljer. Jeg ble brakt til sykehus i hui og hast med blålys og sirene og med knapp margin motvillig reddet.

Men kjærligheten til ham var like sterk, så tross det som hadde skjedd så jeg når jeg overlevde likevel ingen annen utvei enn å dra tilbake til "min elskede Helge" som siden han alt hadde forpliktet seg på papiret og ikke ville ha ord på seg for å ikke ta behandleransvar (hvilket han ikke hadde gjort!) tok imot meg med ei kald, hard skulder. Derfra oppga jeg enhver teraputisk intensjon for meg selv og satte alt inn på å vinne hans kjærlighet og bygge relasjon. Gjennom underkastelse og utrettelig innsats i kjærlighet klarte jeg faktisk å smelte steinen noe og elske fram det som for utenforstående kunne fremstå som "en usedvanlig nær og god relasjon mellom pasient og terapaut" for jeg sa jo aldri noe annet enn godt om han til noen, og ingenting om hvordan tingene egentlig hang sammen og hvordan han i virkeligheten var mot meg. Relasjonen som gikk over 15 år utviklet seg til det som best kan beskrives som en ikke-fysisk men psykologisk kjærlighetsrelasjon med en dominant part som nøt og ville det slik, og en part som skjønt jeg aldeles ikke nøt det eller likte å ha det slik i kjærlighet gikk inn i en submissiv rolle tilpasset hans behov, som han som overgripere flest omskrev til noe "gjensidig godt" for å forsvare for seg selv det uetiske perverse spillet han drev med og selv hadde så stort utbytte og tilfredsstillelse av. Om to voksne, frivillige som begge har en slik utfyllende legning ønsker å leve det ut på et avgrenset område hvor den dominante part ivaretar den submissive parts behov og lar den parten sette grensene og holder seg innen norsk lov i den private sfære er det en sak mellom de to som de begge har gjensidig glede og utbytte av. Men når en moralsk bedervet korrumpert forskrudd sjel bruker den makten han får over en i utgangspunktet intetanende pasient som alt har vært i offerrollen og blitt misbrukt og utnyttet på det groveste av menn hun var glad i og sto i et tillitsforhold til som barn til å utøve et slikt spill til egen behovstillfredstillelse i kraft av sin stilling og hennes sårbarhet og følelser og avhengighet av ham som psykolog over en årrekke mens pasienten drives over grensen fra skanse til skanse og ikke set noen annen vei ut av det vonde enn selvmord er det et verre, farligere og mer skadelig og psykopatisk overgrep enn de fysiske seksuelle overgrepene jeg alt hadde blitt skadet av. Det var ikke sagt, og han hadde nok aldri regnet med jeg ville forlate "plassen min", var overmoddig trygg på at han visste hvor han hadde meg.

Men hans sinne og angrep og manglende toleranse for kritikk og korreks kom meg faktisk til sist til hjelp, for det førte til at jeg sluttet å fortelle ham alt jeg tenkte og bare snakket ham etter munnen mens jeg tenkte og vurderte selv. Dermed ble jeg det destruktive og meningsløse i mitt eget mønster, hvor lite jeg hadde igjen for å løpe i dette hamsterjultet med kort løpestreng, til hans underholdning og utbytte uten at det gjorde eller ga Noe godt for meg og mitt liv. Så med Guds og venners hjelp og egen selvstendige kognitive dreining og bevisstgjøring som han ikke visste om eller hadde noen del i "som terapaut" ble jeg endelig bevisst og sterk nok selv om jeg fortsatt hadde varme følelser for ham til å ta en endelig beslutning om å bryte og gi meg selv og mitt eget liv en sjans isteden for å gi ham hele livet mitt og ende som den pasienten som satt ved hans side og holdt ham i hånden den dagen han var kommet på aldershjem. Seriøst talt. Og siden jeg kjente ham så godt og han alt hadde lykkes i å trykke på mine svake punkter og holde meg tilbake de gangene jeg tidligere hadde ytret ønske om å slutte eller bytte til en kvinnelig terapaut, var jeg forutseende nok til å bryte tvert ved simpelthen å ikke møte til time, og gikk da han ringte meg heller ikke med på å ta noen "avslutningssamtale", for da hadde han bare fått det som han ville og overtalt meg til å bli.

Da jeg endelig var fri kom etterreaksjonen på alt jeg hadde tidd og tålt og lidd i og på grunn av relasjonen til ham gjennom årene, og strikken som var tøyd til det ytterste på grunn av ham og min kjærlighet til ham smalt tilbake med et voldsomt hat og aggresjon med for meg fremmede sadistiske fantasier om å torturere den usle mannen som hadde gjort meg så vondt og dominert og styrt meg og mitt liv så til de grader til min ulykke mens han selv nøt situasjonen som Adam i paradis og regelrett hadde utgjort en konstant og alvorlig trussel mot Mitt liv og Min helse, og påføre ham like store traumer så han aldri mer skulle være i tvil om hvordan de smertene og sårene han påførte meg føles. Men jeg er et kristent, ansvarlig nokså sivilisert og godt menneske når det kommer til stykket og har som nordmenn flest ingen kulturell, sosial toleranse for voldsbruk, så jeg tok kontrollen og lot ikke følelsene løpe av med meg. Om jeg hadde gjort noe sånt hadde jo det onde vunnet, da hadde jeg vært like ille selv, og det hadde vært meg som hadde endt som den store taperen og fått stempel som monster mens den virkelige djevelen kunne fremstilt seg som en eiegodt uskyldig psykolog som ble offer for en pasient han hadde hjulpet og investert i. Det gikk bra, og faren er over. Men idag vet jeg at et offer kan bli utsatt for så grove ting og drives så over grensen at man til sist begår de mest sadistiske og kyniske handlinger og drap ut fra et psykologisk hevnmotiv som står i forhold til det man selv har måtte lide på grunn av den som da blir ens offer. Og da er det offeret som har blitt overgriper, forbyter og ugjerningsmann. Og det er en eneste stor tragedie og det verste som kan skje for det opprinnelige offeret, selv om det nok kan gi en kort rus av hat og dominans å bytte om på rollen, og gjøre katten som har forlystet seg med musen til mus, mens du er katt!

Personvern? Jeg kan ikke se at jeg gjør noe ulovlig ved å fortelle sannheten om hvordan jeg har opplevd kontakten med Psykiatrien hvor denne Psykologen hadde hovedrollen. At min opplevelse og erfaringer jeg har røynt hardt på liv og helse og bæret avorlige skader etter, som var nær ved å koste meg livet ved selvmord. Selvmordsstatestikken og innleggelsesfrekvensen understøtter det jeg sier. Fra to år ut i "terapien" frem til jeg brøt med psykologen mot hans intensjon gjorde jeg utallige selvmordsforsøk med påfølgende innleggelser på psykiatrisk. Med unntak av noen korte innleggelser i den ustabile fasen i tiden etter bruddet med psykologen som hadde styrt livet mitt i 15 år, har jeg ikke hatt behov for noen innleggelse etter det og har heller ikke vært aktivt suicidal ettet at jeg brøt med Psykologen, selv om det var en episode under en krise der jeg hadde overanstrengt meg i en politisk kampsak, hvor mitt bidrag faktisk var en viktig faktor og dokumentasjon som førte til endringer som idag kommer andre enn meg selv til nytte, der jeg på impuls i et svakt øyeblikk og lei av å kjempe slengte i meg noen piller nærmest av "gammel vane". Alvorlig nok, men jeg tok selv kontakt for livreddende behandling, og siden det ikke var noen fare for gjentagelse slapp jeg den "rutinemessige turen innom psyk etter somatisk" etter eget ønske. Jeg var ikke suicidal og hadde aldri gjort noe alvorlig selvmordsforsøk før etter to år og en kraftig smell i hodet med og fra denne psykologen. Jeg hadde heller aldri tidligere vært under så store belastninger og opplevd noe så smertefullt i noen andre relasjoner til menn at jeg sammen med den livssituasjonen og de ekstreme forholdene dette båndet til psykologen indirekte førte meg inn i, som jeg ikke ville kommet i eller blitt i om det ikke var for min kjærlighet til ham, brøt sammen under vekten av det ekstreme og ble psykotisk ved noen episoder.

Jeg tror ingen mennesker kunne tålt noe sånt som det jeg har vært igjennom og de ekstreme livsforholdene jeg i lange perioder levde under, uten at de hadde brutt totalt sammen og at jeg egentlig har vært sterkere og tålt mer enn de fleste, og etter at jeg brøt med psykiatrien har vist så god resiliens at jeg tross traumene fungerer mer som den ressurssterke, flinke, ansvarlige og høytfungerende jenta jeg var før jeg ble brutt ned under denne mannens ledelse, kalt "terapi". Mitt første psykotiske sammenbrudd kom også først to år ut i "terapien", det oppstod ikke av seg selv på grunn av en feil i min hjerne. Det var ekstreme påkjenninger og de ytre og relasjonelle faktorene som sammen med de traumene og belastningene jeg allerede hadde med meg i sekken, og også sosiale stigma som følge av sykdommens forverring og den ekstreme fattigdommen jeg de første to årene "i terapi" var prisgitt å leve under dersom jeg ville fortsette "terapien". Om jeg ikke alt hadde sittet følelsesmessig fast i ham hadde jeg ikke holdt ut under slike forhold i Stavanger, men heller reist til gode venner som oppfordret meg til å heller komme å bo hos dem på gården sin da de hørte hvor ille situasjonen jeg var i var. Ressurssterke studievenner jeg alt både hadde bodd og fungert sammen med både under studiene og i arbeid. Men psykologen snakket meg vekk fra det. Så jeg ble på grunn av ham i en by jeg aldri hadde tenkt eller hatt lyst å bosette meg i, fordi jeg var "fornuftig nok" til å be om en psykologhenvisning da jeg på grunn av angst, depresjon og problemer som følge av min overgrepsproblematikk ikke klarte å fungere godt nok sosialt og arbeidsmessig til å bli i landbrukskollektivet hvor jeg bodde og arbeidet og helst ville blitt, og uten andre steder å dra til reiste til min bror som på grunn av sin siviltjeneste hadde bopæl i Stavanger. Jeg hadde ikke tenkt å bli. Trengte bare litt hjelp, støtte og terapi for å komme over kneika og bli frisk og sterk nok til å reise tilbake til det gode, sunne og fargerike miljøet innen økologisk landbruk, trives og gjøre nytte for meg. Hadde jeg visst hva det skulle føre til hadde jeg aldri tatt kontakt med psykolog her, og heller ikke blitt på disse kanter. Men nå er jeg altså her. Nå uten psykolog, så da går det an! Men jeg er merket og skadet for livet av "den psykiatriske behandlingen", deler av den hadde samme effekt som og opplevdes regelrett som tortur. At det finnes andre som faktisk opplever å få god hjelp er en annen sak, men selv kan jeg bare ikke tåle mer psykiatri. Jeg klarer meg mye bedre på egen hånd. Derom er det liten tvil! Mer av denslags "behandling" og "den ferdigbehandlede pasienten" må bæres ut av psyk i kiste. Da har jeg iallfall "fravær av ethvert fysisk, pykisk og sosialt ubehag", så som død er jeg i henhold til WHO`s definisjon på helse 100% frisk ;-)

Den lille forskrudde stakkarslige fisen som følte seg så mektig som dominant "mastermind" med blanskurt fasade og Mercedes står i gjeld til meg. Jeg skylder ham ikke noe, aller minst å elske ham men han prøvde seg med at det måtte være noe galt med meg fordi jeg fikk opp øynene og brøt og ikke lenger er glad i ham. Good for me at jeg ikke er det! Jeg har og har aldri hatt noen rasjonell grunn til å elske ham, så om han skulle diagnostisere noe som patologisk må det heller være at jeg Hadde kjærlighet til ham sånn som han er og holdt på, for han utrettet ingenting godt for mitt følelsesliv og det var den mest ødeleggende og smertefulle relasjonen i mitt liv. Taler heller for at mitt følelsesliv på det området et uallminnelig stabilt når jeg stod stand by i det og led meg gjennom 15 vonde år med den mannen. Men han har jo "lagt ned mye arbeid" og til sist hadde han såret meg og tappet meg og tynt meg for det beste uten å gi noe godt tilbake. Jeg var til sist totalt utbrent. Alle ressursene mine var rettet mot ham og hans behov. Kan noen gi meg en eneste god grunn til at jeg skulle være glad i ham? Han har aldri vært verdt min kjærlighet. Jeg var pasienten hans, ikke mora, ikke elskerinna og ikke kona. Men likevel tror han visst at jeg har brutt en "kontrakt og forpliktelse om å elske og ære ham til døden skiller oss ad" .

Sender min dypeste medfølelse til henne han Er gift med. Hun er antagelig en sånn myk, føyelig og selvoppofrende og godhjerta kvinne som setter egne behov til side for "sin store, viktige mann som sikker bare er så hissig og vanskelig fordi han gjør en sånn sabla god og krevende jobb for vanskelige pasienter fordi han er et sånt eiegodt omtenksomt og engasjert menneske". Og hun sitter antagelig enda mer dønn fast i sin kjærlighet til drittsekken enn meg. Men om hun våkner opp og blir "klarsynt" og sterk nok til å forlate ham, gir nok "den store psykologen" henne også en diagnose. "Om hun forlater ham og hennes kjærlighet dør må hun jo være syk!" Hun kan jaggu meg ikke ha det lett sånn som jeg kjenner ham! Og hun skulle bare visst hvor "flink han er til å jobbe" og hvor behagelig, personlig innbringende og velsmakende den "jobben" kunne være. Etterpå gikk han vel hjem og tok desserten stakkars. Vi kvinner kan virkelig være irrasjonelle. Vi kan forelske oss i de største drittsekkene som finnes og la dem behandle oss som undersåtter mens vi baker kaker av ville faen og står på pinne for dem, mens de selv tar det til inntekt for sin egen fortreffelighet og nærmest mener at det er noe de har selvfølgelig krav på og at vi skal være ytterst takknemlige over å være i en så heldig posisjon at vi kan få lov å lage en god middag til dem så "Herren" kan beære oss med sitt besøk og "kaste glans over våre traurige liv" som hadde vært vesentlig mindre traurig om det ikke hadde vært for ham.

Så til sist ga jeg ham som fortjent, selv om det først virka som han trodde det måtte være en feil at det pluttselig kom noe ubehagelig på denne kanten etter at "de gode tannlegge" hadde herja fritt "i tennene på pasienten" som Karius selv mens han levde på en jevn strøm og tilførsel av loff med sirup på, melk og honning. "Det var tider det, så hva er problemet hennes siden hvetebrødsdagene endte så brått etter så mange gode år". For meg var de årene onde! Men det er vel henne han sutrer til når det går på tverke for ham med andre damer! Vel bekomme! Ikke i min smak! Verken mannen, skjegget eller snotten. Skrotten hans er heller ikke noe å ha på. Ikke rart han må ty til å misbruke psykologikunnskapene sine for å "få draget på damene". Heller ikke rart han er så opptatt av materielle statussymboler å vise frem, for i seg selv er han jo ei fatteslig sjel som ikke har så mye å fare med. Om fyren regelrett Er en klassisk stjernepsykopat og ikke bare ei forskrudd sjel som mista grepet og selv er et offer for den psykologien som gjorde meg til hans offer, kan du banne på at han har skadet sine nærmeste og holder et godt grep på dem. For det er gjennom følelsene og våre svakheter de får makt over og manipulerer oss, og er man i tillegg psykolog er man virkelig farlig. Det er de som er mest glad i ham han skader mest, men han vet å utnytte at han også har gode sider og utad vet han å sno og forstille seg til egen fordel og kan fremstå sympatisk, hyggelig og sjarmerende og uskyldsren som få. Så de som ikke får lide, har ofte svært vanskelig for å tro ofrene hans, særlig om offeret er hans pasient! De velger sine ofre med omhu, men meg undervurderte han visst. Sånn går det når man blir for selvsikker, innbilsk og overmodig! De kan forkle spillet sitt som omsorg og styrer ofrenes psykologi inn i en følelse av avhengighet hvor de gjør seg selv uunnværlige. "Du klarer deg ikke uten meg". Er man glad i en slik ligger det også i ofrenes psykologi å glatte over og de er selv flinke å tilsynelatende unnskylde seg og bagatellisere, for "den dårlige samvittigheten" stikker ikke dypt. Men narcissmen ber om anerkjennelse og å bli likt, elsket og beundret unasett hva de gjør mot andre. Hadde han enda brukt det han har og kan til å gjøre noe godt for andre isteden for å bare tenke på sin egen behovstillfredsstillelse og styrking av eget ego kunne jeg ha verdsatt og vært glad i ham likevel. Men sorry. Den kjærligheten kommer aldri til å gjennoppstå fra de døde. Og jeg sier bare: Hvil i fred! At den tok slutt er noe av det aller beste som har skjedd i mitt voksne liv. Endelig fri!

DET HJELPER IKKE DET DØYT OM DE SOM ARBEIDER I PSYKIATRIEN HAR ALDRI SÅ GOD TRO PÅ SEG SELV OG SINE EGNE "BEHANDLINGSMETODER" OG MARKEDSFØRER ET GLANSBILDE AV SEG SELV, OM DET DE I REALITETEN GJØR IKKE HJELPER PASIENTENE I DET HELE, MEN HELLER GJØR DEM VONDT, LEGGER BESLAG PÅ PASIENTEN, BRUKER PASIENTENE FØRST OG FREMST TIL Å OPPHØYE SEG SELV SOM "GODE HJELPERE" OG FORØKE EGEN MAKT OG STATUS, FORRINGER DERES LIVSKVALITET OG HINDRER DEM I Å LEVE ET GODT LIV OG NÅ SINE EGNE MÅL SLIK DE SELV ØNSKER OG VIL, BRUKER OSS SOM UNDERHOLDNING, FLERRER OSS ÅPNE OG IKKE GIR SEG FØR VI HAR VRENGT INNVOLLENE, UTLEVERT HELE PRIVATLIVET OG VÅRE INNERSTE HEMMELIGHETER SÅ DE KAN RAPPORTERE DET TIL HELE PERSONALGRUPPA- VASKEHJELPEN INKLUDERT, GRANSKE OG VURDERE DET OG TREKKE DIAGNOSER FRA NARRENS HATT SOM OM VI FIKK DET BEDRE AV DET, PRESSER EGET VERDISYSTEM OG SVIKTENDE MORAL OVER PÅ PASIENTEN, OVERTAR LIVENE VÅRE, KRENKER, UNDERTRYKKER DEVALUERER OG UNDERVURDERER VÅRE RESSURSER OG VÅR FORSTAND, OG DERTIL DIRKETE SKADER PASIENTENE SÅ TIL DE GRADER AT DE IKKE HAR LYST TIL Å LEVE LENGER. OM MAN SÅ BLIR SUCIDAL MEN IKKE LYKKES KAN MAN "VÆRE SÅ HELDIG" AT MAN BLIR SPERRET INNE I EN TORTURTILVÆRELSE PÅ LUKKET AVDELING MED DØGNVAKT OG REIMER I ÅREVIS, SOM OM MAN BLE MINDRE TRAUMATISERT, FIKK DET BEDRE OG MER LYST TIL Å LEVE AV DEN GRUNN. JEG FORSTÅR IKKE LOGIKKEN I HVORDAN DE TENKER! KANSKJE DE ER GALE?

Den Psykologen jeg ble så uheldig sittende fast i her i Stavanger, styrte meg tidlig bort fra det livet jeg hadde lyst til å leve- i det økologiske landbruksmiljøet "fordi det var for marginalt", men det Han hadde å tilby og det livet han styrte meg inn i og holdt meg i i 15 år var jo ikke bare for marginalt- det var Helt Esktremt! Jeg hadde tidligere aldri vært i nærheten av noe så marginalt og unormalt. Det var en Guds lykke at jeg til sist klarte å komme meg unna! Men da var SKADEN allerede gjort. Underveis var det ikke måte på hvor mye ære den guddommelige psykologen fikk underveis. En dag jeg satt der ute på venterommet i ydmyk stille bønn iført en kjole, litt makeup og moderne sveis kom en av de andre Gudene ut. Angivelig Psykologens supervisor som jeg har hørt litt om fra pasienten han kalte "min Maria Magdalena" etter først å ha sagt at hun var "et krek", men at Han var "Rogalands beste psykiater" (så da så!) og lærte henne også sånne elementære ting om forholdet mellom mann og kvinne som at "RIKTIG SEX ER SAMLEIE MED MANNEN PÅ TOPP". For en kristen lutheraner er det selvfølgelig akkurat slik det må være; Misjonærstillingen med kvinnen som madrass, og det får jammen være nok for en Riktig kvinne. Og hun stakkar som nå alt har mistet det meste av frøene hun satte som gammel frøken med mye ulevd liv ser fortsatt denne Psykiateren som "mannen i sitt liv"! Men der jeg altså satt på venterommet en av de mange ulykkelige elskende mistrøstige og utilfredsstillende dagene i min tilværelse som "fulltidsansatt privateid melkeku for den herskesyke, egoistiske "storbonden", den lille fisen av en psykolog som jaggu meg ikke er den smarteste og den mest ondartede mannen jeg har vært borti i mitt liv, ble tydeligvis den lutherske psykiateren så fornøyd ved synet av den ydmyke kvinne- slik kvinner SKAL være, at han spurte om jeg skulle til time, hvorpå jeg svarte jeg nettopp var kommet ut, hvorpå han fikk en fiks idè, skrev noe på en lapp og sa jeg måtte gå inn til Psykologen igjen for å minne han om fristen til "det nytter-prisen". Omtrent som han skulle ha sagt: "Du er så fin på håret idag, ska sei psykologen din har gjort en god jobb". Undertrykke forelskede kvinner som føyer bøyer seg og gjør som han vil er han iallfall fryktelig god på! Men "riktige kvinner" skal vel være i en submissiv rolle og blot mannen til behag.

Enkelte menn forholder seg til kvinner omtrent som en bonde gjør til ei ku, og regner med vi har det bra med å stå opp og ned på båsen han setter oss i år ut og år inn og at vi er overlykkelige over å kunne gi ham noe. De velger oss etter eksteriør og jur, så er det vår livsoppgave å kalve og dag ut og dag inn levere melk som bonden kan drikke og tjene penger på, og da er det jammen ikke rart kyrne er så dumme og virker så sjelløse og åndsfraværende, de har jo aldri opplevd å bli elsket og verdsatt på individnivå for sin egen skyld, bare for det de kan gi ifra seg. Og i endel ekteskap med sånne "Storbønder" er det også sånn at når kalvene er store og det ikke kommer flere, og "kua" gir ned så lite melk at han ikke får sitt, bare- om han fortsatt har en stilling og noen beundrere som ser en Gud og ikke skjønner hva slags egoistisk drittsekk det er de har med å gjøre slik at han fortsatt har et utvalg erstatter han den gamle kua med ei yngre ku med mindre jursegg som gir bedre avkastning, mens den gamle trofaste dagros med sin lave selvfølelse og kjærlighet til sin egne, utarmede gamle skrott er uten markedsverdi og kan bare kjøres rett på slakteriet. Etterpå kan folk koke suppe på henne uten at noen noen sinne har sunget "Kua mi, jeg takker deg" for henne. Mannen derimot vil nok bli overøst med kjærlighetserklæringer fra den nye om hun er så dum å innlate seg med ham, for det kommer til å bli just som med den gamle. Helt i starten mens hun gir størst avkastning er alt tilsynelatende fryd og gammen for da er han fornøyd og det er i den fasen vi kvinner er så dumme å etablere dype følelser for slike drittsekker i blind naiv forelskelse. Men tro meg! Ungmøen kommer også til å få røynt ham. "Høye herrer med Gudestatus" skal man vokte seg vel for. Der er det som regel et i overkant stor Ego med i bildet! Heldigvis finnes det Noen gode menn, men alt for mange er noen skikkelige svin og drittsekker, sad to say! Og psykiatrien er virkelig ikke spart for dem. Men der er det i tillegg endel pulverhekser, hespetre og kjerringer av verste slag i tillegg. Menn kan være ille, men kvinne er kvinne verst. Og kjeften går! Hørt om han Psykiateren som syns så synd på seg selv fordi kona på død og liv måtte elske ham så inderlig når han bare ville pule? Da var han jo selvfølgelig "i sin fulle rett" til å gå til en annen og få tilfredsstilt det behovet, for det er jo alltid en kvinne som kan fylle et behov, selv om den kvinnen neppe hadde større verdi for ham enn det han fikk fra henne. Men kristne skal de være!

Generelt styrer jeg unna folk som er eller har vært ansatt i Psykiatrien for selv om det nok finnes noen postitive unntak har de jeg jeg har kommet tettest på og kjenner best, selv bak den prekigste fasade når man kom tett nok på utvist og avslørt unormale sider som går min egen galskap en god gang. Og der er det neiggu meg ikke mye selvinnsikt og en meget subjektiv oppfatning, fortolkning og behovsprøvd omgang med lover, regler, etikk og moral. Og slik var det jo også inne på sykehuset, så det er vel en yrkesskade. Noen i personalgruppene lærer jo attpåtil andre opp til å tråkke over streken. "Gjør ikke noe om du bryter reglene, det får ingen konsekvenser for deg uansett. Kun for pasientene! Det eneste du kan bli tatt for er om du har sex med en pasient eller slår så det blir blåmerker og knekte ribbein, ellers kan du gjøre som du vil. Vi backer deg opp og ingen tror på de gale pasientene uansett, så her er du trygg. "Anything goes"! Jeg fikk faktisk tilgang til en intern miljørapport ved en avdeling på SUS- psyk.div der det fremgikk klart og tydelig at den vanligste årsaken til sykemeldinger i den personalgruppa var psykiske lidelser, og da er det jo ikke rart det blir GALEHUS! Om pasienten da ikke er syk ved innleggelse blir man det Under innleggelsen. Det kan kanskje også forklare det fenomenet man kaller "regresjon i institusjon". Det er en psykisk reaksjon på de unormale forholdene på institusjonen. Det er en mulighet! Skal man beholde det vettet man har igjen etter å ha gjennomgått noe slikt som jeg har blitt utsatt for i det "behandlingsapparatet" må man komme seg unna og holde seg unna, og klare seg som best man kan selv med de alvorlige traumene man har blitt påført av "behandlignen". For en kafkaprosess og kanossagang til "den fremragende" Rogalandspsykiatriens pris! MEN DET KAN HA BLITT NOE BEDRE SIDEN MIN TID, DET ER OGSÅ EN MULIGHET, MEN JEG STYRER UNNA Å "TA RESURCH" SOM PASIENT. JEG KAN BARE IKKE TÅLE MER! SÅ ALLE ER BEST TJENT MED AT JEG HOLDER MEG UTE AV PSYKIATRIEN! Og nå har jo ting kommet ut uansett, så da nytter det jo ikke å sperre meg inne "for å begrense skaden". Pasienten er skadet, så da får de jaggu meg for en gangs skyld la hensynet til pasienten veie tyngst! Det var ikke sagt jeg skulle overleve den "behandligen" og det var på hengende håret At jeg ikke døde! Så kan de bare stå der og vri de hendene de så og si alltid toer. Det HAR gått liv allerede på grunn av forholdene i psykiatrien, den dårlige og lite etiske behandlingen og feilvurderingene som har blitt gjort, og det Kan de ikke springe fra for det er sannheten, og den vil som regel Alltid komme for en dag før eller senere! SANN MINE ORD! At det er mange som har mange synder å skjule som de på ingen måte vil ha offentlighetens lys på og liker det veldig dårlig når sannheten blir sagt, fordi den taler mot dem, er en helt annen og velkjent sak.

Jeg er kristen men lurer på om man i tillegg til å stille krav til psykisk helse kun burde ansette human-etikere, for maken til livssynslapskaus skal man lete lenge etter. Ikke bare var hver minste og mest sekteriske og ekstreme kristne sekt og avsporing representert, når halve personalgruppa i tillegg har gått på Englekurs, vært på "astralreiser" og vært på de samme work-shopsen på alternativmessen av typen "Selvutviklingskurs i fotsoneterapi for de utvalgte, innvidde, høyt reinkarnerte med instant åndelig opplevelse og forhøyet bevissthetsnivå" og en pasient i tillegg putter LSD i kaffen under kjøkkentjenesten blir det rene, skjære massepsykosen av det, og pasientene blir ekstra grovt skadelidende. Og mens resten av personalgruppa er i svima kan de ansatte med sadistiske tendenser og denslags tyne pasientene så mye de vil. Ingen skjønner eller får med seg hva som skjer uansett bortsett fra en og annen årvåken pasient. Men det siste hadde de nok aldri trodd! "Fei det under teppet for vårt gode navn og ryktes skyld så det ikke skader sykehusets rennomè og vi risikerer å få erstatningssøksmål. Det teppet Buler skikkelig! Når den beskrevne avdelingen i tillegg ble leder av en beinhard, tvangspreget regelrytter av en kvinnelig Tyrannisk Sykepleierdiktator de yngre ansatte var livredde, og enkelte av vaktene var like redde for Djevelen på skjermingsavsnittet som den psykotiske pasienten og de i tillegg sloss om ektemenn i personalgruppa var det idylliske tilstander; Helvete på jord!


Noen får hjelp. Jeg fikk selv god og nyttig hjelp ved Poliklinikken i Tromsø som 16-17 åring. Den psykologen jeg da gikk hos var flink. Han er idag professor i nevropsykologi og vi er ganske enig om at i tillegg til medisiner er det målretter korttidsterapi, som kognitiv terapi som funker best. Det jeg har opplevd her i Rogaland er ekstremt, for også her er det folk som opplever å få god hjelp, men jeg har sett for mange langtidspasienter som ikke kommer noen vei og hør for mange andre fortelle om lignende ting som det jeg har opplevd, hvor man kan lure på om ukultur har blitt kultur i psykiatrien og vurderingsevnen og etikken jevnt over er på et lavmål, og det motsatte kun enkeltvise unntak. Men det kan selvfølgelig ha skjedd store endringer i psykiatrien siden min tid. Det begynner å bli en god del år siden jeg har hatt noen kontakt den veien. JEG HAR KLART MEG VESENTLIG BEDRE UTEN!



 

Frisk av angst og depresjon?

En gang var jeg et sensitivt nevrotisk menneske med sosialangst. Det har jeg "blitt frisk av". Man kan gjennomleve og bli utsatt for så mye at nervene til sist er så belastet og tynnslitt at "nerveproblemene svinner". Man har ikke lenger "nerveproblemer", for det er ikke noe igjen å ha problemer med. Man HAR ikke nerver! ;-) Har man alt vært igjennom det verste og døden nær utallige ganger, også "med vilje" er det ikke lenger noe igjen å være redd for. Går verden under i morra sier du? Whatever! Det kunne vært verre.

Og om et menneske har så mange trivielle problemer og er så deprimert at selvmord vurderes som mulighet. Ta det mennesket med ut på fjorden, bakbind vedkommende og hiv ham/henne utpå. Overlevelsesmekanismen/den biologiske selvoppholdelsesdriften trer inn i det vedkommende holder på å drukne, og gjett om det kjempes for livet! Så kan du i siste liten "redde" personen, som er overlykkelig for å fortsatt være i livet.

Kroppskomplekser, slanking og jakt på den perfekte tynne kropp med påfølgende spiseforstyrrelse? La vedkommende sulte ufrivillig et par år. Det er veldig ubehagelig. Jeg har selv fått prøve det og vet alt om hvordan sult som beskrevet i "Internasjonalen", ( i Norge oftest sunget av velfødde sosialistiske akademikere som aldri har vært sulten lenger enn fra lunsj til en bedre middag hver 1.mai) virkelig kan knuge. Det er ikke bare magen som rumler, det verste er den mentale biten. Resulatet er at man lærer seg å verdsette det å i det hele ha og kunne spise nok god mat. Da er et kilo for mye aldeles ikke et like stort problem lenger.

Når man har vært igjennom så mye og fått så mye sånn "hjelp", må man derimot som meg regne med å sitte igjen med en aldri så liten desillusjonert posttraumatisk lidelse på nivå med det man kan se hos torturoffer som har flyktet hit fra land og regimer "den gode humane paradisiske velferdsstat Norge" ikke liker å sammenligne oss med. Men selv om de fleste Ola og Karier er forskånet fra den siden av vår hjemlige sosialrealistiske virkelighet kan jeg love dere at ondskapen og uretten finnes like sterkt til stede her hos oss, bare som regel i mye vakrere forkledninger. Den nevrotiske angsten er da heller erstattet med en innsikt i at det virkelig er mye som er verre enn døden, ting det er grunn til å være redd for og i lys av det man alt har opplevd i enkelte henseende god grunn til en aldri så liten paranoid vaktberedskap. Har man kommet så langt, klarer seg selv og fortsatt går med oppreist rygg- i det ytre tilsynelatende som "et vanlig menneske" vet man likefullt hva man skal passe seg for og at man kan takle det meste, at Gud er med og at man sannsynligvis etter alt å ha vist at man har flere liv enn selv den seigeste bakgårdskatt vet man, at selv om det er noe man ikke kan tåle Mer av, kan man sannsynligvis takle det meste og har fortsatt et par liv å gå på. Man blir en god skadestedsleder og paramedic. Med så god "trening" er man i motsetning til "folk flest" som får panikk eller blir helt handlingslammet i  slike situasjoner en av de beste og mest handlekraftige i "krig og krise". Og siden naturen ofte har utstyrt "the fitest" til en god evne til fettlagring i grøderike tider, bukker man ikke så lett under ved hungersnød, så da kan man pleie de andre som ligger der avmagret på lasarettet. Om man har blitt eksponert for all slags skitt og bakterier under de primitive forholdene man tidligere har levd under, har man også et svært godt immunforsvar og har antistoffer mot det meste. Jeg hadde nær sagt: Den som kysser meg blir samtidig vaksinert mot en hel rekke sykdommer.

"Mitt liv som hund" er ellers alt skrevet så mye bedre av andre så det trenger jeg ikke påta meg. Jeg er heller en av de som er tilbøyelig til å ta det arbeidet andre ikke vil ha eller som ellers ikke blir gjort, evnt rydde opp etter andre. Og da har man jo en funksjon. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Og om jeg egentlig er luta lei av denne vakre verden med all sin ondskap, urett, egosime, makt og begjær og en evig unyttig misunnelse og en utbredt ide om at "alle andre har det mye bedre enn meg, særlig de som eier noe jeg ikke har eller er litt penere og smartere" som kan være aldeles feil. Om noen hadde gått hundre mil i mine sko, tror jeg iallfall ingen ville misunnet meg noe som helst. Noe må da jaggu meg jeg også kunne ha og unne meg med god samvittighet. Jeg lever ikke akkurat noe drømmeliv, og aldeles ikke det livet jeg alltid har ønsket å leve. Men alt er relativt så jeg har det ganske så bra jeg, og mye å være takknemlig for. Men det har jaggu meg også kostet og vært en hard kamp og mye møysommelig arbeid og innsats å bare komme dit jeg er idag. Og om jeg ikke akkurat går rundt og er "redd for å dø" så er det nå engang en kristenplikt å stå løpet ut. Og har man først kommet så langt, og over de verste kneikene er det ingen grunn til å gi opp. Da klarer man den siste biten også. Og så får man forhåpentligvis gå inn til Hvilen. Velkommen etter ;-)

Ta eierskap over egne problemer. Gjør det beste ut av det. Se og bruk de mulighetene som er, de er ofte flere enn du tror. Jobb jevnt og trutt og målrettet og gjør alltid ditt beste, uten å være for opptatt av resultatet og uten forventning til ære. Hvil heller aldri på dine laurbær, og bli aldri kjepphøy. Ikke alle mennesker er like flinke, men menneskeverdet er konstant. Du står ikke "over" andre mennesker rent menneskelig, verdimessig eller kvalitativt blot i kraft av dine fortrinn og ressurser, stilling og status. Men du skal også tro på deg selv og det du kan, og ikke være redd for å strekke deg litt, prøve noe nytt, ta en utfordring. Ofte klarer man mer og det går bedre enn man tror om man bare våger å prøve. Om man har et godt grunnlag, ferdigheter og erfaring Nok skal man heller ikke være redd for å sette seg litt "hårete mål" inn i mellom, og presse seg litt på grensen av ytevnen i perioder, selv om man må være klar over at det er "risikosport" for om man jobber under press og på max ytegrense blir man sliten og har mindre mental styrke å gå på. Da skal det ikke så mye ekstra og uforutsette belastninger oppå jobben før det blir for mye. Men den som intet våger...

Man kan ha lav selvfølelse, men gjennom mestring likevel bygge høy selvtillit. Da blir man litt "Pippi Langstømpe": Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg sikkert. Men da må man iallfall ha en viss ide om hvordan man gjør det, om man skal gjøre det på egenhånd. Man kan imidlertid lære mye blot ved å følge med å se hva andre som kan ting bedre gjør. Det er mange ting man ikke kan lese seg til eller lære på noe universitet. Personlig erfaring "i felten" og learning- by-doing er vel så effektivt, men det hjelper også på med litt teorikunnskaper. Teori og praksis drar veksel på og utfyller og styrker hverandre. Alene gir det ene eller andre sjelden en fullgod, klar forståelse- sånn er det med det meste. Selv innen mer teoretiske fagområder klarer nesten aldri teorien på noen måte å stå "på egne ben", og de fleste teoretiske fagbøker bygger jo nettopp på forsknig og praksis, data innhentet i felten. Om man leser en bok om noe man ikke har vært i direkteberøring med " i felten" eller eget liv og relasjoner, vil man selv om man tror man har skjønt det som står i boka, ofte egentlig forstå hva det dreier seg om før man kommer dirkete i berøring med det og skal begynne å praktisere. Det er først da, når man skal omsette teori i praksis at man Virkelig begynner å lære. Mye handler også om personlige talenter. Noen kan liksom "alt om kar", uten noen sinne å bli istand til å lese og orientere seg etter kartet i terrenget. De bør ikke satse på en karriere som orienteringsløper, for da roter de seg bare helt bort. Dessverre er det noe som ikke innser at de yrkes og karrieremessig har havna "på feil hylle i livet" før det er for sent, og da har ofte andre fått lide for det allerede. Men sånn er det nok dessverre, og om lønna er god og det følger status med stillingstittelen er det mange som ikke er hederlige og ærlige nok til å kaste håndkleet inn og skifte beite, selv når det går på andres liv og helse løs, så lenge de kan slippe unna med det.

Det er jammen mye skitt i denne verden, og det meste av den er innpakket i usannsynlig pent papir! De største og mest oppblåste droltene er også ofte de som reker rundt i det øverste skiktet og flyter på sitt eget piss. Men ondt og godt er ellers nokså likelig menneskelig fordelt mellom høy og lav. "Høy" har imidlertid oftest mye større skadepotensiale, fordi de som regel har mye større makt, innflytelse og påvirkningskraft på flere mennesker. Noen ganger må man bare la de holde på, og sørge for å komme seg vekk og få pakket ut av livet sitt, så man kan leve sitt eget liv. Det beste er å klare seg selv, som et fritt, selvstendig, autonomt menneske. Om man ikke kan ta vare på seg selv, er det aldeles ingen grunn til å ta det som noen trygg selvfølgelig at andre vil gjøre det og at "samfunnet" stiller opp. Kan man klare seg uten "hjelp" kan man være best tjent med å heller ikke søke den. For man kan som meg riskikere å oppleve at den "hjelpen" man tilbys når man ber om den, selv om "hjelperen" har klokketro på seg selv og egne metoder, utvider problemene til dimensjoner, forringer livskvaliteten til det ulevelige og direkte Påfører en skade, alvorlige, traumer, smerte og lidelser. Slik "hjelp" klarer man seg vesentlig bedre uten. Og dessuten om man nå har havnet på dypt vann og er livredd fordi man har så dårlige svømmeferdigheter, og det ikke er noen badevakt der, er det utrolig hvor flinke til å svømme de fleste viser seg å være. I krisesituasjoner hvor man Må klare seg selv, og det er være eller ikke, kan mennesket hente ut utrolige kraftreserver det ikke selv ante at det hadde. Men i livets verste bunnøyeblikk "beyond human help" i situasjoner man heller ikke selv Kan komme seg ut av eller gjøre noe med, er jeg nok ikke den eneste som har husket min barndoms Gud, og ropt ut til en Gud om ikke annet med en bønn om at "Om du finns, må du hjelpe meg nå!" Og funnet ut at Han virkelig Finns! Og det til gagns!;-)

Livet leves best på egne premisser, og jeg er selv spesialisten på meg selv og mitt eget liv, vet hva som "funker" og ikke for meg, hva jeg klarer og kan og hvor jeg har mine utfordringer og begrensninger. Og så må man ikke ta seg selv og abslutt alt så dødsens alvorlig. Mange av de tingene folk bekymrer seg og er så engstelige for, er i den store sammenhengene og for andres del, av forsvinnende liten betydning. Det som er på topp i ditt verdisystem kan være på andres bunnliste. Det er så mange ulike måter å se virkeligheten på. Det er uhyre sjelden man kan si at det finnes bare en "normal" eller "rett" måte å se ting på. Ens eget ståsted og bevegelse gjennom livet og verden, miljø, erfarings, tanke og livssynsmessig gir oss høyst ulike perspektiv og utsnitt av virkeligheten. Noen har et veldig smalt og begrenset synsfelt og et veldig lite indre mentalt univers, andre har enorm oversikt og et enormt mentalt univers som favner i bredden, andre igjen har stor kunnskap og innsikt men kun på et lite smalt fagfelt, mens de på andre områder kan være helt blank. Noen er flinke til å tilegne seg kunnskap fra og liker å lese bøker, andre har en mer selvstendig tenkning og er heller de som skriver bøkene. Vi er forskjellige, unike individer alle sammen. Ingen lever helt samme liv, og vi har hver og en en egen bevissthet som vi er den eneste som opplever verden gjennom. Rent visuelt, når vi ser, er det ikke engang slik at alle opplever og har den samme persepsjon av farger. Det er ikke sikkert du opplever fargen grønn på akkurat samme måte som meg, men vi vet begge at den fargen, det spektere er det vi kaller grønn, med mindre vi er fargeblinde. Vi kan ikke vite det, for vi er hver og en den eneste som ser gjennom og opplever verden gjennom våre egne øyne og sanser. Hvilke inntrykk vi får gjennom livet vil også varier sterkt, så vårt bilde og opplevelse av hvordan verden er kan være høyst ulik fra person til person. Samtidig lever vi alle i samme verden og er en del av den samme objektive virkeligheten. Sånn er det med den saken ;-)

Jeg har en alvorlig posttraumatisk stresslidelse. Den kan være vond å leve med, men jeg vet ikke riktig om man skal definere det som en psykiatrisk lidelse. Er det ikke heller en menneskelig normalreaksjon på inhumane, unormale påkjenninger...? Om man ikke fikk en slik reaksjon og kunne føle smerte hadde vel det vært mer unormalt og sykt, for da kan man ikke ha et normalt følelsesliv. Det er ikke så farlig så lenge det fortsatt gjør vondt. Det er når man blir kald og følesesmessig avflatet det er virkelig fare på ferde. Da har man mistet en del av sin humanitet. Så "Vondt kan være bra"! Men blir det For mye vondt, for hardt og for lite kjærlighet og godhet dør sjelen, man stenger systemet ned følelsesmessig for å beskytte seg mot smerten. Det er det farligste man kan gjøre om det blir på generell varig basis, med mindre man kun omgås psykopater. Den beste beskyttelsen mot slike er å selv å stenge av og "bli litt psykopat", like kynisk selv! Det er gjennom følelseslivet de manipulerer og skader oss.



 

Livet som idiot..

Hadde vært mye enklere om det ikke var for alle de andre idiotene!





 

Terningkast:knapt 1

For meg ligger det en ekstrem logisk brist i at voksne heterofile kvinner skal la seg diktere og rangere av den ytterst homofile Jan Thomas, som selv minner meg om en "stuffed turky" i trynet etter alle insprøytningene med botox og silikon. Hans stil og skjønnhetsideal er ikke akkurat representativt for modne kvinner. For kvinner over 30 tenker jeg også at "gullet hans", Kristoffer som rømte hjemmefra, først og fremst appelerer til morsinstinktet. Så terningkastene på slottskjolene bør virkelig seriøse kvinnelige politikere knipse bort og glemme. "OMG! Jan Thomas ga meg en treer på kjolen jeg trodde var så fin. Hvordan skal jeg som har så dårlig smak klare å styre dette landet. Tør ikke tenke på hvor mange stemmer jeg mistet der. Nå må jeg snu meg runt og be ekspertisen hjelpe meg finne et matchende skjerf til neste event så partiet ikke kommer i vansker på grunn av den dårlige smaken min. En hårkur kan kanskje hjelpe på gallupen?" ;-) Jan Thomas smak er ikke forenlig verken med voksne heterofile kvinners eller heterofile menns smak, så hvorfor skulle han ha uttalerett...? Skulle han ha appell til kvinner måtte det vel være til Justin-Bieber- segmentet? Jeg finner ham rett og slett både fysisk og ellers glatt, kjedelig og ikke engang verdt å hisse seg opp for. Han kan knipse så mye han vil med terningene, men hva modne kvinner angår burde han ha skamvett til å holde fingrene av fatet. Er det interessant for oss hva han mener...? Han har uttalt "intelligente ting" som at kvinner ikke bør "ødelegge brystene med å amme barna sine"! Så da bør vi altså la morsfølelsen fare til fordel for homofiles estetiske kvinneideal? Han skal være glad han har en mor som elsker ham unasett! Hadde bollekinnene hans vært naturlige ville jeg tippet han hadde fått seg en god tår fra mammas pupp.

Har vi kvinner og de homofile sterotypiene virkelig ikke beveget seg lenger i utviklinga enn at vi fortsatt skal sverge til "Gay hairdressers" for å finne vår personlige stil og få styla håret? Jan Thomas jobber hardt for å forsterke fordommene virker det som. Du snakker om å leve opp til klisjeer. "Fake your beaty". Han gjør liksom et poeng ut av å se kunstig og unaturlig ut, og jeg greier virkelig ikke å se noe "camp" i det. Så jeg tviler ærlig talt på at han har noen høy status i de homofile miljøene heller. Men et lite hoff har slike alltid og noen "wannebees" som drømmer om et lite dryss glamour fra "stjernen", som antagelig var så "plain" at han forsvant i Hollywood og måtte hjem for å skille seg ut og få litt oppmerksomhet. Han er ikke engang "et fenomen". Det hadde enda vært noe, for de er unike. Å være "fag-hag" er ikke like lukrativt lenger ettersom homofili i de større byene våre iallfall har blitt allment akseptert og normalisert med forminsket behov for å skilte legning, så her kan det fortsatt være et marked for ham. Slike dølle damer er sikkert "thrilled" av å få håret stelt av ham med litt feminine fakter og hvin. "Nesten som i gamle dager da homser flest var like festlige og underholdende". Men de fleste fag-hags har nok alt hengt seg på transe-hypen, så nå er det kulere å henge med transseksuelle (Men alt for sent til å kalles avantgard). Og for all del om slike symbioser er til gjensidig utbytte så gjerne for meg. Det er et fritt land, tror jeg...

Hva transgenderbegrepet angår når jeg først er inne på det selv om det er en sak for seg selv, aner jeg enda nå mens grunnen beredes at begrepet kommer til å bli differensiert. For mens det i endel tilfeller fremstår ganske åpenbart at en person er transgender, faktisk har et annet psykologisk kjønn enn sin egen kropp uavhengig av hva det nå skyldes siden "behandling" først og fremst må ta sikte på styrket livskvalitet, er det andre som i sterkere grad fremstår som mennesker med et sterkt ønske og en fantasi om å "bli den fantasi-kvinnen/mannen" de har satt seg som mål og ideal å være, selv om den fantasien kan ligge temmelig fjernt fra hvordan det kjønnet de drømmer om å bli faktisk er.

Etter min overfladiske betraktning og vurdering som outsider er disse siste ikke virkelig transkjønnede som trenger kjønnskorrigerende behandling for å bli den gutten/mannen/jenta/kvinnen de identifiserer seg som og psykologisk sett faktisk er, men mennesker som ønsker å realisere en fantasi eller "fiks ide"; skape seg selv! Da kan man spørre seg om det ikke er snakk om en egen underlidelse og om den i den grad vedkommende også avkrever at andre skal tro på den fantasien som Virkelig ikke er mer patologisk enn "allminnelige transkjønnede". Satt veldig på spissen kan det fremstå litt som om noen sa at "hvis jeg Føler meg som en elefant må du da skjønne at jeg Er en elefant når jeg tar på meg elefantørene, og at når jeg tar dem av er jeg et helt normalt allminnelig menneske". En ting er å leve seg så inn i rollen som elefant at man virkelig føler seg og oppfører seg som en elefant, men om samme person uten elefantører er en pappa som forventer at avkommet skal anse ham som elefant i det ene øybeblikket og pappa i det andre, kan man jo begynne å lure på om det ikke er på tide å trekke psykosebegrepet inn i bildet.

Men det er aldri godt å si og psykiatriens sykdomsbegrep og behov for å temme, kontrollere, normalisere, diagnostisere og ramme alt inn kan man også med god grunn rette et kritisk blikk mot. Hvem setter normalitetsstandard for hvem. Og om folk lever godt med sin "anomalitet" skal de da sykeliggjøres og behandles på bakgrunn av andres vurderinger? Skal man avgjøre hvor vidt noe er en feilforestilling eller en vrangforestilling må man ikke bare vite forskjellen på de to, man må også kjenne fasiten på den delen av virkeligheten. Er det rom for ulike fortolkninger av samme sak og om man mangler full innsikt, kjennskap og innsikt i det man skal vurdere riktigheten av, kan man vanskelig si at det man selv holder for å være riktig er objektivt sant! Og man kan ikke automatisk veie for og mot etter "sannsynlighet". Det er usannsynlig mye som foregår i vår verden, og sannsynligvis tar vi alle oftere feil enn vi liker å tro. Jo mer jeg forsker på verden og mennesker har jeg også sett at det tilsynelatende enkle og åpenbare, det minste mikrokosmos som vi tror vi kjenner og vet alt om er så komplisert og fantastisk sammensatt at det vi vet bare toppen av et enormt isfjell. De fleste av oss går strengt tatt rundt med et hav av "overfladiske tabloide forestillinger" om ulike deler av vår felles virkelighet, mens vi selv innbiller oss at vi har skjønt det hele og vet det som var å vite om den saken. Illusjoner og feilforestillinger har folk flest også flusst av uavhengig av utdannings og kulturnivå. Vi lever med en hel haug forestillinger som også kan være kollektivt kulturelt betinget som ikke nødvendigvis er riktige. Ting vi tar for gitt er slik vi tror, ting vi har akseptert og tatt inn i bevisstheten som sannheter uten noen gang å virkelig ha røynt det på realitetene og stilt seg åpne kritiske spørsmål. Men man kan nå engang ikke måle og veie virkeligheten som om det var et eksakt målbart fullstendig lovmessig og forutsigbart matematisk regnestykke. Det funker kun på enkelte avgrensede fagområder og i kontrollerte labaratorier. Og selv der oppstår det fra tid til annen uregelmessigheter, forbudte verdier og unntak som bekrefter regelen. Man kan si at "høyere matematikk er mer relativ og har flere variabler enn de enkle regnestykkene der 2+2 alltid er 4. Og slik er det med menneskene og det meste som skjer i verden også i vanvittig større grad. "Full kontroll og oversikt" er en illusjon i verdenssammenheng og hva mennesker angår. Men noen mennesker friker helt ut og får angstnevrose og paranoia om den sannheten slår inn over dem. Og da kan selv høyst lærde menn og kvinner og makthavere finne på mye galskap i et håp om å gjenvinne "full kontroll". Noen er best tjent med å ikke vite så mye.

Og sunt enkelt bondevett kommer absolutt også godt med på veien. Noen ganger er det barna og de mest enfoldige som ser ting klarest, umiddelbart og direkte. Hva som er riktig og hva som ikke stemmer med den sunne logiske tanke. Kunnskap er en god ting å ha, men somme tider er det fagidiotene som roter seg helt bort på viddene med kompliserte tankerekker som strengt tatt følger sin egen sviktende logikk. Man får heller ikke nødvendigvis bedre personlig vurderingsevne alene ved kunnskapsøkning. Og selv om man er lege kan man åpenbart leve seg så inn i en slik rolle at man har en utvedydig identifikasjon med elefanten når man er i den rollen og et sterkt ønske om at andre skal dele den virkelighetsoppfatningen og rett og slett se en som en elefant når man tar på elefantkostymet. Men det fremstår ikke helt rasjonelt å avkreve andre å justere sin virkelighetsoppfatning etter et annet menneskes fantasier og behov. En ting er å akseptere at Pappa lever ut sin fantasi om å være en elefant, men man skal være ganske hardcore for å akseptere at pappa virkelig Er en elefant når han er i den rollen! Men det hadde selvfølgelig vært enda verre om han mente han var en ku og krevde å bli melket to ganger om dagen ;-) Sånn sett tror jeg ikke alltid man skal stole helt på ekspertene. Jeg sier Espen/Ester. Skjønt det er rom og plass for ham/henne også i min verden. "Speisa" men jeg kan ikke se at han gjør noe ondt, og i motsetning til Jan Thomas er han opptatt av å definere egne roller og stiler og gir seg ikke ut som ekspert på hva som er pent, stilig og estetisk for kvinner flest. Så ham triller jeg ingen terning på. Ikke alle evner å se at det er en forskjell, gråsoner og store nyanser her. Men men. I akseptfasen må det kanskje gå som "ett fett", så blir det vel en normalisering og "avsiling" der også etterhvert, og noen vil alltid holde flankene med sterotypier og klisjeer. Du kan kalle det å "holde tradisjonen i hevd".

For noen vil jo også stadig gamle klisjeer og sterotypier være noe nytt. "I will survive" og "freedom" spilles fortsatt på full guffe på endel "homsekvelder" der purunge gutter og jenter springer ut av skapet for aller første gang i en eller annen litt større norsk by. The show must go on. Thats showbiz! Mens de som har levd en stund bare "been there, done that, got bored". Jan Thomas har imidlertid enda en mulighet til å fremstå som "et friskt pust" om han flytter frisørkarrieren over til eldreomsorgen. Mange gamle damer kjeder seg skrekkelig rundt om på sykehjemmene og ville nok syntes det var rasende festlig å få Jan Thomas som frisør. Eller han kan sette seg på gjerdet en stund og ta tiden til hjelp. Når noe, som den klassiske homofile frisør er helt ute, blir det in igjen. Motens syklus. Drømmen om evig liv som ungdom. Moter blir ikke borte, de bare resirkuleres. Har man god teft eller karma kan man treffe! Det finnes alltid Markeder& Muligheter, om man bare evner å se dem :-)

Og ettersom individualismen og toleransen øker og "any thing goes" skiller man seg jo ikke lenger ut bare ved å være "anderledes". "Anderledes" har jo nærmest blitt mainstream, så da er jo på sett og vis Jan Thomas med sine klisjeer og jeg som katolikk begge på sett og vis eksempler på "motkultur" og en søken bakover mot det tradisjonelle. Han som "den klassiske homofile frisørsterotypien" som alle kjenner, mens jeg i norsk sammenheng er en mer eksotisk latinsk gren på stammen. Så "Anderledes" skremmer ikke meg. Jeg er selv "anderledes"! Men der må da vel også levnes en plass til å verdsette det som er sqeer, straight, normalt, tradisjonelt, seriøst, religiøst og uallminnelig ordinært, dagligdags, trivielt og lite påfallende. Og det som er ekte, ærlig, naturlig og usminket, og heller ikke prøver å være eller gi seg ut for noe annet, bare "Das Ding an Sich" så og si? Er det også mulig å bare la noe stå for seg selv og være det det er uten at noen må forandre, forbedre, forskjønne og forsterke, og like fullt se en genuin verdi i nettopp det som kanskje ikke er helt perfekt og styla og la det være med det?

Noe Nytt representerer verken jeg eller Jan Thomas. Og man kan jo saktens spørre seg om det egentlig finnes noe nytt under solen, eller om det ikke bare er de samme menneskelige tema og motiver som gjentas hele veien i stadig nye varianter, og at vi stadig vinner større innsikt og mer kunnskap underveis. Jeg er katolikk og temmelig sikker i min tro, selv om jeg også har beholdt min frie tanke over en nokså vid horisont vil jeg påstå. Man kan derimot ikke derved Kreve at alle andre skal dele ens virkelighetsoppfatning og tro. Da opptrer man mer som Diktator en Gud noen sinne har gjort. Han respekterer den frie vilje, men vi kan ikke tvinge vår vilje på andre, heller ikke når det kommer til hvordan man opplever og definerer virkeligheten! I vår verden er det stadig mer en kamp mellom ulike virkelighetsoppfatninger og livsanskuelser. Så egentlig burde vi kanskje alle slutte å hefte oss opp i intetsigende detaljer og bagateller, og unngå uforsonlige temakonflikter og lete litt mer etter allmennmenneskelige likheter og møtepunkter enn ulikheter og motsetninger. Og DEN gikk også tilbake til meg selv!



 

"Stakkars mann" ;-)

Ja, hva er nå dette da? Noen ganger kan jeg få inntrykk av at man helst bør være førskolelærerinne med spes.ped for å kunne ytre selv de tørreste fakta om kvinnens seksualitet og også gi noen små spark til deler av det maskuline segment, om man ikke vil tråkke inn i et minefelt av såret maskulin stolthet og forurettethet, i den grad det man sier noe som bryter med mannens mytologiske forestillinger og ønskefantasier om kvinnens kropp, eller også med hans selvoppfatning.



 

Jeg vil derfor gjøre oppmerksom på at det jeg her sier om kvinnens seksualanatomi ikke er personlig, men helt allmennkvinnelige dokumenterte medisinske og vitenskapelige opplysninger, som på ingen måte burde oppfattes som kritikk av mannen. Og også at de spark jeg likevel gir til "mannen" ikke går til menn generelt over hele linja, men til utvalgte representanter, og i noen grad bygger på menn jeg har møtt på min vei. Det finnes fortsatt opptil flere gode, flotte, sunne, kloke, modne menn ;-) Og jeg har vært så heldig å få bli kjent med noen av dem også.

Ellers vil jeg si litt om hvilket personlig perspektiv jeg selv skriver fra. Jeg er i en posisjon der jeg i større grad har betrakterens reflektive distanse på disse tingene, enn i "ungdommens lastefulle strid" da jeg var midt oppi det. I noen katolske kretser anses jeg sikkert som forskrekkelig ubluferdig, åpen og dirkekte. Men jeg kan ikke anse så veldig mye av det som skrives her som noen særegen skam. Som 48 år gammel norsk kvinne kommer det neppe som noe sjokk selv for medkatolske lesere at jeg ikke er en uskyldsren jomfru. Men hva den aktuelle synden angår stiller jeg nok med mine siste 9 år i sølibat sterkere enn også mange i den gifte garden, som i fertil alder ikke hadde stått det løpet i seksuell avholdenhet. Tilårskomne gamle griser som ingen lenger vil ha skal heller ikke være så frampå om å rope om egen overlegne fromhet. For her har det ikke stått på tilbud og anledning til å "drive hor". Kvinner flest har sjelden det helt store problemet med å stille "frivillige" om det var det vi ønsket. Det er et spørsmål om vilje, beslutsomhet og karakter, men også om kristen dedikasjon og Guds Nåde. "Åndens seier over materien" så og si, og det er et fritt valg, i motsetning til de som "slaver under synden" fordi de ikke klarer å la være. Å være i stand til å kontrollere sin egen seksualitet som kvinne gir en stor frihet. Også på grunn av det faktum at endel menn, også i vår tid, synes å være veldig opptatt av å styre og beherske kvinners seksualitet som om vi var en slags hekser. Noe som antagelig mest bunner i deres egen manglende seksuelle kontroll. De føler Makt om de kan manipulere kvinner seksuelt. Men det gjelder bare enkelte menn, og jeg har inntrykk av at de er små av vekst. Man kan jo spørre seg hvilket mannsrolleideal de besitter og ikke kan leve opp til. I dag er det jo ikke særlig mange kvinner som ser seg fornøyd om bare en kraftkar klarer å dra dem etter håret ned i hulen og imponere dem med neandertalerkunst og blodige skrotter slengt ved bålet. De fleste moderne, urbane kvinner foretrekker vel heller en mer sivilisert Clark Ken. Når det kommer til stykket kan han være Supermann selv. Tarzan derimot får nå bare styre på med verktøyet sitt og slå seg på fuglebrystet. Det har ikke så mye å si for andre enn ham selv egentlig.

Men altså. Denne maskuline følsomheten og overfokuset på penisen. Vi heterofile kvinner setter jo pris på maskuline kjønnskarakteristikker, så det er klart at mannens penis har en visuell og psykologisk seksuell betydning for oss. Men den er sjelden så stor som mange menn synes å tro. Kvinner er vel generelt mindre opptatt av penisen enn mannen som sitter fast på den ;-) Og størrelse? Fint lite betydning så lenge mannen er rimelig innen normalen. Og selv menn med svært liten penis trenger ikke bekymre seg, om kvinnen ellers er glad i ham. Som jeg vil komme inn på når jeg snakker om kvinners seksualnatomi trenger jo, hva ren fysisk funksjon angår, ikke engang mannen å ha en penis for å gi en kvinne optimal seksuell nytelse. Men det er klart at sex handler jo også om mye mer enn fysisk stimuli av genitalia, så "en penis kan være greit å ha". Det er bare det at menn kan være så nærmest infantilt sårbare og lettkrenkede når det kommer til penisene deres. Om en mann stadig spør sin partner om penisen hans er for liten, er "det korrekte svaret" om man vil være en god mannepsykolog og styrke hans selvfølelse: "Å neei da! Hva snakker du om! Det er den STØØRSTE jeg har sett!". Mens om kvinnen er så dum å svare ærlig men pent at "jo, den er litt liten, men det er ikke noe som helst problem for min del" vil en del menn oppleve det som en ydmykelse lang inn i sjelen som preger ham så til de grader at han etterhvert som han har samlet opp littegrann mer av samme slaget må søke psykologisk krisehjelp for post-traumatisk lidelse, og ende opp med et ambivalent hatefult hevnmotiv ifht kvinner som minner om henne som først sa det. Han har det heeeelt fryktelig! Og det hjelper ikke det spøtt om han selv har krenket kvinner på mye verre måter og har et beksvart arkaisk, splitet middelaldersk kvinnesyn som ikke sier noe om kvinner men om ham selv. For "kvinner må da tåle litt". Men han: Mannen med sin majestet penisen er da den mest ukrenkelige størrelsen i Universet må vi da forstå! Mens vi "må holde opp med å krenke mannens selvfølelse med å skrike opp om hvert eneste overgrep han nøt, og bare være takknemlige for at det er noen som er såpass seksuelt interessert at de gidder å voldta oss, for det er jo egentlig det vi trenger. Men kan jo snart ikke ha sex med barn lenger selv om barna har aldri så lyst uten at det blir bråk". Jeg tror heldigvis det har blitt vesentlig færre slike menn, (det er bare flere som blir tatt nå) men de dør nok aldri helt ut. Det kommer stadig nye!

Så var det denne mytologien om kvinnekroppen, og det faktum at vi kvinner så vel kjent med mannens seksuelle sårbarhet, og så oppsatt på å tilfredsgjøre og holde på våre menn som vi er, ofte lar være ser det ut til å si så direkte hvordan vi egentlig er skrudd sammen også fysiologisk, fordi vi ikke vil såre mannens ego og forfengelighet, så da lever vi heller opp til hans fantasier og ønskeforestillinger. Når jeg snakker med gifte kvinner som ytrer at de egentlig mener sex bare er for mannen, blir jeg litt trist. Både fordi de ikke kan være så godt kjent med egen kropp og seksualitet og fordi de øyensynlig er gift med en mann som kun fokuserer på egne seksuelle behov under akten, og ikke anstrenger seg for å gi sin kvinne nytelse. For de fleste av oss, enten vi er kvinner eller menn, tror jeg likefullt partnerens nytelse og tilfredshet er like essensielt som vår egen for et tilfredsstillende seksualliv. Men det er nok flere menn som først og fremst tenker på seg selv og egen nytelse, og ikke egentlig har noen større interesse for kvinnens vagina enn den nytelsen den kan gi for dem selv. Og så syns de det er rart kvinnene mister lysten og interessen for sex? Lite nytelse, ingen orgasme og dårlig kommunikasjon under akten, sammen med en manglende forståelse for at det psykologiske emosjonelle og rammene rundt seksuallivet er så mye viktigere for kvinnen på det området og ifht lyst enn blot å ha sex for sexens skyld løsrevet fra resten. Da vil ikke kvinnene!

Vi kvinner har sikkert nok å jobbe med og forbedre og må også vise forståelse og åpenhet for menns anderledeshet og ulike behov, men her har jammen Ola Nordmann også en jobb å gjøre om det skal bli noe på ham! Ser man på oppslagene og de stadige tipsene på tabloidenes forsider kan man jo bli fristet til å tro at størsteparten av norske kvinner mangler lyst og ikke får orgasme. Det er det i så fall en grunn til som de ikke er alene om! Og når gifte menn syns de har et begredelig sexliv og mener seg berettiget til utroskap fordi de kona vil Elske, når de bare vil knulle får jaggu meg ta seg sammen og prøve på litt åpen kommunikasjon først! Man kan ikke alltid få i pose og sekk. Enkelte fullvoksne menn oppfører seg fra tid til annen som 5-åringer, enda så "faen til karer" de helst vil være. Og om de "selger smør uten å få betaling" skulle du sett hvordan leppa siger og hvor trassige og vrange de kan bli. Da takker Jeg for meg! Ikke vet jeg, og utroskap vil jeg ikke oppfordre til for noen, men jeg tror kanskje det er på tide vi kvinner begynner å ta vår egen behovstilfredsstillelse like selvfølgelig som mennene, isteden for å sette egne behov til side for menn som uansett tenker mest på seg selv. Ellers kommer de vel til å fortsette å labbe rundt og tro de har forkjørsrett i livet blot i kraft av sitt kjønn! Og da sikter jeg mot betraktelig mer allminnelige og "gode borgere" enn slike velutdannede vestlige "høyt inkarnerte" buddhistmenn som "var tut Ankh Amon i et tidligere liv" og endelig har funnet en religion som automatisk setter dem over enhver kvinne. Neida, her sparer jeg ikke på kraftsalvene ;-) Av ulv og bad boys syns jeg strengt også tatt de som ikke utgir seg for å være noe annet er mange hakk bedre enn de som reker rundt i fåreklær. Det var heller ikke den godt synlige synderne, men "de kalkede graver" Jesus rettet den moralske pekefingeren mot. Å så dra det til skamløshet og at "alt er greit" er en helt annen sak! Og selv om "alt er lov", får de valg og handlinger vi gjør konsekvenser. Ikke alt er gagnlig og ikke alt bygger opp. Noe bryter ned! Og ryker tilliten i et forhold er det fare på ferde.

Det er sikkert mye mange gifte kvinner ikke vet om sine menn, men noen ganger kan man stusse over Hvor lite menn egentlig vet om kvinners seksualanatomi. Altså selve kvinnekroppen, og da hjelper det jo ikke med flere kvinner uansett. Jeg har inntrykk av at mange, selv erfarne menn har en ide om at kvinnes skjede er like følsom og erogen som deres penis, og at kjønnene med det dermed har nøyaktig samme utbytte og sanselige nytelse av samleiet. Men det er jo ikke riktig. Kvinnens fødselskanal er naturlig nok ikke kroppens mest sensitive og følsomme sted. Eller ville jo en barnefødsel være ren tortur. Det er da ille nok som det er! Så naturen (eller Vår Herre) har altså innretta det sånn at vi i selve skjeden har få nerveender, mens vårt nytelsesorgan som er sentrum for vår fysiske nytelse (tilsvarende glans på penis) ligger utenpå kroppen. Den berømmelige klitoris som enkelte menn fortsatt synes å tro er et mindre viktig land sør for Ekvator. Og det maskuline ego har aldri fornektet seg. Det finns fortsatt høyt utdannede menn som går rundt med freuds forestilling om at klitorisorgasmen er "den umodne kvinnes orgasme" mens "riktige kvinner trenger enn mann inni seg for å få en riktig orgasme". Sorry folks! Det er feil. Vi har bare ikke noe "lystsenter" inni skjeden, ikke engang det G-punktet endel menn innbiller seg at alle kvinner har "om de bare får oppdage det".

Orgasme er nå forøvrig også et komplekst fenomen, så genital stimuli er ikke alt. Er man opphisset nok for eksempel i forelskelsens hete galskap, hender det somme tider at både kvinner og menn kan komme spontant blot ved berøring av den andre. Man får "elektriske støt og ilinger gjennom kroppen". Det finnes for kvinner også sykelige nevropsykologiske forstyrrelser hvor orgasmenerven er involvert som gjør at kvinner uavhengig av egen egentlige psykologiske seksualitet og utenfor viljen og den egentlige bevisste lyst kontroll er i en plagsom, uønsket konstant opphisselsestistand hvor spontanorgasmer også kan forekomme. Det er mer nevrologi enn psykologi, men psyke og soma er jo så tett forbundet at det alltid vil være et samspill hvor det ene påvirker det andre og vice versa. Nevrologiske forstyrrelser der hjernen sender seksuelle impulser som ligger utenfor jeg`et og viljen er ikke noen "nymfomani" der den som lider av det egentlig har lyst til å ha sex, tvert imot! Og i sosial sammenheng et stort handicap som på grunn av de blandede signalene personen sender ut ofte blir opphav til missforståelser og feilkommunikasjon.

Det skal ofte ikke mer til enn at en kvinne sender ut i overkant sterke seksuelle signaler før "Mannen himself" tar det til personlig inntekt for sin uovetrufne maskuline tiltrekningskraft og begynner å oppføre seg som en idiot. Denne lidelsen er lite kjent. Kanhende fordi menn "syns det er litt festlig og ikke så farlig" eller fordi mange seksologer synes å være av den oppfatning at ethvert problem av seksuell art enkelt og greit kan løses ved å ha mer sex uten skam og grenser! Menn og kvinner er forskjellige. Når vi kvinner i visse situasjoner føler oss som et kjøttbein som tiltrekker seg sultne hannhunder, føler vi oss i motsetning til hva mange menn ville gjort ikke like beæret og bekvemme i situasjonen. HELDIGVIS ER IKKE ALLE MENN LIKE PRIMITIVE, MEN DEN NORSKE MANN HAR NOE Å LÆRE AV LATINERNES KURTISE. NORSKE MENNS SJEKKEFORSØK ER OFTE SÅ PLUMPE OG DIRKEKTE AT DET VIRKELIG VIRKER MOT SIN HENSIKT. DE KUNNE IALLFALL STREKKE DET TIL Å INVITERE OSS UT PÅ EN MIDDAG I NY OG NE. MEN MEN, MINE YTRINGER OG MIN STIL ER VEL IKKE HELLER DEN MEST HØYKULTURELLE FINURLIGE SUBTILE INTELLEKTUELLE PROSA. Men på disse kanter skal man heller ikke være mye til nordlending om man ikke enten man vil det eller ikke stadig tråkker ut i det verbalt tandre Rogalandske salatbedet. Her kan knapt dagligtalen til pene fruer fra Bergen tolereres uten at noen setter kirkekaffen i halsen. Og om det skulle blåse opp til en liten allminnelig husmoderlig nordnorsk kuling, skjelver selv Stavangers gamle sjømenn i buksene og tar beina på nakken ;-) Likefullt er det ikke akkurat hardkokte nordnorkske fiskere som faller meg mest i smak. Rogalandsmenn er nå dog ofte i det mest sensitive laget. Hadde de hørt min salig avdøde hjertevarme tante fortelle grove vitser hadde nok mange av dem rødmet dypt av skam og bedt en ørliten stille bønn ;-) Men de fleste nordlendinger har det nå bare mest i kjeften og er nå egentlig et ganske godslig og gjestfritt slag når man kommer tettere innpå. Selv har jeg stort sett gjort meg ferdig med grisevitsene, og kan heller ikke se noen kulturell sjarm med å banne i annehver setning.

Problematiske menn finnes det nå ellers nok av uansett hvor man kommer. Av og til blir jeg nokså oppgitt, når også modne erfarne menn som regner seg selv som "superelskere med høy kompetanse på kvinner" blander sammen sine egne fantasier og våte drømmer med kvinner og hvordan vi er og hva vi fantaserer om, og altså ikke engang har helt klart for seg hvordan vi fysisk er skapt og innretta. De bare "velger å se det på sin foretrukne måte". Menn blander ikke rent sjelden sammen sine egne seksuelle fantasier med kvinnenes realitet. Som når heterofile menn fantaserer om sex med to lesbiske uten å fatte at han er like lite med i deres fantasi som to homofile menn er med i hans.

Og jada, jada. "Kvinne er kvinne verst" og våger man å ytre noe fra denne siden som passer dårlig for enkelte menn, må man regne med å bli stemplet som mannshatende, aseksuell militiant lesbe. Jeg som er så snill og ikke engang regner meg som feminist??? ;-) Men som en nonnevenn av meg sa: "Noen ganger når jeg kommer opp på cellen min etter sjelsorg med gifte kvinner, takker jeg min Gud for at jeg Ikke er gift". Det er langt å foretrekke å leve med lengsler og savn enn å leve i et helvete! Skjønt det nok også er som de sier at "Munken drømmer om ekteskapet, mens den gifte mannen drømmer om å bli munk". Det er alltid Minst to sider ved enhver sak, og mange nyanser mellom sort og hvitt. Noen ganger må man bare frese ut, og håpe leserne skjønner at dette på ingen som helst måte er mitt hele syn på forholdet mellom mann og kvinne. Den mest hyggelige mannlige markeringen mot "feministveldet" var ellers denne skjeggemoten som nå synes å være litt på hell igjen. Kjønnskarakteristika og forståelsen for ulikheten mellom kjønnene er noe jeg går for! LANGT IGJEN! Menn kommer ellers likesom kvinner i utallige varianter og utgaver, så det finnes strengt tatt ikke personifiserte stereotypier. Og de individuelle erfaringene vi hver for oss gjør i forhold til det motsatte kjønn kan ha høyst ulike farger...

Den nå akk så Kyske katolikk er en smule beskjemmet over at jeg som alltid raust delende av min overflod i sin tid lærte noen mindre erfarne unge menn jeg "holdt under mine vinger" eller som holdt meg eller hvordan det nå var men dog med en moden kvinnes tilbørlige fysiske avstand til "karten" slike fryktelige ting som gjør seg dårlig på CV`en om jeg hadde satt meg som mål å bli katolsk kateket at "joda alle de der seriøse følelsesmessige tingene er jo det som teller mest. Men alt til sin tid "Noen ganger må man bare pule". Shocking men ingen skal ihvertfall komme her og påstå at jeg fremstiller meg selv som Jomru Maria i skinnhellig glans. Det er alltid en god ting å stå ved sitt eget, også skammen og bekjenne sine synder, slik også Kong David gjorde satt til skue i full offentlighet i den Hellige Skrift. Da slipper man å blushe skikkelig ved senere anledninger når man har bedret sine veier av at gamle synder brått blir brakt til skue for det gode selskap. Ærlighet er en dyd! Vellystige søndagsskolegutter får også stå til ansvar for egne handlinger og ikke skylde på at de ble overfalt ytterst motvillig av listige horer som lå lur i veikanten klare til å sette tennene i kristenmannsblod og besudle de skinnhellige "uskyldsrene" herrer. Hver mann skal bære sin egen byrde og stilles til ansvar for egne synder.

Vi er alle syndere, og synden blir ikke mindre og penere av å holdes skjult mens skylden og skammen må bæres av andre. Og "synder og urenheter i det indre" er ikke nødvendigvis så mye bedre enn ytre synd. Det er ikke godt å anse seg selv for frommere enn man er om man holder seg aldri så på matta og berger seg fra å gå i fella. Gud har skapt oss av kjøtt og blod med drifter og følelser, og selv om vi prøver å etterstrebe å leve i samsvar med Guds bud er det neppe Guds vilje at vi skal vandre rundt som halvdøde følelsesløse aseksuelle helgenstatuer som lever sitt nevrotiske liv i hodets sfære. Jesus var ikke redd for verken kjøtt eller blod, bakkekontakt og mingling med allslags syndere med lav status og rang. Ikke sjelden utstøtt og ansett som parier i det gode fromme selskaps øyne. Og siden han selv var ren og uten synd hadde han ingen problemer med å motta fysiske uttrykk for kjærlighet fra syndige kvinner han hadde vist nåde, aksept og omsorg og satt i frihet fra et liv i fornedrelese. Og hvem vet om hennes ulykkelige stilling ikke var et resultat av menns synder og overgrep mot henne, og aldeles ikke noe fritt og foretrukket valg. Et slikt liv er vel ikke akkurat noen ønskedrøm for så mange kvinner. Og jeg tror tross dårlig rykte egentlig ikke at slike kvinner er så veldig anderledes og verre syndere enn bedre stilte kvinner. Egentlig er det nok et større behov der for litt kjærlighet, nærhet, godhet og omtanke der enn den skarlagensrøde synds forlokkenhet. Om vi selv er gode, fromme rene kristne er det uansett liten grunn til å engste seg for å bli smittet av "de spedalskes urenhet". Og menn som kan styre sitt eget begjær har også lite å frykte fra "falne kvinner". For den rene er allting rent! Jesus vet jo hvordan det er å være menneske og er prøvd i alt, så intet menneskelig er ham fremmed. Selv våre synder og lovens forbannelse, skam og fornedrelse har vår Herre båret på sin egen hellige kropp, fullkomment rettferdig gjort til ett med vår synd og gikk i døden for oss. Han som selv var fremmed for synd og død. Så det finnes ingen grunn til å ikke søke Ham fordi man ikke føler seg "verdig og god nok". ALT VI IKKE ER ER JO HAN! Vi er bare mennesker.

Hjemme hos...




















 

En belest idiot ;-)

JEG OBSERVERTE EN GANG EN "ÅNDSSVAK" (STERKT PSYKISK UTVIKLINGSHEMMET) JENTE SOM SATT OG LESTE HØYT FRA EN FORHOLDSVIS KOMPLISERT TEKST, ÅPENBART VELDIG STOLT OVER HVOR FLINK HUN VAR TIL Å LESE (FOR HUN LESTE VIRKELIG FLYTENDE, KLART OG TYDELIG) OG VENTET NOK PÅ ROS. DET SATTE MINE SMÅ, GRÅ I SVING. FOR DET FØRSTE ER JEG HELT OVERBEVIST OM AT ENDA SÅ KLART OG TYDELIG HUN LESTE FORSTOD HUN IKKE SELV TEKSTEN OG HADDE INGEN SOM HELST INTELLIGENSMESSIGE FORUTSETNINGER FOR Å GJØRE DET. DET ANDRE SOM SLO MEG VAR AT NOEN, SANNSYNLIGVIS EN FORELDER MÅTTE HA LAGT NED FORMÅLSLØST MYE TID OG ENERGI PÅ Å LÆRE HENNE Å LESE SÅ GODT, OG GITT MYE ROS UNDERVEIS. DEN ENE GLEDEN JENTA SATT IGJEN MED AV DET, SIDEN HUN UANSETT IKKE VILLE BLI MER INTELLIGENT AV DETI MOTSETNING TIL HVA DEN INTELLIGENTE IDIOTEN SOM HADDE LÆRT HENNE Å LESE ANTAGELIG HAR TENKT, VAR VISSHETEN OM OG STOLTHETEN HUN FØLTE VED Å VÆRE SÅ FLINK TIL Å LESE. ET TYDELIG EKSEMPEL PÅ IDIOTISK PEDAGOGISK SATSNING OG OVERFOKUSERING PÅ INTELLEKT OG BOKLIG LÆRDOM. TENK OM VEDKOMMENDE HADDE INVESTERT LIKE MYE I NOE JENTA HADDE HATT BÅDE GLEDE OG NYTTE AV. HENNES LIVSKVALITET OG FUNKSJONSEVNE BLE NEPPE BEDRE AV AT HUN VAR "SÅ FLINK TIL Å LESE". DA BURDE DE HA HOLDT SEG TIL BARNEBØKER OG EVENTYR HUN HAR FORUTSETNINGER FOR Å FORSTÅ OG KAN HA STØRRE GLEDE AV ENN AT ANDRE SIER "SÅ FLINK DU ER". DET FREMSTÅR GANSKE MENINGSLØST!  NESTEN ET OVERGREP SOM NÅR KORANSKOLENE DRILLER UNGER SOM IKKE KAN ET ORD ARABISK PÅ Å RESITERE OG LÆRE KORANEN UTENATT- PÅ ARABISK! SOM OM EN GARTNER SÅDDE ET SOLSIKKEFRØ OG BRUKTE TID OG FLID PÅ Å VANNE OG GJØDSLE DET I DEN TRO AT HAN DA TIL SIST VILLE KUNNE HØSTE TOMATER. SOLSIKKER HAR EN VERDI I SEG SELV, SELV OM DET ER ET ANNET SLAG! MEN OM ALT MAN ER OPPTATT AV OG LIKER ER "TOMATER" VIL SOLSIKKEN ALDRI BLI "BRA NOK". DET ER VIRKELIG IKKE SOLSIKKENS FEIL. DEN ER BRA NOK, HAR SIN EGENVERDI OG GIR MYE GLEDE AKKURAT SOM DEN ER NÅR DEN DYRKES, FREMELSKES OG VERDSETTES FOR SIN EGENART PÅ SINE EGNE PREMISSER!

En belest idiot er en intellektuelt anlagt far som bruker uhorvelig mye tid og krefter på å lære en psykisk utviklingshemmet datter å lese bøker hun ikke forstår i den tro at hun da vil bli mer intelligent. Å ha et talespråk å uttrykke seg med og kommunisere med er jo viktig, selv om det finnes mange andre non-verbale uttrykksformer som kan være minst like viktig og kan fungere utmerket som kommunikasjonsmiddel- som kroppspråket. Å overvurdere betydningen av intelligens og boklig lærdom er ikke bra (man kan fint være på Geni-nivå selv om man ikke har lest så mange bøker og har andre favorittsysler, det finnes andre ting å bruke intellektet på enn bøker og finns også flere former for intelligens enn blott den teoretiske hodeintelligensen, sosial intelligens f.eks). Å først og fremst vurdere og verdirangere mennesker etter intelligensnivå og hvilken utdanning det har er overhode ikke bra! Og ingen kan altså bli mer intelligente enn de i utgangspunktet har i seg fra fødselen av, uansett hvor mange bøker de leser. Mennesker som har høy utdanning og besitter mye boklig kunnskap også intellektuelt er heller ikke nødvendigvis så kloke. Det er forskjell på kunnskap og visdom, og de går ikke alltid hånd i hånd.



 

Jeg tror vitenskapen nå er enige i det faktum, ikke bare at vi ikke fødes som "blanke ark" og at Mye mer en først antatt- også personlighetstrekk er fastlagt ved fødselen, enten man ser det rent genetisk, eller i et religiøst perspektiv hvor vi fra unnfangelsen av er et påtenkt individ det bare finnes En av- en menneskesjel, men også forlengst har innsett det innlysende faktum at vi aldri kan overgå det potensialet som er nedlagt i oss fra fødselen. Vi kan bare enten utvikle intelligens, evner og talenter til vårt eget optimale, eller vi kan stagnere, hemmes og svekkes så vi aldri når vårt eget optimale potensiale av fysiske/biologiske faktorer som vitamin og næringsmangel, forrurensning, kjemisk påvirkning som miljøgifter, medikamenter og rusmidler. Og vi kan bli skadet og syke både fysiologisk og mentalt. Sistnevnte kan påvirke kognitiv funksjonsevne uten at intelligensen flates ut selv om evnen til å tenke rasjonelt og logisk og den verbale logiske lineære uttrykksevnen vi verdsetter så høyt i vårt samfunn kan ved sykdomstilstander som psykose, alvorlige traumetilstander (dissiative lidelser mv), ekstrem og også ekstreme emosjonelle smertetilstander kan sette selv den mest intelligente intellektuelt ut av spill- men sjelden permanent , mens traumer og negativ, skadelig familiær/sosial/relasjonell påvirkning særlig i de første barneårene men også gjennom livet ikke rammer intellektet men heller følelseslivet, selvfølelsen, jeg`et, personligheten og med det også setter relasjonelle, sosiale begrensninger som kan legge stein i veien for å lykkes på denne verdens premisser, uavhengig av hvor mange vuggegaver vi fikk utdelt og hvor intelligent man er. Noen mennesker synes også å vurdere og verdsette mennesker etter utdanningssystemets karaktermål og oppnådd grad, og overfokuserer på intellektet og den boklige lærdoms betydning på en måte som noen ganger gir meg frysninger, og hensetter meg til Nitezches syfilismaglomane forestillinger om Ubermenscen und Undermenschen og det tredje rikets "perfekte ariske menneskeideal", hvor de som faller under den normen og bestemte kriterier regnes som mindreverdige og nærmest ikke "orntlige mennesker". Det er et forferdelig og forkastelig menneskesyn som står i sterk kontrast til det kristen-humanistiske menneskesynet som anerkjenner at Alle mennesker har samme konstante menneskeverd blot i kraft av å være menneske og helt uavhengig av funksjonsevne så lenge det er et menneske som kan føle som alle andre menneske.

Skulle det altså være noen som er "mindre mennesker enn andre" måtte det være psykopatene, og det har intet verken med intelligens eller utdanningsnivå å gjøre. Deres sjelelige defekt består i at de er hensynsløst og kynisk selvsentrerte og mangler evne til ekte empati og medfølelse selv om de kan ha et svært klart blikk for andres psykologi som de vet å benytte seg av for å tilfredsstille sin narcissisme og for å manipulere og få makt over sine ofre, som de skader dypt. I nære relasjoner vet de å nyte godt av og utnytte de andres normale følelsesbindinger og reaksjoner til egen fordel men er egentlig, skjønt de som er glad i vedkommende kan være blinde for det selv om de lider i relasjonen, fullstendig fokusert på Egoet og sine egne behov. Det de yter for andre tjener bare til å opprettholde egen behovstilfredsstillelse og binde "giverne" til seg. De er som parasitter som suger næring fra andres sjeler uten å elske eller gi noe igjen, men fordi de er så narcisstiske og gjerne utøver makt ved å gjøre seg "uunnværlige" kan de selv se sine nære relasjoner som "en vellykket transaksjon". De ser ikke hvordan de andre gir og gir og stadig blir såret og aldri anerkjent og verdsatt for sin egen skyld, også neglisjert på egne behov, men mener selv de er så viktige at de nærmest har Krav på andres ytelser, behovstilfredsstillelse, posisjon, kjærlighet og anerkjennelse "fordi de er så viktige".

PSYKOPATISKE MENNESKER ER STRENGT TATT DE ENESTE MINDREVERDIGE FORDI DE MANGLER DE TREKK OG SJELSEVNER SOM GJØR OSS TIL MENNESKER, HUMANE, OG DERMED VOLDER DE ALLTID ANDRE SKADE, SÆRLIG I NÆRE RELASJONER. MANGE RUNDT DEM LEVER DOG I DET BEDRAG AT BARE DE SELV GJØR ALT RIKTIG, ER SNILLE OG RETTER SEG ETTER PSYKOPATEN VIL PSYKOPATEN ANERKJENNE DEM OG FORANDRE SEG. MEN PSYKOPATER FORANDRER SEG IKKE, DE PROFITTERER NETTOP DEN PSYKOLOGIEN HOS SINE OFRE OG DE NÆRMESTE. DET FINNES IKKE "SNILLE PSYKOPATER". DET ER IKKE MULIG Å HA ET NÆRT, EMOSJONELT ÅPENT FORHOLD TIL EN PSYKOPAT I LENGDEN UTEN Å BLI SKADET. DE ER OFTE I HØYE "VIKTIGE STILLINGER", VET Å SNO OG FORSTILLE SEG, MANIPULERE OG FREMSTÅ SVÆRT SÅ HYGGELIGE, MEN DERES SJARM ER SVÆRT OVERFLADISK. DE INTERESSERER OG BRYR SEG OM ANDRE I DEN GRAD DE SELV HAR NOE Å TJENE PÅ DET. PSYKOPATER VET OGSÅ OFTE Å FORKLE SIN PSYKOPATISKE ADFERD SOM VOLDER ANDRE SKADE SOM "OMSORG". DET KAN VÆRE EN PSYKOLOG! OG HVEM HAR STØRRE POTENSIALE TIL Å SKADE, BINDE OG MANIPULERE ANDRE ENN EN PSYKOLOGUTDANNET PSYKOPAT. DE ER FARLIGE. DE KAN ØDELEGGE MENNESKER OG LIV KAN GÅ TAPT PÅ GRUNN AV DEM. DET BESTE FORSVARET ER Å STENGE HELT AV FØLELSESMESSIG, IKKE LA SEG MANIPULERE OG GÅ I EMOSJONELL INTERAKSJON MOT DEM. DU KAN SI AT "DET BESTE FORSVARET MOT EN PSYKOPAT ER Å OPPFØRE SEG SOM EN ISKALD KYNISK PSYKOPAT MOT PSYKOPATEN, ELLERS ER DET IGANG OG PSYKOPATEN DRIVER SPILLET.

MEN TILBAKE TIL "INTELLIGENS OG IDIOTI". NOEN MENNESKER SYNES Å LEVE I EN FEILFORESTILLING AT MAN BLIR MER INTELLIGENT AV UTDANNING OG BOKLIG LÆRDOM, MEN DET BRYTER JO HELT MED GRUNNPRINSIPPET. MAN MÅ SELVFØLGELIG HA EN VISS INTELLIGENS FOR Å KUNNE FULLFØRE ET HØYERE STUDIE ELLER LESE SEG OPP PÅ KUNNSKAP OG GOD LITTERATUR, MEN MAN BLIR IKKE DET SPØTT MER INTELLIGENT AV DET. BØKER OG BOKLIG LÆRDOM ER IKKE "GLUPOTRONER" SOM UTVIDER HJERNEKAPASITETEN. MEN DET ER HJERNEKAPASITETEN OG DEN SPRÅKLIGE EVNEN SOM AVGJØR HVOR MYE TEORETISK LÆRDOM MAN KAN TA INN. DET ER IKKE SLIK AT ALLE MENNESKER KAN BLI PROFESSORER OG GENIER BARE DE LESER NOK OG STUDERER HARDT. OG SELV OM MENNESKER MED HØY INTELLIGENS OFTE LIKER Å LESE OG TILEGNE SEG BOKLIG KUNNSKAP OG UTVIDE SIN INTELLEKTUELLE HORISONT, ER DET MYE ANNET Å BRUKE VETTET PÅ OGSÅ, OG IKKE ALT MAN LÆRER OG KAN TILEGNE SEG OG FORSTÅ SLIK. OM MAN TROR DET ER MAN TEMMELIG DUM PG INNSIKTSLØS UANSETT HVOR MANGE BØKER MAN HAR LEST. FORMELT UTDANNINGSNIVÅ ER HELLER IKKE ALENE NOEN GOD INDIKATOR PÅ HVEM SOM ER DE SMARTESTE I ET SAMFUNN OG I VERDEN GENERELT. HELLER IKKE I NORGE HAR ALLE SAMME MULIGHET TIL Å GJENNOMFØRE HØYERE UTDANNING "BARE DE ER EVNERIKE NOK", DET ER MYE SOM HENGER PÅ FAMILIEBAKGRUNN, PSYKOSOSIALE FORHOLD OG OGSÅ ØKONOMI. ØKT SATSNING PÅ BARN OG UNGE ER AVGJØRENDE FOR HVOR GODT SAMFUNNET UTNYTTER "SITT MENNESKELIGE MATERIALE" I SAMFUNNETS BESTE INTERESSE. LEKSEHJELP I SFO ER ET EKSEMPEL PÅ ET SVÆRT VIKTIG TILTAK FOR Å UTJEVNE FORSKJELLER OG ØKE MULIGHETENE FOR AT ALLE KAN NÅ SÅ LANGT DE VIL OG HAR PERSONLIGE EVNER OG TALENTER TIL. UAVHENGIG AV EGET FAGLIGE NIVÅ I SKOLEN, HAR BARN MED HØYT UTDANNEDE RESSURSTERKE FORELDRE OG/ELLER ELDRE SØSKEN SOM HAR GJENNOMFØRT HØYERE UTDANNING VESENTLIG BEDRE UTSIKTER ENN BEGAVEDE BARN MED FORELDRE SOM MANGLER UTDANNING OG BEFINNER SEG I ET LAVERE SOSIOØKONOMISK SKIKT. VI VET OGSÅ AT PSYKISKE OG SOSIALE PROBLEMER ER EN AV DE VIKTIGSTE ÅRSAKENE TIL FRAFALL I VIDEREGÅENDE SKOLE, OG DEN PSYKIATRIEN VI HAR HOLDER DESVERRE HELLER OFTEST IKKE DEN SAMME HØYE EVIDENSBASERTE OG ETISKE FAGLIGE STANDAREN SOM I SOMATIKKEN, SÅ DET BØR TENKES LITT VIDERE IFHT HVILKE TILTAK OG SATSNINGSOMRÅDER SOM KAN VÆRE MYE MER HENSIKTSMESSIG ENN Å SLUSE UNGE SOM SLITER INN I PSYKIATRIEN HVOR DE FÅR EN DIAGNOSE STEMPLET I PANNA, EN NEVE MEDISINER OG I MANGE TILFELLER HELLER BARE BLIR YTTERLIGERE SEGREGERT BORT FRA DET NORMALE SAMFUNNSLIVET, SKOLE OG ARBEID OG SOSIALISERT INN I PSYKIATRIEN MED ØKT STIGMA. ER I TILLEGG PSYKOLOGEN PSYKOPAT ER DE SÅ OG SI SJANSELØSE. DA MÅ DET ET MIRAKEL TIL FOR AT DE SKAL LYKKES OG KOMME EN VEI. MEN JEG ER KRISTEN OG VET AV ERFARING AT MIRAKLER NOEN GANGER FINNER STED ;-)

Å LESE OG SØKE KUNNSKAP OG UTVIDET HORISONT PÅ DEN MÅTEN ER VEL OG BRA, MEN ØKER IKKE NØDVENDIGVIS EVNEN TIL FRI OG SELVSTENDIG TENKNING. DEN EVNEN MÅ TRENES OPP. HAR MAN ET FORSKENDE SANNHETSSØKENDE SINN OG ER INTELLIGENT OBSERVERER OG LÆRER MAN OGSÅ NOE OM VIRKELIGHETEN UANSETT OM MAN BOR I EN STRÅHYTTE UNDER PRIMITIVE FORHOLD I AFRIKA, LEVER PÅ GATA ELLER GÅR PÅ UNIVERSITETET. ER MAN RIK NOK I SEG SELV VIL NOK MANGE SITUASJONER OG FORHOLD VÆRE VANSKELIGE OG UUTHOLDELIG VONDE UANSETT, MEN MAN KJEDER SEG ALDRI, SLUTTER ALDRI Å REFLEKTERE OG KJEDER SEG ALDRI. DET ER ALLTID NOE Å STUDERE OG ANALYSERE. DA SAMLER MAN UNDERVEIS HELE TIDEN DATA SOM MAN SENERE NÅR MAN HAR MODNET OG TING HAR FALT MER PÅ PLASS KAN ORDNES OG BRUKES TIL NOE. Å SKRIVE ER FOR MEG NESTEN EN ORGANISK PROSSESS MED EKSPANSJON OG KONTRAKSJON, SAMLE INN DATA, ORDNE, FORMULERE, GI VIDERE I EN KONTINUERLIG PROSESS SOM ALDRI ER BORTKASTET, FOR ØVELSE GJØR MESTER. JEG HAR INGEN STORE AMBISJONER, BLOGGEN ER MIN TUMLEPLASS FOR TANKER JEG GJØR MEG UNDERVEIS OG DET ER ET UTVIKLINGSPROSJEKT OG EN KANALISERING AV ET EKSPRESSIVT UTTRYKKSBEHOV.

JEG HAR GJENNOM LIVET OM OG OM IGJEN FÅTT HØRE AT JEG ER SÅ BEGAVET OG INTELLIGENT, SÅ DA PLIKTER JEG OM IKKE ANNET Å DELE MINE TANKER SIDEN JEG ELLERS IKKE ER SKOLERT TIL Å UTRETTE DET HELT STORE INNEN AKADEMIA, VITENSKAP ELLER LITTERATUR. TANKEKNOTTEN HAR IKKE FALT AV AV DEN GRUNN, SELV OM JEG LIDER AV EN VISS INTELLEKTUELL LATSKAP HVA FORM OG INTERESSE FOR SKRIVETEKNINKK, FORMATERING, SYSTEMATISERING OG STIL ANGÅR. MIN FORMIDLINGSEVNE KUNNE VÆRT BEDRE. STOFF HAR JEG IMIDLERTID NOK AV ETTER ET MANGSLUNGENT LIV MED MANGE STERKE INNTRYKK HVOR JEG HAR GJENNOMGÅTT PROSESSER MED DEKONSTUKSJON AV INNLÆRTE TING OG ILLUSJONER TIL FORDEL FOR FREMVEKSTEN AV EN NY OG SANNERE ERKJENNELSE AV VIRKELIGHETEN. NOEN GANG ER HODET MITT SÅ FYLT OPP OG ENGASJERT I Å REFLEKTERE OVER DET SOM ALT FINNS I HODET AV DATA OG INFORMASJON LAGRET GJENNOM LIVET, AT JEG I LITEN GRAD EVNER Å TA INN SÅ SKREKKELIG MYE, OG HELLER HOLDER MEG TIL LITT LETTERE LITERATUR. DET BETYR IKKE AT ALT JEG TENKER DERMED ER SÅ MYE DUMMERE ELLER MINDRE INNSIKTSFULLT OG FORSTANDIG ENN TANKENE TIL DE SOM BESITTER SLIKE KVALIFIKASJONER OG HAR SINE AKADEMISKE EKSAMENER Å SKILTE MED. UNDER ET TEORETISK STUDIE LÆRER MAN SÅ MYE AT MAN RETT ETTER AVSLUTTET EKSAMEN HAR "KUPPELHUE SOM TRUER MED Å SPRENGES AV KUNNSKAP", MEN DET ER FØRST DA- NÅR MAN KOMMER UT I FELTEN OG SKAL OMSETTE DET MAN HAR LÆRT I ARBEID OG PRAKSIS AT MAN EGENTLIG VIRKELIG BEGYNNER Å LÆRE. OG OM MAN BARE FORTSETTER Å LESE OG LESE OG ALDRI TENKER SJØL EGENTLIG MEN ER FULLSTENDIG LÅST TIL SINE BOKLIGE LÆRDOMMER, BLIR MAN IALLFALL ALDRI NOEN VITENSKAPSHJERNE! En slik tenkning bringer ikke egentlig inn noe som helst nytt, tar deg aldri videre til steder du ikke har vært før, bare inn i andres tankebaner. Fint lite originalt enn si Genialt. Man kan også være et intelligent menneske og så belest og skolert man bare vil i skriveteknikk og metodelære, men like fullt være helt uten intelllektuell spenst, saft og svung. Slike blir uansett hvor mange bøker de skriver aldri "store tenkere" eller "store forfattere". Og om man prøver å ramme inn det intellektuelle som ligger utenfor akademia i avgrensede akademiske rammer blir det også temmelig ufritt og snevert.

OG HVA MITT MENNESKE OG VERDISYN ANGÅR ER INTELLIGENS BARE EN FORSVINNENDE LITEN SAK. GODHET OG OMTANKE OG HVORDAN MAN HAR DET MED ANDRE, ER MYE VIKTIGERE NÅR ALT KOMMER TIL ALT ENN Å "VÆRE SMART". DET ER OFTE HELT ANDRE TING ENN INTELLIGENSNIVÅET SOM PÅVIRKER HVORDAN MAN LIKER OG VERDSETTER ET ANNET MENNESKE. "ET GODT HODE ER BRA, ET GODT VARMT HJERTE ER BEDRE". VERDEN BLIR IKKE NØDVENDIGVIS SÅ MYE BEDRE MED FLERE SMARTE MENNESKER. SÅNN SETT GJØR SNILLE MENNESKER "EN BEDRE JOBB". MEN NÅR FOLK SOM IKKE ER SÅ SMARTE TROR DE HAR "HEILE VETTET" ER DET GANSKE SLITSOMT Å FORHOLDE SEG TIL, SPESIELT NÅR DE VIRKELIG ER DUMME!

Jeg vil slå et slag sammen med Albert for fantasi, genuin kreativiter og frie tanker! Hvor mange "likes" man da får eller ikke får har da lite å si for det man uttrykker.

Og jeg skal gi dere er tips selv om jeg langt ifra har Geni-erklært meg selv. Om jeg innimellom skriver ting som synes å være "tatt rett ut av boka" er det slett ikke sikkert jeg har vært i nærheten av boka. Det meste jeg skriver om har rot i det jeg har observert og erfart i eget liv, og er mine egne analyser og refleksjoner over den virkeligheten jeg har vært i kontakt med. Har man syn for virkeligheten kommer man om man evner å tenke selv ikke helt sjeldent fram til samme innsikt og erkjennelse som den som står i "Boka". Så sant Boka er Sann og handler om virkeligheten. Dertil er the slik at: "Herrens veier er mer uransakelige enn mange Herrers. Dere skulle bare visst! Livet er et forsknings og utviklingsprosekt, men også mye hard arbeid og man skal være ganske solid bygget og ha sterk fordøyelse om man vil vite Sannheten om alt! Kunnskap kan enhver intelligent idiot tilegne seg. Innsikt får man ikke uten erfaring og direkte kontakt og førstehåndskjennskap til verden og objektene. Man kan f.eks studere teologi i årevis til øyet blit stort og vått og forstanden ikke klarer å gape over mer, uten å kjenne Gud eller engan være sikker på hans eksistens i det hele. Så det er ikke Alltid de som har lest og studert som vet Mest! Det man har "røynt på kroppen" er de fleste derimot ganske sikre på. Dertil kan det sitte enormt mye kunnskap i fingrene på folk som kan sitt handtverk og har arbeidet med noe hele livet, uten at den kunnskapen noen gang vil bli overført teoretisk ved noe Universitet. Hvor mye lærer man om livet forøvrig på Blindern? Campus og forelsningssalene er en del av vår virkelighet, og man lærer åpenbart noe der Også. Og det er ikke bortkastet. Men det er mye man Ikke lærer der!

Folk som sitter og "leser andres forskningsresultater" hele livet må da ha det fryktelig kjedelig uansett hvor mye de klarer å tilegne seg av andres arbeid. Man må da også forske litt på tilværelsen selv! Og hvis det man kommer frem til "ved egen forskning" viser seg å stemme med "Boka" bekrefter det jo bare at det er sant :-) Det trenger man da virkelig ikke være Geni for å skjønne? Sikker innsikt vinnes best i interaksjon mellom liv og lære, teori og praksis og erfaring. Og ikke alle har analytiske og reflektive evner til å fortolke og forstå virkeligheten og samkjøre kart og terreng. Det hender også fra tid til annen at "Genier" blir holdt for å være idioter fordi de andre ikke har en anelse om eller skjønner hva man snakker om! Og noen Er simpelthen ikke istand til å motta lærdom fra mennesker som ikke kan fremvise en tittel eller akdemisk grad, mens de godtar hva det skulle være som "god fisk" fra de som har det. Noen ganger tror jeg det er lurere å høre på fiskeren!

Og : Vår verden er ikke "helt normal". Så hvorfor skulle da jeg være det...? Det ville da vært for mye forlangt! Det må være plass til denne livsformen også i Universet. Gud vil ha meg her! Og Gud er jeg helt trygg på. Han har aldri gjort meg noe ondt. Hva menneskene finner på har jeg derimot svært tungtveiende grunner til å være mer engstelig for. At jeg i det hele stoler på enkelte mennesker er et lite mirakel etter det livet jeg har levd. Det har vært "litt av en studie"! Så sånn er det med den saken.

Mange har endel å lære av Albert ;-) Ikke minst er det endel mennesker som har Mye å lære ifht å behandle andre med likeverd og ikke gjøre for stor forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salomo. Endel mennesker legger for dagen en ganske arrogant holdning med tendens til å "snakke ned til folk" fordi de har en sånn overlegen tro på egen forstand, eller at de i kraft av eget utdanningsnivå ikke har noe å lære av mennesker med lavere utdanning. Vi har Alle noe å lære av hverandre, og erfaring er nå engang det som gir sikrest og best innsikt i ting. All kunnskap, også den boklige og ikke minst vitenskapen bygger jo på erfaring, på kontakt med verden, tingene, objektene, menneskene. Noen ganger er det de som bare sitter og leser som vet aller minst ;-)




 







 

 

Var det Hitlers skyld?

Tipper den overskrifta var mat for mons for fanatiske isralesvenner jeg måtte ha hisset på meg gjennom årene gjennom min støtte til kampen for Palestinsk frigjøring, oppreisning og rettferdighet, mer på kristen-humanitært grunnlag enn politisk. Og alt har konkludert med at jeg er jødhater og nazist. Men det er så feil som det kan bli, og dette innlegget har heller ingenting med dagens situasjon i Israel-Palestina å gjøre, men er linket til noe helt annet.

Alle noenlunde normale opplyste mennesker meg selv inkludert, er idag uomtvistelig enige om at det som skjedde under andre verdenskrig, den nazistiske ideologi, holocaust-massakren, jødeforfølgelsen og den ekstreme rasismen de ble utsatt for er fullstendig avskyelig, forkastelig og grusomt og at Hitler var en fæl fyr, som med våre moderne øyne fremstår så gal at vi vanskelig kan fatte hvordan en slik mann kunne komme til makten, forføre massene og oppnå en slik gudestatus i sin tid. I dag er denne mannen et "symbol på ondskapen"



I dag vekker bildet av denne mannen avsky og ubehag hos de fleste av oss, men en gang vakte synet av ham beundring og aktelse hos mange. Han ble hyllet som en helt og et ikon av sitt folk før han falt, den gang han var Rikskansler, høyt på strå og "seireherre og Keiser to becom". Blot det å være på toppen vekker automatisk aktelse hos noen, som om man ved det får en bit av "storhetsglansen" selv.  Folk vil ha noen å "se opp til". Og kanskje særlig i gudløse samfunn i moralsk oppløsning og nød tjener "den sterke mann" rollen som Gud og Frelser. Og det er alltid seierherrene som skriver historien, så det er ikke godt og si hvordan synet på ham idag hadde vært om han hadde lyktes i realisere sine Storhetstanker og blitt stående som Hersker. Så langt kom han heldigvis ikke, selv om udåden som ble begått under hans ledelse var enorm. Holocaust mangler sidestykke i historien ikke bare med tanke på grusomhetene som ble begått, for lignende ting med samme nivå av ondskap foregår fortsatt her og der i verden, mens i målestokk og målrettet etnisk tortur og massakre av en gruppe og det "velsmurte kyniske maskineriet i det" kommer ingen i nærheten. 6 millioner uskyldige jøder, menn, kvinner og barn som ikke hadde gjort noe galt og dertil et for meg ukjent antall sigøynere, homofile og funksjonshemmede som ikke svarte til "guderikets perfekte blåøyde ariske ideal". Mot nazistenes prosjekt blekner både Stalin og Maos grusomheter til sammenligning. "Edler tanker" synes dog å ha det felles at det kreves utgydelse av uskyldig menneskeblod om "Gudene" skal bli tilfredse. Men nå var det altså nazismen som var mitt utgangspunkt her, og ikke det ondes problem generelt.

Det er laget dokumentarer og skrevet bøker om andre verdens krig opp og ned og de fleste av oss i etterkrigsgenerasjonene har blitt oppflaska med, hørt så mange historier, lest så mange bøker og sett så mange filmer, at man til sist kunne begynne å lure på om det ikke fantes andre kriger enn "Krigen", og om man kanksje burde begynne å se litt nøyere på de andre krigene, særlig de i vår tid, en å legge til stadig nye vers i en uendelig rekke som alle er den samme gamle visa. Særlig når det ikke ser ut til at vi unansett ikke har lært av det slik at det "aldri skulle kunne skje igjen" uansett, for ondskap og urett finnes stadig. Er det ikke jødene som får unngjelde er det noen andre, og hovedpoenget med å ta lærdom av andre verdenskrig var er vel ikke hvilken gruppe som diskriminerer og begår grusomheter mot hvem, men å være så våkne at slikt ikke Får skje, iallfall ikke institusjonalisert under dekke av en eller annen høyverdig ideologi. Hvordan kunne dette skje? Alt for mange nøyer seg liksom med å skylde på den onde Hitler som hovedårsaken selv (han drepte selv så vidt jeg vet ikke en eneste jøde i løpet av sitt liv), dernest på arbeidsledighet og økonomiske nedgangstider, mens det slår meg som har snust på noen gamle lærebøker i humanoiria, psykologi og vitenskap skrevet på 30-tallet at Akademia har sluppet altfor, altfor billig fra det. Derfor skriver jeg et bittelite vers til på den gamle visa og linker det også opp til vår tid og mitt eget liv.

I flere vitenskapsgrener og det rådende akademia og humanoiria var det på trettitallet utbredte tanker om eugenikk, gradert menneskeverd hvor f.eks funksjonshemmede og sinnslidende ansås som mindreverdige langt inn i de velansette stuereine kretser, og mange tok til orde for "en passelig rasehygiene". Og det var ikke bare på det folkelige nivået antisemittismen blomstret. Så da Hitler kom til makten og påbegynte sitt prosjekt "det tredje riket- den endelige løsning" var grunnlaget allerede lagt. De tankene han kom med representerte egentlig ikke noe radikalt nytt, det var heller Storheten og det totalitære i hans prosjekt som tok det katastrofalt videre i realpolitikk. Massene kunne nok ildnes blot av en karismatisk agitator med et velfungerende propagandamaskineri ved hoffet. Rasisme (i dette tilfellet antisemittisme) har en tendens til å blomstre opp i nasjonale nedgangstider med arbeidsledighet og fattigdom, da bites hestene og det er "de andre" som får skylden. Men det er en historisk generaltabbe å karikere nazistene på toppen og dernest skylde på "et dumt folk". For jeg er ganske sikker på det fantes mange velskolerte normale intelligente mennesker i høyere sosiale lag som bifalt Hitlers prosjekt og hadde seriøs tro på at dette "Kongsverket" ville tjene både folket og verden til det beste. Og jeg tviler sterkt på at Hitler hadde fått utrettet så mye, om det ikke hadde vært for denne støtten. Men det hører man forsvinnende lite om! Så lite at allmennheten flest antagelig ikke er klar over akademias og elitens rolle ifht 2. verdenskrig.

Tenk deg så, at disse vel ansette akademikerne og vitenskapsmennene som med sitt skolefundament av eugenikk og rasehygiene bifalt Hitlers prosjekt, pluttselig fikk besøk av eller brev fra en liten jøde som hadde klart å rømme fra en av dødsleirene der "arbeid skulle gjøre ham fri, og verden få en endelig løsning på de problemene de mente var jødenes skyld" som våget å tale disse høye herrer midt imot og si at dette her er ikke noe gode i det hele, og ikke noe som kan forsvares, men regelrett grusomheter begått mot menneskeheten. Hadde den lille jøden fått rettsvern og ytringsfrihet til å si det høyt i tillegg, hadde det nok falt mange av de lærde som selv anså seg å være del av et Godt og Nyttig storverk og bærere av høye idealer som raget høyt i rang, status og verdi over og mente å vite bedre enn en liten mindreverdig jøde tungt for brystet, og de ville følt seg dypt krenket og ansett den lille jøden som en frekk og freidig liten rotte som våget å provosere dem på en slik måte og påstå å vite bedre og si at de tok feil. Da er man dristig med helsa! Noen ganger føler jeg med som den lille jøden!

Vi lever i en Ulvetid! Og det er så mange som er blinde for det onde på "et sted nær deg"





 

 

Når Apoteket styres av Markedskreftene

Jeg vil med dette innlegget og påfølgende kommentarer ta til orde for og argumentere for at det er på tide med politisk overstyring og å knytte krav opp mot løyve for distribusjon av reseptbelagte medisiner for å sikre bransjens seriøsitet, slik at kundene kan få en mer kvalitetssikret kompetent og trygg apotektjeneste ettersom apotek har en funksjon i forhold til og er nokså alene om å selge medisinsk utstyr som berører folkehelsa og de behvovene som er for medisinsk utstyr o.l. og jeg tror de fleste er enige med meg i at det hadde vært fint om "Apotek" var det stedet man fremfor noe kunne stole på at medisinsk utstyr og de kremer og produkter som selges der er trygge, holder høy kvalitet og har dokumentert virkning, er allergivennlige og fungere i praksis og at man skal kunne forvente å finne kompetente ansatte der som kan gi råd og veiledning slik det tradisjonelt har vært før markedstenkning og profitthensyn begynte å overstyre det apotekerfaglige. Et apotek er ikke og kan ikke drives som "en hvilken som helst kommersiell butikk". Det er en faghandel som står i en helt spesiell særstilling ifht Folkehelsa og de behovene folk har knyttet til liv og helse, fra å hente reseptbelagte medisiner til medisinsk utstyr og produkter man trenger ifht allminnelige helseplager og småskader, allergier, sårstell, spedbarnpleie osv. Disse tingene er av så stor betydning, og apotene så alene i bransje og tilgjengelighet, at her bør Folkehelsa komme først og frie markedskrefter, profittenkning og konkurranse lengre ut i rekka. Jeg ser et voksende behov for politisk styring av Apotekerbransjen med tanke på Folkehelsa, for å sikre kvalitet slik at det medisinske behovet i befolkningen som faller inn under Apotekbransjen blir ivaretatt, og at en bransje med så tett bånd til Helsevesenet også reguleres slik at man kan kjenne seg trygg på de produktene man kjøper der, og at de ansatte har kompetanse til å veilede og svare på spørsmål både ifht til det som går på bruk av medisiner, interaksjon og kontraindikasjoner mellom skolemedisin og kostttilskudd de selger og kan gi veiledning ifht både å finne de rette produktene for de helsebehov man har og gi veiledning ifht til bruk. Dette var noe man tildligere kunne ta som en selvfølge, men de siste årene har det skjedd en vesentlig kursendring, som verken jeg eller de mest seriøse innen Apotekerbransjen og faget liker.

I kveld ble jeg gruelig irritert etter å ha vært på APOTEKET. I morgen skal jeg gå og spørre om de bruker ufaglærte skolejenter som ferievikarer! Jeg kuttet meg nemlig i tommelen idag og måtte til legen å sy noen sting. Og fikk da lagt en bandasje med en strømpe over. Men jeg jobber som Gartner og det er midt i våronna, så jeg klarte selvfølgelig ikke å la være å jobbe litt. Og dermed fikk jeg jord på bandasjen og hadde behov for å få skiftet alt idag siden såret var ferskt og det ikke er spesielt heldig å gå med våt bandasje fullt av jord over et ferskt sår. Jeg hadde endel ting som måtte gjøres før, så det ble kveld før jeg kom meg til vaktapoteket.

Der ba jeg det jeg trodde var en kvalifisert apoteker med fagkunnskaper og iallfall kjennskap til hvilket utstyr de hadde i salg om de produktene jeg trengte, viste henne hånden og forklarte utførlig hva behovet var. "I gamle dager" fikk man det allminnelige praktisk medisinske utstyret- av proffesjonell kvalitet man trengte, i tillegg til medisner når man gikk på et Apotek og kunne stole på Fagkunnskapene til de ansatte og be om råd. I dag er Apotek blitt noe helt annet! Nå ser det ut som et Parfymeri når man kommer inn! Vel og bra om de også fortsatt hadde det medisinske utstyret og produktene man trenger om man skader seg litt og denslags, som Ikke selges i parfymerier og dagligvare, og de hadde beholdt den faglige kompetansen og kunnskapsnivået man tidligere kunne regne som bankers. Men nå handler det visst mer bare om å øke omsetningen og selge mest mulig. Halve apoteksortimentet består nå av produkter som ikke har noe som helst med helse og medisin å gjøre. Og jeg liker det virkelig ikke.

Jeg viste henne kompressbandasjen jeg hadde på tommelen og forklarte at jeg nettopp hadde fått sydd en kuttskade. Så ba jeg om sårdesinfeksjonsveske, En elastisk bandasjestrømpe til å trekke over kompressen, nye kompresser til å legge rett på såret, en god elastisk tape ("legeplaster") siden jeg må ha god bevegelighet i hånden under arbeidet og alt må holdes godt på plass, samt engangshansker og en vannfast tape/film til å feste hansken til håndleddet så jeg kan dursje uten at bandasjen blir våt. Hun gikk litt frem og tilbake, men jeg stolte på at det hun til sist hadde funnet fram var det jeg trengte. Jeg tenkte at det var da svært så fancye farger på de strømpene hun ga meg i en eske med flere, og at de så veldig små ut der de lå sammenrullet, men tenkte at da er de vel hyperelastiske,- hun visste jo hva jeg skulle bruke dem til.

Så kommer jeg hjem og skal legge ny bandasje. Tar av den gamle bandsjen. Vasker deretter hendene og desinfiserer såret og omliggende område godt. Så legger jeg på ny kompress og taper den fast, men tenker at det var da en svært upraktisk boks den tapen kom i, vanskelig å åpne og uten noe til å rive den over på, så jeg må klippe den med saks. Så kommer den ytterst irriterende biten når jeg drar ut en av de kulørte strømpene, for å dra den over tomlen på vanlig måte, splitte den og knytte den fast. Litt elementær kunnskap til bandasjering har da en Røde Korser! Men disse strømpene er jo bare tull! De er så trange at jeg knapt får trukket den over min ubandasjerte pekefinger, og ikke stort lengre enn fingeren, så Om den hadde vært vid nok for tomlen med kompress på hadde jeg likevel ikke kunne splitte den og knyte den fast, slik man må når såret ligger på innsiden helt ved roten av tomlen. Hva er disse egentlig beregnet på? Til å pynte seg med? De kan i høyden brukes på et småbarns bandasjerte finger. Man bruker jo ikke en slik strømpe om det bare er en rift med plaster på man har på en fing, da holder det med plasteret! '

Jenta prøvde også av en eller annen grunn å selge meg Medium de medium hanskene, og ga meg en til å prøve fra en boks like ved, som om hun helst ikke ville gå ut i den avstengte butikkdelen enda en gang. Om man får en medium hanske akkurat på en ubandasjert hånd, trenger man jo absolutt noe større til en bandasjert hånd, særlig når man arbeider med hendene, ellers blir de for trange og sprekker lett. Jeg ba også spesifikt om vitrylhansker, men hun kom med vinylhansker, det er nå derimot ikke så skrekkelig viktig, men jeg er nokså sikker på de hadde begge deler, hun hadde sikkert bare aldri hørt om vitryl. Må ha vært et ytterst nyansatt, uerfarent fjols!

I morgen skal jeg sikte meg ut en av de eldre ansatte som ser ut som hun har jobbet der så lenge at hun iallfall vet hva jeg snakker om, hva de har i butikken og hvilket bruk artiklene de selger er til. For de Må da vel ha elementært, enkelt profesjonellt medisinsk bandasjeutstyr på et Apotek??? Iallfall burde de heller hatt Det en 200 ulike hudkremer og andre skjønnhetsprodukter. Ønsker man slikt kan man da heller gå i et Parfymeri.

Kommersialiseringstendensen og profitt-tenkningen har virkelig gjort noe ikke bare Apoteker men også andre fagbransjer. Kompetente ansatte med stolthet av sitt fag og ærlig, redelig arbeid er visst ikke på moten lenger. Nå handler alt om penger, markedsandeler, omsetning og (hurtig) profitt- og det går på den faglige og etiske standarden løs!

Det henger enda igjen at man stoler på Apoteket og forbinder det med høy standard, kompetanse, helse og medisin, men slik er det altså ikke lenger. Dette er hva Forbrukerrådet fant i sine undersøkelser når de testet kremer og hudpleiprodukter i salg hos Apotekene:

Apotekene konkurrerer nå med parfymeriene om å ha flest kremer som skal gjøre oss glattere, friskere og mer ungdommelige. Nordmenn stoler også på at produktene apotekene selger, er helsebringende og uten problematiske stoffer. Slik er det ikke.

Det viser seg at produkter som selges via apotek, ikke nødvendigvis er bedre enn de man finner i parfymerier eller dagligvarebutikker. Boots er blant de aller dårligste med hele 120 produkter i Hormonsjekk-databasen som inneholder hormonforstyrrende stoffer. Mange av Boots egne merkevarer inneholder inntil fem hormonforstyrrende stoffer i ett enkelt produkt. Andre kjente merkevarer fra apotekenes hyller, som Aco, Eucerin og Vichy, inneholder også hormonforstyrrende stoffer. Det samme gjør flere kremer fra Dermalogica og Matis, som ofte selges i hudpleiesalonger.

Likefullt: Vi har ikke noe alternativ så vi er i endel henseende avhengig av Apotekene, det er ikke noe man kan boikotte, selv om det nå altså ser ut til å ha beveget seg mer mot en allminnelig butikk, heller enn en faghandel og kompetanselevrandør. Jeg liker det ikke!

Så gjenstår det å se om "bade-dusj-fimen" hun ga meg egner seg til det bruk jeg sa jeg trengte det til, eller om jeg må gå og returnere det produktet også.

Det er trist at et norsk Apotek ikke lenger uten videre er noen trygg garantist for kvalitet og kompetanse, men mer og mer fremstår som en hvilken som helst butikk fremfor profesjonell faghandel. Det er faktisk ikke bare kundene som reagerer, det bekymrer også de i Apotekerfaget som tar sitt fag på alvor, at useriøse aktører er i ferd med å ødelegge tilliten til bransjen, samtidig som disse kjedene som setter markedkrefter og profitthensyn foran fag fordi de har høy inntjening eser ut og "spiser opp" mindre kjeder med større seriøsitet og redelig yrkesstolthet som ikke har den samme omsetningen og inntjeningen. På denne måten utkonkurrerer profitt seriøsitet, og de seriøse aktørene tvinges til å endre seg i samme retning for å vinne marked, og da er det til syvende og sist kundene og folkehelsa som blir de store taperne og hele fagmiljøet korrumperes.

Helsekost:

Bilde fra Boots Apotek med mye av det samme utvalget av kosttilskudd, naturlegemidler og te-varianter, som i mange tilfeller aldeles ikke har noen evidensielt påvist helseeffekt og også kan ha bivirkninger og sideeffekter, forsterke eller hemme bruk av skolemedisin-medikamenter og være potensielt skadelig og kontraindikert ved en del sykdomstilstander. Uten grundig kompetanse og veiledning fra de apotekansatte kan man altså ikke være trygg:




 

Et holistisk verdensbilde

Vi Bibelkonservative kristne får mye kritikk både i den sekulære verden og av mer frittenkende lutherske liberalteologer som synes å stole mer på sin egen forstand enn på Gud og Bibelens visdom, som blot har sans for det som hører mennesket til og tross teologisk lærdhet (teologi betyr egentlig "læren om Gud") mindre sans for det som hører Gud til. Sannsynligvis for de de kanskje ikke har erfart Gud tett på i sine egne liv og heller ikke har gitt seg over til Den levende Hellige Ånds ledelse. Også blant de konservative, mer fundamentalistisk og læremessig stivnede ser man noen ganger at de går i grøften, dog på annen side, og at Lyset i dem har blitt Mørke. Vi lever i en tid med stor villfarelse. På den ene siden ørekløerne, på den annen side mennesker som mener seg å være de mest rettroende av oss alle, men som når de "forfekter den sanne lære" faktisk kan være vel så styrt av fordommer, hat og fordømmelse mot andre, som av Lysets og Sannhetens Ånd. Dem om det. Retter man blikk og oppmerksomhet for mye mot Mørket, blir man selv lett formørket, og da vinner Djevelen.

Ja jeg nevner Djevelen. Han Den Norske Kirke visstnok mener å ha avsatt etter en mislykket, avsporet eksorsisme på 70-tallet her på vestlandet ;-) "Man fant seg bedre tjent med og mer up to date ved å skrive Fanden ut av manntall og si at helvete er nedlagt". Og så beskylder de vår Kirke for å tillegge vårt Presteskap for stor makt "in persona Christi"! Slik jeg ser det er de jo disse "alternative fritenkende lutherske liberalteologene" som setter seg selv i Guds sted, og gjør Guds ord til intet til fordel for "sin gode sunne sekulære forstand"! Da foretrekker jeg heller å bli ansett som gal for min tros skyld! Jeg stoler vitterlig og med rette mer på Gud enn på min egen forstand. Forstand er en god ting, men den menneskelige forstand er en upålitelig størrelse, mens Gud og Hans Visdom er absloutt, fullkommen og uforanderlig. Han kan man stole på!!! Mennesker tenker og sier så mangt gjennom skiftende tider og trender som renner ut i sand og snart er glemt og erstattet av nye tanker og andre ord, men Guds Ord står fast til Evig tid. Bibelen er ikke "bare en bok" og heller ikke "bare en samling tilfeldig utvalgte skrifter"! Det er heller ikke en bok som kan forstås blot ved bokstaven eller forstanden, men alt vitner om det samme. Deri ligger et Mysterium!

Den sanne katolske tro er en fullevangelisk levende tro, og det katolske Univers rommer alt som er under himmelen, i dypet og høyden, det vi har visshet om og det som håpes, klarsyn, dogmer og mysterier; både det som enda er skjult for de fleste og det som er åpenbart for alle. Inkludert våre svakheter, synder, feil og fall. Gud vet det hele. Han er over alt og alle uavhengig av menneskenes tro. Noen innen den alternative bevegelsen som noe misvisende går under begrepet new age, mens man mer korrekt kan kalle det nyreligiøsitet, kaller seg holister- men Gud er ikke med i det. Ikke noe å ta på vei for, de er også inne i det universelle katolske verdensbildet. En høy og vid horisont, hvor intet menneskelig heller er fremmendt, like lite som det er det for Kirstus. Og Han er Kirkens sentrum, den alt hviler på og selv Kirkens grunnlegger med St.Peter som sin utvalgte apostel. Ham vi regner som vår første Pave; Biskopen av Roma som la grunnvollen for hele reisverket. Og over hans grav hviler Vatikanstaten, og selve Peterskirken. Ingen tilfeldighet! Kristus er i Kirken, og vi er i Kristus så sant vi tror og har mottatt Guds Ånd og blitt i Ham i kjærlighet. I overgivelse velger vi å følge Ham, også når vi møter motstand og forfølgelse i denne verden hvor Djevelen er fyrste og har sitt domene, og han tar åpenbart også turen innom Kirken en gang i blant. Det sies at jo nærmere man kommer Høyalteret, jo større er faren for å støte på ham ;-) Han angriper helst der han ser den største trusselen, Eller det største skadepotensialet, og han utnytter våre svakheter for alt de er verdt. Men Gud gir den svake Kraft til å stå imot, fast i Troen! I egen kraft har vi ikke en sjanse.

For vi mennesker er svake. Og ofte overmodige, innbilske og direkte dåraktige i vår tiltro til egen forstand og vårt ego! Og den onde gjør hva han kan for å lokke og føre oss til fall, pervertere, ødelegge, vanhellige, skitne til, rundstjele oss, og drepe oss om han kan. Men om vi stoler på Gud og holder oss våkne og åndelig edruelige, kan vi vel falle i svakhet, men Gud gjør både fristelsen og utgangen av den slik at vi kan tåle den, og reiser oss opp igjen ved botens sakarament, styrker oss ved Nåden og fornyer oss. Noe annet med ugresset som vokser også i våre rekker, de små revene og onde menn som har infiltrert flokken. Kirken er også i verden, så vi er ikke spart. Ikke fullkommen før hver og en av oss er en Helgen. Kirken har fått alt med Kristus men har enda mange skampletter og skjønnhetsfeil. Det er vår plikt å gjøre hva vi kan for å ikke flekke den enda mer til med våre synder og misgjerninger, for ingenting er skjult som ikke skal bli gjort kjent. Og det er ikke vårt "image" ifht verden som er viktig, men hvordan det faktisk egentlig står til, om vi lever i sannhet og hellighet, og vitner om Kristus også gjennom våre liv, og ikke bare i ord.

Det gagner lite å fremstå ren og pen og pyntelig i det ytre om man er full av indre urenhet. Indre maktspill i mørke, lukkede rom der mennesker med egoistiske ergjærrige ambisjoner er drivkraften, og "spillet" skaper splid skader og sårer mennesker, og så lang derifra kan kalles hellig og fromt, men blot fremstår slik i det ytre, skal vi vokte oss for! Ellers blir vi som de Skriftlærde og Fariseerne som Jesus felte den hardeste dommen over under sitt jordeliv. Det kan vi ikke være bekjent av. Kristenlivet er ikke verken noen konkurranse eller noen øvelse i selvhevdelse der det gjelder å være "bedre og viktigere enn..". Om noen er i Guds elitestyrke, flinkere, sterkere, frommere og bedre enn de andre: Fint! Da kan jo de tilføre oss andre enn hel masse og ta seg av de svakere. Vi skal alltid gjøre vårt beste og prøve å bli den beste utgaven av oss selv, men ikke for å hevde vårt ego. Flinkhet og rang er ikke til for å dukke andre ned og fremheve seg selv, men til for å tjene og bygge opp fellesskapet. Blir noen for selvgod, oppblåst og hovmodig og tar seg til å heve seg på de små og svakes bekostning kan man ganske sikkert regne med at Gud vil bøye det mennesket ned og løfte opp de små. Så som kristne gjør vi klokelig i å ikke bli for kjepphøye uansett hvem vi er. Faren er størst for de i oppskutte posisjoner, og for mye gjødsel av et lite ego fører lett til narcissisme. Derfor tror jeg det er klokt at Store støvler fylles av store, sterke menn som har rygg til å bære gode dager uten å komme under samme dom som djevelen. Om man begynner å høre, tro og stole mer på seg selv, sitt ego, sin fromhet, forrang og sin forstand enn på Gud er man virkelig ute på en farlig vei. Det er farer forbundet med Storhet og Makt, så jeg er strengt tatt glad jeg er en av de små. Men heller ikke Kirken må falle for et narcissitisk selvbilde og se seg blinde på egen storhet, makt, glans, rikdom, skjønnhet, forrang og ære om vi også besitter det! Om vi mener å ha kommet langt åndelig og i helliggjørelse kan vi ikke fortsatt gå rundt og måle og vurdere ting og menneskers verdi på denne verdens vis etter de synlige, kjødelige, verdslige og ytre tingene.

Da er det bedre å innse egne feil og begrensninger, gå i seg selv både på individnivå og som Kirke, og ta det onde ved roten, bekjenne åpent slik også Kong David gjorde da Han syndet, så Gud ved sin tilgivelse, miskunn, nåde og barmhjertighet kan prises enda større. Men det FINNS synd Gud IKKE tilgir! Og ikke vet jeg, men jeg kan vanskelig tenke meg at Jesus virkelig tilgir noe så grusomt som Prester som med de samme hendene som bærer frem messeofferet forgriper seg på våre største skatter; de små barna som tror på Kristus, vel vitende om det gale de gjør og ved sine fulle fem blot for å tilfredsstille sitt eget begjær. Etter Min mening burde disse ekskommuniseres, støtes ut i det ytterste mørke kun prisgitt et håp om at Gud kanskje likevel tar dem til nåde en gang. For hvordan kan slike han sin plass hos oss? Er vi ikke en Hellig Kirke?! Er det mulig å vanhellige den mer enn det disse har gjort? Har ikke Herren selv sagt om slike at det hadde vært bedre for dem om de var kastet i havet med en kvernstein rundt halsen? Er Kirken klar over skadevirkningene og konsekvensene for de berørte barna, eller tror de alt er over så snart overgrepene opphører? De er skadet på sjelen for livet, og sannsynligvis også skadet i sin tiltro til Kirken som sådan og også fått sitt Gudsbilde forstyrret som følge av dette! Er det på sin plass å gi absolusjon for noe sånt? Skylde på Djevelen? Eller skylde på ofrene slik mange overgripere har for vane. Slike menn Vet hva de gjør, og de gjør det fordi de har LYST! Prestesølibatet er iallfall ingen unnskyldning; man blir ikke pluttselig seksuelt interessert i barn på grunn av seksuell avholdenhet. Om det var en naturlig lyst de hadde, hadde de søkt en voksen likeverdig partner og ikke forgrepet seg på uskyldige barn til egen tilfredsstillelse! Og det var neppe Fanden, kun deres eget syke begjær som lokket dem! Deres egen vilje som begikk misgjerningen. De er Onde. Om en normal, god, kristen prest hadde blitt ansporet til slike fantasier det være seg av demoniske krefter, hadde han lagt hodet på hoggestabben eller gått og hengt seg heller enn å misbruke et barn, så en slik unnskyldning kjøper jeg ikke.

'Leser jeg Evangeliet rett gir jo Gud nettopp barnet, de små, de svake, forsvarsløse og skadde, de som er avhengige av andre og står lavt her i verden, forrang fremfor store, sterke, opphøyde lærde menn, og bruker gjerne også de små og dåraktige til å gjøre disses visdom til Skamme. For hvem kan rose seg for Gud i kraft av sin stilling og stand her i verden? Skal vi rose oss av noe som kristne må det være av den svakheten Gud fullender Sin kraft og gjør Sitt verk gjennom. Av Kristus, ikke av oss selv, for hva var vi Uten Ham? Ikke kristne i alle fall! Da hadde vi stått i en ganske annen og mindre heldig stilling ovenfor Gud Fader, og ikke hatt det samme håp for evigheten, eller om å noen sinne frelses og settes fri fra syndens slaveri. Men det er nok ikke til å skjønne for "verden"! De tror vår Gud er en slags humørløs Slavedriver som med Kirken til hjelp legger tunge byrder på oss som gjør livet surt, når Han i virkeligheten er en Frelser og Frigjører som gjennom Kirken hjelper oss å leve et mye rikere liv. I den grad det også innebærer offer og forsakelser, vinner vi større ting ved det- Ikke bare i det hinsidige, men alt her under tiden. Bør prøves! Anbefales! Det er rikere, anderledes og mer fullt av overraskelse enn du kan forestille deg. Et sant kristenliv er Alt annet enn døllt og kjedelig! Men det er klart: Det Koster! Flere synes imidlertid det er såre enkelt å velge vekk synder vi aldri har elsket, for de koster mer og gir lite godt igjen, heller tvert imot. Men jeg forventer ikke at alle skal sitte inne med den samme erkjennelsen. Vi er så forskjellige vi mennesker, unike hver og en, og intet liv er nøyaktig som et annet, selv for eneggede tvillinger som vokser opp i samme hjem. Men Gud vil gjerne kalle oss til seg og samle oss under sine vinger og i Sin Kirke alle som en.

Men så er det alltid en Djevel med i bildet, og alltid mennesker som bruker sin frie vije til å gjøre ugangn og rive ned og tilrane seg det som ikke tilhører dem. Likevel er Gud rik nok for alle sammen, og har større behag i at en synder vender om og gjør rett og rettferdighet enn at synderen skal dømmes, dø og gå fortapt. Selv den som blir utstøtt tenker Gud ut en plan for, så ingen skal være bortstøtt fra Ham. For fellesskapets del er det like fullt noen ganger til det beste å skille ut "de sorte hundene"- de onde som skader andre, fra flokken så de små og svake kan være trygge! Skjønt det er ikke all snerring og glefsing det ligger så mye ondskap bak, ikke alle slike som river smålam ihjel på noen måte. Allminnelige "slagsmål på knokene løs" mellom våre testosteronfylte brødre var så allminnelig på Augustins tid at han rett og slett laget Klosterregler for sånt. Vi er alle bare mennesker, og noen har mer latinsk temperament enn andre, uten at de blir dårligere av den grunn. Iskald, overlagt ondskap med intensjon om å ødelegge og skade er mer et verk av Den Onde. Å bli sint er ingen synd, men det er lett å handle overilt og synde om man hisser seg opp. Ulemende hat derimot bør vi prøve å fri oss fra, for det står i klar og sterk motsetning til kjærlighetsbudet vår Frelser, Mester, Forsoner og Herre overga til oss.

"På kjærligheten skal dere kjenne hverandre igjen, hvem som er i kristus". Om om vi ikke elsker vår bror av kjøtt og blod som vi kan se, og evner å tilgi i kjærlighet, hvordan kan vi da elske Gud som vi ikke har sett, Han som bød oss å elske og tilgi, og vise barmhjertighet? Det er ikke noe nytt at menneskene har for harde og uforsonlige hjerter, men der finnes altså også grenser for tilgivelse, og den betinger ofte erkjennelse av Skyld og at urett gjøres opp for! For vår egen sjelefreds skyld er det imidlertid oftest mer ganglig å også la uppgjort urett fare i visshet om at ugjerningsmenn uansett vil få sin dom av Gud, enn å bære hat og nag inni seg som et mørkt ormebol. Det bare skader sjelen og stjeler vår livsglede, formørker sinnet og gjør oss syke. Derfor bør man for egen del øve seg i tilgivelse og forsonlighet. Men det betyr Ikke at vi skal godta, tåle og finne oss i Alt. Vi er løskjøpt til frihet og ikke til å slave som dørmatter for det onde i verden i kraft av vår kristne tro! Det er alltid de som vi prøve seg på å bruke Ordet mot oss i egen interesse. Vi skal ikke være naive, for det er Mye egoisme og grådighet i verden som mer enn gjerne vil ha noen godfjotter som melkekyr! Gode gjerninger kan vi uansett gjøre, men nestekjærligheten kan noen ganger strekke seg for langt. Og det er ikke Vist, verken til eget gagn eller i Guds øyne! Vi skal ikke bare elske vår neste men også oss selv, og fremfor alt Den Gud som elsker oss mer enn noe menneske, og har våre Beste interesser klarere for øyet enn vi selv ofte har, på godt og ondt men alt til gang!

Kirken er Guds ordning for de troende i verden. Hadde ikke vår Kirke vært bygget på klippegrunn på den grunnvoll Kristus la på Paulus, og derfra i uavbrutt apostolisk sukssesjon, konservering, kultivering og nitid forvaltning av den første lære, og vært et reisverk bygget i tro til Gud, hvor også barmhjerighetsgjerninger er en viktig del av arbeidet, hadde den neppe blitt stående som en enhetlig verdenskirke gjennom snart 2000 år. Men vi skal ikke tro oss trygge og legge oss på latsiden for å sole oss i selvros av den grunn! Det gjenstår mye arbeid før Guds verk er fullført. Og mens Kirken organiserer etter rang og status er Gud en enda større Organisator og Arkitekt som fanger den vise i sin list. Han Alene har alltid et større overblikk på det hele, og velger selv sine. Vi vitner om Sannheten så sant vi har Guds Ånd. Og det er tre som vitner sammen om vår Tro; Ånden, Vannet og Blodet. Men også blant de 12 nærmeste Apostlene var den ene som åt av brødet og drakk av kalken en foræder som ikke trodde, og bare Jesus visste det før det ble klart for alle, og da var det for sent for Judas å angre. Til de som har latt seg beruse av Makt og latt seg drive av, er det bare En ting å si: På tide å bli Edru for vi lever i Apokalypsens tid og det ulmer og koker i verden!

Og la oss huske at selv om våre Paver er innsatt etter bønn og Åndens veiledning som Kirkens Overhoder gjennom tidene, er det Kristus selv som er Pavens og hele Kirkens Overhode. Paver er også mennesker, og ikke alle av dem har vært noen Helgener. For verden kan jeg avkrefte myten om at vi tror enhver Pave er fullkommen og uten feil, men jeg synes Godt om den Paven vi har nå, så vil frukten av Hans tjeneste vise seg etterhvert. Gud har valgt ham, han var ingen soleklar favoritt, så la oss se hva Gud vil gjøre gjennom ham! Han fremstår iallfall som en ydmyk mildt og forsonende skikkelse undergitt Gud og har vist stort mot og overrasket en del mennesker ved en del av sine uttalelser. Det ser jeg som et Godt "jærtegn", for slik kjenner også jeg Gud- En uforutsigbar Gud man ikke kan "spikre fast eller sperre inne, lese opp og vedta" som tar en på nye veier, men som Alltid er pålitelig og alltid har noe bedre på lur når noe stivnet brytes opp; Det kommer mer! Og den som lever får se. Vi får prøve å være litt ydmyke ute i provinsen Norge også, og ikke være så snare til å rope som Kong Sverre om Paven skulle si noe annet enn vi selv mener, for Han er tross alt Paven! Og vi er ikke lutheranere, selv om nå Luther ikke er Kirkens verste fiende, han har antageligvis alt konvertert tilbake i skjærsilden, og på Dommens dag tror jeg neppe Gud spør etter hvilket Kirkesamfunn vi tilhørte. Vi får heller bare nyte de fordelene vi er velsignet med mens vi er her og forvalte det vi har mottatt med vett ;-) Men det er alltid noen som er redde for endringer.

Den Katolske Kirke Er klokelig en "gå sakte Kirke" i en verden hvor alt nå skjer svimlende fort, alt foregår samtidig og ikke lenger følger fordums tiders lineære tankegang mens vi bombes med inntrykk fra alle kanter, og det er en kakefoni av røster med ulike lærer ute og går, mens lovløsheten tiltar og normer og tradisjoner stadig veltes over ende og slenges veggimellom, sekularisering og nihilisme brer om seg. Det kan lønne seg å holde igjen og ikke løpe med dem ut i alt som er "i tiden", men om Gud vil ta oss som Kirke et byks videre i vår tid, får vi pent følge etter. Min erfaring er at det lønner seg ;-) Vi er konservative men det kler ikke vår tro å være reaksjonære. Jesus selv kom jo med den mest radikale og provoserende forkynnelsen ever under sitt jordeliv! sin jordiske samtids religiøse elite, de Skriftlærde og fariseerne var han et skikkelig hår i suppen, og med sitt Guddommelige klarsyn ble de var at han visste mer om dem enn det som måtte komme ut blant folket, og han talte dem imot med Kraft og satte de høyt aktede herrer i forlegenhet samtidig som han vant oppslutning og kjærlighet i folkedypet, tilga synder og rokket ved deres makt og herskerstatus, så de bestemte seg for å rydde Ham av veien. Men Jesus LAR seg ikke rydde av veien, Han ER Veien! Han er Vår Mester og Herre og Han er med oss i Ånden mens vi er på vei mot Ham og å få se Ham forklaret slik han er, som er vårt mål og hvori vår renselse og fullkomne helliggjørelse ligger. Alene i Kristus!

Vi må ikke glemme at vi er Pilegrimer underveis mot Troens mål, og at ingenting kommer til å forbli "slik det alltid har vært". Det venter oss noe nytt vi enda ikke kjenner, og bare skimter glimtvis, så vi kan ikke "slå oss til ro her". Guds Ånd er Levende, og alt liv er i bevegelse. Vi har fått en ny Pave, og jeg tror han er en av de bedre. "Se jeg gjør noe nytt". Var det ikke Gud selv som sa det? La oss bevare undringen, stole på Gud og følge med på det han gjør. Det "er noe med den Paven", og det er Ikke populisme! Sann mine ord som ho bestemor alltid sa, om nå ikke riktig alt som kom fra den munnen heller var helt sant. Paven fortjener enhver katolikks respekt! Herrens veier er uransakelige og jeg har opplevd så mye med Gud "mellom Himmel og jord" og er så velkjent med alt menneskelig at jeg er den siste til å dette av stolen for noe som helst. Dertil har jeg gjennom livet blitt gjort til en levende skyteskive og syndebukk for alle mulige slags projeksjoner og onde beskyldinger, så jeg tror nesten jeg klarer å ta hva enn som kommer. Gud er med meg, ellers hadde nok ikke Guds Fiende hatt så mye imot meg og angrepet meg så sterkt.

Denne vesle jenta fremstår visst som en trussel for selveste fanden. Han er stygg og vil gjerne ødelegge og drepe meg, men ikke er jeg særlig skuggeredd og ikke er jeg redd for å dø, og Faren min er jo unasett mye sterkere enn den farløse Fanden ;-) Midt imot i frontalangrep tør den feige Faen ikke prøve seg, så han forsøker med allslags intrikate innfallsvinkler for å få has på meg og koser seg Ekstra om han kan bruke noe Godt til å føre meg til fall, ond og uten respekt for det som er hellig og godt som han er. Han kan simpelthen ikke tåle det. Men om han igjen finner på å bruke små menn med overdreven selvtillit og fortryllende egenkjærlighet til å plage meg, begynner jeg å bli ganske god på å jekke sånne ned så de piler vekk med halen mellom beina, så den går heller ikke egentlig lenger. Min styrke ligger ikke i seg selv, og jeg skulle gjerne likt den som kan stå seg "i handbak mot Gud". Det er neppe så mange andre enn den gode Jakob som har vært i basketak med Gud og vunnet. Da hadde hofta alt gått ut av ledd...Han må ha vært gjort av sterkt stoff den Jakob. Israel. Ikke til å forveksle med den sekulære Staten Israel slik noen synes å gjøre. Men den har også en rolle i endetidens plan, man må bare ikke mixe begrepene. Noe er åndelig, noe er det ikke, men Navnet kan være det samme. Paulus kalte Jerusalem "det åndelige sodoma". Så handler kanskje heller ikke endetidsprofetien om Babylon om det gamle geografiske Babylon, som vel lå i traktene omkring det som idag er Irak, selv om det virkelig "skjer mye der nede". Kanskje vi skal begynne å granske vår egen kultur og den vestlige sivilisasjon litt mer nøye?

Noe skal man imidlertid ikke spekulere for mye på, ellers blir man bare forvirret. Og det er mange som har tippet over i galskap etter å ha forlest seg på Johannes Åpenbaring. Og Jeg er ingen Profet! Ganske praktisk anlagt og jordnær faktisk. Likefult har alle kristne del i Kristi Profetembete, så Sant hans Ånd bor i oss. Men vi taler også ut fra vårt eget. Noe hører blot sinnet til, og der kan ikke jeg påberope meg å være den friskeste. Jeg er Hardt prøvet i livet! Man Tar skade av slikt! Så det finnes en mulighet for at Johannes Åpenbaring var skrevet under et sammenbrudd. For ikke bare hadde mennesket Johannes opplevd og vært vitne til store ting med Gud, han gjenomgikk også forfølgelse og ekstreme menneskelige påkjenninger. Men man vet lite om menneskesinnet og psykoser om man tror jeg med det antyder at Johannes Åpenbaring som har sin plass i vår Bibel, som er en Hellig bok jeg skatter fremfor noe som er skrevet, er "ren svada og uten sannhetsgehalt". For innholdet i en psykose er aldri tatt rett ut av luften, det har sin rot i menneskets liv, erfaringer og forestillingsevne, noen ganger er det blandingstilstander av sykdom og religion hvor noe faktisk Er av Åndelig natur, og Johannes var utvalgt til en stor tjeneste og levde nær Gud og i fortrolighet med Kristus. Det som bringer tanken hen på psykose er heller formen og stilen, det kryptiske, billedspråket, at det er så vanskelig å finne sammenhengen og forstå det som står der. Jeg tror mye av det faktisk Er åpenbaringer fra Gud, men de kan være ført i pennen i en sinnstilstand som man iallfall idag ville funnet patologisk. Det er noe kaotisk over det. Jeg tror det helst bør leses av sunne nøkterne intellekt med teologisk evne til "reflektiv distanse". Det er iallfall ikke "for katten" ;-)

Vi vet ikke alt og det er ikke gitt oss å forstå alt. Det speilet vi ser i er et gammeldags bulkete speil og ikke slike speil som vi har i dag, der alt vises tydelig som det er bare speilvendt. Og det er en stor vesensforskjell på et modent konservativt Bibelsyn og den fundamentalismen som overforenkler og forstår etter bokstaven. Jesus brukte også billedlige fremstillinger for å forklare ting, men han hentet bildene fra folks hverdagsliv så de skulle forstå Bedre, så stoffet kom dem nærmere, så de kunne skjønne at "dette er virkelig, det handler om dere og deres liv". Han forkynte på en svært lettilgjengelig og jordnær måte som "alle" kunne forstå. Noen ganger er det de best skolerte teologene som går seg fast der småbarn "tar det" med en gang i ubetinget tillit og tro til Jesus. Og han åpner og lukker øyne og ører på folk etter som Han vil. Gud vet Best! Han møter oss og er med oss i alle aspekter av våre liv. Han er ikke bare Bokens og Ordets Gud, selv om Han også er Det. Tro er så mye mer enn bare en "hodesak". Sitter troen kun i hodet blir man fort konfus! Det er ikke alt som kan forstås med intellektet, noe må erfares og gripes med hjertet. Og det hjelper lite på kunnskapen om Gud for selv det beste teologiske intellekt om han eller hun aldri har Kjent Guds Kraft og Kjærlighet og erfart den Hellige Ånds fredfulle stille gyldne, varme, levende, rislende nærvær. Man kjenner jo ikke et mennekse man aldri har møtt in persona og hatt noen faktisk nærhet til heller, bare hørt og lest om. Tro handler mer om relasjon enn om lære, men man lærer i relasjonen og interaksjonen med Gud og andre mennesker i Tro.

Om det er noe Gud Vil gjøre gjør han det uansett hva den og den måte mene, uavhengig av hvem som blir provosert og uhindret av menneskelig motstand. Se til å være på Guds side så går det bra uansett! Jeg har tiltro til den Paven. Til ære for de av mine lesere som anser mitt trosunivers omtrent som science ficition kan jeg bare si: May the Force be with him! Men dette er blodig alvor, og etter mitt syn har denne Paven en Nøkkelrolle på grunn av den tiden vi lever i, hvor vi nå er vitne til de første riene ved innledningen til en verdensomspennende krig hvor det kommer til å bli totalt kaos og stor forvirring og villfarelse, panikk og store lidelser. Nettopp nå har vi så sant vi er i Kristus og har Sannhetens Ånd kalt til å bevare roen, ikke bli grepet av angst, ikke gi oss av i religionskrig, for den virkelige kampen er ikke mellom "oss og dem". Kampen mellom godt og ond står i det enkelte hjerte og som kristne er vi kalt til å ikke framskynde konfrontasjon, til å gå i fredens og forsoningens tjeneste, stille oss i mellom og favne ut til sidene, søke allianser i alle leire for skillet mellom fiende og venn går ikke fra leir til leir men midt inne i leiren (vi vil finne venner og allianser i andre leirer, og ikke alle som kaller seg kristne er det og har heller ikke Den Hellige Ånd), vi vil måtte  se at Gud utgyder sin Ånd over hvem han vil i hele verden og åpenbarer ting for de små som de store ikke klarer å tenke ut, og at Han ikke bare er fromme, rettroende katolikkers Gud. Men noen vil ikke tro uansett, før den Dagen Herren kommer igjen, og ingen vet Når. Vi skal ikke rokkes og ikke la hjertet bli grepet av angst, ikke springe ut i den ene eller andre retning blindet av vold og hat. Og i dette ser jeg Kristus og Guds utvelgelse i vår Pave Frans, og hva han prøver å gjøre og forhindre når trengselen bryter ut. Mette nordmenn flest er blitt søvnige i velferdståka. Vi skal være våkne og ha et klart og åpent blikk. Ikke stirre for mye inn i mørket, søke Lyset. det som er godt for menneskenes sjel. Ta vare på hverandre, ikke sloss og kives, ikke dele oss i partier og fraksjoner men søke å samle. Men frafall og avskalling vil nok komme etter som flere får oppleve motstand og forfølgelse for sin tro. Her har Paven en stor oppgave foran seg som Kirkens leder. Han er også under skyts, følges med argusøyne fra ulikt hold. En Pave er ikke noe å kimse av.

Skjønt når vi snakker om "Pavens ufeilbarlighet" betyr det i praksis at Paven i kraft av sin Gudegitte autoritet som Kirkens Overbiskop, er den som får siste ordet der det oppstår tvister i lærespørsmål hvor Trosembetet ikke klarer å komme til konsensus, og det Paven da "detter ned på" er ofte noe som alt er en uoffisiell etablert trossannhet i det brede lag av katolikker. Kirken har en Hierarkisk oppbygning og slik Må det være, men Gud arbeider ikke bare ovenfra og ned, men like mye nedenfra og opp. Det er et samvirke mellom alle kristne, ingen konkurranse, vi har En og samme Sjef alle som en. Så vi tilber ikke Paven som noen Gud! Vi tilber heller ikke helgene og særlig jomfru Maria som Guddommer, men disse kommer oss til hjelp med sin forbønn i kraft av sin Nærhet til Gud i det hinsidige dit vi enda ikke er kommet, så vi ber dem om forbønn. Og om vi som gjennom Kommunionen i Tro forenes med Ham og bindes sammen i fellesskap som ulike lemmer på Kristi legeme på jorden, som Kirke, I Kristus, som Hans medarvinger med Gud som Far, er det heller ikke rart å kalle Jomfru Maria for Kirkens mor, for er det ikke nettopp en mor som våker over sin Sønn og sine barn ved Ham? Likesom Gud er vår Far er også Kirken vår Mor, som tar seg av våre åndelige behov og hjelper og støtter oss på livsveien som kristne. Men vi har også Plikter. Det skulle bare mangle! Om det ikke var forpliktelser knyttet til Troen, og om vi ikke hadde orden, struktur og "husregler", men alle bare virret rundt i alle retninger som sauer uten Hyrde hver med sin indviduelle lære, hadde neppe Huset blitt stående så lenge. Det burde kanskje Den Norske Kirke ta lærdom av...

Vi får "pes" for vår tro, men det handler også om hvordan vi forholder oss til de som er utenfor og ikke deler vår tro. Vi skal møte dem med nestekjærlighet, barmhjertighet og respekt så langt vi formår og strekker til. For det er ikke vår sak å dømme eller fordømme de som er utenfor, det er Vi, Troens folk som har forpliktet oss på å leve i samsvar med Bud og regler. Vi kan ikke tvinge det ned over andre, som Gud har gitt frihet og vern til å leve slik de vil i samsvar med egen tro og overbevisning. Vi kan tro med overbevisning at vi bærer Sannheten, men ingen av oss kjenner heller enda Hele Sannheten, den er ikke skrevet og vedtatt, vi er hele tiden avhengig av Den Hellige Ånds veiledning og ledelse, og må være myke og villige nok når Ånden tar oss i en annen retning enn vi selv hadde tenkt. Som enkeltindivider og som Kirke.

Gud førte med ved Ånden, etter en tid i bønn dit jeg aldri hadde tenkt meg; Til Den Katolske Kirke der min tro er hjemme, og der fant jeg enda Mer og større gaver og skatter enn jeg søkte og visste fantes under himmelen. Så jeg står Ved min Kirke, og Den fullevangeliske katolske tro og lære. I noe er jeg sterk, i andre sider av vår tro er jeg svak. Men Vi tror i fellesskap og leser Trosbekjennelsen unisont som En Kirke, og slik utfyller vi hverandres svakheter og bærer sammen Hele den katolske Tro. Også Peters tro og mot sviktet. Men vi har En som alltid er sterkere! Da kan vi våge å gå i tro også når det er alt vi har å stole på vil bære. Med Jesus om bord trenger vi ikke bekymre oss for "Kirkeskipet" selv når det stormer som verst. Alt vi har å gjøre er å Tro, lytte til og stole på Mesteren. Men vi trenger også hverandre, Det Hellige Samfunn, Kirken. Så skal vi nok komme fram til den Himmelske strand fulltallige en dag. I mens skal vi leve og stå vår prøve i denne verden. Bli i vårt Kall. Og Jesus har lovet å være med oss alle dager, også de dagene vi er motløse. For vi er ikke alene.

Er det ikke fint? ;-)

Og om denne gamle lutherske Presten sliter litt med Troen, har han også ytt gode bidrag på troens vei, som kan styrke og nøre andre igjen og gi en stemme til andres tro, selv når hans trosliv er tørt. Ytterst menneskelig er han iallfall ;-) Og jeg tror strengt tatt at noen av de som har satt seg som mål å bli de frommeste helgener, først må bli litt mer mennskelige, ydmyke og jordnære for å ha en sjanse. Gud har nå engang skapt mennesket med kjøtt og blod og ikke som englene, fordi det var hans vilje og idè, og han setter oss høyere enn Englene. Men jeg avslutter altså innlegget med Bjørn Eidsvåg. Her er noen av visene hans:

 
Leonard Cohen kom også med noen Fremtidsprofetier i sine sanger, men de er i større grad destruktive, for han var ikke Kristen, delte ikke det Kristne Håp, men overlot likevel ved sin død alt til Gud, og var klar til å ta alt det ukjente som måtte komme, dom eller nåde. At den zen-budhistiske jøden var et spesielt, spirituelt og visjonært menneske er jeg iallfall Ikke i tvil om. Han så også ondskapen og at noen mennesker aldri vil lære og åpne seg for det som er godt, men rett og slett er fordervet og forherdet. Han hadde en sterk Gudstro, men han så for mye mørke. Ved slutten av sitt liv var det tvilen og åpningen for hva enn som måtte skje med hans sjel når han døde som rådet, men han trodde på noe etter døden:
 
"The Future"
 
Give me back my broken night
my mirrored room, my secret life
it's lonely here,
there's no one left to torture
Give me absolute control
over every living soul
And lie beside me, baby,
that's an order!
Give me crack and anal sex
Take the only tree that's left
and stuff it up the hole
in your culture
Give me back the Berlin wall
give me Stalin and St Paul
I've seen the future, brother:
it is murder.

Things are going to slide, slide in all directions
Won't be nothing
Nothing you can measure anymore
The blizzard, the blizzard of the world
has crossed the threshold
and it has overturned
the order of the soul
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant
When they said REPENT REPENT
I wonder what they meant

You don't know me from the wind
you never will, you never did
I'm the little jew
who wrote the Bible
I've seen the nations rise and fall
I've heard their stories, heard them all
but love's the only engine of survival
Your servant here, he has been told
to say it clear, to say it cold:
It's over, it ain't going
any further
And now the wheels of heaven stop
you feel the devil's riding crop
Get ready for the future:
it is murder

Things are going to slide ...

There'll be the breaking of the ancient
western code
Your private life will suddenly explode
There'll be phantoms
There'll be fires on the road
and the white man dancing
You'll see a woman
hanging upside down
her features covered by her fallen gown
and all the lousy little poets
coming round
tryin' to sound like Charlie Manson
and the white man dancin'

Give me back the Berlin wall
Give me Stalin and St Paul
Give me Christ
or give me Hiroshima
Destroy another fetus now
We don't like children anyhow
I've seen the future, baby:
it is murder

Things are going to slide ...

When they said REPENT REPENT ...




 

 

MOT!

Hvis du er en skikkelig tøffing, og gjør et vågestykke helt uten frykt, er du ikke like modig som den som er redd men likevel gjør det.

Om du brenner for en sak som har bred støtte, og ditt arbeid for den gode sak høster stor popularitet, er du ikke like tapper som den som står opp for det han tror på også når det koster, gjør ham uglesett og upopulær.

Om du sier det "alle liker å høre", synger i samstemt kor og aldri provoserer noen kan du da ta noen personlig ære for å være og mene "akkurat som de andre"? Er det ikke den Ene stemmen, narren som sier det ingen andre tør å si, som kanskje tråkker over noen grenser, og rusker i etablerte Sannheter og forestillinger, han som kan avvepne med en beisk kommentar og bitende ironi og snu ting litt på hodet, eller den lille gutten eller jenta som liksom bare "plumper ut med det" som er verdt å lytte til, som kan gi "Keiseren" en korreks?

Vær deg selv! Gud skaper ikke blåkopier, bare originaler. Og alle vet at originaler som bare finnes i ett eksemplar, er mer verdifulle enn det som er masseprodusert allemannseie.



 

Politisk Musikk

Noen politiske/ideologiske sanger som har vært en del av mitt liv.



 
 


 


 


 


 
 


 
 
 


 


 


 

Et ungdomsidol

Justin Bieber??? Glem det! Her er en av mine Ungdomsidoler:

K.M. Myrland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
K.M. Myrland
K.M. Myrland.jpg
K.M. (2012)
Født Knut Magne Myrland
23. mars 1948 (69 år)
Harstad, Norge
Yrke Sanger, låtskriver, gitarist, komponist og tekstforfatter.
Nasjonalitet Norge
Kallenavn KM
Sjanger Country, roots
Instrument Sang, gitar
Stemmetype Bass
Aktive år 1976? idag
Plateselskap Philips / Universal
Nettsted KM Myrland med Vante Folk

Knut Magne «KM» Myrland (født 23. mars 1948 i Harstad) er en nordnorsk country-/rootsinspirert vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter.

Myrland var opprinnelig sjømann, men ble invalidisert etter en eksplosjonsulykke i Houston i USA på begynnelsen av 1970-tallet. I 1976 slo han igjennom som kultvisesanger med sine samfunnsengasjerende tekster og karakteristiske dype stemme på debutalbumet Isbål. Blant høydepunktene var låtene «Sånn som skyan fær», «Elisabeth» og «78° nord». I årene fram til og med 1983 ga Myrland ut åtte album til. Deretter ble det stille fra Myrland på platefronten fram til 1997, da samlealbumet Vante folk - K.M. Myrlands beste ble gitt ut. Det inneholdt 21 av Myrlands mest populære låter. Så kom det 10 nye år uten utgivelser, men i 2007 ga han ut to nye album: Nattmårra og Fartstid - Live fra Tromsø. I 2010 kom så Sjelespor. I 2016 feirer KM Myrland 40 år som platartist og slipper albumet Komaland første uke i mai[1]

Myrland bor i dag på Mørkved i Bodø. Han er kjent som en turnerende artist med stor popularitet, spesielt i Nord-Norge. Myrland akkompagneres gjerne av gruppa Vante Folk, som i dag består av musikerene Øyvind Nilsen (bass), Steinar Krokstad (trommer), Sverri Dahl (tangenter, trekkspill) og Tore Morten Andreassen (gitarer). Gruppa, som var med på innspillingene av albumene Nattmårra, Fartstid og Sjelespor, har vært Myrlands faste backingband siden 2006.



 


 

SENTIMENTAL! ;-)

HJERTESJEKK:

sentimental- store norske lekiskon:

Sentimental, sterkt følelsespreget; overdrevent følelsesfull, søtladen.

 
 
Jeg har kommet så langt at jeg klarer å se meg selv i min oppveksts akterutseilte, svartelista Matros, som fortalte de mest tåredryppende sentimentale historier i fylla i håp om å sutre seg til litt kvinnelig veldedighet ;-) Men har vi ikke alle stått på akterdekk i mørket, langt hjemmefra og ganske alene, kikket opp mot stjernene og kjent et vemod over at havna vi nettopp har forlatt skal vi aldri vende tilbake til for den vil aldri bli den samme, på vei et sted uten å vite hva fremtiden bringer? Jeg har enda ikke funnet den trygge havna der jeg kan ankre opp for godt. Tøfft liv! Og da kan man jo bli litt sentimental...

 
Det var da de skikkelige tøffe gamlekara spøtta, slo en barsk plate og stakk litt i hverandre, for noen sipping ska vi ikke ha noe av. Her er det bare å "ta det som en mann". Men det er ikke lett når man er Kvinne!



 



 



 

"Salaam Aleikum"

"Og de sier; Fred, Fred! Og det er ingen fred..." (sitat fra Bibelen)

Assalamu alaikum (arabisk: السلام عليكم, As-salāmu `alaikum) er et arabisk uttrykk og talemåte brukt som hilsen mellom mennesker. Uttrykket har betydningen fred være med deg, og nyttes av både arabiske muslimer og arabiske kristne. Kortformen salaam er vanlig brukt.

Om skrivemåten av Salaam aleikum, det avhenger jo en smule av hvor man kommer fra, hvordan språket der man er fra, er. Å skrive Selam er feks vanlig for tyrkere og folk fra Balkan, fordi de der uttaler e'en som en a, på grunn av hvordan språket deres er bygget opp.

Assalamu alaikum (arabisk: السلام عليكم, As-salāmu `alaikum) er et arabisk uttrykk og talemåte brukt som hilsen mellom mennesker. Uttrykket har betydningen fred være med deg, og nyttes av både arabiske muslimer og arabiske kristne. Kortformen salaam er vanlig brukt.

Hvis noen hilser én ved at sier "assalamu 'alaikum", svarer man: "wa 'alaikum wassalam" (aleikum salaam) eller "fred være med dig også" (wa = og).

Vi katolikker hilser også de nærmeste rundt oss og tar dem i hendene med hilsenen "Kristi Fred", eller "Guds fred". Bibelen snakker en god del om krig i det gamle Testamentet, men enda mer om Fred. Kristus sier han vil gi oss som tror på ham (sjele-) fred og Evangeliet og budene gir oss jo en vei til fred, det er bare det at så få tar imot det, og enda færre lever etter det. Gud ønsker fred, men vi mennesker er oss selv like og "fucker det opp hver gang", derfor vil Gud i endetiden, når lovløshet, villfarelse og synd tar over ta freden bort fra jorden, og "det skal være krig og rykte om krig" og "menneskene skal bli grepet av angst når hav og brenninger bruser". Det er profetert, Gud vet det, han lar det skje. Det er en konsekvens av at vi har "ett av treet som gir kunnskap om godt og ondt", har syndet mot vår skaper og mistrodd ham til fordel for løgnen. Men det er jo vi mennesker som Gjør det onde, ikke den Gode Gud. Skjønt han på tross av sin store Kjærlihet, Nåde og barmhjertighet som vil at selv den verste synder skal vende om ikke er noen Pusekatt, og kan være en grusom fryktingydende Gud fordi han er en Rettferdig Gud som ikke kan tåle det onde, og hevner urett.

Det som skjedde 9.11.2009 hvor islamistiske terrorister fløy rett under nesen på verdens beste etterretningstjeneste og rammet Twin Tower, symbolet på vestlig/amerikans økonomi og også kræsjet et fly rett inn i Pentagon, hjertet i USA`s militærmakt kunne ikke skjedd uten at Gud lot det skje. USA har begått urett både i sin krigføring ute i verden, som Irak-krigen og krigen i Afgahanistan, som har kostet mange, også sivile liv, og påført store skader. At USA`s krigføring ute i verden alltid har vært så rettferdig og "ren" kan ingen påstå. Som økonomisk stormakt har multinasjonale selskaper også utbyttet mange u-land og land der fattigdommen er stor med ut fra kyniske kommersielle egeninteresser. Intet er svart-hvitt ifht hvem som er "onde" eller "gode", for Gud er vi alle enkeltindivider som vil få en individuell dom etter hjertelag og gjerninger.

Jeg drister meg til en "Tabu kopling" mellom et bilde fra 9.11 og en sang av den Vise spirituelle mann Leonard Cohen, som selv syntes å være veldig desillusjonert i sin tro, men overlot det hele til Gud og var innstilt på å ta det som måtte komme, dom eller frelse etter sin død. Og det er klokt, for det er ikke engang Vår tro, BARE GUD DET KOMMER AN PÅ TIL SYVENDE OG SIST! Jeg tror Leonard Cohen i sin sjels siste og mørkeste natt, i erkjennelsen av at "jeg er ikke bedre", jeg vet ikke hva som møter meg, Gud synes meg så fjern, men jeg overlater det til Ham alene, lar det stå til, så jeg er klar! Det er helt i samsvar med JOHANNES AV KORSET`s lære. Den som ser åndelig interessert og vil vite mer kan lese Wilfred Stinissens bok "Natten er mitt Lys". Når man virkelig nærmer seg Gud blir det først helt mørkt, fordi man blir så blendet, og Gud synes langt borte, man kjenner seg alene og fortapt. Da er gjennombruddet nært forestående, man er klar til å gå opp på Karmel og se Jesus i sin herlighet, gå inn i Lyset!

Det ligger et slør over alt hellig, og Herrens veier er uransakelige, han virker i det skjulte, og avdekker nå i Endetiden litt etter litt det som har vært skjult fra tidenes morgen, så vi må regne med den ene avsløringen etter den andre, slik sannheten om misbruk av barn utført av apostler som i sin tjeneste har status som "in persona Christi"- Kristus selv, også ble avduket. Og med det vitner de Mot Kristus, og mot Vår Mor Kirken som de har besmittet og gjør til en skjøge med sine avskyelige handlinger, og bringer oss i vanry blant folkene! Hadde ikke de kristne gjort så mye ondt og veket så av fra Kristi lære i sine liv, hadde flere tatt imot Evangliet. For verdens motstand mot Kirken og "de kristne" er ikke bare fordi verdens Fyrste mot oss og forfølger oss, men lidelser og vanry vi har påført oss selv ved våre synder. Jesus har også, så sant vi tror Evangeliet gjort det klart og tydelig, at i dommen vil han ikke kjennes ved alle som har påkalt Hans navn, forkynt, profetert og kalt ham Herre, fordi deres hårdhet, egenrettferdigher, selvforherligelse, egenrettferdighet, gjerninger og unnlatelses synder mot de små, de som lider i verden vitner mot dem! Det sekulære vesten, Norge inkludert er blendet av det som er i verden; kjødets lyst og øynenes lyst, rikdom og vellevnet, og mange har villet seg langt bort fra Gud, Troen er svak og på vikende front til fordel for verdslig sekulær tenkning, normoppløsningen stor, Guds lov og bud gjort til intet og folk "sover" i velstandskoma og lar seg underholde av det som er uten substans. Teologisk vil folk bare ha det som klør dem i ørene, så "liberalteologer" og på den "konservative legmannsiden" som mener å lese Bibelen rett forfører karismatiske Pastorer folk til å tro at de vil oppnå verdslig økonomisk suksess om de bare gir så det svir til den styrtrike menigheten. De sier de tjener Kristus, men det er Mammon som står sterkest. Og norske kvinner er så "frigjorte" at de har glemt Gud, syns det er greit å få uønskede barn avlivet ut fra egoistiske motiver, og vil helst bare leve i sine lyster, og ikke ta imot tilrettevisning til Livet! Sånn sett er en del av de muslimske kvinnene som dekker seg til og kun har åpning for øynene, i sin Gudshengivelse mer seende enn vestlige kvinner, som er lettkledte og skamløse som bare det, men har bind for øynene! Få ser hva som skjer i verden, og hvor det er på vei, men til sist vil nok også Nordmenn våkne med et smell. Tyven kommer om natten, og Herren kommer en dag menneskene ikke ventet det. Menneskene vil slik vi kan lese det i Bibelen, "kjøpe og selge, gifte seg og skille seg" og ane fred og ingen fare, til Han de ikke trodde på, Han de holdt oss for å være dårer på grunn av. "For Herrens dag kommer, den grusomme og forferdelige". Og den dagen er det ingen som ler!

Moseloven, som vi i stor grad har felles med muslimene i deres Sharialov, er ikke Ond! Den sier noe om hva som er godt og ond, og er en veiviser og rettleder til et godt, hellig og rent liv. Om vi ikke syndet og gjorde ond var Loven intet problem for noen. For straff og dom er for lovbrytere. Men den som selv tror seg rettferdig for Gud etter Loven og utøver straff og dom over andre etter den, er under Lovens forbannelse, for vi har syndet alle som en, mye eller lite, og den som har forbrutt seg om så mot det minste bud i Loven har etter den kristne lære forsyndet seg mot Hele Loven.

Jesus kom med Nåden, som setter oss fri fra Lovens forbannelse og syndens lovmessighet. Men om vi forstår at Loven ikke er opphevet, lærer oss om synd og hvor alvorlig det er; for synd volder alltid oss selv og andre skade og fører til det som er ondt, enten vi ser det eller ikke, fordi vi har mottat Sannhets Ånd, farer vi ikke vill, synder vi ikke så lett. Når vi skjønner at Kristus er Guds Sønn, Messias og hva han har gjort og lidd for oss, hva Gud ved Ham i kjærlighet og barmhjertighet har frigjort oss fra, og øver oss i Gudsfrykt, Gir vi oss over til Hans ledelse og synder ikke så lett. Men om vi synder, straffes vi ikke med død slik det før var, etter Guds rettferdiggjørelse ved Tro og tillit og en gjenopprettet Gudsrelasjon, slik det var før syndefallet, og slik vi er fra dåpen i barndommen som barn av Guds Rike før vi har syndet, om vi bekjenner våre synder og omvender oss, og med godt fortsett går videre i tro på helliggjørelsensvei, reiser oss og faller, snubler i egne bein, fristes og faller mens Gud gjør utgangen av det slik at vi kan tåle det, og ved omvendelse, bekjennelse, ved å be om Nåde og søker Guds vilje med våre liv, for den er god,  reiser Han oss opp igjen, setter oss i Frihet, styrker oss og holder oss oppe på Helliggjørelsens vei. Tro er visshet om det vi ikke kan se, overbevisning om det som håpes. Ved Kristi Bønn til sin far, som vi som Guds barn har del i ved tro, bevarer han oss for det onde, og gjør oss ydmyke og villige til å leve et liv med verdighet etter Nåden, tilgivelsen og kjærlighetens lov, og ikke med kalde, harde hjerter etter lovens bokstav, med dom og fordømmelse. Men enten vi synder mens vi lever etter Loven, eller lar være å synde uten loven, er det ikke ene troen og bekjennelsen det kommer an på, men Gudshengivelse, hjertelag, og gjerninger utsprunget fra den Ånd som er i oss, som virker det gode i Alle mennesker, og alt samvirker til det gode for den som Tror. Slik kan en god, barmhjertig og from muslim, som i Gudshengivelse og Gudsfrykt viser godhet og barmhjertighet mot andre, og synder lite, få en mildere dom enn en kristen som tror seg rettferdig, men vender Nåden til skamløshet og gjør det som er ondt i Guds øyne. Og selv om vi håper og setter vår lit til Kristus med overbevisning, har vårt anker i Ham bak forhenget til det aller helligste i himmelen, hvor alle bønner stiger opp og han gjør Prestetjeneste på Melkisedevs vis til evig tid, hvor hans eget hellige rene blod, da han ble gjort til synd for oss, som et slaktet som et offerlam hvis blod renser oss fra synd og forsoner oss med Gud,  lik en syndebukk som folkenes synder ble lagt på, før han ble sendt ut i ørkenen der djevelen har sin bolig og Gud ikke er å finne. Tror du dette, har du løfte om frelse, og renses ved dåpen, sakramenter hvor du drikker Jesu hellige blod, og botens sakrament når du synder, for mennesket er svakt, ånden er villig men kjødet er svakt og fristelsene mange, vi har så mange lyster og begjær, ser oss lett så blinde på det som er i verden, vil så gjerne gå vår egen vei, stoler for mye på oss selv og vår egen forstand. Slik er menneskets natur ond, og ligner dyrets, mens Gud er god og leder oss på rett vei. Og om vi er utholdne, tåler tukt og tilrettevisning, bygger vi gjennom lidelser, trengsler og prøvelser karakter så vi blir sterke. Det er noe ganske annet enn læren til endel "luttherske liberalteologer", og kristne som setter sin lit til sin akademiske forstand, kun har syn for det som hører mennesket etter verdens lov og lære til, og i overmot uten Gudsfrykt lager sin egen lære, skaper splittelse, klør folk i ørene med det de vil høre, har veket av fra den første lære og fører andre på avveie, gjør Guds ord til intet til fordel for menneskebud, og ikke skiller Guds Ånd fra Verdens Ånd, den som står Gud imot.

Men den som vet å skille løgn fra sannhet, har forstand til å kjenne den Sanne, skille ondt og godt, rent fra urent, synd fra hellighet, urett fra rettferdighet med troens vilje til det som er godt og lenget etter at denne verdens ondskap, nød urenhet og også egen urenhet og hang til synd skal ta slutt og bringes til ende, hater sitt liv i denne onde verden, søker Sannheten, søker Gud av hjertet og holder ut til enden, tåler lidelse for Kristus og har vilje og hjertelag og kjærlighet til å gjøre vel mot andre, selv om evnen svikter, Skal bli frelst. Vi har enda ikke nådd troens endemål og er fremme hos Gud der alt er kjærlighet, ingen synd, intet ondt, og ingen kan synde fordi de ved Hans avglans når vi ser ham utilslørt er fullkomment rene og hellige, er frelsen enda bare et Håp som vi setter vår litt til med overbevisning. Men det er få som blir ett med Guds vilje i alt, Helgener alt her i tiden, og enda de har til det siste synder og brister å bekjenne, for hvem er så fullkommen så lenge han eller hun er i kjøttet at de kan rose seg for Gud? Så er det heller ingen som av Kirken blir kåret som Helgener før etter sin død. Den ydmyke setter sin lit til Gud alene, og alene ved Kristus blir vi fullkomment Helliggjort, ikke av oss selv tross alt vårt strev.

Kristi fred være med dere!



 

Lyrics: Leonard Cohen, 1988 Sony Music Entertainment Canada Inc.

They sentenced me to twenty years of boredom
For trying to change the system from within
I'm coming now, I'm coming to reward them
First we take Manhattan, then we take Berlin

I'm guided by a signal in the heavens
I'm guided by this birthmark on my skin
I'm guided by the beauty of our weapons
First we take Manhattan, then we take Berlin

I'd really like to live beside you, baby
I love your body and your spirit and your clothes
But you see that line there moving through the station?
I told you, I told you, told you, I was one of those

Ah you loved me as a loser, but now you're worried that I just might win
You know the way to stop me, but you don't have the discipline
How many nights I prayed for this, to let my work begin
First we take Manhattan, then we take Berlin

I don't like your fashion business mister
And I don't like these drugs that keep you thin
I don't like what happened to my sister
First we take Manhattan, then we take Berlin

I'd really like to live beside you, baby
I love your body and your spirit and your clothes
But you see that line there moving through the station?
I told you, I told you, told you, I was one of those

And I thank you for those items that you sent me
The monkey and the plywood violin
I practiced every night, now I'm ready
First we take Manhattan, then we take Berlin

I am guided

Ah remember me, I used to live for music
Remember me, I brought your groceries in
Well it's father's day and everybody's wounded
First we take Manhattan, then we take Berlin


 

 

 

Vår Fantastiske Virkelighet



 

Dersom man er et Sannhetssøkende menneske, og ser livet litt som et forsknings og utviklingsprosjekt må man ikke være skuggeredd! For det er ikke alle steiner som skjuler de vakreste ting når man snur dem, og mange mørke rom i verden. Jeg syns likevel Sannheten er et mål og en verdi i seg selv, uavhengig av hvor "tjent" man er med den, og hvor behagelig den er!

De fleste mennesker har et nokså begrenset utsnitt av virkeligheten, hvor svært mye forblir uutforsket både i det ytre liv og erfaring, men oftest enda mer ifht til det som ligger inni dem selv og andre mennesker, og ifht det faktum at de forestillinger og referansepunkter man selv bruker som norm og antar sanne og riktige som var det en objektiv realitet ikke bare kan være mangelfulle, snevre og feilaktige men at også bryte ganske fundamentalt med det som er norm i en annen referansegruppe, kultur eller med med betraktningene til mennesker med bedre forstand, dypere innsikt og høyere kunnskapsnivå.

Når man formidler et budskap er det av betydning ikke bare hvilket innhold man faktisk formidler, men også på hvilken måte, i hvilket media og til hvem man formidler det. Hvordan det man sier blir mottatt og forstått avhenger altså ikke alene av hvor sannt, klokt og riktig det er i seg selv men om formidlingsevnen og hvilke forutsetninger mottagerne har for å forstå det man prøver å formidle. Det er ingen tvil om at Einstein ga et genialt bidrag til vitenskapen, men de fleste av oss vil verken prøve oss på å forstå eller være intelligente nok om vi holder oss evnerike nok og har stor nok vitenskapelig og matematisk interesse til å prøve. De aller, aller fleste som går rundt og siterer ham på at "alt er relativt" er ikke engang kjent med at det ikke engang er "så enkelt", fordi Einstein også hadde en annen relativitetsteori, og utdypet ting på sitt avgrensede område. For virkeligheten, også i det som ligger på den høyere matematikken og målbare vitenskapelige området er så komplisert og sammensatt at ikke engang "absolutte fakta og regler" uten videre alltid er entydig og utfyllende og uten avvik. Vi kjenner alle til "unntaket som bekrefter regelen" så fremt vi har kommet så langt som til videregående skole og knapt det, og at det selv i et så velsignet eksakt, "ryddig" og lovmessig område som matematikken, hvor det ikke hersker tvil om at 2+2=4 og tenkningen er så logisk oppbygd at antikkens filosofer mente kjennskap til og øvelse i matematisk tenkning var en forutsetning for den filosofiske disiplin er det av og til tall som "hopper ut av systemet". Jeg er ingen matematiker, men har kjennskap til at det i tredjegradsligninger eksisterer forbudde verdier. Jeg er også ikke bare i kraft av det lille jeg har lært av vitenskapelig metodetenkning helt på det rene med at om man skal ha nubbsjans til å orientere seg via tenkningen og forstanden på en realistisk måte i en verden som er så komplisert uten å gå i surr og i verste fall tørne, er man helt avhengig av å sette ting inn i et eller annet overordnet system, ha "et fast punkt" å orientere seg etter, ellers blir man totalt forvirret og stadig mer forvirret jo større oversikt man får, jo flere sider ved virkeligheten man utforsker, jo tettere man kommer på en mer objektiv utvidet virkelighetsforståelse. For meg er Gud det faste punktet, kristendommen og katolisismen den eneste horisonten jeg har funnet vid nok til å plassere alt jeg har sett, opplevd og tilegnet meg av innsikt inn under, for den akademiske vitenskapelige tenkemåte er imotsetning til den intellektuelle, filosofiske og religiøse tenkning innsnevrende og begrenset. Naturvitenskapen og vitenskapelig metode kan aldri utforske, veie og måle alt universet rommer, aldri tilegne seg den fulle og hele Sannhet. Det kan heller ikke selv det beste og mest skolerte og kunnskapsrike intellekt, så der er selv de fremste teologer avhengige av Den Hellige Ånd.

Det er nå engang rent menneskelig også sånn at vi ikke bare er en hjerne med kropp på, ikke bare lærer kommuniserer og forstår med det kalde intellekt, men like mye gjennom sanseapparatet, følelsene, håndens arbeid, kontakt og interaksjon med andre mennesker og verden rundt oss. Man kan i mange fag lese seg til mye, og tilegne seg evidensbasert kunnskap og akademiske teorier, uten at man nødvendigvis blir så mye flinkere og klokere i praksis av det, hverken på det aktuelle fagområdet eller ellers. Man blir f.eks aldri noen god psykolog i klinisk praksis, heller tvert imot, om man har levert en aldri så god teorieksamen og lest seg aldri så mye opp, lært aldri så mange metoder og teorier dersom man mangler sjelsevner som empati, og er i besittelse av normer og menneskesyn som er uforenlig med å hjelpe psykisk syke mennesker. Det er vel ingen som er i posisjon til å utrette større skade på et annet menneskes sjeleliv som en Psykolog med Psykopatiske tendenser og "usoiale holdninger". Man kan også besitte interesse for, og være i besittelse av stor psykologisk kunnskap, empati og omtanke for andre, uten å verken ønske eller se seg selv som egnet i rollen som Psykolog, fordi man også er i besittelse av egeninnsikt!

Den som har brukt tid på å granske sitt eget sjelsliv, og har den analytiske evnen, empatiske innsikten og kunnskapen som kreves for å se psykologiske mønster og sammenhenger i seg selv og andre, årsak og virking, samspill og interaksjon, og har gått de og det man kjenner best, egen familie etter i sømmene, går i mindre grad en folk flest rundt med et ubevisst sjelsinnhold, og er mer bevisst både for egen del og i "blikket" man har for "den andre". Man vet så inderlig vel at man ikke kan dømme en mann etter skjorta, skjegget, stilling, tittel og overfladisk sjarme og ytre ting. At mennesker er så mye mer enn det man ser, og at mange også er ganske blinde ifht seg selv, og har en egenforestilling som ikke er sann, et forstyrret selvbilde hvor man enten for sterkt ned og undervurderer seg selv, eller går rundt med et falskt grandiost eller narcissitisk selvbilde, "et gyllent selvbedrag" som skinner videre i og bekreftes i den andres blikk. For verden vil som kjent bedras, og har en stygg tendens til å tro det er gull verdt alt som glitrer, mens det i virkeligheten bare er et tynt skinn av fasade, materielle ting, klær, utseende, status, rikdom som ligger som en ytre ferniss over ren tomhet eller også det som mye verre er. Noen ganger er det den prektigste fassade som har de mest grufulle og stygge ting gjemt, der det som i det indre virkelig er av verdi mangler.

Der Freud er den som har blitt stående i psykologihistorien som muntert sagt "det ubevisste sjelslivs far", tok hans langt mer frodige- og vil jeg tro sjelelig sunnere, elev Jung som for meg fremstår som en langt mer sosial og utadrettet type enn den navleloplukkende, seksuelt hemmed,e tvangspregede freud tak i det kollektive ubevisste og fordypet seg i større grad med den ytre virkelighet og det allmenne symbolspråk og forsøkte å få en oversikt over menneskelige tema og underliggende forestillinger som er så like i ulike kulturer at det kan anses allment menneskelig. Kollektive arketyper. Det Gamle Testamentet er om gir om man leser det på den måten også en god oversikt over menneskelige arketyper og tema. Jung var i motsetning til den ateistiske freud også åpen for det åndelige og religiøse aspektet, og hadde selv erfaringer av den karakter enkelte psykologer kaller "randsoneerfaringer", hvor ingen kan bevise verken det ene eller det andre, og hvor det strengt tatt er et spørsmål om tro om man vil velge å se det som rent psykologisk betingede eller også åndelige erfaringer. Nå snakker jeg ikke om noe så enkelt og åpenbart som psykotiske hallusinasjoner, jeg tviler på det er mange- Freud inkludert, som anser Jung som psykotiker. Jeg har selv vært i samtale med en eldre psykoanlytiker i Sverige som kjente Harald Scheldrup tett på og hadde et samarbeid med ham. Han beskjeftiget seg som kjent med vår paranormale virkelighet, og fenomener som f.eks telepati. Hun ga meg et lite frempek for eget liv uten å si for mye, og bekreftet sin kunnskap eller kall det evner med det uten at jeg ble særlig overrasket når det hun hadde sagt viste seg å skje. Man må være temmelig historieløs, kunnskapsfattig og svart-hvitt nøktern inni hodet for ikke innse at man ikke uten videre og i et hvert tilfelle kan plassere et hvert fenomen og enhver erfaring menneskelig erfaring som ligger uten for "normalområdet", den allmenne daglige fysiske virkelighetsverdenen vi alle kan se og forholde oss til, over i det patologiske eller stemple det som humbug, selv om det meste av det nok kanskje er det.

Gjennom reality-tv som "åndenes makt" kommer det likevel frem at slike "uforklarlige" fenomener er vanligere enn man kanskje tror, og at det ikke bare er psykisk syke og påstått synske med spesiell evner som gjør seg slike erfaringer med "åndeverdenen", men også helt vanlige, mentalt sunne og nøkterne mennesker, som selv er kritisk innstilt. Jeg har sett det som åpenbart er psykisk syke mennesker, tabbe seg ut på reality-tv etter å ha blitt rammet av det som for meg uten særlig sterk tvil fremstår som genetisk schizofreni, mistolket det som "synskhet" og løpt rett i alternativ-fella og fått sine vrangforestillinger styrket og befestet av folk som er tilbøyelig til å tro på hva det skal være, unntatt Sannheten! Men det må ikke nødvendigvis være det ene eller det Andre. At noen mennesker faktisk har synske evner, og har vist seg så treffsikre at det også har blitt brukt i politietterforskning, og på ingen måte har fremstått som psykisk syke, forhindrer ikke det faktum at psykotiske mennesker, og da særlig schizofrene ofte kan tro at de har spesiell evner som synskhet og at dette også kan ha et element av storhetsforestillinger, eller det faktum at det finnes mange svindlere som gjerne vil slå mynt på folks godtroenhet, og dertil alternativt troende som har gått på så mange kurs at de er blitt fullstendig forvirra og går rundt med en salig livssynslapskaus inni hodene sine og dertil hørende fantasier om at de besitter esoterisk kunnskap forbeholdt de få innvidde. Det er ikke alltid så lett å bedømme hva som er ekte vare og ikke.

Ved kjent psykisk lidelse kan det dog ligge en fare for å tolke alt dithen. Men det må ikke nødvendigvis være slik. For om man deler en oppfating om at det Faktisk Er "mer mellom himmel og jord" og at det eksisterer en åndelig virkelighet som for de aller fleste av oss alt overveiende er usynlig, men som enkelte følsomme individer i større grad kan sense, og at noen faktisk fra tid til annen, fordi de er klarsynte og har trent opp disse evnene faktisk tidvis også kan se og høre "den andre virkeligheten" uten at de ved psykologisk undersøkelse ville vise tegn på psykose, så er det vel også slik at siden mennesker flest i et stor spekter kan bli psykisk syke uten å være sinnslidende med genetisk betinget psykose som schizofreni, og selv hva sinnslidende angår heller ingen umulighet at ikke Også mennesker med psykiske lidelser kan ha autentiske "randsoneopplevelser" om jeg skal bruke et slikt ord, som Ikke er psykotiske. Man kan ikke alltid uten videre skille det ene klart fra det andre.

Ta Johannes Åpenbaring! Det er tatt i betraktning de forfølgelser og alt det vi vet og tror Johannes hadde opplevd og vært gjennom, ingen fullstendig fjern kjettersk tanke å stille et kritisk spørsmål ifht om dette ble skrevet av et helt friskt menneske, eller om Johannes gjenomgikk et sammenbrudd og befant seg i en psykosetilstand da han hadde disse synene. Derfra til å avfeie Johannes Åpenbaring som "en ren psykosebeskrivelse" er det en lang vei av vantro. Kan vi alle gå med på og godta at det ikke er alt vi mennesker så hundre prosent skråsikker kan vite helt sikkert om vi tror oss aldri så rettroende og veiledet av Den Hellige Ånd, og la noe hvile i uvisse som Mysterier vi bare glimtvis, stykkevis og delt kan se som i et gammelt ruklete speil som slett ikke holder dagens speilkvalitet? ;-) For sekulært tenkende ateister som stenger helt av og er fanatiske i sin ateisme uten å kunne motbevise det så utallig mange andre har erfart og tror på er alt som er av transpersonlig Ånd utenfor mennesket "ikke-eksisterende". Om de virkelig hadde et slikt forskende vitenskapelig intellekt og var så objektive som de prøver å fremstille seg selv foran andre, ville de heller vært tvilende agnostikere som holdt en mulighet åpen for at virkeligheten rommer mer enn de selv vet så mye om, enn knallharde "troende ateister". Å utrope mennesket som "en høyreist edel Gud" slik endel human-etikere gjør er heller ikke så skrekkelig logisk fundert etter mitt syn. Vi mennesker har da jaggu meg ikke laga paradisisk fred på jord ever! Og er oss selv generelt like, så at vi skulle lykkes bedre denne gangen i "et nytt ikke-religiøst humanistisk prosjekt" og lage større fred og mer paradisiske tilstander denne gangen sier jeg med stor nøkternhet nei til å tro på. Takker heller den gode Gud for at han ikke har latt oss mennesker i stikken og ditcha oss for godt, og at han ikke vil la oss holde på i evigheter med herjingene ondskapen, egoismen, begjæret, kynismen, pengegalopppen og uretten i denne verden som så mange har måttet og fortsatt må lide under og dø på grunn av. Det er ganske lite smart å skylde menneskenes og denne verdens fyrstes ondskap på Gud. Han skapte oss med fri vilje og overstyrer oss ikke som var vi marionetter, men også på det åndelige området er det noen "lover", konsekvenser, årsak og virkning, som i likhet med naturlovene bare er sånn. Det er ingen som krangler på tyngdekraftens lover!

Virkeligheten er ingen enkel og oversiktlig sak som alle og enhver kan se og stole på er riktig. Det er mye som er skjult ikke bare i det enkelte individ, men også for offenligheten og "i samfunnet". Og der enkeltindivider kan ta feil, noen ganger til det kan kalles en patologisk vrangforestilling som ikke lar seg korrigere ved konfrontasjon med virkeligheten og forsøk på realitetsorientering, men der finnes også ofte kollektive feilforestillinger som av ulike grunner og motivasjoner synes å være like uangripelige og fastlåste som individuelle vrangforestillinger, fordi det foreligger en motivasjon, personlige egoistiske motiver og selvforsvarsmekanismer som gjør at man omskriver virkeligheten, snur seg vekk, skjuler og fornekter realitetene fordi man Ikke Vil se eller at noen skal se realtiteten, fordi den angår for mange, og er for ubehagelig. Som den groteske, inhumane Sannheten om abort! Sannheten om hva som i virkeligheten har foregått og fortsatt skjer, i land som USA i enda verre grad, på den avdelingen der ingen TV-team slipper inn for å lage dokumentar, fordi moderne vestlig kultur bærer navn av og gjerne vil forsvare seg som mer humane og høytstående samfunn enn resten av verden. Vi hyler om andres grusomhet og inhumanitet og er så veldig, veldig opptatt av dyrevelferd at vi gråter over utsorterte kyllinger som må gå gjennom noen skrekkslagne sekunder før de dør og avliver kattunger der man får foretatt en katteabort på mest mulig humane og smertefrie måte, for de er jo levende. Menneskebarn i mors liv derimot! Men å si sannheten om abort i det offentlige rom er snart vår kulturs eneste tabu. Nåde den som bryter det tabuet! Da blir man stigmatisert, disset og utstøtt av det gode selskap. "Det er makta som rår sa kjerringa..." Jeg er ikke dummere og mer utilregnelig enn at jeg vet meget vel hva jeg utsetter meg selv for ved å våge å si det. Høyt utdannede, velansette leger blir jo stemplet som sinnsyke skrullinger ved å våge å si det. Børre Knudsen, hvis metoder var noe primitive og feilslåtte, fikk ikke lov til å være Prest i den akk så "tolreante og inkluderende" Folkekirken, som mer og mer synes å begynne å ligne en tannløs sosialdemokratisk bestefar med medlemsskap i human-etisk forbund, selv om det ikke er offisielt.

Hareide utløste også mobilisering i feministmobben, blot ved uten på noen måte å ha sagt at han hadde intensjoner om å forby abort ha tatt til orde for at det (siden abort nå uansett hvordan man omskriver, sensurerer, vrir og vender på det ikke er noen renslig og enkel sak) kanskje kunne vært mulig å få ned de høye aborttallene (selv om man viser til "stabil statestikk" ER 14-15000 årlige aborter svært MYE og det i et land der alle fra de er små vet hvordan barn blir til og prevensjon og angrepille er lett tilgjengelig for alle og enhver). Tatt i betraktning at det er de mest ressurssterke kvinnene med høyest utdanningsnivå "som utmerket godt kan ta ansvar for seg selv, sine liv og sin egen kropp" tilsynelatende på alle andre områder enn når det kommer til det å ikke bli gravide uten å ønske det, som topper abortstattestikken er det ikke så rart. De vet jo utmerket godt hvor ansvarsløse det er når de gakker hen og blir gravide uten at de der og da når de var kåte hadde det som målsetting, og vil på ingen måte høre det, og har de først fått vedtatt at det da er samfunnet og legenes plikt å "rydde opp etter dem på en enkel og grei måte" uten å lee på en moralsk lillefinger eller tale det venstrepolitiske feministiske Roma midt imot med medisinske fakta engang i det offentlige rom, har de neiggu meg ikke tenkt å gi den "lettvinte omkostningsfrie muligheten" fra seg. Så da er det straks mobilisering av juntaen og hylekor. Sensur av de beste og mest autentisk avslørende pro-life videoene laget av amerikanske abortmotstandere er en del av gamet. Og hva skedde da en sykepleier med samvittighetskvaler gjorde det samme som i deler av helsevesenet heller er regelen enn unntaket; brøt taushetsplikten og fikk ei forside i Dagbladet viet den brutale praksisen med å legge uønskede levende prematurbarn iskaldt bort på et rom mot stål for å dø i ensomhet uten noen sinne å ha fått et kjærtegn eller den myke morsomsorg og kjærlighet slike har krav på, noe som strengt tatt strider mot naturen selv. Det er bare noen få dyr, som griser, som dreper sine avkom isteden for å verne om dem dersom deres eget liv er i fare. Og altså ambisiøse moderne kvinner som ikke vil spolere karrieren og miste studietid på grunn av et ubeleilig barn! "Aborter" regnes ikke som menneskeliv, men dersom moren selv når hun så barnet og at det var levende hadde ombestemt seg, hadde det muligens, med mindre det bryter med norsk lov, aborten heller blitt flyttet til prematuravdelingen for livreddende hjelp!) Hva skjedde etter det oppslaget? Et kor av forferdede røster som hylte "Noe så grusomt og umenneskelig! Dette kan vi som samfunn ikke være bekjent av!" ??? Neida. Bare EN VEGG AV TAUSHET! Tyst som i graven. Den stakkars sykepleieren, om noen "søstre" fikk kjennskap til hvem hun var, har nok antagelig blitt så ettertrykkelig mobbet og utstøtt at det aldri er noen fare for at hun åpner kjeften igjen. "Det er MAKTA som rår, sa kjerringa..."

For noen er det om å gjøre å skape seg et mest mulig bekvemt liv, forlyste seg og karre mest mulig til seg og leve glade dager. Mange nøyer seg med brød og sirkus og søker ingen dypere og annen mening i tilværelsen enn "å leve å ha det bra og gjøre det beste ut av det for seg selv" og syns meningsløs lett underholdning er toppen på tidtrøyte, og er ikke så nøye med hvem som "har rett" og hva som er sant, så lenge det "funker og er godt og greit", og sier eller foretar seg aldri noe som ikke gangner dem selv. Dermed får de nok et langt enklere liv enn sånne som meg. Dem om det! Jeg har nå aldri vært særlig vis til eget gang, men slår et slag for Sannheten og den Frie tanke, det frie ord, uansett.

Jeg er en original, ingen blåkopi i A4 format. Jeg påberoper meg ikke å være den friskeste og mest kjernesunne sjelen, dertil har jeg fått alt for hard medfart av verden. Men til de som tror jeg er Gal, kan jeg si at jeg heller tror problemet er at jeg er "i overkant realitetsorientert" ;-) Og Om jeg nå i virkeligheten er gal, må jeg kunne påberope meg Narrens Frihet, til å si det ingen andre våger å si eller slipper unna med å si ;-) Vi dårer må også ha noen fordeler.

Hvis noen tror livet er så mye lettere for "de ressurssterke" eller at det er en slik udelt lyst å besitte større innsikt i menneskesinnet enn de fleste tar de virkelig feil! "Hvor meget er gitt, skal meget kreves" og med denne verdens dårskap og galskap som ikke kjenner grenser, men regnes som "helt normalt" er det vel strengt tatt større sjanse for at de med best forstandsknott og mest logisk lineær tenkning tørner enn de som henger med sånn passelig midt på treet og ikke skjønner mer enn de selv har godt av.

Er det noe jeg har lært om den menneskelige forstand er det at den er en skrøpelig, upålitelig og feilbarlig sak og at de som setter sin hele og fulle overdrevne lit til sin egen eller et annet menneskes menneskelige forstand, vurderingsevne og intellektuelle kunnskap så alt for ofte, og det med med største selvtillit, går i baret og tar feil. Og siden det er et psykologisk fenomen at folk er mer tilbøyelig til å lytte til og tro på den som har høyest selvtillit, hender det ikke sjelden at "en dum stut løper foran og fører en hel flokk på avveie" ;-) Da er det strengt tatt bedre å stå litt alene. Jeg er ikke noe utpreget flokk-individ, men desto mer tilfreds når jeg treffer noen "av mine egne" på individnivå. Jeg relaterer og engasjerer meg mer på individnivå og i enkeltsaker enn til en gruppe eller parti. Jeg liker og står ved min Kirkes kollektive Trosbekjennelse og er sånn sett ingen individualistisk lutheraner. På samme tid foretrekker jeg og tror virkelig også at min Kirke er best tjent med at jeg skriver og uttaler meg som enkeltemmenneske som skjønt jeg bekjenner meg til den katolske tro ikke kan uttale meg på vegne av eller tas til inntekt og fradrag for min Kirke. Det er iallfall så høyt under taket der at det er plass til en sånn som meg også, "umulig og reblesk" kanskje men aldeles ikke "helt håpløs". Og "om man kommer med en avgrenset liten ytring" om en sak som f.eks det for noen så ekstremt unødig altoverskyggende "homofili-spørsmålet" er det ingen som uten videre skal tro de har plassert meg i den ene eller andre "leir", for selv om jeg ikke er noen kulturkatolikk og ifht holdninger, aksept og tålegrense nok er "rausere og mer tolerant" enn "de alltid hjemmeværende, polerte" er jeg aldeles ingen "liberalteolog".

Det er bare det at en "sak" som det har så mange ulike sider og aspekter at man skal passe seg for å gå i grøfta på det ene eller andre ytterpunktet og være litt oppmerksom også på egen motivasjon før man sier "jaja" eller "Neinei". Det er en menneskelig,individuell, humanistisk og pastoral  side av saken som i seg selv rommer mange ulike aspekter og hvor noe også kan forstås på en generaliserende måte, et samfunns og kulturaspekt som også har ulike sider og momenter hvorav jeg tror den norske Kirke i all sin nestekjærlige gode intensjon er en smule blind for at dette handler om noe vesentlig mer enn å gi Kirkelig velsignelse og aksept til troende homofile som ønsker å forplikte seg i kjærlighet "etter heterofilt mønster" og har en viss naivitet ifht en mer beksvart sekulær homopolitisk agenda som ikke bryr seg det døyt om Gud. Det Blir problemer når man ikke skiller mellom Kirken og Verden, men regner alt som "ett fett". Teologisk er det også ting som ikke er så udelt enkle og hvor vi ikke uten videre kan anta at "vi vet best", men hvor det på den annen side fører over i et annet mørke om man går i den fundamentalistiske fanatiske fella som så alt for ofte er velgjødsla med personlige fordommer og hat. Det er heller ikke i Guds Ånd! Like fullt må vi som Kirke og troende katolikker som deler et Bibelkonservativt syn, skjønt vi rent menneskelig ser den humanistiske siden av saken og ikke tar anstøt av homofile eller homofil kjærlighet, våge å stå ved at det Loven omtaler som synd fortsatt er synd, og at selv om Jesus ved Guds Nåde, utslettet straffen og ved å oppfylle Loven opphevet lovens forbannelse over Lovbrytere, så er ikke loven opphevet og kjent ugyldig, og at det avhengig av hvordan man leser og hvilken innsikt man har er mulig å se at "there is more to it" også i det Paulus sier om homofile selv om det sekulære Norge ikke tåler å høre det. Gi Gud det som hører Gud til og Keiseren det som hører Keiseren til.

Så Sant Kirken tilhører Gud kan vi ikke følge den samme lære som "verden" og har en annen lov og andre bud å rette oss etter som ikke følger sosialdemokratiske beslutningslinjer og heller ikke tilpasses og justeres alt etter hvilken tidsånd og lovløse tilstander som råder i samfunnet forøvrig. Men det er klart at populære blir vi ikke av å stå opp for vår tro og holde fast på Guds Ord, så hjelpe oss Gud og Den Hellige Ånd. Og i det jeg skriver det vet jeg at blot det siste utsagn bare understreker min "galskap" hos de som ikke tror. Vi får se hvem som når lengst...Når det gjelder de rent menneskelige ting er jeg like lite blåøyd og det skal minst like mye til som for en garva gammel Skriftefar at jeg detter av stolen og blir forferdet, og jeg vet at For Jesus er intet menneskelig fremmed, men her er mer enn Mennesket. Skjønt Uten fullgod forståelse for og innsikt i det menneskelige kommer og kunnskap som hører verden og vitenskapen til ikke frem til Sannheten alene med basis i Bibelen, for den har også en menneskelig side. St.Paulus hadde en enorm Aposteltjeneste, og han var utvalgt av Gud. Likefullt et menneske som også selv ga til kjenne at selv om Han ofte talte i Den Hellige Ånd, talte og vitnet han også ut fra sin egen forstand, og Paulus forstand var neppe heller en absolutt pålitelig størrelse, og vi kan anta at selv om han var Lovkyndig og utvalgt levde han enda i den tro at haren er drøvtygger, slik det står i Moseloven, og at han også på andre områder kan ha tatt feil i noe, selv om det meste i bunn og grunn fremstår som sant, avhengig av hvordan man ser det.

Når Paulus beskriver datidens homofile som avgudstilbedere kan det ha en sammenheng med at han hadde et syn for den psykologiske biten. Det ligger en narcissisme i å elske sitt eget kjønn. Og det er vel ikke helt feil å ytre at det i homsekulturen har vært en tradisjonell dyrking av ungdom og skjønnhet, estetikk og tendenser til dekadanse. Og at "homsemiljøet" selv har hatt og har et voldsomt fokus på sex og erotikk, bort fra det åndelige ned mot en fråtsing i seksuelle synder med mange partnere, hvor alt skal "leves ut", og at dette også er en hovedårsak til at Hiv og Aids hvor nå sykdommen enn oppstod og kom fra gikk som en epedemi i de homofile miljøene litt ute i "the swinging eighties", selv om verken seksuell umoral eller seksuelt overførbare sykdommer som HIV er forbeholdt promiskuøse homofile menn. Kom HIV traff fra Gud? Det er det ingen av oss som kan si!!! Med den menneskelige og psykologiske kunnskapen jeg har er det heller ikke noe holdepunkt for å si at noen blir homofile som straff for synd! Den menneskelige seksualitet og kjønnsidentitet fastlegges i tidlig barnealder, og er hva menn angår statisk og lite plastisk gjennom livet, mens kvinnelig seksualitet er mer fleksibel og tilpasningsdyktig, noe som sikkert har en evolusjonsmessig årsak. Av det jeg har sett heller jeg til å tro at gutter som vokser opp med en dominerende morsskikkelse, en kjønnsubalanse i hjemmet hvor far blir en mer utydelig, vag og fjern figur uten naturlig farsautoriet i hjemmet, kan bli forstyrret i sin utvikling på en slik måte at det styrer deres seksuelle orientering i retning av andre gutter eller menn, men jeg kan ikke påstå at det gjelder for alle homofile og at det ikke kan være flere og andre årsaker som virker sammen. Fra et homopolitisk ståsted hadde det jo "vært fint om de fant et homogen", men det kommer de nok neppe noen sinne til å gjøre. Legning og seksuelle preferanser er ikke endel av den medfødte matrisen, men i et evolusjonsmessig perspektiv er vi nok alle født med sikte på videreføring av våre gener og vår art. Så selv om homofile er like mye verdt og like unike individer hver for seg som alle andre mennesker, og vi alle ble til fordi vi er ønsket, elsket og villet av Gud, er jeg ikke med på at Gud har skapt enn eneste gutt eller jente som homofil. Det var ikke opprinnelig slik det skulle bli, noe skjedde underveis i møte med miljøet, og sånn er det bare.

For den homofiles menneskeverd, menneskerettigheter,  og for homofiles rettsvern, frihet og likeverd i den sivile stat er det helt underordnet og irrelevant Hvorfor han eller hun ble det. Det er et normalitetsavvik men ingen sykdom, det er noe man Er og kan derfor heller ikke "behandles". Det ligger heller ikke bare på det rent fysiske planet. Når det kommer til homofil kjærlighet, altså ikke bare men også seksuelt, har jeg liten grunn til å tro at den kjærligheten er så anderledes eller mindre ekte og sterk enn heterofil kjærlighet, og regner heller ikke homosex for å være en verre synd enn tilsvarende heterofile synder. Vi lærer at sex er forbeholdt det forpliktende monogame kjærlighetsforhold mellom EN mann og En kvinne, hvor ekteskap hos oss inngås som en ubrytelig pakt mellom partene til den ene eller begge dør. Hver enkelt katolikk har jo personlig frihet til å velge om vi vil anerkjenne og leve etter denne læren som en del av vår edsvorne tro og en religiøs forpliktelse, det er jo ikke slik at vi detaljstyres og tvinges til å bli i Kirken og følge Kirkens lære av strenge nonner og mørkemenn med jernstav i hånd. Men om vi tror ønsker vi jo også å leve i samsvar med vår tro, og tror vi blir heller ikke læren feil fordi om vi synder. Budet er gitt til retledning i det som er best for oss, og ikke for å plage oss, og å oppheve budet og si at alt er greit fordi mennesker slaver under synden blir jo helt feil. De blir ikke friere fra syndens trelldom av det! For om du synder fordi du ikke klarer å la være, er du jo ikke fri!

Jeg har mine problemer og psykiske utfordringer, men etter alt jeg har vært igjennom skulle det bare mangle at jeg ikke hadde blitt merket av det. Skulle gjerne sett den som hadde kommet såpass helskinnet fra det livet jeg ble prisgitt å leve, den omsorgssvikten, de massive overgrepene, den uretten, de massive traumene på traumer som meg. Men jeg er fullstendig klar over at når det først er allment kjent at man har en psykisk lidelse vil oftest alt man sier som bryter med allmenn oppfatning eller taler mot de bedre ansette og iallfall antatt friske bli ført over på "den sykes konto". Men jeg tenker som så; bare hold deg til sannheten så vinner du til slutt, for den sanne historien står fast, mens løgnen ofte går seg fast i sin egen omskiftelighet og variasjon og "ærlighet varer lengst" selv om det kan være en lang og tung vei å gå før løgnen faller og sannheten blir stående igjen. Å bli stemplet og disset som en galning med religiøse vrangforestillinger som snakker i villfarelse, løgn og fantasier, om det man sier er riktig og sant, er et lite offer mot de kristne der ute i verden som risikerer sine liv for sin tro, og som ved Misjonsbefalingen de har mottatt ved troen på Evangeliet "ikke bare kan holde kjeft og ha sin tro for seg selv" slik jeg hører UDI har anbefalt når de returnerer kristne asylsøkere til land der det er forbundet med livsfare å vitne om Kristus og forkynne Evangeliet. Og jeg vet med meg selv at jeg lever blot ved tro, og uten den ville vært død for lenge siden, og har så til de grader lidd i denne verden at jeg for egen del regner Martyriumet som blir så oppskattet som det minste av alle offer. Når man dør er man jo fri og ute av denne verdens jammerdal en gang for alle. Jeg tror ikke på gratis Nåde, og har ikke vunnet den trosgave jeg har uten lidelse, egeninnsats og kamp, men hadde heller ikke kommet dit jeg står i troens visshet uten både den lutherske og den katolske Kirke og Mange forbedere og folk som gjødslet og vannet underveis.

Og det jeg har vunnet ved tro vil jeg heller ikke oppgi for noe i verden, så selv om sølibatets gave og frihet ikke er min aller mest foretrukne og tilfredsstillende livsform, og jeg alltid uten noen sinne å ha opplevd det har holdt den ekte hellige kjærligheten mellom to som elsker og står ved hverande og også forenes i kjøttet som den største jordiske lykke, er jeg faktisk der at jeg har gitt Gud beskjed om at jeg er villig til å stå over og leve i et livslangt sølibat, dersom en slik lykke ved anledning skulle friste meg og føre meg bort fra troen. For jeg vet at ingen timelig lykke er like verdifull som det som er å vinne hos Gud i evighet. Jeg har liten tro på uforpliktende tro og gratis nåde og slikt som disse liberale ørekløerne og også en del heller kjødelige pengegriske karismatiske colgatereklamepastorene forkynner: Først alt dette andre og alle verdslige og kjødelige goder, personlig økomonomisk suksess og feelgood religion på denne siden, melk og honning med sukker på, og så rett til de himmelske boliger i det øyeblikk man dør. Jeg har ingen grunn til å tro at det er slik det fungerer, og har liten tro på et sant kristenliv uten lidelser, motstand, motgang, angrep og prøvelser. Det må i såfall være et barns eller de fattige i åndens salige tro. Men Gud vil ikke at vi alltid skal forbli småbarn i troen som ikke tåler annet enn søndagsskoleteologi og åndelig melk. For vel er Gud god, og vel er Jesus mild og barmhjertig mot de små og skadde, de som lider ondt og syndere som vender om med anger og ydmykhet. Men Gud er også en grusom og rettferdig hevner, og denne verden er alt under dom. Da hjelper stilling og status og det navn man har av å "være noe" lite, for Gud ser til det indre, til hjertene og hjertelaget, og lønner oss heller ikke for fromme gjerninger, tiende og allmisser uten å se på intensjon. Jeg har snakket med enkle mennesker som ved legmannsforkynnelse har avsporet slik at de gir tiende ene og alene fordi de ønsker å bli rike, og at Gud vil velsigne dem med rikdom for en så egoistisk og materialistisk intensjon. Noen ser bare på fromhetsgjerninger og dømmer også andre hardt etter ytre synder uten syn for slike enkle fakta at noen synder som følge av andres misgjerninger og svik uten noen sinne å ha elsket synd eller syndet med fritt fortsett i det som kan kalles en fri villet synd, og at det også er fullstendig urimelig å dømme synder som er begått i situasjoner der det har vært en kamp på liv og død for å overleve som menneske, at det finnes unntakstilstander der rett og galt får mindre betydning, og at også sykdom kan frita for ansvar og skam.

Jeg har lidd så mye ved synd at jeg intet godt har å si om synden, men mine lidelser var og er ikke en straff for egne synder, jeg elsket den ikke da jeg syndet og jeg elsker den ikke nå. Fristes jeg er det det gode som frister meg i hjertet, og ikke kjøttet i seg selv. Mens noen av de som går for å være de aller fremste, prektigste og frommeste og gjerne vil ta seg godt ut for øynene til folk, er som glupende ulver innvendig og hadde veltet seg i synder de elsker og har sin lyst i dagen lang om de hadde anledning og kunne slippe unna med det. Om man er uten anledning til seksuelle synder fordi ingen av de man lyster etter er interessert er det heller ikke akkurat noen grunn til å rose seg av sin troskap og fromhet og skylde på kvinner som fristere når kvinnen selv ikke er fristet. Fanden er løgnens far, og noen løgner kommer iform av selvbedrag, innbilskhet og livsløgn. Og den som vil være stor for sitt egos og sin egen status og æres skyld, og derfor gjerne ville vært en helgen, er som regel de siste til å bli det. Gud står den stolte imot, og narcissisme og egosentrisitet er ikke av Gud. Den som vil bli en helgen må glemme seg selv og flytte fokus fra egoet til Kristus. Slutte å be Gud om å bli en Helgen, og begynne å spørre etter Guds vilje. Noen ganger må man vokse nedover og bli mindre før man kan få åndelig vekst. Jeg tror heller ikke helgener er så særlig opptatt av eller tenker så mye på seg selv som helgen. De tenker mer på Gud, Kirken og andre mennesker. Til syvende og sist blir vi jo slik vi har overbevisning om i vårt kristne håp alle helgener, ikke av oss selv eller i egen kraft eller gjerning, men blot ved å se Kristus slik han er utilslørt. For Han er så Hellig at den som skuer Hans herlighet blir fullkomment renset og helet, og likedannet med Ham i hellighet blot ved Hans avglans. Og sanne helgener som er ett med ham "smitter" også andre ved sin hellighet. Jeg har selv sett det. Det er nemlig en myte at man må være en helgen for å oppleve mirakler, få store gaver og bli vist store ting. Det er jo ikke oss selv men Gud det kommer an på!

Det beste var om ingen av oss syndet, men det er menneskelig å synde, for vi er svake vi mennesker. Og jeg siterer og sier som avslutning på dette, hjertens enig, de ordene min gamle gode Sogneprest engang lot falle : "Det beste er å ikke synde. Men om du ikke kan la være å synde fordi du elsker noen, så bare synd! For er det noe det er for lite av i denne verden så er det Kjærlighet!" Vi kan bare ikke gi sannheten på båten av den grunn, og erstatte Guds lov med Kardemommeloven.Det er ikke Gud, ikke den hellige Sannhet det er noe i veien med det er oss mennesker og han som er løgnens far det er noe alvorlig galt med. Mens Gud etter beste evne prøver å hjelpe, berge og veilede oss og føre oss på den stien som går oppover mot livet, som er til vårt aller beste, halser djevelen hakk i hæl og prøver å føre oss på avveie, myrde, stjele og ødelegge, flekke til, pervertere og sønderrive for den Onde kan verken tåle Sannhet eller å se noe som er hellig rent og godt uten å prøve å dra det ned i søla og ødelegge det, og det er Guds barn og de Han har utvalgt det går aller hardest utover. For verden elsker sitt eget, men vi som er barn av Guds rike er ikke av denne verden, derfor hater verden hvor Fanden er fyrste og de onde kreftene, maktene og Myndighetene herjer oss så inderlig fordi de står Gud imot og gjerne vil tilrøve seg, ødelegge, forderve, villede og drepe Guds eiendom! Og de kostbareste skattene han har er de små barna som tror på ham, så da sneik han seg likså inn i Kirka i Presteham, siden han ikke viker for noe hellig. Så ikke er vi som Kirke de rette til å fordømme andre Kirkesamfunn for det de gjør feil, men Troen og Sannheten kan vi uansett holde fast på. Vi må våge å tro, men ikke glemme å elske, og alltid håpe på og be om det beste.

Og jeg er frista til å si at når Dyden blir for påtrengende pietistisk og nevrotisk er det et større svøpe for Kirken og verre å være i hus med enn om "Den Høyhellige Dyden" simpelthen bare gikk og synda litt så det blei fred å få ;-) Jesus vet meget vel både at vi bare er mennesker og at det ikke er lett å være menneske, han har jo selv vandret rundt på planeten som menneske, og nå er han i verden som en Ånd som gir liv. Skulle ikke vi som kjenner ham og tror fullt og fast på Ham, våge å vitne om Sannheten, av frykt for "hva folk skal tro"? ;-)

Djevelen har ingen kjærlighet, han er en iskald djevel med grådig begjær etter den varmen vi mennesker er i besittelse av som er gitt oss av Gud, og alt det vi har alt nå og har i vente så sant vi tror på og følger Kristus. Alternativet er å gå til grunne og visne som gress som uforstandige dyr som mangler en udødelig sjel. Kristus vil dra så mange som mulig mot seg og inn i Guds nærvær og kjærlighet i evigheten adskilt fra alt ondt. Gud vil oss alt godt, og hjelper oss i vår svakhet når vi kommer til kort, tilgir om og om igjen. For selv om vi er Guds barn, selv om vi er kristne og har fromme fortsett og gjør så godt vi kan, faller vi og reiser oss faller vi og reiser oss, og vi stadig på ny trenge å fornyes og styrkes i Nåden ved Kristus, i nattverden og ved botens sakrament. Vi vandrer møysommelig videre på troens og helliggjørelsens vei, to skritt frem og ett tilbake, og kan ikke ta for store byks av gangen, for da går det galt. Noen ganger må vi heller ta noen steg tilbake, se hvor det glapp og hvordan det egentlig står til med oss og hva som feiler. Selv om vi ikke lenger synder i handling kan det være vanskelig å gi slipp på gammelt hat og nag, og virkelig tilgi der det er på sin plass å ettergi og be for våre skyldnere isteden for å fortsette å fastholde dem i gamle synder, slik at vi ved det også binder oss selv og hindrer egen vekst og utvikling.

Destruktive relasjonsbindinger som virker ødeleggende er et verk av djevelen, og vi vil stadig plages av gammelt hat og henforen ondskap om vi ikke evner å bryte den bindingen hatet og hevnlysten holder oss fast i, og da kan fortsatt de onde demoniske kreftene sitte og trekke i trådene i vårt liv. Men noen ganger tenker man bare "hvor grusomt, ondt og sykt kan det bli! Hvordan skal jeg kunne tilgi noe sånt?" Der har vi i vesten noe å lære av Afrikas kristne, som i mye og større grusomheter, mer vold enn vi har opplevd i vårt samfunn har vist en utrolig evne til tilgivelse og forsoning for synder så blodige og makabre at det er svært svært få av oss, som virkelig ville ettergitt, tatt til nåde og akseptert fullt ut som kristne mennesker som har gjort noe sånt. Vi er dem kanskje intellektuelt teologisk overlegne i europa, men i åndelighet aner det meg at de går oss en god gang. En ung afrikansk kvinne jeg snakket med fortalte meg også at hun hadde blitt rystet og opprørt over at kristne i Norge jevnt over ser ut til å tro at Jesus (muligens) kommer tilbake en gang langt i det fjerne etter at vi er døde, mens Afrikas kristne venter hans gjenkomst i egen levetid. Jeg tror faktisk mange av de som i Norge kaller seg kristne aldri har tatt høyde for som en faktisk realitet og trossannhet At han faktisk kommer, og tatt det så nært til seg at de Vekkes av tanken: Hva om det virkelig er Sant! Hva om han kommer i vår levetid! Er du forberedt? Vi får håpe vi er beredt når han kommer, så hjelpe oss Gud, for her skal ingen rose seg i overmot og tro seg trygge. Den dagen Jesus kommer tilbake bør alle og enhver skjelve i buksene og bøye seg! For noen blir det en fryktelig og gedigen overraskelse som de aldri hadde tatt høyde for, men Vi venter, og det gjør også muslimene. Så får vi se om det overhodet var noen av oss som "hadde rett" eller om vi hver for oss tok feil og dømte "de andre" som vantro og vilfarne, og om ikke Jesus til syvende og sist er alles Gud og Herre, uten at noen av oss kan gjøre mer rettmessig krav eller monopol på ham enn andre.

Gud har ALLTID rett. Mennesker tar OFTE feil. Og intet vekker mer hat og volder større skade mellom mennesker enn mangel på kjærlighet og godhet, fordømmelse og urettferdighet, og straff som rammer uskyldige offer, som var de ugjerningsmenn, mens de som begikk misgjerningen går fri, vinner ære og smiler fromt med englefine glis. Det er Mange, også blant Kirkens apostler og de som "er noe" i vårt hierarki som har mer og langt verre ting å svare for enn meg! Hele verden ligger som det står i Bibelen i det onde. Ikke slik å forstå at ikke skaperverket er vakkert og at også det gode finnes i verden. Men denne verden er virkelig ikke som den bør være, og måler opp med en ganske annen målestokk enn Gud. Så jeg er en av mange som aldeles ikke har noe ønske om at denne verden skal bestå, men heller finner en stor trøst i profetiene som sier at denne verden vil gå under, at all urett skal dømmes og vendes til rett og at de verste menneskene, de som bevisst gjorde andre mye ondt, begikk urett, utnyttet, utbyttet og misbrukte andre og påførte skade med lyst Vil bli straffet, og noen av dem støtt ut i det ytterste iskalde mørket, evig adskilt fra alt som er godt og uten noen sinne å kunne gjøre mer ondt eller røve til seg mer i grådig egoisme og begjær, om de var aldri så høyt på strå en gang mens de tråkket andre ned og aktet dem som intet. Den Guden jeg tror på er ingen Pusekatt, og han hevner urett! Og er dertil den "synskeste" av alle. Han vet absolutt Alt, både det som er i mørket og det som er i lyset, det som er på utsiden og det som er på innsiden, alle hjertets beveggrunner og det som ligger bak og under alle ting. Oss kan de lyve ondt på og klistre misstempel på ryggen på så mye de orker, det er "en del av gamet" når man går med Gud, noe man må regne med, så sånt er lite å bli forferdet og overrasket av. Ikke engang de man har gjort vel mot og berget livet på, kan man regne med når de er på fandens side.

De aller verste kan ikke tåle verken vår godhet eller at vi ikke løper med dem ut i allslags utskeielser, de hater oss simpelthen for vår hellige tro, uten at vi verken har talt dem imot eller presset den på dem og talt så mye om den når vi snakket med dem. For noen er det simpelthen bare Helt utålelig at det er noe som er hellig, rent og godt, som ikke lar seg trekke ned i søla og flekkes til. Får de ikke sin lyst med oss slik de ville er det ikke måte på for noen fryktelige mennesker vi er. "For hvem kan vel tåle at noen er bedre enn dem selv". Personlig blir jeg veldig glad når jeg møter mennesker som er bedre enn og har kommet lengre enn meg selv både rent menneskelig i livet og på troens vei. At jeg selv ikke har det så særlig godt hindrer meg ikke i å unne andre å ha det godt. Men noen er så avspora at dersom man avviser dem og ikke vil gi dem behovstilfredsstillelse fordi de selv ikke verken gir eller har noe å tilby gleder de seg storlig om de ser man har det dårlig, og misunner seg grønn om det går en godt. Jeg har da virkelig rikelig med problemer selv, så selv om jeg generelt er ganske godhjerta og snill somme tider et stykke over grensen til det dumsnille, er det virkelig verken min feil eller min plikt å ta ansvar for alle andres problemer, og gi så mye utover det jeg selv har å gå på til en hundkjeft som bare gaper og krever, og fint kan tale om "sin kjærlighet" når alt det dreier seg om er begjær og egen behovstilfredsstillelse. Men setter man til sist foten ned og grenser for hva man kan tolerere, og bryter kontakten er man så fæl at det halve kunne vært nok uansett hvor mye man har gitt og ytt, og hvor mange sjanser man har gitt dem fordi man brydde seg litt mer og på en måte mennesker som ikke kjenner andre former for kjærlighet enn forelskelse og erotisk ladet kjærlighet.

Vis dem nestekjærlighet og si nei til synd, sett grenser og krev at de oppfører seg som folk selv om toleransen er stor, og de føler seg lurt og bedratt og at man urettmessig har holdt tilbake noe de hadde rettmessig krav på og forventet, når de ikke engang hadde krav på noe av det de alt hadde fått i bøtter og spann, blot ved omsorg, godhet og omtanke. Takknemlighet??? Glem det! Utakk er verdens lønn. For noen er et godt hjerte som viser uselvisk omtanke nestekjærlighet, broderkjærlighet, agapekjærlighet kun noe de ser som en svakhet de potensielt kan suge noe ut av i egoisme og begjær, og enkelte har manerer Jeg virkelig ikke blir klok på hvor det å få en gave, synes å bli tatt som et løfte og en selvfølgelighet om at det kommer mer og flere gaver, og da får man jo ikke lyst å gi, men lurer mer på om de holder en for å være psykisk utviklingshemma blot fordi man er mer godhjerta, åpen, ekte og ærlig enn konforme mennesker som kun leverer høflighetsfraser og viser overfladisk interesse mens de på innsiden er kalde og uinteresserte, og sånn er ikke jeg og vil jeg ikke vere, så om det gjør meg "funksjonshemma" i verden er det vel nesten heller verden enn meg det er mest galt med. Jeg takler det meste og kan stå en kuling eller tre av, og har vært ute mange høstnetter og noen bikkjekalde vinternetter for å si det slik. Min erfaring er at det meste går bra så sant jeg ikke får FOR varme følelser for noen, men det er neiggu meg ikke lett å være menneske og kristen i denne verden! Min Tro er ingen sykdom, men et Guds barn, kristen og katolikk er like mye noe jeg ER som en homofil er homofil. Det er ikke noe som kan skilles fra min person, det sitter dypt og godt fast i ånd sjel og legeme, det kan verken bankes ut av meg eller medisineres bort. Men noen er så sqeer at alt som skiller seg litt ut og er litt anderledes virker avskrekkende på dem, og hvis noen har en rem av huden og et synlig lyte er man automatisk "no good, uten vett og forstand og potensielt livsfarlig". Lengre har vi ikke kommet i vårt fantastiske humane høytstående samfunn. - Men menn må gjerne gå i kjole hvis de egentlig er kvinner! Eller prester ;-)

Mange mennesker ser ut til å ha som "religion" at "VI TAR DET BESTE VI KAN OG FÅR MED OSS MEST MULIG KJEKT OG KOSER OSS MENS VI KAN VEL VITENDE OM AT EN DAG NÅR VI BLIR RIKTIG GAMLE, IKKE FØR, DETTER VI DØD OM OG OPPHØRER Å EKSISTERE SELV OM VI HELST VILLE LEVD EVIG UNGE PÅ DENNE DEILIGE JORDA FOR ALLTID. Mens jeg personlig syns livet i denne verden er en stor prøvelse, og helst ikke vil oppholde meg på planeten lenger enn høyst nødvendig. Men jeg ser det som en kristenplikt og tror det er Guds vilje at jeg skal leve og gjøre det jeg kan med de evnene, talentene og stumpene som er igjen av meg etter det hele, der og når jeg kan. De som ikke liker min katolske tro skal heller være glad jeg ikke er fundamentalistisk islamist, for da hadde nok et menneske med min psykologi og innstilling, som har livet så lite kjær og gjerne går opp i en "høyere sak og hensikt" stått i fare for å ende som selvmordsbomber. De som gjør det er sikkert overbevist om at de tjener Guds hensikt med det. Og det underbygger bare læren om at det er ulike åndskrefter i verden, som ikke alle er like gode, og at alle religioner ikke er like sanne. På samme tid har jeg kanskje mer til felles med en troende muslim enn jeg har med det sekulære velstandsmette lett underholdte Norge. Det er ikke dermed sagt at verden er så mye bedre andre steder. Verden er regelrett generelt ikke "helt god" og den blir heller ikke bedre av at noen rike har det helt topp, mens millioner av mennesker i verden har det helt for jævlig. Noen av oss lever regelrett ikke godt med sånt uansett hvor mye gods og gull vi selv måtte vinne, så da handler det mer om å bare holde ut tida si på planeten og gjøre det beste man kan i den situasjonen og med de begrensede mulighetene man har, og ikke kaste bort de gyldne sjansene man får. Men jeg er temmelig temmelig bombesikker på at selv ikke en garva hardcore masochist ville gått etter i mitt spor og levd det livet jeg enda er i ferd med å leve. Det er begredelig, og at det var så mye som er blodig urettferdit, skakt og skeivt og helskrudd, ticky tacky løgn fassader og forbanna dikt i den delen av verden som vi kan kalle "Norge" og at noen mennesker faktisk måtte leve på eksistensminimum og matmangel under elendige kår "i Norge hvor alle har det så godt og får den hjelpen de trenger når de trenger den og at det fantes så mye sosial elendighet her hjemme hadde jeg i utgangspunktet virkelig ingen anelse om da jeg kom til Stavanger engang uten noen sinne å ha hatt planer om å bosette meg her. Det har virkelig vært mange tøffe harde, absurde og seige runder! Men ENDA SIER JEG IKKE TAKK FOR MEG! I`m on a Mission! ;-) Jeg prøvde å ta mitt eget liv sånn ca 20 ganger eller deromkring, men Gud ville visst at jeg skulle leve. Og tatt i betraktning av hvor utrolig mange gale folk jeg har møtt i Rogaland, hvorav mange går for å være friske, har jeg vettet forholdsvis intakt. Så da får jeg gjøre det da. Leve! :-)

Det finnes grenser for alle, og jeg har pigede blitt kjørt over en hver tålegrense og fått min strikk trukket og strukket til ytterpunktet. Så det er klart at da smeller det når man slipper og sier nok er nok. STOPP! Men jeg har ikke endt opp som noe rabiat voldelig monster av den grunn, og prøver hele tiden å søke mot og alliere meg med de gode kreftene, og sloss mot de destruktive. Det er ikke alle mennesker med alvorlige posttraumatiske lidelser som har de ressursene og kontakt med de motkreftene som gjør at man kan holde igjen. For det er klart at der uretten og tapene har vært store, og likeså smerter langt over allminnelig menneskelig tålegrense og man har blitt utsatt for "det meste" Har man en "Hulk" et sted inne i seg, men har jeg vært fit nok for survival i de ekstreme situasjonene jeg har vært i, og har Gud ført meg helt fram hit, så står jeg det av. Verre enn det engang var kan det ikke bli. Folk som har overlevd "helvete på jord" er som regel ganske fryktløse etterpå, og døden er det vi frykter aller minst. Jeg tror i en ting jeg deler innstilling med den overlevende KZ-fangen jeg vokste opp med som nabo; når de ikke klarte å drepe og ta rotta på oss, og vi uansett hva de tok og lot oss gjennomleve av lidelser og hvilke merker vi bærer av det på kropp og sinn, og fortsatt er i livet har det livet en egenverdi uansett hva andre tenker tror og hvordan de rynker på nesen og stigmatiserer de som er skadet uten at vi selv har gjort så mye ondt i det hele. Hans "synd" mot nazistene var å jobbe for en illegal avis, så om folk hater meg for det Jeg skriver om ting som ikke er så edelt, godt, vakkert og humant i vårt land heller, er vi i samme båt.

Fordi han var skadet og det kan virke som enkelte mente han hadde spedalsk smitteeffekt siden han hadde blitt kastet på likhaugen i leiren da de trodde han var død, kunne det lokalsamfunnet og den moren som til stadighet snakket om nestekjærlighet ikke akseptere ham og be ham i hus, mens den lille jenta som hadde fått med seg såpass mye at jeg skjønte at han hadde lidd noe grusomt og synes så synd på ham at jeg tenkte han kanskje ville ha ei lita jente på besøk som ga ham en bukett markblomster desverre var så lydig at hun spurte sin mor om lov, og dertil så lydig at den stakkars snille kloke gamle mannen de holdt for å være en lettlurt idiot de kunne svindle med å underby han på bruktbilene han fikset og solgte, aldri fikk noen lita jente på besøk som brydde seg litt om han og i nestekjærlighet ville gi ham en bukett markblomster. Det hadde jeg unt ham, og mer enn det! Men denne verden vi lever i kan være så brutal, hjerteløs og grusom. I Norge! I Stavanger! Og jeg vil ikke være sånn, så da syns jeg i likhet med Fritz Nyland det bare er bedre å la dem tro jeg er en lettlurt idiot og heller holde meg litt for meg selv, om "det gode borgerlige selskap" ikke kan tåle meg. Jeg tror jeg er "litt i slekt" med den konsentrasjonsleirfangen, men heller ikke blandt dem skjønt de alle led samme grusomme ubarmhjertige brutale uforskyldte skjebne i leirene var alle like gode som den mannen. Noen blir så ødelagt at de blir onde av det, og får varig svekkede sjelsevner. Slike kan skade andre igjen, om man går inn i en nær relasjon. Jeg har heldigvis fortsatt hele sjelsapparatet inntakt, men henger det på Kjærligheten og Gud selv at jeg enda har et følelsesliv og en sensitivitet i meg og verken er "innhul" eller kald og hard som en stein. Jeg kan bli varm og kald, kan føle med andre og bli såret, men noen ganger hoster hjertet mitt litt og truer med å stenge ned systemet, for enkelte ting er bare for ondt og gjør for vondt. Og enkelte overtredelser om noen trår meg for nære og krysser en grense jeg trodde jeg hadde trukket klart og tydelig opp, kan somme tider gjøre meg så fly eitrande forbanna og rasende at jeg må ta meg sammen for å ikke "knuse skallen" på slike syndere.

Jeg skriver, jeg kan like gjerne skrive om det just som det er, slik som jeg tenker og går ut fra at det i begrepet ytringsfrihet nettopp ligger en mulighet for "andre stemmer", de stemmene mange bare ikke kan tåle å høre, stemmer som sier noe helt annet i enn annen form enn det man "kan si". En stemme som ikke føyer seg inn i koret av politisk korrekt, opplest og vedtatt stuerein av det sosialdemokratiske flertallsdiktaturet og andre som måtte mene å ha monopol på meningsbærende ytringer i det offentlige rom, en stemme som bare sier det uten tanke for å tekkes publikum eller få flest mulig likes, som er fullstendig klar over at for tandre rogalendinger blir selv gamle damer fra Bergen for hard kost i klare meldinger og direkte tale så det er jo nesten rart DNK ikke etter folkeopunionen har gjenopptatt eksorsismepraksisen de la på is en gang på 70-tallet for å "drive ut nordlendingen". For man kan da ikke bare komme her og tråkke på den stolte lokalpatriotiske tissen og enda til angripe hellige kyr som feminister og humaetikere, eller mene noe som helst "vi" ikke liker og er helt enige i. "Det går bare ikke an". Neimen, Har du sett på Fanden. Det Går jammen an! Men det resulterer nok neppe i noen byste på domkirkeplassen eller enda så troende jeg er så mye som et ørlite miniatyrepifati i Domkirken, men der sneik jeg meg viss jaggu meg inn bakveien med et blogginnlegg under et arrangement med selveste den nye Biskopen. Jeg var der ikke, men stoler på at gode kristne ansatte i Domkirken ikke ser noen som helst grunn til å lyve om slikt. På den ene siden var nå det en ære. På den andre siden kan man jo spørre seg hvordan det står til åndelig i den menigheten om de må ty til forkvaklede katolske smårollingers åndsverk for å fø fårene, småfuglene og kråkene. Var nok noen "det for en liten faen i" som tenkte: Er vi ENDA ikke kvitt henne! Nei du skjønner, Meg blir man ikke kvitt så lett, og jeg har et såpass godt forhold til min Far at den som virkelig er alt anna enn snill og gjør denne lille nissen fortred med urett må passe seg litt. Gud er ikke helt til å spøke med! Jeg slår ikke, men det hender Han gjør det. Gjør man generelt godt derimot har man intet å frykte fra den kanten. Man kan si hva man vil om et liv overgitt til Gud i tro, men Kjedelig er det virkelig ikke! Dere skulle bare visst :-)


 

 

 

 

Hvor SÅRBAR kan man våge å vise seg?

Jeg beundrer mellom flere ting ved den mannen, salig avdøde Broder Arnfinn Haram, en kapasitet av de sjeldne som til fulle utnyttet sin manndoms kraft i sitt arbeid og virke som dominikanermunk, forfatter og skribent, det motet som ligger i hans dikt der han vakkert formulerer og roper ut sin nakne sårbarhet og lengsel.

Jeg er også katolikk, og lever selv i sølibat. Men mitt sølibat kan ikke helt sammenlignes med det vigslede sølibat. For mitt sølibat er et valg og en gave å foretrekke fremfor promiskuitet og et seksualliv løsrevet fra hjerte og emosjonell tilknytning, men jeg er nok ikke den som hadde latt kallet og kjærligheten til Gud trumfe den jordiske kjærligheten mellom mann og kvinne. Jeg har bare aldri funnet den! Jeg har aldri hatt noe bedre alternativ enn sølibatet å velge. For Presten, munken eller nonnen er kanskje sølibatet et offer. De fleste av dem er sunne og sterke og kunne vel ha giftet seg om de heller ville det. For meg er sølibatet en Nådegave, en frigjøring fra et liv jeg aldri har hatt noe ønske eller glede av å leve som som slave under synden. Hadde jeg elsket seksuelle synder, og det var hva jeg lystet etter hadde jeg ikke valgt og omfavnet sølibatet.

Så ifht hor blot for kjøttets skyld er jeg temmelig skuddsikker, det frister fint  lite uansett hvor flotte kropper som byr seg fram! Kjærligheten derimot kan friste meg over evne! Sånn sett er det jo for syndefallets del godt at jeg ikke fristes til å forelske meg i "Gud og hver mann" og at hjertet mitt heller setter for høy enn for lav standard, selv om jeg ikke vinner i  Lotto ved det. Er man kristen så er man kristen og gråter ikke når Guds bud og vilje trumfer lystene. For han gjør både fristelsen og utgangen av den slik at man kan tåle det. Det trenger man slett ikke være jomfru Maria for å anerkjenne ;-) Såpass from er det mulig å være selv for en synder av kjøtt og blod som meg! Men de som legger alt på seg selv, egen styrke og strev vil nok kunne slite seg ihjel på fromme bestrebelser uten å lykkes! Går man Med Gud er ikke budene tunge. Man ser at de er til retledning, til eget og andres gagn og slett ikke noen "byrde" pålagt en av verken Kirken eller Gud selv. Jeg kan ikke si at synd noen gang har utrettet noe godt og etterlatt god smak i munnen i mitt liv, så det er virkelig ikke livretten min! Ikke er jeg heller noen helgen uten synd, men sølibatet er et frivillig foretrukket valg blant tilgjengelige alternativer og sånn sett ikke "vanskelig". Jeg er ikke en av de som lever i sølibat for egen prektighet og fromhets skyld, mens jeg i virkeligheten er som en glupende ulv innvendig som helst ville fråtset i hor. Sånn sett er jeg renere enn slike som fremstår som den katolske renheten og prektigheten selv i det ytre, mens det putrer og koker innvendig av urenhet og begjær og de for sin egen del, "om det ikke var for Gud" helst ville levd et liv i synd og last. Det er ikke det mitt hjerte begjærer! Men det var nok av ulv som ikke klarte å se noe som var uskyldig rent og hørte Gud til uten å flekke det til, rive det i stykker, dra det ned i søla og føre det i uløkka mot egen vilje. Jesus satte meg i frihet og reiste meg opp fra det det de gjorde mot meg så jeg slapp å lide en tilværelse jeg aldri hadde valgt fritt selv. Jesus er ved Kirken en kvinnefrigjører stikk imot det verden påstår! Iallfall for meg! Men det er nok av dem som står med stein i hendene og harde fordømmende hjerter mot ulykkelige kvinner og misbrukte barn som er gjort til syndere for onde ugjerningsmenns skyld uten å vite bedre, også i min Kirke! Jesus derimot er vår beste venn! Han kjenner jo alle tings årsak og sammenheng og vet hvordan det står til med det som ikke synes på utsiden. Han ser ikke bare på det ytre livet og synlig synd! Jeg er virkelig glad for sølibatets nådegave! Det er ikke alle forunt!

Lengselen og savnet er nok unasett en del av enhver sølibatærs liv.

Jeg har gjennomlevd ekstremt mye vondt og smertefullt i livet. Og om jeg aldri har fått klaff i kjærlighet, har jeg i alle fall elsket så mye, så sterkt og lenge at jeg har lært en hel del om kjærlighet. Og jeg har tro på ekte kjærlighet som en positiv transformerende oppbyggelig kraft, som unasett hvor ulykkelig den er og selv om den man elsker er en djevel, selv om den vender aldri så tomt og goldt tilbake og blir aldri så mye misbrukt og utnyttet til ondt og koster den som elsker all verdens lidelser unasett gjør noe med Den som elsker, bygger en opp og viser en på vei. Men den veien var i mitt tilfelle livsfarlig, så jeg vet at kjærlighet slett ikke er noe som er til å spøke med, verken forelskelsens galskap, eller den dype modne agapekjærligheten. Den koster! Noen ganger kan man bli så avsindig i smerte og kjærlighetssorg at man forbanner kjærligheten og vil jage den på dør.

Men vet dere hva? Når man har vært gjennom ekstreme påkjenninger og blitt utsatt for ondskap og urett skal man være glad for smerten. For den er et tegn på liv. Det gjør ikke vondt i et dødt hjerte!

Unge hjerter velger ofte uklokt, og mitt hjerte er av det slaget at om jeg først elsker så tåler den kjærligheten mye og går ikke bare over av seg selv om den ikke finner gjensvar. Så jeg ble stående i en ulykkelig destruktiv ubalansert og helseskadelig nær relasjon, ikke fysisk forhold,  til en mann jeg elsket og ytte for i 15 vonde år hvor han nøt godt av det min kjærlighet ga i fra seg og dro den til sitt ego som var det kjernen i et sort hull som ikke slapp noe lys ut bare slukte det. Det var ikke min kjærlighet det var noe i veien med, men noe som er så alvorlig galt med den mannens sjel at om jeg ikke med Guds hjelp hadde klart å bryte hadde han ikke gitt seg før min sjel var slukt av det mørket og den tomheten han må ha inni seg. Å "elske Fanden" er som å skvette vann på gåsa, det gjør ikke ham et døyt bedre, han bruker det mot deg for alt det er verdt og til eget gang og tar gjerne ære av den med. Han overså det faktum at Kjærligheten er av Gud, viser vei til Gud og forener en med Gud når den er modnet til agapekjærlighet og at Gud selv setter ned foten i slike tilfeller når "fanden er på ferde" og gjør seg selv til storkar på bekostning av andres kjærlighet og godhet og i tillegg gjør giveren ondt. Ved min kjærlighet vokste jeg meg stor og sterk selv om han jeg elsket ustanselig tråkket meg ned, og i kjærlighet og tro bygde jeg huset på fjell. Så idag er det jeg som står støtt og han jeg elsket som henger i en tynn, tynn tråd. Men jeg Tok skade av det! Og når man så til de grader har gitt av seg selv og undekastet seg et annet menneskes kontroll, makt og dominans i følelsenes vold, er det en kamp å ta tilbake egne følelser og seksualitet i privat eie uten å få en ubehagelig følelse av at den faen puster en i nakken og vekker angst, selv om han forlengst er ute av livet og ikke lenger har noe i meg. Menn som har et behov for å kontrollere og dominere kvinner, har ofte selv opplevd kontrollsvikt og har angst for tap av kontroll. Slike kompenserer egen tilkortkommenhet og utilstrekkelighet som mann ved å hevde seg i et undertrykkende, krenkende og manipulerende maktforhold til de kvinnene som er så ulykkelig å havne i klørne på dem i en sårbar livsfase. Så egentlig står han svakere enn meg. Han er i mitt liv bare "skyggen av en demon fra fortiden" som spøker i bakgrunnen, men som viker mer og mer. Han må bare pelle seg vekk, og krype ned i hullet han kom fra, tilbake i mørket!

Jeg tror på kjærlighet som den beste medisin. Men den medisinen jeg trenger kan jeg ikke be noen lege om, bare håpe på og drømme om.

Mange er så bortskjemte at de ikke er takknemlige over det de har og tar det som en selvfølge og nærmest anser det som traurig hverdagskost.

Jeg derimot hadde ansett det som en umåtelig stor lykke og oppfyllelsen av en drøm jeg har hatt hele livet å simpelthen en dag å komme i posisjon til å kunne krype trygt inntil en snill og god mann jeg kan kalle min, som er glad i meg og har omtanke for meg og vise versa, men det er heller ikke en hvilken som helst mann som kommer i posisjon til det i mitt liv. Fysisk nærhet med menn jeg ikke elsker kan jeg få så mye jeg vil av, men avstår. Om en hvilken som helst mann hadde gjort susen hadde situasjonen vært helt anderledes. Jeg er meg, ressursrik og intelligent, "spesiell" og bulka og skakkjørt så det rekker, men har bevart de finere strengene i mitt sjels instrument som bare noen med "litt mer og litt større følsomhet" kan spille på. Her gjør "livets trailersjåfører" liten lykke. Det skal mykhet mildhet og trygghet til før jeg tillitsfullt kan gi meg hen varmt og mykt til en mann etter alt det jeg har opplevd. Og en kvinne som meg, med så store traumer, så stor svakhet, så mange sår og samtidig med så stor styrke og kraft, er nok heller ikke den enkleste. Dertil er min tro ikke til å komme utenom. Så selv om jeg har mye å gi er jeg ikke for dvaske pisslunkne pyser, overfladiske åndspygmeer, stakkarslige primitive neandertalere som tror de er faen til karer, bikkjer. tertefine dukkemenn som bare tåler det man pakker inn i glassvatt, og uerfarne smågutter som ikke kan ta ansvar verken for seg selv eller andre, og har ingen intensjoner om å strø flere perler for svin! ;-) Jeg er heller ikke østeuropeisk prostituert så meg vinner man ikke med gods og gull, men uansett økonomi skyr jeg dem som ikke holder en viss orden på den. Frk. Bårdsen krever sin mann med kjærlighetens mot, og det må tåle allminnelig dagslys, være gjensidig, forpliktende og ekte! Så sjansen for å finne Den Rette er omtrent like stor som å finne nåla i høystakken eller vinne i Lotto ;-)

Jeg hadde faktisk parkert den drømmen i et sølibatært liv med fokus på bønn som jeg levde godt og trygt med, da kjærligheten i et ubevokta øyeblikk med guarden nede og uten at jeg så det komme snek seg inn bakveien og laga masse trøbbel igjen. Feil mann! Skivebom! Skjønt hjertet da gjorde et vesentlig bedre valg av mann enn i ungdommen utløste det en katastrofe, et jordskjelv i mitt kristenliv hvor noe flytta sånn på seg at jeg ikke fant tilbake til den kontemplative roen igjen og kom litt over i en annen mer uforutsigbar kurs. Men det er som de sier. I enhver krise ligger det en mulighet. Så jeg vender blikket mot livet igjen, og her spirer og gror det "nytt liv av daude gror", og skjer så mye forunderlig at "jeg som er hundre år" føler meg litt ny i livet. Og Gud er med meg, og har Velsignet meg raust. Men Lett eller smertefritt er det ikke ;-) Og jeg har en sørgelig uhelbredelig dragning mot fløtepuser og gamle svisker ;-) Smelter på tunga som karameller! Søtt og livsfarlig. Man kan få skikkelig tannpine av det! Sånne friker meg mer ut enn dommedagsprofetier. Fanden på direkten i all sin gru kan eg motså, og varulver er jeg ikke redd for, men Fanden har altså funnet mitt svake punkt og vet å friste meg med det jeg liker aller best. Best å knipe munnen igjen! Sånn helt rabiat hardkokt er denne kvinnen altså ikke! Hjertet mitt er ganske så Rødt, og noen ganger kan selv fromme sølibatærer bli "kjøttsultne", og da er det best å søke dekning om man er from og vis! Sånn sett er det vel bare en fordel at "polardyrets villskap" kan skremme fanden på flatmark og få fullvoksne menn til å skjelve litt i buksene. Hvordan skulle det ellers gått!

Men denne dama her er ikke "en ond og farlig heks" andre steder enn i fantasien til små menn, som siden jeg var så godhjerta, myk, føyelig og omsorgsfull at de begynte å oppføre seg som femåringer og tøyde strikken min over alle grenser, og tråkket meg ned som en dørmatte viss livssfunksjon var at de skulle tørke av sine fanatastiske maskuline tær på og føle seg faen til karer, før jeg sa "Nok er nok" og satte stopp. Og da kan selv de snilleste jentene bli nokså rabiate, virene og mannevonde i tiden etter noe slikt! Det er greit at Guds kjærlighet er uutømmelig og ubetinget, men jeg er da virkelig ikke Gud heller! Og tror Gud syns aller minst om menn som helst vil se seg selv i Guds sted. Da snakker man om Faen!

Jeg "strøk på hekseakademiet" fordi jeg er kristen ;-) De virkelige heksene bare tar det de vil ha by all means uten hensyn og moral. Ingen selvsabotasje og moralske strider der i gården. Men selv om jeg kan stå av en stiv kuling fra sydvest og vel så det, skal det litt av en mann til å stå i det med meg. Men de Finnes! Og det er ikke nødvendigvis de barskeste mest hardbalne og dominante manne-mennene som er de tøffeste og best skikka i kjærlighet og når det kommer til kvinner som meg! Det er heller ikke de jeg søker. Slemme menner banke eg! Skikkelige Good guys har intet å frykte. Man kødder ikke med en ekte Helt! Begjær er det alltid masse trøbbel forbundet med, men den ekte edle kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt og forsynder seg ikke. Kan ikke! Sånn er det med den saken. Er helten ridderlig nok får man prøve å oppføre seg litt som en veloppdragen prinsesse, men det blir bare nesten. For denne dama her vil nok alltid uavhengig av all verdens professor Higginser fortsatt forbli en litt uregjerlig og uforutsigbar Miss Doolitle. Aldri helt strigla. Aldri konform! Om noen "får meg" får han neppe et kjedelig liv! Jeg derimot setter Trygghet over spenning.

Det er ikke lett å være liten, svak og sårbar når man oftest er den sterkeste som vet best og forventes å ta hensyn til andres svakhet og sårbarhet uten selv å ha noen å lene seg til, for om den man lener seg til ikke tåler vekten, svikter eller bare ser sitt snitt og misbruker ens svake øyeblikk til egen behovstilfredsstillelse og forlystelse, og så bruker det mot en for alt det er verdt, er det bedre å støtte seg til Gud alene.

Sølibatet er en Nådegave som er vanskelig å skjønne for den som ikke har fått den. At noen frivillig velger å leve i seksuell avholdenhet og også er istand til å leve og fungere godt med det, selv om de har like mye naturlig seksualitet i seg som andre, går over fattevnen på en del mennesker i vårt samfunn. Jeg ville helst ha foretrukket kjærligheten og ekteskapets livsform. Men av de alternativ jeg kjenner og har hatt tilgjengelig, er sølibatet virkelig å foretrekke. Så for meg er det på ingen måte en "kirkelig påtvunget livsbegrensning", heller ikke noe offer for troens skyld. Det er en gave og det ligger muligheter i den gaven som heller ikke de som ikke får den kjenner. Seksualenergi kan sublimeres i arbeid og skapende virksomhet. Det er ikke uten grunn våre munker og nonner har vist en slik formidabel arbeidskapasitet gjennom tidene at de har ytt betydelige og avgjørende bidrag i alt fra teologi, kunst, filosofi, litteratur til moderne vitenskap og medisin. Uten ved tro å vie seg til den livsformen der sølibatet er en del av pakken, hadde de neppe utrettet en brøkdel så mye! Mennesker som derimot tvinger seg selv eller uten egen vilje tvinges av andre inn i en sølibatær livsform de ikke er kalt til som går i egen kraft, vil imidlertid sjelden eller aldri vil vellykkede, sunne sølibatærer, for seksualiteten er en sterk psykologisk kraft, som om den fortrenges heller enn å integreres og kanaliseres sprenger seg frem på andre områder, gjerne i form av nevroser, som kan være ganske utålelige både for den det gjelder og noen ganger enda mer for omgivelsene. Da kan man fristes til å si det var bedre om de heller begikk en normal, naturlig, voksen seksuell synd, enn å begå enda verre synder og volde mer skade ved alvorlig nevrotisk, sykelig adferd, strenghet og pietisme, ekstremt rigid kontrollbehov gjerne med kompulsive episoder av kontrollsvikt som går ut over uskyldige. So Not good! "Det får være måte på religion"!

Gud elsker og aksepterer oss som de Menneskene han har skapt, og vil ikke at vi skal bli som marmorstatuer. Han har heller ikke skapt oss som engler, men som mennesker av kjøtt og blod, så det er ingen grunn til å forakte eller nære angst for kroppen. Seksualiteten er også gitt oss som en gave når den forvaltes godt, så i mine øyne er det intet "seksualfiendtlig" implisitt i den katolske tro slik utenforstående hevder, men i individuelle og endel miljøklimatiske katolske soner vil du nok finne endel usunt og mye seksualangst, som kanskje mest handler om mangel på nærhet, hvor kroppslig intimitet blir til noe truende, og deler av følelseslivet demoniseres. Det er mye ille som skjer der seksualiteten leves fritt ut uten grenser og moralske rettesnorer, men det kan bli like ille i motsatt grøft! Hvis man begynner å se hekser, Jesabeler og forførende demoner ved høylys dag der de IKKE er, og mister syn for og kontakt med realitetene, er det ikke behov for eksorsisme, heller for psykoterapi og medisinering ;-) De frommeste og helligste sølibatærene jeg kjenner er kjernesunne, robuste mennesker med beina på jorda og tydelig tilstedeværelse i kjøtt og blod uten angst for det menneskelige, seksualiteten eller kroppen, ikke nevrotiske anemiske individer som kun lever i hodet! Jesus både åt og drakk og menget seg med allslags folk, ikke var han sykelig opptatt av rituell renhet heller, og hadde intet problem med å ta imot fysiske kjærtegn fra "hu der syndige". Og han er prototypen- Alle mannlige kristne sølibatærers forbilde. De fleste har en lang vei å gå før de blir likedannet med ham. Men for å bli en helgen, må man først bli menneske! Han oppfordret datidens "ûberfromme" til å rive ut steinhjertene og skaffe seg et kjøtthjerte, ikke til å rive ut kjøtthjertet og skaffe oss et steinhjerte av frykt for synd. Og jeg regner med han sier det samme idag. For ikke bare er Han igår og idag den samme, menneskene er også seg selv nokså like slik de var i Evangelisk tid. Noen slik og noen slik. "Finn deg selv i Evangeliet" ;-) For meg fremstår det også som om Det Gamle Testamentet gir en oversikt over de fleste mennesketyper, arker og livstema i interaksjon med Gud. Også sekulære psykologer burde ta seg bryet med å lese Bibelen, for den sier ikke bare noe om Gud men veldig mye om Mennesket! Du ser Gud er mer opptatt av menneskene enn mange mennesker er av Gud og også av andre mennesker. Og Han bryr seg! Sånn sett er Gud "den store humanisten" og på ingen måte mer interessert i "et lite lukket eksklusivt mannsfellesskap av spesielt katolske og erkefromme katolske prester" enn av "tollere og skjøger" :-) Han gjør ikke forskjell på folk på grunn av ytre ting, stilling og status på denne verdens vis, heldigvis!

Det er sjelden de alle kjente syndene til fordi de lå klart i dagen, mens årsakene bak kun var kjent av Herren, som har mest å frykte når Gud er på ferde. For de verste syndene begås i mørket og holdes skjult, de verste ulvene går i fåreklær, og Fanden selv snakker aldri sant og er en mester i illusjoner, men Gud ser alt, Jesus så rett gjennom det ytre og til det indre og alle hjertets beveggrunner og kjente alle tings årsak og ingen kunne lure eller holde noe hemmelig for ham. Derfor så De skriftlærde og Fariseerne som nøt høy status i samfunnet Jesus som en trussel, for han visste hvordan det var med dem, mens folket vandret rundt og ante fred og ingen fare som var de hvitkalkede graver. Og den Hellige Ånd, Kristi Ånd, virker sterkt i verden i vår tid, og ingen må tro seg trygge på at deres mørke hemmeligheter ikke vil bli kjent. Gud selv drar sløret til side, bit for bit så det som har vært skjult fra tidenes morgen blir åpenbart. Så det Er virkelig endel folk som har all grunn til å skjelve i buksene, men de bør vite bedre enn å tro det nyttet å rydde en og annen som meg av veien for å skjule seg. Gud kan de uansett ikke skjule seg for, og det "hjalp jo fint lite å korsfeste Jesus" ;-) Klakk ned En "profet" og Gud reiser straks opp en ny. Ingen vinner mot Gud! Skal man vinne må man gå Med Gud, selv krype til Korset, selv komme til Lyset! Det nytter ikke å sitte å gjemme seg i mørket og tro seg usett. Det nytter ikke engang å gjemme seg bak skriftemålet om det er begått en urett hvor Gud selv vil vende retten til seier, og om menneskene skjønte det og fryktet Gud ville de slutte å te seg så tåpelig, gjøre ondt, skyve skylden over på andre og forstille seg som "lysets engler vasket ren i og gjemt i andre synderes blod". Gud er ikke helt god å komme ute for om man har ondt i sinne! Og den som virkelig tror seg uten synd har nok bare et noe forstyrra narcissistisk selvbilde, for vi har Alle syndet! Selv våre største helgener syndet før de ble helgener! Og felles for de Største i Bibelen, som Kong David og Paulus er at de vitner åpent om sin egen synd og Guds Nåde og barmhjertighet. De skjulte seg ikke for å fremstå best mulig i andre menneskers øyne, de utleverte seg selv, og prøvde ikke gjemme seg bak andres synd. Kong David ga heller ikke Batesba skylden for sitt eget begjær! De ydmyket seg for Gud for øynene på folk og erkjente sin synd, sitt fall, sitt svik, sin vilfarelse og løftet Guds navn høyt, ikke sitt eget. Derfor har de blitt stående i opphøyd stilling gjennom tidene. Og der har mange noe å lære.

Mange burde også begynne å innse at de allminnelige klassiske seksuelle svakhetssyndene i normalområdet mellom voksne frivillige samtykkende parter faktisk ikke er de verste syndene, og om det også er kjærlighet med i bilde tror jeg Gud ser nokså mildt på slikt, selv om synden er og blir synd, og alltid vil ha noe negativt ved seg og få konsekvenser enten man ser de eller ikke. "Den kalde ondskapsfulle, egoistiske kyniske synd" er under alle omstendigheter verre enn "en varm blodrød synd begått i kjærlighet". Jeg vil ikke anbefale synd. Men tror Gud elsker syndere som syndet av kjærlighet uten ondskap, om enn de brøt Hans bud høyere enn "iskalde fromme steinhjertet som voldte skade på andre menneskers sjel og helse med sin hardhet og fordømmelse". Ikke fordi jeg kjenner Guds tanker som mine egne, men fordi jeg kjenner Gud som en Kjærlighetskraft, en omsorgsgiver og trøster, en varm og levende ånd, en God og barmhjertig medlidende Gud som gråter over sine barns lidelser og nød, men også som en Mektig, Veldig Hellig fryktingydende Høy og Allmektig Gud, som også kan være en grusom hevner i sin rettferdighet. Og som i motsetning til oss mennesker og menneskelige domstoler kjenner absolutt alle sider og momenter ved enhver sak og Alltid dømmer helt Rettferdig. Jeg Frykter Ham. Men jeg er ikke redd Ham! Det har jeg ingen grunn til å være slik jeg kjenner Ham. Jesus er min Frelser og tilflukt, Han har aldri gjort meg ille, mistrodd eller sveket meg. Han kjenner meg, Han vet hvem jeg er! Han vet hva jeg har lidd! Og om alle andre svikter og alt butter imot, svikter Han aldri i evighet. Så å bli holdt for å være idiot for Hans skyld tåler jeg helt utmerket.

Jeg er ikke så veldig opptatt av hva "verden" tenker og tror og hvordan de bedømmer og vurderer ting, for jeg tilhører ikke han som er i denne verden, jeg er barn av det Riket som ikke er av denne verden, der Jesus er Konge og Fredsfyrste og ting måles opp med en annen og åndelig målestokk, og ikke på verdens vis. Så om verden tenker "hu har tørna" so be it, for jeg mener verden vi lever i er fullstendig på tur, og syns menneskene er tåpelige i sin opptatthet av det som skinner i øynene, lett meningsløs underholdning, ytre ting, stilling og status og ser seg blinde på uvesentligheter mens de taper det viktigste som betyr noe og virkelig er verdifullt av syne til fordel for "gull og tull" forbruk og konsum og kortvarige nytelseskick som stadig må gjentas og "økes i dose" for at de skal få "fixet" sitt enten det gjelder sex eller "popularitet og likes" eller på det materialistiske området, på det kulturelle området, på reisefronten, på "de spesielle alternative heksekunstlapskaus peak-experiens arenaene eller hva det måtte være. Alltid på søken etter noe "større, bedre, mer, mer intenst, mer stimuli, flere og sterkere sanseinntrykk siden de blir så numne etter hvert av alt det er så alt for mye av og alt for mange sterke inntrykk at det aldri blir sterkt nok" som nok egentlig bunner i en åndelig sult og indre vakuum der Gud skulle hatt en plass. Så hvem er de største idiotene?

De som har kjærlighet og hell i kjærlighet, elsker og blir elsket og får det til å fungere, skal være glade. For Det er strengt tatt det mest verdifulle og kvalitativt beste i livet, ikke det som kan kjøpes for penger! Jeg skulle gitt hva som helst untatt troen for å være der! Men kjærlighet kan verken "produseres", "bestilles", "komanderes" etter egen lyst og vilje, og er ikke "behovsprøvd". Den er som en levende organisme som har sin egen vei og vekst som ikke alltid stemmer verken med den rasjonelle fornuft eller egen vilje og spør ikke om det passer heller. Men jeg Tror på den! Og at den er den "mirakelfaktoren" som kan gjøre det umulige og usannsynlige mulig fra tid til annen når den tennes i to hjerter og ikke bare det ene. Og om Den virkelig slår til i mitt liv, tviler jeg på jeg vil "stå på krava" om det skulle vise seg at alt ikke stemmer med fornuften og går etter boka! Med en tro som Min må jeg da virkelig kunne holde muligheten åpen også for et slikt menneskelig mirakel som ekte, gjensidig kjærlighet. Den som bare "inntreffer hvert hundrede år" ;-) Jeg er da ingen pingle i romantikk heller! Jeg står ikke tilbake for noen latino i kjærlighet, så sånn sett er det helt passende at jeg er katolikk :-)



Og den eneste som syns livet og kjærligheten er vanskelig er jeg aldeles ikke. I latinamerika har de også tradisjon på å bli gale av kjærlighet. Hvis man ikke blir litt gal når man forelsker seg elsker man ikke lidenskapelig nok ;-) Violeta Parra som skrev denne vakre sangen, gjengitt i svensk oversettelse av Arja Saijonmaa og best fremført på spansk av Mercedes Sosa tok sitt eget liv kort tid etter hun hadde skrevet den:

"Jag Vill Tacka Livet" Lyrics

Arja Saijonmaa

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig två ögon
Och när jag dom öppnar
Kan jag klart urskilja det svarta från det vita
Och högt däruppe himlens mantel strödd med stjärnor
I mängden människor, den Som jag älskar

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
De har gett mig hörsel
Som i all sin vidhet
Fångar natten och dagen
Syrsor och småfåglar
Turbiner, hammare, ett hund skall och ett ös regn
Och röstens ömhet hos den som jag älskar

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det har gett mig ljudet
Och hela alfabetet
Så att jag fick orden
För tankarna jag tänker
Moder, vän och broder
Ljuset som upplyser
Den karja väg min älsklings själ ska Vandra

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig lång vandring
För så trötta fötter
Jag gick genom städer
Genom djupa vatten
Över stränder, berg, i Öknar och på slätt land
Hem till ditt hus och dina Gröna ängar

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det har gav mig ett hjärta
Som i grunden darrar
När jag ser på frukten av det hjärnan skapar
Och det goda så långt borta från det onda
När jag ser in i dina klara ögon

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det har gett mig skrattet
Det har gett mig smärtan
Så att jag kan skilja lyckan ifrån sorgen
Dom två ting som skapar alla mina sånger
Och mina sånger som är era sånger
Och alla sånger som är samma sånger
Och mina sånger som era sånger
Och alla sånger som är sanna
 


 

 


 

 

 

 

 

 

"Jeg vet best"

Vi lever i ei vanskelig tid, mildt sagt uten å gjøre noen teologisk utredning om endetiden ut av det, for det har jeg ikke kompetanse til.

Og på samme tid er mange av menneskenes problemer de samme som de alltid har vært under denne solen vi lever. Noe er bedre enn før, noe er mye verre enn før- og verre skal det bli. Men lystet og mørket lever side om side i verden, samtidig som mørket blir større, trer også lyset klarere frem for de som har evnen til å se det.

Det finnes få Helgener, og de som måtte finnes av fullkomment slag, likdedannet med Kristus og i alt ett med Guds vilje i denne verden, må som Kristus i sin åndelige fullkommenhet fremfor Noe menneske, være veldig ensomme og under konstant press i denne verden. Alene i sitt slag, fullkommen som Kristus, lider en Helgen mye ondt og utsettes for det samme, desverre også internt i Kirkens religiøse elite som om de er aldri så rettroende og erkekonservative krampekatolikker i noen tilfeller ser seg blinde i sin rettroendhet, ufullkomne som de er, og farer vill fordi de er mer opptatt av læren om de er aldri så sikre i sin tro at Mørket blir deres Lys, bokstaven og det kulturelle og tradisjonelle får for stort fokus. Det er ganske allminnelig utbredt i så og si ethvert Kirkesamfunn som bekjenner seg til Kristus, at man i større eller mindre grad blander sammen Troen, Læren og Ånden. Gud, den levende Ånd er ikke statisk og stivnet, den er levende og dynamisk og tar den troende som evner å bevare sin ydmykhet, føye seg og følge Ånden med til uventede steder man ikke hadde forutsett og visste om.

Og jeg er overbevist om at den min Gud, Min Kirkes Gud, Herre og høyeste autoritet også er min GODE PAVE FRANS HØYESTE AUTORITET, OG AT DET ER HANS YDMYKE TRO OG EVNE TIL Å LA SEG LEDE MYKT OG VILLIG DIT GUD ALENE FØRER HAM FULLT OVERGITT TIL GUD OG FYLT AV GUDS ÅND MED GODT SYNLIG ÅNDELIG FRUKT SOM ER ET SMYKKE HAN HAR VUNNET GJENNOM MANGE ÅR. GLEDE, FRED, BARMHJERTIGHET, KJÆRLIGHET SOM ER ÅRSAKEN TIL AT NETTOPP HAN BLE UTVALGT OG SALVET AV GUD TIL Å TA KIRKEN LITT VIDERE I EN RETNING NOEN AV DE MEST STIVNEDE KONSERVATIVE KULTURKATOLIKKER MURRER OVER, MEN GUD HAR GITT MEG GODE KLARE ØYNE, SÅ JUST NU TROR JEG VI ER PÅ RETT VEI OG HAR BLITT VELSIGNET MED EN YTTERST GOD PAVE SOM LAR GUD SELV LEDE.

Samme Gud som er alle menneskers Gud uavhengig av tro, og som på jorden har sjenket den katolske Kirke den største fylde av sannheten og større åndelige skatter, mer mystisk innsikt enn noen annen Kirke på jorden, den Gud som blot ved min tro og fulle overgivelse til ham, ledet meg til den katolske Kirke uten at jeg noen sinne hadde vært i nærheten av å tro at jeg skulle ende opp som katolikk, men det har vært til min største velsignelse, frigjøring, personlige oppreisning og vekst, ved Kirken og de Gud bandt meg særlig tett sammen med der, har det skjedd mirakler i mitt liv og åpnet seg muligheter jeg ikke trodde var mulig, og jeg har der funnet det som er helligere, sannere, riktigere, mer åndelig ekte og verdifullt og "slik det bør være" etter den lære jeg har mottatt og det jeg først lærte fra Bibelen og Evangeliet selv, og trodde, enn jeg hadde håp om å finne i denne verden. Blot ved det gode jeg har sett, mettes en sult og stilles en åndelig tørst, og blot med vissheten om at det finnes, at det er noen Prester og noe i denne verdens "kristenhet" som er nøyaktig slik det skal være, hellig rent sunt naturlig åndelig ekte og sannt og overmåte godt, kunne dødd med fred om ikke Gud fortsatt ville ha meg og hadde bruk for meg her. For da er det håp! Og det er Mer enn håp. Det er lys Ånd og Sannhet. Ikke fariseerisme, ikke "menneskelig religiøsitet" og blind solformørket bokstav tro, Men en Sann tro, og en Sann legemliggjort etterlevelse. For en gave! For en ressurss for Kirken og de troende, barna, den oppvoksende generasjon. Slikt gir meg dyp glede, langt utover "meg og mitt", og vekker så alt annet enn misunnelse i meg, det metter meg heller dypt enn å vekke begjær i meg av noe slag. Min kirke burde skatte slike høyt! Respekt!!! Slikt får meg automatisk til å gå litt stillere i dørene og kjenne meg ydmyk over egen ringhet og skabbflekker. Det er mer enn jeg kunne håpet på! Men den som ber han får, og den som bier på Herren har mye godt i vente. Tydeligvis! Noen ganger får man så mye og blir så rikt velsignet at man blir flau.

Når man hisser seg opp med eller uten rette, og vil løpe for langt i den ene eller andre retning, griper etter stein og mener man er i sinn fulle rett til å kaste den. Gir seg til å rope ut harde uforsonlige ord, bastant, egenrettferdig og skråsikker i sin sak på at "Jeg vet best! Jeg er i min fulle rett, selv om det jeg gjør er fullstendig galt!", og det blir sagt for mye, man selv sier for mye, alt for mange ord, hastig og uklokt slengt ut. Og når man tror man "har skjønt det hele, og nærmest alen besitter den hele og fulle sannhet og innsikt". Sitter det alltid en eldre, modnere kvinne der et sted, som er hardere røynt og prøvd i både liv og lære, med en tro som ikke svikter om det smalt, med et litt mykere og mer barmhjertig hjerte som "vet bedre enn som så". For det er ikke lett, livet skal ikke være lett og det er så mye man aldri kan lese seg til og forstå med hodet alene. Noe sitter dypere, og i det smertede "morshjertet" finnes det noe som forstår mer enn ord og vet bedre enn all boklig kunnskap.

Vi er bare mennesker. Det er synd for mange mennesker. Det er ikke så lett å være et helt allminnelig dødelig menneske av mykt og sårbart kjøtt og blod, men det er nettopp det vi må være om mennesket skal ha en sjans.

LA DEN SOM ER FULLKOMMEN OG UTEN SYND KASTE DEN FØRSTE STEINEN PÅ DEN SOM BÆRER SIN SYND GODT SYNLIG FOR MENNESKENES BLIKK...HVEM ER VI TIL Å DØMME NÅR DET KOMMER TIL STYKKET? ER IKKE VI OGSÅ BARE SMÅ MENNESKER AV KJØTT OG BLOD OM GUD HAR VELSIGNET NOEN AV OSS ENDA SÅ RIKT OG GITT OSS SÅ MANGE FORTRINN FORAN ANDRE SOM KATOLIKKER. VÅRT KJØTT ER NEPPE AV EN ANNEN OG BEDRE KJØTTKVALITET SLIK VI ER FRA NATUREN ENN ET HVERT ANNET MENNESKE AV HVILKEN SOM HELST TRO, RASE, RELIGION, ETNISTIET, LEGNING, STATUS OG ALT SLIKT SOM I DET YTRE SKILLER OSS FRA HVERANDRE SOM MENNESKER. LA OSS IKKE BRUKE SAMME MÅLESTOKK SOM VERDEN I ALLE TING, OG I ALT GI OSS SELV FORRANG FORAN ANDRE FORDI VI ER SÅ HELDIGE AT VI HAR FÅTT NOE FRA GUD SOM IKKE ALLE ANDRE HAR FÅTT. HAR VI FÅTT VÅR RIKDOM, VÅRE SKATTER OG NÅDEGAVER FOR VÅR EGEN SKYLD OG FOR Å ROSE OSS OG SLÅ DE DÅRLIGERE STILTE OG FATTESLIGERE UTRUSTEDE I HODET OG UNDERTRYKKE DEM OG NEDVURDERE DEM SOM OM VÅRT MENNESKEVERD ER STØRRE. DA OPPFØRER VI OSS SOM BORTSKJEMTE BARN. VI GUDS BARN SOM HAR FÅTT DEN NÅDEN DET ER Å BLI KATOLIKKER MED ALT DET INNEBÆRER AV GODER OG FORDELER OG RIKDOM, ENTEN DEN BLE GITT OSS SOM BARN AV TROENDE KATOLSKE FORELDRE ELLER SENERE SOM KONVERTITTER, FIKK DET VEL IKKE HELT SOM FØLGE AV AT VI ER MERVERDIGE FORAN ANDRE, OG VI ER NOEN STORE HELDIGGRISER SOM HAR FÅTT SÅ MYE OG BLITT SÅ VELSIGNET SYNDERE SOM VI ER. SÅ DA MÅ VI TÅLE PAVEN TALE TIL ANDRE ENN OSS MED NÅDE, RAUSHET OG MILDHET UTEN Å HISSE OSS OPP OVER AT "DE USKIKKELIGE BARNA" SOM IKKE HAR VUNNET VÅR VERDIGHET, DEN GUD HAR VELSIGNET OSS MED, IKKE "STEMMER HELT MED KATOLSK LÆRE" ;-)

ET MORSHJERTE ELSKER SELV NÅR HUN VET AT DET BARNET GJØR ER HELT FEIL OG LANGT BORTE FRA SANNHETEN, OG SORGEN OVER DET FORTAPTE BARN ER IKKE TIL Å BÆRE, SÅ I SITT HJERTE, I SIN TRO, SITT HÅP OG SIN KJÆRLIGHET BÆRER HUN SITT BARN TIL GUD SELV HAR SAGT SISTE ORD, FOR IKKE ENGANG DØDEN ER UTEN HÅP OM FRELSE. FOR GUD ELSKER OSS MENNESKER GENERELT, OG DE DØPTE HAR HAN FORPLIKTET SEG LIKE STERKT I FORHOLD TIL SOM SINE BARN, OM DE LØPER ALDRI SÅ LANGT VEKK FRA HAM MED FRITT OVERLEGG. OG OM ET GODT MORSHJERTES KJÆRLIGHET KAN TÅLE DET MESTE OG MER ENN DE FLESTE UTEN Å GI BARNET OPP, BLOT SLIK VI EN KVINNE ER SKAPT FRA NATURENS SIDE MED EN NATURLIG STERK KJÆRLIGHET TIL SITT AVKOM NÅR VI ER SLIK VI SKAL VÆRE RENT MENNESKELIG, HVOR MYE STØRRE TROR DERE IKKE GUDS HJERTE ER, HVOR MYE MER TÅLER IKKE HANS KJÆRLIGHET, HAN SOM VED INKARNASJONEN I KRISTUS SOM MENNESKELIG LÆRER OG PROFET, FORKYNTE "DØM IKKE!" "FORDØM IKKE!" SOM EN ADVARSEL FORDI VI UFULLKOMNE MENNESKER HAR EN SLIK STYGG TENDENS TIL Å SE FLISEN I VÅR BRORS ØYNE UTEN Å VÆRE BJELKEN I VÅRT EGET ØYE VAR, OG SVELGE HELE KAMELREKKER UTEN PROBLEMER MENS VI AVSILER MYGGEN OG GJØR ET STORT NUMMER UT AV DE MINSTE TING.

JEG TALER IKKE BARE TIL ANDRE, JEG TALER OGSÅ TIL MEG SELV! OG OM MAN FØRST SKAL BEGYNNE Å DØMME ANDRE ETTER BIBELENS LÆRE, BØR MAN IALLFALL IKKE GJØRE DET UTEN FØRST PÅ ET TIDSPUNKT Å HA HOLDT ENN ALDRI SÅ LITEN LOVISK DOMMEDAG OVER SEG SELV. DA NÆRMER MAN SEG UTTALERETT ;-) JEG HAR JO SÅ STOR RESPEKT FOR BIBELEN JEG, SÅ DET HAR JEG SELVFØLGELIG ALT GJORT. SLO MEG SJØL HELSELAUST I HODET MED MOSELOVEN SÅ DET HOLDER, OG ENDA MENER JEG DEN ER GOD. LOVEN ER GOD, OG OM VI HADDE OVERHOLDT DEN TIL PUNKT OG PRIKKE HADDE DEN KUN VÆRT ET GODE FOR OG TIL VELSIGNELSE FOR ALLE. OM VI ALLE VAR RETTFERDIGE ETTER LOVEN, HADDE DEN IKKE UTLØST NOEN FORBANNELSE ELLER REPRESALIER A LA SHARIA, FOR STRAFF ER JO KUN BEREGNET PÅ LOVBRYTERE. DER SIER JEG STOPP FOR DENNE GANG. "DEN" DISKUSJONEN KAN VI TA EN ANNEN GANG.

LITT MILDHET, GODHET, ØMHET OG KJÆRLIG OVERBÆRENHET ER ALDRI ET ONDE I DENNE VERDEN, UANSETT RELIGION. I MØTE MED DET DYPESTE MØRKE, DEN STØRSTE NØD OG MENNESKELIGE LIDELSE OG ELENDIGHET I VERDEN, KAN SELV EN NÆRT FORESTÅENDE HELGEN BLI MOTLØS OG BEGYNNE Å UNDRE SEG OVER HVOR GUD KAN VÆRE I ALT DETTE. HOLOCAUST DREPTE TROEN I MANGE, MEN KRISTUS VAR OGSÅ DER. GUD ER ALLTID DER, OGSÅ I SJELENS ALLER MØRKESTE NATT. IDET VI KOMMER HAM SÅ NÆR AT VI IKKE HAR ØYNE I SJELEN SOM KAN TÅLE DET PÅ GRUNN AV DET SVAKE STOFFET VI MENNEKSER ER GJORT AV AT ALT BLIR SVART OG VI IKKE KAN SE HAM I DET HELE OG FØLER OSS GUDSFORLATT OG FORKASTET, JUST DA ER DET VALGET VI TAR OM Å LIKEFULLT HOLDE FAST PÅ TROEN NÅR LIVET ER EN ÅNDELIG ØRKEN, OG HIMMELEN SYNES STENGT OG ALT ER HÅPLØST, AV SÅ AVGJØRENDE BETYDNING AT DET KAN SKILLE MELLOM FORTAPELSE OG KANONISERING. "VERDEN" KAN IKKE SKJØNNE DEN KAMPEN MAN STÅR I PÅ TROENS OG HELLIGGJØRELSENS VEI FOR IKKE Å GI OPP OG GI ETTER FOR DE MØRKE OG DESTRUKTIVE KREFTENE NÅR DET SER SOM SVARTEST UT OG VI LIDER SOM MEST. MEN VI VET, SÅ SANT VI TROR OG STOLER PÅ GUD, AT LYSET VINNER IGJEN OG IGJEN, OG AT DJEVELEN IKKE KAN UTSLUKKE DET OM ENN HAN TAR VÅRE LIV OG ALT VI HAR KJÆRT. SÅNN ER DET BARE. FOR DEN SOM TROR.

IN GOD WE TRUST! HAN KOMMER OSS ALLTID TIL HJELP OG UNNSETNING PÅ DEN ENE ELLER ANDRE MÅTEN, SENDER MENNESKER I VÅR VEI SOM GJØR AT VI IKKE MISTER MOTET MEN KAN FORTSETTE VÅR GJERNING I VERDEN. JEG ER INGEN HELGEN, MEN MOR THERESA BLE EN AV DE ENKELTE REGNER FOR "EN AV DE MINSTE HELGENER". MON DET. GUD VET BEDRE ENN NOEN HVEM SOM ER DEN STØRSTE OG HVEM SOM ER DEN MINSTE I HANS RIKE, OG DET RIMER ETTER HVA JEG HAR FORSTÅTT SJELDEN HELT MED HVORDAN TING RANGERES I DENNE VERDEN, UTEN AT JEG ET ØYEBLIKK ER I TVIL OM AT JEG SELV ER EN AV DE SMÅ STØRRELSENE I GUDS RIKE OG IKKE BARE I VERDEN OG KIRKEN, SAMTIDIG SOM ENDEL AV DE SOM ER STORE I VERDEN OG KIRKEN, SOM PAPA FRANS, ER STORE STØRRELSER I GUDS RIKE OGSÅ, MENS ANDRE KAN HA HØY STILLING OGSÅ SOM GEISTLIGE, UTEN Å VÆRE NOEN "KONGELIG HØYHET" I DET HELE I GUDS RIKE HELLER ENDA MINDRE ENN SELV SÅNNE SMÅ SKADDE TIDVIS NOKSÅ UTÅLELIGE VESENER SOM INNIMELLOM KAN SETTE DEN BESTE HARDT PÅ PRØVE OM DE FÅR RØYNT MEG. BUT THEN AGAIN, HVA VET VEL JEG OM SLIKT SOM ER SÅ LITEN OG LEG, DET BLIR VEL MEST "SYNSING FRA ET KATOLSK BARNS FORVIRREDE HODE". Kanskje...

GUD VET BEST, HVEM HAN HAR UTVALGT FORAN DE MANGE SOM BLE KALT OG HVA SOM LIGGER I DEN ENKELTE UTVALGTE, HVA SOM KJENNETEGNER DE UTVALGTE OG HVA HAN HAR UTVALGT HVER ENKELT TIL, NOEN UTVALGTE HAN MER SOM KONGER FOR SINE FORTTRINNS SKYLD TIL EN STOR SYNLIG TJENESTE, ANDRE SOM "DÅRER" FOR Å JEKKE NED DET STORE OG VISE I VERDEN. DET BESTE ER Å IKKE GJØRE SEG FOR HØYE TANKER OM EGEN ROLLE OG PLASS. VET "DE UTVALGTE" NØDVENDIGVIS SEG SELV UTVALGT AV GUD? ET LITE MENNESKE VILLE SANNSYNLIGVIS FÅTT STORHETSTANKER OG KOMMET UNDER SAMME DOM SOM DJEVELEN OM DET FIKK SEG VITE UTVALGT AV GUD. ATT DET ER MYE VILLFARELSE UTE OG GÅR I DISSE TIDER ER DET IKKE TVIL OM. MEN "DE UTVALGTE" KAN ALTSÅ IKKE FØRES VILL. SÅNNE TRENGS VIRKELIG! HVEM ER DE? HVA SIER GUD I VÅR BIBEL OM HVEM HAN VIL UTVELGE SEG? OG HVEM HAR HAN TRADISJONELT UTVALGT SEG? KAN HENDE BURDE VI I DISSE TIDER IKKE BARE KALLER FLERE, MEN OGSÅ OM AT HAN UTVELGER SEG FLERE BUNNSOLIDE "SØYLER OG TEREBINTER" SOM KAN RAGE SOM STABBESTEINER OG BAUTAER I TRO OG LÆRE TIL Å VEILEDE OG LOSE ANDRE, SLIK AT VILLFARELSEN BLIT MINDRE OG FRAFALLET BEGRENSES?

Da Kristus hang på korset, fullstendig gjort til ett med menneskehetens synd og forbannet, mørket hvilte over Ham, var han- Guds Sønn, den utvalgte Messias, ett med Faderens vilje gjort til ett med verdens synder, det mest Gudsforlatte menneske og ropte ut "MIN GUD, MIN GUD, HVORFOR HAR DU FORLATT MEG?" Nå, som jeg har det verre enn noe menneske, helt grusomt, og trenger deg som mest, jeg som har gjort som du ville? Men nettopp der ble menneskehetens skjebne endret. Og han visste det, selv om selv Jesus- der og da i et øyeblikk tvilte, og hans siste ord var: "DET ER FULLBRAGT!" Så døde han.

MEN, MEN "SELV HELGENER MÅ SOVER INNIMELLOM OGSÅ". SÅ NÅ SIER JEG NIGHTY, NIGHTY!



 

 

 

 

 

 

Et vellykket liv;-)

Om en så beinhardt sosialrealistisk røynt og inderlig jordnært belasta og tilstedeværende, like fullt hardcore retttroende "thomas-kristne" (etter han tvileren som fikk legge hånden i Jesu sår etter oppstandelsen fordi han var en så "aldeles jordnær fornuftig skapning at han kunne blitt en god vitenskapsmann" som ikke hadde tro til mirakler uten faktiske fysiske bevis, men da han fikk det heller aldri mer tvilte på sin Herres oppstandelse fra de døde, han visste jo etter det meget vel at det utrolige hadde skjedd) kan tillate seg et aldri så lite filosofisk øyeblikk, hvor jeg vet at deler av tankeinnholdet ikke er en del av sannheten, men like fullt har "en sannhet i seg".

HVA OM DEN ENKLE ØSTERSEN, SOM HOLDER SÅ INDERLIIG KJEFT OG BARE ER SEG SELV, STYGG SOM BARE DET Å SE TIL MEN HØYT SKATTET I ALL SIN ENKELHET FOR SIN ÆRLIGE ENKLE SMAK AV SALT SJØ, ER DET MEST INTELLIGENTE OG HØYEST UTVIKLEDE ART I UNIVERSET NEST ETTER GUD SELV, OG I BESITTELSE AV VISDOM OG MYSTISK INNSIKT SOM ER DYPERE ENN HAVET, ROMMER EN ÅNDELIG SKATT SOM ER MER KOSTBAR ENN NOEN PERLE? I SÅFALL HADDE VI UANSETT ALDRI FÅTT VITE DET, FORDI ØSTERSEN ER SÅ VIS TIL SITT EGET BESTE AT DEN UNDER ALLE OM STENDIGHETER HOLDER SÅ INDERLIG KJEFT, OG ER STUM SOM NETTOPP BARE EN ØSTERS KAN VÆRE!

SELVFØLGELIG BESITTER JEG NOK NATURVITENSKAPELIG KUNNSKAP TIL Å VITE AT SÅ IKKE KAN VÆRE TILFELLE, OG STOR NOK ÅNDELIG INNSIKT OG ERFARING TIL Å VITE AT EN SLIK TANKE IKKE ER SANN. JEG HAR OGSÅ GUD SVÆRT MYE TETTERE INN PÅ LIVET, OG MER ERFARING FRA ET LIV MED KRISTUS MIDT I SKITTEN, LIDELSEN, FATTIGDOMMEN, URETTEN I DENNE VERDENS JAMMERDAL ENN JEG HAR MED ØSTERS OG CHAMPAGNE. SOM NORDLENDING VOKST OPP I EN FAMILIE SOM HADDE FISK SOM FAG OG DERTIL STOR RIKDOM I FAMILIEN HVA MATKULTUR OG FERDIGHETER ANGÅR UTI TRADISJONELL KOKEKUNST, HAR JEG LIKE FULLT VOKST OPP MED KORTREIST GOURMETMAT I TOPPKLASSEN, DER FISK IKKE BLE ANSETT FERSK NOK TIL Å SERVERES SOM "FERSK KOKFISK" OM DEN IKKE FORTSATT SPRELLET LITT NÅR DEN KOM I GRYTA. FISK SOM VAR FISKET NATTEN FØR, "KOLTNA" OG STIV HOLDT IKKE SOM "FERSK FISK" TIL MIDDAG NESTE DAG. "FERSK FISK" I DEN NORDNORSKE KULTUREN JEG VOKSTE OPP MED VAR ENTEN TRUKKET OPP MED GARN I SAMME DAGS GRYING, ELLER MAN BLE SIMPELTHEN SENDT UT FOR Å DRA DEN PÅ JUKSE ELLER DORG NOEN TIMER FØR DEN SKULLE SPISES.

"ALT ER RELATIVT", OG EN GOD HISTORIE TRENGER IKKE VÆRE SANN FOR Å VÆRE GOD, SELV OM SANNHET ER NOE JEG ETTERSTREBER OG VERDSETTER MED STOR EGENVERDI, ENTEN DEN ER GOD ELLER IKKE, BEKVEM ELLER FRYKTELIG UBEHAGELIG. MEN MEN, IKKE ER JEG FULLKOMMENT GOD OG VIS, OG IKKE KJENNER JEG DEN HELE OG FULLE SANNHETEN, OGSÅ JEG KAN VIKE AV. DET ER BARE GUD SOM ER ABSOLUTT, FULLKOMMENT VIS, BESITTELSE AV ALL KUNNSKAP, RETTFERDIG, BARMHJERTIG, GOD OG SANN, HELLIG OG PERFEKT PÅ ALLE VIS. ALLE ANDRE STØRRELSER STÅR I RELASJON TIL HAM OG NOE ANNET. HAN ER FULLKOMMEN I SEG SELV, EN ABSOLUTT UMÅLBAR STØRRELSE, UTENFOR TID OG ROM I UNIVERSET SOM HAN HAR SKAPT, OVER OG UTENFOR OG HELT UAVHENGIG AV DET SKAPTE, SOM LIKEFULLT ELSKER SIN EGEN ENE SKAPNING, DEN HAN HAR SKAPT TIL Å LIGNE SEG SELV MEST SOM FRIE SKAPNINGER MED EGEN VILJE, OG IKKE SOM MARIONETTER I ET DUKKETEATER DER HAN HAR HELE REGIEN, AT HAN SOM ER OVER ALT OG UTENFOR DET SKAPTE SOM REN ÅND SOM PUSTET LIV I DØD MATERIE SOM BLE TIL MENNESKER MED SJEL GJENNOM EVOLUSJONEN, SÅ HØYT AT SELV OM ALT DET SOM VAR SKAPT GODT I UTGANGSPUNKTET PÅ ET TIDSPUNKT SOM FØLGE AV AT MENNESKET BLE NARRET TIL Å MISTRO SIN SKAPER SOM EN SOM VILLE HOLDE DET TILBAKE FRA Å BLI SOM GUD, OG BRØT DE BUD HAN GA DEM SOM GODE LEVEREGLER FOR SITT EGET BESTE OG FREM TIL NÅ BARE HAR HOLDT FREM MED Å FUCKE DENNE VERDEN OPP MED ALL LIDELSEN OG ELENDIGHETEN DET HAR FØRT TIL, SLIK AT HVER ENESTE USKYLDIGE BARNESJEL SOM SIDEN HAR BLITT TIL HAR BLITT FØDT INN I DEN KULTURELLE ARVESYND- DET ONDE MENNESKEHETEN HAR GJORT GJENNOM HISTORIEN, SELV TOK BOLIG I KJØTT OG BLOD OG KOM INN I TID OG ROM SOM MENNESKE OG SELV TOK DEL I OG BAR ALL DENNE LIDELSEN I SKIKKELSE AV EN TJENER, EN SNEKKER FRA ET OMRÅDE I ISRAEL SOM HADDE LAV STILLING I DEN JØDISKE KULTUR, FOR VED DET Å ENDRE MENNESKEHETENS SKJEBNE, HVOR ENDEMÅLET FAKTISK ER AT VI SKAL BLI HAM LIK ÅNDELIG SETT, OG GUD TIL SIST VÆRE ALT I ALLE. MEN SELV OM DENNE VERDEN SLIK DEN ER MED ALT ONDT SOM HAR SKJEDD OG FORTSATT SKJER UNDER SOLEN OG SLETT IKKE ER SOM DEN BØR VÆRE ER DØMT TIL UNDERGANG, ER DET ENKELTE MENNESKETS SKJEBNE FORTSATT IKKE AVGJORT SÅ LENGE DET ER LIV.

FOR DET ER IKKE NOK Å BARE HA "DEN RETTE TRO", HVERT MENNESKE SKAL OGSÅ DØMMES INDIVIDUELT ETTER SINE LIVSVALG OG GJERNINGER, DET GODE DU GJORDE MOT DE SMÅ OG DE SOM LIDER I VERDEN, OG DET DU IKKE GJORDE FOR DEM VED ANLEDNING. SÅ LENGE VI LEVER ER DET ALLTID MULIGHETER TIL OMVENDELSE, TILGIVELSE, NY START, BOT OG BEDRING. MEN SELV DE SYNDENE OG MISGJERNINGENE GUD UTSLETTER HORISONTALT I RELASJONEN MENNESKE-GUD, VIL FORTSATT VIRKE HORISONTALT I DE SÅR OG SKADER DET HAR VOLDT ANDRE OG VÅRE EGNE RELASJONER. DET MAN FØRST HAR GJORT, LIVET SOM ER LEVD, KAN IKKE GJØRES OM OG LEVES PÅ NY. SÅ HER OG NÅ OG VEI OG VALG VIDERE ER ALLTID OG FORTSATT AV AVGJØRENDE BETYDNING. JEG ER EN STERKT TROENDE KRISTEN KATOLIKK, MEN JEG ER IKKE FRELST FØR JEG ER IMÅL, HJEMME HOS GUD HVOR JEG MED OVERBEVISNING HÅPER Å KOMME. NÅR ALT ER ENDELIG AVGJORT, ONDT OG GODT EVIG ADSKILT, OG DE SOM KOM HELDIGST UT AV DET OG TIPPET NED PÅ RETT SIDE ER FULLKOMMENT RENSET, LEGET OG HELLIGGJORT OG FREMME I DEN PARADISISKE EVIG GODE TILSTANDEN DER INTET ONDT, INGEN SYKDOM, SORG, DØD ELLER LIDELSE MER FINNES, HVOR "GUD ER ALT I ALLE". OG FORTSATT ER DET BARE GUD SOM ER GUD, OVER ALT OG ALLE. MEN HAN VIL ALTSÅ STIKK I STRID MED DJEVELENS LØGN, IKKE HOLDE NOE TILBAKE FOR OSS, MEN GI OSS MER OG ETTER Å HA ERFRART "ALT ONDT OG ALT GODT" SOM FØLGE AV Å ETE DEN FORBUDNE FRUKTEN SOM HANG PÅ KUNNSKAPENS TRE, OG VI IKKE VAR MODNE NOK TIL Å TÅLE Å ETE AV, SÅ DJEVELENS LØGN TIL SYVENDE OG SIST BLIR STÅENDE SOM SANNHET. "DA BLIR DERE SOM GUD". MEN TIL HVILKEN PRIS!!! HELLE MENNESKEHETENS LIDELSESHISTORIE OG GRUSOMMHETER. DET ER HVA DET HAR KOSTET MENNESKENE, OG DET ER HVA KRISTUS TOK PÅ SEG FOR MENNESKENES SKYLD SÅ VI KAN LEVE OG HA NOE BEDRE I VERDEN NÅR HELE BEGERET ER TØMT UT, OG MENNESKEHETEN HAR LÆRT ALT ONDT OG ALT GODT Å KJENNE. INTET MINDRE!

ØSTERSEN SLIPPER VIRKELIG BILLIG UNNA MED Å ENDE SINE DAGER PÅ EN SENG AV IS DANDERT MED SITRON PÅ DE RIKES BORD!

ØSTERSEN SLIPPER OGSÅ UNNA MED GASTRONOMISK DILLETANTISK DANDERI OG TULLETE SNOBBERI OG "MODERNISERING" SOM NOEN NÅ DRIVER OG UTSETTER ARBEIDERKLASSENS ÆRLIGE ØL FOR. DET ER INGEN SOM VILLE FINNE PÅ Å LAGE "EN NY TYPE ØSTERS, MED ET HINT AV APRIKOSAROMA". ØSTERESEN ER ÆRLIG, DEN KAN MAN STOLE PÅ. DEN HOLDER TETT! LIKEFULLT ER DET ALLTID NOEN SOM TAR ANSTØT AV DET SOM ER ÆRLIG OG EKTE, SELV NOE SÅ NATURLIG OG USKYLDIG SOM EN ØSTERS ER FOR NOEN "A CREAPY CREATUR", SLIMETE OG EKKEL. SÅNN ER DET BARE, FOLK HAR IKKE BEDRE VETT ;-)



 

STAVANGER I ORD OG TONER



Man skal ikke si for mye negativt som innflytter til en by hvor lokalpatriotismen står så sterkt, hvor man helst vil være Best i alt, og hvor Borgerskapet fremfor alt i all sin dobbeltmoralt vil fremstille seg og fremstå i "et heldig lys",godt hjulpet av allmuens behov for å ha noe å være stolt av. Jeg er ikke den som har lest meg best opp på Kielland, men nok til at jeg vet at mye er ved det gamle. Og nærer ved egen erfarring en større kjærrlighet til Storhaugs tradisjonelt belastede arbeiderklasse enn til "det bedre stillede segment av byens besteorgere og høyst bemidlede klasser fra Egenes og deromkring som virkelig har fått det til for seg i livet, og alle wanna-be`ene i deres krets". Det er mye som stinker!

Av alle offentlige etater jeg har vært i kontakt med i Stavanger er politiet den jeg har størst respekt for og levner den største ære for god vurderingsevne. Og nettopp de er jo også de som vet mest om det som rører seg under overflaten, hvor tøft livet kan være for noen, og at det om de ikke lykkes i sin gjerning alltid er de nederst i hierarkiet, de som er mest utsatt, som får det, og stemples som avskum når det går så galt som det mange ganger ikke kan annet enn å gå og de havner på "feil side av loven". De ser også forskjellen på syke mennesker og kriminelle, og er ikke ute etter å gjøre livene til de som har det tøffest verre, skjønt de uansett har rollen som lovens håndhevere  og mange ganger med urette har måttet hoppe når psykiatrien har stått der med en lovparagraf i hånd og sagt hopp. Selv er de ikke paragrafryttere, de er ute etter å skape ro og orden i samfunnet og bekjempe virkelig kriminalitet. De er som etat "the good guys" som alt for godt vet at de verste forbryterne er ulv i fåreklær, og at de største synderne og mye av onmdets rot er hvitsnippforbytere som sitter godt beskyttet høyere oppe i samfunnet mens de sosialt belastede som gjør "drittjobbene" for dem og er lettere å ta alltid har det tøffest og er de mest utsatte. Og at den regelen synes å gjelde i dette samfunnet generelt. "Alltid de samme som får det, alltid de samme som stikker av med fortjenesten. Alltid de samme som klarer seg mer enn godt og flyter over uansett opp eller nedgangstider". De vet at "opp er det verste ned når det kommer til stykket, og at det er mye godt på bunnen av samfunnet". Det gode sosiale arbeidet lovens håndhevere har gjort med innsikt for mange "røvere" gjennom årene er av vesentlig bedre og mer støttende karakter enn de psykiatrien har vist og kunne bidratt med for samme type mennesker. Noen "detter utpå" fordi de simpelthen fikk utdelt dårligere kort og måtte røyne en mer beinhard virkelighet enn andre, om de i seg selv har materiale som bedre samfunnsborgere enn mange andre. Samfunnet har bare ikke "gitt dem en sjans".

Denne sangen laget av mine tenåringshelter i Tramteatret, som ble holdt for å være "lavkultur og ikke mye å skryte av" for kultureliten, sier med færre ord og på en langt mer fiffig måte enn jeg på mitt vis er istand til mye om livet i Stavanger. Denne byen som intet annet trakk meg til en det faktum at min bror hadde havnet nettopp her under avtjeningen av sin siviltjeneste, og som jeg ble i og lot meg ta slik skade av ene og alene fordi jeg kom til en dårlig psykolog da jeg ba om litt hjelp i krisen jeg befant meg i og forelsket meg i denne onde Herren. Noen annen grunn var det ikke, og Stavanger er fortsatt slik det i utgangspuktet ikke var hos en ung kvinne som hadde som ønske i livet å drive økologisk landbruk på landet og hadde funnet sin retteste "hylle i livet der". Så gikk årene, jeg slo rot, etablerte meg. Stavanger by var aldri et beviss eller foretrukket valg, men et sted må man jo bo og i mitt tilfelle ble det Stavanger. Det er det stedet i verden der jeg har bodd lengst og er best lokalkjent. Jeg "kjenner denne byen ut og inn" på godt og ondt og har fått nettverk her, så her blir jeg nok. Man trenger jo ikke Like alt like godt ved Stavanger av den grunn. Det jeg selv kanskje verdsetter mest ved Stavanger by er det flerkulturelle fargerike fellesskapet heller enn "det tradisjonelle og etablerte lokale". Alt har sin sjarm, også dennne gjennomsiktige og oversiktlige småbyen med storbyproblematikk, hvor "alle kjenner alle og vet hvem alle er og er koplet sammen på kryss og tvers og alt går på vennskap og kjennskap" og alt handler om hvor godt nettverk man har klart å bygge ;-) Jeg har "rimelig bra oversikt og høy streetcred selv om jeg for lengst har vokst ut av gata og inn i høyere sirkler". Noen hatet meg og kan ikke tåle meg, andre elsker og verdsetter meg for alt jeg er verdt. DA GÅR DET AN!


NOEN INNRØMMER MIN INNSATS OGSÅ TIL Å HAN VÆRT TIL ENDRING OG BEDRING I NOE. DET LILLE VI GJORDE ER FAKTISK VIKTIGERE ENN STORVERKENE OG FORTREFFELIGHETENE VI SNAKKER OM OG TAR STOLT ÆRE FOR. DET FINNES ENDEL BRA TING OG BRA FOLK, OGSÅ I STAVANGER ;-) STAVANGER ER OGSÅ MIN BY! MENNESKELIG KVALITET LIGGER PÅ INDVIDNIVÅ, HVOR MAN KOMMER FRA, ETNISITET OG ALLE SLIKE MENNESKELIGE OG YTRE SOSIALE SKILLELINJER SÅ MANGE SER SEG HELT BLINDE PÅ BETYR INGENTING. RENT MENNESKELIG I ALT VÅRT MANGFOLD ER MENNESKENE SEG SELV LIK SOM FRA DEN FØRSTE ADAMS TID, NOEN BEDRE, NOEN VERRE OG DE FLESTE HELT ALLMINNELIGE FEILBARLIGE MENNESKER UANSETT HVOR PREGET MAN ER AV SIN INDIVDUELLE KULTUR. RENT ALLMENNMENNSKELIG ER DET MEG REVNENDE LIKEGYLDIG HVOR FOLK KOMMER FRA. JEG HOLDER IKKE EN ENESTE EN FOR Å VÆRE BEDRE VED BLOT Å TILHØRE "MIN EGEN STAMME" ELLER DÅRLIGERE FOR Å TILHØRE EN ANNEN. MEN PER TORBJØRNSEN ER NOK EN MER PATRIOSTISK "SIDDIS" ENN MEG. UTEN SAMMENLIGNING FORØVRIG ;-) HAN ER EN GOD MANN FOR BYEN! MEN SÅ HAR HAN HELLER IKKE I SINE VERSTE MARERITT VÆRT I NÆRHETEN AV Å LIDE NOE I NÆR AV DET JEG HAR LIDD, I DENNE MER KLASSEDELTE BYEN ENN NOEN ANNEN NORSK VIRKELIGHET JEG HAR RØYNT, HVOR DET GJØRES SÅ STOR FORSKJELL PÅ HØY OG LAV OG ENS VERDI MÅLES ETTTER HVORVIDT MAN "ER NOE" ELLER IKKE.

Knausgård og meg...

Knausgård er en forfatter som gjennom sitt profesjonelle litterære verk "Min kamp" har høstet anerkjennelse for å i litterærkvalitativ bra nok tekniske skriveferdigheter å ha gjort noe så sjelden som å tilsynelatende uten sensur skrive sine tanker og følelser selvbiografisk "rett ut", litt etter Christianiabohemens lov "du skal skrive ditt liv". Han har vunnet anerkjennelse for det som forfatter, men har ved det også fått juridiske søksmål mot seg fra nær familie og omgangskrets som føler seg uthengt og utlevert på sitt mest private, slik de også har blitt. Knausgårds litterære prosjekt er "Vellykket", men veldig egoistisk. Han har i fri flyt latt eget kunstnerisk behov for å uttrykke egne tanker og følelser fritt, vel vitende om hva det innebærer, gå foran hensynet til andre menneskers følelser og behov for skjerming av privatliv.

Jeg kaster i stor grad også ofte ting "rett ut", noen ganger godt rettferdiggjort ved at de jeg kritiserer virkelig ikke er "gode mennesker", men tvert imot har gjort meg eller andre mye ondt og stor urett, eller jeg kritiserer dobbeltmoral og ting i samfunnet som "har navn av å være noe godt, fint og flott", som er høyt aktet og "de mange" holder høyt i hevd som "godt, verdifullt og sannferdig" fordi jeg som et begavet, langt over gjennomsnittlig intelligent og tross lavere formell utdanning godt belest og kunnskapsrikt menneske som selv har opplevd så stor urett og tatt et så smertefullt sosialrealistisk dypdykk, og lidd så tungt under det jeg kritiserer, men også nettopp ved det har vunnet en dypere psykologisk og åndelig innsikt og klarere syn for hva som er sant, ekte og verdifullt, og hvor mørk baksiden av de medaljene man deler ut er, og hvor dårlig det kan stå til når det kommer til stykket bak de ytre fassadene og kullisene og i et mer avslørende lys en det flatterende lyset så mange ynder å fremstille seg selv i. Litterært er jeg ikke akadmisk skolert utover videregående, men begynner å få en viss tyngde av erfaring, og om denne bloggen er av rufsete og ymse, svært personlige og dels temmelig privat karakter, skjønt den ligger ute på nettet, er jeg såpass vidt publisert i flere av landets større aviser og har bidratt og fått navnet mitt på trykk i alt fra hagebøker, diktsamlinger, menighetsblader, lokalaviser osv osv i mer polert form. Så for noen er jeg "et navn". Enkelte av de jeg har fått "fanpost" fra er ikke smågutter i norsk samfunnsliv og akademia, og jeg har blitt diskutert i ulike fagfora, og gjennom deltagelse i samfunnsdebatten og offentlige politiske høringer, både blitt kontaktet og videreformidlet i intevjuform av en journalist, blitt oppringt fra Stavanger universitet og forespurt om å forelese osv osv.

Det er altså ikke det at jeg ikke har nok å "fare med", men jeg er gjennom mitt liv og kontakten med sosialomsorg og psykiatri som jeg i utgangspunktet ble prisgitt og tok kontakt med på grunn av traumer og lettere psykiske problemer med rot i omsorgssvikt og grove seksuelle overgrep fra tidlig barndom og langt opp i tenårene blitt så ekstremt traumatisert. De som egentlig skulle hjelpe meg har ødelagt meg så for livet, at selv om jeg etter å ha klart å komme meg unna den Psykoklogen som må bære hovedansvaret for at jeg er et av psykiatriens grelleste skrekkeksempler på opprinnelige offer, som da vi ba om hjelp ble utsatt for enda verre ting fra Psykiatrihold og totalt sett sitter igjen med samme type og alvolige grad av traumer som mennesker som har blitt utsatt for tortur og urett i totalitære regimer og diktaturer, land vi ikke liker å sammenligne oss med, og deler erfaringer som er de aller fleste nordmenn i etterkrigsgenerasjonen så fjernt fra livet og egen erfaring at man har problemer med å bli trodd på at det faktisk kan være så ille. I den posttraumatiske lidelsen, og den ekstreme livssmerten jeg har opplevd og bærer på sinnet, ligger det i meg et voldomt hat sinne og aggresjon, som hos alle som har blitt utsatt for stor urett og lidd tap, mens de som har gjort det lever herrens glade dager og rager høyt i verden og ikke vil innrømme egne feil og overtramp og hva de faktisk har gjort og unlatt å gjøre ifht et menneske som led utrolig vondt uten at de engang ville anerkjenne smerten fordi de aldri var i nærheten av å ha den skoen de presset på meg så den åt seg inn i kjøttet på og syntes å være skjønt enige om at "den passet perfekt", mens andre simpelthen bare ikke brydde seg og så inderlig vel kan tåle den urett som ikke rammer dem selv, mens endel pasienter i psykiatrien tar sine egne liv som dirkete konsekvens av psykiatriens svikt og feil, mens psykiatrien på sin side konsekvent toer sine hender og fører alt ondt på pasientens regning, mens de putter psykiatripotten i egen lomme som lønnsmidler og ikke kan få fullrost sin egen viktighet og gode arbeid, skjønt pasienten er like fattig og syk. Jeg måtte simpelthen bare komme meg unna behandlingsapparatet for å overleve og ha en sjans for mitt eget liv. Men jeg kommer aldri til å bli "et normalt menneske" eller se norge og verden på samme måten mer. Jeg finner ofte større forståelse og "gjennkjennelse", delt syn på verden og virekligheten med innvandrere og fyktinger fra andre land, i noen grad helt uavhengig av livssyn. Mennesker med et verdisystem som er mindre materialistisk og dømmer mer etter "ond-god" aksen, moralske normer, enn etter "stilling status rikdom" og alle disse ytre tingene i vår kultur hvor narcissme er vår moderne kulturs djevel. folk er mer opptatt av "image" og av å ha "et godt selvbilde" enn å faktisk ha et sannt selvbilde og fremstå som man er. "Innpakningspapiret har blitt viktiger enn innholdet".

Så jeg "rollser". HAR FOR MYE STOFF, OG DET ER FOR NÆRT, FOR VONDT, FOR MANGE FØLELSER. Jeg har mye å formidle av verdi, men sliter altså mer med "innpakningspapiret". Og i motsetning til Knausgård holder jeg igjen, og Kan ikke sette meg ned å skrive "boken om mitt liv just slik det har vært", fordi det ville gått utover mennesker jeg er glad i og står i en nær relasjon til. Mitt "litterære problem" er å klare å redigere, selektere, avgrense og uten at noe viktig blir borte presentere stoffet i en så spiselig og seriøs form, særlig når det gjelder de verste tingene, det dypeste og mest kompliserte og sammensatte at det kan mottas og treffer et større og egnere publikum på en måte som "åpner øynene og gi innsikt og økt forståelse for virkeligheten de ikke kjenner av egen erfaring" og faktisk "utretter noe". Hadde jeg klart det hadde det gitt mening for et liv som har vært så ekstremt vondt og belastende til det inhumane og bortenfor menneskeverd, rettsvern og menneskerettigheter.

Jeg vet at det systemet og en del av de psykiatriansatte som har gjort meg vondt, påført smerte og traumer, gjort meg urett, krenket meg og mine rettigheter, misstemplet ned og undervurdert meg fordi jeg rett og slett led. Min psykiske sykdom skyldes ikke "en medfødt genetiks feil i hjernen", den er påført meg av og i interakson med verden. "Hadde verden vært god mot meg og fart fint med meg, og tatt vare på meg som en ressurs istenden for å nærmest behandle meg som enn forbryter, hadde jeg ikke blitt en så kvass samfunnskritiker, og heller en av samfunnets støtter enn en Samfunnsfiende". Jeg er kristen, har gode humanistiske verdier og idealer og sterk karakter, så jeg prøver så godt jeg kan å ikke gi etter for de destruktive kreftene, aggresjonen hatet og dødslengselen, holde ut, søke gode allianser og bidra med det jeg kan av verdi og godt arbeid for de og der jeg kan. Jeg har også begrenset med tid midler ressurser og kapasitet og må ta hensyn til min egen psykiske helse, men jeg prøver å gjøre noe for andre, bare mer selektivt enn tidligere. Siden jeg altså ødslet bort 15 år av mitt liv av ren kjærlighet til en psykolog som fikk mer godt fra meg og ble mer investert i enn noe annet menneske i mitt liv ever, ,mens han tjente penger på det og tok ære av  å være "min psykolog". For meg selv derimot var det den mest smertefulle og destruktive relasjonen jeg har hatt i mitt liv, som har virket så utvidet ødeleggende for mitt liv at det i realtiteten om jeg tar begreper fra min katolske tro til hjelp har vært som å elske Fanden. Han tok det alt til egen intekt og brukte makten ved det til å ødelegge dominere og kontrollere mitt liv og ble årsak til flere alvorlige selvmordsforsøk. Sannhetsgehalten i det jeg sier kan dokumenteres ved sykehusinnleggelsesstatistikk. Null behov for innleggelse eller suiicidforsøk før etter to års "behandling" hos denne psykologen, deretter 13 nye år som svingdørspasient med sikkert mer en 30 selvmordsforsøk, og det er bare tilfeldigheter som gjorde at jeg overlevde. Så brøt jeg kontakten med psykologen i 2004 og har etter det ikke vært akivt sucidal med unntak av en impulshandling få år etter at jeg brøt med ham, og har ikke hatt behov for flere innleggelser etter litt "utabilitet i tiden rett etter bruddet".

Etter det ble livet mitt bedre, jeg har tatt litt utdanning og periodevis fungert fullt og godt i ordinært arbeidsliv. Det er ikke et resultat av "årene med behandling", det er en tilbakevending til hvor jeg stod før jeg begynte i behandling- resiliens, og om jeg ikke hadde brutt med psykologen og psykiatrien hadde jeg aldri "blitt meg selv igjen. den ressurssterke" da hadde jeg fortsatt å gå i svingdørshjulet til jeg evnt lyktes i å ta mitt eget liv med stempel som "ressurskrevende pasient", men det var psykologen som tappet alle mine peronlige ressurser og med det også psykiatriens ressurser, hvor jeg bare ble "en brikke til systemets opprettholdelse", og psykologen den som der jeg satt med mine kort vendt ut mot ham og som "den sorte spakonge" tok alltid siste stikk og håvet inn potten, så for ham var det en gullgruve i tilegg til alle direkteytelsene oppvartningen gavene kjærligheten og gavene som kom fra meg som bare fikk det vonde tilbake. Min kabbal kunne ikke gå opp uansett hvor mye endel av det som faktisk var og er av gode psykiatriarbeidere i "det onde system" der autoritetene har tilnærmet like suveren makt som Gud over pasientene og pasientenes liv, og "alle tror autoritetene har rett blot i kraft av å være psykologer eller psykiatere" og hvor hele kollegiale ifht overtramp og brudd på lover regler og alt som kan kalles god etikk, ned til allminnelig folkeskikk også mot pasientene siden vi ikke er dårligere mennesker eller nødvendigvis "mangler vett forstand og vurderingsevne" blot i kraft av sykdom. Mange ansatte sliter selv med psykisk sykdom framgår det av interne miljørapporter, og burde i den grad det også går ut over pasientene ikke jobbe i psykiatrien. Selv er jeg også smartere og har høyere kunnskapsnivå også hva psykiatri og psykologi angår enn mange av de ansatte, men har likefult måtte finne meg i å bli "nedvurdert og holdt for å være idiot av ressurssvake ansatte som ikke har klart å gjøre det bedre enn hjelpepleien og knapt det, som etter et bittelite påbygg i psykiatri og helt elementær kursing tror de er professorer i psykiatri og har bedre forstand enn enhver pasient"

ER DET RART JEG ER SINT? ER DET RART JEG SLITET? ER DET RART DET ER VANSKELIG? ER DET RART JEG KRITISERER?

NEI, DET ER IKKE DET! MEN JEG PRØVER ALTSÅ Å LA VÆRE Å "GÅ HELT KNAUSGÅRD" FORDI JEG IKKE VIL RAMME UNØDIG HARDT MENNESKER SOM STÅR MEG NÆRMERE ENN ANDRE, ELLER SKADE DE SOM IKKE HAR GJORT SÅ STOR SKADE. DET VAR EN PERIODE JEG VAR PÅ TUR Å HENGE UT HELE SKITTTENTØYVASKEN FRA PSYK OG "TA DEM ALLE SAMMEN FOR DEN MINSTE SYKE IRREGULÆRE FIS EN ANSATT HADDE SLUPPET". DET VAR VIRKELIG MYE GALSKAP! JEG TROR ENDEL PSYKISK SYKE SELV BLIR PSYKIATRIARBEIDERE OG AT DET ER DET SOM TREKKER DEM TIL FAGFELTET, OGSÅ HELSEARBEIDERE MED GENETISKE SVAKHETER SOM SCHIZOFRENI HVOR DET KAN VÆRE EN SYK MOR ELLER FAR SOM HAR FØRT DEM MOT FELTET, HVOR PÅKJENNINGENE KAN VÆRE SÅ STORE AT EGEN LATENTE SYKDOM SLÅR UT. JEG ER FOR ET INKLUDERENE ARBEIDSLIV I MYE, MEN IKKE NÅR PASIENTSIKKERHET OG LIV STÅR PÅ SPILL. DET BURDE STILLES KRAV OM GOD PSYKISK HELSE OG AKREVES HELSEATTEST FOR MENNNESKER SOM ARBEIDER I PSYKIATRIEN. ELLERS KAN DISSE VOLDE PASIENTENE STOR SKADE, OG OM SYKE SKAL BEHANDLE SYKE I PSYKIATRIEN ER DET IKKE RART DET BLIR GALEHUS UT AV DET. MANGE ANSATTE I PSYKIATRIEN FREMSTÅR DIREKTE SÅ SYKE OG PÅ ET SLIKT RESSURSNIVÅ AT DE ALDRI HADDE FÅTT JOBBE I SOMATIKKEN, DE HADDE BLITT TATT UT AV TJENESTE. I SLIKE TILFELLER ER PSYKIATRIEN DET SISTE DE BURDE "ATTFØRES TIL". SKILLET MELLOM "PASIENT" OG "ANSATT" SYNES NOEN GANGER FØRST OG FREMST Å LIGGE I AT DEN ENE SYKE FÅR LØNN FOR Å VOLDE SKADE OG LITE GODT GJØRE FOR ET ANNET SYKT MENNESKE MED DEGRADERT RANG SOM "PASIENT". DA FÅR MAN ANSATTE SOM SKJØNT DE HØRER BEST HJEMME PÅ PASIENTSIDEN "IALLFALL IKKE VIL VÆRE PASIENT SLIK DE BLIR BEHANDLET" ;-) PSYISK SYKE ANSATTE SYNES Å HA DÅRLIGERE SYKDOMSINNSIKT ENN PASIENTENE SOM ER VEL KJENT MED SIN SYKDOM OG HAR BEDT OM BEHANDLING FOR DEN. NÅR DET ER SÅNN GREIER DE FLESTE AV OSS OSS BEDRE SJØL!



 

EN "LUTHERSK GLIPP"

JEG BEKLAGER MED DETTE MITT SISTE NÅ SLETTEDE "OPPGULP" MOT DEN NORSKE KIRKE. DET VAR EN "LUTHERSK GLIPP". DEN GAMLE LUTHERS DJEVEL ER FORTSATT OPPE OG GÅR, OG NOEN GANGER LIGGER SOM DE SIER "THE DEVIL IN THE DETAILS" SELV OM JEG I LITEN GRAD ER DEN SOM BEHERSKER "ANTYDNINGENS SUBTILE KUNST". DE SKREVNE ORD DEN KATOLSKE PATER LUTHER I SIN TID KLISTRET OPP PÅ EN KIRKEDØR, VAR AV VESENTLIG STØRRE BETYDNING OG SANNERE OG MER VERDIFULL SUBSTANS ENN DEN GAMLE LUTHERS HARSELERENDE BORDTALER MOT DEN KATOLSKE KIRKE OM "DET GODE SELSKAP" FANT HAM ALDRI SÅ VITTIG OG BELEVEN. SKJØNT AT DET GIKK SÅ GALE IKKE ENE OG ALENE KAN TILSKRIVES LUTHERS "SVIK MOT SITT KALL SOM KATOLSK PREST", MEN DET FAKTUM AT KIRKEN ISTEDEN FOR Å TA KRITIKKEN PÅ ALVOR OG GJØRE DE INTERNE ENDRINGER, SOM MED TIDEN LIKEVEL ER DREVET FREM TIL DET BEDRE HVA FLERE FORHOLD LUTHER KRITISERTE ANGÅR, SOM LYSTE LUTHER I BANN. DET MÅ HA VÆRT BITTERT FOR EN PREST MED EN SLIK STERK KRISTENTRO.

MEN "ALL GOOD" KAN IKKE DEN MEST SVORNE LUTHERANER INNRØMME LUTHER Å VÆRE, OG HAN BRØT NÅ ENGANG DEN TROSKAPSED HAN SOM ALLE KATOLSKE PRESTER OG ENHVER KATOLIKK HADDE AVLAGT FOR GUDS OG MENNESKERS ØYNE, SKJØNT HAN I DELER AV SIN LÆRE OG KRITIKK I SIN SAMTID OG IKKE MINST MÅLT OPP MOT NÅTIDENS "LUTHERANERE" HADDE STØRRE SYN FOR EVANGLELIETS SANNHET ENN DEN DAVÆRENDE MENNESKELIGE, KIRKELIGE LEDELSE OG VERDSLIG ORIENTERTE GEISTLIGE LA FOR DAGEN. SLIK JEG SER DET KRITISERTE HAN MED SIN STERKE TRO PÅ EVANGELIET STRENGT TATT FØRST OG FREMST DET SOM IDAG HELLER SYNES Å VÆRE SELVE "KJENNETEGNET" PÅ ENDEL "NYLUTHERANERE" OG LIBERALTEOLOGER I DNK. DET HAN GJORDE VAR Å SETTE BIBELENS AUTORITET HØYERE ENN DET SOM I KIRKENS TRADISJON OG PRAKSIS HADDE BEVEGET SEG FOR LANGT I VERDSLIG RETNING HVOR MENNESKERS AUTORITET KOM I FORGRUNNEN FOR EVANGELIET OG BIBELEN SOM HAN HOLDT SÅ KJÆR. HADDE DEN NORSKE KIRKES APOSTLER VÆRT I BESITTELSE AV SAMME FULLEVANGELISKE TRO SOM MARTIN LUTHER SKULLE JEG IKKE SAGT NOE. MEN DET LIGGER LIKEVEL EN DJEVEL I LUTHERS LÆRE. LUTHER HADDE OPPRINNELIG RETT I MYE AV SIN KRITIKK, MEN DET VAR EN FEILVURDERING Å ANGRIPE SELVE STRUKTUREN I KIRKEN ISTEDEN FOR Å NØYE SEG MED Å KRITISERE DE GEISTLIGE SOM MISBRUKTE SIN MAKT I HIERARKIET FORDI DE IKKE VAR TRO MOT EVANGELIET OG SIN GUD UNDERGITT I YDMYK TRO! OG MARTIN LUTHER SOM MENTE KIRKEN GA MENNESKER, DE GEISTLIGE I KIRKEN, FOR STOR MAKT OG AUTORITET, ENDTE VISST MED SELV Å FÅ FOR MYE GJØDSEL, FOR STOR BETYDNING OG PERSONLIG AUTORITET. DET KREVER VIRKELIG SIN MANN Å IKKE TA SKADE AV OG BLI OPPBLÅST OG POMPØS AV SLIKT.

IKKE GA LUTHER SEG TIL Å RIVE BIBELEN I STYKKER, REDIGERE, STRYKE, KLISTRE OG LIME OG SETTE SEG TIL DOMMER OG AUTORITET OVER BIBELEN OG DE EVIGE SANNHETER, SLIK MODERNE TEOLOGER NÅ GÅR LØS PÅ DEN KLASSISKE EVANGLELISKE KRISTENDOMMEN OG SELVE TROSBEGREPENE PÅ ENDA VERRE OG MER OVERMODIG RESPEKTLØST VIS EN LUTHER GJORDE IFHT KIRKENS TRADISJON OG ETABLERTE STRUKTURER. HAN ANGREP IKKE DEN HELLIGE ÅND FOR Å SI DET SLIK, GIKK IKKE LØST PÅ HERREN SELV MEN PÅ HVORDAN ENDEL AV KIRKENS HØYE HERRER PÅ DEN TIDEN FORVALTET GUDS ÅNDELIGE GAVER. HAN VILLE ALDRI VÆRT I NÆRHETEN AV Å DRISTE SEG TIL DET DISSE OVERMODIGE SELVSIKRE TEOLOGENE SOM ER UTEN GUDSFRYKT DRIVER MED, SÅ AT DE TITTELERER SEG SOM "LUTHERSKE" FREMSTÅR NOE MALPLASSERT OG SELVMOTSIGENDE. LUTHER VAR BEDRE ENN SOM SÅ!

MEN "DEN GAMLE LUTHERS SVAKHETER, FEIL OG SKAVANKER" SKAL MAN LIKE FULLT VITE Å PASSE SEG FOR, ENTEN MAN ER EN FROM NONNE ELLER EN MER ALLMINNELIG KJØDELIG KATOLIKK SOM MEG. JEG SLITER FORTSATT SOM KONVERTITT OM ENN ALDRI SÅ HJEMMEKOSELIG SAMSTEMT OG ENIG I DEN KATOLSKE TRO OG LÆRE, MEN EN KATOLSK KARAKTERBRIST SOM ER TILBØYELIG TIL Å SI AT LOVLØS KJÆRLIGHET GÅR FORAN KRISTNE BUD OG MORAL, OM BARE HJERTET BLIR HETT NOK. (OG HVOR OFTE FORVEKSLER OG BLANDER IKKE VI MENNESKER BEGJÆR MED KJÆRLIGHET NÅR FØLELSENE FLAMMER OPP!)

FRUKTEN AV DET ER IKKE GOD, HVOR FORLOKKENDE DEN ENN ER, OG OM DEN FOR ET TIMELIG VERDSLIG ØYEBLIKK KAN SMAKE ALDRI SÅ SØTT! MARTIN LUTHERS TRO HOLDER NOK FOR EVIGHETEN FOR HANS EGET VEDKOMMENDE, MEN HAN HAR NOK GÅTT MANGE RUNDER I SKJÆRSILDEN FØR HAN FORMODELIG HAR TRÅDT INN I DE EVIGE BOLIGER. OG OM HAN SKUER NED DERFRA OG SER HVA "LUTHERANERNE" HAR DREVET DET TIL,TVILER JEG STERKT PÅ AT HAN SMILER...DET KAN VIRKE SOM OM DET ENKELTE PRESTER HAR SUGD SEG MEST FAST I HOS LUTHER, SOM GJØR DEM "SÆRLIG LUTHERSKE" ER MANGLENDE FROMHET OG STOR APETITT FOR "KJØDELIGE FRISTELSER" HVOR LUTHERS STERKE FULLEVANGELISKE TRO OG STORE RESPEKT FOR BIBELEN SOM AUTORITET KOMMER HELT I BAKGRUNNEN. LITT SÅNN: "JEG ER SÅ GLAD I MAT OG DRIKKE OG VIL PÅ INGEN MÅTE FORNEKTE MEG FRA Å FORSYNE MEG GROVT AT ALLE LIVETS GODER MED STØRSTE SELVFØLGELIGHET OG GOD SAMVITTIGHET, OG HOLDER MIN EGEN FORSTAND SOM HØYESTE AUTORITET OG ER MIN EGEN HERRE, SÅ JEG ER LUTHERANER?" ;-)

IKKE SLIK AT DET ER SKRIKENDE MANGEL PÅ "VELLYSTIGE BRØDRE" I DE FROMME KATOLSKE PRESTEREKKER, OG AT JEG IKKE HAR MØTT EN OG ANNEN FRATER SOM BLOTT VED SIN FYSISKE STØRRELSE OG FREMTONING FREMSTÅR SOM SELVE INKARNASJONEN PÅ DØDSSYNDEN "GRÅDIGHET". MEN GUDS BUD BLIR IKKE MINDRE GYLDIG OM NOEN AV OSS BRYTER DET, OG EVANGELIET OG TROSLÆREN IKKE MINDRE SANN, ALT ETTER SOM DET PASSER BEST, SKAPER MINST FRIKSJON OG FØLES MEST BEKVEMT ETTER VERDSLIG STANDARD OG TANKESTRØMNINGER OG FLERTALLSNORM UNDER TIDENES SKIFTENDE GANG, MENNESKELIGE KARAKTERSVAKHETER OG BEHOV. LA NÅ GUDS ORD STÅ FAST. ER DET NOE MENNESKENE I DENNE TIDEN TRENGER ER DET ET FAST PUNKT, NOE SOM IKKE ER I ENDRING, FOR VI LEVER I ET SAMFUNN HVOR ALT GÅR SÅ FORT ER SÅ OMSKIFTELIG OG TRADISJONER VELTES OG NORMER GÅR I OPPLØSNING OVER EN LAV SKO I RASENDE TEMPO OG INTET LENGER ER LINA OPP PÅ FORHÅND OG FORHOLDET TIL SANNHETEN OM SÅ OG SI HVA DET SKAL VÆRE ER "HVA MAN SELV GJØR DET TIL" PÅ INDIVDUELT NIVÅ OG MAN IKKE HAR NOE ANNET VALG ENN "VALGFRIHET MELLOM STADIG FLERE ALTERNATIVER" HVOR DE STAKKARS UNGDOMMENE ER SÅ FORVIRRA I ALL TRADISJONSOPPLØSNINGEN OG "FRIGJØRINGEN" AT DE IKKE LENGER VET OM DE ER GUTT ELLER JENTE FORDI ALT ER SÅ SNUDD RUNDT OG PÅ HODET OG MÅ VELGE DER OGSÅ PÅ ET TIDLIG TIDSPUNKT UAVHENGIG AV HVILKEN KROPP DE ER FØDT MED, OM DE "VIL VÆRE GUTT ELLER JENTE".

JEG KAN IKKE YTRE ANNA ENN DET ELDRE TRADISJONELLE KONSERVATIVE KRISTNE HAR GJORT LENGE. "DET ER SIST I VERDENS TID". JEG FINNER EN DEL AV DET JEG SER I DEN NORSKE KIRKE HVA TROEN LÆREN INKONSEKVENSEN OG EN DEL TING DEN KLASSISKE KRISTNE TRO OG LOGIKK IKKE FÅR TIL Å GÅ SAMMEN INNE I HODET SIDEN DET BRYTER MED ALLMINNELIG INNLÆRTE BEGREPER OG DET MAN SELV LEGGER I BEGREPER SOM "PREST", "KRISTEN" OG OGSÅ "KIRKE" NOKSÅ "BEGREDELIG", MEN ER IKKE PANIKKSLAGEN FOR Å SI DET SLIK. RENT MENNESKELIG OG SOSIALT GJØR DNK ENDEL GODT ARBEID, MEN DER DNK ER RIKE PÅ KULTUR SYNES DET Å MINKE MER OG MER PÅ TRO OG ÅNDELIG INNHOLD OG RIKDOM, HVOR JEG SÅ LYKKSALIG HAR FUNNET SKIKKELIG FØDE, STORE SKATTKAMRE OG TILFREDSSTILLELSE AV MIN TØRST I DEN KATOLSKE KIRKE HVOR MIN TRO ER HJEMME. SÅ NÅR DA DNK SKRYTER AV SIN EGEN RAUSHET UTEN NOEN SINNE Å HA VÆRT I NÆRHETEN AV Å METTE MEG MED ÅNDELIG SIKRINGSKOST OM PORTEN ER ALDRI SÅ VID OG GJESTFRIHETEN ALDRI SÅ STOR OG MAN HER OG DER I ENDEL KIRKER KAN FÅ SEG ET BILLIG MÅLTID MAT MED GOD STEMNING RUNDT BORDET, OG NÆRMEST BLIR FORNÆRMET NÅR KATOLIKKEN IKKE VIL TA IMOT NATTVERDEN DE DELER FRITT UT TIL ALLE OG ENHVER UTEN AGE FOR DET SOM ER MENT SOM DE TROENDES SAKRAMENTSFELLESSKAP OG SIER "DU KAN JO TA IMOT DET SOM EN SYMBOLSK MINNEHANDLING". NETTOPP DERFOR FRISTER DET FINT LITE, OG ER EN VESENTLIG ÅRSAK TIL AT VI IKKE HAR KOMMUNIONSFELLESSKAP, FOR DEN NATTVERDEN JEG MOTTAR I DKK ER ETTER KIRKENS FELLES FORPLIKTEDE OG INDIVIDUELT EDSVORNE KOLLEKTIVE TRO OG LÆRE JESU LEGEME OG BLOD OGSÅ OM EN IKKE TROENDE IKKE VET HVA HAN ELLER HUN TAR IMOT, MENS MAN I DNK ALTSÅ PRAKTISERER VALGFRIHET- "ALLE FÅR OG VI HAR SOM MÅL Å AUSE UT MEST MULIG MEN DU KAN SELV VELGE HVA DET ER DU TAR IMOT NÅR DU MOTTAR BRØDET OG DYPPER DET I VINEN HOS OSS".

JEG ER UTROLIG GLAD FOR AT GUD FØRTE MEG TIL DEN KATOLSKE KIRKE OG AT DEN FINNES I NORGE OG ER I BESITTELSE AV SÅ STOR TRO OG SÅ MANGE ÅNDELIGE SKATTER, AT JEG VED GUDS NÅDE ER GITT DEL I DETTE. JEG SYNES HELLER SYND PÅ DE SOM SER SEG PRISGITT DNKS ÅNDELIGE FATTIGDOM UTEN Å VITE AT DET FINNES ET BEDRE OG RIKERE ALTERNATIV, EN DYPERE OG RIKERE TRO OG SPIRITUALITET. JEG HADDE FUNNET DET GRUELIG SLITSOMT Å VÆRE ALENE I MIN TRO I EN KIRKE DER ALT HENGER PÅ DET ENKELTE INDIVIDS TRO OG MAN KAN TRO HVA MAN VIL ELLER LA VÆRE. DER KAN MAN IKKE VOKSE, DER BLIR MAN IKKE METT, DER FÅR MAN IKKE STILT SIN TØRST. SÅ OM DET IKKE STÅR OM LIV ELLER SKULLE VÆRE NOE HELT SPESIELT, SLIK DET VED EN ANLEDNING FAKTISK VAR, OG DET HANDLET OM FORSONING, TROR JEG JEG STÅR OVER DEN DER LUTHERSKE NATTVERDEN OG SPISER DEN ÅNDELIGE MATEN HJEMME. "SYMBOLSK DRUESAFT I DEN NORSKE KIRKE"? DA TROR JEG HELLER JEG GÅR OG TAR EN ØL!

JEG HAR INSETT AT JEG IKKE KAN FORVENTE Å FÅ NOE FRA DEN NORSKE KIRKE, NÅR DE HAR SÅ LITE. DA ER DET MER PÅ SIN PLASS OM JEG GÅR DIT FOR Å GI NOE AV DET JEG HAR FÅTT MER AV FRA GUD OG VED MIN KIRKE, FOR Å LÆRE DERES TEOLOGER, OG FORKYNNE EVANGELIET MED TRO FOR PRESTENE OG VELSIGNE DEM. MEN DA BLIR DE JO HELLER FORBANNET ENN TAKKNEMLIGE NÅR EN LITEN SOM MEG "KOMMER HER OG KOMMER HER OG TROR JEG VET MER ENN DE HØYE HERRER SOM HAR SÅ UMÅTELIG STOR SELVTILLIT OG TRO PÅ SEG SELV I KRAFT AV SIN LÆRDE LUTHERSKE TEOLOGI, SELVKLOKHET, OPPHØYDE STILLING OG FOLKELIGE POPULARITET SIDEN DE ER SÅ FLINKE Å GI FOLK DET SOM KLØR DEM I ØRENE. MEN DET HENDER JEG BER NOEN LUTHERSKE PRESTER PÅ MIDDAG, FOR JEG ER GJESTFRI OG RAUS JEG OGSÅ FOR DEM SOM IKKE HOLDER SEG FOR GODE FOR Å TA IMOT NOE OG GÅ INN UNDER TAKET HOS SÅNNE RARE SMÅFOLK SOM MEG. MEN GODE GJESTER, OM DE ER ALDRI SÅ HØYE HERRER ANKOMMER IKKE SOM KONGER SOM FÅR MEG TIL Å FØLE MEG LITEN. DE KATOLSKE PRESTENE JEG HAR HATT PÅ BESØK HAR ALLE TRE VÆRT YTTERST GODE GJESTER Å HA I HUS. OG JEG HAR OGSÅ IALLFALL EN LUTERHANER JEG KAN KALLE MIN VENN, OG IKKE BARE SETTER PRIS PÅ MIN GJESTFRIHET OG MINE KOKEKUNSER MEN HELLER IKKE ER TUNGBEDT OM JEG TRENGER HJELP MED NOE. KVALITETEN PÅ SELVE MENNESKET MED ELLER UTEN PRESTEKRAGE SIER INGENTING OM HVORDAN DET STÅR TIL MED TROEN.

DET ER MANGE GODE SNILLE FLINKE MENNESKER SOM JOBBER I DEN NORSKE KIRKE, DET ER "TRO OG TROSLÆREFORVIRRINGEN OG DE ÅNDELIGE TILSTANDENE" I DNK JEG SYNES GÅR FOR VIDT OG SOM VIRKELIG IKKE ER TIL Å FORSTÅ. OG NÅR JEG SOM STÅR PÅ UTSIDEN ER LETTERE FORFERDET OG FORTVILET OVER DET SOM SKJER MED DEN NORSKE KIRKE, TENKER JEG DET MÅ KJENNES ENDA TYNGRE FOR DE STØDIG TROENDE SOM ER IGJEN, OG VOLDE DEM SORG OG BEKYMRING. DE SOM LIKEVEL BLIR, OG IKKE FORLATER SKUTA NÅR DEN KRENGER SÅNN SOM DEN GJØR OG TING SLINGRER OG SLENGES LØS MELLOM KIRKEVEGGENE, MÅ KUNNE KALLES TAPRE LUTHERSKE TROSHELTER. DE HAR EN TRO SOM LIGNER MER PÅ LUTHERS TRO. I ENKELTE KIRKER HAR DET JO GÅTT SÅ LANG AT KIRKEN LIGNER MER PÅ EN RØVERHULE OG ER BLITT TILHOLDSSTED FOR ONDE ÅNDER. SÅNN GÅR DET MED EN KIRKE NÅR TROEN, GUDS ORD OG DET ÅNDELIGE FOKUSET OG DET SOM ER AV GUDS RIKE, HANS ÅND OG KRAFT SOM FØLGER TROEN, KOMMER I BAKGRUNNEN FOR "ALT DETTE ANDRE". OG DET ER TRIST!

NÅR KIRKER SOM ST.PETRI INVITERER INN DE MENNESKER JESUS PRISTE SALIG INVITERER DE MED DET KANSKJE STØRRE RIKDOM INN ENN DET LILLE DE DELER UT, FOR DISSE SMÅ KAN VÆRE RIKERE PÅ ÅNDELIG KRAFT AV GUDS RIKE UTEN SELV ENGANG Å TENKE TANKEN ENN DNK OG MANGE AV DENS PRESTER IDAG SER UT TIL Å VÆRE. OG HVEM ER DET DA SOM ER "FATTIGST I ÅNDEN"? ;-)

GJESTFRIHET OG RAUSHET LØNNER SEG ALLTID, OG IKKE TROR JEG JEG NOEN SINNE HADDE FÅTT FROMME VEL ANSETTE KATOLSKE PRESTER OG NONNER TIL BORDS, OM JEG IKKE FØR DEM HADDE HATT SÅ MANGE SMÅ, BARN, FATTIGE OG ALLSLAGS FOLK PÅ BESØK OG TATT VEL IMOT DEM. SÅ DER MÅ DEN NORSKE KIRKE BARE HOLDE FREM MED SITT GODE FORTSETT. DET HØSTER DE STØRRE VELSIGNELSE AV ENN ALL VERDENS SELVKLOKE TEOLOGISKE FRITENKERE SOM LAGER SIN EGEN ALTERNATIVE MER OG OFTE VESENTLIG MINDRE KRISTNE LÆRE, OM DE ELLERS RENT MENNESKELIG OG VERDSLIG UTRETTER STORVERK. SOM PRESTER, HYRDER OG LÆRERE KAN DE IMIDLERTID I SIN EGEN VILLFARELSE BARE FØRE ANDRE BORT FRA TROEN OG PÅ AVEIE, FOR DET ER LETT Å LA SEG BEDÅRE OG DYSSE I SØVN OG LA SEG BLENDE AV DET SOM SYNES GODT OG OVERPRØVE DEN LILLE INDRE STEMMEN SOM SOM SIER "DET DER ER IKKE RIKTIG" NÅR STEMMEN TIL DEN SOM SIER DET ER SÅ BEHAGELIG. OG NÅR DEN HALTE LEDER DEN BLINDE, OG BLINDE VEILEDERE LEDER ANDRE BLINDE BLIR DET FORT VELDIG MYE GALE UT AV DET. Å VÅKE OG HOLDE ØYNENE ÅPNE OG KLARE ER VISST EN SJELDENHET SELV I KRISTNE KRETSER I DETTE LANDET HVOR FOLK FLEST HAR DET SÅ GODT AT DE ER HELT I VELSTANDSTÅKA OG MER SØVNIGE OG SVAKSYNTE ENN NOE ANNET FOLK I VERDEN OG SKJØNNER MINDRE ENN DE FLESTE, SAMTIDIG SOM OLA NORDMANN SELV ER OVERBEVIST OM AT HAN VET BEDRE ENN OG ER EN STOREBROR SOM KAN LÆRE OG OPPDRA ANDRE FOLKESLAG, NÅR "HAN" I VIRKELIGHETEN ALL RIKDOM OG UTDANNING TIL TROSS ER EN AV DE DÅRLIGSTE I KLASSEN INTERNASJONALT SETT. DET GJELDER OGSÅ "DEN FREMSKUTT MODERNE KULTURELLE FOLKEKIRKE". JA I KNOW I KNOW. DET ER VIRKELIG SLIK AT BORTSKJEMTE LILLEBRØDRE OG LILLESØSTRE SOM FORDI DE ER SÅ BORTSKJEMTE OG FORKJÆLA OG INGEN HAR SATT GRENSER ELLER GITT DEM SKJENN MEN STORT SETT LATT DEM GJØRE SOM DE VILLE, HAR FÅTT STORHETSTANKER, DÅRLIGE HERREFOLKMANERER OG MERVERDIKOMPLEKS SOM IKKE STÅR I FORHOLD TIL DEN FAKTISKE STØRRELSEN OG NIVÅET, KAN VÆRE GANSKE UTÅLELIGE. AKKURAT SÅNN ER DET. VRI OG VEND LITT PÅ DEN. MAN MÅ IKKE TA ALT HELT BOKSTAVELIG, IKKE ENGANG I BIBELEN, FOR DA KAN MAN BOMME FÆLT ANDRE VEIEN OG GÅ GLIPP AV MYE ;-)

STORE VOKSNE KARER MED TEOLOGIKUNNSKAPER SÅ DET REKKER OG HØYE VERV OG STILLINGER SOM LEVER GODT SOM GREVER, MÅ TÅLE LITT JULING OG "MOBBING" FRA SMÅJENTER SOM MEG UTEN HYLING OG BUKSESKJELVING SYNS JEG. "TA DET SOM EN MANN", BE A GOOD SPORT, LE LITT AV DIN EGEN IDIOTI OG GALSKAP SAMMEN MED ANDRE ER MITT RÅD. MEN JEG VIL IKKE VÆRE EN AV DEM SOM IKKE TAR NOE ALVORLIG OG SERIØST, OG BARE "LER SEG GJENNOM LIVET" OG KOSER SEG MED LETT UNDERHOLDNING. I MITT LIV HAR DET VÆRT SÆRDELES MYE BLODIG ALVOR OG DYBDE. SÅ DET GJØR GODT DE GANGENE JEG MØTER VIDD OG HUMOR AV DET LITT MER INTELLIGENTE SLAGET SOM ER BARE POSITIV. DEN MEST BEKSVARTE GALGENHUMORS TID ER OVER FOR MEG. DET BLE SÅ SVART AT DET IKKE LENGER ER NOE Å LE AV, FOR DET VAR VIRKELIG IKKE MORSOMT. OG DE NORDNORSKE GRISEVITSENE JEG VOKSTE OPP MED HAR JEG INGEN SOSIAL NYTTE AV I ROGALAND.

JEG SKRIVER, FORDI JEG OPPI TULLET OG FJASET, DIGRESJONENE OG AVSPORINGENE, SIRKLENE OG SPIRALENE HAR NOE VIKTIG Å MEDDELE. JEG GJØR SOM REGEL MITT BESTE, OG NOE ER JEG SKIKKELIG GOD PÅ MENS JEG STREVER FOR Å FÅ DET TIL PÅ ANDRE OMRÅDER, OG PRØVER HELE TIDEN Å BLI BEDRE PÅ DET JEG IKKE ER SÅ GOD TIL. ALLE ER IKKE LIKE FLINKE TIL ALT, OG OM NOEN VIRKELIG GJØR SITT BESTE MED DE RESSURSENE DE HAR, ER DET INGEN SOM KAN KREVE MER SELV NÅR DET IKKE HOLDER MÅL OM MAN BARE KLARER Å INNSE SIN EGEN BEGRENSNING FØR MAN HAR VOLDT STOR SKADE. JEG HAR ALDRI VÆRT NOE KONKURRANSEMENNESKE, MEN VIL GJERNE UTFYLLE MITT EGET POTENSIALE I DET JEG DRIVER MED OG GJØRE "EN GOD JOBB", JEG HAR IKKE DETTE BEHOVET NOEN SYNES Å HA FOR Å "BLI BEST FOR Å VÆRE BEDRE ENN ANDRE". MEN BESITTER KUNNSKAP OG INNSIKT SOM GÅR LANGT OVER DEN NORSKE MIDDEL OG ØNSKER Å DELE AV DEN. SOM SKRIBENT PÅ HOBBYNIVÅ HAR JEG EN LANG VEI Å GÅ FOR Å NÅ OPP TIL DEN STANDARDEN JEG SETTER IFHT HVA SOM KAN KALLES GOD FORMIDLING OG SKRIVEKUNST OG DET ER EN HEMSKO FOR BUDSKAPET AT MIN PERSONLIGE STIL VIRKER SÅ PROVOSERENDE PÅ ENDEL FOLK AV DET MER TYNNHUDEDE OG SARTE SLAGET SOM ER SÅ TYPISK STAVANGERSK AT DE GÅR GLIPP AV MINE "GODE POENGER" OG DET JEG HAR Å GI, AV BARE FORARGELSE OG SELVFORSVAR. SELV OM PENNEN ER KVASS OG TONEN KRITISK HAR JEG IKKE SOM MÅL I LIVET Å ØDELEGGE OG RIVE NED DET SOM ER BRA, ELLER GJØRE VONDT VERRE. HELLER TVERT IMOT! MEN JEG ER ALTSÅ EN AV DISSE "ENE" SOM IKKE ER FULLSTENDIG FLOKKSTYRT, OG UTEN VIDERE APPLAUDERER NOE SOM ALLE SYNS ELLER TROR ER BRA FORDI DET FREMSTÅR PENT I GRUPPENMETALITÆR KONSENSUS ELLER SER FINT UT SLIK DET PRESENTERES OG REPRESENTERER SEG SELV UTAD, FORDI "ALLE DE ANDRE GJØR DET" OG DET ER MEST BEKVEMT Å FØLGE FLOKKEN I SAMME RETNING SOM HAN SOM GÅR FORAN FORDI HAN HAR SLIK TRO PÅ AT HAN KJENNER KURSEN OG UTSTRÅLER EN SLIK SELVTILLIT AT ANDRE LAR SEG OVERBEVISE OM AT HAN MÅ HA RETT, ELLER ER SÅ PEN, ELLER RIK, ELLER RETT OG SLETT ER SÅ POPULÆR AT ANDRE FØLGER ETTER OG NÆRMEST TROR POPULARITETEN OG DEN VERDSLIGE SUKSSEN SMITTER OVER PÅ OG KASTER GLANS OVER DEM SELV, HVIS JEG VET BEDRE, OG SER KLARERE DET NEGATIVE OG KRITIKKVERDIGE SOM ANDRE IKKE EVNER Å SE ELLER RETT OG SLETT IKKE VIL SE FORDI DET ER MER BEHAGELIG Å SNU HODET EN ANNEN VEI OG SE PÅ DET SOM BEHAGER ØYET MER. OG OM NOEN TROR DET ER EN TAKKNEMLIG OG OMKOSTNINGSFRI EGENSKAP Å HA ER DE VIRKELIG IKKE REALITETSORIENTERT PÅ DET PUNKTET.

DET KOSTER Å VÆRE DEN ENE SOM SIER NOE ANNET ENN DET SOM ALT ER OPPLEST OG VEDTATT OG FASTSLÅTT VED FLERTALLSKONSENSUS, Å VÆRE DEN SOM KRITISERER MAKT OG MYNDIGHET OG STØRRELSER SOM RAGER HØYT OVER EN SELV I VERDEN. FOR LUTHER KOSTET DET! HAN BLE IKKE BARE FRATATT SIN KAPPE, MEN EKSKLUDERT FRA SIN KIRKE OG UTESTENGT FRA KIRKENS NATTVERDSFELLESKAP OG ØVIGE SAKRAMNENTER, DET ER EN USEDVANLIG HØY PRIS Å BETALE FOR EN KATOLSK PREST, JA SELV FOR EN ALLMINNELIG MENIG TROENDE KATOLIKK SOM ELSKER OG TRENGER SIN KIRKE. OG HVA LUTHER ANGIKK OG DET SOM SPRANG UT AV DET "OPPROPET" I DAG Å DØMME NÅR MAN SER HVOR DET BÆRER MED "FOLKEKIRKEN" VAR DET NEPPE VERDT DET. NOEN AV OSS KLARER SIMPELTHEN BARE IKKE Å HOLDE KJEFT OM DET VI MENER ER GALT. SÆRLIG VIST TIL EGET GAGN ER DET SJELDEN, HELLER OFTERE RIS TIL EGEN BAK OG VEDBÆRING TIL EGET HEKSEBÅL. MEN FOR NOEN AV OSS ER DET "EN LIVSOPPGAVE OG FORPLIKTELSE" Å VÆRE DEN SOM VÅGER Å SI DET UANSETT. HØYT! VEL VITENDE OM AT "SANNSIGERSKER" SJELDEN ER DE MEST POPULÆRE SELV OM VI OGSÅ HAR VÅRE FANS, OG NOEN GANGER SIER HØYT DET ANDRE TENKER MEN IKKE VÅGER ELLER KLARER Å SI, OG GIR MED DET OGSÅ ANDRE EN STEMME. Å VÆRE EN STEMME FOR DE MED DE MINSTE OG SVAKESTE STEMMENE, FOR MINORITETER OG DISKRIMINERTE GRUPPER ER EN GOD TING. DER HAR JEG OG GJORT MITT.

SOM NORSK KATOLIKK TILHØRER JEG OGSÅ SELV EN MINORITTET SOM IKKE ER SPESIELT HØYT AKTET I DEN NORSKE ALLMENNHET OG OFFENTLIGHET. KATOLSK TRO OG LÆRE ER I MANGT OG MYE IKKE ANSETT "STUERENT" I DEN OFFENTLIGE DEBATT HER HJEMME. DET HAR VI TRO TIL Å TÅLE. JEG ER NOK HELLER IKKE DEN MEST LETTSPISTE OG VELSMAKENDE I DE MEST ERKEKONSERVATIVE RETTTROENDE OG ROTEKTE KULTURKATOLIKKENES INDRE KRETS. DA ER DET GODT Å KJENNE SINE VENNER OG STÅ STØTT I SIN TRO. MEN INTELLEKTUELT ORIENTERTE, SOLIDE OG OPPEGÅENDE MENNESKER ER OFTE BEDRE RUSTET TIL Å TA OG VERDSETTE EN FIGHT OG BEUNDRE MENINGSMOTSTANDERE FOR SITT MOT EN ANDRE. FOR NONNER SOM VÅGER Å SI PAVER IMOT MED KORREKS, ER JEG SOM EN LITEN KNOTT Å REGNE VIL JEG TRO, SELV OM "DISCRETIO" IKKE AKKURAT ER MITT VAREMERKE ;-) OG I ET "TILFELLE SOM MITT" KAN DET SAKTENS TRENGES EN LITT STRENGERE OG MER KONSERVATIV ABEDISSE FOR Å HOLDE MEG I MINE "HELLIGE KATOLSKE ØRER" ;-) VÅRE GUTTER OG JENTER ER IKKE LIKE PINGLETE SOM MODERNE LUTHERSKE LIBERALTEOLOGER OG DENSLAGS. DE BESTE NONNENE BANKER I TILÅRSKOMMEN SKRØPELIG KROPPSLIG TILSTAND "STORKARER" SOM INGENTING. DE ER ÅNDELIGE SPESIALTRENTE NINJA-FIGHTERE. DE BESTE VI HAR! SÅNNE DAMER HADDE DNK VÆRT TJENT MED Å HA OGSÅ. VIRKELIG. DE KONTEMPLATIVE NONNENES BØNN ER AV AVGJØRENDE BETYDNING FOR KIRKEN OG FOR DE SOM HAR EN TJENESTE I DET YTRE. DE ER "MOSES MED LØFTET ARM" SOM GIR "SOLDATENE" SEIER PÅ SLAGMARKEN. MEN SOLDATENE MÅ FORTSATT KJEMPE, DE KAN IKKE LEGGE ALT PÅ MOSES OG LEGGE SEG BAKPÅ. VI SAMVIRKER I TJENESTE HVER PÅ VÅR PLASS, OG NÅR DET FUNKER SOM DET SKAL OG FLOKKEN HOLDES SAMLET OG DET IKKE BLIR FOR MYE GNELDRING OG KNURRING, BITING OG GLEFSING OG INDRE STRID FUNGERER EN KIRKE SLIK DEN SKAL. NOE DNK ETTER MIN MENING ALTSÅ IDAG IKKE GJØR. DERE HAR NOE Å LÆRE AV OSS OG VI HAR RIKDOMMER Å DELE AV ÅNDELIG SETT SOM DERE IKKE BESITTER, MEN VI KAN OGSÅ DRA VEKSEL PÅ DERES "MENNESKELIGHET". OG NÅR JEG NÅ SIER "VI" MENER JEG OSS KATOLIKKER, KIRKEN. OG MED "DERE" MENER JEG I SÆR LUTHERSKE PRESTER OG TEOLOGER, OG DEN NORSKE KIRKE. SOM KATOLIKK ANSER JEG OSS MED FREIDIG MOT IKKE SOM "LIKESTILTE KIRKESAMFUNN". MEN DOG.

VAR DET EN LITT BEDRE OG MER FORSONLIG MÅTE Å PRØVE Å SI DET PÅ? ER DET TIL Å TÅLE?

Å OVERGI LIVET TIL GUD I TRO OG LA HAM LEDE HAR FORUNDERLIGE FØLGER. HERRENS VEIER ER VIRKELIG URANSAKELIG. IKKE HADDE JEG NOEN SINNE VÆRT I NÆRHETEN AV Å TENKE TANKEN PÅ Å BLI KATOLIKK. MEN GUD FØRTE MEG DEN VEIEN. OG JO NÆRMERE GUD JEG HAR KOMMET, JO MER TROEN HAR VOKST OG JO MER MODNET DEN HAR BLITT, JO STØRRE INNSIKT JEG HAR VUNNET, OG JO KLARERE SYN DET HAR GITT MEG, JO MER HAR DET FJERNET MEG FRA DEN JEVNE OLA OG KARIS SYN PÅ TILVÆRELSEN, OG JO NÆRMERE OG TETTERE HAR DET KNYTTET MEG TIL OG GITT MEG STØRRE FELLESSKAPSFØLELSE OG DELT VIRKELIGHETSOPPFATNING MED INNVANDRERE FRA MUSLIMSKE LAND OG JO HØYERE VERDSETTER JEG ARABISK KULTUR OG EGENART, OG HOLDER IKKE LENGER MITT EGET NASJONALE FOLK VERKEN FOR Å VÆRE DET SMARTESTE ELLER BESTE FOLK I VERDEN. VÅRT GJENNOMSNITTSNIVÅ LIGGER LAVT INTERNASJONALT SETT. DET ENESTE VI HAR MER AV ENN DE FLESTE ANDRE FOLK I VERDEN ER STRENGT TATT PENGER OG PLASS TIL FLERE FOLK. "MEN DET MÅ DU IKKE SI TIL NOEN FOR DA BLIR JEG SÅ UPOPULÆR I NORGE" ;-) GUD ER OVERNASJONAL, OG SOM KATOLIKK ER JEG MER KNYTTET TIL EUROPA OG LATINSKE LAND ENN TIL DET ROTNORSKE. OM FOLK HADDE VÅGET Å SATSE ALT PÅ GUD SLIK JEG GJORDE VILLE DE OGSÅ FÅTT SEG OVERRASKELSER OG "BLITT FØRT TIL STEDER DE IKKE VET OM". LIVET MED GUD ER DYNAMISK OG SPENNENDE MED NYE POSITIVE OVERRASKELSER, KURSENDRINGER, MENNESKER MAN LEDES TIL, FØRES SAMMEN MED OG BINDES TIL. TING "SMÅTT TROENDE VERDSLIGE KRISTNE SOM ALDRI GIR SEG HELT OVER TIL GUD MEN SAFER" ALDRI FÅR OPPLEVE! MEN GJØR MAN SOM MEG OG MANGE ANDRE HAR GJORT, GIR SEG HELT OVER TIL OG STOLER PÅ GUD BLIR DET VIRKELIGE LIV DET MEST SPENNENDE EVENTYR SOM TENKES KAN, OG HELT ANDERLEDES ENN MAN NOEN SINNE HADDE TRODD OG FORESTILT SEG. ANBEFALES! SELV OM DET KOSTER ALT OG DU MÅ REGNE LIDELSE SOM EN SIKKER DEL AV DET! FEELGOODTEOLOGI ETTER KARDEMOMMELOVEN OG "KRISTENDOM LIGHT" FØRER DEG IKKE I NÆRHETEN AV ET SLIKT LIV OG DET MAN VINNER VED DET TROSS LIDELSER OG FORSAKELSER. INTET I VERDEN SOM KAN KJØPES FOR PENGER KOMMER OPP MOT DET MAN VINNER AV VERDI MED ET SLIKT TROSLIV, EN SLIK RELASJON TIL GUD.

"LUTHER GO HOME"! DERE KAN KNOTE TIL SÅ MYE LÆRD TEOLOGI OG KONSTRUERE SÅ MANGE AVANSERTE OG ALTERNATIVE TANKEBYGNINGER DERE VIL MED FORSTANDEN OG SITTE DER SOM "KONG SALOMO" I EGET SLOTT, MEN DERE KOMMER IKKE I NÆRHETEN AV Å "TA DET" OG "THE REAL THING" PÅ DEN MÅTEN.

VÅRE ALLER BESTE, FROMMESTE, STØRSTE STERKESTE, SUNNESTE, MODIGSTE OG HELLIGE KATOLSKE PRESTER OG TEOLOGER I ELITEKLASSEN SOM I ALL SIN ÅNDELIGHET ER DE MEST LIVSFRISKE OG JORDNÆRT TILSTEDEVÆRENDE OG MENNESKELIGE AV KJØTT OG BLOD, HAR IKKE NÅDD OPP TIL DET NIVÅET VED Å VÆRE "SINE EGNE HERRER" OG FØLGE SIN EGEN VILJE OG LYST ALT ETTER EGET HODE OG FORSTAND DEN VEIEN NESEN PEKER. MEN NÅR DET KOMMER TIL Å VÆRE MANN NOK OG STÅ OPP FOR SEG MED VELFYLTE STORE STØVLER ER DET IKKE AKKURAT NOEN DUKNAKKEDE NOKSAGTER SOM KRYPER RUNDT LANGS VEGGENE VI SNAKKER OM. VÅRE GUTTER ER IKKE HELT SOM ANDRE GUTTER, SELV OM DET FINNES MANGE GODE GUTTER BÅDE HER OG DER I BÅDE DEN OG DEN LEIREN. OG JEG TAKKER GUD OG KJENNER STOR GLEDE OG VELSIGNELSE VED AT SLIKE GUTTER FINNS! JEG OG MINE MEDKATOLIKKER ER VIRKELIG HELDIGE SOM HAR NOE SÅNT Å VÆRE STOLT AV. ENDELIG BLE JEG METT! BLOTT VED Å SE GUDS GJERNING OG VERK OG VED I EN SLIK, NOE SOM ER SLIK DET BØR VÆRE, HELLIG RENT OG GODT. NOE SOM FUNGERER SLIK GUD VIL OG ER I OG AV SANNHETEN. LUTHERANERE KAN TØYSE OG KIMSE SÅ MYE DE VILL AV VÅRE SALIGKÅRINGER OG KANONISERTE HELGENER. MEN DET JEG HAR SETT OG ERFART PÅ DIREKTEN ER ÅRSAK TIL AT JEG GJØR MEG TANKER OM AT DEN SOM HAR LEVD TETT PÅ EN HELGEN BLIR "SMITTET" AV HELLIGHETEN, SOM SÅ "SMITTER VIDERE PÅ ANDRE" UTEN AT DET MENNESKET SELV ER DET VAR. INTET MINDRE! NOEN MENNESKER UTSTRÅLER EN SÅ STERK HELLIG ÅNDELIG KRAFT SOM IKKE KOMMER FRA DET MENNESKET SELV MEN ER GUDS GJERNING I DET MENNESKET. OG DET ER SÅ ÅNDELIG METTENDE FOR DEN SOM TAR IMOT DEN KRAFTEN SOM FINNES I DET MENNESKET AT MAN IKKE TRENGER MER. DET ER NOK I SEG SELV Å BARE SE DET, HØRE DET OG KJENNE DET. FORSTÅ DET DEN SOM VIL. JEG BLIR IKKE KJEPPHØY AV Å KOMME NÆR ET SLIKT MENNESKE, JEG BLIR RETT OG SLETT BARE SÅ VELSIGNA ÅNDELIG GOD OG METT OG TILFREDS. NOEN SYNES IMIDLERTID Å VÆRE SÅ AVSTENGT FRA DEN ÅNDELIGE VIRKELIGHETEN AT DE ANTAGELIG IKKE VILLE MERKET "NOE ÅNDELIG" OM DET VAR EN ENGEL SOM STOD FORAN DEM. JEG FIKK OGSÅ OPPLEVE ET FOREDRAG MED BRODER ARNFINN HARAM FØR HAN FORLOT OSS. EN SLIK INTELLEKTUELL KRAFT SPENSTIGHET OG AKROBATIKK TVILER JEG PÅ DU FINNER HOS NOEN IKKE-SØLIBATÆR LUTHERANER. MEN HAN VAR UNIK. DET SKAL NOE TIL, MEN HAN INPONERTE MEG VIRKELIG OG MAN SKU JAGGU MEG ANSTRENGE SEG FOR Å HENGE SÅNN NOEN LUNDE MED I SVINGENE. DET VAR IKKE NOE FOREDRAG "TILPASSET KATTEN". DET VAR "FULL RULLE, TAKE IT OR LEAVE IT".

VÅRE LUTHERSKE BRØDRE ER HJERTELIG "VELKOMMEN ETTER" VÅRT GEISTLIGE ELITELAG HVORAV MANGE ER HELGENER OG IKKE LENGER PÅ DENNE SIDEN, MEN DET ER ET STYKKE Å GÅ. ALDRI SI ALDRI. "UMULIG" OG "NO WAY". MED GUD ER ALT MULIG. UNDRENES TIDSALDER ER ENNÅ IKKE FORBI. FAKTA. DET ER BARE DERE LUTHERANERE SOM HAR SÅ LITEN TRO TIL GUD OG SÅ OVERDREVEN TRO PÅ DERES EGEN FORSTAND. FORSTANDEN UTRETTER INGEN MIRAKLER! OG UANSETT HVOR MYE MAN VANNER, GJØDSLER OG STELLER ER DET BARE GUD SELV SOM KAN GI VEKST. "OM DERE BARE HAR TRO SOM ET SENNEPSKORN". MIN TRO STARTET OGSÅ ET STED. JEG BLE DØPT I EN LUTHERSK KIRKE AV EN GOD GAMMEL LUTHERSK PREST, OG UTEN ET PAR AV DE ANDRE GODE GAMLE LUTHERSKE PRESTENE SOM HAR VÆRT INVOLVERT, OG ALLE DE SOM HAR BEDT FOR MEG OG PÅ ULIKE MÅTER FREMMET MIN VEKST SOM KRISTEN, HADDE JEG IKKE NÅDD SÅ LANGT OG ALDRI VUNNET DET MÅL AV TRO JEG ER BENÅDET MED. LUTHERSK ELLER KATOLSK. "EN GAMMEL GRÅ PREST" SKAL MAN ALDRI UNDERVURDERE. MEN ENDEL AV DISSE NYMODERNE "TILFELLENE" HVORAV GELIUS ER ET SÅ EKSTREMT TILFELLE AT JEG IKKE KAN FATTE Å BEGRIPE ANNET ENN AT DET MÅ STÅ DÅRLIG TIL MED BISKOPENE I DNK OGSÅ SOM LAR NOE SÅNT FORTSETTE Å JOBBE OG TITTELERE SEG SOM "PREST". UT FRA DEN LÆREN HAN HAR YTRET ANSER JEG IKKE MANNEN FOR Å VÆRE KRISTEN ENGANG. HAN TROR JO IKKE PÅ KJERNEN OG SENTRUM SOM HELE DEN KRISTNE TRO HVILER PÅ, DISSE ER DET SOM BRINGER HELE DEN NORSKE KIRKE I STOR VANRY. SÅ LENGE DEN NORSKE KIRKE GÅR GOD FOR SLIKT, KAN IKKE JEG GÅ GOD FOR DEN NORSKE KIRKE.

DEN ALLER MEST NØDVENDIGE OG VIKTIGSTE RESSURS EN PREST KAN OG MÅ BESITTE ER TRO. OM PRESTEN IKKE TROR KAN HAN IKKE VÆRE PREST. Å SI NOE ANNET ER REN NONSENS. JEG SIER IKKE AT SLIKE MENNESKER IKKE KAN BIDRA MED NOE I EN KIRKE LENGER, JEG SIER BARE "IKKE SOM PRESTER"! HVIS IKKE ENGANG PRESTENE TROR ER DET JAMMEN IKKE RART AT TROEN ER PÅ NEDADGÅENDE KURS I DEN NORSKE FOLKEKIRKES SEGMENT OG NEDSLAGSFELT. DA HJELPER DET IKKE Å AUSE UT ALDRI SÅ MYE DRUESAFT. MIN FORSTAND ER IKKE DET MEST STABILE OG PÅLITELIGE BYGGVERK, MEN OM DISSE FORSTANDIGE MENNESKELIGE PRESTENE OG TEOLOGENE HADDE INNSETT HVOR VETTLAUST DET ER, OG HVOR LANGT BORTE FRA SANNHETEN DE HAR BEVEGET SEG I ALL SIN FORSTAND, HADDE DE BØYD HODET I SKAM OG TATT AV SEG HATTEN OG STÅTT DER SOM I EN BONDEBEGRAVELSE, YDMYKE FOR SIN GUD. JEG VIL DEM IKKE VONDT, MEN HVOR LANGT SKAL DET GÅ...? DE SER DET IKKE SJØL MEN FOR DEN NORSKE KIRKE HAR DET VÆRT TIL STOR, STOR ULYKKE OG FORTSETTER DET SLIK FALLER DEN TIL SIST HELT FRA HVERANDRE. ER DET DA JEG SOM HAR REVET DEN NORSKE KIRKE NED, SLIK AT DEN MISTET SIN KRAFT OG BLE TRÅKKET NED BLANDT MENNESKENE? UTEN TRO HAR KIRKEN INGEN KRAFT. OM EN PREST HAR STØRRE TRO PÅ SEG SELV ENN PÅ GUD, KAN HAN FORTSATT VÆRE ET GODT MENNESKE, MEN HAN KAN ALDRI VÆRE EN RIKTIG GOD PREST PÅ DEN MÅTEN OM HAN ALDRI SÅ MYE HAR EMBETSEKSAMEN I TEOLOGI OG ER ANSATT I EN PRESTESTILLING. DET HADDE VÆRT FIN OM DE PRESTENE SOM IKKE HAR EN KRISTEN TRO SLUTTA Å KALLE SEG PRESTER. ER DET FOR MYE Å BE OM? ELLERS KAN JO FOLK AV VANVARE TRO AT VEDKOMMENDE ER STERKT TROENDE, SIDEN DET ER NOE MAN NORMALT BØR KUNNE FORVENTE AV EN PREST. FOLK FLEST SØKER IKKE PRESTEN FORDI DE HAR BEHOV FOR LITT POESI ELLER TIPS TIL UTFYLLING AV TIPPEKUPONGEN, GJØR DE VEL...? JEG HAR IALLFALL ALDRI GJORT DET! MEN HAR OPPLEVD Å BLI AVSPIST MED EN VAKKER STEN DA JEG BA OM BRØD. DER JEG VENTET Å HØRE EVANGELIET FIKK JEG DEKLAMERT BJØRNEBOE DIKT, DA JEG SØKTE EN TRO SOM VAR STERKERE ENN MIN FANT JEG TVIL OG BLE MOTLØS, DA JEG TRENGTE ÅNDELIG KRAFT BLE JEG MØTT MED VANTRO PÅ AT DET FINNES ULIKE ÅNDSKREFTER. DET ER RESULTATET AV PRESTER MED LITEN TRO OG ÅNDELIG KRAFT, OM DE ELLERS ER ALDRI SÅ GODE OG RESSURSRIKE. OG MAN KAN VIRKELIG SLITE SEG UTARMET OM MAN PRØVER Å FÅ LITT "ÅND OG SANNHET" TIL Å TRENGE IGJENNOM. DET ER SOM Å STANGE HODET MOT EN VEGG. OG DET ER TRIST. HJELPER IKKE HVA MAN SIER, DET NYTTER LIKSOM BARE IKKE, GÅR IKKE INN. OM JEG HADDE VÆRT PRISGITT SÅNNE PRESTER HADDE JEG SUNKET NED I HÅPLØSHETEN OG DET HADDE BLITT SMÅTT MED TRO, VEKST OG GRØDE. GOLDT SOM FRA EN ENESTE HJERNE FULL AV GRÅ UFRUKTBAR GAMMELMANNSSÆD. DET ER IKKE NOE ÅNDELIG LIV I DET. BARE INTELLEKT. MEN HJERTET OG KJØTTET KAN FORTSATT VÆRE GODT OG LEVENDE. DEN SOM FYLLER SEG MED GUDS ORD, FYLLER SEG MED ÅND. DEN SOM ERSTATTER DET MED ALLSLAGS ANNA RASK SOM GAMLE MENNER ENGANG HAR SKREVET OG SAGT OG HOLDER DE LÆRDOMMENE FOR Å VÆRE SANNERE OG MER GANGBARE FÅR MYE TÅKE I HODET, OG TENKER IKKE LENGER SÅ KLART OG SKARPT OG MISTER SYN OG SANS FOR HVA SOM ER SANT OG HVA SOM IKKE ER DET...

HVA ER DET DERE GJØR MED DEN KIRKEN DER JEG EN GANG SOM LITEN BLE DØPT SOM GUDS BARN OG VELSIGNET. VIL DERE IKKE TA IMOT VELSIGNELSE FRA MEG HELLER? JEG HAR FORSYNDET MEG MOT NOEN AV DERE, KREVD MYE AV FLERE OG FÅTT MER ENN JEG FORTJENTE AV DE SOM HAR TÅLT MEST FRA MIN KANT. JEG HAR GRÅTT OG BEDT, TUKTET MED EI HAND OG GITT MED DEN ANDRE, SØKT FORSONING OG GÅTT MOT VEGGEN, TATT ANSTØT, ROPT DET UT SOM EN GAL, MEN JEG HAR IKKE FORBANNET EN ENESTE AV DERE. NOE AV DET DERE HOLDER PÅ MED, NOEN AV DERE, DRIVER MEG RETT OG SLETT TIL VANVIDD. JEG HAR TATT ANSTØT OG ER SELV BLITT TATT TIL ANSTØT. DET ER EN OND SIRKEL. MEN JEG ER BERØRT, DET ER PERSONLIG, DERE HAR SATT SPOR ETTER DERE OG ER MEG IKKE LIKEGYLDIG. SÅ JEG PRØVER OM OG OM IGJEN, KLARER IKKE Å LA DERE FARE. DERE LUTHERSKE PRESTER SOM HAR SÅ LITEN TRO PÅ OG IKKE FORKYNNER EVANGELIET LENGER. OM PRESTEN IKKE LENGER TROR PÅ ORDET HAN LESER FRA BIBELEN I GUDSTJENESTEN, BURDE HAN ELLER HUN HELLER LA VÆRE Å LESE DET. OG OM EN PREST IKKE VIL HØRE OG TRO PÅ DEN SANNHETEN SOM KOMMER FRA GUD ER DET IKKE MER Å VENTE AT HAN HELLER IKKE VIL TRO PÅ TING SOM KOMMER FRA ET MENNESKE OM DET ER ALDRI SÅ SANT, OM HAN FORETREKKER LØGNEN. DET FINNES EN GUD MED SANNHETS GODE ÅND OG DET FINNES EN DJEVEL MED LØGNENS ONDE ÅND. MELLOM DER STÅR MENNESKET. KRISTENMENNESKET STÅR I EN KAMP OG TAUTREKNING MELLOM DE TO YTTERPUNKTENE SOM BARE KAN VINNES MED TRO OG SANNHET. KJÆRLIGHETEN ER STØRST, ELLER RETTERE SAGT GUD ER STØRST, FOR HAN ER KJÆRLIGHET. KJØTTHJERTET MITT BRAGTE MEG INGENSTEDSHEN, DEN KJÆRLIGEHETEN HAR IKKE GJORT MEG GODT. SÅ JEG VELGER MEG TRO. HJERTET KAN VÆRE SÅ VARMT DET VIL MEN UTEN TRO TIL GUD ER MAN LIKE FORTAPT. SÅ JEG VELGER MEG TRO TIL DEN GODE KJÆRLIGE VARME LEVENDE GUD. UT AV DET SPRINGER ALT ANNET GODT UT. UTEN GUD ER JEG DØD.

DETTE ER SELVFØLGELIG IKKE SKREVET AV ET NORMALT MENNESKE. JEG ER GANSKE ULIK "ALLMINNELIGE MENNESKER". JEG VET FOR EKSEMPEL AT DET IKKE GJØR VONDT Å DØ, OG DET ER DET JO YTTERST FÅ LEVENDE SOM VET ;-) JEG ER EN AV DE SOM HAR OPPLEVD TING SOM GJORDE SÅ VONDT, TING SOM HAR VÆRT SÅ "DEVASTATING" AT SELV OM JEG OVERLEVDE OG KAN FREMSTÅ SOM "ET VANLIG MENNESKE" I DET YTRE, ER JEG SLIK JEG ER BLOTT RENT MENNESKELIG I MEG SELV DØD INNVENDIG. DET ENESTE SOM HOLDER LIV I MEG OG GJØR AT JEG ENDA FØLER OG HAR MENNESKELIG VARME OG OMSORG OG OMTANKE OG GODHET FOR ANDRE MENNESKER I MEG, ER DET LIVET, DEN ÅNDELIGE NÆRINGEN GUD GIR MEG SOM IKKE NOE MENNNESKE KAN GI MEG. DET ER ENDA LITT IGJEN AV MEG, MEN JEG ER NÆR VED Å KUNNE SI SOM PAULUS AT "JEG LEVER IKKE LENGER SELV, MEN KRISTUS LEVER I MEG". UTEN MIN TRO HADDE DET IKKE VÆRT LIV I MITT INDRE, OG KROPPEN MIN HADDE HELLER IKKE HOLDT SEG OPPE BLOT VED EGEN KRAFT. SÅ TROEN ER MIN LIVSNERVE. UTEN DEN KAN JEG HELT BOKSTAVELIG TALT IKKE LEVE, MEN SÅ LENGE GUD VIL KAN JEG VED DENNE TROEN OVERLEVE "ALT" OG DET ER IKKE MINE GENER ELLER SUPERKREFTER SOM ER ÅRSAKEN TIL DET. LIV OG DØD PÅ DENNE SIDEN ER HELT OPP TIL GUD, OG ENTEN JEG LEVER ELLER DØR TILHØRER JEG KRISTUS. FOR MEG SELV OG MIN EGEN DEL ALENE ER DET INGENTING ANNET SOM BETYR SÅ VELDIG MYE. KUNNE NÅ OGSÅ BARE SINNET OG HATET I MEG ETTER DEN URETTEN SOM BLE BEGÅTT OG ALT JEG LED OGSÅ DØ HELT BORT HADDE JEG VÆRT HELT HAPPY AKKURAT SLIK DET ER, UTEN Å MÅTTE GJØRE ELLER OPPNÅ NOE SOM HELST. SKULLE JEG ØNSKE MEG NOE MÅTTE DET VÆRE Å IKKE LENGER ØNSKE MEG NOE, IKKE BEGJÆRE NOE SOM HELST FOR MEG SELV. DA ER MAN VIRKELIG FRI. NÅR MAN GIR AVKALL PÅ ALT. MEN JEG PRØVER JO OGSÅ Å GJØRE LITT NYTTE FOR MEG DEN TIDEN JEG HAR IGJEN. DA JEG VAR I TYVEÅRENE FANT JEG TANKEN PÅ Å SKULLE MÅTTE LEVE TIL JEG KANSKJE VAR ÅTTI, UUTHOLDELIG. NÅ HAR JEG LEVD SÅ STOR DEL AV LIVET OG HAR BLITT SÅ VELSIGNET I GUD AT JEG HAR ROEN PÅ DET. JEG KAN LEVE, OG KOMMER TIL Å VÆRE I LIVET SÅ LENGE GUD VIL.

DET ER IKKE NOE JEG "TROR" SLIK FOLK BRUKER ORDET TRO I DAGLIGTALEN, DET ER NOE JEG VET. JEG TROR MED VISSHET OG OVERBEVISNING, STORT MER "BIBELSK" ENN MEG KAN MAN IKKE BLI. EN "HELLIG SYNDER". ET MENNESKETS DØD ER INGEN LITEN SAK SELV OM DET IKKE TRENGER VÆRE SÅ SVÆRT FOR DET MENNESKET SELV. OG NOEN GANGER KAN ET MENNESKES DØD HA STØRRE OG MER AVGJØRENDE POSITIV BETYDNING FOR ANDRE VED SIN DØD ENN VED Å FORTSATT LEVE. MEN JEG KAN IKKE INNVIE DERE I RIKTIG ALLE MYSTERIER.

JEG SKULLE BARE ØNSKE AT DEN NORSKE KIRKE FIKK ØYNENE OPP FOR AT DET ER SÅ VELDIG MYE MER EN DET LILLE DE HAR OM DE SELV SYNS DE LEVER ALDRI SÅ GODT MED DET SOM ER.

HVA ER VIKTIG NÅR DET KOMMER TIL STYKKET? NOEN SKADET ET KNE SOM BARN, OG SELV OM DE HAR VANDRET RUNDT UTEN Å HALTE FØRTI ÅR ETTER DET, GNÅLER DE STADIG OM DEN KNESKADEN SOM OM DET VAR DEL AV EN STØRRE NASJONAL KATASTROFE. SELV HAR JEG BRUKKET RYGGEN ET PAR GANGER OG HAR BITTELITT VONDT SÅNN PÅ DET JEVNE PÅ GRUNN AV DET MEN SYNS IKKE DET ER SÅ ALLVERDENS. JEG HAR HATT SÅ MANGE "NÆR DØDEN OPPLEVELSER" GJENNOM LIVET SOM JEG IKKE ENGANG NEVNTE TIL "HAN MED KNEET". MAN BLIR IKKE SÅNN SOM MEG AV AT EN LÆRER SNAKKA FOR HARDT TIL EN ENGANG. JEG HAR VÆRT IGJENNOM ENORMT MYE, DET NÆRMESTE JEG HAR MØTT TIL Å SAMMENLIGNE MEG MED, PÅ SAMME TRAUMENIVÅ SOM MEG SELV ER EN POLITISK FLYKTNING SOM BLANDT ANNET HAR SITTET I FENGSEL OG BLITT UTSATT FOR FYSISK TORTUR. JEG HAR FÅTT ENDEL HARDE FYSISKE SMELLER, MEN IKKE MER ENN JEG KUNNE TÅLE. MINE TRAUMER LIGGER PÅ DET PSYKISKE PLANET. DER HAR JEG VÆRT IGJENNOM HELVETE, HATT ET PAR ÅRS OPPHOLD I DJEVELENS TORTURKAMMER I LEVENDE LIVET OG FIKK ERFARE EN SÅ BEINHARD UBARMHJERTIG OG ISKALD TILVÆRELSE AT DET VAR HELT UMENNESKELIG. OG VONDE TING FØR DET OG ETTER DET OG OPPÅ DET OG TRAUME PÅ TRAUME PÅ TRAUME, VONDT VONDT VONDT I ÅREVIS. SÅ UNNSKYLD MEG, MEN Å KREVE AT JEG I ETHVERT HENSEENDE SKAL TE MEG NØYAKTIG PÅ ALLMINNELIG NORMALT VIS SOM SKRIBENT, HVIS SKRIVING OGSÅ ER EN UTSKRIVING AV EGNE TRAUMER, ER LITT VEL MYE FORLANGT.

SÅ DER SIER JEG DET JEG SIER UTEN Å TONE NED OG JUSTERE MEG ETTER PUBLIKUM, OG SIER "TAKE IT OR LEAVE IT". MAN TRENGER VERKEN LESE MEG ELLER LIKE MEG. JEG ER DEN JEG ER OG DELER DE TANKENE JEG VIL I SKRIFTLIG FORM. VIL MAN IKKE HA DET OG SYNS DET BLIR FOR DRØYT ER DET BARE Å LA VÆRE Å GAPE OVER DET. MITT LEVDE LIV ER DET JEG OG GUD ALENE SOM KJENNER OG VET HVORDAN HAR VÆRT FOR MIN EGEN DEL. JEG VET HVORDAN DET ER Å VÆRE MEG, OG DEN VIRKELIGHETEN JEG HAR ERFART, ER DET INGEN ANDRE SOM KAN SI NOE MER OM ENN MEG. MIN LIVSERFARING OG HISTORIE ENDRER SEG IKKE ETTER HVA ANDRE TENKER, MENER OG TROR OG HVORDAN DE SELV HAR OPPLEVD TING PÅ SIN SIDE. DE VET HVA DE HAR ERFART PÅ SIN SIDE, JEG VET HVORDAN JEG HAR OPPLEVD OG ERFART DET PÅ MIN SIDE. AT DET MENNESKET SOM SITTER PÅ ANDRE SIDEN AV BORDET SKULLE KUNNE SI SÅ MYE OM HVORDAN DET HELE HAR VÆRT PÅ MIN SIDE FALLER PÅ SIN EGEN URIMELIGHET. HAR DEN ENE HATT DET GODT I MØTET MED DEN ANDRE, OG DEN ANDRE HATT DET VONDT I DET MØTET, ER DET KLART MAN FÅR TO MOTSATTE BERETNINGER OM HVORDAN DEN RELASJONEN ARTET SEG. DET TRENGER MAN IKKE VÆRE GENI FOR Å FORSTÅ. MEN NOEN ER SÅ TUNGNEMME AT DE FOR DET FØRSTE SER UT TIL Å TRO AT MAN KAN TA FOR GITT AT ET MENNESKE SOM OPPFØRER SEG FINT MOT "DE FRISKE, STORE OG STERKE" NØDVENDIGVIS ER LIKE HYGGELIG OG BEHANDLER DE SMÅ SVAKE OG SKADDE LIKE BRA. MAN LÆRER MINST LIKE MYE AV Å SE PÅ HVORDAN ET MENNESKE UAVHENGIG AV ENS EGEN RELASJON TIL DET MENNESKET SAMHANDLER MED ANDRE, OG TIL EN VISS GRAD FORHOLDER VI OSS ALLE SAMMEN LITT ULIKT TIL ULIKE MENNESKER. NOEN TRIGGES AV OG KAN SIMPELTHEN IKKE TÅLE Å SE NOEN SOM ER ANDERLEDES, NOE SOM ER SKADET, SYKT OG HUDLØST. ELLERS GODE MENNESKER KAN I MØTE MED SLIKE UTVISE INHUMANE ISKALDE OG UBARMHHJERIGE SIDER OG GJØRE TING MOT ANDRE SOM ER I EN SLIK SITUASJON, MAN ALDRI VILLE TRODD KUNNE VÆRE MULIG. MEN SIDEN JEG SELV FIKK ERFARE JUST DEN VIRKELIGHETEN VET JEG AT SLIK ER DET DESVERRE. SELV I NORGE FINNS DEN SAMME INHUMANISMEN IFHT "DEN UTSTØTTE, STIGMATISERTE SOM FÅR EN HEL HAUG MED ONDT PROJISERT OVER PÅ SEG, SOM "HEKSEBARN" BLIR UTSATT FOR I DELER AV AFRIKA. FULLESTENDIG UMENNESKELIG SIER GODE NORSKE NORDMENN FRA NORGE, MEN "VI" ER VISST AKKURAT LIKE ILLE. DET ER BARE DE FÆRRESTE SOM ER KLAR OVER DET, FØR DE SELV HAR VÆRT I DEN SITUASJONEN. DET SKER! SÅNN ER DET BARE.

MAN MÅ TA VARE PÅ SEG SELV OG BERGE SEG SOM BEST MAN KAN, FOR OM MAN BLIR AVHENGIG AV OG PRISGITT ANDRES HJELP OG OMSORG, OG NÅR MAN VIRKELIG TRENGER GODHET OG MEDMENNESKELIGHET MEST, ER DET IKKE NOE MAN SKAL TA SÅ SELVFØLGELIG AT MAN FÅR. MAN KAN LIKEGJERNE BLI MØTT MED DET MOTSATTE OG PRISGITT Å LEVE UNDER OMSTENDIGHETER OG SAMMEN MED MENNESKER SOM IKKE HJEPER EN DET DØYT OG IKKE ER SNILLE I DET HELE, UNDER FORHOLD SOM ER SÅ ELENDIGE OG UVERDIGE AT INGEN MENNESKER MED VETT OG FORSTAND VILLE HOLDT DET UT, SÅ FREMT MAN HADDE ET BEDRE ALTERNATIV. NOEN GANGER KOMMER MAN IMIDLERTID OPP I SITUASJONER DER MAN EGENTLIG IKKE HAR NOE VALG, OG DA ER MAN BARE NØDT TIL Å TA TIL TAKKE MED DET MAN FOR OG DE FORHOLDENE MAN ER TVUNGET TIL Å LEVE UNDER AV NØD I DEN LIVSSITUASJONEN MAN ER. JEG UNNER IKKE MIN VERSTE FIENDE Å OPPLEVE NOE SÅ VONDT OG UVERDIG SOM DET JEG HAR MÅTTE GJENNOMLEVE. DET VAR IKKE DET MINSTE RART AT JEG BLE SUIDAL OG PRØVDE Å TA MITT EGET LIV, DET RARE OG MERKELIGE VED DET VAR HELLER AT JEG OVERLEVDE OG FUNGERTE SÅPASS GODT I DET SOM JEG GJORDE. DET ER MULIG DET KAN LIGGE EN VERDI I Å DELE FRA MITT LIV, MINE TANKER, ERFARINGER, MINE TAP OG NEDERLAG OG GEVINSTEN AV DET, INNSIKTEN SOM BARE KOMMER MED DEN TUNGE LIVSERFARINGEN. HADDE JEG IKKE OPPLEVD ALLE DISSE VONDE OG GRUFULLE TINGENE HADDE JEG IKKE VÆRT I BESITTELSE AV DEN INNSIKTEN JEG HAR VUNNET, MEN OM JEG HADDE VISST HVORDAN LIVET MITT VILLE KOMME TIL Å BLI OG HVA JEG SKULLE MÅTTE GÅ IGJENNOM SKJØNT DET VILLE VÆRT UMULIG SELV FOR GUD Å FORUTSE FOR FANDEN VAR NOK TIL SYVENDE OG SIST DEN SOM FORPURRET GUDS PLAN OG HENSIKT FOR MITT LIV OG PRØVDE Å ØDELEGGE MEG FRA STARTEN AV. GUD MÅ HA HATT STORE PLANER FOR DEN EVENRIKE LILLE JENTA SOM ANKOM VERDEN PÅ BESTILLING, FOR ELLERS HADDE NEPPE FANDEN BRUKT SÅ MYE ENERGI PÅ Å HERPE, TILSMUSSE, PLAGE PINE OG ØDELEGGE MEG BY ALL MEANS GJENNOM LIVET. HADDE JEG IKKE I UTGANGSPUNKTET VÆRT ET SÅNT LITE LYS AV ET GUDSBARN, HADDE NOK LIVET MITT BLITT VESENTLIG BEDRE OG LETTERE, OG IKKE HALVPARTEN SÅ MYE AV ET FIRKANTET JUL. LIVET NÅ ER GODT LEVELIG, MEN Å INNBILLE SEG AT MAN KAN HA DET GODT OG SYNES VERDEN ER ET TRIVELIG STED Å VÆRE ETTER DET JEG HAR LIDD, ER DRØYT OPTIMSTISK. GUD KAN UTRETTE STORE TING MEN LEVD LIV KAN HAN IKKE ENDRE, OG DENNE VERDEN STÅR IKKE TIL Å REDDE, DEN ER SÅ ILLE AT GUD SELV HAR PLANER OM Å SANERE DEN. DET EN NÅ ENDA GODT! SÅ DE SOM GJERNE VILLE LEVD EVIG PÅ DENNE PLANETEN ER JEG IKKE I SLEKT MED SJELELIG ELLER ÅNDELIG. HER HAR FANDEN OG MENNESKENE VIRKELIG FUCKA DET OPP, SÅ DE MENNESKENE SOM ER STORFORBNØYD MED DENNE VERDENS TILSTANDER OG "FINNER DEN HELT UPROBLEMATISK Å FORHOLDE SEG TIL" HAR JEG VANSKELIG FOR Å FORSTÅ. DETTE ER INGEN GOD VERDEN Å LEVE I OG DRØMMEN OM ET MENNESKESKAPT JORDISK PARADIS ER REN UTOPI. UTEN GUD HAR VI IKKE EN SJANS! HAN ER ALT VI HAR Å HÅPE PÅ FOR VERDEN GÅR SIN UNDERGANG I MØTE OG DET KOMMER TIL Å SMELLE KRAFTIG, SLIK DET ALT HAR BEGYNT Å SMELLE GODT UTE I VERDEN. MAN TRENGER IKKE VÆRE MYE TIL PROFET FOR Å FORUTSE AT DET ER EN FULL VERDENSKRIG UNDER OPPKJØRING. MEN JEG ER NOK PROFET TIL Å TRO DET BLIR DEN SISTE OG DA IKKE I BETYDNINGEN TRO PÅ AT MENNESKENE ETTER DET "TAR TIL VETT OG SKAPER FRED PÅ JORD HELT PÅ EGENHÅND". VI FÅR DET IKKE TIL VI MENNESKER. DET SOSIALEMOKRATISKE OLJEEVENTYR HAR IKKE GJOR ANNA ENN Å VUGGE OLA OG KARI I SØVN. DE ER BLINDE OG TROR AAALDRI NOE VONDT SKAL VEDERFARES OG NÅ HELT TIL NORGE, DE SKAL LEVE TRYGT OG VÆRE METTE OG LEVE I FRED TIL EVIG TID LYKKELIG ALLE SINE DAGER. MENS FOLK MED LITT BEDRE KONTAKT MED REALITETENE DER UTE OG ET SKARPERE BLIKK, VETT AT SELV OM OLA OG KARI KANSKJE BLIR DE SISTE TIL Å VÅKNE AV DRØMMESØVNEN, SÅ KOMMER DE TIL Å VÅKNE. BRÅTT MED ET SMELL. DA FØRST GÅR DET OPP FOR DEM!

NOEN AV OSS HAR ET HEMMELIG STED INGEN VET OM HVOR DET ER GODT Å VÆRE MIDT I VERDENS ELENDIGHET, OG DE KAN IKKE BESØKE MEG ELLER FINNE MEG DER, FOR DET ER IKKE ET FYSISK STED, DET ER EN TILSTAND. I DET ROMMET ER DET ROLIG OM DET STORMER ALDRI SÅ MYE. JEG VOKSTE OPP LIKE MYE SOM NATURBARN SOM GUDSBARN, OG UTEN NOE SLIKT SPRÅKLIG BEGREP HADDE JEG SELV SOM BARN I EN KONFLIKTFYLT FAMILIE MED TØFF HVERDAG, MINE HELLIGE ROM I NATUREN, HVOR JEG KUNNE VÆRE ALENE MED GUD OG NYTE ØYEBLIKK AV FRED OG FULLKOMMEN HARMONI. NATURENS LOV ER HARD, DEN STERKE OVERLEVER, DET SVAKE OG SKADDE VELGES BORT. JEG VAR FRA NATURENS SIDE STERK, SÅ JEG KLARTE MEG UTMERKET I NATUREN. DEN DAGEN JEG OPPLEVDE Å BLI FOR SVAK TIL Å KLARE MEG ALENE I NATUREN VAR EN DAG MED ANGST. SÅ FIKK JEG LÆRE AT ASFALTJUNGELENS OG DEN SOSIALE STAMMES LOV ER ENDA HARDERE, SMERTER OG SKADER MER ENN TØFF NATUR. EGENTLIG VILLE JEG HELST LEVD NÆR NATUREN OG IKKE I BY, MEN DET ER IKKE MULIG LENGER. FOLK FLEST FORSTÅR MEG IKKE FOR JEG MÅLER OPP MED ET ANNET MÅL ENN DE, OG DET MESTE AV DET VERDENS BARN OG "FOLK FLEST" I NORGE ANSER FOR Å VÆRE DET GJEVESTE OG MEST VERDIFULLE OG FRYKTELIG VIKTIG ER FOR MEG AV FULLSTENDIG UNDERORDNET BETYDNING OG IKKE NOE JEG VURDERER FOLK ETTER. IKKE ALLE INNVANDRERE FÅR EN VARM VELKOMST, OG DE FLESTE AV OSS "UTLENDINGER" KJENNER OSS HELLER ALDRI HELT HJEMME SELV ETTER MANGE ÅR NÅR MAN TILYNELATENDE ER INTEGRERT. VI SER TING PÅ EN ANNEN MÅTE OG ER IKKE HELT SOM "DEM", MEN VI LÆRER OSS STEDETS SKIKKER OG LÆRER ETTERHVERT HVORDAN TING FUNGERER OG FÅR EN VISS OVERSIKT.

VI KJENNER ETTERHVERT BYEN NESTEN BEDRE ENN MANGE SOM HAR BODD HER HELE LIVET ENDEL AV OSS OG VET MER ENN VI LIKER Å VITE. OG HAR MAN FØRST VÆRT I ROLLEN SOM "HEKSEBARN" LÆRER MAN SEG BETYDNINGEN AV Å VÆRE EN SOM KAN "MINGLE INN", PASSER PÅ Å HOLDE SÅPASS STANDARD AT MAN KAN GÅ IFRED OG GLIR INN I MENGDEN UTEN Å BÆRE FOR SYNLIGE STIGMA SÅ SANT MAN KLARER. JEG VET HVORDAN VERDEN ER, OG "HVORDAN TING FUNGERER PÅ DISSE KANTER" OG NÅR MAN ER "UTLENDING" MÅ MAN JO VOKTE SEG NØYE FOR Å VÆRE ÆRLIG Å SI HØYT HVA MAN TENKER OM "DE INFØDTE OG DERES SKIKKER" OG DEN JEVNE OLA OG KARI, FOR "VI MÅ JO BARE VÆRE TAKKNEMLIGE SOM FIKK KOMME HIT OG VÆRE HER". VI PRØVER Å GJØRE DET BESTE UT AV DET, MEN VENNER OSS EGENTLIG IKKE TIL DET, DET ER MYE VI IKKE LIKER. MEN VI GJØR SÅ GODT VI KAN OG PRØVER PÅ DIRKETEN STORT SETT Å VÆRE VENNELIGE OG OPPFØRE OSS SOM BEST VI KAN OG LEVE I FRED OG FORDRAGELIGHET. NASJONALISME LOKALPATRIOTISME OG LOKAL STOLTHET, GUDER OG STORHETER I DISTRIKTET SIER MAN IKKE MYE ONDT OM FØR MAN BLIR UTSATT FOR HARD SOSIAL JUSTIS. VI FINNER FREM TIL DE ANDRE I VÅR EGEN STAMME, DE SOM ER LITT MER SOM OSS, TENKER SOM OSS, DE SOM FORSTÅR. OM VI ALLE SA ALT HØYT OM DET VI IKKE LIKER "HER I NORGE" HVOR VI HAR BODD SÅ LENGE, VILLE NOK ENDA FLERE OLA OG KARIER BEDT OSS "PELLE OSS HJEM DIT VI KOMMER FRA". MEN VI HAR IKKE NOE HJEM Å VENDE TILBAKE TIL, DET MILJØET VI FORLOT FINNES IKKE LENGER FOR DET HAR OGSÅ ENDRET SEG OG MANGE ER BORTE. OG SELV HAR VI ENDRET OSS ENDA MER "I UTLENDIGHET" OG BLITT SOSIALISERT INN I NOE HELT ANNET ENN DET VI VOKSTE OPP MED SÅ ETTER Å HA BODD LENGRE "HER" ENN "DER" VILLE VI VÆRT MER FREMMEDE I DET SOM VAR "VÅRT HJEMLAND" ENN "HER I NORGE".

VI ER IKKE HELT HJEMME NOE STED, VI BARE BOR ER STED, OG NÅR MAN FØRST HAR BODD SÅ LENGE PÅ ET STED, HAR NETTVERK, BOLIG OG EN VISS ORDNING SÅ MAN KAN KALLES "ETABLERT" MÅ MAN VÆRE FRISK OG SUNN OG HELST TO OM DET OM MAN SKAL BRYTE OPP. DRØMMEN OM Å VENDE TILBAKE TIL ET LIV PÅ LANDET KAN BLI ET MARERITT FOR DEN MED ROSA FORESTILLINGER. EN TING ER Å VÆRE EN AV MANGE SOM SELV OM MAN ER SPESIELL IKKE ER MER SPESIELL ENN AT MAN PASSERER SOM EN AV MANGE I DE FLESTE AV BYENS FORSAMLINGER OG SELV KAN VELGE FORSAMLING, MENS DET ER VERRE Å VÆRE DEN ENE SOM SKILLER SEG UT I ET ENDA MINDRE OG MER GJENNOMSIKTIG BYGDEMILJØ HVOR MAN ER PRISGITT DEN ENE FORSAMLINGEN SOM FINNS. OG IGJEN. SKAL MAN FLYTTE PÅ LANDET BØR MAN HELST VÆRE TO OM MAN IKKE ER SUPERWOMAN OG FORETREKKER Å LEVE I ISOLASJON. Å VÆRE ENSOM ENEBOER PÅ LANDET, ER VERRE ENN Å VÆRE ENEBOER I BYEN, OG DEN SOM ER ENSOM PÅ LANDET ER DET ALENE, I BYEN KAN MAN VÆRE ENSOM BLANDT MANGE. DET FØLES LITT MINDRE ENSOMT. OG SÅ ER DET DISSE MENNESKENE MAN PÅ ULIKE VIS HAR BLITT GLAD I OG KNYTTA TIL OG HELST IKKE VIL REISE IFRA, SKJØNT VI SOM HAR FLYTTA LITT GJENNNOM UTDANNING OG ARBEID, HAR KNYTTET STERKE VENNSKAPSBÅND SOM ENDA HOLDER TIL MENNESKER ANDRE STEDER OGSÅ, OG STADIG KNYTTER VI NYE BÅND, OG NÆRE RELASJONER GÅR OVER AVSTAND. DET ER IKKE LETT NEI. MAN HAR DET VEL OG BRA OG DET VAR NÅ SLIK DET BLE OG HER MAN BLE BOENDE OM DET ALDRI VAR NOE ØNSKEMÅL OG FORTSATT IKKE ER IDEELT. MEN MAN ER BARE NØDT Å STIKKE FINGEREN I JORDA OG FORHOLDE SEG TIL DET SOM ER HER OG NÅ MED DE MULIGHETER OG BEGRENSNIGER MAN FAKTISK HAR OG VÆRE TILFREDS TATT I BETRAKTING AT MAN I MANGE TING HAR FINT LITE Å KLAGE PÅ MOT MANGE ANDRE IFHT LEVEKÅR, OG TIL SAMMENLIGNING MED DEN EKSTREME FATTIGDOMMEN MAN BLE PRISGITT Å LEVE UNDER SINE FØRSTE ÅR HER, OG DE STEDENE MAN HAR BODD OG FORHOLDENE MAN EN LANG TID MÅTTE LIDE SEG GJENNOM TIL SAMMELIGNING MÅ MAN SI SEG SVÆRT GODT FORNØYD. MEN JEG HAR VIRKELIG VÆRT PÅ STEDER I LIVET FØR JEG KOM HIT HVOR DET VAR VESENTLIG BEDRE Å VÆRE. JEG HAR DET GODT NOK TIL Å LEVE MED DET. OG GUD KREVER IKKE STORT MER AV MEG ENN AT JEG HOLDER MEG I LIVET. HAR JEG TÅLT ALT JEG HAR TÅLT OG FORTSATT ORKER Å HOLDE UT OG LEVE MED DET, BØR ANDRE KUNNE HOLDE MEG UT OGSÅ. JEG KAN BEROLIGE DERE MED AT JEG ALT ER HALVVEIS DØD, SÅ JEG KOMMER NEPPE TIL Å LEVE SÅ ALL VERDENS LENGE. "SÅ DA MÅ JEG JO FÅ SAGT DET FØR JEG DØR" .

I STAVANGER OG ROGALAND HAR JEG HATT DE GRUSOMSTE OPPLEVELSER OG ÅR I MINE LIV OG LIDD SÅ MYE ONDT AT JEG IKKE TRODDE DET VAR MULIG I NORGE, FØR JEG ERFARTE DET HER. OG HER HAR JEG TENKT Å BLI! JEG HADDE ALDRI TRODD DET KUNNE BLI SÅ ILLE PÅ TROSS AV DET JEG FIKK I BARNELÆRDOM OM VERDENS ONDSKAP SOM VIRKELIGHETSBERETNINGER FRA ANDRE VERDENSKRIG. JEG TRODDE LIKSOM DET VAR "OVER OG FRED NÅ", MEN ONDSKAP OG URETT KAN JAGGU MEG KOMME TETT PÅ HER HJEMME, PÅ "ET STED NÆR DEG" OGSÅ. DET ER EI VIRKELIGHET OLAER OG KARIER FLEST SKAL VÆRE VELDIG GLAD FOR Å ALDRI HA FÅTT FØLE PÅ KROPP OG SINN. ANBEFALES IKKE!

JEG HAR I LIKHET MED EMINEM SMERTELIG MER TUNGTVEIENDE GRUNNER TIL Å BLI SINT, EN DE SOM HAR NYTT ALLE LIVETS BEKVEMMELIGHETER OG ALDRI HAR OPPLEVD NOE VERRE OG VONDERE ENN SLIKT ALLE FØR ELLER SENERE OPPLEVER, SOM TAP AV NÆR FAMILIE ELLER EN FYSISK SKADE OG ALLMINNELIG SYKDOM SOM BLIR RASENDE OG DYPT KRENKET INNERST I SIN SJEL BLOT AV AT NOEN SIER DET SOM DET ER I KLARTEKST. SELV HAR JEG HØRT MANGE "FISKEHISTORIER" MEN ETTER Å HA SETT HVOR LITEN DEN FISKEN FAKTISK VAR, LAR JEG MEG IKKE IMPONERE BLOT VED AT NOE ELLER NOEN HAUSES OPP OG RAGER RUNDT MED EN OPPHØYD MINE. HVA FREUDIANERE ANGÅR F.EKS, SIDEN DET FORTSATT FINNS NOEN SLIKE, ER DEN ENESTE JEG HAR NOEN GRUNN TIL TRO PÅ DUGELIGHETEN TIL SVEIN HAUGSGJERD VED GAUSTAD SYKEHUS, SOM ER NOE SÅ SJELDENT SOM EN KRISTEN FREUDIANER OG SOM HAR ET INTELLEKT SOM RAGER HØYT OVER ENKELTE "SJEFPSYKOLOGER" JEG KJENNER FOR GODT. FOR JEG HAR LEST FLERE AV HAUGSGJERDS BØKER, OG SELV OM JEG GENERELT SYNS "FREUD ER FOR OVERFORENKLA" SYNS JEG HAUGSGJERDS TANKER HOLDER MÅL. JEG VILLE HELLER VÆRT HAUGSGJERDS ENN FREUDS PASIENT FOR Å SI DET SLIK. OG DET ROGALANDSPSYKIATRIEN ETTER MIN MENING ER BEST PÅ ER Å MARKEDSFØRE SEG SELV. DER LEDER DE OG DET HAR GITT DEM ET UFORTJENT GODT RYKTE!

DET ER INGENTING I DET LIVET JEG HAR LEVD OG FØLT PÅ KROPPEN OG TATT SKADE PÅ SINN OG SJEL AV, SOM BLIR BEDRE ELLER ANDERLEDES ENN DET VAR FOR MEG, ALT ETTTER SOM MAN "TROR" ELLER IKKE. JEG SITTER JO MED "FASITEN" AKKURAT DER. AT ANDRE HAR "OPPFATTET TING" PÅ EN ANNEN MÅTE ENDRER IKKE MIN RØYNTE VIRKELIGHET, OG NÅR MAN SULTER HJELPER DET HELLER IKKE OM ANDRE IKKE VILLE TRO MEG "FORDI INGEN FÅR JO SÅ LITE AT NOEN TRENGER Å SULTE I NORGE". OG DE HØYE HERRES POLITIKK ER VISS AT DE IKKE KAN GI EN BRØDSKIVE TIL EN SOM ER SULTEN "FORDI DET IKKE LØSER PROBLEMET" SÅ FOLK MÅ LEVE SÅNN NOEN ÅR TIL NOEN HAR JOBBET FREM ET POLITISK VEDTAK OM Å GI DEM LITT MER. FOR HENNE SOM I AVISEN FORTALTE AT HUN PLEIDE Å SOVE UTENFOR ORDFØRERENS KONTOR FORDI DET VAR EN VARMEKILDE DER, GIKK DET FORTGANG I AT HUN FIKK SEG EN KOMMUNAL BOLIG. FOR DET TOK SEG JO STRENGT TATT DÅRLIG UT FOR ORDFØREREN. HER I BYEN ER MAN JO I STØRRE GRAD OPPTATT AV HVILKET LYS MAN FREMSTÅR I ENN OM DET MAN DRIVER MED TÅLER DAGENS LYS. JEG GIR MEG OGSÅ POKKER I TALEKUNSTEN OG ER MER OPPTATT AV EKTHETEN OG INNHOLDET I BUDSKAPET ENN "HVOR PENT DET KLINGER I PUBLIKUMS ØRER". DA ER DET IKKE MUSIKK VI SNAKKER OM. BORGERSKAPETS DOBBELTMORAL ER TIL Å TA OG FØLE PÅ, OG JEG LIKER DET VELDIG DÅRLIG.

"GOD ROGALANDSKVALITET"- DET ER SÅNNE SOM EIRIN KRISTIN SUND, SOLID EKTE ARBEIDERKLASSEKVALITET TVERS IGJENNOM, HVOR "FARGEANALYSER OG MATCHENDE SKJERF" HAR NULL Å SI FOR RANKINGEN. HUN ER OPPTATT AV POLITIKK OG IKKE AV Å "TA SEG BEST MULIG UT, SPILLE SPILL, OG SKAPE INTRIGER". IKKE KOM Å SI AT JEG ER "UTE AV KONTAKT MED REALITETENE", JEG HADDE IKKE VÆRT SÅ ÅNDELIG ORIENTERT OM JEG IKKE HADDE RØYNT SÅ MYE BEINHARD SOSIALREALISME OG VÆRT SÅ SMERTELIG KLAR OVER REALITETENE I DENNE VERDEN.

YTRINGSFRIHET. HANDLER DET OM KARIKATURTEGNINGER? OG "NETTHETS OG MOBBING" HANDLER DET OM Å KALLE EN SPADE FOR EN SPADE OG "STILLE NOEN I ET DÅRLIG LYS". HANDLER DET IKKE MER OM MULIGHETEN TIL Å SETTE LYS PÅ DET SOM IKKE FREMSTÅR SÅ KLART OG TYDELIG AT FOLK SER BAKSIDEN AV MEDALJENE OG VISE DET SOM IKKE ER SÅ VAKKER VED DET OG DE SOM "FREMSTILLES I ET SÅ FORTRYLLENDE VAKKERT LYS? OM Å STÅ OPP MOT URETT OG KJEMPE FOR SEG SELV, SINE SAKER OG SIN OVERBEVISNING. ER DET IKKE BEHOV NETTOPP FOR DE STEMMENE SOM SYNGER MED EN ANNEN STEMME EN DET SKJØNT SAMSTEMTE KORET, NÅR KORET SYNGER FALSKT? ER IKKE YTRINGSFRIHET AT DEN LILLE GUTTEN ELLER JENTA KAN TA BLADET FRA MUNNEN OG SI "KEISEREN ER NAKEN" UTEN Å BLI SATT I FENGSEL FOR DET ELLER SPERRET INNE PÅ ASYL?!

"JEG ER IKKE ET BETYDNINGSFULLT MENNESKE" OG JEG DRIVER IKKE OG KLISTRER TING OPP PÅ KIRKEDØRER. JEG SKRIVER EN HØYST PERSONLIG BLOGG, SOM VIRKELIG IKKE ER DEN BEST BESØKTE, MEN SANSYNLIGVISS EN AV DE MEST ORIGINALE.



 

"uforskyldt skilt"?

Jeg så en gang et maleri, jeg tittelen tatt med i betraktning fant en smule genialt. Bildet ligger desverre ikke ute på nettet, så jeg får prøve å beskrive det med ord, og for dette kunstverket, ga jo tittelen virkelig en "punch" som understreket poenget. Slik kan bilder og ord, satt i riktig kombinasjon, gi et mer kraftfullt uttrykk enn om bildet eller ordene står alene, på samme måte som når musikken og pulsen i den underbygger og bærer teksten. Da snakker man om et vellykket kommunikativt uttrykk som når ut, fenger, berører og beveger. Noen har større "teft" og "treffsikkerhet" i sine uttrykk enn andre. Andre er mindre flinke, både i sin generelle uttrykksevne og kunstneriske kreativitet og til å kommunisere generelt. Og i dette blogginnlegget er konsekvensene av dårlige kommunikative evner et hovedpoeng, og det handler om relasjoner, og ting som skaper avstand i relasjoner, som noen ganger gjør at ekteskap går i oppløsning- som alt har haltet lenge, men hvor den ene part som er godt fornøyd og meget tilfreds aner fred og fare, til ektefellen "pluttselig bare går" og blir stående igjen som et spørsmålstegn, "uforskyldt skilt"- for "vi hadde det jo så bra".

Maleriet illustrerer ei bryllupsnatt, og gir et tydelig signal om skjevheten i forholdet alt ved inngangen, og et frempek om at dette for den kvinnelige part ikke vil bli noe enkelt eller lykkelig ekteskap. For mens brudgommen, fysisk stor og sterk, breier seg fullstendig avslappet og med kunstnerisk uttrykt selvtilfredshet og sover dypt, tydelig tilfredsstilt. Ligger den spede kvinnen innklemt mot veggen, det er nesten ikke plass til henne i sengen, fordi brudgommen så til de grader, med vel uttrykt selvfølgelighet. Hun har øynene åpne, ser ikke lykkelig ut, nesten litt redd, skikkelsen sier nærmes "unnskyld at jeg er til". Det er brudgommens kropp som dominerer i bildet, han som er i forgrunnen, hvor man nærmest må kikke nærmere etter for å se at det ligger en liten kvinne der og. Når så tittelen på bildet er "Og brudgommen og" er det punchlinjen som gjør kunstverket fullkoment og en smule "genialt" for denne kunstneren som jeg desverre ikke noterte navnet på kan tydeligvis sitt fag også rent teknisk, det er "et god bilde" malt av en profesjonell kunstner, som mest sannsynlig er en kvinne, selv om jeg syter med å kalle det "feministisk kunst". Man kan ikke generalisere på bakgrunn av ett bilde, like lite som man kan si at fordi Noen menn er som mannen på bildet gjelder det samme for alle menn. Slik er det jo ikke, det ene kjønn er ikke bedre enn det andre. Menn og kvinner kommer i utallige variasjoner, og selv om man kan definere "typer" opplever jeg ikke bildet som en generell kritikk mot "den generelle maskuline dominans". Noen ganger er det jo mannen som er den svake part i et forhold, og kvinnen som er den Dominerende part.'

Jeg vil prøve å si noe om, hvor mye som kan ligge under, og hvor mye "den svikefulle part" kan ha investert i forholdet og ektefellen for å "få det til å gå rundt", og at relasjonen kan ha skurret og vært dårlig og dypt utilfredsstillende for "den troløse" part, samtidig som den andre har nytt herrens glade dager og i sitt egen tilfredse Ego har nytt godt av den andres oppvartning og anstrengelser og opplevd relasjonen som "gjensidig god", på grunn av sine egne sviktende kommunikasjonsevne og manglende evne til å se og verdsette den andre for sin egen skyld, som et sepparat individ med egne følelser og behov som i stor kjærlighet uten å bli sett og forstått, så lenge har blitt så dårlig møtt på egne behov, satt den andres behov foran sine egne til hun til sist i større grad har inntatt rollen som den selvoppofrende mor som er ubetinget og grenseløs i sin kjærlighet og forlengst har sluttet å fremme egne krav og vente noe igjen for sin egen del, og heller ikke får det. Det er liksom bare "hennes lodd i livet", rollen hun er tildelt. Hun har "levd for sin mann", spilt rollen som den myke ettergivende underdanige hustru hvis oppgave i livet, som mannen ser ut til å anta er nok for henne, er å hegne om, "elske og ære sin mann" så hans dager blir gode, mens hun sliter seg ut og strengt tatt ikke har noe "eget liv".

Fordi mannen er så totalt i sentrum, og alle hennes anstrenglser, all hennes kjærlighet og godhet, alle hennes ytelser hos den egosentriske mannen kun har tjent til å styrke hans Ego og bygge et gradiost narcisstisk selv hos ham, som på sin side- i sitt hode tror han er uunnværlig og at denne kvinnen simpelthen ikke kan klare seg og leve Uten ham. Han setter alt på sin egen konto som går i pluss og tar den andres rause kravløse givende selvoppofrende kjærlighet, som gir og gir, elsker irrasjonelt mye uten å bli elsket tilbake, men blot verdsatt for det hun kan yte og være for ham, blot enda mer til inntekt for sitt Ego og sin egen overlegenhet. Misforholdet i relasjonen, hvor den ene dominerer den andre helt og har Makten i forholdet og alltid "vet best" og ser enhver diskusjon og uenighet som en kamp han må Vinne. Og motgår enhver antydning til kritikk med aggresive motangrep på den underlegne parts svake punkter, på en måte som både kan være dypt sårende, krenkende og ydmykende, slik at hun taper hver eneste gang. "Elsker du meg ikke kanskje, er du ikke avhengig av meg, er det ikke jeg som er sterkest? Vel da får du følge Mine spilleregler og danse etter min pipe!" . Og selv om han en ytterst sjelden gang viser tegn på dårlig samvittighet og beklager seg med å ha vært for hard, bagatelliserer han det som "snørr i skjegget, men jeg vet jo hvor godt du liker skjegget og egentlig er jeg jo en God mann", synes kvinnens ettergivenhet og avbøyning fordi hun ikke orker de aggresive angrepene, bare å styrke hans maskuline selvfølelse som "Den dominate mannen, den foretrukne alfahannen" og dreier det til at "det er jo slik Du liker det, slik du vil ha det, nå er jeg vel Mann nok for deg". For egentlig er denne mannen liten og svak med underliggende mindreverdighetskomplekser, behov for å hevde seg og overkompensere for en svak maskulin identitet over i noe karrikert maskulint, som ligger i Hans egen forestilling om hva som er "maskulint".

Han er liten av vekst, svakt utrustet fra naturens side, en lillebror som aldri har nådd opp til og egentlig vært på høyden med "de store flinke gutta som får det til" men streber etter det hele tiden, opp og fram, å bli større en han er i seg selv og "stor mann", mens slike menn i virkeligheten er for små og svake i seg selv til å fylle store stvøvler. Kommer de i Maktposisjon, selv slik jeg beskriver i et forhold til en kvinne, vil det alltid gå utover noen av de de har under seg. Den lille "wanna be Store" Patriark vil se seg selv på Toppen, som Sjef, "Den dominante alfahannen" men han har ikke den sunne naturlige alfahans styrke og kontroll, den dominante tendensen springer blott ut av underliggende svakhet og fysisk underlegenhet, og sterke kvinnepersonligheter kan han oppleve som "en trussel mot sin maskuline identitet" men kan også ta det som "en manndomsprøve" , og se kvinnen som "en drage" en heks som må tuktes temmes og kontrolleres som er helt hinsides ifht hvem og hvordan den kvinnen faktisk er, han blander henne og hennes person sammen med sitt eget "fantasibilde". Blir han avvist, støter på motstand og problemer, ikke får det til og blir møtt med kritikk av en slik sterk kvinne blir han aggressiv noen ganger til det voldelige, men er han liten og svak av vekst, og dertil psykologutdannet er der psykisk verbal vold, angrep på svake punkter, tråkking på kvinnens selvfølelse og gir seg ikke før han har "beseiret henne" før hun føyer seg mykt og underkaster seg og går inn i rollen som "hans foretrukne forestilling om hvordan en kvinne Bør være iht han eget kvinneidal og tradisjonelle kjønnsrollemønster", her er så og si eldgamle arkasiske tema involvert i hans psykologi som han selv mangler syn for og innsikt i.

Han kan være "mørk som middelalderen i sitt sinns forestillinger om kvinner, og har gjerne et veletablert hore-madonna kompleks som styrer hans adferd alt etter om han setter kvinnen i "den hvite gode kategori som fortjener å bli behandlet med verdighet og respekt" eller "de sorte dårlige mindreverdige kategori som ikke har fortjent bedre enn å bli dårlig behandlet og misbrukt av menn, for hun er ikke og har visst aldri vært uskyldsren"- i Hans hode. Samtidig kan han utad avhengig av miljøets normer, fremstå som alt annet enn en kvinnefiendtlig, sjåvinistisk mannsgris, han er i stor grad ytrestyrt og justerer sine ytringer og tilsynelatende (overfladiske) holdninger etter norm og det som er "stuerent" og klinger bra i ørene på "det gode selskap" og vil gjerne fremstå som noe flott, godt, bra og stort. Med sin hodedominere emosjonelt tørre og overfladiske personlighet, og åpenbare mangel på dybde og innfølingsevne i sitt emosjonelle sjelsliv og med en svak moralsk karakter og natur "styrer han etter tanker og ytre omgivelser og grenser, for han har ingen rot i seg selv, det står dårlig til med indre moralske strukturer og hans motivasjon ligger i det han kan oppnå i det ytre, det være seg penger, sosial status, ros, beundring og anerkjennelse. Dette overfladiske materialistiske verdisynet og begjæret som stammer fra det han mangler i sitt eget sjelsliv, indre tomhet og mørke, gir seg utslag som å måle og uttrykke egen verdi gjennom ytre ting og statussymboler som dyre biler og båter og gjerne et forsøk på å fremstå med "en sofistikert og dyr stil" selv om han har aldri så dårlig og usikker smak, for "dyrt er sikkert fint" og litt hjelp kan man jo også få i lønn fra damene for å fremme "imaget".

Og likevel altså skjønner denne mannen altså fint lite og prøver å tilskrive det en feil og defekt som ligger på "hennes" side, når noen bare går sin vei. Når mannen blir "uforskyldt skilt"

Jeg vet dette fordi jeg var forelsket i og stod i et usunt, ubalansert forhold til en slik mann gjennom femten år, som skjønt han iallfall formelt sett stod "i en profesjonell stilling" til meg, var det i relatiteten som å leve bundet i et platonisk, dårlig ekteskap hvor den ene gir alt, og den andre får men selv tar æren for alt, og hvor det vel strengt tatt Kun var den opprinnelige profesjonsmessige rollen hans som var årsaken til at Han fikk slik enorm Makt over meg, og uten at jeg helt forstod det- jo mer jeg anstrengte meg for å være ham til behag og tilfredsstille hans behov og uttrykke min kjærlighet på de måter jeg kunne, hvor sex var det eneste kjærlighetsuttrykket han ikke tok imot, noe han avstod fra nok alt vesentlig og framfor alt, fordi det ved norsk lov, innebar for stor risko for kappe, rennome, cv og rulleblad om det hadde kommet ut og han ble dømt, så det tok han ikke sjansen på selv om han nok ellers ville gjort det. For han er virkelig, sagt med en viss sarkasme, "en god mottager"- Det var ikke måte på Hvor Mye han kunne tillate seg å ta imot, mens han derimot syntes å praktisere en streng "intern regel" om at man "aldri må gi en pasient noe, og også være særdeles gjerring på seg selv". Men å Ta imot hadde han visst ingen problemer med, og ut fra hva han ytret virker det som om han isteden for å Bli takknmelig for det han fikk førte det på kontoen "betaling, takknemlighetsgaver", i overført betydning en noe "svart økonomi", der det regnestykket han gjorde i sitt hode, ikke stemte med min multiplikasjonstabell, for i motsetning til ham ser jeg ikke menneskelige relasjoner og forhold som om det var en byttehandel og økonomisk transaksjon, med hans matematikk løste han ligningen han må ha grubelt på fordi han simpelthen selv er ukjent med og mangler anlegg for agapekjærlighet og altruisme, slik "du gir meg Mye, men det er fordi du også får noe hos meg".

Som i det øyeblikkets indre erkjennelse av at "nei jeg gir mye men jeg får jo Ingenting igjen for det, denne relasjonen og all min kjærlighet og oppvartning av deg, gir meg ingenting tilbake og jeg begynner å gå tom. så just nå spør jeg meg hvorfor jeg gjør dette. Ser det absurde i mitt eget mønster som ene og alene springer ut av denne for meg destrukive tappende og altoppslukende relasjonen, hvor jeg løper rundt i et hamsterjul, og går i løpestreng som en hund fram og tilbake til sin Herre, lydig og trofast, og den eneste som tjener på det er deg. Så jeg kan enten bli trofast hos deg som hadde jeg forpliket meg til å "elske og ære deg og bli trofast ved din side til døden skiller oss ad" selv om vi på ingen måte er gift, og selv om den eneste grunnen til at jeg har holdt ut og kommet meg vekk for lenge siden, er den kjærligheten som nå er i ferd med å renne ut, fordi den intet godt, intet vann og ingen næring har fått fra deg, kan ikke dette klassifiseres som "et kjærlighetsforhold" og du "går for å være min psykolog", men dette er ikke et normalt pasient-psykologforhold heller og jeg er langt inne i ditt privatliv og du domineret, påvirker og styrer mitt fullstendig. Så selv om jeg fortsatt har følelser for deg ser jeg galskapen i å ende som den selvutslettende pasient som fortsatt sitter ved di side når du er gammel og ligger for døden på et sykehjem. Så just nu tar jeg det valget å selv om jeg har gitt deg mer enn jeg har gitt noe annet menneske, ikke vil gi deg hele mitt liv og intet sitte igjen med. Dine dårlige kommunikasjonsevner og manglende evne til å skille "meg og mitt" fra "deg og ditt" og se meg som et indivd med egenverdi uavhengig av deg, dine behov og dine vurderinger og tanker om hva som er best for meg og din totale manglende evne til å ta imot kritikk uten å bli aggresiv og gå til motangrep, som sammen med din "besserwisserhet og letstøtthet" gjør at selv om det er en så idotisk ting som ytringen om at du har sett "en liten Kongekrabbe" i havna i Tananger ikke er helt lett å forholde seg til (som har tatt fly fra ARKTIS OG ANTARKTIS, sannsynligvis med bosted et sted i Finnmark for å feriere i syden?

Ser ikke mannen Dagsrevyen en gang, hvor dårlig oppdatert og orientert går det an å bli? Naturfag, marinbiologi, zoologi og allminnelig utbred norsk folkelig allmennskap for folk som følger litt med er visst ikke hans sterkeste side!) måtte jeg jo gå som katten og passe på å ikke le av ham for da hadde han følt seg latterliggjort og straks hevnet seg i uproposjonalt forhold slik han hadde for vane, og hente frem småbarnspedagogikken fra jeg var assistentlærer på en barneskole, og jeg er ganske sikkert på at han som "er oppvokst i gamle dager", slik det også var i min tid, ble vist en plansje og fikk litt undervisning om de mest vanlige fiskene og "sjødyrene" langs norskekysten, og at det ikke er noen unnskyldning at man har vokst opp inni granskauen, og gi ham litt tilrettelagt undervisning om den helt vanlige uspiselige Trollkrabben som finns langs hele norskekysten, som med sine tagger og utvekster kan ligne litt på en kongekrabbe men som altså er den adelige kongekrabbens meget fjerne og lavstatus slektning som er like uspiselig som den andre er en delikatesse. Men det holdt visst heller ikke, da følte han seg "patronized" fordi jeg snakket til ham omtrent som jeg med vennlig tålmodighet ville forklart det for en femåring for å ikke gjøre "Herren sint", så det måtte han også Hevne. Så til hans påstand om at jeg Fikk noe igjen for det jeg ga ham, skjønt disse tankrekkene gikk gjennom meg" hadde det hele gått så langt og var så innimellom avsindig og under alle omstendigheter urimelig, at jeg bare jattet med ham og sa "jadda jadda". Hadde jeg blitt lenger i den relasjone med al dårskapen han kunne lire av seg, som overhodet ikke stemte med realitetene men som var like vanskelig for meg å korrigere uten at han ble sint og ubehagelig, tror jeg at jeg hadde sunket inn i en slags senil apati og bare sagt "ja, hm, mmm, akkurat" til alt tøvet hans. Men selv tror han visst han er verdensmester og halvveis guddommelig, "et optimalt menneske som setter standard". Hmmm, ja..akkurat ;-)

Man har slitt seg halveis ut til null fortjeneste, gitt og gitt og bare fått dritt kritikk og utakk i retur, merker at man er utbrent, alt lenge har vært fullstendig overstrukket, begynner å gå tom for kjærlighet og avflates, og i årevis har opplevd dette livet som temmelig håpløst og meningsløst, og alt i "hundre år" har vært fullstendig klar over, men alene om det kunne det virke som, at denne angivelige "terapien" ikke hadde noe som helst med "terapi" å gjøre, og hvor det var jeg som jobbet for ham og holdt hjulene i gang så han siden jeg elsket ham og ikke klarte bryte, dels holdt igjen av ham ved forsøk og tidlige rasjonelle og velbegrunna ønske om bytte til kvinnelig terapaut, mens jeg enda hadde et terapautisk mål med å "gå til psykolog" helt i starten. Men fra "the turning point" som var svært nær ved å bli slutten på mitt Mennskeliv, uten at denne "psykologen" brydde seg, var tanker og motiv for egne terapautiske mål lagt vekk, derfra var det Ham og relasjonen til ham som var Målet, og "jeg selv" var mindre viktig.

OG NÅR DET NÅ ALT VAR SÅ GALE, "BARE GIKK HUN", NOE SOM VAR MINST LIKE UFORSTÅELIG FOR DENNE PSYKOLOGEN SOM FORTSATT STÅR I EN SJEFSTILLING, PRAKTISERER SOM PSYKOLOG OG HAR HØYE VERV SOM FOR GREGER I IBSENS "ET DUKKEHJEM"! OG EN TING ER SIKKERT JEG KJENNER HAN BEDRE, TETTERE PÅ OG PÅ EN HELT ANNEN MÅTE ENN HANS KOLLEGER, MEN KONA HANS KAN SIKKERT "KJENNE HAM IGJEN", SELV OM HAN SANSYNLIGVIS IKKE BEHANDLER HENNE FULLT SÅ DÅRLIG, OVEN FRA OG NED SOM HAN GJORDE MED MEG. VI ER JO DESSUTEN TO MENNESKER, TO SELVSTENDIGE INDIVIDER, TO ULIKE KVINNER SOM PÅ SETT OG VIS HAR "DELT SAMME MANN" HVER PÅ "VÅR PLASS", SELV OM DET RENT FYSISK IKKE HAR FOREGÅTT NOEN FORM FOR DET MAN NORMALT LEGGER I BEGREPET "UTROSKAP". VI HAR SÅ OG SI "HATT ALT ANNET ENN SEX", OG OM VI HADDE HATT DET MER ENN ANER DET MEG AT DET IKKE HADDE VÆRT SÅ MYE Å "SKRIVE HEIM OM" OG AT HAN SIKKERT ER LIKE EGOISTISK OG SIN EGEN NYTELSE NOK PÅ DET OMRÅDET OGSÅ, OG UNDER ALLE OMSTENDIGHETER IKKE UTGJØR NOEN TRUSSEL MOT HANS EKTESKAP, FOR EN SÅNN MANN SOM HUSBOND VILLE JEG IKKE HATT. JEG FIKK MER ENN NOK UTEN Å MÅTTE LEVE I SAMME HUS SOM HAM- SÅ "JEG BARE GIKK". OG DET VILLE FORUNDRET MEG MINST AV ALLE OM HANS TROFASTE HUSTRU GJENNOM ALLE ÅR, SOM SIKKERT OGSÅ HAR SLITT SEG LITT UT PÅ HAM MEN STÅTT STAND BY OGSÅ ENDAG OVERRASKET HAM MED "BARE Å GÅ"!

Jeg var glad i ham, og det er det sikkert mange som har vært og fortsatt er, og nær famile er man som regel så knytta til at man er glad i og står ved sine nære og kjære uansett. For om ett menneske ikke er helt normalt og som det skal være emosjonelt, kan jo forsatt de andre rundt personen være som de skal være, til de eventuelt blir så skadet i relasjonen til "den syke" at de heller ikke lenger er helt sunne og friske om de i utgangspunktet var det. Jeg var glad i ham, og i bunnen var den kjærligheten som elsker mer på tross av enn på grunn av dyp og ekte. For han har også noen gode plussider, selv om alt det negative etterhvert overskygget dem helt, uten at han det gjelder synes å være var sin egen "Skygge". Og slik jeg kjenner ham, med sitt ustabile humør og tidvis fullstendig irrasjonelle, malplasserte og fullstendig avsindige følelsesreaksjoner beskyldninger, oppfatninger og påstander fortsatt uten at han selv innser galskapen i det, og de svarte holdningene til så alvorlige ting som seksuelle overgrep og den manglende forståelsen av problematikken man minst av alt hadde ventet hos en psykolog som går for å være spesialist og skulle ha mer kunnskaper og større innsikt i disse tingene enn andre men som synder i et grovt misforhold mellom teori og praksis noe jeg tillegger mangelfulle empatiske evner, som også har lagt for dagen en kunnskapsmangel og kortsluttede oppfatninger på bakgrunn av slikt han en gang så på Dagsrevyen tidlig på åttitallet og har satt seg så liten inn i at det ligger langt under det som kan kalles folkelige normale allmennkunnskaper det være seg i større politiske saker som Alta-Kautokeinoutbyggingen som i hans hode altså ble til en forestilling om at "nordlendinger flest er motsandere av krafutbygging og vannkraft", det var jo ikke det det handlet om i Det hele tatt! Det handlet om samiske beiterettigheter i området noe så mye større som kamp for samisk identitet og stolthet, mot den diskrimineringen og forakten samene aller mest av etnisk norske nordlendinger ble utsatt også i min oppvekst, hvor aktivitene som i all hovedsak støttet dem hva selve utbyggingen var blodrøde AKP`ere og noen SV`ere. Så det var jo i det hele ikke "nordlendingenes kamp". Hvor dårlig orientert kan en mann som går for å være oppegående og velskolert være? Hans fordommer mot nordlendinger var i utgangspunktet til å ta og føle på, og det var ikke de eneste fordommene, kortslutningene han la for dagen- noe som også gikk sterkt ut over meg personlig.

Jeg drar den mannens mentale sunnhet og "gode vurderingsevne" sterkt i tvil av meget tung kjøpt erfaring og personlig nærhet til mannen gjennom femten år. Også denne hissigheten, hvis man kommer borti han med ei nål selv i ren vanvare får man en meget ubehagelig opplevelse. Og denne infantile ondskapsfulle humoren som må "stamme fra barndommen i en familie som heller ikke kan ha vært den mest normale etter alt å dømme. Hans materialisme og opptatthet av sosial status og statussymboler, tyder på at han i motsetning til meg som skjønt min far bare var fisker- men en særdeles god og arbeidsom fisker uten studielån som hadde bygdas nest høyeste inntekt, er vokst opp i trange kår med komplekser for å ikke være like "fin" som de i Byen og de noe bedre stillede klasser, en "wanna be" som ikke rakk helt opp, og da vil man selvfølgelig gjerne "bli noe STORT" særlig om man i tillegg er liten og sped av vekst. Jeg mistenker at det ble psykologistudiet mest fordi han på den ene siden selv var litt skrudd og ikke helt normal i utgangspunktet, hadde en familer link til Psykiatrien via "Frueforeningen Sinnslidendes venner" som faktisk har gjort mye godt opp gjennom tidene selv om holdnigene til psykisk syke den gang er "litt til å le av og ikke helt bra" om man er et mer oppdatert, moderne menneske, men han har visst tatt disse holdnigene med seg om at "de stakkar sinnsyke" er et slags menneskelig B-lag, og i tillegg ikke var noe skolelys og dermed hadde så dårlige karakterer at siden han på død og liv måtte inn på universitet eller høyskole, selv om han kanskje hadde egnet seg bedre som bilmekaniker og bruktbilselger, stod valget mellom å bli lærer eller psykolog, siden disse to åpne studiene var de letteste å komme inn på. Jeg tror egentlig han havna "på feil hylle i livet" selv om han har lyktes i å "gjøre personlig karriere i psykiatrien" selv om jeg personlig anser det som en ulykke at jeg i det hele havna hos en så dårlig, Ego, og forskrudd psykolog og hadde vært best tjen med aldri å ha møtt mannen.

Så uten at jeg trenger å utbrodere det mer selv om jeg har mer materiale og "stoff til en triologi i romanform", for kontakten med ham har vært dramatisk som en Gresk tragedie og det som verre er, og aller minst komedie, selv om jeg innimellom ikke har kunnet gjøre anna enn å le og ta galgenhumoren til hjelp i all galskapen og elendigheten. Hvem av oss som er klokest er ikke godt å si, men jeg finner ham strengt verken "heilt god" eller "riktig klok", og tross kjærlighetens tidvis irrasjonelle logikk og slitesterke inderlighet og kvinners evne og tendens til å dras mot og elske "de minst elskelige vrange menn" kan jeg strengt tatt slik jeg har røynt ham "angivelig i rollen som psykolog men mest som personlighet" ikke skjønne hvordan noen allminnelig kvinne kan holde ut og orke og bo under samme tak som noe sånt år ut og år inn, og når jeg prøver å se ham for meg i rollen som far, må jeg virkelig si jeg holder en knapp på min engne enkle fiskerfar og anser ham en smule mer solid, stødig og robust og enda til mer hederlig, enn denne høyt skolerte psykologen som etter min mening etter å ha observert samspillet mellom ham og familehunden og de ytringer han kom med i den forbindelse, skjønt han antageligvis "har fulgt boka til punkt og prikke og ansett seg selv som den mest kompetente hundepsykolog ever" syntes han simpelthen ikke å ha peiling på dyr i det hele, og fullstendig ute av stand til å se dyret på individnivå og betydningen av følelsesmessig interaksjon mellom kjæledyr og mennesker, siden jo de også er levende vesener og individer og ikke en slags "masseprodusert prototype og slags biologisk maskin som fungerer og reagerer som en maskin bare man følger boka".Hjernen hans er sikkert brukende til mye, men jeg tror strengt tatt tekniske mekaniske fag ligger bedre for ham enn arbeid med dyr og mennesker, fordi han simpelthen synes å mangle noen sjelevner som gjør at han egentlig ikke helt kan forstå og sette seg inn i andre mennesker og også dyr. Han kan lese boka og forstå mye med hodet, men i det som har med psykologi og interaksjon, kommunikasjon og evne til å forstå den som er ulik en selv og den Andres følelser nytter det ikke bare med en Hjerne!

Det er simpelthen "ikke alt som kan forstås med hodet". Og ikke alle mål og høyder som kan nås bare man har selvtillit, kan den siste teknikken, har nok teorikunnskaper og høyteknologisk kjøretøy for de få. Man kommer f.eks ikke til Himmelen på Ego-trip med vip-kort fordi man er "sjefpsykolog" selv med et så eksklusivt kjøretøy hvor kun de rikeste menneskene med "høy sosial satus og anseelse i verden" har sjansen til å få et sete som Romfergen. Man kommer opp, så treffer man den usynlige trosbarrieren med et smell, og forsvinner ut i det store mørket. Men men som han yndet å si "Hver sin lyst"

Mennesker er ikke ting, de har ikke bare en kropp med hjerne, men også en sjel og en ånd, og de kan ikke eies av andre. Kjærlighet er heller ikke noe man kan kreve, den er levende så sant man har et levende hjerte, en levende sjel. Og et menneskes ytre og tingene man omgir seg med, er av mindre betydning enn de indre kvalitetene som er av større verdi og sier mer om det mennesket enn det man kan se i det ytre. Og selv om iallfall noen av oss er ganske flinke til å "lese" andre mennesker og har beholdt litt av empatien og "en ekstra sans" som ligner mer på hvordan et lite barn med et ufordervet sensitivt sanseaparat ofte kan se og forstå og føle seg fram til mer, en hardhudede voksne "som ikke ser lenger enn øynene rekker, og ikke forstår mer en det som blir sagt i klartekst med ord". Mennesker kan i likhet med ting bli "ødelagt" om de får for hårdhendt behandling, og det gjelder ikke bare kroppen, hjertet kan også bli knust, og sinnet kan bli så alvorlig skadet at det går i oppløsning og bryter sammen, og de skadene og arrene man får på sjelen gjør enda mer vondt og kan være mye mer alvorlig enn f.eks å brekke ryggen og bli lam, eller kraftig forbrent.

Kjærligheten er den sterkeste positive kraft som finnes i universet og kan tåle og utholde det meste, men om den stadig og gang på gang såres og krenkes og vender tom tilbake fordi den man elsker er som et sort hull med et blytungt ego som sentrum som bare sluker lyset grådig og umettelig uten å slippe lys fra seg og det aner en at om man bare fortsetter å mate det, uten selv å få næring og påfyll, sluker det til sist når det ikke er mer kjærlighet igjen å gi av, når kjærligheten brenner ut, slukner og dør sluker det mørker sjelen med om man ikke kommer seg unna. Det mørket, den tomheten og det begjæret som synes å finnes inni et slikt menneske, om det ser aldri så flott ut på utsiden tror jeg egentlig ikke er av rent menneskelig natur, troende katolikk som jeg er. Det er heller den Ånden som finnes inni det mennesket, verdend ånd, mørkets ånd, noe djevelsk og demonisk som har spist det mennesker som er slik litt tom fordi det mennesket glemte hva som er vikitig og heller ville ha det som kan kjøpes for penger, "personlig suksess og karriere", en høy stilling i verden. Og den indre tomheten den "ormen" etterlater seg er som et vakuum, som er avhengig av konstant positivt påfyll utenfra for det det menneske mangler i seg selv, så slike mennesker blir liksom aldri "mette" og kan suge andre også helt tom. Det er noe annet enn et oralt mangelbehov fra barndommen, handler om noe helt annet enn at man har fått for lite pupp. Ikke bare mennesket, dyrene og alt som lever men hele universet består av Mer enn den fysiske og rent psykologiske, "teknikske, biologiske og materialistiske" virkeligheten vi kan måle og veie og påvirke etter "bokas lover og regler". Klarer en botaniker som vet det som vites innen sitt fag botanikken, forklare hva "livet" i planten er, hvordan det oppstår og hva som bærer det. Det er ikke bare fysikk, kjemi og biologi, heller ikke bare psykologi. Selv om man visste alt som er mulig å forstå i lys av disse fagene, tviler jeg på at forskerne noen sinne klarer å skape liv ut av død organisk materie, selv i den enkleste form.

Og en menneskesjel skapt for evigheten, klarer de Aldri å skape! Selv ikke et dyr som hund eller katt er så "enkelt, biologisk og sjelløst" at det holder "å praktisere hundepsykologi etter boka" så er den saken i boks, for dyr har også følelser og særlig katter er svært vare og sensitive for ulike stemninger og energier, kanske enda mer enn små barn. Dyr kan ikke "oppdras" på en nærmest "teknisk måte", der det gjelder om å "gjøre alt riktig" selv om litt "hundepsykologi" og forståelse av dyrets instinkter og anatomi Også kommer godt med når man er dyreier eller jobber med dyr. Tilknyting, tillit og hengivenhet fra en katt, vinner man verken ved "teknikk, komado eller bruk av godbiter", men heller med godhet, kos, kjærlighet, rolige milde energier- særlig om det er et traumatisert dyr. Og dette vil hundepsykologen som stoler blindt på teknikkene og teoriene og metodene i boka, selv om han gjør alt "riktig" aldri oppnå om han ikke har kjærlighet og evne til innlevelse i katten på individ nivå. Man kan lære endel generelt om "hva som gjelder for hester", men heller ikke der nytter det "å gjøre alt etter boka" for hester har også ulike "personligheter" og er et av de dyrene med en slags iboende "telepatisk kommunikasjonsevne" som gjør at eier og hest over år utvikler et samspill og tilknytning som gjør at "hesten er minst like mye inni hodet på eieren som eieren er inni hodet på hesten". Katter og hunder med sterke bånd til et mennesker kan faktisk utvikle en nesten menneskelig empatisk evne, hvor de uten ord, f.eks kan sense sinnstemninger og følelser hos "mennesket sitt" og "trøste". Barn har i mange tilfeller en særlig evne til å knytte slike bånd med dyr, så for dem er familiens kjæledegge ikke "bare en hund"- det er et unikt individ de har unike bånd til- ikke "en hund", men akkurat Den hunden som også har sitt eget navn, og som er anderledes og betyr mer for dem, slik også de betyr noe for hunden, enn enhver annen hund av samme rase. Så de skjønner og kjenner i mange tilfeller hunden Bedre og har en sterkere tilnkytning og bedre interaksjon og kommunikasjon med  dyret en husets og dyrets "Herre"- den store Hundepsykologen. Om han av en eller annen grunn skulle havne inn på bloggen min kan han kanske lære litt av dette innlegget, men han endrer ikke personlighet og får ikke flere sjelsevner av den grunn. Denslags kan man ikke lese seg til. Men om man ikke forstår ting før det er for sent, hvilken nytte har man da av det?

Og hva gangner det et menneske om det vinner hele den vide verden men mister sin sjel?

Jeg har vært borti endel "vanskelige tilfeller" hva både mennesker og dyr angår, og har i noen tilfeller tross egne skavanker "fått dem bedre til" en svært mange andre. Men i dette tilfellet måtte jeg bare "melde pass" om jeg selv, mitt eget liv, og min egen sjel skulle ha en sjanse.

Normalt utrustede sjeler vil om de i affekt, eller på grunn av kunnskapsmangel og uforstand har voldt et menneske stor skade og store lidelser, når de innser og vet hva de har gjort, erkjenne det gale i det, få dårlig samvittighet, skyldfølelse og et behov for å gjøre opp for seg, innse og bekjenne sin misgjerning og sine feil og søke tilgivelse og forsoning på et eller annet tidspunkt, og ikke nødvendigvis bare om det er et menneske man er glad i men simpelthen fordi man har gjort dette mot et annet menneske og har evne til medlidenhet. Og om det ikke lenger er mulig, enten fordi "det løpet er kjørt" og bruddet endelig og ugjenopprettelig selv om den andre lever, eller simpelthen fordi vedkommende døde før man rakk så langt. Da kan angeren bli tung å bære. Men noen mennesker er simpelthen så grunne, avstumpede og kyniske at disse nokså allmennmenneskelige tingene ikke gjelder for dem.

"VI LAR TVILEN KOMME TILTALTE TIL GODE" OG DU VET; SÅ LENGE DET ER LIV ER DET ALLTID ET ØRLITE HÅP OM DET SER ALDRI SÅ MØRKT UT, OG SELV OM DET BARE ER EN RYKENDE VEKE IGJEN AV LYSET SKAL VI IKKE KNIPE VEKEN AV OG SLUKKE DET LILLE SOM ER IGJEN AV FLAMMEN UT, FØR DET SLUKNER HELT OG SLUTTER Å RYKE.

JEG LAR ET HÅP STÅ IGJEN, FOR HAM SOM TOK SISTE REST AV HÅP FRA MEG, SOM VAR SVÆRT NÆR VED Å ENDE MED MIN DØD I 1991. DA VAR JEG FORTSATT FULL AV KJÆRLIGHET TIL HAM SOM GJORDE MEG ILLE, OG I DET JEG VAR PÅ VEI INN I DØDENS SØVN KJENTE JEG EN STOR FRED OG FORSONING MED ALT SOM HADDE VÆRT OG TENKTE AT "I MORGEN ER ALLE SORGER SLUTT". DET VAR SÅ FREDELIG DER JEG LÅ PÅ DET SOM ENGANG VAR MITT FØRSTE SOVEROM, MIDNATTSOLEN SKINTE OG MIDNATTSSOLEN SKINTE, MEN DET VAR SÅ SENT AT JEG VISSTE AT INGEN VILLE REAGERE PÅ AT JEG HADDE GÅTT OG LAGT MEG. SIRKELEN VAR PÅ EN MÅTE SLUTTET. ALT VAR LIKSOM SOM DET SKULLE OG MÅTTE VÆRE OG JEG HADDE INGEN DØDSANGST. EGENTLIG VAR DET "HELT BANKERS", JEG VISSTE AT JEG HADDE TATT MER EN NOK AV ET MEDIKAMENT SOM VILLE DREPE MEG, OG LITT EKSTRA OPPÅ "FOR SIKKERHETSSKYLD" OG REGNET PÅ INGEN MÅTE MED Å BLI OPPDAGET PÅ HVA JEG HADDE GJORT FØR DE MORGENEN ETTER VILLE FINNE MEG DØD I SENGEN. JEG HADDE IKKE SKREVET NOE SELVMORDSBREV. DE VISSTE NOK, RESTEN VILLE JEG TA MED MEG I GRAVEN, OG JEG HADDE TRYGG TILLIT TIL AT GUD VILLE TA IMOT EN SJEL SOM HADDE LIDD SÅ MYE OG VAR SÅ FULL AV KJÆRLIGHET, SÅ DER OG DA HADDE JEG INGEN BEKYMRINGER.

DET VAR EN ØRLITEN DETALJ OG MIN MORS NEVROTISKE ORDENSSANS SOM FØRTE TIL AT JEG BLE OPPDAGET, OG TROSS ALLE MINE FORSØK PÅ Å VRI MEG UNNA OG BAGATELLISERE OG UNDERDRIVE- FORDI JEG PÅ INGEN MÅTE HADDE NOE ØNSKE OM Å OVERLEVE, BLE JEG KORT OG GODT, PÅ HENGENDE HÅRET MED BLÅLYS OG SIRENE OG EN "EKSTRA HODEBANKER" VED MIN SIDE, SOM JEG HATET INDERLIG, FOR HENNES JOBB VAR Å FORHINDRE AT JEG FALT I KOMA, SÅ HVER GANG JEG LUKKET ØYNENE OG VILLE FALLE INN I DEN DEILIGE SØVNEN, FIKK JEG EN KAKK I HODET SOM TVANG MEG VÅKEN. HUN HADDE NOK ERFARING FOR HUN VISSTE AKKURAT HVOR OG HVOR HARD HUN SKULLE KAKKE FOR Å GJØRE KAKKET UBEHAGELIG NOK TIL AT JEG HOLDT MEG VÅKEN MED ÅPNE ØYNE. DE REDDET MEG VED SYKEHUSET I TROMSØ, MEN DET ER DET NÆRMESTE DØDEN JEG NOEN SINNE HADDE VÆRT. OG DET VAR ET VENDEPUNKT I LIVET, GJORDE NOE MED MEG. DU KAN SI AT SELV OM JEG OVERLEVDE VAR DET LITT AV SJELEN MIN SOM DØDE, SÅ DET VAR ET ANNET MENNESKE SOM RETURNERTE TIL "SIN ELSKEDE PSYKOLOG" I STAVANGER SOM IKKE TOK IMOT MEG MED ANNET ENN EN KALD SKULDER, MEN STOD VED DET HAN ENGANG HADDE FORPLIKTET SEG TIL PÅ PAPIRET "SÅ LENGE HUN HAR BEHOV FOR DET". DERFRA VAR "TERAPIEN" EGENTLIG BARE EN ENESTE LANG KJÆRLIGHETSERKLÆRING TIL NETTOPP PSYKOLOGEN, FØR JEG TIL SIST VALGTE Å OGSÅ GI MEG SELV OG MITT EGET LIV EN SJANSE, ISTEDEN FOR Å GI HAM HELE LIVET MITT. SÅ JEG BRØT, OG DA BLE ØYNENE MINE ÅPNET! FOR DET ER SANT AT "KJÆRLIGHET GJØR BLIND", MEN DET SOM GJØR DEN MANNEN BLIND- MÅ VÆRE HANS EGENKJÆRLIGHET. STORT MER ER DET VEL IKKE Å SI...

UTEN HENNE SOM FØDTE MEG OG HENNES ORDENSSANS OG HANDLEKRAFT, OG KANSKJE ENDA MER UTEN HENNES BØNN DEN NATTA OG DET LILLE HÅPET HUN BAR FOR "DET HÅPLØSE BARNET" SOM HADDE MISTET ALT HÅP FOR SEG SELV HADDE JEG IKKE VÆRT I LIVET, MEN ER HELLER IKKE SÅ UDELT GLAD FOR AT JEG IKKE BARE FIKK DØ DEN NATTA. FOR DET HAR VÆRT MYE SMERTE OG LIDELSER ETTER DET OG SKADENE ER SÅ STORE, SPORENE SÅ DYPE, ARRENE SÅ UHELBREDELIG SMERTEFULLE AT DET OFTE BARE ER TROEN OG REN TRASSIG VILJE TIL LIV SOM GJØR AT JEG IKKE VELGER DØDEN, MEN LEVER SÅ LENGE GUD VIL. JEG HAR GÅTT GJENNOM UMENNESKELIGE LIDELSER OG PÅKJENNINGER KAN UTEN Å VEDSTÅ MEG NOEN OVERDRIVELSE SI AT JEG ER LITT SOM DEN OVERLEVENDE KZ-FANGEN JEG VOKSTE OPP MED SOM BARN UTEN AT NOEN DEN GANG VISSTE HVA "POSTTRAUMATISK STRESSYNDROM" VAR, OG DIAGNOSEBEGREPET BETYR STRENGT TATT LITE, DET ER DET SAMME HVA MAN KALLER DET. DENNE VILJEN TIL LIV, DER MAN I ALL VERDENS GRUSOMHET OG URETT SER EN EGENVERDI I EN TRASSIG VILJE TIL LIV. DE TOK IKKE ALT, ØDELA IKKE ALT, JEG LEVER FREMDELES, OG NÅR MAN HAR TÅLT OG OVERLEVD DET EKSTREME OG MENNESKELIG UTÅLELIGE OG UUTHOLDELIG OG SETT HVOR KALDE HARDE, KYNISKE OG GRUSOMME MENNESKER KAN VÆRE MOT ANDRE MENNESKER, KAN MAN ETTER DET TA OG TÅLE DET MESTE. FORDI MAN HAR BLOT DETTE ENE. LIVET DE IKKE KLARTE Å TA! LIVET HAR EN MENING I SEG SELV, FOR MENNESKET KAN TÅLE OG UTHOLDE DET UTROLIGSTE OG MER ENN MAN NOEN SINNE TRODDE MAN KUNNE TÅLE, FOR DET ALLER MEST UUTHOLDELIGE FOR ET MENNESKE ER MENIGSLØSHET. ET LIV UTEN MENING ER IKKE TIL Å BÆRE. MITT LIV HAR EN HENSIKT OG ET MÅL! MITT LIV ER VERDIFULLT, JEG HAR GJENFUNNET MITT EGETVERD, JEG LEVER IKKE BARE FOR ET ANNET MENNSKE OG DET JEG KAN GJØRE OG VÆRE FOR ANDRE LENGER. JEG DUMPET AVGUDEN, FANT TILBAKE TIL GUD, OG FANT MEG SELV IGJEN. HAN VAR IKKE VERDT DET!

IKKE ET SEKUND VILLE JEG BYTTET PLASS OG ROLLE I LIVET MED DEN PSYKOLOGEN, OG IKKE VILLE JEG I NOEN HENSEENDE BYTTET DET JEG HAR OG MIN SJEL MOT HANS RIKDOM OG STATUSSYMBOLER. HAN FÅR SE HVOR LENGE DE VERDIENE VARER SIER JEG! MINE VARER EVIG ;-)

JEG ER LYKKELIG MED DET AT SÅRENE, SMERTEN OG LIDELSENE JEG BÆRER IKKE SKYLDES MINE EGNE SYNDER OG MISGJERNINGER MOT ANDRE, MEN ER ET RESULTAT AV ANDRES SYNDER OG VERDENS URETT. OG I DET FORENES JEG MED KRISTUS, SÅ KAN KANSKJE ANDRE FINNE LEGEDOM VED MINE SÅR OGSÅ. DA GÅR DET AN, DA KAN MAN BÆRE DET!

LIDELSE GJØR NOE MED MENNESKER, OG IFHT HVORDAN VI TAKLER OG BÆRER DEN FREMTER VI NÆRMES TYDELIGERE SOM INDIVIDER. NOEN BLIR BEDRE MENNESKER AV Å LIDE, LIDELSE KAN HA EN FRELSENDE OG SONENE KARAKTER. DA ER TROEN AV STOR OG AVGJØRENDE BETYDNING, NOEN BYGGER KARAKTER GJENNOM LIDELSE, MEN LIDELSE KAN OGSÅ SVEKKE MORALEN. LIDELSEN BÆRER EN MULIGHET I SEG, EN KAMP OG ET VALG. MAN KAN ENTEN GI ETTER FOR HATET, VOLDEN, DE DESTRUKTIVE KREFTENE, VELGE DØDEN, ELLER MAN KAN SØKE MOT DEN GODE POL. UTEN GUD KAN MAN IKKE VINNE DEN KAMPEN. JEG ER SKADET, MEN JEG ER IKKE LENGER REDD FOR LIDELSEN, JEG ER KJENT MED DEN, VANT MED DEN LIKESOM MIN FRELSER. MANGE ER SÅ LIVREDDE FOR LIDELSE, TÅLER SÅ LITE AV DEN AT DE IKKE ENGANG ORKER Å FORHOLDE SEG TIL DET LIDENDE MENNESKET, IKKE ORKER Å VÆRE SAMMEN MED MENNESKER SOM HAR LIDD. SOM NÅR MIN MOR NÆRMEST VAR REDD JEG SKULLE BLI "SMITTET" AV DEN SÆRDELES SNILLE OG KLOKE KZ-FANGEN FORDI HAN HADDE BLITT KASTET PÅ LIKHAUGEN I KONSENTRASJONSLEIREN, OG OGSÅ FORDI HAN VAR LITT SKITTEN SIDEN HAN IKKE ENGANG HADDE INNLAGT VANN I DEN LILLE HYTTEN HAN BODDE I, SÅ HUN FORBØD DEN LILLE JENTA SOM FØLTE MED HAM Å GÅ MED EN MARKBLOMSTERBUKETT TIL DEN STAKKARS MANNEN, FORDI JEG TENKTE HAN VILLE BLI GLAD OM DET KOM EI LITA JENTE OG GA HAM BLOMSTER SÅ MYE VONDT HAN HADDE OPPLEVD. VERDEN KAN VÆRE GRUSOM, OG MENNESKER KAN VÆRE SÅ UBARMHJERTIGE OG UFØLSOMME FOR ANDRES LIDELSER UTEN AT DE ER ISTAND TIL Å SE DET. ISTEDEN SNAKKER DE VARMT OM NESTEKJÆRLIGHET MENS DE VISER DET STIKK MOTSATTE I HANDLING. JEG ER FINT LITE HELGEN, MEN LIDELSEN BÆRER JEG SOM ET HEDERSMERKE. JEG ER MIN HERRES TORNEKRONE VERDIG, SÅ KAN DE GRUNNE DÅRAKTIGE OVERMODIGE OG SELOPPHØYDE MENNESKENE LE OG VITSE OG GJØRE SÅ MYE NARR AV DET DE VIL OG PRØVE Å DRA DET NED I SØLA OG TRAMPE PÅ DET. MEN IKKE ER MIN RYGG NOEN BRO ANDRE KAN TRAMPE USTRAFFET OVER UANSETT HVOR DYPT JEG BØYER MEG. DE BURDE JAGGU MEG BØYE KNE OG BE GUD OM TILGIVELESE, HELLER ENN MEG, FOR SIN EGEN SJELS SKYLD. MEN SLIKE STORE HØYE HERRER I VERDEN ER SOM REGEL FOR STOLTE TIL DENSLAGS, SÅ DE ER DE SISTE SOM KRYPER TIL KORSET. JO FØR JO HELLER SIER JEG! ÆRE VÆRE DE STORE HØYE HERRER I VERDEN SOM IKKE SKAMMER SEG OVER SIN TRO OG IKKE ER FOR STOLTE OG STEILE I NAKKEN TIL Å BØYE KNE FOR SIN GUD. DET LØNNER SEG!

STOLT AV MEG SELV? NEI, HVORFOR SKULLE JEG VÆRE DET? GUD LIKER IKKE STOLTE MENNESKER, OG DET KAN JEG GODT FORSTÅ, JEG ER IKKE SPESIELT BEGEISTRA FOR SLIKE JEG HELLER, MEN DET ER MANGE SOM HAR VESENTLIG STØRRE BRAGDMESSIGE GRUNNER TIL Å VÆRE STOLTE MED RETTE. LIKEFULT ER LITT YDMYKHET ALDRI Å FORAKTE, DET ER IKKE EN DÅRLIG EGENSKAP ;-) STOLTHET, SELVGODHET, STORHETSTANKER, INNBILSKHET, NARCISSIME ER DERIMOT FÆLE GREIER SOM KAN VOLDE MYE SKADE. DET ER VELDIG GODT Å HOLDE SEG NÆR JORDA. MEN MAN TRENGER JO IKKE GÅ UNDER JORDA, DET ER LOV Å "VÆRE NOE", MEN MAN BØR HELST IKKE GJØRE SEG TANKER OM AT MAN ER MER ENN SEG SELV, OG HAR NØYAKTIG SAMME STØRRELSE I SEG SELV ENTEN MAN VASKER ANDRES TOALETTER ELLER SITTER I EN DIREKTØRSTILLING. DET ER IKKE SLIKE TING SOM ER DET AVGJØRENDE FOR ENS PERSONLIGE, MENNESKELIGE OG ÅNDELIGE VEKST. SKAL MAN VOKSE ÅNDELIG MÅ MAN FØRST VOKSE NEDOVER ;-)

DET ER SÅ UTROLLIG MYE IRRASJONELL OG DÅRLIG BEGRUNNA FRYKT FOR ALT MULIG RUNDT OMKRING. PERSONLIGE KRISER F.EKS. DET ER DA IKKE SÅ MYE Å VÆRE REDD FOR, I ENHVER PERSONLIG ELLER ÅNDELIG KRISE LIGGER EN MULIGHET TIL VEKST OG "OPPRYKK", OG DA SNAKKER JEG VIRKELIG IKKE OM Å "GÅ FRA PSYKOLOG TIL SJEFPSYKOLOG". NOEN MENNESKER ER SÅ SMÅ AT HVIS DE FÅR "SJEF" FORAN TITTELEN BLIR DE SÅ HØYE PÅ PÆRA, OPPBLÅSTE OG NARCISSTISKE AT DET I MIN VERDEN OG MED MITT BLIKK ER FULLSTENDIG LATTERLIG. NOEN MENNESKER ER IKKE ESLA FOR OG HAR IKKE NOK PERSONLIG BALLAST TIL Å "BLI NOE STORT". DET LIGGER ALLTID EN FARE FOR NARCISSME I ROLLEN SOM "HØY HERRE", OG DET ER SOM REGEL DE "MINSTE GUTTENE" SOM TAKLER DENSLAGS DÅRLIG. STORE STERKE SUNNE GUTTER BLIR IKKE KJEPPHØYE SOM FØLGE AV HØYE STILLINGER. DET SIER SEG SELV AT EN HØY OG STOR STILLING KREVER SIN MANN, OG IKKE ER FOR SMÅGUTTER SOM VIL VÆRE STØRRE ENN DE ER. DET ER IALLFALL SLIK JEG SER DET.

DET ER MYE DÅRSKAP I "DE PSYKIATRISKE HØYE HERRES KOLLEGIALE", ENKELTE SYNTES Å "VURDERE MIN PSYKOLOGS DYKTIGHET ETTER PASIENTENS FRISYRER". SATT PÅ SPISSEN BLIR DET SOM Å SI "DU OG DU SÅ FIN DU ER PÅ HÅRET, SKA SEI DEN PSYKOLOGEN DIN ER FLINK SOM HAR FÅTT SÅNN SKIKK PÅ DEG". DA SKU HAN JAGGU MEG SETT HVORDAN JEG SÅ UT DA DEN PSYKOLOGEN HOLDT PÅ ALEINE OG VAR DEN ENESTE JEG HADDE, SÅ TROR JEG JAMMEN PIPA HADDE FÅTT EN ANNEN LÅT. HVIS JEG HAR PÅ MEG EN PEN KJOLE ER DET ALTSÅ PSYKOLOGEN SOM HAR GOD SMAK? "KEISERNE I DÅREKISTEN" ER VIRKELIG FLINKE TIL Å BACKE HVERANDRE OPP, TENK OM DE HADDE VÆRT LIKE FLINKE TIL Å BACKE OPP SINE FORELSKEDE KVINNELIGE UNDERSOTTER, OGSÅ KJENT SOM "PASIENTER", ISTEDEN FOR Å BRUKE OSS TIL Å SPEILE SEG I SÅ EGEN "STORHET" VOKSER TIL TIDVIS GRANDIOSE STØRRELSER. DA FÅR DE IKKE SKYLDE PÅ MEG OM DE ENDER MED Å KOMME NED SOM EN FELL. TERRIERE ER SØTE SELV OM DE GNELDER, MEN NÅR DE MED TOP-DOG INSTILLING SOM FØLGE AV Å HA BLITT BORTSKJEMT BEGYNNER Å SE SEG SELV SOM EN "DOMINANT ROTTWIELER HANN" OG VISER MANERER DERETTE, ER DE VIRKELIG IKKE SØTE LENGER. JEG ERKJENNER LITT SKYLD FOR Å HA GITT FOR MYE GJØDSEL OG VANN TIL "DEN NYDELIGE NELLIKEN", MEN VAR VISST UGRESSET SOM VOKSTE BEST AV DET. MEN SÅ GÅR NÅ HELLER IKKE JEG RUNDT OG UTGIR MEG FOR Å VÆRE PSYKOLOG, JEG BARE ER SÅNN....

Ikke vet jeg for vi mennesker vet så lite og gjør oss så høye tanker. Fra min side kan det virke som alt det jeg investerte og ga, all min godhet for og kjærlighet til den mannen som var "min psykolog" var like bortkastet, utrettet like lite og har hatt like ødeleggende konsekvenser for meg og mitt liv som om det var Fanden sjøl jeg elsket. Selv den høyeste stilling, det mest Gudsbenådede Geni, den sterkeste tro og den mest bemidlede hva talenter og nådegaver angår har større merverdi enn det man bruker det til, det man utretter, det gode man faktisk gjør i verden for andre mennesker. Menneskeverdet er konstant og gjelder flatt for alle mennesker, og det eneste som kan redusere det er vår egen inhumanitet, det onde vi gjør mot andre mennesker. Noen mennesker er i all sin rikdom dypt fattige sjeler, mens andre er rike i sin fattigdom. Det gode mennesket Arnfinn Fiskå som jeg rent menneskelig setter svært høyt og går hundre prosent god for som moralsk karakter, har med sin lille tro stått trofast i sitt kall. Da han i en åndelig fattigdom han neppe selv er var, gjorde et tappert forsøk på polemisk tale uten å kjenne sitt publikum, og med Nietze som utgangspunkt innledet med spørsmålet "Er Gud død?" og selv om det var stikk motsatt av hans gode intensjon hos meg ikke utløste annet enn en troskrise og økt følelse av håpløshet, har ved det til syvende og sist kanskje også båret frukt i mitt liv. Et håp om at selv om jeg har liten tro for og ser dystre utsikter for den "psykologen", og også innser at jeg selv begikk en grov synd ved å gjøre ham til min Avgud og også begjære ham som er min nestes ektemake, og idag ser ham som en slett moralsk karakter med et stort Mørke i sitt indre, "bad spritit", glimtvis og yttest sjeldent som jeg også øynet små glimt av lys og noe godt, skjønt alt det onde overskygger det i overveiende grad, lar jeg det så lenge det er liv også stå et håp igjen for den sjelen. Et håp om at de femten årene jeg elsket ham, alt jeg ga og alle de lidelsene og den store skaden det voldte i mitt liv ikke var helt bortkastet og til ingen nytte. For han er også et menneske. Noen utretter mer, gir mer og gjør mer godt for andre i sin fattigdom og enkle tro, og forstår mer, ser klarere enn andre evner i all sin rikdom og lærdom. Og noen av de små, nedbøyde, knuste og foraktede hvis synd ligger åpent i dagen, kjenner Gud bedre og er ham nærmere og kjenner Sannheten bedre, enn enn svært mange høyt utdannede teologer som rager høyt i sin stand og selv holder seg for å "vite mer om Gud og være bedre urustet til å erkjenne og forvalte sannheten" i all sin kunnskap. En ting er metodelæren, polemikken, talekunsten, kommunikasjonsevene. Noe annet er innholdet, substansen, sannhetsgehalten, ektheten og i hvilken Ånd det man formidlet er. Menneskeforstanden og den menneskelige vurderingsevne er en feilbarlig  og alt ofte skrøpelig sak. Det ligger en djevel i at mennesker som er anerkjent for sin dyktighet på ett felt, drar det til å gjelde på Alle livets områder og tro de har "Heile vettet" på eget fagfelt og vel så det. GUD ER DEN ENESTE SOM HAR DEN FULLE OG HELE OVERSIKTEN OG VET ALT, OG KAN ÅPENBARE DET HAN VIL TIL DEN HAN VIL. HAN GJØR IKKE FORSJKELL PÅ FOLK ETTER YTRE RANG, STILLING OG STATUS I VERDEN, LEG ELLER LÆRD. GIR INGEN FORRANG FOR SIN STØRRELSES SKYLD, ENTEN MAN ER STOR ELLER LITEN, HØY ELLER LAV, OG TAR ALDRI FEIL. HAN ER TIL Å STOLE PÅ. ALLTID! UDELT GOD OG SUVEREN, BARMHJERTIG MOT SYNDERE, MEN GRUSOM I SIN RETTFERDIGHET MOT ONDE OG STÅR DEN STOLTE IMOT. HAN ER INGEN "PUSKEKATT". LØVEN ASLAN I NARNIAEVENTYRET ER SNILL MOT BARNA, MEN HAN ER IKKE TAM  ;-) I VERDEN ER DET MYE URETT Å DØMME, OG VERDENS DOMSTOLER VIL ALDRI VITE NOK TIL Å DØMME ALT RETTFERDIG! DET ER MYE SELV IKKE DEN MEST KLARSYNTE EVNER Å SE, OG MYE SKJULT OG MYSERIER SOM BLOT KAN ANES OG ERKJENNES MED HJERTET FOR SELV DEN MEST INNVIDDE MYSTIKER. SÅ LANG REKKER MIN VISDOM. "HIT, MEN IKKE LENGER".



 



 

Musikkens betydning



 

Noen ganger vet jeg hva jeg jeg har opplevd, hva jeg føler, tenker det inni meg i logiske tankerekker og tydelig språk. Men finner ikke utrykk for det, det er for mye og massivt og har gjort så vondt, tidvis vært uforståelig hvordan ellers gode mennesker kan behandle et annet menneske om man har et synlig lyte, en feil, er anderledes, er hudløs, sårbar nedbrutt og syk, og man nettopp da når man lider som verst og mest av alt trenger menneskelig godhet, nærhet inkludering og aksept, blir utstøtt og behandlet på en måte som ikke er et mennske verdig som om man hadde begått en grusom forbrytelse, når det i virkeligheten er det andre har gjort mot en og de beinharde livsvilkårene man lever under og lidelsen ved det som er årsaken til at man blir synlig syk, fordi man er så forvridd av smerte.

Jeg har mange ord, mange historier å fortelle, men noen ganger strekker ikke språket til, og jo flere ord jeg bruker jo dårligere blir kommunikasjonen, på grunn av ordflommen drukner det jeg egentlig ville kommunisere ut, og ordene når ikke frem men blir isteden en mur. Det er da det er godt å ha kunsten, musikk med mening, noe som med et annet og knappere uttrykk har uttrykt det samme som jeg ønsker å si gjennom sine tekster utgitt i en musikalsk musikk som fenger og i større grad når ut til "mottaker". Tekster som jeg kan "gjøre til mitt eget" fordi teksten som i sangen "killing me softly with his song" er som hentet fra mitt liv. En sang jeg kan gjøre til min egen som uttrykker det jeg selv har opplevd, tenker og føler.

Her er en av "mine egne sanger", teksten er "tatt fra mitt liv":


 

FOR JENTA MI!

Jeg er så Sint! Jeg har sett og opplevd så mye urett HER i Stavanger, materialismens prektige bedehuskristne Høyborg i verdens rikeste land hvor endel av Byens vel ansette Besteborgere og "estabelishment" har så mye dritt bak de skinnende fasader og så mye Dobbeltmoral som andre får lide for at det er til å Spy av! De som har vært tillitsfullt tett på "de allment erklært sorte får" har sett de prostituertes kundelister, og der var det svært "gode navn". Og man får også høre om Prester som puler svart på de utenkeligste steder, som etter "sitt livs mest spennende seksuelle opplevelse" som for det sorte fåret var en begredelig kjedelig og klein opplevelse hun helst ville glemme, men som var like lojal som "horer flest" og ikke ville oppgi synderens navn så jeg kunne få hjelp av Biskopen til å plukke den tilsmussede prestekragen av ham og endre Stillingstittelen! Mens det aner meg at "den fromme Hyrde" i den grad han har bekjent sine synder har fremstilt seg selv som et uskkyldsrent lite Guds barn som ble tilsmusset av "en listig hore som lå på lur for å få seg ei prestesteik". Men jeg kjenner den "listige", og noe plettfritt lam er hun virkelig ikke, men det var ikke hun som hadde så spesielt lyst på prestestek det var han som syntes at en sort lammestek var uimotståelig fristende. Hun var skuffet over at han ikke var verken bedre eller sunnere, heller litt sjukere, enn alle de andre mennene hun hadde hatt, men lot det passere som "en sørgelig miserabel affære". Nok om det!

For i dette innlegget, om det så blir det siste jeg skriver, for hvem kjenner sin dødsdag! I morgen kan hvem som helst av oss være døde, vil jeg ta "ei lita jente jeg var glad i" som nå er en ung kvinne jeg er både glad i og stolt av. Et skikkelig Løvetannbarn, som var den med de dårligste oddsene som har klart seg og blitt mye bedre enn mange andre. Men det syns jeg nå strengt tatt også hun var den gang det var hun som var "askepott og stygg andunge". Jeg prøvde å hjelpe henne litt da hun var lita på tross av at jeg selv hadde store problemer og var i en vanskelig og belasta livssituasjon. Men du kan si at uten den uretten jeg selv opplevde og den nøden og fattigdommen jeg ble tvunget ned i da jeg ble syk og trengte hjelp, og stod alene med to tomme hender, ei sjel og ei skjorte på gata i en fremmed by der alt var "opp" og jeg var "nobody who knows nobody". Da var ikke Stavanger og den norske Velferdsstat mye å skryte av nei! Og man glemmer det aldri når man først har vært der, uansett hvor langt opp og frem man senere måtte komme. Man glemmer heller aldri hvem som hjalp, og hvem som ikke gjorde det. Derfor er det nettopp den tjukkaste hardt sosialt belasta arbeiderklassen på Storhaug jeg har størst kjærlighet til selv om det strengt tatt ikke helt er "mitt eget segment" uten at jeg kjenner meg merverdig på noen måte på grunn av "høyere kunnskaps og kulturnivå" og en mer materielt bemidla bakgrunn med høy hygienisk og ordensmessig standard og overflod av den beste kortreiste tradisjonelle norske gourmetmat som tenkes kan, selv om jeg så og ble møtt med Mer Kjærlighet og omsorg og hjertevarm gjestfrihet i hjemmene til kvinner vokst opp i trange sosialt belasta arbeiderkår på Storhaug hvor ikke alle hadde lært så mye om betydningen av orden og renhold i heimen når man har små barn og en del andre ting den mer skolerte fornuft så var temmelig skakt og skjevt. Noe som naturlig nok gikk ut over barna. Men skal man hjelpe barn på noe vis i en slik situasjon er det dummeste man kan gjøre å kjøre sterk kritikk direkte på foreldrene eller snakke stygt om foreldrene i barnas påhør. Og ikke visste jeg alltid om jeg gjorde saken verre eller bedre og om noe i det hele nyttet. Så å mange år senere høste godord fra barna jeg prøvde å hjelpe, og se at iallfall noen av dem ser ut til å klare seg veldig bra er "lønn nok" for meg! Klarer de seg bra kan andre klistre så mange monsterstempel på ryggen min de orker. For for barna var åpenbart dette et snilt og viktig monster som de var glad i! Og når de sier det kan man leve med andres "monsterforestillinger". Jeg har aldri hatt små barn som livrett til frokost!

Men det var ikke min egen kake jeg skulle mele denne gangen, skjønt jeg saktens kan trenge alle kudos og godord jeg kan få så mange misstempel og så sterkt sosialt stigma jeg har fått stempla i passet, på ryggen og i panna. Horn har jeg iallfall ikke, og den glorien er nok heller ikke så hel og skinnende, men det får stå sin prøve. Jeg tror Vår Herre går mer enn god for meg som en av Sine!

Og DA kommer vi til sakens kjerne i det jeg egentlig ville si til forsvar for "den lille jenta" som vokste opp under så dårlige, fatteslige og sosialt belastede kår i den nå sanerte delen av Storhaug jeg var frista til å kalle "Storhaug-slummen". Men jeg tror streng tatt ikke de som levde der hadde mye å skamme seg over hva størrelsen på Hjertene og hjertevarmen, det inkluderene sosiale fellesskapet og gleden i det enkle angikk. Det er vanskelig å leve i, men mye godt å finne i "de saliges kvarter", så sånn sett kan man kalle det som ble revet for "Lycklige gatan". Det stinket iallfalll ikke av dobbeltmoral der, heller av deilige usunne billige pølser stekt i alt for mye fett som gjerne ble delt med andre på tross av egen fattigdom. Der må det ha vært mødre og bestemødre som ga litt av den samme læren for livet jeg fikk av min Farmor som uten at jeg skjønte det dengang var mye, mye fattigere enn mine foreldre, siden hun alltid ga oss mer godter og dyrere og finere julegaver enn noen andre i familien, men som jeg først og fremst elsket på grunn av hennes Kjærlighet, alt det morsomme så og si helt gratis hun laget og fant på, tiden hun alltid hadde til meg, livsvisdommen og det levde livet hun delte raust av- hennes historier fra Virkeligheten trollbandt meg mer enn noe eventyr. Et av hennes "mantra" var: MAN BLIR IKKE FATTIGERE AV Å GI". Så jeg ga og jeg fikk, av fattigdom og fattigfolk langt mer enn av de rike. De rike sier heller "vi må endre litt på reglene så det offentlige gir litt mer, i en langsiktig politisk plan" og bruker det som argument for å la være å dele sitt eget brød med de som sulter eller be fattigfolk hjem, om de bekjenner seg som aldri så "kristne".

AKKURAT DET! AT "DE SELVGODE FROMME KRISTNE SOM RAGER HØYT OVER ANDRE" NOEN GANGER PREKER HØYT OM NESTEKJÆRLIGHET MENS DE SELV GJØR LIVET VERRE FOR MENNESKER SOM SLITER! OG SLIK VAR DET MED DEN LILLE JENTA SOM JEG SOM PRØVDE Å HJELPE HENNE TROSS MINE EGNE DÅRLIGE ODDS, MEN SOM SELV IALLFALL VAR BLITT SÅPASS KRISTEN AT JEG TILHØRTE VARDEN KIRKES MENIGHET, OG TENKTE JEG GJORDE EN GOD GJERNING OM IKKE FØRST OG FREMST I MISJONENS TJENESTE MEN DET OGSÅ, OM JEG TOK DEN LILLE JENTA SOM HADDE FÅTT LITT DÅRLIGERE KORT UTDELT I LIVET ENN MANGE ANDRE PGA DET STERKT BELASTEDE OPPVEKSTMILJØET HUN VAR PRISGITT PGA DEN STAND HUN UFORSKYLDT VAR FØDT INN I, SÅ HUN KANSKJE KUNNE FÅ NOEN LEKEKAMERATER MED LITT MER RESSURSSTERK BAKGRUNN OG KOMME SEG INN I ET MILJØ SOM KUNNE VÆRE BEDRE OG MER TIL STØTTE FOR HENNE ENN OGSÅ JEG I MIN SYKDOM OG NØD KUNNE VÆRE.

NÅ SKAL JEG AVSLUTTE MED Å GJØRE HOVEDPOENGET I HISTORIEN SOM ER SANN OG KLIPPET RETT UT FRA MIN OG DEN LILLE JENTA SOM IDAG ER EN FLOTT UNG DAME SOM HAR SKIKKA SEG VEL OG KLARER SEG GODT MOT ALLE ODDS, ETTER Å HA PRESSA SEG OPP GJENNOM ASFALTEN FOR DE DET VAR EN SOL OVER HENNE. ENTEN HUN TROR ELLER IKKE VET JEG AT GUD KJENNER HENNE OG ALLTID HAR HATT TRO PÅ HENNE, ATTPÅTIL MYE MER TRO PÅ HENNE ENN JEG HADDE, OG STØRRE KJÆRLIGHET TIL HENNE ENN HENNES MOR HADDE.

DET SOM HELT ENKELT GJORDE AT DET BLE DEN FØRSTE OG SISTE GANGEN DEN JENTA VAR PÅ SØNDAGSSKOLEN VAR AT DEN SØNDAGSSKOLELÆRERINNEN SOM ETTER MIN MENING MÅTTE VÆRE MER SYKELIG ENN MEG SELV, SKJØNT HUN NOK GIKK FOR Å VÆRE BEDRE, PRESTERTE Å YTRE NOE SOM TEMMELIG TYDELIG FREMSTOD SOM AT "DER STÅR HUN OG SIER AT DEN LILLE JENTA JEG HAR MED MEG ER BESATT AV ONDE ÅNDER" SÅ DE SMÅ MERVERDIGE ENGLENE SOM SITTER DER FRAMME SOM SMÅ LYS VED FRØKEN FRYDS FØTTER FÅR ENDA MER KRUTT TIL ALT SOM ALLEREDE GÅR UTOVER HENNE UTEN AT HUN HAR GJORT NOE ANNET GALT ENN Å BLI FØDT INN I "FEIL HJEM OG LAV STAND". NÅ VAR DET IKKE SLIK AT SØNDAGSSKOLELÆRERINNEN PERSONIFISERTE JENTA MI OG UTPEKTE HENNE SOM SYNDER PÅ DIREKTEN PÅ NOEN MÅTE, OSS SÅ HUN NEMLIG KNAPT PÅ FORDI HUN VAR SÅ ENGASJERT I Å UNDERVISE ENGLENE DER FREMME, DE HUN KJENTE, "DE SMÅ GUDS BARN SOM HØRTE HJEMME I MENIGHETEN" SOM HADDE VÆRT I KIRKEN SIDEN DE BLE DØPT HVER SØNDAG, HVER HØYTID OG ELLERS OG. OG DET ER JO VEL OG BRA, OM MAN SLIPPER ANDRE UNGER OGSÅ INN OG TAR SEG LIKE GODT AV DE. FOR JENTA "MI" TRENGTE DET FELLESKAPET KANSKJE MER ENN NOEN AV DEM SOM SATT DER FREMME OG FØLTE SEG "HELT HJEMME OG TRYGGE".

DEN LILLE JENTA JEG HADDE MED VILL IKKE SITTE SAMMEN MED DE DER FREMME, HUN SYNTES DET VAR TRYGGEST Å SITTE BAK SAMMEN MED MEG. OG DET GJORDE HUN ÅPENBART RETT I, FOR DET HADDE VÆRT VERRE FOR MEG Å MÅTTE GÅ FRAM OG HENTE UNGEN I ALLES PÅSYN DA FRØKEN FRYD PÅ NOKSÅ "DRAMATISK VIS FOR DEN PEDAGOGISKE UNDERHOLDNINGSVERDIENS SKYLD" SÅ BARNA SKULLE SKJØNNE AT DET HUN SNAKKET OM NÅ VAR FÆLE GREIER. OG PRØVDE Å FORKLARE BEGREPET "ONDE ÅNDER" FOR DET SOM VEL FOR DET MESTE VAR FØRSKOLEALDERBARN, VED Å SI AT "FOR EKSEMPEL BARN SOM BANNER OG LYVER OG SIER STYGGE TING ER BESATT AV ONDE ÅNDER". DA REISTE JEG MEG STILLE OG TOK JENTA I HÅNDEN OG GIKK HJEM TIL HENNES MOR MED ORDENE "VI RETURNERTE, VI ER VISST IKKE VELKOMMEN DER, VI ER ONDE ÅNDER OG STRENGT TATT SER JEG MYE MER HELLIG KJÆRLIGHET I DETTE HJEMMET OG DENNE FAMLIEN ENN JEG HAR SETT I DEN KIRKEN, DER NESTEKJÆRLIGHET LIKSOM SKAL VÆRE ET AV HOVEDBUDENE". OG DET HJALP NOK NEPPE NOE SÆRLIG AT JEG KLAGET TIL PRESTEN ETTER DEN EPISODEN, FOR DER SATT EN GUBBE STILLE ROLIG OG TRYGT OG OVERVÆRTE SEANSEN SOM FIKK OSS TIL Å GÅ SOM IKKE SÅ UT TIL Å REAGERE PÅ DET SOM BLE SAGT, SÅ MIN "GALSKAP" TATT I BETRAKTNING GIKK NOK DET MESTE I SØNDAGSSKOLELÆRERINNENS FAVØR. MEN JEG HÅPER IALLFALL SOGNEPRESTEN VAR GOD NOK PREST TIL Å TA DEN JENTA SOM ALDRI MER KOM TIL KIRKEN MED I SINE BØNNER! JEG TROR HAN HAR GJORT DET, FOR GAMLE ODD EDLAND ER SLETT INGEN DÅRLIG PREST OG HAR EN TRO SELV EN KATOLIKK KAN GÅ GOD FOR! MENIGHETEN HANS KAN JEG SLIK JEG KJENTE DEN DESVERRE IKKE GÅ LIKE GOD FOR! DET ER EN STUND SIDEN, MYE KAN HA SKJEDD SIDEN DENGANG, OG DERES FERSKESTE SOGNEPREST KJENNER JEG GODT SOM EN SNILL OG ALLTID HJELPSOM OG VENNLIG MANN MED MYE NESTEKJÆRLIGHET SOM FAVNER VIDT I SIN AKSEPT OG INKLUDERING AV ANDRE MENNESKER!

JEG TROR STRENGT TATT JESUS SELV VAR LITT MER GLAD I OG HADDE LITT STØRRE OMTANKE FOR DENNE ENE JENTA OG HAR VÆRT MED HENNE ENTEN HUN VET DET ELLER IKKE, HUN SOM "IKKE VAR GOD NOK TIL Å PASSE INN I DET GODE SELSKAP", OG MER TILGJENGELIG OG TILSTEDE FOR HENNE UTEN AT HUN ELLER NOEN VISSTE DET, ENN FOR ALLE DE ANDRE SOM VAR TILSTEDE OG "HELT HJEMME" I DEN SØNDAGSSKOLETIMEN. OG EN GOD GAMMEL BUNNSOLID TROENDE PREST UAVHENGIG AV OM HAN ER KATOLSK ELLER LUTHERSK INDERLIGE BØNN SKAL MAN ALDRI KIMSE AV OG UNDERVURDERE. JEG HAR MINE GAMLE LUTHERSKE PRESTER Å TAKKE FOR MYE, MEN DET ER NOK NEPPE DEN AV DE SOM TILLEGGER SIN EGEN SPESIFIKE BØNN STØRST BETYDNING OG GJERNE VILLE TATT ÆRE FOR MIN TRO OG VEKST SOM HAR BIDRATT MEST. MEN MEN, ALLE MONNER DRAR. OG BREISÅR MAN BRYDDER DET GODT ETTER PLOGEN, UTEN AT DEN SOM SÅR TRENGER Å TENKE SÅ MYE PÅ DET. MEN MAN KAN IKKE ALLTID PLØYE OG IKKE ALLTID SÅ. ALT TIL SIN TID. OG VI BØR ALLE LÆRE VÅR BESØKELSESTID Å KJENNE OG BRUKE DEN SOM BEST VI KAN, SELV OM DET ER LETT Å SI NOE GALT, LETT Å TRÅ FEIL OG UTEN Å SELV VÆRE DET VAR KUNNE AVGJØRE ET MENNESKES SKJEBNEVEI, BLOT VED "ET ORD". JEG HAR MANGE ORD, SÅ MINE UBEVISSTE SYNDER ER NOK ANTAGELIG STØRRE ENN DE FLESTES, IKKE I HANDLING MEN I ORD. ORD KAN I VERSTE FALL TA LIV. NOEN GANGER, OM IKKE I DETTE TILFELLET AKKURAT SELV OM DET OG FIKK KONSEKVENSER SOM VED GUD KAN HA VIRKET MER TIL DET GODE ENN DET ONDE FOR "DEN LILLE ASKEPOTT" SOM VISSTNOK HAR FUNNET SEG EN DRØMMEPRINS OGSÅ, ER DEN URETTEN SOM ER BEGÅTT VED TANKER OG ORD SÅ GROV OG HAR FÅTT SÅ FATALE SKADELIGE KONSEKVENSER FOR DEN ELLER DE DE GIKK UTOVER, AT JEG LAR DET STÅR SIN PRØVE, OG SIER DET SOM DET ER, OM DEN SOM GJORDE ET ANNET MENNESKE SÅ VONDT OG VOLDTE SÅ STOR SKADE IKKE KAN BÆRE MIN DOM OG MINE ORD OM SEG SELV NÅR DE ER SAGT I SANNHET, BLIR DET OPP TIL VEDKOMMENDE SELV OM HAN VIL "TA DET SOM EN MANN" OG STÅ FOR SITT EGET OG BÆRE SI EGA SKAM, ELLER OM HAN GJØR ET ANNET MINDRE HEDERLIG OG FEIGT VALG, ELLER FOR DEN DEL "HOPPER PÅ SJØEN". JEG HOPPER IKKE ETTER! RETT SKAL VÆRE RETT!

"OG HELE MENIGHETEN SKAL SIGE AMEN" ;-)



 

religionsVITENSKAP?



Jeg fikk denne boken i julegave for noen år siden, og selv om jeg er interessert og mangslungent erfaren og vidsynt nok både hva sex og religion angår og dertil har endt opp som en dypt troende katolikk som nå lever i frivillig sølibat på åttende året i samsvar med min tro, gjorde den meg litt opprørt. Og det var aldeles ikke pga "jucy details", men fordi boken er grovt tendensiøst og på noen områder dirkete misvisende. Det er misbruk av faglig makt og autoritet med personlig agenda. Det gjelder min Kirkes syn på seksualiteten og sølibatet spesielt. Det han sier her er sterkt misvisende og så mangelfullt at det ikke kan bære navnet "vitenskap" i seg. Men for de sekulære kretser uten kjennskap til Den Katolske Kirke og vår Lære fremstår det denne mannen i kraft av sin faglige autoritet sier om oss som "sannhet og fakta". Det handler ikke bare om å ha eller ikke ha "religiøst innsideperspektiv", for det han sier her er dirkete misvisende og sterkt mangelfullt. Det stemmer ikke!

Jeg satte meg ned å lese det som selv om jeg aldri hadde hørt om forfatteren og blot hadde lest av omslaget om at han visstnok var en VITENSKAPSMANN- I Religion. Og vitenskap har alltid interessert meg så jeg tenkte at selv om denne boken sikkert var en slik lesevennlig "vitenskap light" versjon litt a`la "illustrert vitenskap" bare penset mot religion, noe den også er, sikker hadde mange interessante velfunderte, sikre og objektive fakta om relgion. Jeg ble skuffet. Vel inneholdt den endel mer eller mindre faktabaserte opplysninger om religioner jeg ikke kjenner og har god nok kjennskap til å kunne kontrollere korrektheten av, men jeg er som jeg senere kommer grundigere inn på altså ikke akkurat "vokst opp på et bedehus på sørlandet" men som Kirkefremmed "lutheraner" i et folkelig miljø i nord der "Kristus" og Kirken stod temmelig lavt i kurs i det allment utbredte brede lag, og da jeg fikk kall til og  fant mitt hjem i den katolske Kirke for nå omlag ni år siden, hadde gått en lang bred og kronglete vei og visste vesentlig mer erfaringsbasert om homokultur og alternativ livsstil enn om hva den katolske Kirke egentlig lærte og stod for, men da jeg gjorde det fant at det var her den tro jeg alt hadde hørte hjemme. Jeg Er katolikk og bar en katolsk tro før jeg Ble katolikk uten å vite det, men det har ikke og har aldri hatt noe med mitt personlige syn på eller relasjon til mennesker med homofil legning. At flere av mine nære og kjære i aller nærmeste familie er og var homofile har jeg Aldri hatt problemer med å godta.

MEN HER ALTSÅ- HVA "RELIGIONSVITENSKAPEN" angår satt jeg og leste en bok som er noe helt annet enn det som kan kalles å være i nærheten av Objektiv Vitenskap. Uten å vite mer om forfatteren enn det jeg kunne lese på omslaget kunne jeg ut av bokens "vitenskapelige innhold" og redigering lese at "forfatteren er åpenbart homofil, har en særlig agg mot min Bibelkonservative Kirke,  og det han skriver om min Kirkes forhold til og syn på seksualitet, særlig linket til sølibatet er jo direkte feil og mangelfullt". Denne bokens tittel burde heller vært: Mitt personlige syn på de ulike religioner hvor jeg bruker et selektivt utvalg av mine faktiske fagkunnskaper i religion om de er aldri så overfladiske til å bevisst tendensiøst med sekulær homokamp som en av mine hovedagendaer, og hvor min autoriet og merkunnskap gjør at jeg enkelt kan dreie og spisse stoffet som jeg vil og høste applaus uten korreks av "den sekulære, politisk korrekte menighet" som ikke vet bedre enn meg uansett og derav stoler nokså blindt på min faglige autoritet, noe har jeg ikke engang giddet å sette meg skikkelig inn i, som det katolske sølibatet jeg bare liker dem ikke og føler meg diskriminert fordi katolske homofile ikke får Kirkens velsignelse til å pule fritt , så jeg bare antat og konkluderer med at årsaken til Prestesølibatet er at man er seksualfiendtlig og er motstandere av kåthet og glede fordi det liksom ikke er åndelig nok. Så da skriver jeg det og lar folk tro det er fullt og helt fakta". Min Kirke er ikke seksualfiendtlig, tvert om anser vi seksualiteten som en gudegitt gave som må forvaltes godt. Og vise åndelig orienterte mennesker har gjennom tidene innen ulike trosretninger hatt kunnskap om og innsikt i hvor mye energi og hvor stort potensiale som ligger i vår libido når den rettes mot et høyere mål og ikke leves flatt ut. Man trenger ikke noe professorat i religionspsykologi for å vite såpass!

Siden Dag Ø. Endsjø enten ikke er så kunnskapsrik som han går for å være, eller enda verre for alt som bærer navnet "vitenskap" bevisst velger å "tilsynelatende ikke viet så stor oppmerksomhet, liksom bare nevnt" stort sett bare gi litt av en tenkt ikke faktabasert i retning av noe som kan kalle objektiv evidensvitenskap Påstand og egen foretrukne konklusjon og personlige meninger tyngde med akkurat det som underbygger dette, og dermed bevisst utelater fakta og forsåelsesmåter som man slett ikke trenger ha en katolsk tro for å se relevansen av, får jeg med den "innsidekunnskapen" jeg har føye litt til og korrigere "verket" så det blit litt mer "vitenskapelig og historisk korrekt" uten å gå inn på den teologiske siden av det. EN av årsakene til Prestesølibatet er nemlig av ytterst "verdslig" karakter. Det handler om økonomi! I tidligere tider med tradisjonelle kjønnsrollemøsnter var det jo primært mannen som forsørget familien økonomisk. Og hva "de bedre stillede samfunnsklasser" angikk, som de geistlige med unntak av ordensfolk som har avgitt fattigdomsløfte som munker og nonner, var det vel også nærmest utenkelig at "Husfruen" skulle ut og søke arbeid, og skulle disse kunne drive aktivt på med f.eks sosialt arbeid for "de dårligere stillede" fantes det ingen barnehage. Da brukte de rike en Guvernante, eller i høyden "en bra pike"- som skulle ha lønn. Og hvem lønner de katolkske Prestene? Ikke staten, men Kirken! Så om prestene i fortidens kjønnsrollekultur der kun far arbeidet og det ikke fantes barnehager, kun barnehjem for fattigunger ingen ville ha eller klarte ta seg av og de hardt arbeidende mødre av "lavkaste" ikke klarte å fø. Så om Prestene skulle gifte seg og stifte familie, Ja da holdt det ikke å bare lønne Presten for å opprettholde en viss levestandard for ham. Da hadde Kirken pluttselig hatt en hel prestefamilie med tjenestefolk og det som var å underholde økonomisk.

Den mer spirituelle biten, som Endsjø sikkert finner meget vanskelig å forstå, er hvor mye energi som frigjøres til arbeid og skapende virksomhet når man isteden for å "leve seksualiteten flatt ut med instant behovstilfredsstillelse" lykkes i å kultivere, ikke fortrenge men selv "temme og styre den" og integrere den på er sånt vis med Guds hjelp og Kirkens støtte, skjønt det krever vilje, selvdisiplin og en moralsk karakter enn prest verdig at man har mer krefter å bruke i sitt arbeid i Guds Kirke og sitt kall på jorden. Ikke av ytre tvang, men av fri vilje i Tro velger noen å gi seg helt hen til Gud isteden for å gi seg hen til en elsket ektefelle slik de fleste katolikker gjør kan gjøre mye Mer og gi mer kjærlighet til flere. Også stor Kunst og musikalske verker har blitt til ved at seksualenergien ble rettet mot et høyere mål og tatt ut i skapende arbeid. For det Jeg har lært og hørt om seksualiteten hos mine katolske veiledere blant de frommeste av dem alle, som en gammel nonne (med flere) er at seksualtieten er noe man skal verdsette og glede seg over, en gave fra Gud til menneskene som er alt for verdifull til å skitne til og dra ned til dyrets nivå, fordi "Gudsmennesket", den oppreiste synder har en Verdighet vi særlig når verdens spotter må sloss for å ta vare på. At seksualtietene er god og ren og har sin plass i det hellige liv når den leves ut i kjærlighet i samsvar med Guds Ord.

At hvert lite barn døpt eller ikke er til fordi det er elsket, ønsket og villet av Gud og alle har den samme naturlig iboende seksualiteten som henholdsvis gutt eller jente når vi kommer til verden, men at noen ganger kommer vi inn i et miljø, ting som ikke er helt slik det var ment å være, ting som også kan dreie seksualtieten ut av sin opprinnelige naturlige kurs og forringe dens kvalitet selv om det ikke nødvendigvis sier noe om det menneskets kvaliteter som menneske forøvrig i betydningen "ond" eller "god". Jeg mener heller ikke at homofile er "syke", og at det for homofiles livskvalitet når de først er blitt homofile handler om aksept og kunne leve som "alle andre" uten at legning i seg selv skal ha noe å si for om man liker eller misliker noen, og at det er en privatsak, så sånn sett hadde det historiens horrible "behandlingsforsøk" på og diskriminering av homofile i fordums tider og enda verre i dag i islamistiske stater hvor unge guttekjærester henrettes "i Guds navn" for å ha gitt hverandre et kyss i en park, vært en homopolitisk seier om de fant "homogenet". Men man trenger jo ikke være Professor i psykologi og sexologi for å vite såpass som at legning og seksuelle preferanser er noe som i all hovedsak dannes i de første barneårene, og at det samme gjelder utviklingen av kjønnsidenitet. Så om det i noen tilfeller kanskje kan være noe hormonelt under svangerskapet eller et eller annet genetisk smårusk med i bildet, og selv om et spedbarn ikke er et blankt ark og polymorf matrise som må males og formes før man blir en person, selv om man idag vet at vi fødes som individer og at mye mer av personligheten er fastlagt alt ved tilblivelsen, eller "fra fødselen av" som noen ynder å si, som om vi ikke Blir mennneske før vi kommer ut av mors kropp etter ni mnd. Min ikke vitenskapelige beviste eller motbeviste påstand er at man aldri finner noe "homogen" man kan bruke til å si "gud har skapt meg som homofil".

Gud elsker homofile like mye som andre, og homofil synd er likestilt med heterofil synd fra katolsk synsvinkel. Homofilt samliv og homosex kan sidestilles med å leve sammen uten å være gift, bryte ekteskapet og ha sex før eller utenom ekteskapet. Det er synd, men alle også katolikker har en viss forståelse for den menneskelige siden av det. Da er det en trøst for oss som tror å vite at Gud vet av erfaring at det ikke er lett å være menneske og derfor kan komme oss til hjelp. Inkarnasjonen, Kristus, Snekkereren fra Nazareth, Han som ble Korsfestet selv om han som det åndelig guddommelige mennesket av kjøtt og blod med helt menneskelige følelser og en mann av kjøtt og blods seksualitet var det eneste mennesket- som i kraft av Den hellige Ånd, i Kraft av sin Gudommelige indre natur og opphav, er det eneste mennesket under solen som i ett og alt under hele sitt liv ikke har begått en eneste synd eller brutt ett eneste bud i Guds lov, verken i bokstav og paragraf eller opprinnelig overordnet intensjon. Isteden døde han som et sonoffer for hele menneskehetens synder og brudd på Guds Lov, for den som Vil tro på Ham, ta imot og følge Evangeliet og Apostlenes Lære, best konservert, kultivert, dyrket og modnet gjennom TO TUSEN ÅR med frukter og grøde for mennesker å spise vokse og næres og foredles av og Gud som høster inn enn vi kan tenke oss, for våre menneskelige begreper om omfang, mengde, dybde og størrelser rekker ikke til for den åndelige, hellige Guddommelige dimensjon. Så ikke la oss dra det ned til "vårt nivå" skriver denne menneskelige synderen.

Hva angår Homofile som jeg altså kun skriver noe om her fordi jeg reagerte på den homopolitiske agendaen og overtydelige tendensiøse vinklingen på en bok som utgir seg for å være "vitenskapelig". Homfile har jeg ingenting imot for legningens skyld, Prester eller ei, for jeg vet det finnes flere homofile Prester hos oss. Og jeg tror ikke unge troende homofile som selv velger å leve i sølibat i likehet med mange ugifte heterofile katolikker, kvinner som menn fordi vi finner det best for oss selv og det gjør oss tilfreds å leve i samsvar med vår tro, selv om man også gir avkall på noe, er så udelt glade i humanetiske homopolitikere som står på utsiden og hyler at de skal "frigjøre dem" , for selv om noen av dem velger å holde sin legning privat og for de få, og sånn sett ikke er "åpen homofil katolikk" står nøkkelen på Innsiden av skapet, de er ikke Blitt Låst inn der av Kirken mot egen vilke! Ssiden alle våre prester frivillig har forpliktet seg på sølibat som en del av sitt kall og etter egen overveielse og av egen vilje etter sin egen tro, Kirkens tro, som enhver barnefødt katolikk eller konvertitt som meg etter grundig opplæring og innføring, vel overveid og etter eget frie valg, på et tidspunkt må forplikte seg på ved personlig løfteavlegging og liturgisk handling under fermingen/konfirmasjonen. Og hvor det i den forbindelse, og også senere er den frie vilje som avgjør om man vil forplikte seg på og bli i troen og Kirken og leve i samsvar med katolsk lære, eller forlate Kirken for å leve mer i samsvar med egne ønsker og behov man anser viktigere og bedre enn Kirkens tro og lære.

Hva de på utsiden gjør er i liten grad vår sak, en katolikk som meg kan uten problemer gå i tog for homofiles rettigheter og likeverd som mennesker i den sekulære stat, men i min Kirke er det anderledes, vi har et konservativt Bibelsyn så om den menneskelige takhøyden og forståelesen for det rent menneskelige er stor og den pastorale omsorgen aldri så god, kan ingen kreve at vi skal omskrive Bibelen som danner hovedgrunnlaget for vår troslære, forvaltet og kultivert gjennom tradisjonen, for å imøtekomme timelige omskiftelige politiske og samfunnsmessige tankestrømninger og endringer i et slikt rasende tempo som det har gått i det norske samfunn og den sekulære vestlige breddekultur generelt. De som ikke er katolske i sin Tro og ikke ønsker å leve etter den, blir ikke steina og Sosialt utstøtt , og er fri til å forlate oss om det nå f.eks er for å leve ut sin homoseksualitet på den ene eller andre måten. I min Menighet gikk det en periode også et homofilt par uten at noen kastet vievann etter dem, og som min gamle Sogneprest sa: "Det beste er å ikke synde, men om du ikke klarer å la være å synde fordi du elsker noen, så bare elsk! For er det noe det er for lite av i verden er det kjærlighet". Presten sa imidlertid Ikke at det Bibelen og Kirken lærer oss er synd og Guds bud ikke står fast og er opphevet! Det er forskjellen! Fordi det bryter med vår Troslære, som hver og en av oss har forpliktet oss på kan ikke våre prester og heller ikke oss andre, skjønt menige som meg er mindre viktig for flokken en Hyrdene, fly rundt hver med sin egen lære å forkynne. Derfor tolereres ikke høylydte homoaktivister eller andre som på det ene eller andre punkt forkynner i motsetning til Bibelen og Kirkens samlede forpliktende lære på Innsiden av vår Kirke, og takk Gud for det for ellers hadde vi aldri bestått som en Enhetlig Verdenskirke under en Pave, med En GUD, En Ånd, En Herre, En Tro i alt vårt verdensomspennende mangfold og variasjoner helt ned til det enkelte individ. Vi er ikke "individualister i Troen" som lutheranerne, VI tror i fellesskap og har forpliktet oss på det, derfor står vi samlet og rives ikke i filler av indre splittelse, og slipper heller ikke verden inn uten gjennom TROENS TILSLUTNING, så det hellige ikke skulle tråkkes ned og spres som perler for svin. Skjønt alltid vill det vel være noen som er som hunder som river til seg det hellige og det vi lærer for å bruke det mot oss.

At den kristne relgion og Den Katolske Kirke i sær er så seksualfiendtlig står i ytteliggående motsetning til egen erfaring og det jeg selv har blitt møtt med av menneskelig raushet og forståelse, det jeg har lest på den kjente avdøde Tiggermunken Arnfinn Harams blogg som bl.a omfatter en anmeldelkse på forespørsel av det mykpornografiske og i sin genre "etiske og politisk korrekte" magasinet "Cupido". Han leste det, men mannen var et særs intellektuelt åndelig orientert men også høyst kjødelig jordnært menneske med svung og "munke-SWAG" som fant det heller platt,kjedelig og upikant, kom med forslag til erotisk litteratur av et mer subtilt intellektuelt pirrende slag og også skrev at han selv "heller tok en tur i Bogstadveien om han ville ha tenning" enn å lese Cupido. Jeg er helt enig med ham, men ikke helt av samme grunn. Det jeg har lest av Cupido fremstår mer som "et noe informativt temmelig kjedelig politisk korrekt pedagogisk blad man leser av andre grunner enn seksuell tenning". Sånn sett tar jeg også meg heller "en tur i Bogstadveien"

Og hva det påståtte "fryktelige katolske hat mot homofile angår" er vel der egentlig bare en del av den moderne sekulære verdslige verdens normoppløste hat mot den som taler "det politisk korrekte sekulære Roma imot", våger å si at noe er Synd, våger å si "vend om" våger å Tro på og stå fast ved Evangeliet og stå så støtt på Klippegrunn at selv når fienden angriper innenfra, fordi også vi huser alle slags Mennesker, fordi det også finnes ugress i vår hveteåker, små rever, hunder som egger, river og sliter, ulv i fåreklær og djevler i menneskeskikkelse i stillinger de Minst av alt burde besitte. Å skjule den indre fiende som ødelegger, utro tjenere, fusk og bedrag og legge et teppe over Kirkens synder isteden for å bekjenne åpent til Myndighetene for rettferds og hederlighets skyld for å berge Kirkens ansikt utad mot "den ytre fiende i verden" er til Kirkens Ulykke. For vi lever i den tiden der alt som har vært skjult fra tidenes morgen blir avdekket, og intet er gjemt for Gud, så ingen av oss kan forvente at han skal skjule våre synder og svineflokker på skogen for "verden", for den som driver og som det verste skrekkeksempel altså misbruke og utnytte barn seksuellt er den mest VANHELLIGE av dem alle, og vannhelliger alteret om han får tjene ved Alteret og det pågår i samme stund. Da har han falt og sviktet kallet så ettertrykkelig at han ikke lenger er brukelig! Da er det ikke kraft i ham fra Gud, ikke ham men offeret Gud salter. Selv duger han bare til å kastes ut og tråkkes ned.

Så kom ikke her og si at jeg ikke har evne til "Selvkritikk" og er for nærsynt til å kunne si noe om min egen Kirke og religion og ikke er istand til å se ting fra mer en en side og i et litt mer objektivt og utvidet perspektiv selv om jeg ikke er nøytral.

HVA I ALL VERDEN ER DET SOM FÅR NOEN TIL Å INNBILLE SEG AT EN ATEIST, DET VÆRE SEG HUMANETIKER ELLER NOEN ANNET ER MER "NØYTRAL" ENN ET MENNESKE MED DEN ENE ELLER ANDRE RELIGIØSE TRO. KAN ATEISTEN OM HAN MENER SEG Å BASERE SIN ATEISME PÅ OBJEKTIVE FAKTA OG REALITETER VÆRE LEGGE FREM GRUNDIG GJENNNOMARBEIDEDE VITENSKAPELIG MÅLBARE OG EKSAKTE UDISKUTABLE FAKTA SOM BEVISER AT GUD IKKE FINNES OG AT FLERTALLET AV VERDENS BEFOLKNING NÅ OG GJENNOM ALLE TIDER TAR FEIL OG AT DERES ATEISME ER NOE ANNET ENN "TRO", OG AT ATEISKTISK HUMAN-ETIKK KAN KALLES EN IKKE RELIGIØS RELGION MED UREALISTISK STOR TRO PÅ MENNESKET. SE PÅ VERDEN GUD EN GANG SKAPTE GOD? HVA HAR MENNESKENE GJORT MED OG UTAV DEN? ER DET PARADISKE TILSTANDER HER, TROR DERE MENNESKENE BLIR KVALTIATIVT OG MORALSK BEDRE SLIK DE ER I SEG SELV AV NATUR ENN DE NOEN SINNE FØR HAR VÆRT OG IDAG HELLER IKKE ER OM ALLE BARE ERKLÆRER GUD FOR DØD? FANDEN OG MENNESKEHETEN HAR ØDELAGT VERDEN FORDI VI IKKE STOLTE PÅ OG LEVDE ETTER GUDS BUD OG DE HELLIGE SKRIFTENES GODE LEVEREGLER. OG HADDE VI LEVD ETTER MOSELOVEN SLIK JØDENE PLIKTET MEN IKKE GJORDE FØR KRISTUS HADDE HELLER INGEN BLITT STRAFFA ETTER DEN. ISTEDEN ER ALTSÅ MENNESKENE SÅ "SMARTE" AT FORDI VI OG FANDEN HAR LAGA GALEHUS OG TORTURKAMMER UT AV VÅR VERDEN OG GJØR SÅ MYE ONDT, URETT OG GRUSOMT MOT HVERANDRE TAR MAN DET SOM BEVIS PÅ AT DEN GUD SOM IKKE OVERSTYRER MENNESKET HAN SKAPTE MED EN GUDEGITT FRI VILJE, SOM SIDEN VI ALT FIKK FORSTAND- ÅT AV TREET TIL KUNNSKAP OM GODT OG ONDT, SOM MENNESKEHET MÅ KJENNE ALT DET ONDE OG ALT DET GODE OG BESEGLER VÅR ENDELIGE SKJEBNE OG OGSÅ LIVET HER OG NÅ OG TILSTANDEN PÅ JORDA MED VÅR FRIE VILJE TIL Å GJØRE DET GODE GUD VIL OG LA DET ONDE GUD IKKE VIL VÆRE.

VI SOM KJENNER GUD KJENNER HAN SOM EN GOD FAR SOM VET ALT BEST, OG SOM SLETT IKKE HAR LAGET MASSE BUD OG REGLER FOR Å GJØRE LIVER KJIPT OG SURT FOR OSS, MEN TIL VÅRT EGET OG ANDRES BESTE. OG AT DET ER BEST Å HØRE PÅ PAPPA OG GJØRE SOM HAN SIER SELV FOR TRASSIGE EGENRÅDIGE SMÅJENTER SOM MEG SOM BLIR SÅ FRYYKTELIG SINT AV OG TIL PGA ALL DUMSKAPEN OG URETTFERDIGHETENE, OG SOM HAR SÅ VONDT NOEN GANGER OG ER SÅ DRITTLEI AT JEG FRISTES TIL Å SI "FUCK YOU" SOM EN TENÅRINGSREBELL. MEN JEG VET NÅ LITT BEDRE.

Etter min mening burde pederaster i Presteskapet anmeldes straks, og om bevisene var sterke nok eller skriftemålet kom gandre Prester, Biskop eller Pave ble sikre i sin sak på at her har om det "bare" er ett eneste lite barn som har blitt misbrukt av en sånn Gris ikke Gi noen Abslousjon men straffe dem med ekskommunikasjon og utstøtelse fra Kirkens fellesskap og sakramenter for resten av livet. Gi dem en nattverd! Så ut, bort fra kirken, ikke noe om og men! Hva sier Mesteren selv "men for den som forfører et lite barn som tror på Meg var det bedre om han ble kastet i havet med en kvernstein rundt halsen". Så "sett dem i offentlig gapestokk så alle ser hvem de er og kan holde dem unna barna sine" og gjør det offisielt, støt dem ut i det ytterste sosialt ekskluderte mørke og la dem lide, for de små ofrene er det nemlig ikke over, ett eneste overgrep kan gi alvorlige skader for resten av det menneskets liv. Og hva "Grisemennes sjel" angår, OG JUST HER SNAKKER JEG FOR GUDS SKYLD OM PEDERASTER I VÅRT EGET PRESTESKAP OG IKKE OM ALLMINNELIGE HOMOFILE MENNESKER!

Som katolikk er jeg og rettroende nok i min tro, men har på min vei gjennom livet vært innom og snust på mye og utallige ismer, filosofier, ideologier, alternative religiøse miljøer, og det meste som er av farger innen den kristne tro, fra den nordnorkse "voodoen" jeg lærte av min farmor, til min mors kirkefremmede inkonsekvente kristentro der "nestekjærligheten" i teori mer enn i praksis, og Kjærlighet Uten Lov og en "schizofren" motsetning hvor det på den ene siden nærmest ble praktisert streng katolsk kostsskole i heimen og Prektighetens fane ble holdt høyt hevet, mens det på den andre siden var fullstendig grense og mellommenneskelig respektløst kaos og fordømmelse, og hvor de som i dette sekulære, barske oog vulgære miljøet var "de prektige som gikk i kirken og trodde de var bedre enn andre og var så fordømmende" som fikk hardest dom av min mor som var just slik hun beskrev dem, bortsett fra at hun som folk flest på den kanten ikke gikk i Kirken om det ikke var dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse i familien. Og hvor det i lys av at de få ungdommene som bekjente seg som kristne var "de som gikk i de teiteste akrylgenserene og aldri var med på fest og morro", men hvor Alle ville konfirmeres for å få gaver ved å stå der som lys i hvite kjoler og hykle, var meg- den som tenkte selv og var kjent som skolens predikant Og kommunistyngel og hadde S også i Kristendom, som til presten jeg hadde fulgt konfirmasjonsundervisningen til med glans som valgte å Ikke konfirmere meg. For ikke ville jeg stå der og hykle for å få gaver, og den troen som enda fantes inni meg anså jeg for liten og hadde heller ingen intensjoner om å bekjenne den eller leve i samsvar med Bibelens lære og kristen moral. Så da jeg grunnga mitt valg med at jeg IKKE var kristen røk toppkarakteren i Kristendom ned til M. Jeg fikk imidlertid en Ny S i norsk da jeg lærte min norkslærer at Buddhismen egentlig er en ateistisk relgion og at den første Buddha ikke er en Gud men var en prins som i lys av sin kulturelt betonte indiske barnelærdom om reiknkarnasjon og karmalover, etter å ha sett all lidelsen folk levde med da han forlot sitt beskyttede liv som Prins i et palass konkluderte med at livet på jorden er lidelse, og "satt seg under et tre for å meditere over det og tenke ut en løsning som var bedre enn den gamle, siden lidelsen i verden ingen ende syntes å ta og "folk bare gikk i et endeløst kretsløp av lidelse" til en han en dag "Så lyset og Våknet" som den første "Opplyste"- En Buddha og billedlig talt ropte "Eureka! Jeg har funnet løsningen!" og begynte å lære opp disipler. Og at buddhister ikke tror på noen Gud men på at alle mennesker gjennom å praktisere den buddhistiske lære, meditasjon filosofi og gode ektefølte karma- gjerninger selv kan komme til "full opplysning" og Bli en "Buddha" og lærer for andre alt etter "hvor mange kudos man har samlet seg opp ved gode barmhjertighetsgjerninger og åndelige øvelser, rett tenkning, rett søken, rett mål, rett metode gjennom utallige liv- men at det Store mål er "disconection"- å løsrive seg fra alle realsjoner, alle begjær, all materialisme "til man sitter i himmelens tomme rom og lener seg mot seg selv fullstendig selvtilfreds og sitt eget selv nok. Siden har jeg lært at det visstnok "finnes et nivå over der igjen", som antagelig er en slags "himmel for de høyest utviklede sjeler, uten noen Gud og alt i egen kraft og ved egen innsats, hvor de kan kose seg med seg selv og tomheten og de andre egentlig også bare er en del av ens eget "divine self".

Da jeg ble femten meldte jeg meg som min homofile bror inn i humanetisk forbund og i tenårene lærte jeg så og si mer om homokultur og alternativ homofil livsstil og hva som var/ er norm der enn om min egen seksualtiet og hva som "egentlig er normalt", etter å ha gått rundt og sett på alt som glitret i verden og kommet til at jeg i min situsasjon tjente mer på å høre på de som sa "don`t fancy what you cant afford, gikk jeg back til basic hvor jeg fant min rette hylle i livet i det økologiske landbruksmiljøet hvor jeg også fikk snuse litt på den tysk-tibetanske tankeforvirringen som kalles antroposofi, og jeg har luktet på en haug med kulørt nyreligiøst tankegods som spenner fra paganisme, til numerologi og krystallterapi, yoga og jeg vet ikke hva. Jeg var attpåtil innom et Hare Krishna tempel i tenårene, og jeg har vært helt ute på den "eneste lov nå er blot å overleve" for jeg levde i en beinhard norsk sosialrealisme de fleste nordmenn ikke vet eksisterer, og det helt uten å ha gjort noe galt (jeg var verken kriminell eller narkoman, ble simpelthen for syk til å arbeide og dermed stod jeg der en dag i en fremmed by som nobody hjemløs og uten penger i "verdens rikeste land" med hatten i handa og da måtte jeg ta til takke til det umoralsk lille jeg fikk og ble tilbudt, og opplevde så mye at jeg etter å ha blitt knust og fullstendig desillusjonert da jeg bygde meg sånn passe opp gikk mer over i det nihilistiske og hedonistiske, skjønt jeg på et absolutt nullpunkt beyond human help søkte barndommens Gud og ba "Gud, HVIS du finns må du hjelpe meg nå!". Det tok et par tre år og komme så langt, men som 25 åring meldte jeg meg tilbake inn i Statskirken jeg knapt hadde vært innom siden dåpen for siste familebegravelse jeg deltok i var Huma-etisk. For første gang i livet, i Stavanger hvor det er Kirke på en mo og slett ikke noe stigma som gjør deg upopulær som kristen var jeg sterk og sikker nok til å våge å ta standpunkt og si høyt og tydelig "Jeg er kristen", men derfra har det og vært en lang vei, tvil og ørkenvandring, oaser, kamp og strid for min tro før jeg nådde dit jeg er idag og kan bekjenne en moden katolsk tro med "full visshet og overbevisning" i samsvar med Paulus definisjon av det kristne trosbegrepet.

Som kristen har jeg gått en indre og en ytre vei (den indre er den mest avgjørende) og sier her mest litt overfladisk om den Ytre trosveien etter at jeg tok valget om å bekjenne meg som kristen og velge den veien. Den gikk fra den tørreste og trøtteste Statskirkemenighet, til Karismatisk "hurramegrundt", spennende underground frikirkelige sub-kirker, via den lege fundamentalistiske styggedom og galskap til jeg stod i et menighetsløst Limbo, men sterkere i Troen en noen gang før ba dag og natt. Til Gud av alle ting, noe som hadde vært helt fjernt for mine tanker kalte meg til den katolske Kirke som jeg hadde null kulturell eller sosial direkteforbindelse til utover via et katolsk fadderbarn på Haiti der klassisk Voodo- en sammenblanding av afrikansk heksekunst og katolisisme faktisk er Statsreligion. Jeg visste ikke stort mer om den katolske Kirke en barndomslæren om at "den katolske styggedom som hersket før luther Frelste oss fra forbannelsen" var en Kirke der de trodd de kunne kjøpe tilgivelse for syndene med penger, noe Kirken tjente grovt på og hvor Paven kunne lyse hele land i bann, og da gikk det visst til helvete med det folket "etter katolsk lære". Dessuten hadde jeg som barn lært en stygg liten "Mariabønn" til spott for hennes katolske salighet, som jeg av respekt ikke vil gjengi her og et par historier om "katolikkarpresten i Tromsø" med en viss underholdningsverdi men med Sannhetsgehalt på "utdrikkningslagsnivå". I Tillegg til at jeg visste at det var da voldsomt til kostymer og kitsj man kunne se de katolske geistlige med på TV, for en med min bakgrunn brakte det tanken hen på det jeg forbandt med det homofile miljøets karikerte yttetpunker av "skrull" og "camp overlessing av kitsj", og jeg lo også litt av Trond Wiggos harselering med vår gode hellige Pave Johannes Paul som "Guds tistedeværende representant på jorden" som ikke klarte stå oppreist fordi hatten var så stor i all sin parkinsonsrammede skrøpelighet. Det gikk an å se noe komisk i det, selv om det er ligger et stort alvor under, og jeg tror ikke Trond Wiggo mente det vondt. Uten å gå nærmere inn på det kan jeg iallfall minne om at Vår Herre Kristus, Mesteren som selv er Gud, ente sine dager med spott og forbannelse hengende på et kors mens soldatene hånte "Jødenes Konge" og ba "Guds Sønn" komme ned av Korset siden han påstod han var det. "DU LIKSOM! GUDS SØNN! Syns jeg ser det der du henger!"

Men HAN henger høyere for meg og i kunnskap og Visdom enn den angivelige "vitenskapsmannen" som forfattet dette makkverket! Selv om han også åpenbart har sin menighet av "troende". Forteller man "folket" de de allerhelst vil høre og bekrefter flertallets oppfatninger får man jo applaus selv om det man sier Ikke er sant! Og i vår del av verden er jo Den Katolske Kirke en yndling å hate, så oss kan man helt ustraffet servere løgner om. Det rimer faktisk, og er helt i samsvar med profetiene i vår religion, en del av pakken. Man blir ikke katolikk i Norge idag for å få flest mulig likes ;-)

blogg om HEKLING

I duse pastellfarger som ikke skjærer noen i øynene, og morsomme barnemønster. Da får du en haug med likes og følgere og Ingen Ingen blir sinte, støtt eller provosert. Si noe morsomt, noe lett underholdene uten for mye mening i. Og om du absolutt må mene noe, så men det de fleste mener og kan være enige i, og hold det i en stram form og innpakning som er spiselig for selv den mest ømtålige mage. Og putt inn masse inkludernde ord som "vi" "oss" "fellesskap" "solidaritet" "alle". Da blir man Populær og alle klapper ;-)




 

Cyprus for dummies

For noen år siden besøkte jeg det som markedsføres som "smilets øy"- solfylte Kypros. Det ble en tankevekkende bevisstgjørende opplevelse.

Jeg er ingen utpreget "harryturist" som er fornøyd med bekymringsløs solferie, paraplydrinker og menyer på norsk. Når jeg er på ferie søker jeg det genuine lokale å lære litt om kulturen og folket. Da jeg bestilte en uspesifisert tur til "Larnaca Kypros" ble jeg derfor temmelig skuffet da jeg, skjønt hotellet var bra nok, ble kjørt ut i perifirien til en turistmaskin med "Woodys bar" og det hele. Jeg ga beskjed om at hadde jeg bestilt tur til den gamle kypriotiske byen Larnaca var det dit jeg skulle og ikke til "woodys bar, special offer just for tourists". Så jeg fikk ombooka hotell for et ikke helt billig ekstra mellomlegg, og der fikk jeg jaggu meg lært ganske så mye om den kypriotiske kulturen, så skjønt jeg koste meg fælt i gravkrypten under Lazaruskatedralen, ble noe ganske annet enn en ferie på Kreta, hvor jeg hadde vært et par ganger tidligere. Gresk kypriotene er virkelig noe for seg selv!

Jeg datt nemlig raskt borti og ble kjent med en venstreraikal journalist som sammen med sin frue drev øyas mest spesielle restaurant. Begge var ultranasjonalistiske gresk-kyprioter og hun hadde blitt tvunget til å flytte fra sitt opprinnelige hjem i nord under den tyrkiske invasjonen. Jeg fikk en innføring i og forståelse for den stadig sterke underliggende konflikten og mistilliten mellom gresk-kyprioter og tyrkiske kyprioter som finnes på øya. Videre lærte jeg noe om øykulturens dobbeltmoralisme og sosiale kontroll. Man ser ingen greskkypriotiske narkomane eller fylliker i det offentlige rom, det er i så fall russere som det finnes en del av på øya. Det finnes der som andre steder, men foregår i det skjulte.

Jeg lærte også noe om greskkypriotenes patriotisme og ønske om å skape et godt "image" utad, ikke bare for sin stolthets skyld- selv om den er sterk, men også fordi dette øyfolket som har lave lønninger mens prisnivået er høyt er så avhengige av turismen. De smiler, men samtidig missbilliger mange av dem- som på kanariøyene turistene, og det er dels turistenes egen feil. Turister har det ofte med å oppføre seg som alt annet enn respektfulle gjester. Og Maria mente nordmenn var noen av de rareste, og henviste til en eller annet norsk kvinnelig akademiker som hadde tilbragt det meste av sin ferie gråtende inne på deres restaurant. "the 19th hundred, Art Cafe" Larnaca Cyprus er altså i noen gode velutdannede nordmenns øyne et selvfølgelig fristed i verden der man kan gråte seg gjennom livskrisene, slik man aldri ville funnet på her hjemme i eget land, om det så var på Teatercafeen. Men for noen er det visst den selvfølgeligste ting i verden og en menneskerett å reise til andre land for å oppføre seg på måter de aldri ville gjort her hjemme fordi det er sosialt uakseptabelt i vår egen kultur. Men når man er på ferie i et annet land er det altså uten videre fullt ut akseptabelt uavhengig av ferielandets kultur? Jeg vant av en eller annen grunn deres tillit, og da jeg ettersom jeg ikke hadde regnet med så høyt prisnivå begynte å gå tom for penger, lånte hun meg uten videre litt til jeg fikk overført litt mer hjemmefra, og ga meg også noen ekstra porsjoner mat.

Da jeg kom hjem klarte jeg nå likevel å spolere og ødelegge relasjonen ved å tøyse litt med konflikten mellom Kyrprioter og Tyrkere siden jeg fant det temmelig tungt. Det ble ille mottatt, så der røk det gryende vennskapet.

Jeg reiser unasett ikke tilbake til "smilets øy" det er for dyrt og ble for "heavy" for meg. Ikke akkurat mitt favorittland eller min favorittkultur. Da puster jeg vesentlig friere sammen med ekte grekere på Kreta. Det er en helt anne og mer ekte "vennlig øy" der man lever "sammen med" og ikke segregert fra turistene, slik de innfødte forståelig nok også gjør på harryhelvetets turistmaskin Gran Canaria, hvor man må opp i fjellene for å finne noe ekte kanarisk.

Men pensjonister og tørste harryturister gir nå jamt faen så lenge de kan ha en ubekymret solferie med skandinaviske menyer og billig alkohol. Det er bare ikke av slike grunner jeg primært reiser på utenlandsferie. Neste tur går til Roma som jeg forelsket meg helt i ved første besøk! Jeg er katolikk og "thats my culture, agent genuint religious and for real". Tar gjerne en middag med tradisjonell romersk innmat. Kumage høres godt ut! Jeg er ikke bare norsk, jeg er katolikk, jeg er europeer med europeiske aner, og i den tro at menneskene av natur er nokså like på godt og ondt moralsk og kvalitativt sett tross store kulturelle ulikheter og særpreg av så ymse karakter, er jeg "bare et menneske". Som del av den hellige katolske universelle Kirke vet jeg også at jeg der har et "hjem" uansett hvor i verden jeg vanker, og at jeg uansett bare er en pilegrim og arbeider på gjennomreise i denne skjønne verden hvor det er så utrolig mye ondt og leit. "Smilets øy" gjorde meg ikke så mye gladere, men noe mer kunnskapsrik. Og stakkars Hellas har fått mer enn nok å slite med siden jeg var der sist, så om det er det samme rolige laid-backe folket jeg reiser tilbake til neste tur dit vet jeg enda ikke, men håper virkelig "den greske sjel", særlig den kretenske står seg i krisen. Det er et sterkt folk! Under andre verdenskrig var kretenserne blandt de seigeste og aller mest sammensveisa motstandsdyktige. Jeg tror de holder lenger enn gresk-kypriotene, spør du meg ;-) Ikke sånn å forstå for jeg er en seriøst troende katolsk sølibatær, men Gimme Gimme Gimme en Kypriot fra Kretas ville vest. De er menn! Ikke så sutrete, vanskelige og misfornøyde som det jeg så av en del kypriotiske menn. But I know, I know man skal aldri kategorisere og generalisere for mye. Jeg må dog også ha lov til å komme med noen "kategoriske overfladiske ytringer og betraktninger". Jeg et tross alt ingen professor i streng disiplin ;-)

Er man litt openminded og "allmennmennekselig overnasjonal" i hodet kommer man i kontakt med og innpå all slags folk både her hjemme og der ute. Noen er mer til å bli bli klok på og lettere og omgås en andre, andre steder føler man seg bare ikke "helt hjemme" men kan jo lære litt uansett. Og sånn er det nå med den saken, ikke sosialantropologisk mens høyst subjektivt sett. "Den gode gresk-kypriot" falt bare ikke i min smak liksom. Kanskje fordi jeg generelt sett kan styre min begeistring for nasjonalisme og overdreven lokalpatriotisme som "feier dritten under teppet" for den lokale stolthets skyld.

Jeg prøver heller ikke på noen måte å springe fra mitt opphav i den tjukkeste lavkulturelle nordnorske arbeiderklassen eller det faktum at jeg er og nyter gode særfordeler ved å være norsk selv om det er flere av våre nye landsmenn som har spurt meg hvilket land jeg kommer fra fordi de opplever meg som unorsk og mer "åpen og inkluderende" enn nordmenn flest. Det tar jeg som et kompliment, jeg storkoser meg i det multikulturelle Norge, selv om det byr på utfordringer, og sier meg også særs godt fornøyd med å være del av en "agent" internasjonal verdenskirke, fremfor en ung nasjonalkirke eller indremisjonen for den del.

Noe videre bereist er jeg ikke, temmelig langt unna en globetrotter, men jeg ser og hører, snakker med folk, går litt under overflata og knytter vennskap og bånd litt på kryss og tvers, fortsatt lærelysten, og reflekter stadig, skriver, synes og mener noe om det meste. Noen til forargelse, noen til underholdning og noen finner attpåtil noe de ser av verdi og fornuft og ting de kan si seg enige i eller iallfall tenke godt igjennom i det jeg skriver. Hvorvidt det jeg skriver har noen "læringsverdi" tenker jeg fint lite over. Jeg skriver ikke for å få flest mulig "likes" og jeg Tvinger jo heller ingen til å lese noe som helst! Mine "ytringer over en lav sko" er ikke akkurat pensumlitteratur, men ligger nå ute her "blot til lyst" for den som måtte finne noe av interesse.

Alt MÅ ikke på død og liv være "politisk korrekt" og "journalistisk styla og formatert i tydelig genregen og kategori"? Jeg forventer heller ikke å bli tatt så Pinnseriøst i alt. Det er bare noen tanker jeg deler i forbifarten, ikke noe jeg har jobba med og bearbeida hele netter, skjønt noe er mer gjennomreflektert før det kommer ut i skrift. Jeg er rett og slett bare "et fryktelig tenkende menneske" med litt større uttrykksbehov enn mange andre. For Noen er sikkert både jeg og det meste av det jeg ytrer enten det dreier seg om greskkyprioter eller Gud vet hva et gedigent hår i suppa. Da er det bare å spytte ut, og la være å spise "suppa", så trenger ingen å øse seg opp. Jeg gidder iallfall ikke bruke tid på å skrive lange sure motinnlegg når noen skriver noe jeg mener er på tur og ganske uvitende unyansert og lettere idiotisk, ellers hadde jeg hatt fullt opp med denslags, selv om jeg heller ikke er bedre enn at jeg innimellom lar meg provosere såpass av Andres ytringer at jeg "kjenner marken krype og får lyst til å lugge den fletta" ;-)

Neste reise går tilbake til Roma, der en katolikk er åndelig hjemme. Og selv om man ikke trenger ta etter alle unoter og uskikker i den byen og landet man reiser til som turist og gjest, er det en god ting å prøve å sette seg inn i og vise litt respekt for skikk og bruk i landet man besøker, enten man liker det og bifaller eller ikke.

SKAL VI OPPFØRE OSS SOM BAJASER, GJØRE SOM VI VIL, KREVE RETT OG "LEBENSRAUM" FÅR VI GJØRE DET I EGET HUS, OG IKKE TRAMPE RUNDT SOM HERREFOLK OG HELE VERDENS STORKARER MED ALLE RETTIGHETER NÅR VI ER PÅ FERIE I ANDRE LAND, SOM OM DET FOLKET OG STEDENE VI BESØKER BLOTT ER TIL FOR VÅRE BEHOV OG FORLYSTELSERS SKYLD. VÅRT INTERNASJONALE RYKTE SOM TURISTER NÆRMER SEG NOEN STEDER DET SOM TRADISJONELT HAR BLITT HOLDT FOR Å VÆRE "TYSK TURISTSTANDARD", OG DET ER IKKE POPULÆRT I BESØKSLANDET UANSETT HVOR PENT DE SMILER TIL "INNTEKTSKILDEN" DE ER AVHENGIGE AV ;-)

FOR OSS SOM ER NORSKE STATSBORGERE, UANSETT HVOR VI KOMMER FRA OG BOSTETTER OSS I VÅRT EGET LAND NORGE, SKAL DERIMOT INGEN MÅTTE BEHØVE Å STÅ STILLE VED DØREN MED HATTEN I HÅNDEN FOR Å KREVE SIN RETT, ENTEN MAN ER BARNEFØDT NORDMANN SOM BOSETTER SEG ET ANNET STED ENN MAN VOKSTE OPP, SLIK SÅ MANGE I DAG GJØR MED UTDANNING OG JOBBMULIGHETER SOM HOVEDÅRSAK OG VIDERE AV RELASJONELLE, FAMILIÆRE ÅRSAKER- ELLER HAR KOMMET HIT FRA ET ANNET LAND ELLER ER BARN AV ANDRE GENERASJONS INNVANDRERE. VI ER ALLE I VÅR FULLE RETT OG LIKE MYE VERDT SOM NORDMENN. DET ER HER VI BOR, VÅRT STED, VÅRE BYER, VÅRT LAND, VÅRE HJEM. MEN NÅR VI REISER UT ER VI IKKE HJEMME, OG KAN IKKE BEGYNNE Å TA OSS TIL RETTE MED STØRSTE SELVFØLGELIGHET SOM OM VI EIDE HELE VERDEN.

"WHEN IN ROME DO AS THE ROMANS"! YOU DONT HAVE TO LIKE IT, BUT ME PERSONALLY, I LOVE ROME, NOT CYPRUS.



 

Chritisism of Budhism

buddhismen bringer for mange i vesten tankene over på en mild østlig spiritualietet hvor medmenneskelighet og respekt for liv står sterkt. For få år siden var mindfullness på alles lepper, utsprunget av buddhistisk filosofi, personlighetsutikling og psykologi. Dette med å være fullt og helt til stede og konsentert om de vi gjør her og nå appelerte sterkt til det vestlige postmodernistiske sekulære men åndelig søkende og lett "tomme" mennesket, som stadig er på vei hit og dit, i et stresset fragmentert liv som liksom ikke har sentrum, faste punkter og ro noe sted. Vårt materialistiske karrieresamfunn hvor det er så stort fokus på det ytre og synbare, og hvor den lutherske Kirke etterhvert har blitt så humansitsk, fornuftig og verdslig at det er åndelig tørke som samlet har skapt et vakuum, der allslags, ikke minst det som er "alternativt" og østlig ikke-materialistisk spiritualitet og metode lett suges opp som med en svamp. Det vestlige mennesket forstår ikke den gudslengselen som er nedlagt i dem og den som ikke vet hvor Kilden er drikker av alle pyttene. Like gjerne den forlokkende buddhismen som noe annet. Men la oss gå litt nærmere inn på det. Gå buddhismen litt etter i sømmene sånn kort og greit. Er det så fint og flott som det virker?

Jeg fikk på ungdomsskolen en etter min ufortjent S på en oppgave om verdens religioner, da jeg gjorde min mer uvitende lærer opmerksom på at buddhismen egentlig er en ateistisk religion, at "Buddha" ikke er en religion men en tilstand av "opplysthet" enhver skal kunne oppnå ved å følge den første Buddahs lære.

Den første Buddah var iht mytologien den indiske prinsen Siddharta Guatama ( født 540 år f.Kr) som da han kom ut av sitt beskyttede liv i palasset fant at livet er lidelse, og i sin alt kulturbetingede hinduistiske tro på reinkarnasjon søkte å finne en vei ut av gjenfødelsens lidelseshjul. Etter lengre meditasjon og kamp "våknet han opp" og fant en vei, som er beskrevet i flere trinn, der det første er "rett erkjennelse" dernest "rett målsetting" hvor målet er evig lykksalighet og tilfredshet og fravær av all lidelse, og alt i mellom en vei til å nå dette målet som han kalte "nirvana" som best kan beskrives som en tilstand hvor man "sitter i himmelens tomme luft og lener seg mot seg selv, fullstendig selvtilfreds og seg selv nok". Deretter har jeg forstått at det enda finnes et nivå over det igjen, men at alt handler om personlig utvikling og selvet. Discontection er en del av veien, medfølelse og kjærlighet til andre levende vesen er heller for egen utvikling og karmas skyld enn noe annet, for "det finnes egentlig ikke noe annet enn selvet og ens egen bevissthet, alt man har bevissthet om er egentlig representasjoner av en selv, og det som hindrer egen lykke er demoner og fristelser som må overvinnes". Det ytre "finnes egentlig ikke" alt er i ens egen bevissthet, og ved å endre denne bevisstheten og løfte den opp på et høyere nivå når man "målet". Belønningen for meditasjon, studier og gode gjerninger er åndelig vekst og evig lykke og tilfredshet "i seg selv på et høyere bevissthetsnivå". Fundamentalt forskjellig fra kristendommens tanke om fellesskap og enhet i og under Gud, hvor lidelse er en del av veien mot målet, og hvor det transpersonlige og den kjærligheten som går utover selvet er helt essensielt. Likefullt finnes det også gode og nyttige frukter og kvaliteter i Buddhismen.

Men så det jeg finner frastøtende: Det at vestlige akademikere som sverger til buddhismen opptrer som og ser seg selv som selvskrevne høyt utviklede lærere med ytterst god karma som frukt av gode gjerninger i tidligere liv blot  i kraft av å være født til vestlig rikdom og suksess, og attpåtil blott av å være menn. For man regnes blot ved å være født som mann automatisk som "en høyere inkarnasjon" enn en hver kvinne. Noe som kan forstås i lys av kvinnens tradisjonelt svake og underlegne stilling i det indiske patriarkiet. Det burde ikke appelere til den moderne vestlige kvinne!

En annen avskyelig ting ved buddhismens og også hinduismens reinkarnasjons og karmatenkning er den manglende troen på små barns uskyldighet. Er du født fattig og sulter ihjel som barn etter en tids lidelse er du dels selv skyld i det pga "dårlig karma", onde gjerninger i ditt tidligere liv. Forsvaret for denne tanken er at "det jevnes ut etterhvert og alle får i løpet av sine mange liv en mulighet til å opptjene god karma ved sine valg og gode gjerninger, sånn sett er alt helt rettferdig og alle har en mulighet til å nå nirvana, utvikling og vekst om de bare følger buddhas lære og buddhistisk filosofi, som jo er så god i mange henseende, men altså ikke i sin rotlære.

Det hører med til det hele at jeg har en venn som nettopp er en vestlig buddhist, og at nettopp han er det jeg vil kalle et mer humant, åpent og sensitivt menneske med større kjærlighet og forståelse for mennesker enn de fleste vestlige mennesker, men for meg handler dette mer om akkurat den mannens unike sjel og personlighet enn buddhismen og alt det alternative han "sluker rått". Han er "en stor sjel" og vi har en spesiell forbindelse som ikke har med religion og livssyn å gjøre. Vi har en "spiritual conection" uavhengig av livssyn og "hodemessige uenigheter og ulikeheter". Han er et spesielt menneske, buddhist eller ikke. Og ikke er han heller den mest "hardcore troende og praktiserende" buddhist. Men han traff og ble sterkt influert av enn buddhistisk guru i sin ungdom på sekstitallet hvis tenkning har preget ham siden. Mannen er døpt, så troende eller ikke er han vel som et Guds barn å regne ;-)

Vi har bare Ett liv, og jeg syns han bruker sitt godt! Det enkelte menneskets kvaliteter er i mindre grad avhengig av livssyn, selv om man høster fordel av å ha en bevisst gudsforbindelse. Skjønt Gud er den som virker i alle mennesker til å ville og gjøre det gode, enten de er ateister og humanister, kristne, buddhister, jøder eller muslimer. Å bekjenne seg til den ene eller andre tro og lære gir ingen "godhetsgaranti". Men noe er mer Sant enn det andre! Jeg tror!



 

Liten og STOR!

Her ser dere tre mennesker som alle er like mye verdt. Den ene er vår Statsminister Erna Solberg, den andre et sulterammet barn i Afrika og den tredje en liten syrisk gutt som druknet på flukt fra krigens redsler på vei over middelhavet med foreldre som bar en drøm og et håp om et bedre liv i Europa for seg selv og sine barn, et håp for denne lille døde gutten som de var så glad i. Erna og Listhaug syns det er trasig, men vi kan ikke ta imot så mange slike små gutter for det har vi Ikke råd til og desuten er de "en trussel mot vår kulturelle identitet og potensielle terrorister". SÅ DET ER TRIST MEN VI MÅ TENKE PÅ OSS SELV FØRST OG FREMST!"

Er det slik å forstå at konspirasjonsteoretikere som Hege storhaug som fryker islamsk invasjon og at vi ved Statskupp vil bli omgjort til en fundamentalistisk sharia-stat om vi tar imot for mange flyktninger? Og at Frp`s strategi nå er å forhindre at ABB en dag sitter der med et smil om munnen og sier "Hva var det jeg sa! Jeg gjorde iallfall Mitt for å forhindre det!" Er de spik spenna gærne alle sammen..? Vi gjør en gedigen feil om vi gjør kampen mot ekstremisme og terrorisme til en kamp mot islam og muslimer flest. Det handler om vesentlig mer enn religion i seg selv, om sosiale forhold, urettferdighet, fattigdom og undertrykkelse, samfunn i oppløsning, mennesker med problemer. lager vi et fiendebilde av islam og vanlige muslimer og utsetter dem for religiøs diskriminering det være seg ifht tradisjonelle hodeplagg eller utidige etterretningsmetoder og mistenkeliggjøring fører det til økt polarisering og også hat, som heller øker faren for full religionskrig enn å redusere den. "demonisering" av islamsk tro kan bli en selvoppfyllende profeti som vesten selv er årsak til. Når det er sagt startet jo ikke den internasjonale islamisktiske terroren og jihad-bevegelsen før etter at USA på spinkelt grunnlag bombet Irak sønder og sammen. Og mye sånt. Ting skjer ikke av seg selv, det er alltid underliggende årsaker og i kampens hete, frykt, paranoia, hat og hevntanker mister også vesten overblikket, nyansene og synet for underliggende årsaker og sammenhenger, og da har man alt beveget seg mot en krigsretorikk med "svart-hvitt" tenkning og svartmalte fiendebilder. Det finnes både på de islamistiske ekstremistenes side Og på vår side! Vi Må ikke reise murer, vi må prøve å bygge broer!

Sult


I henholdt til buddhistisk, hinduistisk og nyreligiøs reinkarnasjon og karma-lære har det gått erna så godt her i livet fordi hun har god karma på grunn av gode gjerninger i sitt tidligere liv og derfor ble født i overflodens land med god utrustning med alle fordeler det innebærer. Mens gutten som nå kanskje har sultet ihjel og den lille syriske gutten som endte sitt liv skylt opp på stranden på en gresk øy, som vi nordmenn tradisjonelt har forbundet med ferieidyll og sol og avslapning, iht slik karmalære "på sett og vis har en del av skylden for at de ble født inn under slike omstendigheter og måtte lide skjønt de er små barn som ikke kan ha gjort mye ondt i dette livet. Da "må de altså ha gjort noe forferdelig i sine tidligere liv". Mens erna derimot antagelig var barmhjertigheten og godheten selv i sitt tidligere liv. (bare synd det ikke fortsatte i dette livet!)

Karmalæren er tull. Alle disse ble født likeverdige, uforskyldt inn i verden med en mor og en far. Erna er "en stor" og den største av disse i verden, ikke bare rent fysisk, men i status, makt og rikdom. I Guds rike er nok likefullt de to små uskyldige barna større og nærmere Himmelen enn henne, om de ikke alt er der- uavhengig av hvilket folk de tilhører og hvilken religion og kultur de er født inn i. Og har erna fått sitt her, venter det nok dem større gleder i Himmelen, om jeg har forstått saligprisningene som innleder Bergprekenen og historien om "den rike mann og lazarus" rett.

Men erna som syns mulighetene for salg av norsk laks til Kina er viktigere enn menneskerettighetene Kina bryter hver eneste dag, og derfor ikke ville hilse på Dalai Lama som, skjønt han tror på reinkarnasjonslæren, er en mild barmhjertig mann som sloss for menneskerettighetene og vanlige tibetaneres rettigheter som lider under Kinas statsmakt. Å hilse på Dalai Lama "truer våre diplomatiske forbindelser" til Kina (les truer våre økonomiske interesser ifht det kinesiske markedet). Så at Norge f.eks skulle refse Kina for at de høster og selger organer fra levende politiske fanger og drepte samvittighetsfanger (primært Falun Gong-utøvere) og undertrykker ugurer i nord og andre minoriteter i Kina over en lav sko kan vi bare drømme om. Det er sikkert de av våre politikere som jobber aktivt for å Forhindre at nobelprisen noen gang igjen deles ut til noen som kan "true våre diplomatiske forbindelser" med Kina. Money rules, og i Kina er det godt marked for norsk laks og mye billige varer å importerer, mennskerettigheter og det faktum at en del av de billige klærne vi importerer fra Kina like gjerne kan ha blitt laget av politiske fanger som brukes som gratis arbeidskraft i statlige bedrifter, hvor de passer på at "alt er i skjønneste orden" om det kommer noen kontrollører og snushaner fra vesten på besøk, slik også kinesiske fanger ble truet med og utsatt for tortur om de klaget på forholdene og reglementer som ikke ble fulgt, og lovfestede måltider de ikke fikk fordi fengselsledelsen stakk pengene i egen lomme når det ble foretatt statlige internkontroller. Da var "alt i skjønneste orden" selv om Kinesiske myndigheter var vel kjent med at det ikke var og er "i orden" i Kinesiske fengsler, og at menneskerettighetene brytes over en lav sko og menneskeverdet står svakt for mange i Kina. Men det gjør det visst om vi skal tolke mangelen på gjestfrihet og handslag til Dalai Lama fra vår statsminister visstnok her hjemme også.

"Like muligheter?" For HVEM?! Er det ikke nettopp grådighet, egosime, pengeinteresser, skjev fordeling og maktbegjær/annet begjær som er Årsaken til det aller meste av verdens elendighet, og som attpåtil har bragt naturen ut av balanse på en måte som på sikt truer menneskenes eksistens? Men vi må først og fremst tenke på Oss Selv, unne oss å ha det godt og bekvemt, fråtse og underholde hverandre med sirkus og brød, dope oss inn i behagelig drømmesøvn som om verdens problemer ikke angår oss og det er soleklart at VI alltid skal leve i fred og overflod som hele verdens lille bortskjemte bror, vi gode humaniære nordmenn som gjerne vil frelse verden, en gang- lang borte for litt avlat med å kjøpe en klimakvote i Kina kan vi koste på oss, men ikke å gi avkall på noe av vårt eget. Jeg er sikker på at de fleste politikerne i vesten "er bekymret, og vil gjøre noe med det, en gang når vi ikke lenger tjener penger på olje eller taper markedsinteresser . Da skal vi redde kloden og sloss for menneskerettighetene. Men i dagens realpolitikk er visst ord som "menneskeverd og menneskerettingheter og like muligheter for alle" bare til retorisk pynt i festtaler og valgkamp? Det er mye urett i vårt samfunn også, og det Er ikke typisk norsk å være god! Vi er presis like alle andre folk i verden på den måten og alle sammen individuelle enkeltmennesker, hvor noen har bedre hjerter enn andre, og andre- selv folk med blått blod i årene har små kalde hjerter.

IN THE BITTER END VIL ALT BLI BRAGT TIL RETTFERDIGHET, OG DA KAN DET HENDE ERNA ANGRET PÅ AT HUN SKIPPA DEN KRISTNE STORTINGSEDEN OG IKKE TOK DEN MER PÅ ALVOR AT HUN TRODDE DET BARE VAR "ET SKJEMA HUN HADDE GLEMT Å SIGNERE I FORBIFARTEN". DU SKJØNNER ERNA ER SÅ OPPTATT MED VIKTIGE TING OG Å SKAPE EN BEDRE VERDEN FOR RIKE NORSKE NORDMENN OG FRELSE OSS FRA VERDENS NØD, AT HUN IKKE HAR TID TIL Å TENKE PÅ "GUD OG SÅNN". DET FÅR STØRE TA SEG AV, SELV OM DET VAR DE I HANS EGNE REKKER SOM MENTE AT HAN BURDE HOLDT KJEFT OM SIN TRO, ETTERSOM "EN KRISTEN STATSMINISTER IKKE KAN VÆRE ALLES STATSMINISTER". DEN VAR GOD! ;-)

JEG HAR MED ÅRENE BLITT MER OG MER GLAD I VENSTRE, MEN TROR VI ER BEST TJENT MED DENNE MANNEN SOM STATSMINISTER I NESTE PERIODE SÅ DET FÅR BLI TIL KOMMUNEVALGET. JA, HAN SOM I FUNDAMETALISTISKE FANATISEK ISRAELSVENNSIRKLER ER KJENT FOR Å "FØRE DET NORSKE FOLK BAK LYSET MED SKJULT STØTTE TIL ISLAMSKE TERRORISTER". (OGSÅ KJENT SOM DIALOG, FREDSBEVARENDE ARBEID OG KAMP FOR RETTFERDIGHET OG MOT UNDERTRYKKELSE OG ETNISK DISKRIMINERING) DU VERDEN, JEG TRODDE ALLE DE FREMSTE NORSKE KONSPERASJONSTEORETIKERNE VAR ENIGE OM AT "DET ER STOLTENBERGFAMILIEN SOM STÅR BAK TERRORISME, SULTEKATASTROFER OG SVINEINFLUENSVAKSINE AV PUR ØKONOMISK EGENINTERESSE" ;-)

MEN I ALLE FALL. SÅ KALDT SOM DET BLÅSER PÅ TOPPENE I DEN INTERNASJONALE STORPOLITIKKEN, SÅ MANGE ULVER SOM NÅ ER UTE, SÅ MANGE HESTER SOM BITER OG SÅ MYE TRENGSEL OG KAMP DET NÅ ER I VERDEN, TROR JEG VI TRENGER EN STOR GUTT MED KLOKT HODE, POKERFJES, STERKE ALLIANSER OG KONTAKT MED HØYERE GODE MAKTER SAMT ET GODT, PASSELIG SINDIG RØDT, HJERTE SOM BANKER PÅ VENSTRE SIDE AV BRYSTET. EN MED KLART BLIKK, HØY ETISK STANDARD OG SOLIDE VERDIER, SOM SER LITT LENGRE, LITT FORBI OG UTOVER I ET STØRRE PERSPEKTIV ENN DEN GJENGSE NORSKE VIRKELIGHETEN OG SYNET FOR NASJONALE EGENINTERESSER REKKER. SOM IKKE TENKER FØRST OG FREMST PÅ "SEG SELV, MEG OG MITT OG MEST TIL MEG". EN STATSMINISTER SOM IKKE "TJENER KONGEN OG FEDRELANDET ALENE". EN STATSMINISTER SOM IKKE FØRST OG FREMST VURDERER OG STYRER NORGE AS VINNING OG TAP OG BEDRIFTSØKONOMI, MEN GJØR SEG ET LITT STØRRE SAMFUNNSREGNESTYKKE.

EN STATSMINISTER SOM HAR SKJØNT AT ET SPAREKUTT HER KAN ØKE UTGIFTENE DER, AT STORE SKATTEFORDELER FOR NOEN GIR MINDRE BUDSJETTMIDLER TIL ANDRE OM VI IKKE VIL TØMME OLJEFONDET FOR KOMMENDE GENERASJONER OG OPPRETTHOLDE VELFERDSGODER FOR ALLE, OG AT EN MERUTGIFT DER I DET LANGE LØP VIL GI STØRRE GEVINST OG POSITIVE SYNERGIEFFEKTER, MENS DET KAN VÆRE LURT Å HOLDE IGJEN, KNIPE INN OG BREMSE VEKSTEN PÅ NOEN OMRÅDER FORDI STADIG ØKENDE KRAV TIL EFFEKTIVISERING, SPESIALISERING OG TEKNIFISERING SOM GIR REN ØKONOMISK VEKST, ØKT PRODUKSJON MED FÆRRE HENDER OG STYRER MER KAPITAL MOT KAPITALEN SÅ DE RIKESTE BLIR STADIG RIKERE OG MIDDELKLASSENS KJØPEKRAFT STADIG STØRRE MED ØKT FORBRUK SOM RESULTAT IKKE NØDVENDIGVIS ALLTID ER DET STØRSTE GODE FOR SAMFUNNET OG MENNESKENE SOM LEVER I DET I DEN GRAD MAN VIL AT ALLE SKAL VÆRE MED, FLEST MULIG SYSSELSETTES OG AT SYKEFRAVÆR OG ANTALL UFØRETRYGDEDE BØR REDUSERES. DA HANDLER DET STRAKS OM MYE MER ENN Å "TJENE MEST MULIG RASKE PENGER, KUTTE I UTGIFTER OG ØKE KAPITALEN". KANSKJE SÆRLIG I VÅR TID ER VERDIVALG VEL SÅ VIKTIG SOM KRONEVERDIEN. MEN DET ER REALPOLITIKK PÅ TOPPNIVÅ VI SNAKKER OM, SÅ DA KAN VI HELLER IKKE HENFALLE TIL DEN PUBERTALE IDEALISMEN SOM HAR PREGET SV DE SENERE ÅR : SÅ HER ER OGSÅ ET BILDE AV VÅR NESTE STATSMINISTER (SÅ FÅR VI SE HVA HAN MED VÅR HERRES HJELP DUGER TIL!):

Det Er ikke, har aldri vært og kommer heller ikke under Støre til å bli "like muligheter for alle", skjønt jeg er en av dem som med SV ivrer for heldagsskole med leksehjelp i skoletiden. For det er nå engang slik at det gode sosialdemokrati ikke fortoner seg like paradisisk for alle. Og hvis man tilhører et sosioøkonomisk skikt som kaller sønnen Johnny og pappa drikker, har han unasett hvor god personlig utrustning han kom til verden med generelt veldig mye dårligere kort på hånden og mindre sjanser for å gjøre akademisk karriere enn "Jonas" av bedre familie i høyere sosiale lag hvor både mor og far er velutdannede mennesker som lever i et "godt møblert hjem". Og sånn er det bare. Det er, og gjøres stadig forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo. Og selv om en del av "Pampene" i Arbeiderpartiet er aldri så gode, fronter frihet, likhet og brorskap aldri så mye, og synger internasjonalen så det runger har de så liten føling med hva det innebærerer å vokse opp i tøffe arbeiderkår og ha foreldre uten utdanning med lavt kunnskapsnivå, eller likeledes hvordan det er for de som av ulike grunner havner enda lengre ned på den sosiale rangstigen i samfunnet og virkelig lider nød og urett i velferdsstaten hvor alle ikke Får samme hjelp og heller ikke kan ta for gitt å få den hjelpen de trenger når de trenger den uavhengig av hvem de er og hvem de kjenner. For det er realiteter de aldri har røynt på kropp og sinn. De er kanskje ikke engang oppmerksomme på at mens psykopater og massemordere a la ABB har svært godt rettsvern og tilbys de beste advokatressurser, er ofrene og de aller mest sårbare- som pasienter i psykiatrien i praksis nokså uten skikkelig rettsvern. Og at det mange tar som den største selvfølge for andre avgjøres mer som i Lotto, hvor noen har flaks mens andre har uflaks nokså vilkårlig og individuelt tilfeldig. Lover og regler vedtatt av politikerne er også vel og bra, men jeg vil påstå at om alle som ikke fikk den hjelpen de hadde lovmessig krav på, og alle de som fikk så dårlig hjelp at det egentlig bare gjorde ting verre og alle som led under brudd på lover regler og god etikk i etater som psykiatri og barnevern skulle fått økonomisk oppreisning og erstatning som kompensasjon for skader som ofte er uopprettelige hadde antagelig AS Norge godt konk. Det står ikke bedre til med alt her, for "Olaene og Kariene" er ikke bedre enn folk der ute i verden når det kommer til stykket, og det hjelper ikke med all verdens lover reglementer og etiske kjøreregler på papiret om de ikke etterleves i praksis og de som utfører jobbene er inkompetente og har dårlig vurderingsevne! Ola og Kari er kanskje ikke verdens mest intelligente folk? Men men, Jonas er glup han og sikkert en god gutt som gjør så godt han kan. Han kunne jo valgt å Bare tenke på seg selv!

Jeg tror egentlig det er Mer "typisk norsk" å være sjølgod og tenke at Vi er "best i verden" og "verden burde lære av og gjøre som oss" enn å faktisk være så generelt gode og fortreffelig framfor noe annet folk. Vi har mye å lære av verden, ikke minst fra den gamle arabiske kulturen som er utelatt i pensum for "folkeskolen". Man kan så og si vokse opp i den tro at arabere flest er et primitivt folk av analfabeter og galne terrorister alle sammen, mens araberne faktisk hadde alfabet og var på et høyt utviklet kulturelt nivå mens europerene levde i steinalderen som primitive villmenn. Takk Gud for Migrasjonen og informasjonssamfunnet som gir den oppvoksene slekt et større perspektiv og utsnitt av virkeligheten enn generasjonene før vokste opp med og lærte. Noen fremskritt har potensiale til å brukes til noe fornuftig og nyttig om man ikke lar den lette underholdning ta en! For det er desverre alltid noen som avsporer helt og mister av syne hva som er viktig. Som når Ytringsfrihetens hovedverdi ligger i hvorvidt man publiserer nok provoserende karikaturtegninger som setter sinnene i kok så det smeller. Er det ikke bedre ting å bruke den til?!

(men jeg er nå så lita da, meg kan hvem som helst kalle "tjukkeberta" uten at verken jeg eller Høyres landsmøte bryr seg, så hva vet vel jeg som verken har studert politisk idehistorie eller samfunnsøkonomi. Eneste økonomien jeg har studert er min egen og litt landbruksøkomomi på yrkesfagnivå, og hvor sunt bondevettet mitt er vet jeg nå heller ikke helt, men frimodige ytringer ere enhver tillate..Om jeg knapt kan regnes som noen "størrelse" er jeg iallfall nokså velgjødd selv rent fysisk og så mange fiender jeg har hissa på meg på tross av eller også på grunn av min katolske kristentro, hadde Jeg personlig ikke blitt mest overrasket om noen fant ut at de også ville slakte meg med kniv, men jeg tviler på det hadde blitt halalslakt, til det er jeg nok for "muslimvennlig".)
 

 

Hvorfor ung UFØR?

SAKSET FRA NRK NORGE: HELSEDIREKTØREN (BJØRN GULDVOG):

Guldvog: Alarmerende høyt tall

13.046 personer mellom 20 og 29 år er uføretrygdet. Det er dobbelt så mange som for ti år siden.

? Det er et alarmerende høyt tall, kommenterer Guldvog.

I de fleste tilfellene skyldes det psykiske problemer og adferdsforstyrrelser. (SITAT/SAKSING SLUTT)

Helsedirektøren peker på frafall/dropout i Videregående skole som en Hovedårsak, og det er selvfølgelig et særst viktig område. Men jeg har også en annen teori, som igjen vender et kritisk blikk mot Psykiatrien som har vært i Medias fokus vedr.bruk av tvang det siste halvåret, og hvor Bent Høye (Høyre) kanskje er den modigste helsepolitikeren som i vår tid har tatt psykiatrikritikken på alvor. Kan de høye uføretallene blant unge være en konsekvens av at Psykiatriens Diagnosevelde brer om seg? DE SISTE 10-15 ÅRENE HAR DET VÆRT ØKT FOKUS OG SATSNING PÅ PSYKIATRI, MEN HVORDAN IVARETAS EGENTLIG DENNE PASIENTGRUPPEN MENS FAGFOLKENE SMILER I BLAD OG TAR IMOT ANERKJENNELSE, ROS OG HEDER, OG LYTTES TIL SOM "VÅR TIDS FRELSERE"  SOM VED SCHIZOFRENIDAGENE I STAVANGER SOM HAR FÅTT SÅ GODT ORD PÅ SEG?

I STAVANGER HAR VI OGSÅ "TIPS" (EN FORKORTELSE FOR TIDLIG INTERVENSJON VED PSYKIS SYKDOM). "KONGSTANKEN" ER AT JO TIDLIGERE MAN KOMMER TIL MED BEHANDLING, JO STØRRE ER SJANSENE FOR Å BLI FRISK. DET ER JO VEL OG BRA, MEN HVA OM DE ISTEDEN FUNGERER SOM "INNKASTERE" TIL EN PSYKIATRI SOM ER FLINKERE TIL Å STEMPLE FOLK MED EN DIAGNOSE OG "SEGREGERE DEM I GRUPPEN "PSYKIATRISKE PASIENTER" HVOR DE BLIR GÅENDE I ÅRELANG EVIGHETSTERAPI Å SNAKKE OM SIN VANSKELIGE BARNDOM, ISTEDEN FOR Å TILBY EFFEKTIV EVIDENSBASERT KORTTIDSTERAPI OG EVNT TREFFSIKKER MEDISINERING FRA GODE PSYKIATERE MED OPPDATERTE KUNNSKAPER SOM IKKE PUMPER DEM FULLE MED SLØVENDE MEDISINER SOM SVEKKER MESTRINGSNIVÅET OG BL.A OFTE HAR STORE HELSESKADELIGE BIVIRKNINGER SOM BL.A INAKTIVITET OG ØKT APETITT SOM PÅ SIKT FØRER TIL ALVORLIG FEDME, SLIK AT DE KAN KOMME RASKT TILBAKE I SKOLE OG ARBEID OG LEVE FULLVERDIGE MENINGSFULLE LIV, ISTEDEN FOR Å BLI UTSATT FOR OVERFORMYNDERI SOM FRATAR DEM AUTONOMI OG EGENINITIATIV OG EVNEN TIL Å TA ANSVAR OG VOKSE.

Vi lever i et samfunn som har utviklet seg i negativ retning ifht effektivitets og prestasjonskrav med sterk konkuranse, hvor det også har blitt et økt individuelt press om å være perfekt i det ytre og lykkes. Narcissismen er vår tids "Djevel"!

Ikke er JEG verken forsker, eller psykolog, men jeg ser og har tung og mangfoldig livserfaring som gjør at jeg kan Mene noe om disse tingene, som "de som bestemmer" kanskje bør lytte til, om man virkelig vil ha ned uføretallene og har et ønske om å Kvalitetssikre Norsk psykiatri, på den måten pasientene er best tjent med, selv om politkikerne da må være modige nok til å legge føringer på og føre en viss kontroll med Fagmiljøene innen psykiatrien.

Det er på tide å normalisere emosjonelle og relasjonelle problemer og følelser som angst, sorg, tristhet mv uten at alt må diagnostiseres, for dette og kriser gjennom livet, og vanskelige følelser og problemer i pubertet og tidlig ungdom er egentlig for det meste helt menneskelig normalt og vanligere enn folk tror. Jeg tror ikke nødvendigvis det er mer psykiatrisk sykdom blant dagens unge enn det var før, heller at man nå oftere klassifiserer alt som "psykisk sykdom" og gir all slags menneskelige problemer og individuelle særegenhetet en Diagnose. "Psykisk syke" er som oftes bare helt normale mennesker som sliter litt, eller har gjennomgått vonde ting som f.eks seksuelle overgrep og voldtekt, som dessverre er urovekkende utbredt.

JEG SLÅR ET SLAG FOR Å NORMALISERE UNGDOM SOM SLITER OG HAR LITT PROBLEMER, OG SER INGEN GRUNN TIL AT DE SKAL UFØRETRYGDES UT AV ARBEIDSLIVET AV DEN GRUNN, MANGE GANGER ATTPÅTIL UTEN Å HA FÅTT PRØVD SEG.

Å SKAPE GODE TRYGGE ARENAER FOR UNGE ER VEL SÅ VIKTIG SOM PSYKIATRI. FOR NOEN UNGE KAN ET "FRIÅR" PÅ FOLKEHØYSKOLE, HVOR MAN OFTE KOMMER TETT SAMMEN I ET KREATIVT MILJØ MED MANGE KJEKKE AKTIVITETER UTEN KARAKTER OG EKSAMENSPRESS, OG KNYTTER VENNSKAPSBÅND FOR LIVET, VIRKE MYE MER "TERAPAUTISK" , PERSONLIG UTVIKLENDE OG FORBEREDENE IFHT VOKSENLIVET ENN BEHANDLING I PSYKIATRIEN, HVOR MAN FÅR EN DIAGNOSE SOM "BEKREFTER ANDERLEDESHET OG NORMALITETSAVVIK". SISTNEVNTE ER "GIFT" FOR EN UNGDOM, I NETTOPP DEN ALDEREN HVOR DET ER EKSTRA VIKTIG Å "PASSE INN" OG VÆRE SOM ANDRE UNGDOMMER, OG HVOR DET Å BLI SOSIALISERT INN I OG SEGREGERT I "GRUPPEN PSYKIATRI" HELLER ØDELEGGER UTSIKTENE FOR VOKSENLIV OG ALLMINNELIG SAMFUNNSDELTAGELSE ENN DET MOTSATTE!

UNGDOMMEN ER EN TID FOR IDENTITETSUTVIKLING. I PSYKIATRIEN ER MAN "PSYKIARISK PASIENT" OG PROBLEM OG SYKDOMSFOKUSET ER STORT. JEG SAVNER ET HELHETSSYN I PSYKIATRIEN SOM SER ENKELTMENNSKER MED MANGE POSITIVE RESURSSER OG KVALITETER, SOM KAN HA EN PSYKISK LIDELSE, MEN SOM FØRST OG FREMST ER ET ENKELTINDIVID, IKKE EN SYKDOM, MEN SÅ MYE, MYE MER OG MED SÅ MYE MER Å BY PÅ EN SYKDOM OG PROBLEMER PÅ DEN POSITIVE RESURSSIDA. OG DET ER DEN SOM MÅ STYRKES OM DE SKAL KOMME TILBAKE I SKOLE OG ARBEID! DE TRENGER IKKE EN PSYKIATRI SOM "OVERTAR LIVENE" DERES OG DET SOM BEST KAN BETEGNES SOM "OVERBEHANDLING". DE TRENGER LITT HJELP OG STØTTE UNDERVEIS, OG KANSKJE LITT MEDISINER SOM "KRYKKE" EN PERIODE, SÅ DE KAN KOMME PÅ RETT KJØL, SETTE OG NÅ SINE EGNE MÅL OG LEVE GODE, PRODUKTIVE VOKSENLIV.

"UT I SKOGEN, OPP I TREA"- ER OFTE MYE BEDRE MEDISIN ENN "INN I PSYKIATRIEN, OVER OG UT PÅ UFØRETYGD RESTEN AV LIVET" !

 



 

 

 

OM AVHENGIGHET

Dette er hva jeg har lært om avhengighet etter, som vanerøyker siden jeg var 13, å ha klart å slutte å røyke for første gang i livet etter flere misslykkede forsøk uten å holde lenger enn tre dager, og holde opp i 16 mnd før jeg dessverre "sprakk" og nå er storrøyker igjen. I tillegg har jeg levd med en tørrlagt alkoholiker og blandingsmisbruker, som klarte å slutte simpelthen fordi nervessytemet var så utbrent at han som han sa "ikke kan profittere mer på kjemi". Han kunne ikke lenger oppnå den "silkerusen" han hadde flydt på og nytt og fungert med i mange år, alkoholen bare "slo", så da sluttet han, og viste at selv om han til eksempel tok et lite glass bare for å vise meg det, ikke sprakk og havna utpå igjen uansett. Skulle han "profitert" på noe stoff som helst hadde han måtte bli heroinist, og det hadde han iallfall vett til å la vær! Jeg har også møtt og snakket med endel "junkier" i løpet av livet, noen som har prøvd å slutte, men ingen som har greid det. Litt teorikunnskaper har jeg også tilegnet meg. Og her er det jeg har å si:

 

AVHENGIGHETENS PSYKOLOGI, OG MIN EGEN PROSESS SOM NIKOTINAVHENGIG:

Mange avhengige, uansett avhengighet har det til felles at de ser seg selv som "ofre" (og man kan bli avhengig av det meste, ikke bare rusmidler og substanser som gir kjemisk avhengighet, men også mat eller enkelte matvarer, sex, en bestemt type adferd, f.eks risikoadferd og ekstremsport som gir et adrenalinkick, man kan attpåtil bli avhengig av kroppens egne endorfiner (morfinlignende stoffer som kroppen selv produserer ved smerte)- det kan føre til treningsnarkomani og gjentatt selvskading).

Avengighetens psykologi er slik at man ser seg selv som en viljeløs slave, hvor stoffet man er avhengig av- om det så er sjokolade, og trangen til det er sterkere enn og ligger utenfor viljens kontroll. Det er en løgn! Og for å kunne slutte må man bli beviss på den løgnen, og se at man faktisk Velger avhengighetsadferden, og at det man anser som et "klarer ikke, kan ikke- den (kjemiske) avhengigheten er for sterk, egentlig handler om at man ikke Vil! Er man hundre prosent motivert kan selv den mest avhengige med mest innarbeidede vane klare å bryte avhengihetsadferden (som meg hva nikotin og røyking angår!). Hver gang jeg går i butikken og kjøper en pakke tobakk er det en viljesstyrt handling, hver gang jeg ruller en røyk og hver gang jeg drar røyken ned i lungene er det en viljesstyrt handling. Jeg vet som ikke-røyker i 16 mnd etter å ha vært storrøyker i flere tiår, før jeg altså sprakk at det er Mange fordeler med å slutte. Astmabronkitten med hoste hver dag og alle luftveisproblemene forsvant helt etter etpar mnd, og jeg fikk mye bedre "kondis", jeg følte meg i mye bedre form og det var også en boost for selvtilliten å se at jeg faktisk greide å slutte , huden og hårer ble renere og så bedre ut, luktesansen som jeg ikke hadde vært var at jeg nesten hadde mistet; med ett kunne jeg ikke bare kjenne "hva alle i oppgangen hadde til middag" og at det luktet vondt av enkelte røykere på bussen, og sivet røyklukt ut av naboens leilighet, hvor de er to storrøykere, gjennom døren og ut i oppgangen- maten og ikke minst kaffe som jeg er så glad i smakte mye bedre og mer komplekst. Og ved å slutte å røyke reduserer jeg som alle vet, også risikoen for kreft, hjerte og karsykdommer og tidlig død. Så hvofor slutter jeg ikke bare, og hvorfor sprakk jeg? Hva kan jeg lære bort til andre av det?

Det som holder igjen fra å bryte med en avhengighet er at "gjevinsten" (fysiologisk/nevropsykologis eller rent psykologisk der det ikke er snakk om vanedannende stoffer) , lysten man har til å fortsette, og ubehaget og abstinensplagene (fysisk og/eller psykologisk) ved å slutte. Ved alvorlig nikotin, alkohol og heroinavhengighet, må man også leve resten av livet med avhengiheten selv når man slutter. Trangen og lysten blir ikke borte, den vil komme og gå resten av livet, selv om vanen er brutt og abstinensplagene er borte, og man vil stadig komme i situasjoner hvor man må Velge å la være, selv om man har lyst. Det er kanskje det vanskeligste; at det ikke bare er å slutte og så er man "helt fri". Det er som de sier: Det er lettere å slutte å røyke enn å la være å begynne igjen! Når man er så avhengig som jeg har vært i så mange år, handler det om så mye mer enn å bryte en inngrodd vane og overkomme den første og vanskeligste abstinensfasen, den langvarige bruken av nikotin har påvirket hjernen på en sånn måte at man helt enkelt kan si at "man har flere reseptorer som nikotinen lettere binder seg til" enn hos en som aldri har røykt. Dermed blir man aldri "helt fri", kan aldri bli "festrøyker som tar en sigarett i ny og ne", begynner man først å "ta noen trekk i ny og ne" er man solgt, med avhengighetens psykologi "lurer man seg selv", og så er man etter svært kort tid like avhengig som man var da man sluttet og må begynne helt på nytt om man da vil slutte, ofte med redusert motivasjon, for "det var jo til ingen nytte at man sluttet".

Og det ER krevende å slutte! Spesielt helt i starten og de første to mnd. Jeg gjorde den feilen at jeg lot folk som kom på besøk røyke i hjemmet mitt, og smugrøyke et trekk i ny og ne av sigarettstumper som lå igjen etter dem i askebegeret, fordi den passive røykingen jeg hadde blitt utsatt for i løpet av kvelden, hadde aktivert avhengigheten uten at jeg innså det og for å si det som det er var jeg egentlig aldri avvent nikotin, bare røykingen, for jeg gikk på den tiden med "kjeften full av snus" som dog var et vesentlig mer "omkostningsfritt alternativ" sammelignet med røyking, så jeg "lekte virkelig med ilden", for selv om snusen ga meg nikotin nok så jeg var uten fysiske abstinenser, "gir" den meg ikke samme "psykologiske gjevinst" som føre sigaretten til munnen og dra røyken ned i lungene, hvor "sykt" det enn høres ut for en som aldri har røykt, særlig om vedkommende hører meg hoste og hvor tungt det piper i lungene mine. For meg er røyevanen "en stressdemper, en belønning, en stimulans og sutteklut" og så lenge jeg fortsatt røyker slipper jeg helt ubehaget med å la være selv om jeg har lyst på røyk! Jeg er max kjemisk nikotinavhengig og max psykologisk avhengig, men nå Vet jeg iallfall at jeg Kan slutte og at det handler om vilje og motivasjon. Så lenge man "egentlig helst vil fortsette" og bare "føler og tenker at man burde slutte" lykkes man ikke. Man må ville det 100%, og om man vil bli ikke-røyker for livet, må man Viille det 100% , velge det helt bort, for resten av livet. Det Er jeg ikke idag, så jeg Velger å fortsette å røyke.

En annen ting som virker inn spesielt for meg, er at jeg er et dypt traumatisert menneske, og ikke er så "happy og tilfreds med livet" selv når jeg fungerer optimalt både i arbeid og sosialt, og "ingen ville tro jeg hadde så store problemer". Så om jeg ikke er sucidal tror jeg stengt tatt jeg ville opplevd det som "en lettelse" om jeg fikk stilt en alvorlig kreftdiagnose og ble liggende i en sykehusseng i morfinrus i visshet om at jeg snart skulle dø, og slippe mer smerte og lidelse. Jeg lever med traumer, og ikke minst lengsler og savn og utilfredsstilte behov og har hatt så dundrende uhell i kjærlighet gjennom livet at om det går an å snu på ordtaket "hell i spill, uhell i kjærlighet" burde jeg antagelig begynne å gamble. Men slikt har jeg så liten hang til, at spilleavhengighet ligger fjernt fra meg. Jeg spiller ikke Lotto engang, kjøper i høyden et eller to Flaxlodd i ny og ne, og den eneste gjevinsten av noen som helst økonomisk betydning, var da jeg som trettenåring, dengang jeg enda hadde litt interesse av å se sport på TV, iallfall fotball, klarte å tippe meg til elleve rette. Jeg kjøpte telt, sovepose og ryggsekk og ga meg friluftslivet i vold. Så var det egentlig "slutt på gamblingen". Men jeg var alt da så avhengig av nikotin at jeg kjøpte pipe siden sigarettpapir er ubrukelig når det blir vått av regn.

ALKOHOLAVHENGIGHET OG ABSTINENS:

Akoholavhengighet følger mye av den samme avhengighetspsykologien som min nikotinavhengighet, og det meste av avhengighet, fra sjokolade til heroin. "Gevinsten ved misbruket er større enn lysten til å slutte, og abstinensplagene sterkere enn at man er villig til å utholde". Men når det gjelder tungt alkoholmisbruk med sterkt utviklet toleranser, der man daglig drikker større menger alkohol, og "tåler" mengder ikke-tilvente ville dødd av, kan man ikke "slutte tvert". Abstinensplagene når slike alkoholikere velger å slutte (og det gjør de sjelden) er så sterke og alvorlige at det krever medisinsk overvåkning og medisinering. Så det Er ikke "bare å slutte". Periodedrankere er imdidlertid ikke fysisk avhengige på samme måten, deres avhengighet er mest av psykologisk karakter, og de  klarer fint å "slutte" når perioden er over, og holde opp til "behovet melder seg igjen" pga kriser og vanskeligheter i livet de takler dårlig. Da kan man snakke om en destruktiv form for "egenmedisinering" hos mennesker som egentlig burde søkt hjelp hos Psykolog for de underliggende, "egentlige problemene", da er det ikke alkoholen som er det største problemet, men menneskets psyke. Blir periodedrankerens perioder for hyppige og langvarige går det imidlertid snart over i en dypere, også fysisk avhengighet. Sånn sett er alkoholisme "en progressiv lidelse", som "begynner i det små", og drikker man mye nok, ofte nok kan egentlig alle bli alkoholikere. Da gjelder det om hvem som er "våkne, bevisste og forstandige nok", til å se tegnene og bremse ned i tide og hvem som ikke gjør det! Ofte kan alkoholikeren være "den siste til å innse at han/hun har et problem", men om andre reagerer og det begynner å forårsake problemer i nære relasjoner og sosialt, og man opplever "blackouts" og merker økt toleranse og trang til å drikke, også "dagen derpå", og venner begynner å "pikke deg i ryggen og si: Hør nå her!" er alkoholismen ofte langt fremskreden allerede! Til syvende og sist vil jeg si at det heller ikke spiller noen rolle om man drikker rødsprit eller de edleste dråper, om man drikker alene og skjuler alkoholismen for andre eller går på fylla på byen, eller hvilket sosialt lag man tilhører. Er man alkoholiker så Er man alkoholiker, og det får alltid negative konsekvenser både for en selv og andre. Jeg har ingen tro på "den vellykkede alkoholikeren", så sånn sett er det ikke noe "A-og B-lag i alkoholisme", fortsetter man å drikke vil det alltid eskalere og gå nedover, og man skader ikke bare seg selv men også sine nærmeste, sin ektefelle ikke minst barna sine, om man er gift og har barn! Etterhvert vil det også gå så hardt utover arbeidsevne og punktlighet, og man får så mange sykemeldinger og fraværsdager at man mister jobben. Da er økonomisk ruiin og tap av sosial anseelse rett rundt neste sving! Helseplagene vil også øke. "De gode vennene trekker seg unna og man blir prisgitt lavere sosiale lag". Det er en nedadgående spiral etterhvert som alkoholmisbruket får utvikle seg! Til sist vil alkoholikeren kjenne på "indre brytninger og kulde" etter å ha "drukket seg fra alt", og da er døden det neste han eller hun kan "forvente av livet".

HEROINAVHENGIGHET OG ABSTINENS:

Heroinavhengighet vet jeg ikke så mye om, men det kalles "taperdopet" fordi det ofte er "siste skanse", kjører folk Helt ned på bunnen sosialt, og ikke minst fordi opiater er "manna" for den som lider og har det vondt. I rusen er det ingen smerte og de "glemmer alt". Så lenge det varer! For etterhvert vil også heroinister "brenne ut nervesystemet" og ikke lenger oppleve den samme rusvirkningen. "Lakmustesten" når en narkoman som har vært lenge i misbruket slutter er at "hvis han er syk" Har han slutta. Hvis han virker frisk, normal og på ingen måte rusa, kan du banne på at han har sprukket. Og de fleste narkomaner er ikke ærlige når sånt skjer. "Løgn, bøff og tillitsbrudd" er klassisk for tunge narkomane og det miljøet de lever i er ofte iskaldt. "Alt handler om neste skudd! Penger og stoff er tilværelsens sentrum, rusen viktigere enn alt og alle!"

Jeg håper det jeg har skrevet her kan bidra til bevisstgjøring rundt misbruk, og kanskje være til hjelp for noen som sliter med avhengighet de ønsker å bryte. En gang fikk en mor meg til å skrive et brev til barnet hun bar i magen, om hvorfor barnet Aldri må begynne å røyke. Da har iallfall min nikotinavhengihet fått positive konsekvenser for Ett annet menneske. I motsetning til alkoholisme og narkomani, skader nå ellers røyking om man ikke utsetter barn og andre for passiv røyking, bare ens egen kropp! Så kan du jo si at "røyking koster samfunnet store helseutgifter", men det gjelder jo også livsstilssykdomer som diabetes og hjerte og karsykdommer, pga overvekt, høyt sukkerinntak, stress på jobben pga økte krav til effektivitet i samfunne osv, uten at det er så mange som hever den moralske pekefingeren mot de, så lenge de ikke er i 150 kilos klassen og "morbid overvektige". Da begynner folk å reagere!

"Døden skal en årsak ha" og man kommer heller ikke bort fra det faktum at kreft og hjerte og karsykdommer alltid har vært de to viktigste dødsårsakene gjennom tidene når vi snakker om naturlige dødsfall. Enten vi røyker eller ikke, er det det de fleste av oss kommer til å dø av, også de som "lever sunt". Røyking øker risikoen for kreft og tidlig død mer enn det meste annet, men man har idag også fått en mye større viten om at "de fleste sykdommer er genetisk betinget". Det forklarer hvorfor min mor, som levde sunt og regelmessig hele sitt liv med mye fiber i kosten og rikelig mosjon, og var så redd for kreft at hun fulgte ethvert medisinsk råd og åt og drakk alt man mener reduserer riskoen for kreft, døde av kreft i en alder av 69 år, mens min farmor som hadde røyket siden hun var tolv, og skjønt hun aldri ble tykk, ikke etterlevde et eneste kostholdsråd og så og si aldri gikk tur eller drev med noen form for "hverdagsmosjon" og utover det daglige husarbeidet tilbragte det meste av sin tid med å hekle, røyke og drikke kaffe, lese ukeblader og snakke mye og lenge med meg og broren min og andre familiemedlemmer, i motsetninger til min aktive og effektive mor som sjelden satt på baken, levde til hun var nitti og egentlig bare døde av alderdomssvekkelse, uten noen ganger ha vært i nærheten av noe begynnende kreftstadium. Sånt er det bare genene som kan gi noen medisinsk forklaring på! Min Farmor var forøvrig en super og veldig kjær Bestemor, bittelita men med en Sterk indre Kraft, og en Tro som bar henne gjennom alt hun måtte tåle av livet!

Det er ting som peker klart i retning av at jeg med min fysisk sterke kropp og jernhelse har arvet sterke de sterke genene til Farmor. Her er blodtrykk og puls som hos en idrettsungdom. Og jeg har også en Tro som bærer, tåler og gir meg Kraft! "Hvert offer skal saltes med salt". Og kan hende var det "saltet fra oven" som konserverte og bevarte min Farmors kropp, slik at hun ikke fikk kreft av røykingen sin? Og kanhende meg i neste tur. Hvem vet! Den som lever får se, som "Ho Mor" pleide å si. Ingen vet med sikkerhet hva livet bringer eller hvilken utgang det får, selv om de valgene vi selv gjør i stor grad er bestemmende. Det er imilderid mang i livet som verken styres av eller kan avgjøres av ens egenvilje, uten at man skal henfalle til fatalistisk skjebnetro og tanker om predestinasjon av den grunn! "Livsveien bli til mens man går" og hele tiden underveis må vi gjøre valg. Mye Kan avgjøres av viljen! Og å slutte med noe man er avhengig av er i aller høyeste grad en slik ting. Min Farmor valgte å slutte å røyke som 80-åring fordi hun fikk lungebetennelse. Etter å ha røyket daglig og mye siden hun begynte i 12-13 års alderen som meg selv, la hun bokstavelig talt tobakken på hylla. Og hver gang hun fikk lyst på røyk, så hun på den og snakket til den: "Nå? Hvem er Sterkest, du eller jeg?". Hun var sterkest, og tok aldri mer i livet så mye som et puff av en sigarett.

JEG ER AVHENGIG AV NIKOTIN OG STORRØYKER, MEN HAR ERFART AT JEG KAN SLUTTE NÅR JEG VIL DET STERKT NOK, JEG VAR "BARE SÅ DUM AT JEG BEGYNTE IGJEN". OG NÅ VIL JEG IKKE SLUTTE Å RØYKE IGJEN. DET ER MITT VALG! Mitt liv har vært slikt og er innimellom så "kjipt" at dersom jeg Ikke hadde vært kristen og katolikk, og dersom jeg ikke i tillegg til det religøse hadde sett et morals ansvar ovenfor mine nærmeste og de som er glad i meg, og at jeg er "behøvd" til noe, hadde jeg ikke vært i live. Da hadde jeg tatt selvmord! Men det har jeg altså ingen tanker om. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det og finne ting som gir "lindring og glede" hvorav røyken er En slik ting, som "hjelper meg å holde ut". Jeg har en sterk kropp som tåler mye og har overlevd det utroligste, så om jeg får kreft vet ingen. Men om det nå er sånn at jeg "røyker meg langsomt ihjel", hvem skal dømme meg for det??? Det er da under gjeldende omstendigheter et mye bedre alternativ enn å hoppe utfor en bro!

Når og om jeg blir motivert nok, fordi gjevinsten av å røyke blir mindre enn at det veier opp mot plagene, eller om det skjer store positive endringer i livet mitt som "veier opp for det jeg har lidd" og gir meg så stor glede ved livet at jeg begynner å ønske meg et langt fremfor et kort liv Da skal jeg slutte å røyke!



 

så kristen man bare orker

Men NOEN ganger holder det liksom bare ikke....Jeg VET jo at det faktisk gjør det men, jeg er bare et menneske. Verken mer eller mindre tror jeg...



 


 

 

Intime betroelser

hvordan kan det ha seg at mange er så dørgende livredde for å være for personlige, åpne og si det som det er. Har de Mord på samvittigheten? Eller er de noen aldeles frytkelige syndere bak en strøken fasade- med skapene fulle av skjeletter? Vel ansett på falskt grunnlag og dør av skam om noen får vite hvordan det egentlig står til? Vil de ikke vedkjenne seg seg selv?

Jeg er altså katolikk, og etter mer enn syv år i ubrutt sølibat må jeg si jeg begynner å forstå den av våre nonnehelgener som hadde frodige og livlige visjoner av Himmelske samleier! Men jeg holder fortet!
 

Med mindre det skulle dukke opp en sånn Prins som jeg liker, som er villig til å forsere rosehekken og drepe en drage- litt i overflørt betydning da, for så å ta meg til ekte og gjøre meg til verdens lykkeligste utgave av meg selv av pur Kjærlighet, blir det nok ingen Himmelske samleier her.

Men den eventuelle Prinsen må være klar over at han får Jomfru Maria som "Svigermor" ;-)

Vi katolikker tror på Undere og Mirakler, så jeg holder alle muligheter åpne på tross av oddsene. Men aelv om oddsene er dårlige og virkeligheten tøff, er det ikke ønsketenkning og fantasier vevd ut av ens egen hjertevarme, lengsler og savn- men "The Real Thing" jeg vil ha. "rosa svevedrømmer" er min Fiende. Sannheten er min venn, selv når den gjør vondt.

Det var sånn det var MENT å være! :



 

Kunnskapsløs Fedmeforening?

Setter jeg meg nå ned for å oppdatere Fysikk-kunnskapene til Fedmeforeningen, for de av dem som leser dette. Kritikken er nærmere bestemt rettet mot Fedmeforeningens fremste talsperson; Ja han kjempefeite som fikk slankeoperasjon, og gikk ned endel kilo men fortsatt er god og rund. Når han sier at han spiste "helt normalt" og som de andre som Ikke ble så tykke, kan det virke som han leter etter en Overnaturlig forklaring på fedme som fratar individet for alt ansvar. Det strider nemlig imot en av fysikkens mest basic lover at masse oppstår ut av det blå.

Med moderne vekter kan man måle hvor mye av kroppsvekten som er vann, muskler, beinmasse og fett. Om man tar den fettvekten han hadde på det meste, og regner energien av den om i kalorier, kan man om man vet hvor lang tid det tok å bygge opp et slikt fettdepot, og hvilket akitvitetsnivå han lå på, og lar energiomsetningsprosessen i kroppen, og hans individuelle stoffskifte (som sjelden utgjør den helt store forskjellen på hvor tykk man blir, selv om man har lavt stoffskifte) kan man faktisk regne ut omtrentlig nøyaktig hvor mange kalorier for mye han inntok over tid.

For det finnes kun En eneste måte å bli veldig feit på, uavhengig av sykdom og stoffskifte, og det er ved å innta mye mer energi (altså mat!) enn man forbrenner, og da er det ikke bare mengden men i Høy grad også næringstettheten i maten man spiser det kommer an på. Så hun treningsguruen han beskyldte for mobbing fordi hun sa at han må ha spist Mye Kaloririk mat, kan ikke ha annet enn rett. Jo mindre volum mat han mener å ha inntatt desto mer kaloririk og usunn må den maten ha vært, da snakker vi sukker og fett.

Mobber jeg feite folk?

Nei det gjør jeg slett ikke, jeg bare sier det som det er. Jeg har slitt med vekta hele livet og alltid hatt en upåklagelig apetitt og vært glad i mat, men selv om foreldrene sviktet i å følge opp rådene fra skolelegen, fordi min mor mente "barn ikke skal slanke seg" (Det er altså bedre å bli mobba for det?), tok jeg selv fra ni-ti års alderen tak i det med trening og dietter, og selv om det resulterte i en spiseforstyrrelse i ungdommen, kom jeg ut av det og holdt meg fysisk aktiv, periodevis så aktiv at jeg var slank selv om jeg spiste det jeg hadde lyst på, og frem til 30-års alderen var i normalområdet sånn fra og til pluss minus og helst pluss noen kilo, men jeg Måtte passe meg, så jeg tenke alltid litt på hva jeg puttet i munnen, men ikke slik at jeg gikk sulten.

Til jeg etter lengre tids påkjenninger og sykdom og en hard kamp, flatet helt ut og "ga faen" og fråtset fritt i feit og usunn mat, uten å bekymre meg for vektøkningen i det hele, eller ha noen komplekser for det, til sist veide over 125kg! Og det hadde jeg neiggu meg ikke blitt om jeg "spiste helt normalt som de andre". Selv om det kan være mange årsaker til at folk spiser for mye og usunt og lever inaktive liv, er og har fedme aldri vært noen Mystisk sykdom som rammer tilfeldig uten "egeninnsats". Det finnes kort og godt bare En måte å bli Overvektig på og det er ved å innta for mye og feil mat ifht aktivitetsnivået, og noen annen forklaring Er det ikke! Det er tull og kunnskapsløs svada og benektelse å tro man pluttselig sitter der og veier 150 kg etter å ha spist "helt normalt" fordi man har blitt rammet av et mystisk fedmevirus fra outer space der det vi kjenner som allminnelige naturlover ikke eksisterer!

Skal man ikke lenger kunne si at feite folk er feite fordi de har spist for mye, når man attpåtil har egenerfaring som feit? Det er ingen andres feil, ingen mystisk sykdom, men noen har en arvelig faktor ifht apetittsenteret i hjernen som gjør at man har mer matlyst. Det er da man må lære å beherske seg litt dersom man ikke syns det er helt greit å være skikkelig feit. Jeg er ikke like feit lenger, men hadde det "helt fett" som feit i den daværende situasjon! Så ikke hyl "Mobbing!"

Han her (bildet) ser ikke ut som han skammer seg over magen sin, og har sikkert aldri noensinne prøvd en slankekur. At det ikke er så sunt og at en sånn mage øker risikoen for hjerteinfarkt betraktelig er en annen sak. Jeg syns det er hans sak, så den moralpreika får noen annen ta. Jeg prøver bare å realtitetsorientere mennesker som lever i en forestilling om at flesket sniker seg på helt av seg selv, på akkurat dem fremfor andre, selv om de "har spist helt normalt". Det er bare så ulidelig å høre på den sytinga! De fleste voksne mennesker er istand til å gjøre noe med det hvis de bare gidder anstrenge seg og utholde litt ubehag. Det er ubehagelig å være sulten så det krever litt viljestyrke og selvkontroll å la være å spise når man har så lyst på mat eller "fyser" på noe. Men det er ikke farlig! Det er ingen som veier over hundre kilo som trenger å være redd for å dø sultedøden på veldig lenge!

Avhengighetens psykologi generelt er slik at enten det er mat, tobakk eller alkohol, rusmidler og hva det nå måtte være at man ser seg selv som "et viljeløst offer". At det er helt feil lærte jeg uten å ha lest noen bok, da jeg som var en av de som aldri trodde jeg kunne klare å slutte å røyke fordi jeg var så avhengig, sluttet og holdt opp i 16 mnd før jeg var så dum at jeg sprakk. Da lærte jeg at selv den mest avhengige kan slutte om man innser at man ikke er noen "viljeløs slave bortenfor egen kontroll". Hver gang man går i butikken for å handle tobakk eller usunn mat er det fordi man selv Velger å gjøre det, og for hver gang man fører sigarett eller mat til munnen er det også et valg. Jeg tror alle kan bryte vaner og slutte med hva det skal være selv om det er krevende og man Vil kjenne ubehag og at suget kanskje aldri går helt bort, om man bare er Høymotivert og virkelig Vil det selv, og ikke bare prøver sånn halvhjerta fordi man "bør" og andre maser. Spiser man for mye mat og feil mat er det som regel fordi man syns det er Godt, men det er Du som velger å spise sjokoladen, ikke sjokoladen som velger å gli ned halsen din mot din egen vilje. Så egentlig handler det mest om lyst-ulyst og hva man velger. Velger man konsekvent etter lyst og ikke etter hodet, og skyr enhver anstrengelse og ubehag har man de beste forutsetninger for å bli smellfeit om man er glad i mat! De som bevisst velger å kose seg med masse god mat uten å tenke på vekta, og syns det er helt greit å være tykk, skal man imidlertid respektere for sine valg. Det er de som skydler på alt og alle annet enn seg selv og sutrer ustanselig som "fedmeoffer" jeg vil til livs! Uansett oppvekstmiljø, traumer og hva det nå måtte være er det vi selv som har hovedansvaret for å ivareta vår egen kropp og helse. Jeg er enda "ganske tjukk" og har et solid fettdepot på magen selv om jeg ikke lenger kan karakteriseres som "smellfeit". Og det er ingen andres feil, og har ingen mystiske årsaker. Jeg har bare spist for mye og vært litt for inaktiv helt enkelt, men jeg er en av de som er litt "on and off" og glatt beveger meg opp og ned ti kilo avhengig av sessong. Hvis det var så superviktig for min livskvalitet å være slank og veltrent, slik jeg også har vært, og jeg hadde hatt helseplager som følge av min overvekt som plaget meg, hadde jeg selvfølgelig slanket meg og begynt å trene igjen. Men det er liksom ikke "lykken for meg", jeg har det faktisk bedre nå enn som slank og veltrent.

Det er best å ha en sunn sjel i et sunt legeme, men det er bedre å ha en sunn sjel i et usunt legeme, enn en usunn sjel i et sunt legeme! Det er også noe som heter trivselsvekt! Han fedmeforeningsfrontfiguren virker jo humørfylt nok, men fysikk-kunnskapene hans (eller er det realitetssansen?) hans skorter det visst litt på.

En ting er at dagens mediaskapte vestlige ideal gir ungdommer en forestilling om at livets lykke og sukses er avhengig av om de veier pluss minus noen kilo, og at tilgangen på fastfood og sukkerholdig mat i vesten er ubegrenset, i tillegg til at den usunne, kaloririke "søplematen" som vi er genetisk disponert til å "digge" ofte er billigere, og ikke minst mer "lettvint" enn å bruke tid på å lage skikkelig mat selv, og at det dermed også er kulturelle og økonomiske faktorer som spiller inn. "Det rike vesten" er ikke minst mer overvektige enn u-landene, fordi vi har Råd til det. Men på den andre siden: om man ikke er et barn (barnefedme kan ses som omsorgssvikt!) eller psykisk utviklingshemmet voksen (mangler forstandsmessig evne til sellvregulering ifht inntak av mat de har lyst på om det ikke settes grenser, og er derav på samme ansvarsnivå som barn) KUN ens egen skyld om man spiser seg opp til 150kg, det er ikke en situasjon man havner uforskyldt i, og er et resultat av egne valg.

For : DET FINNES INGEN FYSISK SYKDOM, OG STRIDER MOT VITENSKAPENS LOVER, AT AV TO MENNESKER SOM SPISER DET SAMME OG BEVEGER SEG LIKE MYE SKULLE DEN ENE KUNNE BLI SYKELIG OVERVEKTIG OG DEN ANDRE HOLDE SEG INNEN NORMALEN VEKTMESSIG, SLIK DET KAN VIRKE SOM FEDMEFORENINGENS GALLIONSFIGUR HELST VIL SKAL VÆRE.

Når så noen likefullt pluttselig befinner seg i en dypt ulykkelig situasjon hvor også livet kan være i fare, som svært sykelig overvektige, er årsaken til vekten rent fysiologisk veldig enkel- de har spist veldig mye mer enn de burde ha gjort (!) mens den underliggende årsaken, som ved det aller meste som har med avhengighet å gjøre, ikke er fysisk men av psykisk, sosial og emosjonell karakter. Lik det eller ikke: Det er likefullt uomtvistelig FAKTA! Og så får man ta det Derfra og slutte å lete etter fantasifulle, magiske forklaringer på egen fedme!

Helsemoralisme er jeg ellers virkelig Ikke tilhenger av! Folk må få gjøre sine egne valg, og noen ganger er det som gir et individ best livskvalitet i sin individuelle livssituasjon IKKE å følge alle supersunne råd og anbefalinger for "slank linje, god helse, evig ungdom og langt liv", og man kan ha så gode og rettferdige grunner for sine "usunne valg som koster samfunnet helseutgifter" at om man la alt på bordet ville selv den stiveste og mest oppadstående moralske pekefinger måtte jekke seg ned. Men når man sutrer og klager og fraskriver seg hele ansvaret for egne dårlige valg ("Stakkars meg som er blitt så feit helt uforskyldt") eller om det kommer som et stort sjokk som kjører en helt i kjelleren for en kjederøyker som "eter tobakken" den dagen man får en kreftdiagnose, må man kunne sies å være temmelig lite forutseende! Om folk rett og slett er "veldig dumme", finnes det ikke så mange kurer for det heller.

Det meste av "menneskelige problemer" er mer komplekst, nyansert og sammensatt enn selv en doktoravhandling kan utdype, fordi vi alle er bittelitt ulike hverandre som enkeltindivider, men like fullt er det noen generelle vitenskapelige fakta og sannheter som strengt tatt er Veldig enkle. Personlig ansvarsfraskrivelese er MINST like utidig som generaliserende moralisme. Det har liksom gått sport i å definere selvfoskyldte problemer som fedme og alkoholisme som en Sykdom som ligger utenfor individets vilje. Det er da heller INGEN VOKSNE INTELLIGENTE OG OPPLYSTE MENNESKER SOM BLIR ALKOHOLIKERE UFORSKYLDT. De som er arvelig og miljømessig belastet og i risikogruppen, må heller bare være litt mer påpasselig og våken, og bremse ned forbruket i tide! Jeg er Ikke alkis, men jeg røyker fordi jeg Vil det og akkurat nå ikke er motivert for å ta ubehaget ved å slutte siden hverdagen min er tøff så det holder som det er, og jeg er noe overvektig fordi jeg prioriterer å kose meg med god mat fremfor å gå på diett, og sånt. Men det er da ikke Synd på meg, hverken fordi jeg røyker eller spiser for mye! Hadde jeg lidd av dødsangst eller helseangst hadde jeg nok latt begge deler være. Skjønt hadde jeg ikke begynt å røyke lenge før jeg ble voksen, hadde jeg nok heller ikke begynt å røyke som voksen. ALLE kan imidlertid slutte om de bare bare VIL det nok, selv om det er ubehagelig den første tiden. ANDRES vilje og ønske har vesentlig mye mindre å si for om man klarer det. Så igjen koker det meste ned til individets ansvar og vilje, og råderett over eget liv og kropp. Om man "eter seg ihjel" tar man ialfall ingen andre humane individer med seg i døden, med mindre man livnærer seg som kannibal! Så ingen tilhenger av fri abort innrømmes noen moralistisk utalerett på Det punktet!

Jeg er ikke helt sikker på om alle "helse og treningsguruene" har fått med seg at det faktisk finnes ganske mange overvektige og tykke mennesker som Ikke slanker seg fordi de Trives presis som det er, og ikke har noen problemer med å se sitt eget flesk i speilet! Så ikke skyt på Meg for "mobbing av Feitinger"!

Er du Feit? Det er ikke problematisk for meg, så om det heller ikke er et problem for deg, skal du for min del få lov til å være så feit du vil. Men om du begynner å sutre og fremstille deg selv som "Et Offer for fedme", gjør du deg Selv til skyteskive!

Det er så mye TØV ute og går når det gjelder avhengighet av mat og drikke generelt hvis eneste formål er å frita seg selv for ansvar at det er til å få mark av! Selvfølgelig kan man bli Avhengig av sukker og sjokolade. Noe skyldes steinaldergenene våre, og noe ligger i hvordan sukker og sjokolade påvirker dopamin og "belønningssenteret" i hjernen. Sjokolade inneholder f.eks i tillegg til sukker og fett som gir rask blodsukkerstigning og energi, andre stoffer som f.eks tryptofan- et forstadie til serotonin som har betydning for stemningsleiet (lavt serotoninnivå i hjernen gjør oss deprimerte), men derfra til å nærmest erklære at sjokolade bør betraktes på samme måte som Heroin og tas ut av hyllene er et sprang fra fornuft til galskap. De fleste mennesker klarer da fint å nyte litt sjokolade innimellom og styre inntaket med viljen, og kan også ha helsemessig utbytte særlig av den mørkeste sjokoladen som er proppfull av antioksidanter. Så det LIGGER på individnivå!

Vi gjør alle ulike valg som vi selv må ta ansvaret for. Og vi skal så langt det går prøve å respektere de som gjør andre valg enn oss selv, og velger anderledes enn man angivelig "bør" iflg ekspertise, flertallsdemokratisk konsensus og "elite". Jeg har VÆRT supersunn og atletisk, slank og veltrent, men det ga ikke mitt liv større mening, innhold og generell tilfredshet. Da har jeg det bedre som "noe usunn", stikk i strid med hva "Helseguruene" sier. Og jeg er den som "har skoen på" og lever MITT liv! Men jeg tillater meg altså også å bruke det vettet og de erfaringene Jeg har til å mene og si noe også om andre livsformer, tema og det som rører seg i den verden og det samfunn jeg lever i, siden det er så mye som "rører, beveger, irriterer og engasjerer meg". Vi mennesker har både kollektive Rettigheter og individuelt personlig ansvar i våre liv, ikke bare det ene eller det andre. Når den ene ytrer seg og tar plass i det offentlige rom og den offentlige debatt, må han også tåle at andre kommer med motytringer uten å rope "mobbing!" fordi folk snakker ham imot, og det på grunnlag av fakta!

Skjønt "intet er nytt under solen", og selv det Donald borti Junaiten nå driver med er ikke noe nytt fenomen. I den hjemlige politiske debatten har det alt lenge vært slik at om flertallsmaktas konsesus og politiske agenda er sterk og tydelig nok, setter man opp Skylapper, sensurerer bort, buer ut og angriper meningsmotstandere som "mobbere" og "nett- Troll" uansett hvor faktabaserte, etiske og fornuftsbaserte motargumenter man kommer med: "VIL ikke høre!". Jeg håper virkelig at dette ikke har gått så langt at det nå også omfatter hva man "har lov til å si" når det kommer til fedme. At noen føler seg truffet, er uenige eller blir støtt av en ytring, er ikke det samme som at man "blir mobbet" i mitt hode iallfall, så lenge man holder seg til Sannheten, skjønt den ikke synes å være helt "på moten" nå om dagen. Det er ingen Ytringsfrihet, der individuelle ytringer som ikke følger flertallet, og "upopulære motytringer" ikke kan tåles.

At man er "så koselig og underholdende og ler så godt at man blir Mediayndling" må vel ikke nødvendigvis innebære at alt vedkommende ytrer bør få stå uimiotsagt. Eller er det ikke mer respektløst å bare si "Ja, ja" og Le av ham, uten å ta ham på alvor...? Jeg vet så lite om Fedmeforeningen som forening at de kan jeg ikke si så mye om, så da blir det altså det ene individet som får "unngjelde" siden han er dens fremste mediarepresentant.

De som er raskest ute med å hyle opp om "Mobbing" over utsagn jeg vanskelig kan se som noen større "mobbing" er vel ofte de som har gått lettest gjennom livet. Jeg har opplevd mobbing pga fedme som barn, men de høststormenene og den motbøren jeg har hatt senere i livet har gjort meg ganske så hårdhudet i kommentarfeltene. Er man nordlending (eller fra Bergen) må man imidlertid regne med å tråkke i noens salatbed når man bor i Rogaland, for i dette Fylket forventes det som allminnelig sedvane at man pakker selv dritten pent inn i silkepapir og serverer den forsiktig og litt på skrå, og ingen her kaller en spade for en spade før man er kommet et godt stykke innigjennom Ryfylke, men jeg hyler ikke av den grunn opp om at jeg blir mobbet og diskriminert fordi jeg er nordlending! Om man først figurerer i Media og offentlig debatt bør man tåle litt, ellers bør man la det være! Men jeg tilstreber alltid å holde meg innen norsk Lov, ut fra min egen individuelle, skjønnsmessige vurdering. Jeg kan være Hard i penna mot De Store og Makta, men det er en sjeldenhet at jeg angriper de svakeste. Dette innlegget er egentlig mest et angrep på en forestilling som synes å ha fått en viss kollektiv utbredelse, nemlig at "fedme og ulike former for avhengighet er som et luftbårent virus som rammer helt tilfeldig utenfor individets egen kontroll".

Verken jeg eller Kari Jaquesson ville funnet på å angripe noen fra Tangerudbakken eller latterliggjøre noen av dem om de sa noe dumt. Men når det dreier seg om en person som ønsker å fremstå som en seriøs talsmann for overvektige som også er gitt et foreningsverv, må det gå an å ta til fornuftig motmæle når det individet sier noe som ikke stemmer med realtietene. Eller skulle vi bare gitt oss over med de andre fordi han er "så tykk og trivelig" (er ikke det "en stereotyp fordom om tykke mennesker"- Den personifiserte freudianske oralkarakteren. Mothers please breastfeed your babies to avoid it!) ?

Og siden dette individet, altså Skribenten er og blir kristen kan det da kanskje være på sin plass å avslutte med et lite sitat av den vise Kong Salomo:

MOT DÅRSKAPEN SLOSS SELV VISDOMMEN FORGJEVES

 



 

En låt for denne kvelden

Noen ganger føler man seg temmelig innklemt mellom barken og veden, men "Mitt liv som hund" er alt skrevet av en annen ;-)



 

Kampen om virkeligheten

Om et menneske bryter sammen under påkjenning eller som følge av en nevrokjemisk ubalanse, organisk svikt eller som konsekvens av rus og bruk av hallusinogener og blir psykotiske, er det sjelden noen tvil hos andre om at det mennesket er sykt og har gått fra forstanden, Blir påkjenningene for mange og store kan dette også skje den beste, uavhengig av genetiske svakheter og predispensasjoner, selv om, mennesker med en slik genetsisk sårbarhet er mer sårbare enn andre.

Noen mennesker, ikke sjelden barn av psykisk syke, enten de selv er bærere av genet eller ikke, har utviklet et så sterkt nevrotisk forsvar mot psykotisk sammenbrudd at de har "den sterkeste psyken av dem alle", som ikke sjeldent bærer tvangspreg. Dette er skade mennnesker som selv kan fumgere svært godt og hverken av andre elller seg selv oppleves som syke. Heller tvert imot! De kan derimot skade sine nærmeste, som barn og ektefelle og oppleves som en prøvelse av andre, fordi deres nevrotiske forsvar hindrer dem i å se deler av realitetene og de har et tidvis ekstremt behov for kontroll og oversikt. Inni deres hode er verden oftest mer velordnet, svart-hvitt og oversiktlig enn i realiteten, og det kan også hindre dem i å se egen skyld og feil. Disse menneskene er de siste til å bli psykotiske og har et nesten ugjennomtrengelig forsvar. For deres egen del har terapi som tar sikte på å bryte ned det nevrotiske forsvaret sjelden noen hensikt, for om man lykkes i å rive et slikt nevrotisk forsvar ned, så Virkeligheten slår inn med full kraft, vil individet som regel ikke tåle det, og smeller da rett inn i en psykose, som var det de i utgangspunktet bygde et så sterkt forsvar for å forhindre- kaos og tap av kontroll. Alt og alle som truer deres opplevelse av "kontroll og oversikt" vekker ubehag og angst, og forøker kontrolltrangen av andre utad. mens det i virkeligheten handler om deres ege angst for tap av psykologisk kontroll! "Edderkopper som meg" kan sette dem helt ut og i alarmberedskap!

Så psykisk helse handler ikke bare om å ha det bra, dersom man også holder evnen til å se og forholde seg til realitetene som et kriterie for psykisk helse, og ikke blot velbehag og sosial funksjonsevne,

Stikk i strid med verdens helseorganisasjons definisjom av helse som "fravær av et hvert fysisk, psykisk og sosialt ubehag" anser jeg det mennesket som lider under de harde realiteter med åpne øyne og syn for sannheten både om verdens ondskap og egen skyld, feil og mangler som et sunnere og sterkere individ enn den som lever godt, har det bra og fungerer utmerket på grunn av et sterkt forsvar som forkler egen svakhet og hindrer vedkommende i å se virkeligheten som den er. Andre igjen, som ikke er fullt så nevrotiske som de jeg har beskrevet her kam takke sin "helse" iht WHO`s definisjoner at de "flyter over, og aldri trenger ned i den mørke materien".

"Sannheten er ikke for pyser!"

Men skal man for alvor leve som kristen kommer man ikke utenom Sannheten. For noen er livsløgnen siste skanse, og om den rokkes fører det dem inn i en krise. Som er nødvendig for vekst om enn det kan være vanskelig! "Hvis ikke myten om meg Selv er sann, hva er da sant!?". Jeg håper de finner svaret og innser at de faktisk ikke Selv er universets sentrum og Herre, og hjelper gjerne til med erkjennelsen ;-) Det finnes håp selv for de mest håpløse! Det er mye som er mer verdt å forsvare enn et urealistisk godt selvbilde. Er vårt Selv narcissistisk og falskt skal vi ikke klage når det slår sprekker...

"There is a crack, a crack in everything- Thats how the light get in" (Leonard Cohen).



 

Fortell meg hva du hater!

Det og de menneskene et menneske elsker og har forkjærlighet kan si mye om det mennesket og vedkommendes verdisystem. Men det gjør faktisk også de tingene man hater.

Jeg hater LØGN! Alle former for løgn; narcissisme, svindel, selvbedrag og bedrag, innbilskhet, falskhet, forstillelse og fasasespill, spill for galleriet. Jeg velger heller vonde og grelle sannheter også om meg selv framfor vakre løgner og påtatte Masker. Forestillinger om at materiell status og ressursrikhet og sosial forang og privileger, med økt selvfølelse og et godt selvbilde også gir en merverdi fremfor andre mennesker, når menneskeverdet i virkeligheten er konstant og likt for alle, uavhengig av slike ting. Blot fordi vi alle er Mennesker, skapt i Guds bilde som et høyere vesen med sjelsevner som skiller oss fra dyrene, og alle som en er dannet og gitt liv fordi vi fra mors liv er påtenkt, ønsket, elsket og villet av Gud, i Ham som er Livets kilde og utspring fra tidenes morgen.

Jesus ER Sannheten og Livet, og Sannheten skal frigjløre de levende som er i Ham og ved Sin Hellige Ånd, Sannhets, visdoms og kunnskaps Ånd med Ordet som rettledning og fornuften, hjertets bønn og Ånden som gransker hjerte og nyrer og kjenner oss fullt ut går i forbønn  som hjelp veilede oss til Hele Sannheten, så vi en dag kan se og kjenne Ham fullt ut, så Sant vi tror og ikke utslukker kjærligheten. For den som ikke elsker vil aldri, med all sin forstand, kløkt og overbevisning aldri lære Gud å kjenne. Gud ER jo kjærlighet, og kjærligheten er av Gud. Men menneskenes kjærlighet, utgått fra ER ikke Gud!

Heller ikke alt som kalles kjærlighet er Sann! Den kjærligheten som bare elsker et objekt for egen behovstilfredsstillelses skyld er ikke kjærlighet men begjær! Å si at man elsker noen uten å se den andre som subjekt med egenverdi og evne å sette den andres behov i sentrum for den elskedes egen skyld er også en løgn og et sanselig selvbedrag. Menneskets naturdrifter er sterke, der er vi ikke så ulike dyrene. Ånden er sterkere, og kommer oss til hjelp når vi legger godviljen til så vi ikke bryter Guds bud ved aktivt å begjære det som ikke tilhører oss, og den sanne kjærligheten gir oss av godhet også styrke til å ikke la oss styre og drive helt av egoistiske begjær på andre menneskers bekostning. Den Sanne, dype og Hellige kjærlighet gjør ikke nesten noe ondt, den gir oss heler vilje til selv å lide ondt og forsake egne behov til fordel for andres beste, og i lydighet til Gud. Til syvende og sist er det også til egen Velsignelse!

Å la seg veilede av Sannheten og holde seg til den, er uansett hva det koster alltid til det beste. Ved det vinner man innsikt og klarsyn og fastere grunn for sin tro. Men også jeg trår feil og viker av. Kommer i fristelse, snubler, faller og slår meg fra tid til annen. Jeg er ingen Helgen! Da er det godt at Gud er Nådig, tålmodig og barmhjertig, kaller meg tilbake til Sannheten, reiser meg opp og gir fornyet Kraft til å gå videre, styrket av ærlig syndserkjennelse og bekjennelse ved botens Sakrament, så jeg med Åndens hjelp og kanskje litt klokere av skade kan starte på ny frisk med lettet samvittighet og godt fortsett. Skulle jeg igjen komme bort fra Sannheten blir ikke Sannheten mindre Sann og Bestandig av den grunn! Om vi synder på grunn av vår menneskelige svakheter og brister, blir heller ikke budet mindre Hellig, rent og godt av den grunn! For den som elsker Gud er heller ikke budene tunge, men heller en tilrettevisning til Livet og det som gangner oss best og i det lange løp, og er mer saliggjørende og fruktbart enn kortsiktige kjødelige gleder. Det er sannheten om synd og forsakelse. Det å gi avkall på noe til fordel for Gud og nesten kan bringe større rikdommer, mer og bedre frukt og større høst enn det man sår i kjødet og først begjærte. Når vi derimot aktivt begynner å begjære, og ville ha noe som hører vår neste til skader vi oss selv, våre egne eller andres relasjoner og høster ingen velsignelse av det. Å kjenne og høyakte Sannheten er En ting, men det er en stadig kamp å holde seg på den smale sti!

Sannheten Frigjør oss ved Sannhets Kirke, så vi vet hvor vi skal gå, styrker og støtter oss så vi kan leve våre liv i Lyset. Det er løgn å kalle det frihet å gjøre det man ikke vil, leve i synd, fordi man ikke klarer å la være. Da er man slave under synden, og som kristen vil man lide ved det selv om verden sier "kjør på! Det er helt greit!". Verden kjenner jo ikke Sannheten, verdens Ånd og Guds Ånd står i fundamental strid og motsetning, og det er Guds Ånd som er Sannhets Ånd, som verden ikke kan tåle. Så Oss hater verden og den Sanne lære kan de ikke tåle.

Verden elsker bare sitt eget. Og Denne verdens Fyrste raser når han ikke kan føre oss alle vill. Han, Den Onde. Guds motstander er selv løgnens far, og verdens største illusjonist som noen ganger skaper seg om til en lysets engel, så det som i virkeligheten er ond synes menneskene godt. Og det er våre svakheter han prøver å manipulere oss ved. At det ikke Finnes en Ond åndsmakt er en stor løgn som Fanden sjøl vet å verdsette og bruke. Han finnes, om kanskje ikke akkurat i foklklorisk skikkelse med horn og hale. Det er heller en Kraft, og den er sterk, og drar på oss gjennom de kreftene som virker i kjøttet, i det naturlige mennesket, og vil så gjerne ødelegge, pervertere og få oss til å misbruke seksualiteten som egentlig er gitt som en Gave til mennesket, ikke bare med sikte på fruktbarhet og avkom, men til glede for oss, når den leves ut i kjærlighet og forpliktende rammer, kultiveres og tøyles. Våre naturlige drifter er heller ikke Onde når vi forvalter den kraften på en god måte, som Åndsmennesker og ikke synker ned på dyrenes nivå. Det er altså  løgn og forvrengning av den sanne lære både påstanden om at min Kirke er seksualfiendtlig og at den undertrykker kvinner. Jeg vil heller si den Frigjør og reiser opp det falne menneske når den fungerer på sitt beste, men det er også avhengig av den enkeltes egenvilje og tro.

Gud alene har oversikten og kjenner Hele Sannheten om alt som finnes. Som del av denne sannheten kan det som hører menneskelivet også betraktes og forstås fra en rent menneskelig side, og det gjør også Kirken i sitt caritas- og pastorale arbeid. Man kan spørre seg: Hva er Viktigst? Hva er det beste alternativet? Men jeg tror man er ute på en litt farlig vei når man begynner å relativisere og gradere synden, og enda verre sier at synden ikke Er synd, for i siste tilfelle har man jo beveget seg bort fra Sannheten og gjort Gud til løgner. Bibelen Er en Hellig bok, og danner grunnlag for den kristne lære, og det som står der skal man ikke spøke for mye med og gi seg til å omskrive fritt etter eget hode, selv om fundamentalistene som tror at alt er ordrett diktert fra Gud i likhet med islamske salafister trår feil når de gir seg til å "praktisere og håndheve Guds lover" og med det tror de gjør en velgjerning når de slår andre ihjel og begår de mest grufulle og inhumane synder mot andre syndere. For etter Guds Lov er vi Alle syndere og dømt etter den samme Lov. Så takk for Golgata, ta imot nåden, tilgivelsen og velsignelsen men ikke bruk den heller som et påskudd for synd og lovløshet. Om bare menneskene kunne skjønne at Gud ikke er noen Mørkemannsgud som er ute etter å skade og gjøre livet surt for menneskene med sine forbud og påbud, men at det er synden, lovløsheten, egosismen og begjæret som ødelegger verden og skader menneskene. Og over DET skal Gud holde dom. Da er det ikke sikkert han er like nådig mot alle! Ikke fordi Gud er Ond, men fordi noen av menneskene er onde, og har gjort andre så mye ondt og voldt så stor skade, at en Rettferdig Gud i hellig vrede og hevnens tjeneste ikke kan la de gå ustraffet. Men hevnen hører Herren til, og han alene dømmer fullstendig rettferdig der mennesker så lett tar feil og dømmer den de ikke burde dømme alt for hardt. Fordi de rent ofte ikke kjenner Sannheten om synderen de fordømmer, og årsaken til at ting ble som de ble ! Så Gud advarer oss fra å fordømme. Da er det bedre å dømme om hva som er Rett. Det kan vi ikke om vi selv har mistet dømmekraften og byttet ut Sannheten med løgn.

Hellige oss i Sannhet. Guds Ord er Sannhet.

Løgnen, illusjonene, narcissmen og sansebedraget blir bare stående en kort stund og er i stadig endring før de til sist detter av og faller til jorden. Sannheten står fast. Løgnen kan ikke til evig tid holde Sannheten nede i urett. Alt vil før eller senere fremstå klart i dagen. Ingen kan skjule seg for Gud! Sannheten om mennesket er som resten av virkeligheten ikke svart-hvitt og rommer mye mer en det som kan betraktes på overflaten. Det er Sant at Mennesket er skapt i Guds bilde, at det er et naturvesen som en del av skaperverket. Det er sant at mennesket også er et sosialt kultur og samfunnsvesen gjennom erfaring og læring preget og dannet, hemmet og utviklet og formet av genetisk arv, ytre miljø, fortid, livsløp og samtid både individuelt, relasjonelt og kollektivt. Det er Sant at mennesket både har et ytre liv og et indre sjelsliv liv. Det er sant at mennesket også er et Åndsvesen. Det er sant at fordi vi er separate enkeltindivider hver for oss litt ulik alle andre, og ingen av oss- ikke engang eneggede tvillinger vokst opp i samme hjem har nøyaktig de samme individuelle erfaringene er ethver menneske et eget mikrounivers. Sannheten er kompleks, nyansert og mangefassetert og kan på ulike måter, ikke bare gjennom vitenskapens øyne men på utallige måter og gjennom det individuelle blikk betraktes fra mange sider. Gud bringer oss til Helhet og Enhet! I Kristus samles alle elver til sist. Og når vi ser Ham slik Han er, rett ut, blir vi ved hans Hellige avglans selv likedannet med Ham. Det er det kristne målet. Helhet, Enhet med Gud og hverandre. Fullkommen helliggjørelse. Det er det Gud ønsker for alle mennesker, at vi av fri vilje skal la oss dra helt inn i det fullkomne harmoniske kjærlighetsfellesskapet som finnes mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, og da blir Gud Alt i Alle. Eia var vi alle der! Da må vi først si ja til invitasjonen og så begynne å gå på den Veien som fører dit, ellers kan vi riskere å havne et annet sted. Det sier seg selv. Har man et bestemt mål, kan man ikke gå i hvilkensomhelst retning men må følge veibeskrivelsen. Det førte etterhvert meg til Den Katolske Kirke. Om "alle veier fører til Rom" er det bare En vei hjem til Farshuset for Guds barn! Men Guds Kjærlighet favner dypere og videre enn mennesker kan fatte, og vi skal ikke ta noe for gitt i forhold til hvem og hvem Han ikke slipper inn. Det er ikke bare et spørsmål om Tro og lære, men like mye et spørsmål om vårt hjertelag, godvilje og gjerninger sprunget ut av kjærlighet og godhet, hvaslags liv vi lever og hvordan vi hadde det under våre jordeliv. For Gud er ikke bare Sann og ren Kjærlighet og ,men også Barmhjertig, Rettferdig, Nådig og full av Miskunn og omsorg med de som lider.

Så JA. Jeg velger meg SANNHETEN. Og hater løgnen.



 

Av Måneskinn gror det ingenting!

Jeg har en romantisk side, tro det eller ei! Men jeg er en av de som har opplevd så mye ondt, så mye beinhard sosialrealisme og så mye problemer, nederlag og lidelser at jeg tross uinnfridde lengsler savn og mangelbehov å leve med er temmelig tørr på forhåpningssida om at "Noko vidunderleg må skje"sånn ut av det blå! Har meir tro på det som veks fram ved møysommelig og nitid arbeid og planmessig framdrift med fleksibilitet og kreativitet i forhold til skiftende omstendigheter og uforutsattheter! Men hjertet banker fortsatt uten at eg alltid kan styre det, og jeg lever og er takknemlig for at jeg har det såpass bra som jeg har det, og kan arbeide og fungere after all og på tross av alt så ikke blei så det sku i livet. Så kan "The lucky people" ha så fantastisk store drømmer og vyer og bygge så mange luftslott de bare orker hvis de har glede av det! Synd for de om frukten av det blir babelsk forvirring, men for all del. Det er Lov å drømme! Mine forventninger om Lykke og paradisiske tilstander er ikke knyttet til denne verden, men heller til livet Etter denne verden! Da kan man tåle og utholde det meste. For meg er romantiske drømmer heller en fiende enn en venn! Det er bare opptakten til en mer intens smerte enn den jeg ellers bærer i hverdagen. Og eg har tungt nok Kors å bære som det e! Det som synes en skjønnest er somme tider blot det grufulles forgård. Det er med andre ord ikke alle som har råd til å koste på seg like mange drømmer.

Eg vett kor eg E og kor eg Skal i mål. I mellomtida har eg en jobb å gjøre og en rekke forpliktelser som krever sin kvinne. Da kan jeg ikke gi meg til å drømme meg bort om ting som ikke finns og er ren ønsketenkning, for da blir det bare tull. Min Tro på det som ikke kan ses er temmelig handfast. Og framfor drømmer har Jeg mer tro på det som er handfast og til å stole på i livet sånn generelt. Store tilfeldige lykketreff og snarveier til personlig suksess og instant lykke? Glem det! Det finnes ingen snarveier og velsmakende lykkepiller! Lettvinte løsninger skaper oftest større problemer enn de løser. Lite er gratis og man må svelge mang en bitter pille om man fristes til å tro det. Her gjelder heller regelen: "Smaker tran, og det er det som funker!" ;-) Å DRØMME er en oppgave for ungdommen i livets vår. Da SKAL man drømme! De våkner tidsnok opp.

Når man har blitt så gammel som meg bør man ikke drømme og fantasere for mye. Da bør man som kristen heller være våken og edru, se klart, skjønne mer og vite hva man holder på med! Hvis ikke skal vi være glad om noen gir oss en wake up call isteden for å bli sure over å bli forstyrret mitt i drømmesøvnen, selv om det var alt anna enn et mareritt. Vi plikter å holde oss våkne og ikke vandre rundt som bevisstløse søvngjengere som ikke ser hvor vi setter føttene og hvilken kurs vi er på! For ellers snubler vi ikke bare selv, vi kan også føre andre ut av kurs så de bommer på Målet. Vi skal være så våkne at vi ikke engang lar oss lure når Fanden er så frekk at han kommer i Presteskikkelse. Det er mangt av allslags i denne verden ja. Og ikkje alt e av kjøtt og blod! Men de som går rundt og drømmer, søvnige, mette av goder og berusede av verdslig Makt og velstand, mistre lett snøringa og får kje med seg halvparten! Vals e nå ellers en gudsjammerlig kjedelig takt, så eg tråkke litt ut av den. Pompøse Wienerorkestre og Ompa Ompa og grell barokk tysk religiøs kitsj er heller ikke helt min stil, på tross av mine tyske middelalderaner. Man kan ikke stole på hærkomsten heller ;-) Et hvert individ er helt unikt og ulik alle andre! Jeg mistenker imidlertid min familiære kjøttsult og upåklagelige apetitt å ha en viss sammenheng med de tyske pølsespisergenene. (Ingen naziyngel i min godt oppblandede genetiske mix men Dansk-Tyske Lensmenn var neppe de mest populære i Nordnorge i middelalderen og gjorde neppe bare godt for folk! Men det var nok heller ikke alt folk holdt på med som var så godt at det ikke var behov for Lensmenn!)

Om ikke for helse og økt popularitet og fysisk attraksjon så for hverdagslykke skriver jeg heller ut litt pølse enn drømmer. Du finner heller ikke drømmer om fordums storhet på min "reseptblokk". Anbefaler isteden å stikke fingeren i jorda og bruke sunnt nøkternt bondevett i bånn av og til å bære og holde sammen alt anna vett, og å ikke la seg rive med av allslags drømmer og nymoderne indvidualistiske kristelige tankestrømninger og nytolkninger! For ellers kan det bli så rent avsindig uvettig med vett at man både selv kan gå fra vettet og drive andre fra forstanden med alt vettet ;-) Da er det godt å ha noe fast å lene hodet mot og et større tankesystem og helhetlig overbygg å sette alt inn i som drar en tilbake i fokus, så man ikke går i surr og får en fragmentert virkelighetsforståelse. Mens nye drømmer har kommet og gått, verdslig makt og land blitt vunnet og tapt, har den Katolske Kirke stått seg gjennom århundrene og står fortsatt sterkt og støtt som En samlet verdenskirke. Og Den er ikke Drømt fram!  De gamle Er tross alt eldst for å si det slik....

Men dette diktet er jo fint.



 

Det eneste som hjelper

For noen kan min "galskap" være utålelig.

Når andre menneskers dårskap og idioti holder på å drive MEG til vanvidd, har jeg funnet ut at det eneste som hjelper er å rive seg i håret og se GAL ut ;-) Det har en avskrekkende effekt, så man får være i fred til anfallet har gått over!



 

Jeg er ikke "riktig frisk" ;-)

Etter alt jeg har vert igjennom er de ferreste det!

Men det er ikke dermed sagt at man ikke er "riktig klok"!

Det er ikke alle som skjønner forskjellen ;-)

Når man har sett og opplevd mye Ondt, og fått sterkere føling med verdens galskap og lidelse enn mennesket er konstruert for å tåle, blir man sjelden "helt god" av det. Men med Guds hjelp står jeg enda på beina og vandrer rundt som et menneske blant mennesker. Jeg har klart meg Vesentlig bedre enn mange andre i samme situasjon. Så strengt tatt er jeg nok ikke et så aller verst menneske når det kommer til stykket ;-)

Ellers er det jo Alltid noe å klage og rette på hvis man går inn for det!

Så lenge man gjør så godt man kan kan ingen kreve noe mer. Og "der det ikke er mer" kan ingen vente mer!

Vi har Alle våre feil og begrensninger uansett hvor god viljen er. Sånn er det bare ;-)

Men det er verken ment som noen " Unnskyldning for at jeg er til"- for det trenger jeg Aldeles ikke unnskylde, og heller ikke en uttalelse tenkt som en byggestein i selvforsvarsverket til de som ikke vil legge to pinner i kors for å gjøre noe med de Feilene de Kan rette på!

Vi har alle godt både av å ta en selvransakelse og å be om Visdom og sinnsro når noe er vanskelig og vi lar oss opprøre:

Gud, gi meg sinnsro til å føye meg i det jeg ikke selv rår over, mot til å forandre det som står i min makt å endre, og visdom til å skille det ene fra det andre.

(Katolsk bønnebok- Reinhold Niebuhr. (1892-1971)

Noen ganger er det ting som kan gi noen og enhver, også meg (!) sterk blodtrykksstigning. Og det er jo direkte helsefarlig! Mennesker og situasjoner som har en slik effekt på en bør man helst bare unngå om man ikke klarer å styre temperamentet,apetittene og lidenskapene. Ellers kan man pådra seg hjerteinfarkt og tidlig død!

Det er ikke i solskinn og med frisk bris i ryggen livetsseilasens sjømannsskap og mot virkelig blir prøvd, men i stiv motbør, kuling og storm, ulykker og forlis! Det er også da man lerer hvem man kan stole på og hvem ens Virkelige venner er! Jesus kan man alltid stole på, selv om noen holder på å gå under i Livsforlis, uten et menneske å feste lit til, før de kaster seg etter Den Livbøyen! Da er det ferreste så høye i hatten. Når noen faller overbord nytter det heller ikke bare å brøle. Da er det en kristenplikt å hjelpe, uansett hvordan vedkommende havna uti der! Det er da folk som meg både Ser alvoret og handler!

"Been there! Done that!" Og er her fortsatt. Forholdsvis rak i ryggen på tross av at den har smelt av et par ganger, uten å kneise for mye med nakken av den grunn. Jeg har Vesentlig større Tro på Gud enn på meg selv, og bøyer Gjerne kne for Ham, selv om jeg ikke er noen "kne-høne" eller smisker meg rundt og er "ever så humble"!

Og akterutseilte matroser som blir sentimentale i fylla og med den største selvmedlidenhet og på tross av sin grovhet håper på litt kvinnelig veldedighet, kan du ha for meg! Tilbringer man for mye tid med sånne er det ikke bare kjønnssykdommene som smitter over! Da får man jaggu meg gode grunner til å drikke også!

Jeg har Tålt og funnet meg i mer enn de fleste, men forstår at mennesker har ulike grenser som ikke alltid sammenfaller med mine ;-) Krever man for mye av andre, kan selv den snilleste, som har funnet seg i det meste, og tidd og tålt for å ikke såre andre, reise seg, "velte bordet og jage trollpakket ut" og vere alt annet en Nådig ;-) Jeg har vert på Begge sider av sånt. Strengt tatt har jeg viss "levd i hundre år" erfaringsmessig, selv om jeg langt fra har vert ute og seilt på de syv hav. Og i tillegg har jeg altså et livssyn som noen mener hører hjemme i Middelalderen ;-) Men jeg er da enda "bare en ungdom" og fortsatt spretten og vilter nok for de fleste og vel så det. ;-)

Så: Take Care and Stay Cool! Det er "oppskriften på evig ungdom"! (Nå skrøner jeg litt da...)



Groovy! Man må ha litt groove i livet innimellom. Og litt blues. Ellers går det ikke med et liv som mitt...Jeg er ikke Mindre katolikk enn andre katolikker fordi om jeg ikke akkurat er sterotypen av "den norske kulturkatolikk" ;-) Men katolikker kommer i utallige variasjoner rundt om i verden, og sånn må det vere. Hvis Gud hadde villet at alle skulle vere like hadde han printet oss ut som standariserte blåkopier og ikke sørget for at hvert eneste barn som fødes er Helt unik og litt anderledes enn alle andre, selv om hver eneste en er og blir mennesker, og vi alle sammen, ved det, har mye mer til felles, enn det som skiller, når det kommer til stykket og og man kommer "helt ned på beinet", selv om det kan vere lett å glemme i "kampens hete". Den dagen man blir gammel og syk og nermer seg livets slutt vil selv de sterkeste og mest vellykkede få føling med, om de tidligere hadde glemt det, at vi alle har de samme grunnleggende menneskelige behovene og er avhengige av andre mennesker. "No man is an island"! Det er klokt å dvele litt ved hva som til syvende og sist er viktigst og betyr mest for mennesker flest Før man kommer i en situasjon der man virkelig trenger og er avhengig av andres hjelp og hjertevarme, nerhet og omsorg. For noen, som alltid har følt seg sterke og uavhengige, har brydd seg fint lite om andre og ment enhver er sin egen lykkes smed, kommer den siste livsfasen som et vondt sjokk dessverre! Da er vi som har fått "øvet oss litt" heldigere stilt ;-)

Jeg har efaring både fra rollen som Omsorgsgiver og hjelper, og med å vere "den sterke" men også fra å vere i rollen som den som trenger omsorg og hjelp og er avhengig av andre. Begge rollene "krever sin mann" for å si det på den måten. Så ja, jeg er Livserfaren, men enda ikke Utlevd! Det er enda ting det gjenstår å erfare før jeg er "ferdig"! Enda mange arbeidsoppgaver som skal fullføres! Enda en drøm jeg ikke klarer å oppgi og parkere må jeg innse, om enn motvillig! ;-) Og der i tvilen, mulighetens dør satt på klem vokser det et lite håp. Tvilen og uroen ved den, er offeret jeg må gi til fordel for den Drømmen! Noen av oss får jammen ta lite gratis her i livet, om da Noen gjør det!

Noen ganger er det sannelig ikke helt lett å avgjøre hva som er av Gud og hva som er av Djevelen, og om man bør velsigne de som vekker gamle parkerte drømmer og håp når man levde godt og trygt i "resignasjonen" eller om man bør forbanne dem for å ha sådd uro og tvil! Satser på at livet sjøl vil gi svaret. "Det var nå som Søren!" ;-) Er det RART man får lyst til å gå i Kloster!!! Men den veien er nok stengt nå. Jeg bestod ikke "lakmus-testen" innser jeg, om jeg aldri så mye lever i sølibat på åttende året i samsvar med min Tro! For det er ikke bare Troen det kommer an på! Og deri ligger Min Akilleshel! Men det spiller ingen rolle hvor mange som kjenner det svake punktet, for det er de ytterst Få som får tilgang til det i praksis! Så på noen områder Er jeg "superwoman", skudd og bombesikker! Men noen ganger går det "til helvete". Da får man ta konsekvenser og forholdsregler av det og skjerpe seg og gjøre så godt man kan uten å bli Heilt mannevond og lyse eder og galle! Jeg lever som best jeg kan selv om livet ikke er noen dans på roser, inntil noe bedre og litt mer rosebesatt evnt. byr seg og prøver å la vere å gjøre samme feil om igjen, uten at noen kan Helgardere seg mot slikt ;-) Jeg er et Kristen-Menneske av kjøtt og blod, og ikke noen "ond og skummel heks"! Og heller ikke noe Troll som er Seg Selv nok!

Vi kristne, ja meg selv inkludert, Har en hang til å dømme. Et indiansk ordtak sier imidlertid at man ikke skal dømme en mann (eller kvinne) før man har gått hundre mil i hans mokasiner! Eller som vi sier på norsk "den vet best hvor skoen trykker, som har den på!"

Å vere MEG og "ha all verden i bevisstheten" er strengt tatt ikke den letteste "livsoppgaven"! Jeg trives liksom ikke helt i denne verden. Derfor ber jeg om "tålmodighet og overberenhet" og gjør så godt jeg Kan, for Jesus er heller ikke helt ferdig med meg enda. Kan bli bedre! Men kan IKKE løfte meg selv opp etter håret eller be om unnskyldning for å Vere meg selv fullt og helt eller for å vere "for" Kristen! For Andre er jeg jo ikke Kristen "nok". Jeg Kan dessverre ikke gjøre alle til lags, så jeg snur ikke kappen etter vinden! Jeg er Meg selv uansett hvor provoserende jeg virker på andre. Jeg skriver heller ikke for å få flest mulig "likes". Hadde jeg jaktet på polularitet, eller Rikdom for den del, hadde jeg bare snakket folk etter hånden, tatt pulsen på det som rører seg i tida og justert stoffet etter "markedet" ;-) Jeg er imidlertid ikke like "uomgjengelig" i det virkelige, sosiale liv som i skreven form, ellers hadde det vert ille!

I realiteten lever jeg et rolig, fredelig og nokså tilbaketrukket lovlydig og fornuftig liv, som noen sikkert ville funnet dørgende kjedelig, og tror jeg er en ganske omgjengelig og snill person som sjelden krangler og kjefter. Og faktisk er jeg veldig glad i stillhet! ;-) Likefullt vil jeg vel alltid ha en Bohem i meg, som gir litt katten i hva andre vet og tror de vet om meg, og de fantasiene de utleder av det! Det er ikke Ryktet det kommer an på, men heller om man ER bedre enn sitt rykte! De som nyter godt av anseelse og har et ufortjent Godt rykte må ha det Mye verre enn meg! For hvordan kan et sånt menneske bevare selvrespekten og våge å se seg selv erlig i speilet! Og hvor redde må ikke de gå rundt å vere for at andre skal få vite hvordan det egentlig er fatt!

Jeg er i Overkant Åpen, erlig og frittalende. Men jeg er ingen Psykopat! Psykopater lider ofte minst selv under sin psykopati, de lever godt med den! Det er ofrene, de som er helt tett på med et blottlagt følelsesliv, folk som er glad i Psykopaten, som Han eller hund har taket på som lider under psykopatens grep og spill. Og de kan han ha Så godt taket på at selv om de Lider i relasjonen er de de siste som taler mot vedkommende! Psykopaten er slesk, han føler seg frem til og spiller på andres svakheter, og kan fremstå svert så "hyggelig og sjarmerende". Psykopater er ofte narcissistiske, hans Ego er jo det viktigste i verden, og de vil derfor at andre skal tro godt om ham eller henne. Du finner dem gjerne i en overordnet stilling, og de kan vere "uangripelige" og fremstille seg selv som Uskylden selv. Derfor skjer det også at de få kvinnene som etter å ha levd med en psykopat og vert i en emosjonelt sårbar situasjon, om de endelig klarer å bryte ut, ikke blir trodd. For psykopaten er jo "så hyggelig".

Så mye her i verden er ikke slik det fremstår. Jeg er iallfall Ekte, står ved meg selv og mitt eget, og kan svare for alt! Jeg trenger ikke vike for mitt eget blikk når jeg ser meg i speilet. Jeg kan heller si til meg selv "Du har Grunn til å ha selvrespekt" uansett hva de sier og prøver å stemple på ryggen din! Jeg har heller aldri hengt ut og prøvd å ramme uskyldige ut fra ren egeninteresse og oppmerksomhetsbehov. Men jeg er sørgelig klar over at jeg kan ha blitt opphav til misforståelser som gjennom sladrekjerringenes munn har ført til at folk som slett ikke fortjener det har blitt dratt inn og utsatt for rykter, baktalelser og løgner om "hele hønsegårder" som Aldri har eksistert! Og det er beklagelig! Selv etterstreber jeg etter beste evne å holde meg til Sannheten, og ville aldri finne på å Lyve uskyldige ned! Jeg prøver også å la vere å Ta feil! De som frykter Sannheten, fordi de virkelig HAR "mørke hemmeligheter", har derimot Grunn til å vere litt redd for Meg! Så om sånne uslinger prøver å lyve Meg ned for å beskytte seg selv, er det ikke vanskelig å forstå ;-)

Jeg er alt anna enn overfladisk, men noen ganger- når jeg gjennomskuer andres falskhet, har jeg også måtte innse at det beste man da kan gjøre er å bare vere hyggelig på overflaten og gjøre gode miner til slett spill "for Husfredens skyld". I en jobbsituasjon vil det heller ikke vere alle man liker, og det må vi tåle, der er det Jobben som er det viktigste. Egentlig er jeg selv ganske Flink til å omgås "vanskelige mennesker" og ikke fullt så "vanskelig" selv som noen vil ha det til ;-) Men jeg setter grenser, tåler ikke lenger hva det skulle vere, kan stille krav, si nei, sette foten ned. Men jeg er ikke glad i konflikter så når det er mulig trekker jeg meg heller unna! 

Det beste rådet jeg kan gi til folk som har en sjef som virkelig Er psykopatisk er dette: Ikke ta og gå inn i konflikten! Du blir bare ødelagt og skadet sjøl. Kom deg heller unna og finn en ny jobb! Noen ER virkelig psykopater, men det er ikke et begrep man ellers bør slenge om seg med. De "rene psykopatene" er Få! Jeg har bare støtt på En eneste En som jeg med stor sikkerhet vil diagnostisere som Psykopat, men han har skadet meg desto Mer gjennom vår 15-årige for meg vonde destruktive relasjon! Jeg vet noe om Kjerlighet, og jeg vet også noe om hvordan den kan binde oss i destruktive relasjoner hvor det ikke Egentlig er så "fritt valg" å gå! Det var en Bragd å bryte, men jeg Klarte det! Og jeg er ganske sikker på at "karma" vil innhente den mannen i hans levetid for vi har Bare ett liv!

En av årsaken til at "erlighet varer lengst" er at Sannheten står fast, men den som lyver og bedrar går seg fort fast i et nett av omskiftelige løgner. Sannheten kan sies på mange Ulike måter, utdypes og utvides i menneskers bevissthet. Men når noe Er sant, så Er det sant! ingen løgn eller mistro kan forandre på Sanne fakta!

Gud gir håp og kan hjelpe mennesker som er "beyond human help". Men ikke riktig alle! For noen har stelt seg så ille, gjort så mye ondt og er så tomme innvendige at det som engang var en menneskesjel er "beyond salvation". For å ende slik kreves det "iherdig langvarig egeninnsats i egoismens, begjerets, løgnens og ondskapens tjeneste"! Og når et menneske har kommet Så langt, vil han gjerne sluke og ta andre sjeler med seg i mørket om han kan. De virkelige Satanistene tror verken på Djevel eller Gud og vet ikke hva sann kjerlighet er. De er rene materialistiske egoister og anser selv et ekteskap som en "kjøpmannskontrakt". I deres indre verden og forestillinger Finnes det ingen altruisme, ingen nestekjerlighet, ingen uegennyttig agape! Er man glad i et slikt menneske Tross alt, tar han det bare til inntekt for sitt eget Ego. For han Tror ikke egentlig på Godhet, tror andre er som og tenker som ham selv. Om noen elsker ham med agapekjerlighet, og ikke for sin egen del, får han ikke "regnestykket til å gå opp", så "da må det vere fordi han gir det mennesket så mye". Stort mer narcissistisk kan man ikke Bli! Og sånt blir det mye Tragedie av. Men jeg tipper jeg smiler godt den dagen alt Han hører er Fandens latter. Den som ler sist ler best! Gud elsker meg, men Fanden bryr seg ikke det døyt om sine, han bare ler av dem når det går dem riktig ille. For han er Psykopaten over Alle psykopater! Selger man først sjela si for "tredve sølvpenger og et liv på solsiden" Får man den ikke tilbake. Da blir det fryktelig Mørkt og isnende kaldt. goldt og øde i ens indre til sist. Og slett ikke sikkert det er så mange igjen med hjertevarme som man kan parasittere på! Og dertil fryder Fanden seg. Fanden hater nemlig kjerlighet, men bruker den gjerne som middel om han kan ødelegge, skade, pervertere og alt som ondt er på grunn av at den gjør mennesker svake. Når så til sist alt er ødelagt, og hjertene blir iskalde mens sinnet formørkes helt og sannheta blir erstattet av løgn, er det helt etter Fandens plan, enten man tror han eksisterer eller ikke.

Jeg er glad jeg tilhører den andre siden, selv om djevelen gjør hva han kan for å ødelegge for oss som hører Gud til.

Jesus og Sannhetens Ånd, frigjør oss og bringer oss til Seier til sist uansett, så fremt vi står ved Ham! Er Gud med oss, hvem er da mot oss? Og om vår Gudsrelasjon er i orden og man stoler fullt og fast på Ham, hva kan da et menneske gjøre oss?! Det gjelder bare om å holde seg ner til Gud og ikke vike av og synde. Så "ordner det seg for snille jenter", selv om Noen menn gjør meg aldri så svak og mo i knerne ;-)

Det har sannelig ikke vert For mange Vise Menn med trygge skuldre, og rom der man kunne legge guarden trygt ned og lene seg tilbake, så jeg takker Gud for det som er av det i mitt liv! Det Finnes menn jeg kan stole på og legge hodet på skulderen til uten at det fører til ildebrann og allslags ondt, og de er ikke de frommeste og heller ikke kristne, men heller "barmhjertige samaritaner" med et litt mer positivt og nyansert bilde på kvinner enn den arkaiske sort-hvite "hore- madonna-forestillingen" endel menn har blant andre uhumskheter oppi hodene sine! Noen menn kan knapt ta imot en klem uten at de får "problemer", og det er vel ikke egentlig kvinnenes feil...Noen ganger bør man virkelig spørre seg: WHO`S FRAMING WHO?

Jeg vet å verdsette mennesker av motsatt kjønn, men enkelte menn synes å vere for primitive til å kunne relatere til kvinner som Mennesker. De ser oss liksom bare som en kilde til egen behovstilfredstillelse, omtrent som om deres eneste tankerekke om kvinner går slik: "Kvinne! mat, mor, sex, omsorg". Og ja det er jo endel av sannheten, men vi er da litt mer enn som så og ikke en slags automater for menns behovstilfredsstillelse...? Jeg har hatt og har flere gode vennskap med menn uten å sause det sammen med erotikk. Kvinner kan da også vere rene Kamerater selv om man verken er gammel eller dirkete stygg! Men for endel menn er viss sånt en ren umulighet. Det går faktisk attpåtil fint an å ha vennskap på tvers av kjønn uten å engang vurdere den andre som kjønnsobjekt om man ikke "tvinges til det". Vi er mennesker! Ingen er bare kjønn! Jeg har virkelig sett og fått føling med menn som er så dumme og så forstokka i hodet sitt at det er til å grine av! Som ser ut til å ha hatt en forestilling om at jeg driver "Godtebutikk" og er som femåringer. Og når man innser galskapen, og de til syvende og sist innser at Her får de ingenting og at man slett ikke hadde Noen av denslags lyster rettet mot dem, da er de med ett "trofaste ektemenn som har blitt forsøkt forført".Da er det bare å stenge døra for godt! Så kan de tute til sine moderlige koner om hvor aldeles "fryyyktelig" jeg er! Det finnes grenser for meg også! Jeg kan vedkjenne meg de jeg Har forsøkt å forføre, men ikke fleire heller! De andre får svare for sine Egne synder! Har jeg liksom plutselig fått rollen som "Femme fatal"? Det eneste som mangler nå er vel at jeg får et kobbel kjerringer med helt grunnløs sjalusi på nakken! Jeg som ikke engang klarer å finne meg en kjereste, slik normale mennesker gjør, og som altså lever i sølibat! Hvis sex var det eneste som stod i hodet på meg hadde jeg for det første ikke satsa på tilårskomne gifte mannfolk, men gått for noe yngre, og er for det andre ikke i beit i det hele! Hadde jeg Ønsket å ha sex er det bare en telefon unna, og det koster ingenting! Men jeg har avstått fra sex i mer enn syv år, fordi jeg tar min tro på Alvor! Jeg står imidlertid fritt til å Gifte meg, menn enn så lenge er det ingen kø av friere i hagen, og ingen som sloss om min gunst! Og her er det uansett Hjertets valg som teller mest, og det kan ikke Jeg styre med hodet . De nedre regioner Kan jeg styre! Men jeg er Ikke Herre over mitt eget Hjerte! Noen menn ser ut til å vere så sexfikserte og testikkelstyrte at hjernen er blitt fullstendig markspist og full av hull! Og DE har ikke en sjanse i havet hos meg! ;-) Menn som bare "vil HA!" er ikke i min smak. Det er en haug med sultne blikk der ute som "Vil HA!". Det er ikke mitt problem! 

Eg har ei Fortid eg aldri ønska meg og aldri levde godt med. Den stod eg også inne for og ved da det var samtid, og ikke hadde den styrken og den valgmuligheten jeg har idag som jeg har vunnet ved min Tro. Jeg er ikke en av de som later som jeg er from og prektig i Prestenes påsyn, mens det jeg egentlig elsker er å synde. Jeg elsker ikke å synde, synd er ondt og gjør meg Vondt. Jeg har imidlertid fortsatt et levende kjøtthjerte, og noen ganger skaper det trøbbel og fører meg ut på glattisen så det smeller i veggen! Da prøver jeg heller ikke å gjøre meg bedre enn jeg er! Men om man faller er ikke det en god grunn til å vende tilbake til gamle synder og oppgi gode fortsett! Jeg Har berget meg så langt! Kroppen har ikke deltatt i syndige aktiviteter, for Gud gjør både fristelsen og utgangen av den slik at vi kan tåle det! Men om noen forventer at man skal holde hodet kaldt, opptre heilt rasjonelt og ha full styring midt oppi en utilsikta flammende forelskelse som jeg Også stod inne for, kan de selv aldri virkelig ha Vert forelsket! "Kold kjerlighet" som Bare sitter i hodet og under beltestedet har jeg liten tro på, selv om livet kanskje er mer behagelig for de som ikke Føler så sterkt og elsker så intenst? Det er neiggu ikke lett! Høydene kan virkelig bli For stormfulle iblant og alt for dramatisk. Jeg verdsetter derfor også det trygge, trauste, fredelige, grå og hverdagslige. Tro det eller ei! Forelskelse synes faktisk å vere den største katastrofen som kan inntre i mitt liv! Men enda drømmer jeg om den Ene store Gjensidige Kjerligheten. Så smart er det ikke. Endel menn er jo også alt annet enn romantisk anlagt ;-) Jeg trekker visst det korteste strået i kjerlighet uansett hvordan jeg snur og vender på det. "Det blir en vane". Og eg tenke liksom at bare eg er våken og litt mer oppmerksom på tidlige tegn på forelskelse kan eg kanskje styre unna de verste skjerene og slippe flere katastrofer simpelthen ved å skygge unna vedkommende. Men man finner neppe Den store Kjerligheta på den måten heller ;-) Og det er uansett vanskelig å la vere å snakke med alle menn man Virkelig liker spesielt godt, også som kjønn. Og om eg hadde gått i Kloster måtte eg fortsatt ha snakka med en og annen Prest, om ikke anna Paven ;-) Da kunne eg forårsaka stor oppstandelse og kanskje utløst en massepsykose i klosteret og risikert å ende opp med å få Inkvisisjonen på nakken! Men "til heks å vere" har jeg gjort det riktig dårlig. Jeg "strøk nemlig på hekseakademiet" fordi jeg er Kristen! Jeg er ikke en slik som bare "Tar det jeg vil Ha!" om jeg øyner en mulighet, her er det moralske saker og ting ute og går, og "kamper på kammerset" som Hekser er forskånet fra! Man kan spørre seg hvor mye Ånd og Hva slags ånd det er i mennesker som Aldri kjemper moralske kamper med seg selv, og ikke vet hva Åndskamp er! Det handler ikke om Frykt! Det handler om god gammeldags kristen Vilje til å velge det gode som Gud vil og ikke gi etter for de andre kreftene og mot "den onde naturs vilje" som bare søker det hjertet begjerer uten tanke for bud og regler, rett og galt. Blir man forelsket oppi noe sånt mister man snøringa og kommer lett ut og kjøre! Så noen ganger sloss faktisk vi kristne mot det vi Selv egentlig Vil, det er det motsatte av å vere "sin egen lykkes smed" på jorden. Man kan tenke at "det" ville nok gjort Meg lykkelig og tilfreds, men det er ikke det Gud vil jeg skal gjøre, og det ville gått utover noen andre også, og så holder man tilbake og motarbeider sin egen mulighet til å få det som man vil. Serlig Lett er det Ikke, så sant man ikke har kommet så langt på Helliggjørelsens vei at Egen vilje er fullstendig forent med Guds vilje og alt som er i en er av Gud! Da er man en Helgen! Vu andre har "litt å jobbe med" og rekker neppe helt dit uten noen runder i Skjersilden post mortem. Men lidelse mens vi enda er i kjøttet kan når den forenes med Kristi lidelser også ha en rensende og frelsende karakter. Vi katolikker tror oss jo ikke Frelst før vi har kommet helt i Mål, mens lutheranerne tar frelsen på forskudd ;-) Så lenge vi befinner oss i denne verdens jammerdal i forgjengelig kjøtt og stadig har tilbøyelighet til synd, gjennomgår all slags lidelser både på grunn av egne og andres synder, og slett ikke er helt bekvem med tilstandene på planeten er det da ganske åpenbart at vi ikke er "Frelst"? Selv om vi var fullkomne og tvers igjennom hellige og perfekte er vi fortsatt ikke Frelst så lenge vi lever i en så Ond og pervertert verden som den vi mennesker lever i. Når alt det onde er over og borte for evig og aldri kan skade oss mer eller føre oss vill, og vi er fullkomment renset en gang for alle, og all synd er gjort til ende og utslettet, og alt er bragt til Rettferdighet og Seier, DA kan du snakke om å vere Frelst!

Jeg har Aldri vert "Hjemme" i denne verden, også som barn lengtet jeg etter "det egentlige hjemmet mitt hos Gud langt derute blant stjernene"! Det nermeste jeg kan Komme "et hjem på jorden" må vere Kirken, for det er Min Fars Hus, men strengt tatt kan man ikke vere helt trygg der heller!

Noen av oss Hater virkelig vårt liv i denne verden, og ser frem til det er over og også til den dagen Gud selv gjør ende på denne verden og alt ondt som er i den, og lager en Ny verden der alt er som det Skal vere, og alt er i skjønn harmoni! Her har jo vi mennesker fucka det så opp at selv naturen er helt ute av balanse og alle snakker varmt om alt de skal gjøre for å rette på det, mens det Meste egentlig retter seg etter hva de tjener mest penger på og har det største egoistiske velbehaget av. "Vi skal gjøre det!" sier politikerne, "snart, i et annet land, så lenge vi ikke må gi avkall på noe eller tjener mindre penger selv". Og så sier folk "Politikerne skal gjøre det, så Vi trenger ikke gjøre så mye. De fikser det- med litt oljepenger, og så kan de der ute gjøre det som skal til i praksis". "Vi skal gjøre det"! Bare ikke Nå, Her! mens vi tjener så gode penger!"

Og "Mor Theresa" kan ha det så traurig og bli så drittlei av å hjelpe og yte med utakk som lønn for en evig strøm av mennesker med Behov, som har sitt fokus nettopp der- På Sine behov, og helst ikke vil yte noe tilbake, at hun sist blir utbrent og slutter å egentlig bry seg så veldig og fristes til å prøve å bygge sitt rede i Høyden isteden! Noen av Vår Herres "fotsoldater i førstelinje uten tittel, status og team", som noen ganger bare gjør det man gjør fordi man er et kristent menneske og har påtatt seg en slags forpliktelse man bare står i. år ut og år inn, til man til sist har sluttet å spørre "Hvorfor" man egentlig gjør det man gjør og står i de relasjonene man står i. Man er kristen. Man ser at man ikke kan svikte selv når den trengende er fullstendig urimelig og Ingenting gir tilbake! Man blir! Man ser at sånn må det bare vere. For "noen" Må ha den rollen i vedkommendes liv og orke å stå ved. Men selv kan jeg ha det så traurig og savne så mye, som just Den personen Har uten å fatte verdien av det. Det viktigste i livet Kan ikke kjøpes for penger og er helt ubetalelig!

Den Eneste tingen jeg Virkelig ønsker meg her i verden er rett og slett ekte kjerlighet som tåler litt slitasje! Men etter det jeg gikk igjennom med den psykopaten jeg engang elsket, vet jeg ikke engang om jeg selv er istand til å elske med en slik kjerlighet igjen, om jeg i det hele tatt våger meg ut på det. Hjertet mitt er langt fra dødt, men det "stopper litt opp" innimellom, rent følelsesmessig. Slitasjen har vert Stor!

Men ENDA tror jeg altså på Kjerlighetens Mirakel og undergjørende virkning, ikke bare i forholdet mellom Gud og menneske, men mellom mennesker.

Noen ganger Kan man jo "treffe nåla i høystakken" og få full klaff i kjerlighet, og det ville vert det Største og Beste som har skjedd i mitt liv!

Så sannsynlig at noe sånt skulle skje er det nok ikke, men så har jeg jo også en Tro på en Gud, som kan utrette Helt usannsynlige ting sett fra menneskets side. Så jeg sier heller som muslimene; "Insch Allah!"; Hvis Gud vil! Om Kjerligheten er gjensidig og gir seg til kjenne, da sier jeg uforbeholdent "JA!", enten det er "etter boka eller ikke"! Så får vi se om det skjer før det skrives "Døden inntraff kl...". Misforstå meg rett. Jeg er Ikke suicidal! Det er min kristenplikt å leve og det finnes fortsatt folk jeg Er glad i som er glad i meg også, for min egen del, og ikke (bare) fordi de Trenger meg! Å vere Behøvd og trengt av noen er også en grunn til å leve! ;-)

Jeg har ikke Valgt å leve alene! Og da mener jeg i betydningen leve som enslig uten en mann ved min side, og ikke blot å bo sammen med andre mennesker! Det hjelper heller ikke om "en hvilkensomhelst mann" kommer og byr seg til, det må vere følelser med i bilde ellers er jeg like langt! Det er heller ikke Nok at mannen elsker meg, hvis ikke jeg elsker Ham! SÅ desperat er jeg ikke! Men om man ikke kan få eller når det man alltid har ønsket seg mer enn noe annet i livet, får man prøve å gjøre et liv ut av det uansett.

What are My chanches?! Forsvinnende SMÅ sett fra mitt ståsted!

Hadde jeg enda Vert en sånn farlig, egoistisk heks og femme fatal som noen ser ut til å innbille seg at jeg er, vet jeg nøyaktig Hvem jeg ville Tatt! Og det er ikke verken en from prest eller skolert teolog, men Han med det Beste Hjertet! Det står ikke i min Makt! Og Godt er antagelig det, om ikke akkurat mest for Min del! Noen damer er virkelig Heldige! Og min Ulykke blir ikke større av at Andre har det bra! Syns nå heller det er inderlig godt at noen av de jeg er glad i har det godt og har større hell i kjerlighet enn Meg! Kanskje jeg skulle begynne å gamble? Siden jeg har sånn ekstrem uflaks i kjerlighet har jeg kankje hell i spill? Men jeg Liker egentlig ikke Spill! Så jeg kunne aldri blitt politiker heller. Litt "russisk rulett" har jeg dog drevet med, det krever ingen nerver av stål når man er likeglad om man lever eller ikke ;-) Men jeg driver ikke egentlig med denslags lenger. Jeg tror jeg skal klare å "stå pliktløpet ut"!

Jeg Kan ditt og jeg Kan datt og er flink til en rekke ting, men emosjonelt har jeg ganske lite nering å gå på, så om jeg ikke hadde hatt en uutømmelig ekstern Kilde i Gud, hadde antagelig jeg også vert helt tom! Jeg kan jobbe effektivt og godt når jeg jobber, men det er til ingen nytte å vifte med noen tusenlapper og tro det øker fremdriften. Maskineriet mitt går ikke på penger, så det har strengt tatt lite og si, så lenge jeg har så jeg klarer meg. Penger eller mangel på penger kan verken få meg til å jobbe og yte mer eller mindre. Det er bare sånn jeg er konstruert, og i vår verden synes det å vere et heller sjeldent fenomen! Det er ikke dermed sagt at Det er en "konstruksjonsfeil", slik jeg ser det er det heller vår verden som er "en smule feilkonstruert av de menneskelige ingeneurer" og Fanden ;-)

Et annet Stalltips er at om noen er likeglade ifht om de lever eller dør, så skyldes også det ytterst sjelden "en konstruksjonsfeil" hos det mennesket. Å lete etter endogene årsaker til at mennesker blir suicidale kommer man sjelden i mål med. Det sier oftest mer om vedkommendes lidelser i livet enn om overføringer av signalsubstanser i hjernen og denslags. Man kan ikke medisinere bort verdens ondskap, vonde minner og de arrene alvorlige traumer gir på sinnet, heller ikke dårlig livskvalitet og emosjonelle mangelbehov dessverre! Hver enkelt får bare prøve å klare seg som best vi kan. Voksne mennesker kan ikke gjøre krav på at andre mennesker skal kompensere for våre mangler eller fylle våre behov "ad libitum"! Noen "får det til for seg", andre Ikke, og det kommer ikke engang alltid an på den enkeltes personlige ressursnivå, heller ikke på utseende!

At man er en smule likeglad med eget liv, trenger imidlertid slett ikke bety at man er Likeglad med andre menneskers liv. Jeg redder liv når jeg Kan!

Og folk som tror jeg er "en feilkonsruksjon" må ta seg ei pera og lese seg litt opp på ting! Jeg er et menneske som har opplevd mer ondt og smertefullt enn de aller fleste nordmenn i etterkrigsgenerasjonen har opplevd. Jeg er ikke Feilkonstruert! Jeg er skadet Utenfra! 

Noen har opplevd Ett alvorlig livstruende kollektivt traume, og det kan for noen vere mer enn nok til at de noensinne kan leve et helt normalt liv igjen, men de har iallfall støtte i de som opplevde det samme, og har ingen problemer med å bli trodd på det de har opplevd, eller forstått i sine etterreaksjoner på det. Noen av oss har opplevd Mange, gjentatte, alvorlige Og livstruende traumer fra tidlig barndom og oppover. Og ikke gikk jeg fri som voksen heller! Han som skulle hjelpe meg skadet og traumatiserte meg enda mer! Og sånne som meg, som har blitt utsatt for ting som Ikke ble slått opp i noen avis, strever med å få folk til å tro at det virkelig Var Så ille! Men det VAR Grusomt, ondt og inhumant! Når man er så dypt traumatisert Kan man aldri bli helt frisk noen gang, men har man personlige ressurser nok og støtte nok rundt seg, kan man fungere ganske så bra, jobbe og få det til i lange perioder av gangen. Men man Blir ikke ferdig med det, minnene blir ikke borte, skaden som er gjort er ubotelig! Likevel lever man og gjør så godt man kan der man kan, Når man kan, og prøver å ta så mye ansvar man er istand til å ta! Men innimellom svikter det! Noe jeg vet Mer om enn kjerlighet er SMERTE! Rein og skjer LIDELSE! Sånt blir man ikke glad i livet og verden av! Men mennesker er istand til å utholde Store lidelser når man elsker, og om man ser en Mening i det! Det er den "meningsløse lidelsen" som er den aller, aller verste å utholde!


 

 

 

Finnes det en pille mot....

Globale miljøkatastrofer og all verdens elendighet, ondskap og sorger?!


 

Si det med Diana...



 

Theme From Mahogany

Diana Ross

Do you know where you're going to?
Do you like the things that life is showing you?
Where are you going to, do you know?
Do you get what you're hoping for?
When you look behind you there's no open door.
What are you hoping for, do you know?

Once we were standing still in time,
Chasing the fantasies that filled our minds.
And you knew how I loved you but my spirit was free,
Laughing at the questions that you once asked of me.
Do you know where you're going to?
Do you like the things that life is showing you?
Where are you going to, do you know?

Now looking back at all we planned,
We let so many dreams just slip through our hands.
Why must we wait so long before we see
How sad the answers to those questions can be?

Do you know where you're going to?
Do you like the things that life is showing you?
Where are you going to, do you know?
Do you get what you're hoping for?
When you look behind you there's no open door.

Låtskrivere: Gerry Goffin / Michael Masser

 
"I decided long ago never to walk in anyones footprint. If I fail if I succeed at least I will have my Dignity"... 


 

Si det med Norges Bob Dylan!

Ole Paus er en mann og visekunstner jeg har stor respekt for. Han ble også kristen på "sine gamle dager" ;-)



 

En natt er lagt i ruiner En ny dag er nær Natt blir dag om noen timer

Fortell meg nå hvem du er Det vokser fem penner ut fra hver hånd For mange oppbrudd har gjort meg sånn Så hold meg og se deg om Det er ingenting her å være redd for Jeg sover i min skygge Og ser hva jeg vil Mine øyne har skapt min verden Uten meg er intet til I meg bor en flyktning fra gravlagte år Jeg lar føttene bestemme den veien jeg går Så hold meg og skjul mine sår De er ingenting å være redd for Du sier det er tid til å skilles nå Du ser tårer i alt det du ser Men oppbruddet har vart for lenge Det raker meg ikke mer La alt være glemt og bli hva det er Jeg var likevel alltid en hjemløs her Så hold meg, en ny dag er nær Og den er ingenting å være redd for.



 
Hva er vår egen rolle og vår plass i "Livets store Mysterium"? For Alle har en rolle og en plass!


 


 

 

Si det med Marley

Old pirates, yes, they rob I,
Sold I to the merchant ships,
Minutes after they took I
From the bottomless pit.

But my hand was made strong
By the 'and of the Almighty.
We forward in this generation
Triumphantly.

Won't you help to sing
These songs of freedom?
'Cause all I ever have,
Redemption songs,
Redemption songs.

Emancipate yourself from mental slavery,
None but ourselves can free our minds.
Have no fear for atomic energy,
'Cause none of them can stop the time.
How long shall they kill our prophets,
While we stand aside and look?
Some say it's just a part of it,
We've got to fulfill de book.

Won't you help to sing
These songs of freedom? 
'Cause all I ever have,
Redemption songs,
Redemption songs,
Redemption songs.

 
Det har alltid kostet å Synge sine egne sanger...
 
Bilde: Anita 13 år. Ung og radikal! Det var heller ikke "gratis"....
 


 


 

EN missforståelse kan jeg oppklare!

Selv om jeg nok har blitt årsak til flere. 

 

Jeg Er ikke og har Aldri vert en Fiende av den Norske Kirke! Jeg er også veldig glad i gamle Kirkebygninger uansett kongresjon, som den flotte Katedralen vi har i Stavanger. Innholdet er likevel det Viktigste!



Så jeg Bryr meg om Den Norske Kirke og har aldri hatt noe ønske om å "rive den ned"! På tross av mine mange passive år som skap-kristen på Human-etisk Forbunds medlemsliste! I min familie og de kretser jeg kom fra var det flauere, koster mer, ble møtt med flere fordommer og er mindre populert å vere kristen, katolikk i serdeleshet enn det noen gang var for mine kjere brødre å komme ut som og bli fullt akseptert som homofile, om enn ikke av absolutt alle. Selv leet jeg ikke på et øyenlokk og aksepterte og støttet umiddelbart mine brødre som homofile. So what?! Jeg hadde selv en bitteliten forbigående fundamentalistisk periode i min egen "komme ut av-kristen-skapet-prosess" med behov for å sparke fra og markere Min Egen identitet men har verken vert av de som kjører hatkampanjer mot homofile eller en slik fanatisk Israelsvenn eller "Karismatisk Høyreekstremist-fundametalist a la republikansk konservativ kristen middelklasse i Midtvesten" ("Alle fordommers vugge og mor til alle styggedommer på jorden"?! Paulus kalte Jerusalem det åndelige Sodoma så jeg skyter inn at da må antagelig USA vere det åndelige Babylon så mye "forvrengt kristendom" som kommer derfra!) Derfor har min bror også støttet meg i mitt valg om å bli katolikk! Men det har vert en Lang vei! Jeg turte ikke vedstå meg min kristne tro som har fulgt meg i større og mindre grad hele mitt liv fra så langt tilbake jeg kan huske, før jeg var 25 år gammel og bodde langt borte i en annen by med Kirke på hver mo hvor det var stuereint å vere kristen!

Den Norske Kirke er altså ikke alene om å fylle medlemsregisteret med mennesker av en annen tro enn de bygger på!

Jeg syns heller det er trist at Den Norske Kirke idag så og si gjør Human-Etisk Forbund overflødig,

fordi de selv er de som mest aktivt graver ut grunnen de selv er bygd på ved å Tro mer på Seg selv enn på Gud, og stole mer på Egen Forstand og sviktende dømmekraft enn på Guds Ord og vet ikke forskjell på Den Hellige Ånd og verdens Ånd! Ikke slik at forstand er en dårlig ting. I Den Katolske Kirke innrømmer vi fornuften en Stor plass uten å tape av syne at Guds tanker ikke er menneskers tanker, og at Gud alltid Vet Mer og Best og at Kristus er all Kunnskaps og Visdoms Kilde! Som den gamle Kirkefader Augustin sa: "Den som ikke tror på Hele Evangeliet, men bare en del av det, tror ikke på Evangeliet men på Seg Selv!". De valser rundt, overmodige og trygge. Høster popularitet av å klø folk i ørene. Fører andre vill, og selv er de ikke lenger i den første Sanne, sunne lere. Men Gudsfrykt kjenner de ikke! Og nei, jeg mener ikke Alle, men det er disse som river den Norske Kirke ned, om de som mennesker ellers kan vere aldri så gode og menneskevennlige. For rent Menneskelige kvaliteter og personlighet avhenger Ikke av livssyn!






 

Det hjelper jo ikke om man er aldri så "åpen og inkluderende" om Kirken ikke har noe levende Åndelig substansielt og varige verdier å tilby de som kommer inn, og det heller ikke er Troen de søker. Isteden er det vel sånn at "når murene ligger nede og vaktmennene sover har Fienden fritt leide". Og det er ikke rart det går sånn med en Kirke som har sluttet å lere at Gud har en Fiende!

Jeg syns det er trist å se at Troen synes å vere på vikende front i DNK. Jeg ble tross alt døpt som Guds barn i Den Norske Kirke, og han som døpte meg har nok tyngre stunder over det som har skjedd med hans Kirkesamfunn der han skuer ned fra de salige sferer og har felt flere tårer over sin Kirke enn han har over sitt "bønnebarn" som han bare møtte en gang etter dåpen, fordi ingen i min familie gikk i Kirken uten at det var dåp. bryllup eller gravferd.

Det skal bli godt å ta en prat med ham på tomannshånd en gang i de himmelske boliger! Han var visst en stor, original Personlighet den godeste Per Nilsen ;-)

Idag skammer jeg meg minst av alt av min Tro, uansett hva det koster! Den har jeg måtte kjempe for! Og slik må det vere, jeg tror ikke på "billig Nåde"! Man kan få så mye forbønn at det tyter ut av ørene, men uten egen innsats og vilje kommer man heller ikke av flekken i troslivet. Om noen av mine utallige forbedre har fått bønnesvar, får de takke Gud og gi Ham eren! Min Beste, sterkeste og mest Trofaste forbeder er en nonne. Der snakker man "Fagfolk"! ;-) Jeg har også selv fått mange og sterke bønnesvar, og en trosgave blant mange andre gaver. Bønnesamvirke har jeg også svert god erfaring med. Men ei bønn i Seg Selv monner ikke i det hele tatt uansett om man ber så knokene kvitner. For det er ikke vår bønn men Han vi ber til det kommer an på! Han lar seg heller ikke diktere! Å be bønner som bryter totalt med Guds Ord og vilje kommer man ingen vei med, da kan man like gjerne kaste en slant i Trevi-fontenen og ønske seg en ting. Av de millionene som gjør det er det sikkert noen som helt tilfeldig slumper til å vinne i Lotto.

Jeg har også hatt perioder med tvil, ørkenvandring og mørke netter. Da kjempet jeg og ba om forbønnsstøtte. De hardeste kampene er de vi kjemper alene. Jeg vant! Jeg tror! Og min tro er sterkt nok til å ta gift på, selv om det ikke er noen idè å utfordre skjebnen. Jeg LEVER iallfall mot svert dårlige odds, og det er nok ingen "tilfeldighet". Gud vil visst ha meg tilstede i verden! Så her i gården er autanasi når det røyner på ikke et alternativ! Kunne ikke om jeg Ville! Gud har stengt den døren, så her er det ingen bakdør i livet der det står "Nødutgang". Ingen vei tilbake. Jeg er forberedt på å ta det som kommer uansett hva som skjer, for Gud svikter meg Ikke. Det er så å si "løfter" om motstand, latterliggjørelser, bakvaskelser, forfølgelse og hat fra "verden" knyttet til en slik Tro, så denslags er ingenting å undres over.

Kristne gjennomgår det samme rundt om i hele verden, hvorfor skulle det vere så mye bedre i Norge? Men man er Aldri alene i Guds Rike, selv om det noen ganger kan føles sånn. Det er alltid et samvirke mellom mennesker, Himmel og jord, og det den ene ber om i skjul kan andre nyte godt av og senere skues i det åpenbare, uten at noen andre en forbederne somme tider ser og skjønner sammenhengen ;-) "Verdens barn", de som ikke tror og heller ikke Vil tro, kan aldri forstå det, for de ville ikke trodd det uansett hva vi fortalte dem. Vi skal heller ikke dvele for mye ved hva våre bønner har utrettet, da blir man lett oppblåst og innbilsk. Det er jo ikke Vi, men Gud som gjør det! Og Jeg VET hva min Gud kan gjøre, men de kristne som "begrenser Gud med sin forstand" har ikke tro på Mirakler. Dermed får de heller neppe Se mirakler, og bekrefter med det sin vantro. Men jeg tror med Full visshet at Når Gud vil er Ingenting Umulig, og det sier seg Selv at Han som har skapt Universet og er Utenfor Tid og Rom, men på forunderlig vis også har kommet Inn i Skaperverket, Tid og Rom ikke lar seg begrense av naturlovene. "Den akademiske Tro" er mer Trangsynt enn den selv er klar over! Så mye Galskap og kunnskapsmangel det er i verden trengs det absolutt noen sunne nøkterne intellekter! Kirken trenger dem, de må bare ikke få tro at de har "heile vettet"! Den Hellige Ånd faller like gjerne på den med Lav status som den med fine titler! Om Den Hellige Ånd faller på en med Downs syndrom gjør det imidlertid ikke den Åndssvake til Geni av den grunn! Skjønt Gud er en "luring" og For Den Rene er allting Rent. Gud kan bruke Hvem og Hva det skal vere til å fremme sitt verk! Engang lot han et Esel snakke en mann til vett ;-) Gud har nok Humor! For den som ikke tror er det ren galskap å tro at den historien er Sann, for den som tror setter det ting litt i perspektiv! Og den mannen eselet snakket til vett måtte pent avfinne seg med at det som "ikke går an" og "selvfølgelig er umulig" gikk an, og at Alt er Mulig for Gud. Og det var nok en ganske Ydmykende opplevelse! ;-)

Så bare Gyv på! Min FAR er nemlig sterkere og kan mer enn alle andre fedre og menn tilsammen! ;-) Ellers er jeg verken plaget av "Englesyner" eller himmelske basuner og Røster fra Himlen. Katta mi har heller ikke sagt et ord, selv om hu va så frekk at hu både la seg te å sove oppå Bibelen og drakk opp vievannet mens mor sov! Her i huset treng eg ikkje "barnesikring", men åpenbart en viss "kattesikring"! Jeg har stor respekt både for Guds Ord og sakramentene, og er ikke tilhenger av verken "Bamsedåp" eller "kattedåp". Denslags er for menneskets udødelige sjel! Selv om Kaffe som sådan visstnok engang ble døpt av de Geistlige til å vere "en kristen drikk", ettersom den hadde ord på seg for å vere Fandens drikk, svart som den er. Da så vel ikke de kaffetørste Prestene anna råd ;-) Om det alltid Er så stor velsignelse med den Kirkekaffen om folk deltar først og fremst for å høre og servere det siste sladderet er en annen sak. Men man kan nå ikke ta alle gledene fra folk! ;-)

And I know at rettskrivningen min kunne vert bedre, og at jeg burde tatt bryet med å lese korrektur,men en del av skylden legger jeg på mitt utslitte tastatur og at jeg ikke tar meg selv og min egen blogg så skrekkelig alvorlig. Dessuten har jeg jo lavt utdanningsnivå tross min høye panne og "ekspanderende glupotroner" ;-)  Og jeg tror ikke jeg har så mange lesere heller. Men kanskje nettopp fordi jeg er "et uskolert intellekt" og ikke bundet av noen akademisk disiplin, er min tenkning friere og mer selvstendig enn mange av de skolertes, og jeg tror jeg Kjenner min Gud bedre enn mange teologer. Jeg er edsvoren katolikk og står ved min Kirke og min Kirkes lere, men gjør også mine egne refleksjoner og har mine personlige erfaringer, også i Troslivet. Min tro har "kjøtt og blod på seg" er prøvd og røynt ved levd liv, og er ikke bare en "hodesak"! I tro har jeg erfart, utholdt, Overlevd og tålt det utrolige! Det er ikke lenger mulig å holde min person adskilt fra min tro. Man kan hogge av meg en arm, men troen kan ingen banke ut av meg. Det er ikke lenger mulig for meg å Ikke tro eller falle fra troen! Min tro, meg og mitt liv er i Enhet! Men noen Helgen er jeg ikke, jeg kan fortsatt synde og er langt fra fullkommen! Livet har gjort meg Ydmyk.

Og som skribent er jeg til tider "elendig". Men Jeg har blitt publisert nokså vidt i min fartstid, skjønt noen stor Skribent eller forfatter blir jeg nok aldri og tar jeg ikke heller mål av meg til å bli. Jeg er et Tenkende menneske, og den dagen man ikke kan gi uttrykk for sin frie tanke og tenke den helt ut er en Sorgens dag! Selvfølgelig vil man Ta feil innimellom! Skal man da slutte å tenke og skrive? Skal man ikke bare tenke videre og se om man kanskje klarer å ressonere seg fram til noe bedre? Om ikke andre får så mye ut av det jeg skriver vinner jeg kanskje likevel selv større innsikt og klarhet ved mine tanke og skriveprosesser. Så "vil du vere med så heng på". Skulle eg bare glidd som en stille tåke gjennom livet, tenkt og tenkt, uten å gi et eneste menneske innblikk i ka eg tenke på? For eg tenke mye, så og si Alltid! I min oppvekst holdt eg det meste av det for meg sjøl og skreiv bare litt dikt for skrivebordsskuffen. Dagbok måtte eg bare gi opp for husets "Gestapoledelse",dvs min mor! Men eg hadde en periode flere brevvenner enn jeg kan huske, så der finns nok en god del folk jeg forlengst har glemt som sitter med et brev jeg har skrevet engang. Selv brente jeg og kastet alle mine! Attpåtil "Minneboken", som om man kan fri seg fra fortiden på Den måten!

I Gud samles alle trådene og man ser ting i en større, mer helhetlig sammenheng! Det er ikke noe skille mellom Mitt liv, den verden jeg lever i og "min religion"! Alt får plass i mitt "trosunivers". Vi er Alle inne i Guds verden, enten vi tror på Ham eller ikke! Gud Er Gud uavhengig av vår Tro og våre Gudsbilder! Det er ikke Gud som trenger Menneskene, det er vi som trenger Gud og Guds kjerlighet men da må vi Høre på Ham og Tro Ham! For det er ikke Guds feil at det er så mye Ondt i verden! Det skyldes Fienden og allermest menneskenes onde, egoistiske, selvkloke og dårlige valg. Gud er God! Det er vi som med vår Gudegitte Frie vilje velger å gjøre det onde og lage "helvete på jord" i den tro at "vi vet best selv" og ikke trenger noen Gud eller noen bud! Og ikke nytta det for Gud å gi Bud og Lov heller! Menneskene Kan liksom ikke anna enn å gjøre det som er galt selv når vi vet hva som er godt og hva som er ondt! Og det er DER Jesus kommer avgjørende inn i bildet! Men i "Dnk" er det visst flere teologer som nå vil "frelse seg selv" etter å ha forkastet selve Kjernen i Kristendommen! Lykke til! Man kan godta det eller ikke og rase som Djevelen, men Gud er og blir Gud opphøyet over alt og alle! Han lar seg verken endre eller avskaffe ved sosialdemokratisk flertallsdemokrati, forbud og påbud, henging av Prester, sensur eller brenning av Bibler og Kirker, selv om det nok alt sammen er blant Fandens våte drømmer ;-) En av de tingene Jesus sa før han steg opp til Himmelen var: "Når jeg kommer tilbake, mon jeg da finner Troen på jorden?". Selv om all tro ble revet vekk og utryddet fra jorden, er Gud like fullt Gud, og vi Tror Jesus kommer tilbake, så sant vi Er Kristne!

Eg kan visst som person heller ikke unngå å ryke uklar med Makta og de Høye Herrer fra tid til annen. Da gjelder det å ver "på rette sida", så de Høye Herrene eg ryker uklar med får helst se te at de ikke er på kollisjonskurs med Gud. For da er denne småjenta her "on the winning team" uavhengig av verdslig makt og posisjon! Eg e ikke "verdens sterkeste jente", er ikke usårlig og har mange svakheter, men om man med urett kødde med meg, kan selv den sterkeste gå på en smell han ikke kommer over fordi han med det la seg ut med Sjefen over alle Sjefer! "Den Syke Satan" er det ikke synd på unasett hvordan han skaper seg og hvor mange selvmedlidende krokodilletårer han presser ut. Så ta ikke feil!

Jeg elsker Sannhet, også når den taler mot egen fortreffelighet, og det den avdekker slett ikke er så kjekt å se. Noen er fulle av løgn og selvbedrag og noen tror de kan sno og lyve seg unna hva det skal vere, og kan vere så flinke at de lenge lurer de fleste trill rundt! Men hvis de prøver seg mot Den Hellige Ånd kan de risikere å dette død om, så det vil jeg ikke anbefale!

Vi lever i "the time of revalation" hvor det som har vert skjult avdekkes, derfor kommer det den ene avsløringen etter den andre også der man minst hadde ønsket å se det. Ingen som har ondt å skjule og hele svineflokker på skogen skal føle seg for trygge og vere for selvsikre! Og man gjør klokt i å vite hvor man selv står og ta høyde for det meste.

Jeg lider ikke av mørkeredsel, men de som skjuler ondt i mørket bør naturlig nok frykte Lyset. 

Enhver skal spørre seg selv om man tåler at ens eget liv blir belyst, om man kan tåle det om alle fikk vite alt! Hvis svaret er Nei er det på tide man selv konfronterer og tar et oppgjør med de sidene ved seg selv og sitt eget liv. Før andre kommer en i forkjøpet!

Jeg er i den heldige situasjon at jeg i så måte har lite å vere redd for! Det er Ingenting i Mitt liv og mine indre rom, jeg ikke orker å vedstå meg eller ikke kan svare for. Slå den du! Alt er ikke like "pent" i mitt liv heller, men jeg er ikke en av dem som skjuler min egen skam ved å stemple og skylde på andre. De er det nok av også i "fromme kristne kretser" og Gud liker dem ikke!

De som har noen "skampletter" som ligger åpent i syna for alle skal man ikke vere så redde for. Det er de verste synderne som Virkelig har ondt på samvittigheten som skjuler seg best! Det som skjer i det åpne rom for alles øyne og man snakker åpent om er det ikke så farlig med. Det er når det Virkelig er fare på ferde at ting ikke er åpenbart og ikke snakkes åpent om. DA er det grunn til mistanke! Folk som ikke har Ondt i sinne behøver ikke å skjule seg! Det er Verre med det folk Ikke vil vedstå seg! Eg har aldri vert den som reker rundt i mørket på overlagt misgjerning ingen må få snusen i og latt som eg va bedre enn eg te enkver tid var! Det skal eg iallfall ha!

Hva "bad boys" angår holder jeg også en knapp på storsyndere som innrømmer og ikke skjuler det faktum at de Er big bad boys! Da er det mer stakkarslig med de som sitter i mørket og forlyster seg med andres synder, samtidig som de skylder på og ikke kan få svarmalt nok de de ser på! Hva hadde voyøren vert uten eksihibsjonister! Og så har man selvfølgelig alle de nysgjerrige skuelystne sladrekjerringene med sensasjonslyst, som lar sine egne dørgende kjedelige liv gå ut over andre! Uten folk som meg hadde de nok dødd av kjedsommelighet!

Jeg har slutta å bry meg! Hvis naboen får noe ut av å spinne opp fantasier om orgier i mitt hellige katolske hjem fordi det renner så mange mannfolk på dørene mine, unner jeg henne det. Selv er jeg i mitt åttende år som sølibater og jeg har i realtieten ikke hatt en eneste "sprekk"! Jeg har imidlertid endel mannlige VENNER og innimellom også en prest eller to eller tre på middagsbesøk. Mer "mystisk" er det ikke! Jeg er ikke den rette til å dømme folk med frodig fantasi, men det er nå engang forskjell på fantasi og Virkelighet! Noen ganger kan det bli for mye selv for den beste og mest realitetsorienterte så man fristes til å forveksle det ene med det andre.

De Fleste Mennesker, Er tross alt bare mennesker! Har ikke møtt mange mennesker som Ikke er det! ;-)

DET VIKTIGSTE I ALT SOM BERER NAVNET (KRISTEN) KIRKE ER VERKEN DE KULTURELLE INNSLAGENE, KIRKEBYGGETS PRAKT, ORGELETS BESKAFFENHET ELLER DET SOSIALE FELLESSKAPET. DET ER AV ÅNDELIG KARAKTER OG TRO! OG DEN VIKTIGSTE PERSONEN I KIRKEN ER VERKEN DEN STORE TEOLOG OG LERER, PRESTEN, BISKOPEN- ELLER FOR DEN DEL PAVEN! DEN ALLER VIKTIGSTE OG SENTRUM I EN SANN KIRKE ER KRISTUS! KIRKEN ER DET STEDET MAN SKAL SØKE GUD OG BE, HØRE GUDS ORD, SYNGE ÅNDELIGE SANGER TIL OPPBYGGELSE FOR TROEN OG FÅ DEL I SAKRAMENTENE SOM KIRKEN ER SATT TIL Å FORVALTE SOM GUDS ORDNING! ALT ANNET SEKUNDERT! EN KIRKE ER IKKE "ET FOLKELIG UNDERHOLDNIGSSIRKUS I VERDENS ÅND"! DA HAR MAN UTVANNET BEGREPET "KIRKE"! UTEN TROEN ER "EN KIRKE" BARE ET ARKITEKTONISK BYGGVERK, SELV OM DET JO "SITTER MYE TRO I VEGGENE" I GAMLE KATEDRALER FOR DEN SOM KAN MERKE SLIKT! MEN SELV EN GAMMEL KATEDRAL KAN MED TIDEN OMGJØRES TIL "SEKULERT MUSEUM OG SAMFUNNSHUS" HVOR DEN RELIGIØSE RAMMEN BLOT TJENER SOM STEMNINGSSKAPENDE "HØYTIDSPYNT"! DET ER JO "SÅ KOSELIG MED LITT GUD OG SÅNT I JULA" ;-)

SNAKKA MED EN BEKJENT SOM KOM FRA EN GOSPELKONSERT I DNK, SOM SA AT HAN ELSKET GOSPELKONSERTER, SÅ LENGE DE IKKE BEGYNTE MED DET JESUSSNAKKET ETTERPÅ, FOR DA GIKK HAN! EN ANNEN SOM SYNS DET ER GANSKE OK MED DE MIDDAGENE I ST.PETRI NÅR DE BARE LAR HAM SLIPPE Å HØRE NOEN SNAKKE OM GUD, FOR DET SYNS HAN "ØDELEGGER ALT" :-) Men om selv Prestene syns det er kjedelig og meningsløst å sitte en heil kveld i ei flott gammel Kirke og be, fordi det er så lite folk og "skjer" så lite, kan man neppe vente meir av mengiheten ;-) At det så er vondt for en Gammel pensjonert misjonsprest når de få som Finner mening i det, er anderledes troende av ymse slag og nesten ingen protestanter. Katolikker er nå iallfall kristne! Verre med de som drev hinduistisk bønn og yoga i Domkirken ;-) Min feil er det IKKE! Men det er vel kanskje helt i tidens ånd og manges ønske at "Folkekirkens bygg blir mer flerbruksrom for alle slags troende og ikke troende"? "Vi kan jo ikke legge ned Kirka fordi folk ikke Tror, ikke syns Gud er Nok og vil ha underholdning" synes å vere tanken? Tror heller de burde spørre seg Hvorfor folk Ikke tror og tar troen på alvor, og helst bare vil ha kultur. spørre seg hvorfor det er slik, og begynne å jobbe i Den enden? For "alternativbevegelsen" har vunnet terreng, og i Den Katolske Kirke og Frimenigheter av så ymse slag, som i mer og mindre sunne og "rettroende varianter" holder fast på Bibelen som autoritet, blomster Troen som bare det!

Hva ville Luther sagt? Han som var Så glad i Bibelen, skjønt han selv mente å ha Fanden tett på da han oversatte den i rekordfart....

ISTEDEN FOR Å ANNONSERE FLERE "THOMASMESSER FOR TVILERE" OG ULIKE "LOKKETILBUD", HVA OM DE PRØVDE Å HOLDE EN OG ANNEN "KRISTUSMESSE FOR TROENDE"?

De er dog ikke alltid så heldige med Misjonen i lekmannssirkler heller. Finns noen i sentrum som lager mat til rumenerne og andre trengende et par dager i uken. Snakka med en tidligere venn som pleier å gå der. Han syns det var ganske OK men var temmelig lei av de jentene som på liv og død så gjerne ville legge hendene på skulderen hans og BE for ham! Han lo litt og sa han mest hadde lyst å be de om å legge hånden sin i skrittet hans mens de ba! MEN MATEN VAR GOD OG JENTE VAR FINE! ;-)

Noen må gjerne tro at de selv er Gud og at de kan styre kontrollere, dominere og herske over alle andre som om om de var en slags Ubermenschen. Dem om det og utålelig for de de herser med! En dag vil de uansett finne ut at Gud er GUD alene! Og Han kan de aldri styre og temme og putte i lomma! Noen kunne virkelig trengt litt Clerasil for sitt oppsvulmede Ego så hevelsen går ned før byllen brister!

Stolte mennesker får kjørt seg mot Gud! Da er det bedre å La seg kjøre FOR Gud og be ham Klakke en litt ned om man blir for kjepphøy! For hovmod står for fall. Og snørrhovne mennesker går ofte skikkelig på trynet! De mest oppskutte og Selvhøytidelige "Mullahene" BØR flere kvinner løfte med et smil og gi et glass Nyco mot oppblåsthet og surmaga gass! Jeg skriver generelt og ikke om enkeltindivider i dette innlegget, men om noen føler seg Truffet får de gjerne ta det til seg. De eneste spesifike enkeltmenneskene som omtales i dette innlegget er omtalt ved navn, slektskap eller relasjonsforhold. Så nysgjerrige "kjerringer" som gransker teksten for å "finne ut nøyaktig hvem det er jeg snakker om" kommer ikke i mål!

Som kristen passiv eks-human-etiker og "skap-troende-kristen" må jeg ellers si at jeg kunne ønske meg HEF`s medlemsblad "Humanist" i løssalg. Jeg hadde stort utbytte av det og ser betydningen også av religionskritiske innvendinger, opplysning og krefter som blot taler "menneskenes sak" om man tilstreber en helhetlig, nyansert virkelighetsforståelse som åndsmennesker.

ALLE er strengt tatt behøvd, også Judas. Ingen er blitt til uten grunn, alle er ønsket og villet av Gud alt fra de blir dannet i mors liv. Alt må skje om Boken skal oppfylles, både ondt og godt. Det er konsekvensen av å ha ett av kunnskapens tre. De mørke fargene er like nødvendig som de lyse for at mønsteret i veven skal tre tydelig frem. Den vise takker derfor ikke Gud bare for medgang men også for motgang og prøvelser. Gud har hele oversikten og alle tråder samles i Kristus. En dag er det ute med det onde, og ondt og godt, lys og mørke, helt og evig adskilt. Da gjelder det å vere på den rette siden! Så man bør ikke glemme hvor man står og bli for overmodig, selvklok, egenrettferdig og trygg! 

Det er ikke alltid det hjelper å spørre hvorfor og si "ja, men..." for det er ikke alt som er gitt det forskende intellekt og den menneskelige forstand å forstå. Gud alene vet Alt og kjenner alle hjerters beveggrunner og alle tings årsak og konsekvenser, derfor er han også den enste som ved Sønnen kan dømme rettferdig. Men heller ikke Sønnen vet Alt, bare Faderen, og Han åpenbarer det ved sin Ånd, Sannhetens Ånd, når og for den Han vil. Noe er fastlagt på forhånd og derfor Profetert, men det meste som skjer i verden er avhengig av og påvirkes av menneskenes egne valg, gode eller dårlige, og med det avgjøres det enkelte menneskes skjebne! Det er når vi bøyer Vår vilje inn under Guds vilje de største ting skjer og vi oppfyller og fullender våre livs hensikt, enten vi ser den selv eller ikke! Nå ser vi som i en gåte og et bulkete tåkete speil, men en dag skal vi se ting klart, rett ut slik de er og kjenne hele sannheten, så sant vi tilhører og tror på Kristus. I Ham og ved Ham alene har vi vår fullendelse, blir vi Hele, slik Guds tanke for oss er, fullkomment hellige og rene. Det er "for mye for verden å tro på" ;-) Dem om det!

Bibelen er absolutt ikke "for katten"! Mange vise har gått seg vill, og mange dårer har tørna fullstendig av det som står der. For alt vi vet er den siste boken i Bibelen, Johannes Åpenbaring, skrevet under et psykotisk sammenbrudd av en hardt prøvet forfulgt apostel, som hadde opplevd både det ene og det andre. Tåketale og skjulte budskap som er lukket for de fleste av oss. Men selv om den skulle vere ført i pennen i en grensetilstand kan den likevel romme mer åndelig innsikt enn både det nøkterne akademiske intellekt og "folk flest" er istand til å fatte. 

Og den som tror "Vår Herres pedagogikk" er noen liberal Søndagsskole har enten ikke syndet større, eller så Kjenner de ikke Gud!

Men han tenker ALLTID på "barnets beste". Og de av Guds barn som ikke vil vite av tukt og tilrettevisning til Livet av Gud sin Far, er nok neppe de "barna" han elsker mest! Likeså er de som treller under Loven uten Ånden under en Annen Tuktmester! Det er tukt til Nåde. Andre vender imidlertid Nåden til skamløshet og lovløshet, og det er heller ikke noe Gud setter så stor pris på. Men Gud viser de han elsker på vei, og driver oss til Omvendelse med sin Godhet! Gud er GOD men ikke noen dumsnill gammel "sosialdemokratisk Bestfar". Gud gjør oss Aldri noen "Bjørnetjeneste". Lovløs Snillisme i huamismenes og nestekjerlighetens hensikt er misforstått godhet, som ikke egentlig er til gang og oppbyggelse for "barna"! Også Guds barn har Godt av grenser og noen plikter og krav på det religiøse området. Derfra til hardhjerta uempatisk og fordømmende "Kadaverdisiplin" med Djevelfrykt og Helvetesangst og trusler går det imidlertid en annen lang og misforstått vei. Også veien til Helvete Kan vere "brolagt med gode intensjoner". Og den som "tukter sine barn" FOR hard vekker bare opprør, motstand og bitterhet. Så denne "Tante Sofien" bør nok også passe seg litt ;-) De som Kjenner meg vet dog at jeg verken er ond eller serlig hardhjerta eller "narrow and singleminded", skjønt "Fantomet er hard mot de harde i rettferdighetens navn". Og skjønt JEG ikke er "riktig frisk" ;-) Punktum.

Men da tar "Skribenten" kveld ;-) Rodd nok for idag! "Lallabåten venter!" ;-)



 

Agronomens Visdom ;-)

Alle verer kan fra naturens side gjøre den samme jobben, men det er ikke alle man bør velge til avl. Da velger man de som gir mest ull og kjøtt med riktig fettfordeling og denslags og gløtter litt på stamtavla og ser til at det er litt genetisk spredning ute og går. Det er best å gå litt lenger enn te nabogården og hente ny ver, om begge gårdan har dreve med sau i generasjona og bytta seg imellom. For man vil jo helst ha friske sunne lam som gir god avkastning, og ikke lam med to hau og fem føtter ;-)

Om man derimot vil ha en ver bare som "kjeledyr", en man kan leve sammen med i gode og onde dager, og ikke kun til påsett, bør man velge en snill og koselig ver, som er stuerein! Se godt etter om han har et oppsyn man kan tåle å møte i badespeilet kver morra år ut og år inn. Og ikke velge en som e så vrien, lunefull og humørsyk at man aldri veit når man får seg en springskalle, så sant man foretrekker fred i heimen! Og heller ikke så gra og ram at han ikke klare å holde seg heime, men rek rundt i nabolaget på nettene og breke og legg igjen visittkortet sitt overalt, eller lar det gå ut over møblan! (Bare å kastrere? Ikke på vilkår! Da kan man like gjerne velge seg ei søye! Det handle bare om å finne rette veren, og stelle godt med han) Men har han alt for sere matvaner kan det vel også bli litt slitsomt i lengden...Og så må han "for Guds skyld" (siden jeg helst vil ha Gud med i alle blogginnleggene mine) ikke ha et for fårete smil!

Ellers er no saua ganske ålreite dyr sånn generelt. Noen unntak vil det alltid vere, og enkelte sauer er mer ålreite enn andre ;-)

De vanskelige kan man koke suppe på, men tilårskomne inngarva, rame graverer som ikke tenke på eller kan nåkka anna enn å pare seg, og har gjort avlsarbeidet de blei holdt for duger ikke til suppe engang. Det kjøttet ekje godt og de ekje te å ha i hus heller! Så de er det bare til å slakte og kassere ;-)

Naturens lov er hard!



 

Noen ganger føler jeg meg litt som Jesus!

"Uten sammenligning forøvrig" ;-)

"HUN VET FOR MEGET! LA OSS SVARTMALE HENNE SÅ INGEN TROR PÅ HENNE. LA OSS RYDDE HENNE AV VEIEN SÅ HUN IKKE SETTER OSS I ET DÅRLIG LYS!"

For de kalkede graver har alltid Sannhet vert "en folkefiende". Og mange vil heller ha det som klør godt i øret enn en ubehaglig Sannhet. 

Gud liker også erlige syndere, bedre enn skinnhellige fromme som gjerne peker ut andre syndere, men skjuler sitt eget. Gud liker fremfor alt når vi anstrenger oss for å leve slik vi bør og gjøre det som er rett og godt, våge fromme fortsett, og selv om vi faller innimellom ikke gir etter, men reiser oss og holder frem og ut mot Målet, om det så fører oss til verdens ende, og uansett hva som vederfares av medgang og motgang holder fast på og bekjenner troen. Det er mye i mitt liv å skamme seg over om jeg skulle sitte å se tilbake på gamle, for lengst oppgjorte synder jeg har vendt om fra, men Troen skammer jeg meg ikke over. Jeg ber bare at jeg som berer kristennavnet ikke må gjøre skam på Troen! Jesus har uansett båret all skam! Og skam kan vere en veileder til god samvittighet om den isteden for å tynge oss ned og hindre vekst, driver oss til omvendelse!

"Verden" vil imidlertid ikke høre et ord om Synd. Som Leonard Cohen sang i den lille "festen er øyeblikk over"-visa: "When they said: Repent! Repent! I wonder what they meant." For verden er ordet om Korset fortsatt dårskap, og slik vil det vere til Han kommer igjen og fjerner all tvil og forvirring. Derom er jeg ikke i tvil!

Og hvorfor i all verden er det idag ingen som tør snakke om god moral og denslags, uten at det må ha negativ ordklang? Når umoralen og løgnen er normalisert og allmenn tror man det er slik det skal vere, og Nåde den som prøver å pirke på Det med noen moralsk pekefinger. Selv med egne moralske brister og svakheter, kan man like vel forfekte og etterstrebe God Moral. Det er verken den kristne, katolske Tro eller den gode moral det er noe i veien med, selv om vi har defekter feil å jobbe med underveis mot Målet. Jeg tror ikke på "billig nåde" og at det bare er å "dra Jesus-kortet" så er alt greit slik noen lerer. Jeg tror heller ikke synden opphørte å vere synd da Jesus døde på grunn av den i vårt sted, så vi skal kunne fris fra den. Men ingen kan si seg å vere "frelst" før man har nådd frem til fullendelsen og er evig renset og adskilt fra alt som er syndig, urent og ondt- i en selv og utenfor en selv". Så lenge vi er i verden er vi i kamp og under forberedelser som ideelt sett fører til Helliggjørelse, og da er det indre og forholdet til Gud viktigere enn hvilke størrelse man er i verden. Og da må man tåle litt!

Min Herre snekra de opp på et kors, så da kan vel ikke akkurat lille meg vente den helt store applausen. Katolikk attpåtil! "Å fysj og fy!" Å vere katolikk i Norge i dag er ikke akkurat oppskriften på "hipster-populariet" ;-) Men vi får Prøve å ikke gjøre oss for upopulere. Det bør ikke vere et kristent mål i livet å bli hatet og mislikt av flest mulig ;-) Jeg har Mye å lere av vår Pave Frans, men Jesus får uansett siste ordet og er og blir min Høyeste autoriet over alle autoriteter han har satt meg under. Siden jeg ikke har noen egen mann til å "vere mitt hode" og veilede meg i åndelige spørsmål, er jeg desto mer avhengig av Guds Nåde ved Den Hellige Ånd. For selv om hodet mitt duger i massevis til både det ene og det andre, er det i seg selv bare et lite skrøpelig hode som under påtrykk av verdens ondskap, som menneskehoder flest, kan miste sin forstand. Den menneskelige forstand skal man aldri sette for stor lit til! Det trenger man bare se på verden for å skjønne! Guds Ord er imidlertid ikke kommet fra den menneskelige hjerne, men har dog gått gjennom den menneskelige forstand, og altså ikke "ført i pennen i ferdig En-boksformat av Gud selv". Derfor er katolikker ikke fundamentalister og den gode fornuft og vitenskap står sterkt i vår leir! Det er også en vesentlig del av katolikker som ikke er "en sånn mørkekvinne som meg", så ikke skyt på Kirken min for det! "Den lutherske frimodighet" som også denne konvertitten er misfarget av, har det med å dra ting langt over i dårskap og skamløshet. Tro meg! Jeg skammer meg! Takker Gud for Den Katolske Kirkes fortsatte tilstedeverelse i Norge og at Gud hjalp meg finne veien "hjem", siden jeg dessverre ikke var så heldig å vokse opp i en god, Gudfryktig katolsk mønsterfamilie. Der har jeg et handicap! Men kanskje også et fortrinn foran noen "kulturkatolikker"? Jesus ser uansett tvers igjennom ytre former og skikker, og legger ikke vekt på hvem som har høyest og lavest sosial status. Han ser rett gjennom det ytre, inn i hjertet, hele livet, inn på beinet! Og det Han ser Der er viktigere enn hvordan det ser ut på utsiden for menneskers blikk og aktelse eller forakt. Noen ganger er "håret i suppa" veslejenta til Gud, som Han er SÅ glad i! Jeg vet det! Og for noen er det nesten ikke til å tåle! Men Gud Fader "kødder" man liksom ikke med, selv om Fanden aldri bøyer seg. Når han skjønte han ikke hadde nubb på direkten, pilte han vekk med halen mellom beina stadig på jakt etter en innfallsport for angrep ved hjelp av sine mer unnselige fluer som ikke alltid er så lett å få øye på uten gaven til å skjelne mellom ånder. Men desto hardere og mer farefull ferden er, jo bedre utruster Gud Pilegrimen. For Han vil ha meg i Mål, og jeg har litt jobb å gjøre her nede også. Jeg er ikke her i verden "bare for gøy"!

Jeg tror på den Absolutte, objektive Sannhet, som Jesus i Faderen alene besitter i helhet og full innsikt, men deler av med oss gjennom de ord Han har talt til profetene og apostlene, hvis lere er føyd sammen i Bibelen av Kirken, etter nitid arbeid, studier og bønn. For Gud deler også med sine direkte og åpenbarer sannheter ved Den Hellige Ånd. Ikke bare til apostler og geistlige, men like ned til den minste som tror og ber. Det er Sannhetens Ånd, som står i motsetning til Verdens Ånd som ikke er av Gud men av Den Onde Løgneren, bedrageren, illusjonisten. tyven, morderen, Han som ødelegger alt og vil legge alt i det onde, forderve det og gjøre det urent. Men som kristne er vi Kalt til Hellighet, og kan ikke leve godt med egne synder, så sant Guds Ånd bor i oss, og vi ikke lar oss drive av og beruse av det som er i verden, egoisme og begjer. Gud er ingen "gledesdreper". Jeg har bare sett og til overmål smertelig erfart at Synden er Ond, selv om det er lett å la seg bedra av at "den smaker søtt" til å begynne med. Til sist smaker den død og fordervelse! De skinnhellige burde vere mer opptatt av å berge Sjelen sin enn skinnet sitt!

Og hva nå sånne halvgale intellektuelle åndspygmeer som meg måtte raske sammen av tanker på bloggen sin i sene nattetimer, er da vel heller ikke så mye å hyle om???

Lytt heller litt mer til Han her:



 

Og til Jesus! Jesus var like fullt ikke Bare "mild og snill" og forkynte ikke at "alt er greit og de syndene skal dere ikke ta så alvorlig"! Han tok de så alvorlig at han døde av de!

Noen har så store Ego og sånn klokketro på eget vett, at Bibelen liksom bare blir en liten pocketbok de lett kan knekke og skalte og valte som de vil med, og Gud Selv gjør de så liten at de nermest tror de kan stikke ham i lommen, som var det Gud som var inne i deres univers og ikke de som i likhet med oss alle er inne i Den Store Guds Univers. Jeg er forundret over at attpåtil Prester somme tider ser ut til å holde seg selv for en mer Faktisk og virkelig størrelse enn Gud! Hvordan kan man vere Prest for Gud om man er sikrere i sin tro på SEG SELV enn i troen på Gud...? Jammen heller ikke rart at endel muslimer som kikker seg rundt i vårt "kristne land" lurer på hva det er Vi tror på? Gud har da aldri vert lovløshetens Gud! Muslimene gjentar og gjentar at Gud er Stor! Og det Er han, men noen prøver å skape Gud om i menneskets bilde, så de kan leve bekvemt og gjøre som de lyster, DET er dårskap selv med den beste menneskelige forstand! Når lovløshet og umoral overtar under dekke av "frihet og livsglede" får vi et Kaldere samfunn!). Men det er heller ikke Loviske, fundamentalistiske Imamer med stein i hånd dette landet trenger! Det er ikke Guds vilje at vi skal drepe andre syndere, for vi har alle syndet, og den som vil renske ut synden ved å drepe syndere begår selv en alvorlig synd ved det! Men når Gudsfrykten blir borte, troen er på vikende front, menneskene vender seg bort fra Gud og gjør som de selv lyster, og mennesket regelrett Sloss mot Gud, må man ikke bli overrasket av om det straffer seg. For menneskene kan aldri Vinne over eller diktere og styre Gud. Så lenge Gud bare er "en fjern Gud og en vag hodeforestilling om noe man håper kanskje er sant, vinner man heller ingen for Gud. Uten tro er man en kraftløs kristen og forkynnelsen blir uten frukt, men heller ikke den sterkeste tro er virksom uten i kjerlighet. Og hykleri skal vi sky! Hva Gud Vet, er viktigere enn "hva folk tror" og all verdens ytre fromhet og kultur. Uten indre åndelig liv, tro, en Gudsrelasjon og indivduell bønn er "det kristne liv" bare et tomt skall uansett hvor flott og fromt det ser ut på utsiden. Hvis man syns det er kjedelig og meningsløst å tilbringe alenetid med Gud enten det er i en stille kirke eller i hjemmets lønnekammer har man "et problem" som kristen, om man så er Biskop av religiøs rang, og berer navn av å vere "en vellykket kristen"!

Her er noen ord til sist som går for å vere en del av en av Vår Herres egne Prekener (neppe så mange moderne liberalteologer som kan gjøre det bedre og sannere, selv om enkelte synes å tro det selv, og at Deres forstand er "noen hakk over Bibelens Visdom"! Men Gud får nok "siste ord".

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette burde gjøres, og det andre ikke forsømmes. Blinde veiledere! Dere avsiler myggen, men sluker kamelen! Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. Du blinde fariseer! Rens først begeret og fatet innvendig, så at også det utvendige blir rent! Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. Slik synes også dere i det ytre rettferdige for folk, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet. 

Vår vakre verden

Vi lever i en verden hvor folk kan tåle og tro på det aller meste bortsett fra SANNHETEN! Fordi det er så viktig å ha "et godt selvbilde" at hver den som knuser avgudsbildet skaper lynsjestemning.

 

Ja, ja. De lynsjet da også min Herre! Og noen er mer utsatt enn andre. Det er mitt kors i livet!

Og enda er det mange søvnige bevisstløse kristne som ikke skjønner at Verdens Ånd og Guds ånd er to fundamentalt forskjellige åndskrefter. De djevelen hater aller mest er de som har våknet opp av rusen og skjønt det. Verdens barn og verdslige kristne klarer seg utmerket for verden elsker sitt eget og de er ingen stor trussel mot verdens Fyrste. 

Men takk at Gud ser til små og skadde får som meg! Ellers hadde det forlengst vert ute med meg! For jeg har terga djevelen. Men uansett hvor ille det måtte bli vet jeg at Gud er sterkest og bare God!




 

 

SNUSFORNUFT

Eller SUNT BONDEVETT. Vi har alle noe å lere. Og noen ganger trenger vi alle bare litt fornøyelse, underholdning, barnlig humor, rosa sukkerspinn og kanskje en dott bomull i ørene? Det er "sunt, godt og naturlig" :-) FOR AV OG TIL "VANSMEKTER MAN PÅ EN ØDE Ø ETTER TO DAGER UTEN SNUS".

Kjekk jente dette:





PIPPI "UTAN SNUS" (Blot til lyst):


Astrid Lindgren kunne sine ting, og har med sitt forfatterskap tilført verden vesentlig større verdier enn jeg noen gang vil ha å tilføre som Skribent. Men jeg sier fortsatt med Emil i Lønneberget:

"DØD ÖVER SMÅLANDS HUSARAR!" ;-)

Betydningen av Nyansering



Av og til får selv "den mest fundamentalistiske kjernesosialist", som står stødigst i grunnverdiene "Frihet, Likhet, Brorskap", Menneskeverd, Menneskerettigheter, åpenhet, rettferdighet, ytringsfrihet og demokrati så harde slag i ansiktet "blant Kamerater", at man desillusjonert forlater leiren der klimaet var så dårlig, med knuste "Gudebilder". Skjønt de personlige idealene like fullt ikke tumler over ende. Man bare får et annet, friere og mer troløst forholdt til partipolitikk og politisk verdiakse. Så ved siste lokalvalg, stemte "den en gang så røde fare" ,likeså godt Venstre! Og det, i tillegg til spesielt stor tiltro til deres Lokaleder Torbjørnsen, nettopp på basis av "mine sosialistiske kjerneverdier, sosial humanistisk profil og Menneskesyn".Det er jeg slett ikke alene om som "klimaflyktning" fra Stavanger Arbeiderparti! ;-) Torbjørnsen eren dyktig, rutinert politiker med et syn for helheten, som bunner i nerhet til "bakken" og god kjennskap til de høyst ulike sidene ved lokalsamfunnet vi lever i. Dertil er han personlig et stødig, sivilisert og omgjengelig menneske, som verken hyler opp om netthets pga ei småjente som aldri har gått på kurs i Media-strategi og debatteknikk gir ham noen "bitende humoristiske, opposisjonelle sleivspark" i sosiale media, eller mobiliserer en hel junta og maktapparat til personlig skitten krigføring mot enkeltindivider. Han legger seg i liten grad for hissig ut mot sine meningsmotstandere, og som leder tviler jeg sterkt på at han krever blind lydighet og lojalitet fra sine "undersåtter", og behandler heller ikke andre som "sine undersåtter"! Godt "de sårede sjeler" etter alt tullet i Stavanger AP, har sentrum å krype til! Siden Islamfobien synes å vere sterkere i Stavanger AP enn på Høyresiden, tatt i betraktning hva Summer Ejaz måtte gjennomgå blant "de åpne og tolerante hvor alle skal med". valgte jeg å melde meg ut av partiet! 

Følte meg som statist i Alexis Dynasti! Det eneste jeg har lert av henne, som menigmann og flue på veggen i AP`s kvinnenettverk, er "betydningen av å vere iført matchende skjerf om man vil vinne massene" ;-) Uavhengig av hvilke nyanser av rødt det er "på skjerfet folk har på seg" hefter min lojalitet heller ved Gode Kamerater som Ståle Knutsen! Han sparte oss iallfall for tåredryppende Hysteriske oppslag på Forsiden av RA av typen "Skrekkøgla ville knuse kneskålene min og spise meg" i håp om å vekke sympati, etter en av de mange useriøse hissige kommentarene og ordskiftene som fant sted på den tiden! Gi oss heller ei Bra, solid arbeiderklassedame som Eirin Kristin Sund på toppen! I Rogaland er det alt for mange tandre sjeler som verken kan si eller tåler å høre det som blir sagt med mindre det pakkes inn i silkepapir og serveres forsiktig på skrå. Men det er ikke nødvendig å la det hagle med bannskap og skjellsord heller slik normalen er der jeg kommer fra. Der kan man kalle en politimann for en "hestkuk" uten å bli bøtelagt! Der tar ikke folk så lett på vei for litt verbalt krutt og "bad jokes". Vi flire heller og syns "ho slagkraftige Hanna va God", den gangen for lenge siden da SV fortsatt hadde realpolitikere og ikke kun bestod av pubertale idealister med dun på haka! Hanna kvannmo var jaggu meg et mer solid mannfolk enn dem. Hun hadde antagelig bedre skjeggvekst enn enkelte av dem også, og hadde bare knipsa Jan Thomas bort med en kommentar som fikk ham til å miste terningene  og konsentrert seg om realpolitikken. Hun var ikke serlig opptatt av "matchende skjerf" og takk Gud for det ;-) Fargeanalysene til Fruene fra Egenes har lite med politikk å gjøre enten de er "Vår","Sommer","Vinter" eller "Høst". For selve politikkens del er slikt revnende likegyldig. Fint om endel politikere kan Jobbe litt hardere og vere mindre opptatt av tullete mediafokus og å "ta seg godt ut". Folks politikerforakt hadde antagelig vert mindre om de brukte mer tid på selve politikken og snakket mer om realpolitikk og hva de faktisk driver med og vil, heller enn å leie inn flere mediarådgivere og stylister, og sluttet å snakke mer om hva "de andre gjør feil" enn om sin egen politikk. Realpolitiske mål! Ikke valgflesk de selv vet aldri kan gjennomføres! Eller ridning på ideologiske kjepphester med skylapper for at det kan vere flere sider ved saken selv om tanken er god. Mens jeg enda bodde i nord, og før jeg (i noen grad) ble omsosialisert til et mildere klima i den urbane sivilisasjon var Hanna Kvanmo "Min mann". Selv om jeg også hadde en ørliten brennende pubertal ideologisk dans med "Gilbert&de blodtørstige kommunistene i indre Troms" ;-)

"Kian" , var også "min mann" så lenge han var Stavanger Arbeiderpartis Topp-Mann og Syvende Far i huset. en dag overlot Den Kapteinen roret til noen andre, og en del av det beste mest erfarne mannskapet ble bytta ut med sånne man mente var "yngre og bedre": "Derfra gikk det nedover med Stavanger AP". Men den Ene mannens arbeid for fred og rettferdighet fortsetter! Og politikere som ikke ser den signifikante betydningen Religiøst Dialogarbeid har i fredens tjeneste i vår tid, og hvordan det griper direkte inn i verdens politiske virkelighet er Dumme! (Noe annet er En kollisjon i den syvende himmel", helt Uten noe snusk i sakrestiet. Der fikk Fienden lite å meske seg med! Imaginere svin på skogen er ikke skattepliktige! Men "kvinnelig hysteri" burde aldri vert avskaffet som diagnose. Som katolsk sølibater på 7ende året har jeg iallfall en unnskyldning! Vi har friske Prester med manndomskraft så det rekker som står i det livet ut, men katolske "nonner" får bare styre unna den gamle, sjarmerende Luther, Iht kirkehistorien, for da blir man enten reformert eller fristet til å svikte sitt kyskhetsfortsett ;-) Noen ganger har man bare seg selv å takke, skjønt katolikker i likhet med selveste Martin Luther, også tar høyde for en djevel med i spillet. Kjekt er det Ikke! Og vi katolikker "må for Guds skyld ikke vere frommere enn andre, så de gnir de seg i hendene og fryder seg om en av oss faller. Da er vi "verre enn alle til sammen"!

I politikken må man kunne skille mellom Sak og Person. Men "i dårlige tider" er når det kommer til stykket "Gode folk" vel så viktig som Partitilhørighet og fargenyanser. MENNESKER, FOLK, FORHOLDENE FOLK LEVER UNDER, OG FORHOLDET MELLOM MENNESKER ER ALLTID DET VIKTIGSTE! Og i realpolitikken er diplomati og evne til tverrpolitisk samarbeid avgjørende for resultatet! Det var nok ikke så helt tilfeldig, at mens oppslutningen om Ap under siste kommunevalg, på landsbasis generelt gikk OPP, gikk den derimot i Stavanger NED. Og det på tross av "matchende skjerf"! Jeg ser ikke poenget i å "gå i opposisjon for opposisjonens skyld".Jeg ser derimot betydningen av rettskrivning og formuleringsevne for å "nå massene" som Skribent. Men intelligente lesere har sikker skjønt helt av seg selv at "æ"-tasten min ikke fungerer.

Den gode vise mann Per Fugeli har ropt på mer "neseblod" i den offentlige norske debatt. Når politikerne blir for skolerte og innavla, konforme og styla og de politiske debattene for tamme, "balleløse" og høyttravende for folk flest ender man i verste fall opp med folk som Donald Trump. Jeg deler noen spredte tanker hist og her om folk og fe og denne forunderlige verden, som kanskje har sin egenverdi nettopp fordi det Ikke er mainstream, politisk korrekt, journalistisk og "presist skåret over samme lest som alt det andre som ingen har noen problemer med å fordøye". Det må vere til å tåle at det finnes små surrende hoder som meg, som tidvis fyrer løs over en meget lav og ustyla sko, men gjennom min skriving attpåtil greier å terge opp og vekke vrede hos snille, gamle, liberale, sosialdemokratiske Prester, som tross selvskryt om manglende fromhet, Er "fromme som Prester" , og ikke halvparten så "folkelige" som de vil ha det til, når det kommer til stykket! ;-) Hvor Hellig den vreden jeg vekker er, er en helt annen sak ;-) Den Gode Prestemann og politiker, vedkjenner seg iallfall sin "manglende fromhet". Og selvinnsikt, selvkritikk, selvuhøytidelighet og innrømmelser av egne feil, har aldri vert negative karaktertrekk. Så den får han heller ikke stryk for. At han skuler olmt på Meg, kan jeg tåle. Det er ikke mer enn fortjent ;-) Jeg er jo Absolutt ikke helt som jeg burde vere, og ikke alltid den Mest sympatiske. Men "god nok" alt tatt i betraktning. Mitt liv har jo ikke akkurat vert noen dans på roser som søndagsskolelerinne. Jeg har "blitt overkjørt av livets traktor", med to fysikske ryggbrudd og vert ganske langt der ute og nede på livets dype hav og tidvis hengt i en ganske tynn tråd! Da ender man opp ganske "bulkete". Det står jeg inne for, for dobbeltmoral og narcissisme, og spill for "folks tro" har Aldri vert et positivt karaktertrekk! Der har nok "the estabelishment" og mange besteborgere vesentlig mer å svare for enn lille meg! Og av de synder jeg har i registeret har det i overveiende grad først og fremst rammet mitt eget "gode navn og rykte", så meg har politiet ingen problemer med å gi en rettmessig ren vandelsattest! Jeg er ingen forbryter, samfunnsfiende eller trussel mot Rikets sikkerhet. Kom igjen med rak rygg og klag med samme vandel etter å ha vert igjennom like mange tøffe runder og slag i livet som meg! Jeg kan kritiseres! Men jeg kan også Kritisere det samfunnet jeg lever i, for velferdsstaten Norge er heller ikke noe "jordisk Paradis", og alt står ikke nødvendigvis så mye bedre til her enn andre steder i verden!

Tidvis  lei av livet, men jeg holder ut, gjør det beste ut av det som fungerer og er av den oppfatning av at om man mister En arm, kan man fortsatt bruke den andre. Og om man går på tryne kan man like gjerne bare reise seg og riste det av etter litt grining, "ta det som en mann" og prøve på nytt. Skal man ta seg selv endeløst høytidelig nytter det ikke! Jeg tar ikke sikte på og har heller ikke lyst til å "bli noe stort", selv om det utrolig nok fortsatt er noen som ser ut til å tro at jeg er eslet for denslags. Men om man Gjør et godt arbeid her eller der, betyr det iallfall mindre hvem man "er" og i hvilken størrelse man er. Og hvis jeg som Røde Korser redder et liv, tipper jeg den som blir reddet ikke er så opptatt av om redningskvinnen er "god nok for det gode selskap". I "krig og havsnød" kan folk som Meg vere bedre å ha enn mange andre. Vi kan ta en tørn og holde oss våken ei hundvakt. For vi har gjennomlevd og overlevd mer enn ei lita "helvetsuke" på befalskolen som får unge, friske rekrutter til å bryte sammen, og vet vi klarer det! I slike situasjoner er det ikke den sosiale anseelsen, "polishen og lakken" det kommer an på! Fra naturens side er jeg nok en av "the fitest survivers" ellers hadde jeg ikke fortsatt vert her. Og er man det plikter man som kristenmenneske å hjelpe "the not so fit" når det trengs, så fremt man slipper forbi "det gode selskaps kritiske blikk". Noen ganger har jeg tatt jobben som "paramedic" fordi jeg der og da var den beste til det, og ingen andre kunne gjøre det jeg gjorde. Da var jeg "god nok" og legevaktslegen ga meg både anerkjennelse og tillit til å ta det psykososiale arbeidet etter sying også, og avgøre innleggelse for vedkommende på psyk eller ei! Skulle jeg ventet på "psykiatriens vurdering og godkjenning av meg som hjelper" hadde nok den selvmordskandidaten vert død!

Noen rynker på nesen, og vil ikke gi folk som meg en sjans engang, iallfall ikke uten under sterk tvil- og da faller lett litt av motivasjonen, men alle som Har gjort det og gitt meg tillit og ansvar har sett og vet at jeg tar det og Kan bedre enn mange andre! Men er man "litt anderledes" enn mainstream og i tillegg har stått åpent frem med en psykisk lidelse, er man stigmatisert, og vi er ikke kommet lenger enn at fordommene og feilforestillingene fortsatt er mange. Jeg har venner i høye stillinger som fordi de har valgt åpenhet fremfor den "dobbeltmoralen som feier problemene under teppet og fremstår så vakker for andres blikk" opplever å bli urettmessig sykeliggjort og at de får hovedtyngden av skylden i arbeidskonfliker der problemet i større grad ligger på den andre parts side. De som har aller størst problemer med å forholde seg normalt til mennesker med kjent psykisk lidelse og "skyter på dem" er også ofte mennesker som sliter selv i skjul og enten ikke vil erkjenne det eller er redde for at andre skal få vite det, og at de selv skal bli sett "slik på". Mobbing er heller ikke uvanlig, gjerne der man minst ville ventet det!

Psykiatrien er også full av psykisk syke arbeidere som snakker varmt om åpenhet mens de holder sine egne problemer, som ikke sjelden går ut over pasientene, skjult. Og det er ikke min "vrangforestilling". Den ble i så måte sterkt understøttet da jeg fikk tilgang til en konfidensiell intern miljørapport fra en avdeling ved Psyk.Div SUS der det svart på hvitt fremgikk at psykiske lidelser var hyppigste årsak til sykefraver hos personalet. "Dobbeltmoralen lenge leve", men jeg har jo forlengst innsett at man slipper billigst unna ved å Ikke vere åpen! Taushetsplikten er i praksis også ofte ikke-eksisterende i Psykiatrien, og det av sensitiv pasientinformasjon som ikke diskuteres åpen i personalgruppa helt ned til ekstravaktnivå og ligger åpent tilgjengelig for alle, tar man gjerne videre i selskapslivet, og det er ikke engang forbeholdt den kollegiale venninnegjengen i "taushetsklubben" så min anbefaling er rett og slett å styre unna den offentlige psykiatrien om man virkelig ikke blir så alvorlig syk at det ikke er noen vei utenom en innleggelse, og å heller velge en Privatpraktiserende Psykolog enn å be om hjelp i det offentlige "fri-flyt-av-informasjon-og-personopplysningssystemet" hvor det kollegiale kammeraderiet er uten grenser. "Det skader jo ikke oss om personalgruppas pillemisbruker forsyner seg av B-preparatene til de pasientene som er for syke til å følge med. Før var jo medisinskapet et av frynsegodene, men så var det selvfølgelig noen som måtte gjøre slutt på den moroa".Og om ikke alle står i sykepleierforbunde er det svert mange damer der med medlemsskap i "norsk sladrekjerringforbund". Men men, noen opplever vel at de faktisk Får hjelpen de trenger, men hvor "heldig eller uheldig" man er med behandleren (-e) man kommer til synes å vere omtrent som å spille i Lotto. Og selv var jeg Max uheldig!

Ondskapen er serdeles internasjonal og grenseløs! Det er bare så ofte lettere å se andres feil enn sine egne. Det er også en vitenskapelig kjennsgjerning at det er lettere å få overblikk, tenke rasjonelt og objektivt ifht det man har litt personlig distanse fra. Man er også ofte mer oppmerksom som betrakter i møte med det man ser for første gang, i motsetning til de omgivelsene man går og tråkker i til daglig. Å "se seg selv utenfra" er ikke lett. Det handler om perspektiv og om å kunne se en ting fra ulike sider. "Outsiderperspektivet" kan i så måte vere nyttig og bevisstgjørende om man kan tåle det! Sammen med innsidekunnskap gir det et helere bilde og en mer sammensatt forståelse av tilverelsen, ikke sant? Jeg ser det ikke som noe mål å rulle rundt som en overdiplomatisk, fargeløs lodott som aldri vil ta helt stilling verken for eller imot noe som helst, og skyr enhver konflikt og konfrontasjon. Det er Lov å gjøre subjektive valg og ta tydelig standpunkt! Og noen ganger Er man partisk, fordi man bevisst lar personlig lojalitet og sympati gå foran sak. I den grad man står fritt ifht den rollen man selv innehar i en sak eller konflikt, er det også en erlig sak. Vi er mennsker, og noen mennesker liker man bedre enn andre og det kan vere av avgjørende betydning for våre valg, hvem som liker hvem og hvorvidt man blir likt av de man selv liker er det ingen som kan overstyre andre på. Noen ganger står man okke som steilt på sitt og sier "Heren fløtte meg!" ;-) Og da får andre bare godta at Sånn ER det. "Love me or leave me, but you can`t do a damn shit about that thing". For vi kontrollerer ikke andres tanker og følelser. Det er en "rett" Ingen har! Og i det offentlige rom, kunst og debatt kan man like eller misslike, tale for eller mot andres ytringer, men så lenge det er innenfor landets lover er det "fritt frem". At den personlige tålegrensen varierer er en annen sak. Tannløse debatter der alle mener det samme blir nå fryktelig kjedelig i lengden. Man har Rett til reagere på og se ting fra Sitt eget perspektiv, både som den som Ytrer og den som leser! Man kan også like eller mislike en bok, men forfatteren selv tvinger sjelden noen til å lese den. i så måte kan man også velge om man vil hisse seg opp over det jeg skriver, eller la vere å lese det.

Om man aldri flytter perspektiv og beveger seg, og motsetter seg å iallfall til en viss grad "tenke de andres tanker igjennom", ja da kan man risikere å bli ganske sneversynt etterhvert. Og hvordan kan man bli sikker i sin sak på hvor man står, hva som er best og hva man vil, om man aldri har prøvd ut mer enn et eneste alternativ? Noen ganger ender man etter mye prøving og feiling opp med at "den første tanken var den beste", men det hadde man kanskje ikke visst uten mellomspill. Det er en god ting å først se og veie ting både fra den ene og den andre siden, og Så dette ned på "Ja. Ja!" "Nei, Nei!". Man skal passe seg for å trekke for raske slutninger. Noen ganger konkluderer man før man har satt seg inn i og fått en dypere forståelse av emnet. Ifht min tro blir jeg imidlertid litt provosert når Religionsvitere med mangelfull dybdeforståelse fordi de mangler innsidekunnskap, fremstiller sider ved min religion tendenisøst mangelfullt som "vitenskapelig sannhet" med tydelig ateistisk personlig agenda og brodd mot min Kirke. Da skinner det igjennom at heller ikke "vitenskapelig tenkning" har ene og alene med den rasjonelle hjerne å gjøre. Og noen ganger velger man også beviss og umiddelbart med hjertet, men da bør man ikke fremstille det som "en objektiv tanke og et objektivt, rasjonelt valg".

Jeg er kristen og katolikk på min hals. Men bl.a siden flere av mine nermeste er homofile, har jeg, på tross av de fordommene jeg blir møtt med i kraft av å vere katolikk, ingen som helst fordommer og negative følelser rettet mot mennesker med homofil legning blot for legningens skyld, og slår gjerne et slag for homofiles rettigheter i det sivile sekulere samfunnet. Men jeg vurderer og rangerer ikke mennesker etter slike ting som legning. En drittsekk er en drittsekk uansett legning, og mennesker som på militant vis nermest presser legningen ned halsen på alle de møter, og ber dem ta stilling, er virkelig av et usympatisk slag! Man bør "presentere seg som snekker, ikke som homofil", for å si det slik. I de fleste sammenhenger er det helt irrelevant og uinteressant hvilken legning folk har. Jeg pleier iallfall ikke "presentere meg som heterofil" når jeg møter nye mennesker, selv om det selvfølgelig er en viktig del av min identitet. Man er nå den man er! Og jeg har opplevd at det kan vere like mange fordommer, like lite toleranse, like mye mobbing og like stor uvilje mot å inkludere enkeltmennesker på bakgrunn av "de forestillingene og fordommene man knytter til merkelappen", uten at man kjenner personen eller vet noe som helst om hva vedkommende egentlig står for. Det hender ateister og militante Human-etikere går mye lengre i religiøs diskriminering enn selv den mest avsporede konservative lestadianersekt gjør ifht diskriminering av homofile. Diskriminering og mobbing er like feil uansett hvilken side den kommer fra! Og slikt er IKKE i god humanistisk ånd! Så der burde human-etisk forbund kanskje ta et oppgjør med noen av sine egne, og stramme opp litt i rekkene?

Som tilhenger av Trosfrihet har jeg ingen våte fundamentalistiske drømmer om å gjøre Norge om til en Totaliter konservativ Kristen Stat hvor folket styres etter Moseloven. Selv om jeg ikke er noe videre politisk orientert eller skolert menneske, men alltid har engasjert meg i humanitere og sosiale saker som går på forsvar av Menneskerettigheter, likt menneskeverd for alle og mot diskriminering, undertrykkelse og urettferdighet, er jeg heller ikke noen fanatisk Israelsvenn slik enkelte kristne er, men en oppriktig "Palestinavenn". Mads Gilbert er en av mine levende "Helter"! Misunnelige menn og snerpete møfrø lar helller ikke denne mannen vere i fred på ryktebørsen. At han har dametekke er vel ikke akkurat noen hemmelighet, så la nå mannen som gjør så mye bra vere i fred. Folk er så smålige! Og at menn velger noe ungt og uforderva fremfor beksvarte, beinharde, Feminister, kan selv en heterofil kvinne som meg forstå som en sunn interesse! Når det kommer til stykket er det nok heller ikke få norske katolske kvinner som ikke føler direkte ubehag ved tanken på å bli lagt i narkose av Dr.Gilbert ;-) Når det kommer til stykket er det Veldig få av oss som er Helgener, og så svert mange perfekte, fullkomne, feilfrie mennesker har jeg ikke møtt på min vei. Jeg dømmer heller ikke enkeltmennesker etter hvilket livssyn de har, og har flere ikke-kristne enn kristne venner, og enda ferre nere private omgangsvenner i katolsk leir, men noen kristne og katolske venner har jeg selvfølgelig. En av mine venner er buddhist, en koptisk kristen og fra Etiopia. Jeg kjenner også mange hyggelige, fornuftige muslimer. Når jeg velger venner ser jeg mest på hjertelaget og "kjemien". Jeg identifiserer meg med mange av grunnverdien som tradisjonelt er forbundet med sosialistisk side i norsk politikk. Jeg pleier ner kontakt med flere gode Høyrefolk! Selveste Gro giftet seg jo attpåtil med en Høyremann!

Hva parforhold angår foretrekker dog jeg personlig å la meg hisse opp av andre ting enn hissige politiske meningsmotsetninger og knallharde diskusjoner. Lar meg i større grad berøre til den slags spill, på myke strenger. Det skal noe til, men Jeg er altså fortsatt ikke en mindre kjødelig og lettbevegelig liten Quinde enn som så for den som KAN spille på instrumentet mitt! Så om Kjerligheten en dag skulle banke på fra begge sider, hadde jeg nok trådt ut av sølibatet til fordel for Den! Men da skal det nok litt mer til enn at hjertet begynner å banke for meg hos "en av livets enkle Matroser", som forteller tåredryppende fyllehistorier i håp om litt kvinnelig veldedighet"! Den jevne trailersjåfør må også bare kjøre forbi. Desperasjonen er liten, jeg forbereder meg på et livslangt sølibat. Enda så glad som jeg er i mannfolk! Jeg har har nemlig opparbeidet meg og kultivert frem god og eksklusiv smak for menn, kanskje mer enn jeg har kultivert meg selv, så Det er ikke uten grunn jeg er enslig og Ugift! ;-) Jeg tar ikke til takke med "noe rask og nedfallsfrukt fra rennesteinen", og ser heller ikke noen grunn til at jeg skulle gjøre det. Og "gutta mine" som går ut og inn hos meg støtter meg i det! Men jeg har ikke sex med noen av Dem andre steder en evnt. i nabokånas fantasier. Jo kjedeligere folk er, jo mer lager de seg ut av andres privatliv ;-) Tar det Helt av får man politiet på besøk midt i bordbønnen. Det er ikke så farlig, for jeg lager alltid så rikelig at jeg sikkert kan mette et par hyggelige politimenn og. Onkel poliiti har god forstand! At katta vil ut når jeg har gjester går greit, siden dyrebeskyttelsen kjenner meg så godt, så De kommer bare om det er vanskjøttede nabokatter å hente. Rett min gamle Pater gjorde da han kysset meg så Fruene satte kirkekaffen i halsen;-) Han er Ikke Dum nei!

Når en barnløs kvinne verer en Premiestut og hyler: "Vil ha genene dine! Går snart tom for egg!" skal det noe til å bevare fatningen, men viss verdighet bør jeg også levnes, selv om jeg ikke er noen tekkelig liten sak som aldri har sett verre ting enn Fanden i filt på flanellografen. Gammel Jomfru blir jeg aldri! Takk du Gud for ditt gode liv, at du slapp de store påkjenningene og har holdt deg der det var trygt, med de som har for fint med deg. Det er ikke alle som har samme livsbetingelser og valgmuligheter. Så takker jeg Gud for mitt liv, og de gode fruktene som også henger på lidelsens Tre. Den ene er ikke nødvendigvis bedre eller dårligere enn den andre sett i forhold til hvor "pyntelige" liv man har levd, men det er under slitasje og påkjenninger kvaliteten på stoffet man er gjort av, viser seg. Den slitte gamle Ola-buksa med hull i som er så god å ha på, ser ut som den gjør fordi den tåler tøff bruk, som penbuksa ikke ville overlevd uten å gå opp i sømmene og falle fra hverandre". Det er med andre ord heller ikke designet på omslaget, som avgjør hvilken bok jeg liker best! For meg er det, i både direkte og overført betydning ikke engang så viktig verken om forfatteren av boka er en kjent forfatter, og om det er en bok som seiler på en hype, eller en bok ingen snakker om som jeg tilfeldigvis fant i en kasse i ei bruktbu og tok med hjem! Det viktigste er at det gir Meg noe på det personlige planer, at "boken" vekker gjenklang i meg. Jan Thomas bestselgere og all verdens overfladiske, modellpene og oppumpede og glatte Jan-Thomaser, også de heterofile, kan du ha for meg! "Jeg siger dig av for jeg keedes nu ved, forfengelighed" ;-)

Jeg er kristen. Jeg er katolikk. Jeg vet at Gud og Hans Kraft er mye sterkere enn både "Han som er i verden" og naturkreftene. Som barnefødt nordlending og fiskerdatter, er jeg ikke redd naturen. I de nordnorske vinterstormene kan jeg love deg at det finnes krefter! Det finnes krefter, og de finnes i ulike varianter, hvorav noen kan vere potensielt livsfarlige og er aldeles ikke til å spøke med. I den familiere nordnorske kulturbakgrunnen min, bestod imidlertid endel av "oppleringen" i å våge å tørre å "terge kreftene" for så å stå imot, lere beherske dem uten frykt, med et smil. Der barske naturkrefter råder har svakhet og frykt lav status, og enhver får tidlig lere å klare seg selv. Det var min fars barnelerdom. Han la Frykten og alle ytre tegn på svakhet igjen da han etter Krigen, som barn ble hentet etter å ha levd på flukt flere mnd med familien under bombingen og brenningen av Finnmark. Min barske far ville meg vel, han ville at jeg skulle vere et sterkt individ som klarer seg selv, ikke en liten svak, hjelpeløs jente. Det var "harde bud", men Godt ment! Så klarer man seg som best man kan på egenhånd, vokser til, mister uskylden og opplever ting og krefter som er Så mye verre og farligere en bølger og storm. Man ser døden i hvitøyet, møter dødsangsten, blir Skremt. Var det virkelig SÅ ONDE ting, SÅ ONDE MENNESKER, med SÅ KALDE HJERTER i verden?!!!! JA DET ER DET! MEN MINST LIKE MYE GODT!

Jeg ble oppflaska med familiens Krigshistorie, og hadde attpåtil en overlevende konsentrasjonsleirfange som nabo der jeg vokste opp. 2.verdenskrig var først og fremst "hovedpensum" hos Farmor, som var et pedagogisk naurtalent, en fengslende forteller og framfor alt en God og kjer Bestemor. Og man sitter der og lytter, slik bare et empatisk barn med stor innlevelsesevne kan lytte, man tror man skjønner det man hører, men det er ikke før man selv har fått føle verdens ondskap og blitt alvorlig merket av den på kropp og sinn, at man Egentlig forstår hva det betydde, hvordan det egentlig er, og hvor stor Ondskapen er, og at den aldeles ikke tok slutt og flyttet utenlands i 1945! Og da har man all grunn til å redd! men Gud sier: "Frykt ikke!" Og når man er blitt klar over Ondskapen, har møtt sin største frykt og overvunnet den, har vert igjennom det verste og overelevd og fortsatt har fast grunn under beina, vel vitende om at Gud aldri svikter, da får man mot, da blir selv den som er liten sterk, og den svake kan kalle seg en Helt! Det er først når man erkjenner at de nattlige marerittene handler om virkeligheten, man kan begynne å forstå den virkeligheten vi lever i slik den Er, og ikke slik vi ønsker at den skal vere og helst vil omskrive og sminke den til! Mange velger å dra "en nevrotisk godhetsboble av illusjoner, selvbedrag, vakre løgner og benektelser" rundt sin våkne bevissthet i ren psykologisk selvbeskyttelse og av bekvemmelighetsgrunner. Don`t blame them! Mange av dem hadde klikka helt om det prykologiske forsvaret som hinder de i å se ting slik de Er falt, og virkeligheten i all sin gru smalt inn med et brak. Sannhetene er ofte det farligste av alt. Jeg har dårlig med uinnrapporterte svin på skogen, helt rent juridisk rulleblad  og kan ikke komme på at jeg har gjort meg delaktig i noen form for "grove forbrytelser begått mot menneskeheten". Jeg Tror på Sannheten. Sannheten er min Venn! Jeg er ikke redd for Sannheten! Og jeg er ikke Redd for kjøtt og blod, jord, ild, luft og vann, og er istand til å elske slik bare mennesker kan; Med hud og hår- hvis man har! DET SKAL MAN IKKE SKAMME SEG OVER! Og det gjør jeg da heller ikke, uansett hva andre måtte mene om det! I mange henseende er jeg nok, om ikke akkurat i den mest selvregisserte, vellykkede og suksessrike utgaven, hva noen vil kalle "en seksuelt frigjort moderne vestlig kvinne".

Men jeg er klar motstander av dagens "lettvinte" abortpraksis,etter å ha satt meg grundig inn i hva abort egentlig er, og via det jeg har lest om emnet- og påfyll i medisinsk kunnskap om fosterutvikling, samt en god del autentisk billedmateriale, primert fra abortklinikker i USA, som oftest sensureres bort av myndighetene så snart de legges ut av Pro- Life- aktivister som videomontasjer på YouTube. Jo bedre, mer treffende og realistiske videoene som legges ut er, jo større "trussel mot Rikets sikkerhet" utgjør de åpenbart" Jeg synes også det er grusomt og inhumant at 15.000 menneskebarn hvert eneste år, drepes på denne måten ved våre norske sykehus! Men slike holdninger har man tydeligvis ikke "lov å ha" på venstresiden i norsk politikk, hvor jeg i utgangspunktet altså hørte "naturlig hjemme", for da blir man lynsja. Katolske leger som deler mitt syn og av samvittighetsgrunner heller ikke vil ha noen del eller medansvar i denne "drapskulturen" opplever å bli stigmatisert, uthengt som tullinger, og gale fanatikere.

Moralen er, stikk i strid med den gamle lege-eden der man forpliktet seg på å redde liv, behandler syke og lindre smerte- og iallfall aldri gjøre skade og øve vold på livet, er de som er inhumane og udugelige som leger. Det kan virke som endel av de mest ihuga Abortforkjemperne, i forsvar for sin rett til å få egne friske barn/fostre avlivet på sykehus uten innvendinger, spørsmål eller moralske pekefingre- som om det var en helt naturlig menneskerett at det offentlig ansatte helsearbeidere ved våre sykehus skal ta "skittarbeidet" med å fjerne "uhellet", helst ville fratatt disse samvittighetsfulle legene lisensen og sperret dem inne på Galehus. Det ble forøvrig raskt slutt på de medikamentelt fremprovoserte hjemmeabortene, da det "utgjorde en uforholdsmessig stor belastning for kvinnene" å se ved selvsyn at "celleklumpen" hadde både fingre og ter. Selv om kunnskapsnivået generelt er høyt i dette landet, lever det sikkert endel kvinner blant oss, som - forført av sine "Store, Sterke, Søstre" tok abort i den tro at det bare var et formløst embryo- en "celleklump" hun skulle fjerne. Den naturlige sunne menneskelige reaksjonen for hver den som første gang oververer et alminnelig abortinngrep er sterkt emosjonelt ubehag og motvilje. Noen ser det hver eneste arbeidsdag, selv om det til å begynne med nok ikke er noe bekvemt syn for den jevne lege og sykepleier heller! Hvis kvinnene som velger abort er for svake og det gjør for vondt å Se og forholde seg til sitt eget døde foster som de har valgt å få avlivet, er det det beste beviset på at praksisen er inhuman. Hvis noe er så ille at det ikke tåler offentlighetens fulle innsyn og lys, å bli tatt opp på kamera og vist i media presis som det er, er dette ting som IKKE BØR SKJE i vårt samfunn! Det er ingen grunn til å bagatellisere en praksis i norsk helsevesen, som er så morbid og grotesk i praksis at jeg kjenner helt normale leger og sykepleiere av sekuler humanistisk livssynsorientering som valgte bort Gynekologien som fag ene og alene på grunn av den korte praksis-innføringen i kliniske abortinngrep. De var bare ikke "hardkokte nok", og takk Gud for det! Er det noe det er for mange av i verden er det harde, kalde hjerter, og mennesker som biter tennene sammen for å tvinge seg selv til å gjøre noe så inhumant som å drepe andre mennesker! Det er faktisk en av de største "utfordringene" militeret har, "å gjøre alminnelige gode unge kvinner og menn til iskalde soldater i den ene gode eller andre onde saks tjeneste". Den største utfordringen er i nerkamp, hvor man ser fiendens soldater i øynene og tett på. Menneskehjernen ser bare et menneske, så da må soldathjernen fungere slik at den tar over. Det er en av årsakene til at man bruker krigsretorikk, bygger psykologiske fiendebilder og avhumaniserer fienden. Ellers klarer vi ikke å drepe de! Så sant vi har bevart det som gjør oss til mennesker, humane; vår Sjel! Det er rett og slett ikke "helt naturlig" for oss å drepe vår egen art, og serlig ikke våre barn! Menneskene er ikke designa for drap. Og likevel dreper vi....

Hva gjør et så iskaldt, medisinsk teknifisert syn på livets tilblivelse, svangerskap og det lille unike vesenet inni der man velger å definere ut av menneskeheten som "biologisk materiale man uten etiske betenkeligheter kan fjerne fra kvinnens kropp som var det en svulst", med vår menneskelighet, med kvinnene selv? Den filologiske og filosofiske avhumaniseringen av fosteret er rent politisk feministisk betinget, et middel produsert til forsvar av abortpraksisen. Når Fri Abort er det politiske Målet, skyr man tydeligvis ingen middel for å kjøre gjennom, forsvare og opprettholde Abortpraksisen. "Det er Makta som rår, og vi står på Krava og viker ikke en tomme!". Norske Feminister som ikke akkurat fremstår som noen underdanige, avmektige persillefrø- og hvor de hardeste nok fint klarer å foreta en abort selv ved hjelp av strikkepinner og behovet for hjelp til denslags er mindre enn Herskesjuka, kan ikke med tanke på en mer restriktiv abortpolitikk i Norge, skyve kvinner i fattige land med lavt utdanningsnivå, mangelfullt helsetilbud, fraver av økonomiske støtteordninger og med en sterk konservativ sosial kontroll og strikte "gammeldagse", tradisjonelle normer, hvor abort er forbudt, og deres situasjon foran seg! Det er ikke sammenlignbart! Norske kvinner ville ikke, selv med en vesentlig endring og innstramming av dagens abortpraksis, kommet i samme situasjon! FOR Å SI DET I KLARTEKST: Hvor mange av den kvinnegruppen som topper den norske abortstatestikken gjør det av frykt for sosial stigmatisering og utstøtelse av familien om de får et barn utenfor ekteskap, eller er i en så desperat økonomisk situasjon hvor de barna de alt har sulter og man bare ikke Kan mette enda en munn!? VAR DEN TESKJEEN FOR FULL? "EN FOR HU MOR OG EN FOR HAN FAR, HER KOMMER DET EN SKJE TIL. SMAKER VONDT, MEN DET ER DET SOM SKAL TIL!"

På den ene siden lever vi i et land der alle jenter på barneskolen vet hvordan barn blir til, og det er fri tilgang på både prevensjon og angrepille, hvor kvinner likevel ikke istand til å ta såpass ansvar for sin egen kropp at de sørger for å ikke bli gravide, så lenge de ikke ønsker å ta ansvaret for et barn. Fordi "Jeg gjør som det behager meg, og tar bare abort om det er det som passer meg best. Og da har bare det offentlige helsevesenet med å stille opp for meg! For her er det stakkars MEG som bestemmer! Om barnet i tillegg attpåtil skulle vise seg å vere et Dows-barn og dermed har en skjønnhetsfeil som ikke står i stil med mitt ellers perfekte liv og ytre er det enda mer SELVSAGT, at jeg ikke skal straffes med noen slik byrde, bare fordi jeg koste meg litt!". Og det også i et land hvor barn utenfor ekteskap utgjør null sosialt stigma, og alle får så og si gratis helsehjelp, vaksiner og spedbarnskontroll, hvor de økonomiske støtteordninger for enslige mødre og spedbarnsforeldre kanskje er de beste i verden. På den andre siden er det ikke måte på hvor ansvarlige og skikka de er til å "ta full og suveren kontroll, gode avgjørelser, og råde over egen kropp", OG barnet som lever inni dem, som også er et unikt individ med eget kropp, nervesystem og blodomløp, som slett ikke er "en del av kvinnens kropp", dog helt avhengig av mors kropp.

Senaborter er i noen tilfeller så utviklede at de kan overleve og vokse opp, om de isteden for å få "dødshjelp" ble lagt i kuvøse og fikk livshjelp. Det er altså regelrett babyer de avliver ved amerikanske abortklinikker der grensen går ved 22. svangerskapsuke, og i noen tilfeller også ved norske sykehus, skjønt grensen her er noe lavere. Feilmargin ved fastsettelse av hvilken uke/termin kvinnen er i er en faktor som kan bidra til at "grensene strekkes", og hva gjør dette egentlig med de som utfører inngrepene. Vil feministene heller ha kyniske, avstumpede leger enn "katolske pingle-leger, som ikke kan ta livet av en baby engang"? Mye "om og men" fra feministenes side, men de aller fleste aborter er helt friske foster med helt friske ressurssterke mødre, og unnfanget ved frivillig samtykkende samleie mellom to voksne mennesker, uten bruk av prevensjon. Hvor ansvarsfullt er det? "For noen pinglekvinner som ikke engang klarer å kontrollere, vurdere konsekvenser, og ta ansvar sin egen seksualitet når det blir hett". Kjønnssykdommer er nå en ting, men graviditet er "den kjønnssykdommen" det er lettest å pådra seg ved slik adferd, så den bør ikke komme som noen stor overraskelse! De unge tar ansvar, antallet tenåringsaborter har gått ned. Det er heller ikke "ressurssvake kvinner i lavere sosiale lag" som topper abortstatestikken, derimot de mest ressurssterke kvinnene. Antallet graviditeter og aborter etter voldtekt er også forsvinnende liten. Uønsket graviditet med påfølgende abort, på tross av at kvinnen/mannen har brukt prevensjon utgjør også kun en liten prosent, men man bør vere klar over at ingen prevensjonsmidler er 100% sikre. Så lenge man har heterofilt samleie er det alltid en viss sjanse for at det kan resultere i en graviditet. Å avstå helt fra sex er for de aller fleste ikke et alternativ. Jeg forventer, ikke at mennesker med en annen tro enn min, skal leve i samsvar med den katolske seksualmoralen jeg selv prøver å leve etter.

Jeg har som katolikk, fått føle religiøs diskriminering på kroppen i det norske samfunn, og hvor mange fordommer, hvor stor intoleranse folk som selv påberoper seg å vere de mest fordomsfrie og tolerante har ifht "katolikker" , uten å ha noen form for "innsideinformasjon" eller direkte personlig miljøerfaring fra DKK. Deres forestillinger om vår Kirke bygger i all hovedsak på negative Tabloide mediaoppslag, og det meste av det jeg "stilles personlig ansvarlig for" er ting som har skjedd i Verdenskirken på motsatt side av kloden, som ligger fjernt fra den alminnelige katolske hverdag og agenda i Norden og Norge, og også ofte er langt borte fra den katolske tro og lere i seg selv, til Kirkens store sorg! Kirken og Kirkens lere er Bra nok i massevis, men katolikkene er nok verken verre eller bedre enn mennesker flest! Jeg har imidlertid ikke møtt en eneste katolsk kvinne som for meg har fremstått som, eller ytret og vist tegn på å vere under "patriarkalsk undertrykkelse". De av våre Prester som er homofile, for de er det en del av, er heller ikke låst inne i noe skap av Kirken, og har selv i- i likhet med alle våre Prester, også de heterofile samt alle våre munker og nonner, etter kall fra Gud, med gjensvar i egen vilje, en lang modings og prøvetid gjennom mange studieår, etter grundige bevisste overveielser valgt å la seg vigsle og avlegge evige sølibatløfter. Det er en grov underkjennelse av katolske kvinner og homofile å "stakkarsliggjøre oss som uselvstendige, hjernevaskede individer" som ikke er istand til å ta frie, selvstendige valg for seg selv! Jeg har ikke hørt noe internt Ramaskrik fra nødstedte undertrykte, katolsk troende homofile, som motvillig føler seg Tvunget til å bli i Den Katolske Kirke og stå ved sin tro!

De drømmer slett ikke om å bli "frigjort og tatt med på nattklubb for homofile" av Human-Etisk forbund og militante homopolitikere. Selv er jeg også glad til om jeg slipper å få OTTAR og andre ihuga venstre-feminister på nakken under dekke av "Kvinnefrigjøring" og er attpåtil så "reaksjoner" at jeg mener det må vere lov for en kvinne å velge et tradisjonelt kjønnsrolle og familiemønster etter egen fri vilje. Lik rett til utdanning,  kjønnsnøytral frihet ifht yrkesvalg, og like lønnsbetingelser for kvinner og menn som utfører sammenlignbart arbeid, er en av de Gode fruktene av fordums kvinnekamp. Men kvinnekampen blir "en parodi" når man helst synes å ville ha politisk overstyring slik at kvinnelige sykepleierstudenter tvinges over på maskin og mek. eller ingeineurstudiet, og man gir "kjønnspoeng" for å øke kvinneandelen på høyere studier der kvinner generelt scorer dårligere karaktermessig enn menn, som følge av at det nå engang er en generell forskjell på kvinnehjernen og mannens hjerne, ikke hva intelligens angår, men ifht hva som fra naturens side ligger bedre for det ene eller andre kjønn. Likestilling er ikke det ensidig samme som "feminisme". Likestilling er når kjønnene i yrkes og utdanningssammenheng behandles likt og vurderes etter faktiske prestasjoner og kvalifikasjoner, ikke etter kjønn! Jeg vil helst ikke kjøre over broer som er konstruert og bygd av kvinner som "gikk på kjønnskvoteringskrykker gjennom studiene".

Vi får prøve å vere rause og tolerante og ikke hetse, diskriminere eller mobbe de som er "litt anderledes enn den jevne Ola og Kari". Men om man drar det noe serlig lenger ut mot den motsatte pol nå, er jeg redd vi til sist ender i en situasjon der alle blir "litt hen", og kvinner flest ser seg nødt til å ta mannlige kjønnsormoner og få foretatt litt "kjønnskorrigerende kirurgi" for å få vere med i det gode selskap, og de eneste som til sist kan kle seg i hvaslags kjole de vil er transvestitter, transkjønnede og homofile dragqueens, siden De fremfor alle ikke må diskrimineres! Små uskyldige guttebarn som på barns vis peker og sier "Se mamma! Enn Mann i damekler!" som får seg kjeft, korreks og lange formaninger fra sin "politisk korrekte feministiske mor", og en serie forelseninger om "hun" og "han" og "hen" og feminisme og det som verre er, fra gutten er fem og tvinges til å kaste traktoren og leke med rosa Barbiedukker isteden! Nei, forresten, ikke Barbiedukker! Den dukken er jo "fy for feminister", siden den spiller på "en kvinnelig stereotypi de helst vil avlive myten om. Enda mer "FY!!!!" er nok min påstand om at det muligens er nettopp "Kvinnefrigjøringa" og 70-talls-feminismen som har skapt så mye kjønns- og identitetsforvirring i vår generasjon.

"Fucked up by feminist-mothers, fri barneoppdragelse, alternativ pedagogikk og politisk indoktrinert av rødstrømper og idealistiske SV-lererere" ;-) Det er ikke bare i religiøse miljøer barn blir "hjernevasket"! Det er dog klare tegn i tida på at den yngre generasjon faktisk er i ferd med å snu "68-er trenden". Den som lever får se hvor det fører hen herfra. Pendelen svinger alltid frem og tilbake, og samtidig med at noe utvikler seg til noe "nytt og bedre", er det ofte slik at det negative og problemene også vokser og nye problemer poper opp proporsjonalt. Som regel er det også alltid noe som Var bedre før, ting av verdi man mister underveis med "samfunnsutvikling og økonomisk vekst". Da kan også "tilbakeslag og økonomisk stagnasjon eller krise" noen ganger fatisk vere "et korrigerende gode som minner oss på noe vi hadde glemt, og hjelper oss å finne tilbake til de verdiene vi har mistet med all vekst og velstand". Er det norske folk som mye mer lykkelige idag enn vi var på 70-tallet...? Hvorfor har det vert en slik drastisk økning i psykiske lidelser og uføretrygdede ungdommer i løpet av de siste 30 årene? Kan normoppløsning og den nesten ekstreme individualistiske friheten og valgmulighetene de unge har i dag vere En av årsakene, i tillegg til prestasjonspress og konkurranse? Det var kanskje ikke fullt så fritt, men en også en trygghet i de gamle tradisjonelle normene og strukturene, hvor mye mer var lina opp og fastlagt. Idag må jo så og si de unge attpåtil ta stilling til hvilket kjønn de vil definere seg som, og det kommer stadig nye varianter. Det har alltid vert vanskelig å vere ung, og er nok aldeles ikke lettere idag! Den generasjonen som vokser opp nå, må i langt større grad enn min generasjon, som alt var "definert av sekstiåttergenerasjonen", definere seg selv, og siden "ingenting lenger er opplest og vedtatt Rett eller Galt. Alt er lov!" på individnivå velge og sette sine egne normer. Ikke lett for en ungdom! ikke lett for Noen! Vi har visst skapt et samfunn med så mange rettigheter og så stor personlig frihet at vi ikke er istand til å bere eller innse det store personlige ansvaret det inneberer.

Jeg er med syn for likhetene på motsatte ytterpoler, heller ikke tilhenger av "Statlig norm for skjørtegrensen" og mener det er klar religiøs diskriminering og undertrykkelse å prøve å rive skautet (hijaben) og burkinien av stolte muslimske kvinner som ønsker å bevare sin kultur og bere et plagg som viser deres identitet. Det blir bare en vestlig sekuler utgave av Shariastatenes moralpoliti, som passer på at kvinnenes skjørt er Lange nok! "Vi er så åpne og tolerante i Norge". Men hvor er egentlig toleransen, trosfriheten, åpenheten, ytringsfriheten i det offentlige rom. Hvem er det egentlig som diskriminerer og undertrykker hvem i dette landet? "Det grenseløst frie Anderledeslandet" hvor en Nyhetsreporter uten å ha kommet med en eneste religiøst farget ytring, ikke engang kan ha et lite anheng med kors rundt halsen, som for alt vi vet kan vere et arvesmykke som ikke engang sier noe om reporterens religiøse tro, uten at det blir ramaskrik og lovendringer?! Humanetikere er jammen tandre, sammenlignet med de fleste religiøse, når det kommer til tålegrense! Det er ikke ofte vårt slag aksjonerer, går i tog og tvinger frem lovendringer på grunn av sekulere og ateistiske symboler overalt i media! Der har faktisk aldri skjedd. Min katolske moral lyder: "Live and let live"! Jeg vil ikke tvinge noen inn under min norm. Men jeg er i min fulle rett til å ha de religiøst fargede normene jeg har, leve i samsvar med de, gjøre meg opp mine egne meninger, og forfekte, ytre og forsvare mine egne synspunkter og rettigheter. Endel Human-Etikere, Homopolitikere Og feminister gir meg assosiasjoner til misstilpassede "Blitz-punkere" som hyler "Fascist!" til alle som sier dem imot, uten engang å vite hva ordet betyr. Og jeg kan ikke akkurat se at kvinner, homofile og ateister, på Noen måte tilhører de svakeste og mest undertrykte minoritetene i vårt samfunn lenger. Tvert imot synes de å ha utrolig stor Makt til å styre politisk dagsorden, dominere media og sette norm! "Man tolerere ALT i dagens Norge, men IKKE religion"!

Når det gjelder den politiske venstresida- som jeg altså alltid har bekjent meg til politisk, har den ved bl.a Stalin en tradisjon for å forby religionsutøvelse i det offentlige rom. Hvor lenge får vi ha våre Gudshus i fred, i et land der man enten må gjøre Kirkene om til alminnilge, livssynsåpne, demokratiske, politisk korrekte, sekulere, uforpliktende medlemsorganisasjoner, eller slutte å ringe med Kirkeklokkene, "siden små barn kan ta skade på sjelen av slikt", og Folket "iallfall må få lov til å sove ut rusen søndags formiddag" uten "den Satans" kimingen? Det er lenge siden Norge var "et kristent land", men de som ser oss, eller kommer hit utenfra, med en annen tro enn min, som Tror vi er det, får et helt skjevt bilde av hva kristendom er. VI LIGGER TYNT AN! 

Jeg våger å innrømme det! Jeg står mer trofast ved min Gud, ved min Tro, ved mine Trosfeller og alle som har en oppriktig Gudstro, enn jeg står ved min nasjon og mitt folk. Guds Familie er viktigere, og vi er alle- uavhengig av nasjonalitet bare mennesker. Likeverdige mennesker med den samme Menneskerett! Nordmann, jøde, greker, kristen, buddhist og muslim. Skillet mellom "fiende" og "venn" går ikke lenger mellom leir og leir, men mellom hjerte og hjerte, uavhengig av "leire" og av og til går skillet mellom fiende og venn, midt inne i egen leir. De som gjør det som skjer i verden idag til en religionskrig mellom kristne og muslimer gjør en generaltabbe! "Det ondes problem" skyldes heller ikke religionene. På sitt beste er religion, Gudstro i ulike varianter, en brobygger til forbrødring og fred mellom folkeslag. "Det ondes problem" ligger i menneskenes harde hjerter, og det uavhengig av livssyn, ikke hos Gud!

Først menneske blant mennesker, så kristen! Det er mye som er bra i Norge, og jeg nyter selv store fordeler av å vere etnisk norsk Statborger. I Guds og menneskehetens familie, er vi imidlertid verdensborgere. Som kristen kan man aldri vere nasjonalist, og må alltid ha et kritisk blikk på den sekulere "verden", og mot til å "mene og stå for noe annet", uansett hvilken jordisk nasjonalitet man er av, for "vi som er Guds barn, og har del i Hans rike", er ikke av denne verden, og kan aldri likedannes med den. Uansett hva de lutherske liberalteologene og fritenketne mener! 

I henhold til  "min forferedelige, inhumane, sneversynte, katolske Tro" er ethvert menneske i verden blitt til fordi vi hver for oss, enhver et genuint originalt, unikt enkeltindivid, alle er Ønsket, Elsket og Villet av Gud, fra før vi ble unnfanget. Menneskeverdet og menneskelivet er genuint og konstant, fra unnfangelse til alderdom og død. Nasjonalitet og etnisitet, livssyn og tro, legning og kjønn, sosial og økonomisk status, rød eller blå, høy eller lav. For Gud, og ifht vårt Menneskeverd har dette ingen betydning! Hvordan det står til med det enkelte menneskes hjerte, og hva vi Gjør og ikke Gjør, av ondt og godt DET er imidlertid av avgjørende betyding. Om vi velger Sannhet eller Løgn, retter oss inn på det som er av varig verdi og substans, eller om vi bygger og lever livene våre på "hule verdier", først og fremst konsentrert om egoistisk nytelse og bekvemmelighet, rikdom, personlig suksess, makt, og setter dette først også når det går på bekostning av andre, det er avgjørende for Guds dom over oss. Enhver får prøve sin egen samvittighet. Hos noen fungerer dessverre ikke Samvittigheten lenger....

Vi lever i et samfunn hvor det finnes en sterk tendens til på den ene siden kreve Rettigheter og full individuell frihet, for deretter å legge byrden over på samfunnet når man ikke klarer å ta ansvaret som følger med. Da er de personlige problemene som oppstår som følge av dårlige valg på individnivå plutselig et kollektivt ansvar.

Jeg kan ikke løse noe som helst når det kommer til de tingene jeg drøfter og deler mine tanker rundt, men min tanke er fri og det er også min "frie stemme" under Ytringsfrihetens vern!

I Norge, kjempers Fødeland og hele verdens lille bortskjemte bror, har folket blitt sløve, og vandrer rundt som døvblinde i velstandståka, der alt er såre godt og intet ondt fattes. Det fremstår som om ikke engang proffesjonelle journalister i vår såkalt "frie presse", med VG og Dagbladet på topp, som først og fremst tenker kommersielt og styrer stoffet de publiserer etter salgstall og markedsundersøkelser, er klar over hvor omfattende etterretning og politisk motivert sensur serlig USA bedriver. Facebook er ei gullgruve for CIA, og jeg kan love deg at Storebror om du fattet hans intersse, kan ta en grundig kikk på feriebildene du har postet der. Når det så blir mediastorm om "sensur av nakenhet på Facebook" på grunn av et sterkt politisk ladet bilde fra Hiroshima, er det liksom å snu det litt på hodet. Jeg har selv skrevet og postet alt mulig slags rart og masse tull på facebook før jeg valgte å forlate facebook-town. Den eneste kommentaren min der som jeg, uten å ha blitt rapportert av andre brukere, fikk slettet av Facebook, med hilsenen "slettet av sikkerhetshensyn", var da jeg skrev en liten kommentar, der jeg som sant er hevdet at strengt tatt er det ingen som har full kontroll på og oversikt over hva som skjer i verden, heller ikke President Obama! Det var nok til å bli sensurert bort! "For tenk hvilke paniske tilstander som kunne oppstå om folk flest hadde skjønt at President Obama, eller en hvilken som helst amerikansk president,  ikke er Gud! Man trenger ikke akkurat vere Edward Snowden for å ane hva som foregår i kulissene uti den der storpolitikken.

Den første som, under tvil og bekymringsfrihet fra min side, gjorde meg oppmerksom på den tette koplingen mellom Facebook og CIA, er dog intet ringere enn en smart dataprogramør som ellers har fint liten hang til mystikk. Sammenlignet med det "DE STORE GUTTA" driver med, Er faktisk ikke alt bråket som har vert i Stavanger AP å regne som noe så drastisk mye verre, enn kiving, intriger og rivalisering mellom ungdommer, hvor noen blir invitert og noen utestengt fra Klassefesten. Personlig finner jeg en viss betryggelse i å ha Stoltenberg så strategisk plassert i Nato. Hva de tingene angår er vi antagelig best tjent med Støre som Stasminister. Men når det kommer til ivaretagelsen av "den norske folkesjela og det sunne bondevett" holder jeg en knapp på Trine Skjei Grande. Min vurdering av Erna er at hun ikke er formatert verken for internasjonal Maktpolitikk eller til å berge den norske folksejela, så hun kan bare gå hjem og legge seg. Internasjonal Storpolitikk er ingen spøk! Takke seg til å vere "ei erlig vaskekjerring,  som dyrker gulrot og graver i jorda og får rein dritt på hendene", eller simpelthen "hjemmeverende husmor" . Noen har i enda større grad enn meg, sett og hørt og skjønt så mye av hva som foregår bak "sløret" som dekker allmuens øyne, at de bare "melder seg ut av offentlig debatt og politisk engasjement", fordi de har livet kjert og unger å ta vare på. De utfører sitt arbeide, oppfører seg bra, tjener seg opp litt penger, og håpe de ikke er der det smeller når det smeller, men heller på "en liten Stillehavsøy". "Masochister som meg" har derimot ikke vett til å holde kjeft! Å skrive er for meg en Drift! Mennesker som søker Makt kun for Maktens skyld, og har Det som drit, kan man imidlertid Aldri stole på! Sannheten er det aller farligste man kan skrive om, uansett hvor liten og betydningsløs man er i den store sammenhengen. Serlig om man "utfordrer Makta". Hadde aldri turt om jeg ikke var så LITEN som jeg er! Svert usannsynlig at lille meg skulle bli ansett som noen trussel for "The United States of Love"....Vi små Narrer, Guds utvalgte Dårer kan noen ganger driste oss til å si det En Stasminister Ikke tør å si høyt. Om noen Hører på oss er en annen sak. Det er dog bare Selvhøytidelige Pamper med såret stolthet, små feiginger. ondskapsfulle misunnelige jenter som vil "vere Best" og lavpannet mobb som gyver løs på småjenter som meg. De store sterke Gutta tar Kampene seg i mellom, og "Good Guys" sloss på samme side som meg. Dessuten har jeg oppdaget at det finnes noen Vaskeekte Helter av kjøtt og blod, som passer på, så også jeg trygt kan senke skuldrene innimellom. Men det er en vanskelig verden, så man skal vokte seg vel for å slippe guarden Helt ned!

Jeg sier som min gamle jordbrukslerer gjorde etter hver time i hele høstsemesteret, etter å ha undervist oss i bondefaget og proppa oss fulle av idealisme og klassisk gammel SV-propaganda av prototypen, vel vitende om hvor fort et skoleår går:

Jeg er ikke "helt normal", men jeg tror på en kvalitativ "positiv normal". Om man ser på verden og menneskene, er det imidlertid vanskelig å egentlig se noen kvantitativ normal. Alle er ulike, normer og skikker veksler fra nasjon til nasjon, folk til folk, landsdel til landsdel, miljø og sosialt skjikt til miljø og sosialt skikt, og det er ikke det sted i verden der man ikke kan finne "fem feil". Så om man opererer med en kvantitativ normal er "alt og ingenting normalt". Variasjonene er uendelige og verden er skakkjørt. Sånn sett er også jeg "helt normal".

Noen finner det ustyrtelig morsomt om en garva stødig sosialdemokrat og Arbeiderpartipolitiker skulle vise seg å tro på jomfrufødsel. "Det er jo IKKE normalt!". Andre er så hummørløse at de mener Støre burde holdt kjeft om sin kristne tro, "for ellers kan han ikke vere alles politiker". Som om en ateist og human-etiker i kraft av Sitt livssyn i større grad skulle vere det! De er jo ofte hakket mer fanatiske og intolerante ifht mennesker av en annen tro enn sin egen, enn selv de mest intolerante sekter! Og ikke engang UDI har fått med seg at bekjennelse er en essensiell side ved den kristne tro og en religiøs forpliktelse, så de sender kristne tilbake til land der en slik tro kan koste dyrt, for "de kan jo bare holde kjeft og ha troen for seg selv, så er ikke det noe problem". Kristen tro Er imidlertid ikke "en privatsak"! Et sant kristenliv omfatter og berører alle deler av livet og er ikke "forbeholdt søndagens Gudstjeneste og lønnekammerbønnen". Å si at man er kristen bør man i et fritt, åpent og angivelig "tolerant" samfunn kunne si også som politiker. At det ikke er alle arenaer som egner seg og passer seg til kristen forkynnelse og "misjon" er en annen sak. Det går da fint an å si at man er kristen når det faller en naturlig uten at jeg kan skjønne hvorfor Det skal vekke anstøt. Derfra til å holde preken er det jo et stykke vei. De som SKAMMER seg for å bekjenne sin kristne tro, har et stykke vei igjen å gå som kristne iht den kristne lere. At det koster, at det vil gi oss hard motstand, at noen vil hate oss for vår tro, og at verden vil se på oss som "dårer" og le av oss kan sies å vere "helt i samsvar med vår tro" ;-)

At Jesus Kristus kom til jorden akkurat der og da det skjedde i tid og rom, er heller ikke tilfeldig. I dagens Israel/Palestina hadde det blitt vanskeligere og han hadde sannsynligvis blitt fengslet. Hans sosiale omgang med arbaiske palestinenere (j.f samaritanene) hadde ikke blitt tålt av det gode jødiske selskap. Nethanuau hadde antagelig ansett ham som en farlig oppvigler og politisk sikkerhetstrussel. Og her hos oss, hadde Josef blitt ansett som pedofil når han giftet seg med den 14 årige Maria, selv om han aldri hadde sex med henne, og man ville antagelig lett etter en tvillingbror med tanke på gentesting av barnet mht farskap, siden det ikke var en menneskelig fars gener med i unnfangelsen. Maria ville blitt tatt under Barnevernets omsorg, Døperen Johannes og Jesus hadde antagelig ikke bare blitt ansett som religiøse fanatikere og ekstremister og som potensiell sikkerhetsrisko, men om de holdt på på samme måte som det står om i Bibelen antagelig blitt tvangsinnlagt på Psykiatrisk i et forsøk på å roe dem ned og "medisinere bort de religiøse vrangforestillingene og Jesu Storhetstanker". Jeg tipper Jesus hadde blitt diagnostisert som Schizofren, og Johannes som var en sånn "Skriker" som manisk, og de hadde blitt plassert på to ulike avdelinger så "ikke den ene skulle underbygge og opprettholde den andres vrangforestillinger" og begge blitt "Skjermet" fra kontakt med andre pasienter så ikke de også skulle bli dratt inn i det og påvirket. Noen "massepsykose" vil man jo ikke ha! Men de ansatte på akkurat Det sykehuset hadde nok fått seg endel overraskelser og en støkk i livet og kanskje blitt "smittet av den samme psykosen". Det er rart med de der "kristne schizokokkene". Ikke rart human-etikerne er så redde for "smitteutbredning" ! ;-) Men om Jesus skulle fullført oppdraget, påtatt seg vår straff og blitt torturert til døde, måtte han idag vert på et sted som Guantamo under USA`s regjering, i Kina eller Iran, hvor slikt fortsatt foregår....Stakkars Jesus. Sånn går det når man ikke tenker på seg selv og sitt gode navn og rykte, holder seg med feil folk, terger på seg "the estabelishment" og religiøs elite og bryter med "allminnelig folkeskikk og konformitetskrav", krenke de skriftlerde teologene, sette dem i forlegenhet, og gjennomskue Prektige dobbeltmoralister som hadde svin på skogen. Han "passa ikke kjeften sin" og var ikke redd for å "smøre på passet til folk" med velfortjent, usminket hårdhet og direkte tale når det var på sin plass og gikk litt på tvers av alle menneskelige og sosiale skillelinjer og var ganske vanskelig å plassere i den ene eller andre leir.

Det er ganske så gjennomsiktig i småbyen Stavanger. Det handler bare om Nettverk, så vet man det meste. Humret godt da Røed Larsen dro "på ferie til midtøsten" da det stormet som verst i det provensiale norske vannglasset. Jeg FORSTÅR ham! ;-) Og om Psykiatriveldet fortsetter å produsere nye diagnoser i samme tempo kan vi egentlig bare bygge tak over landet og kalle det et Mentalsykehus. Og kanskje er det slik verden ser oss? I velferdsrus! Mer bananlikør?

Men har lært at trosser man forbud og advarsler og beveger seg langt ut på glattisen, går man i vannet. Og da blir det kaldt! Lovløsheten kan gjøre selv store varme hjerter kalde! Da er det godt det fortsatt finnes noen kristne livreddere og barmhjertige samaritaner som drar en opp når man rekker ut handa og ber om hjelp, så man kan komme seg inn på fast grunn igjen, isteden for å synke til bunns og bli liggende der man falt. Da kan man gå videre med godt fortsett, forhåpentlig Litt klokere av skaden! Gud fører oss gjennom alt og lar både fristelsen og utgangen av den være til å tåle, om vi legger godviljen til . Og jo svakere en nonne er for Luther, desto strengere klausul kreves ;-) Luther har "Presteapeal"! Gamle griser er mindre fristende for en nonne. Og Luther selv er sikkert from nok for sitt Kall, det er somme tider verre med nonnene! Heldigvis vet Gud av erfaring at det ikke er lett å være menneske. Han styrke oss og holde oss oppe i en sann Tro, enten vi går for å være Vår Herres idioter eller høyt aktede teologer! Og hva det nå måtte være. Vi er like mye verdt alle sammen blot i kraft av å være Mennesker! Og mennesket står i forandringens tegn. Gud alene er en Absolutt, Fast og ikke relativ størrelse uavhengig av oss og hva Vi tror! Mennesket er skapt i Hans bilde, ikke omvendt! Han gir seg til kjenne for den som søker Sannheten av hjertet. Abraham fant Ham uten noen Bibel å støtte seg til. Og Jesus selv gikk i konflikt med de Skriftlærde. Den Vise stoler mer på Gud enn på sin egen forstand! Den svake som henter sin Kraft i Gud, kan vise seg å stå sterkere enn den som går i egen kraft. Vi "umoderne middelalderske katolikker" har ingen illusjoner om at Den Norske Kirke har lyktes i å avsette Fanden

 

 


 



 

"De Saliges Kvarter"

Det Store Rikdommer. overflod av ressurser og allslags Godt og Vakkert i verden, hvorav det beste er det som eg gratis. Samtidig er det i hele verden mennesker som på ulike måte lider materiell, psykososial og/eller sjelelig nød. Alt for mange! Men selv "fattigunger" har som regel noen som er glad i dem, og får sin del av Kjerlighet, glede og menneskelig omsorg, nerhet og varme. I bunn og grunn er jo alle mennesker så like, når man kommer helt ned på de basale behovene. Den erkennelsen bør underbygge vår tro på Mennesketverdet og vårt forsvar for Menneskerettighetene. Det er det samme i hele verden, og små mennesker og svake grupper, undertrykkes, krenkes, stigmatiseres som mindreverdige og utsettes for urett. Mye Ondt som foregrår, snart her, snart der- også i Norge! Og de verste tingene er de som skjer i det skjulte uten at offeret klarer å bryte ut, eller blir trodd. Det er Mange som lider i årevis uten å få noen hjelp i vårt samfunn, for de som har det verst, ofrene, de små, de fattige, er sjelden de som skriker høyest. Og selv når vi skriker er det ikke sikkert vi blir hørt og tatt på alvor...Det finnes ulike typer nød, det er ikke bare fattige som lider! Det finnes mange former for undertrykkelse, og det er mange som er så "små" at de forsvinner i samfunnets Maktapparat til fordel for mennesker som har gjort dem grov urett, godt hjulpet av Systemet selv- som i Psykiatrien! Og det kan vere både farlig og personlig riskabelt å stå opp mot Maktpersoner, Menn med Makt og Maktapparater, når urett skjer! Men Min Gud hater urett, og når Han er med, får jeg mot til å gå på, og tro til det som har vert "umulig" for meg! Så jeg "holder ikke kjeft"!












 








Ikke en spurv faller til jorden uten at Den elskende, nådige, barmhjertige, trofaste Gud og far ser, beveges av eller rører ved det Ene liv. En dag skal Gud holde en endelig dom over alle menneskeheten, og bringe alt til rettferdighet. Derfor priste Jesus "de små" salige, for nettopp disse var ham nermest og delte han selv kår med i sitt jordeliv. De er ved Kristus Høyt elsket av Gud. Det står mye godt, som kan vere både til veiledning, oppbyggelse og trøst i Bibelen. Løftene i en av Jesu Prekener, de såkalte Saligprisningene går til nettopp ut til "det lidende mennesket".

I Matteusevangeliet

Teksten er gjengitt slik i Matteusevangeliet (de såkalte 8+1, Matt 5, 3-12[1]):

Salige er de som er fattige i sin ånd, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.
Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

I eldre bibeloversettelser ble «ydmyke» kalt «saktmodige»

Saligprisningene er også omtalt i kapittel 6 i Lukasevangeliet (Luk 6, 20-22 [2]), listet opp under overskriften «Saligprisninger og verop » i Sletteprekenen:

Salige er dere fattige, Guds rike er deres.
Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, dere skal le.
Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt ? for Menneskesønnens skyld!

 

"Den Gamle Vismann" Leonard Cohen, er en av mine "åndelige slektninger". Og jeg kan godt skjønne at den jøden, som har levd store deler av sitt liv i musikkbransjen med tilhold i New York, og kjenner verden slik den er, i alt sitt spill og all sin gru, søker mot den zen-buddhiske "tomme" fred og trekker seg tilbake, bort fra verden, sammen med buddhistiske munker på verdens tak, Tibet. Det er også jødisk tradisjon for å søke Gud på høye fjell, som var han nermere der. Jesus søkte også til ensomme steder han kunne trekke seg tilbake i bønn og samtaler med sin Far- Gud! Han finnes iallfall lettere i Stillheten og kontemplasjonen, enn han gjør i verdens larm, hvor menneskene er blendet av alt som gliterer, og det er så mange ulike stemmer og øredøvende musikk, at Guds hvisken ikke kan høres. Den gamle jøden Cohen både ser og hører, med "den gamle vismanns overblikk", og prøver gjennom musikken sin å si ulike Sannheter på sin måte, slik han betrakter det. Hvordan andre, sekulere, oppfatter og tolker tekstene hans er en annen sak.

Denne sangen "Closing time", er slik jeg ser det et religiøst uttrykk for den samme erkjennelsen jeg sitter inne med. "Det er sent i verden, Sjefen (Gud)har sett nok og er trett og lei av tilsytandene. Det er rett før stengetid (dommedag)". Da er det ikke de Jesus priser salige med Hans gjengitte ord fra Evangeliene, som har størst grunn til å begynne å skjelve i buksene. Over hele verden er det fattige, lidende, undertrykte mennesker som roper til Gud om rettferdighet, og Håper Jesus kommer tilbake så fort som mulig, så alle disse lidelsene og det onde som skjer i verden skal få en endelig slutt, og få den uretten og de store tapene de har lidd, snudd til seier. En ting er tanken på hevn og straff. Det som ville vere bedre er om alle uansett hva de har gjort bare "ble snille og gode", vendte om og gjorde rett og rettferdighet. Men det ser så langt i historien dårlig ut med det, og vi mennesker har tross nyvinninger og vitenskapelige nyvinninger ikke selv forandret oss større som "art" enn at vi er oss selv like. Grunnleggende gode, men ufullkomne og svake med en stadig tilbøyelig til det som er ondt, og en "umoralsk natur" som ligner mye på dyrenes, skjønt vi i motsetning til dyrene er utstyrt med sjelsevner som gjør oss istand til å ta moralske valg, opptre som siviliserte Åndsmennesker og overstyre vår mer primitive natur, hvis vi Vil! På egenhånd klarer aldri menneskene å lage fred på jord og skape seg noe Jordisk Paradis. Vårt håp står til Gud alene! Så jeg sier med de mange som lider der ute i verden, det samme som sies i det katolske Adventslitaniet: JA, HERRE KOM!

Det blir ikke noe lite puslete Jesusbarn som kommer denne gangen.....

 

 

"Gud er i Alt"

Men ikke Alt er Gud! Gud er "Den Store Arkitekten" bak verden slik vi kjenner den fra naturen og vitenskapen. Og alt Guds Skaperverk var fra begynnelsen godt, logisk (naturlovene) og harmonisk. Også mennesket! Men sammenlignet med Gud er vi svake, skrøpelige vesen, som siden Syndefallet, da vi som Gud fikk kjenneskap til Godt og Ondt, har hatt en iboende tilbøyelighet til det som er ondt; synd. Den Allemektige, gode Gud har skapte ikke menneskene som marionetter, men utstyrte oss i motsetning til dyrene, som bare handler ut fra sin natur og ikke vet forskjell på godt og ondt, og derfor heller ikke er istand til å ta moralske valg, men en Fri Vilje. Vår Gudegitte frie vilje respekterer Gud så til de grader, at han også lar oss velge, det onde, velge Ham bort. Alt som er i naturen og rommes av Universet; evolusjoen, naturlovene er skap av Gud og berer Guds Signatur. Mennesket er det ypperste Gud har skapt, og den eneste skapningen som er "skapt i Guds bilde"- altså "ligner på Gud", og det skiller oss fra dyrene, selv om en del av oss også er "natur" og har likhet med dyrene.

Mennesket består av både Ånd, Sjel og Legeme, og alle levende mennesker har både en sanselig kropp, et følesesliv og en våken bevissthet. Selv den mest "åndelig orienterte" buddhist er mer enn "ren affektløs bevissthet", så sant han fortsatt er et menneske i en kropp av kjøtt og blod. Når det kommer til begrepene "Ånd" og "Sjel" råder det stor forvirring også innen kristne teologiske kretser, og siden jeg ikke er noe "Allvitende Orakel" er det ikke alt jeg heller har klart for meg. Jeg ser imidlertid at begrepet Ånd, ofte brukes om forstanden, som heller er en del av sjelsevnene, med hvor vår hjerne heller ikke ER sjelen, men et redskap for sjelen. Våre sjelsevner, som også omfatter våre høyere følelser og affekter som ikke er rent biologisk betinget overstyres i stor grad av vår hjerne, selv om Kjerligheten har sitt emosjonelle sentrum i Hjertet. Det er et samvirke mellom hjerte og hodet, hvor vårt hjerte- våre følelser7affekter og begjer- som også har sammenheng med vårt biologiske driftsliv og naturlige instinkter, påvirker vår bevissthet og i stor grad farger vår personlige tenkning og foretrukne interesser. Uten naturlig libildo, affekter/lidenskap/emosjoner blir vår tenkning "tørr og død". Hva menneskets "Ånd" er består av er imidlertid et begrep det er vanskeligere å få fatt på og definere.

I Bibelens første Skapelsesberetning, som selvfølgelig har lite med faktisk naturvitenskap å gjøre skapte Gud mennesket av jord/leire og blåste liv i dem gjennom nesen (Det er de ferreste kristne som er så fanatisk fundamentalistisk i sitt Bibelsyn, at de fornekter Darwins Evolusjonslere og alminnelige naturvitenskapelige fakta. I Den Katolske Kirke gir vi forstanden en stor plass, og flere av våre Geistlige- serlig nonner og munker- har både i samtid og gjennom historiens gang ytt sterke bidrag til den moderne vitenskap på mange ulike felter, ikke minst innen fysikk og medisin). Likefullt ser vi i denne Skapelsesberetningen en sannhet i at "Mennesket lever på Guds utpust, Livet selv har sin Opprinnelse i og er utgått fra Gud, og intet menneske kan bli til leve uten å ha dette livspustet fra Gud i seg. Alle mennesker har, uavhengig av Livssyn, noe av Guds Ånd og vesen i seg! 

Når vi dør, faller det menneskelige hylster av, kroppen og det som er knyttet til og betinget denne verden. Livsånden går tilbake til Gud, men noen sjeler slipper ikke inn. Man kan si at "det menneskelivet som ble til og gitt en sjel på Guds utpust, vil Gud en dag også puste inn". Men noen sjeler har gjennom sin totale avsporing fra Livets Sanne mål, ved sine onde og avskyelige gjerninger blitt så sjelelig ødelagt, onde, perverterte og vansirede av synd, at de setter "seg fast som busemenner i flimmerhårene i Guds nese, hvorpå han pusser nesen, peller dem ut og kaster dem i søpla", ut på Universets Skraphaug- Gehenna; Helvete, så de ved sin urenhet og ødeleggende ondskap, aldri mer skal kunne smitte andre med sin urenhet, "lage helvete", gjøre opprør og ødelegge freden i Det Paradiset Gud har beredt for de gode sjelene, de som gjorde godt under sine jordeliv uavhengig av tro- de som led stor urett og nød på grunn av de onde sjelene, og de som har latt seg rense, lege og helliggjøre ved sin Kristne tro. Men Gud elsker menneskeheten, og vil at Alle mennesker skal bli frelst, men Han overlater valget til oss. Han kan tilgi selv de verste synder, for den som vender om til Jesus, og gjør rett og rettferdighet. Den Ene synden Han ikke kan tilgi, er når Han ved Den Hellige Ånd åpenbarer sannheten, og mennesket vel vitende om Hans eksistens, fortsatt står Ånden imot, gjør opprør mot Gud, og velger det onde! Men alle våre valg, alle våre synder får Konsekvenser, og selv om Den Nådige, elskende, barmhjertige Gud tilgir synden, utsletter Han ikke de lineere konsekvensene, de sår vi har påført andre ved vår synd.

Gjennom omvendelse, rettferdig oppgjør, anger og bønn om tilgivelse, timelig straff; lidelsens frelsende karakter, og hensiktsmessige botsøvelser- som er noe annet enn selvplaging og avlat, kan vi gjøre opp for mye. Men de aller ferreste av oss blir fullkomment renset og forent med Guds vilje i våre jordiske liv, med andre ord Helgener. Derfor må vi gjennom skjersilden, den rensende ild, hvor synd, flekker og slagg renses bort så vi "som edelt metall" kan gjenforenes med Gud, Hellige og Rene. Nøyaktig hvordan det er i skjersilden, vet ingen. Kanskje er det først og fremst et sted hvor vi i Guds lys, ved vår samvittighet og erkjennelse av sannheten om hva våre synder har ført til for andre, pines av anger og sorg over det vi har gjort? Selv om det er en pinefull tilstand er Guds hensikt god. Vi renses så vi kan komme inn i den gode Guds nerhet, og gjennom å se Sønnen, Jesus, slik Han virkelig er i sin Hellighet, likedannes med Ham ved Glansen av Hans Herlighet, for intet urent øye kan se Gud og komme inn i Hans nerhet uten å ta sin død av det. Så veldig og sterk er Kraften, at våre sjeler i seg selv ikke kan tåle det. Jesu sonoffer og blod er ved Hans hellighet et middel til renselse og Helliggjørelse for den som tror, skjønt det er de som lik Judas, uten tro på Kristus, drikker seg til doms ved det samme blod. Derfor er det Presteskapets plikt å sørge for at ingen tar imot uten Trosopplering og bekjennelse, så den som forretter nattverden for "de uverdige som ikke har ransaket sin samvittighet, erkjent og bekjent sin synde, og heller ikke vet hva de mottar " ikke selv kreves til regnskap for deres sjeler!

Det forklarer Den Katolske Kirkes nattverdspraksis, for vi Tror at brødet og vinen som beres frem etter nattverdsliturgien og velsignelsen faktisk Er Kristi Legeme og Blod, fysisk tilstede i skikkelse av brød og vin, uavhengig av troen til den som tar imot. Nattverden som forrettes er "en gjenkallelse av" Jesu Ene offer på Golgata, og ikke blot et symbolsk minnemåltid om den første nattverd. Ved dette offer forenes vi i tro intimt, også Åndelig men ogss fysisk med Kristus, som lemmer på det ene Legeme. Dette er Den Katolske Kirkes Hellige Tro, og Eukaristien, fremberelsen av og foreningen med Gud og De Helliges samfunn ved dette offer, er Kirkens sentrum og Helligste sakrament, som bare Apostlene, Kirkens Viglsede, Forpliktede Troende Prester og Biskoper, på vegne av Kristus og Kirken, har rett til å forvalte iht Kirkens Tro, til de som har forpliktet seg på denne Tro. Derfor er det kun trosforpliktede katolikker, som etter opplering og grundige overveielser fulgt av en liturgisk, rituell seremoni  kan ta del i nattverden. Alle katolikker må igjennom opplering/katekese og løfteavleggelser under konfirmasjonen.

Også voksne, døpte konvertitter må konfirmeres inn i Kirken. I tilfeller der den som skal konfirmeres/konvertere ikke er døpt i annet Kirkesamfunn, skjer dåpen i samme seremoni før Fermingen. Konfirmasjonen/Fermingen av konvertitter skjer ved en Hellig, høytidelig liturgisk handling, med løfteavleggelser, bekrefelse/stadfestelse av dåpesløftene og forsakelsen fra den gang man gikk "fra mørke til lys" og ble Guds barn. Man avlegger Ed, hvor man bekjenner og forpliker seg på å stå fast ved og praktisere Kirkens tro, som styrkes og stadfestes med vitner foran meniheten, med Fadder, håndspåleggelse og bønn, og man salves og tegnes med en spesiell olje, Krisma, som er velsignet av Biskopen. Ved dette styrkes man, og mottar en ny Åndelig Salvelse, et innsegl, en større fylde av Den Hellige Ånd, og opptas i Kirkens fulle fellesskap, med de rettigheter og religiøse plikTer det inneberer. Da først får man som konvertitt tilgang til sin førstekommunion. Det er noe ganske annet enn praksisen er en ganske annen, og hvem som helst, uten opplering eller spørsmål om tro nå kan melde seg inn ved et tastetrykk på nettet. Og hvor alle og enhver også uten medlemsskap, har "alle rettigheter" men ingen plikter. Når det er sag er det ikke slik at Vi heller stopper noen i døra, hvem som vil kan komme til Kirken og motta en velsignelse fra våre Prester. Og de alle fleste står helt fritt til å konvertere til katolisismen om de Vil. Medlemsskap hos oss er imidlertid ikke "betingelsesløst og uforpliktende". Den aller viktigste forutsetningen er at man søker Kirken på grunn av Kirkens TRO!

Siden vi i DKK har en hierakisk struktur og alle katolikker har forpliktet seg på Kirkens Samlede lere, En Herre, En tro, og i bånn alltid har holdt fast på, konservert og kultivert en Fullevangelisk Tro slik den Kristne lere var fra begynnelsen, og bygget vår Kirke på den grunnvoll St.Peter ved Kristi utvelgelse la, som den første Biskop i Roma, der Peterskirken i Vatikanet, hvor vår Pave, Kirkens overhode, under Kristus, som Biskop av Roma, i likhet med vårt Trosembete, alltid har hatt sitt sete har vi som Enhetskirke pg Universell Verdenskirke, som teller både levende og henforne, kunne bestå gjennom 2000 år, uten å slites i stykker av ulike individualistiske teologiske oppfatninger. Likefullt rommer vi et stor mangfold og variasjoner, fra lokalkirke til lokalkirke, nasjon til nasjon. Og alle variasjoner, fra det Katolsk folklore i folkedypet, via Karismatiske miljøer, ulike Ordenssamfunn som orienterer seg mer mot Mystikken, Lerde utadrettede Dominikanere som legger vekt på Studier, undevisning, veiledning og forkynnelse, andre Ordener over i det mest kontemplative som lever sitt liv i stillhet bak Klostermurene , Og sindige, mer akademisk orienterte Prester, trygge i sin tro, som står støtt med begge beina på jorda, Fransiskanere med et Karisma som først og fremst retter seg mot Caritasarbeid og mild nestekjerlighet, også mer liberale, humanistisk orienterte variasjoner- som DKK i Norden kanksje er en representant for ?). Spennet går fra det saftigste, mest jordnere og frodige, til de tørreste, mest pietistiske og erkekonsevative, intellektuelle katolske teologer i mer Høykirkelige kretser. Alle mulige variasjoner som også ellers finnes under ulike paraplyer innen verdens kristenhet. Det meste som er finnes også hos oss, skjønt under samme tak og overbygg. Uten Kirkens strukturelle og hierarkiske oppbygging, lereembetet og Tradisjonen hadde det neppe vert mulig å holde alt samlet i Enhet. 

Vi bekjenner oss kollektivt til den samme troslere ,de samme dogmer, og går i takt, -det ikke for hastig, isteden for å gjøre for store byks av gangen og springe som får i alle retninger. Kirken er dog alltid på Pilegrimsferd gjennom verden og i bevegelse, og det er en god ting å gå sakte. Heller noen km i riktig retning, enn med syvmilsteg feil vei. Under tiden har vi blitt prøvet, begått og rettet opp feil og mangler. Idag besitter vår Kirke en moden, fullvoksen lere, som vi samlet, en slik en annen slik, utfyller i sin Helhet. Den sterke i ett berer den annens svakheter , for vi har ulike sterke og svake områder i vår tro, og slik kan vi samlet bere Kirkens Ene tro. Dersom det oppstår strid i lerespørsmål, der heller ikke Trosembetet kan komme til enighet, har Paven som Kirkens overhode Vetorett. Men i slike tilfeller hvor "Pavens ufeilbarlighet" avgjør striden, er ofte det valg Paven tar allerede en allment etablert trossannhet på laveste nivå, hos "den gjennomsnittlige folkelige katolikk". Paven står ikke alene som Gud eller diktator på toppen. Det er alltid kommunikasjon og samvirke mellom "topp og bunn". I DKK, tas også mange avgjørelser, prinsipielt og i praksis , på lavest mulig lokalt nivå. Lokalkirken har derfor forholdsvis stor frihet. Våre Prester kan derimot ikke forkynne "sitt eget hjertes Tro, og sin individuelle forstands lere", i den grad dette bryter fundamentalt med Kirkens samlede Troslere og liturgi/praksis/tradisjon. Og dette er faktisk en God ordning for Kirken, - og Sognebarna!

Vår verdensomspennende Kirke er en åndelig rik Kirke, som har vokst og samlet seg mange skatter gjennom tidene. Ikke minst hva spiritualitet, i utallige variasjoner, ulike indre og ytre veier til personlig erkennelse og åndelig vekst, og gjennom Ordensamfunnene, bønn, kontemplasjon, studier, botsøvelser og kristent arbeid blant mennesker, har Kirken vunnet stor innsikt i De Hellige Mysterier. Dertil, serlig gjennom Skriftmål og pastoral omsorg, stor menneskelig innsikt. "Intet menneskelig er Kirken fremmed"! Kirken "har alt" men ennå er vi ikke fullkomne og kjenner ikke alle Sannheter. Derfor holder vi oss heller ikke for god, til å søke og stille oss åpne, for sannheter i andre religioner, som vi kanskje har glemt,eller enda ikke vunnet. Kirken er på den ene siden en Institusjon i verden, en Bygning, men først og fremst bygget opp av "levende steiner", de troende som mottar nattverd på hvert sted. Men menneskene synder, også katolikker, og så lenge vi enda ikke er fullkomne hver for oss, vil Kirken heller ikke vere uten skjønnhetspletter. Vi er enda heller ikke fulltallige. Noe mangler enda!

I den Kristne tro generelt er kjerlighetsbånd, relasjoner og samfunnhelt essensielt. Gud vil at vi skal ha en intim personlig kjerlighetsrelasjon både til Ham selv gjennom Kristus, med våre trosfeller som om vi var En familie og med "vår neste", våre medmennesker. Det er fundamenalt ulikt det buddhistiske syn, hvor "disconection"; frigjøring fra så vel menneskelige som verdslige bånd og affekter med "En Ren Høyere Bevissthet som er seg selv nok" er målet. Buddhistens mål synes å vere "Å sitte i Himmelens tomme rom, og lene seg mot seg selv, lykkelig oppslukt av sin egen bevissthet i full selvtilfredshet". Mens vår mål er fullkommen Enhet med Gud og andre mennesker i et fullkomment Godt og rent kjerlighetsfelleskap med fullkommen Paradisisk Lykke av en annen verden med Fullkommen Hellig karakter. Det kristne katolske Verdensbildet og Menneskesynet er altså Holistisk med fellesskap i Kjerlighet som fullendelse; Helhet, Hellighet alt som er som er Godt.

Vårt Mål er altså Gud. Og dette er også formulert i Bibelens siste Bok, Johannes Åpenbaring, "OG GUD SKAL VERE ALT I ALLE". OG GUD, HVORDAN ER GUD? Likesom vår Gud er En, og hvert menneske er En. Er denne Gud Treening; Fader, Sønn og Hellig ånd, som virker i fullkommen HELLIG ENHET.

FADEREN ER UTGÅTT FRA SØNNEN OG ELSKER I DEN HELLIGE ÅNDS ENHET FADEREN SOM HAN HAR ELSKET SØNNEN, OG DEN HELLIGE ÅND UTGÅR FRA DEM BEGGE TIL VEILEDNING FOR MENNSKENE, MED DET MÅL Å FØRE MENNESKENE TILBAKE TIL SITT OPPHAV, KRAFTENS KILDE SOM ER REN ÅNDELIG KJERLIGHET. FRA DENNE KILDEN UTGIKK SØNNEN, SOM ETTER FADERENS BUD, FORDI GUD ELSKET MENNESKENE, LOT VED DEN HELLIGE ÅND, SOM ER AV GUD OG SELV GUD, SIN SØNN- SOM ER AV GUD OG SELV GUD, INKARNERE SOM MENNESKE, SÅ HAN KUNNE LERE OSS SOM EN AV VÅRE EGNE, OG OPPFYLLE DEN LOV, GITT VED PROFETENE SOM SKULLE VEILEDE OSS TIL DET GODE LIV, I MENNESKENES STED, FOR SÅ Å TA MENNESKEHETENS DOM ETTER SAMME LOV PÅ SEG SELV, OG DØ I VÅRT STED, SÅ VI MENNESKER SOM IKKE VAR ISTAND TIL Å OPPFYLLE GUDS LOV, OG DERFOR VAR UNDER FORBANNELSE, VED HANS OFFER SKULLE GÅ FRI NÅR GUD HOLDER SIN ENDELIGE DOM OVER ALLE MENNESKER I DENNE VERDEN TIL ALLE TIDER. FOR DEN SOM HAR SONET SIN DØDSDOM ER FRI OG KAN IKKE LENGER DØMMES.

DERFOR "DØR VI I DÅPEN MED KRISTUS, OG KALLES VED TROEN TIL Å LEVE SOM HELLIGE FOR GUD". VÅRT HÅP ER AT SELV OM VI FORTSATT FEILER OG FALLER I SYND, VED ET AKTIVT TROS OG BØNNELIV, SALVET AV GUD MED SANNEHETENS ÅND TIL Å VEILEDE OSS, OG VED BOTENS- SKRIFTEMÅLET OG NATTEVERDENS SKARAMENTER- SOM ER DE TROENDES RETT, RENSES OG HELLIGGJØRES ETTERSOM VI VILLIG OG MED FROMME ANSTRENGELSER, AV KJERLIGHET SØKER Å LEVE GODE MORALSKE LIV OG GJØRE GODT FOR ANDRE OG HVERANDRE OG FØLGE GUDS BUD UNDER VÅRE JORDELIV, SÅ VI- SLIK VI HÅPER, KAN GÅ FRI I DOMMEN OG BLI FULLKOMENT FRELST TIL Å LEVE EVIG I GUDS NERHET, OG STÅ FOR HANS ÅSYN I HIMMELEN, DER INTET URENT KOMMER INN. NÅ FRAM TIL TROENS MÅL OG TELLE MED I FULLENDELSEN AV GUDS RIKE, ETTER AT GODT ER EVIG ADSKILT FRA ONDT. DA GJELDER DET OM Å VERE PÅ RETT SIDE!

OG GUD SKAL VERE ALT I OSS, OMGI OSS PÅ ALLE KANTER OG OMSLUTTE OSS MED SIN KJERLIGHET, SOM DEL AV DEN SAMME ENHET OG DET SAMME INTIME ÅNDELIGE KJERLIGHETSFELLESSKAP SOM ER MELLOM FADEREN, SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND. OG LIKEFULLT ER GUD ALLTID MER, OG RAGER EVIG OVER ALT OG ALLE.

MÅLET TIL GUDS MOTSTANDER DJEVELEN ER Å FØRE MENNESKENE UT AV GUDS GODE PLAN, FÅ OSS TIL Å SPORE AV OG BOMME PÅ LIVETS SANNE MÅL, PERVERTERE MENNESKENES SJEL, MYRDE, STJELE, FORMØRKE OG ØDELEGGE. OG DERFOR SER VERDEN OGSÅ UT SOM DEN GJØR. MEN EN DAG ER DET STOPP!

JEG TROR IKKE AT "ALT SOM ER BLE TIL UT AV DET STORE INTET PÅ GUNN AV EN SERIE TILFELDIGE OMSTENDIGHETER OG UTVIKLET SEG TIL DEN KOMPLEKSE VIRKELIGHETEN VI LEVER I IDAG SÅ OG SI VED ET SLUMPTREFF.

MEN DETTE TROR JEG PÅ! SKRIFTENE, GUDS PROFETER, EVANGELIET SOM TALER OM  "DEN STORE ARKITEKTEN BAK ALLE TING", JEG TROR FULLT OG FAST PÅ MIN HERRE JESUS KRISTUS, GUD FADER, DEN HELLIGE ÅND OG DEN KATOLSKE KIRKES TRO OG TRADISJON, DET FESTER JEG MIN LIT TIL! KRISTENDOM HANDLER IMIDLERTID LANGT MER OM KJERLIGHETSFELLESSKAP OG DET SOM ER I SANNHET ER GODT OG RETT FOR MENNESKET, ENN OM STRAFF, LOV OG DOM! SLIKT ER FOR DE ONDE SJELENE SOM GÅR FORTAPT, GUDS AKTIVE MOTSTANDERE OG FIENDER, DJEVELEN OG DEMONENE SOM HATER OG ER I EVIG OPPRØR MOT DEN KJERLIGE, RETTFERDIGE, BARMHJERTIGE, GODE, STORE, HELLIGE, FRYKTINGYDENE, "FORFERDELIGE" GUD! JESUS HAR PÅ UNDERFULLT VIS I SIN YDMYKE SKIKKELSE VIST OSS KRISTNE HVEM GUD ER, OG VED HAM ER VI BLITT GUDS BARN. HAN ELSKER OSS OG HAR GITT OSS DEL I SITT RIKE SOM IKKE ER AV DENNE VERDEN! DERFOR HATER DENE VERDENS FYRSTE, HVOR ALT LIGGER I DET ONDE, DJEVELEN- OG VERDENS BARN OSS. MEN INGEN ER GUDS BARN SOM IKKE ELSKER MENNESKEHETEN UANSETT! OGSÅ NÅR VI BLIR HATET, BAKTALT, LATTERLIGGJORT, STIGMATISERT OG FORFULGT PÅ GRUNN AV VÅR TRO, OG IKKE "PASSER INN I DENNE VERDEN" FORDI VI ER GUDS BARN OG TILHØRER EN ANNEN VERDEN, EN ANNEN ÅNDSMAKT ENN DE GUNNKREFTENE, MAKTENE OG MYNDIGHETENE SOM REGJERER I DENNE VERDEN. VI ER "AV ET ANNET SLAG", UTLENDINGER PÅ PILEGRIMSREISE I TJENESTE FOR GUD I VERDEN, OG PÅ VEI HJEM. MÅLET ER OSS NERMERE NÅ ENN DA VI KOM TIL TROEN. 

VI VANDRER MED FREIDIG MOT, UTEN Å SKAMME OSS OVER VÅR HELLIGE TRO, SOM "DÅRER I VERDEN" SÅ LENGE VI MÅLES PÅ VERDENS VIS"! "FOR ORDET OM KORSET ER DÅRSKAP FOR VERDEN, MEN EN KRAFT TIL FRELSE FOR HVER DEN SOM TROR", SOM DEN HELLIGE PAULUS, "HEDNIGENES APROSTELT" SKREV TIL EN AV DE MENIGHETENE HAN HADDE VERT MED Å ETABLERE, OG TJENTE SOM VEILEDER OG TILSYNSFØRER FOR. OG NÅR "VERDEN ER MOT OSS", FORDI VI GÅR MED GUD, JA DA HAR VI DESTO MER BRUK FOR TROSSFELLESSKÅPET, KIRKEN; DE HELLIGES SAMFUNN ,OM VI SKAL KLARE OSS OG STÅ OSS MOT VERDENS ÅND. SOM KATOLIKKER TILHØRER VI I NORGE EN RELIGIØS MINORITETSGRUPPE. ETNISK NORSKE  KATOLIKKER ER OGSÅ "EN MINORITET I MINORITETEN". DKK I NORGE BESTÅR FØRST OG FREMST AV INNVANDRERE, OG DA SERLIG ØSTEUROPEISKE ARBEIDSINNVANDRERE SOM POLAKKER. MEN JEG TILHØRER INGEN "SER OG SYKELIG, INNESLUTTET LITEN SEKT"! PÅ VERDENSBASIS ER DET MILLIONER AV MENNESKER SOM BEKJENNER SEG TIL DEN SAMME TRO, HAR SAMME "HIMMEL OVER SEG", OG STÅR VED SAMME LERE, VERDENSBILDE OG MENNESKESYN.

KUNNSKAP OG FORSTAND ER EN GOD TING, NÅR DEN BRUKES MED VETT. MEN TIL SYVENDE OG SIST ER DET IKKE MENNESKETS FORSTAND, HELLER MENNESKENES HJERTER; TRO, HÅP OG ENDA MER KJERLIGHET, - OG TIL SYVENDE OG SIST GUDS VISDOM OG HANS NÅDE, BARMHJERTIGHET, RETTFERD, OG TROFASTE KJERLIGHET TIL MENNESKEHETEN DET KOMMER AN PÅ!



 

 

ERE VERE FADEREN OG SØNNEN, OG DEN HELLIGE ÅND. SOM DET VAR I OPPHAVET, SÅ NÅ OG ALLTID OG I ALL EVIGHET. AMEN

ET NAVN UNDER SOLEN

(PSYKIATRI) NOEN MENNESKER ER VELDIG OPPTATT AV Å "VINNE SEG ET NAVN UNDER SOLEN", "A MOMENT OF FAME". OG IKKE ETHVERT "KJENDISNAVN" ER GJORT KJENT FOR FOLK PÅ GRUNN AV GODE OG ERERIKE GJERNIGER! FOR NOEN SPILLER DET MINDRE ROLLE ENN Å "BLI KJENT". SELV BLIR JEG NOK IKKE, OG HAR JEG HELLER ALDRI STREBET VERKEN ETTER "BERØMMELSE" ELLER KJENDISSTATUS, MEN JEG VIL GJERNE BLI HØRT, LEST OG TATT PÅ ALVOR. DET MAN YTRER BØR TELLE VEL SOM MYE SOM HVEM DET YTRES AV! JEG ER IKKE AV DEM SOM KUN VIL HA "BLEST OMRKRING EGEN PERSON". DE ER DET MANGE NOK AV! LIKESÅ DE SOM VIL TJENE PENGER PÅ "KJENDISER". SLIKT HAR ALDRI VERT NOEN MOTIVASJON FOR MIN SKRIVNING. JEG TJENER HELLER IKKE EN KRONE PÅ DENNE BLOGGEN!

DETTE INNLEGGET HANDLER OM NOK EN "GAMMEL HANKATT" I ROGALANDSPSYKIATRIEN MED OVERDREVEN TRO PÅ SEG SELV



 


UNDER MIN TID I ROGALANDSPSYKIATRIEN HAR JEG MØTT OG SNAKKET MED MANGE UNDERLIGE OG ORIGINALE MENNESKER, PASIENTER MED ALLE SLAGS DIAGNOSER, OG OMTRENT LIKE MANGE "RARINGER PÅ PERSONALSIDEN"- SETT OG HØRT DET MESTE.

EN GANG SNAKKET JEG MED EN MEDPASIENT, EN NOKSÅ "HØYLYDT OG BRAUTENDE NORDLENDING", SOM HADDE FÅTT SIN MANISK-DEPRESSIVE SINNSLIDELSE UTLØST VED DEN EKSTREME BELASTNINGEN DET ER FOR EN UNG GUTT Å SE SIN FAR BLI KLEMT IHJEL RETT FORAN ØYNENE, UTEN Å KUNNE GJØRE NOE SOM HELST.

DENNE MANNEN HADDE VERT PASIENT HOS EN MINST LIKE "HØYLYDT OG BRAUTENDE PSYKOLOG", SOM HADDE YTRET FØLGENDE BEVINGEDE ORD TIL SIN PASIENT: "DU ER EN DROLT I LIVETS POTTE". OG SIDEN JEG I TILLEGG SÅ MEG LEI PÅ AT DENNE PSYKOLOGEN, SOM OGSÅ VAR SJEFPSYKOLOG, VANDRET RUNDT I GANGENE OG SLAPP UT GASS, TENKTE JEG ETTER AT MIN "KARRIERE" SOM PASIENT FOR LENGST VAR OVER, AT OM JEG NOEN GANG FIKK HAM PÅ TOMANNSHÅND SKULLE JEG PARERE MED FØLGENDE VINGESVEV: "DE STØRSTE OG MEST OPPBLÅSTE DROLTENE I LIVETS POTTE, VAR DE SOM RAK RUNDT PÅ TOPPEN AV SITT EGET PISS".

DENNE PENSJONERTE SJEFPSYKOLOGEN YTRET OGSÅ OVENFRA OG NED DE BEVINGEDE ORD "NÅ HAR JEG DEG I MIN HULE HÅND", TIL EN ENGANG SÅ SUKSESSRIK SELGER, SOM HADDE "SPILT HASARD I LIVET", OG NÅ STOD DER PÅ SITT LIVS BUNNNIVÅ, KONKURSRAMMET MED MILLIONGJELD, ET HAVARERT EKTESKAP OG TAP AV ENHVER SOSIAL ANSELSE, DYPT DEPRIMERT. EN FØLGE AV MANISK-DEPRESSIV SINNSLIDELSE, ALKOHOLISME OG PILLEMISBRUK. DA BØR EN GOD PSYKOLOG I HUMANISMENS NAVN HOLDE SEG FOR GOD TIL Å DØMME, OG UTROPE SEG SELV TIL FULLBYRDER AV SKJEBNENS NEMESIS. I SER OM HAN SELV ER I EN OPPHØYD STILLING OG LEVER GODT AV "¨Å HJELPE" SLIKE PASIENTER, SOM LIDER HELVETES KVALER! EN ALMINNELIG MANN, IKKE OND, MED EN FATTESLIG ARBEIDERKLASSEBAKGRUNN, SOM HADDE HATT "MER HELL I SPILL ENN HAN KUNNE TÅLE", OG "NYRIK" LATT SEG BERUSE AV PENGER, SUKSESS OG LIVETS GODER, "GAMBLET" MED ALT HAN HADDE SOM INNSATS MED EN SELVSIKKERHET SOM BLE FOR HØY, OG TAPT ALT, SPILT FALLITT. ENDT SOM LASARON. FALLERT TIL ET VRAK, FYSISK OG PSYKISK. OG SÅ STOD ALTSÅ "DEN STORE PSYKOLOGEN" DER OG YDMYKET EN KNEKT MANN ENDA MER! JEG TENKTE MITT I DET STILLE. NOEN SMÅ MENN BLIR FOR STORE FOR FORT, UTEN DEN BALLASTEN SOM KREVES. INTET ER NYTT UNDER SOLEN.

DET SYNES MEG SOM OM "GUDSKOMPLEKSET" SERLIG RAMMER PSYKOLOGER OG PSYKIATERE, FOR JEG HAR ALDRI HØRT OM LEGER I SOMATIKKEN SOM SETTER SEG TIL DOMS OVER SINE PASIENTER, SILER HVEM DE VIL HJELPE, OG STIKKER KNIVEN EKSTRA LANGT INN HOS DE PASIENTENE DE HOLDER FOR Å HA GJORT NOE GALT. DET SKULLE TATT SEG UT! MEN PSYKOLOGER SOM DENNE OG HANS LIKE SYNES VISST SELV DE "TAR SEG GODT UT" UANSETT HVA DE GJØR. HAN GJORDE IKKE MEG PERSONLIG NOE ONDT, MEN HANS OPPBLÅSTHET IRRITERTE MEG!

MEN TIDEN GIKK, SOM TIDEN GJØR, OG DETTE FORSVANT MER OG MER FRA MIN BEVISSTHET, TIL DET FOR LENGST VAR UTE AV MINE TANKER, OG DENNE MANNEN SÅ OG SI VAR FULLSTENDIG GLEMT. TIL JEG EN DAG PÅ VEI TIL KIRKEN, SÅ EN LITEN TETTBYGD, ELDRE MANN STABBE FORAN MEG. JEG HAR SELV BLITT SÅPASS GAMMEL AT LANGSYNET MITT IKKE LENGER ER HVA DET VAR, SÅ PÅ AVSTAND TOK JEG FEIL OG TRODDE DET VAR MIN GODE, GAMLE SOGNEPREST PATER ROLF, SOM HAR HATT SLAG, SOM GIKK FORAN MEG, OG ROPTE PÅ HAM. MANNEN SNUR SEG OG JEG SER INN I ET UKJENT ANSIKT, BEKLAGER OG SIER JEG TOK FEIL AV HAM OG EN ANNEN GAMMEL MANN. DA SIER MANNEN HVA HAN HETER, OG DET GÅR OPP FOR MEG HVEM DET ER JEG HAR FORAN MEG. SKAL SI HAN HADDE KRYMPET!

SÅ SELV DEN MEST GRANDIOSE PSYKOLOG, SOM VAR SÅ FULL AV GASS OG BULLSHIT, OG MED DEN STØRSTE LETTHET OG ENDA STØRRE STOLTHET OG SELVTILLIT KVEILA FRA SEG DE MEST ENORME DROLTER DU KAN TENKE DEG, SKRUMPER ALTSÅ MED TIDEN INN TIL EN LITEN TANNLØS OLDING. OG GAMLE MENN SKAL MAN IKKE TALE HARDT TIL, SÅ ALT JEG SIER ER "JASÅ, JA DA VET JEG VEL HVEM DU ER. ALLE GJØR JO DET" ;-) OG GÅR VIDERE. FOR DENNE MANNEN, SOM ENGANG "HADDE ET NAVN" OG EN MAKTPOSISJON I ROGALANDSPSYKIATRIEN HAR, I MOTSETNING TIL DEN GAMLE PRESTEN JEG TOK HAM FOR Å VERE, ALDRI VERT NOEN VIKTIG ELLER BETYDNINGSFULL PERSON I MITT LIV. HAN KUNNE VERT OG VAR FOR MEG DER OG DA "EN HVEM SOM HELST GAMMEL MANN", OG DE BØR MAN SOM KRISTEN HELST BEHANDLE MED EN VISS MILDHET OG RESPEKT.

TIL SYVENDE OG SIST, NÅR SYKDOM OG ALDERDOM MELDER SEG OG LIVET NERMER SEG SIN SLUTT ER ALLE "JAMSIS OG LIKE". HØY ELLER LAV, ALLE ER VI BARE MENNESKER MED NØYAKTIG DE SAMME GRUNNLEGGENDE MENNESKELIGE BEHOVENE. OG I VÅR ALLER SISTE TIME, NÅR VI GÅR DET UKJENTE I MØTE, KAN VI BARE GI OSS OVER TIL GUDS NÅDE OG HÅPE PÅ DET BESTE. DA ER IKKE "JORDISK BERØMMELSE,RIKDOM OG ERE" AV DEN MINSTE BETYDNING. 

"HAN HADDE ET NAVN SOM HAN IALLFALL SELV HADDE STOR TRO PÅ". MEN OM HUNDRE ÅR ER ALLTING GLEMT OG INGEN HUSKER HVEM HAN VAR. HAN ER IKKE EN AV DEM SOM VIL BLI STÅENDE SOM NOEN BAUTA I NORSK PSYKIATRIHISTORIE. "BARE EN PSYKOLOG", OG IKKE KJENNER JEG TIL AT HAN HAR UTRETTET STORVERK FOR NOEN AV SINE PASIENTER, SKJØNT JEG HAR MØTT OG SNAKKET MED FLERE AV DEM- SOM ENDTE SOM KRONIKERE OG ALDRI VIL BLI FRISKE, NORMALE, VELFUNGERENDE MENNESKER IGJEN.

"INTET ER NYTT UNDER SOLEN". MENNESKENE ER OG BLIR SEG SELV LIK, OG LAR SEG SÅ LETT BLÅSE OPP OG BLI INNBILSKE OG GRANDIOSE I EGNE ØYNE OM DE FÅR LITT MAKT OG "A MOMENT OF FAME", SELV OM DET BARE ER ET KORT BLAFF I EVIGHETEN.

DET ER BARE ETT NAVN SOM BLIR STÅENDE GJENNOM ALLE TIDER! OG DET NAVNET SETTER JEG MIN LIT TIL! OG DET NAVNET BURDE OGSÅ "TOR...WHO?" FESTE STØRRE LIT TIL ENN SITT EGET! DET FINNES SOM REGEL LITT MER YDMYKHET, MYKHET OG "SENTIMENTALITET" I GAMLE SKINN, OG VISDOMMEN VOKSER OFTE BEDRE PÅ DE GRÅ HÅRS VEI. SÅ VI FÅR HÅPE DET BESTE. DET ER IKKE SIKKERT DENNE LILLE GAMLE MANNEN ER SÅ OND HAN HELLER. BARE IKKE FULLT SÅ FORSTANDIG SOM HAN LIKTE Å TRO. I EGNE ØYNE TROR JEG NOK HAN DEN DAG IDAG ER OVERBEVIST OM AT HAN HAR GJORT DET SOM VAR "RETT" ;-) NOEN HAR ET NESTEN "SMITTENDE GODT SELVBILDE", SÅ STOR TRO PÅ SEG SELV AT ANDRE OGSÅ HELLER TIL Å DELE DET SAMME BILDET AV VEDKOMMENDE. JEG FORETREKKER ET REALISTISK SELVBILDE FRAMFOR "ET GODT SELVBILDE". OG FØR ELLER SIDEN MÅ VEL, DEN LILLE, GAMLE MANNEN SELV INNSE AT HAN ER NETTOPP DET; BARE EN LITEN, GAMMEL MANN BLANT MANGE ANDRE GAMLE MENN. UNDER ELDREOMSORGEN, DER MAN ER PÅ FORNAVN OG INGEN TAR PASIENTENES TITLER SÅ ALVORLIG, ER DET VIKTIGSTE OFTE BARE AT MAN ER METT,TRYGG TØRR OG VARM, ENTEN MAN ER PSYKOLOG ELLER LASARON. HAN SKAL VERE GLAD FOR AT MAN I GERIATRIEN, I MOTSETNING TIL I PSYKIATRIEN, HAR SATT EN STANDARD OG VERDIGHETSGARANTI. I PSYKIATRIEN MÅ PASIENTENE REGNE MED Å BLI FRATATT SELV SISTE REST AV VERDIGHET, TIL FORDEL FOR "PSYKOLOGER MED MERVERDI"!

Jeg har litt Helse- og Sosialfaglig kompetanse, og er en godt skolert Røde-Korser, så om jeg tar noen vakter på Aldershjemmet, garanterer jeg at jeg vil vaske stumpen på Sjefpsykologen like mildt og blidt som stumpen til Fru.Hansen. Og skulle det bli noen "oppstandelse" ut "min hellige katolske omsorg", kan jeg sikkert lett leres opp til å Knipse av en helt alminnelig erfaren Hjelpepleier. Men den dagen man om helsearbeider lar seg styre av personlige hevnmotiver eller behov for å opptre i rollen som håndhever av "skjebnens nemesis", er man inhabil i hjelperollen. Såpass mye har jeg skjønt! Jeg har aldri vert tungnem ;-)

DET KOMMER EN TID FOR "VAFLER OG DE NERE TING I ETHVERT MENNESKES LIV".



 


 

 

 

AMNESTI FRA PSYKIATRIEN!

Psykiatriens nye åpenhet inkluderer ikke dens mørke samtidshistorie.

Ny Tid 



 

[psykiatri] Jeg skulle egentlig ønske at det var unødvendig å skrive denne kronikken. Men vil man ha større åpenhet i psykiatrien, må dette også gjelde de negative sidene ved behandlingssystemet. Bare da kan man håpe på positive endringer: Hvor mange sliter ikke med traumer og angst som følge av inhuman og uetisk «behandling»? Og hvorfor reagerer psykiatriens maktelite slik den gjør på kritikk og tap av makt i en mer pasientvennlig psykiatri? Hvorfor går profesjonsinteresser og kollegialt kameraderi på bekostning av pasientene?

Så langt har pasientene vært avmektige i møte med psykiatriens makt(mis)bruk. Flere av oss har opplevd å bli «fengslet» eller innesperret uten lov og dom, frarøvet muligheten til bistand fra advokat og nektet kontakt med Kontrollkommisjonen, som er ment å være en klageinstans som skal bedre pasientenes rettssikkerhet.

I tillegg kan det synes som om kontrollkommisjonene ikke fungerer uavhengig, men er satt sammen på en måte som gjør at de stadig løper fagfolkenes og institusjonenes ærend. Man har ofte hørt mer på

behandlingspersonalets versjon av saken enn på de pasientene man skulle hjelpe.

Autoritært. Når et voksent, intellektuelt menneske med bred erfaringsbakgrunn taper sin funksjonsevne, blir underlagt og prisgitt vurderinger fra mindre ressursrike fagfolk. Når disse fagfolkene, med smal erfaringsbakgrunn, i tillegg kan ha trangsynte holdninger, for eksempel på religiøst grunnlag, og selv mangler intellektuell kapasitet til å gjøre etiske vurderinger. Når de mangler innsikt i humanistiske og demokratiske verdier som ivaretar enkeltmennesket og dets autonomi. Når de ikke evner å se sin egen rolle i et historisk perspektiv, men ser pasientene som «annerledes» mennesker enn seg selv, med andre behov og rettigheter enn vanlige mennesker. Da ser vi spor av et tankesystem som hører hjemme i autoritære regimer.

Jeg har et eksempel fra virkeligheten: En suicidal pasient blir innesperret, nektet å gå ut og fotfulgt døgnet rundt. Vedkommende blir fratatt alt privatliv ? i ni år! Personalet mente de gjorde det riktige for å berge pasientens liv. Men i realiteten ble pasientens livskvalitet forverret i så stor grad at det minsket utsiktene til bedring. Etter at det kom inn nye krefter ble pasienten omsider utskrevet, men hun har fortsatt et suicidalt mønster, og har ikke mottatt noen form for kompensasjon og oppreisning for de årene hun har blitt fratatt.

Her er et annet grelt eksempel: En pasient blir oppfattet som paranoid psykotisk fordi han er redd for mafiaen. Det viser seg imidlertid at pasienten har tipset politiet i en narkotikasak, det er gjort beslag, og mannen er redd for represalier fra organiserte kriminelle miljøer. I personalets øyne var «mafia» så fremmed at de anså pasienten for å være psykotisk. Han ble utskrevet et par dager senere.

I tillegg til frihetsberøvelse kommer bruken av isolat og fastspenning i belteseng i psykiatrien. Bruk av isolat blir i retts- og krigshistorien beskrevet som tortur. Men hvem tør å klage? Hvem tør å ta opp kampen mot et maktapparat som for den «devaluerte pasienten» er ekstremt mektig, og som selv ikke innrømmer, men gjemmer overgrepene bak fine ord om «faglighet»?

Er det noen som har fått pasientskadeerstatning? Som regel virker det som om det er selve påstandene om overgrep som sykeliggjøres og ikke systemet.

Som en straff. Hva gjør det med et menneske som i fredstid, uten å ha gjort noe galt eller kriminelt, blir hentet av politi i sitt eget hjem én dag etter hun skulle vært tilbake fra permisjon, etter å ha ringt og gitt beskjed om at hun kommer to dager for sent og da skal snakke med legen? Hvordan påvirker dette et menneske som ikke utgjør noen vesentlig trussel for andres eller eget liv og helse, der det heller ikke er noen fare for at utsikter til bedring forspilles i vesentlig grad, og som ikke er psykotisk, det vil si juridisk hjemlet for tvang?

Det var dette som skjedde med meg. Og det opplevdes som en maktdemonstrasjon og en straff for ikke å adlyde. Det var ikke bygget på en faglig vurdering om pasientens, i dette tilfellet mitt, beste. Politiet kan altså bli brukt mot oss, på bakgrunn av en vilkårlig (feil)vurdering fra en sykepleier. Og ingen reagerer.

To dager senere skrev legen meg dessuten ut fra institusjonen, hvor jeg var innlagt på grunnlag av en tvangsparagraf for psykisk ettervern, med eget samtykke. Jeg fikk heller ikke svar på brevet jeg senere sendte til Kontrollkommisjonen.

I dag er jeg medlem av Fontenehuset i Stavanger, og har i stor grad vendt tilbake til samfunnet. I den grad Fontenebevegelsen slår rot i Norge som en brukerstyrt pasientorganisasjon med gode samarbeidspartnere og politisk støtte, kan den være med på å trygge pasientene og fungere som en «vaktbikkje» overfor et dårlig behandlingsapparat og diskriminering. Fontenehuset i Stavanger er et brukerstyrt klubbhus og en del av et verdensomspennende nettverk som startet opp som en grasrotbevegelse i New York på begynnelsen av 1950-tallet. Det arbeider etter en alternativ rehabiliteringsmodell for mennesker med psykiske lidelser. Her har jeg funnet mitt asyl.

Vi trenger endring. De som har begått psykiatriens ugjerninger blir neppe straffet, men jeg håper å kunne avskaffe de holdningene i behandlingssystemet som degraderer, kriminaliserer og undertrykker de psykisk syke. Jeg ser også betydningen av å opprette et uavhengig etisk kontrollorgan som også jobber politisk for å sikre og trygge psykiatriske pasienters rettssikkerhet og økonomiske og sosiale rettigheter. Organet bør i første rekke samarbeide med pasientene og være lydhøre overfor denne gruppens behov. Nødvendigheten av å styrke den enkeltes privatøkonomi er for eksempel skrikende, og følges ikke opp av de profesjonelle, som isteden kjemper for egne lønnsvilkår og pensjoner. Man blir ikke friskere av å ha dårlig økonomi, og det er for stort gap mellom den trygdete pasientens og de ansattes økonomi.

Når vi blir syke vil vi ha smertelindring og medisiner. Man vil gjerne bli møtt på en vennlig, serviceminded måte, ikke med krenkelser, surhet og av folk og systemer som øver vold mot vår selvfølelse og vårt menneskeverd. Jeg ønsker en psykiatri som sloss for oss, ikke en som sloss mot oss. Det er flaut å måtte kjempe for elementære menneskerettigheter i dagens Norge, et Norge som tilsynelatende later som om problemet ikke finnes.

Kronikken er skrevet av Anita Bårdsen, Tidligere pasient ved Rogaland psykiatriske sykehus

I 2010 BLE JEG HØRT!



 

Advarer mot langvarig psykoterapi

 | Bjørn Kvaal

Å gå i psykoterapi i flere år, kan være en form for svikt fra helsevesenet. Hvilken pasient eller fylkeslege ville ha akseptert en slik ordning innenfor somatikken? spør uføretrygdede Anita Bårdsen.​

 

En kirurg som gjør dårlig håndverk, blir til slutt fjernet. En samtaleterapeut som ikke oppnår noen resultater, kan holde på i årevis. Det må stilles større krav til behandlingsresultater i psykiatrien, mener Anita Bårdsen i Stavanger.

Hun er én av mange som har brukt muligheten til å kommentere rus- og psykiatrikapittelet i «Fremtidens helsetjeneste - trygghet for alle». Forslagene her skal ende opp i en Stortingsmelding i 2011.

 

Vil stille krav

42-åringen er utdannet agronom, men har vært uføretrygdet de siste årene. Hun gikk i samtaleterapi i 16 år og ble flere ganger lagt inn på sykehus på grunn av selvmordsforsøk.

Nå er det fem år siden hun avsluttet terapien. Anita har et stående tilbud opp hjelp fra fastlege og ambulerende team i Stavanger, noe hun har benyttet kun to ganger de siste fem årene.

Det var støtte fra gode venner og mine egne krefter som fikk meg videre i livet, og som ga meg en god plattform å stå på, sier Bårdsen.

 

Må være evidensbasert

Hun mener år etter år med terapi, både for hennes del og andre som hun kjenner, er et behandlingstilbud som inneholder lite hjelp for pasienten og er en form for svikt fra helsevesenet.

Hvilken pasient eller fylkeslege ville ha akseptert en slik ordning innenfor somatikken? spør Bårdsen.

Hun krever at terapiformer og psykoterapi som bygger på filosofi og ikke evidensbaserte teorier, skrinlegges.

Bårdsen vil også at behandlingsresultatene bør evalueres sammen med pasienten og et frittstående team, for eksempel hvert halvår, for å se om det er noen progresjon.

 

Går for ett-to år

Bårdsen har tro på nye behandlingsopplegg som kan hjelpe når pasienten har de rette forutsetningene. Hun tenker da særlig på eksponeringsterapi og kognitiv adferdsterapi.

Slike målrettede former for korttidsterapi på ett til to år bør prioriteres framfor for eksempel psykoanalytisk orientert terapi, som krever mye mer tid. Psykoanalytisk orientert terapi innebærer mer arbeid og større risiko for pasienten, og har ikke et garantert positivt resultat, mener Bårdsen.

Hennes erfaring er at mange ansatte i helsevesenet mangler faglig oppdatering. Det generelle inntrykket er at unge medarbeidere er mer oppdatert enn eldre ansatte.

 

Tenker ikke nytt

En utfordring er at de eldre som skal undervise yngre medarbeidere, i en del tilfeller formidler gårsdagens tankegods, hevder Bårdsen.

Det finnes inngrodde holdninger også i helsevesenet, om at mennesker med psykiatriske lidelser har mindre forstand enn andre mennesker.

Det fører til at vi ikke alltid blir tatt på alvor, og at ansatte slipper unna med mindre evaluering, mener Bårdsen.

TRØST



 
 
OMSORG HANDLER MYE MER OM VARME, NERHET, VENNLIGHET, EMPATI, OMTANKE OG MILDHET OG EVNE TIL Å LYTTE OG FORSTÅ PÅ EN KLOK MÅTE ENN OM UTDANNELSE OG TEORETISKE KUNNSKAPER. ET MEDMENNESKE, EN GOD TRYGG NER VENN, EN GOD FASTLEGE ELLER ENN GOD GAMMEDAGS PREST OG SKRIFTEFAR SOM YTER PASTORAL OMSORG MED ERFARING OG MENNESKELIG INNSIKT I NESTEKJERLIGHET, KAN OFTE UTRETTE VELDIG MYE MER FOR DEN SOM HAR DET VONDT ENN EN PSYKOLOG. NOEN ER DESSVERRE SÅ NARCISSISTISKE I HJELPEROLLEN AT PASIENTEN DE "HJELPER" ER MINDRE VIKTIG, OG EGENTLIG BARE ET MIDDEL TIL SELVBEKREFTELSE. DET FUNKER IKKE, OG ER DIREKTE KRENKENDE NÅR "HJELPEREN OG OMSORGSGIVEREN" TYDELIG SETTER SEG SELV ØVERST. "JEG ER DEN STORE PSYKOLOGEN, OG DU ER ET STAKKARS MINDREVERDIG MENNESKE JEG PRØVER Å HJELPE". OG ENDA VERRE NÅR "HJELPEREN" BRUKER OG UTNYTTER DEN HJELPETRENGENDE TIL EGEN BEHOVSTILFREDSSTILLELSE. DA ER MAN IKKE LENGER PASIENT, MAN ER HELLER ET "OFFER". NOEN GANGER FORKLER PSYKOPATEN SEG SOM "OMSORGSGIVER".
 
GODT DET FINNES GODE MENNESKELIGE MOTSTYKKER TIL SLIKE! MENNESKER MED MYKE, VARME HJERTER SOM VIRKELIG BRYR SEG. ALLE MENNESKER HAR SAMME GRUNNLEGGENDE MENNESKEVERD, OG INGEN BLIR MINDRE VERDIFULLE PÅ GRUNN AV SYKDOM, FATTIGDOM OG LIDELSER. DET ENESTE SOM KAN REDUSERE VÅRT MENNESKEVERD ER VÅR EGEN MANGEL PÅ MENNESKELIGHET OG NESTEKJERLIGHET, EGEN ONDSKAP OG EGOISME SOM FØRER TIL INHUMAN BEHANDLING AV ANDRE. DA HJELPER DET IKKE Å VERE "VELHAVENDE OG HØYT PÅ STRÅ".
 
I UTGANGSPUNKTER ER ALLE MENNESKER ELSKET, ØNSKET OG VILLET OG KJENT AV GUD FRA FØR SIN TILBLIVELSE. JEG KJENNER GUD SOM EN GOD, MILD, KJERLIG, BARMHJERTIG OG OMSORGSFULL GUD, OG IKKE SOM EN HARD DOMMER. MEN DE SOM ER ONDE, , URETTFERDIGE, HÅRDHJERTEDE, OG UBARMHJERTIGE MOT ANDRE FALLER UT AV GUDS VENNSKAP OG KOMMER UNDER DOM. MOT SLIKE ER GUD IKKE NÅDIGE. OG SÅ LENGE DE ER FOR "STORE", STIVNAKKEDE OG STOLTE TIL Å VENDE OM, YDMYKT KNELE OG BØYE SEG FOR GUD, BE OM TILGIVELSE,GJØRE OPP FOR SEG OG GJØRE DET SOM ER RETT OG GODT I GUDS OG MENNESKERS ØYNE, STÅR GUD DEM I MOT.
 
DA ER OFRENE, DEN SVAKE OG UNDERTRYKTE SOM GRÅTER OG IKKE FOR STOLT TIL Å BE GUD OG ANDRE MENNESKER OM HJERTEVARME, NÅDE OG HJELP TROSS ALT HELDIGERE STILT! GUDS BARN MÅ LIDE MYE ONDT I VERDEN, MEN VI ER LIKEVEL DE HELDIGSTE BARNA SOM HAR GUD TIL FAR. "MIN PAPPA ER MYE STERKERE ENN ONDE MAKTMENNESKERS PAPPA, OG DA SKAL DE BARE PASSE SEG FOR Å PLAGE MEG, SÅ HAN IKKE GIR DEN EN SKIKKELIG OMGANG JULING!" DET ER BEDRE Å VERE ET LITE FØLSOMT OG SÅRBART MENNESKE SOM TRENGER ANDRE MENNESKER OG ERKJENNER SIN SVAKHET OG SIN AVHENGIGHET AV GUD, ENN Å VERE "A SELFMADE STRONG MAN ON TOP ON HIS OWN", FOR HAM KAN DET BLI GANSKE ENSOMT OG KALDT ETTERHVERT.
 


 
 




 
 
 
 


 

Pasientene som tok sine liv!

I LØPET AV DE SISTE 10-15 ÅRENE HAR MINST 30 PASIENTER VED SUS, PSYK DIV TATT SINE LIV, INNE PÅ LUKKET AVDELING, UNDER PERMISJON ELLER UMIDDELBART ETTER UTSKRIVELSE. JEG TAR LANGT IFRA GODT I MEN HAR IKKE TILGANG TIL STATESTIKKEN OG FULL OVERSIKT. TALLENE PÅ DE SOM HAR TATT SITT EGET LIV UNDER PSYKIATRIENS "OMSORG" ER NOK I REALITETEN LANGT HØYERE. VED Å SI "30 DE SISTE 10 ÅRENE" HAR JEG IALLEFALL FULL DEKNING FOR MINE TALL! JEG KJENTE FLERE AV DE SOM IKKE LENGER ER BLANT OSS, MINE MEDPASIENTER, BL.A DE TO JEG HER NEVNER, HVOR JEG TILDELER PSYK.DIV EN VESENTLIG SKYLDBYRDE, SELV OM DETTE I SEG SELV OGSÅ VAR "PLAGEDE SJELER". PSYKIATRIEN DERIMOT TOER SINE HENDER.

UANSETT "FORMELL FAGKOMPETANSE,FAGLIG SELVTILLIT OG INTEGRITET, METODER OG MEDISINERING" , KOKER PSYKIATRI TIL SYVENDE OG SIST FØRST OG FREMST NED TIL ENKELTMENNESKER, PERSONLIGE MØTER OG INTERAKSJON MELLOM MENNESKER, OG ENKELTSKJEBNER SOM DE ENKELTMENNESKENE JEG FORTELLER OM HER  (IKKE NAVNGITT AV HENSYN TIL FAMILIEN). VI HAR ALLE ET ANSVAR IFHT HVORDAN VI MØTER OG SNAKKER MED MENNESKER SOM SLITER OG ER I EN VANSKELIG LIVSSITUASJON, HVOR MENNESKET ER SÅRBAR. NOEN GANGER KAN BLOT FEIL ORD TIL FEIL TID, ELLER RETT ORD PÅ RETT TID VERE HELT AVGJØRENDE FOR OM ET MENNESKE VELGER LIVET ELLER DØDEN. MENNESKER SOM ARBEIDER I PSYKIATRIEN BØR SERLIG VERE SINE ORD OG HANDLINGER BEVISST! ISTEDEN FOR Å TENKE "OSS" OG "DEM", (SOM OM PASIENTENE VAR "EN ANNEN TYPE MENNESKER" OG IKKE "ET MENNESKE SOM MENNESKER FLEST, MEG SELV INKLUDERT" FOR VI ER ALLE BARE MENNESKER), BURDE DE FLESTE PSYKIATRIANSATTE FRA TID TIL ANNEN PRØVD Å SE SEG SELV I SINE PASIENTERS STED.

"HVORDAN HADDE JEG OPPLEVD Å BLI BEHANDLET OG VURDERT PÅ SAMME MÅTE SOM VI GJØR MOT PASIENTEN? HVORDAN HADDE JEG OPPLEVD Å BLI INNESPERRET, AT ANDRE KONTROLLERTE OG STYRTE HVEM JEG KUNNE KONTAKTE ELLER HA BESØK AV UNDER OPPHOLDET, Å IKKE BLI LYTTET TIL OG TRODD "FORDI MAN ER SYK"- SELV NÅR DET MAN SIER FAKTISK IKKE ALLTID ER VERKEN IRRASJONELT ELLER OPPDIKTET- (OG DET GJELDER TIL EN VISS GRAD OGSÅ PSYKOTISKE MENNESKER SOM IKKE ER "FULLSTENDIG PSYKOTISKE"), Å SELV OM MAN ER ET VOKSENT MENNESKE MÅ FINNE SEG I AT DET ER ANDRE SOM SKAL BESTEMME NÅR MAN SKAL STÅ OPP OG LEGGE SEG, OG MAN MÅ BE OM LOV FOR Å TA SEG EN LUFTETUR ELLER EN RØYK I HAGEN? Å IKKE BLI RESPEKTERT PÅ EGNE GRENSER NÅR MAN PÅ SIVILISERT VERBALT VIS GIR TYDELIG BESKJED OM HVA MAN TÅLER OG IKKE? Å BLI KRITISK GRANSKET, OBSERVERT, RAPPORTERT OG BESKREVET GJENNOM ANDRES ØYNE OG UT FRA ANDRES VURDERING UTEN AT DE LYTTER TIL PASIENTENS EGENVURDERING OG UTEN VIDERE ANTAR AT PASIENTENS EGENINNSIKT, VURDERINGSEVNE OG FORSTAND ER DÅRLIGERE ENN DERES "FORDI PASIENTEN ER SYK".  OSV.

HVORDAN HADDE DU FØLT DET OM DU OPPLEVDE MÅTEN DU BLE MØTT OG BEHANDLET PÅ KENKENDE OG SMERTEFULLT, I ET SYSTEM HVOR DU I STOR GRAD ER TOTALT PRISGITT BEHANDLERE OG POSTPERSONALE, OG ER GJORT SÅ LITEN AT SELV DIN AUTENTISKE OPPLEVELSE AV OG FØLESESMESSIGE REAKSJON PÅ EN SLIK "BEHANDLING", BLIR AVFEID SOM "PSYKOTISKE VRANGFORESTILLINGER"? HVOR AVMEKTIG OG "BEEIRET" FØLER MAN SEG IKKE DA? NETTOPP AVMAKTSFØLELSE,Å IKKE VERE HERRE OVER OG SE NOE HÅP OM Å ENDRE EGEN SITUASJON TIL DET BEDRE, FÅ DET BEDRE, JA AKKURAT DET ER ET VESENTLIG MOTIV FOR EN HVER SELVMORDERS SELVDRAP! "JEG HAR DET VANSKELIG, JEG FÅR DET IKKE BEDRE OG TILBYS INGEN LINDRING ELLER BEDRING AV LIVSKVALITETEN MED DET PSYKIATRIEN HAR Å TILBY, ISTEDEN BLIR JEG FRARØVET MIN AUTONOMI, OG KAN IKKE SE HVORDAN JEG PÅ NOEN MÅTE HAR MULIGHET TIL SELV Å JOBBE FREM EN ENDRING ELLER FÅ DET NOE BEDRE. SÅ JEG BARE GIR OPP, JEG ORKER IKKE MER. NÅ FORLATER JEG DENNE VONDE VERDEN!"

"KASUS EN": UNG KVINNE. JEG OMGIKKES HENNE I FLERE ÅR OG KJENTE HENNE GODT. HENNES FAMILIE TILHØRTE EN KRISTEN SEKT. DET VAR EN DYSFUNKSJONELL FAMILIE MED MANGE SYKDOMSTENDENSER. FAREN FORGREP SEG PÅ HENNE (INCEST). HUN VAR BIFIL. BEGGE DELER BLE DYSSET NED, OG BORTFORKLART AV FAMILIEN OG SEKTEN, MED AT "HUN VAR BARE SYK". HUN BLE PSYKOTISK, TVANGSINNLAGT. VI, EN DEL AV OSS SOM HADDE VERT PÅ SIDEN AV HENNE I HVERDAGEN OVER FLERE ÅR, PRØVDE Å BESØKE HENNE OG FÅ KONTAKT PÅ TELEFON, MEN BLE KONSEKVENT AVVIST AV BEHANDLINGSPERSONELLET VED PSYKIATRISK DIVISJON. EN DAG, ETTER Å HA VERT INNESPERRET I FLERE MND, UTEN AT VI SOM VAR RUNDT HENNE VISSTE OM DET, SLAPP DE HENNE PLUTSELIG UT. NÅ VAR HUN VISST FRISK, OG STOD ALENE PÅ SYKEHUSTRAPPEN UTEN PENGER MED MEDISINRESEPTER HUN IKKE HADDE RÅD TIL Å UTLØSE. HUN RINGTE EN VENN, SOM HENTET HENNE OG HJALP HENNE LØSE UT DE RESEPTENE HUN HADDE FÅTT. HUN KOM HJEM TIL EN BUNKE MED INKASSOBREV OG REGNINGER. VI VISSTE ALLE, OG SYKEHUSET BURDE VISS, AT HENNES MOR SOM DE HADDE OPPNEVNT SOM HJELPEVERGE TIL Å IVARETA HENNES ØKONOMI, VAR SÅ SENIL AT HUN IKKE VISSTE HVILKEN UKEDAG DET VAR! VENNEN DRO HJEM. DAGEN ETTER FANT HAN HENNE DØD I SENGEN SIN. HUN HADDE TATT EN OVERDOSE AV MEDISINENE SOM HADDE BLITT ORDINERT FOR HENNE PÅ SYKEHUSET. HUN BLE 34 ÅR GAMMEL! OM VI SOM VAR I DET STØTTENDE IKKE-FAMILIERE NETTVERKET RUNDT HENNE, HADDE SLUPPET TIL SÅ VI KUNNE VIST HENNE VÅR STØTTE, BÅDE SOM INNLAGT PASIENT OG VED UTSKRIVELSE, HADDE FÅTT SLIPPE TIL KUNNE HUN VERT I LIVE IDAG!



 

"KASUS TO": RESSURSRIK KVINNE RUNDT FEMTI. JEG KJENTE HENNE, HENNES BAKGRUNN OG HVILKEN LIVSSITUASJON HUN STOD I DA HUN BLE TVANGSINNLAGT. HUN VAR ET FINT, INTELLIGENT OG FØLSOMT MENNESKE. HUN VILLE IKKE INNLEGGES MEN HADDE SAGT KLART IFRA OM AT HUN KUNNE TÅLE EN TVANGSINNLEGGELSE. MEN IKKE TVANGSMEDISINERING! DE TVANGSMEDISINERTE HENNE. DA DE SLAPP HENNE UT PÅ PERMISJON TOK HUN SITT EGET LIV. HUN VAR UNDER EN HARD PSYKIATRIHIMMEL SOM BLE FOR MYE FOR HENNE. BILEN HENNES BLE FUNNET PÅ EN AV STRENDENE UTE PÅ JEREN. KROPPEN BLE ALDRI FUNNET. HUN KUNNE LEVD IDAG OM PSYKIATRIEN HADDE TATT HENSYN TIL HENNES GRENSER!

Jeg kunne nevnt enda flere enkeltilfeller, mennesker jeg traff i psykiatrien som tok sitt liv. Men det blir for hardt, det fyller meg med sorg. Og det fyller meg med Sinne og Kampvilje! Jeg holdt selv på å bli et tall på den statestikken mens jeg var pasient i psykiatrien, en psykiatri som i høyeste grad var med å slå spiker i kisten min, og mange andres. En psykiatri med blod på hendene, som lik Pilatus toer sine hender og fritar seg selv for skyld. Slik ER det! Og jeg Godtar det IKKE, bare prøver å holde meg langt unna psykiatrien. For idag, uten å ha hatt kontakt med Psyk.Div-Psyk på ca 10 år ønsker jeg å leve. I psykiatrien Kan jeg ikke, orker jeg ikke å leve, så de må bare holde fingrene av fatet, om de mener noe som helst med de vakre ordene sine om hvor meget de ønsker å "Hjelpe" psykisk syke.

"Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør"? Da får de jammen begynne å lytte til pasientene, og respektere pasientenes grenser. Da får de jammen begynne å lere, for nå- enda vet de åpenbart ikke hva de gjør, men har klokketro på Seg Selv, tross år med kritikk fra Mange pasienter, og svert stort frafall av pasienter ved selvmord. Dette er liv jeg er overbevist om at i de aller fleste tilfellene, kunne vert spart! Så ikke gi pårørende, venner og famile til selvmordsutsatte pasienter, sånne vakre forespeilinger og fagre løfter om hvor godt dere ivaretar deres kjere. Når en pasient, og i dette tilfellet er det mange tar sitt eget liv inne på et psykiatrisk sykehus, eller i institusjon, betyr det at vedkommende ikke har det så Godt der! (skulle ønske jeg hadde tilgang til den statestikken som viser nøyaktige tall og pasientens status i behandlingen da selvmordet skjedde). For det er det det handler om, mennesker som velger å avslutte eget liv- ikke fordi de har en mørk forkjerlighet for døden selv, men fordi de har en uutholdelig livssmerte. Og Den demper sjelden psykiatrien! De behandler pasienten isolert "som en sykdom- en depresjon" og hjelper ikke sucidale med det vedkommende Egentlig sliter med, som oftes ligger i selve livssituasjonen, og hvor bruk av tvang kan forsterke avmaktsfølelsen og håpløsheten, ved å vere i en smertefull situasjon man ikke har kontroll over eller ser noen løsning på. Det handler om ting som personlige relasjonelle problemer, økonomiske vansker, kjerlighetssorg, skam, tap av sosial anseelse, stigmatisering, ensomhet og isolasjon, fremmedgjøring, nederlag i skole og arbeidsliv, at man synes å vere prisgitt andre og situasjonen og ikke ser noen lyse utsikter og muligheter for seg selv. Bare ytterst sjelden er det noen som tar sitt eget liv ut av det blå i en psykose, uten foregående problemer. Og rent endogent betingede depresjoner som selvmordsårsak, har jeg så og si sluttet å tro på. Det er alltid en ytre Grunn. Og om ikke vedkommende får hjelp til å løse "de uløselige problemene". Det er De pasienten flykter fra, ikke "en depresjon som sitter i den fysiske hjernen". Problemene i livet, i selve livssituasjonen, kan ikke medisineres bort med all verdens antidepressiva og elektrosjokk.

I MITT TILFELLE LØSTE JEG DEN GORDISKE KNUTEN DA JEG KONTANT OG BESLUTTSOMT BRØT KONTAKTEN MED PSYKOLOGEN SOM UTGJORDE EN VESENTLIG "HÅPLØS" BELASTNING I MITT LIV. OG ETTER DET HAR JEG IKKE VERT SUICIDAL! (Med unntak av En impulshandling i et øyeblikk der jeg bare var så lei av å kjempe, slik jeg så og si alltid har måttet gjøre gjennom livet. Det skjedde imidlertid ikke med planlagt overlegg og det var heller ingen gjentagelsesfare, så jeg slapp å bli videreført til psykiatrien etter behandling på somatisk som jeg selv hadde sørget for at jeg fikk. Jeg hadde da anstrengt meg hardt i en politisk sak som berørte meg personlig, hvor jeg til sist vant frem. Det har kommet andre enn meg selv til gode!). STATISTIKK LYVER IKKE! JEG MÅTTE RETT OG SLETT VELGE BORT RELASJONEN TIL MIN SÅKALTE "HOVEDBEHANDLER", BRYTE MOT HANS VILJE OG TILRÅDNING, FOR Å VELGE LIVET OG KUNNE BEGYNNE Å BYGGE MEG OPP, SLIK JEG HAR GJORT. SÅNN SETT ER DET VEL PSYKOLOGEN SOM BURDE VERT TVANGSINNLAGT SIDEN HAN "UTGJORDE EN ALVORLIG OG VEDVARENDE TRUSSEL MOT MITT LIV OG MIN HELSE, OG HELLER IKKE VISTE NOEN VILJE TIL BEDRING".

DETTE ER HARDE FAKTA: JEG HADDE INGEN SERIØSE SELVMORDSFORSØK FØR JEG KOM TIL DEN MANNEN. ETTER TO ÅR MED UKENTLIG POLIKLINISK KONTAKT, GJORDE JEG ET SVERT ALVORLIG SELVMORDSFORSØK HVOR DET SOM SKJEDDE MELLOM HAN OG MEG VAR HELT ESSENSIELT FOR AT JEG BESTEMTE MEG FOR Å AVSLUTTE LIVET. JEG OVERLEVDE MED HÅRFIN MARGIN ETTER Å HA BLITT OPPDAGET VED EN TILFELDIGHET OG MOTVILLIG BRAGT TIL SYKEHUS MED BLÅLYS OG SIRENE. DE NESTE 13 ÅRENE HOS SAMME PSYKOLOG GIKK JEG UT OG INN AV AKUTTMOTTAKET PÅ SOMATISK, ETTER GJENTATTE SELVMORDSFORSØK- KANSKJE OPP MOT 2O (!), MED PÅFØLGENDE SVINGDØRSINNLEGGELSE PÅ PSYK, SOM ER REN RUTINE ETTER SELVMORDSFORSØK.

SOMATISK REDDET LIVET MITT. PÅ PSYK. DERIMOT HAR DE VISST ALDRI REDDET NOE LIV, DER TAR PASIENTENE SOMATISK HAR REDDET HELLER LIVET AV SEG. DEN OBLIGATORISKE RUTINEMESSIGE "RUNDEN INN" PÅ PSYK. ETTER Å HA BLITT BEHANDLET PÅ SOMATISK ETTER SELVMORDSFORSØK OM IGJEN OG OM IGJEN- , MED DEN GODE RESPEKTFULLE OMSORGEN JEG FIKK I DEN DELEN AV HELSEVESENET, VAR NERMEST "PRISEN JEG MÅTTE BETALE", "STRAFFEN JEG MÅTTE TA", ELLER I BESTE FALL REN BRANNSLUKNING. SÅ DE MÅ BARE IKKE KOMME OG PÅSTÅ AT DE HAR "REDDET MEG". DE HAR DERIMOT HELT KLART TRAUMATISERT MEG. OG JEG HAR HELT KLART MISTET TILLITEN TIL OG TROEN PÅ "DEN FREMRAGENDE ROGALANDSPSYKIATRIEN". SKAM DERE!

OG VISST DE SKULLE FINNE PÅ Å TVANGSINNLEGGE MEG FORDI JEG "IKKE SNAKKER PENT OM DEM", SETTES MITT LIV OG MIN HELSE UNDER EN EVNT SLIK BELASTNING PÅ SPILL: DA VET DE HVA DE GJØR! OG DET ER DET IKKE TILGIVELSE FOR!

FOLK DØR! NÅ MÅ PSYKIATRIEN I ROGALAND VÅKNE OPP FRA DET IDYLLISKE IDEAL-DRØMMEBILDET DEN HAR AV SEG SELV. DERE FÅR IKKE STÅENDE APPLAUS FRA MEG PÅ SCHIZOFRENIDAGENE! 



OG TIL DEG SOM SITTER DER NÅ OG VURDERER Å TA DIT EGET LIV. IKKE GJØR DET, PRØV Å LØFTE BLIKKET! VERDEN ER STOR, OG MENNESKENES ÅR ER BEGRENSET MEN INNENFOR LIVETS RAMMER ER DET SÅ MANGE FLERE MULIGHETER ENN DET VI EVNER Å SE NÅR VI STÅR I DET VI OPPLEVER SOM "EN UMULIG, SMERTEFULL FASTLÅST SITUASJON". IKKE GJØR DET! DU KAN GJØRE HVA SOM HELST ANNET ENN Å TA DITT EGET LIV! VI MENNESKER ER OFTE NOEN SKIKKELIGE VANEDYR, SOM SØKER TRYGGHET I DE MØNSTRENE VI KJENNER, SELV NÅR DET IKKE FØRER FRAM OG VI FÅR EN OPPLEVELSE AV Å VANDRE MENINGSLØST RUNDT I RING. MEN OM DU HAR DET I DEG SOM GJØR AT DU ER ISTAND TIL Å TA DITT EGET LIV, OG MØTE DET UKJENTE ;DØDEN! DA HAR DU OGSÅ I DEG DET SOM SKAL TIL FOR Å BRYTE DESTRUKTIVE MØNSTER OG VÅGE DEG UT AV DET SPORET DU HAR KJØRT DEG NED I. DU MÅ BARE TA SPRANGET UT I "DET UKJENTE I LIVET" HELLER ENN DET SPRANGET DU ER PÅ VEI TIL Å TA; "DET UKJENTE BAK DØDEN". I ET MENNESKELIV KAN MYE SKJE, OG ENDRINGER FINNE STED SÅ LENGE DET ER LIV I OSS, MEN DØDEN SETTER EN BRUTAL STOPPER FOR DET. NÅR DU FØRST DØR ER DU "STUCK", DET ER INGEN VEI TILBAKE. DØDEN KOMMER UNASETT TIDSNOK, OG DEN INNSIKTEN KAN VERE EN HJELP TIL Å HOLDE UT. TIDEN HER ER KORT. BRUK DEN! 

DU KAN STIKKE AV OG DRA TIL ANDRE SIDEN AV KLODEN, DU KAN OMSÅ TRIPPE PÅ LSD (JEG ER VERKEN RUSMISBRUKER ELLER RUSROMANTIKER, MEN NÅR DET STÅR OM LIV KAN MAN IKKE ALLTID FØLGE "FORNUFTIG&RIKTIG-BOKA" TIL PUNKT OG PRIKKE), DU KAN "FRIKE UT" OG GJØRE NOE "VILLT" DU ALLTID HAR HATT LYST TIL, PRØVE NOE HELT NYTT. ELLER BARE GJØRE NOE SOM ER SÅ VANLIG, SÅ ENKELT OG "UNDER DITT NIVÅ" OG DET ANDRE FORVENTER AV DEG AT DU HAR KVIET DEG SELV OM DU EGENTLIG HAR HATT LYST TIL AKKURAT DET. DU KAN MELDE DEG PÅ KURS, OPPSØKE NYE MILJØER, BEGYNNE PÅ FOLKEHØGSKOLE SELV OM DU ALT ER 50 ÅR, FLYTTE PÅ LANDET OG DYRKE ØKOLOGISKE GRØNNSAKER ELLER BARE SETTE DEG NED FOR Å SPISE ALL DEN USUNNE MATEN DU BEGJERERER MEN HAR AVSTÅTT FRA PÅ GRUNN AV RÅDENDE SKJØNNHETSIDELAER OG HELSEFOKUS HVIS DU HAR GLEDE AV DET, DU KAN SELGE HUSET OG HELLER REISE RUNDT SOM BOBILNOMADE. DU KAN GJØRE SÅ MYE MER ENN DU FORESTILLER DEG INNI DEN LILLE BOKSEN DU ER VANT TIL Å TENKE I ELLER HAR BLITT PRESSET INN I AV ANDRE. DET ER SÅ MANGE MULIGHETER! DET FINNES LANGT FLERE ALTERNATIVER ENN DU TROR! SELV MÅTTE JEG BRYTE PSYKIATRIENS LENKER, OG KOMME MEG BORT FRA PSYKIATRIENS UFRIE, KONTROLLERENDE OG LIVSBEGRENSENDE GREP OM MEG. FOR HER UTE I DET FRI, I DEN VANLIGE VERDEN ER DET ET HAV AV MULIGHETER, UTFOLDELSESARENAER OG SJANSER SOM KAN GI DEG LIVSGLEDEN TILBAKE, OG ANDRE SYN PÅ DEG OG TING OG TANG, ENN DET "PASIENTSYNET/MENNESKESYNET" OG "DET SNEVRE NORMALITETSBEGREPET" MAN HAR I PSYKIATRIEN. VI ER MENNESKER! DET ER INGEN MENNESKER SOM ER PASIENTER, DET ER BARE EN MERKELAPP, EN LITEN BIROLLE. FØRST OG FREMST ER VEL MENNESKER SEG SELV, UANSETT ROLLE OG MERKELAPP, HVER OG EN ET GENUINT ORIGINALT ENKELTINDIVID, SOM VERKEN BLIR "MER" ELLER "MINDRE" DET ENKELTMENNESKET MAN ER PÅ BASIS AV ROLLE, STATUS, ANSEELSE, UNDERKJENNELSE, MERKELAPP ELLER TITTEL?

BRYT LENKENE OG KREV DIN FRIHET, UANSETT HVA DET ER SOM BINDER OG TYNGER DEG!

CHOOSE LIFE!



I DID IT! WITH A LITTLE HELP FORM MY FRIENDS AND MY GOOD LORD :-) DET LIVET JEG SOM "SIVILIST" OG ALLMINNELIG MENNESKE HAR IDAG GIR JEG IKKE IFRA MEG UTEN KAMP! OM NOEN FORSØKER Å TVINGE OG KUE MEG INN UNDER PSYKIATRIENS HARDE LUKKEDE DELS TOTALITERE "MAKTHIMMEL" IGJEN, OG FRATA MEG MIN FRIHET, ER DE MENNESKENE VERKEN PÅ LIVETS ELLER MENNESKETS SIDE!

UTEN EN GUD SOM BÅDE ER PÅ LIVETS OG DET LIDENDE MENNESKETS SIDE, HADDE JEG IMIDLERTID FOR LENGST MISTET MOTET, HOLDT TANKENE MINE FOR MEG SELV OG I FRYKT AVHOLDT MEG FRA Å "TERGE PSYKIATRIMAKTA". DET ER OGSÅ MANGE GODE, SOLIDARISKE OG KLOKE MENNESKER HER UTE I VERDEN, FRA SEKULERE HUMANISTER TIL TROENDE MUSLIMER, SOM VERDSETTER MEG, LYTTER TIL DET JEG HAR Å SI, TAR MEG PÅ ALVOR OG VIL MEG VEL! DET ER PÅ TIDE AT OGSÅ PSYKIATRIEN BEGYNNER Å ANERKJENNE MENNESKEVERDET OG RESPEKTERE ENKELTMENNESKETS GUDEGITTE FRIE VILJE, IALLFALL SÅ LENGE MAN LEVER ERLIGE ROLIGE LIV, OG IKKE FORSTYRRER "OFFENTLIG RO OG ORDEN" PÅ ANDRE VIS ENN SOM SKRIBENT. SKULLE SKRIBENTENS MATERIALE OVERTREDE NORSK LOV FOR PERSONVERN OG IKKE NAVNGITTE MENNESKER, OG DET SYSTEMET JEG "HENGER UT" FØLE SEG SÅ TRUFFET OG "AVKLEDD" AT DET PLAGER DEM OG DE BEGYNNER Å SKRIKE OM "INJURIER" FÅR DE HELLER ANMELDE MEG PÅ NORMALT VIS I ET SIVILT SØKSMÅL, ENN Å PRØVE Å TAUE MEG INN PÅ PSYK. FOR JEG ER IKKE PSYKOTISK. PSYKIATRIEN DERIMOT KAN VEL IKKE VERE HELT I KONTAKT MED VIRKELIGHETEN OM DE MENER DE VET BEDRE HVOR DET TRYKKER FOR "PASIENTEN" ENN DEN SOM HAR HATT SKOEN PÅ OG BERER DYPE ARR ETTER GNAGSÅRENE GJØR.

HVIS PRISEN FOR Å SNAKKE ÅPENT OG ERLIG UT OM URETT, KRITIKKVERDIGE FORHOLD OG FEIL I DET PSYKIATRISKE BEHANDLINGSAPPARATER, I YTRINGSFRIHETENS NAVN, ER AT MAN BLIR BØTELAGT ER DET ET LITE PROBLEM. JEG KUNNE ATTPÅTIL TÅLT ET KORT OPPHOLD I EN FENGSELSCELLE. DER ER MAN IALLFALL TRYGG PÅ AT NORSK LOV BLIR FULGT. Å BLI TVANGSINNLAGT "FORDI MAN VET FOR MEGET OG VÅGER Å SI DET HØYT OG TYDELIG" DET HADDE JEG IMIDLERTID OPPLEVD SOM ET GROVT KRENKENDE OVERGREP PÅ LINJE MED DET MAN KJENNER FRA TOTALITERE DIKTATURSTATER SOM KINA, HVOR "FRIMODIGE YTRINGER IKKE ER ENHVER TILLAADE".

JEG ER IKKE "FERDIG MED EMNET" SELV OM SELVMORD IKKE LENGER ER ET ALTERNATIV FOR MEG SELV. TVERT IMOT. JEG SITTER INNE MED NYTTIGE "INNSIDEERFARINGER" SOM I BESTE FALL, OM DE RETTE MENNESKENE- DE SOM VIRKELIG BRYR SEG OM PASIENTLIV, EVNER Å LYTTE, KAN BIDRA TIL ØKT FORSTÅELSE OG ENDRINGER SOM IGJEN KAN BIDRA TIL AT SELVMORDSTALLENE GÅ NED. SOM "SELVMORDER"/SELVMORSKANDIDAT ER JEG ANTAGELIG EN AV DE ALLER MEST ERFARNE SOM FORTSATT LEVER, OG ENDA TIL ER SKRIVEFØR NOK TIL Å SI NOE OM BÅDE HVORFOR JEG PRØVDE Å TA MITT EGET LIV, OG OGSÅ HVA DET VAR SOM GJORDE AT JEG ETTER Å HA OVERLEVD KANSKJE MER EN 20 IHERDIG INTENDERTE OG KREATIVE SELVMORDSFORSØK KLARTE Å BRYTE MØNSTERET. OG VELGE LIVET! 

DERTIL KJENTE JEG FLERE AV DE I SAMME SITUASJON SOM VAR MER "VELLYKKEDE" SOM SELVMORDSKANDIDATER ENN MEG, OG VET LITT OM DERES SITUASJON OG FORANLEDNING FOR DERES SELVMORDSBESLUTNING. DERTIL HAR JEG TATT ANSVAR OG YTT BÅDE MEDISINSK OG PSYKOSOSIAL FØRSTEHJELP PÅ STEDET, OG SELV VERT DEN SOM HAR BRAGT ANDRE INN TIL PUMPING OG SYING ETTER SELVMORDSFORSØK. ETTER MANGE ÅRS ERFARING KJENNER JEG OGSÅ RUTINENE ETTER SELVMORDSFORSØK UT OG INN, OG VET HVILKEN "BEHANDLING" SOM GIS, OG HVOR LITE HJELP DET I REALITETEN ER I DEN. I TILLEGG VET JEG NOE OM IFHT MEDPASIENTERS SITUASJON AT EN TVANGSBEHANDLING SOM I ALL HOVEDSAK HAR SOM MÅL Å OVERVÅKE OG FYSISK FORHINDRE PASIENTEN FRA Å TA SITT EGET LIV, OFTE AV PASIENTEN VIL OPPLEVES SOM EN STOR EKSTRABELASTNING I EN SITUASJON SOM ALT ER UUTHOLDELIG FOR PASIENTEN, OG DERMED BARE FORSTERKER DØDSØNSKET. JEG SER DET ULOGISKE I SPERRE MENNESKER SOM ØNSKER Å DØ INNE I ÅREVIS, REIME PASIENTENE FAST, OVERVÅKE OG KOTROLLERE DEM NON STOP 24 TIMER I DØGNET. DET DØDSØNSKET, ELLER RETTERE SAGT ØNSKET OM Å FLYKTE FRA EN UUTHOLDELIG LIVSSMERTE, SOM I FØRSTE TUR FØRTE DEM INN I PSYKIATRIEN, FORSTERKES KRAFTIG NÅR DE MOT EGEN VILJE OG PÅVIRKNINGSKRAFT BLIR TVUNGET TIL Å LEVE UNDER FORHOLD, SOM ISTEDEN FOR Å GJØRE LIVET LITT BEDRE OG LINDRE LIVSSMERTEN, AV SYKE SOM DET VILLE VERT FOR FRISKE Å MÅTTE LEVE SLIK, FREMSTÅR SOM REN PSYKISK TORTUR SOM DE MÅ UTHOLDE UTEN FLUKTMULIGHETER. SLIKE LANGTIDSPASIENTER ER IMIDLERTID TILBØYELIG TIL Å UTVIKLE ET REGELRETT STOCKHOLMSYNDROM, SÅ MED TANKE PÅ "PSYKIATRIENS GODE NAVN OG RYKTE" ER DE IKKE DE FARLIGSTE Å SLIPPE UT. DE HAR VERT SÅ FULLSTENDIG PRISGITT OG OVERLATT TIL PSYKIATRIEN, KNYTTET SEG TIL MENNESKER OG UTVIKLET LOJALITETSBÅND, SÅ DE SOM HAR LEVD UNDER DE VERSTE BETINGELSENE I PSYKIATRIEN, SKJULER SINE FANGEVOKTERE OG DERES MISGJERNINGER OG HOLDER KJEFT OM TING SOM SLETT IKKE VAR VERKEN BRA ELLER "HELT I SAMSVAR MED NORGES LOVER".

NOEN HAR SLUPPET UT, NOEN BLIR FREMDELES HOLDT INNESPERRET PÅ DEN MÅTEN, ANGIVELIG "FOR Å FORHINDRE SELVMORD". ER DE SKARPE NOK INNSER DE AT DE HADDE STELT SEG KLOKERE OM DE BARE HADDE TATT LIVET SITT UTEN AT PSYKIATRIEN KOM INN I BILDET, FOR NÅ ER DE ALTSÅ I EN SITUASJON HVOR DE TORTURERES DAG OG NATT MENS ALT DE ØNSKER ER Å DØ SÅ HELVETET SKAL TA SLUTT, MEN DEN MULIGHETEN HAR DE IKKE LENGER. "DET MÅ VERE VELDIG KJEKT Å JOBBE MED SÅNNE PASIENTER"- FOR HARDKOKTE SADISTER! JEG VILLE SELV FORETRUKKET DØDEN FREMFOR ET LIV INNESPERRET I PSYKIATRIEN, PÅ MENTALSYKEHUS ELLER I ANNEN PSYKIATRISK INSTITUSJON! VAR DET ET ALTERNATIV TROR JEG HELLER JEG VILLE SITTET I, FØLT MEG TRYGGERE OG FUNNET MED BEDRE TIL RETTE I FENGSEL, SELV OM JEG ER HELT UTEN KRIMINELLE TALENTER. DERSOM EN PASIENT SOM FORDI VEDKOMMENDE HAR DET SÅ VONDT, I PSYKIATRIEN IKKE SJELDEN FORDI VEDKOMMENDE ALT HAR GJENNOMGÅTT STORE TRAUMER SOM INCEST OG SEKSUELLE OVERGREP GJERNE I KOMBINASJON MED ANDRE FORMER FOR OMSORGSSVIKT I BARNDOM OG OPPVEKST, AT VEDKOMMENDE HAR PRØVD Å TA SITT EGET LIV, OG SÅ BLIR UNDERLAGT ET SLIKT BEHANDLINGSREGIME, OGSÅ DER PASIENTEN VAR HELT UTEN PSYKOSE VED INNLEGGELSE, STOR SJANSE FOR AT PASIENTEN DRIVES TIL VANNVIDD UNDER OPPHOLDET. OG JO LENGRE "DEN LIVREDDENDE TVANGSBEHANDLINGEN" VARER JO MER TRAUMATISERT, ALVORLIG SYK OG INSTITUSJONSPREGET BLIR VEDKOMMENDE, OG MED DET FORSVINNER OGSÅ BEHANDLINGSUTSIKTENE OG SJANSEN TIL Å NOEN GANGER KUNNE VENDE TILBAKE TIL ET NORMALT LIV UTE I SAMFUNNET. JEG TROR I MANGE TILFELLER IKKE "BEHANDLINGSAPPARATET" SER SIN EGEN SVIKTENDE LOGIKK, NÅR BEHANDLINGEN DE IVERKSETTER VIRKER STIKK I STRID MED SIN GODE HENSIKT!

DET JEG SITTER PÅ AV ERFARING KOMPETANSE OG INNSIKT NÅR DET KOMMER TIL SELVMORDSPROBLEMATIKK I PSYKIATRIEN MÅ DA SAMLET KUNNE KALLES "SJELDEN SPESIALISTKOMPETANSE", SELV OM DET ER SNAKK OM TILEGNET REALKOMPETANSE OG JEG IKKE HAR BESTÅTT NOEN EMBETSEKSAMEN?

DET ER YTTERST UNØDIG MANGE DØR AV SELVMORD SOM PASIENTER I PSYKIATRIEN, OG JEG VET NOE OM DE PSYKIATRI-INTERNE ÅRSAKENE, DE PERSONAVHENGIGE OG MAKTSTRUKTURELLE FEILENE ("DET ONDES PROBLEM" I PSYKIATRIEN) , TANKESETTET, UFULLSTENDIGE FORSTÅELSESMODELLENE OG SYSTEMFEILENE SOM OFTE ER STERKT MEDVIRKENDE TIL AT LIV GÅR TAPT. OG OGSÅ AT (DE PSYKOLOGISKE) SELVFORSVARSMEKANISMENE MOT ERKJENNELSE AV DENNE SKYLDEN ER SERS STERKE I PSYKIATRIEN FRA "FORSVAR AV PROFESJONENS SELVBILDE OG VÅRT ANSIKT UTAD , GODE NAVN OG RYKTE", HELT NED PÅ INDIVIDNIVÅ, SOM OGSÅ BIDRAR TIL AT FÅ ENDRINGER SKJER, OG SELVMORDSTALLENE IKKE GÅR NED! OG DET ER DET VERDT Å ROPE HØYT OM SELV OM DET IKKE ER OMKOSTNINGSFRITT. FOR MENNESKEVERDET, MENNESKELIV, MENNESKERETTIGHETER OG HUMANITET ER MER VERDT ENN PENGER, STATUS OG "PROFESJONENS STOLTHET". IALLFALL I MINE ØYNE...

NÅR ET MENNESKE HAR DET SÅ VONDT AT VEDKOMMENDE BARE ØNSKER Å FÅ SLIPPE MER OG DØ, ER MEDISINER OG TVANGSBEHANDLING BORTKASTET MEDISIN, OM DEN IKKE BRINGER PASIENTEN LINDRING OG HAR NOE I SEG SOM BEDRER PASIENTENS LIVSKVALITET I SÅ VESENTLIG GRAD AT VEDKOMMENDE VELGER LIVET. BEHANDLING SOM KUN TAR SIKTE PÅ Å "STOPPE SELVMORDSADFERD, OM SÅ MED PISK OG TVANG" ER HELT ABSURD! DET SUICIDALE MENNESKER TRENGER ER NOE GODT Å LEVE FOR OG LEVE PÅ, ELLER EVNETUELT NOE SOM GIR LIVET SÅ MYE MENING AT VEDKOMMENDE MENER DET ER VERDT Å UTHOLDE LIVSSMERTEN FORDI DETTE ER SÅ VIKTIG. ANDRE GANGER ER DEN BEHANDLINGEN ET ALVORLIG SELVMORDSTRUEDE TRENGER MEST DER OG DA, REGELRETT SMERTELINDRING. DA SKAL MAN IKKE VERE SÅ REDD FOR "B-PREPARATER OG AVHENGIGHET". BEDRE Å GI EN PASIENT MED UUTHOLDELIGE SJELELIGE, FØLELSESMESSIGE LIDELSER OM SÅ "EN KORT LITEN MORFIN-FERIE" ENN AT PASIENTEN TAR LIVET AV SEG. MEN MIN ERFARING FRA PSYKIATRIEN ER DESVERRE AT DE SYNES Å VERE "FOR AVSTUMPEDE TIL ENGANG Å ANERKJENNE AT PASIENTEN HAR FRYKTELIGE SMERTER". JEG KAN GI ET EKSEMPEL PÅ SMERTENIVÅET, FRA MITT EGET TILFELLE. JEG HAR BRUKKET RYGGEN MIN TO GANGER, BRUKKET EN FOT, HAR I PERIODER SLITT MED KARPAL-TUNELL SYNDROM OG HAR HATT TANNBYLL. DET GJØR SELVFØLGELIG VONDT, MEN SAMMENLIGNET MED DEN INDRE SJELELIGE, FØLELSESMESSIGE LIVSSMERTEN JEG BAR PÅ DA JEG PRØVDE Å TA MITT EGET LIV, ER DET INGENTING. JEG VILLE OM JEG KUNNE VALGT DA JEG HADDE DET SLIK, HELLER BRUKKET RYGGEN HVER DAG, ENN Å KJENNE PÅ DEN UUTHOLDELIGE INDRE LIVSSMERTEN JEG I LANGE PERIODER MÅTTE LEVE MED. FOLK TAR VEL IKKE LIVET AV SEG PÅ GRUNN AV BAGATELLER! SÅ: VET JEG HVA JEG SNAKKER OM, ELLER VET JEG HVA JEG SNAKKER OM...?
 
SELVROS OG POSITIV MARKEDSFØRING AV SIN EGEN FAGPROFESJON TAR DE SEG GODT NOK AV SELV, SÅ SELV OM JEG IKKE ER BLIND FOR AT NOE OGSÅ FUNGERER OG ER BRA I PSYKIATRIEN- OG AT NOEN OPPLEVER Å FÅ BRA HJELP, HAR JEG OPPLEVD, SETT OG HØRT SÅ MYE AT JEG IKKE KAN ANNET ENN MED HANDA PÅ HJERTET Å SI OG STÅ FAST VED AT: PSYKIATRIEN HAR PÅFØRT MANGE MENNESKER STORE LIDELSER OG HAR BLOD PÅ HENDENE! JEG HOLDT PÅ Å TA DE ORDENE MED MEG I GRAVA, MEN HAR DU SETT PÅ FANDEN: HER ER JEG FREMDELES, OG SNAKKE KAN JEG OGSÅ! :-)

JEG PÅBEROPER MEG IKKE BARE EN RETT TIL Å SKRIVE OM DEN MØRKE BAKSIDEN AV PSYKIATRIENS MEDALJE. MED ALT JEG VET, ALLE DE MØRKE KROKENE I ROGALANDSPSYKIATRIEN JEG HAR VERT INNOM, SOM EN AV DE YTTERST FÅ PASIENTENE SERLIG I "DE MØRKESTE AVKROKENE" SOM HAR GOD NOK KUNNSKAP OG INTELLEKT TIL Å KUNNE SKRIVE OM OG PUBLISERE UT, DET SOM IKKE ER BRA I ROGALANDSPSYKIATRIEN, OG LURE "PSYKIATRIVESENET" UT I  DAGSLYS SÅ KANSKJE DET SYVHODEDE TROLLET SPREKKER, ERKJENNER JEG OGSÅ EN MORALSK HUMANITER PLIKT TIL Å SKRIVE OM DET. SÅ DET HANDLER IKKE BARE OM "HEVN" ELLER MIN EGEN RETT. SÅ HVA HANDLER DET OM? DET FÅR LESERNE MINE TENKE LITT OVER.

 

 

 

Osman danser! gutten uten språk

Av alle mennesker jeg har møtt, på min vei gjennom Rogalandspsykiatrien, er det serlig èn som har brent seg fast i hjertet mitt. Og det slår varmt! Denne psykisk utviklingshemmede mannen fra Afrika, som er avspist med så lite, abanded av sin famile. I noen Afrikanske kulturer er det stor skam forbundet med psykisk utviklingshemming og psykiske lidelser, og det forklarer vel hvorfor hans mor og hans brødre, som også bor i Norge, ikke vil ha kontakt med ham. For i Osman er det lite ondt, men det er noen mørke rom inni ham, noe som gjør vondt. Det er noe med hans situasjon som også gjør meg Vondt, fordi det er så lite jeg kan gjøre...

Hjertet mitt er varmt for ham, men etter å ha sett hvilke forhold han lever under, og hvordan personalet på institusjonen der han bor (Klokkergården Psykiatriske senter) ser på ham, og hvor dårlig individuell oppfølging han får, blir jeg Sint! Hadde jeg bare hatt makt og vert i posisjon kunne jeg ha hjulpet denne gutten. Jeg ville nermet meg ham med varme og omsorg, mennesker med erfaring fra flerkulturelt arbeid, som behersker "Giraffspråket" som bygger broer over språkbarrieren (nonverbal kommunikasjon). Jeg ville også prøvd å knytte han opp mot sin egen kultur, selv om familien hans ikke ønsker kontakt. Jeg ville latt ham (snakke med og) høre sitt morsmål, for i motsetning til va de ignorante menneskene som jobber på institusjonen sier, er han verken språkløs eller stum, han bare snakker ikke! Logopeden han gikk til fikk ikke et ord ut av ham. Men det gjorde jeg! Da jeg raket hodet mitt, pekte han og det ene ordet han sa var "Afika". Ett eneste ord riktignok, og der er ikke språk. Men gjennom mimikk og gester viste han tydelig at han har språklige begreper, og skjønner ting som blir sagt på norsk. Osman har et meget talende kroppsspråk, men det hjelper lite om de som har rundt ham er "analfabeter" på det språket. Jeg ville meldt ham på et kurs i afrikansk dans om jeg kunne, latt ham høre og danse etter trommer. For Osman "snakker" og viser følelser når han hører musikk. Nøyaktig hvor mye han skjønner av det menneskene rundt ham sier, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at norskoppleringen hans har vert dårlig, fordi man stemplet ham som "språkløs", og at han behersker sitt afrikanske morsmål bedre enn det norske språket.

Man kan undre seg over hvorfor en mann, som viste meg at han Kan forme ord, går rundt som om han var stum. Jeg antar det skyldes traumer, for han og familien flyktet fra krig. Omgivelsene hans der han er nå må også fortone seg "kaotiske" og merkelige, selv om han har tilpasset seg ganske så bra. Han har jo ikke noe valg! Osman er psykisk utviklingshemmet, en helt uproblematisk og harmløs pasient som nok heller hører hjemme i en boenhet for psykisk utviklingshemmede, hvor det finnes kompetanse på flerkultur og integrering. Osman lever i et samfunn som i all hovedsak består av alvorlig kroniske psykisk syke (tung psykiatri), som er oppgitt av behandlingsapparatet, men må ha et sted å vere, fordi de ikke kan fungere som vanlige mennesker ute i samfunnet. Mange av dem er mentalt sett regelrett gale, og flere av dem har ikke bare svert dårlig hygiene, men er også sosialt meget lavtfungerende om de skulle klart seg blandt friske, og temmelig retarderte. Klokkergården er først og fremst et sykehjem for langtidspasienter, og for mange endestasjon. Et "vernet sammfunn i samfunnet", som samtidig som de får mat og kan vere fungere sammen med andre i samme situasjon, er det stor grad av frihet ved institusjonen, og de kan fritt bevege seg rundt mellom husene på området. Sånn sett er det nok et godt sted å vere for mange i den pasientgruppen, selv om jeg påklager mangel på struktur. Pasientene virrer f.eks rundt på sjølstyr om nettene, mens nattevaktene for det meste sitter på ett hus, snakker med hverandre og drikker kaffe, og kun tar to korte runder rundt på husene, for å påse at ting er noenlunde rolig. Det er for lite med en slik pasientgruppe!

Språk kan vere så mangt. I det lille diktet under bildet sier jeg litt mer om Osman, og hvordan "den språkløse gutten", som er en voksen mann med et barnehjerte sankket til meg. Den "språkløse" og jeg kommuniserte bra!

Jeg klarer ikke å slippe ham med tankene. Det plager meg at jeg ikke er i posisjon til å hjelpe ham. Han burde aldri vert plassert under psykiatriens omsorg. Denne barnesjelen burde slippe å vandre rundt i fatteslighet uten noen ting, i et miljø hvor alvorlige kronisk psykotisk mennesker som i endel tilfeller fremstod som primitive, urenslige, vulgere, grove mennesker, uten elementere sosiale ferdigheter som allminnelig bordskikk. Osman er gjort av et annet stoff, mer følsom. Han fremstod som vennlig og mild, så lenge ingen plaget ham. For "han har bare et hjerte, med sorg og glede i". Nå har han vert så lenge ved Klokkergården at dette har blitt hjemmet hans, og han har tilpasset seg et miljø som Er unormalt, og med henblikk på de andre pasientenes adferd og en heller løs struktur ved institusjonen, er "stabilt i det ustabile". Er sted der det unormale er normen. 

Selv om det nok ville tatt litt tid for ham å tilpasse seg er nytt miljø, er jeg overbevist om at han ville hatt et bedre og rikere liv i en mindre boenhet for psykisk utviklingshemmede, hvor han både ville fått tettere individuell oppfølging og omsorg, en mer normal struktur, større intimitet i en mindre gruppe som er mer av det samme slaget som ham selv. En tettere kontakt og større sjanse for å danne personlige relasjoner på tross av hans verbale språkproblemer. Ved slike boenheter for psykisk utviklingshemmede er det også oftest tilbud om ulike aktiviteter, turer og reiser, flere stimuli. Et rikere liv! Kan han ikke slippe å tilbringe sine siste tiår i kjellermørke og en endeløs vandring mellom husene på Klokkergården, uten å forstå noe serlig, fordi omgivelsene og de rundt ham rett og slett ikke Er "logiske og fornuftige". Han bare ER der! Selv stiller han ingen krav, bare innfinner seg med alt uansett. Men jeg syns ikke han burde ha vert der. Han burde fått et mye bedre og mer verdig liv, vert et sted som kunne høynet hans livskvalitet vesentlig. Det er Hans liv, og han er iallfall i mine øyne et verdifullt enkeltmenneske, et individ og ikke bare "en kategori", "en del av pasientmassen". Kan vi ikke som samfunn gi en av afrikas barn noe bedre enn det? Det er trist, frustrerende og når jeg tenker på det kan jeg i tillegg til stor frustrasjon over at han må ta til takke med så Lite, også kjenne sinne i forhold til den uforstanden som i sin tur har plassert ham der, og strengt tatt lar ham gå for "lutt og kaldt vatten".

DET ER MANGE PREKTIGE KRISTNE SOM IFØRT SINE SØNDAGSKLER, NYTER SIN PLASS I SOLEN PÅ KIRKEBAKKEN HVER SØNDAG, MENS "BITTELILLE BROR" STADIG AVSPISES MED "TO PAR STRØMPER".

Jeg gjør Halvdan Sivertsens ord til mine egne:

"FOR DET E RIKELIG I NORGE, OG HO SKU GJERNE VISST; KOFFØR MÅ DE MINSTE BESTANDIG KOMME SIST? DET E SÅ MANGE SOM E SMÅ, VI LAR DEM GÅ, VI LAR DEM GÅ. DET E IKKE VÅRES FEIL. DET E SÅ MANGE SOM E SMÅ, VI LAR DEM GÅ, VI LAR DEM GÅ. VI SER OSS I SPEIL, I SPEIL".

INGEN AV OSS KAN LØSE ALLE PROBLEMER OG STANSE ALL URETT, MEN ALLE KAN GJØRE NOE. OG "NÅR HVER TAR SIN, SÅ TAR JEG MIN".

Hos meg skal Osman, en av de små, få sitt eget prosadikt til ere for seg, men det kommer han nok aldri til å få høre. Her er det uansett (under bildet).
 

 

OSMAN DANSER

Osman danser. Osman er glad.

Som en liten gutt vugger han kroppen i takt med musikken og smiler med hele seg.

Osman har mørke tanker, Osman er en voksen mann.

Han hører på et slitt kasettbånd med afrikans musikk, det eneste han har igjen av Afrika.

Osmans øyne blir sorte. Osman tenker, Osman husker!

Når refrenget synges, ser han på meg, løfter han hånden, former den mot øret.

"Hør! Hør! Hør hva de synger sier han med kroppen.

Men jeg kan ikke språket, skjønner ikke hva de synger.

"Den språkløse" er nå mer språkmektig enn meg.

Han tror jeg skjønner alt som blir sagt uansett, og jeg prøver å forklare ham med ord, at jeg Ikke skjønner, ikke kan det språket.

Jeg skulle gjerne visst hva det var de sang, som gjorde ham så opprørt og mørk i blikket

Det er 1998, jeg følger "bymoten", raker hodet nesten helt glatt.

Når Osman ser meg med den nye frisyren

peker han vennlig på hodet mitt.

Langt nede fra halsen, med en stemme som ikke har vert i bruk på mange år

former han ordet, som sier hvorfor han peker.

"Afrika!" sier han!

Og jeg skjønner hva han mener, han husker kvinnene i hjemlandet selv om han var et barn da han kom til Norge.

Nå anslår jeg ham til å vere i førtiårene, men inni hjertet sitt er han fortsatt en liten gutt.

Jeg ser på ham og smiler varmt

"Ja, Afrika sier jeg!" og vet at han forstår meg

Forstår at jeg skjønner hva han mener.

"Den stumme språkløse gutten" snakket til meg.

De dumme "analfabetene" som jobber på institusjonen tror meg ikke.

Når ikke logopeden klarte å få et ord ut over leppene hans

Hvordan kunne jeg? "En av galningene".

Men jeg var ikke gal, det var ikke derfor jeg var der

Det var bare det eneste tilbudet jeg fikk i en vanskelig livssituasjon

selv om mitt nivå lå langt over nivået til resten av pasientmassen der

Og kan jeg si, også langt over nivået til de fleste som jobbet der

Bare ikke i posisjon, for hvem vil høre og tro på

At "en psykiatrisk pasient" Vet Bedre!

KAN VI IKKE "GI HAM GLEDEN" FØR HAN FORLATER DENNE VERDEN? HAN ER DA ABSOLUTT VERDT DET!

DET ER SÅ LETT Å AVSPISE DE SMÅ SOM IKKE KREVER NOE MED "HVA SOM HELST". HVEM AV OSS VILLE TATT TIL TAKKE MED ET LIV SOM OSMANS PÅ KLOKKERGÅRDEN?

AVSLUTTER MED NOEN ORD FRA MIN HERRE: "DET DERE HAR GJORT MOT EN AV DISSE MINE MINSTE BRØDRE, DET HAR DERE GJORT MOT MEG", OG "DET DERE IKKE GJORDE FOR EN AV DISSE MINE MINSTE, DET HAR DERE HELLER IKKE GJORT FOR MEG". "BORT FRA MEG DERE SOM HAR GJORT URETT!"



 

Psykiatri-Dikt,tøv,tant og forbannet Løgn?



 

"Behandlingen" jeg fikk i Rogalandsprykiatrien tjente ofte minst av alt pasienten, og var ikke på noen måte "innbringende" for andre enn en Psykolog uten etikk og moral! Politikerne bør begynne å spørre PASIENTENE, kreve resultater og granske litt mer nøye hva Psykiatrimidlene og pengene politikerne tildeler Psykiatrien egentlig brukes til, for det var vel i utgangspunktet ikke meningen at Pengene først og fremst skulle gi nye arbeidsplasser, en personlig karierevei og god sikker inntekt for Psykatriarbeidere som kun er ute etter å mele sin egen kake og leve et liv i solen, på Bekostning av syke mennesker i en sårbar og vanskelig livssituasjon, hvor "behandlingen" i høyden bidrar til at pasientene får et sikkert, dog magert inntektsgrunnlag i form av uføretrygd, og som "takk for det" må gå Canossagang til "den gode behandlers behag" resten av sine liv, med mindre pasienten "i løpet av terapiforløpet" ender som en av Alt for Mange på Psykiatriens selvmordsstatestikk;

Alt for mange Mennesker tar sitt eget liv enten Inne på Psyk.Avd, under permisjon, eller noen timer etter at de har vert til samtale med Psykolog. Det er dessverre realiteten på tross av Psykiatriens tidvis Maglomane, narcissistiske Selvbilde. Det er viss flere Psykologer og Psykiatere i Norsk Psykiatri som lider av Storhetsforestillinger, narcissistisk personlighetsforstyrrelse og urealistisk høy selvtillit, enn pasienter av samme slag, som ofte sliter med det motsatte. Og etter å ha blitt krenket, devaluert, stemplet som mennesker uten forstand, ansvarsfølelse og vurderingsevne, og tråkket på og overkjørt av slike i mange år, er det jammen ikke rart om vi ender opp med dårlig selvbilde, lav selvtillit og kjenner stor avmakt ifht den Makta som også har makt til å definere kritiske røster som min, og det vi sier som "Galmannssnakk", og i verste fall få oss sperret inne på samme måte som man i det gamle Sovjet, sperret opposisjonelle intellektuelle inne på Sinnsykehus i Sibir.


 

Man Blir SYK PÅ SINNET AV DET! Serlig om Psykiatrien har lykkes i å bygge opp stor "faglig tillit" og fremstår så prektig utad til allmue og offentlighet, og nyter så stor "Respekt og anseelse"- selv når den er så Fullstendig Ufortjent, at de heller burde settes i offentlig gapestokk til Skam og skjensel for det de har gjort mot overgrepsoffer og andre mennesker som alt hadde lidd stor urett og blitt så skadet av andre mennesker at de selv søkte hjelp i Psykiatrien, og bare opplevde å få det motsatte. Og etter å ha kommet seg vekk, basert på langvarig tung erfaring med Psykiatrien, med tyngde til en som vet hva man snakker om og ha følt det på egen kropp, røynt det på eget sinn, med hånden på hjertet og God samvittighet kan påstå at mye av den "behandlingen" som tilbys er fullstendig absurd på grensen til det surrealistiske. En massemorder som Anders Behring Breivik har bedre rettsvern og større trygghet for å ikke få sine Menneskerettigheter krenket enn pasienter i norsk psykiatri! Norsk Psykiatri og Psyk.Div,SUS har pasienters blod på hendene, men toer sine hender og bedyrer at "vi gjorde alt vi kunne".Min påstand er at de aller fleste selvmord, med svert få unntak kunne vert forebygget og unngått om de som gjorde det faktisk fikk den hjelpen og støtten de trengte. Mennesker som tar sitt eget liv har det fryktelig Vondt, og om de gjør det inne på et Psykiatrisk Sykehus har det det heller langt fra Godt der heller, og får IKKE den hjelpen de trenger, noen ganger akkurat Tvert imot. "Behandlingen" blir puffet som skal til for at de faktisk effektuerer selvmorstanker og tar sitt eget liv, fordi helle situasjonen som pasient er så håpløs og man er så avmektig at man bare ikke orker mer! "Man handler blindt, man er i beste tro, mens man står rød til albuen i blod".Men i Psykiatrien er det visst ingen som er Skyldbevisst!



 

Psykiatrien fremstår for meg som "et samfunn i samfunnet", "en Stat i Staten". Kanskje det eneste fagmiljøet der krav til resultater og evidensbasert behandling, etikk og pasientrettigheter, Rettsvern, alminnelige lover og regler, endog til allminnelig folkeskikk, og ja Menneskerettigheter og Rettsprinsipper og hensyn til pasientenes grenser, ve og vel, som ellers gjennomsyrer og er svert godt ivaretatt både i samfunnet og på norske arbeidsplasser generelt, og i norsk helsevesen- ved somatikken spesielt, er bedre ivaretatt enn i de fleste land i verden. Men altså Ikke i Rogalandspsykiatrien. De er imidlertid veldig flinke på Markedsføring og har så Stor selvtilit at de har lyktes i å fremstille seg Selv som "Best i landet". De har blitt store og sterke, og nyter med sin markedsføring og satsning- ofte forkledt som "informasjon til allmuen og sterkt engasjement for pasientene", fra "Innkasterne i TIPS" til "propagandaapparatet i Psyk Opp".

Når man først har opplevd det, følt det på kroppen og sett det, er det lett gjenkjennelig-fra Kina! Men selvfølgelig er det mange psykiatriarbeidere som virkelig bryr seg og Ønsker å gjøre noe for pasientene, som selv lar seg lure og forføre av Onde Maktmennesker forkledt som Psykologer, Psykiatere og ledere de ser som Autoriteter man skal tro på og lytte til. Dertil synes "gode nordmenn flest" å vere utrolig Godtroende og lettlurte, så attpåtil mennesker som selv arbeider på innsiden av Psykiatrien lar seg lett lure, styre og føre bak lyset av Maktmennesker i posisjon, og innser ikke engang selv hva de er med på. Dertil har man gruppepsykologiske mekanismer, der "gruppens norm" kan få enkeltmennesker til å delta i misgjerninger og "tro det er greit", selv om de aldri ville gjort noe lignende som enkeltindivider. Som ung eller fersk psykiatriansatt bør man ikke gjøre den generaltabben det er å stole blindt på og rette seg etter "gjengs norm og faglige autoriteter" uten snev av kritisk innstilling. Nye øyne som kommer inn utenfra ser ofte bedre. Det må nye koster til for å Feie ut dritten, så jeg setter min lit til neste generasjon.

De eldste psykiatriansatte,"går i samme tralten", og er både nersynte og ofte nokså avstumpede ifht pasientenes lidelser. De HAR sine fastlåste forestillinger om "hvordan det skal vere, og hvem som vet best",- og det er visst aldri Pasienten! Noen av dem synes er så veldresserte og autoritetstro, at om en overordnet på Behandlersiden sier "Hopp!" ,så hopper de ukritisk automatisk! Om "Der Doktor har Gesagt" MÅ da vel vere sånn? Tør jeg minne om at også Psykiatere og Psykologer bare er mennesker, og at slike kommer i ulike varianter hvorav noen er mer "ondartede"uavhengig av Titler! Jeg har på direkten hørt en av Psyk`s Psykiatere Rose seg av hvor uberørt han er av pasientenes lidelser, og gi uttrykk for at "disse legene i somatikken som ikke tåler å se en pasient ha vondt uten å ile til" er noen skikkelige pingler. Det sier faktisk ganske mye om forskjellen på Psykiatrien kontra somatikken! Jeg fant ut at akkurat den Psykiateren er med i det som finnes av kristne losjer, men han "finner nok ikke Gralen" før han er istand til å føle andres smerte!

Og som en annen "Velansett autoritet" sa til en av sine kvinnelige pasienter: "Du er et KREK! Men slapp av for nå er du kommet til Rogalands BESTE Psykiater!" Senere kalte han sin forelskede pasient som trofast satt ved hans føtter i mange år "Min Maria Magdalena", så da går jeg ut fra at han så seg selv på Høyde med Jesus. Man kommer ikke til Himmelen på Egotrip, selv om man reiser gjennom livet som "Very Important Person" på første klasse, og dytter andre ned under seg, så de selv kan føle seg Store. Serlig ikke da! Det er visst ganske utbredt Gudekompleks blant de Høye Damer og Herrer ved Psyk.Div. Som en kvinnelig Psykiater med litt for STOR tro på sitt eget hode sa til meg, kontant og bestemt: "DU SKAL IKKE TENKE! DU SKAL BARE GJØRE SOM JEG SIER! Men knotten min er nå ikke så aller verst da, og jeg forbeholder meg retten til å tenke for meg selv.

Psykiatrien nedvurderte meg! I arbeidslivet har jeg gode attester. I min siste jobb fikk jeg etter to mnd som renholdsarbeider med høyeste securitas-gradering og politiattest, tilbud om en Mellomlederstilling, som jeg takket nei til etter som jeg ikke vurderte meg selv som kompetent. Etter det har jeg tatt fagutdanning som renholdsoperatør, og en tid hatt hovedansvaret for renholdet av det som meg bekjent er Norges største katolske Kirke, og har hatt ulike frivillige verv her og der med godt fornøyde "oppdragsgivere". En av de mange frivillige oppgavene jeg har hatt var f.eks å lage fingermat og smørbrød til 80 geistlige og spesielt inviterte gjester i forbindelse med åpningen av den "nye" katolske Kirken i Stavanger. Det hadde de neppe betrodd "en utilregnelig galning uten vett og forstand". Den daverende meget pertentlige og korrekte Sogneprest ga meg også svert godt skussmål for mitt frivillge arbeid i menigheten. Jeg er også Beredskapsvakt i Stavanger kommune for Røde Kors, og har tatt ansvar for å opparbeide en flott pryd/nyttehage på fellesområdene i blokka der jeg har bodd siden 1997 uten en eneste offisiell naboklage. Hagen min er også nevnt i en bok forfattet av min tidligere jordbrukslererinne, som er en Mentor på sitt felt. 

Jeg har også et mer "privat engasjement ifh integrering av våre nye landsmenn", som handler om å knytte vennskap og bygge broer i det små, på tvers av etnisitet og religion. Det føles godt når jeg kan hjelpe en innvandrervenn med språkproblemer å skrive jobbsøknader og fylle ut skjemaer og slikt. Da føler jeg at jeg er til nytte. Som Røde Korser har jeg tatt det som er å ta av kurs og skolering innen flerkultur og omsorg, i tillegg til endel førstehjelpskurs. Jeg har også et noe bredere førstehjelpskurs i regi av Norsk Folkehjelp. Ved noen tilfeller har jeg også ytt livreddende medisinsk Og psykososial førstehjelp til mennesker jeg har møtt på min vei, så jeg tror nesten jeg kan si at jeg bryr meg om andre. Ståle J.Knutsen, tidl leder av Stavngr.AP, er i kraft av å ha vert min personalsjef og partikammerat en av mine Gode Referanser. Småfusket selv litt i politikk, og ble levnet ere av Per.A.Torbjørnsen for å ha vert med å jobbe frem en mer rettferdig komm. bostøtteordning. En mail m/billeddok. til A.H.Steinbakk om de kummerlige forholdene en politisk flykting levde under, resulterte i at det i løpet av 5d. var snekkere på plass for å pusse opp hans leilighet. Flere av de stedene jeg har jobbet har jeg blitt berømmet for å forbedre rutiner og legge vekt på orden og hygiene innen renhold/kantine. Hovedtillitsvalgte i Fagforeninga mi mente jeg måtte vere høyt verdsatt i arb.livet på det hun beskrev som skarpe, presise, korrekte analyser av forholdene på en av mine arb.plasser.

Det er ikke meningen å skryte, men når psykiatrien har "sausa meg så ned og udugeligstemplet meg" er det vel kanskje tid til å si noe om hva andre mennesker ute i det allminnelige liv utenfor psykiatrien har gitt meg av tilbakemeldinger. Jeg våger meg også på å ytre noen positive selvvurderinger, uten at jeg tror noen kan beskylde meg for "Sorhetstanker" av den grunn! Jeg føler meg vesentlig mindre enn enkelte tror. Men stadig får jeg høre fra andre, friske ressurssterke mennesker at jeg er "så begavet", men etter å ha blitt så psykisk nedkjørt og devaluer i psykiatrien er selvfølelsen og eget ambisjonsnivå lavt. Jeg "kjører safe". Men jeg innser jo at jeg har utrettet såpass mye at normale mennesker jeg kjenner ikke akkurat ser meg som "utilregnelig" og en som må "sperres inne av allmenprevantive grunner". Mennesker opplever meg på direkten ofte som en snill, vennlig, sosial og omgjengelig person med omsorg for andre. I den grad det har oppstått konfliker har det nettopp hatt med mine skrevne ord å gjøre. Rogalendingen er også mindre tolerant og vant med den ekspressive direkte og frittalende stilen til oss nordlendinger, og selv om jeg er "godt sosialisert som siddis", fører det fortsatt til ømme ter. Min burleske tidvis vulgere, ironiske og fandenivoldske humor har også satt mang en Rogalending ut. Men på bunnen er jeg nok både myk og snill, på tross av at jeg kan ha en noe aggressiv og "uplolert" debatteknikk, hvor jeg enkelte ganger også selv erkjenner at jeg har gått over grensen, prøver å justere og regulere egen adferd og evnt. be om unnskyldning. Men jeg blir noen ganger så frustrert når mennesker f.eks setter opp ideologiske skylapper, og er så sikre og bestemte i sin sak, at det ikke er mulig å få inn et enste supplerende argument. De bare "lukker ørene". Jeg gjør uansett som regel så godt jeg kan, og er heller ikke redd for å erkjenne egne feil. Gyver jeg løs på noen verbalt er det heller aldri svake mobbeoffer jeg går løs på. Heller Maktmennesker i posisjon, som er dobbelt så store og sterke som meg selv. Noen ganger er jeg overmodig, og klarer ikke alltid å takle "rekylen". Engasjert er jeg i alle fall! Og ikke noen hønsehjerne som trenger kjepphøye gamle kjerringer til å tenke for meg, og de er aldri så mye Psykiatere!

En tid sammarbeidet jeg med Dyrebeskyttelsen og vet ikke hvor mange løskatter jeg har foret, fått sterilisert/kastrert, omplassert eller tilbakeført til eier, og ved noen nødstilfeller sørget for å få avlivet hos veteriner. Så jeg tror kort sagt jeg har mine ord i behold når jeg sier at jeg både kan tenke og ta ansvar både for meg selv, og langt utover meg selv. Jeg er også et lovlydig menneske som aldri har fått så mye som et forenklet forelegg, og lever idag et fredelig, skjermet, pent og pyntelig liv. Før jeg kom i kontakt med psykiatrien tok jeg en utdanning som agronom, med økologi som spesialfelt, og passerte med gode karakterer i både teoretiske og praktiske fag. Jeg hadde ingen problemer verken med å kjøre digre John Deere-traktorer, svinge ei motorsag på forsvarlig måte eller slakte høner. Og egentlig er jeg ei ganske praktisk, logisk og jordner sjel. Jeg tror oppriktig Ikke min plass er i psykiatrien! Men det er klart at jeg har ikke kommet Uskadd ut av alt jeg har vert igjennom. Det er det intet menneske som hadde. Jeg tror strengt tatt uansett at jeg har klart meg bedre enn de fleste ville gjort under tilsvarende motgang og belastninger. Strengt tatt er jeg tross drøye omganger med "pryl" , et ganske så normalt, oppegående, sivilisert og moralsk menneske sånn i det daglige.

Jeg har blitt et verbitt og godt modnet menneske som nermer meg livets Middagshøyde, og har ordning på det meste. Jeg har det modne menneskets retrospektive utsikt og overblikk, og vet at den tyngste "mila" er tilbakelagt, og ser lyst framover. For jeg har enda Fremtid, og kan ikke si annet enn at det blir lettere å gå jo nermere målet man kommer. Det er kortere vei fram, enn distansen jeg har lagt bak meg fra jeg startet på min livsvei, og en del ting begynner å falle ganske så på plass. Man ser at man også høster som man sår. En "frukt" av "mine såkorn" som har betydd serlig mye for meg, er den anerkjennelsen og godordene fra idag unge voksne, som en gang var små barn som jeg etter beste evne prøvde å hjelpe og støtte tross egen sykdom, fattigdom og problemer. Å høre at de faktisk var til hjelp og støtte for dem, og at jeg er en del av deres Gode barndomsminner, og dertil se hvor flotte voksne mennesker "favorittene mine" har blitt, gir meg virkelig en god følelse av at "det nytter".

PSYK.BEGIKK DEN ULTIMATE URETT DA DE MENS JEG SLET MEST MED SENSKADER ETTER TIDLIGE OVERGREP, "PEDO-STEMPLET" MEG, OG PSYKOLOGEN LO! DET ER GROTESK. AV ALLE MENNESKER ER JEG DEN SISTE SOM KUNNE GJORT NOE SÅNT! JEG HAR SEKSUELL ORIENTERING MOT BARN, INGEN SEKSUALSADIST I MEG, OG INGEN KOMMER NOEN SINNE TIL Å FINNE SLIKE OFFER ETTER MEG! DET ER EN GRENSE JEG IKKE KUNNE KRYSSET VERKEN I PSYKOSE ELLER UNDER HYPNOSE! LET HELLER I PSYKOLOGENS VEI! EN SLIK KAN LETT MANIPULERE ET TILLITSFULLT LITE BARN, FOR DERETTER Å GJEMME SEG BAK PSYKOLOGKAPPEN OM BARNET SNAKKER, MED MINDRE BARNET ER HJERNEVASKET TIL Å BERE DET SOM "EN GOD HEMMELIGHET". HAR FOLK ENDA IKKE LERT, AT DET SJELDEN ER "RARE FOLK", MEN DE MAN MINST TRODDE SOM BEGÅR OVERGREP MOT BARN? RESSURSSTERKE, VELUTDANNEDE MENN OG AUTORITETER SOM IKKE RENT SJELDEN OGSÅ SITTER PÅ SPESIALKOMPETANSE IFHT OVERGREP OG SENSKADER, PRESTER, BARNEVERNSANSATTE- OG PSYKOLOGER? DERTIL FORSTERKER DE OFTE OFRENES AVMAKT OG GJØR OVERGREPET STØRRE VED Å VINNE ANDRES DE SOM "IKKE KAN TRO SÅ GALT" SIN TILLIT, SYMPATI OG STØTTE, SLESKE DET TIL OG SNO SEG OG GJERNE HELLER SNU MISTANKEN BORT FRA SEG SELV OG MOT OFFERET. DE FLESTE OVERGREP SKJER HELLER IKKE MED MAKT OG FYSISK VOLD, OG IKKE RENT SJELDEN VIL OVERGRIPEREN PRØVE Å GJØRE OFFERET "MEDSKYLDIG" OG DELAKTIG, FOR AT VEDKOMMENDE IKKE SKAL SNAKKE. DET KAN GJØRE MEG SÅ SINT AT JEG FÅR LYST TIL Å DREPE. MEN JEG ER ET SIVILISERT MENNESKE, SÅ DET ENESTE VÅPENET JEG GRIPER ETTER ER "PENNEN". DEN HOLDER JEG STØTT OM JEG SÅ MÅ SKRIVE MED BLOD SOM BLEKK!

Som heltidspasient i psykiatrien,hadde jeg så dårlig livskvalitet at jeg egentlig ikke ville leve, så noen mening med mitt liv for egen del. Det å kunne bidra med økonomisk støtte til veldedige organisasjoner, ga meg dog en følelse av "mening med mitt gledesløse meningsløse liv". For om mitt bidrag kunne redde noen liv der ute i verden, og avhjelpe andres nød, ja da var jo ikke det vonde, traurige livet mitt helt uten mening likevel. Men for min egen del var livssmerten, følelsen av håpløshet og begrensede muligheter, miljøet og menneskene jeg ble tvunget til å leve med, og dette å oppleve seg så stigamtisert og segregert, prisgitt og avhengig av andre, og også det håpløse i min forelskelse i Psykologen min så overveldende at jeg gjorde flere svert alvorlige, intenderte og dels desperate og brutale forsøk på å ta mitt eget liv.

ER DET "ADEKVAT BEHANDLING" FOR ET MENNESKE SOM MEG, Å STUE MEG SAMMEN MED, OG SETTE MEG I BÅS MED DE MEST ALVORLIG SYKE, RESSURSVAKE, RETARDERTE, SOSIALT MISTILPASSEDE KRONISKE SYKEHJEMSPASIENTENE, SOM VERKEN HADDE ALLMINNELIG BORDSKIKK ELLER PERSONLIG HYGIENE, SOM VIRRET RUNDT DAG OG NATT I FLEKKETE JOGGEDRESSER, GAFLET I SEG FISKEKAKER I BRUN SAUS MED BARE HENDENE OM DE FANT NOE SÅNT, OG SNAKKET OM HVILKE AV SINE MEDPASIENTER DE "HADDE PULT I NATT"? DET VAR NÅ IKKE ALLE SOM VAR LIKE ILLE, URENSLIGE OG PRIMITIVE, MEN JEG BEFANT MEG VIRKELIG PÅ ET GUDSFORLATT STED LANGT UTE PÅ DET JERSKE BONDELANDET. OG DE ENKLE, LAVKULTURELLE HUSMØDRENE I PERSONALGRUPPA SOM HADDE TATT SEG EN LITEN JOBB NÅ SOM UNGENE HADDE FLYTTET HJEMMEFRA GA MEG HELLER IKKE NOEN INTELLEKTUELL STIMULANS, MENS DE I EGNE ØYNE ÅPENBART "HADDE HEILE VETTET OG VAR PROFESSORER I PSYKIATRI". MED "ALT DET GODE VETTET" KAN MAN JO UNDRES OVER HVEM SOM HAR HØYEST IQ AV DE ANSATTE OG DEN STAKKARS PSYKISK UTVIKLINGSHEMMA AFRIKANEREN DEN PÅSTOD VAR "SPRÅKLØS". VED HJELP AV KROPPSPRÅK FORSTOD JEG RASKT AT GUTTEN BÅDE SKJØNTE NORSK OG HELLER IKKE HADDE GLEMT SITT MORSMÅL, DA HAN GJORDE TEGN TIL AT JEG MÅTTE LYTTE TIL HVA DE SANG NÅR HAN SATTE PÅ DEN SLITTE TAPEN MED AFRIKANSK MUSIKK. OG JOMMEN SA JEG SMØR! JEG RAKA SKALLEN, OG DER PEKER HAN PÅ HODET MITT MENS DET DYPT NEDE FRA HALSEN KOMMER ET "AFRICA" UT AV MUNNEN PÅ MEG. MEN NÅR IKKE ENGANG LOGOPEDEN HADDE FÅTT ET ORD UT AV HAM, VAR HJELPEPLEIERNE "ALT FOR SMARTE TIL Å LA SEG NARRE TIL Å TRO AT EN GALNING SOM MEG KUNNE KLARE DET". JEG MISTET DET MESTE AV RESPEKTEN FOR HJELPEPLEIER UTDANNINGEN DA JEG MOSTE GJENNOM ET NKS-KURS I FAGET "HELSE OG SOSIALLERE GRUNNKURS FOR HJELPEPLEIERE", MEN BLE SÅ DEMOTIVERT (OG LETTERE SJOKKA) AV DET UTROLIG LAVE FAGLIGE NIVÅET I PENSUM, SÅ JEG FIKK BARE EN 5-ER SOM SLUTTKARAKTER ETTER DEN PLANKEKJØRINGEN OG LERTE INTET NYTT AV DET. MEN HAR MAN BETALT FOR ET KURS AV SINE BEGRENSEDE MIDLER MÅ MAN JO TA SEG SAMMEN OG FULLFØRE UANSETT.

HJELPEPLEIERUTDANNING LIGGER LAVT, MEN DET STÅR ÅPENBART IKKE SÅ MYE BEDRE TIL MED ALLE SYKEPLEIERES "NIVÅ". AVDELINGSLEDEREN OVERBEVIST OM AT ABSOLUTT ALT I BIBELEN VAR ORDRETTE FAKTA, OG AT DARWINS UTVIKLINGSLERE OG ANNEN VITENSKAP OG HISTORISKE FAKTA SOM IKKE "STEMTE MED BIBLENE" VAR I HENNES LØGN! "KJØNNSROLLEMØNSTERET VAR OGSÅ"GAMMELTESTAMENTLIG". KVINNELIGE PASIENTER BLE SATT TIL Å VASKE OG LEGGE SAMMEN KLER, MENS MENNENE BLE FRITATT SIDEN DE VAR MENN, OM DE IKKE PLENT VILLE. MEN UANSETT HVOR MYE MAN VASKET VAR STANKEN AV LITIUM-DIARÊ PÅ DET ENE TOALETTET LIKE STERK. OG DER SKULLE MAN BADE OG DUSJE! JEG GRØSSER MED TANKE PÅ DE IDYLLISKE TILSTANDENE OG KJENNER BAKTERIENE KRYPE OPP RYGGEN NÅR JEG TENKER PÅ NOE AV DET JEG SÅ OG LUKTET DER UTE! OG JEG ER AGRONOM, HAR STERK MAGE OG LIDER SLETT IKKE AV OCD, SELV OM JEG SETTER STANDARD FOR HYGIENE NÅR DET KREVES. DEN HJEMMELAGEDE LAPSKAUSEN JEG LAGET FOR EN BUTIKK I STAVANGER, BESTOD MATTILSYNETS TEST DAGEN ETTER DEN VAR LAGET. IKKE VERST TIL Å VERE "EN SÅNN UDUGELIG, UVETTIG, UANSVARLIG SYKEHJEMSPASIENT SOM MEG" ;-)

OG MANGELEN PÅ ESTETIKK! UTOVER KVELDSHIMMELEN VAR DER JAGGU IKKE MYE VAKKERT Å HVILE ØYNENE PÅ. KULTURTILBUDET BESTOD AV BINGO OG ANDAKTER SKÅRET OVER MEGET LAVKIRKELIG LEST, MED EN PREST SOM FREMSTOD SOM SÅ "FATTIG I ÅNDEN" AT JEG KLØDDE MEG I HODET OVER DET SOM MÅTTE VERE ET MIRAKEL- AT EN SÅNN KAR HADDE KLART SEG GJENNOM TEOLOGISTUDIER OG BESTÅ EN EMBETSEKSAMEN! JODA, DA HAR MAN VIRKELIG FØLELSEN AV Å "VERE DREVET UT I ØRKENEN" HVOR BÅDE TRO OG MENNESKESYN BLE SATT PÅ PRØVE. DET VAR JAMMEN IKKE NOEN "FRODIG OASE SOM FLØT OVER AV VANN, DADLER OG SØT VIN". DER VAR DET DEN JERSKE NØYSOMHETEN OG PIETISMEN SOM RÅDET, OG BONDEKOSTEN OG "VOMFYLLET" SOM BLE SATT FREM FOR OSS, VAR IKKE AKKURAT I SAMSVAR MED ANBEFALINGENE FRA STATENS ERNERINGSRÅD. GRØNNE SAKER VAR DET SPARSOMT MED, OG MAN SKULLE MÅTTE ARBEIDE TEMMELIG HARDT MED JORDA, OG BERE MYE STEIN, FOR Å IKKE LEGGE PÅ SEG AV DET. NOE TILBUD OM FYSISK AKTIVITET UTOVER SPASERTURER ALENE FANTES DET HELLER IKKE. DA JEG KOM DIT VAR JEG EN SLANK VELTRENT KVINNE MED GOD FYSISK HELSE. DEN FØRSTE LEGEN SOM UNDERSØKTE MEG ETTER UTSKRIVING FRA INSTITUSJONEN KONSTATERTE AT HAN HADDE "EN NOE KORPULENT KVINNE MED LETT NEDSATT ALLMENNTILSTAND" FORAN SEG. DET VAR ALTSÅ RESULTATET AV OPPHOLD PÅ ET STED MED "HØYERE OMSORGSNIVÅ". DERTIL BLE JEG SMITTET MED HUDSOPP DER UTE, MEN DET LOT SEG SÅ SNART MIN FASTLEGE STILTE DIAGNOSEN LETT BEHANDLE.

DE GANGENE JEG FIKK MIN PSYKOLOG PÅ BESØK VILLE JEG GJERNE TILBY "HERREN" NOE BEDRE, OG SYNS DET BLE LITT KJIPT Å BARE LAGE MAT TIL HAM, OG IKKE OGSÅ TIL DE ANSATTE SOM VAR PÅ JOBB. MEN JEG FIKK KLAR BESKJED OM AT INGREDIENSER TIL SLIKE EKSTRAGAVANSER FIKK JEG KJØPE SELV, AV MINE 1800 TILDELTE KRONER I MND, "SIDEN JEG HADDE ALT PÅ INSTITUSJONEN". MEN JEG VAR DA IKKE DÅRLIGERE ENN AT JEG LAGET FISKESUPPE TIL HELE GJENGEN, SOM ALLE SPISTE AV MED GOD SAMVITTIGHET. EI AV DE ANSATTE SYNS ATTPÅTIL AT MIN "GODT OPPROCKA POSESUPPE" VAR DEN BESTE FISKESUPPA HUN HADDE SMAKT. DA EN SOSIONOM SOM OGSÅ VAR DER FOR Å BESØKE MEG, TOK TIL ORDE FOR AT KOKKEN KANSKJE BURDE FÅ NOEN KRONER, SÅ PSYKOLOGEN NERMEST MOTVILLIG BRYDD UT, DER HAN ALLER NÅDIGST FISKET NOEN SMÅMYNTER UT AV LOMMEN. "FOR MAN KAN JO IKKE GI PENGER TIL PASIENTENE", MEN SPISE PÅ FATTIGE PASIENTERS REGNING DET KAN MAN!

Tilverelsen ved Klokkargården Psykiatriske senter på Varhaug hvor jeg ble plassert på såkalt "frivillig tvang", siden jeg kviet meg sånn for å bo i leiligheten min, hvor jeg hadde blitt voldtatt, var så trøstesløs traurig at min første tanke når jeg våknet om morgenen var "Å nei! En ny dag som jeg må holde ut til jeg får sove igjen", for det var kun når jeg sov og ikke var ved våken bevissthet jeg hadde det godt. Opprettholdelsen av et så traurig liv med så store lidelser hadde ingen mening eller verdi for meg selv. Men jeg prøvde å tilpasse meg forholdene etter beste evne. Jeg prøvde å avslutte mine egne lidelser og traurighet ved selvmord, men lyktes ikke med det heller, og i dag når livet mitt er såpass bra og holder en såpass god standard, mening og livskvalitet som det idag gjør, på tross av de vonde minnene og traumene jeg berer på, er jeg vel i grunnen glad for det. I lang tid følte jeg at min verdi lå ene og alene i det jeg kunne gjøre for og gi til andre, men idag er jeg også blitt flink til å ta vare på meg selv, se mitt eget livs egenverdi, sette grenser for hva som er greit for Meg og finne en balanse mellom hensynet og omtanken for andre og mine egne interesser og behov. Jeg lever et ganske så ryddig, pyntelig og "småborgerlig privat tilbaketrukket, beskyttet liv" og finner i fint liten grad på så mange sprell og impulshandlinger. Jeg er ikke av de mest spontane. Trygghet og stabilitet er viktig for meg, og jeg har ikke så stort behov for spenning.

Tankene mine er imidlertid frie og noen ganger dristige, og kan både fly høyt og gå i dybden. Men jeg kan ikke se at man kvalifiserer til innleggelse på psyk. fordi man har genuint originale tanker, har et seriøst katolsk livssyn, er over gjennomsnittlig engasjert, og er en uredd skribent som noen ganger våger å rope Høyt! I såfall må man vel da også legge inn forfattere som Knausgård, katolske nonner (som ustanselig skriver og snakker om religion ;-) og en del politikere som ikke går av veien for litt agitasjon. Det finnes sykere mennesker med dårligere forstand, lavere kunnskapsnivå og dårligere vurderingsevne enn meg som JOBBER i psykiatrien. Skal jeg la deres forstand overstyre min?

Den Psykologen jeg tjente og oppvartet og ga en sikker inntekt i så mange år- ene og alene som følge av en Dyp forelskelse og sterk psykologisk binding- ikke for mitt eget vel- er f.eks ikke engang "en allminnelig bra mann som bare har litt allminnelig snott i barten". Folkelig sagt er han en eneste stor Klyse med en sjel som er som et sort hull med et blytungt Ego inni, som suger alt godt inn i seg, uten å gi noe fra seg! Han ville ikke slippe meg fra seg heller, for jeg var en innbringende pasient som i motsetning til ham ga MYE fra meg, selv om jeg ikke hadde noe serlig igjen for det selv, heller tvert imot! - Jeg ble utbrent av å vere hans pasient og "personlige Gheisa"! Sånn kan man bare ikke "behandle" en pasient, og heller ikke kvinner generelt. Som om vi var skapt til å vere hans tjenere, og stå på pinne for å "behage Herren" uansett hvor dårlig han behandler oss! Jeg er Iallfall ikke "Hans Eiendom"! Om jeg hadde ønsket meg en "Master", hvilket jeg ikke gjør, hadde jeg og det i privatlivet, valgt noe større og sterkere enn ham, både fysisk og mentalt.- En med etikken i orden, som var litt klarere i toppen, visste hva han drev med, og ikke drev med det på jobben ovenfor ufrivillge offer, som slett ikke hadde lyst å "leke den leken"! "Det gjensidige utbyttet" fantes bare i hans egen fantasiforestilling, og for Ham var det viss "en god fantasi". For meg var det mer av et mareritt. Hvis den skakkjørte fyren har behov for "litt sånn voksengøy med dominans og underkastelse" får han søren meg stramme seg opp og finne en frivillig voksen partner i sitt privatliv, slik normale mennesker gjør, isteden for å ta "sykdommen sin" ut på de pasientene han får tak på blot i kraft av stilling og de teknikkene han behersker som psykolog, som i rollen som terapaut er ment til noe helt annet! Hva skal man si! De som vandrer rundt med en rosenrød forestilling om "den fremragende feilfrie Rogalandspsykiatrien hvor det bare jobber mentalt sunne, ytterst forstandige, prektige eiegode mennesker med god moral og store humanister med uovertruffen yrkesetikk" er virkelig godt inne i sin egen boble!

Da "denne pasienten, som angivelig ikke kunne klare seg uten at Psykologen stod over meg, kontrollerte og tok hele overstyringen i mitt liv" omsider klarte å løsrive seg fra den destruktive relasjonen og bryte den onde sirkelen, var noe av det første jeg gjorde å legge ut på en velfortjent soliter utenlandsreise. Skjønt jeg var litt redd for å bli stoppet av Psykiatrien. Siden har jeg vert på flere utenlandsreiser, både alene og sammen med andre. Og jeg har aldri opplevd Kriser og "personlige katastrofer" på noen av mine reiser, og fører meg ganske bra og "helt normalt" det ute i verden, så meg er det liten grunn for "menn i hvite frakker" å nere bekymring og uro for at jeg må hentes hjem fra psykiatriske sykehus i landet jeg ferierer i. Ikke mer grunn til bekymring for meg, enn for allminnelige friske mennesker. Er liksom jeg en annen type menneske enn "allminnelige mennesker"? I psykiatrien synes det å herske en ide om at mennesker med psykiske lidelser nødvendigvis er så mye anderledes, og responderer på en helt annen måte når de utsettes for behandling som et hvert friskt menneske ville kunne oppleve som psykisk tortur. Som når mennesker er innesperret mot sin vilje i årevis, fullstendig fratatt retten til privatliv og autonomi, med en rekke skiftende mennesker som kontinuerlig overvåker hvert skritt de tar, og aldri gir dem fred og ro. Som en Psyk.Sykepleier sa om en pasient i en slik situasjon. "Joda Jeg ville jo opplevd det som tortur om jeg ble behandlet og holdt innesperret som henne, men Hun er jo så syk", og da skulle det altså oppleves mindre som tortur for den sterkt traumatiserte pasienten, som hadde blitt grovt mishandlet av sin mor. For henne må behandlingen ha blitt opplevd som et Nytt overgrep hun ikke kunne beskytte seg mot!

Tør jeg minne om at vi ikke skal lenger tilbake enn til 70-tallet for å finne lobotomering og bruk av LSD "i behandling" av mennesker med psykiske lidelser, og at det fortsatt lever mennesker som er skadet for livet på grunn av det. Da hjelper det heller ikke med den økonomiske erstatningen noen av dem har mottatt "som kompensasjon". Endel av de som stod for og samvittighetsløst praktiserte den formen for "behandling" er også fortsatt oppe og går som "faglige autoriteter". Og jeg tror ikke samvittighetsfølelsen eller menneskesynet deres når det kommer til pasienter, er blitt så veldig mye bedre enn det var den gangen! At "det er slik vi gjør det her, og denne behandlingen vi tror på, på tross av hva pasientene sier og deres påstander om at vi utsetter dem for noe om Kan oppleves som tortur" bør I seg selv vekke uro, om pasient etter pasient roper "Au! Au!- Det gjør fryktelig Vondt! Hold opp!" og pasient etter pasient tar sitt eget liv under "den ytterst gode, humane, effektive og profesjonelle behandlingen" som ytes! JEG SNAKKER OM TAP AV MENNESKELIV SOM I DE ALLER, ALLER FLESTE TILFELLER KUNNE VERT SPART! Jeg var en hårsbredd fra å ende på den statestikken, men jeg overlevde en rekke alvorlige selvmordsforsøk på nesten "mirakuløst vis", og med en Kraftanstrengelse av beslutsomhet kom meg bort fra den Psykologen (som utrolig nok er Sjefpsykolog!) og det systemet som gjorde livet mitt så uutholdelig vondt og ulevelig at jeg lenge ikke så noen annen vei ut av det enn å ta mitt eget liv. For det var ikke et fullverdig menneskeverdig liv å vere "psykiatrisk pasient på heltid". Det var et liv med svert redusert livskvalitet og fraver av autonomi og alminnelig frihet og muligheter som de fleste nordmenn har . Jeg er med andre ord en OVERLEVENDE, som klarer meg bra idag på egenhånd og med et godt personlig støttende nettverk,- UTENFOR PSYKIATRIEN, og kan si noe om det mine døde medpasienter dessverre tok med seg i graven. DE KAN IKKE LENGE SNAKKE! Så jeg som mener de alle burde levd, som fortsatt kan fylle lungene med luft, og har mulighet til det, Tar sjansen på å SI DET HØYT! ;-)

En annen sak, og dette ble sterkt underbygget da jeg fikk tilgang til en intern miljørapport fra en avdeling ved Stavanger Universitets Sykehus, Psykiatrisk Divisjon Mange av de som jobber i Psykiatrien er selv psykisk syke, og jeg har grunn til å tro at mennesker som enten selv har hatt/har psykiske problemer, er genetisk disponert med psykisk syke slektninger dras spesielt mot fagfeltet av den grunn. Noen takler så ikke presset ved å jobbe på slike steder og med andre psykisk syke mennesker, og det forsterker egne psykiske problemer eller blir den belastningen som, om de har vert psykisk friske fram til da, utløser den genetiske sykdommen de er berer av. Jeg har attpåtil opplevd at en av de ansatte ved Psyk.Div. i neste tur stod frem på Reality-showet "Den sjette sansen" og fortalte at han selv om han aldri hadde opplevd noe sånt før, plutselig en helt vanlig dag på jobb "så auraen på en pasient og ble synsk" sånn helt uten videre. Isteden burde han kanskje innsett at han nå kanskje vet svaret på det han hadde grunnet over så lenge: "Mysteriet rundt selvmordet til en ner slekting" fordi denne "galningen" er tilbøyelig til å tro at han slett ikke er "Synsk" men at han har blitt rammet av den samme typen Schizofreni, som kan slå ut akutt i voksen alder, uten tidligere sykdomsepisoder, på grunn av genetisk arv. Jeg er ikke ute etter å "ramme eller henge ut" dette enkeltmennesket, men siden han selv har "stått fram offentlig" er det en gavepakke av en illustrasjon på at: Noen ganger er det eneste som skiller ansatte fra pasientene hva psykisk helse angår, at pasientene har Sykdomsinnsikt.

Når mange av de ansatte på en sykehusavdeling i psykiatrien er psykisk syke, og psykiatrien dertil synes å tiltrekke seg det som er av sekteriske livssynsminoriteter og litt for mange damer som driver med "personlig utvikling via fotsoneterapi" og på privaten flyr mellom alternativmesser, englekurs og worksshops, som de så drar med seg inn i "behandlingsregimet" til det bare er sjamantrommer som mangler, blir resultatet noen ganger så "villt" at pasienter med såpass logiske hjerner som min, har problemer med å bruke begrepet "sykehus" om det som fremstod som fullstendig Galehus. Noe jeg syns denne søte lille videosnutten beskriver ganske godt:


 

Når så mye er sagt, poster jeg videre i mine to neste blogginnlegg en artikkel jeg hadde på trykk i "Ny Tid" for endel år siden, som omhandler forhold i Rogalandspsykiatirien. Og et intervju med undertegnede, skrevet av en journalist som tok kontakt etter at jeg hadde uttalt meg i en Sentralpolitisk offentlig høring om Psykiatri (presiserer at selv om høringen hadde slått sammen Rus og Psykiatri til ett felt, har jeg selv aldri hatt noen dobbeltdiagnose med Rus).

Det er ikke bare jeg som "tyter". Jeg intervjuet i min tid den ganske kjente forfatteren Tor Obrestad, som lang derifra er noen "gal hjerne". Han hadde så dårlige erfaringer som pårørende ifht Gaustad Psykiatriske Sykehus at han i fullt alvor mente Sykehuset burde jevnes med jorden, og syntes selv at jeg i intervjuet som kom på trykk i Fontenehuset i Stavangers Avis, hadde gjengitt ham i Alt for Milde ordelag!

Jeg vet også at det finnes mindre seriøse forskningsgrupper som har et meget kritisk blikk på Psykiatrien og Psyk.Div SUS, men jeg vet ikke noe om hvor lang de har kommet og hva de har brukt sitt forskningsmateriale til. De vet akkurat like godt som meg hvor stort og Mektig det apparatet og de kreftene vi utfordrer er! Også kritiske personalrøster innad i systemet får unngjelde, blir "forfulgt" og skviset ut av "det gode selskap", eller kanskje vi skulle si "Det Mørke Maktforbund". Selv gjør de seg "uangripelige"!



Som en Tvangsinnlagt Lege "sa" til meg på Klarinetten sin med et åpent, anerkjennende klart blikk det glimtet i (Jeg hørte senere at han hadde tatt sitt eget liv):


 

 (DIN TANKE ER FRI- dedikert Amnesty International )

BLIR JEG TVANGSINNLAGT I PSYKIATRIEN FOR Å YTRE MIN FRIE TANKE, SELV OM JEG ELLERS LEVER ET YTTERST FREDELIG, LOVLYDIG NORMALT LIV SOM IKKE GJØR EN FLUE FORTRED, ER JEG IKKE FRI, OG LEVER JEG I REALITETEN IKKE I EN RETTSSTAT, MEN HELLER SOM "FRITT VILT I ET DIKTATUR", HVOR BRYSOMME KRITISKE STEMMER SOM VET OG SIER FOR MYE KNEBLES, OG DE FÅ SOM VÅGER Å STÅ OPPREIST MOT "MAKTA" SPERRES INNE OG KNEKKES MED PSYKISK TORTUR! ONDSKAP OG MAKTMENNESKER FINNES DESSVERRE IKKE BARE I KINA!

Jeg håper og ber om at Psykiatriens Onde Maktmennesker aldri mer kommer i posisjon til å misbruke sin makt mot og skade meg mer. Og at Psykiatrien som sådan, også de med Gode intensjoner, gir meg fred til å pleie og ivareta meg selv og leve et fredelig og så normalt liv jeg kan. For jeg er så traumatisert og har kjempet og holdt ut gjennom så mange og store påkjenninger at jeg både har gjort meg fortjent til,og i alle henseender har bedre av en god ferie omså på Spa-hotell heller enn et nytt opphold på en eller annen psykiatrisk institusjon. Jeg har kjempet meg til et liv og en livsform som er verdt å leve for og som er godt til å leve med. Og selv om jeg har en posttraumatisk lidelse, kan "psykiatrisk behandling" ikke gi eller gjøre meg noe godt. Dertil har jeg opplevd alt for mye Vondt i Psykiatrien. Så min "konsekvensutredning" har konkludert med at Mer psykiatri, spesielt tvunget rett og slett er en grov trussel mot min helbred og er DET av noe, som kunne gjort meg akivt suicidal igjen. Så : NEI TAKK! DERE TRENGER IKKE Å "HJELPE MEG" MER!!!! JEG KLARER MEG BEDRE PÅ EGENHÅND, PRESIS SOM JEG GJORDE FØR "DEN GODE SJEFPSYKOLOGEN" KOM INN I MITT LIV! HADDE JEG VISST DET JEG VET IDAG ER HAN DEN SISTE JEG VILLE SØKT HJELP HOS! MED MINDRE DET VAR "AKTIV DØDSHJELP" I FORM AV SELVMORDSMOTIVASJON JEG SØKTE! MEN JEG VALGTE LIVET, OG DERMED MÅTTE JEG VELGE BORT PSYKIATRIEN, FOR JEG KAN BARE IKKE TÅLE MER AV DEN SAMME "BEHANDLINGEN". OG SÅNN ER DET BARE! JEG ER "SPESIALISTEN" PÅ MITT LIV, OG VET HVA SOM FUNKER OG IKKE FUNKER FOR MEG. OG JEG HAR DYPE VONDE ARR ETTER GNAGSÅRENE FRA "DEN SKOEN" PSYKIATRIEN TVANG MEG TIL Å GÅ MED I MER ENN 15 TUNGE ÅR- SOM VAR DE VERSTE ÅRENE I MITT 48 ÅR GAMLE LIV. ENDELIG LEVER JEG ET FRITT, MENINGSFULLT OG FULLVERDIG LIV, SÅ ELLERS TAKK! GÅ HELLER OG "HJELP" NOEN SOM VIRKELIG TRENGER DET, OG GI DEM BEDRE HJELP ENN JEG FIKK!

INTET ER NYTT UNDER SOLEN, ONDSKAPEN TOK IKKE SLUTT MED ANDRE VERDENSKRIG OG HAR IKKE FLYTTET UTENLANDS. DEN FINNES HER OGSÅ, DET ER BARE "SAME SHIT, NEW AND BETTER WRAPPING".

Onde EGOISTISKE MAKTMENNESKER som Nyter å leke "Mastermind", og sadistisk dominere, kontrollere og påføre andre smerte, som Kynisk utnytter og slår mynt på andres lidelser, har om de først kommer i possisjon Stillingsmessig et eldorado for uhemmet utfoldelse i Psykiatrien, og slår mynt på forvirring, godtroenhet, dumhet og psykisk sykdom i personalgruppene. Folk "kan ikke tro så ondt om en av de Høye Herrer, en kollega og Faglig autoritet. Vedkommende trenger ikke engang å vere spesielt smart, bare han vet å sno seg, oppføre seg pent mot de sterke og gode, og fremstå "uskyldig nok", ta seg pent nok ut i øynene på de som "er noe". Det er heller ikke sterke, sunne, friske mennesker som vekker sadistiske impulser hos sadister uten etikk og moral, det er de små, de som lider, de svakeste og mest sårbare. Man trenger ikke noe embetsstudie i Psykologi for å vite at slike mennesker finnes, og at de som regel langt fra vandrer rund med godt synlige horn i panna og visuelt bloddryppende huggtenner :-) Det er fryktelig mye naivitet som går rundt og tror at alt og alle er slik det ser ut på overflaten, uten den ringeste anelse om at det ikke alltid er det minste samsvar mellom et menneskes ytre, fysikken, stillingstittelen, den sleske smalltalken, overfladiske sjarmen og kvaliteten på dressen, og det menneskets indre moralske natur.

"Gode nordmenn flest kan tilynelatende vere utrolig godtroende, blinde, dumme og lettlurte" men det finnes et ordtak som sier:

"YOU CAN FOOL SOME PEOPLE SOMTIMES, BUT YOU CAN`T FOOL ALL DET PEOPLE ALL THE TIME"

Da er det kanskje ikke "sånne naive mor Godhjerta`er og kristne småjenter som meg, som var så lette å lure og tyne livet ut av" som kommer dårligst ut! Mor Godhjerta`ene for nok tilgivelse for det gale de gjorde i god tro.OM DET IKKE HADDE VERT EN GUD MED I BILDET HADDE IKKE JEG VERT I LIVET IDAG! OG HAN ER MEKTIGERE ENN "MAKTA". "Ingen er så Trygg i Fare, som Guds lille barneskare". Det er sannelig mange småunger som får unngjelde her i verden, men de sjelene vinner nok uansett "in the bitter end".

MEN DEN SOM GRAVER EN GRAV FOR ANDRE.....

DEN SOM GJØR ONDT OG URETT MED VILJE OG FULLT OVERLEGG....

DEN SOM BEVISST VILLEDER ANDRE TIL DET SOM ER ONDT...

SÅ LENGE MAN SNAKKER SANT, SELV NÅR MAN IKKE BLIR TRODD, SKAL MAN IKKE VERE SÅ REDD. FOR SANNHETEN ENDRER SEG IKKE I TAKT MED LØGNEN OG STÅR FAST SELV OM ANDRE IKKE TROR PÅ DEN, SÅ DEN ER TIL Å STOLE PÅ, DEN "HOLDER VANN". SELV OM MAKTA LYKKES I Å UNDERTRYKKE OG PINE ET MENNESKE TIL DET IKKE LENGER TØR Å SI SANNHETEN ELLER HAR FÅTT ET STOCKHOLMSYNDROM SOM SKJULER DE SOM HAR GJORT DEM ILLE, ER OG BLIR SANNHETEN AKKURAT DEN SAMME. MEN DEN SOM LYVER OG BEDRAR, ER UERLIG OG IKKE SNAKKER SANT, MÅ DERIMOT SØRGE FOR Å HA GOD HUKOMMELSE OG SE TIL AT HAN IKKE GÅR SEG FAST OG FANGES I SITT EGET NETT AV LØGNER. DET ER LETTERE Å HOLDE SEG TIL SANNHETEN ENN "TO STICK WITH THE STORY" NÅR HISTORIEN IKKE ER SANN OG MAN IKKE VET HVA "DE ANDRE" HAR SAGT. DA HAR MAN FORT "ET TROVERDIGHETSPROBLEM", UANSETT HVOR HØY STILLING MAN MÅTTE SITTE I. - INGEN ER "IMMUNE MOT Å ENDE SOM ET OFFER FOR RETTFERDIGHET, OM MAN HAR BEGÅTT MENED OG UTØVET SITT YRKE MED GROV URETT OG PÅFØRT ANDRE STORE MENNESKELIGE LIDELSER OG TAP, FORKLEDD SOM OMSORGSGIVER"!

"EN PSYKOPAT ER EN PSYKOPAT UANSETT STILLINGSTITTEL. MEN PSYKOPATER MED EMBETSEKSAMEN I PSYKOLOGI, SOM SITTER I EN MAKTPOSISJON MED AUTORITET, SKAL MAN PASSE SEG LITT EKSTRA FOR. OG OM DET HADDE FUNNET NOE SÅNT SOM GODE SNILLE SMÅ PSYKOPATER MED SELVINNSIKT HADDE VEDKOMMENDE SAMVITTIGHETSFULLT VALGT ET YRKE HVOR HAN IKKE KOM I KONTAKT MED MENNESKER HAN KUNNE SKADE. MEN PSYKOPATER ER SOM REGEL DE ALLER SISTE TIL Å SE PSYKOPATISKE SIDER VED SEG SELV OG ERKJENNE DET MORALSKE ANSVARET OG ALVORET I EGNE MISGJERNINGER" (GAMMELT JUNGELORD) Så kan man jo vere så humanistisk å si at det er da tragisk at noen mennesker har en medfødt defekt i hjernen, en alvorlig utviklingsforstyrrelse eller har fått en hodeskade på et kritisk punkt som har gjort dem til Psykopater, hvilket er en uhelbredelig lidelse, og at det egentlig er synd på slike, at de ikke selv er skyld i at de er psykopater. Det får vere så, men det som er med psykopater er at de Alltid skader noen Andre mennesker enn seg mer enn de selv lider under sin psykopati. Og de Gjerningene skal man Ikke unnskylde eller Godta av medfølelse for "den stakkars psykopaten", for Psykopaten Har selv ingen medfølelse eller ekte empati med andre. Det mangler i Psykopatens personlighet og følelsesliv, så alt vil bare bli "etterligninger" og "med hodet".

Psykopaten forandrer seg ikke, er og blir uforbedrelig. Og det er alltid noen andre som lider for det! Ingen Psykopat uten psykopatoffer! Psykopater har også Følelser, men de er likevel ikke "helt humane", fordi de mangler noe helt vesentlig, som vi vanligvis forbinder med menneskelig. De Er Ego, bryr seg egentlig aldri mer om andre enn det som gagner dem selv og egne behov, uansett hvor "hyggelige og sjarmerende" de kan fremstå med smørsida ut. Kommer du tettere på finner du et menneske uten evne til moralske vurderinger, uten empati og ekte medfølelse, som rett og slett ikke er istand til å elske noe eller noen uten for seg selv "for sin egen del", som uten ytre sosial kontroll er istand til "hva som helst ondt, så lenge det er til egen fordel, i egoets tjeneste og egen behovstilfredsstillelse. Psykopaten har ikke en anelse av altruisme i seg. Psykopatene er utspekulerte og finner lett andres svake punkter, som de utnytter for det det er verdt til egen fordel, og er også ofte slu nok til å velge sine offer med omhu, for i den grad de er fullstendig klar over at det de gjør er ondt og galt i "det gode selskaps" øyne, vil de jo ikke avslørt eller tatt. Dette kan gi Psykopaten angst, mens moralangst og angst som kommer fra den dårlige samvittigheten de fleste av oss kjenner på når vi vet vi gjør noe galt er Psykopaten helt fremmed. Det er "de andres blikk" han er redd for. Den beste og eneste måten å beskytte seg mot en psykopat på, er å la vere å betrakte ham som et allminnelig menneske, stenge av alle følelser, ikke la seg bevege eller gå i emosjonell interaksjon, heller bare forholde seg til vedkommende som "en farlig maskin". IKKE GÅ I NOEN NERKAMP, BARE BRYTE KONTAKTEN OG KOMME SEG UNNA VEDKOMMENDE! Som regel har imidlertid psykopaten bundet sine offer så tett til seg ved hjelp av svakhetene i deres helt menneskelige psykologi, og har så stor makt over dem, at det er de aller ferreste som klarer å bryte når de først har involvert seg tett med en psykopat. Stakkars mennesker som er gift med eller har en psykopat som far. Den nermeste familien blir uansett hva de sier Alltid skadelidende, og psykopaten kan også der ta rollen som "den uunnverlige", og bryte en ektefelle så ned at vedkommende mister troen på seg selv og kjenner seg så hjelpeløst avhengig at vedkommende ikke klarer å bryte ut om hun ville, og ofte heller ikke tør. For hvem ville trodd på henne med "en så stor og viktig og fremmelig mann, som de andre tror bare godt om". Det er en del av Grepet psykopaten har om sine ofre!

For et Sannhetssøkende menneske, med livet selv som "forsknings- og utviklingsprosjekt" kan man lere noe unasett hvor man er og hvor traurig man måtte ha det. Jeg har møtt mange mennsker, sett hvordan andre lever, spesielt de små, de fattige, de syke, de sosialt spedalske. Det har slett ikke vert bortkastet. Det ene i mitt voksne liv som jeg sitter igjen med en dårlig smak i munnen av nå som jeg ser hvor bortkastet det var å strø perler for det svinet, er all den kjerligheten jeg lot strømme og overøse "Psykologen min med". Det var strengt tatt bare som å helle det ut i et åpent, gapende sluk. Fullstendig bortkastet å ødsle på en mann som han, som alltid og først og fremst Tenker på seg selv, og forveksler det å elske andre, med å begjere det andre gir ham og de behov andre tilfredsstiller hos ham fordi DE har den kjerligheten som går ut over seg selv og egne behov, som han mangler i sitt eget hjerte. Han elsker ingen, men han VIL HA kjerlighet fra andre, fordi den ikke finns i ham selv! Noen middager og personlige gaver gjennom årene står jeg i- jeg har alltid vert gjestfri og er en glad giver, det som er langt verre er at jeg ga ham så mye av det beste i meg selv, og sitter igjen med en følelse av å ha blitt robba og fravrista alt jeg kunne gi på der personlige følelsesmessige planet. Han som skulle vere min Terapaut og hjelper har misbrukt tilliten min, utnyttet meg og skadet og påført meg mer smerte og flere sår psykisk enn Noen annen mann, selv om jeg hadde en historie med grove seksuelle overgrep i barndom og oppvekst med meg da jeg første gang banket på hans dør. Lite visste jeg om hva slags mann det var jeg kom til. Jeg trodde liksom i min blåøydhet at alle psykologer var gode, snille mennesker. Han kan vere så høyt på strå og "velrennomert" han bare vil, men jeg Kjenner ham! Han holder seg ikke for god til å gå over lik av hensyn til egne interesser. Så om HAN får makt og råderett over meg igjen, går det meg ille! Til syvende og sist, tross diplomer på veggen og godord fra de som ikke kjenner ham bedre og ikke ser klarere, kan et slikt menneske ikke ha det godt med seg selv, og føle angst ved å møte sitt eget blikk i speilet og se sitt Sanne selv, sin egen sjel- som INGEN må se! Koste hva det koste vil, ingen må SE ham slik ham er bak den ytre fasaden. Ingen må Tro på det jeg sier om ham! "Bedre å holde henne fanget, holde henne nede og erklere henne sinnsyk! Det var nå Sattan og da jeg mistet det grepet jeg hadde på henne, og at hun klarte å smette unna, bryte "pakten" og fikk øynene opp! Det var ikke i min beregning, jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde henne, og at hun ville holde seg på plassen sin, som en trofast hund!" NEI, "DEN GODE SJEFPSYKOLOG" ER VIRKELIG IKKE "HEILT GOD"!

JEG ER IMIDLERTID IKKE LENGER INNENFOR "PSYKIATRIENS FYRSTEDØMME" SÅ JEG ER FORSÅVIDT TRYGG. JEG HAR FLYTTET UT I RETTSSTATEN NORGE OG HER ER JEG UNDER BESKYTTELSE AV NORGES LOVER OG MINE VENNER OG "GODE FORSVARSALLIANSER". Jeg har bygd meg opp et ganske så bra nettverk, som ikke er helt til å spøke med det heller, om noen begynner å gå løs på mine rettigheter igjen. YTRINGSFRIHET ER EN AV MINE SIVILE RETTIGHETER, SELV NÅR ANDRE MISLIKER STERKT AT JEG SIER DET JEG SIER OG DET KOLLIDERER MED DERES EGNE PERSONLIGE INTERESSER, IMAGE OG MARKEDSFØRING AV SEG SELV!

DET ER MYE FARLIG, ONDT OG URETTFERDIG I VERDEN. KAN HENDE FÅR JEG ALDRI SE TING VENDE SEG TIL RETTFERD I MITT LIV PÅ DENNE SIDEN AV DOMMEDAG, MEN MAN KAN JO HÅPE. Å HOLDE KJEFT ER MANGE GANGER ET SMARTERE VALG MED TANKE FOR EGET GAGN ENN Å "SI IFRA". MEN DERSOM INGEN NOEN SINNE VÅGER Å TA BLADET FRA MUNNEN AV FRYKT FOR DE KONSEKVENSENE DET FÅR FOR EN SELV, HVORDAN KAN URETTEN DA NOEN GANG GJØRES OM TIL RETTFERDIGHET...?

EN AV MINE HELTER, SOM DESSVERRE IKKE LENGER ER BLANT OSS, ER RETTSPYSKIATER BERTHOLD GRÛNFELDT. JEG DIGGET HAM FORDI HAN ALLTID VAR PÅ OFRENES SIDE, OG EN AV DE BESTE TIL Å VINNE "MONSTRENES" TILLIT OG FÅ UT AV DEM HVORDAN DE TENKTE IFHT SINE OFRE, FOR SÅ Å "OUTE" DEM I OFFENTLIGHETENS GAPESTOKK. DRISTIG! JEG VET HAN HADDE VERT PÅ MIN SIDE OM HAN KJENTE MIN SAK, MEN IDAG FINNES DET VISST IKKE LENGER NOEN SLIK "YTTERST BEGAVET OG KUNNSKAPSRIK, RETTFERDIG HEVNER PÅ OFRENES VEGNE OG UREDD MENTOR" I NORSK PSYKIATRI. ELLER GJØR DET DET?

Jeg har vert en ytterst frittalende stemme i det offentlige rom i mer enn 20 år, og har for lengst mistet oversikten over det materialet som har blitt publisert i alt fra ulike Menighetsblader og lokalaviser, til større aviser og landsdekkende presse. Jeg har nok tråkket på endel ømme ter men også fått fanpost fra Høye Herrer bl.a en eldre kar som satt fire Stortingsperioder for SV, etter en liten politisk kommentar på baksiden av Klassekampen for noen år siden. Og jeg har fått sms fra små mennesker som syns jeg ga dem en stemme og sa det de ikke selv kunne si, og har visst både vert "Forsidesidepike" og debattskaper og nesten "midtsidepike" uten å bli kjepphøy av det eller paranoid. Noen "kjendis" har jeg heldigvis aldri blitt eller følt meg som. Jeg ville ikke ha "a moment of fame" og sa f.eks fra meg sjansen til å brette ut min historie i ukebladet Det Nye. De mistet interessen fordi jeg verken ville ha ansikt eller navn med i en slik reportasje. Jeg leser heller ikke Se og Hør og er ikke spesielt glad i verken sladder eller Tabloider. Enda så mye jeg har gnålt har jeg aldri fått en anmeldelse mot meg. Det nermeste jeg har kommet er anonyme hatbrev i posten, og det har faktisk også hendt at jeg selv har bedt "motdebbatanter" på sosiale media personlig om unnskyldning. Jeg fant etterhvert ut at sosiale media ikke er noe for meg, og at jeg for det offentliges del foretrekker litt langsommere media.

Så mye som jeg har ytret meg gjennom tidene, sikkert også endel standpunkter jeg har forlatt etterhvert som noen fortsatt tar til inntekt for meg, har jeg Aldri noen sinne uttalt meg så Åpent og Fritt om det vonde jeg har opplevd i Psykiatrien her i Rogaland. Men jeg Har opplevd at Psyk Opp uten min viten og vilje og mot de forutsetninger jeg satte for at de skulle få lov å bruke mitt bidrag i en bok i forbindelse med Dales 100 års Jubileum, sensurerte bort den negative delen og trykte åndsverket mitt redigert ned til "en vakker idyllisk søndagsutflukt i Rogalandspsykiatrien" ved å bare la det positive jeg hadde skrevet slippe gjennom sensuren. Så nå tar jeg en sjans i Ytringsfrihetens navn, på å bli anmeldt for "personangrep og injurier". Det kan jeg tåle, vel vitende om at selv om pennen her er ekstra kvass er de påstandene jeg fremsetter faktisk vel begrunnet i fakta, og jeg kan ikke påstå noe annet enn at det jeg sier- sett fra min synsvinkel er Sant! Hvis det å snakke sant er det som skal til før jeg får min første bot i dette livet, og havner i strafferegisteret SO BE IT. Det er det jammen verdt! Det får vere grenser for hvor mye og lenge et menneske skal tie og tåle! Alt har omkostninger, men det spørs om en rettssak, dersom det presser seg frem, ikke vil ha Større omkostninger for de det gjelder, og skape flere Overskrifter enn det jeg kan utrette alene som skribent. Så "whatever". Jeg har en Himmel over meg, ei Hand i ryggen, og støttespillere på siden. Denne gangen blir ikke Jeg noen "enkel nøtt å knekke".

På et tidspunkt i min tidlige "karriere" som skribent for et litt større publikum enn en-til-en brev, var jeg så syk av alt jeg hadde vert igjennom, blitt utsatt for og måtte leve med- ene og alene som følge av at jeg kom i en situasjon tidlig i tyveårene hvor jeg gikk til lege og ba om en Psykologhenvisning, åpenbart- ung og naiv kom til "feil mann" og ble helt avhengig av det offentlige og etterhvert prisgitt psykiatrien, at hodet var en eneste stor boble av bevissthet, hvor jeg ikke helt klarte å skille hvilke tanker som kom fra meg selv og hva som var noe jeg engang hadde lest eller hørt et sted. Det er temmelig lenge siden! Det jeg skriver og ytrer idag er så genuint originalt at det Kun er jeg som kunne ha skrevet det. Så får vi se om Det får noen konsekvenser og personlige omkostninger for meg og "Hvem som vinner". 

DEN SOM LEVER FÅR SE. OG JEG VIL GJERNE LEVE OG SKAL LEVE!

DE "FÅR MEG IKKE"! JEG SKAL IKKE RÅTNE OG DØ PÅ ET PSYKIATRISK SYKEHUS!

Hvis jeg hadde blitt taua inn på det Galehuset, er det virkelig en fare for at jeg hadde gått fra forstanden, gitt opp, og hensunket i resignert senil apati

MITT LIV ER MER VERDT, OG BETYR MER FOR MANGE ANDRE MENNESKER ENN SOM SÅ.

OMSIDER HAR JEG ERKJENT MITT EGET MENNESKEVERD, FOR DET VAR UNDER HARDE ANGREP I PSYKIATRIEN.

OG OM JEG MÅ VEIE MITT EGET MENNESKEVERD OPP MOT HENSYNET TIL OG MENNESKEVERDET TIL EN PSYKOPAT, ER JEG DENNE GANGEN IKKE I TVIL OM AT DET ER MEG SELV JEG MED GOD SAMVITTIGHET BØR VELGE, OGSÅ OM DET GÅR PÅ BEKOSTNING AV PSYKOPATENS LIV. 

JEG ER NEMLIG "LITT MER MENNESKELIG" ENN HAN! HAR GJORT "LITT MER GODT" MOT ANDRE, INKLUDERT MOT HAM, ENN HAN NOEN GANG HAR GJORT. OG NOEN "GRUSOM FORBRYTELSE MOT MENNESKEHETEN" HAR JEG IKKE GJORT, OG JEG HAR IKKE ETTERLATT MEG FOR MANGE OFFER PÅ MIN VEI, SELV OM JEG HAR NOEN "FORSMÅDDE VENNER" RUNDT OMKRING. DENNE "ASKELADDEN" GLEMMER ALDRI DE GODE HJELPERNE JEG MØTTE UNDERVEIS, MEN DE KAN IKKE ALLTID BLI MED VIDERE.  ORKER IKKE FLERE VANSKELIGE "NERE VENNER" JEG NIVÅMESSIG BLIR "PSYKOLOG OG STØTTEKONTAKT" FOR. SÅNNE "VENNER", SOM OFTE BLIR GRENSELØST KREVENDE BRENNER MAN SEG BARE UT PÅ. SNILLE MEG VEKKER VISST SYMBIOTISKE FORESTILLINGER OM DEN GODE MOR HVIS LIVSUTSLETTENDE LIVSOPPGAVE ER Å TILFREDSSTILLE ET HVERT BEHOV "HUNGRENDE BARN" MÅTT HA. SORRY, DEN ROLLEN VIL JEG IKKE HA IFHT "FULLVOKSNE BABYER"! SLIK REGRESJON HOS VOKSNE ER GROTESK, SÅ JEG PASSER OGSÅ EGNE ORALE TENDENSER.

GODE GAMLE VENNER MED ALDERDOMSPLAGER SVIKTER JEG DERIMOT ALDRI! TIL SIST BLIR DE OG SOM BARN, DET HAR JEG INTET PROBLEM MED PÅ OMSORGSSIDEN. MED ET SÅ PRØVD OG AVKLARET FORHOLD TIL EGEN DØD, KAN JEG VERE EN GOD, TRYGG VENN Å HA VED LIVETS SLUTT. JEG HJALP MIN FARMOR MED HENNES DØDSANGST; "THE FITEST SURVIVERS OG DE MED HARDEST GUDSBILDES ANGST",MEN GUD ER BARMHJERTIG OG MILD MOT SLIKE SOM HENNE OG MEG, SOM HAR LIDD MYE OG GÅTT UT OG INN AV VERDENS MØRKE. VI BLE TRAUMATISERT, IKKE SCHIZOFRENE, SELV OM SYPTOMENE NOEN GANG KAN LIGNE.MEN SNILLE JENTER HJELPER ANDRE GÅR IKKE MED NESA I SKY. OG DERMED FÅR VI UANSETT "VENNER" OVERALT. INDRE KRETS ER "FINSILT", OG DE NYE JEG SETTER DØRA PÅ KLEM FOR OG GIR EN SJANS, MÅ BESTÅ "VENNE-TESTEN". SÅ JEG HAR BARE GODE, STØDIGE VENNER IGJEN! FOLK JEG KAN STOLE PÅ. FOLK SOM KAN HOLDE TETT OM DET SOM BLIR SAGT I FORTROLIGHET HELT PRIVAT. FOR FOLK SOM MEG FÅR IKKE BARE "FANS", VI ELER OGSÅ PÅ OSS NOEN UVENNER FORDI VI IKKE ER SÅNNE SOM SNUR KAPPA ETTER VINDEN OG TUTER I KOR MED DE ULVENE SOM ER UTE. DA HAR MAN EKSTRA GODT BRUK FOR GODE LOJALE VENNER. DET ER IKKE ALLE FORUNT, SÅ DE VOKTER JEG OGSÅ VEL OG SKATTER MER VERDT ENN GULL. NOEN MENNESKER LAR SEG IKKE BESTIKKE! EN AV DE VENNENE JEG HAR HATT STABIL PRIVAT KONTAKT MED SIDEN JEG KOM TIL STAVANGER I 1989 ER PROFESSOR VED UNIVERSITETET, BLANT MINE PERSONLIGE FORTROLIGE VENNER TELLER OGSÅ ET PAR PRESTER, EN GAMMEL NONNE, EN LOKALPOLITIKER SOM SATT I BYSTYRET I MANGE ÅR OG FLERE TIL MED HØY UTDANNING OG STATUS, MEN SELVFØLGELIG OGSÅ ENKELTE ARBEIDERE OG MENNSKER FRA LAVERE SOSIALE LAG. SELV TELLES JEG NOK IKKE LENGER BLANT "DE SOSIALT SPEDALSKE" OG JEG HAR KUN BEHOLDT ENKELTE GODE VENNER PÅ PASIENTSIDEN , DE ER OGSÅ GODE Å HA

I "ULVETIDER" ER GODE LOJALE SNILLE, KLOKE OG VENNLIGE MENNESKER, OG STABILE NETTVERKSRESURSER  OG ALLIANSER DET VI TRENGER MEST!

I VANSKELIGE TIDER ER DET HELLER IKKE "DE STAKKARS POSTTRAUMATIKERNE" MAN BØR UNDERVURDERE MEST. FOR STRENGT TATT ER DET VEL VI SOM ER "VIETNAMVETERANENE", "ELITESOLDATER TOPPTRENT PÅ KRIG OG KRISE". DU FINNER MEG IMIDLERTID HELLER I SANITETEN ENN NOEN GANG MED VÅPEN I HÅND. DEN SÅKALTE "HELVETESUKA" PÅ BEFALSKOLEN, SOM FÅR UNGE FRISKE ASPIRANTER TIL Å BRYTE SAMMEN, ER BARE BARNEMAT. SOM PASIENT I PSYKIATRIEN, PRISGITT "HJELPEAPPARATET" BLE JEG OVER LANG TID TVUNGET TIL Å LEVE UNDER EKSTREMFORHOLD SOM "NORMALFORHOLD". DA HAR MAN NOK MED Å HOLDE SEG FLYTENDE. SELV OM JEG TIDVIS HADDE FORETRUKKET Å BARE DRUKNE, MÅ JEG MEDGI AT JEG ER EN SURVIVER, EN AV DARWINS "FITEST", TROSS ALLE MINE SVAKHETER, MED EN UALMINNELIG STERK BIOLOGISK SELVOPPHOLDELSESDRIFT. DET ER NÅR TING NORMALISERER SEG, "I FREDSTIDEN ETTERPÅ" DE POSTTRAUMATISKE LIDELSENE SLÅR UT I FULL BLOMST. MEN JEG KLARER MEG, JEG KJENNER MEG SELV SVERT GODT OG HAR HØY GRAD AV SELVKONTROLL, SELVREGULERINGSMEKANISMER, EMPATI, MORAL OG ANSVARSFØLELSE. JEG VET OGSÅ HVOR MIN TÅLEGRENSE GÅR, OG HVOR MYE JEG TIL ENHVER TID KAN PÅTA MEG AV OPPGAVER OG ANSVAR. NÅR JEG KAN TRÅ TIL, OG NÅR JEG MÅ LEGGE AV OG BARE TENKE PÅ MEG SELV EN PERIODE. JEG ER ET NOKSÅ GODHJERTA MENNESKE, OG HAR EN KJERLIGHET SOM TÅLER MYE. MEN JEG VET OGSÅ NÅR DET ER TID FOR Å STENGE AV, NÅR DET ER MER RIMELIG Å VERE "KYNISK" HARD OG KALD MOT MENNESKER SOM BARE VIL UTNYTTE DIN GODHET. DET ER EN STYRKE IKKE ALLE BESITTER!

VI LEVER I EN VERDEN "DER ALT KAN SKJE" OG MAN BØR TA HØYDE FOR DET MESTE. NOEN GANGER SKJER DET TING OVER NATTA, SOM FØRER TIL STORE ENDRINGER. DA MÅ MAN VERE VÅKEN OG VOKSEN NOK TIL Å TA ANSVAR FOR SITUASJONEN SOM OPPSTÅR. NOEN GANGER ER DET "UNNTAKSTILSTAND" OG DA MÅ MAN BARE TA DET SOM DET KOMMER OG HANDLE SITUASJONSBESTEMT. I SLIKE YTRE "KRISESITUASJONER" HAR JEG VIST MEG Å HA EN STØRRE EVNE EN MANGE ANDRE TIL Å HOLDE HODET KALDT, VITE HVA JEG SKAL GJØRE OG HANDLE RASJONELT. "ALLMUEN" STÅR OFTE BARE RÅDVILLE OG HANDLINGSLAMMET OG SER PÅ. SÅ DET ER GOD BRUK FOR SÅNNE FOLK SOM MEG!

JEG HAR VERT UTE I SÅ MANGE HØSTSTORMER FØR, OG HAR VISST FLERE LIV ENN KATTEN, SÅ JEG KLARER MEG NOK PÅ ET VIS UANSETT HVA SOM VEDERFARES I DENNE VAKRE, SKAKKJØRTE, ONDE, UROLIGE OG  FUCKED-UP VERDEN VI LEVER I.

ANDRE STAKKAR, ER SÅ SELVTILFREDS KOMATØSE AV VELSTAND, SIRKUS OG BRØD AT DE VERKEN BRYR SEG ELLER FÅR MED SEG SÅ MYE AV DET SOM FOREGÅR RUNDT DEM. OG HAR SÅ NOK MED "MEG OG MITT OG MINE" AT VERDENS NØD FÅR STYRE MED SEG SELV. "DET HAR IKKE VI NOE MED. DET ER IKKE VÅR FEIL".

HVIS ROGALANDSPSYKIATRIEN ER VIKTIGERE ENN PASIENTENS LIV OG HELSE, RETTSSIKKERHET OG RETTIGHETER, JA DA BØR JO VIRKELIG POLITIKERNE GJØRES OPPMERKSOM PÅ DET. FOR DET VAR VEL I UTGANGSPUNKTET OMTANKEN FOR MENNESKER MED PSYKISKE LIDELSER OG DISSES BEHOV FOR GOD OG TRYGG BEHANDLING DE PØSTE UT DE PENGENE SOM GÅR I LOMMA PÅ DE ANSATTE. DA ER DET KANSKJE OGSÅ PÅ TIDE AT POLITIKERNE BEGYNNER BEGYNNER Å STILLE KRAV, FØLGE LITT MED OG NÅR DET ER NØDVENDIG GRIPER INN OG OVERSTYRER FAGMILJØENE. SYKEHUSET VAR LIKSOM IKKE PRIMERT BYGD BARE FOR Å SKAPE TRYGGE ARBEIDSPLASSER! DET BØR VEL DER SOM ELLERS I SAMFUNNET VERE SLIK AT ENTEN "LEVERER MAN I HENHOLD TIL INSTRUKSEN" OG UTFØRER DEN JOBBEN MAN FÅR BETALT FOR, ELLERS MÅ MAN GÅ! MEN I PSYKIATRIEN ER DET VISS ALDRI NOEN SOM MÅ GÅ UANSETT HVOR DÅRLIG JOBB MAN GJØR OG HVA SLAG "FAENSKAP" MAN ELLERS FINNER PÅ. OG SÅNN KAN VI IKKE HA DET!

"DET ONDES PROBLEM" FINNES OGSÅ I ROGALANDSPSYKIATRIEN, OG HER HAR JEG PRØVD Å BELYSE DET VED SERLIG ETT "KASUS", SOM GJENNOM 15 ÅR GIKK FOR Å VERE MIN "HOVEDBEHANDLER". HAN ER PSYKOLOG, MEN ANTAGELIGVIS OGSÅ PSYKOPAT....

"DE TRE BEKVEMMELIGHETS-APENE" SKAPER PROBLEMER OG ER EN VESENTLIG ÅRSAK TIL AT SÅNT KAN SKJE!:



LA MEG STILLE TRE SPØRSMÅL:

1) FINNES DET ONDE MENNESKER, SADISTER OG PSYKOPATER?

2) HVIS JA, FINNES DE OGSÅ I NORGE?

3) HVIS JA, ER DET DA SÅ UTENKELIG AT DE OGSÅ FINNES PÅ BEHANDLERSIDEN I PSYKIATRIEN?

"GU BEIRA SÅ ENKELT DET HADDE VERT OM ONDSKAPEN KOM INN DØRA MED GODT SYNLIGE HORN OG HALE, OG PRESENTERTE SEG SELV SOM FANDEN!"

 

 

"Om de bare hadde vett til å holde kjeft" ;-)

Verdens dumskap er virkelig til å grine av. Som når kristne asylsøkere returneres til et hjemland hvor de er i livsfare, "for de må da vel kunne ha vedt til å holde troen for seg selv"? Ja, da vet man virkelig lite om den kristne tro, hvor bekjennelse faktisk er en Plikt!

"Hadde Jesus bare holdt kjeft, og ikke kommet med så mange provoserende uttalelser og satt datidens religiøse intelligensia og sosiale elite i forlegenhet og lite flatterende lys, hadde Han ikke endt fastspikra på et kors!"

"Om bare Disiplene hans hadde hatt litt bedre manerer og ikke skippa den rituelle håndvasken før de spiste" (for ikke å snakke om Bakteriene!:-)

"Om bare Jesus ikke hadde holdt seg med feil folk"

"Om bare Jesus ikke hadde blitt så sint og oppført seg så usivilisert at han veltet pengeboder og fløy etter de religiøse kremmerne med pisk"

"Om nå bare Jesus hadde fulgt Janteloven og ikke vert en sånn Bezzerwisser, bakgrunn og snekkerstand tatt i betrakting, og "kommet her og kommet her" og sagt han var Guds Sønn"...

Ja da hadde han sluppet å bli torturert til døde, og kunne sikkert blitt "noe Stort i verden" om han bare hadde sagt litt mindre og føyd seg litt mer inn i rekkene, siden han nå engang var "ganske begavet". Om han bare hadde moderert seg litt, opptrådt litt mer diplomatisk og brukt en annen retorikk. Om han bare ikke hadde utfordret det etablerte og vert så radikal, kompromissløs og konfronterende. Bare hadde opptrådt litt "smartere for egen del". Han Hadde jo et valg! Han var jo ikke så dum at han ikke skjønte hva han utfordret...Han Kunne "gjort det godt".

Men neida. Isteden døde han i skam og vanere hengende på et tre! "Snakker om å lage ris til egen bak og legge hodet på hoggestabben, Han kan umulig ha vert riktig vel bevart"...

Men altså, historien endte altså ikke der....Og den er ikke over Enda!

Om man skal bruke ytringsfriheten til noe som medfører en viss risiko, bør det helst vere på grunn av noe som er viktig og Sant, og ikke bare noen dårlige karikaturtegninger for provokasjonens skyld, som setter en hel haug med andre menneskers liv og helse i fare vel vitende om akkurat det! Det er det virkelig ikke verdt!

Men det er nok mange av oss som hadde gjort livet enklere og mer bekvemt for oss selv om vi bare hadde lest denne Selvhjelpsboken, og er vel vitende om det ;-)  Jeg er ressursrik nok I Meg Selv, men jeg har lav sosial Status og posisjon, så det hadde nok vert "smartere" for egen del å ligge lavt i terrenget, for folk som meg, som langt i fra er Store og Sterke som Bjørner :



Jeg er ikke så sterk i meg selv, men Han Jeg tror på; Jesus- min venn, Den Hellige Ånd- Sannhetens Ånd, den evige Gode kjerlige, barmhjertige og Rettferdige Gud Er større, mektigere og sterkere enn Noen og noe i Verden! Og Han får Alltid siste Ord! Det er som de sier "Den som ler sist ler best", og Fandens latter blir nok ikke det siste jeg kommer til å høre. Det er jeg ganske sikker på, såpass lenge har jeg gått i tillit til Gud. HAN SVIKTER IKKE!

Men de som tror at Kristent liv i Tro og etterfølgelse er "gratis nåde, kostnadsløst, uforpliktende og smertefritt, og at man blir mer populer og høyaktet av å konvertere til katolisismen, tar en Smule feil! Men det er Uansett verdt det! Verdt å leve for, verdt å dø for, men ikke verdt å Drepe for- for det er Mot Guds vilje! Så denne "kristne ekstremisten" utgjør ingen terrortrussel, og er forøvrig også skuddredd! Jeg liker ikke høye smell, heller stillhet, fuglesang og vennlige stemmer, fred og ro og Kirkekor! Men noen må våge å synge ut, det "ingen andre røster sier høyt" i et annet toneleie enn det øvrige "offentlige koret". Men det gjør man selvfølgelig ikke ustraffet! Ikke i Kina, og Ikke i Norge! Og noen ganger ER jeg rett og slett litt dum, og Burde latt noe vere usagt...Men slik er det vel egentlig med mennesker flest, og kvinner i serdeleshet. Vi har en tendens til å si For Mye- høyt! Sånn sett kan man jo skjønne hvorfor Paulus forbød kvinnene å tale under forsamlinger. De kakla vel felt baki der, og sladra og krangla ivei, helt på siden av det som ble forkynt der fremme, og noen holder det enda gående på den måten rundt om i Menighetene, iallfall under Kirkekaffen ;-) Jeg har prøvd å melde meg ut av den Klubben! (Men det er visst heller ikke så populert. Godt jeg ikke er så opptatt av å vere populer da!

"When in Rome do as the romans, but when the romans do wrong, don`t do it! Men bare la dem holde på. Så får "the romans" svare for seg selv, og du kan stå inne for ditt eget. Good deal! De som ikke deltar i kaklingen, kakles det sannsynligvis desto mer Om, men det får de nå bare gjøre. Jeg skjuler ingen fryktelige hemmeligheter som jeg ikke kan stå inne for, har ingen svin på skogen og drar ikke på synd i det skjulte. Baktalelse og spredning av rykter, løgn og ondsinnet sladder er også en Synd, og den kan få ganske alvorlige konsekvenser! Renkesmeder ender som regel uansett bare med å smi seg selv ute! Det er vel sånn at når Belsebul ser at her går det ikke med noen frontalangrep, må jeg heller finne meg i å bli plaget av "Belsebuls Fruer", men de kommer nok heller ikke så langt...)

Det er en kjennsgjerning at Den Lidende Kristus, og de som har del i Hans lidelser, tiltrekker seg mye rart. "DER HVOR ÅTSELET ER VIL GRIBBENE SAMLES". Sånn er det bare! De bare Leter etter noe å slå ned på! Noe å rive til seg, fråtse i og holde fest på. Sånn sett er de lett gjenkjennelige og gjennomskubare, selv når de tror seg usett, og setter opp sin falskeste maske ;-)


 

NORDLENDING BANNER I KIRKA!

Det gjør meg iallfall bedre enn Vikingene som sloss sånn i Kirka at det ble skikk med "Våpenhus" ved inngangen i Kirka, hvor man lot sverdet henge igjen! Og kristne som slår hverandre i hodene med Bibelvers...

Jeg er en av Mange katolske sølibatærer, men tror minsanten meg Paulus tok feil da han skrev at det hadde vert bedre om alle var sølibaterer for Guds Rikes skyld, siden "enden var ner" også den gang for 2000 år siden.

Enden er vel strengt tatt alltid ner. Men om alle voksne kvinner og menn hadde hatt et godt og tilfredsstillende Kjerlighetsliv Hadde det kanskje vert fred på jord, og Gud hadde funnet en annen måte til forsoning enn å se sin Sønn korsfestet på et Kors...? Er det ikke mye godt menneskenes hardhjertethet og mangel på kjerlighet som er problemet...?

Så jeg sier som min gamle katolske Sogneprest: Det beste er å elske og Ikke synde, men om du elsker og ikke klarer å la vere å synde, så BARE ELSK! For (ordrett sitat) "Er det noe det er for Lite av i verden er det Kjerlighet"! Og den gode Pateren er Virkelig ikke den største katolske synderen jeg kjenner! Ikke den største teologen heller, men et Godt menneske, som er så vaskeekte PREST at du kan putte ham i vaskemaskinen, tilsette blekemiddel og krympe ham på nitti grader. Etter en omgang i tørketrommelen er han litt omtåket, men akkurat like mye Prest!

Meg skal det også godt gjøres å "tukte Troen ut av", om enn jeg er en større Synder enn Pater Rolf! Vi blir ikke mindre glad i hverandre av Den grunn, og det på Absolutt kyskt katolsk vis, som ikke trenger å bringes til Skriftestolen! Han er min Far i Kristus, så om de ringeakter ham ringeakter de nok også hans meget dårligere lille datter. Men begge er vi uansett i Kristus, og han fikk også hard medfart her i verden, skjønt ikke for Sine synders skyld! At Verden akter Ordet om Korset for Dårskap, og forakter oss som "Guds utvalgte idioter" får stå sin prøve. Det er verre når denslags kommer innenfra....

Størst av alt er Kjerligheten! (og jeg har problemer med ae-tasten på pc`en)

Takk Gud at Noen, hva enn som hender og om hodet detter av, er forbi det stedet der de kan falle ut av Nåden, og skilles fra Guds Kjerlighet. Skjønt man kan bli skjelven når man ser hvor ner stupet man har vert....Noen ganger reiser nakkehårene seg med rette. Desto større grunn til å holde seg på "Veier Gud tør kjenne"! Men den Guden jeg kjenner er ikke av det Lettskremte slaget ;-) Jeg er Heller ikke spesielt skuggeredd, og vel et barns blåøyde tendens til å gi meg i kast med slikt som er alt for stort, mektig og farlig for en som meg. Men den Gode Gud HAR jeg Vett til å frykte, og det Ikke fordi Han er Ond, for den slags er langt borte fra Ham! Man skal frykte Ham så meget at man Avstår fra det som Er Ondt! Små, skadde og hardt prøvede og knuste syndere er Gud imidlertid ofte nermere enn både de og "det gode selskap" tror! Noen ganger er Gud attpåtil nermere oss enn vi er oss Selv, forstå det den som kan. Serlig når det er "fare på ferde"! og Han hanker oss inn, kaller oss tilbake. Han slipper oss Ikke! Ikke om vi Ville, ikke om vi ble bortstøtt av andre. Vi er Hans! Det står ikke lenger til oss, eller andre mennesker. Mennesker svikter, prøver fånyttes å kontrollere det meste. Gud svikter Ikke og har Hele kontrollen!

Vi gjør som Munken som ga opp kampen mot Demonene. Vi gir oss over, stoler på og lar det stå til Gud! Er det ikke nettopp når vi er svake, når egne krefter og forstand tar slutt og vi erkjenner at de ikke er til å stole på, at Gud kan komme til med Hele Sin Kraft?!

Så hvorfor skal vi vere redde for mennesker og hva de mener! Vis meg det Menneske som Ikke har en svakhet, og ikke gjør feil! Var det for å straffe, dømme og anklage oss at Jesus kom, og er det det Han har gitt oss som bud og Oppdrag?! Vi vet at EN dag skal han gjengjelde, og den dagens Sol er alt i ferd med å gå opp og avdekke det som har ligget skjult i mørket. Hvem er det da som har grunn til å vere redde? Ikke Pater Rolf iallfall!



 

ET GJENGLEMT DIKT

Dette diktet skrev jeg for mange år siden, i en vanskelig Periode. Gjengir det etter hukommelsen, og har nok kanskje glemt noen vers, men ofte er nok det jeg skriver heller for langt enn for Kort, så det kan være like greit:

SÅ BANKET DETTE MØRKET PÅ IGJEN

OG TROLL BLE HAN JEG TRODDE VAR EN VENN

JEG LETTE ETTER LYS SOM FINNS ET STED

I BARNETS ØYNE FANT JEG DOG JEG EN FRED

 

MEN MOT DET STORE MØRKET 

BLE SELV BARNET TROLL

OG VÅREN SANG I DUR

MENS JEG VAR STEMT I MOLL

OG HØSTET SORG AV SAVN I TUSEN FOLD

 

DA DRIVER FREDEN BORT SOM STØV MED VINDEN

OG ORDET FORMES SOM EN KNIV MOT SINNET

MEN GJENNOM DIKTET BYGGER JEG EN BRO!

 

OG MENS JEG SKRIVER LØFTES HORISONTEN

OG TANKENE BLIR RENE, FRISKE, FRIE

OG FLYR MOT LYSET SOM EN VÅRYR BIE

DA KAN JEG GLEMME MINE ÅR VED FRONTEN



 

"Funksjonell, terapautisk humor"

Humor er ikke til å spøke med og bli klok på.

Jeg hadde en periode i livet, i et litt "eksotisk miljø" i indre Sogn, hvor jeg siden jeg på den tiden praktiserte en etter andres mening heller sær humor, de ble så forvirret av, at jeg endte med å måtte avslutte de spøkefulle, ironiske kommentarene mine, som regel fremsatt med en paradoksalt gravalvorlig mine med "det var bare en spøk", og da fungerer liksom ikke humoren helt.

I dagens Norge, kan det nesten se ut som Ytringsfriheten på den Ene siden er blitt den Nye Gud, uavhengig av Hva man bruker eller misbruker den til, om det er nødvendig eller helt unødvendig, OG hvilke konsekvenser ens "ytringer" får.

På den andre siden råder det en hegemoni og nåde den som bryter "de politisk korrekte budene". Det viser seg også tydelig når det kommer til humor. Alt som har med religion, og andre anser som Hellig, er det Helt stuereint å harselere med, karikere og valse over og det uten en eneste tanke for at de det gjelder kanskje med rette, når det blir massivt nok, kan finne det både diskriminerende, krenkende, trettende og sårende, selv om man både har humor og selvironi og står temmelig fjernt fra islamistiske terrororganisasjoner. Man anser det som en "Menneskerett" å karikere Muhammed ( fred være med ham!) med bombe i turbanen, og tilbedelsen av den korsfestede Kristus som "en bleiefetisj" og slikt og sånt. Men så er det derimot noen Hellige Kyr man bare Ikke må vitse om eller stikke ei knappenål i; som Kvinner, Homofile og Human-Etikere, for Da blir det lurveleven!

Men siden jeg nå selv Er kvinne, må jeg kanskje likevel få lov til å spøke litt med det, og kanskje går det attpåtil an for noen få erklærte feminister på venstresida til aller nådigst å kunne akseptere det når jeg innrømmer at jeg tidvis ler godt av sexistisk humor, og noen ganger attpåtil synes den tar en del kvinner på kornet. For Kvinner er som kjent kvinne verst, og siden jeg er så innbarka heterofil, foretrekker jeg helst menn. Jeg sosialiserer mer med, og har flere mannlige venner enn jeg har venninner, men selvfølgelig har jeg noen gode venninner også. Sånne rene "kvinneforeninger", og "kvinnearbeidsplasser" hvor det knapt er en mann i kollegiale er ikke det jeg trives best med, så sånn sett er vel det enda et godt argument for å ikke gå i Kloster. Selv om jeg har valgt å leve i sølibat, slik jeg som ugift også plikter, etter at jeg konverterte til katolisismen, og også har Vokst og utviklet meg, og også mine relasjoner til menn, gjennom den seksuelle avholdenheten. Det har så langt vært "en utfordrende, men givende og spennende Vei".

Noen ganger kan det likevel bli så mye alvor at man iallfall "mentalt" får behov for litt "kontrollert utflipping" til tider, og da er Humor god medisin!

Jeg nærmer meg "en kritisk alder", og både ut fra hva jeg har sett og observert hos endel andre kvinner, men tidvis også hos meg selv er jeg sterkt i tvil om Diagnosen "Kvinnelig Hysteri" noen gang egentlig skulle vært avskaffet! Det er vel ingen "kvinnefiendtlig" påstand! "Når livmoren begynner å vandre rundt i kroppen på jakt etter en sædcelle å bli befruktet av", er det jo ikke spesielt rart om vi blir litt Hysteriske! ;-)

Gud forby at jeg noen gang blir et like dørgende kjedelig akademisk kuppelhue, som disse gamle gubbene som finner Freud så Selvbekreftende- og skjønt hans teorier er temmelig overforenklede tror de er Genier fordi de forstår ham, at de bare ikke kan bli ferdige med å sitte å holde på tissen og onanere frem diagnoser og analyser i henhold til freudiansk psykologi, mens de mottar så mye knelende applaus fra enkelte av sine forelskede kvinnelige pasienter at de til sist har et Narcissistisk Ego på størrelse med Mont Everest! Selv om hele tilbedelsen har rot i en "psykolgisk Overføring" i henhold til deres egen freudianske psykologi, som har fint lite med deres "fortreffelige personlighet" å gjøre! :-) Og som Freud (nesten) sa: Noen ganger er en sigar med høy føring bare en Penisforlenger!

Den lille hemmede forhistoriske , anemiske og tvangsnevrotiske, ateistiske, lille jøden, som iflg egne Dagboknotater onanerte så mye at han fikk en ubalanse i nervesystemet, (og personlighetsmessig mest fremstår som "en liten tiss med alt for stort hode og alt for tett forbindelse der imellom") mens hans mer blodfylte og frodige elev Jung, som fremstår betraktelig mer interessant,  koste seg verre med pasientene, kan ikke få skylda for riktig alt! Vi har hatt nok jødeforfølgelse, så nå får noen andre ta støyten!

Jeg tror Ikke menneskeheten hadde blitt sunnere, og verden et bedre sted, om vi oppløste alle moralske normer og sosial kontroll, og levde ut enhver fantasi og begjer. Men nå er vi jo strengt tatt i vår del av verden, nesten i ferd med å ende der, samtidig som det kan se ut som om det aldri har vert flere "glade kåte" unge mennesker med psykiske lidelser og flere relasjonsforstyrrelser enn i vår "frie sekulere" tid! Da får Freud & Co et "forklaringsproblem"...

Men hva vet jeg, jeg er jo bare "et svakt, nedbrutt kvinnesiv som knekker av og knuses så lett som bare det", under tyngden og tukten fra bittesmå menn med liten tiss og ekstremt selvhevdelsesbehov, og behov for å dominere og kontrollere de sterke Quider de er så avhengige av og føler seg så truet av i sin svake maskuline identifikasjon. "Ekte Mannfolk" oppfører seg ikke slik!

Der Doktor hat Gesagt:

Jeg har ikke Opplevd noen Kvinneundertrykkelse eller sett snurten av denslags på direkten, siden jeg Sparket den sexistiske freudianske Psykologen min, så det er nesten så jeg begynner å savne det...

Vel. Egentlig Ikke!

Og selv om Voksne, etnisk norske Kvinner idag helst ikke skal måtte ta ansvar for annet enn å hevde sine Rettigheter og Særfordeler og gå i Tog er det nå iallfall slik jeg ser det, for en voksen selvstendig kvinne mulig å selv sette grenser for hvilke menn man vil ha inn i livet og hjertet sitt, og hvem man vil hive ut og stenge døra for, og også hvor grensen går for de man slipper inn. De aller fleste alminnelig gode, normale menn har ingen som helst problemer med å respektere kvinner og kvinners grenser, så lenge man evner å kommunisere klart og tydelig. Men så er det selvfølgelig alle de Drittsekkene der ute også, selv sittende på Psykologens stol, som gjør det Stikk motsatte av å "hjelpe" jomfruer i nød. 



Jeg er KVINNE, og "Kvinne nok i massevis",KVINNE nok til å fortelle de SLEMME mennene som ikke behandler meg så pent hvor skapet skal stå, gi dem så hatten passer og "to tette og ei badehette", så de lusker slukøret "heim åt ho utslitte mor som har ventet alt for lenge med middagen, men etter beste evne prøvd å holde den varm", for å klage sin nød og få plaster på fingeren og hosene stoppet. "For det var så Felt atte! Lysk meg litt Solveig, har vi det ikke fint her i vårt lille Dukkehjem Nora? Hva Fanden skulle jeg nå på den galei!". Da er de lauparhosene ikke så grønne lenger!  Men fremfor alt er jeg "Bare et MENNESKE"! Ikke skyld på "Anitras dans", når det var du som dro henne inn i Berget det blå; Et Troll som var Seg selv så Inderlig Nok! Kiming med Kirkeklokker er det minste en den ateistiske freudianske "Peer" bør bekymre seg for. Jeg tror det er lurere om "den Lille mann" gjør som Sakkeus, og klatrer opp i Morbertreet og speider etter Jesus. Men det er nok for mye forlangt at en ussel liten en med Grandiost Ego, skal vere Mann for å bekjenne sine synder gjøre opp for seg. De kan stå der så utdreten som bare det og Stinke, og like fullt skylde på alle andre. EN dag MÅ han nok "betale tilbake" UANSETT! Men det er det selvfølgelig bare oss "kristne idioter med infantile barndomsnevroser" som tror på! Etter 15 år i terapi hos "en slik liten Freud" burde jeg vel egentlig vert kurert for denslags...?

Denne lille lerkefuglen Sang, og kvitrer ømme ord, da han "som fiskerne på Capri Ø", lyktes I å "stikke øynene ut på meg", lenket meg og satte meg i bur. Men Gud alene syntes å vere den som skjønte at Sangen i virkeligheten var et Smerteskrik! Og Han bønnhørte meg, i det jeg ba om i det skjulte, da jeg var tvunget i kne, kneblet, bundet og ingen andre hørte mine rop om Hjelp, eller trodde på meg. For jeg Trodde Gud! Og selv når Jeg er SVAK, er Gud STERK, og Han vet om meg, KJENNER MEG bedre enn noen, er meg nermere enn jeg er meg selv, og vet hva jeg har lidd. Han tror på MEG og HAN kjenner ikke bare meg og MIN livshistorie, men HELE SANNEHETEN! HAN er den som gransker hjerte og nyrer, vet alt, og INGENTING er skjult for ham. HAN lar seg ikke Lure!

Så da er det vel bare å konkludere med at jeg er "UHELBREDELIG KRISTEN" om "Freud" skal få regnestykket sitt til å gå i pluss ;-) Da er jeg pussig nok i samme selskap som gamle Psykoanalytikere som Svein Haugsgjerd, og Han har Aldri vert min Terapaut. Men hvordan disse ihuga freudianerne får sin egen logikk og den freudianske teorien til å stemme, kan man jo noen ganger klø seg i hodet av. Hva er egentlig Forskjellen på å "tenke i system" og en nevrose...?

De Sunneste er kanskje da de som både evner å tenke i system, og sette ting inn i et Overbygg, samtidig som man er istand til å "tenke ut av boksen", og noen ganger bryte noen "allmenne oppleste og vedtatte regler" ved sin tenkning., Ikke godt å si, den menneskelige forstand er ikke det man skal sette mest lit til. Og noen Byggverk og "nevroser" er neppe gjort "av menneskehender". De står seg nok med "Tidens tann" og vekslende tankestrømninger, "de Evige Sannheter", som gripes generasjon etter generasjon gjennom sekler og årtusener. Jeg tror ikke heller Menneskearten i seg selv egentlig har endret seg og utviklet seg så mye fra Bibelen ble skrevet til idag. "De menneskelige Arketypene" som beskrives i Det Gamle Testamentet består.

Det er ganske arrogant å uten videre stemple mennesker som tenker "i andre systemer" enn oss selv og følger andre logiske tankerekker, som Syke og GALE! Ditt verdensbilde og virkelighetsforståelse stemmer ikke alltid med mitt, og det går Begge veier. At et menneske er Psykolog, og innehar en rolle hvor et annet menneske er under analyse, gir heller ingen "friskhets og riktighetsgaranti" for Psykologens vedkommende. Men stakkars den Pasienten som havner i "en Gal manns hender"! Intelligens og utdanningsnivå er ikke alltid på proposjonalt nivå med Psykisk helse. Kunnskap og Visdom er heller ikke det samme. Det er slett ikke alle "Boklerde akademikere" som er Riktig Kloke. Og jeg vil heller ikke påberope meg å vere "helt klok". "GUDS UTVALGTE IDIOTER" har også enda Ytringsfrihet, selv om noen Human-Etikere prøver å begrense "det religiøse uttrykk i det offentlige rom". Fortsatt har vi Lovfestet Trosfrihet i Norge!

Og hvis man er så Sta og har sånn Klokketro på sin egen forstand og vurderingsevne at man aldri kan innrømme at man Kan ta feil, er man iallfall Ikke et Helt Friskt menneske, for det er Menneskelig å Feile. Når en Psykolog mangler empati og ikke evner å skille mellom pasientens og sitt eget, og diagnostiserer og vurderer pasienten på bakgrunn av det han selv ikke kan skjønne og få til å stemme med sitt eget hodes Kart og Kompass, tror jeg det er Helt på sin plass å rive ned den tankebygningen, og be ham eller henne om å sykemelde seg og ta seg en pille selv! Pasientene har mer enn nok med sin egen sykdom, og de erkjenner den iallfall som regel! Det Guddommelig å tilgi, men det går en grense for alt for oss mennesker. Og når det ikke nytter, man ikke kommer noen vei, og det er steike umulig å løse og korrigere ting i "det lukkede rom", og har prøvd alt og tålt og utholdt mer enn de fleste, er det noen ganger ikke så mye å si på at man til sist henger Skittentøyvasken og Psykologen ut som "en våt illeluktende klut" i Alles påsyn! Det Kan ikke vere straffbart, når man selv er den som har lidd Stort under det, i Pasientrollen og Psykologen er den som har brutt reglement og allminnelig god Yrkesetikk, laget egne regler for seg selv, tråkket over pasientens grenser gang på gang, og konsekvent styrt etter egne behov, uten å se at det ikke tjener pasienten andre steder enn i Psykologens eget "innbilt ufeilbarlige" hode, hvor selvinnsikten og evnen til å la seg korrigere av pasienten er så fraverende at det ligner felt på Vrangforestillinger! Som regel er det Pasientene som blir tolket og analysert og utlevert på det mest intime i mer og Mindre korrekte journaler som en haug med folk man ikke kjenner får tilgang til. Dette er "den andre varianten", hvor Psykologen er Kasuset som blir belyst. Og Det kan han takke Seg Selv og sitt Ufeilbarlige Ego for!

Når man sitter i en Maktposisjon i Psykiatrien "i kraft av Embete", og uten selvinnsikt og selvkritikk dominerer, trakkaserer, undertrykker og utnytter et lidende menneske i Årevis, mens man motar lønn og "heder og ere" i tillegg til Pasientens oppvartning- også på privaten, til egen fordel og egen behovstilfredsstillelse, uten engang å innse og forstå det selv, fordi det er "så behagelig". Når en Psykolog så til de grader mangler moralsk ryggrad og evne til selvkorrigering, selverkjennelse, innsikt og selvkritikk, og det går verst ut over de han skal hjelpe, er det jammen ikke noe å si på om man til sist får "rekyl" og boomerangen kommer tilbake til en selv og treffer en midt i planeten. Da har man jammen gjort seg Vel fortjent til å "Gå på en SMELL!". Det gikk så hardt utover Mitt Liv og Min helse, at det nermest er et Mirakel at jeg fortsatt er blant de levende. Og Det er "den ikke journalførte" Realiteten fordi psykologen øyensynlig har "smått med talenter" og heller burde blitt Bilmekaniker enn å jobbe med skadde mennesker! Han er "bare et menneske" og det er menneskelig å feile, men Det menneskets feil på det menneskelige, personlige planet, i sin Yrkesutøvelse- på tross av all verdens "Fagkunnskaper", holdt på å koste Meg livet, og hvem vet hvor mye annet han har på samvittigheten og om det faktisk kan ha gått menneskeliv tapt ved selvmord PÅ GRUNN AV "behandlingen"! Stort mer alvorlig blir det ikke! Selv om han saktens også påkaller Latteren. Til sist blir kanskje "Fandens latter" alt han har igjen, om han ikke "bedrer sine veier". Og det er slett ikke like morsomt som han syntes å mene det var å le av og vitse med en pasients problemer når pasienten var inne på serlig sårbare tema. Og trekke på skuldrene av Alvorlige ting fordi "det bare var en pasient".

Jeg har ikke lenger noen kontakt med, og er ikke pasient i Psykiatrien, og det er jeg heller ikke tjent med å vere. For denne Psykologens Joural på meg, hans vurderinger, vil følge meg i det systemet. Og jeg har grunn til å tro at han er så gal at han stempla en diagnose til i passet på "sin mest trofaste,omsorgsfulle og tjenestevillige pasient" blott av den grunn at jeg "slet meg", mens han mente at jeg burde "elsket og eret ham og blitt hos ham i gode og onde dager til døden skilte oss ad". Jeg kan love at de Dagene vi hadde sammen, på tross av at Han levde gode dager på min bekostning, var Mest onde for mitt vedkommende, og at På grunn av det var det ikke tall på hvor mange ganger Min død kunne skilt oss ad, for jeg hadde det alt annet enn Godt og Behagelig i "Psykiatriens omsorg". I dag har jeg et Liv, og det vil jeg gjerne beholde, men da må han og Psykiatrien vike plassen!

Det er "den gales versjon av virkeligheten". Og jeg tror på "Skjebnens nemesis" og er glad jeg ikke er i Hans dyre merkesko! Om man er på vei mot Helvete har det lite å si om man reiser på første klasse, er "Stor mann" og kjører forbi andre Mercedes. God tur!

Jeg kan tåle litt Stigmatisering for Sannhetens skyld, og Frykter den Ikke! "Sannheten skal Frigjøre dere". Det er de som har løyet for seg selv og andre, de som har prøvd å skjule egne misgjerninger og flauser på bekostning av andre, og fremstått som noe annet enn de er, og lullet det bort i selvbedrag, som har grunn til å vere mest Redd for Sannheten. Selv har jeg ikke gjort verre ting enn jeg kan stå ved og svare for, om ikke alt er like kjekt å bli konfrontert med i enhver sammenheng, og jeg ikke er like stolt av alt. Jeg er ikke et spesielt Stolt menneske i det store og hele, men jeg Er MEG, og gir meg ikke ut som noe annet enn jeg ER, og sier det jeg av Hjerte og Samvittighet Mener! Og har man en samvittighet man kan leve med og orker å se seg selv i speilet som det er, og si som sant er, erlig og direkte, får det vere med det ens fiender og løgnere prøver klistre på ryggen på en. Jeg har ikke "Styggen på ryggen"! Jeg Klarer meg! Ryggen min er sterk og Myk, men jeg vil ikke bere Den mannens Byrde på Min rygg, og heller ikke Mannen selv. Det får han klare og stå for Selv. Det er ikke Mitt ansvar på noen som helst måte, heller ikke om Han knekker! Da skulle han ikke kneist sånn med havrenakken og turt så selvsikkert frem og tråkka den delikate salaten flat! Var det ikke Han som var "the fitest Surviver: Den selverklere dominante hannen i apeflokken med tilgang til hunnene". Da må han vel vere Mann til å Ta det! Og ta det som en Mann. Selv er jeg LEI av å "vere sterk og ta det som en mann", selv om det var det jeg lerte av mine foreldre, siden jeg vel må kunne innrømmes retten til å vere KVINNE, og ikke "Kunta Kinte i TV-serien Røtter" eller APENES KONGE! Men folk som ikke tåler å se en svakhet og et innsmett uten å slå ned på det og benytte seg av det, innbyr en ikke akkurat til å vere "liten og søt", om resultater er at man blir Spist på av Ulv! OG HAN BØR IKKE PRØVE SEG PÅ Å FREMSTÅ MED NOEN "LILLEULV-FORMILDNINGER" og "Bestemorfakter" med SÅ store ører og så storsnutete Kjeft! Det har vert nok Bagatellisering av den Uretten som ikke rammet ham selv". Og like fullt; "Alt gikk i hundkjeften", så da er det vel ikke så rart om den gamle Hunden får Hundkjeft! Det får han bare la vere å Hyle for mye opp om! HAN har nemlig laga ris ikke bare til bruk på min bak, men også til egen rygg til syvende og sist! Og så mye god mat og middager jeg har kosta på ham i mitt private hjem, må jeg da vel kunne unne meg å grille ei Ulvestek over glørne, liksom "snu litt på steika", så den ikke bare svis på den Ene siden.

Men Noen ganger, når strikken er så overstrekt som det overhodet var mulig å strekke seg, kan jeg "bli litt sint"....Og DA er det slutt på "Kjere mor, oppvartning, trøst og varme hveteboller en gang for alle"! Da hjelper det ikke å "be for sin syke mor" eller få "Mamma" til å ordne opp for en, og be om bedre ver....Når fullvoksne menn blir som små Unger, og begynner å innbille seg at jeg er en eneste stor uutømmelig pupp hvis livsoppgave er å tilfredsstille andres behov. og DERES i serdeleshet, som en selvutslettende oppofrende mor, som elsker ubetinget uten å få eller vente Noe som helst godt og ønsket for tilbake for egen del, er det på tide å "Sparke ut Gjøkungene". Sånne uforbedrelige, selvgode og Krevende Gjøker kan man virkelig bli koko, av og gli inn i en apatisk tidlig senilietet av, hvor man bare sier "Ja og ha og Hm...akkurat" til den andres avsindige Koko fortolkninger av relasjonen og hvor mye jeg angivelig "får tilbake" .Det er Avsindig! Hadde jeg ikke hatt en ekstern Kilde i Guds Kjerlighet hadde jeg gått tom og tørket fullstendig ut for Lenge siden, men til sist tror jeg nesten Gud selv mente jeg hadde ødslet nok på mennesker som er som "Sorte Hull" og bare suger til seg alt godt uten å slippe noe Lys ut. Det ender med at det går i Svart og de sluker sjelen med så den blir like svart og Tom som deres, om man ikke kommer seg vekk! Sannsynligvis vil han sørge seg ihjel over sin "tapte storhet" og "Tryllespeilet som sprakk og ikke lenger forteller han at han er "Vakrest i verden her", men jeg er forbi det stadiet hvor jeg holdt på å ende blot som Ekko. Jeg kan unne han en narciss på graven hans når den tid kommer. Påskelilje er jo verken kostbare eller serlig ekslusive, "bare en simpel hageplante", en av mange.  Thats It!



Og noen ganger skjer det at kvinner river seg i håret, får "Mannevonde anfall" og ser fullstendig Gale ut, av meget godt begrunnede reelle årsaker, selv om "de uforståelige hysteriske anfallene som kommer litt i rykk og napp" som regel er av forbigående, kontrollerbar karakter, og "Furien" ikke er fullt så ille som man i enkelte øyeblikk kan fremstå som. Heldigvis! For hvem kan orke å vere et Sånt fruentimmer i lengden om man ikke egentlig har et slikt iboende "naturtalent", og tenk hvordan det skulle gå om vi "grep til kjevle og kjøttøks". Det er i menneskehetens beste interesse at vi sparer både oss selv og andre for Det! Selv ble jeg iallfall ved skjebnens lune og med stor takk til Gud IKKE psykolog selv om jeg en gang var inne på den tanken, og kan nok heller ikke navnet på "alle byene i Belgia", men det får stå sin prøve!:

Jeg bekymrer meg ikke så mye på hva "Den Ondskapsfulle akk så forsmådde Gnomen" finner på og har for seg av "faenskap og egennyttig faglig oppkok", og lar meg heller ikke bevege av eventuelle Krokodilletårer. Erlighet er ikke hans fremste egenskap, og er det noe han øyensynlig ikke klarer å presse frem er det en oppriktig Unskylding, innrømmelse og bønn og tilgivelse. Gud skal vite at jeg ga ham mange sjanser, og gjorde alt som stod i min Makt for å imøtekomme ham, opptre mildt og pedagogiske, og ikke kommentere hans ustabile Lynne eller hisse ham opp med kritikk og invendingerr- for slik kunne han overhodet ikke tåle, før jeg bare måtte gi tapt og innse at den Gamle hunden viste lite tegn til forbedring, var seg selv lik og fortsatte å glefse etter meg, på tross av "En million Godbiter", men den uintenderte ubevisste "ADFERDSTERAPIEN" jeg bedrev ifht til ham, blot motivert av en Kjerlighet til ham som var helt ute av Dimensjoner og bortenfor enhver allminnelig rimelighet, bidro viss bare til å "blåse Egoet hans Ytterligere opp og forsterke Negativ adferd". Han hadde det jeklig bekvemt mens jeg stod på pinne for ham, på bekostning av mine egne behov, liv, helse og ve og vel. Aldri sett Maken! Det må skrives Historie! Til sist SÅ jeg ham slik han Er og erkjente at dette mennesket elsker jeg ikke slik han er, og at han heller ikke hadde fortjent min Kjerlighet og alt jeg gjorde og ytte for ham alene på Grunn av den! For et håpløst destruktiv mønster å vere i for Meg selv! Å kalle det "profesjonell terapi" det som utspant seg mellom oss, eller et "gjensidig godt, oppbyggelig og kontruktivt forhold mellom Psykolog og Pasient er mildt sagt en Gedigen Overdrivelse som bare ikke stemmer med Realiteten! Jeg var jo i Vesentlig større grad enn ham den som var "I tjeneste", mens han syntes å ha glemt hvorfor han egentligvar ansatt som Psykolog, og hva en slik jobb går ut på og hvem den egentlig skal tjene i den beste interesse for. Det er Ikke psykologen, men Pasienten som skal vere "i sentrum" om man skal ta det slagordet på alvor. Største egoisten jeg har møtt i løpet av hele mitt snart femtiårige liv, og "biggest Freud i norsk Psykiatrihistorie"? Så Streng tatt er det Jeg som er Nissen på Hans lass, som han ikke klarer å riste av Rygg og Kappe. Det straffer seg nemlig å vere "slem mot Nissen", serlig når man har fått SÅ mange fine julgaver! Gnomer derimot egner seg best til bare å stå til Pynt, men jeg vil ikke ha ham i Min hage, og strengt tatt har han heller ikke lenger noen "ytre dekorasjonsverdi" heller! Han begynner å bli gammel. Ytre skjønnhet varer ikke evig, så om det er alt man har å flyte på, og ikke noe mer substansielt enn det fysiske, materielle å flyte på, får man med tiden "et problem" kan du si...

JEG har allerede Vert i ilden og bestått min Prøve, og ute i skikkelig hardt ver. Jeg har "møtt Dødsengelen og den eksistensielle Angsten", så uansett hva som vederfares videre i mitt liv, skal nok jeg stå meg "mot sol og regn". Herren er Min Hyrde, om jeg ikke alltid har vert like trofast mot Ham. Verden er omskiftelig, Gud er Evig og Uforandrelig. Mennesker er troløse, men Gud er Trofast. Et Urokkelig Fast Punkt i Liv og Død! Noen har Ingenting Solid å Holde fast i når det røyner, og mennesker og "verden" vender seg mot en. Men selv det som bare synes Vondt og "håpløst", kan ha en strime av Håp i seg! Så lenge man har Kjerlighet i Seg Selv!

Om man blot er "sin Egen Lykkes smed", og bygger "Huset" sitt på Leirgrunn, av strå og halm kan man risikere at hele Livsverket faller sammen til slutt. Og HVA DA? Med alderdommen mjukner imidlertid ofte selv den Hardeste om han har trodd seg å vere "Faen til Kar", og blir myk og sårbar som et barn igjen. Og DA er det håp om å komme inn i Guds rike, om man bare blir LITEN nok. Det er ikke vår "hemmelige STORHET" det kommer an på i det hele! Av slike grunner tilkalte man "I Gamle dager" som regel Prest til selv den mest hardbalne fortapte Stolte synder når Døden nermet seg...Man ga ikke opp Håpet før det siste åndedrag var dratt, og mange "sjelesørgere" fortsatte å be for "den fortapte" lenge etter det igjen...Men til syvende og sist er det Gud som avgjør "hvem som skal Opp, og hvem som skal Ned", og HAN ALENE GJØR ALDRI FEIL. Skjønt Guds Kjerlighet og Nåde er nok dypere, høyere og favner videre enn noe menneskehjerte, så det er neppe noen av oss som vet og kan vite noe sikkert om denslags som angår Sjelenes frelse. Noen synes dog å ha "solgt sjelen" for det som er i verden, og tapt den...DET er det Verste som kan skje et Menneske! Den som har vett og forstand bekymrer seg Mer for sin sjels frelse enn for "hva folk skal Tro om en"! Og selv om ens eget hjerte "alt har fordømt seg selv", er Gud og Guds hjerte Større enn alle ting. Men den som virkelig Tror seg selv "fordømt til Helvetes ild og bortenfor Tilgivelse", og som heller ikke kan tilgi Seg Selv, vil desverre ofte bare holde frem og synge på den samme Falske visa og "ta med seg det han kan av goder i livet" før det "Er Slutt", for Han Venter ikke Mer Godt etter det! Da blir det MØRKT! Men jeg har også sett gamle mjuknede menn, som i sin Velmakt gjorde seg selv til "skjebens håndhever og Moralske dommere" over mennesker som hadde mistet Alt og var på sitt livs nullpunkt i en situasjon hvor det de Trengte var Omsorg og Hjelp, som valser Lykkelig uvitende rundt uvitende om hva GALT og Ond de har gjort, og som fortsatt er skikkelig Stolte av sitt Livsverk. "Tilgi dem for de vet ikke hva de har Gjort!".

Andre er så vel vitende om det Onde de gjør når de gjør det, men gjør det like fullt "med et smil". Da kan det vere fristende å si "Tilgi dem IKKE, for de VET hva de gjør" uansett hvor "uskyldige" de prøver å fremstille seg. De vet Hva de har Gjort, men Innrømmer det IKKE! Ikke for Ofrenes skyld en gang, de er mer opptatt av rennomè, Kappe og sosial fasade! De legger omså Hele skylden på sitt Offer, eller gjør offeret så delaktig at det ikke våger si noe til noen. DE er de aller Usleste av menn! Det de gjør for å skjule seg kan noen ganger attpåtil vere Verre enn det de Gjorde. Noen har strengt tatt så lite Godt ved seg, at selv det de gjør "for å bøte på skaden" er Egoistisk motivert, og gjør skaden for Offeret enda større, vondere og verre. SÅ: La det ver! Man skal vere ganske gal og preget av "magisk tenkning" om man tror man kan reversere noe som alt er skjedd, og utslette sporene etter det "som om intet ondt hadde hendt, og ingen skade hadde skjedd". Det er jo ren Ønsketenkning! Treet glemmer da ikke et sånt Hugg, som det knapt Overlevde, selv om øksen mjukner slipes litt av etterhver, og han skal ikke tro det er strøket ut av minnet, selv om Treet var mykt nok til å bøye og føye seg og gjøre det som godt var, og fortsatt berer God frukt! Det får da vere måte på "Hokus Pokus"!

Det er alltids ikke helt i samsvar med den katolske katekismen men, mitt Liv har heller aldri vert noen "Søndagsskoleutflukt hvor trygge voksne passet på", skjønt Gud er nok like fullt Med meg. Det nytter ikke å vere myk, medfølende og vise svakhet om man er sammen med en "Psykopat" som bare prøver å få Taket på deg! Det eneste som funker i slike tilfeller er å stenge av og bli følelseskald, og det er ikke mitt ønskemål så derfor vil jeg helst Styre utenom slike mennesker, så jeg ikke blir "smittet av Psykopatien"! Man kan bli så lurt, manipulert, kontrollert og til sist helt ødelagt av et slikt menneske og "Psykopatens spill", men når man først Ser det lar man seg ikke lure til å gå i fella lenger, uansett hvor lenge "The Show goes on" med intetanende tilskuere som bare ser "utsiden" og det "psykopaten" Selv ønsker å vise frem og fremstå som. "Been there, done that". Det Har fått Konsekvenser! Men En gang er det teppefall selv for "Skuespillertalentene" . Serlig når Troen på egne talenter er vesentlig større enn talentet! Jeg er ikke helt Uskadd! Men etter å ha fått SÅ hard medfart holder jeg en knapp på at Mitt Psykologiske Forsvar kan vere det som kommer best ut og holder lengst uten at jeg "klikker fullstendig" . Men jeg er uansett ikke blitt noen Buldoser av den grunn, bare litt "skakkjørt" i svingene : 



 

Jeg tror på "Skjebnens nemesis", eller rettere sagt "Guds Finger" som kan forandre og snu en skjebne helt, mot alle menneskelige odds! Den kraften som følger den svake og fattige, som kan føre "Retten fram til Seier for Enker og Farløse", snu verden opp ned og endre styrkeforholdet, om man bare holder fast på HAM. Ikke bare "en gang langt inni fremtiden og etter at man er død", men Her og Nå, i levende livet!

Jeg klarer ikke annet enn å se Selveste Narcissus i den Psykologen. Tipper også familie og alle som fortsatt er Glad i ham, strever og strever for å vinne hans gunst, anerkjennelse og kjerlighet, mens han bare Nyter godt av nettopp Det, og strengt tatt ikke er istand til å se, verdsette og elske mennesker som selvstendige individer for deres Egen del. Den eneste han elsker er Seg selv, men den kjerligheten er også så hul at han er helt avhengig av den kjerligheten, og alt posisiv feedback på sin egen person han kan få Utenfra, og suger den begjerlig til seg uansett hvor malplassert og ufortjent psositivt og lite treffende og overdimensjonert det egentlig er. Stakkars! Ikke rart han ikke orker å se sitt eget Sanne Jeg! Der står det ikke så bra til i henhold til min "amatørpsykologiske analyse" av et Menneske jeg kjenner Veldig Godt, men jeg er ikke så sikker på at han faktisk virkelig kjenner og "så" Meg som noe annet enn "en gylden bekreftende refleksjon av seg selv og sitt eget Ego"! Her kan man virkelig snakke om "projektiv identifikasjon" og en Psykolog som styrer pasientenes overføring i samsvar med hans egne behov for å bli "dyrket, elsket og beundret og vere Gud i eget mentale univers". Peer Gynt, med personlighet som en løk, utropt til "Keiser i Dårekisten i Kairo" og Overbevist om at han virkelig ER "Keiser", med et "hoff" som opprettholder illusjonen.

Han fikk Konstant Påfyll fra meg. Mens Jeg var den som brant meg ut: Det var Deilig å ta bladet fra munnen til sist og bare si det slik jeg faktisk ser det og har opplevd det og følt det og kontakten med ham på kropp og sinn Jeg har virkelig "slitt ham og røynt ham med liv og helse som innsats". Det var ikke Jeg som var en så "ressurskrevende pasient", det er den Rovmidden som sitter der som suger blod av og utnytter pasientene, tar alle fordeler, har "alle rettigheter, bukta og begge endene" og Faglig anseelse på toppen av Kransekaka, mens han i virkeligheten er en Farlig Mann som gjennom sin elendig utførte "jobb" som psykolog, skader og avhengiggjør pasienter på en slik måte at det også utarmer sykehusets Økonomi, ved at han gjør Pasientene til svingdørspasienter, som uten Ham neppe hadde trengt verken innleggelser eller blitt suicidale. Hvor lenge skal det fortsette upåaktet og uten at han stilles til ansvar? NOEN HAR ET PROBLEM, HAN ER ET PROBLEM SOM GENERERER PROBLEMER FOR ANDRE "UTEN SELV Å SE PROLEMET"! Pasientenes "funksjon" synes blott å vere "¨å opprettholde virksomhetenheten og sørge for stadig ressurstilføring for ham selv og hans egen lommebok, selvfølelse og bekvemmelighet". Han hadde ingen "faglig intensjon" om å egentlig hjelpe "de foretrukne" pasienten videre, for han "hadde det så godt og greit slik det var med sine utvalgte langtidspasienter. "Greit med litt Stabilitet i tilverelsen" for en  fyr som selv er heller "labil og personlighetsforstyrret". Sykemeld Psykologen så pasienten hans kan bli friskmeldt!

"Og hele Menigheten skal sige Amen" :-)

HAR JEG FÅTT VARIGE MEN AV BEHANDLINGEN. JA, DESSVERRE! MEN DET ER LANGT MELLOM PASIENTSKADEERSTATNINGENE I PSYKIATRIEN. TANKENE MINE GÅR TIL PÅRØRENDE AV OG PASIENTER SOM TOK SINE EGNE LIV I PSYKIATRIEN, PÅ GRUNN AV SLIKE TING. DET HAR DESSVERRE SKJEDD, OG JEG STOD LENGE "I FAREFULL KØ FOR Å FYLLE DEN STATESTIKKEN" ! TIL JEG KLARTE Å BRYTE UT AV "BEHANDLINGEN", DA VAR JEG PLUTTELIG VERKEN AKTIVT SUICIDAL ELLER SVINGDØRSPASIENT LENGER. OG DET ER EN ANNEN STATESTIKK SOM BØR VITNE FOR MEG OG DET JEG SIER OM "PSYKOLOGEN OG BEHANDLINGEN HANS". STATISTISKE TALL LYVER IKKE, OG MAN BURDE OGSÅ BRUKE TALLENE TIL Å LUKE UT PSYKOLOGER SOM HAR OVERREPRESENTASJON AV SVINGDØRSPASIENTER OG PASIENTER MED GJENNTATTE MISLYKKEDE ELLER "VELLYKKEDE" SELVMORDSFORSØK, FOR DET KAN GI EN VISS PEKEPINN, UTOVER "TILFELDIGHETER". 

Noen vil sikkert helst se ham som "de tapre Psykologen som ikke gir opp kronikerne selv om han bare høster utakk som lønn", mens realtitetene kanskje heller peker mot at Psykologen "produserer kronikere" og foretekker "trofaste gode kunder" for SIN EGEN DEL, og slett ikke har fortjent noen "heder og ere". Så kan leseren velge hvem de vil tro på av oss! En skakkjørt eks-pasient med PTS, ELLER en avsporet opphausa Psykolog som FØRST OG FREMST har brukt utdannelsen og kunnskapene sine til å tjene og pleie sine Egne interesser, og nå synger på siste verset av sin karriere? Skal vi "la ham gå meg eren i behold" om den Ikke er fortjent?! Er jo ikke så rart om han har følt seg uovervinnelig og Omniopotent om alle rundt ham har mistet gangsynet på grunn av "fandens Blendverk" og er så nersynte at det halve kan vere nok, og ikke engang de som er "tettest på" ser ham som han Er. Det var da voldsomt til "Maskeradeball". Er der bare "dumme småjenter som meg" som våger å medgi og Si at "Keiseren er Naken", Eller Ser de andre det også på samme måten og våger å Si noe om det? Eller er de Selv for redde for å "fremstå som Idioter"? Å sette mitt eget beste, og vern om egen person og fasade først, lyve og holde Sannheten skjult, og tie av Egenhensyn og "personlig risikovurdering" , har bare aldri vert Min sterke side. Det er absolutt ikke alt det er nødvendig å si eller spre til "alle og enhver" av ulike hensyn og interesser, og noe som skal og bør "undra offentlighetens lys" og henvise til privatsferen. Men om man som Offentlig ansatt foretar seg "Lyssky afferer for egen vinnings skyld på andres bekostning, ikke bare økonomisk men her kankje først og fremst i Psykologisk forstand, på en måte som "i kraft av embete" har voldt andre skade og overlast, ja da Er det vel en sak for offentligheten?! Alvorlighetsgraden kan ses i forhold til spørsmål om hvor bevisst man har handlet, hvor tilregnelig man var da det skjedde, hvilken motivasjon og hensikt som var beveggrunnen for handlingene, hvor stor vinning man har hatt av det, i hvor stor grad lover og regler og allminnelig yrkesetikk er overholdt, i hvor stor grad man selv har erkjent konsekvensene av egne handlinger, men in the bitter end først og fremst hvor skadelidende andre har blitt på grunn av måten man har opptrådt på i "embets medfør". Noe kan skyldes på "uforstand, sterke affekter, sykdom, personlige belastninger og nedsatt vurderingsevne", men det hjelper ikke den som er voldt skaden så mye. Det går heller ikke an å "fordele ansvarsbyrden jevnt" mellom den som sitter på Psykologsetet og Pasienten som søkte hjelp hos vedkommende for SINE problemer.

Alle, uavhengig av profesjon og sosial status,  kan få problemer og bli psykisk syke, og de fleste har ulike ting å stri med privat, men Psykologen burde under alle omstendigheter ikke la sine egne personlige problemer og sykdom gå utover pasienten, eller gå på jobb om han selv er så mentalt ustabil at han ikke er istand til å ta Ansvar som Psykolog, og knapt heller ikke for seg selv. Det er temmelig "amatørmessig" og uansvarlig opptreden, spør du meg! Det er ikke et tegn på God arbeidsmoral å gå på jobb og bli stående i en jobb man ikke er istand til å utføre på en ansvarlig måte. Og i yrker hvor slik i serdeleshet går utover og kan ramme sårbare mennesker i en vanskelig livssituasjon og utgjøre en risiko for andres liv og helse, burde det vert stoppet av Arbeidsgiver om det ble kjent, og Den ansatte ikke selv var istand til å frasi seg ansvaret på et tidspunkt hvor han ikke var fullt ut "ansvarlig for sine egne gjerninger" og manglet sykdomsinnsikt. Det er ikke en pasient som skal betale for det, eller "drives til løgner og tvinges til taushet" for å berge Psykologens og Psykiatriens "Gode navn og rykte" uplettet! Hver mann får vere forberedt på ta sitt eget på egen kappe uten å skylde egen svikt og feilvurderinger på andre og "gjemme seg bak profesjon"! Det er nesten utrolig hva noen slipper unna med som ansatt Psykiatrien, og hvordan de verner om "sine egne", om det de har gjort er aldri så galt og til belastning for pasientene. Det kommer ikke så mange "Solskinnshistorier" ut av det om man prøver å drive et psykiatrisk Sykehus som om det var "en vernet bedrift" for de ansatte, mens pasientene opplever å vere helt uten rettsvern, i møtet med "overmakta", og heller ikke bli trodd på det som er fakta, blot Fordi det "kommer fra en pasient", og Psykologen sier "noe annet" og i kraft av posisjon er "autoriteten man lytter mest til" og det Han sier som uten videre blir tatt for "god fisk" enten det er Sant og medfører riktighet eller IKKE. "Fordi han er Psykolog".

Det Koster noe å "si Sannheten", men jeg har Ingenting å hente på å Lyve og har Klokketro på at erlighet varer lengst, selv om jeg er den første til å medgi at jeg også kan ta feil og trekke uriktige konklusjoner, og at Min vurderingsevne også svikter innimellom, og at mitt vett også har sin begrensing. Man må ha et "Gudskompleks" om man tror noe annet om seg selv. Samtidig må man kunne stole på egne sanser og følelser så sant man ikke er i et komplett psykotisk sammenbrudd og hallusinerer. Og der er jeg altså IKKE "på det nuverende tidspunkt", selv om også min egen skriveaktivitet noen ganger er en heller slitsom affere, uten at jeg nødvendigvis utretter pg oppnår så mye ved det jeg skriver og meddeler. Det kommer selvfølgelig også an på "Mottakeren", Leseren, hva man "får ut av det skrevne ord som formidles i den kanal det formidles.  I grove trekk har jeg vesentlig større tiltro til "det åpne rom som legger ting i Lyse dagen med fritt innsyn" enn til endel av det som foregår og har utspilt seg i "Psykiatriens lukkede mørkerom". ÅPENHET er da et GODE for pasientenes del, også når det tegner et mindre flatterende bilde av "Behandlingsapparatet" og Psykiatriens "Oppvaglede Maktelite", selv om de ofte gjør iherdige forsøk for å "skjule seg ved Makten". SANNHETEN, THE WHOLE TRUTH AND NOTHING BUT THE TRUTH KAN VERE VOND Å VEDSTÅ SEG OG SKIKKELIG HARD KOST. SÅ DA ER DET JO LITT IRONISK AT DET OFTE ER DE "MEST USPISELIGE" SOM HAR DEN MEST ØMFINDTLIGE MAGEN, OG TÅLER "FAST FØDE UTEN RASKE KARBOHYDRATER" ALLER DÅRLIGST. OG AT "SUPERMANN" BLIR BLEK OG DETTER AV STOLEN OM HAN SÅ MYE SOM FÅR I SEG "NOEN NORDNORSKE GLOSER, SOM ENHVER NORDNORSK FEMÅRING ALT HAR HØRT UTEN Å BLI SÅ VELDIG MØRKEREDD OG MISTE MOTET". Så redde og tandre de er noen av disse Liten Troende "Finkulturelle Overklasseguttene"- Men ikke ALLE! Når "Tøffe Tøff" begynner å svelge unna stoltheten, ta seg selv litt mindre høytydelig og med en godt klype salt, og også ser sin likhet med Tøflus , og slutter å strø sand, trykke ned og stikke kjeppper i hjul og suge seg fast og prøve å forhindre det, når noen de har holdt for mindre vikige i kraft av å vere pasienter er iferd med å komme opp på siden og gå forbi dem,er det Håp om forandringer til det bedre. Med Gud med på laget er det aldri godt å vite hvem som når lengst, "vinner" og kommer først i mål. "De første skal bli de siste, men noen av de som er de siste kan bli de Første". Jeg er Ukuelig Optimist og heller ikke så sykt opptatt av hvem som er "størst og best, har mest, og kommer først i mål"! Målet er uansett viktigere enn utgangspunktet, og mellom der ligger livet vi lever.

HUMOR KAN VERE ET VÅPEN, KAN MILDNE TING OG GJØRE LIVET LETTERE. MEN ET MENNESKE KAN  BLI UTSATT FOR SÅ STOR URETT, LIDE SÅ MYE PÅ GRUNN AV DET ANDRE GJØR OG HAR GJORT MOT EN, AT MAN OM MAN ER ALDRI SÅ SNILL, ELSKER ALDRI SÅ MYE OG HAR ALDRI SÅ GOD VILJE, TIL SIST SER RØDT OG BLIR SÅ FYLT AV VOLD AT MAN FÅR LYST TIL Å DREPE DEN VERSTE. MEN DET ER ALDRI VEIEN Å GÅ OG SLÅR BARE TILBAKE PÅ OFFERET. DET HJELPER HELLER IKKE OM EN KROPP DØR, OM IKKE HODET- DEN TENKNINGEN OG MAKTVELDET HAN REPRESENTERER OGSÅ GÅR TIL HELVETE. SÅ LENGE VI HAR EN PSYKIATRI SOM UKRITISK FORSVARER OG TROR MEST PÅ SINE ANSATTE, SOM OPPTRER SOM ET SYVHODET TROLL, DER TRE NYE HODER VOKSER UT OM MAN KAPPER AV ETT, HAR MAN INGEN SJANSE TIL Å BEKJEMPE DET, DA ER DET BEDRE Å KLARE SEG SELV MED DET PRIVATE NETTVERKET OG DE EKSTERNE STØTTESPILLERNE MAN HAR, OG IKKE "SØKE HJELP I PSYKIATRIEN". HADDE DE MENT ALVORLIG AT DE ØNSKER Å FÅ NED DE HØYE SELVMORDSTALLENE VED ROGALAND PSYKIATRISKE SYKEHUS OG I ROGALANDSPSYKIATRIEN GENERELT, HADDE DE LAGT SEG FLATE, HØRT PÅ FOLK SOM MEG, TATT SELVKRITIKK, LATT SEG JUSTERE OG KORRIGERE OG KVITTET SEG MED "ONDE OG UTRO TJENERE" ISTEDEN FOR Å GI DEM GULLKLOKKER OG HONNØR FOR "LANG OG TRO TJENESTE"!

DET HAR DOG SKJEDD ENDRINGER TIL DET BEDRE I PSYKIATRIEN, OG MANGE OPPLEVER AT DE FÅR HJELP. IKKE ALLE ER LIKE "UHELDIGE" MED SINE BEHANDLERE, OG SISTE ORD ER ENNÅ IKKE SAGT!

Hørt om Pasienten som trodde han var Napoleon? Og psykologen bare "Hvem i all verden er det som har innbilt deg det?!" Pasienten: "Jeg vet det, for det er Gud selv som har sagt det!" Hvorpå Psykologen klør seg litt opphisset i skjegget og sier "Nei det har JEG da aldri sagt!"

Hvor mange Psykologer trengs for å skru i en lyspere...? Bare En, men det tar Lang tid og lyspera må regne med å gjøre det meste av jobben sjøl :-)

BEEN THERE, DONE THAT! TIL SIST GIKK DET ET LYS OPP FOR MEG, JEG SPARKA PSYKOLOGEN, KOM MEG UNNA. OG ETTER DET HAR JEG GRADVIS TATT LIVET TILBAKE, FÅTT DET BEDRE, OG LEVER I DAG ET LIV JEG VIL LEVE. PSYKOLOGEN DERIMOT GJORDE MEG SUICIDAL! HAN BURDE SPERRES INNE FOR Å HA UTGJORT EN VESENTLIG OG VEDVARENDE TRUSSEL MOT PASIENTENS LIV OG HELSE, OG UNDERGRAVE DE TERAPAUTISKE UTSIKTENE TIL BEDRING. MANNEN ER SYK, OG JEG ER HELT SIKKER PÅ AT OGSÅ ANDRE PASIENTER HAR BLITT SKADELIDENDE! MEN HAN HAR EN PSYKOPATS MESTERLIGE EVNE TIL Å MANIPULERE, SNO SEG, KONTROLLERE OG FØRE BÅDE PASIENTER OG DET SYSTEMET HAN ARBEIDER MED BAK LYSET, SÅ HAN SELV SLIPPER UNNA. PSYKOLOGUTDANNEDE "NARCISSISTISKE PSYKOPATER" ER IKKE TIL Å SPØKE MED. JEG TAR SJANSEN! SÅ SERLIG SMART TIL EGEN FORDEL HAR JEG JO I MOTSETNING TIL HAN ALDRI VERT. AT HAN ELLERS IKKE ER SERLIG SMART ER EN ANNEN TING.

OG JEG KAN IKKE ANNET, SELV I KRISTEN ÅND, ENN Å ØNSKE HAM EN SØRGELIG SORTI, SKJØNT JEG ENDA ØYNER ET ØRLITE HÅP FOR "SJELENS FRELSE", SÅ SANT HAN HAR EN! KAN JO VIRKE SOM HAN FORLENGST HAR SOLGT DEN "FOR GULL OG TOM ERE"....

Mitt nebb klarer han ikke å lukke, og selv om han fikk meg "buret inn" vet han like godt som meg at Psykiatrien også er en hønsegård full av kaklende, hakkende høner. Selv om han helst vil vere en sexy Tarzan, er det nok best at han bare finner seg i å vere "liten, søt og komisk". Jeg tror "Donald Duck" er best tjent med å "ta det som en Mann", snurpe igjen uten å ta til motmele og aldri nebbe mer mot meg, om han ikke vil ende som "andesteik" i Psykiatrien- grilla over åpen flamme, hvor alle gjerne vil ha et lår! Jeg har ganske mye å fortelle om ham som er av stor "underholdningsverdi" og som også kan påkalle smilet, og fjerne "grillene" hans en gang for alle. Hvorfor vere STOR og STERK på pasientenes bekostning og herse med mennesker som står i en SVAKERE stilling, når man er lykkeligst som liten, fordi man selv er LITEN OG SVAK når det kommer til stykket?! IF YOU HAVE BALLS TO FAKE IT, YOU BETTER HAVE BALLS TO TAKE IT!

JEG har tatt så mye at det umulig noen gang kan bli verre eller fullt like ille, så jeg tror uansett at JEG klarer meg! Og jeg stoler ikke på mine Egne krefter, og tror ikke nødvendigvis det er på grunn av solide fiskergener og at jeg fra naturens side er en av "the fitest" at jeg har vist meg å ha flere liv enn katten. Jeg har noe den Psykologen IKKE har: JEG HAR GUD MED MEG, GODE LOJALE VENNER OG STØTTESPILLERE "PÅ DE UTENKELIGSTE STEDER", OG IKKE MINST SOLIDE FORBEDERE! Det ordner seg for SNILLE SMÅJENTER, men "SLEMME SNØRRHOVNE GUTTER MED MERVERDI" skal aldri bli for trygge og selvsikre i skjegget! TIL SYVENDE OG SIST LIKER JEG VERKEN "MAEN ELLER SKJEGGET" PÅ DEN USTABILE MANNEN JEG "ELSKET ERET OG TJENTE" GJENNOM 15 VONDE ÅR, SÅ IKKE KOM MED NOEN "USTABIL PERSONLIGHETS-DIAGNOSE" HER. DET ER IKKE UTEN GRUNN FOLK SKILLER SEG HELLER, UTEN PATOLOGISKE GRUNNER. OG DETTE VAR ET MEGET SKJEVT OG UBALANSERT "EKTESKAP", HVOR DEN ENE ELSKET OG GA UBETINGET, OG DEN ANDRE LOT SEG OPPVARTE OG DYRKE, MENS HAN TOK ERE OG BLE OPPBLÅST AV DET HAN FIKK UTEN VEDERLAG, UTEN Å GI NOE GODT TILBAKE: GU BEIRA SÅ MYE SNOTT I EN ENESTE MANN, DET DA MÅ VERE "NORGESREKORD"?!

DEN MATERIALISTISKE "KREMMEREN" SOM ANSER RELASJONER SOM "TRANSAKSJONER", OG NÅR HAN FIKK SÅ MYE BALANSERTE REGNESTYKKET MED AT DET VAR FORDI HAN GA SÅ MYE, FOR Å FÅ DET TIL Å STEMME I EGET HODE, MÅ IKKE SUTRE OG KLAGE NÅR DET OMSIDER ER "PAY-BACK-TIME". SOM HAN SA ETTER EN MIDDAG I MITT PRIVATE HJEM, HVOR HAN IKKE KUNNE BLI SÅ LENGE FORDI HAN SKULLE HENTE EN NY MERCEDES: "INGENTING ER GRATIS"! "DEN GODE VERTINNE" BLE UTBRENT, TRØTT OG LEI- ETTER FEMTEN ÅR! MEN ER NÅ PÅ BEDRINGENS VEI, "UNDER REHABILITERING" OG HAR KLART SEG VESENTLIG BEDRE UTEN SÅKALT "PSYKOLOG". SKRIVINGEN ER EN DEL AV MIN TERAPI! DELER AV DEN SKADEN SOM ER GJORT, OG DE VONDE ERFARINGENE, MÅ JEG NOK DESSVERRE LEVE MED RESTEN AV LIVET- UTEN KOMPENSASJON. OG UTEN AT HAN VIRKELIG FÅR STRAFF SOM FORTJENT OG MÅ FORLATE SIN STILLING I UNÅDE. SÅ JEG "TAR DEN BITEN SELV", SOM MED DET MESTE! 

DET ER VANSKELIG Å TILGI MENNESKER SOM VERKEN ERKJENNER ELLER INNRØMMER SKYLD, OG SKYVER DEN OVER PÅ MEG, OG UTEN AT "RETTFERDIGHET SKJER FYLDES".MEN FOR MIN EGEN DEL VIL JEG "GJØRE OPP REGNESTYKKET" ISTEDEN FOR Å BERE PÅ FOR MYE HAT, BITTERHET OG UFORSONLIGHET I HJERTET, OG UTEN "VOLDSBRUK OG BLODSUTGYDELSE". SLIK KAN JEG FÅ HARDT TILTRENGT SJELEFRED. ELLERS BLIR "REKYLEN AV MINE SKUDDSALVER" BARE DESTRUKTIV OG SKADELIG FOR MEG SELV, OM JEG IKKE ETTERHVERT KAN "BLI FERDIG MED DET" OG LEGGE DET HELT DØDT BAK MEG! MEN JEG HÅPER OGSÅ AT HAN "FATTER TEGNINGA", OG SKJØNNER HVORFOR JEG BLE SÅ SINT! jeg har hatt "verdens lengste lunte" og han overtøyde strikken så til de grader, at den til sist MÅTTE smelle tilbake på ham! JEG ER IMIDLERTID IKKE SÅ STOLT AV HVORDAN JEG I TIDEN RETT ETTER BRUDDE GA VERBALT SKRIFTLIG UTLØP FOR EN DA VOLDSOM AGGRESJON, SOM NESTEN SKREMTE MEG SELV. IDAG ER JEG IKKE "DER", HELDIGVIS....JEG UNNGÅR HAM FULLSTENDIG, HAN ER EN "PERSON NON GRATIA", OG DE GANGENE JEG HAR SETT HAM HAR JEG BARE FØLT FULLSTENDIG EMOSJONELL LIKEGYLDIGHET OG FORAKT. SÅ NOEN "DIREKTE KONFRONTASJON" ELLER "FORSONINGS-SAMTALE" ELLER "RELASJONELT TILNERMINGSFORSØK" KOMMER IKKE PÅ TALE. DA MÅTTE HAN MØTT MEG I RETTEN, MEN DET TROR JEG INGEN AV OSS ER TJENT MED!

Selv om han mot formodning skulle lese dette, er det FAIR at han bare "bøyer seg for det, tier og tåler". For det var DET jeg gjorde, så og si uten et ondt ord eller forsøk på å ta til motmele- siden han da ble så aggressiv og returnerte og plasserte det negative hos meg- TIL DET EKSTREME, i mange, mange ÅR, med eget liv og helse som innsats. FORDI jeg forelsket meg dypt i ham, PÅ GRUNN AV DEN TEKNIKKEN HAN BRUKTE FOR Å "ETABLERE EN POSITIV OVERFØRING" i den innledende fasen. OG FORDI MITT FØLELSESLIV ER SÅ STABILT AT NÅR SLIKE FØLELSER, KJERLIGHET, FØRST ER ETABLERT SITTER LENGE I OG TÅLER DET MESTE. MEN ALT HAR EN GRENSE, OGSÅ FOR MEG, SELV OM JEG STREKKER MEG ALDRI SÅ LANGT OG SETTER DEN ALDRI SÅ MYKT OG VAGT, OG HAR LATT MEG OVERKJØRE OG DOMINERES! TIL DET ER FULL STOPP!

DET ER "SLUTT PÅ DE EVIGE HVETEBRØDSDAGER", og i forhold til GRENSESETTING i relasjoner også ellers i livet, har jeg LERT EN HEL DEL. SÅ DE "GRENSELØST UBETINGET GIVENDE OG MODERLIG OMSORGSFULLE DAGER" KOMMER ALDRI HELT IGJENN. JEG HAR BEGYNT Å STILLE KRAV OG SI IFRA KLART OG TYDELIG HVA JEG AKSEPTERER, OG HVA SOM ER GREIT FOR MEG, NÅR DET ER SNAKK OM VOKSNE MENNESKER. SKULLE BARE MANGLE! JEG ER IKKE NOEN DØRMATTE, OG INGEN "QUASIMODO" (Den pukkelryggede Tjeneren til Ringeren av Notre Dame!)!!! Jeg er heller ingen "krysning mellom Hyene, liten Gorilla, og bavian", MEN ET FULLVERDIG VOKSENT SELVSTENDIG MENNESKE, SOM ER FULLT UT ANSVARLIG FOR MINE HANDLINGER, SOM OGSÅ KJENNER RISIKOEN VED YTRINGER SOM DENNE, SELV OM HER ER INGEN NAVN NEVNT, OG LESEREN SELV FÅR VELGE OM DE VIL SE DET JEG SKRIVER SOM "FANTASI OG FIKSJON" ELLER SOM BESKRIVELSE AV EN REALITET. DET ER UNDER ALLE OMSTENDIGHETER BYGGET PÅ MINE SUBJEKTIVE, SMERTEFULLE ERFARINGER OG DERAV PERSONLIGE KRITISKE OPPFATNINGER OG FORESTILLINGER IFHT DET OG DEN JEG BESKRIVER. ISPEDD BEKSVART HUMOR OG SARKASMER (SLIKE YTRINGER VAR JEG OGSÅ VEL VANT MED FRA DENNE PSYKOLIGEN" OG SLIKE KAN VEL ENHVER FÅ LOV TIL Å UTTRYKKE, UNDER FORUTSETNING AV AT "FRIMODIGE YTRINGER ERE ENHVER TILLAATE". SERLIG OM DET ER GROV URETT OG KRENKELSER OG UTNYTTNELSE MAN HAR BLITT UTSATT FOR I "OFFENTLIG REGI" HOS EN PSYKIATRIANSATT SOM I BESTE FALL HAR OPPTRÅDT FAGLIG UETISK OG UTVIST GROV UFORSTAND I TJENESTEN, DERSOM MAN IKKE VINNER HELT FREM I "DE RETTE KANALER" SOM ER UNNDRATT OFFENTLIGHET, OG DET FÅR KONSEKVENSER FOR HAM...? SKAL JEG FÅ EN DOM FORDI JEG SKRIVER OM HAN, BØR HAN FÅ EN DOM PÅ GRUNN AV DET JEG HAR SKREVET OM HAN. FOR OM JEG ER "BRUTALT ÅPEN OG ERLIG", BESTREBER JEG MEG ALLTID PÅ ETTER BESTE EVN Å SNAKKE SANT, SÅ LANGT DET STÅR TIL MEG I ALL MIN UFULLKOMMENHET OG TILKORTKOMMENHET! HELLER IKKE NÅR DET RAMMER MEG SELV, ER SANNHETEN IKKE DET JEG FRYKTER MEST!

Mennesker med narcisstiske og Psykopatiske tendenser, er de siste som ser slike karaktertrekk hos seg selv, så han kan nok ikke for sitt bare liv forstå hvordan jeg kan se "Et Monster" i ham selv. Det er alltid de som angriper, og ikke bekrefter hans positive selvbilde det "er noe i veien med". MEN mannen har heller ikke bare "ondartede sider", og i noen grad finnes det "formildende omstendigheter". ting er sjelden svart-hvitt, og like lite som det er så mange "helhvite mennnesker"- meg selv inkludert, finnes det så mange "Helt sorte mennesker". Om noen sjelden synes å virkelig utrette så mye godt, kan likefullt intensjonen ha vert god og velment fra den som volder skade. "Veien til helvete kan vere brolagt med gode intensjoner". En side ved ham, som faktisk er litt sjarmerende, er at noe av det han har ytret er så håpløst misforstått, desorientert, kunnskapsløst ubehjelpelig at det appellerte til min moderlige pedagogiske side, der jeg tålmodig bare forklarte ting for ham som til et tungnemt barn. Og jeg var veldig hensynsfull den gangen, for er det noe han Ikke tåler er det å "fremstå som idiot" og bli ledd av, så jeg avstod fra det, selv om han utnyttet enhver "passende" og likegjerne grovt upassende anledning til å le av meg. Noen ganger var det nesten mer til å tørne av- at noen med hans utdanningsnivå, kan vere så "inkjeveta", enn til å le av: Som da han ytret at han trodde hele NordNorge var innbitt aggressive motstandere av Vanndrevne kraftverk, fordi det han så på TV i 1981 ga ham den oppfatningen, mens "alle" vet at det var kamp om samiske beiterettigheter, som ble til en generell markeringskamp av samisk identitet og rettigheter. fra et minoritetsfolk som i nordnorge helt til da hadde blitt diskriminert og stigmatisert som "midreverdige". Og de ble primert støttet av ytre røde politiske fløy, mens et samlet Arbeiderparti og de fleste andre partiene, inkludert kommunestyret i Alta og Kautokeino var FOR utbyggingen, og at de fleste nordlendinger var likeglade ifht til utbyggingen, men at kampen og markeringene likefullt førte til et mer positivt syn på samer, og at en del av dem med Kjendisstatusen ble mer populere.

Så historien om "den lille Kongekrabben" han hadde sett i Rogaland, selv om "enhver idiot som har sett på TV" vet at den knapt har vandret ned til Troms, og at det han hadde sett var den uspiselige Trollkrabben, som er vanlig langs hele norskekysten. Og en god del lignende "forvirring og desorienterthet", korte slutninger og mentale kortslutninger, fra "den gode Sjefpsykologs" side, som virkelig er "Langt inni gransakuen"...Jeg er forøvrig nordlending, oppvokst i fjeresteinene, og jeg sympatiserte med og støttet samenes sak i 1981, som en del av mindretallet, men same er jeg IKKE, så vidt jeg vet! Det er dog "mang en skjult same" som man pga skam ikke har ville vedkjenne seg i en del "rotnorske slekter" nordpå. "Sjefpsykologen" har Større grunn til å SKAMME SEG!

Mennesker med lite Vett, hadde vert mye mer spiselige om de selv hadde innsett hvor vettløse de er, isteden for å plassere seg selv i rollen som andres "overhode" og "de fremste representanter for den gode forstand"!

Jeg startet med Humor, og i lys av alt "Psykologen min" fikk av alt det beste jeg av hjertet kunne gi, fra Røkelaks fra Nordnorge, og hjemmelaget sursild, til kanskje 10 Privatfiansierte "gourmetmiddager" av egen slunkne lommebok, selvavlede blomster og grønnsaker, homeopatmedisiner mot allergien hans som han kom ekstratur på kontoret for å hente, selv om han var sykemeldt, hjemmestrikkede sokker og andre ting jeg hadde laget selv, roser og blomsteroppsatser, en ikke helt billig taxfree-rødvin, en classy deodorant, hjemmebakt brød og en engels fruktkake som ble juletradisjon etter mange år som julekakebaker, sjokolade og jeg vet ikke hva. "Barnslig, ondskapsfull humor" når Andre går i baret, har han også nok av. Det er ikke det jeg Ga, for jeg er et menneske med stor giverglede, som er problemet, men måten han la beslag på mine ressurser og utnyttet min positive Overføring på til egen fordel, selv om den strengt tatt hadde lite med Ham slik Han Er å gjøre, eller at Han gjorde noe som var så bra for meg. Tvert imot! Han oppførte seg tidvis mer som, en tidvis Hjerteløs og helt samvittighetsløs, " sjørøver på tokt", som meget gjerne ville vere "Faen til kar". Så da kan han vel også kjennes igjen i denne barnevisa:


For noen er Psykoterapi bortkastet. De kan ikke nyttiggjøre seg den, for de er uforbedrelige! Jeg har klart å nyttiggjøre meg og lere av selv den mest "Losye, uhensiktsmessige og inadekvate" behandlingen man kan tenke seg, hvor rollene var temmelig skrudd og snudd på hodet. Mer på Tross av enn På Grunn av Psykologen. For jeg har en ressursbank i meg selv! Det var et "begavet" barn Gud i sin tid leverte! Men veien har sannelig ikke vert lett, og uten "universets uutømmelige eksterne ressurs" hadde jeg IKKE klart meg så godt og såpass helskinnet gjennom det, med min humoristiske sans og kjerlighetsevne intakt. Uten vennestøtte og drahjelp, og uten Den SANNE Guds medvirkning hadde jeg nok neppe heller klart å rive meg løs fra Psykologens grep, og HAN hadde fremdeles vert "Gud i mitt Univers, som alt snurret rundt"! Han trivdes veldig godt i den rollen, og hadde ingen intensjoner om å slippe meg, og heller ingen tro på at han skulle "miste min kjerlighet". Men der måtte han av Tungtveiende årsaker, se seg "slått og forbigått", hvor TUNGT det enn falt ham! MITT LIV VEIDE TYNGRE!

Djevelen vil gjerne også sette Seg Selv i Guds sted, og han har vert en drapsmann, en løgner, en sleip orm og en bedrager og forstillingsmester fra begynnelsen av. Stadig er det mennesker som lar seg bedra av illusjoner, ytre ferniss, verdslig status, rikdom og blendverk! Jeg lot meg også blende og forføre, men så begynte Gudebildet å slå sprekker, Den Virkelige Gud åpnet øynene mine og lot skjellene falle fra, og det jeg SÅ da var langt ifra bare "Pent". "BLAME JESUS"!

Så er nå heller ikke alle mine sider like "Blendahvite" når det kommer til stykket, men jeg har ikke problemer med å Se det selv, og blir heller ikke mørkeredd av å møte mitt eget blikk, selv om jeg også kan vere litt "skvetten" innimellom, og ikke av de Høyeste i Hatten! Det har vert mange SKAMFULLE og lite stolte og ererike øyeblikk i tiden med "sjefpsykologen som terapaut". Men Ryggraden min er sterk